Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 62 S (2019–2020)

Vilje til beredskap – evne til forsvar Langtidsplan for forsvarssektoren

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Utvikling av den samlede forsvarsevnen

5 Kompetanse – en grunnleggende forutsetning for styrking av Forsvaret

Personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Når Forsvarets operative evne skal styrkes er det avgjørende at personell med riktig kompetanse og riktig sammensetning bemanner sektorens organisasjon, materiell og systemer. Forsvarets behov må være styrende for dimensjoneringen av personell- og kompetansestrukturen. Samtidig må strukturen innrettes og balanseres slik at den kan ivareta både dagens og fremtidens behov på en mest mulig fleksibel måte.

Regjeringen har gjennomført en rekke omfattende reformer innenfor personell- og kompetanseområdet, blant annet militærordningen, (jf. Prop. 111 LS (2014–2015), utdanningsreformen og videreutviklingen av allmenn verneplikt og førstegangstjenesten (jf. Prop. 151 S (2015–2016) og Prop. 2 S (2017–2018)). Det er også gjennomført flere strategiske initiativ og tiltak, som reduksjon av stabs- og støttefunksjoner og omorganisering av HR-tjenestene. Forsvarssektoren har lagt ned et betydelig arbeid i implementeringen av disse reformene, og nødvendig videreutvikling av dette området i forsvarssektoren vil skje med disse reformene og tiltakene som plattform.

5.1 Tilrettelegge for nødvendig kompetanse

I august 2019 nedsatte regjeringen Svendsen-utvalget i den hensikt å vurdere hvordan Forsvaret kan bedre sin evne til å rekruttere, beholde, utvikle og anvende kompetanse. Utvalget skal trekke inn relevante erfaringer fra det private næringsliv. Foreløpige funn fra utvalget peker på at Forsvarets kompetansebehov er i endring. Måten mange oppgaver løses på vil endres som følge av den teknologiske utviklingen. Erfaring fra privat næringsliv er at økt anvendelse av teknologi ikke bare endrer den enkelte arbeidsoppgave, men skaper nye behov for kompetanse, arbeidsformer og organisering. Det fremheves at Forsvaret ikke kan møte behovet for styrket bemanning ved kun å gjøre mer av det samme. Det må løses opp i tradisjonelle strukturer som kan virke hemmende på kompetanseutvikling og mangfold. Det pekes videre på noen sentrale utviklingsområder; økt fleksibilitet for å styrke samspillet mellom militære, sivile og teknologi, forsterket satsing på å beholde og utvikle relevant kompetanse, samt økt tempo og gjennomføringskraft i strategiske endringsprosesser. Utvalget skal levere sin endelige rapport sommeren 2020.

For å legge til rette for en relevant personell-og kompetansestruktur i forsvarssektoren trenger Forsvaret økt tilgang til samfunnets samlede kompetansebeholdning. Samarbeid og kompetanseflyt mellom forsvarssektoren og sivile sektorer bidrar til å løse sektorens behov for styrking, samt en bredere forankring av Forsvaret i hele samfunnet og videreutviklingen av totalforsvarssamarbeidet.

Regjeringen vil videreutvikle personell- og kompetanseområdet for å legge til rette for at forsvarssektoren har nødvendig fleksibilitet til å raskt tilpasse seg nye kompetansebehov under endrede forutsetninger og rammebetingelser. Forsvarssektoren skal være en moderne og attraktiv arbeidsgiver, som skal møte den enkelte ansatte med fleksibilitet og utviklingsmuligheter. Forsvarssektoren skal jobbe for å ha høy legitimitet, godt omdømme og tillit i befolkningen.

For å lykkes er det vesentlig at sektoren er en trygg og inkluderende arbeidsplass hvor det er nulltoleranse for mobbing og trakassering. Tre hovedgrep er sentrale for å nå disse målene. For det første må det utvikles mer fleksible bemanningskonsepter. Styrket bemanning kan ikke løses alene med flere fast ansatte. Det er nødvendig å supplere med flere måter å bemanne opp på for å oppnå ønsket effekt uten å ta for stor risiko. For det andre må en styrke evnen til å rekruttere og beholde personell. For det tredje må det tilrettelegges for en effektiv og fleksibel utvikling og utnyttelse av kompetanse.

5.2 Utvikling og anvendelse av fleksible bemanningskonsepter

Forsvarets bemanningskonsepter må være et resultat av de operative kravene som stilles til styrkestrukturen. Videreutvikling og økt utnyttelse av verneplikten, reservistordningen og samarbeidsordninger med allierte, næringslivet og andre sektorer er nødvendige satsingsområder for å øke tilgangen på relevant kompetanse. Bemanningskonseptene for den enkelte avdeling må også ses opp mot krav til reaksjonsevne. Avdelinger med høye krav til reaksjonsevne vil naturlig ha behov for en annen sammensetning av personellkategoriene enn avdelinger med lavere krav til reaksjonsevne.

5.2.1 Styrke vernepliktens relevans for bemanning av stående avdelinger

Verneplikten gir Forsvaret tilgang på personell og kompetanse for å bemanne Forsvarets styrkestruktur. Verneplikten legger grunnlaget for at styrkestrukturen kan økes både i bredde og dybde når behovene endres. Således kan verneplikten ses på som en nasjonal beredskapsordning som bidrar til Forsvarets evne til å løse sine oppgaver.

Førstegangstjenesten må derfor innrettes på en måte som opprettholder nødvendig operativ evne gjennom hele året. Med dagens praksis skiftes store deler av de vernepliktige som er inne til førstegangstjeneste ut samtidig som de operative avdelingene driver med grunnleggende utdanning. Dette var også bakgrunnen for at regjeringen innførte en ny innretning på verneplikten og førstegangstjenesten i Hæren, jf. Stortingets behandling av Innst. 50 S (2017–2018) til Prop. 2 S (2017–2018).

For å styrke fleksibiliteten og vernepliktens relevans for bemanning av stående avdelinger anbefaler regjeringen å videreutvikle verneplikten og førstegangstjenesten for hele Forsvaret i tråd med prinsippene som allerede er vedtatt for Hæren. For å opprettholde en tilstrekkelig og stabil operativ evne må de vernepliktige fordeles over to eller flere innrykk i året. Antall rotasjoner og tidspunkt for innrykk må tilpasses respektive avdelingers behov. Grunnleggende utdanning skal som hovedregel gjennomføres utenfor de operative avdelingene. Lengden på førstegangstjenesten skal som hovedregel være 12 og 16 måneder. 16 måneders førstegangstjeneste vil være mest aktuelt i avdelinger med høye krav til kompetanse og samtrening.

5.2.2 Økt anvendelse av reservister og innføring av en aktiv reserve i hele Forsvaret

Regjeringen har gjennom forrige langtidsplan lagt til grunn en økt ambisjon for anvendelse av reservister og en revitalisering av reservistkonseptet. Reservister er et sentralt element i å bygge robusthet og utholdenhet. Reservister kan anvendes under styrkeoppbygging og ved ekstraordinære hendelser, men kan også anvendes mer fleksibelt til å dekke flere kompetansebehov, nasjonalt og internasjonalt. Som en del av dette arbeidet har det blitt innført en aktiv reserve for Hæren, jf. Innst. 50 S (2017–2018) til Prop. 2 S (2017–2018).

Regjeringen innfører en aktiv reserve i hele Forsvaret som vil styrke robustheten og utholdenheten til Forsvarets avdelinger. Den aktive reserven bidrar til at avdelingene har nødvendig volum og kompetanse til å ivareta nasjonal beredskap. Den aktive reserven skal trenes og øves som en integrert del av avdelingene, og kalles inn til tjeneste ved behov. Det vil også kunne være enkelte tjenestepliktige på kontrakt i den aktive reserven, eksempelvis innenfor spesielle kompetanseområder hvor Forsvaret ikke utvikler kompetanse selv.

En viktig del av den aktive reserven er innsatsreserven. Innsatsreserven er et vesentlig element for å styrke Forsvarets evne til hurtig og samtidig innsats i hele krisespekteret, både nasjonalt og internasjonalt. Innsatsreserven vil derfor primært bestå av personell som har inngått kontrakt om tjenesteplikt som reservist i Forsvaret.

5.2.3 Utvidet behov for frivillige kontrakter om tjenesteplikt som reservister

Anvendelse av frivillig kontrakt som reservist er et viktig grep for at Forsvaret skal kunne trekke på større deler av samfunnets kompetansebeholdning og kunne skalere kapasiteten innenfor enkelte kompetanseområder.

Forsvaret har en sammensatt oppgaveportefølje, og bredden i kompetansebehovet kan på mange måter sammenlignes med det mangfoldet som etterspørres i samfunnet for øvrig. I tillegg har Forsvaret behov for kompetanse som i stor grad er av sivil karakter. Personellet må i tillegg til å kunne sitt sivile fag, også beherske grunnleggende militære ferdigheter for å være i stand til å operere i krise og væpnet konflikt. Tilgangen på personell som behersker begge disse dimensjonene er i dag begrenset, og må derfor styrkes.

Forsvaret er avhengig av å rekruttere personell med både militære og sivile kvalifikasjoner, ikke bare til faste stillinger, men også som reservister. Verneplikten er hovedgrunnlaget for rekrutteringen. Samtidig har verneplikten noen overordnede rammer for tjenestelengder og alder som gjør det nødvendig å anvende kontrakter i tillegg. En kontraktbasert tjenesteplikt gir større fleksibilitet enn tjenesteplikten som følger av verneplikten, både når det gjelder krav til varslingstider, øvingsmønster, oppdragsportefølje og alder.

En frivillig kontrakt om tjenesteplikt som reservist i Forsvaret innebærer inngripende plikter for den enkelte og konsekvenser for tredjepart, som hovedarbeidsgiver og familie. Adgangen til å kunne anvende kontraktbaserte reservister i hele Forsvaret, for å løse oppdrag basert på Forsvarets behov, vurderes regulert i en egen lovhjemmel i forsvarsloven. Regjeringen vurderer derfor å fremme et lovforslag til Stortinget om dette.

5.2.4 Ny godtgjøringsmodell

Regjeringen vil styrke insentivene for personellet i reserven. Først og fremst for at den plikten samfunnet pålegger ikke blir en urimelig belastning for den enkelte, men også fordi et velfungerende reservistkonsept fordrer motiverte tjenestepliktige som velvillig møter opp til tjeneste når behovet oppstår.

Dagens godtgjøringsmodell er fragmentert, ressurskrevende og gir store forskjeller mellom godtgjøringen til menige på den ene siden og offiserer og befal på den andre siden. Felles for både menige, offiserer og befal er at godtgjøringen er uavhengig av sivil inntekt.

Regjeringen anbefaler å innføre en ny godtgjøringsmodell for reservister basert på inntektskompensasjon. Det innebærer blant annet at tjenestepliktige kan få dekket tapt arbeidsinntekt som følge av gjennomføringen av tjenesten med inntil seks ganger folketrygdens grunnbeløp.

Innføring av en ny godtgjøringsmodell innebærer en harmonisering med godtgjøringsmodellen som ble innført for Sivilforsvaret i 2018, jf. forskrift om godtgjøring for tjeneste i Sivilforsvaret. Det betyr at tjenestepliktig personell godtgjøres etter samme prinsipper uavhengig av hvilken beredskapsetat de representerer.

5.2.5 Styrket samarbeid med sivile arbeidsgivere

En sentral del av et helhetlig reservistkonsept er solid forankring og samarbeid med arbeidsgiver, herunder for å skape forståelse for samfunnsoppdraget reservistene løser. Forsvarssektoren og privat sektor er avhengige av å kunne dra nytte av hverandres kompetanse. Flere NATO-land har opprettet egne Employer Support-organisasjoner for å binde militær og sivil side bedre sammen på personellområdet. I flere land har denne typen organisasjoner også et dedikert ansvar opp mot næringslivet for å synliggjøre veteraners kompetanse.

Regjeringen vil legge til rette for en målrettet satsing for bedre sivil-militær samhandling innenfor personellområdet. Dette skal utøves med utgangspunkt i prinsipper for godt styresett, herunder at det utvises varsomhet når arbeidstakere skifter jobb mellom kunde og leverandør for å forhindre innside- og habilitetsproblemer.

5.2.6 Bedret samhandling med den nasjonale og regionale kompetanseproduksjonen

Kompetanseproduksjon i forsvarssektoren må ses i sammenheng med den sivile kompetanseproduksjonen. Forsvarssektoren skal som hovedregel ikke forestå utdanning som tilbys sivilt.

Forsvarssektoren har et behov for å være aktivt tilstede i de sentrale fora for utforming av nasjonal kompetanseproduksjon. Her er tett samarbeid med det fylkeskommunale nivået spesielt viktig, i lys av behovet for regional kompetanseproduksjon i tilknytning til Forsvarets basestruktur. For å få tilgang til kritisk viktig fagkompetanse har forsvarssektoren behov for å være representert i de sentrale organer for trepartssamarbeid om yrkesrettet kompetanseproduksjon.

Det er et mål at det i større grad inngås kompetansepartnerskap med sivile utdanningsinstitusjoner. Dette kan for eksempel innebære at kurs fra forsvarssektoren godkjennes som fordypning i et akkreditert utdanningsløp, eller at det gis fritak for deler av undervisning basert på erfaring fra Forsvaret. Forsvaret kan videre kjøpe studieplasser ved sivile institusjoner.

En annen måte å øke tilgangen til relevant kompetanse på er å oppfordre industrien til å tilby utdanning. Dette kan for eksempel være teknisk typekurs på forskjellige materiell, etter modell av materiellopplæring på luftvern som allerede gjennomføres av industrien i dag. Andre private aktører kan også levere ulike typer utdanning til Forsvaret innenfor områder hvor det kan være synergier mellom militær og sivil kompetanseproduksjon.

5.3 Styrke evnen til å rekruttere og beholde personell

For å styrke evnen til å rekruttere og beholde personell, må forsvarssektoren tilby attraktive og konkurransedyktige karrieremuligheter for både militære og sivile. Sektorens behov, med en variert og meningsfull tjeneste, må ligge til grunn.

5.3.1 Mer målrettet rekruttering

Forsvaret selekterer i dag motiverte kandidater med gode karakterer og et høyt evnenivå inn til førstegangstjeneste. Omlag tre av fem som tas inn til førstegangstjeneste har studiespesialisering fra videregående. Dette personellet danner i dag hovedgrunnlaget for videre rekruttering inn til spesialistkorpset. Det er god rekruttering til flere av stillingene som grenader, konstabel og spesialist. Erfaring viser imidlertid at når Forsvaret rekrutterer personell med studie- og lederambisjoner til spesialiststillinger på operativt nivå, mister man ofte disse personene etter kort tid. Mer differensiert rekruttering, for eksempel økt oppmerksomhet på inntak av personer med yrkesfaglig studieretning til førstegangstjenesten vil kunne motvirke dette. Det igangsatte arbeidet med å videreutvikle rekrutteringsprosessene må fortsette slik at forsvarssektoren etterspør den riktige kompetansen. Dette gjelder spesielt seleksjon til spesialistkorpset og sivil tilsetting hvor Forsvaret må se på muligheten for å rekruttere et større mangfold av befolkningen gjennom en kritisk gjennomgang av krav til stillinger.

I dag foregår mye av rekrutteringen til spesialistkorpset lokalt i avdeling og rettet mot de vernepliktige som er inne til førstegangstjeneste. Dette må forsterkes ved rekruttering med bakgrunn i geografisk tilhørighet. I tillegg må alle mulighetene i Forsvaret synliggjøres for et bredere publikum gjennom økt bruk av digitale tjenester.

5.3.2 Kompetansemangfold

Forsvarssektoren må nyttiggjøre seg av et bredt rekrutteringsgrunnlag og differensierte seleksjonsprosesser for å tilrettelegge for nødvendig kompetansemangfold. Det er viktig at ansatte i forsvarssektoren gjenspeiler kompetansemangfoldet ellers i samfunnet, og på denne måten også bidrar til bedre oppnåelse av FNs bærekraftsmål om likestilling mellom kjønnene. Synlig mangfold viser til forhold som kjønn, etnisitet, alder og fysiske egenskaper. Usynlig mangfold viser til forhold som kompetanse, utdanning, erfaringer, tankesett, sosial bakgrunn, livssyn og seksuell orientering.

Betydningen av mangfold understreker også behovet for kompetanse innenfor kultur og mangfolds- og endringsledelse. Dette vil blant annet bli videreutviklet gjennom det strategiske arbeidet med holdninger, etikk og ledelse i sektoren. Innsatsen for å motvirke og håndtere mobbing og trakassering er en viktig del av dette arbeidet. Det arbeides blant annet med å redusere terskelen for å varsle om kritikkverdige forhold.

Verneplikten gir et unikt grunnlag for å tiltrekke seg andre typer kompetanser enn den man i dag primært selekterer inn. Et eksempel er behovet for digital kompetanse. Nødvendig vekst innenfor dette området av forsvarssektoren setter press på ett av de kompetanseområdene der det sivile samfunnet også opplever knapphet på ressurser. Forsvaret har en unik mulighet til å tiltrekke seg denne kompetansen gjennom verneplikten. Dette forutsetter at Forsvaret må tenke nytt rundt kompetansekrav i forbindelse med seleksjon til førstegangstjenesten. Et målrettet arbeid med å tiltrekke seg mennesker med ulike egenskaper vil være en del av arbeidet med å lukke kompetansegap.

Avtjent førstegangstjeneste er én av flere mulige veier til både offisers- og spesialistkorpset. Styrking innenfor personellområdet kan ikke løses gjennom tradisjonell rekruttering og utdanning alene, og fordrer at det tenkes nytt og mer offensivt rundt rekruttering og re-rekruttering. Potensialet for rekruttering av personer med relevant sivil kompetanse og erfaring er stort. Flere av disse vil ha gjennomført førstegangstjeneste og kan tilsettes direkte som militære, mens det for andre grupper vil være en kost-nytte vurdering knyttet til den militære grunnutdanningen som er nødvendig for om militær tilsetting skal tilbys eller ikke. En tydelig satsing på å ta ut rekrutteringspotensialet i disse gruppene vil kunne bidra til å dekke Forsvarets kompetansebehov. Det er også et tiltak for å balansere et stort utdanningsbehov internt i Forsvaret og skape en mest mulig balansert aldersstruktur. En forutsetning for slik rekruttering er at den sivile kompetansen den enkelte tar med seg, blir anerkjent og gir uttelling for videre yrkeskarriere.

5.3.3 Endring av Forsvarets særaldersgrense

Pensjonsreformen tilrettelegger for et pensjonssystem som det er mulig å betale for også i fremtiden. Et viktig element er å få folk til å stå lenger i jobb, både gjennom økonomiske insentiver og gjennom høyere aldersgrenser. For forsvarssektoren er dette en mulighet fordi det legger til rette for å beholde viktig kompetanse i et lengre perspektiv, og en utfordring fordi Forsvaret er avhengig av en relativt ung personellstruktur for å ivareta operative krav.

I forsvarssektoren er de militært tilsatte den største yrkesgruppen med særaldersgrense. Aldersgrensen for militært tilsatte har vært endret en rekke ganger. Begrunnelsen for aldersgrensen har imidlertid i stor grad vært uendret. Behovet for en balansert alders- og gradsstruktur som et premiss for operativ evne og beredskap har vært et gjennomgående argument. I dette ligger også det organisatoriske perspektivet og arbeidsgivers styringsevne for å tilpasse innretningen av personellstrukturen.

Forsvaret har av operative og beredskapsmessige hensyn et funksjonelt behov for en arbeidsgiverstyrt avgangsmekanisme, med plikt til å fratre for hele eller deler av yrkesgruppen i de øvre alderskategorier. Samtidig er det et handlingsrom for alternative løsninger til dagens modell. Regjeringen legger derfor til grunn at Forsvarets særaldersgrense skal endres i denne langtidsplanperioden. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med et forslag om lovendring.

5.3.4 Insentiver for å beholde personell

Forsvarssektoren investerer mye i utdannings- og opplæringsaktiviteter for sine medarbeidere. Mye av utdanningen fører til fravær fra avdelingene. Dette reduserer mulighetene for å trene og bygge kompetanse i avdelingene, og det gir økt arbeidspress på dem som er igjen. Reduserte sluttrater og økt tjenestetid vil dermed ha stor verdi både for ressursbruk til utdanning og opplæring, og for kompetansebeholdningen.

Karriere- og kompetanseutviklingsmuligheter er viktige motivasjonsfaktorer for å bli værende på en arbeidsplass. Gitt endringene som følge av militærordningen, er arbeidet med å synliggjøre mulighetene i hele sektoren avgjørende. Dette gjelder særlig karrieremulighetene som fagspesialist. Lønns- og insentivsystemene bør videreutvikles i tråd med nye behov. Eksempelvis kan det være behov for en større differensiering, herunder en mer målrettet bruk av virkemidler mot konkurranseutsatte kompetanseområder og tjeneste i rurale strøk.

5.4 Tilrettelegge for effektiv og fleksibel utvikling og utnyttelse av kompetanse

For å ivareta sitt samfunnsansvar må forsvarssektoren løse sine oppgaver og forvalte sine ressurser på en måte som skaper tillit, støtte og legitimitet i befolkningen. Dette krever kontinuerlig oppmerksomhet på verdier og organisasjonskultur. Ledere og medarbeidere i forsvarssektoren skal være i stand til å løse sine oppgaver på en måte som gjenspeiler samfunnets normer, verdier og forventninger. Basert på dette grunnleggende fundamentet må systemer for utvikling av kompetanse, og den enkelte medarbeiders kompetanse, videreutvikles for å møte sektorens behov.

5.4.1 Kompetanse i et teknologiperspektiv

Teknologi kan bidra til å forsterke Forsvarets operative kapasitet på en kosteffektiv måte. Eksempelvis kan autonome systemer bidra til tilstedeværelse og innhenting av data i et omfang som vil være uoverkommelig for bemannede systemer og derigjennom bidra til økt situasjonsforståelse. Videre kan autonome systemer overta rutineoppgaver og transportoppdrag som utfordrer menneskelig utholdenhet. Autonome systemer bidrar også til tryggere operasjoner gjennom å hjelpe operatørene til å oppfatte og å unngå farlige situasjoner, eller systemene kan gjennomføre en ubemannet aktivitet hvor det ellers ville vært høy risiko for skader eller tap av personell. Samtidig kan anvendelsen av teknologi gi en samfunnsøkonomisk gevinst gjennom frigjøring av personellressurser, som kan prioriteres til andre arbeidsoppgaver.

For å lykkes med en teknologidrevet utvikling vil regjeringen legge til rette for en dreining av Forsvarets kompetanse. Forsvarssektoren må ha tilgang til kompetanse for å støtte utvikling og anvendelse av ny teknologi, men også til å utnytte teknologien mest mulig effektivt og med forsvarlig sikkerhet. Dette gjelder både for bruk av teknologi i militære operasjoner, utdanning og for understøttelse av styring og ledelse i etatene. Det er også viktig at forsvarssektoren har nødvendig kompetanse til å forstå teknologi og sårbarheter som oppstår gjennom økte avhengigheter til sivile sektorer og tjenester innen kraft, telekom, og rombaserte tjenester. To forutsetninger for å lykkes er at organisasjonskulturen stimulerer til innovasjon, og at det er vilje til å ta innovasjonen i bruk. En slik utvikling stiller derfor krav innenfor flere fagfelt utover det rent teknologiske. Kompetanse til å utlede potensiell operativ og politisk effekt som bruk av ny teknologi gir blir avgjørende.

Det er også avgjørende at forsknings- og utviklingsmiljøene i forsvarssektoren evner å rekruttere og utvikle riktig kompetanse til rett tid. Samtidig som akademia i økende grad internasjonaliseres, produseres det ikke nok forskere til et kunnskapsintensivt arbeidsmarked. Rekrutteringsutfordringen er et nasjonalt anliggende som må løses tverrsektorielt.

5.4.2 Fortsatt utvikling av utdanningssystemet

Forsvaret har kommet langt i å utvikle utdanningsvirksomheten etter prinsippene som ble lagt til grunn i forrige langtidsplan. Innenfor de samme rammene vil regjeringen fortsette videreutviklingen av utdanningssystemet, både for å legge til rette for ytterligere konsolidering der det er hensiktsmessig, og for at kompetanseutviklingen skal holde tritt med de raske endringene i de sikkerhets- og forsvarspolitiske omgivelsene, i sektoren og i samfunnet. En styrking av kompetanseproduksjonen aktualiserer behovet for å tenke optimalisering og samordning av utdanning på tvers av forsvarsgrener og driftsenheter ytterligere.

Videre vil utvikling av fleksible løsninger for etter- og videreutdanning som kan kombineres med arbeid være helt nødvendig i møtet med kravet om kontinuerlig forbedring og utvikling.

5.4.3 Fag- og funksjonsutdanning

Samtidig som fag- og funksjonsutdanning er en del av et helhetlig utdanningssystem i Forsvaret, er deler av dette systemet fragmentert med flere kryssende styringslinjer og prosesseierskap, på tvers av forsvarsgrener og driftsenheter. Dette kompliseres ytterligere gjennom et omfattende fagmyndighetshierarki med et høyt antall fagansvarlige som er premissleverandører for kvalitet og kompetansebygging innenfor respektive fagområder. Det er i tillegg lav kvalitet på styringsdata for denne delen av utdanningssystemet, samtidig som det er i denne delen av utdanningssystemet Forsvaret anvender mest ressurser.

Regjeringen vil legge til rette for å øke kvaliteten, effektiviteten og relevansen i fag- og funksjonsutdanningen. Effektiv og relevant utdanning, og kontinuerlig kompetanseutvikling for spesialistene skal bidra til målet om en konkurransedyktig spesialistkarriere. Forsvaret skal tilby attraktiv, effektiv og relevant fag- og funksjonsutdanning. Utdanningen skal være attraktiv ved at den bidrar til å gi spesialistkarrieren anerkjennelse internt i sektoren og sivilt, og derigjennom gi økt tjenestetid. Utdanningen må være effektiv ved at den tilbys i riktig mengde til rett tid i spesialistenes karriereløp. Utdanningen styres, ledes og videreutvikles på tvers av driftsenheter og er koordinert med nivådannende utdanning og øvrig kompetanseutvikling. Utdanningen skal være relevant ved at den bidrar til å dekke Forsvarets kompetansebehov og den enkeltes behov for formalisert kompetanse.

