3 Kommentarer til de enkelte artiklene

Til de enkelte bestemmelsene i avtalen bemerkes:

Av fortalen fremgår det at formålet med skatteavtalen er å videreutvikle Norge og Kina sine økonomiske relasjoner og styrke samarbeidet i skattesaker. Avtale skal videre motvirke dobbeltbeskatning med hensyn til skatter av inntekt, uten å skape muligheter for ikke-beskatning eller redusert beskatning gjennom skatteunndragelse eller -omgåelse.

Artikkel 1–2: Bestemmelser om avtalens personlige og saklige virkeområde

Artikkel 1 fastsetter at avtalen omfatter personer som er bosatt i den ene eller begge avtalestatene. Som personer regnes foruten fysiske personer, også selskaper og enhver annen sammenslutning, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav c. Begrepet bosatt er nærmere definert i artikkel 4.

I punkt 2 i artikkel 1 er det inntatt en bestemmelse om såkalte transparente enheter og arrangementer (det vil si ikke-selvstendige skattesubjekter). Bestemmelsen klargjør at avtalen får anvendelse for den delen av inntekten som opptjenes gjennom en enhet eller et arrangement som er skattemessig transparent, og som tilordnes en person bosatt i en av avtalestatene.

Punkt 3 i artikkel 2 inneholder en bestemmelse som presiserer at avtalen ikke skal være til hinder for at en avtalestat skal kunne skattlegge sine egne bosatte personer, bortsett fra i tilfeller hvor det uttrykkelig fremgår av avtalens bestemmelser og som er oppregnet i punkt 3. Dette bidrar til å hindre dobbel ikke-beskatning.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som omfattes av avtalen. Fordi Kina ikke utligner formuesskatt, kan det ikke oppstå noen dobbeltbeskatning av formue. Skatteavtalen omfatter derfor ikke formuesskatt. Bestemmelsen inneholder også en opplisting av de aktuelle skattene som utskrives i Kina og Norge, og som er omfattet av avtalen.

Artikkel 3–5: Definisjoner

Artikkel 3 inneholder definisjoner som er relevante for forståelsen og anvendelsen av de øvrige bestemmelsene i avtalen. Bestemmelsen er i det vesentlige i overenstemmelse med bestemmelsene OECDs mønsteravtale. Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal når ikke annet fremgår av sammenhengen etter punkt 3 gis den betydning som de har etter lovgivningen i den avtalestaten som anvender avtalen.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en avtalestat». Bestemmelsen er i tråd med OECDs mønsteravtale.

Etter punkt 1 omfatter utrykket enhver person som er skattepliktig i Norge eller Kina, på grunnlag av domisil, bosted, stiftelsessted, stedet for selskapets ledelse eller lignende.

Punkt 2 inneholder bestemmelser om skattemessig bosted for fysiske personer som anses skattemessig bosatt i begge stater etter punkt 1. Dersom skatteavtalemessig bosted ikke avgjøres basert på disponering av fast bolig eller sentrum for livsinteressene, og heller ikke vanlig opphold eller statsborgerskap, skal statenes kompetente myndigheter avgjøre spørsmålet ved minnelig avtale.

Bestemmelsene i punkt 3 regulerer skatteavtalemessig bosted for andre enn fysiske personer når slike anses som skattemessig bosatt i begge avtalestatene etter bestemmelsene i artikkel 4 punkt 1. Bestemmelsen medfører at der en person, som ikke er en fysisk person, har dobbelt bosted etter artikkel 4 punkt 1, skal de kompetente myndighetene avgjøre spørsmålet ved minnelig avtale. I mangel av slik avtale følger det av bestemmelsen at personen ikke har krav på noe av vernet som følger av skatteavtalens øvrige bestemmelser med mindre de kompetente myndighetene i avtalestatene blir enige om noe annet.

Bestemmelsene i artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Bestemmelsen er i det vesentlige i overenstemmelse med OECDs mønsteravtale. Bestemmelsen fastsetter vilkår for når en person anses å ha tilstrekkelig tilstedeværelse i den andre avtalestaten for at fortjeneste ved forretningsvirksomhet opptjent der skal kunne skattlegges der i henhold til bestemmelsene i artikkel 7.

Punkt 1 inneholder den alminnelige og grunnleggende definisjonen av «fast driftssted» hvor det fremgår at det må foreligge et «fast forretningssted som foretakets virksomhet helt eller delvis utføres gjennom».

I punkt 2 er det opplistet en rekke typeeksempler på hva som kan falle inn under betegnelsen «fast driftssted».

