7 Tilgang til, og informasjon om, fysisk infrastruktur

7.1 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet framgikk det at for å sikre utbyggere av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon tilgang til egnede fysiske infrastrukturer som allerede eksisterer i et område, oppstiller direktivet i artikkel 3 en egen bestemmelse som er ment å sikre tilgang til slik infrastruktur. Tilgangsbestemmelsen er ment å bidra til at etableringen av høyhastighetsnett blir billigere og mer effektiv. I lovforslaget § 7 legges det opp til gjenbruk av eksisterende fysisk infrastruktur fra alle sektorer for utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Direktivet legger opp til at eventuelle hindringer for at andre nettoperatører kan tilby utbyggere av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon tilgang til fysisk infrastruktur, må avvikles. Lovforslaget retter seg således ikke bare mot tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett, men mot enhver eier av fysisk infrastruktur, som elektrisitet, vann og avløp, oppvarmings- og transporttjenester (herunder jernbane- og veinett, havner og flyplasser) som er egnet til framføring av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Det understrekes at fysisk infrastruktur i denne sammenheng omfatter passive elementer i et nett som er egnet for å gi plass til andre nettelementer, for eksempel rør, master, tårn stolper med videre (se § 5 nummer 2 og merknadene til denne). Tilgang til veigrunn som sådan er ikke omfattet. Tilgang til veggrunnen krever tillatelse etter veglova, jf. § 32.

I høringsnotatet foreslås det at alle nettoperatører skal ha plikt til å imøtekomme enhver rimelig anmodning om tilgang fra tilbydere som har til hensikt å etablere høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Det foreslås at tilgangen skal gis på rimelige og rettferdige vilkår. Anmodningen om tilgang skal framsettes skriftlig og skal inneholde en nærmere spesifisering av hvilke elementer av høyhastighetsnett det bes om tilgang for, og en tidsplan. Eventuelle avslag skal være basert på objektive, transparente og forholdsmessige kriterier, som teknisk egnethet, plassmangel, sikkerhet og integritet i eksisterende nett med videre.

Dersom tilgang blir nektet eller avtale ikke er inngått innen to måneder etter at skriftlig anmodning er mottatt, skal begge parter ha rett til å henvise spørsmålet til det nasjonale tvisteløsningsorganet.

Fysisk infrastruktur som anvendes til elektroniske kommunikasjonsnett kan også tenkes anvendt som fysisk infrastruktur for andre typer nett (resiprositet), og artikkel 3 i direktivet åpner for at tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett kan pålegges å gi tilgang til egen infrastruktur med henblikk på etablering av andre typer nett. Det foreslås ikke å innføre en slik resiprositet. Det vil si at det ikke foreslås plikt for tilbydere av høyhastighets elektronisk kommunikasjonsnett til å gi tilgang til egen fysisk infrastruktur til andre nettoperatører, for eksempel tilbydere av elektrisitetsnett.

Departementet foreslår videre at det innføres en bestemmelse som gir en plikt for nettoperatør til å gi opplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur, jf. § 8. Tilbydere av høyhastighetsnett skal, på anmodning, ha rett til et minimumssett av informasjon. Informasjonen skal omfatte område og rute, type og nåværende anvendelse av infrastrukturen og kontaktinformasjon. Den som anmoder skal presisere hvilket område det planlegges etablert høyhastighetsnett i. Tilgang til opplysningene skal gis innen to måneder etter at skriftlig anmodning er mottatt og på forholdsmessige, ikke-diskriminerende og transparente vilkår.

I høringsnotatet framgår det også at det etter departementets vurdering kan ha gode grunner for seg å vurdere å pålegge nettoperatør en plikt til å gi informasjon om kablenes posisjon det vil si x-, y- og z-koordinatene, for nettets passive og aktive elementer. I høringen ble høringsinstansene spesielt oppfordret til å komme med innspill på dette punktet.

Det foreslås i § 9 at nettoperatør plikter på forholdsmessige, ikke-diskriminerende og transparente vilkår å imøtekomme enhver rimelig anmodning fra tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett om befaring av spesifikke deler av den fysiske infrastrukturen i forbindelse med planer om utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Formålet med bestemmelsen er å gi tilbyder som planlegger å bygge høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon mulighet til å kunne gjennomføre oppmålinger, for på den måten å få nærmere svar på om det foreligger potensial for gjenbruk/samlokalisering og dermed sikre en så effektiv utnyttelse av eksisterende infrastruktur som mulig.

