12 Behandling i forliksrådet

12.1 Avvisning ved klagers uteblivelse i forliksrådet

12.1.1 Gjeldende rett

Det følger av tvisteloven § 6-6 første ledd første punktum at en part med alminnelig verneting i kommunen eller en nabokommune har plikt til å møte personlig eller ved stedfortreder i forliksrådet hvis parten ikke har gyldig fravær. Rettsvirkningene av at en part ikke møter, er regulert i § 6-6 tredje ledd. Første punktum fastsetter at dersom klageren uteblir uten at det er grunn til å tro at det foreligger gyldig fravær, avvises saken. Dersom det er klagemotparten som uteblir, følger det av tredje ledd andre punktum at fraværsdom avsies hvis vilkårene for det er oppfylt. Dersom vilkårene for avvisning eller fraværsdom ikke er oppfylt, følger det av § 6-6 tredje ledd tredje punktum at saken utsettes til nytt møte hvis ikke den møtende parten krever behandlingen innstilt.

Tvisteloven viderefører i all hovedsak reglene i tvistemålsloven om rettsvirkningene når klageren og klagemotparten uteblir, som var henholdsvis avvisning og uteblivelsesdom. Etter tvistemålslovens regler var det adgang til å oppfriske uteblivelsesdommer i forliksrådet, men dette ble ikke videreført ved innføringen av tvisteloven. En adgang til å begjære oppfriskning når forliksrådet har avsagt fraværsdom, har imidlertid senere blitt innført i tvisteloven ved endringslov 22. juni 2018 nr. 80 om endringer i domstolloven mv. (elektronisk kommunikasjon mv.).

Vilkårene for oppfriskning ved fraværsdom i forliksrådet fremgår av § 6-14 fjerde ledd. Det følger av bestemmelsen at de alminnelige reglene om oppfriskning i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14 ikke gjelder. Utover tilfeller der forliksrådet har avsagt fraværsdom, er det ikke adgang til å begjære oppfriskning i forliksrådet, jf. § 6-14 fjerde ledd siste punktum.

Når en sak avvises i forliksrådet som følge av klagers fravær, oppstår spørsmålet om det kan inngis ny forliksklage om kravet, eller om avvisningen avskjærer adgangen til ny forliksklage eller stevning til tingretten. Spørsmålet ble vurdert i en tolkningsuttalelse fra Lovavdelingen 24. mars 2010 (200902110-4). Tvisteloven § 6-1 andre ledd bestemmer at reglene i lovens fjerde del, herunder § 16-9, gjelder tilsvarende for forliksrådet «så langt de passer og ikke annet er bestemt i dette kapittel». Tvisteloven § 16-9 første ledd første punktum fastsetter at dersom saksøker har fravær i saken, og retten ikke gir oppfriskning for fraværet, avvises saken. I andre punktum fastsettes det at det ikke kan reises ny sak om kravet med mindre det er fravær som følge av § 16-7 første ledd bokstav a, som gjelder oversittelse av fristen for betaling av rettsgebyr mv., eller bokstav b, som gjelder oversittelse av fristen for sikkerhetsstillelse. Det følger med dette av § 16-9 første ledd andre punktum at det ikke kan reises ny sak om kravet ved møtefravær. Lovavdelingen kom i tolkningsuttalelsen til at begrensingen om at det ikke kan reises ny sak ved møtefravær etter § 16-9 første ledd andre punktum, ikke gjelder for forliksrådet. Som begrunnelse ble det vist til at det ikke var adgang til å gi oppfriskning i forliksrådet og at det ikke var holdepunkter i lovteksten, forarbeidene eller juridisk teori for at § 16-9 skal gjelde for forliksrådet.

12.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet 12. juli 2018 punkt 8.2.3 side 67–68 om det bør gis nærmere regler om overprøvingsadgang eller handlingsalternativer etter at en sak avvises som følge av klagers fravær i forliksrådet. Det ble lagt til grunn som gjeldende rett at en avvisning av saken i forliksrådet, jf. tvisteloven § 6-6 tredje ledd, ikke er til hinder for at det kan inngis ny forliksklage i samme sak. At forliksrådets avgjørelser om avvisning ved klagers uteblivelse ikke får samme virkning som ved saksøkers uteblivelse etter tvisteloven § 16-9, ble blant annet sett i sammenheng med at forliksrådets avgjørelser om avvisning ikke kunne begjæres oppfrisket. Departementet viste også til at det til forskjell fra avvisningskjennelser fra tingretten ikke kreves noen begrunnelse fra forliksrådet. Det er tilstrekkelig at det i beslutningen henvises til den lovbestemmelsen avgjørelsen er truffet etter, jf. § 6-12 fjerde ledd. Departementet la til grunn at det kunne være hensiktsmessig å innta en presisering i loven om at det er anledning til å inngi ny forliksklage ved avvisning som følge av klagerens fravær.

For å forhindre en situasjon der klageren trenerer en sak ved gjentatte ganger å inngi forliksklage, for deretter å utebli, foreslo departementet en regel om at det ikke er adgang til å inngi ny forliksklage etter avvisning mer enn én gang i samme sak. Det ble også foreslått at det skulle gjelde en frist på én måned for å inngi ny forliksklage i en sak som har blitt avvist som følge av klagers fravær.