Punkt 3 inneholder en bestemmelse om fast driftssted for bygg- og anlegg, herunder installasjonsprosjekt og tjenester. Bestemmelsen bygger på FNs mønsteravtale, men avviker fra denne ved at den etablerer fast driftssted etter 12 måneders varighet for bygg- og anleggsprosjekter, istedenfor 6 måneder. Grensen ved 12 måneder er i samsvar med OECDs mønsteravtale. Tjenestevirksomhet etablerer fast driftssted dersom tjenesten utføres i løpet av en periode på mer enn til sammen 183 dager i enhver tolvmånedersperiode.

I punkt 4 er det tatt inn bestemmelser som skal hindre omgåelse av varighetskravet etter artikkel 5 punkt 3 a) ved å dele opp kontraktsforhold i flere kortvarige oppdrag. Bestemmelsen er omtalt i kommentarene til FNs mønsteravtale.

Punkt 5 oppstiller enkelte unntak for nærmere angitte aktiviteter som ikke skal anses å utgjøre «fast driftssted» selv om vilkårene for dette ellers ville vært oppfylt. Forutsetningen for at unntakene skal komme til anvendelse er at aktivitetene er av forberedende karakter eller utgjør hjelpefunksjoner til en hovedvirksomhet.

Punkt 6 regulerer når en representant som ikke er uavhengig av foretaket skal anses for å utgjøre fast driftssted. Det foreligger fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen opptrer på vegne av foretaket og i denne rollen regelmessig inngår kontrakter eller har en ledende rolle som leder til kontrakt uten at foretaket regelmessig gjør materielle endringer i kontrakten. Forutsetningen for at det foreligger fast driftssted for foretaket i slike tilfeller er at kontrakten er inngått i foretakets navn, gjelder overføring av eiendomsrett eller bruksrett til eiendeler som tilhører foretaket, eller gjelder utførelsen av tjenester fra det aktuelle foretaket.

Punkt 7 fastslår at uavhengige representanter ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver så lenge den uavhengige representanten opptrer innenfor rammene av sin ordinære forretningsvirksomhet. Bestemmelsen presiserer imidlertid også at personer som opptrer utelukkende eller nesten utelukkende på vegne av ett foretak eller flere foretak som er nært beslektet med hverandre, ikke skal anses å være uavhengig agent etter bestemmelsen.

At et selskap i en avtalestat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den andre avtalestaten, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8.

Artikkel 6–21: Regler for fordeling av beskatningsretten mellom avtalestatene

Artikkel 6 fastsetter at inntekt fra en fast eiendom kan skattlegges i den avtalestaten hvor den faste eiendommen ligger. Bestemmelsen medfører en delt beskatningsrett der skattyter er bosatt i den ene avtalestaten og eiendommen ligger i den andre avtalestaten.

Artikkel 7 inneholder bestemmelser om fordeling av beskatningsrett for virksomhetsinntekt. I likhet med FNs mønsteravtale bygger avtaleutkastet på utformingen av artikkelen slik den var i OECDs mønsteravtale inntil 2010.

Punkt 1 medfører at retten til å skattlegge fortjeneste ved forretningsvirksomhet er lagt til foretakets hjemstat, med mindre foretaket utøver forretningsvirksomhet gjennom et fast driftssted i den andre avtalestaten, jf. definisjonen i artikkel 5. I så fall kan den avtalestaten hvor det faste driftsstedet ligger skattlegge inntekten som kan tilordnes dette faste driftsstedet.

I punkt 2 er det gitt bestemmelser om hvordan det faste driftsstedets fortjeneste skal fastsettes. Driftsstedet skal tilskrives den samme fortjenesten som det kunne ventes å ha hatt dersom det hadde vært et særskilt og uavhengig foretak som utøvde samme eller lignende virksomhet, under de samme eller lignende forhold, og opptrådte som et uavhengig foretak («selvstendighetsfiksjonen» og «armlengdeprinsippet»).

Punkt 3 gir regler om rammen for fradrag for utgifter ved fastsettingen av det faste driftsstedets fortjeneste. Bestemmelsen klargjør at utgifter som foretaket pådrar seg med tilknytning til virksomheten ved det faste driftsstedet, skal tilordnes til fradrag ved det faste driftsstedet uavhengig av hvor utgiften er pådratt.

Etter punkt 4 skal allokeringen av fortjeneste til det faste driftsstedet gjøres etter samme metode hvert år, med mindre gode grunner tilsier noe annet.