Boks 5.1 Tiltak for fag og funksjonsutdanning

  • Tydeliggjøre fagspesialistkarrieren og synliggjøre tilhørende utdannings- og kompetanseutviklingsmuligheter

  • Som hovedregel kvalitetssikre og akkreditere utdanningsløp etter nasjonale standarder, enten av Forsvaret eller av sivile institusjoner. Det innebærer blant annet å opprette fagskoleutdanning i Forsvaret innenfor fagområder som ikke tilbys sivilt

  • Utvide mulighetene for å bygge videre på fag- og funksjonsutdanning sivilt eller i Forsvaret

  • Så langt det er mulig rekruttere sivilt produsert kompetanse fremfor å gi etatsintern utdanning

  • Inngå kompetansesamarbeid med sivile sektorer der det er mulig

  • Konsolidere, og unngå unødvendig duplisering av lik utdanning

  • Videreutvikle og synliggjøre Forsvarsstabens strategiske rolle og ansvar for et helhetlig utdanningssystem, inkludert fag- og funksjonsutdanningen

5.4.4 Læringsteknologi

Læringsteknologi er et område i rivende utvikling, og gir helt sentrale verktøy for å møte et individualisert og økende kompetansebehov på en attraktiv og effektiv måte. Digitaliseringsstrategien for forsvarssektoren peker på behovet for økt innovasjonstakt og anvendelse av teknologi. Læringsteknologi er i tillegg et virkemiddel for å øke evnen til å utføre kjerneoppgavene. Det er de siste årene utviklet plattformer som utvider mulighetene for å koble sammen læringsaktiviteter og opplevelser på en helt annen måte enn tidligere. Nye plattformer gir også rom for individuell tilpasning og oppfølging av den enkelte gjennom å koble sammen flere lag av informasjon. Læringsteknologi hvor brukeren blir en virtuell del av miljøet vedkommende skal lære noe om, har bidratt til å heve kvaliteten på simulatormiljøer.

Forsvaret bruker allerede i dag flere teknologiske læringsverktøy og har en rekke kompetente ansatte innenfor dette feltet i forsvarsgrenene. For en kompetansedrevet, materiell- og teknologitung virksomhet er det viktig å møte de enkelte brukergruppenes behov, utnytte potensialet og være i forkant av utviklingen innenfor læring.

Samtidig handler teknologiområdet om hvordan en jobber og organiserer seg, og ikke kun om selve teknologien. En overordnet retning vil i større grad bidra til at ressurser utnyttes riktig og at systemer og teknologi ikke utvikles parallelt flere steder i virksomheten. Anskaffelse og midtlivsoppgradering av læringsteknologi er nødvendig for å øke kvaliteten på trening og øving.

Bedre utnyttelse av læringsteknologi bidrar til et relevant, fleksibelt og effektivt utdanningssystem. Det er også sentralt for å møte forventninger til en moderne kompetanseorganisasjon.

5.4.5 Overordnet styring og datakvalitet innenfor HR-området i sektoren

Den pågående styrkingen av Forsvaret fortsetter parallelt med rask teknologiutvikling og en omfattende digitalisering i samfunnet. Dette gjør det både mulig og nødvendig å tenke nytt rundt organisering og prosesser i virksomheten. Det pågår et arbeid med å etablere et felles HR-senter i sektoren som skal gi kvalitative gevinster gjennom en enklere og bedre opplevelse for brukerne i alle etater, samtidig som det vil være mulig å frigjøre kvantitative gevinster.

Det er hensiktsmessig å utvikle gode fellesløsninger der hvor den teknologiske utviklingen gjør det mulig og nødvendig å tenke annerledes, men også fordi utfordringene i stor grad er felles. Det å se lik fagutdanning på tvers av forsvarsgrener og driftsenheter i sammenheng, blant annet for å sikre sterke fagmiljøer og skape forutsetninger for etablering av effektiv læringsteknologi, kan være et eksempel på en felles utfordring. Opprettelse av et sentralt miljø for å styrke Forsvarets evne til re-rekruttering og økt rekruttering av sivile med relevant kompetanse og erfaring er et annet eksempel.

Med et økende behov for å tenke prosesser og organisering på tvers i Forsvaret og forsvarssektoren, også innenfor HR-området, må grensesnittet mellom virksomhetene (etater og driftsenheter) og helhetlig styring på tvers av virksomhetene vektlegges. Fundamentet for en videre positiv utvikling på dette området er en bedring av kvaliteten på HR-data i Forsvaret som gjør det enklere å gjennomføre analyser på tvers av forsvarsgrenene.

5.4.6 Veteraner

Veteraner besitter unik og avgjørende kunnskap fra militære operasjoner, som er et viktig grunnlag for videreutviklingen av Forsvaret. Veteranpolitikken har til hensikt å anerkjenne, ivareta og følge opp Forsvarets veteraner fra internasjonale operasjoner. Det medfører et alvorlig ansvar å sende personell på slike oppdrag. Alle som har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner for Norge fortjener samfunnets anerkjennelse, og regjeringen vil videreføre veteranpolitikken som et tydelig politisk satsingsområde.

En økende andel av veteranene er stadig tjenestegjørende i forsvarssektoren. Disse representerer en betydelig kompetanse for sektoren. Ivaretakelsen av veteranene har kommet langt som følge av de seneste års systematiske arbeid. God ivaretakelse av veteranene har først og fremst betydning for den enkelte veteran, men også for Forsvarets evne til å rekruttere og beholde personell. En målrettet politisk innsats har ført til større forståelse for personellets innsats og behov, økt anerkjennelse og bedre oppfølging. Dette er imidlertid et arbeid som ikke kan betraktes som fullført. Regjeringen vil derfor fremme en melding til Stortinget om anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av personell før, under og etter internasjonale operasjoner.

6 Forskning og utvikling, innovasjon og utnyttelse av teknologi

Teknologi er en vesentlig drivkraft for utviklingen av forsvarssektoren. Forsvarssektoren må evne å nyttiggjøre seg eksisterende og ny teknologi med utspring i både sivile og militære miljøer. Utnyttelse av teknologi, strategisk samarbeid, forskning, utvikling og innovasjon skal bidra til å utvikle forsvarssektoren for å gi Forsvaret relevant operativ evne, redusere sårbarheter og bidra til langsiktig bærekraft. Alle etatene i forsvarssektoren må i større grad enn i dag legge til rette for innovasjon i sine organisasjoner.

Det skal legges til rette for innovasjon, forskning og teknologiutvikling i forsvarssektoren. Det er igangsatt et arbeid med å kartlegge og gjennomgå sektorens virkemidler. Dette arbeidet skal også vurdere behovet for mer grunnleggende endringer. Regjeringen tar sikte på å orientere Stortinget om status og videre retning for innovasjon, forskning og teknologiutvikling i løpet av den kommende fireårsperioden.

6.1 Forskning og utvikling (FoU)

Målet med forskning og utvikling i forsvarssektoren er å frembringe tilstrekkelig kunnskap som del av beslutningsunderlaget for å sørge for relevant operativ evne og langsiktig bærekraft. Forskning og utvikling er også et viktig virkemiddel for å øke sektorens evne til utnyttelse av ny teknologi. Signifikant og hurtig endringstakt innenfor sikkerhetspolitikk og teknologisk utvikling bidrar til å skjerpe behovet for oppdatert og relevant forskning. Forskning er nødvendig for å forstå endringene som skjer, og for å kunne reagere raskt og riktig på disse. En bedre utnyttelse av forskning og utvikling skal sette forsvarssektoren bedre i stand til å møte dagens og fremtidens trusselbilde.

Forsvarets største FoU-leverandør er Forsvarets forskningsinstitutt. Forsvarets høgskole, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Forsvarsbygg, samt andre miljøer i Forsvaret er også aktører innenfor FoU. I tillegg til forsvarssektorens FoU-aktører er det en rekke sivile institutter og universiteter som også bidrar til relevant forskning. I forsvarssektoren forskes det i dag på ti hovedområder, hvor de militærteknologiske er de største. Hovedområder for forsking i forsvarssektoren er:

  • Sikkerhetspolitikk

  • Forsvarspolitikk, struktur og organisasjon

  • Militære operasjoner

  • Totalforsvaret, samfunnssikkerhet og beredskap

  • Personell og kompetanse

  • Nettverk, kommando, kontroll og kommunikasjon

  • Etterretning, overvåkning og oppklaring

  • Kampsystemer

  • Sensorsystemer, signaturtilpasning og elektronisk krigføring

  • Våpensystemer, virkninger og beskyttelse

6.1.1 Status og ambisjonsnivå

For å tilrettelegge for en mer effektiv bruk av FoU-midlene siden utgivelsen av Prop. 151 S (2015–2016) er det utarbeidet en FoU-strategi for sektoren. Strategien bidrar til en tydeligere innretning av forskningsaktivitetene i sektoren og angir syv prioriterte områder; informasjonsoverlegenhet, beslutningsoverlegenhet, evne til å utnytte og beskytte cyberdomenet og det elektromagnetiske miljøet, missil- og ammunisjonsteknologi, autonome systemer, grensesnittet mellom mennesket og maskiner/teknologi, og innovasjon.

Kompetansebygging må foregå i et langsiktig perspektiv og med økonomisk forutsigbarhet. Kompetanse og forskningsresultater bygges over tid og er ressurskrevende. Forskning gir kun unntaksvis umiddelbar effekt for operativ evne. Derimot er det en klar sammenheng mellom operativ evne og FoU-bevilgninger 10–25 år tidligere. Vellykkede eksempler på dette er Norges satsing på teknologimiljøer innenfor våpen-, undervanns- og sensorteknologi. Her har langsiktig og kontinuerlig utvikling vært en nøkkelfaktor for norsk forsvarsindustriell suksess. Norske produkter og tjenester representerer viktige bidrag til NATO-alliansens kapabiliteter. Langsiktighet og forutsigbare rammevilkår muliggjør satsing på strategisk samarbeid nasjonalt og internasjonalt.

Fremvoksende teknologier og disipliner gjør det stadig mer utfordrende å prioritere på tvers av fagfelt. I lys av globale teknologiske trender vil arbeidet med strategisk prioritering av FoU videreutvikles i neste fireårsperiode.

At beslutningsgrunnlag er basert på kunnskap er viktig når endringstakten øker. Et eksempel er behovet for et strategisk kunnskapsgrunnlag i de tidlige og konseptuelle fasene av investeringer; før det besluttes at man skal gå til en anskaffelse. Den tidlige fasen av forsknings- og utviklingsløp, herunder konsept- og doktrineutvikling, test og evaluering, innovasjon og eksperimentering skal derfor forbedres.

Et forverret sikkerhetspolitisk utfordringsbilde styrker betydningen av sikkerhetspolitisk forskning og av forskningsbasert kunnskap og innsikt innenfor sikkerhetspolitiske spørsmål og aktuelle politiske og militære veivalg, samt sikkerhetspolitiske implikasjoner av en økt teknologisk endringstakt. Forebyggende sikkerhet og samfunnssikkerhet er et annet sentralt område som må ses i en totalforsvarskontekst. Regjeringen vil etterstrebe at forskning i forsvarssektoren bidrar til samfunnets kollektive sikkerhet, samtidig som totalforsvarets og forsvarssektorens behov er førende for utviklingen av kompetanseområder.

6.1.2 Tverrsektorielt FoU-samarbeid

FoU i forsvarssektoren skal komplettere og utfylle sivile forsknings- og utviklingsaktiviteter. Den gjensidige relevansen mellom sivil forskning og forsvarsforskning øker. Kunnskap, materiell, IKT og tjenester som utvikles utenfor forsvarssektoren har også stadig større relevans for militære behov og kapabiliteter. Forsvarssektoren må derfor i større grad samarbeide med forskningsmiljøer fra andre samfunnssektorer. Regjeringen vil at forsvarssektoren i større grad skal utnytte den nasjonale kunnskapsbasen og benytte seg av forskningsbaserte råd fra flere aktører.

Økt utnyttelse av sivil teknologi innebærer bredere og tettere samarbeid med sivile FoU-miljøer både nasjonalt og internasjonalt, og graden av eksperimentering med sivil teknologi for Forsvarets formål vil derfor øke. Dette kan stille nye krav til håndtering av sårbarheter, sensitiv og skjermingsverdig informasjon og kunnskap. En mer systematisk bruk av FoU-kompetanse kan gi raskere anvendelse av relevant og moden teknologi, og dermed også bidra til mer effektive investeringer.

Forsvarssektorens samarbeid med Norges forskningsråd videreutvikles for å legge til rette for en bedre utnyttelse av både sivil og militær forskning og teknologiutvikling. Dette er i tråd med regjeringens mål om at mest mulig av forskningen i Norge skal finansieres gjennom frie bevilgninger og åpne nasjonale forskningsprogrammer. Videre vil aktørene i forsvarssektoren i større grad benytte Norges forskningsråd som en strategisk rådgiver, eksempelvis til evaluering, kvalitetssikring og erfaringsdeling. For å oppnå målet om at forsvarssektoren drar bedre nytte av bredden i nasjonale forskningsmiljøer vil regjeringen styrke utviklingen av kunnskapsarenaer der fagmiljøer kan møtes på tvers av sektorer, i tillegg til å stimulere til økt mobilitet av personell på tvers av sektorer og organisasjoner.

6.2 Utnyttelse av teknologi

Det ligger et betydelig potensiale i bedre utnyttelse av både eksisterende og ny teknologi. Et spørsmål for forsvarssektoren fremover er derfor hvordan det kan legges bedre til rette for å fremskaffe ny og nyttig teknologi, og nyttiggjøre seg denne på en effektiv og sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Selv om ikke-vestlige aktører vil kunne dominere teknologiutviklingen, kan Vesten og Norge likevel konkurrere gjennom å bli best på å nyttiggjøre seg teknologi. Høy teknologisk kompetanse hos soldatene, samarbeid mellom militær og sivil side gjennom totalforsvaret, samt høy tillit i samfunnet, er viktige komparative fortrinn for Norges del.

Organisasjonens evne til å tilpasse seg og å ta nye løsninger i bruk er det som avgjør om innføring av teknologi blir vellykket. Effektiv utnyttelse av både ny og eksisterende teknologi kan kreve omfattende virksomhetsendringer. For å nyttiggjøre seg ny teknologi effektivt må Forsvaret tilpasse og utvikle doktriner, organisasjon, trening, materiell, ledelse, personell, fasiliteter og interoperabilitet. Dette må skje parallelt med utviklings- og testaktiviteter for å øke sannsynligheten for vellykket implementering. En vanlig feil ved innføring av ny teknologi er at denne tilpasses til eksisterende organisasjon og operasjonsmåte, fremfor at organisasjon og operasjonsmåte endres for å hente ut effekten som ny teknologi kan tilføre.

Ny teknologi kan føre til store endringer i gjennomføringen av militære operasjoner. På kort sikt vil en bedre utnyttelse av allerede tilgjengelig teknologi være en viktigere faktor for å styrke forsvarsevnen enn anskaffelse av nye systemer. Det er dermed ikke gitt at økt vektlegging av teknologi vil gi utslag i anskaffelse av nye tunge plattformer og umiddelbare endringer i Forsvarets struktur. Eksisterende plattformer med lang levetid vil kunne utvikles gjennom oppgradert programvare, kommunikasjonssystemer, oppgraderte sensorer og effektorer, med nye operasjonskonsepter og ny organisering i en tettere fellesoperativ ramme. Samlet sett vil dette kunne gi økt operativ effekt.

Dagens ordninger for teknologiutnyttelse er fragmentert, med en rekke små og til dels overlappende mekanismer. Det skal legges til rette for en bedre sammenheng mellom virkemidler og en bedre utnyttelse av disse.

6.3 Strategisk samarbeid om teknologi

6.3.1 Sivilt-militært samarbeid om teknologi

Forsvaret har enkelte særskilte behov, og stiller derfor i mange tilfeller egne krav til materiell og tjenester. Norsk topografi og klimatiske forhold stiller særlige krav til militær aktivitet og genererer, på noen områder, også særlige krav til teknologi eller bruk av denne. Det er derfor fortsatt behov for nasjonal militær teknologiutvikling. Nasjonal egenutviklet teknologi og kompetanse er også viktig i et byrdefordelingsperspektiv i NATO, ettersom det betyr at Norge bidrar til den samlede kompetansen i alliansen innenfor områder vi har særlige forutsetninger for å fylle.

Teknologien som Forsvarets materiell og tjenester bygger på er likevel stadig oftere den samme som på sivil side, og sivilt utviklet teknologi vil stadig oftere være nyttig også for militære formål. For forsvarssektoren står ikke det overordnede valget mellom å utnytte eksisterende teknologi eller å drive egen utvikling, sektoren må kunne bruke begge mulighetene til å finne de beste og mest effektive løsningene. Betydningen av kontinuerlig å vurdere balansen mellom å anskaffe «best mulig» versus «godt nok» materiell vil sannsynligvis øke ettersom teknologiutviklingen fordyres. Det kan i noen tilfeller være hensiktsmessig å gå til rask anskaffelse av kommersielt tilgjengelig teknologi, og tilpasse dette til Forsvarets bruk, selv om levetiden til materiellet kan være kort.

Anvendelsen av romkapabiliteter og -teknologi er et godt eksempel på tverrsektoriell teknologiutnyttelse. Dette området er i økende grad preget av flerbruksløsninger hvor samme satellitt på samme tid kan tjene både sivile og militære formål. Satellittsensorer og data som tidligere kun var tilgjengelige for rene militære formål, er nå i økende grad tilgjengelige ikke bare for sivile myndigheter, men også for kommersielle aktører. Kystverkets maritime overvåkingssatellitt Automatic Identification System Satellite (AISSAT), er et eksempel på en småsatellitt utviklet i samarbeid mellom Kystverket, Norsk Romsenter, Forsvarets forskningsinstitutt og norsk industri. Denne satellitten har fått følge av ytterligere tre lignende satellitter og flere er under planlegging for å gi et bedre totalbilde av skipstrafikken.

Forsvarssektoren har et tett samarbeid med nasjonal forsvarsindustri, som gir en utvikling av nasjonal forsvarsindustriell egenevne og kunnskapsbase. Imidlertid går utviklingen mot at en økende del av teknologien med relevans for Forsvaret utvikles utenfor de tradisjonelle forsvarsbedriftene. Regjeringen vil styrke forsvarssektorens evne til å dra nytte av ekspertisen til næringslivet ut over de tradisjonelle forsvarsbedriftene, og gjøre det enklere for små og mellomstore bedrifter å levere til Forsvaret. For å dra nytte av den teknologiske utviklingen på sivil side, og for å styrke den nasjonale kunnskapsbasen, vil regjeringen også styrke forsvarssektorens samarbeid med akademia og norsk og internasjonalt næringsliv gjennom å videreutvikle arenaene aktørene møtes på.

6.3.2 Internasjonalt samarbeid om teknologi

Selv om bruk av sivil teknologi på enkelte områder kan være en kosteffektiv måte å muliggjøre nye nasjonale satsinger, er det ikke gitt at teknologisk utvikling i seg selv vil være kostnadsbesparende. For Norges høyteknologiske forsvar fører teknologisk utvikling til høyere kostnader for militært materiell og plattformer. Dette underbygger nødvendigheten av å søke samarbeidsløsninger med andre nasjoner. Regjeringen vil styrke det internasjonale samarbeidet om utvikling og anskaffelse av løsninger og materiell, både med USA og utvalgte europeiske land, samt gjennom EU- og i NATO-rammen.

Den teknologiske utviklingen resulterer også i nye behov og muligheter for internasjonalt samarbeid. Bredden i teknologiutviklingen betyr at ingen enkeltnasjoner kan utvikle kompetanse på alle områder – selv ikke de største. Å samarbeide med nære allierte og utfylle hverandres kunnskapsproduksjon blir derfor viktigere. Norge har de senere årene inngått flere nye avtaler om forsknings- og utviklingssamarbeid på forsvarsfeltet, blant annet med Nederland, Tyskland og Storbritannia. Norsk forsvarsforskning og kapabilitetsutvikling må ses i en alliert kontekst, og samarbeid innenfor NATO og EU blir stadig mer omfattende. Norges viktigste arena for internasjonalt samarbeid om forsvarsforskning er NATOs Science and Technology Organization. Samtidig har EU de siste årene fått en ny og viktigere rolle som arena for europeisk forsvarsforskning.

Internasjonal kunnskapsdeling er en forutsetning for oppbygning av sterke nasjonale kunnskapsmiljøer. På enkelte områder er norske kunnskapsmiljøer verdensledende, og deres kompetanse bidrar til å styrke Norges rolle i internasjonalt forsvarsteknologisk samarbeid. Dette bidrar også til byrdefordeling i alliert sammenheng. Forsvarssektoren vil derfor fortsette satsingen på nisjeområder med sterk norsk fagkompetanse. Den nasjonale militærteknologiske kunnskapsbasen er også nødvendig for å utvikle og tilpasse materiell til norske topografiske og klimatiske forhold. Sektoren skal opprettholde evnen til nasjonal utvikling og tilpasning, og samtidig etterstrebe best mulig utnyttelse av mulighetene som ligger i internasjonale samarbeid.

6.4 Innovasjonsevne

Innovasjon handler om å ta nye metoder, konsepter, løsninger eller teknologier i bruk, eller å kombinere disse på nye måter, for å skape kosteffektive og funksjonelle løsninger. Regjeringens mål er at Norge skal bli blant de ledende landene i Europa på innovasjon, og vil derfor styrke satsingen på næringsrettet forskning og økt innovasjonsevne.

Evne til innovasjon griper inn i alle faser og nivåer av militære operasjoner, støttestrukturer og prosesser. Videreutvikling av innovasjonsevnen er sentralt for å forbedre Forsvarets operative evne. Innovasjonsaktivitetene i forsvarssektoren skal bidra til at teknologi tas i bruk raskere og mer effektivt. Dette forutsetter evne til å anvende resultatene fra innovasjonsaktivitetene. Det skal derfor være et mål at innovasjonsevne skal prege alle deler av virksomheten i forsvarssektoren.

For å oppnå dette, vil sektoren styrke bruken av konseptutvikling og eksperimentering som arbeidsform for å generere ny kunnskap og kompetanse. Konseptutvikling for å kartlegge operasjonelle krav og behov må ligge i forkant og svare på hurtig oppdukkende trusler. Bruk av kjente teknologier på nye måter er sentralt. Konseptutvikling og eksperimentering henger tett sammen. Dette genererer ny kunnskap som må brukes før løsningene blir testet ut i Forsvarets operative organisasjon.

Formålet med eksperimentering, testing og evaluering bør være å søke ny kunnskap og lærdom, men også å kunne gi et grunnlag for å stanse prosjekter i tidlig fase mens ressursinnsatsen er lav. Dette krever tydelig lederskap, klare prioriteringer og vilje til å endre dagens arbeidsformer.

Sett i lys av det endrede sikkerhetspolitiske bildet og den hurtige teknologiske utviklingen blir innovasjonsaktiviteter for å tilrettelegge for effektiv utnyttelse av teknologi og redusere risikoen i investeringsprosesser viktigere. Der hvor innovasjonsaktiviteter har både militære og sivile bruksområder må også de sivile næringsrettede virkemidlene tas i bruk.

For å raskere kunne ta nyskapende løsninger frem til praktisk anvendelse i Forsvaret, settes det av egne midler til innovasjonsaktiviteter. Hovedformålet med innovasjonsaktiviteter vil være å tette operative gap ved å bidra til at avdelinger i Forsvaret raskt kan teste ut nye løsninger knyttet til eksisterende eller nye konsepter. Dette vil blant annet kunne innebære støtte til anskaffelse av en kommersielt tilgjengelig løsning etter konseptutvikling og eksperimenteringsaktiviteter. Samtidig vil slike midler bidra til å ta et konsept videre fra eksperimentering og test og evaluering frem mot en hurtig småskalaanskaffelse i samarbeid med industri og operative sluttbrukere. Omfang og utformingen av tiltakene ses i sammenheng med de andre virkemidlene i forsvarssektoren som har som mål å øke Forsvarets operative evne og effektivisere driften av etatene i sektoren.

6.5 Forsvarssektorens organisering av innovasjon og teknologiutvikling

Innovasjonsaktiviteter og teknologiutvikling i forsvarssektoren må i større grad ses på helhetlig. Det vil vektlegges at aktørene deler erfaringer og funn fra de konkrete aktivitetene innad i forsvarssektoren. Erfaringsgrunnlaget vil kunne bidra til det overordnede arbeidet med konseptutvikling og til å spisse fremtidige eksperimenteringsaktiviteter. Dette vil igjen kunne bidra til at løsninger som gir operativ evne tas frem raskere.

Trekantsamarbeidet refererer i denne sammenheng til det tradisjonelt tette samvirket mellom bruker, forskning og industri (Forsvaret og Forsvarsmateriell (FMA), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og forsvarsindustrien). Dette samarbeidet gir utviklingsmiljøene god forståelse for operative behov og utfordringer. Trekantsamarbeidet har bidratt til å frembringe verdensledende forsvarsprodukter i Norge. Parallelt må samarbeidet med nære allierte styrkes innenfor innovasjon og teknologiutvikling. Dette inkluderer aktører både fra sivil og militær sektor.

FFI har nylig etablert den forskningsbaserte eksperimenteringsarenaen ICEWorx (Innovation, Concept development & Experimentation). ICEWorx tilrettelegger for dynamisk samarbeid mellom operative brukermiljøer i Forsvaret og teknologimiljøer, både innenfor forsvarsindustrien og andre sektorer som ikke nødvendigvis har sine primære leveranser til Forsvaret. Målsettingen med ICEWorx er å legge til rette for hurtigere utvikling av løsninger og materiell.

Norwegian Battle Lab and Experimentation (NOBLE) har som hovedoppgave å styrke Forsvarets operative evne gjennom konseptutvikling og eksperimentering. NOBLE jobber tett med næringslivet og operative brukermiljøer i alle forsvarsgrenene. NOBLE samarbeider tett med Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) for å utvikle interoperabilitet, konsepter, taktikk og prosedyrer for anvendelse av våpensystemer og kapasiteter. Samarbeidet med FOH gir NOBLE god innsikt i fellesoperative behov basert på Forsvarets erfaringer fra øvelser og skarpe operasjoner. For at Forsvaret skal bli bedre til å implementere ny teknologi, vil utnyttelsen av NOBLE knyttes tettere til det fellesoperative nivået.

Forsvarets innovasjons- og eksperimenteringsordning (I&E-ordningen) skal bidra til utvikling av nye konsepter, forbedre eksisterende og fremskaffe nye operative evner, forbedre beslutningsgrunnlaget forut for materiell- og IKT-investeringer, samt bidra til utvikling og rask implementering av tidskritiske leveranser. Midlene skal brukes for å oppnå resultater raskt, noe som kan innebære prosjekter med en kort tidshorisont og høy risiko. Sentralt for I&E-ordningen er brukermiljøenes operative behov, hvor Forsvaret selv er premissgiver for gjennomføringen av aktivitetene.