7.2 Høringsinstansenes syn

Distriktenes energiforening (Defo) støtter forslaget om tilgangsplikt etter lovforslagets § 7, samt regler om informasjonstilgang.

Nasjonalt Breibandråd (NBR) mener man må se på hvordan eksisterende infrastruktur utnyttes og hvordan begrensede offentlige ressurser kan brukes så effektivt at de rekker lenger og kan støtte flere viktige bredbåndsutbygginger.

Videre peker NBR på at selv om direktivet ikke omhandler tilgang/graving i veggrunnen i seg selv, er det viktig at det gis tilgang til etablert fysisk infrastruktur som for eksempel trekkrør. Dette vil være kostnadsbesparende, da graving utgjør inntil 80 prosent av kostnadene ved et bredbåndsprosjekt. NBR mener at departementet bør etablere et regime som sikrer legging av trekkrør i forbindelse med vegarbeid og et forvaltningsopplegg som sikrer at denne infrastrukturen tas i bruk.

NBR mener at informasjonen som det skal gis tilgang til bør inneholde angivelse av område, traseer, type, anvendelse og mulige kontaktpunkter.

Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK ble lagt ned 1. mars 2017 og oppgavene overført til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) støtter en lovendring som gir nettoperatører tilgang til andre aktørers fysiske infrastruktur dersom det er samfunnsøkonomisk effektivt. DNK peker på at nødnett er en nasjonal kritisk infrastruktur, og DNK må ta forbehold om tilgang basert på sikkerhetsmessige vurderinger.

DNK viser til at utkastet til lov åpner for unntak fra informasjonsplikt om Nødnett i § 12 og § 21. Nødnett er viktig for beredskapen i Norge og av sikkerhetsmessige årsaker bør informasjon om Nødnett ikke tilgjengeliggjøres. Dette betyr ikke at DNK vil si nei til alle forespørsler om innplassering av utstyr i Nødnett-infrastruktur, men opplysningene bør ikke være tilgjengelige i en sentral informasjonstjeneste.

Telia mener at der statlige eller kommunale virksomheter ikke har umiddelbare planer om å ta i bruk kabler eller mørk fiber selv, bør disse gjøres tilgjengelige for kommersielle aktører på tilsvarende måte som eksisterende fysisk infrastruktur er foreslått gjort tilgjengelig. Gjenbruk gjør utrulling av høyhastighetsnett billigere og er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Telia er bekymret for at unntaksregelen om å kunne nekte tilgang av sikkerhetsmessige hensyn vil føre til at enkelte nettoperatører vil nekte andre tilgang på dette grunnlaget. Telia mener derfor at det i forbindelse med avslag på tilgangsanmodning konkret må kunne prøves hvorvidt sikkerhetsmessige forhold gjør seg gjeldende. Telia minner om at det i direktivet klart framgår at eventuelle hindringer i annet lovverk skal fjernes for å sikre gjenbruk av fysisk infrastruktur, med mindre sikkerhetsmessige forhold taler imot dette.

NextGenTel stiller spørsmål ved prisen tilbyderne skal betale for tilgang, og at det er uklart hva som utgjør «rimelig og rettferdig» pris. Selskapet mener at det er behov for å gi utfyllende regler i forskrift raskt. NextGenTel er bekymret for at tilgangsplikten kan miste sin praktiske betydning dersom unntakspraksisen blir for liberal. Unntakspraksisen må håndheves strengt.

Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) og Viken Fiber mener at innføring av tilgangsplikt etter direktivet vil bremse investeringsmidler for utbygging av høyhastighetsnett. Selskapene mener at plikten bør begrenses til infrastruktur som er helt eller delvis offentlig finansiert.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) uttaler at de antar at «vår nasjonale bredbåndsstruktur i seg selv representerer et betydelig etterretningsmål. PST og de andre nasjonale EOS-tjenestene har sett en stor utvikling i nettangrep fra enkelte land mot Norge og norske interesser. Felles for disse truslene er at vår digitale infrastruktur vil kunne være bærer av dem i den forstand at nettverket benyttes. Informasjon om den nasjonale bredbåndsstrukturen må således være tilstrekkelig skjermet».