Departementet vurderte også om det burde gis adgang til å begjære oppfriskning i forliksrådet ved beslutning om avvisning som følge av klagers fravær, på samme måte som det nå er innført en slik adgang for fraværsdom mot innklagede. Departementet viste til at utgangspunktet ved innføringen av tvisteloven var at adgangen til å bruke rettsmidler mot prosessuelle spørsmål i forliksrådet skulle være snever. Som det fremgår av Prop. 62 L (2017–2018) punkt 4.2.4 side 37, var forslaget om å innføre en oppfriskningsadgang ved fraværsdom blant annet begrunnet i at det med bakgrunn i det store antallet avsagte fraværsdommer i forliksrådet, var nødvendig å styrke rettssikkerheten for parter som har fått en uriktig fraværsdom avsagt mot seg. Endringen måtte ses i sammenheng med at det ikke er krav om mottakskvittering ved forkynnelse av fraværsdom. Departementets foreløpige vurdering i høringsnotatet var at det ikke foreligger hensyn som tilsier at oppfriskningsadgangen for forliksrådet bør utvides til også å omfatte avvisningsbeslutninger.

12.1.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Dommerforeningen, Jussformidlingen, Norges Politilederlag, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Sør-Vest politidistrikt, Virke Inkasso og Øst politidistrikt støtter forslaget om å lovfeste at det kan fremmes ny forliksklage etter avvisning i forliksrådet. Flere av disse instansene gir uttrykk for at en lovfesting vil være klargjørende og fremme forutberegnelighet.

Oslo politidistrikt er i utgangspunktet positiv til lovfestingen av gjeldene rett, men peker på at den foreslåtte bestemmelsen kun synes å fange opp tilfeller der saken er blitt avvist etter at klager er uteblitt fra rettsmøte. Det vises til at praksis i dag er at det også ved andre tilfeller av avvisning tillates at ny sak tas ut for forliksrådet, og at en ny bestemmelse bør hjemle rett til å ta ut ny sak for forliksrådet etter alle former for avvisning. Høringsinstansen kan ikke se at det er et praktisk behov for å begrense mulighetene for å fremme ny klage til kun én gang, og viser til at det i praksis er sjelden at avviste saker tas ut på ny gjentatte ganger. Det fremholdes også at det heller ikke er hensiktsmessig å innføre en frist på én måned for å fremme ny klage, fordi hensynet til enkle regler for parter og forliksråd burde veie tyngst.

Også Politidirektoratet mener at det ikke er hensiktsmessig å innføre en frist på én måned for inngivelse av ny forliksklage. For øvrig støtter Politidirektoratet å lovfeste gjeldene rett. Det bemerkes i høringsinnspillet at det ikke bør gis adgang til å begjære oppfriskning i forliksrådet ved beslutning om avvising som følge av klagers fravær. En slik løsning vil være arbeidskrevende, og løsningen med å kunne fremme ny klage anses mer effektiv.

Kongsberg og Eiker tingrett viser til at det er viktig at saksbehandlingsreglene i forliksrådet er enkle og lett forståelige slik at det oppstår minst mulig fare for saksbehandlingsfeil eller misforståelser i forliksrådet, og mener at den saksbehandlingen som følger av tvisteloven § 6-6, i utgangspunktet er hensiktsmessig og gir minst mulig fare for feil eller ubalanse i forholdet mellom partene i forliksrådet. Tingretten støtter ikke forslaget om å sette en frist på én måned for å inngi ny forliksklage, og viser til at dette på en uheldig måte vil prekludere klagerens krav. I høringsinnspillet uttales følgende:

«Etter dagens regler kan en sak som er avvist ved klagers fravær, alltid kan bringes inn for forliksrådet på nytt. Dersom det innføres en bestemmelse om at en sak som er avvist på grunn av klagers fravær, bare kan bringes inn på nytt en gang og innenfor en bestemt frist, oppstår det fare for at forliksrådet gjør feil som urettmessig vil ramme klageren. Det vises til at en sak der klageren er fraværende må foreligge en vurdering av om klageren har gyldig fravær. Denne vurderingen foretas på det tidspunkt som saken eventuelt avvises. I ettertid kan det fremkomme opplysninger om at klager likevel hadde gyldig fravær og at saken dermed ikke skulle vært avvist. I tingretten ville den type feil kunne avhjelpes ved oppfriskning. Reglene om oppfriskning gjelder ikke forliksrådet med unntak av den endring som ble innført ved lovendring 22. juni 2018 nr. 80. Det er fornuftig at oppfriskningsreglene ikke gjelder ut over dette i forliksrådet. Men klageren kan lide rettstap dersom det innføres en frist for å få behandlet saken på nytt og klageren bare kan fremme saken på nytt en gang.»

12.1.4 Departementets vurdering

Departementet ser det slik at det er behov for en klargjøring i loven av at det er anledning til å inngi ny forliksklage etter at forliksrådet har avvist kravet som følge av klagers fravær.

Som det fremgår av punkt 12.1.1 foran, er det etter de generelle bestemmelsene i tvisteloven kapittel 16 slik at det normalt ikke kan reises ny sak om kravet dersom saken avvises som følge av at saksøkeren har fravær i saken, jf. § 16-9 første ledd. Det er likevel slik at det kan gis oppfriskning for saksøkers fravær, jf. § 16-12, jf. § 16-9 første ledd. Etter de særlige reglene for forliksrådet i tvisteloven kapittel 6 kan det imidlertid ikke gis oppfriskning ved avvisning i forliksrådet som følge av at klageren har fravær, men oppfatningen er at det etter gjeldende rett er adgang til å inngi ny forliksklage om kravet.