Punkt 5 presiserer at bestemmelsene i artikkel 7 skal stå tilbake for særregler om konkrete inntektstyper som reguleres i andre bestemmelser i avtalen.

Artikkel 8 inneholder bestemmelser om skattlegging av fortjeneste fra drift av skip eller luftfartøy i internasjonal trafikk, jf. definisjonen i artikkel 3 punkt 1 bokstav f). Bestemmelsen gir avtalestaten hvor foretaket er hjemmehørende eksklusiv skattleggingsrett til slik inntekt. Punkt 2 klargjør at dette også gjelder fortjeneste ervervet ved deltakelse i en «pool», et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen tilsvarer bestemmelsene i OECDs mønsteravtale, og gjelder assosierte selskaper, dvs. mor-datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Bestemmelsen gir skattemyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i økonomisk samkvem mellom de tilknyttede foretakene er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter (den såkalte «armlengdestandarden»). Den samme armlengdestandarden ligger til grunn for inntektsjusteringsbestemmelsen i skatteloven § 13-1. Punkt 2 i artikkelen inneholder bestemmelser om såkalt korresponderende retting i den andre avtalestaten for å unngå dobbeltbeskatning.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte fra selskaper. Punkt 1 fastslår at utbytte kan skattlegges i den avtalestaten hvor mottakeren er bosatt. Den samme inntekten kan også skattlegges i den avtalestaten hvor selskapet som utdeler utbyttet er bosatt (kildestaten), men den skattesatsen som kan benyttes, begrenses i punkt 2.

Punkt 2 bokstav a) fastsetter at kildestaten kan skattlegge utbytte med 5 prosent kildeskatt når det utbetales fra et selskap som direkte innehar minst 25 prosent av kapitalen i selskapet som utdeler utbyttet og det mottakende selskapet er den virkelige rettighetshaveren til utbyttet. Kravet til minst 25 prosent eierkapital er presisert ved at eierandelen må være oppfylt gjennom en 365-dagersperiode som omfatter utbytteutdelingstidspunktet. I alle andre tilfeller kan kildestaten benytte en skattesats på opptil 10 prosent, forutsatt at den virkelige rettighetshaveren er bosatt i den andre avtalestaten, jf. punkt 2 bokstav b).

I punkt 3 fremgår definisjonen av begrepet «utbytte» for avtalens formål. Definisjonen følger i hovedsak definisjonen i OECDs mønsteravtale.

Punkt 4 fastslår at de ovennevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt ikke gjelder når de aksjene som utbytte utdeles på grunnlag av, reelt er knyttet til forretningsvirksomhet gjennom et fast driftssted eller fast sted som rettighetshaveren har i den avtalestaten hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. I så fall skattlegges utbyttet som fortjeneste ved forretningsvirksomhet i samsvar med bestemmelsene i artiklene 7 og 14.

Punkt 5 presiserer at en avtalestat ikke har rett til å skattlegge utbytte som utdeles av et selskap bare fordi inntekt som inngår i det utdelende selskapets utbyttegrunnlag skriver seg fra denne avtalestaten, og utbyttet ikke er utdelt til en person bosatt i denne andre avtalestaten (herunder et fast driftssted eller et fast sted i denne andre avtalestaten). Tilsvarende gjelder ikke-utdelt overskudd selv om dette skriver seg fra overskudd eller inntekter som skriver seg fra den andre avtalestaten.

Artikkel 11 regulerer skattlegging av renter. Punkt 1 fastslår at slike inntekter kan skattlegges i den avtalestaten hvor mottakeren av renteinntekten er bosatt. Etter punkt 2 kan slike renteinntekter likevel også skattlegges i avtalestaten hvor rentene skriver seg fra (kildestaten), men dersom den virkelige rettighetshaveren til rentene er bosatt i den andre avtalestaten, er skattesatsen som kan benyttes begrenset til 10 prosent av brutto renteinntekter.

Punkt 3 gjør unntak fra bestemmelsen om kildeskatt på renter der den virkelige rettighetshaveren til rentene er «regjeringen» i en av avtalestatene. For så vidt gjelder Norge omfatter «regjeringen» også Norges Bank, Statens pensjonsfond utland, Garantiinstituttet for eksportkreditt og ethvert annet offentligrettslig organ eller andre enheter som helt eller delvis eies av regjeringen og som de kompetente myndighetene i avtalestatene til enhver tid måtte bli enige om. Tilsvarende unntak fra kildeskatt på renter utbetalt fra Norge er fastsatt der den virkelige rettighetshaver til rentene er ulike statseide kinesiske institusjoner.