NVE mener forslaget er uklart når det gjelder å spesifisere hva som inngår i «rimelige og rettferdige vilkår». Det bør framgå at utbygger av høyhastighetsnett må dekke alle merkostnadene knyttet til å legge denne infrastrukturen, men også en rimelig andel av felleskostnader. NVE mener at det kan vurderes om det er elementer i eksisterende fellesføringsavtaler som det er relevant å bygge videre på, og påpeker at forskrift om kontroll av nettvirksomhet § 2-8, annet ledd sier at «Overføring av midler, herunder finans- og realkapital som stilles til rådighet, fra nettselskaper til andre juridiske personer, skal skje til markedsvilkår». NVE savner en forklaring på hvorfor det ikke foreslås resiprositet og kan ikke se noen prinsipielle argumenter for hvorfor ikke plikten skal gjelde tilbydere av høyhastighetsnett. NVE mener at tosidighet kan redusere utbygging av parallelle infrastrukturer, som kan være samfunnsmessig lite rasjonelt.

NVE peker på at informasjonsplikten i forslaget § 8 og § 11 har en side mot beredskapsforskriften kapitel 6 om informasjonssikkerhet. For informasjon som omfattes av beredskapsforskriften kan det utvikles rutiner med forhåndsgodkjenning av informasjonsbrukere hos bredbåndsutbyggere, som kan få en samlet godkjenning eller klarering som gjelder overfor alle KBO-enheter (Enheter i Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon).

Norsk Vann påpeker at det ikke er lov å finansiere bredbåndsutbygging med vann- og avløpsgebyrer. Det gjelder også indirekte ved at vann- og avløpsutbygging påføres ekstrakostnader knyttet til samordning av tiltak og økte kostnader til drift og vedlikehold. Slike ekstrakostnader må derfor dekkes av bredbåndsutbyggeren. Det kan bli konflikter knyttet til vurderingen av «rimelige anmodninger» og «rimelige og rettferdige vilkår».

Organisasjonen vurderer det videre som en lite hensiktsmessig løsning at det skal være en plikt å imøtekomme anmodning om å legge bredbåndskabler i avløpsnett. Norsk Vann ber departementet vurdere mulighetene for en nyansering i loven som innebærer at det kan tillates bredbånd i avløpsledninger der eier av avløpsledning mener at fordelene er større enn ulempene, framfor en generell plikt for eier av avløpsledning til å «tillate enhver rimelig anmodning om tilgang». Organisasjonen peker på en rekke problemer som vil kunne oppstå dersom avløpsnettet benyttes for framføring av bredbånd.

Telenor mener at tilgang bør gis til kostnadsorienterte priser (kostnader for eksisterende anlegg fordeles på brukere basert på brukerens beslag av kapasitet). Telenor mener videre at det bør stilles krav til at stat, fylkeskommuner og kommuner alltid skal legge ekstra trekkrør ved arbeid på offentlig veggrunn.

Telenor mener videre at tilgangsplikten bør gjelde for anmodninger om tilgang til vei, jernbane og sporveiers grunn. Telenor peker på at veigrunn er det viktigste arealet for framføring av Telenors infrastruktur og antar at det vil gjelde for de fleste utbyggere av høyhastighetsnett.

Telenor støtter forslaget om at det ikke innføres plikt for tilbydere av høyhastighets elektronisk kommunikasjonsnett til å gi tilgang til egen fysisk infrastruktur til andre nettoperatører, for eksempel tilbydere av elektrisitetsnett. Telenor viser i denne sammenheng til at det er uheldig med strømkabler i rør for elektronisk kommunikasjon.

Abelia mener lovendringen bør samordnes med andre reguleringer med kryssende nedslagsfelt, for eksempel graveveilederen fra Vegdirektoratet. Videre ber Abelia om at tilgangsplikten gjøres gjeldende for vei-, jernbane- og sporveisgrunn, og at tilgang her bør være kostnadsfritt for utbyggere og tilbydere. Abelia viser videre til at det finnes kabler for elektronisk kommunikasjon som i dag er helt eller delvis finansiert av offentlige midler og som ikke er i bruk (jernbane, Statkraft og Vegvesenet). Abelia mener kabler lagt med offentlig finansiering og hvor det ikke finnes nærmere planer om å ta disse i bruk bør gjøres tilgjengelige for kommersielle aktører.

Abelia støtter forslaget om ikke å innføre resiprositet i tilgangsplikten, det vil si at tilbydere av høyhastighets elektronisk kommunikasjonsnett ikke bør være pliktig til å tilby infrastruktur til andre typer nett.