Adgangen til å kreve oppfriskning i forliksrådet er begrenset til at klagemotparten kan kreve oppfriskning etter fraværsdom. I høringsnotatet vurderte departementet det slik at oppfriskningsadgangen i forliksrådet ikke bør utvides til også å omfatte avvisningsbeslutninger, og det ble dermed ikke foreslått noen endringer i reglene om oppfriskning i forliksrådet, se høringsnotatet punkt 8.2.3 og punkt 12.1.2 foran. Høringen har bekreftet inntrykket av at det ikke er behov for noen endringer i reglene om oppfriskning, og det vises særlig til innspillene fra Politidirektoratet og Kongsberg og Eiker tingrett. Departementet vil derfor ikke foreslå noen endringer i reglene om oppfriskningsadgangen for forliksrådet.

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det kunne være hensiktsmessig å vurdere en regel om at det kun skal være adgang til å inngi ny forliksklage etter avvisning én gang i samme sak, og at det eventuelt skulle gjelde en frist på én måned for å inngi ny forliksklage. Bakgrunnen var at det er uheldig dersom lovens ordning medfører at en klager vil kunne trenere saken ved gjentatte ganger å inngi en forliksklage, for så å utebli.

Departementet mener på prinsipielt grunnlag at klagers interesse i få prøvd saken på ny – etter allerede å ha uteblitt fra forliksrådet ved to anledninger uten gyldig fravær – ikke er beskyttelsesverdig, sett hen til ulempene dette må antas å medføre for klagemotparten. Det kan likevel være vektige argumenter mot å innføre en regel som begrenser adgangen til å ta ut ny forliksklage mer enn én gang i samme sak og med en frist som vil kunne prekludere klagerens krav. Dette kommer godt frem i høringsinnspillet fra Kongsberg og Eiker tingrett, hvor det vises til risikoen for at forliksrådet gjør feil som urettmessig vil ramme klageren. I en sak der klageren ikke møter, må det gjøres en vurdering av om vedkommende har gyldig fravær. Denne vurderingen foretas på det tidspunktet saken avvises. Som påpekt i høringsinnspillet fra Kongsberg og Eiker tingrett kan det i ettertid fremkomme opplysninger som viser at klageren likevel hadde gyldig fravær, og at saken dermed ikke skulle vært avvist. I tingretten vil den typen feil kunne avhjelpes ved oppfriskning, men en slik adgang foreligger ikke i forliksrådet. Departementet ser at det vil kunne være en fare for at klageren lider rettstap dersom klageren bare kan fremme saken på nytt én gang for forliksrådet og med en frist som prekluderer kravet.

Også hensynet til enkle regler for partene og forliksrådet er fremhevet i høringen. Reglene bør utformes slik at det oppstår minst mulig fare for saksbehandlingsfeil eller misforståelser i forliksrådet. Innføring av en frist for å inngi ny forliksklage vil i tillegg reise spørsmål om oppfriskningsadgang ved oversittelse av fristen. Departementet vil som nevnt ikke foreslå endringer i reglene om oppfriskning for forliksrådet. Det har både en side til utgangspunktet om at det i forliksrådet skal være en snever adgang til å bruke rettsmidler mot prosessuelle spørsmål, og hensynet til at det skal være enkle saksbehandlingsregler for forliksrådet og partene.

Når det gjelder adgangen til å bringe inn for tingretten et krav som er avvist av forliksrådet, vil departementet først bemerke at det etter tvisteloven § 6-14 første ledd er forliksrådets dommer som kan overprøves ved søksmål for tingretten. Krav som er tvistegjenstand, avgjøres ved dom, mens andre avgjørelser fra forliksrådet treffes ved beslutning, jf. § 6-12 første ledd. Avgjørelser om avvisning treffes ved beslutning, jf. § 6-12 første ledd, og kan etter lovens system ikke bringes inn for overprøving ved søksmål for tingretten. Det følger videre av tvisteloven § 6-2 andre ledd at forliksrådsbehandling som en hovedregel er obligatorisk før en sak om formuesverdier kan tas til behandling i tingretten. At saken er avvist i forliksrådet som følge av klagers fravær, innebærer at den heller ikke er behandlet av forliksrådet. Dersom det i et slikt tilfelle inngis stevning for tingretten i stedet for at det fremmes ny forliksklage, skal tingretten henvise saken til forliksrådet etter bestemmelsen i tvisteloven § 4-2. Dersom en sak som har blitt avvist som følge av klagers fravær, skulle vært ansett som forliksrådsbehandlet etter § 6-2 andre ledd, og således skulle kunne bringes direkte inn for tingretten, ville det vært rom for omgåelse av hovedregelen om obligatorisk forliksrådsbehandling.