Definisjonen av renter for avtalens formål er inntatt i punkt 4.

Punkt 5 fastslår at renter som reelt knytter seg til rettighetshaverens faste driftssted eller faste sted (for selvstendige personlige tjenester, jf. artikkel 14) i kildestaten ikke skal skattlegges med redusert kildeskatt, men kan skattlegges som del av det faste driftsstedet eller det faste stedets fortjeneste.

Punktene 6 og 7 inneholder bestemmelser om hvor en renteinntekt skal regnes for å ha sin kilde, og om rentebeløp som er for høye grunnet interessefellesskap.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan skattlegges både i avtalestaten hvor mottakeren er bosatt og i den avtalestaten hvor royaltybetalingen skriver seg fra (kildestaten), men dersom den virkelige rettighetshaveren til royaltyen er bosatt i den andre avtalestaten er satsen for kildeskatt som kan ilegges etter punkt 2 begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp. Dette avviker fra OECDs mønsteravtale, som gir mottakerens bostedsstat eksklusiv beskatningsrett til slike inntekter, men er i overenstemmelse med FNs mønsteravtale.

Uttrykket «royalty» for avtalens formål er definert i punkt 3. Definisjonen følger tilsvarende definisjon i FNs mønsteravtale, som er mer omfattende enn definisjonen i OECDs mønsteravtale. Dette innebærer at også betalinger for retten til å bruke eller bruken av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr (herunder leiebetalinger for fysiske driftsmidler) omfattes av avtalens definisjon av «royalty».

Punkt 4 fastslår at royaltybetalinger som reelt knytter seg til rettighetshaverens faste driftssted eller faste sted i kildestaten, ikke skal skattlegges med redusert kildeskatt, men som en del av det faste driftsstedet eller det faste stedets fortjeneste.

Punkt 5 inneholder bestemmelser om hvor en royaltybetaling skal regnes for å ha sin kilde og er i overenstemmelse med bestemmelsen i FNs mønsteravtale.

Punkt 6 inneholder en bestemmelse om royaltybetalinger som er for høye på grunn av interessefellesskap.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsen bygger på prinsippet om at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilkomme den avtalestaten som har rett til å skattlegge løpende inntekt knyttet til vedkommende formuesobjekt før avhendelse finner sted.

Etter punkt 1 kan gevinst ved avhendelse av fast eiendom som definert i artikkel 6 skattlegges i avtalestaten hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller fast sted, kan etter punkt 2 skattlegges i den avtalestaten hvor det faste driftsstedet eller faste stedet befinner seg.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy drevet i internasjonal trafikk, bare kunne skattlegges i avtalestaten hvor foretaket er bosatt. Tilsvarende gjelder for gevinst ved avhendelse av løsøre knyttet til driften av slike skip eller luftfartøy.

I punkt 4 er det inntatt en bestemmelse om gevinst ved avhendelse av aksjer eller sammenlignbare rettigheter hvor det vesentligste (50 prosent) av den underliggende verdien av aksjene eller rettighetene på et hvilket som helst tidspunkt i løpet av de 365 dagene forut for avhendelsen) direkte eller indirekte skriver seg fra fast eiendom i den andre avtalestaten. I slike tilfeller kan avtalestaten hvor den faste eiendommen ligger skattlegge gevinst ved avhendelse av aksjer.

Punkt 5 er i samsvar med FNs mønsteravtale. Bestemmelsen innebærer at formuesgevinst ved avhendelse av aksjer eller sammenlignbare interesser i et selskap mv. kan skattlegges i avtalestaten hvor selskapet er hjemmehørende, dersom avhenderen eide minst 25 prosent av kapitalen i selskapet på et hvilket som helst tidspunkt i løpet av de 365 dagene før avhendelsen.

Alle andre gevinster skal bare kunne skattlegges i avtalestaten hvor avhenderen er bosatt, jf. punkt 6.

Artikkel 14 gjelder skattlegging av inntekt ved utøvelse av såkalt fritt yrke. Denne bestemmelsen avviker fra OECDs mønsteravtale, som siden 2000 ikke har særskilte bestemmelser om slike inntekter. Bestemmelsen er derimot i overenstemmelse med FNs mønsteravtale.

