10 Rapportering og innsyn
10.1 Generelt
10.1.1 Gjeldende rett
Det er i dag ingen regler som bestemmer hvordan de kollektive forvaltningsorganisasjonene skal gi opplysninger til rettighetshaverne om forvaltningen av rettighetene deres, eller som pålegger dem å gi opplysninger til andre forvaltningsorganisasjoner som de forvalter rettigheter for gjennom representasjonsavtaler. Organisasjonene er heller ikke pålagt særskilte krav om å gi innsyn, eller å offentliggjøre opplysninger utover det som måtte følge av alminnelig lovgivning, slik som foretaksregisterloven. Av forskrift til åndsverkloven § 3-1 følger likevel at departementet kan bestemme at organisasjoner som er godkjent for å inngå avtaler med avtalelisensvirkning etter åndsverkloven § 63, skal «gi slikt innsyn som er nødvendig for å kontrollere at vederlagsmidler forvaltes på tilfredsstillende måte».
Rapportering om bruk av rettigheter baserer seg følgelig på avtaler og/eller vedtekter. Norske kollektive forvaltningsorganisasjoner gir offentligheten på frivillig basis et visst innblikk i hvordan rettighetene forvaltes gjennom å publisere regnskap og andre opplysninger i årsmeldinger, på nettsider osv.
10.1.2 Direktivet
Direktivet kapittel 5 omhandler rapportering og innsyn, og fastsetter krav til forvaltningsorganisasjonenes offentliggjøring av opplysninger knyttet til deres virksomhet. Kapittel 5 har bestemmelser om opplysninger til rettighetshavere om forvaltningen av deres rettigheter (artikkel 18), opplysninger til andre kollektive forvaltningsorganisasjoner (artikkel 19), opplysningsplikt om repertoaret (artikkel 20), offentliggjøring av opplysninger på organisasjonens nettsted (artikkel 21) og årlig innsynsrapport (artikkel 22).
10.1.3 Andre nordiske land
I den danske loven er direktivet kapittel 5 gjennomført i §§ 19 til 23 etter en struktur og med en ordlyd som ligger tett opp til direktivets bestemmelser.
Også den svenske loven, hvor forpliktelsene er gjennomført i 10. kapittel 1 til 7 §§, ligger tett opp til direktivets bestemmelser. Ordlyden er likevel mer tilpasset svensk lovgivingstradisjon. Den finske loven skiller seg fra de to øvrige landene ved at de rapporterings- og informasjonsforpliktelsene som fremgår av direktivet kapittel 5, er gjennomført i ulike kapitler (kapitlene 5, 6 og 8).
10.1.4 Høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre bestemmelsene om rapportering og innsyn i lovens kapittel 8 etter en struktur og med en ordlyd som i hovedsak følger direktivet. Det ble likevel gjort enkelte språklige tilpasninger og forenklinger sammenlignet med direktivets ordlyd.
10.1.5 Høringen
Høringsinstansene støtter i det vesentlige opp om departementets forslag til gjennomføring av bestemmelsene om rapportering og innsyn i direktivet kapittel 5.
I høringen viser LO Norge til at det i dag er ulik praksis for hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner gir opplysninger til sine medlemmer, og mener derfor det er positivt at det gis felles regler om dette. Etter NRKs syn er bestemmelsene viktige for å opprettholde tilliten til organisasjonenes forvaltning av opphavsrettigheter og vederlag.
Fond for utøvende kunstnere (FFUK) viser i høringen til at lovforslaget ikke får anvendelse på fondets virksomhet fordi de faller utenfor definisjonen av «kollektiv forvaltningsorganisasjon» og «uavhengig forvaltningsorganisasjon». FFUK påpeker likevel at de for å kunne ivareta sitt forskriftspålagte ansvar, har et behov for rett til innsyn i Gramos beregning og innkreving av fondsavgiften. På den bakgrunn ønsker derfor FFUK at virkeområdet for bestemmelsene utvides, slik at også annen virksomhet med saklig grunn kan kreve innsyn.
Flere av høringsinstansene, herunder BONO, Grafill, Kopinor, LO Norge, Motion Picture Licensing Company Norge (MPLC), Norwaco, NRK, TONO og TV 2 har merknader og innspill knyttet til utformingen av enkelte bestemmelser. Disse vil bli behandlet i forbindelse med de respektive bestemmelsene nedenfor.