12.2 Adgangen til å bringe inn nye krav eller nye parter i stevningen til tingretten

Tvisteloven § 6-2 første ledd bestemmer at forliksrådet kan behandle saker som kan anlegges ved stevning til tingretten etter reglene for allmennprosess eller småkravprosess, med mindre det gjelder en sakstype som oppregnet i første ledd bokstav a til f. Tvisteloven § 6-2 andre ledd fastsetter at forliksrådet skal behandle en sak om formuesverdier før den kan tas til behandling i tingretten dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. I § 6-2 andre ledd bokstav a til d er det oppstilt unntak fra dette utgangspunktet. Etter bokstav d er det ikke krav om forliksrådsbehandling for et nytt krav eller en ny part som bringes inn i saken etter reglene i §§ 15-1 til 15-3. Etter ordlyden gjelder unntaket bare for nye krav eller nye parter som bringes inn i saken etter at stevningen er forkynt. Høyesteretts ankeutvalg kom imidlertid i Rt. 2011 side 1345 til at unntaket i tvisteloven § 6-2 andre ledd bokstav d også kommer til anvendelse når krav kumuleres allerede i stevningen, det vil si ved såkalt opprinnelig kumulasjon. I avsnitt 15 uttaler ankeutvalget følgende:

«Tvisteloven § 6-2 annet ledd bokstav d oppstiller unntak fra kravet om forliksrådsbehandling når «det etter reglene i §§ 15-1 til 15-3 bringes inn et nytt krav eller en ny part etter at stevning i saken er forkynt». Etter ordlyden gjelder unntaket kun «etter at stevning i saken er forkynt», altså ved etterfølgende subjektiv kumulasjon. Tilsvarende må imidlertid gjelde også når en ny part – som her – bringes inn allerede i stevningen, såkalt opprinnelig subjektiv kumulasjon».

Departementet uttalte i høringsnotatet 12. juli 2018 punkt 8.3.3 side 69 at gode grunner tilsier at tidspunktet for forkynnelse av stevningen ikke bør tillegges avgjørende betydning for kumulasjonsadgangen. Det ble vist til at Høyesteretts ankeutvalg uttaler i Rt. 2011 side 1345 avsnitt 17 at kumulasjonsadgangen bør bero på hvordan saken står til enhver tid, og at det avgjørende må være at parten er trukket inn i saken før en eventuell avvisning. Departementet foreslo å endre ordlyden i tvisteloven § 6-6 andre ledd bokstav d i samsvar med dette.

Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslaget. Det gjelder Advokatfirmaet Schjødt, Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Asker og Bærum tingrett, Virke Inkasso og Øst politidistrikt.

Departementet vurderer det slik at ordlyden i tvisteloven § 6-2 andre ledd bokstav d bør endres i samsvar med avgjørelsen i Rt. 2011 side 1345, slik at unntaket ikke er begrenset til å gjelde nye krav eller parter som bringes inn saken etter at stevning er forkynt.

12.3 Innstilling av sak i forliksrådet der saken er brakt inn for en nemnd

12.3.1 Gjeldende rett

Tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav a til f angir sakstyper som det ikke er adgang til å behandle i forliksrådet. Etter første ledd bokstav e kan forliksrådet ikke behandle «saker avgjort av en nemnd når det er bestemt ved lov at nemndas vedtak er bindende for partene hvis saken ikke bringes inn for domstolene».

Det følger av § 6-2 andre ledd at saker om formuesverdier som faller inn under forliksrådets kompetanse etter første ledd, skal behandles av forliksrådet med mindre de omfattes av unntakene i andre ledd bokstav a til d. I § 6-2 andre ledd bokstav c gjøres det unntak fra plikten til forliksrådsbehandling dersom «tvisten er blitt realitetsbehandlet i klage- eller reklamasjonsnemnd etter samtykke fra den annen part eller i en slik nemnd som er offentlig godkjent etter særskilt lovbestemmelse».

Tvisteloven § 6-11 gir regler om innstilling av behandlingen i forliksrådet. Det følger av andre ledd at det inntil én uke før rettsmøtet er adgang til å kreve behandlingen innstilt dersom saken er brakt inn for «en nemnd som nevnt i § 6-2 andre ledd bokstav c».

Av forarbeidene fremgår det at adgangen til å kreve behandling i forliksrådet innstilt etter § 6-11 andre ledd bør gjelde når klagemotparten har brakt saken inn for nemnder der en realitetsbehandling av saken gir partene rett til å bringe den direkte inn for tingretten, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 8.2.4.4 side 96:

«Er en sak der nemndsbehandling gjør forliksrådsbehandling unødvendig, allerede brakt inn for forliksrådet, bør det etter departementets syn være adgang til å kreve behandlingen i forliksrådet innstilt dersom ønsket om å få saken nemndsbehandlet settes fram av klagemotparten senest en uke før rettsmøtet i forliksrådet. Departementet mener at denne regelen bør gjelde for alle tvistenemnder der en realitetsbehandling av tvisten gir partene rett til å bringe den direkte inn for tingretten. Departementet legger vekt på at en særskilt tvistenemnd gjennomgående vil ha større fagkyndighet enn forliksrådet, og at det er vel så store sjanser for at realitetsbehandling i tvistenemnda vil gi en endelig løsning som at behandling i forliksrådet vil gjøre det.»

I spesialmerknaden til § 6-11 andre ledd på side 384 i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) uttales følgende om adgangen til å innstille behandlingen som følge av at saken er brakt inn for en nemnd:

«Annet ledd gir klagemotparten rett til å kreve saken innstilt når saken er brakt inn for visse tvisteløsningsnemnder. Det gjelder de nemnder hvor behandlingen kan gi rett til å kreve saken direkte inn for tingretten. Det dekker både tilfellene omhandlet i § 6-2 annet ledd bokstav c og i § 6-2 første ledd bokstav d.»