Forvaltningen av Forsvarets I&E-ordning ble overført fra Cyberforsvaret til FFI i 2018 jf. Prop. 151 S (2015–2016). Hovedgrunnen for dette var at NOBLE samtidig ble foreslått nedlagt. Samtidig ønsket man å dra på mulige synergieffekter hos FFI i den videre forvaltningen av ordningen. I sin behandling av Innst. 62 S (2016–2017) til Prop. 151 S (2015–2016), konkluderte Stortinget at NOBLE skulle videreføres i Forsvaret med noe redusert ambisjon og konsentrert til eksperimenteringsvirksomhet. Rasjonalet for FFIs forvaltning av ordningen er dermed endret. I&E-ordningen videreutvikles for å ivareta et mer helhetlig brukerperspektiv. Forvaltningen av I&E-ordningen ses i fellesoperativ sammenheng og overføres til Forsvaret.

7 Samfunnets motstandskraft og totalforsvaret

7.1 Et komplekst trusselbilde krever samordnet sikkerhet og beredskap

Et moderne og forberedt totalforsvar styrker nasjonens motstandskraft og utholdenhet, og reduserer sårbarheten mot sammensatte trusler. Totalforsvaret understøtter både vår nasjonale forsvarsevne, vår kollektive evne i NATO, og våre forsterkningsavtaler og relasjoner med nære allierte.

Sivilt-militært samarbeid får stadig større betydning for forsvaret av Norge. Økende geopolitisk spenning, i kombinasjon med en større kompleksitet i trusselbildet og avhengigheter på tvers av samfunnssektorer, gjør et tett samarbeid mellom sivile og militære myndigheter stadig viktigere. Dette forutsetter felles erkjennelse av utfordringene knyttet til det tverrsektorielle trusselbildet. Det har foregått en vesentlig utvikling og fremgang i det sivil-militære samarbeidet innenfor rammen av totalforsvarskonseptet de senere årene. Erfaringer fra dette arbeidet og utviklingen i trusselbildet tilsier likevel at det er behov for videre utvikling og forbedringer innenfor totalforsvarets ordninger. Den gjensidige avhengigheten og det mindre tydelige skille mellom samfunnssikkerheten og statssikkerheten understrekes av et mer uoversiktlig og mer uforutsigbart trusselbilde. Tilgjengelige ressurser med høy reaksjonsevne forutsetter god ressursutnyttelse og koordinering på tvers av sektorer og nivå. Høyere grad av involvering av sivile aktører i Forsvarets operative virksomhet og til støtte til alliert aktivitet, som demonstrert under NATO-øvelsen Trident Juncture 2018, understreker dette behovet. Det sivil-militære samarbeidet må utvikles helhetlig og kontinuerlig slik at sårbarheter på tvers av stats- og samfunnssikkerhet reduseres.

Et bredere spekter av sårbarheter og muligheter for fiendtlig virkemiddelbruk, fra både statlige- og ikke statlige aktører kan ramme på tvers av sektorer. Enkelthendelser kan inntreffe i ulike sektorer, innenfor privat og offentlig virksomhet, og til ulike tidspunkt. Dette kan gjøre det mer krevende å avdekke hvorvidt en observert enkelthendelse er del av en mer sammensatt virkemiddelbruk, og gjør det også mer krevende å etablere helhetlig situasjonsforståelse. Sammensatt virkemiddelbruk bidrar til å gjøre skillene mellom fred og konflikt mindre tydelige, utnyttelse av sårbarheter kan inntreffe allerede i fredstid med store konsekvenser for Forsvarets operative evne. Sammensatte, sektorovergripende trusler er ikke noe nytt, men det har blitt et tydeligere innslag av slike trusler i dagens sikkerhetspolitiske bilde. Rask teknologiutvikling og kortere varslingstid gjør trusselbildet mer komplekst og øker betydningen av forebyggende sikkerhetsarbeid.

7.1.1 Forebyggende sikkerhet

Regjeringen vil styrke forsvarssektorens evne til å beskytte sine verdier. En forutsetning for opprettholdelse av sivil støtte til nasjonale og allierte militære styrker i hele krisespekteret, er at sivile sektorer sikrer sine skjermingsverdige verdier på en forsvarlig måte. Totalforsvaret er avhengig av at sivile og militære aktører reduserer sine sårbarheter og har et forsvarlig grunnsikringsnivå. Formålet med det forebyggende sikkerhetsarbeidet er å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser mot tilsiktede handlinger som direkte eller indirekte kan skade disse. Dette betyr at det er en tydelig sammenheng mellom Forsvarets oppgaver og kapabiliteter på den ene siden, og forebyggende sikkerhet på den andre siden.

Lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven) er et av de viktigste administrative og juridiske virkemidlene staten har innenfor forebyggende sikkerhet. Nasjonal sikkerhet, slik begrepet er benyttet i sikkerhetsloven, er statens evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. De nasjonale sikkerhetsinteressene er definert som landets suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform og overordnede sikkerhetspolitiske interesser knyttet til; a) de øverste statsorganers virksomhet, sikkerhet og handlefrihet, b) forsvar, sikkerhet og beredskap, c) forholdet til andre stater og internasjonale organisasjoner, d) økonomisk stabilitet og handlefrihet og e) samfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet.

Sikkerhetslovens virkeområde er statssikkerhetsområdet og den delen av samfunnssikkerhetsområdet som er av vesentlig betydning for statens evne til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser.

Boks 7.1 Grunnleggende nasjonale funksjoner i forsvarssektoren:

GNF 1: Situasjonsforståelse

Evnen til etterretning, situasjonsforståelsesbygging og rettidig varsling.

GNF 2: Innsats

Evnen til å håndtere episoder og sikkerhetspolitiske kriser og om nødvendig forsvare norsk eller alliertes territorium.

GNF 3: Kommando og kontroll

Evnen til kommando og kontroll over norske og allierte styrker.

GNF 4: Beskyttelse

Evnen til beskyttelse av norske og allierte styrker, samfunnskritiske funksjoner, samt kritiske digitale funksjoner for Forsvaret.

GNF 5: Forsvarsdepartementets virksomhet, handlefrihet og beslutningsdyktighet.

Sikkerhetsloven stiller krav om identifisering av grunnleggende nasjonale funksjoner. Dette er funksjoner som ved helt eller delvis bortfall vil svekke statens evne til å ivareta de nasjonale sikkerhetsinteressene. Alle departementer er i ferd med å identifisere de grunnleggende, nasjonale funksjonene i sine sektorer. Gjennom nivellering og kartlegging av sammenhenger og avhengigheter mellom disse, vil det etableres en oversikt over hvilke funksjoner som understøtter nasjonale sikkerhetsinteresser på sivil og militær side. For kritisk infrastruktur som tilhører andre sektorer, men som er av betydning for Forsvarets operative evne, er det viktig at Forsvaret melder inn avhengigheter slik at ansvarlig sektordepartement får lagt den inn under sikkerhetsloven. I forsvarssektoren er det identifisert fem grunnleggende nasjonale funksjoner med tilhørende subfunksjoner. Disse har direkte sammenheng med Forsvarets oppgaver. Dersom Forsvarets oppgaver og kapabiliteter endres, vil sektorens grunnleggende nasjonale funksjoner endres tilsvarende. Helhetlig sikkerhetsstyring er en grunnleggende forutsetning for å lykkes med det forebyggende sikkerhetsarbeidet. Dette innebærer å se fysiske, digitale, menneskelige og organisatoriske tiltak i sammenheng. Etatene i forsvarssektoren skal se det forebyggende sikkerhetsarbeidet i sammenheng med den øvrige virksomhetsstyringen og vurderingen av operativ evne. Dette betyr blant annet at etatene i forsvarssektoren skal ha ledere som har et bevisst forhold til risikostyring. Det er også nødvendig med personell som har god kompetanse innenfor sikkerhetsfaget, og som er plassert riktig i strukturen slik at de kan understøtte ledelsesnivået på en god måte.

Forsvaret er avhengig av informasjon og informasjonssystemer for å kunne utføre sine oppgaver og for å kunne drive operasjoner effektivt. Samtidig er informasjonssystemer og -infrastrukturer sårbare for uønskede digitale hendelser. For å bidra til å opprettholde Forsvarets handlefrihet i det digitale rom skal grunnsikringen i forsvarssektorens informasjonssystemer sørge for et forsvarlig sikkerhetsnivå og for at risiko skal være akseptabel. Fornyelsen av forsvarssektorens kommunikasjons- og informasjonssystemer skal bidra til å avvikle eller erstatte systemer som ikke tilfredsstiller sikkerhetsmessige krav. Ved planlegging og utvikling av nye informasjonssystemer skal det vurderes hvorvidt systemet blir skjermingsverdig, og systemene skal sikres i samsvar med dette. Uønskede digitale hendelser skal kunne oppdages og håndteres.

Kryptografiske løsninger er avgjørende for beskyttelsen av sikkerhetsgradert informasjon og kommunikasjon. For å opprettholde nasjonal kontroll med høygradert krypto, skal kompetanse og teknologisk utvikling innenfor kryptologi fortsatt prioriteres. I samsvar med norsk kryptopolitikk, og for å følge opp regjeringens ambisjon om å styrke den nasjonale kryptokompetansen, vil regjeringen etablere et nasjonalt kompetansemiljø for anvendt kryptologi i samarbeid mellom Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), industrien og akademia. Regjeringen vil også forsterke NSMs kryptomiljø med kompetanse og høyteknologisk utstyr, blant annet gjennom en oppgradering av NSMs kryptolaboratorium.

For å bidra til motstandsdyktighet må også Forsvarets skjermingsverdige objekter og infrastrukturer sikres. Arbeidet med å etablere permanent grunnsikring for eksisterende skjermingsverdige objekter (per desember 2019) tas sikte på å være sluttført innen utgangen av 2023. Antall og type skjermingsverdige objekter vil endre seg gjennom årlige revisjonsprosesser. I ny sikkerhetslov er infrastruktur introdusert som en ny verdikategori som skal sikres mot sikkerhetstruende virksomhet. Sikring av infrastruktur og eventuelle nye objekter som utpekes som skjermingsverdige skal ivaretas.

Personer med tilgang til skjermingsverdige verdier vil kunne bli forsøkt rekruttert eller presset til samarbeid av statlige etterretningstjenester. En «innsider» vil kunne eliminere fysiske og digitale sikringsbarrierer som er etablert. God personellsikkerhet er en viktig og integrert del av det helhetlige arbeidet med forebyggende sikkerhet, og regjeringen vil se nærmere på hvordan vi kan øke den forskningsbaserte kunnskapen om innsiderrisikoen. Arbeidet med sikkerhetsklareringer og autorisasjoner i forsvarssektoren skal holde et faglig høyt nivå, og sektorens klareringsmyndighet skal ha tilfredsstillende saksbehandlingstid for klareringssaker. Det er allerede gjennomført endringer i strukturen for klareringsmyndighetene og i regelverk. NSM har fått i oppdrag å digitalisere prosessene knyttet til sikkerhetsklarering og autorisasjon, samt automatisere saksbehandlingen der dette er mulig. Dette vil føre til raskere saksbehandling, bedre ressursutnyttelse og bedre sporbarhet og kontroll, noe som vil kunne gi økt grad av rettssikkerhet og likebehandling. Digitaliseringen vil også bidra til å møte regjeringens målsetting om å sørge for at vernepliktige skal være sikkerhetsklarerte før de møter til tjeneste. Utfordringene med dagens manuelle håndtering av klarering og autorisasjon gjelder ikke bare forsvarssektoren, men også sivile sektorer. Tiltaket vil gi betydelige effekter både for forsvarssektorens sentrale klareringsmyndighet i Forsvarets sikkerhetsavdeling og for Sivil klareringsmyndighet. Digitalisering av prosessene vil derfor gjøres i fellesskap mellom forsvarssektoren og sivil side.

7.1.2 Sammensatte trusler

Dagens sammensatte trussel- og utfordringsbilde berører alle samfunnssektorer, med bruk av virkemidler som er sektor- og grenseoverskridende. Hendelser som tilsynelatende er rettet mot samfunnssikkerhetsmål, kan i realiteten være konstruert for å ramme statssikkerheten og våre nasjonale sikkerhetsinteresser.

Sammensatte trusler, sammensatt virkemiddelbruk og hybride trusler er beslektede og delvis overlappende begreper. Det eksisterer ingen ensartet definisjon på sammensatte trusler, men fenomenet innebærer bruk av ulike virkemidler i kombinasjon for å påvirke en motstander med størst mulig effekt. Dette kan innebære å skape usikkerhet, tvil og forvirring, vanskeliggjøre beslutningsprosesser og påvirke beslutninger i en retning som er gunstig for den aktuelle aktøren, herunder å oppnå strategiske fordeler som tradisjonelt oppnås gjennom seier i krig. Hver for seg kan de ulike virkemidlene også utgjøre en trussel, for eksempel mot kritisk infrastruktur, mot informasjon vi ønsker å hegne om, eller mot bærebjelker i vårt demokrati. Eksempler kan være tilliten til myndigheter, tillit mellom mennesker og mellom grupper av mennesker, og en fri demokratisk debatt. Virkemiddelbruken kan være rettet mot tidsavgrensede spesifikke aktiviteter eller situasjoner, eller være mer langsiktig for å undergrave tillit og svekke det fundamentet som liberale demokratier er bygget på. Virkemidlene kan være diplomatiske, militære, informasjonsmessige, økonomiske, etterretningsmessige og juridiske. Når flere virkemidler brukes sammen kan de forsterke hverandre og øke den samlede effekten og skape utfordringer som er krevende å forstå omfanget av og dilemmaer som er vanskelige å håndtere.

For eksempel kan et digitalt angrep mot kritisk infrastruktur, som et datanettverk, forsøkes kombinert med en desinformasjonskampanje om at norske myndigheter har manglende evne til å sikre norske borgere trygg tilgang til internett. Da er truslene mot vårt samfunn sammensatte og rammer på tvers av sektorer.

I denne langtidsplanen for forsvarssektoren brukes begrepet sammensatte trusler (og ikke hybride trusler) for å understreke nettopp at både trusler og virkemiddelbruk kan være satt sammen av ulike komponenter.

Sammensatt, sektorovergripende virkemiddelbruk gjør skillet mellom fred og væpnet konflikt mindre tydelig, utfordrer på tvers av juridiske ansvarsområder og utnytter motpartens sårbarheter og egne muligheter. Sammensatt virkemiddelbruk kan forekomme i sikkerhetspolitiske gråsoner, der formålet er å skape splid og destabilisere. Slike gråsoner er under de tersklene som tradisjonelt forbindes med væpnet konflikt. En gråsonesituasjon vil potensielt skaleres opp med bruk av direkte militær makt for å oppnå ønsket effekt på motstanderen. Gråsonesituasjoner utfordrer vår forståelse av stats- og samfunnssikkerhet som to klart adskilte begreper. Erkjennelsen av at skillet mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet utfordres er en forutsetning for å styrke samfunnets håndteringsevne i møte med sammensatt virkemiddelbruk. Utfordringene krever betydelig grad av tverrsektorielt samvirke og en helhetlig situasjonsforståelse på tvers av sektorer og nivå.

Dagens teknologiske informasjonsbærere har utvidet mulighetsrommet radikalt for å bruke velkjente virkemidler på en måte som gjør samfunnet mer utsatt og mer sårbart for uønsket påvirkning og innflytelse enn tidligere. Informasjonsteknologien muliggjør påvirkning, etterretningsinnhenting og overvåking, samt angrep på infrastruktur og verdier i et omfang og med en rekkevidde og hastighet som utfordrer vår evne til å avdekke og håndtere dette. Bruk av dagens informasjonsteknologi kan gjøre det vanskelig å avdekke opphavet bak for eksempel en igangsatt påvirkningskampanje eller et digitalt angrep. Dette dreier seg om såkalte attribusjonsutfordringer. Norge må påregne å bli hyppigere utsatt for påvirkning, gjennom virkemiddelbruk som fremkommer både enkeltvis og i kombinasjoner. Opphavet bak slike kampanjer kan være både statlige og ikke-statlige aktører.

Å være forberedt på å håndtere kompleksiteten ved sammensatt virkemiddelbruk krever bevissthet om hvordan vi skal verne om våre verdier. Dette handler om statens og samfunnets samlede motstandskraft, evne til å stå imot et samfunnsmessig sjokk eller en krise, både når det gjelder håndtering av situasjonen og evnen til å gjenoppta de normale samfunnsfunksjonene så raskt som mulig. Sammensatt virkemiddelbruk stiller større krav til nasjonal håndtering med samordning på tvers av alle sektorer, særlig på grunn av usikkerheten knyttet til attribusjon og intensjon.

Totalforsvaret utgjør rammen for samordning av flere sektorer og er et godt utgangspunkt for å møte sammensatte trusler. Mange elementer i et sammensatt trusselbilde møtes i stor grad av andre deler av samfunnsapparatet enn Forsvaret. På sivil side er Justis- og beredskapsdepartementet (JD), i kraft av sin samordningsrolle innenfor samfunnssikkerhet, tildelt hovedansvaret for å følge opp og koordinere regjeringens arbeid relatert til spørsmål om sammensatte trusler. Den kommende Samfunnssikkerhetsmeldingen vil ha en nærmere beskrivelse av arbeidet mot sammensatte trusler. Forsvaret skal ha evne til å håndtere sammensatte trusler mot egen sektor, og også kunne bidra til bredere håndtering på tvers av sektorer. Dette omfatter særlig behov for styrket evne til å forstå og håndtere trusler i det digitale rom, og trusler relatert til strategisk kommunikasjon og påvirkning. Forsvaret skal også selv kunne utnytte potensialet som ligger i bruk av det digitale rom og strategisk kommunikasjon.

7.1.3 Strategisk kommunikasjon

Strategisk kommunikasjon, i en utenriks- og sikkerhetspolitisk sammenheng, kan beskrives som en statlig eller ikke-statlig aktørs planmessige og koordinerte bruk av alle kommunikativt egnede virkemidler, for å nå sine målsettinger overfor en motstander. Hovedhensikten er å påvirke målgruppenes oppfatninger, holdninger og adferd. Forsvarssektorens forståelse av strategisk kommunikasjon er i samsvar med NATOs definisjon. Denne forståelsen innebærer at bruken av strategisk kommunikasjon omfatter et bredt spekter av virkemidler, slik som ordinær kommunikasjonsvirksomhet, diplomati og informasjonsoperasjoner, herunder virkemidler som desinformasjon og psykologiske operasjoner. Også militære operasjoner og aktivitet har en dimensjon av strategisk kommunikasjon knyttet til seg. Strategisk kommunikasjon brukes i både fredstid og konflikt. En motparts bruk av strategisk kommunikasjon kan være knyttet til konkrete hendelser, men kan også ha et mer langsiktig perspektiv for å svekke en motparts stabilitet, omdømme og styringsevne.

Utviklingen innenfor informasjonsteknologi har økt potensialet for å nå mange aktører både raskt og effektivt. Dette har gitt strategisk kommunikasjon et langt større mulighetsrom med tanke på utstrekning, hurtighet og effekt. Derfor har strategisk kommunikasjon også blitt et sentralt virkemiddel i sammensatt virkemiddelbruk.

Strategisk kommunikasjon har også stor relevans for militære operasjoner og militær aktivitet. Forsvaret må ha et bevisst forhold til utfordringene knyttet til informasjonssfæren og til strategisk kommunikasjon. Samlet representerer utviklingen innenfor strategisk kommunikasjon både utfordringer og muligheter. For å ivareta et best mulig forsvar av Norge og norske verdier kreves kontroll over egne informasjonsomgivelser og evne til å forsvare seg mot kommunikasjonsrelaterte trusler. Strategisk kommunikasjon kan påvirke Forsvarets evne til å løse sine oppgaver både direkte og indirekte. En motstander kan forsøke å avskrekke og demotivere forsvarspersonell og andre aktører slik at Forsvarets gjennomføringsevne svekkes. En motstander kan også forsøke å skape generell usikkerhet, forvirring og kaos i samfunnet slik at myndighetenes beslutningsevne svekkes.

Sannferdig kommunikasjon i ord og handling er rettesnoren for forsvarssektoren, og er et effektivt motmiddel dersom Norge blir utsatt for fiendtlig desinformasjon. Desinformasjon, det vil si bevisst villedende informasjon for å påvirke den offentlige debatt eller beslutningsprosesser, eller undergrave demokratiske prosesser, omtales nærmere i den kommende Samfunnssikkerhetsmeldingen.

For å kunne motvirke og forsvare seg mot fiendtlig strategisk kommunikasjon er det viktig å ha et godt situasjonsbilde og god situasjonsforståelse. Virkemidlene som brukes kan treffe både sivil og militær side, de kan krysse en rekke sektorgrenser og ha et stort omfang. Det kan i tillegg ofte være krevende å skille fiendtlig strategisk kommunikasjon fra ordinær kommunikasjonsvirksomhet. Det er derfor avgjørende å sette sammen et helhetlig situasjonsbilde for å få oversikt over utfordringene og kunne iverksette mottiltak. Forsvarssektoren skal styrke sin evne til situasjonsforståelse om trusler og utfordringer innenfor strategisk kommunikasjon. Samtidig er forsvarssektoren helt avhengig av et godt og velutviklet samarbeid med sivil side på dette feltet. En styrking av forsvarssektorens egne kapasiteter på området må kombineres og korrespondere med tiltak i øvrige samfunnssektorer.

Bevisstgjøring rundt trusselbildet i informasjonsmiljøet er et sentralt virkemiddel for å heve motstandsdyktigheten mot påvirkning. Gjennom å øke forståelsen for hvordan virkemidler kan anvendes kommunikativt, vil evnen til å både avdekke og motstå forsøk på fiendtlig påvirkningsaktivitet bedres. Bevisstgjøring og faglig forankring er således nødvendig for at Forsvaret skal kunne møte denne typen aktivitet. Regjeringen vil videreutvikle og styrke kompetansen og fagmiljøet rundt strategisk kommunikasjon i hele forsvarssektoren, og styrke miljøet for forskning og utvikling på feltet. Dette vil også bedre Forsvarets evne til å utnytte potensialet i virkemidler som faller innenfor strategisk kommunikasjon i militære operasjoner. For å oppnå dette må det legges til rette for å styrke faglinjer og sikre tett samhandling mellom strategisk, operasjonelt og taktisk nivå i forsvarssektoren.

Integreringen av strategisk kommunikasjon i operativt planverk og operasjoner skal videreutvikles. Dette understøttes ved å styrke stabsfunksjonene i Forsvaret med personell med relevant fagkompetanse. Dette innebærer både å styrke ressursene for å drive åpen kommunikasjonsvirksomhet på alle nivåer, og å styrke evnen til å bruke informasjonsoperasjoner som en integrert del av militære operasjoner. Dette vil også bidra til å bedre vår evne til samhandling med allierte ved øvelser og operasjoner, og til å trekke på fagmiljøet i NATO og allierte partnere.

7.1.4 Samarbeid om håndteringen av trusler i det digitale rom

Det digitale rom gir trusselaktører muligheter til å begå datainnbrudd, drive spionasje, sabotasje og gjennomføre påvirkningskampanjer. Dette kan skje på tvers av sektorer, raskt og med potensielt stor effekt.

Ansvaret for å håndtere hendelser og kriser relatert til digitale trusler følger de samme prinsipper som for annen krisehåndtering. Ivaretakelsen av digital sikkerhet er først og fremst et virksomhetsansvar og virksomhetsledere er ansvarlige for å foreta risikovurderinger, og på bakgrunn av dette gjennomføre tilstrekkelige tiltak. Den enkelte statsråd har et overordnet ansvar for å ivareta digital sikkerhet i egen sektor. Nedenfor gis det en nærmere omtale av noen aktører som har et særskilt ansvar på dette fagområdet. Det vises også til den kommende Samfunnssikkerhetsmeldingen for beskrivelse av sivile aktørers ansvarsområder.

Boks 7.2 Ansvar for digital sikkerhet

Forsvarsdepartementet har ansvaret for digital sikkerhet i forsvarssektoren. Etterretningstjenesten skal som del av sine oppgaver innen utenlandsetterretning avdekke og varsle om mulige ytre digitale trusler fra fremmede stater, organisasjoner eller individer. Sjefen for Etterretningstjenesten er fra forsvarssjefen også delegert ansvar for offensive cyberoperasjoner. Cyberforsvaret er Forsvarets avdeling for etablering, drift og beskyttelse av Forsvarets egen IKT.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet er det nasjonale fagmiljøet for digital sikkerhet både innenfor og utenfor sikkerhetsloven, og skal drive en nasjonal responsfunksjon for alvorlige digitale angrep og et varslingssystem for digital infrastruktur (VDI). NSM skal på vegne av FD og JD utøve et overordnet og sektorovergripende ansvar for forebyggende sikkerhetsarbeid i henhold til sikkerhetsloven. Sjef NSM skal ved behov iverksette nødvendige beredskapsmessige tiltak innenfor gitte fullmakter, herunder i sikkerhetsloven og Nasjonalt beredskapssystem (NBS). Deler av NSM kan i en gitt situasjon legges under forsvarssjefens kommando.

Ansvaret for beskyttelse av sivil IKT og håndtering av hendelser i sivil IKT ligger hos sivile virksomheter og sivile myndigheter. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har et samordningsansvar for dette, som del av det generelle samordningsansvaret for samfunnssikkerhet i sivile sektorer. Det er også flere andre etater under Justis- og beredskapsdepartementet som har et særskilt ansvar relatert til digital sikkerhet. Politidirektoratet har ansvaret for ledelse og styring av politiets arbeid mot digitale trusler. Det er også etablert et eget Nasjonalt cyberkrimsenter (NC3) hos Kripos for å møte et mer digitalisert kriminalitets- og trusselbilde. Politiets sikkerhetstjeneste har ansvar for nasjonens indre sikkerhet, herunder også forebygging og etterforskning av lovbrudd i det digitale rom som kan true nasjonens sikkerhet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har et særskilt ansvar for å arbeide for en styrket og mer helhetlig tilnærming til digital sikkerhet i statsforvaltningen. Departementet har i tillegg et samordningsansvar for regjeringens IKT-politikk, og ansvar for digital sikkerhet knyttet til elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, herunder internett. Flere av departementets underlagte virksomheter har ansvar innenfor digital sikkerhet. Det gjelder særlig Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Datatilsynet og Digitaliseringsdirektoratet.

Utenriksdepartementet har ansvar for å ivareta sikkerhet i det digitale rom som del av sitt arbeid med norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, herunder å koordinere Norges innsats og posisjoner på internasjonale arenaer hvor globale utfordringer i det digitale rom diskuteres .

Det enkelte sektordepartements ansvar innen digital sikkerhet kan også i enkelte tilfeller utøves gjennom sektormyndigheter og separate sektorvise responsmiljø.

Digitale angrep utgjør en stadig større del av militære operasjoner. Det er enighet i NATO om at digitale angrep kan få like alvorlige konsekvenser som angrep med konvensjonelle våpen, og at de derfor er omfattet av artikkel 5 i Atlanterhavspakten om kollektivt forsvar. De fleste militære operasjoner krever i dag tilgang til cyberdomenet og kontroll med egen informasjonsinfrastruktur.