Etter denne bestemmelsen kan inntekt ved utøvelse av fritt yrke skattlegges i avtalestaten hvor yrkesutøveren er bosatt. På visse vilkår kan slik inntekt dessuten skattlegges i avtalestaten hvor vedkommende utøver aktiviteten (kildestaten). Dette gjelder for det første dersom yrkesutøveren har et fast sted i (f.eks. et kontor) hvor han utøver sin virksomhet. I så fall kan kildestaten skattlegge den delen av inntekten hans som kan tilskrives dette faste stedet. For det andre kan kildestaten skattlegge inntekt fra utøvelse av fritt yrke dersom yrkesutøveren oppholder seg der i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av en tolvmånedersperiode. I så fall kan kildestaten skattlegge inntekten som er oppebåret ved yrkesutøvelse under oppholdet i kildestaten.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Avtalestaten hvor lønnsmottakeren er bosatt har eksklusiv beskatningsrett til lønnsinntekten, med mindre arbeidet er utført i den andre avtalestaten. I så fall har også avtalestaten hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene.

Punkt 2 etablerer unntak på bestemte vilkår for dette, ved kortvarige opphold etter den såkalte 183-dagersregelen. Dersom alle de kumulative vilkårene i punkt 2 er oppfylt, kan lønnsinntekten bare skattlegges i lønnsmottakerens bostedsstat.

Punkt 3 inneholder særlige regler for beskatning av lønnsarbeid utført om bord i et skip eller et luftfartøy drevet i internasjonal trafikk. Godtgjørelser fra slikt arbeid kan skattlegges i avtalestaten hvor foretaket som driver skipet eller luftfartøyet er bosatt. Arbeidstakerens hjemstat kan likevel også skattlegge slik inntekt, jf. artikkel 1 punkt 3.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse og lignende vederlag. Slike inntekter kan skattlegges i avtalestaten hvor selskapet er bosatt. Slike honorarer og vederlag kan også skattlegges i mottakers bostedsstat, jf. artikkel 1 punkt 3.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i avtalestaten hvor inntekten ved utøvelse av slik personlig virksomhet som artist eller idrettsutøver opptjenes.

Punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at avtalestaten hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsretten også hvor vederlaget betales til en tredjeperson, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten eller idrettsutøveren selv har opprettet. Etter bestemmelsene i artikkel 1 punkt 3 kan slik inntekt også skattlegges i skattyters bostedsstat.

Punkt 3 inneholder unntak fra bestemmelsene ovenfor der oppdraget eller opptredenen er helt eller delvis støttet av offentlige midler. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i avtalestaten hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner og trygdeytelser. Bestemmelsens punkt 1 og 2 er i all hovedsak overenstemmelse med FNs mønsteravtale. Punkt 1 etablerer en hovedregel som innebærer at pensjoner og lignende godtgjørelser foranlediget av et tidligere arbeidsforhold bare skal kunne skattlegges mottakerens bostedsstat. Etter punkt 2 skal likevel pensjoner og lignende betalinger fra en offentlig trygdeordning bare kunne skattlegges i kildestaten, dvs. den staten som erlegger betalingen.

Punkt 3 avviker fra både OECD og FNs mønsteravtale. Denne bestemmelsen fastslår at pensjoner og lignende godtgjørelser, uavhengig av tilknytningen til et tidligere arbeidsforhold, som har sin kilde i den ene avtalestaten, og betales til en person bosatt i den andre avtalestaten, skal kunne skattlegges i kildestaten på visse vilkår. Vilkårene er alternative, og det kreves at den begunstigede enten har fått fradrag i sin inntekt for tilknyttede innbetalinger i kildestaten, eller at tilknyttede innbetalinger fra en arbeidsgiver ikke var skattepliktig for den begunstigede.

Artikkel 19 regulerer beskatning av inntekt fra offentlig tjeneste. Som hovedregel er avtalestaten som utbetaler godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. Unntak fra dette gjøres likevel på nærmere angitte vilkår. Dette unntaket tar sikte på såkalt «lokalt ansatte» i avtalestaten hvor arbeidet utføres, dvs. personer som var bosatt i den aktuelle avtalestaten forut for eller ellers uavhengig av tjenesteforholdet, og som er statsborgere i denne avtalestaten.

Punkt 2 regulerer pensjon og lignende godtgjørelse med tilknytning til offentlig tjeneste. Slike pensjoner som betales av, eller fra fond opprettet av, offentlige myndigheter i den ene avtalestaten, skal bare kunne skattlegges i den staten. Dersom mottakeren er bosatt i og statsborger av den andre staten, skal likevel denne andre staten ha eksklusiv beskatningsrett til pensjonen.