Det som i spesialmerknaden omtales som forslaget til § 6-2 første ledd bokstav d, tilsvarer tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav e, som er saker avgjort av en nemnd når det er bestemt ved lov at vedtaket er bindene for partene hvis saken ikke bringes inn for domstolene.

12.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 12. juli 2018 punkt 8.4.3 side 71 viste departementet til at det i evalueringen kom innspill om at henvisningen til «en nemnd som er nevnt i § 6-2 annet ledd bokstav c» i tvisteloven § 6-11 andre ledd, ikke er presis. I innspillene var det blant annet ble vist til uttalelser i juridisk litteratur hvor det vises til at loven bør tolkes i samsvar med forutsetningene i proposisjonen, slik at begge kategorier nemnder omfattes.

Med henvisning til uttalelsene i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 8.2.4.4 side 96 og spesialmerknaden til § 6-11 andre ledd på side 384, la departementet til grunn at § 6-11 andre ledd var ment å gjelde for nemnder der en realitetsbehandling av saken gir partene rett til å bringe den direkte inn for tingretten, og sluttet seg også til vurderingene og begrunnelsen knyttet til dette, se høringsnotatet punkt 8.4.4 side 71–72. Departementet viste til at både nemndsbehandling som skjer i stedet for forliksrådsbehandling etter regelen § 6-2 første ledd bokstav e, og nemndsbehandling som skjer i stedet for forliksrådsbehandling etter unntaket fra plikten til forliksrådsbehandling i § 6-2 andre ledd bokstav c, gir rett til å bringe saken direkte inn for tingretten. For å bringe ordlyden i § 6-11 andre ledd i tråd med formålet og uttalelsene i proposisjonen foreslo departementet å innta en henvisning i § 6-11 andre ledd til nemnder som nevnt i § 6-2 første ledd bokstav e.

12.3.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å innta en henvisning i § 6-11 andre ledd til nemnder som nevnt i § 6-2 første ledd bokstav e har fått bred støtte i høringen. Følgende høringsinstanser støtter forslaget: Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Dommerforeningen, Forbrukertilsynet, Norges Politilederlag, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Sør-Vest politidistrikt og Øst politidistrikt. Ingen av høringsinstansene som har uttalt seg, gir uttrykk for at de er imot forslaget.

Blant høringsinstansene som støtter forslaget, gir flere uttrykk for at § 6-11 andre ledd i dag er upresis, og at forslaget om å innta en henvisning til nemnder som nevnt i § 6-2 første ledd bokstav e vil innebære en klargjøring av gjeldende rett. Sør-Vest politidistrikt påpeker ellers at det er utfordrende å fastslå hvilke nemnder som omfattes av § 6-2 første ledd bokstav e, og hvilke nemnder som ikke gjør det. Høringsinstansen foreslår derfor at det etableres et elektronisk oppslagsverk med oversikt over hvilke nemnder som omfattes av bestemmelsen.

Virke Inkasso uttaler seg kritisk til regelen i § 6-11 andre ledd om at klagemotparten inntil én uke før rettsmøtet kan kreve behandlingen i forliksrådet innstilt dersom saken er brakt inn for en klagenemnd, men tar ikke uttrykkelig stilling til forslaget om å endre bestemmelsen slik at det fremgår av ordlyden at klagemotparten også kan kreve behandlingen innstilt dersom saken er brakt inn for en nemnd som nevnt i § 6-2 første ledd bokstav e.

12.3.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder sitt syn i høringsnotatet om at adgangen til å kreve behandlingen i forliksrådet innstilt etter § 6-11 andre ledd bør gjelde når saken er brakt inn for nemnder der en realitetsbehandling av saken gir partene rett til å bringe den direkte inn for tingretten, slik det er forutsatt i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 8.2.4.4 side 96 og spesialmerknaden til § 6-11 andre ledd på side 384. For å bringe ordlyden i § 6-11 andre ledd i tråd med dette foreslås det å innta en henvisning i § 6-11 andre ledd til nemnder som nevnt i § 6-2 første ledd bokstav e. Det vises til at både nemndsbehandling som skjer i stedet for forliksrådsbehandling etter regelen om adgang til forliksrådsbehandling i § 6-2 første ledd bokstav e, og nemndsbehandling som skjer i stedet for forliksrådsbehandling etter unntaket fra plikten til forliksrådsbehandling i § 6-2 andre ledd bokstav c, gir rett til å bringe saken direkte inn for tingretten.

12.4 Litispendens ved innstilling av sak i forliksrådet

12.4.1 Gjeldende rett

Tvisteloven § 18-1 regulerer når et saksanlegg er til hinder for ny sak (litispendens). Dersom det reises ny sak mellom samme parter om et krav som allerede er tvistegjenstand, skal saken avvises. Det følger av § 18-2 første ledd første punktum at litispendensvirkningen inntrer når en forliksklage er innkommet til forliksrådet. Litispendensvirkningen opphører når saken er rettskraftig avgjort, jf. § 18-2 andre ledd.

Etter tvisteloven § 6-11 kan forliksrådet på nærmere vilkår innstille behandlingen av saken. Forliksrådets beslutning om å innstille saken kan ikke angripes med rettsmidler. Det følger av § 19-14 første ledd første punktum at en avgjørelse er rettskraftig når den ikke kan angripes med ordinære rettsmidler. En beslutning om innstilling av saken i forliksrådet anses derfor å være rettskraftig straks den er avsagt, se også Rt. 2012 side 1404 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 384. I forarbeidene er det vist til at saken da ikke lenger utgjør noen tvistegjenstand, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 384.