Energi Norge stiller spørsmål ved om tilgangskravet også omfatter energinettselskapenes egen fiber/fysisk infrastruktur som i utgangspunktet er forbeholdt strømnettet, eller om kravet bortfaller da slike nett brukes til styring av kritisk infrastruktur. Energi Norge viser til merknader til § 12 og mener høringsdokumentet er uklart her. Videre mener Energi Norge at ved innføring av direktivet bør det være slik at når én aktør har etablert fiber/bredbånd som fellesføring kan/skal andre aktører fritt kunne leie seg inn på deres nett, noe som vil kunne gi færre fellesføringer i samme masterekke. Energi Norge ber videre om at det i forbindelse med utarbeidelse av forskrift til loven vurderes å regulere nærmere hva som er å anse som rimelige og rettferdige vilkår. Organisasjonen ønsker klargjort at den pris som kreves inkluderer de faktiske kostnadene med å foreta en konkret avgjørelse om omsøkt tilgang er teknisk egnet, om det foreligger plassbegrensninger, om det foreligger risiko for vesentlige forstyrrelser, osv.

Energi Norge mener videre at flere enn de seks opplistede kriteriene for eventuelt avslag kan suppleres, for eksempel:

• Der nettoperatør disponerer trekkrør med større dimensjoner enn 110 mm vil etablering av ett sett fiberkabel innebære at trekkrøret blir utnyttet i liten grad.

• Hvis kjente planer innebærer at nettoperatør har egne behov for den passive infrastrukturen.

• Reservasjon for framtidig bruk.

Energi Norge viser til at kvaliteten på informasjon om fysisk infrastruktur er sterkt varierende og til dels av dårlig kvalitet og slutter seg til snarest mulig etablering av sentral informasjonstjeneste.

Energi Norge mener økt antall befaringer fører til økt tidsbruk og kostnader og forutsetter at slike kostnader kan «bakes inn» i pris og vilkår jf. § 7.

Geomatikk AS viser til at høringsnotatet stiller spørsmål ved om nettoperatører skal pålegges å gi informasjon om kablenes x-, y- og z-koordinater. Geomatikk peker blant annet på at z-koordinaten i liten grad er registrert for eksisterende ledningsnett i dag. Geomatikk mener at et slikt krav ikke er tjenlig for det tiltenkte formålet med bakgrunn i den varierende og til dels dårlige kvaliteten som eksisterende ledningsinformasjon har.

IKT-Norge mener at om forpliktelsene til informasjon og tilgjengeliggjøring som beskrevet i kapittel 2 i lovforslaget skal gi de ønskede resultater er det avgjørende at de aktørene som normalt ikke regnes som nettverkseiere, men som er det i henhold til definisjonen i kapittel 1, er gjort godt kjent med forpliktelser og nettbyggers behov. IKT-Norge mener videre at det må stilles tilstrekkelige krav til rutiner og datahåndtering i forbindelse med tilgang til informasjon og befaring som beskrevet i lovforslagets §§ 7, 8 og 9.

KS Bedrift viser til at artikkel 3 i direktivet åpner for at tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett kan pålegges å gi tilgang til egen infrastruktur, med henblikk på etablering av annen infrastruktur. KS Bedrift mener at selv om innføring av en slik regel vil kreve utredning på tvers av sektorer, vil det være svært gunstig for samfunnet å effektivisere framføring av infrastruktur også her, eksempelvis ved kryssing av vei. KS Bedrift mener derfor at et slikt utredningsarbeid bør startes umiddelbart.

Med henvisning til hvilke vilkår og priser som skal settes for tilgang til fysisk infrastruktur, opplyser KS Bedrift at foreningen har erfaringer med å forhandle om vilkår og priser ved felles utnyttelse av fysisk infrastruktur. Det vises til at i dag reguleres tilgang til lavspenningsstolper gjennom avtale utarbeidet av KS Bedrift, Energi Norge og Telenor. KS Bedrift peker på at utarbeidelse av slike avtaler er svært ressurskrevende, og mener derfor at det vil være uhensiktsmessig at aktørene utarbeider flere slike avtaler på helt fritt grunnlag, og at dette trolig ville føre til mange klagesaker i tvisteløsningsorganet. KS Bedrift mener det vil være svært ressursbesparende dersom departementet kan gi noen retningslinjer for hva som anses som rettferdige og rimelige vilkår og betingelser.

