3 Smittesituasjonen og smitteverntiltak

3.1 Innledning

Regjeringen vedtok 7. mai 2020 en langsiktig strategi og plan for håndtering av covid-19-pandemien og publiserte 10. juni 2020 en beredskapsplan for smitteverntiltak ved økt smittespredning under covid-19-pandemien. Regjeringens mål er at smittespredningen til enhver tid skal være under kontroll slik at sykdomsbyrden er lav, og at antall pasienter er håndterbart for helse- og omsorgstjenesten. Lokale oppblussinger skal slås ned. Håndteringen skal ivareta helse, redusere forstyrrelser i samfunnet og beskytte økonomien. Strategien er dynamisk, og det samlede tiltakstrykket må justeres i tråd med utviklingen av pandemien og kunnskapen om smittespredning og om tiltakene. En grunnleggende forutsetning for å sette i verk smitteverntiltak etter smittevernloven er at tiltakene har en «klar medisinskfaglig begrunnelse», jf. smittevernloven § 1-5. Beslutninger om nye tiltak, eller endringer i eksisterende tiltak, skjer på grunnlag av helsemyndighetenes vurderinger av smittesituasjonen og behovet for tiltak. I punkt 3.4 omtales de oppdaterte smittevernfaglige vurderingene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet 30. november 2020.

3.2 Covid-19-forskriften

De fleste nasjonale smitteverntiltak følger i dag av covid-19-forskriften. Forskriften er hjemlet i smittevernloven, helseberedskapsloven og helsepersonelloven.

Forskriften har blant annet som formål å fastsette smittevernfaglige tiltak for å hindre eller begrense spredning av SARS-CoV-2 i befolkningen og blant helsepersonell.

Forskriften har i kapittel 2 regler om innreisekarantene, smittekarantene og isolering av bekreftet smittede personer. Det følger av forskriften § 4 bokstav a at personer som ankommer Norge fra områder med forhøyet smitte, skal oppholde seg i karantene i ti dager etter ankomst til Norge (innreisekarantene). Områdene med karanteneplikt og fra hvilket tidspunkt området ble omfattet av karanteneplikten fremgår av forskriftens vedlegg A, som oppdateres jevnlig. Med unntak av Grønland, Færøyene og enkelte regioner i Finland, oppstilles det 6. desember 2020 krav om innreisekarantene ved ankomst fra alle land.

Det er videre fastsatt unntak fra karanteneplikten i forskriften §§ 6 a til 6 h.

Før endringene som trådte i kraft 9. november 2020, var hovedregelen etter covid-19-forskriften § 5 at personer i innreisekarantene var pålagt å oppholde seg i eget hjem, eller på annet egnet oppholdssted under karantenetiden. De som ikke var bosatt i Norge, måtte kunne dokumentere at de hadde et egnet oppholdssted hvor de kunne oppholde seg under hele karantenetiden. Reglene var fastsatt med hjemmel i smittevernloven § 4-3.

3.3 Karantenehotellordningen

Fra 9. november 2020 er hovedregelen at innreisekarantene skal gjennomføres på karantenehotell, jf. covid-19-forskriften § 5 første ledd. Fra dette utgangspunktet er det gjort enkelte unntak, jf. § 5 andre ledd bokstav a til c. Personer som er bosatt eller eier bolig i Norge, personer som har en arbeidsgiver eller oppdragsgiver som sørger for et egnet oppholdssted med enerom, og asylsøkere og overføringsflyktninger er unntatt fra plikten til opphold på karantenehotell.

Unntak fra plikten til å være på karantenehotell innebærer ikke at man er unntatt fra innreisekarantene. Hovedregelen for alle personer i innreisekarantene er at disse bare kan oppholde seg utenfor karantenestedet dersom de kan unngå nærkontakt med andre enn dem de bor sammen med, jf. covid-19-forskriften § 5 femte ledd.

Det er innført egenandeler for personer som tilbringer innreisekarantenen på karantenehotell, jf. covid-19-forskriften § 17 c. Egenandelen for privatpersoner er 500 kroner per døgn. For arbeids- eller oppdragsgiver med en arbeids- eller oppdragstaker i innreisekarantene, er egenandelen 1500 kroner. Barn under 10 år er unntatt fra kravet om egenandel når de bor på rom med foresatte, mens barn i alderen 10 til 18 år betaler halv egenandel.