10.1.6 Departementets overordnede vurderinger
Formålet med bestemmelsene om innsyn og rapportering i artiklene 18 til 22 er blant annet å sikre at de kollektive forvaltningsorganisasjonene skal fungere åpent og transparent. Det fremgår av fortalen punkt 34 at bestemmelsene skal sørge for at rettighetshavernes, brukernes og andre kollektive forvaltningsorganisasjoners tillit til de kollektive forvaltningsorganisasjonene øker. I fortalen punkt 36 er det også understreket at innsyn gir rettighetshaverne mulighet til å overvåke og sammenligne kollektive forvaltningsorganisasjoner i EU. Det vil for eksempel være viktig å ha innsyn i organisasjonenes økonomiske situasjon når rettighetshaveren skal velge hvilken organisasjon som skal forvalte rettighetene sine.
De kollektive forvaltningsorganisasjonene er i dag ikke underlagt noen informasjonskrav begrunnet i offentlighetens behov for innsyn og kontroll. Enkelte rapporteringsplikter til offentlige myndigheter følger likevel av alminnelig lovgiving. Der dette er tilfellet, vil det bli omtalt nærmere nedenfor.
Departementet ønsker ikke å utvide virkeområdet for bestemmelsene om innsyn til også å gjelde andre som kan ha behov for slike opplysninger, slik Fond for utøvende kunstnere (FFUK) ber om i høringen. Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig at gjennomføringsloven også skal regulere situasjoner der en kollektiv forvaltningsorganisasjon på vegne av andre utfører oppgaver som ikke er knyttet til forvaltning av rettigheter. Beregning og innkreving av en avgift vil være en slik oppgave. Muligheten for andre avtaleparter til å få opplysninger fra en kollektiv forvaltningsorganisasjon i slike situasjoner bør etter departementets syn primært reguleres i avtalen mellom partene. På bakgrunn av innspillet ser departementet likevel at FFUK kan ha legitime behov for å kunne be om innsyn i Gramos innkreving og beregning av fondsavgiften, og vil derfor på et senere tidspunkt utrede nærmere om slik innsynsrett for FFUKs vedkommende bør reguleres særskilt i fondslov eller -forskrift.
Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre bestemmelsene i loven kapittel 8 som §§ 32 til 36. På bakgrunn av høringen foreslås det enkelte mindre endringer og språklige justeringer i noen av bestemmelsene.
10.2 Opplysninger til rettighetshaverne om forvaltning av deres rettigheter
10.2.1 Direktivet
Etter artikkel 18 nr. 1 skal forvaltningsorganisasjonen minst én gang i året gi rettighetshaverne bestemte opplysninger om forvaltningen av deres rettigheter. Opplysningene skal gis alle rettighetshavere som organisasjonen har tildelt rettighetsinntekter eller foretatt utbetalinger til, og omfatter blant annet opplysninger om innkrevd og betalt beløp, fradrag for administrasjonskostnader og andre fradrag. Dersom rettighetshaveren har gitt samtykke til at den kollektive forvaltningsorganisasjonen benytter bestemte kontaktopplysninger for å kunne identifisere og lokalisere rettighetshaveren, skal disse også angis. I artikkel 18 nr. 2 er det bestemt at dersom organisasjonen har medlemmer som er enheter med ansvar for å fordele inntekter fra rettigheter til rettighetshaverne, må den kollektive forvaltningsorganisasjonen gi medlemsorganisasjonene de opplysningene som omfattes av nr. 1 slik at sistnevnte kan oppfylle informasjonsplikten overfor rettighetshaverne.
10.2.2 Andre nordiske land
I Danmark er artikkel 18 gjennomført i loven § 19. I den svenske loven er dette regulert i 10. kapittel 1 § i tillegg til at det i 2 § er en egen bestemmelse som gjelder i de tilfellene der fordelingen av rettighetsvederlag foretas av en medlemsorganisasjon. I Finland er artikkel 18 gjennomført i 25 § sammen med de øvrige forpliktelsene knyttet til forvaltning av rettighetsvederlag (kapittel 5).
10.2.3 Høringsnotatet
I høringsnotatet ble artikkel 18 om opplysninger til rettighetshavere om forvaltning av deres rettigheter foreslått gjennomført i utkastet § 30.
10.2.4 Høringen
Grafill viser i høringen til at utkastet § 30 første ledd bokstav b og d benytter begrepet «tildelt», og ber om at innholdet i begrepet klargjøres eller eventuelt erstattes med et mer entydig begrep. Grafill stiller også spørsmål om bruk av uttrykket «utestående beløp» i utkastet bokstav g er i samsvar med direktivet. Kopinor og Norsk Oversetterforening/Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere har også innvendinger til uttrykket «utestående» og foreslår at det erstattes med «vederlag». Også TONO mener utkastet bokstav g er vanskelig å forstå og anbefaler at ordlyden endres i tråd med den svenske bestemmelsen.
Kopinor har også flere andre forslag til språklige endringer i bestemmelsen.
Norwaco støtter forslaget om at det er medlemsorganisasjonene som skal gi rettighetshaverne opplysningene der hvor medlemsorganisasjonen forestår fordelingen av vederlagsmidler.