Lyse Fiber mener at innføring av plikt om tilgang til infrastruktur, jf. lovforslaget § 7, «uten videre» vil bremse investeringsmidler i høyhastighetsnett. Lyse Fiber mener at bestemmelsen bør harmoniseres med bestemmelsen i § 10 (samordning av bygge- og anleggsarbeider) og begrenses til infrastruktur som er helt eller delvis finansiert av offentlige midler.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) støtter forslaget om at nettoperatørene skal ha en plikt til å gi informasjon om kablenes posisjon, det vil si x-, y- og z-koordinater.

Nkom har videre enkelte kommentarer vedrørende de sikkerhetsmessige sidene ved lovforslaget, som i hovedsak gjelder plikten om tilgang til informasjon om kritisk nasjonal infrastruktur, informasjon om fysisk infrastruktur knyttet til skjermingsverdige objekter, samt informasjon om fysisk infrastruktur hos sentral informasjonstjeneste (se nedenfor).

Når det gjelder unntak for kritisk nasjonal infrastruktur, viser Nkom til at det framkommer i høringsbrevet at innehaver av kritisk nasjonal infrastruktur på visse vilkår vil unntas fra plikten til å gi informasjon, samordning og adgang til befaring. Dette blir dels ivaretatt gjennom § 12 i lovforslaget, og dels som følge av begrensninger i annet lovverk (sikkerhetsloven eller sektorlovgivning). Nkom vurderer at hensynet til nasjonal kritisk infrastruktur blir tilstrekkelig ivaretatt i lovforslaget.

Når det gjelder informasjon om infrastruktur knyttet til skjermingsverdige objekter, viser Nkom til at det finnes tilfeller hvor en nettoperatør (for eksempel en ekomtilbyder) har etablert fysisk infrastruktur tilknyttet et objekt utpekt av myndighet i en annen sektor som skjermingsverdig etter objektsikkerhetsforskriften (for eksempel et objekt knyttet til kritisk finansiell tjeneste). I slike tilfeller vil nettoperatør ikke nødvendigvis være kjent med at objektet er utpekt som skjermingsverdig, og vil dermed kunne utlevere informasjon om fysisk infrastruktur tilknyttet dette objektet.

Dersom et skjermingsverdig objekt er avhengig av annen fysisk infrastruktur for å kunne fungere etter sin hensikt, skal dette etter objektsikkerhetsforskriften § 2-1 meddeles nettoperatøren som rår over den fysiske infrastrukturen. For at nettoperatør skal være i stand til å gjøre informerte vurderinger i henhold til § 12 vil det derfor være svært viktig at meddelelsesplikten etter objektsikkerhetsforskriften § 2-1 blir praktisert. Nkom er usikker på i hvor stor utstrekning dette skjer i praksis.

Strand kommune ser det som uaktuelt å benytte vann- og avløpsledninger for fiberframføring.

Maskinentreprenørenes forbund (MEF) er bekymret for at unntak fra plikt til å gi informasjon på grunn av kritisk nasjonal infrastruktur vil gi svekket kvalitet på dataene i en sentral database og dermed fare for dobbel brukerbetaling dersom kartene ikke er av god nok kvalitet, og for at entreprenøren må kjøpe kart av Geomatikk i tillegg.

MEF konstaterer at ledningseiere ofte har dårlig kjennskap til dybde på ledningene og alt for ofte om hvor mange ledninger de har i grøfta. Dersom nasjonal kritisk infrastruktur også skal holdes utenfor databasen, gir dette svekket kvalitet på dataene. MEF mener derfor at det må på plass bestemmelser som sikrer entreprenøren tilgang til data for nasjonal kritisk infrastruktur i forbindelse med konkrete graveoppdrag.

7.3 Departementets vurdering

Departementet viser til merknaden fra NBR vedrørende tilgang til trekkerør i offentlig vei. Lovforslaget innebærer at eier av slike trekkerør vil ha en plikt til å gi tilgang til rørene, jf. forslag til § 5, nummer 1 og nummer 2 og § 7. Departementet viser for øvrig til at det er satt i gang et arbeid i regi av Statens vegvesen som skal etablere et forvaltningsregime for slike trekkerør under statens veier.

Departementet har merket seg kommentarene fra DNK vedrørende tilgang til og informasjon om DNKs infrastruktur. Etter departementets vurdering er DNKs bekymringer ivaretatt gjennom unntaksbestemmelsene i forslag til §§ 7, 12 og 21.