Karantenehotellordningen er organisert ved avtaler DSB gjennom fylkesmennene har inngått med enkelte kommuner, som har tatt på seg oppgaven med å gjennomføre ordningen på vegne av staten. Kommunene har ansvar for å inngå avtaler med hoteller og sørge for testing, forpleining, transport, mv. Ordningen er nærmere beskrevet i punkt 6 og i G-26/2020 Revidert rundskriv om karantenehotell.

Bakgrunnen og begrunnelsen for innføringen av karantenehotellordningen fremgår av kongelig resolusjon 6. november 2020. Departementet vil i det følgende gi en kort oppsummering av det faktum som lå til grunn og de avveiningene som ble gjort i den kongelige resolusjonen.

Den kongelige resolusjonen viser til den betydelig økte spredningen av covid-19. Et større antall kommuner var i pågående utbruddssituasjoner, og alle fylker var berørt. Fylkesmenn og kommuner hadde gitt tilbakemeldinger om at kapasiteten i den kommunale helse- og omsorgstjenesten var utfordret flere steder, og at kapasiteten til å teste, isolere, smittespore og sette i karantene var i ferd med å overbelastes i enkelte kommuner. Beregninger viste at fortsatt vekst i smittetallene kunne overbelaste spesialisthelsetjenesten og gå utover tilbudet til sårbare grupper, risikogrupper og pasienter med planlagte behandlingsløp. På bakgrunn av smittesituasjonen var det behov for å treffe tiltak raskt.

En viktig årsak til den økte smittespredningen i Norge ble ansett for å være importsmitte. Importsmitte var en stor belastning for kommunene og hadde ført til flere større smitteutbrudd. Tall fra Folkehelseinstituttet viste at andelen som var smittet i utlandet hadde økt de siste ukene før ordningen med karantenehotell ble besluttet innført. Det forelå ikke tall på hvor mange personer som var blitt smittet av noen som selv var smittet i utlandet, men helsemyndighetene mente det var rimelig å anta at importsmitte hadde medført betydelig sekundærsmitte.

Det ble også vist til den svært utfordrende smittesituasjonen i Europa. Dette økte risikoen for smittespredning fra tilreisende. Dette gjaldt selv om de hadde testet negativt før ankomst, siden inkubasjonstiden innebærer at sykdommen kan utvikle seg også etter dette.

Sosial distansering er det viktigste virkemiddelet for å unngå smittespredning. Derfor er det svært viktig at karantenereglene etterleves. Det ble rapportert om at etterlevelsen av karantenereglene flere steder var svak, og flere kommuner meldte om at de ikke hadde kapasitet til å føre tilsyn. Det ble også vist til at private hjem ikke så ut til å være et egnet karantenested for reisende fra land med høye smittenivå, idet det var vanskelig å overholde kravene til å unngå nærkontakt. Det kunne også være problemer der mange arbeidere bor trangt og deler fasiliteter i brakkerigger eller leiligheter.

På denne bakgrunn ble det bestemt at innreisekarantene som hovedregel skal gjennomføres på karantenehotell med nærmere angitte unntak.

De grunnleggende kravene til smitteverntiltak i smittevernloven § 1-5 ble ansett oppfylt. Helsemyndighetene vurderte at tiltakene var medisinskfaglig begrunnet. Det ble lagt til grunn at den tilgjengelige kunnskapen om når smitte oppstår, og hvordan den spres, tilsier at det kan være grunn til å stille strengere karantenekrav for tilreisende fra land med høyt smittepress som ikke har egen bolig eller tilgang til egnet oppholdssted gjennom sin arbeidsgiver. Helsemyndighetene mente også at tiltakene var nødvendige av hensyn til smittevernet. Smitteutviklingen viste at de dagjeldende reglene ikke hadde fungert godt nok. Andre, mindre inngripende tiltak ble ikke ansett tilstrekkelige, og de nye tiltakene ble derfor vurdert som nødvendige for å redusere importsmitte. Det ble også lagt vekt på at reglene ville bedre mulighetene for håndheving og kontroll av etterlevelsen, og at reglene burde være klare og enkle å forstå.