Punkt 3 presiserer at bestemmelsene i artikkel 19 ikke skal få anvendelse i tilfeller hvor avtalestatene eller deres lokale eller regionale forvaltningsmyndigheter utøver forretningsvirksomhet i den andre avtalestaten, og lønnen eller godtgjørelsen tilskrives slik forretningsvirksomhet. I slike tilfeller skal de alminnelige bestemmelsene om skattlegging av lønnsarbeid, styregodtgjørelser eller artister og idrettsutøvere få anvendelse etter sitt innhold, se omtale av artiklene 15, 16, 17 og 18 ovenfor.

Artikkel 20 fastsetter at studenter eller forretningslærlinger som midlertidig oppholder seg i den andre avtalestaten for sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i oppholdsstaten for beløp vedkommende mottar til underhold, utdanning eller opplæring som ikke har kilde i oppholdsstaten.

Artikkel 21 gjelder inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i avtalens øvrige bestemmelser («annen inntekt»). Bestemmelsen omfatter ikke bare inntekt av en annen art, men også inntekter fra kilder som ikke er nevnt i de øvrige bestemmelsene i avtalen (inntekt med kilde i en tredjestat). Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i avtalestaten hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten skriver seg fra fast eiendom som definert i artikkel 6 punkt 2, eller rettigheter eller eiendeler knyttet til et fast driftssted eller fast sted i den andre avtalestaten. I slike tilfeller skal bestemmelsene i artikkel 7 eller 14 anvendes. Etter punkt 3, som er i samsvar med FNs mønsteravtale, skal likevel slik «annen inntekt» også kunne skattlegges i den andre avtalestaten dersom inntekten har sin kilde i denne andre staten.

Artikkel 22 inneholder regler om beskatningsrett for inntekt og fortjeneste fra virksomhet som drives utenfor kysten. Bestemmelsen finnes ikke i noen av mønsteravtalene, men er utviklet og inntatt i de fleste av Norges skatteavtaler hvor virksomhet på kontinentalsokkelen er omfattet av avtalens virkeområde.

Punkt 1 fastslår at bestemmelsene i artikkelen skal ha forrang (gå foran) innenfor sitt avgrensede område uansett hva som ellers følger av de øvrige bestemmelsene i avtalen. Forbehold gjøres likevel bestemmelsene som skal forhindre misbruk av avtalen i artikkel 28, jf. nedenfor. Artikkel 28 skal også anvendes på slik inntekt og fortjeneste som omhandlet i artikkel 22.

Punkt 2 og 3 omhandler virksomhetsinntekt og fastsetter at slik aktivitet som er utøvd på den norske kontinentalsokkelen skal anses å være utøvd gjennom et fast driftssted i Norge dersom virksomheten utøves i en periode som overstiger 30 dager i løpet av noen tolvmånedersperiode. Inntekt eller fortjeneste fra slik virksomhet kan i så fall skattlegges fra første dag i Norge. Punkt 3 siste setning inneholder også en antifragmenteringsregel som skal hindre omgåelse av 30-dagersregelen som nevnt ovenfor, ved å fordele de ulike aktivitetene på ulike nært beslektede foretak som utøver aktivitet på samme sted eller ved å fordele aktivitetene på ulike steder. Hvem som skal anses som nært beslektet i denne sammenheng følger av definisjonen i artikkel 3 punkt 2, jf. ovenfor.

Punkt 4 inneholder et unntak fra den generelle regelen i punkt 1, for fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell til eller mellom områder for slik virksomhet, samt for fortjeneste ved drift av taubåter eller andre hjelpefartøy knyttet til slik virksomhet utenfor kysten. Slik fortjeneste skal etter bestemmelsen bare kunne skattlegges i avtalestaten hvor foretaket er bosatt.

I punkt 5 a) er det inntatt bestemmelser om fordeling av beskatningsretten for lønnsinntekter og andre lignende godtgjørelser knyttet til virksomhet utenfor kysten eller på kontinentalsokkelen.

I punkt 5 b) er det tatt inn et unntak fra bestemmelsen i bokstav a) for lønnsinntekter og annen lignende godtgjørelse som skriver seg fra lønnsarbeid utført om bord i skip eller luftfartøy, taubåter eller andre hjelpefartøy fra slik virksomhet som omhandlet i punkt 4 ovenfor. Slike lønnsinntekter kan bare skattlegges i mottakerens bostedsstat.

I punkt 6 er det inntatt bestemmelser om beskatningsrett til gevinst for sokkelstaten ved avhendelse av enkelte rettigheter og eiendeler i forbindelse med virksomhet utenfor kysten. Bestemmelsene omfatter gevinst ved avhendelse av rettigheter til undersøkelse eller utvinning av naturforekomster og eiendeler som benyttes i forbindelse med slik virksomhet, samt aksjer hvis verdi helt eller for det vesentligste skriver seg fra slike rettigheter eller eiendeler.