Innstilling av saken er en avgjørelsestype som ble innført med tvisteloven, og som erstattet det som i tvistemålsloven het «henvisning til retten». Tvistemålsloven § 63 tredje ledd fastsatte at når et krav blir «henvist fra forliksrådet til retten», opphører det å være tvistegjenstand dersom stevning ikke er sendt til retten innen ett år fra henvisningsdagen. Tvistemålsutvalget foreslo at bestemmelsen om ett års litispendensvirkning ikke skulle videreføres, på bakgrunn av at mekling i forliksrådet etter deres forslag skulle gå over til å være valgfritt, se NOU 2001: 32 B punkt 20.6 side 878:

«Det er ikke tatt med noen bestemmelse som viderefører tvistemålsloven § 63 tredje ledd i § 20-2. Tvistemålsutvalget har i drøftelsen av forliksrådets oppgaver og behandlingsregler konkludert med at mekling i forliksrådet bør gjøres valgfri. Det blir da ikke noe behov for en regel med slikt innhold som tvistemålsloven § 66 tredje ledd ettersom det da aldri av prosessuelle grunner vil være påkrevet å begynne eventuelt nytt saksanlegg i forliksrådet.»

I tvisteloven ble det, i motsetning til forslaget fra Tvistemålsutvalget, videreført en ordning med at det i tvister om formuesverdier som hovedregel er obligatorisk med forliksrådsbehandling, jf. tvisteloven § 6-2 andre ledd. Regelen om at litispendensvirkningen skulle vare i ett år etter avsluttet forliksrådsbehandling, ble likevel ikke videreført fra tvistemålsloven, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 384.

I tvistemålsloven § 274 første ledd nr. 2 var det gjort unntak fra obligatorisk forliksrådsbehandling når saksøkte eller dennes prosessfullmektig ikke hadde kjent bopel, arbeidssted eller forretningssted i Norge. Et slikt unntak ble ikke videreført i tvisteloven. Regelen i tvisteloven § 6-2 andre ledd om at saker om formuesverdier skal behandles i forliksrådet, gjelder derfor også når saksøkte holder til i utlandet. At det er krav om obligatorisk forliksrådsbehandling, sammenholdt med at litispendensvirkningen opphører ved innstilling i forliksrådet, kan dermed få den konsekvens at saken skal behandles i en utenlandsk domstol selv om klageren først har reist saken i Norge. Dette illustreres av Rt. 2012 side 1404, hvor en tysk saksøkt etter at saken ble innstilt i forliksrådet, brakte saken inn for en tysk domstol før saksøkeren hadde inngitt stevning for den norske tingretten. Høyesteretts ankeutvalg viste til at litispendensvirkningen hadde opphørt ved innstillingsbeslutningen og kom til at behandlingen for norske domstoler derfor måtte stanses.

12.4.2 Luganokonvensjonen 2007

Luganokonvensjonen 2007 gir regler om internasjonal domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker. Den ble inngått 30. oktober 2007 mellom Norge, EU, Danmark, Sveits og Island og erstatter Luganokonvensjonen 1988. Konvensjonen er gjort til en del av norsk rett ved henvisning i tvisteloven § 4-8, jf. lov 19. juni 2009 nr. 79 om Luganokonvensjonen 2007. I avsnitt 9 i konvensjonen er det gitt regler om litispendens. Artikkel 27 fastsetter:

«1. Dersom søksmål som har samme tvistegjenstand, hviler på samme grunnlag, og som reises mellom de samme parter, anlegges ved domstoler i ulike konvensjonsstater, skal alle andre domstoler enn den som saken først er reist ved, av eget tiltak utsette forhandlingene til det er avgjort om den første domstol er kompetent.

2. Når det er avgjort at den første domstol er kompetent, skal alle andre domstoler erklære seg inkompetente til fordel for denne domstol.»

Etter sin ordlyd gir artikkel 27 anvisning på en objektiv og automatisk regel som baserer seg på den kronologiske rekkefølgen for saksanlegget for de ulike domstolene. I artikkel 30 er det gitt regler om når en sak skal anses som reist ved en domstol. Som hovedregel anses saken reist fra det tidspunktet da det innledende prosesskrivet i saken inngis til domstolen. EU-domstolen har uttalt følgende om regelen, se sak C-467/16 Brigitte Schlömp mot Landratsamt Schwäbisch Hall avsnitt 50:

«[…]Article 30 of the Lugano II Convention defines objectively and independently the date on which a court is deemed to be seised for the application of Section 9 of Title II of that convention, in particular Article 27 thereof, in order to reduce the risk of parallel proceedings in different Contracting States.»

12.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 12. juli 2018 foreslo departementet å innføre en regel om at litispendensvirkningen av saksanlegg for forliksrådet skal vedvare i en periode etter at saken er innstilt, etter mønster fra regelen som gjaldt under tvistemålsloven, se høringsnotatet punkt 8.5.4 side 74–75. Departementet mente imidlertid at det ikke nødvendigvis var grunn til å la fristen løpe så lenge som ett år, slik som etter regelen i tvistemålsloven § 63 tredje ledd. En så lang varighet ville etter departementets syn innebære et unødig prosessuelt hinder for annen behandling av saken. Etter forslaget skulle litispendensvirkningen opphøre dersom stevning ikke er sendt til retten innen seks måneder etter at forliksrådet innstilte behandlingen av saken.

