3 Gjeldende rett
3.1 Forvaltningsloven
Forvaltningsloven omfatter den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov, jf. forvaltningsloven § 1. Fordi Statens helsetilsyn er et statlig tilsynsorgan, gjelder forvaltningsloven for Statens helsetilsyn, med mindre det er gjort unntak for reglene i eller i medhold av annen lov.
Forvaltningsloven § 13 til 13 f inneholder bestemmelser om taushetsplikt og begrensninger i taushetsplikten. Taushetsplikten er nærmere regulert i forvaltningsloven § 13 første ledd. Det følger av bestemmelsen at enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om blant annet «noens personlige forhold».
Opplysninger om fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted regnes i utgangspunktet ikke som et personlige forhold som er underlagt taushetsplikt, jf. bestemmelsens annet ledd. Dersom slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige, er de likevel underlagt taushetsplikt.
Paragraf 13 a og b inneholder unntak og begrensninger i taushetsplikten som gir forvaltningsorganer adgang, men ingen plikt til å formidle opplysninger. Disse bestemmelsene inneholder flere rettslige grunnlag som kan gi andre tjenester og instanser adgang til å formidle opplysninger, herunder til Statens helsetilsyn.
Unntakene i § 13 a er begrunnet i at det ikke er behov for beskyttelse, og åpner for at opplysninger kan formidles:
Etter samtykke fra den eller de taushetsplikten skal beskytte. Et slikt samtykke skal være informert, frivillig og kan når som helst trekkes tilbake.
I statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates («anonymisering»).
Når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig. Eksemplet i loven er opplysninger som er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder.
Unntakene i § 13 b er begrunnet i ulike private eller offentlige interesser. Taushetsplikten er ikke til hinder for:
At opplysninger formidles til de som er parter i saken.
At opplysninger brukes for å oppnå det formålet de er gitt eller innhentet for. Loven viser til saksforberedelse, avgjørelse, oppfølgning og kontroll som eksempler.
At opplysningene brukes for statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver, eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen.
At forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet, og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag.
At forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver.
Særlig de tre siste kulepunktene (forvaltningsloven § 13 b nr. 4, 5 og 6) åpner for formidling av opplysninger for å ivareta formål som ligger utenfor det som er nødvendig for å ivareta organets oppgaver i den enkelte saken, eller av hensyn til den eller de saken gjelder.
Det følger av § 13 c, at forvaltningsorganet skal sørge for at taushetsplikten blir kjent for den det gjelder og at organet kan kreve at vedkommende underskriver taushetserklæring. Bestemmelsen inneholder også regler om oppbevaring og lagring av opplysninger underlagt taushetsplikt. Det fremgår av bestemmelsen at taushetsplikten som hovedregel bortfaller etter 60 år.
Paragraf 13 d regulerer tilgang til taushetsbelagte opplysninger til bruk for forskning, mens § 13 e regulerer taushetsplikten til forskere som har fått tilgang til taushetsbelagte opplysninger.
3.2 Barnevernloven
Statens helsetilsyn har det overordnede faglige ansvaret for tilsynet på barnevernområdet, jf. barnevernloven § 2-3 b første ledd. I følge bestemmelsen omfatter ansvaret tilsynet med barnevernvirksomheten i de enkelte kommuner, med barneverninstitusjoner, med sentre for foreldre og barn, med omsorgssentrene og med andre statlige tjenester og tiltak etter barnevernloven. Tilsynet utøves av fylkesmennene, jf. barnevernloven §§ 2-3 fjerde ledd, 2-3 b og 5-7.
Det følger av barnevernloven § 6-7 første ledd at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan etter barnevernloven har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e.
På bakgrunn av at Statens helsetilsyn på barnevernområdet har et overordnet tilsynsansvar som er lovfestet i barnevernloven, legger departementet til grunn at taushetspliktbestemmelsen i barnevernloven § 6-7 også omfatter ansatte og andre som utfører oppgaver for Statens helsetilsyn som overordnet tilsynsmyndighet på barnevernområdet.