Når det gjelder Telias merknad om tilgang til offentlig eide fiberkabler viser departementet til at tilgangsplikten i lovforslaget ikke gjelder fiberkabler, da slike i henhold til direktivet ikke er å anse som passive nettelementer uavhengig av om de er offentlig eide eller ikke. Departementet er i prinsippet enig i at offentlige aktører bør tilby ledig mørk fiber i markedet når forholdene ligger til rette for det og peker på at dette til en viss grad allerede skjer. Departementet har også merket seg Telias bekymring knyttet til avslag på tilgang begrunnet i sikkerhetsmessige hensyn. Departementet viser i denne forbindelse til at avslag om tilgang kan bringes inn for det nasjonale tvisteløsningsorganet og at det nasjonale tvisteløsningsorganet må foreta en konkret vurdering av begrunnelsen for avslag i den enkelte sak.

Flere aktører har anført at det kan være uklart hva som ligger i at tilgang skal gis på «rimelige og rettferdige» vilkår. Departementet er enig i at begrepene «rimelige» og «rettferdige» til dels er overlappende, men er av den oppfatning at begrepet «rettferdige» klargjør at det ikke skal diskrimineres mellom tilgangssøkerne. Departementet viser for øvrig til at begrepene er en norsk oversettelse av henholdsvis «reasonable» og «fair» som framkommer av direktivet. Departementet har i forslag til merknader til § 7 gitt ytterligere veiledning til hvordan bestemmelsen skal forstås.

Viken Fiber og NTE har anført at innføring av tilgangsplikt etter direktivet vil bremse investeringer i utbygging av høyhastighetsnett, og at plikten derfor bør begrenses til infrastruktur som er offentlig finansiert. Departementet vil for det første peke på at et slikt forbehold i tilgangsplikten ikke vil være i tråd med direktivet. For det andre mener departementet at samfunnsøkonomiske hensyn taler for deling av infrastruktur også når infrastrukturen er bekostet av privat kapital. Felles bruk av infrastruktur innebærer at det blir flere som kan dele på investeringene. Departementet har derfor kommet til at det ikke gjøres endringer i forslaget på grunnlag av denne merknaden.

Til PSTs merknad om at informasjonen om den nasjonale bredbåndsinfrastrukturen må være tilstrekkelig skjermet, viser departementet til at forslag til § 12 inneholder bestemmelser som sikrer at nettoperatør kan begrense tilgangen til informasjon dersom det er nødvendig av hensyn til nettsikkerhet og nettets integritet, vitale nasjonale sikkerhetsinteresser og drifts- eller forretningshemmeligheter. Departementet mener at disse bestemmelsene vil sikre at informasjonen om den nasjonale bredbåndsinfrastrukturen blir tilstrekkelig skjermet. Departementet viser videre til vurderinger av innretning av sentral informasjonstjeneste, jf. kapittel 9, hvor departementet har konkludert med at den sentrale informasjonstjenesten ikke skal samle eller sammenstille informasjon om konkrete traseer for bredbåndsinfrastrukturen. Departementet viser også til ny sikkerhetslov og reglene om sikring av kritisk infrastruktur.

Departementet har merket seg NVEs og KS Bedrifts synspunkter på spørsmålet om resiprositet i tilgangsplikten. NVE kan ikke se noen prinsipielle grunner til ikke å innføre slik resiprositet. KS Bedrift mener at innføring av slik resiprositet ville være svært gunstig for samfunnet og mener at dette bør utredes. Abelia og Telenor, på den annen side, støtter departementets forslag om ikke å innføre resiprok tilgangsplikt. Etter det departementet kjenner til, er det ikke innført slik resiprositet i forbindelse med innføring av direktivet i de øvrige nordiske landene. Videre vil en slik resiprok tilgangsplikt innebære at loven gir plikter som går lenger enn formålet med direktivet, som er å legge til rette for utbygging av høyhastighetsnett. Departementet har derfor kommet til at det ikke er hensiktsmessig å innføre slik resiprositet nå.

Departementet viser til merknad fra Norsk Vann vedrørende forbud mot å finansiere bredbåndsutbygging med vann- og avløpsgebyrer. Departementet anser ikke dette for å være i motstrid til innføring av bestemmelser i loven og er enig i at det vil være rimelig at eventuelle ekstrakostnader forbundet med felles bruk av infrastruktur bør dekkes av bredbåndsutbyggeren og at dette vil inngå i vurderingen av «rimelige» vilkår. Departementet har vurdert forslaget fra Norsk Vann om å nyansere loven med hensyn til bestemmelsen om tilgang til infrastruktur når det gjelder avløpsnett. Departementet har konkludert med at det ikke er behov for slik nyansering. På samme måte som med andre infrastrukturer, gir lovforslaget mulighet til å avslå tilgang på visse grunnlag, jf. forslag til § 7, tredje ledd. Et permanent unntak for avløpsnett vil for øvrig etter departementets oppfatning ikke være i tråd med direktivet.