Forsvaret er i økende grad avhengig av sivil digital infrastruktur for å kunne løse sine oppgaver. Det er vesentlig for nasjonal sikkerhet at sivile IKT-systemer som er kritiske for alliert mottak og Forsvarets operasjoner ikke svikter. Handlefrihet i det digitale rom for å understøtte militære operasjoner krever tett samarbeid på tvers av sivil og militær sektor, der det legges vekt på å forbedre de sivile aktørenes eget arbeid med digital sikkerhet.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet er nasjonal responsfunksjon og fagmiljø for digital sikkerhet, og skal blant annet etablere et forbedret situasjonsbilde i det digitale rom. Nasjonalt cybersikkerhetssenter (NCSC) er etablert som en del av NSM for å forbedre og sikre en mer samordnet nasjonal evne til å håndtere trusler i det digitale rom. Senteret skal sørge for god utnyttelse av samfunnets samlede ressurser på området. Den kommende Samfunnssikkerhetsmeldingen vil ha en nærmere omtalte av utviklingen av NSM. Samarbeidet mellom Etterretningstjenesten, NSM, Politiets sikkerhetstjeneste og Kripos innenfor rammene av Felles cyberkoordineringssenter (FCKS) videreføres. Cyberforsvarets liaisonering ved NCSC videreføres og sikrer informasjonsdeling mellom NCSC og milCERT. Med en innføring av tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk informasjon som beskrevet i forslag til ny etterretningstjenestelov vil evnen til å oppdage, følge, varsle og motvirke digitale trusler mot Norge bli styrket.

Forsvarssektorens evne til å forebygge, avdekke og håndtere trusler i det digitale rom skal styrkes for å beskytte Forsvarets egen virksomhet. Forsvaret skal også kunne bidra til bedre nasjonal situasjonsforståelse og bidra til nasjonal sikkerhet knyttet til trusler i det digitale rom. Tilgang til tidsriktig og relevant informasjon om trusler og trusselaktører er helt sentralt for å kunne håndtere trusler i det digitale rom. Regjeringen vil derfor videreutvikle Etterretningstjenestens evne i fred, krise og væpnet konflikt til å følge, attribuere, varsle og aktivt motvirke digitale trusler før hendelser inntreffer. Cyberforsvaret er innrettet mot sikkerhetsmessig overvåking og beskyttelse av forsvarssektorens egne IKT-systemer og har i liten grad de rette kapabiliteter for å bistå i beskyttelsen av sivile IKT-systemer.

Allierte ble under NATO-toppmøtet i Warszawa i 2016 enige om den såkalte Cybererklæringen (Cyber Defence Pledge). Gjennom erklæringen har de alliertes stats- og regjeringssjefer forpliktet seg til å forbedre evnen til å beskytte både sivile og militære nasjonale IKT-systemer mot digitale angrep. Norge er tatt opp som medlem i det NATO-akkrediterte Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence, i Estland. Den norske deltakelsen er et samarbeid mellom Utenriksdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet. Deltakelsen inngår i regjeringens politikk for å fremme sivilt-militært og internasjonalt samarbeid om digital sikkerhet og enighet om statlig oppførsel i det digitale rom.

7.1.5 Helhetlig nasjonal situasjonsforståelse

Regjeringen arbeider kontinuerlig med å styrke evnen til å etablere en samlet nasjonal situasjonsforståelse for bedre å kunne se trusler og hendelser i ulike sektorer i sammenheng. Forsvarsevne og effektiv motstandskraft forutsetter evne til å forstå en trusselsituasjon på tvers av sektorer. God situasjonsforståelse er vesentlig for å kunne treffe gode og tidsriktige beslutninger. Erfaringer fra øvelser, spesielt etter Trident Juncture 2018, viser at det kan være krevende å etablere en felles sivil-militær forståelse, vurdere forventet utvikling samt hvilke tiltak som bør iverksettes.

God situasjonsforståelse betinger at man har gode og rettidige rapporterings- og koordineringsmekanismer og rutiner innenfor og mellom ulike sektorer, selv om ulike aktører har ulike behov for informasjonstilgang. Regjeringen har igangsatt flere tiltak for å styrke evnen til helhetlig situasjonsforståelse, blant annet når det gjelder styrket dialog mellom offentlige myndigheter og private og delvis private virksomheter. Samtidig er det ytterligere behov for å styrke evnen til tverrsektoriell situasjonsforståelse og informasjonsflyt både i normalsituasjon og ved kriser.

Stilt overfor et sammensatt trusselbilde er styrket situasjonsforståelse en sentral forutsetning for å forbedre evnen til rettidig og presis beslutningstaking på alle nivåer i forvaltningen. I rammen av dette er en annen forutsetning at relevant analysekompetanse utvikles videre på ulike forvaltningsnivåer, både for å sette sammen et situasjonsbilde og for å kunne fortolke og forstå situasjonsbildet.

Regjeringen vil vurdere hvordan de respektive sivile og militære situasjonsbildene til sammen kan forbedre den samlede nasjonale situasjonsforståelsen. Forsvaret skal i større grad bidra ved å dele den militære situasjonsforståelsen med flere aktører enn i dag. Sivile og militære situasjonsbilder må systematisk utveksles og kombineres for å gi en helhetlig nasjonal forståelse. JD vil videreutvikle evnen til å etablere, vedlikeholde og analysere et tverrsektorielt situasjonsbilde på strategisk nivå på sivil side.

Regjeringen har tydeliggjort ansvarsforhold knyttet til hvem som skal sammenstille informasjon om ulike hendelser som kan være del av sammensatt virkemiddelbruk. I dette arbeidet spiller Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet viktige roller. Politidirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og andre relevante direktorat og virksomheter må involveres aktivt. Samarbeidet mellom og informasjonsformidlingen fra etterretnings- og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene) er styrket over en rekke år, men skal ytterligere videreutvikles som ledd i arbeidet med forbedret nasjonal situasjonsforståelse.

Det er videre et økende behov for tilgang til informasjon om trusler mot kritiske samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur. Informasjonsformidlingen fra EOS-tjenestene til aktører med ansvar for sikkerhet og beredskap skal videreutvikles, blant annet som en nødvendig følge av at aktører underlagt ny sikkerhetslov trenger tilgang til trusselvurderinger og kompetanse av betydning for virksomhetenes forebyggende sikkerhetsarbeid. Dette vil i første rekke være basert på allerede etablerte samarbeidsordninger. Blant slike samarbeidsordninger er Etterretningstjenestens samarbeid med Politiets sikkerhetstjeneste i Felles kontraterrorsenter (FKTS). De to tjenestene samarbeider også med Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Kripos i Felles cyberkoordineringssenter (FCKS). FCKS og relevante samarbeidspartnere fra både privat og offentlig sektor med ansvar for digital sikkerhet er samlokalisert med Nasjonalt cybersikkerhetssenter (NCSC) som er en del av Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Disse samarbeidsordningene vil være gjenstand for faglig videreutvikling, og er svært relevante i arbeidet med forbedret nasjonal situasjonsforståelse.

7.1.6 Tverrsektorielt samarbeid for situasjonsforståelse i rommet

Satellitteknologi brukes i dag for å utføre et stort og variert utvalg av sentrale samfunnsoppgaver, som navigasjon og kommunikasjon. Bortfall av satellittjenester kan få store konsekvenser. I verste fall kan også evnen til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser settes i fare, ettersom både overvåkning og militære operasjoner i stor grad avhenger av å bruke satellitter. Tilsiktede handlinger mot satellittbaserte systemer vil være en betydelig risiko for samfunnets funksjonsevne og totalforsvarets operative evne.

Som det fremgår av Rommeldingen (Meld. St. 10 (2019–2020) Høytflyvende satellitter – jordnære formål — En strategi for norsk romvirksomhet) vil regjeringen styrke norske myndigheters situasjonsforståelse i verdensrommet gjennom tverrsektorielt samarbeid. Evnen til situasjonsforståelse i rommet må etableres i samarbeid mellom Forsvaret, sivile aktører og nære allierte.

For å utnytte den raske teknologiutviklingen på sivil side har også Forsvaret blitt en stor bruker av kommersielle tjenester. Mange satellittbaserte systemer har derfor blitt flerbruksbaserte, det er systemer som kan brukes både til sivile og militære formål. I tillegg til bruk av kommersielle tjenester baserer Forsvaret seg på tilgang til tjenester primært gjennom bilaterale avtaler med andre nasjoner.

En forutsetning for trygg forvaltning av rominfrastruktur er en grunnleggende forståelse av miljøet som satellittene beveger seg i. Det er en rekke områder som er av felles interesse mellom det militære og det sivile når det gjelder situasjonsforståelse i rommet. Generelle momenter som er aktuelle problemstillinger for alle som opererer, eller skal operere i rommet, dreier seg om romvær, oppskyting og varsler om objekter som kommer inn i atmosfæren. Globalt vektlegges det å ha oversikt over satellitt-trafikk, såkalt Space Traffic Management (STM). At alle systemer i utgangspunktet kan ferdes i sin bane uten fare for kollisjoner er noe alle har interesse av. Det pågår derfor et skifte i tyngdepunkt fra at situasjonsforståelse i verdensrommet er å anse som et rent militært domene, til en mer helhetlig, sivil-militær regulering av satellittrafikk.

Situasjonsforståelse i verdensrommet er av tverrsektoriell betydning. Det er betydelig overlapp mellom sivile, militære og kommersielle interesser. Felles interesser gjør at Space Situational Awareness (SSA) står frem som et viktig område for samkjøring av ressurser på nasjonalt plan. Regjeringen vil etablere et felles space situasjonsbilde på nasjonalt plan med militære, sivile og kommersielle aktører. Forsvaret skal i denne sammenheng bidra til utvikling og etablering av nasjonal evne til SSA.

7.2 Totalforsvaret

7.2.1 Totalforsvarskonseptet gir vide rammer for det sivil-militære samarbeidet

Begrepet sivilt-militært samarbeid omfatter i prinsippet alt samarbeid på alle nivå og spenner over et bredt felt med mange ulike aktører. Begrepets innhold er i stor grad situasjonsbetinget. Totalforsvarskonseptet er en del av det sivil-militære samarbeidet, men er avgrenset til å omfatte gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn knyttet til hendelser og kriser, fra hendelser og kriser i fred til sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt. Totalforsvaret skal sikre best mulig utnyttelse av samfunnets begrensede ressurser når det gjelder forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering i hele krisespekteret.

Sivilt-militært samarbeid omfatter også øvrig samarbeid mellom sivile og militære myndigheter som ikke er direkte knyttet til kriser og væpnet konflikt. Noen eksempler er Kystvaktens oppsynsmyndighet innenfor fiske og fangst, miljøvern og toll samt Etterretningstjenestens produksjon av etterretningsprodukter til nasjonale myndigheter.

Totalforsvarskonseptet gir nødvendig fleksibilitet og god ressursutnyttelse ved at både sivile og militære ressurser kan nyttes til å løse utfordringer både mot samfunnssikkerheten og statssikkerheten. Det handler om en best mulig utnyttelse av tilgjengelige, men begrensede ressurser og er derfor god samfunnsøkonomi.

Totalforsvarskonseptet gir vide rammer for det sivil-militære samarbeidet, og er et godt utgangspunkt for å møte sammensatte trusler, med et bredt spekter av virkemidler. Ordningene innenfor totalforsvaret vil videreutvikles for å fortsatt være et relevant forsvarspolitisk verktøy for å svare på de sikkerhetspolitiske utfordringer Norge til enhver tid står overfor.

Ansvarsprinsippet er det bærende prinsipp i totalforsvaret. Ansvarsprinsippet innebærer at den organisasjon som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon også har ansvaret for nødvendige beredskapsforberedelser og for å håndtere ekstraordinære hendelser på området. Dette betyr at ansvaret er klart plassert i de ulike sektorer. Hendelser treffer ofte på tvers av virksomheter og samvirkeprinsippet skal sikre nødvendig samordning mellom sektorene. Effektivt samvirke krever fortsatt innsats for å utvikle gode prosedyrer, rutiner og samhandlingsmiljø.

7.2.2 Sivil støtte til Forsvaret

Bakgrunn for Forsvarets behov for sivil støtte

I en alvorlig krisesituasjon og i væpnet konflikt vil Forsvarets behov for varer, tjenester, personell og tilgang til infrastruktur overstige hva Forsvaret disponerer til daglig. Dette merbehovet må dekkes av det sivile samfunn, som er avhengig av import av en rekke kritiske varer. En viss andel nasjonale lagre og egenproduksjon kan være nødvendig for å redusere sårbarheten ved at leveranser fra utlandet kan avta eller bli helt borte i kriser. På områder hvor Norge er avhengig av kritiske tjenesteleveranser fra utlandet kan det være nødvendig med en egenevne nasjonalt. Norske og allierte styrker er helt avhengig av sivil støtte for å kunne gjennomføre operasjoner i Norge av større omfang og lengre varighet. Sivil støtte til militære styrker er avgjørende for landets forsvarsevne. Regjeringen vil fortsette arbeidet med beredskapsplaner og forsyningssikkerhet og tiltak for å sikre slik støtte i form av for eksempel drivstofforsyning, transporttjenester og helsetjenester, samt basistjenester som robust kraftforsyning og IKT.

Den nasjonale styrkestrukturen og allierte forsterkninger må kunne understøttes samtidig. En rekke variabler som konfliktens lokalisering og intensitet, samt hvilke allierte forsterkninger som involveres, innebærer at behovsoversikter er beheftet med noe usikkerhet. Ut over de støttebehovene som er identifisert på forhånd, legges det vekt på at sivil side så langt som mulig også må kunne understøtte uforutsette militære behov, om nødvendig ved bruk av rekvisisjon i en alvorlig krisesituasjon.

Revitalisering av den sivile støtten til Forsvaret innenfor rammen av totalforsvaret startet med revisjon av nasjonale forsvarsplaner i 2010. NATO oppdaterte sine allierte forsterknings- og forsvarsplaner etter Russlands annektering av Krim. Øvelse Trident Juncture 2018 bidro til økt oppmerksomhet om nordområdene i NATO. Norge demonstrerte en troverdig evne til å motta og understøtte allierte forsterkninger i stor skala. Erfaringene fra øvelsen bidro i arbeidet med å revitalisere totalforsvaret og identifisere videre satsingsområder. Relevante sivile aktører var involvert i planleggingen på et tidlig tidspunkt og bidro blant annet i utviklingen av et vertslandsstøttekonsept for Forsvaret. Planene som ble utarbeidet før øvelsen og erfaringer under øvelsen, gjør at Forsvaret nå er bedre forberedt på å motta og understøtte allierte forsterkninger. Det omfattende arbeidet som de senere årene er gjort for å revitalisere forberedelser for sivil støtte til Forsvaret skal fortsette i langtidsplanperioden. Dette baseres på omforente og grunnleggende ordninger som blant annet rekvisisjonsloven, kommersielle avtaler med beredskapsklausuler og forhåndsrekvisisjoner.

Grunnleggende virkemidler

Sivil støtte til Forsvaret bygger på tre grunnleggende virkemidler: Beredskapslovgivning, samarbeids- og beredskapsorganer samt øvelser. Det finnes flere lover som har beredskap som formål, herunder beredskapsloven, rekvisisjonsloven, helseberedskapsloven, næringsberedskapsloven, skipsrekvisisjonsloven og forsvarsloven. I tillegg finnes en rekke andre lover med beredskapsmessig innhold, herunder luftfartsloven, jernbaneloven, yrkestransportloven, ekomloven, havne- og farvannsloven samt energiloven med flere. Videre arbeid innenfor dette feltet innebærer blant annet at Forsvaret, i samarbeid med ansvarlige sektormyndigheter, må foreta en gjennomgang av relevante forskrifter med tanke på om de fortsatt er egnet for å regulere understøttelse av Forsvaret i krise og væpnet konflikt.

Det finnes et trettitalls samarbeids- og beredskapsorganer på sentralt nivå som kan bidra til arbeidet med støtte til Forsvaret. De mest sentrale i denne sammenheng er Sentralt totalforsvarsforum, Helseberedskapsrådet, Rådet for matvareberedskap, NORTRASHIP-ledelsen, Rådet for drivstoffberedskap, Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon, Rådgivende forum for sivil transportberedskap Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser, Kriseutvalget for atomberedskap og Sikkerhetsforum for elektronisk kommunikasjon. Regjeringen vil videreutvikle og tilrettelegge for effektiv samhandling mellom forsvarssektoren og de ulike sivile samarbeids- og beredskapsorganene for å videreutvikle totalforsvaret.

Øvelser vil i årene fremover inngå som et sentralt virkemiddel i videreutviklingen av totalforsvaret. Det er viktig at svakheter som avdekkes under øvelser brukes systematisk og aktivt. I tillegg vil personell og organisasjoner som er godt samøvet fungere bedre sammen i krise og væpnet konflikt, og være operativt tilgjengelig på kortere tid. For at totalforsvaret skal fungere som en helhet skal det jevnlig arrangeres tilpassede øvingsaktiviteter for å videreutvikle sivilt-militært samarbeid.

Videreutvikling av sivil støtte til Forsvaret

Videreutviklingen av Forsvaret stiller økte krav til det sivile samfunns evne til å understøtte Forsvaret. Slike krav kan medføre økonomiske og administrative konsekvenser på sivil side, i form av for eksempel økt ressursbehov eller strengere prioriteringer av eksisterende ressurser. Forsvaret skal fortsette arbeidet med å identifisere og synliggjøre sine behov for sivil støtte, i den hensikt å sette sivil side bedre i stand til å møte Forsvarets behov. Dersom Forsvarets behov for sivil støtte går ut over eksisterende avtaler og lovgivning, må disse behovene fremmes i de ordinære budsjettprosesser.

Ved planlegging av fremtidige operasjoner og øvelser vil forsvarssektoren søke å involvere relevante sivile aktører så tidlig i prosessen som det anses hensiktsmessig. Liaisonordningen videreføres og vurderes utvidet med flere aktører. Det er en målsetting å øve liaisonene årlig. Private aktører eier en stor andel av de kritiske funksjonene som både Forsvaret og det sivile samfunn er avhengig av, derfor er det også viktig å finne løsninger for å inkludere private virksomheter i planleggingen for kriser og væpnet konflikt.

Det gjennomføres årlige aktiviteter hvor enkeltelementer i totalforsvaret øves. Det er Justis- og beredskapsdepartementet som har hovedansvaret for planlegging og koordinering av slik øvelsesaktivitet på sivil side, både i egen sektor og tverrsektorielt. Felles sivil-militær øvingsaktivitet innenfor totalforsvarsrammen avklares mellom Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og andre berørte departement, herunder vil utvalgte deler av Forsvarets øvingsaktivitet kunne bli benyttet som rammeverk for slik øving og trening.

Militære myndigheter kan på definert krigsskueplass overta den øverste ledelse av politiet og om nødvendig også av andre sivile forvaltningsorganer i henhold til beredskapsloven. Regjeringen vil vurdere behovet for å etablere et eget tverrfaglig «totalforsvarsråd» på etats- og direktoratsnivå, basert på erfaringer fra blant annet øvelse Trident Juncture 2018. Et slikt råd vil muliggjøre at forsvarssjefen, innenfor myndigheten han er tildelt på krigsskueplass, får en arena for å forestå hensiktsmessig koordinering og oppgaveprioritering overfor sivile etater og forvaltingsorganer, uten at Forsvaret behøver å overta ledelsen av disse. Et slikt råd vil blant annet kunne ha sin funksjon i situasjoner der krigsskueplass er etablert og vil være avgrenset til de fagområdene og den myndighet som deltakerne i rådet representerer, og den beslutningsmyndighet forsvarssjefen er gitt på krigsskueplass. Rådet kan bygge på et utvidet mandat til det allerede eksisterende Sentralt totalforsvarsforum (STF).

Forsvaret baserer i stor grad tilgang til ressurser som varer, tjenester og infrastruktur på leveranser fra det sivile markedet. Strategiske avtaler og andre kommersielle avtaler er et virkemiddel i så henseende. Militære myndigheter har med hjemmel i rekvisisjonsloven i væpnet konflikt og under andre gitte betingelser vide fullmakter til å rekvirere ressurser. Sanksjonsmulighetene ved brudd på kommersielle kontrakter er begrenset, mens straffesanksjonene ved å motsette seg rekvisisjon er strengere. For å øke leveransesikkerheten i krise og væpnet konflikt kan derfor slike avtaler følges opp med rekvisisjoner når nødvendig. Forsvarssektoren vil utnytte denne muligheten videre i de kommende år. Rekvisisjon av sivil støtte til det militære forsvar gjør det videre mulig for Forsvaret å konsentrere anvendelsen av egne ressurser til militære formål. Ved forhåndsrekvisisjon vil kostnadene først påløpe når ressursene faktisk tas i bruk, og er derfor god samfunnsøkonomi. Innenfor totalforsvarskonseptet må eventuelle forhåndsrekvisisjoner adresseres til ansvarlig myndighet. Forsvaret skal, der det er hensiktsmessig, benytte seg av muligheten til å forhåndsrekvirere de ressursene Forsvaret har behov for i en styrkeoppbyggingsfase eller væpnet konflikt.

Boks 7.3 Nærmere om krigsskueplass

I norsk sammenheng benyttes erklæring av krigsskueplass til å regulere forholdet mellom sivile og militære myndigheter. Krigsskueplass kan erklæres i den delen eller de deler av landet hvor krigshandlinger foregår eller kan antas å være nært forestående, og hvor det anses nødvendig at de militære myndigheter overtar ledelsen av politiet og andre sivile forvaltningsorganer for å fremme og trygge de militære operasjoner og forsyninger. Grensene for krigsskueplass fastsettes normalt av Kongen. Krigsskueplass er ikke nødvendigvis sammenfallende med den militære inndelingen av operasjonsområdet. Krigsskueplass kan også utløses automatisk ved militært angrep på norsk territorium.

Sivilt-militært samarbeid og sivilt beredskapsarbeid har de senere årene også fått større oppmerksomhet i NATO. Sivil beredskap, krisehåndtering og robuste samfunnskritiske funksjoner er en forutsetning for det enkelte lands, og dermed alliansens samlede beredskap, motstandsdyktighet og forsvar. På bakgrunn av dette vedtok NATO i 2016 at allierte nasjoner skulle bygge opp en økt robusthet innenfor en rekke sektorspesifikke områder, og vedtok konkret «syv grunnleggende forventninger» til medlemslandenes motstandsdyktighet i samfunnskritiske funksjoner.

Boks 7.4 NATOs «Seven Baseline Requirements»

  • Sikkerhet for kontinuitet i nasjonale styringssystemer og kritiske offentlige tjenester

  • Robust energiforsyning

  • Evne til å håndtere ukontrollerte forflytninger av mennesker

  • Robust mat- og vannforsyning

  • Evne til å håndtere masseskader

  • Robuste kommunikasjonssystemer

  • Robuste transportsystemer

For å følge opp NATOs syv grunnleggende forventninger, etablerte Justis- og beredskapsdepartementet samme år Totalforsvarsprogrammet for å videreutvikle totalforsvaret og øke motstandsdyktigheten i kritiske samfunnsfunksjoner på sivil side. Etableringen av Totalforsvarsprogrammet anses å ha vært en drivkraft i arbeidet med å videreutvikle og modernisere totalforsvaret. Programmet har også på flere områder bidratt i sektorenes arbeid med å styrke leveranser og robusthet i kritiske samfunnsfunksjoner og til vurdering av grunnleggende nasjonale funksjoner. Programmet har bidratt til økt kunnskap og kompetanse om roller, ansvar og myndighet knyttet til sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt. Til tross for at man har kommet langt i arbeidet med å videreutvikle totalforsvaret og øke motstandsdyktigheten i kritiske samfunnsfunksjoner på sivil side, er arbeidet en kontinuerlig prosess som også må fortsette etter at Totalforsvarsprogrammet avsluttes i 2020. Forsvarssektoren vil være en aktiv bidragsyter inn i dette arbeidet.

Samfunnssikkerheten påvirker Forsvarets evne til å ivareta statssikkerheten. Dersom sentral infrastruktur som sykehus, elektronisk kommunikasjon eller strøm- og kraftforsyning trues eller faller bort, vil dette ha stor innvirkning på Forsvarets operative evne. Styrkingen av motstandsevnen i det sivile samfunn, og evnen til koordinering på tvers av sektorer, har stor betydning for forsvarsevnen.

7.2.3 Krigens folkerett og bruk av sivile

Krigens folkerett og nasjonal lovgivning, herunder retningslinjer fra Forsvarsdepartementet og internt regelverk i Forsvaret, fastsetter den rettslige rammen for bruk av militærmakt i væpnet konflikt. Krigens folkerett kommer først til anvendelse i væpnet konflikt. Bruk av sivile til å understøtte militære operasjoner i væpnet konflikt er, med begrensninger, tillatt etter krigens folkerett. Begrensningene i krigens folkerett skal ivaretas. Planlegging for, og trening på, sivil støtte i væpnet konflikt skal være i henhold til krigens folkerett.

Krigens folkerett bygger på prinsippene om distinksjon mellom sivile og stridende, militær nødvendighet, humanitet og proporsjonalitet. Distinksjonsprinsippet innebærer at sivile skal beskyttes mot farene ved militære operasjoner, og at angrep bare skal rettes mot lovlige militære mål. Ved sivil støtte til militære operasjoner skal Norges folkerettslige plikt til å beskytte sivile mot farene ved militære operasjoner ivaretas.

Proporsjonalitetsprinsippet innebærer at sivile som befinner seg på eller i nærheten av militære mål kan bli lovlig følgeskade av angrep på det militære målet. Dette er en av farene for sivile ved støtte til militære operasjoner. Plikten til å beskytte sivile mot farene ved militære operasjoner innebærer at risiko for følgeskade på sivile skal håndteres og holdes lav. Det skal etableres mekanismer for risikovurdering av sivil følgeskade, som ivaretar Norges folkerettslige forpliktelser.

Sivile som deltar direkte i fiendtligheter mister beskyttelse mot angrep og risikerer straffeforfølgelse. Bruken av sivile på denne måten er i strid med den generelle plikten til å beskytte sivile mot faren ved militære operasjoner. Nasjonalt regelverk forbyr forsvarssektoren å benytte sivile i funksjoner som utgjør direkte deltakelse. Etatene i forsvarssektoren skal identifisere denne type funksjoner som skal bekles av stridende i væpnet konflikt.

Norge har en plikt til å vurdere om nye krigføringsmetoder er i henhold til krigens folkerett. Ved utvikling av konsepter for sivil støtte skal det foretas en folkerettslig vurdering for å identifisere begrensninger i krigens folkerett og ta høyde for disse begrensningene i innretningen av konseptene.

Bruk av sivile til støtte av militære operasjoner skal ikke svekke den generelle beskyttelsen til sivilbefolkningen etter distinksjonsprinsippet. Motparten skal ikke ha vanskeligheter med å skille mellom stridende og sivile da dette i ytterste konsekvens kan frata motparten incitamentet til å etterleve distinksjonsprinsippet.

