5 Forholdet til menneskerettighetene
Etter Grunnloven § 92 skal statlige myndigheter respektere og sikre menneskerettighetene slik de er fastsatt i Grunnloven og i traktater om menneskerettigheter som er bindende for Norge.
Norge har blant annet ratifisert Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK). Konvensjonen er dessuten gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 1. Konvensjoner som er gjort til norsk lov i menneskerettsloven «skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.» Dette følger av lovens § 3.
Etter Grunnloven § 93 må ingen utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Etter § 98 må ikke noe menneske utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Grunnloven § 94 første ledd lyder:
Ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep.
Det følger videre av Grunnloven § 102 at alle har rett til respekt for sitt privatlivet og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon, og at de statlige myndighetene skal sikre et vern om den personlige integriteten. Kravene i Grunnloven §§ 93, 94 og 102 følger også av EMK.
Etter EMK artikkel 3 skal ingen bli utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet kan ikke fravikes, og det finnes ikke unntak. Etter praksis i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen vil behandlingen være nedverdigende hvis den fører til, eller er egnet til å føre til, en følelse av frykt, angst eller mindreverd. Artikkel 3 setter ikke i seg selv noe forbud mot bruk av tvang, som i enkelte tilfeller vil være nødvendig i rusbehandling. Tvangen må imidlertid være av en slik art eller brukes på en slik måte eller under slike forhold at den ikke utgjør en umenneskelig eller nedverdigende behandling av pasienten eller brukeren.
Etter EMK artikkel 5 må ingen bli berøvet sin frihet unntatt i nærmere bestemte tilfeller og i samsvar med en framgangsmåte foreskrevet ved lov. Et slikt tilfelle er:
«lovlig frihetsberøvelse av […] alkoholister, narkomane.»
Etter EMK artikkel 8 har enhver rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt, hjemmet sitt og korrespondansen sin. Tiltak som griper inn i borgernes integritet kan bare skje der dette er:
i samsvar med loven (dvs. har hjemmel i lov)
nødvendig i et demokratisk samfunn, og
begrunnet i hensynet til nasjonal sikkerhet, offentlig trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Kravet til lov innebærer at hjemmelen for inngrepet må være tilstrekkelig klar og presis slik at borgerne har kunnskap om hva slags inngrep de kan bli utsatt for. I kravet om at tiltaket må være nødvendig, ligger at formålet ikke kan ivaretas med mindre inngripende tiltak. Videre må inngrepet være forholdsmessig. Hensynet til samfunnet sitt behov for vern, og hvilke verdier en ønsker å verne ved tiltaket, må veies opp mot det inngrepet tiltaket innebærer for den enkelte.
Selv om EMK er den i praksis viktigste konvensjonen for vurdering av tvangsregler innenfor helse- og omsorgstjenesten, finnes det også relevante bestemmelser i andre konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Dette gjelder blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP). SP gjelder som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 3.
SP har i artikkel 7 et forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, som tilsvarer EMK artikkel 3. SP artikkel 9 gjelder forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse og frihetsberøvelse som ikke er i samsvar med lov. Bestemmelsen vil i all hovedsak være dekket av EMK artikkel 5. SP artikkel 10 første ledd slår fast at personer som er berøvet friheten skal behandles humant og med respekt for menneskets iboende verdighet. Artikkel 17 fastsetter, i likhet med EMK artikkel 8, at «ingen må utsettes for vilkårlig eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv, hjem eller korrespondanse». Det er imidlertid adgang til å gjøre unntak fra denne rettigheten dersom inngrepet er hjemlet i og iverksatt i samsvar med lov. Videre inneholder konvensjonen et alminnelig forbud mot diskriminering i artiklene 2 og 26.
En annen viktig konvensjon som Norge har ratifisert er FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonens artikkel 5 inneholder et særskilt diskrimineringsvern for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Etter CRPD artikkel 17 har mennesker med nedsatt funksjonsevne rett til respekt for sin fysiske og psykiske integritet, på lik linje med andre. Etter artikkel 14 skal mennesker med nedsatt funksjonsevne ha rett til frihet og personlig sikkerhet og ikke berøves friheten på ulovlig eller vilkårlig måte. CRPD har også et forbud mot tortur og nedverdigende eller umenneskelig behandling eller straff i artikkel 15. Mennesker med nedsatt funksjonsevne er etter artikkel 1 blant annet mennesker som har langvarig fysisk, mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse som i møte med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre. Departementet antar at rusavhengighet vil kunne omfattes av konvensjonen i den grad avhengigheten fører til nedsatt funksjonsevne.
Etter departementets syn er de foreslåtte tvangsbestemmelsene for rusfeltet innenfor rammene som trekkes opp av Grunnloven og de internasjonale menneskerettighetene. I forskriftsutkastet § 3 framgår det at tvang og restriksjoner etter forskriften skal innskrenkes til det «strengt nødvendige», og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasient og brukers syn på slike tiltak. I tillegg framgår følgende av utkastet § 3 første ledd andre punktum:
«Det kan bare benyttes tvang som gir en så gunstig virkning at det klart oppveier ulempene med tiltaket.»
I forskriftsutkastet § 3 andre ledd heter det dessuten at institusjonen skal drives slik at pasient og brukers mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt, så langt det er forenlig med formålet med oppholdet, forsvarlig drift og hensynet til andre pasienter og brukere.
Det vises også til at forskriften i liten grad vil gi adgang til fysisk maktbruk. Slik form for tvang vil være forbeholdt akutte nødsituasjoner og tilbakehold og henting av personer som er tvangsinnlagt etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 eller 10-3 eller som har samtykket til tilbakehold i forbindelse med frivillig innleggelse etter § 10-4.
Se også departementets vurderinger i punkt 7.3 knyttet til forslaget om rutinemessig kroppsvisitasjon og kontroll av eiendeler.