Artikkel 23 gir regler om fremgangsmåten for å unngå dobbeltbeskatning i avtalestatene. Både Norge og Kina benytter kreditmetoden for unngåelse av dobbeltbeskatning. Bestemmelsen en likevel utformet slik at punkt 1 regulerer forhold for Kina når personen er skatteavtalemessig bosatt der, mens punkt 2 regulerer forhold for personer skatteavtalemessig bosatt i Norge. Bestemmelsen innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt når det av avtalen fremgår at inntekten også kan skattlegges i Kina. Norge skal gi fradrag for skatten som er betalt i Kina for den samme inntekten, i den fastsatte norske skatten, jf. punkt 2 bokstav a) og skatteloven §§ 16-20 flg. Kreditfradraget kan ikke overstige den delen av den norske skatten som kan henføres til inntekten fra Kina.

For inntekter som etter avtalen er unntatt fra norsk beskatning (eksklusiv beskatning i Kina), skal Norge bruke den såkalte alternative fordelingsmetoden som sikrer progresjonseffekten av den samlede inntekten ved skatteberegningen for den øvrige inntekten som kan skattlegges i Norge, jf. punkt 2 bokstav b). Punktet fastslår at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men da slik at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatten som kan henføres til inntekt som er opptjent i Kina. Fradrag i norsk skatt skal med andre ord skje med et beregnet beløp, uavhengig av om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Kina.

Artikkel 24–28: Særskilte bestemmelser

Artikkel 24 inneholder bestemmelser om ikke-diskriminering. Bestemmelsen skal hindre forskjellsbehandling i avtalestatene innenfor nærmere angitt områder. Punkt 1 gjelder forbud mot forskjellsbehandling grunnet statsborgerskap, og gjelder uavhengig av skatteavtalemessig bosted. Punkt 2 skal sikre skattemessig likebehandling av faste driftssteder og foretak i en avtalestat som utøver samme virksomhet.

Punkt 3 regulerer fradragsrett for renter, royalty og andre betalinger og sikrer at fradragsrett for slike betalinger der mottaker er bosatt i den andre avtalestaten skal likestilles med betalinger til mottakere i den samme avtalestaten.

Punkt 4 gjelder forbud mot forskjellsbehandling av foretak fordi det har eiere i den andre avtalestaten.

Punkt 5 presiserer at artikkel 24 skal gjelde for skatter av enhver art, uavhengig av hvilke skatter som er dekket av avtalens virkeområde etter artikkel 2.

Artikkel 25 inneholder bestemmelser om tvisteløsning (minnelig avtaleprosedyre) og regulerer fremgangsmåten ved inngåelse av minnelige avtaler mellom de kompetente myndigheter i avtalestatene.

Etter punkt 1 kan en skattyter som mener at det er truffet tiltak i den ene eller begge avtalestatene som for vedkommende medfører eller vil medføre en beskatning i strid med skatteavtalens bestemmelser, ta opp saken med de kompetente myndighetene i avtalestaten vedkommende er bosatt i, eller i staten hvor han er statsborger dersom saken gjelder forhold som regulert i artikkel 24 punkt 1. Dette avviker fra OECDs mønsteravtale, som innebærer at skattyter selv kan velge hvilket lands kompetente myndigheter han vil fremme saken for. Det er likevel i tråd med FNs mønsteravtale. Fristen for å ta opp slike saker er tre år fra tidspunktet da skattyteren fikk den første underretningen om tiltak som medfører en eventuell avtalestridig beskatning. Den kompetente myndigheten som mottar en slik henvendelse kan, hvis mulig, ensidig løse saken. I motsatt fall følger det av punkt 2 at det skal tas kontakt med den kompetente myndigheten i den andre avtalestaten med sikte på å prøve å løse saken ved minnelig avtale. Det følger av bestemmelsen at dersom statene er i stand til å løse saken ved en slik minnelig avtale, skal denne avtalen legges til grunn uansett hva som ellers måtte gjelde av internrettslige klage- eller foreldelsesfrister.

Etter punkt 3 skal de kompetente myndighetene ved minnelig avtale forsøke å løse vanskeligheter eller tvil om fortolkningen eller anvendelsen av avtalen. Bestemmelsen gir også hjemmel til at statene kan rådføre seg med hverandre med sikte på å unngå dobbeltbeskatning i tilfeller som ikke er løst i avtalen.