Ved innføringen av karantenehotellordningen ble vilkårene for å gjøre inngrep i grunnleggende rettigheter som retten til privatliv og familieliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 ansett oppfylt. Reglene hadde tilstrekkelig klar hjemmel, og det ble vurdert som nødvendig å innføre nye og strenge tiltak mot den økende smittespredningen fra tilreisende til Norge. Det ble vist til at dagjeldende regler ikke fungerte tilfredsstillende, og at fokus på økt kontroll og etterlevelse ikke ville være tilstrekkelig. Videre ville ikke andre alternativer etter helsemyndighetens syn gi godt nok vern mot importsmitte. Sett i lys av prognosene for utviklingen i smittesituasjonen, ble tiltakene ansett nødvendige og forholdsmessige for å ivareta grunnleggende folkehelsehensyn.

Forholdet til EØS-avtalens regler om retten til fri bevegelighet for personer ble også vurdert. Tiltakene forfulgte et tvingende allment hensyn, og de ble av ovennevnte grunner ansett som egnede og nødvendige for å stanse økningen i importsmitte. Det ble også påpekt at behovet for tiltakene måtte vurderes fortløpende, og at de ikke kunne opprettholdes lenger enn nødvendig.

Karantenehotellordningen ble innført etter blant annet råd fra Helsedirektoratet. I direktoratets svar på oppdrag nr. 208 anbefalte det at karantenehotellordningen ble innført i kombinasjon med et krav om negativ test tatt i løpet av de siste 72 timene før ankomst til Norge. Helsedirektoratet anbefalte også et supplerende, obligatorisk testregime for personer med opphold på karantenehotell. Forslaget om obligatorisk testing ble ikke fulgt opp, men det ble presisert i covid-19-forskriften § 5 tredje ledd at kommunen skal tilby mulighet for testing av personer på karantenehotell.

Til slutt viser departementet til at Helsedirektoratet i sin høringsuttalelse til dette lovforslaget uttaler at smittesituasjonen da karantenehotellordningen ble innført, var slik at det kunne være nødvendig å «stenge grensene» på samme måte som i mars. Dette illustrerer hvor alvorlig situasjonen var.

3.4 Smittevernfaglige vurderinger

3.4.1 Innledning

Departementet har innhentet oppdaterte smittevernfaglige vurderinger fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Vurderingene kommer i tillegg til instansenes høringsuttalelser. I oppdrag nr. 249 fra Helse- og omsorgsdepartementet om importsmitte og karantenehotell ble Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet innen 30. november 2020 bedt om å gi blant annet oppdatert informasjon om smittesituasjonen i Norge og Europa og informasjon om importsmitten. Oppdraget ba også om vurderinger av den medisinskfaglige begrunnelsen for et krav om opphold på karantenehotell og en vurdering av om tiltaket er nødvendig av hensyn til smittevernet.

3.4.2 Folkehelseinstituttets vurderinger

Folkehelseinstituttet oppsummerer 29. november 2020 den overordnede smittesituasjonen og risikobildet i Norge slik:

«Smittespredningen i Norge er stabilt høy, men med store lokale variasjoner. Den sterke økningen i antallet meldte tilfeller og sykehusinnleggelser ser ut til å avta. Dette kan være en begynnende effekt av de nye tiltakene fra slutten av oktober og begynnelsen av november. Situasjonen er imidlertid ustabil med fare for ny økning.

Det er behov for vedvarende sterk innsats for å redusere smittespredningen i Oslo-området samtidig som kommuner ellers i landet må oppdage og raskt få kontroll på sine utbrudd.

Testing, isolering, smittesporing og karantene er de viktigste tiltakene for å stoppe utbrudd, men det kan bli nødvendige med målrettede eller generelle kontaktreduserende tiltak i tillegg. Epidemiens potensial for rask økning taler for årvåkenhet og tidlig iverksetting av tiltak samtidig med fortsatt arbeid for å styrke etterlevelsen av de generelle smittevernrådene.»

Om risikobildet ved importsmitte fremhever Folkehelseinstituttet særlig arbeidsreisende som en risikofaktor:

«Alle smittede personer, uansett om de er smittet i Norge eller utlandet, kan selv bli smittekilder. Risikoen for videre smitte øker dersom den smittede har kontakt med mange andre i den høysmittsomme perioden like før og etter at symptomene starter, og særlig dersom denne kontakten er innendørs.