10.2.5 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med enkelte justeringer.
Forslaget gjennomfører artikkel 18, som omhandler hvilke opplysninger den kollektive rettighetsorganisasjonen skal gi til rettighetshavere på årlig basis.
Når det gjelder begrepet «tildelt», som Grafill tar opp i høringen, har departementet etter en fornyet vurdering valgt å benytte «tilordnet» i forslaget. Etter departementets syn vil dette klargjøre at det er tale om en viss del av innkrevde midler som kan knyttes til en bestemt rettighetshaver og at dette beløpet for eksempel avsettes eller fordeles internt i organisasjonen. Det kreves altså ikke at beløpet har blitt utbetalt for at det skal kunne anses som tilordnet. Det vises for øvrig til omtalen i punkt 7.1.1.
I høringsnotatet var opplysningsplikten knyttet til de rettighetshaverne som organisasjonen har utbetalt vederlag til. Departementet ser at det vil være en begrensning av hvilke rettighetssubjekter som har krav på informasjon sammenlignet med det som følger av direktivet. Bestemmelsen er derfor endret, slik at de kollektive forvaltningsorganisasjonene også vil ha opplysningsplikt overfor de rettighetshavere hvor det har skjedd en tilordning av det innkrevde vederlaget, men hvor utbetaling til rettighetshaverne ennå ikke har skjedd.
Etter innspill fra blant andre Kopinor vil departementet foreslå at «utestående inntekter fra rettigheter» i første ledd bokstav g endres til «rettighetsvederlag». Dette er også i tråd med de endringene som foreslås andre steder der utkastet benyttet denne formuleringen, se nærmere om dette i punkt 5.3.6.
Departementet har videre foretatt enkelte andre språklige endringer i ordlyden.
Bestemmelsen om opplysninger til rettighetshavere om forvaltning av deres rettigheter foreslås tatt inn som § 32.
10.3 Opplysninger til andre kollektive forvaltningsorganisasjoner
10.3.1 Direktivet
Artikkel 19 har regler som er beslektet med dem i artikkel 18, men som gjelder opplysninger en kollektiv forvaltningsorganisasjon plikter å gi til en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon om forvaltning av sistnevntes rettigheter gjennom en representasjonsavtale. Det er et krav etter bestemmelsen at opplysningene til den andre organisasjonen skal gis elektronisk.
10.3.2 Andre nordiske land
Artikkel 19 er gjennomført i den danske loven § 20 og i den svenske loven 10. kapittel 3 §. I Finland er artikkel 19 gjennomført i 31 § i tilknytning til bestemmelsene om representasjonsavtaler.
10.3.3 Høringsnotatet
I høringsnotatet ble artikkel 19 om opplysninger til andre kollektive forvaltningsorganisasjoner foreslått gjennomført i utkastet § 31.
10.3.4 Høringen
I høringen har Kopinor flere forslag til språklige endringer i bestemmelsen som blant annet er inspirert av den svenske ordlyden.
10.3.5 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med enkelte justeringer.
Bestemmelsen regulerer de opplysningene en kollektiv forvaltningsorganisasjon må gi til en annen kollektiv forvaltningsorganisasjon som den forvalter rettigheter for gjennom en representasjonsavtale. I motsetning til § 32, er det i samsvar med artikkel 19 her oppstilt et krav om at organisasjonen må stille opplysningene til disposisjon «elektronisk». Det innebærer imidlertid ikke noen bestemte krav til rapporteringsformat, slik at for eksempel opplysninger i en e-post vil være tilstrekkelig.
Som i forslaget § 32 har departementet i bestemmelsen valgt å benytte begrepet «tilordnet» der den norske oversettelsen av direktivet bruker «tildelt».
Etter blant annet innspill fra Kopinor er det foretatt flere andre språklige endringer i ordlyden.
Bestemmelsen om opplysninger til andre kollektive forvaltningsorganisasjoner foreslås tatt inn som § 33.
10.4 Opplysningsplikt om repertoaret
10.4.1 Direktivet
Artikkel 20 bestemmer at der hvor en kollektiv forvaltningsorganisasjon mottar en «tilbørleg grunngjeven» forespørsel om innsyn i repertoaret, plikter organisasjonen snarest mulig å gi slikt innsyn. Retten til å kreve innsyn er begrenset til rettighetshavere, andre organisasjoner som den kollektive forvaltningsorganisasjonen representerer rettighetene til gjennom en representasjonsavtale, og til brukere. Opplysningsplikten omfatter opplysninger om verk eller andre vernede arbeider som organisasjonen forvalter rettighetene til, de rettighetene som organisasjonen forvalter, enten direkte eller gjennom representasjonsavtaler, og de geografiske områdene som er omfattet av forvaltningen. Også etter denne bestemmelsen er det et krav at opplysningene gjøres tilgjengelig elektronisk.
