2 Generelle kommentarer

Skatteavtaler er folkerettslige traktater mellom to eller flere stater med hovedformål å unngå dobbeltbeskatning. Avtalene fremmer det underliggende målet om økt handel og investeringer mellom land. Andre viktige formål med skatteavtaler er å sørge for at inntekter (og ev. formue) kommer til beskatning, samt begrense skatteunndragelse og skatteomgåelse.

Den nye skatteavtalen følger i stor grad OECDs mønsteravtale i struktur. Denne mønsteravtalen brukes som modell for internasjonale skatteavtaler, og er med enkelte unntak Norges utgangspunkt ved forhandlinger. På noen punkter i avtalen er det benyttet modellbestemmelser som følger av FNs mønsteravtale. De bestemmelsene går lenger i retning av å gi kildestaten beskatningsrett. De viktigste forskjellene mellom denne avtalen og OECDs mønsteravtale omtales i kapittel 3 i kommentarene til de enkelte artiklene i avtalen.

Den nye skatteavtalen med Kina moderniserer en rekke bestemmelser sammenlignet med den gamle skatteavtalen. OECDs mønsteravtale har de siste 40 årene gjennomgått flere endringer, og den nye skatteavtalen gjennomfører mange av disse endringene. Avtalen oppdateres også med bakgrunn i endringer i landenes interne skattelovgivning. Den nye skatteavtalen medfører imidlertid ikke store endringer i fordelingen av beskatningsrett mellom Norge og Kina.

En viktig forskjell mellom ny og gammel skatteavtale er at den nye skatteavtalen inneholder flere bestemmelser fra OECD/G20 BEPS-prosjekt. Formålet er å gjøre den nye skatteavtalen mer motstandsdyktig mot misbruk eller omgåelse av skatteavtalen. Avtalen gjennomfører blant annet alle minimumsstandardene fra BEPS-prosjektet. Den nye skatteavtalen moderniserer også bestemmelsene om tvisteløsning i artikkel 25 (minnelig avtaleprosedyre) og om informasjonsutveksling i artikkel 26. I den nye avtalen benytter Norge kreditmetoden for å unngå dobbeltbeskatning i stedet for unntaksmetoden. Det har vært norsk skatteavtalepolitikk siden 1992 å avverge dobbeltbeskatning ved bruk av kreditmetoden.

I den nye skatteavtalen er den maksimale satsen kildestaten kan skattlegge utbytte med satt til enten 5 eller 10 prosent, dvs. lavere enn satsen på 15 prosent som følger av den gamle skatteavtalen. Kildeskattesatsene på renter og royalty holdes ellers uendret.

I motsetning til den gamle skatteavtalen omfatter ikke den nye skatteavtalen formuesskatt. Grunnen til det er at Kina ikke har formuesskatt. Det oppstår derfor ikke noen dobbeltbeskatning av formue. Denne endringen motvirker potensiell dobbelt ikke-beskatning av formue.