7.2.4 Forsvarets støtte til sivile myndigheters ivaretakelse av samfunnssikkerhet

Grunnleggende prinsipper for Forsvarets støtte til samfunnssikkerhet

Forsvaret har som en av sine oppgaver å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver (oppgave nr. 9). Flere avdelinger i Forsvaret har som del av sin samlede oppdragsportefølje å ivareta sentrale samfunnsoppgaver, som blant annet Kystvaktens, Grensevaktens, Hans Majestet Kongens Gardes og Etterretningstjenestens sivilt rettede oppgaver.

Forsvaret bistår også det sivile samfunnet etter anmodning fra sivile myndigheter når deres ressurser ikke strekker til, eller det ikke finnes relevante sivile ressurser. Dette gjelder for eksempel ved naturkatastrofer, epidemier, ulykker og alvorlige kriminelle handlinger som terror. Alle Forsvarets tilgjengelige ressurser kan i prinsippet bistå i sivil krisehåndtering, avhengig av den faktiske situasjonen, sivile myndigheters behov og om det er forenlig med ivaretakelse av Forsvarets primære oppgaver.

Forsvarets struktur dimensjoneres for å løse de primære militære oppgavene. Noen kapasiteter må imidlertid også være innrettet for å yte bistand til sivile myndigheter. Disse kan ha dedikerte oppdrag og beredskap som innebærer at sivile myndigheters behov for bistand delvis er bestemmende for organisering, utrustning, bemanning og trening.

Videre skal evnen til å støtte det sivile samfunn tas med i vurderingen ved innretning og dimensjonering av Forsvarets øvrige kapasiteter når det er relevant. Dette gjelder blant annet ved utforming av oppdrag, beredskapspålegg, lokalisering, krav til opplæring, øving og trening, samt evne til samvirke med aktører utenfor forsvarssektoren. Innretningen mot å yte støtte må baseres på identifiserte behov i sivile sektorer. Ved større investeringer i Forsvaret som kan ha nytteverdi for sivile myndigheter, vil samfunns- og effektmål inngå i vurderingen.

Forsvarets kapasiteter må ikke bindes for sivil beredskap på en måte som reduserer muligheten for å ivareta de militære primæroppgavene, såfremt ikke annet besluttes. For de militære operative kapasitetene som sivil beredskap er helt avhengig av, bør det være særskilte avtaler eller ordninger. Eksempler på dette er helikopterberedskapen og spesialstyrkenes beredskap til støtte for politiet. Ved samtidighet i kriser av sivil og militær karakter vil Forsvarets ressurser prioriteres til de militære oppgavene. Det vil som hovedregel ikke anskaffes militære kapasiteter særskilt for å yte støtte til det sivile samfunn.

Forsvarets bistand til politiet

Samarbeidet og dialogen mellom Forsvaret og politiet er forbedret. Det er etter terrorangrepet i 2011 iverksatt en rekke tiltak for å forbedre Forsvarets bistand til politiet. Samtidig har politiets egenevne til å hindre og bekjempe terror blitt styrket. De senere årene har mange terrorangrep i Europa skjedd som enkle handlinger utført av én eller få personer. Slike angrep krever så rask håndtering at mange av Forsvarets kapasiteter ikke vil kunne bistå hurtig nok. Hverken for Forsvaret eller for samfunnets samlede beredskapsressurser, er det formålstjenlig at disse kapasitetene etableres på ekstremt korte og kostnadskrevende klartider.

Ved større komplekse angrep, herunder på installasjoner på kontinentalsokkelen, vil Forsvaret være en sentral bistandsressurs. Spesialstyrkene står på kontraterrorberedskap for å støtte politiet i bekjempelse av terror. Det må legges til rette for tilstrekkelig relevant øving og trening av styrkene i bistandsscenarier, noe som blant annet forutsetter nok tilgang til å øve med redningshelikoptrene og Forsvarets helikoptre.

Politiets anskaffelse av nye egne helikoptre vil kunne redusere behovet for militær helikopterbistand. Det vil fremdeles være behov for militær helikopterstøtte til for eksempel ildstøtteplattform, innsetting av personell, transport og mer omfattende forflytninger over lengre avstander.

Forsvarets helikoptre skal fortsatt kunne bistå politiet innenfor ledig kapasitet. Redningshelikoptrenes rolle i kontraterrorberedskapen videreføres når de nye redningshelikoptrene har blitt innfaset.

Riksrevisjonens anbefalinger fra 2018 relatert til Forsvarets objektsikringsbistand til politiet anses som fulgt opp. Det ble fastsatt en ny objektsikringsinstruks 21. juni 2019, som var utarbeidet i tett samarbeid mellom fagmiljøer i justis- og forsvarssektorene. Videre har Heimevernet deltatt i politiets omfattende utredning av kapasitetsbehovet for politimessig sikring av objekter, og Forsvaret har kvalitetssikret sin egen kapasitetsvurdering. Stortinget ble i revidert nasjonalbudsjett for 2019 informert om oppfølgingen av Riksrevisjonens undersøkelse av politiets og Forsvarets objektsikring. Forbedringsarbeidet vil holde frem i denne langtidsplanperioden med et tett samarbeid mellom Forsvaret og politiet særlig når det gjelder planlegging og øving på sikring av politiets forhåndsutpekte objekter. Gjennom det lokale territorielle ansvaret ivaretar Heimevernets distriktssjefer den daglige koordineringen og samhandlingen med sivile aktører i fylker og kommuner.

Militære kapabiliteter med særskilt betydning også for sivil beredskap

Enkelte kapasiteter som etableres i Forsvaret er viktige for sivil beredskap, som for eksempel bistand til politiets håndtering av uønsket bruk av droner eller forsvarssektorens leveranser av graderte kommunikasjonsløsninger til sivile sektorer. Det vil i denne langtidsplanperioden vurderes nærmere sivilt-militært samarbeid for å styrke beredskapen og gi bedre ressursutnyttelse innenfor smale fagfelt der de sivile og militære ressursene kan være utilstrekkelige hver for seg. Flere av Forsvarets anskaffelsesprosjekter er i så måte relevante for sivil side.

Støtte til andre sektorer er ett av tre overordnede oppdrag for Forsvarets spesialstyrker. Ytterligere videreutvikling av spesialstyrkene skal blant annet styrke evnen til kontraterror, krisehåndtering og håndtering av irregulære og sammensatte trusler.

Et annet relevant område er beredskapen for kjemiske stoffer, biologiske agens, radioaktive stoffer, nukleært materiale og eksplosiver (CBRNE). Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet fastsatte i 2016 en felles strategi (Nasjonal strategi for CBRNE-beredskap (2016–2020)) for å videreutvikle denne beredskapen. Strategien legger til grunn et videreutviklet sivilt-militært samarbeid. Det er blant annet økende behov for kurs, øving, rådgivning og forberedelse av hendelseshåndtering på dette området. Forsvarssektorens ressurser innenfor CBRNE-vern finnes i hovedsak i Hæren og ved Forsvarets forskningsinstitutt. Disse er begrensede, men er likevel en viktig del av det nasjonale fagmiljøet.

Forsvaret har årlig normalt nærmere 400 bistandsoppdrag innenfor eksplosivrydding, og støtter også politiet med spesialutstyr for dette. Forsvaret gir også utdanning av politiets personell med ansvar innenfor eksplosivrydding. Fra 2019 er Forsvarets utdanningstilbud som tilbys politiets bombeteknikere regulert i en egen samarbeidsavtale som gir bedre forutsigbarhet. Det skal vurderes en utvekslingsordning der Forsvaret og politiet hospiterer hos hverandres fagmiljøer.

Forsvaret kan støtte helsemyndighetene med smitteverntransport av høyrisikosmitte i en spesialløsning om bord i Hercules-fly. Det vil gis ytterligere prioritet til å tilrettelegge for årlig øving av denne beredskapen. Samarbeidet med helsemyndighetene om transportløsninger for smittevernkuvøser i Forsvarets helikopter er under etablering. Avtalen som Forsvaret har med SAS om medisinsk luftevakuering kan også benyttes av sivile myndigheter. SAS stiller fly til disposisjon og Forsvaret stiller med medisinsk personell og materiell. Forsvarets ordninger for medisinsk evakuering videreføres i denne langtidsplanperioden. Den eksisterende avtalen med SAS går ut i 2021 på grunn av at selskapet skal bytte flytype. Regjeringen vil derfor finne en ny løsning for strategisk luftevakuering.

Forsvarets bistand til andre beredskapsaktører enn politiet

Det er kun Forsvarets bistand til politiet som er regulert i lov og mer detaljert instruks. Bistanden til enkelte andre sivile myndigheter er regulert i egne samarbeidsavtaler, som for eksempel med Kystverket og Helsedirektoratet. Bistandsanmodninger fra øvrige aktører behandles etter vurdering av den enkelte sak, og basert på de samme grunnleggende prinsipper som for bistand til politiet. Det pågår et arbeid for å regulere bistand til andre offentlige myndigheter enn politiet i forsvarsloven og i en ny forskrift til denne loven.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet kan utnytte og få bistand fra flere kapasiteter i Forsvarssektoren og Forsvaret til å løse oppgaver innen NSMs mandat. Eksempler på slik støtte kan være milCERTs bistand og samhandling til NSMs nasjonale responsfunksjon. Tilsvarende vil bistand kunne bli gitt til andre sektorer koordinert med NSM innen rammen av nasjonal digital hendelseshåndtering.

Moderniseringen av offentlig sektor har medført at et økende antall aktører som ikke kan defineres som offentlige myndigheter eller etater ivaretar deler av samfunnssikkerheten. Slike aktører finnes for eksempel innenfor kollektivtransport, telekommunikasjon og strømforsyning. Regjeringen vil tilrettelegge for at det på nærmere bestemte vilkår kan ytes bistand til aktører som ikke er offentlige myndigheter, men som har et definert ansvar for samfunnssikkerhet. Regjeringen vil også fastsette hvilket ansvar sivile myndigheter skal ha knyttet til Forsvarets bistand i slike tilfeller, herunder fylkesmannen i rollen som regional samordningsmyndighet ved større hendelser.

Samarbeid om forskning, utvikling og kompetansebygging

Det er et generelt økt behov for samarbeid innenfor forskning og utvikling (FoU) på samfunnssikkerhetsområdet. Aktuell samarbeidsaktør i forsvarssektoren er blant annet Forsvarets forskningsinstitutt, som også er viktig for sivil side. Gjennom BAS-prosjektene (Beskyttelse av samfunnet) har FFI siden 1994 utviklet kunnskap innenfor samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid i rammen av totalforsvaret.

Sivile myndigheter og beredskapsaktørers behov for å benytte Forsvarets tilbud innen utdanning, studier og kurs er økende i takt med de sivile aktørenes prioritering av sikkerhet og beredskap. Tilsvarende gjelder for Forsvarets anlegg til trenings- og øvelsesaktivitet. Særlig politiet vil fortsatt ha et stort behov for tilgang til slike trenings- og øvelsesfasiliteter. Videreutviklingen av det sivil-militære samarbeidet på dette området fortsetter i denne langtidsplanperioden.

7.2.5 Nasjonalt beredskapssystem

Nasjonalt beredskapssystem (NBS) er et tverrsektorielt prosedyre- og beslutningsverktøy for sentrale politiske myndigheter og enkelte etatssjefer ved sikkerhetspolitisk krise, væpnet konflikt og andre sektorovergripede kriser forårsaket av alvorlige tilsiktede handlinger. NBS er harmonisert med NATOs beredskapssystem, NATOs Crisis Response System (NCRS), for å sikre raske og koordinerte beslutninger mellom Norge og NATO, men er tilpasset nasjonale forhold og behov. NBS består av Beredskapssystem for forsvarssektoren (BFF) og Sivilt beredskapssystem (SBS). Samtlige sektorer på sivil side har et ansvar tilknyttet Nasjonalt beredskapssystem.

Det er Justis- og beredskapsdepartementet som har ansvar for å samordne SBS på sivil side, mens Forsvarsdepartementet har ansvaret for å samordne BFF i forsvarssektoren. Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet er i fellesskap ansvarlig for at BFF og SBS er harmonisert og korresponderer med tiltak på tvers av sektorene. NBS er et rammeverk som forutsetter at det utarbeides underliggende planer for å kunne ha verdi som beslutningsverktøy. Alle departementer og underliggende virksomheter og etater som departementene utpeker skal utarbeide egne beredskapsplaner basert på NBS.

NBS er gjenstand for regelmessige revisjoner, ledet av Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet, for å tilse at tiltakene kontinuerlig kvalitetssikres og utvikles. De vesentlige endringene i trusselbildet medfører at regjeringen vil gjennomføre ytterligere konsekvensvurderinger av tiltakene i NBS for å vurdere om de er hensiktsmessige, gjennomførbare og realistiske, og om det er tiltak som mangler.

8 Internasjonalt sikkerhets- og forsvarssamarbeid

Regjeringen vil styrke og videreutvikle innsatsen på det bilaterale og flernasjonale området. Bilaterale og flernasjonale samarbeidsstrukturer blir viktigere i en mer krevende periode for norsk sikkerhet, der utfordringene samlet overgår norsk kapasitet alene. Betydningen av å støtte opp under en regelstyrt verdensorden og alliansens kollektive evner må følges opp med tydelig prioriterte samarbeid med utvalgte allierte og partnere samt regionale sikkerhetssamarbeid.

Slik regjeringen fremhevet i forrige langtidsplan må Norge prioritere det operative og sikkerhetspolitiske samarbeidet med utvalgte allierte som er relevante for bilateral og alliert forsterkning av Norge i sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt. Samarbeid med allierte, også innenfor rammen av NATO og andre flernasjonale fora, omfatter både avskrekking og tilstedeværelse i daglige operasjoner, og i forsvaret av Norge i kriser eller væpnet konflikt. I tråd med dette vil vern om Norges suverenitet, territorielle integritet og handlefrihet mot politisk, militært og annet press være den overordnede rettesnoren for forsvarssektorens internasjonale samarbeid.

8.1 FN

FN skal bidra til at staters opptreden baserer seg på folkeretten og respekt for menneskerettighetene. Et velfungerende sett av folkerettslige regler er avgjørende for Norges mulighet til å fremme og ivareta sine interesser. Norge skal fortsette å arbeide for en global rettsorden gjennom et sterkt FN. Respekten for folkeretten og fremme av internasjonal rettsorden der bruk av makt er regulert, ligger til grunn for regjeringens sikkerhets- og utenrikspolitikk. Norge har en fundamental interesse av en global rettsorden der rett går foran makt og der forhold mellom stater reguleres gjennom traktater og folkerettslig sedvanerett.

FNs sikkerhetsråds evne til å håndtere globale og regionale utfordringer hemmes av indre uenighet blant rådets faste medlemmer. Russland og Kina legger til grunn andre fortolkninger av folkeretten i beslutninger som har stor betydning for internasjonal stabilitet og beskyttelse av sivile. Forskyvningene i globale maktstrukturer kan bidra til å svekke Sikkerhetsrådets legitimitet og vil på sikt også kunne svekke rådets effektivitet.

FNs fredsoperasjoner bidrar til å forebygge, begrense og stanse konflikter. Norge har både ansvar for og egeninteresse av å bidra til disse fredsoperasjonene med egne styrker og personell. Derfor skal Forsvaret fortsette å bidra med høyt kvalifisert personell, vektlegge kvinnedeltakelse og stille kandidater til lederstillinger, noe som vil kunne lede til mer effektive fredsoperasjoner og viderefører den sterke støtten til FN-sekretariatets reformarbeid. Norge vil bidra til at FNs fredsoperasjoner fortsatt skal forbli et sentralt virkemiddel for internasjonal fred og sikkerhet.

Regjeringen vil legge stor vekt på å være en aktiv bidragsyter i FNs reformprosess for å gjøre FNs fredsoperasjoner mer moderne og relevante, blant annet i forbindelse med reformarbeidet til FNs generalsekretær og initiativet for å mobilisere ressurser til FNs fredsoperasjoner. Når det gjelder militære styrkebidrag, skal Forsvaret fortrinnsvis stille styrkebidrag med allierte og nære partnerland. Regjeringen vil prioritere at Forsvaret stiller med etterspurte nisjekapasiteter som kan bidra til å styrke reform av FNs fredsbevarende operasjoner innen prioriterte felt. I denne sammenheng vektlegges bidrag som styrker personellsikkerhet og beskyttelse av sivile.

8.2 NATO

NATO er en forutsetning for norsk forsvar og sikkerhet, som militær og politisk allianse for ivaretakelse av fred og sikkerhet i det euroatlantiske området. Med utgangspunkt i Atlanterhavspaktens artikkel 5, hvor et angrep på ett medlem anses som et angrep på alle, bygger det allierte samarbeidet på gjensidig solidaritet i møte med krevende sikkerhetsutfordringer. Det er derfor av avgjørende betydning for Norge at NATO har den nødvendige evne til avskrekking- og forsvar for å ivareta sine kjerneoppgaver, særlig knyttet til kollektivt forsvar av medlemslandene. Troverdigheten i alliansens kollektive forsvar og avskrekking hviler på militær evne, men også på politisk samhold og vilje til å komme hverandre til unnsetning i krise eller konflikt. Norge skal fortsette arbeidet innen NATO, så vel som bilateralt, med å styrke det politiske samholdet blant allierte og viljen til å bistå hverandre i krise eller konflikt. Dette stiller krav til Norge som alliert og ivaretas gjennom et sterkt nasjonalt forsvar, substansielle bidrag til byrdefordeling og operasjoner, styrking av NATOs evne til kollektivt forsvar og gjennom forpliktende relasjoner til sentrale allierte.

8.2.1 Omstilling og byrdefordeling

De mest sentrale elementene i omstillingen av NATO siden 2014 har vært rettet mot å styrke evnen til kollektivt forsvar. Dette gjelder tiltak som styrkingen av NATO Response Force (NRF), større vektlegging av evnen til å forsterke utsatte allierte i krise og væpnet konflikt, forbedring av evnen til kommando og kontroll og øking av øving og trening. Omstillingen har bidratt til en allianse med styrket militær evne og økt evne til å ivareta alliert sikkerhet. Norge vil aktivt bidra til at den pågående omstillingsprosessen i NATO videreføres.

Et sentralt element for Norge i denne omstillingen har vært en revitalisering av NATOs kommandostruktur. En effektiv kommandostruktur er avgjørende for NATO, og har vært en norsk prioritet over tid. En effektiv kommandostruktur forutsetter at allierte land ivaretar sine forpliktelser gjennom å stille tilstrekkelig personell til rådighet. Norge vil opprettholde sine forpliktelser i kommandostrukturen. Nasjonale hovedkvarters bidrag inn i kommandostrukturen må utvikles videre, noe som vil være viktig for å opprettholde en høy grad av situasjonsforståelse og for mulige bidrag inn i krise- og væpnet konflikt. For Norges del vil dette forutsette økt kontakt mellom FOH og NATOs kommandostruktur, men også med hovedkvarter i sentrale allierte land.

Den transatlantiske dimensjonen er grunnleggende for NATO. Det transatlantiske sikkerhetsfelleskapet er sentralt i en stadig mer omskiftelig sikkerhetssituasjon med økende politisk polarisering. Dette øker betydningen av alliert samhold. NATO har en viktig funksjon som konsultasjonsforum i sikkerhetspolitiske spørsmål, og Norge vil aktivt søke å understøtte dette. Norge vil fortsette å øke sitt bidrag til byrdefordeling i alliansen. Dette vil skje gjennom realvekst i forsvarsbudsjettene i denne perioden, anskaffelse av nye moderne kapasiteter og substansielle bidrag til NATOs beredskapsstyrker, styrkeregistre og operasjoner. Byrdefordeling er viktig for at alle allierte skal bidra til felles sikkerhet, og for å jevne ut skjevheten mellom USA og Canada og europeiske allierte. Siden det såkalte Defence Investment Pledge (DIP) i 2014 har allierte klart å snu den fallende trenden i forsvarsutgiftene i NATO, og har nå hatt en stigning i Europa og Canada over fem år på rad. Et økende antall land er på, eller nærmer seg, målet om å bruke 2 pst. av BNP på forsvar.

8.2.2 Avskrekking og forsvar

NATOs evne til avskrekking og forsvar er basert på en kombinasjon av konvensjonelle våpen, missilforsvar og kjernevåpen. Så lenge kjernevåpen eksisterer i verden vil NATO være en allianse med kjernevåpen. Den sikkerhetspolitiske utviklingen tilsier at det i økende grad vil være nødvendig å se alle komponenter av NATOs avskrekkingsstrategi i sammenheng for å oppnå ønsket effekt. Det vil være viktig at NATO evner å samle seg om felles tilnærminger og løsninger på de utfordringer som endrede sikkerhetsomgivelser gir, herunder bortfallet av INF-avtalen.

Toppmøtet i NATO i Lisboa 2010 vedtok at NATO skulle utvikle forsvarsevnen mot ballistiske missiler utenfor det euro-atlantiske området, NATO Ballistic Missile Defence (NATO BMD). Siden vedtaket har det vært klart at NATO BMD ikke er rettet mot Russland, noe som er blitt gjentatt og tydeliggjort ved alle toppmøter siden. Norge støtter etableringen av NATO BMD, og bidrar gjennom deltakelse i kommandostrukturen og med fellesfinansiering av kommando- og kontrollsystemer til dets oppbygning. Norge vil ikke vurdere anskaffelse av egne øvre lags sensorer eller avskjæringsmissiler som kan gå inn i NATO BMD.

8.2.3 Beredskaps- og reaksjonsstyrker

Troverdigheten i NATOs evne til å komme allierte land til hjelp i krise og konflikt hviler på evne og vilje til å agere tidsnok, gjennom et forberedt planverk, med styrker som er trent og øvet. Derfor har NATO over tid styrket sine reaksjonsstyrker gjennom en forbedret NATO Response Force (NRF), herunder Very High Readiness Joint Task Force (VJTF) og introduksjonen av et nytt beredskapsinitiativ – NATO Readiness Initiative (NRI), som kommer i tillegg til NRF. Kjernen i NRI er at NATO i løpet av 30 dager skal kunne deployere 30 bataljoner, 30 kampfartøyer og 30 kampflyskvadroner. NRI sikrer at alliansen har nok styrker med kort reaksjonstid i en krise eller i væpnet konflikt. Dette stiller økte krav til allierte. NRI er også viktig for å gjenoppbygge en beredskapskultur i alliansen som har blitt svekket siden den kalde krigens slutt. Som et land som baserer sitt forsvar på alliertes evne og vilje til å komme oss til unnsetning, er det viktig at Norge tar sin del av byrden og bidrar substansielt til NRF og NRI. Det legges derfor til grunn en videreføring av norske regelmessige bidrag til VJTF/NRF. NATO vil fortsette å prioritere økt reaksjonsevne i årene som kommer. Derfor må også Norge ha en ambisjon over tid om å øke innmeldingen til NATOs beredskapsinitiativ.

Forsvaret må også kunne ta imot allierte liaisoner og personellforsterkninger i norsk kommandostruktur både i fredstid og for å sikre effektiv alliert forsterkning ved behov.

8.2.4 Operasjoner

Parallelt med oppmerksomhet på beredskap må det forventes at NATO og nære allierte vil fortsette å være engasjerte i krisehåndteringsoperasjoner utenfor NATOs kjerneområde. Bidrag til dette er nå en etablert del av byrdefordelingen i alliansen. Norge må derfor opprettholde kapasiteten til å delta kontinuerlig med substansielle styrkebidrag i internasjonale operasjoner og annen internasjonal virksomhet i tett samarbeid med nære allierte.

Norge har en lang historie med å bidra i NATOs operasjoner. NATO bidrar ved daglige operasjoner til sikkerhet og forutsigbarhet i det euro-atlantiske området. Blant annet gjennom enhanced Forward Presence (eFP) i Baltikum bidrar allierte inn i stående styrkebidrag som gir økt troverdighet til NATOs avskrekking, og som er et synlig og konkret bidrag til alliansesolidaritet og byrdefordeling. Regjeringen tar sikte på å videreføre fast tilstedeværelse i eFP. Alliert luftrom beskyttes gjennom bidrag til NATOs air-policing. Samlet bidrar disse operasjonene til å synliggjøre støtte til land som opplever å være særlig utsatt. NATO er også en aktiv bidragsyter til internasjonal stabilitet gjennom sine bidrag til krisehåndtering og stabilisering. Gjennom operasjoner i Afghanistan, Balkan og Midtøsten spiller NATO en sentral rolle i å bygge sikkerhetsstrukturer og bistå lokale myndigheter i å styrke sin egenevne til å håndtere sikkerhetsutfordringer.

8.2.5 Fellesfinansiering og fellesprosjekter

Den sikkerhetspolitiske utviklingen synliggjør behovet for at alliansen må tilføres tilstrekkelige ressurser i form av finansiering, personell, kompetanse og militære kapasiteter for å ivareta sine oppgaver. NATO har vektlagt at alliansen må ha tilgang til kapabiliteter i land-, sjø-, luft og cyberdomenene som setter alliansen i stand til å møte en tilnærmet likeverdig konvensjonell motstander. Samlet etterspør alliansen flere styrker med kortere reaksjonstid, mer ildkraft, bedre beskyttelse, økt logistisk understøttelse og evne til å motstå digitale angrep. De fellesfinansierte budsjettene i NATO er relativt beskjedne sammenlignet med nasjonenes samlede forsvarsutgifter, men er av strategisk og avgjørende betydning for NATOs felleskapasiteter, integrerte kommandostruktur og for samholdet i alliansen. Den negative budsjettutviklingen i enkelte medlemsland er i stor grad snudd. Dersom den positive utviklingen fortsetter, i tråd med nasjonale målsettinger slik de er innmeldt til alliansen, vil dette gi muligheter for at også alliansens fellesbudsjetter holdes på et tilstrekkelig nivå, slik at det blir balanse mellom alliansens ambisjonsnivå og tildelingen av ressurser.

Økt bruk av fellesfinansiering og fellesløsninger vil bidra til å styrke kapabilitetsutviklingen i NATO. Norge deltar i alliansens to store fellesprosjekter innenfor luftovervåkning, Airborne Warning and Control System (AWACS) og Alliance Ground Surveillance (AGS). Norge er blant de 16 allierte som bidrar til at levetiden på AWACS-flyene forlenges til 2030. Samtidig utreder alliansen behovet for en fremtidig overvåkingskapasitet og vil i løpet av inneværende periode ta stilling til anbefalinger om en fremskaffelsesløsning for videreføringen av en slik felleskapasitet. Spørsmålet om fellesfinansiering vil være sentralt i denne forbindelse, som en foretrukken løsning fremfor at et fåtall av nasjoner finansierer investeringen.