10.4.2 Andre nordiske land
Artikkel 20 om opplysningsplikt om repertoaret er regulert i den danske loven § 21 og i den svenske loven 10. kapittel 4 §. I Finland er artikkelen gjennomført i 39 §, som er plassert i kapittel 8 om innsyn og informasjonsplikt.
10.4.3 Høringsnotatet
I høringsnotatet ble artikkel 20 om opplysningsplikt om repertoaret foreslått gjennomført i utkastet § 32.
10.4.4 Høringen
I høringen ber Norwaco departementet vurdere om det bør fremgå også av overskriften at bestemmelsen gjelder opplysningsplikt «etter anmodning».
NRK er skeptisk til å sette strenge vilkår for avtalepartens rett til innsyn og støtter departementets uttalelse i høringsnotatet om at terskelen for innsyn bør være lav. Etter NRKs syn bør det ikke være slik at organisasjonene skal foreta en overprøving av om det foreligger et reelt behov for innsyn. TONO viser på sin side til direktivets krav om at forespørselen skal være «tilbørleg grunngjeven» og er bekymret for at utkastet ved kun å stille krav om begrunnelse, senker terskelen for når opplysningsplikten inntrer.
Flere høringsinstanser uttaler seg om muligheten til å ta betalt for innsyn. BONO peker på at det kan være vanskelig å ta gebyr for å behandle slike forespørsler dersom det ikke har klart grunnlag i lov eller forskrift og foreslår derfor at det tas inn en hjemmel til å kreve gebyr. Dersom departementet velger å opprettholde den foreslåtte ordlyden når det gjelder terskelen for innsyn, mener TONO subsidiært at det bør gis hjemmel til å gebyrlegge slike tjenester. Etter TONOs syn vil dette sikre at kostnadene bæres av den som fremsetter forespørselen, i tillegg til at det vil bidra til å holde antallet og omfanget av slike forespørsler på et akseptabelt nivå. Også Norwaco mener det vil være en fordel om retten til å ta betalt fremgår av bestemmelsen. Ved fastsetting av gebyrets størrelse mener BONO at det bør legges til grunn et tilsvarende prinsipp som i offentleglova § 8 om at inntektene ikke skal overstige kostnadene ved behandling av slike forespørsler. LO Norge påpeker at et for høyt gebyr kan føre til at retten til innsyn i praksis bortfaller og mener derfor det bør gis bestemmelser om maksimumsbeløp på behandlingsgebyr. NRK mener prinsipielt at innsynskrav fra brukere og rettighetshavere ikke bør belastes med gebyr, da dette kan begrense formålet med gjennomsiktighet og kontroll med virksomheten.
NRK uttaler:
«[…] En forvaltningsorganisasjon bør være i stand til å gi informasjon om sin virksomhet til brukere og rettighetshavere som er direkte berørt av deres virksomhet. Krav om innsyn fra for eksempel lisenstakere som NRK vil normalt være begrunnet i behov for å få informasjon om relevante forhold knyttet til avtalens gjennomføring, og det er ikke rimelig at man skal måtte betale for slik informasjon.
Innsynsrett etter loven bør følge det grunnleggende offentlighetsprinsippet, og NRK er motstander av at man skal regulere en gebyrplikt for innsyn.»
Subsidiært mener NRK at gebyrene bør holdes på et lavt nivå i tråd med prinsippene i offentlegforskrifta § 4.
Kopinor har forslag til enkelte språklige endringer i bestemmelsen.
10.4.5 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet, men foreslår på bakgrunn av høringen enkelte endringer i bestemmelsen.
Bestemmelsen regulerer innsynsrett om repertoaret. Det gjelder i dag ingen alminnelig innsynsrett i repertoar for rettighetshavere, brukere eller for andre kollektive forvaltningsorganisasjoner.
Etter direktivet plikter organisasjonen bare å gi innsyn dersom forespørselen er «tilbørleg grunngjeven». Departementet antok i høringsnotatet at det må være tilstrekkelig å formulere dette som et krav til at forespørselen må være «begrunnet». I dette ligger at den som retter forespørselen, må opplyse om et reelt behov for innsyn. Det ble likevel presisert i høringsnotatet at det ikke var krav om noen omfattende begrunnelse for innsynskravet, og at terskelen for å få innsyn skulle være lav. Etter departementets vurdering er det ikke behov for at kravet til begrunnelse skal presiseres ytterligere i selve lovteksten, slik TONO foreslår i høringen. Det vises også til at verken Danmark, Sverige eller Finland i sine lovbestemmelser stiller ytterligere kvalitative krav til begrunnelsen eller begjæringen. Det følger imidlertid av den svenske bestemmelsen at organisasjonen kan nekte innsyn dersom det ikke fremgår av begjæringen at det foreligger et behov for opplysningene. Tilsvarende vil også være tilfellet etter forslaget her. I høringen mener NRK at organisasjonene ikke skal kunne overprøve om det foreligger et reelt behov for innsyn. Departementet er ikke enig i dette. Selv om terskelen for innsyn etter forslaget skal være lav, innebærer kravet til begrunnelse en adgang til å nekte innsyn i de tilfellene der det etter organisasjonens vurdering åpenbart ikke foreligger behov for innsyn. Dette vil også kunne hindre misbruk av ordningen. Noen grundig prøving av den enkelte forespørselen vil det imidlertid etter departementets syn normalt ikke være behov for.