Departementet begrunnet forslaget med at dagens regel kan ha uheldige konsekvenser for tvister med verneting i flere land. Når litispendensvirkningen opphører straks innstillingsbeslutningen er avsagt, risikerer saksøkeren å måtte forholde seg til utenlandske domstoler til tross for at vedkommende har reist sak i Norge først, noe avgjørelsen i Rt. 2012 side 1404 er et illustrerende eksempel på. Departementet viste videre til at regelsettene om litispendens og rettskraft skal gi et samlet vern mot at det reises ny sak mellom samme parter om samme tvistegjenstand. For å ivareta dette formålet antok departementet at litispendensvirkningen bør vedvare når saken blir brakt inn for tingretten – uavhengig av om forliksrådet velger å avsi dom eller å innstille saken.

12.4.4 Høringsinstansenes syn

Samtlige instanser som uttaler seg om forslaget, støtter en endring av reglene om litispendens ved innstilling av saker i forliksrådet. Det gjelder Advokatfirmaet Schjødt, Advokatforeningen, Agder lagmannsrett, Oslo politidistrikt, Øst politidistrikt, Politidirektoratet og Strandberg, Fredriksen og Øyen.

Advokatfirmaet Schjødt gir uttrykk for at litispendensvirkningens opphør er en åpenbart utilsiktet virkning som har påført firmaets klienter ulempe. Advokatforeningen anser gjeldende lovregler på området for å utgjøre en alvorlig «glipp» i systemet og støtter endringsforslaget, men mener at det bør vurderes om forslaget også bør omfatte nemnder omtalt i § 18-2 tredje ledd. Videre argumenteres det for at litispendensvirkningen bør vare i ett år etter at saken er innstilt, slik som under tvistemålsloven, ettersom det vil være uheldig med forskjellige frister for oppfølging av innstilling fra forliksrådet i samme regelsett. I tillegg mener Advokatforeningen at litispendensvirkningens lengde bør regnes fra tidspunktet hvor forliksrådets innstillingsavgjørelse forkynnes, og ikke fra avgjørelsestidspunktet.

Oslo politidistrikt er positive til forslaget om å innføre en regel om litispendensvirkning i seks måneder ved innstilling i forliksrådet, men bemerker at regelen bør utformes slik at det tas høyde for adgangen til å ta ut ny forliksklage i § 6-11 femte ledd bokstav b og c:

«Etter tvl. § 6-11 (5) b) kan partene bli enige om å ta ut ny forliksklage før det er gått ett år. Ny sak kan også tas ut for forliksrådet før det er gått ett år, dersom nemndsbehandling er avsluttet, jf. tvl. § 6-11 (5) c). Slik bestemmelsen i § 18-2 (2) foreslås utformet, synes det ikke å bli adgang til å ta ut søksmål før det er gått seks måneder fra saken ble innstilt. Dette kan neppe være tilsiktet.

Vi mener derfor lovteksten må utformes slik at den ikke er til hinder for at ny forliksklage kan tas ut etter tvl. § 6-11 (5) b) og c), også før det er gått seks måneder.»

Også Politidirektoratet støtter departementets forslag om endringer i tvisteloven § 18-2 andre ledd. I høringsinnspillet gis det uttrykk for at det også er ønskelig å gjeninnføre regelen i tvistemålsloven § 274 første ledd nr. 2 om at forliksrådsbehandling ikke er obligatorisk i saker hvor bare en av partene har alminnelig verneting i Norge, slik at klager har en valgmulighet ut fra om det er hensiktsmessig å starte saken i forliksrådet. Øst politidistrikt gir uttrykk for det samme, og begrunner det med at disse sakene oftere er uegnet for behandling i forliksrådet enn andre saker, både med tanke på sakskompleks og ressursbruk. Det vises til at behandlingen av disse sakene oftere blir innstilt, og at obligatorisk forliksrådsbehandling derfor sjeldnere fører til en løsning av saken. Som et alternativ til å gjeninnføre unntaket for saker hvor bare en av partene har verneting i Norge, støttes forslaget om innføring av litispendensvirkning ved innstilling i forliksrådet for å unngå en forrang for utenlandsk verneting.

Strandberg, Fredriksen og Øyen viser i sitt høringsinnspill til at litispendens i sivile og kommersielle saker er regulert i Luganokonvensjonen 2007 kapittel 9. Selv om opphør av litispendensvirkningen der saken ikke ender med en realitetsavgjørelse, ikke er uttrykkelig regulert av konvensjonen, er det ifølge dem ikke gitt at det helt fritt kan fastsettes at litispendensvirkningen skal vedvare i en slik situasjon. Som følge av dette foreslår de en alternativ lovendring som går ut på at forliksrådet må varsle om at det vil innstille behandlingen av en sak, og at saksøkeren kan begjære innstillingen av saken utsatt i en nærmere angitt periode for å få tid til å ta ut stevning for tingretten. I høringsinnspillet stilles det også spørsmål ved om det er nødvendig å utvide litispendensvirkning med så mye som seks måneder, og det vises til at fristen for å inngi stevning etter tvisteloven § 6-14 første ledd og for å inngi anke etter § 29-5 er én måned.