En rekke forbedringstiltak er identifisert og skal gjennomføres de nærmeste årene for å gi bedre nytte av fellesressursene. Enkelte er under implementering, herunder en ny forvaltningsmodell for NATOs fellesfinansierte investeringer. Det er en økende bekymring for at alliansens nåværende driftsrammer ikke vil være bærekraftige når godkjente felleskapasiteter i nær fremtid skal tas i bruk, samtidig som politiske ambisjoner og nye tiltak fra toppmøtene skal realiseres. NATOs kommandostruktur vil komme under enda sterkere ressursmessig press i årene fremover. Forbedring av prosessene knyttet til planlegging og utnyttelse av fellesressursene forblir høyt prioritert i alliansen.

Regjeringen fortsetter arbeidet for å sikre NATOs relevans og troverdighet i fremtiden. Ressursrammene må gjenspeile gjeldende ambisjonsnivå og nye tiltak for å møte nye sikkerhetsutfordringer. Om nødvendig, på grunn av begrensede ressurser, må alliansen prioritere nye initiativ opp mot eksisterende oppgaver. Norge støtter konstruktive effektiviserings- og reformtiltak.

8.3 Samarbeid med nære allierte

For å legge til rette for en sømløs og rask forsterkning ved behov er det avgjørende å styrke det operative samarbeidet med nære allierte i norske nærområder, også i fredstid. Samarbeidet med nære allierte understøtter og komplementerer NATO-samarbeidet og bidrar dermed til økt samlet alliert forsvarsevne. I kjølvannet av endrede sikkerhetsomgivelser i våre nærområder styrkes det bilaterale og flernasjonale samarbeidet, i tråd med utviklingen i NATO. En annen tydelig trend er et økende tilfang av mindre grupperinger, det være seg saksspesifikke eller geografiske grupperinger, som ramme for flernasjonalt samarbeid. Dette er positivt og særlig i den grad det bidrar til å underbygge forsvaret av Norge gjennom tilknytning til det oppdaterte forsterkningsplanverket i NATO.

USA er vår viktigste allierte. Det bilaterale samarbeidet er basert på gjensidige sikkerhetspolitiske interesser, og samarbeidet kjennetegnes av direkte og effektiv dialog på alle nivå. Forsvaret av Norge er avhengig av alliert forsterkning, og derfor er det behov for beskyttelse av forbindelseslinjene på sjøen, såkalte Sea Lines of Communication (SLOC). USA understreker betydningen av Nord-Atlanteren og det maritime domenet ved reetableringen av US Navy Second Fleet i Norfolk, samlokalisert med den nyopprettede NATO-kommandoen Joint Force Command Norfolk. Det pågår tett dialog med vår nærmeste allierte på forsterkningsplanverk og -kapabiliteter. Avtalene om forhåndslagring og forsterkning understøtter forsvaret av Norge. Marine Corps Prepositioning Program – Norway, med lagring av utstyr i Trøndelag for forsterkning av Norge og for bruk i andre deler av verden, er sentralt i det sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA. Det pågår også arbeid for å fornye avtalen om Collocated Operating Bases med U.S. Air Force Europe, slik at den tilpasses fremtidig utstyr og basestruktur. Det pågår dialog med USA for vurdering av mulige lokasjoner for eventuelle fremtidige amerikanske infrastrukturtiltak i Norge innenfor rammen av European Deterrence Initiative (EDI).

Det langvarige og tette forholdet til USA fortsetter og styrkes. Det er inngått egne avtaler med Storbritannia og Nederland. Disse legger til rette for økt nærvær og trening og øving med norske styrker i nord, og åpner muligheten for å integrere også britisk og nederlandsk marineinfanteri sammen med det amerikanske marineinfanteriet i konseptene for å forsterke Norge.

Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet med sentrale europeiske allierte. Av disse fremstår Storbritannia i økende grad som Norges viktigste europeiske allierte. Norge vil ha en nær dialog med Storbritannia med sikte på å legge til rette for britisk øving og trening i Norge. Foruten den tette og langvarige relasjonen mellom Royal Marines og Forsvaret, og det nære samarbeidet på maritim side, vil investeringene i nye kampfly og maritime patruljefly være et grunnlag for tettere samarbeid. I lys av de sikkerhetspolitiske endringer i vår region, styrkes også samarbeidet med Storbritannia ytterligere innenfor særlig det maritime domenet, knyttet til etterretning, maritim overvåking og anti-ubåt-samarbeid. Storbritannia har tatt en regional lederrolle gjennom det flernasjonale Joint Expeditionary Force (JEF), som samler et bredt medlemskap fra nordeuropeiske land. Utviklingen av JEF-konseptet er tett koordinert med NATO, og inkluderer også Finland og Sverige.

Samarbeidet med Tyskland er i en positiv utvikling. Tyskland er en viktig partner i flere sentrale materiellprosjekter, særlig knyttet til avtalen om felles anskaffelse av ubåter. På operativ side fremstår den norske deltakelsen inn i det tysk-nederlandske korps, blant annet i det tette samarbeidet rundt landbidrag til NATOs hurtigreaksjonsstyrke, som en god ramme for et forutsigbart og regelmessig samarbeid med to av våre nære allierte. Nederland har tradisjon for å trene og øve i Norge med sine marineinfanteristyrker, og er en viktig partner for Norge. Frankrike fremstår også i økende grad som en mer sentral partner for Norge. I økende grad viser Frankrike interesse for nordområdene og Nord-Atlanteren – i tråd med økt alliert oppmerksomhet generelt om disse områdene. Fra norsk side utvikles det tettere kontakt med Frankrike med henblikk på operativt samarbeid i operasjoner, blant annet gjennom vår tilslutning til European Intervention Initiative (EI2).

Stadig flere allierte og partnerland erkjenner viktigheten av å bygge tette samarbeid for å gi økt effekt i operasjoner og industrielt samarbeid. I de senere år ses en økende tendens til å søke sammen i mindre grupper av land, blant annet gjennom tidligere nevnte britiskledede Joint Expeditionary Force (JEF) og det tyskledede Framework Nations Concept (FNC) som skjer i NATO-rammen. Begge samarbeid er i utvikling, og FNC har frem til nå vektlagt å bidra til å fylle NATOs kapabilitetsgap. I årene fremover vil hovedinnsatsen legges på å etablere styrkeformasjoner innenfor NATO-rammen. JEF fremstår i økende grad som en viktig regional ramme for operasjoner, forsterkning, kapabilitetsutvikling og krisehåndtering.

Bilateralt og flernasjonalt samarbeid er også et viktig grunnlag for industrielt samarbeid. Meld. St. 9 (2015–2016) Nasjonal forsvarsindustriell strategi videreføres som grunnlaget for materiellsamarbeidet i sektoren. I lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen vil det være viktig å i større grad enn tidligere å se Norges sikkerhetspolitiske behov og vårt operative, materiell og industri-, utdannings-, trenings- og øvingssamarbeid i sammenheng. Dette fordrer økt koordinering på strategisk nivå. En slik utvikling vil kunne legge til rette for økt grad av integrasjon og gjensidige avhengigheter mellom allierte som vil kunne gi flere positive effekter. Dette vurderes i økende grad å være nødvendig for å oppnå operative gevinster som ingen enkeltnasjon klarer alene. F-35 kampfly, P-8 maritime patruljefly og anskaffelsen av nye ubåter er eksempler på anskaffelser hvor sikkerhetspolitiske, operative samt materiell- og industri-relaterte effekter er samkjørt tidlig i anskaffelsesløpet. Ved anskaffelse av sentrale kapasiteter vil denne tilnærmingen videreføres og styrkes.

8.4 Sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med EU

Den nye sikkerhetssituasjonen i Europa har ført til økt oppmerksomhet om samarbeidet innenfor EUs felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette samarbeidet har vært utviklet de siste årene gjennom blant annet lansering av EUs globale strategi, og flere nye forsvarsinitiativer som Det europeiske forsvarsfondet (EDF) og permanent strukturert samarbeid (PESCO). I tillegg styrkes forsvars- og kapabilitetssamarbeidet gjennom Det europeiske forsvarsbyrået (EDA), og Kommisjonen har etablert nye strukturer for arbeidet med forsvarsindustrien.

Regjeringen vil arbeide for å styrke det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med EU. Dette innebærer å videreutvikle den sikkerhetspolitiske dialogen og samordningen med EU, gjennom felles årlige seminarer og konsultasjoner, og gjennom dialog om muligheten for å delta i nye og eksisterende forsvarsinitiativer. Regjeringen vil legge vekt på å ha god og løpende informasjonsutveksling med Kommisjonen, EU-Parlamentet og EU-Rådet. Dette vil også kunne gjøre det lettere for Norge å vurdere relevante norske bidrag til EUs sivile og militære operasjoner.

Sett med norske øyne er det viktig at utviklingen i EU på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området utfyller NATO, og bidrar til å styrke det transatlantiske samarbeidet og vårt bilaterale forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid med USA. EUs forsvarsinitiativer må derfor utvikles på en åpen og inkluderende måte sett opp imot NATO og allierte land som ikke er medlemmer av EU. Regjeringen vil bidra til at dialogen og samarbeidet mellom EU og NATO videreutvikles.

Regjeringen vil fortsette utviklingen av samarbeidet med Det europeiske forsvarsbyrået (EDA). Norge deltar primært i aktiviteter som direkte bidrar til økt operativ evne eller hvor norsk forsvarsindustri har relevant kompetanse og produkter. Regjeringen vil videreføre pågående aktiviteter og søke etter nye områder for samarbeid. Et slikt område vil være å legge til rette for å øke mobiliteten av militære styrker i Europa.

Etableringen av Det europeiske forsvarsfondet (EDF) er et nytt initiativ i EU. EDF sikter på å understøtte medlemslandenes behov for relevante forsvarskapabiliteter ved å styrke europeisk flernasjonalt forsvarssamarbeid og stimulere konkurransekraften i det europeiske forsvarsmarkedet. Forskningsdelen i EDF skal bidra til å styrke europeisk forsvarsforskning. Norge har deltatt i prøveordningen for forskningsdelen av EDF, med gode resultater.

For norsk forsvarsindustri er EU et viktig eksportmarked, derfor blir det viktig å sikre norsk markedsadgang og deltakelse i utviklingen av europeisk forsvarsmateriell. Norske forsvarsforskningsmiljøer er små, og opprettholdelse og utvikling av kunnskapsmiljøer er avhengig av internasjonalt samarbeid. Regjeringen arbeider for at Norge skal kunne ha mulighet til å delta i EDF gjennom EØS-avtalen. Fremtidig tilknytning til EDF blir en del av vurderingen av norsk deltakelse i EUs programmer for perioden 2021–2027. Regjeringen tar også sikte på at Norge skal kunne delta i PESCO som omfatter samarbeidsprosjekter innenfor både det forsvarsindustrielle og forsvarspolitiske området.

Europakommisjonen foreslo i 2017 å styrke EUs ordning for sivil beredskap og krisehåndtering, som Norge deltar i gjennom EØS-avtalen. Som del av ordningen inngår også opprettelsen av en egen reserve av ressurser (rescEU) som kan benyttes ved katastrofer. Norge deltar også i Det europeiske byrået for nett- og informasjonssikkerhet (Enisa). Deltakelsen her er viktig sett i lys av nettangrep mot enkeltland og på tvers av landegrensene. Slike nettangrep øker i omfang og er en trussel mot informasjonssikkerheten i det digitale rom.

For å ivareta Norges interesser når det gjelder deltakelse i EUs forsvarssamarbeid, vil dialogen med Tyskland, Frankrike, Nederland, Danmark, Finland og Sverige bli prioritert. Norske myndigheter vil følge forhandlingene om Storbritannias fremtidige deltakelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid tett, og vurdere eventuelle ytterligere muligheter og utfordringer som følge av Brexit. Norge har grunnleggende interesse av at Storbritannia opprettholder sin sentrale rolle i europeisk og trans-atlantisk sikkerhet.

8.5 Nordisk forsvarssamarbeid

Regjeringen vil videreføre et aktivt nordisk forsvarssamarbeid. Forsvarssamarbeidet knytter NATO-land med to EU-land og bidrar til stabilitet i Nord-Europa. Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO) gir en god ramme for sikkerhetspolitisk dialog, samarbeid i operasjoner, øving og trening og kapabilitetsutvikling. Samarbeidet er styrket de siste årene og den sikkerhetspolitiske utviklingen i våre nærområder har vært en drivkraft for dette. Finlands og Sveriges stadig tettere kontakt med NATO bidrar også til å stimulere til tettere samarbeid på nordisk plan.

NORDEFCO-visjonen for 2025 slår fast at de nordiske landene skal kunne «samarbeide i fred, krise og konflikt». Gjennom NORDEFCO er det etablert en rekke avtaler som forenkler det praktiske samarbeidet mellom landene. Alle nordiske land har mulighet for å gi tilgang til sine territorier i fredstid og det arbeides med å utvide ordninger knyttet til militær mobilitet til å gjelde i krise og i væpnet konflikt. De nordiske landene har mulighet til å lande med væpnede fly på hverandres flyplasser og det jobbes med en avtale om utveksling av radardata. Frem mot 2025 vil det legges til rette for at de nordiske landene kan operere sammen i hele krisespekteret, så lenge det foreligger en politisk beslutning om dette. Norge vil følge opp Visjon 2025 og videre potensiale vil bli utforsket i samarbeid med andre departementer og etater.

Begrensninger i infrastrukturen, særlig i Nord-Norge, og geografisk nærhet, gjør det særlig interessant å samarbeide med Sverige og Finland om felles utnyttelse av infrastruktur som veier, jernbaner, havner og flyplasser samt IKT-infrastruktur. I den svenske Forsvarsberedningen pekes det på betydningen av forbindelseslinjen til Oslo-området og havnene i Trondheim og Narvik. Forholdene synes dermed å ligge til rette for en gjensidig utnyttelse av infrastruktur. Regjeringens mål er å etablere avtaler for å forbedre militær mobilitet som gjør det mulig å transportere norske og allierte militære styrker og forsyninger gjennom Sverige og Finland også i krise og i væpnet konflikt. Det er et utstrakt sivilt samarbeid mellom de nordiske landene om et felles kraftmarked, driften av strømnettet og utnyttelse av kraftinfrastrukturen. Det vil også bli vurdert om det er hensiktsmessig å samarbeide om felles utnyttelse av annen infrastruktur.

Regjeringen vil fortsette og videreutvikle nordisk øvings- og treningssamarbeid både nasjonalt og i en alliert ramme innenfor områder som gir sikkerhetspolitisk, kapasitetsmessig, kosteffektivt og operativt utbytte. Et eksempel på dette er det norske, finske og svenske luftforsvarets øvingssamarbeid kalt Cross Border Training. Denne samtreningen har blitt videreutviklet til storøvelsen Arctic Challenge Exercise (ACE) og har blitt Europas største flyøvelse. Øvelsen finner sted annethvert år og har omfattende alliert deltakelse. Neste ACE-øvelse avholdes i 2021 og ledes av Norge. Norge vil opprettholde nivået på øvelsen samt arbeide for amerikansk deltakelse. Det gjennomføres en rekke andre større fellesoperative, maritime og landøvelser som er av betydning for det nordiske forsvarssamarbeidet og fremst blant disse er øvelse Cold Response som avholdes annethvert år.

FN-operasjonen MINUSMA i Mali har styrket det nordiske samarbeidet om internasjonale operasjoner. Norge har blant annet tatt initiativ til en nordisk rotasjonsordning for transportfly i MINUSMA. Norge har også tatt initiativet til etableringen av Det nordisk-baltiske assistanseprogrammet (NBAP) som omfatter alle åtte landene. Hensikten er å stille samtrente og interoperable bidrag innenfor kapasitetsbygging som kan plugges inn i bredere NATO-, FN, og EU-ledede programmer og operasjoner. NBAP er rammen for et svært effektivt nordisk-baltisk bidrag til NATOs støttepakke for Georgia. Det er jevnlig dialog med landene for å vurdere slikt samarbeid i nye områder.

8.6 Den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge

Den allierte dimensjonen berører både Forsvarets evne til å motta og operere sammen med allierte styrker i Norge og nærområdene og kapasiteten til å bidra til NATOs beredskapsstyrker og internasjonale aktiviteter. Den allierte rammen er avgjørende for forsvaret av Norge. En aktiv alliansepolitikk, innenfor NATO og i bilateral og flernasjonal ramme er derfor viktig. En demonstrert evne til å motta og samvirke med allierte forsterkningsstyrker er en forutsetning for effektiv avskrekking og forsvar. Denne evnen må forberedes og utvikles i fredstid. Det er et stadig større behov for at NATOs medlemsland deltar med kapasiteter internasjonalt, for å styrke NATOs kollektive avskrekkings- og forsvarsevne og i krisehåndteringsoperasjoner. Forsvaret videreutvikles med kapasiteter som gjør at Norge ivaretar sin innflytelse i egne nærområder og således bidrar til situasjonsforståelse og nærvær, også på vegne av alliansen og nære allierte.

Både i alliansen og blant enkeltallierte ses en økende interesse for å trene, øve og styrke sin generelle tilstedeværelse i Norge og i norske nærområder. Dette er fulgt opp gjennom oppdaterte forsterkningsplaner som øves og trenes – som gjennom NATO-øvelsen Trident Juncture 2018, hvor også totalforsvaret ble trent.

Nordområdenes økte strategiske betydning stiller særskilte krav til norsk forsvarsevne. Evne til etterretning, overvåkning, anti-ubåt krigføring og mottak og samvirke med allierte styrker er spesielt viktig. Tilgang til egne nasjonale kapasiteter gir Norge også bedre mulighet til å delta og påvirke hvordan NATO og nære allierte opererer i våre nærområder. Regjeringen ønsker alliert tilstedeværelse. Fra et norsk perspektiv er det viktig at den samlede allierte virksomheten i nord i fredstid er tydelig, men samtidig forutsigbar og koordinert slik at risikoen for utilsiktede misforståelser og eskalering minimaliseres, og bidrar til vår strategiske hovedlinje med balanse mellom avskrekking og beroligelse.

8.6.1 Operere og trene med allierte

Norges geostrategiske beliggenhet stiller særskilte krav til Norge som alliert. Det forventes at evnen til å spille en viktig rolle innen etterretning, overvåkning og anti-ubåtkrigføring opprettholdes. Norge må også kunne samarbeide mer med våre nærmeste allierte på disse områdene, USA og Storbritannia spesielt.

Det blir viktigere for Norge å kunne operere sammen med allierte styrker i våre nærområder. Spesielt USA og Storbritannia styrker nå sin aktivitet i våre nærområder, men også Tyskland, Frankrike og Nederland viser økt interesse. Norsk kapasitet til å videreføre en ledende rolle i den allierte virksomheten i våre nærområder vil både styrke vår avskrekkings- og forsvarsevne, videreføre norsk innflytelse og bidra til stabilitet og forutsigbarhet. NATO og nære allierte øker volumet, reaksjonsevnen og mobiliteten på sine styrker. Dette gjenspeiles gjennom et oppdatert planverk og en tilpasset kommandostruktur. Denne utviklingen skaper økte forventinger til Norges mottaksevne.

Den stadig kortere varslingstiden gjør Nord-Norge spesielt viktig. Det er her økt alliert tilstedeværelse, samt evne til å motta, understøtte og samvirke med allierte er mest avgjørende. Dette stiller krav til Forsvarets baser og infrastruktur, spesielt på luftsiden og til evnen til å motta og understøtte allierte maritime styrker.

NATOs og Norges egen samtidighetsproblematikk forsterker behovet både for mottakskapasitet og alliert tilstedeværelse i fredstid. NATO vil trolig måtte prioritere reaksjonsstyrker til andre områder før Norge. Samtidig vil en krise andre steder kunne føre til en tilspisset situasjon også i nord. Videre vil alliansesolidariteten kreve at også Norge fortsetter å bidra med reaksjonsstyrker, samt i forsterkede nærvær og operasjoner ute. Det vil være krevende å trekke disse styrkene hjem i en krisesituasjon. Det er derfor avgjørende at Forsvaret også har evne til å motta og samvirke bilateralt og flernasjonalt, også utenfor rammen av NATOs reaksjonsstyrker og NATOs kommandostruktur, med allierte styrker som vil kunne være i Norge tidligere enn NATOs reaksjonsstyrker, eller erstatte disse i et samtidighetsscenario. Dette er det nå åpnet opp for i NATOs forsterkningsplanverk.

Gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen må det legges bedre til rette for at flere allierte styrker trener og øver i Norge. Disse vil øve og trene mer integrert med norske styrker på reelle forsterkningsscenarioer i de geografiske områdene hvor det må forventes at de må kunne operere også i krise og krig. Det er tett dialog med allierte om innretningen av trenings- og øvingsaktiviteten. Slikt nærvær er viktige element i en effektiv avskrekking og vil i tillegg bidra til at mottak av allierte forsterkningsstyrker foregår mer effektivt og sømløst enn det ellers ville gjort.

8.6.2 Aktivitet utenfor Norge

Forsvarets struktur er i dag for liten til å håndtere alle forventningene til Norge om NATO-beredskap og deltakelse i operasjoner og andre aktiviteter ute. NATOs omlegging mot styrket kollektiv avskrekkings- og forsvarsevne kommer tydelig til uttrykk gjennom økt satsing på beredskapsstyrkene og alliert nærvær i de østlige medlemslandene. Norge vil i årene fremover måtte fortsette å ha betydelige styrker på beredskap til NATOs Responce Forces (NRF), inkludert fireårs-sykluser på styrker med høy beredskap og deltakelse i NATOs stående maritime styrker. I tillegg har NATO etablert NATO Readiness Initiative (NRI), hvor alle allierte forventes å opprettholde innmeldingene av gripbare styrker på beredskap. Også her har Norge allerede meldt inn substansielle kapasiteter. Dette kommer i tillegg til styrkingen av NRF. På luftsiden viderefører NATO luftpatruljeringen i Baltikum og Island i tillegg til reaksjonsstyrkene. Fra 2020 gjenopptok Norge deltakelsen med F-35 kampfly på Island. Revitaliseringen av NATOs kommandostruktur vil øke kravene til medlemslandene, spesielt på personellsiden. Forsvaret må kunne stille relevant personell til stillinger ute. Dette gjelder ikke minst i NATOs nye Joint Force CommandNorfolk og det nasjonale amerikanske hovedkvarteret for US Second Fleet i Norfolk, som vil ha norske nærområder som del av sitt operasjonsområde.

9 Videreutvikling av Forsvarets struktur

En ny sikkerhetspolitisk situasjon med høy endringstakt utfordrer vår sikkerhet. Langtrekkende presisjonsvåpen, sammensatte trusler, en stadig raskere teknologisk utvikling og økte forventninger til Norge, er forhold som påvirker behovet for å videreutvikle Forsvarets struktur. Det må tas høyde for at teknologi som kan true staters sikkerhet i økende grad er tilgjengelig også for ikke-statlige aktører. Regjeringen vil utvikle forsvarsstrukturen på en måte som legger til rette for ytterligere styrking i kommende langtidsplanperioder. Utviklingen av Forsvaret skal bygge videre på de strategiske valgene som ble tatt i forrige planperiode, og strukturen skal være bærekraftig både i et kort og et langt perspektiv.

Hurtig teknologisk utvikling og mer sammensatte materiell- og våpensystemer øker behovet for mer fleksible anskaffelsesordninger og et hurtigere oppdateringsløp. Dette vil bidra til at Forsvarets systemer opprettholder sine relative fortrinn og at materiell- og våpensystemene er tilgjengelige gjennom levetiden. I de nærmeste årene skal Forsvaret fase inn en rekke nye kapasiteter og gjennomføre flere store oppgraderinger av eksisterende kapasiteter for å sikre teknisk og operativ relevans. Innføring av nye materiellsystemer og oppdatering av eksisterende vil på sikt styrke Forsvarets operative evne og bidra til å tette gap i eksisterende planverk og i NATOs kapabilitetsmål for Norge. Økt personellvolum skal prioriteres og vil gradvis gi styrket operativ evne i alle domener. På sikt vil dette bidra til økt beredskap, reaksjonsevne og utholdenhet.

Forsvaret vil styrkes, og ses i sammenheng med våre bilaterale forsterkningsplaner og relasjoner med nære allierte, i tillegg til vår kollektive evne i NATO. Styrking av Forsvarets operative evne skal derfor bidra til å øke evnen til å motta forsterkninger og deployere styrkebidrag internasjonalt. En mer robust struktur med større slagkraft vil bidra til avskrekking, øke evnen til å yte motstand, bidra til å beskytte transatlantiske forsyningsakser og dermed legge forholdende bedre til rette for at allierte forsterkninger kan komme til unnsetning, dersom det blir påkrevet. Samtidig bør Forsvaret være i stand til å møte behovene og forventningene fra NATO og allierte, og derigjennom bidra til en troverdig og balansert avskrekking. For å kunne ivareta Norges rolle som en stabiliserende aktør i nordområdene må tilstrekkelig evne til situasjonsforståelse og tilstedeværelse prioriteres.

9.1 Strategisk, operasjonell og taktisk ledelse

Forsvarsministeren, støttet av Forsvarsdepartementet, utgjør det nasjonalstrategiske nivået i forsvarssektoren. Forsvarsdepartementet utøver strategisk ledelse og styring av underlagte etater i forsvarssektoren; Forsvaret, Forsvarsbygg (FB), Forsvarsmateriell (FMA) og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), samt faglig styring av Nasjonal Sikkerhetsmyndighets (NSM) arbeid knyttet til forsvarssektoren på vegne av forsvarsministeren. Det nasjonalstrategiske nivået samordner innsats på tvers av departementene i krise og konflikt.

Forsvarssjefen, støttet av Forsvarsstaben, utgjør det militærstrategiske nivået. Forsvarssjefen har full kommando over norske styrker i fredstid og ivaretar ledelse og virksomhetsstyring gjennom Forsvarsstaben. Forsvarssjefen delegerer kommando og kontroll gjennom direktiver til sine underlagte styrkesjefer. Operativ kommando over Forsvarets styrker er delegert til sjef Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). FOH skal etablere fellesoperative synergier mellom de taktiske styrkesjefene, koordinere med allierte styrker og hovedkvarter og utvikle nasjonalt planverk på operasjonelt nivå. Bemanningen i FOH styrkes frem mot 2025, blant annet for å øke evnen til å synkronisere strategisk kommunikasjon, elektronisk krigføring, metodisk målbekjemping og informasjonsoperasjoner. Evnen til koordinering av nasjonal krisehåndtering i samarbeid med andre sektorer skal styrkes og videreutvikles.

De taktiske styrkesjefene er delegert taktisk kommando for operativ ledelse av styrkene. De taktiske styrkesjefene er samtidig styrkeprodusenter med ansvar for styring av egen virksomhet. De taktiske kommandoene skal videreutvikles for å styrke evnen til å lede taktiske operasjoner nasjonalt, herunder integrasjon med allierte forsterkningsstyrker i kortere perioder. Styrkesjefene skal understøtte og legge til rette for alliert mottak og forsterkning og alliert øving og trening innenfor sine ansvarsområder.