I høringen ønsker Norwaco at det på tilsvarende måte som i direktivet, bør fremgå av overskriften til bestemmelsen at opplysningsplikten gjelder «etter anmodning». Departementet mener en slik presisering er unødvendig. Overskriften «Opplysningsplikt om repertoaret» angir kjernen i bestemmelsen og er etter departementets vurdering dekkende for det materielle innholdet, selv om det i bestemmelsen stilles vilkår for opplysningsplikten.
I høringsnotatet ble det, i samsvar med ordlyden i den norske oversettelsen av direktivet, foreslått at den kollektive forvaltningsorganisasjonen skal behandle forespørsler om innsyn «snarest mulig». Etter en fornyet vurdering har departementet kommet frem til at «uten ugrunnet opphold» beskriver kravet til reaksjonstid på en bedre måte, se omtalen av dette i punkt 7.7.5. Departementet foreslår derfor en slik språklig endring i bestemmelsen. Noen tidsfrister utover dette anser departementet det ikke formålstjenlig å gi. Det vil bero på omfanget av innsynsforespørselen hvor lang tid som er nødvendig for å behandle den, men organisasjonen kan ikke drøye noe utover den tiden behandlingen faktisk tar, med mindre det foreligger saklig grunn.
Direktivet legger ingen føringer på medlemsstatene med hensyn til om de kollektive forvaltningsorganisasjonene skal gis rett til å ta seg betalt for å behandle forespørsler om opplysninger. Det fremgår av fortalen punkt 35 at krav om eventuelle passende gebyr bør håndteres i nasjonal lovgivning. I høringsnotatet ble det ikke foreslått regler om behandlingsgebyr, men departementet ba likevel om høringsinstansenes syn på om slik regulering kunne være formålstjenlig. I høringen er det delte meninger om behovet for dette. BONO, TONO og Norwaco ønsker en hjemmel til å ilegge gebyr, mens NRK er motstander av at dette reguleres. Subsidiært mener NRK at nivået på gebyrets størrelse bør reguleres, noe som også tas opp i høringsuttalelsene til BONO og LO Norge.
Etter departementets syn bør utgangspunktet være at brukere og rettighetshavere normalt ikke bør belastes med gebyr, da dette kan begrense formålet med bestemmelsen. Det vil for eksempel være uheldig om gebyrpraksis medfører at en rettighetshaver avstår fra å be om opplysninger som vedkommende har behov for. Samtidig ser departementet at forespørslene kan variere i både omfang og kompleksitet, og at enkelte forespørsler kan være ressursmessig krevende å etterkomme for organisasjonene. I sistnevnte tilfeller vil det kunne være behov for å ta betalt av den som ber om informasjonen.
Departementet fastholder derfor synspunktet fra høringsnotatet om at det bør være opp til organisasjonene selv å avgjøre om det er behov for behandlingsgebyr knyttet til forespørsler etter bestemmelsen. På bakgrunn av innspill i høringen foreslås det imidlertid en hjemmel til å kreve slik betaling dersom organisasjonen vurderer at dette er hensiktsmessig. Det presiseres at det med dette ikke innføres en generell gebyrplikt for innsyn etter bestemmelsen – dette er noe organisasjonen selv må avgjøre. Departementet foreslår også en regulering av nivået på gebyrene dersom organisasjonen eventuelt velger å gjøre bruk av slik brukerbetaling. Det er her lagt til grunn et prinsipp om at inntektene ikke skal overstige kostnadene ved å behandle forespørsler om opplysninger. Formålet med dette er at gebyrene holdes på et lavt nivå og på den måten å hindre at retten til innsyn blir illusorisk. Det foreslås også en forskriftshjemmel som gir departementet anledning til å gi nærmere regler dersom utviklingen av gebyrpraksis skulle tilsi behov for endringer.
Det er også foretatt enkelte språklige justeringer av ordlyden, blant annet etter innspill fra Kopinor.
Bestemmelsen om opplysningsplikt om repertoaret foreslås tatt inn som § 34.