Vi har sett flere eksempler på videre smitte til arbeidskolleger som bor i brakker eller annen innkvartering for utenlandske arbeidstakere med periodiske arbeidsopphold i Norge. Selv om disse har enerom, har de felles kjøkken og bad, og det er vanskelig å unngå en viss sosial omgang mellom personene.»

Videre skriver Folkehelseinstituttet at de ser eksempler på at personer som vender hjem etter utenlandsreise, kan smitte husstandsmedlemmer.

Folkehelseinstituttet mener det er vanskelig å måle effekten av karantenehotellordningen med en før- og etter-sammenlikning av smittesituasjonen. Det skyldes dels at det er svakheter i datagrunnlaget, og dels at det er skjedd flere andre regelverksendringer i samme tidsrom. Basert på de dataene Folkehelseinstituttet har tilgjengelig trekker de imidlertid frem at de har sett en økning i importsmitte som kan knyttes til gjestearbeidere.

Folkehelseinstituttet ble også bedt om å redegjøre for behovet for tiltak som sikrer etterlevelsen av reglene om innreisekarantene, som karantenehotellordningen og uttaler i den forbindelse:

«Når epidemien er betydelig mer utbredt i utlandet enn i Norge, kan tiltak for å begrense import og videre spredning av smitte med reisende ha stor betydning for å holde epidemien nede i Norge.

Dette er, som vi har sett, tilfelle nå. Norge er blant landene i Europa med aller best kontroll på epidemien. Det er derfor nødvendig med tiltak for å hindre at smittede tilreisende skal føre til nye utbrudd rundt i landet.

Med karantene menes atferdsrestriksjoner eller adskillelse av personer som mistenkes å være smittet for å forebygge at de skal smitte videre dersom det viser seg at de er smittet. Personer som smittes med koronaviruset, blir mest smittsomme omtrent en dag før de første symptomene og noen få dager deretter. Det vil si at en person kan være på sitt mest smittsomme uten selv å merke noe til sykdommen. Karantene er dermed et tiltak for å hindre smitte fra personer før de får symptomer.»

I den medisinskfaglige begrunnelsen for karantenehotell trekker Folkehelseinstituttet frem at karantenehotell etter forholdene kan være et nyttig og forholdsmessig tiltak:

«Oppsummeringsvis mener vi altså at karantene gjennomført på et hotell kan være et nyttig og forholdsmessig tiltak når det ikke foreligger et annet karantenested som etter nærmere kriterier og eventuelt en offentlig godkjenning kan anses som egnet. Eid eller leid bolig eller fritidsbolig, campingvogn eller bobil kan for eksempel være egnet dersom det er mulig å holde avstand til andre voksne i hele karantenetida.

Vi synes også man bør sikre at den som settes i karantene må få tilstrekkelig informasjon og må binde seg til å være på et angitt, egnet karantenested i hele karantenetida. Det bør være mulig å få unntak [fra] å oppholde seg på karantenehotell.»

Folkehelseinstituttet vurderer nødvendigheten av ordningen med karantenehotell slik:

«Karantenekravene etter innreise fra land med stor spredning bør opprettholdes. Av hensyn til smittevernet er det nødvendig at de som ikke har et egnet sted å gjennomføre karantenen, får tilbud om et slikt sted. Det avgjørende spørsmålet er altså om personen har et egnet karantenested eller ikke.

Tallene over tyder på at problemer knyttet til smittespredning fra gjestearbeidere i karantene har økt etter at karantenehotellordningen kom i stand. Gjennom vår bistand til kommunene i smittesporingsarbeidet har vi notert flere eksempler på at arbeidsgivere ikke tilbyr adekvate steder å gjennomføre karantene. Selv om de reisende tilbys, må mange dele toalett, bad og kjøkken.

Dessuten er enerommene ofte ikke utstyrt med TV, internettilgang, telefon eller annen mulighet for adspredelse mens man er på rommet. Dette kan føre til at det blir uutholdelig å være på rommet, særlig dersom det blir flere runder med 10-dagers karantene. Fra blant annet fengselsvesenet, og fra sykehussituasjoner der mennesker må isoleres over lang tid, vet vi at langvarig isolasjon er en betydelig psykisk påkjenning. Mangel på stimuli på rom uten TV eller andre muligheter for stimuli kan i seg selv være en faktor som fører til at karantenen brytes.