Forsvarets informasjonsinfrastruktur styrkes, og cyberoperasjoner integreres på lik linje med innsats i øvrige domener. Hovedkvarterene videreutvikles og tilpasses for mottak og integrering av allierte liaisoner og personellforsterkninger, både i fredstid og i en forsterkningsoperasjon av Norge. FOHs evne til å operere mer integrert med NATOs og nære alliertes kommandostruktur videreutvikles.

9.2 Hæren

9.2.1 Overordnet om oppdrag og utvikling

Hæren skal bidra til forsvaret av Norge i fred, krise og i væpnet konflikt ved å utgjøre den mobile og kampklare landmilitære komponenten av fellesoperativ og alliert innsats. Hæren skal gjennom daglige operasjoner knyttet til suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse bidra til å forebygge kriser og væpnet konflikt. Hærens evne til å påvirke en motstander skal bidra til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av allierte styrker og ved behov gjenopprette territoriell integritet, også som en del av NATOs kollektive forsvar. Hovedoppgaven til Hæren er å bidra til fellesoperasjoner med en nødvendig grad av landkontroll og -nektelse i hele konfliktspekteret. Hæren skal ha avdelinger og enheter på kontinuerlig nasjonal beredskap for raskt å kunne møte oppdukkende hendelser og for å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Regjeringen vil videreutvikle Hæren med nødvendige kapasiteter slik at Hæren har forutsetning for å ivareta sine oppdrag i en stadig mer tilspisset og uoversiktlig sikkerhetspolitisk situasjon. Dette innebærer en utvikling som gir større kampkraft, høyere reaksjonsevne og en mer robust struktur med økt utholdenhet. Nasjonalt landoperasjonssenter videreutvikles for å bedre evnen til å utøve taktisk kommando, under FOH, i en fellesoperativ og alliert ramme.

Den påbegynte moderniseringen av materiell, økt aktivitetsnivå, reduksjon av vedlikeholdsetterslepet, økt tilgang til reservedeler og beredskapsbeholdninger, i tillegg til etableringen av Finnmark landforsvar (FLF), har bidratt til å øke Hærens operative evne. Satsingene fortsetter i årene fremover for å sikre sluttføringen av den påbegynte utviklingen og for å ytterligere bedre operativ evne. Regjeringen vil anskaffe nye stridsvogner fra 2025 og fremskynde anskaffelsen av langtrekkende presisjonsvåpen til Hæren fra 2028 til 2026. Nye stridsvogner og langtrekkende presisjonsvåpen vil tilføre Hæren betydelig økt ildkraft og beskyttelse, og øke evnen til å bekjempe plattformer og høyverdige mål, primært innenfor landdomenet av fellesoperasjoner. Regjeringen vil opprette et mobilt og kadrebasert Chemical, Biological, Radioactive, Nuclear (CBRN) – kompani som en fellesressurs under Hæren. Avdelingen etableres på Sessvollmoen for å kunne understøtte operasjoner innen utgangen av 2025. Satsingen er også en videreføring av regjeringens strategi for nasjonal CBRN- og eksplosivberedskap.

9.2.2 Operativ ambisjon for Hæren

Hæren skal bidra til den kontinuerlige overvåkingen av norske og tilstøtende landområder, og skal etablere og opprettholde situasjonsforståelse på land til nasjonal og alliert kommando- og kontrollstruktur. I en krise- og krigssituasjon skal Hæren, i en fellesoperativ og alliert ramme, bidra til å sikre handlefrihet for egne land-, sjø- og luftstyrker samtidig som en motstander skal nektes det samme. Dimensjonerende ambisjon for Hæren er at den skal være i stand til å løse tradisjonelle landmilitære oppdrag i høyintensitetskonflikter, slik som å opprettholde god situasjonsforståelse, påføre tap, ta og holde lende, samt sinke en fremrykkende motstander. Hæren skal bidra til å sikre allierte mottaksområder.

Brigade Nord skal, innenfor relevante klartider, kunne stille hele brigaden til nasjonal innsats og deler av brigaden til internasjonal innsats i en fellesoperativ ramme. Brigaden med tilhørende støtteelementer skal være tilpasset innsats over hele landet, og operasjoner i utlandet, for en begrenset periode. Hæren skal fremdeles stille en bataljonsstridsgruppe med tilhørende samvirkesystem på høy beredskap for nasjonale og internasjonale oppdrag, og kunne vedlikeholde deployering av denne for en lengre periode ved å rotere styrkebidraget. Hæren skal kunne stille brigadehovedkvarter for å lede landkomponenten i en flernasjonal fellesoperativ styrke for en begrenset periode. Ytterligere styrkebidrag forutsetter samordning med enkeltbidrag fra øvrige deler av Forsvaret. Hærens styrkebidrag må kunne operere under alliert ledelse, inngå i større allierte forband og kunne lede tildelte utenlandske avdelinger og enheter.

9.2.3 Videreutvikling av Brigade Nord

Brigade Nord utgjør, sammen med Finnmark Landforsvar, kjernen i den mobile landmilitære strukturen. Brigadesystemet er et rammeverk for å integrere mobile landstyrker med andre fellesoperative og allierte ressurser. Brigade Nord videreutvikles til en mekanisert brigade, med tyngdepunkt i indre Troms, for å styrke evnen til å hindre og sinke en motstander i å ta kontroll over norsk territorium frem til allierte styrker er på plass. Dette innebærer at Brigade Nord videreutvikles med fire mekaniserte manøverbataljoner med høy oppsettingsgrad og tilhørende taktiske og logistiske støtteavdelinger. Manøverbataljonene i Brigade Nord tilføres nye stridsvogner for å gi brigaden nødvendig slagkraft. Dette vil også innfri et sentralt NATO-kapabilitetsmål til Norge. Innledningsvis prioriteres omvæpning av og materielltilførsel til eksisterende struktur. Deretter etableres brigadens fjerde mekaniserte manøverbataljon.

Brigadens støtteavdelinger; Ingeniørbataljon, Artilleribataljon, Stridstrenbataljon, Sanitetsbataljon, Sambandsbataljon og MP-kompani videreutvikles og tilpasses for å forbedre understøttelsen av manøveravdelingene. Artilleribataljonen bidrar til å lokalisere og bekjempe fiendtlige styrker på avstand. Tidligere beslutninger om ny artillerilokaliseringsradar, oppbyggingen av Hærens luftvern og innføringen av nye artilleriskyts styrker denne evnen ytterligere.

9.2.4 Videreutvikling av Finnmark landforsvar

Oppbyggingen av Finnmark Landforsvar (FLF) fortsetter og bidrar til økt kampkraft og styrket evne til militært nærvær og utholdenhet i Finnmark. FLF videreutvikles som en taktisk enhet med nødvendig understøttelse. På sikt tilføres FLF evne til å påføre en mekanisert motstander tap, sinke fremrykning og nekte tilgang til prioriterte områder.

FLFs ledelse videreutvikles som ledelseselement hvor hær- og heimevernsstyrker samordnes. Sjef FLF utøver lokalt territorielt ansvar og skal gjennom integrerte prosesser ivareta helhetlig tilnærming til planlegging og anvendelse av landmilitære styrker i Finnmark.

Kavaleribataljonen ved Garnisonen i Porsanger endrer navn til Porsanger bataljon. Bataljonen videreutvikles med økt bemanning, materiell og understøttes av Hærens fellesresurser som luftvern, artilleri, ingeniør og presisjonsvåpen.

Grensevakten ved Garnisonen i Sør-Varanger viderefører sitt oppdrag knyttet til kontinuerlig å hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter, med evne til å reagere mot krenkelser langs den norsk-russiske grensen. Avdelingen skal videreutvikles for å styrke egen kampkraft.

9.2.5 Videreutvikling av andre avdelinger i Hæren

Hærens fellesavdelinger består av Etterretningsbataljon, Ingeniørbataljon, Logistikkbataljon, Transportbataljon, Forsvarets militærpolitiavdeling og Forsvarets CBRN-kompani. Videreutviklingen skal være en kombinasjon av videreføring og omorganisering av eksisterende fellesavdelinger, og tilførsel av nye kapasiteter. Omorganisering skal gi en mer enhetlig ledelse av støtteressursene, herunder økt reaksjonsevne og utholdenhet. Hæren videreutvikler og styrker sin evne til understøttelse av avdelinger gjennom forbedret taktisk logistikk og støttetjenester. Et kadrebasert CBRN-kompani etableres for å kunne understøtte operasjoner i hele konfliktspektret. Det etableres i tillegg en kadrebasert tung ingeniørbataljon, og en kadrebasert militærpolitibataljon som vertslandsstøtteenheter, med kapasitet til understøttelse av nasjonale og allierte fremføringer.

For øvrige avdelinger endrer Operasjonsstøtteavdelingen navn til Trenregimentet og skal gi vertslandsstøtte og garnisonstjenester for nasjonale og allierte landstyrkers øving og trening i Norge. Alliert treningssenter (ATS) skal legge forholdene til rette for øving og trening. Hærens baser videreutvikles i tråd med strukturutviklingen og for å ivareta alliert trening, øving og mottak. Ved Hærens våpenskole styrkes evnen til fag- og funksjonsrettet utdanning. Hans Majestet Kongens Garde videreføres som en selvstendig infanteribataljon med dagens struktur og oppdrag. Avdelingen styrkes med tilførsel av lettpansrede kjøretøy for å hurtig forflytte styrker for å løse avdelingens kjerneoppdrag. Avdelingen skal bidra til samfunnssikkerhet innenfor rammen av bistandsinstruksen og forhåndsdefinerte beredskapsoppdrag. Etterretningsbataljon skal styrke evnen til å styre og integrere alle typer kapasiteter for etterretning, overvåkning, mållokalisering og rekognosering nasjonalt og i en alliert ramme.

9.3 Sjøforsvaret

9.3.1 Overordnet om oppdrag og utvikling

Sjøforsvaret består av Marinen og Kystvakten (KV), base-, skole- og støttestrukturen. Sjøforsvaret skal bidra til forsvaret av Norge i fred, krise og i væpnet konflikt ved å utgjøre den mobile og kampklare sjømilitære komponenten av fellesoperativ og alliert innsats. Sjøforsvarets daglige tilstedeværelse bidrar til å forebygge kriser og væpnet konflikt gjennom operasjoner knyttet til suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i havområdene Norge har råderett over. Sjøforsvaret skal bidra til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av allierte styrker og ved behov gjenopprette territoriell integritet, også som en del av NATOs kollektive forsvar. Hovedoppdraget til Sjøforsvaret er å bidra til fellesoperasjoner med en nødvendig grad av sjøkontroll og -nektelse i hele konfliktspekteret. Sjøforsvaret skal ha avdelinger og enheter på kontinuerlig nasjonal beredskap for raskt å kunne møte oppdukkende hendelser og for å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og sentrale samfunnsoppgaver.

En økende strategisk betydning av våre nordligste havområder stiller økte krav til Sjøforsvarets evne til situasjonsforståelse og myndighetsutøvelse. Regjeringen vil styrke Sjøforsvaret med økt bemanning, oppgradering av fartøyer og økt understøttelse. Dette vil gi økt reaksjonsevne, bedre utholdenhet og vil bidra til å bedre ivareta daglige operasjoner. Styrkingen vil også øke robustheten i operative besetninger og kompetanseproduksjonen. Nasjonalt sjøoperasjonssenter videreutvikles for å bedre evnen til å utøve taktisk kommando, under FOH, i en fellesoperativ og alliert ramme. Regjeringen vil starte planleggingen av ny fartøystruktur som skal ivareta vedvarende operativ evne etter at dagens overflatefartøyer når slutten av levetiden mot 2030. Endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen, kombinert med rask utvikling av ny teknologi, kan gi andre løsninger for å opprettholde den operative evnen. Det er en ambisjon å gjennomføre fremtidige fartøysanskaffelser i samarbeid med allierte.

9.3.2 Operativ ambisjon for Sjøforsvaret

Sjøforsvaret skal bidra til den kontinuerlige overvåkingen av norske og tilstøtende havområder, og skal etablere og opprettholde maritim situasjonsforståelse til nasjonal og alliert kommando- og kontrollstruktur. I en krise- og krigssituasjon skal Sjøforsvaret, i en fellesoperativ og alliert ramme, bidra til å sikre handlefrihet for egne land-, sjø- og luftstyrker samtidig som en motstander skal nektes det samme. Dimensjonerende ambisjon for Sjøforsvaret er å være i stand til å løse tradisjonelle sjømilitære oppdrag i høyintensitetskonflikter slik som å opprettholde god situasjonsforståelse, opprettholde maritime transportruter og påføre tap. Sjøforsvaret skal bidra til å sikre allierte mottaksområder.

Sjøforsvaret bidrar i det daglige med operasjoner innenfor suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og episodehåndtering. Sjøforsvaret skal ha evne til kontinuerlig tilstedeværelse i prioriterte områder. Forsvaret skal prioritere maritim tilstedeværelse i Nordområdene.

Sjøforsvaret skal, innenfor relevante klartider, bidra til nasjonal og internasjonal innsats i en fellesoperativ ramme. I perioder skal Sjøforsvaret kunne bidra i allierte og internasjonale operasjoner med en oppdragstilpasset maritim styrke, herunder tidvis lede disse styrkene. I tillegg skal Sjøforsvaret kunne bidra med enkeltfartøyer til mer langvarige maritime operasjoner.

9.3.3 Videreutvikling av Marinen

Undervannsbåtenes evne til å operere skjult over tid, kombinert med deteksjonskapasitet og ildkraft gjør dem til en strategisk kapasitet. Fire undervannsbåter planlegges innfaset mot slutten av 2020-tallet og begynnelsen av 2030-tallet i et strategisk partnerskap med Tyskland. Et begrenset antall Ula-klasse undervannsbåter levetidsforlenges slik at operativ tilgjengelighet opprettholdes i perioden frem til de nye undervannsbåtene er operative.

Fregattene er en sentral kapasitet i forsvaret av Norge og for å sikre mottak av allierte forsterkninger. I tillegg er fregattene relevante bidrag til internasjonale operasjoner og NATOs stående maritime styrker. De fire fregattene i Nansen-klassen skal gjennomgå omfattende midtlivsoppdatering slik at disse holdes operativt og teknisk relevante til de blir erstattet av nye kapasiteter.

Skjold-klassen korvetter er tidligere besluttet utfaset fra 2025. Endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen og behovet for å opprettholde maritim kapasitet gjør at Skjold-klassen videreføres frem mot 2030. Det planlegges å gjennomføre en oppdatering for å gi en tilstrekkelig tilgjengelighet på fartøysklassen.

Alta- og Oksøy-klassen mineryddere videreføres frem til ny kapasitet med ubemannede og autonome systemer er operative, slik at evnen blir bibeholdt. Dagens minedykkerkapasitet utgjør et viktig bidrag i det nye minerydderkonseptet. Minedykkerkommandoen viderefører sitt bidrag til den nasjonale eksplosivryddeberedskapen.

Boks 9.1 Gjenoppretting av kapasitet etter tapet av KNM Helge Ingstad

Tapet av KNM Helge Ingstad reduserte den operative kapasiteten i Forsvaret. For å redusere de operative konsekvensene av forliset til KNM Helge Ingstad vil regjeringen blant annet gjenanskaffe tapte våpen- og reservedelsbeholdninger. Et annet viktig tiltak har vært å styrke bemanningen på de resterende overflatefartøyene i Marinen for å opprettholde seilingskapasiteten og den operative evnen. Regjeringen har besluttet at kapasiteten som KNM Helge Ingstad representerte skal reetableres. Imidlertid er det ikke lenger mulig å anskaffe en ny fregatt med samme design som Nansen-klassen, og det vil være svært ressurs- og kompetansekrevende for Sjøforsvaret å drifte to ulike fregattklasser parallelt. Skjold-klassen korvetter er tidligere besluttet utfaset fra 2025. For at Sjøforsvaret skal opprettholde tilstrekkelig maritim kapasitet vil regjeringen videreføre Skjold-klassen frem mot 2030. Regjeringen vil starte planleggingen av ny fartøystruktur som skal ivareta vedvarende operativ evne etter at dagens overflatefartøyer når slutten av levetiden mot 2030. Den endelige innretningen av fartøystrukturen fastsettes i langtidsplanperioden og vil ses i sammenheng med den helhetlige strukturutviklingen og planene for utfasing av Skjold-klassen og deretter Nansen-klassen.

Kystjegerkommandoen videreutvikles for å støtte maritime overflateoperasjoner med blant annet bordingskapasitet og evne til å bygge situasjonsforståelse og levere måldata til langtrekkende våpensystemer.

Forsvarets evne til å understøtte egne og allierte enheter med sjøgående etterforsyning, gir økt utholdenhet og evne til tilstedeværelse i prioriterte områder. Sjøgående logistikk er et viktig bidrag til internasjonale operasjoner og multinasjonale maritime styrker. Logistikkfartøyet KNM Maud leverer taktisk mobil logistikkstøtte og kan ved tilførsel av ytterligere medisinsk personell etablere akuttmedisinsk- og kirurgisk kapasitet.

Evnen som de to fartøyene i Reine-klassen representerer vurderes erstattet med tilpassede logistikk- og støttefartøy ved utløp av dagens leieperiode. Eventuell erstatning ses i sammenheng med en ny klasse standardiserte KV-fartøyer og moderfartøy til autonome mineryddersystemer.

Landbasert støtte ivaretas av Marinens deployerbare taktiske logistikkelement og de to orlogsstasjonene Haakonsvern og Ramsund. Disse videreutvikles i tråd med strukturutviklingen og for å ivareta alliert trening, øving og mottak. Marinens kampstøtteavdeling (MARCSS) endrer navn til Marinens logistikkommando.

9.3.4 Videreutvikling av Kystvakten

Økt aktivitet i Norges havområder stiller økte krav til tilstedeværelse. Kystvakten er en militær avdeling og utfører et bredt spekter av oppdrag i henhold til Kystvaktloven gjennom daglig tilstedeværelse, myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse og støtte til det sivile samfunn. Kystvakten er en fleksibel kapasitet i de lavere deler av konfliktskalaen og bidrar til tilstedeværelse, kontinuerlig overvåking og situasjonsforståelse. Kystvakten skal bidra til å håndtere kriser og episoder som en del av den fellesoperative innsatsen. Kystvakten videreføres med tre hovedtyper fartøyer; fire havgående kystvaktfartøyer med helikopterkapasitet, seks havgående fartøyer og fem kystnære fartøyer. To av de havgående fartøyene er tilført som en konsekvens av at Kystvakten har overtatt det operative ansvaret for statlig slepeberedskap. Alle de seks havgående fartøyene inngår dermed i både slepeberedskap og ordinær kystvaktpatruljering.

Nordkapp-klassen fases ut og erstattes av tre nye kystvaktfartøyer i Jan Mayen-klassen. Nye fartøy planlegges innfaset i perioden 2021 til 2025. KV Svalbard moderniseres og erstattes med tilsvarende kapasitet når fartøyet nærmer seg slutten av levetiden etter 2030.

De ikke-helikopterbærende kystvaktfartøyene når sin tekniske levetid i langtidsplanperioden. Det legges opp til gradvis å gå over til en klasse med standardiserte fartøyer for å redusere kostnader, og for å effektivisere driften gjennom lik bemanning, kompetanse og understøttelse. De nye fartøyene vurderes leid og bemannet med militære besetninger.

9.4 Luftforsvaret

9.4.1 Overordnet om oppdrag og utvikling

Luftforsvaret skal, i en fellesoperativ og alliert ramme, bidra til å ivareta forsvaret av Norge i fred, krise og i væpnet konflikt ved å utgjøre den mobile og kampklare luftmilitære komponenten av fellesoperativ og alliert innsats. Luftforsvaret skal gjennomføre daglige operasjoner for å hevde norsk suverenitet og ivareta territoriell integritet. Kontroll av luftrommet og evne til å påvirke en motstander skal bidra til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av allierte styrker og ved behov gjenopprette territoriell integritet, også som en del av NATOs kollektive forsvar. Hovedoppdraget til Luftforsvaret er å bidra til fellesoperasjoner med en nødvendig grad av luftkontroll og -nektelse i hele konfliktspekteret. Luftforsvaret skal ha avdelinger og enheter på kontinuerlig nasjonal beredskap for raskt å kunne møte oppdukkende hendelser og for å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver.

Regjeringen vil videreutvikle Luftforsvaret med nødvendige kapasiteter. Innføringen av nye flysystemer vil ha hovedprioritet i Luftforsvaret i årene frem mot 2025. I den kommende fireårsperioden fortsetter innfasingen av de nye F-35 kampflyene. Maritime patruljefly er en strategisk kapasitet for Norge, og bidrar med en nødvendig evne til god situasjonsforståelse, maritim overvåking og undervannsbåtkrigføring. Dagens flåte med P-3 Orion skal i langtidsplanperioden erstattes av P-8 Poseidon maritime patruljefly.

I tillegg skal oppbyggingen av luftoperasjonssenteret (NAOC) på FOH fullføres. NAOC skal videreutvikles for å lede og koordinere innsats i en fellesoperativ og alliert ramme med nødvendige systemer for planlegging, målutvelgelse og gjennomføring av presisjonsengasjement. Stortinget har vedtatt fornyelse av dagens sensorstruktur for å overvåke norsk luftrom, og luftradarkjeden fornyes derfor frem mot 2030 for å ivareta denne evnen. Evenes flystasjon videreutvikles og vil fra 2022 ta over NATOs kampflyberedskap i nord. Det vil i perioden fortsatt gjennomføres tiltak på Ørland flystasjon for å oppnå full operativ kapasitet for F-35. Luftforsvarsbase Rygge endrer navn til Rygge flystasjon.

9.4.2 Operativ ambisjon for Luftforsvaret

Luftforsvaret skal bidra til den kontinuerlige overvåkingen av norsk luftrom og tilstøtende områder, og skal etablere og opprettholde situasjonsforståelse i luftrommet til nasjonal og alliert kommando- og kontrollstruktur. I en krise- og krigssituasjon skal Luftforsvaret, i en fellesoperativ og alliert ramme, bidra til å sikre handlefrihet for egne land-, sjø- og luftstyrker samtidig som en motstander skal nektes det samme. Dimensjonerende ambisjon for Luftforsvaret er å være i stand til å opprettholde god situasjonsforståelse, påføre tap, samt støtte med luftmobilitet, medisinsk luftevakuering, informasjonsinnsamling og presisjonsengasjement i høyintensitetskonflikter. Luftforsvaret skal bidra til å sikre allierte mottaksområder.

Luftforsvaret skal, innenfor relevante klartider, bidra til nasjonal og internasjonal innsats i en fellesoperativ ramme. I perioder skal Luftforsvaret kunne bidra i allierte og internasjonale operasjoner med en oppdragstilpasset luftstyrke, herunder tidvis lede disse styrkene. NAOC skal ha funksjonalitet for å ivareta oppdrag i hele spekteret av nasjonale luftoperasjoner, og evne til å lede allierte forsterkningsstyrker. For å ivareta denne rollen skal NAOC i nødvendig grad kunne forsterkes av allierte liaisoner og operativt personell, og kunne inngå i NATOs luftkommando- og kontrollstruktur. Helikopteravdelinger skal videreutvikles til å inngå som del av styrkebidrag under operasjoner. I tillegg skal Luftforsvaret drive søk- og redningstjeneste og ved behov støtte politiet.

9.4.3 Videreutvikling av Luftforsvaret

F-35 er en strategisk kapasitet. Totalt opererer Luftforsvaret nå 22 F-35 kampfly. Initiell operativ evne ble oppnådd i 2019 og målet er full operativ evne i 2025. F-35 vil overta NATOs kampflyberedskap på Evenes flystasjon i 2022. Det legges opp til å styrke den operative evnen og ytelsen til F-35 ytterligere etter 2025, blant annet ved å øke redundans i støttesystemer og våpenbeholdninger.

Etter innføringen av fem nye P-8 Poseidon maritime patruljefly vil denne kapasiteten videreutvikles for å optimalisere evnen til situasjonsforståelse, maritim overvåking og undervannsbåtkrigføring.

Strategisk luftmobilitet ivaretas i dag primært gjennom kapasiteten til de fire C-130J Hercules taktiske transportfly, Multi Role Tanker Transport (MRTT)-programmet og innenfor rammen av det flernasjonale programmet Heavy Airlift Wing (HAW) med C-17 Globemaster III.

Regjeringen vil bedre evnen til luftvern og baseforsvar for å styrke beskyttelsen av Luftforsvarets flystasjoner, mottaksområder for allierte styrker og annen viktig infrastruktur. Dette øker evnen til å utnytte F-35 og andre militære systemer og hurtig motta alliert støtte. Luftvern er et sentralt element i beskyttelsen mot luftangrep, også fra langtrekkende presisjonsvåpen. Regjeringen vil prioritere en oppgradering av luftvernsystemet NASAMS og videreutvikle dette med moderne sensorer, samt innføring av en komplementær kapasitet med kortere rekkevidde. På lengre sikt planlegges det innført langtrekkende luftvernsystemer for å øke evnen til å beskytte kritisk infrastruktur og strategiske kapasiteter mot den økte missiltrusselen.

Boks 9.2 Luftvern

Russland har utviklet nye avanserte øvre lags missilsystemer som per i dag ikke kan stoppes av noe kjent forsvarssystem. Regjeringen har tidligere besluttet å ikke anskaffe øvre lags sensorer eller avskjæringsmissiler som kan inngå i NATO ballistic missile defence (BMD). Norge prioriterer ikke kapasiteter som kan rettes mot langtrekkende ballistiske missiler fra utenfor det euroatlantiske området. Regjeringen har i utarbeidelsen av denne langtidsplanen vurdert lavere lags forsvarssystemer mot moderne kryssermissiler og kortrekkende ballistiske missiler ut fra primært nasjonale behov. Kryssermissiler utgjør i dag den mest krevende lufttrusselen for Norge. Regjeringen vil derfor prioritere å oppgradere de eksisterende NASAMS-systemene med moderne sensorer, samt innføre en komplementær kapasitet med kortere rekkevidde. Dette er en nødvendig prioritering foran den planlagte innføringen av langtrekkende luftvern som ble omtalt i Prop. 151 S (2015–2016). Behovet for langtrekkende luftvern skal ses i sammenheng med behovet for økt kapasitet mot kortrekkende ballistiske missiler, og er en del av den kontinuerlige langtidsplanleggingen av forsvarssektoren. Relevante tiltak mot den økende missiltrusselen krever en balanse mellom aktive og passive tiltak.

Baseforsvaret skal beskytte, opprettholde og om nødvendig gjenopprette flystasjonenes operative funksjoner i krise og i væpnet konflikt. Baseforsvarsavdelingene vil ha et betydelig innslag av reservister og skal styrkeprodusere de kapasitetene som skal inngå i Luftforsvarets bidrag til internasjonale operasjoner.