Departementet har vurdert Telenors merknad til bestemmelsene om tilgangsplikt. Når det gjelder Telenors merknad om at tilgang skal gis til kostnadsorienterte priser, bemerker departementet at de underliggende kostnadene kan være et moment i vurderingen av at tilgangen skal gis på rimelige vilkår. Departementet mener imidlertid at det ikke vil være hensiktsmessig å sette et absolutt krav om kostnadsorienterte priser, fordi dette i mange tilfeller kan virke unødvendig komplisert. Det er heller ikke et krav i direktivet at tilgang skal gis til kostnadsorienterte priser. Når det gjelder Telenors forslag om at det bør stilles krav om at det alltid skal legges trekkerør ved arbeid på offentlig veigrunn, viser departementet til den nylig fastsatte, revidert utgave av håndboken for veibygging (N200), hvor det er lagt til grunn at det skal være ledige trekkerør etter at veiprosjektet er ferdig avsluttet.

Abelia mener at lovendringen bør samordnes med andre reguleringer, for eksempel graveveilederen fra Vegdirektoratet. Departementet viser i denne sammenheng til at forskrift etter veglova § 23 (ledningsforskriften) ble fastsatt i november 2017 og at utkast til veileder til forskriften ble sendt på høring i november 2019. Det følger av forskriften at vegeier ikke kan kreve vederlag av ledningseier for ledninger etablert langs offentlig veg. Når det gjelder Abelias merknad om kabler for elektronisk kommunikasjon finansiert med offentlige midler, viser departementet til at slike kabler ikke er omfattet av lovforslaget. Det vises for øvrig til departementets kommentar til Telias merknad over.

Energi Norge stiller spørsmål ved om tilgangsplikten også gjelder energinettselskapenes egen «fiber/fysisk infrastruktur som i utgangspunktet er forbeholdt strømnettet». Når det gjelder fiberkabler, så omfatter ikke lovforslaget slike kabler, jf. § 5, nummer 2. Når det gjelder passiv infrastruktur, for eksempel stolper eller trekkerør, som energinettselskapene eier, er denne i utgangspunktet omfattet av tilgangsplikten. Men det gis i § 7, tredje ledd, noen kriterier som kan gi grunnlag for avslag på en tilgangsforespørsel, blant annet kan avslag begrunnes med hensyn til nettsikkerhet og –integritet, herunder hensyn til nasjonal kritisk infrastruktur (nummer 4). Hva som faller inn under dette kriteriet må vurderes i den konkrete saken. Departementet viser for øvrig til forslag til merknad til § 7 som inneholder en henvisning til en definisjon av kritisk infrastruktur. Når det gjelder Energi Norges henvisning til forslag til merknad til § 12, viser departementet til at § 12 gjelder avslag på anmodning om blant annet tilgang til informasjon om fysisk infrastruktur, jf. § 8. Kriteriene for avslag til slik informasjon er ikke nødvendigvis sammenfallende med kriteriene for avslag på tilgang til selve infrastrukturen, jf. § 7, tredje ledd.

Departementet har videre vurdert Energi Norges forslag om at det bør være slik at når én aktør har etablert fiber/bredbånd som fellesføring, det vil si etablert fiberkabel i energinettselskapets stolper, skal andre aktører «fritt kunne leie seg inn på deres nett». Departementet viser til at denne typen tilgang reguleres i ekomloven og pålegges tilbyder med sterk markedsstilling. I henhold til Nkoms vedtak 20. desember 2018 i de såkalte marked 3a og 3b, har Telenor plikt til å gi tilgang til sitt bredbåndsaksessnett. Videre vil eier av bredbåndsnett som er bygget ut gjennom offentlig støtte som hovedregel være pålagt å gi tilgang til tredjeparter. Etter departementets oppfatning vil imidlertid en generell bestemmelse som pålegger alle bredbåndsnett som benytter allerede etablert infrastruktur å gi nettilgang til tredjeparter, det vil si på grossistnivå, kunne virke hemmende på investeringsinsentivene. Departementet har derfor konkludert med at det ikke er hensiktsmessig å innføre en slik regel.