Punkt 4 presiserer at de kompetente myndighetene kan sette seg direkte i forbindelse med hverandre med sikte på å få i stand en slik minnelig avtale som omhandlet ovenfor.

Artikkel 26 inneholder bestemmelser om utveksling av opplysninger. Bestemmelsen er ikke begrenset til personer bosatt i en av avtalestatene.

I punkt 2 er det inntatt bestemmelser om restriksjoner på bruk av opplysninger og taushetsplikt knyttet til opplysninger utvekslet etter punkt 1. Bestemmelsen presiserer at opplysninger utvekslet etter punkt 1 kan brukes til andre formål dersom slike opplysninger kan brukes til slike andre formål etter lovgivningen i begge avtalestatene, og den staten som har gitt opplysningene samtykker til slik annen bruk.

Punkt 3 til 5 fastsetter enkelte presiseringer av plikten til å fremskaffe eller utveksle opplysninger etter nærmere angitte vilkår.

Under forhandlingene ble muligheten for å innta bestemmelser i avtalen om bistand til innkreving av skatter også diskutert, i tråd med OECDs mønsteravtale. Kinesisk internlovgivning hindrer dem likevel til å yte slik bistand, og avtalen mangler derfor en slik bestemmelse.

Artikkel 27 inneholder en bestemmelse som regulerer rett eller tilgang til skatteavtalefordeler. Denne gir særlige regler som skal hindre misbruk av skatteavtalen og begrenser retten til skatteavtalebeskyttelse i visse tilfeller.

Bestemmelsen gjennomfører BEPS-prosjektets minstestandard knyttet til skatteavtalemisbruk ved den såkalte «Principle Purposes Test (PPT)». Bestemmelsen speiler bestemmelsen i OECDs mønsteravtale etter oppdateringen i 2017. Bestemmelsen medfører at uansett hva som ellers følger av avtalen, så skal en skatteavtalefordel ikke innrømmes dersom det er rimelig å anta at et av hovedformålene med et arrangement eller en transaksjon var å oppnå en slik fordel, og dette ikke er i samsvar med formålet bak de relevante bestemmelsene i skatteavtalen eller avtalens formål ellers. Formålsvurderingen bygger på en vurdering av hva som anses som hovedformålene med arrangementet eller transaksjonen. Det er tilstrekkelig at et av hovedformålene er å oppnå fordeler etter skatteavtalen. Ved vurderingen skal det legges til grunn det som fremstår som mest sannsynlig etter sakens faktum og de øvrige omstendigheter. Det er ikke nødvendig å påvise endelig at dette har vært skattyters hensikt. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse dersom skattyteren kan påvise at å oppnå den aktuelle skattefordelen er i samsvar med avtalens innhold og formål.

Artikkel 28 inneholder særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner og konsulat. Bestemmelsen fastslår at skatteavtalens regler ikke skal gripe inn i privilegier som tilkommer slike personer i medhold av folkerettens alminnelige regler eller bestemmelser i særlige avtaler.

Artikkel 29–20: Ikrafttredelse og opphør

Etter artikkel 29 skal avtalen tre i kraft etter at statene har underrettet hverandre gjennom diplomatiske kanaler om at kravene som stilles etter deres respektive internlovgivning for å sette avtalen i kraft er gjennomført. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underretningene. Avtalen vil få virkning i begge avtalestatene fra og med det inntektsår som følger det året da avtalen trer i kraft, jf. punkt 2. I punkt 3 er det inntatt bestemmelser om opphør av den eksisterende skatteavtalen med Kina, som ble signert i 1986, slik at den nye avtalen avløser denne.

Artikkel 30 regulerer mulig opphør av avtalen. Avtalen skal gjelde på ubestemt tid, men begge stater kan bringe avtalen til opphør fra fem år etter at avtalen trådte i kraft, ved å underrette den andre avtalestaten om dette skriftlig. Avtalen skal i så fall opphøre å ha virkning i begge avtalestatene fra og med det inntektsåret som følger etter det året hvor underretningen ble gitt. Punkt 2 presiserer at taushetsplikten etter artikkel 26 punkt 2 skal fortsette å gjelde etter et eventuelt opphør avtalen, for enhver opplysning som er utvekslet i medhold av den.

Til avtalen er det også inntatt en protokoll. Denne skal utgjøre en integrert del av avtalen. Protokollen gir enkelte presiseringer knyttet til hvilke inntekter som skal allokeres til et fast driftssted.