10.5 Offentliggjøring av opplysningene
10.5.1 Direktivet
Artikkel 21 fastsetter minstekrav om hvilke opplysninger forvaltningsorganisasjonen skal offentliggjøre til allmennheten. Etter artikkel 21 nr. 1 skal organisasjonen blant annet offentliggjøre vedtektene, hvilke standardavtaler og standardsatser organisasjonen tilbyr samt de allmenne prinsippene for fordeling av utestående beløp til rettighetshaverne. Etter artikkel 21 nr. 2 pålegges organisasjonen å offentliggjøre disse opplysningene på sitt eget nettsted, og det er krav om at opplysningene oppdateres.
10.5.2 Andre nordiske land
Artikkel 21 om offentliggjøring av opplysninger er regulert i den danske loven § 22, den svenske loven 10. kapittel 5 § og den finske loven 40 §.
10.5.3 Høringsnotatet
I høringsnotatet ble artikkel 21 om offentliggjøring av opplysninger foreslått gjennomført i utkastet § 33.
10.5.4 Høringen
I høringen har Kopinor forslag til mindre språklige endringer i lovteksten.
Motion Picture Licensing Company Norge (MPLC) viser i sin høringsuttalelse til at utformingen av bestemmelsen, sammenholdt med utkastet § 2, innebærer at uavhengige forvaltningsorganisasjoner pålegges flere plikter enn det som følger av direktivet artikkel 21. MPLC foreslår derfor at bestemmelsen splittes opp i to ledd, hvor andre ledd bare gjelder for kollektive forvaltningsorganisasjoner.
10.5.5 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med enkelte justeringer.
Kollektive forvaltningsorganisasjoner er i dag ikke underlagt noen informasjonskrav begrunnet i offentlighetens behov for innsyn. Enkelte rapporteringsplikter til offentlige myndigheter følger likevel av alminnelig lovgiving. For eksempel må TONO, som er organisert som et samvirkeforetak, registrere selskapets vedtekter og styre i Enhetsregisteret, jf. foretaksregisterloven § 3-2, jf. § 3-1. Her er det en viss overlapp med de kravene som følger av artikkel 21.
I bestemmelsen er det i bokstav e tatt inn et nytt krav om at den kollektive forvaltningsorganisasjonen også har plikt til å opplyse om hvilken praksis den har for fordeling av vederlag til rettighetshavere. Et slikt krav fremgår av artikkel 21 nr. 1 bokstav e, men hadde ved en inkurie falt ut av utkastet i høringsnotatet.
Det er også foretatt enkelte språklige justeringer av ordlyden, blant annet etter innspill fra Kopinor.
I høringen peker Motion Picture Licensing Company Norge (MPLC) på at utkastet i høringsnotatet gjennomfører artikkel 21 nr. 1 og 2 samlet i ett ledd. Dette får som konsekvens at kravet i artikkel 21 nr. 2 om at opplysningene skal offentliggjøres og ajourføres på organisasjonens nettsted, også gjelder for uavhengige forvaltningsenheter, jf. forslaget § 2 fjerde ledd. Etter direktivet artikkel 2 nr. 4 gjelder artikkel 21 nr. 2 ikke for uavhengige forvaltningsenheter. Departementet kan ikke se at en slik løsning vil være særlig mer byrdefull for de uavhengige forvaltningsenhetene. Direktivet krever uansett at disse skal offentliggjøre informasjonen. Etter departementets syn vil det da være hensiktsmessig at organisasjonens nettsted benyttes som formidlingsplattform når informasjonen skal gis til allmennheten. At det i tillegg stilles krav om at informasjonen som formidles skal være korrekt, det vil si oppdatert, følger etter departementets syn naturlig av formålet med direktivbestemmelsen, selv om artikkel 2 nr. 4 ikke eksplisitt viser til dette kravet. Samlet kan kravene som stilles i artikkel 21 nr. 2 etter departementets vurdering neppe sies å utgjøre store praktiske eller økonomiske konsekvenser for uavhengige forvaltningsenheter i forhold til de kravene som allerede følger av artikkel 21 nr. 1. Departementet viser også til at både Danmark, Sverige og Finland har gjennomført bestemmelsen på tilsvarende måte. Forslaget fra høringsnotatet opprettholdes følgelig på dette punktet.
Bestemmelsen om offentliggjøring av opplysninger på organisasjonens nettsted foreslås tatt inn som § 35.