Når det gjelder de tilleggskriteriene for avslag som Energi Norge har foreslått, peker departementet på at disse til dels vil dekkes opp av kriteriet «plassbegrensninger», jf. § 7, tredje ledd, nummer 2. Videre er listen i nevnte ledd ikke uttømmende, noe som også framgår av forslag til merknad til § 7. Departementet foreslår derfor ingen endringer som følge av Energi Norges innspill.

Departementet er for øvrig enig i at en rimelig andel av eventuelle kostnader, herunder tidsbruk, i forbindelse med befaringer bør kunne inngå i vederlaget for tilgang til infrastrukturen.

Departementet har merket seg Nkom og Geomatikk sine svar på departementets oppfordring om å komme med innspill til spørsmålet om det skal pålegges nettoperatør å gi informasjon om kablenes posisjon i form av x-, y- og z-koordinater, for nettets passive og aktive elementer. Etter departementets vurdering foreligger det per i dag ikke grunnlag for å foreslå en plikt til å oppgi x-, y- og z-koordinater. Det må utredes ytterligere om den eksisterende ledningsinformasjonen er god nok til at et slikt pålegg kan forsvares, noe flere av høringsinstansene, blant annet Geomatikk, hevder, før et slikt eventuelt pålegg kan bli aktuelt på et senere tidspunkt.

Når det gjelder Lyse fibers anførsel om at tilgangsplikten i § 7 i forslaget bør begrenses til infrastruktur som er helt eller delvis finansiert av offentlige midler, er det departementets oppfatning at en slik begrensning ikke vil være i tråd med direktivet og dermed ikke være forenlig med EØS-avtalen.

Departementet har vurdert Nkoms bekymring knyttet til praktisering av meddelelsesplikten etter objektsikkerhetsforskriften § 2-1 som var gitt med hjemmel i den nå opphevede lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste. Departementet viser til at nettoperatør i henhold til lovutkastet § 12, annet ledd, nummer 2, kan begrense tilgang til informasjon hvor det er nødvendig av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette kan for eksempel gjelde infrastruktur i tilknytning til skjermingsverdige objekter. Departementet viser videre til at ny lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven) trådte i kraft 1. januar 2019. Se også Prop. 153 L (2016–2017), Innst. 103 L (2017–2018). Departementet viser også til forskrift 20. desember 2018 nr. 2053 om virksomheters arbeid med forebyggende sikkerhet (virksomhetssikkerhetsforskriften), § 13, annet ledd hvor det framgår at virksomheter som er underlagt sikkerhetsloven skal sende en oversikt over andre virksomheter de er avhengig av for å fungere som de skal, til Nasjonal sikkerhetsmyndighet og det departementet som er ansvarlig for det forebyggende sikkerhetsarbeidet i sektoren. Denne plikten inngår i virksomhetens håndtering av risiko. En nettoperatør som har infrastruktur i tilknytning til skjermingsverdig objekt eller skjermingsverdig infrastruktur må derfor vurdere om det er behov for å kontakte Nasjonal sikkerhetsmyndighet i forbindelse med at den mottar anmodning om tilgang til informasjon etter §§ 8, 11 eller 21 eller befaring etter § 9 i lovutkastet, for å undersøke om anmodningen gjelder infrastruktur tilknyttet skjermingsverdig objekt, og som dermed kan unntas. Plikten til å unnta slike opplysninger kan imidlertid følge av annen lovgivning.

Departementet har merket seg kommentarene fra MEF. Etter departementets vurdering er kommentarene knyttet til problemer som oppstår i forbindelse med kabelpåvisning og unngåelse av graveskader. Dette er problemstillinger som ligger utenfor lovforslagets virkeområde. Departementet opprettholder forslaget om at nettoperatør skal kunne begrense tilgangen til informasjon om blant annet infrastruktur der dette er nødvendig, jf. forslag til § 12 og de vilkår som er opplistet der.

Departementet har på bakgrunn av høringen gjort en ny vurdering av forslaget til bestemmelse om frist til å gi ut informasjon. Fristen i lovforslaget på to måneder er den samme som maksimalfristen som angis i direktivet. Departementets vurdering er at denne fristen kan synes unødig lang og har konkludert ut ifra en rimelighetsvurdering med at fristen bør være 10 virkedager. Lovforslaget endres i tråd med dette.