Taushetsplikten etter barnevernloven er noe strengere enn taushetsplikten etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven, jf. barnevernloven § 6-7 annet og tredje ledd. For det første er det presisert i bestemmelsens annet ledd at taushetsplikten alltid omfatter opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Dette innebærer at taushetsplikten etter barnevernloven omfatter alle opplysninger som kan knyttes til bestemte personer.
For det andre er adgangen til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter noe snevrere enn etter forvaltningslovens alminnelige regler, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Det følger av bestemmelsen at opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, bare kan gis når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.
Statens helsetilsyn kan med hjemmel i barnevernloven § 2-3 syvende ledd kreve at kommunale organer som hører under loven, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger som er nødvendige for at Statens helsetilsyn skal kunne utøve sine tilsynsoppgaver i henhold til loven. Når det gjelder statlige barnevernmyndigheter, fremgår det av bestemmelsen at Statens helsetilsyn også kan kreve opplysninger fra barneverninstitusjoner, sentre for foreldre og barn, og fra omsorgssentre for mindreårige. Det er videre presisert at Statens helsetilsyn også kan kreve adgang til barneverninstitusjoner, til sentre for foreldre og barn og til omsorgssentrene.
Om, og i hvilken grad, Statens helsetilsyn også kan innhente opplysninger fra andre enn disse myndighetene, vil avhenge av hvilken taushetsplikt som gjelder for det aktuelle forvaltningsorganet, hvilke opplysninger det er aktuelt å innhente og på hvilket rettslig grunnlag.
I tillegg til barnevernloven med tilhørende forskrifter, må Statens helsetilsyn som et offentlig organ også oppfylle krav i lov- og regelverk som gjelder for offentlige organer. Statens helsetilsyn må derfor blant annet forholde seg til de kravene som følger av forvaltningsloven, offentleglova, personopplysningsloven og arkivloven.
3.3 Personopplysningsloven
Personopplysningsloven inneholder bestemmelser om behandling av personopplysninger. Med «personopplysning» menes opplysninger og vurderinger knyttet til en enkeltperson. «Behandling» omfatter enhver bruk av personopplysninger som innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering av opplysninger eller en kombinasjon av disse. Loven inneholder krav som må være oppfylt for å kunne behandle personopplysninger. Dette innebærer at offentlige myndigheter må oppfylle disse kravene for å kunne behandle personopplysninger.
Formålet med personopplysningsloven er å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom behandling av personopplysninger. Videre skal loven bidra til at personopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på personopplysninger.
Personopplysningsloven inneholder en rekke bestemmelser som blant annet stiller krav til offentlige organer og andre som behandler personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler. Hvilke krav som stilles avhenger blant annet av hvilke opplysninger det gjelder.
Det fremgår av § 2 i loven at alle opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson skal regnes som personopplysning. Videre fremgår det at enhver bruk av personopplysninger, som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter, regnes som behandling av personopplysninger.
Hva som skal regnes som personsensitive opplysninger er uttømmende regulert i samme bestemmelse. Blant disse er opplysninger om helseforhold, og at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling. Når det gjelder begrepet «helseforhold», fremgår det av forarbeidene til den gamle personregisterloven at begrepet også kan omfatte opplysninger om «sosiale forhold». Det er derfor lagt til grunn at alle opplysninger i en barnevernssak skal regnes som personsensitive.
Paragraf 8 i loven omhandler vilkår for behandling av personopplysninger. Dersom behandlingen omfatter personsensitive opplysninger må også vilkårene i § 9 være oppfylt. Bestemmelsene åpner blant annet for behandling av personsensitive opplysninger etter samtykke fra den registrerte, og dersom det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling.
Kapittel VI i loven omhandler melde- og konsesjonsplikt. Som hovedregel kreves konsesjon fra Datatilsynet for å behandle personsensitive opplysninger, jf. lovens § 33. Konsesjonsplikten gjelder imidlertid ikke for behandling av personopplysninger i organ for stat eller kommune når behandlingen har hjemmel i egen lov.