3 Om bredbåndsutbyggingsdirektivet og samtykke til godkjenning av EØS-komitéens beslutning nr. 152/2018 6. juni 2018 om innlemming i EØS-avtalen av direktiv (EU) nr. 2014/61
3.1 Kort om direktiv (EU) nr. 2014/61
Det overordnede målet med direktivet er å legge til rette for og intensivere utbygging av høyhastighetsnett gjennom å fremme felles bruk av eksisterende fysisk infrastruktur og mer effektiv etablering av ny infrastruktur gjennom samordning av bygge-, grave- og anleggsprosjekter. I forbindelse med nybygg og vesentlig renovasjon av bygninger skal det i tillegg legges til rette for installasjon av høyhastighetsnett.
Direktivet legger også opp til at det skal skapes mer åpenhet om eksisterende fysisk infrastruktur og bygge- og anleggsarbeider mellom tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og mellom tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og nettoperatører på en rekke andre områder. Hensikten med dette er å legge forholdene til rette for at eksisterende fysiske infrastrukturer kan gjenbrukes i utbyggingen av høyhastighetsnett og å muliggjøre bedre samordning av utbyggingsprosesser. Direktivet retter seg med andre ord ikke bare mot tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett, men også mot andre nettoperatører som eier eller disponerer fysiske infrastrukturer som kan være egnet til framføring av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Dette gjelder for eksempel infrastrukturer for elektrisitet, gass, vann, avløp og oppvarmingstjenester. Nettoperatører for transporttjenester som jernbane- og veinett, havner og flyplasser, omfattes også.
Direktivet omhandler primært fem hovedområder:
Tiltak som har til formål å sikre utbyggere av høyhastighetsnett tilgang til eksisterende fysiske infrastrukturer, noe som vil bidra til kostnadsbesparelser og en mer effektiv utbygging.
Tiltak med formål å sikre utbyggere av høyhastighetsnett mulighet til å ta del i planlagte utbyggings- og anleggsprosjekter, både på området for elektronisk kommunikasjon og andre områder.
Tiltak som er ment å bidra til en forenkling av tillatelsesprosedyrer.
Tiltak som skal sikre at nye bygninger, og bygninger som gjennomgår omfattende renovering, klargjøres for høyhastighetsnett.
I tillegg inneholder direktivet bestemmelser om tvisteløsningsorgan og sentral informasjonstjeneste.
Direktivet er et minimumsdirektiv, hvilket innebærer at medlemsstatene står fritt til å opprettholde eller vedta strengere regler enn de som følger av direktivet så lenge disse er i tråd med EU-retten.
Tiltakene i direktivet bygger på allerede eksisterende tiltak i enkelte medlemsland (best practice). Direktivet er videre teknologinøytralt i den forstand at retten til tilgang gjelder for enhver teknologi som kan levere hastighet på 30 Mbit/s, nedstrøms. I praksis innebærer dette i dag først og fremst fiber, kabel (HFC), kobber (VDSL) og mobilt bredbånd (4G+), men er ikke begrenset til dette.
Uoffisiell norsk oversettelse av direktivet finnes som vedlegg 2 til denne proposisjonen.
3.2 Om EØS-komitéens beslutning nr. 152/2018
EØS-komitéens beslutning nr. 152/2018 6. juli 2018 om endring av EØS-avtalens vedlegg XI (Elektronisk kommunikasjon, audiovisuelle tjenester og informasjonssamfunn) inneholder en fortale og fire artikler. I fortalen vises det til EØS-avtalen, og særlig artikkel 98, som gjør det mulig å endre vedleggene til EØS-avtalen ved beslutning i EØS-komitéen.
Artikkel 1 fastsetter at direktivet skal innlemmes i EØS-avtalens vedlegg XI etter nummer 5czm som nytt nummer 5czn, mens artikkel 2 fastsetter at teksten til direktivet på islandsk og norsk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet. Artikkel 3 fastsetter at beslutningen trer i kraft etter at EØS-komitéen har fått alle meddelelser etter EØS-avtalens artikkel 103 nummer 1, mens artikkel 4 presiserer at beslutningen skal kunngjøres i EØS-avdelingen og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.