10.6 Årlig åpenhetsrapport
10.6.1 Direktivet
Artikkel 22 gir regler om at forvaltningsorganisasjonen skal utarbeide en årlig «innsynsrapport» om sin virksomhet. Formålet med innsynsrapporten er å gi et korrekt bilde av organisasjonens virksomhet og økonomiske nøkkeltall. Plikten gjelder uavhengig av hvilken juridisk form organisasjonen har. De nærmere kravene til hvilke opplysninger rapporten skal inneholde, fremgår av en omfattende og detaljert liste i et eget vedlegg til direktivet. Innsynsrapporten skal være tilgjengelig på organisasjonens offentlige nettsted i minst fem år fra den ble offentliggjort. Som del av rapporteringen skal det etter artikkel 22 nr. 3 også utarbeides en egen særrapport om bruken av beløp som er trukket fra inntekter med sikte på sosiale, kulturelle og utdanningsmessige formål. I artikkel 22 nr. 4 stilles det en rekke krav til rapportens regnskapsmessige opplysninger, blant annet knyttet til revisjon.
10.6.2 Andre nordiske land
I den danske loven er artikkel 22 gjennomført i § 23. Kravene som stilles til publisering av en «årlig gennemsigtighedrapport» skiller seg likevel noe fra det som følger av direktivet artikkel 22. Det har sammenheng med at det i § 24 er tatt inn en bestemmelse som gjør det mulig for kollektive forvaltningsorganisasjoner å beslutte at medlemsorganisasjonene skal være ansvarlige for å utarbeide slike rapporter for sine aktiviteter. Dersom dette gjøres, er det krav om at medlemsorganisasjonenes respektive rapporter publiseres på både medlemsorganisasjonens og den kollektive forvaltningsorganisasjonens respektive nettsted.
I den svenske loven er artikkel 22 gjennomført i 10. kapittel 6 og 7 §§.
Finland har gjennomført artikkel 22 i loven 41 § hvor blant annet kravene til rapporten fremgår gjennom en henvisning til direktivets vedlegg. Etter loven 62 § er det opprettet et samarbeidsorgan («delegasjon») som skal bidra til utvikling av den kollektive forvaltningen. Dette samarbeidsorganet publiserte 15. januar 2020 en rekommandasjon om hvordan enkelte av kravene i direktivets vedlegg skal praktiseres.
10.6.3 Høringsnotatet
I høringsnotatet ble artikkel 22 om årlig innsynsrapport foreslått gjennomført i utkastet § 34. Det var gjort enkelte språklige tilpasninger og forenklinger i forslaget. Blant annet gikk departementet inn for å benytte betegnelsen «åpenhetsrapport» i stedet for innsynsrapport. I bestemmelsen ble det også foreslått å ta inn en egen bestemmelse som forutsetter at medlemsorganisasjoner kan utarbeide hele eller deler av åpenhetsrapporten. De detaljerte kravene til innholdet i rapporten ble foreslått regulert nærmere i forskrift.
10.6.4 Høringen
I høringen støtter Norwaco og TONO departementets forslag om at de detaljerte kravene til innholdet i åpenhetsrapporten reguleres nærmere i forskrift.
Norwaco støtter også forslaget om at en kollektiv forvaltningsorganisasjon kan beslutte at det er medlemsorganisasjonene som skal ha ansvar for utarbeidelse av åpenhetsrapporten dersom medlemsorganisasjonene forestår fordeling av vederlag til rettighetshavere. Grafill er imidlertid negative til en slik løsning og mener dette ikke bør reguleres før «medlemsorganisasjonenes etterlevelse av direktivets prinsipper er nærmere evaluert». TV 2 mener at det bør fremgå av bestemmelsen at rapporten skal inneholde en konsolidert rapport fra den kollektive forvaltningsorganisasjonen og medlemsorganisasjonen samlet, slik at rettighetshavere og brukere kan få bedre oversikt over de samlede fradragene i alle organisasjonsledd.
Norwaco påpeker også i høringen at dersom medlemsorganisasjonene plikter å sørge for at rettighetshavere som organisasjonen forvalter rettighetene til, skal gis mulighet til å godkjenne rapporten, bør dette fremgå av lovteksten.
10.6.5 Departementets vurderinger
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet med enkelte justeringer.
Departementet foreslår at bestemmelsen benytter betegnelsen «åpenhetsrapport» i stedet for «innsynsrapport». Det vil bidra til å skape et tydeligere skille til reglene om opplysningsplikt om repertoaret i § 34, som forutsetter at det er fremsatt et krav om innsyn i opplysninger, jf. også tilsvarende begrepsbruk i offentleglova. De årlige rapportene om organisasjonens virksomhet skal på sin side utarbeides selv om ingen har anmodet om opplysningene. De innholdsmessige kravene til rapporten er relativt omfattende, og det antas at dette også er bakgrunnen for at de er tatt inn som et eget vedlegg til direktivet. Departementet anser det som hensiktsmessig at de spesifikke kravene som fremgår i vedlegget fastsettes i en egen forskrift til loven, noe som også støttes i høringen.