Vi er også informert om at flere arbeidsgivere venter mange gjestearbeidere i desember og januar, for eksempel i fiskerinæringen og i verftsindustrien, hvor det noen steder vil komme over 100 gjestearbeidere samtidig til små steder. Når det er så mange samlet, vil en person som er syk kunne smitte langt flere enn for eksempel i private hjem, der antallet eksponerte vil være mye færre.

Karantenehotellordningen kan derfor fortsatt være nødvendig for smittevernet, men den må etter vårt syn innrettes annerledes. Den gruppen det kunne være særlig nyttig for, og som den også kunne være en mer human løsning for, er for de som ellers ville bodd bo tett sammen med mange andre i karantenetida, for eksempel gjestearbeidere som skal bo i skip eller i brakkerigger, og for asylsøkere som skal bo i mottak.»

Folkehelseinstituttet viser for øvrig til sin høringsuttalelse, hvor disse synspunktene også kommer til uttrykk.

3.4.3 Helsedirektoratets vurderinger

Helsedirektoratet viser 30. november 2020 til Folkehelseinstituttets beskrivelse av importsmitte og risikoen slik smitte utgjør, og legger til at reiseaktiviteten er vesentlig redusert sammenlignet med samme tid i 2019. Dette viser at reiserestriksjonene har hatt effekt, men også hvilket volum som kan forventes når reiserestriksjonene lettes igjen.

Helsedirektoratet understreker videre behovet for å begrense importsmitte:

«Å stoppe importsmitte er en av hovedutfordringene for å få kontroll på Covid-19 i Norge. Flere større utbrudd er knyttet til importsmitte, og også små og sårbare kommuner har vært rammet av dette. Enkelte av de største utbruddene på arbeidsplasser kan knyttes til importsmitte fra utenlandske arbeidstakere på korttidsoppdrag i Norge. Utbruddene kan knyttes til forskjellige typer arbeidsplasser (for eksempel byggeplasser, brygge/verft, matproduksjon) av ulike størrelser. Som beskrevet i oppdrag 216/226 har importsmitte, særlig fra utenlandske arbeidstakere, i løpet av få måneder spredt seg til alle deler av landet.

Karanteneordningen rundt innreise må fungere godt for å være et effektivt tiltak for å hindre importsmitte. Det er spesielt viktig å begrense kontakt med andre personer i karantenetiden. Man bør tilstrebe å oppdage flere smittede i innreisekarantene så raskt som mulig etter ankomst til Norge, og dermed begrense sekundærsmitte for å hindre større utbrudd.

I den tiden vi nå går inn i er det særlig en risiko for importsmitte ved innreise til Norge pga. julefeiring og besøk til familie og venner. Etter nyttår vil trolig et større antall studenter og arbeidsinnvandrere komme til/returnere til Norge fra ‘røde’ land. Utover vinteren og våren vil det igjen komme mange sesongarbeidere for eksempel til landbruket. Det vil utgjøre en betydelig risiko for mange utbrudd og at situasjonen kan komme ut av kontroll dersom ikke karantenetiltakene fungerer godt nok. Det er viktig å skape forutsigbarhet for både reisende, arbeidsgivere og arbeidstakere. Helsedirektoratet anbefaler at informasjonsflyten til innreisende med utenlandsk bakgrunn og språklige utfordringer styrkes. Det kan for eksempel opprettes tettere samarbeid med bransjeorganisasjoner og bemanningsbyråer for at informasjon skal nå ut til arbeids-/oppdragstakere.»

Om smittesituasjonen i Europa skriver Helsedirektoratet:

«Etter at de fleste landene i Europa har innført til dels svært strenge tiltak, ser det ut som om smittespredningen begynner å stabilisere seg noe. Samtidig er det flere land som vurderer å lette på tiltakene inn mot julehøytiden, slik at sosiale sammenkomster skal være mulig. Dette vil sannsynligvis føre til stigning i smittetallene på nyåret, om ikke før, og vil kunne ha betydning for mulig importsmitte til Norge, dersom det ikke gjennomføres streng grensekontroll. Importsmitte vil kunne komme fra nordmenn som har vært på besøk i utlandet samt fra arbeidsinnvandrere og sesongarbeidere som har vært på besøk i sine hjemland.