12.4.5 Departementets vurdering

Departementet fastholder sitt syn i høringsnotatet om at det bør foreslås endringer for å forhindre at litispendensvirkningen av en forliksklage opphører straks forliksrådet innstiller saken. At litispendensvirkningen av en forliksklage opphører samtidig med innstillingsbeslutningen, kan ha uheldige konsekvenser for tvister med verneting i flere land, ved at klageren risikerer å måtte forholde seg til utenlandske domstoler til tross for at vedkommende har reist sak i Norge først. Avgjørelsen i Rt. 2012 side 1404 er illustrerende.

Etter departementets syn vil det være hensiktsmessig å innføre en regel etter mønster fra tvistemålsloven § 63 tredje ledd om at litispendensvirkningen vedvarer i en viss periode etter at forliksrådet har innstilt saken. Virkningen vil dermed opphøre dersom stevning ikke er sendt til tingretten innen utløpet av denne tidsperioden. I vurderingen har departementet lagt vekt på at en slik ordning fikk stor støtte i høringen. Konsekvensene som dagens regler kan ha for tvister med verneting i flere land, synes ikke å ha vært nærmere vurdert i forbindelse med at det i tvisteloven ikke ble videreført et unntak fra obligatorisk forliksrådsbehandling når saksøkte eller dennes prosessfullmektig ikke hadde kjent bopel, arbeidssted eller forretningssted i Norge.

I høringen har Strandberg, Fredriksen og Øyen stilt spørsmål ved om en ordning som innebærer at litispendensvirkningen vedvarer i en periode etter at saken er innstilt i forliksrådet, er forenlig med Luganokonvensjonen 2007. Departementet viser i den forbindelse til at hvorvidt en sak anses som fortsatt å versere for en domstol, ikke er eksplisitt regulert i Luganokonvensjonen, og spørsmålet må dermed i utgangspunktet avgjøres etter domstolstatens interne rett, jf. Rt. 2012 side 1404 avsnitt 24. På den bakgrunnen vurderer departementet det slik at Luganokonvensjonen ikke er til hinder for en regel om at et krav forblir tvistegjenstand i en begrenset periode etter at saken er innstilt i forliksrådet.

Som nevnt under punkt 12.4.1 er innstilling av saken i forliksrådet en avgjørelsestype som ble innført ved tvisteloven, og som erstattet det som i tvistemålsloven het «henvisning til retten». Departementet kan ikke se at endringen som innebar at saken avsluttes ved «innstilling av saken», skulle ha noen betydning for om saken kan forbli tvistegjenstand i en begrenset periode etter beslutningen. Endringen synes først og fremst å ha vært av terminologisk art, og må ses i sammenheng med at Tvistemålsutvalget samtidig foreslo at forliksmekling ikke lenger skulle være obligatorisk, og å oppheve regelen om litispendensvirkning, se NOU 2001: 32 A punkt 10.10.5.1 side 291:

«Hvis en sak er henvist fra forliksrådet til retten, følger det etter gjeldende rett av tvistemålsloven § 63 tredje ledd at litispendensvirkningen består i ett år etter henvisningen. Denne rettsvirkningen foreslås ikke videreført. […] Av denne grunn er det noe misvisende å fortsette å bruke terminologien henvisning til retten. Når forliksmekling ikke skal være obligatorisk i noen saker, har det neppe noen hensikt å benytte henvisning som en egen avgjørelsestype. Utvalget er av den oppfatning at man heller som alminnelig begrep bør bruke uttrykket innstilling av forliksrådsbehandlingen i disse tilfellene.»

En innstilling av saken i forliksrådet vil ikke uten videre innebære at saken er avsluttet i rettssystemet. Utgangspunktet vil tvert imot gjerne være at klageren har et behov for å få en materiell avklaring i saken, og av den grunn ønske å fortsette prosessen i tingretten. På samme måte som etter tvistemålslovens ordning hvor saken ble «henvist til retten», vil en innstilling av en sak i forliksrådet i enkelte saker utgjøre et prosessuelt steg på veien til en realitetsbehandling i tingretten. Etter departementets syn bør saken forbli tvistegjenstand i en begrenset periode etter innstillingen.

I høringsnotatet ble det foreslått at litispendensvirkningen skulle opphøre dersom stevning ikke er sendt til retten innen seks måneder etter at forliksrådet innstilte behandlingen av saken. Enkelte høringsinstanser har uttrykt at det ikke er nødvendig med en så lang varighet. Dersom saken forblir tvistegjenstand i for lang tid etter innstillingen, vil det utgjøre et unødig prosessuelt hinder for annen behandling av saken. Departementet er enig i dette. Det foreslås at litispendensvirkningen varer i én måned, tilsvarende fristen for å inngi stevning etter tvisteloven § 6-14 første ledd og for å inngi anke etter § 29-5. Litispendensvirkningen opphører dermed dersom stevning ikke er sendt til retten innen én måned etter at forliksrådet innstilte behandlingen av saken. Det vil ivareta formålet om at litispendensvirkningen ikke automatisk skal opphøre ved innstillingsbeslutningen, men at det skal være noe tid til å ta ut stevning før litispendensvirkningen opphører.

Samtidig vil ikke muligheten for en eventuell ny forliksklage være avskåret i en lang periode, som vil imøtekomme den bekymringen Oslo politidistrikt har pekt på når det gjelder en varighet på seks måneder. Med en frist på én måned for å ta ut stevning ser departementet det slik at det heller ikke er behov for eventuelle særskilte reguleringer av forholdet til § 6-11 femte ledd bokstav b og c.