Direktivet artikkel 22 legger plikten til å utarbeide åpenhetsrapporten på den kollektive forvaltningsorganisasjonen og regulerer ikke muligheten for at en kollektiv forvaltningsorganisasjons medlemsorganisasjon kan få ansvar for å utarbeide hele eller deler av rapporten. Etter departementets vurdering vil dette imidlertid være en hensiktsmessig løsning i de tilfellene hvor det er medlemsorganisasjoner som fordeler og utbetaler vederlag til rettighetshaverne, jf. forslaget § 21. I slike tilfeller legger direktivet opp til at det er medlemsorganisasjonen som har ansvaret for å gi opplysninger om forvaltningen av rettighetene til rettighetshaverne, jf. også forslaget § 2 femte ledd.
På denne bakgrunn er det i forslaget § 2 om lovens virkeområde tatt inn en bestemmelse i sjette ledd som forutsetter at medlemsorganisasjonene kan gis ansvaret for å utarbeide åpenhetsrapporten. Forslaget innebærer at bestemmelsen om årlig åpenhetsrapport også gjelder for medlemsorganisasjoner når det er besluttet at disse skal utarbeide slik rapport. Dette betyr at medlemsorganisasjonene må oppfylle kravene om åpenhetsrapport på samme måte som en kollektiv forvaltningsorganisasjon ville ha gjort. Departementet legger til grunn at artikkel 22 ikke er til hinder for en slik løsning.
Forslaget er en praktisk konsekvens av at medlemsorganisasjoner som fordeler og utbetaler vederlag direkte til sine medlemmer, ofte vil ha best forutsetning for å utarbeide hele eller deler av åpenhetsrapporten. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for å foreta en nærmere evaluering av medlemsorganisasjonenes etterlevelse av direktivets prinsipper før det innføres en slik bestemmelse, slik Grafill tar til orde for i høringen.
Departementet ser heller ikke grunn til å gi en mer uttrykkelig hjemmel for at selve oppgaven med å utarbeide en åpenhetsrapport kan delegeres til medlemsorganisasjonen, herunder krav om at dette må vedtektsfestes, slik det er gjort i den danske loven § 24 om ansvarsfordelingen mellom kollektive forvaltningsorganisasjoner og medlemsorganisasjoner. Det følger av organisasjonenes autonomi at de kan beslutte at enkelte oppgaver skal utføres av medlemsorganisasjonene. Departementet viser til tilsvarende vurdering ovenfor i punkt 7.6.1 knyttet til fordeling og utbetaling av rettighetsvederlag.
Departementet har ellers foretatt noen endringer i bestemmelsens femte ledd. I høringsnotatet var det kun stilt krav om at åpenhetsrapporten skulle publiseres på den kollektive forvaltningsorganisasjonens nettsted i de tilfellene hvor medlemsorganisasjonen ikke har eget nettsted. Departementet ser at dette er lite praktisk og mener at det uansett bør stilles krav om at åpenhetsrapporten publiseres både på medlemsorganisasjonens eget nettsted og på den kollektive forvaltningsorganisasjonens nettsted. Dette vil sikre at det alltid vil være mulig å finne informasjonen samlet på den kollektive forvaltningsorganisasjonens nettsted, noe som vil være hensiktsmessig i de tilfellene hvor medlemsorganisasjonene bare får ansvar for deler av åpenhetsrapporten. At det i tillegg skal stilles krav om at informasjonen i de ulike delene slås sammen til en samlet rapport, slik TV 2 foreslår i høringen, er etter departementets vurdering ikke nødvendig. Informasjonen vil uansett være tilgjengelig og samlet på ett sted.
Etter forslaget § 12 fjerde ledd bokstav k skal åpenhetsrapporten godkjennes av årsmøtet. Denne bestemmelsen gjelder kun for kollektive forvaltningsorganisasjoner og vil følgelig ikke få virkning dersom det er medlemsorganisasjonen som utarbeider rapporten.
I høringsnotatet uttalte departementet at medlemsorganisasjonene i disse tilfellene bør sørge for at rettighetshaverne som organisasjonen forvalter rettighetene til, får mulighet til å godkjenne åpenhetsrapporten før den avgis. I høringen påpeker Norwaco at en slik plikt i så fall bør fremgå av lovteksten. Departementet er enig i dette og vil derfor foreslå at dette tas inn i bestemmelsens femte ledd. Den danske loven har en tilsvarende plikt i § 1 stk. 7. Hvordan slik godkjenning praktisk kan gjennomføres, vil kunne variere fra organisasjon til organisasjon, og departementet mener derfor dette bør være opp til medlemsorganisasjonen selv å avgjøre.
Bestemmelsen om årlig åpenhetsrapport foreslås tatt inn som § 36.