Gjennomgående er det et fellestrekk ved land som har klart seg bra gjennom pandemien at de har gjennomført til dels svært strenge grensekontroller for å hindre importsmitte med påfølgende sekundærsmitte.»

Helsedirektoratet viser til Folkehelseinstituttets vurderinger av den medisinskfaglige begrunnelsen for tiltak som sikrer etterlevelsen av reglene om innreisekarantene, og legger til:

«SARS-CoV2 er mest smittsom rett før og rett etter symptomdebut. Noen får ikke symptomer i det hele tatt, men er likevel smittsomme, om enn mindre enn de med mye luftveissymptomer. Personer kan derfor bringe smitte videre uten at de selv vet at de er syke.

For å stanse smitte fra personer som ikke selv vet at de er smittet, er sosial distansering et av veldig få virkemidler man har. Å sette smitteutsatte grupper i karantene er, i tillegg til generelle råd om at befolkningen skal holde avstand, et av få effektive tiltak for å sikre sosial distansering, som vi vet vil bidra til å hindre spredning av SARS-CoV2.

For at karantene skal være et effektivt tiltak, må karantene gjennomføres på et egnet oppholdssted. En ordning med karantenehotell bidrar til å gi en viss trygghet for at karantene gjennomføres på foreskrevet og smittevernfaglig forsvarlig måte, på et sted som er egnet for det.»

Om nødvendigheten av karantenehotell skriver Helsedirektoratet:

«Helsedirektoratet er enige med FHI i at det er nødvendig med tiltak for å hindre at smittede tilreisende skal føre til nye utbrudd rundt i landet. Et tiltak for å hindre at smittede tilreisende smitter andre personer etter ankomst til Norge, er å sette personer som ankommer Norge fra utlandet i innreisekarantene. Det eneste effektive alternative tiltaket til dette er å hindre at tilreisende kommer til Norge ved å stenge grensene, som anses som et mer inngripende tiltak enn å stille krav til gjennomføring av karantene.

Som FHI skriver, avtar effekten av innreisekarantene dersom de tilreisende bryter reglene. En ordning der innreisende personer gjennomfører karantenetiden sin på et tilrettelagt sted for dette, vil bidra til å redusere risikoen for at de tilreisende bryter karantenereglene. Andre tiltak som vil kunne bidra til å redusere risikoen for regelbrudd er bedre tilsyn og mer informasjon til de tilreisende om hvilke regler som gjelder.

Da ordningen med karantenehotell ble innført, ble det begrunnet med økende utfordringer knyttet til importsmitte, at kommunene rapporterte om dårlig oversikt over tilreisende og få muligheter til å føre tilsyn med karantenefasiliteter, samt erfaringer som tilsa at karantenereglene ikke ble respektert i tilstrekkelig grad av enkelte større grupper av tilreisende. Arbeidsreisende ble særlig trukket frem som en utfordring, da disse ofte bor tett, mange behersker ikke norsk og kjenner lite til de norske reglene. I tillegg kan økonomiske motiver være medvirkende til at reglene ikke blir overholdt.

Karantenehotell ble ansett som et nødvendig tiltak for å få kontroll over importsmitten, og sørge for at personer som ankom Norge ikke reiste videre før det var avklart at de ikke kunne anses å bringe med seg smitte inn i landet. Dette ville beskytte mot videre smittespredning i Norge, og redusere kapasitetspresset som var økende i mange av landets kommuner, særlig knyttet til gjennomføring av TISK-strategien. Dersom TISK ikke kunne opprettholdes i enkelte kommuner, kunne Norge vanskelig gjennomføre strategien om å slå ned smittespredningen igjen og holde den nede.

Det er Helsedirektoratets vurdering at det fremdeles er nødvendig av hensyn til smittevernet å ha ordninger for å sette personer som har vært i utlandet i karantene, for å forhindre importsmitte til landet. Det er videre nødvendig for å sikre ønsket effekt av tiltaket at de som settes i karantene, gjennomfører karantenen på et sted som er egnet for formålet. Dette tilsier at man bør videreføre ordningen med karantenehotell, for å sikre at personer som ikke har andre egnede steder å gjennomføre karantene på, får et egnet sted.»

Når det gjelder den nærmere innretningen av karantenehotellordningen, gir også Helsedirektoratet uttrykk for at det bør gjøres endringer. Departementet har tatt dette i betraktning i endringsforslaget som er sendt på høring.