Flytypen DA-20 utfases og 717 skvadronen legges ned innen 2024. Flere av de nye kapasitetene som innfases vil på sikt kunne overta deler av skvadronens rolle innen elektronisk krigføring (EK). Gjennom ivaretakelse av nasjonal kompetanse for å utnytte det elektromagnetiske spektrum, vil Forsvarets EK-støttesenter (FEKS) støtte flere av Forsvarets operative kapasiteter til å gjennomføre både aktive og passive elektroniske krigføringstiltak. Senteret videreføres på Rygge.

Gjennom behandlingen av Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012) vedtok Stortinget å flytte Luftforsvarets styrkeproduksjon tilknyttet luftvern og baseforsvar til Ørland. Deler av utdanningsvirksomheten for Baseforsvarstaktisk skole (BFTS) flyttes til Værnes for å gi bedre tilgang til gode utdanningsfasiliteter og tilpassede skyte- og øvingsområder. Flyttingen vil også legge til rette for synergier med annen skolevirksomhet som legges til Værnes, og BFTSs aktivitet vil inngå som en naturlig del av Luftforsvarets skolesenter. Det vil fortsatt være slik at enkelte deler av den fagrettede utdanningen innenfor baseforsvar kan gjennomføres på Luftforsvarets flystasjoner. De senere år har oppgavene til Luftforsvarets flytaktiske skole endret seg og virksomheten er videreført som Luftforsvarets trenings- og sertifiseringssenter. For å opprettholde nærhet til fagmiljøer som er vesentlig for senterets virksomhet, videreføres senteret på Rygge.

9.4.4 Videreutvikling av Forsvarets helikopterkapasitet

Regjeringen planlegger fra 2024 å starte arbeidet med å erstatte Bell 412 med en ny kapasitet som er bedre tilpasset spesialstyrkene.

14 NH90-helikoptre fases inn i Forsvaret til støtte for Kystvakten og Marinen. NH90 brukes i dag operativt til støtte for Kystvakten, og Forsvaret arbeider med innfasingen av NH90 på fregatt. Ambisjonen er at NH90 vil nå initiell operativ evne på fregattene og kystvaktfartøyer i 2022. Regjeringen vil videreføre samarbeidet med nasjonal forsvarsindustri med formål om å oppnå de operative leveransene som NH90 skal dekke.

Forsvarets plan for medisinsk luftevakuering i krise og i væpnet konflikt er basert på bruk av Bell 412 og støtte fra den sivile redningstjenesten, samt bruk av C-130J taktiske transportfly og sivile fly for evakuering over lengre avstander. Fra mai 2020 legges det opp til at helikopterberedskapen med Bell 412 til støtte for politiet på Bardufoss erstattes av sivile helikoptre innleid av Justis- og beredskapsdepartementet.

Det er inngått kontrakt for kjøp av 16 nye redningshelikoptre av typen AW101 til erstatning for dagens Sea King-redningshelikopter under ledelse av Justis- og beredskapsdepartementet, og i samarbeid med Forsvarsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. De nye helikoptrene vil ha bedre rekkevidde, høyere fart og bedre evne til å operere i dårlig vær enn dagens Sea King-helikopter. Flere av helikoptrene har kommet til Norge. Sola, som den første redningshelikopterbasen som vil operere AW101, blir etter planen satt i drift i første halvår av 2020. Deretter vil de øvrige basene bli satt i operativ drift etter hvert som basene og helikoptrene blir klare. Alle de nye redningshelikoptrene er planlagt å være i drift i løpet av første halvår 2022. Det er Justis- og beredskapsdepartementet som har fag- og budsjettansvaret for den offentlige redningshelikoptertjenesten i Norge. Forsvaret utdanner og trener besetningene og teknisk personell samt bemanner redningshelikoptrene. Leverandøren av AW101 vil være ansvarlig for tyngre vedlikehold og tilgjengeligheten til helikoptrene på basene.

9.5 Heimevernet

9.5.1 Overordnet om oppdrag og utvikling

Heimevernet (HV) skal bidra til forsvaret av Norge i fred, krise og i væpnet konflikt ved å utgjøre den landsdekkende territorielle landmilitære komponenten av fellesoperativ og alliert innsats. Heimevernet ivaretar det lokale territorielle ansvaret på vegne av sjef FOH, og har som følge av dette et landsdekkende ansvar for sivilt-militært samarbeid og nettverksbygging med aktuelle myndigheter og andre sivile aktører av særlig betydning innen totalforsvaret. Heimevernet er primært innrettet mot å gjennomføre territorielle operasjoner. Hovedoppdragene i territorielle operasjoner er; vakt og sikring av viktige objekter og annen kritisk infrastruktur, territoriell overvåking og kontroll, understøttelse av alliert mottak og sivilt-militært samarbeid i fred, krise og i væpnet konflikt. Heimevernet har en viktig rolle i å etablere lokal situasjonsforståelse og ved mottak av allierte styrker.

Heimevernet fortsetter tilførsel av materiell innenfor påbegynt modernisering, og videreutvikler evnen til sikring av kystnære objekter, samt evne til overvåking og bekjemping for innsatstyrker dedikert for innsats i Finnmark. Økt utnyttelse av teknologi for å øke Heimevernets evne til å gjennomføre sikringsoppdrag prioriteres. Heimevernets evne til sikring av områder og beskyttelse av akser for troppe- og logistikkforflytninger styrkes for å kunne ivareta mottak og forflytning av større allierte troppestyrker. Påbegynte tiltak for å gi Heimevernet tilstrekkelig tilgang på personell til områdestrukturen i hele landet utvikles ytterligere.

Heimevernets skole- og kurssenter (HVSKS) på Dombås videreføres og ivaretar Heimevernets behov for kompetansebygging av troppeførere og spesialister.

9.5.2 Operativ ambisjon for Heimevernet

Heimevernet skal være i stand til å etablere tilstedeværelse og situasjonsforståelse, og kunne etablere sikring av infrastruktur som er viktig for forsvarsevnen i sikkerhetspolitisk krise og væpnet konflikt. Heimevernet skal raskt kunne stille avdelinger og personell til vakthold og sikring av de høyest prioriterte militære og sivile objektene. Reaksjonsevnen til Heimevernet bygger i stor grad på den landsdekkende styrkestrukturen. Dette nødvendiggjør at Heimevernets avdelinger har lokal forankring og desentralisert lagringskapasitet for avdelingsmateriell. Den lokale forankringen er viktig for Heimevernets lokalkunnskap og vedlikehold av nettverk som gir et effektivt sivilt-militært samarbeid på lokalt nivå. Heimevernet skal også ha evne til å nedkjempe mindre fiendtlige styrker, drive aktiv strid, bidra til grensevakthold og til styrkebeskyttelse av nasjonale og allierte styrker.

Heimevernets innsatsstyrker innrettes og trenes primært for innsats i eget distrikt, men skal kunne anvendes over hele landet der behovet er størst. Dedikerte innsatsstyrker for overføring fra andre deler av landet for operasjoner i Finnmark videreutvikles. For hurtig å kunne gjennomføre territorielle sikringsoperasjoner på prioriterte objekter med sjøside øremerkes trente heimevernsstyrker til formålet. Taktisk ledelse av Heimevernets styrker, samt ledelse og koordinering av Heimevernets oppdrag og operasjoner, utøves gjennom Territorielt operasjonssenter (TOS).

Heimevernet utgjør en betydelig ressurs for ivaretakelse av samfunnssikkerhet og andre sentrale samfunnsoppgaver. Heimevernet skal på anmodning fra ansvarlig myndighet kunne stille med tilgjengelige ressurser til støtte for det sivile samfunn ved ulykker, naturkatastrofer og terrorhendelser.

9.5.3 Videreutvikling av Heimevernets styrkestruktur

Heimevernsstaben og TOS støtter sjef Heimevernet med å ivareta ansvaret for all virksomhet i Heimevernet, fra styrkeproduksjon i det daglige til oppdragsløsning i de ulike konfliktsnivåene. TOS styrkes for økt evne til planlegging, gjennomføring og ledelse.

Heimevernet skal fortsatt være mobiliseringsbasert, og videreføres med 11 heimevernsdistrikter innenfor en ramme på 37 000 befal og mannskaper i områdestrukturen, og 3000 befal og mannskaper i innsatsstyrkene.

HV-distriktenes evne til overvåking og kontroll videreutvikles. Gjennom å ta i bruk teknologiske sensorer styrkes HV-distriktenes evne til områdeforsvar. Dette vil også gi en mer effektiv sikring av militære og sivile nøkkelobjekter og annen kritisk infrastruktur. Evnen til hurtig reaksjon styrkes gjennom videreutvikling av desentraliserte lagre for hele strukturen. Evne til innsats og hurtig reaksjon styrkes også ved tilførsel av tilpasset utrustning, samt ved å etablere oppsettingssteder for hele områdestrukturen i tilknytning til det enkelte områdes operasjonsområde. Områdestrukturen vil løse de fleste av Heimevernets taktiske oppdrag. Områdestrukturens lokalkjennskap og sivile nettverk er derfor viktig for Heimevernets evne til å bygge situasjonsbilde, og er spesielt viktig for å avdekke avvik fra normalen.

Innsatsstyrkene i Heimevernet har en reaksjonsevne og treningsstandard som gjør de til en fleksibel ressurs. Innsatsstyrkene løser alle typer oppdrag innenfor Heimevernets oppdragsportefølje, selvstendig eller sammen med HV-områder eller andre styrker. Innsatsstyrkene innehar større kampkraft og høyere mobilitet enn områdestrukturen. Heimevernet har etablert en ordning hvor utpekte innsatsstyrker er forberedt for å operere i de nordlige delene av Norge. Innsatsstyrkene vil videreutvikles for å øke deres reaksjonsevne, mobilitet, utholdenhet og fleksibilitet.

9.6 Forsvarets spesialstyrker

9.6.1 Hovedoppdrag

Forsvarets spesialstyrker (FS) gjennomfører operasjoner i fred, krise og i væpnet konflikt for å oppnå nasjonalstrategiske, militærstrategiske eller operasjonelle mål. Spesialstyrkene har tre overordnede oppdrag. Disse er; forsvar av Norge, operasjoner i utlandet, og støtte til andre sektorer. Spesialstyrkene spiller en viktig rolle både for Forsvarets internasjonale engasjement og for den nasjonale forsvarsevnen, ikke minst i møte med sammensatte trusler og nektelsessituasjoner. Spesialstyrkene skal som en strategisk kapasitet bidra til å hindre eskalering og legge forholdene til rette for allierte forsterkninger. Spesialstyrkene er en fleksibel ressurs som kan gjennomføre operasjoner av særlig høy politisk eller fysisk risiko. Slike operasjoner er særlig etterretningskrevende og avhengige av bred fellesoperativ støtte. I tillegg til militære spesialoperasjoner, gir spesialstyrkene blant annet støtte til kontraterror, krisehåndtering og håndtering av irregulære trusler.

9.6.2 Ambisjon og utvikling

FS skal kunne gjennomføre hele spekteret av spesialoperasjoner selvstendig, eller i en alliert ramme. Hovedoppdragene til FS videreføres som i dag. Imidlertid øker spennvidden i oppdrag og kravet til presisjon under spesialoperasjoner. FS skal videreutvikles for å håndtere økende kompleksitet innenfor spesialoperasjoner. Spesialstyrkene skal i økende grad innrettes for å bidra til problemløsning i hele konfliktspekteret.

FS skal øke evnen til å bidra i internasjonale operasjoner over tid, samt legge til rette for bedre integrering av nasjonale og allierte partnere i operasjoner i Norge og i utlandet. Store deler av FS bidrar kontinuerlig i internasjonale operasjoner og ivaretar stående beredskap i Norge. For å øke utholdenheten og redusere risikoen for samtidighetskonflikter er det behov for personellmessig styrking, både i stab, støtte og operative skvadroner. Ramsund orlogsstasjon videreutvikles for å legge til rette for økt kapasitet til alliert trening og øving. Det etableres en ny maritim Special Operations Task Group (SOTG). Dette vil øke kapasiteten, evnen til innsats og innfri et NATO-kapabilitetsmål til Norge. Videre utvikling av FS skal bidra til styrking av etterretning, evne til kommunikasjon og målbekjempelse og samvirke med relevante samarbeidspartnere. I tillegg skal utviklingen bidra til styrking av fellesoperative prosesser, konseptutvikling og innovasjon, samt alliert samarbeid. Taktisk ledelse av spesialstyrkene er samlokalisert med FOH og skal videreutvikle evnen til tverrsektorielt samarbeid i alle typer kriser og konflikter.

Reservestrukturen videreføres med en aktiv tilnærming til bruk av reservister for å styrke kapasiteten og utholdenheten i fred, krise og i væpnet konflikt. 339 skvadronen på Rygge skal videreutvikles som en integrert del av spesialoperasjoner i forsvaret av Norge, operasjoner i utlandet og støtte til andre sektorer. Regjeringen planlegger fra 2024 å starte arbeidet med å erstatte Bell 412 med en ny kapasitet som er bedre tilpasset spesialstyrkene.

9.7 Etterretningstjenesten

9.7.1 Hovedoppdrag

Etterretningstjenesten (E-tjenesten) er Norges utenlandsetterretningstjeneste. Tjenesten er underlagt forsvarssjefen, men arbeidet er ikke avgrenset til militære problemstillinger. E-tjenestens hovedoppdrag er å varsle om ytre trusler mot Norge og nasjonale sikkerhetsinteresser, støtte Forsvaret, allierte og partnere, samt understøtte politiske beslutningsprosesser med informasjon av betydning for norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Sjef E-tjenesten er ansvarlig for Forsvarets cyberoperasjoner.

9.7.2 Ambisjon og utvikling

Regjeringen viderefører satsingen på E-tjenesten. Videreutviklingen omfatter E-tjenestens evne til å dekke eksisterende og nye etterretningsbehov i takt med den geopolitiske utviklingen, endringer i trusselbildet og den teknologiske utviklingen for øvrig.

E-tjenesten skal kunne avdekke trusler som treffer på tvers av sektorer, inkludert sammensatte trusler og varsle norske myndigheter om disse. Truslene i det digitale rom er ofte sektorovergripende. Nettverksoperasjoner bærer preg av å være mer koordinerte og effektive enn tidligere. Det er derfor viktig at E-tjenesten følger med på den digitale utviklingen og settes i stand til å håndtere også nye trusler. E-tjenestens evne i fred, krise og i væpnet konflikt til å følge, attribuere, varsle og aktivt motvirke digitale trusler også før hendelser inntreffer, skal videreutvikles. Evnen og kompetansen til offensive cyberoperasjoner videreutvikles.

E-tjenesten skal fortsatt utgjøre et betydelig bidrag til nasjonal sikkerhet og nasjonal kontroll i våre nærområder. Evnen til overvåking og situasjonsforståelse i nordområdene blir stadig viktigere og vil videreutvikles. Ved å være best på å ivareta situasjonsbildet i eget nærområde bidrar E-tjenesten til gode beslutningsprosesser og sterke allierte relasjoner.

Forsvarsdepartementet fremmer i vårsesjonen også en proposisjonen om ny lov om Etterretningstjenesten (etterretningstjenesteloven).

Lovproposisjonen følger opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 466 av 21. februar 2017, hvor regjeringen ble bedt om å legge frem forslag til revidert etterretningstjenestelov. Formålet med loven er å bidra til å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser. Den skal dessuten bidra til å trygge tilliten til og sikre grunnlaget for kontroll med E-tjenestens virksomhet, og sørge for at virksomheten utøves i samsvar med menneskerettighetene og andre grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn. Den nye loven vil i hovedsak kodifisere gjeldende regelverk og praksis, men det foreslås også nyvinninger. Det foreslås blant annet regler om tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon for å styrke Norges selvstendige etterretningsevne.

9.8 Videreutvikling av felleskapasiteter

9.8.1 Cyberforsvaret

Cyberforsvaret er Forsvarets avdeling for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og har som hovedoppdrag å stille krav til, etablere, drifte og beskytte Forsvarets IKT til bruk i operasjoner og daglig virksomhet. Avdelingen utfører defensive tiltak i Forsvarets egen IKT som en del av integrerte fellesoperasjoner. Cyberforsvaret er innrettet mot leveranser av IKT til forsvarssektoren og mot oppdrag innenfor sitt ansvarsområde som kun kan løses av Forsvaret.

Avdelingen skal styrke sin evne til å beskytte Forsvarets IKT, blant annet gjennom videreutvikling av IKT-responsmiljøet (MilCERT) og evnen til å forebygge, avdekke og håndtere uønskede digitale hendelser rettet mot Forsvarets IKT i fred, krise og i væpnet konflikt. Cyberforsvaret tilføres nye verktøy for å styrke evnen til sikkerhetsmessig overvåking og drift av Forsvarets IKT som initiert i forrige langtidsplan.

Cyberforsvaret skal prioritere arbeidet med å fornye Forsvarets IKT og satsingen på dette vil videreføres i denne langtidsplanen. Målet er å styrke evnen til å understøtte Forsvarets operasjoner hjemme og ute. Forsvarets evne til å lede og samhandle i et fellesoperativt perspektiv og Forsvarets samhandling med øvrige aktører i totalforsvaret skal videreutvikles. Evnen til å etablere IKT-systemer for Forsvarets operasjoner hjemme og ute skal forbedres. Strategisk samarbeid med NATO, allierte, næringslivet og andre statlige virksomheter skal intensiveres for å legge til rette for raskere implementering av nye teknologiske muligheter. Cyberforsvarets egen bemanning skal innrettes mot oppdrag kun Forsvaret kan løse.

9.8.2 Forsvarets romvirksomhet

Forsvarets romvirksomhet ble etablert i forrige langtidsplanperiode for å integrere militær romvirksomhet som et operativt domene for Forsvaret. For å styrke Forsvarets evne til strategisk ledelse av den videre utviklingen av romvirksomheten, er det etablert et sentralt element for styring, ledelse og koordinering av Forsvarets romvirksomhet. Forsvaret er avhengig av kapasiteter i verdensrommet for å planlegge og gjennomføre militære operasjoner. I forrige langtidsplan startet regjeringen derfor en trinnvis og nøktern satsing på å utvikle kapasiteter og samarbeidskonstellasjoner for å ivareta Forsvarets behov. Denne satsingen videreføres og Forsvaret skal styrke tilgangen til rombasert maritim overvåking under nasjonal kontroll. Videre styrkes Forsvarets tilgang til satellittkommunikasjon for å gi nødvendig evne til kommunikasjon, kommando og kontroll i nordområdene. Evne til situasjonsforståelse i romdomenet etableres i samarbeid med sivile aktører og nære allierte. NATOs policy for romvirksomhet slår fast at alliansen ikke skal utvikle felles romkapasiteter, men basere seg på å dra nytte av nasjonale kapasiteter. Norsk utvikling av nasjonal evne til situasjonsforståelse i rommet, og rombaserte støttetjenester vil derfor være relevante bidrag til NATO.

9.8.3 Forsvarets logistikkorganisasjon

Understøttelse og etterforsyning av militær operativ virksomhet er viktig for Forsvarets operative evne, beredskap og utholdenhet. Forsvarets evne til logistisk understøttelse skal styrkes for å øke reaksjonsevnen, tilgjengeligheten, utholdenheten og slagkraften i Forsvarets øvrige struktur. Regjeringen vil derfor videreføre styrkingen av logistikkfeltet som ble påbegynt i forrige langtidsplan.

Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) skal tilpasse sin organisasjon i samsvar med de struktur- og organisasjonsendringene som gjøres i andre deler av Forsvaret, og legge til rette for å videreutvikle og optimalisere det strategiske samarbeidet med det sivile næringsliv. De logistikkressursene som operasjoner krever i fremtiden vil være basert på Forsvarets egne ressurser og ressurser som skaffes til veie på kommersiell basis. Prinsipielt skal samarbeid med sivile vurderes innenfor kompetanseområder som ikke er kjernekompetanse for Forsvaret, og der slikt samarbeid kan gi stordriftsfordeler og kosteffektive løsninger. Effektivisering av ressursbruken på logistikkområdet vil frigjøre midler til operativ virksomhet. Sivile leverandører vil i større grad bli benyttet og bruk av sivile leverandører må ses i lys av totalforsvarskonseptet.

Transport og distribusjon, inkludert medisinsk evakueringskapasitet, avgrenset innenfor et operasjonsområde, regnes som kjernekompetanse og skal gjennomføres av militære ressurser. Ansvaret for å ivareta avtalene knyttet til strategisk luft-, jernbane- og sjøtransport videreføres i FLO og multinasjonalt transportsamarbeid skal videreutvikles. Videre skal taktisk lagring av materiell til avdelinger på korte klartider vurderes og gjennomføres i tett samarbeid med forsvarsgrenene.

Regjeringen vil etablere et nasjonalt lagringskonsept for lagring av stridsklart materiell med enhetlig styring og rapportering. Konseptet skal bidra til å sikre at materiellet er i god teknisk stand og tilgjengelig innenfor klartidene, og således legge forholdene bedre til rette for at Forsvarets avdelinger kan oppnå økt reaksjonsevne og utholdenhet.

Logistikken som understøtter de operative avdelingene må forbedres. De operative avdelingenes materiell må vedlikeholdes og være tilgjengelig, og ved behov hurtig bringes tilbake til operativ status. Beredskapsbeholdninger for alle forsyningsklasser tilpasses strukturen. For å øke utholdenheten må det etableres lagre og en jevn tilførsel av alle typer etterforsyninger. Økt bruk av sivile samarbeidspartnere skal tilstrebes. Erfaringene fra øvelse Trident Juncture2018 viser at sivile partnere kan støtte militære operasjoner med både vedlikehold, forsyninger, infrastrukturtiltak og annet. Regjeringen vil videreføre satsingene igangsatt på vedlikehold av materiell, anskaffelse av reservedeler og oppbygging av beredskapsbeholdninger, inkludert ammunisjon.

Nasjonalt logistikkoperasjonssenter (NLOGS) skal videreutvikles som ledelseselement for å ivareta operativ ledelse av logistikkfunksjoner på taktisk nivå. NLOGS skal kunne bidra til ledelse av logistisk understøttelse av allierte styrker innenfor rammen av NATO, og kunne utgjøre rammeverket for en NATO Joint Logistics Support Group.

FLO har ansvar for å sette opp og drifte Vertslandstøttebataljon. Vertslandstøttebataljon skal videreutvikles for å utføre det viktige støtteoppdraget i forbindelse med mottak av allierte styrker til Norge. For å bedre evnen til hurtig mottak av allierte vil det i planperioden etableres én bataljon for å sørge for at personell, materiell og forsyninger blir mottatt, ført sammen og eventuelt trent før videre forflytning til områder der styrkene integreres i avdelingsforband – Reception, Staging, Onward Movement (RSOM). Bataljonen vil være kadrebasert og settes opp innenfor relevante klartider. Utstrakt bruk av forhåndsinngåtte avtaler om støtte fra sivile samarbeidspartnere vil utgjøre hovedtyngden av bataljonens kapasitet.

9.8.4 Forsvarets sanitet

Forsvarets sanitet (FSAN) forestår sanitets- og veterinærtjenester, bidrar med selvstendige sanitetskapasiteter og kan styrke utholdenheten til andre sanitetskapasiteter i Forsvaret. FSANs arbeid med kartlegging av fysisk og psykisk helse for personell som har deltatt i internasjonale operasjoner videreføres.

Regjeringen vil videreutvikle sanitetsstrukturen i Forsvaret slik at FOH og styrkesjefene støttes nasjonalt, og Forsvaret samtidig kan bidra med sanitetskapasiteter til internasjonale operasjoner. For å understøtte landoperasjoner og forbedre kommando og kontroll av sanitetsressurser i bakre områder, vil det innen 2028 etableres et sanitetsledelseselement på bataljonsnivå i FSAN.

For å ivareta FSANs operative evne over tid og støtte til de øvrige styrkesjefene, skal FSANs forsterkende medisinske behandlings- og evakueringskapasitet styrkes på sikt. Evakueringskapasiteten styrkes videre innen 2028 for å forbedre evnen til fremskutt taktisk og strategisk evakuering. Evnen til understøttelse av veterinærtjenester styrkes over tid.

Regjeringen vil utvikle nye løsninger innenfor totalforsvaret blant annet for å legge til rette for at Forsvaret har tilstrekkelig antall helsepersonell i krise og i væpnet konflikt, herunder gjennom å se på ulike tilsetningsforhold for å tilknytte seg flere leger. Kompetanse og kapasitet prioriteres lengre frem i evakuerings- og behandlingskjeden. Dette øker behovet for samvirke og øvelser innenfor totalforsvarskonseptet, samtidig som FSAN på sikt etablerer nødvendig forhåndslagring av materiell og systemer i prioriterte innsatsområder.

9.8.5 Forsvarets sikkerhetsavdeling

Forsvaret opplever økte utfordringer knyttet til ulovlig informasjonsinnhenting i og mot Forsvarets baser, særlig ved økt alliert nærvær og øvelser. Slik aktivitet foregår fra både statlige og ikke-statlige aktører. Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA) skal derfor videreutvikles for å være relevant i møte med et trussel- og risikobilde som er i kontinuerlig utvikling.

9.8.6 Forsvarets utdanningssystem

Forsvaret vil fortsatt trenge et eget utdanningssystem som er dimensjonert slik at det dekker Forsvarets behov for fagmilitær kompetanse. Forsvarets nivådannende utdanning for militært tilsatte ble samlet under Forsvarets høgskole (FHS) i forrige planperiode, mens hovedtyngden av fag- og funksjonsrettet utdanning fortsatt gjennomføres i forsvarsgrenene. I tillegg benytter Forsvaret det sivile utdanningssystemet der det er mulig og hensiktsmessig.

Under ledelse av FHS vil nivådannende militær utdanning for offiserer og spesialister videreutvikles og leveransen økes for å møte behovet.

Førstegangstjenesten skal videreutvikles, og de prinsippene som allerede er vedtatt for Hæren skal gjøres gjeldende for hele Forsvaret. Regjeringen vil også øke antall mannskaper inne til førstegangstjeneste og vil derfor konsolidere grunnutdanningen. Den militære grunnutdanning skal som hovedregel skje utenfor de operative avdelingene for å øke tilgjengeligheten på den operative strukturen. Grunnutdanningen skal i all hovedsak gjennomføres ved KNM Harald Haarfagre og ved at det etableres en ny felles rekruttskole på Terningmoen.

Kapasiteten til å levere fag- og funksjonsrettet utdanning er vesentlig for å tilføre relevant og oppdatert kompetanse til den operative strukturen. Fag- og funksjonsrettet utdanning videreutvikles derfor for å understøtte utdanningsbehovet.

9.9 Base- og støttestrukturen

9.9.1 Forsvarssektorens eiendom, bygg og anlegg

Videreutvikling av Forsvarets struktur krever tilpasninger i forsvarssektorens eiendom, bygg og anlegg (EBA). En konsekvens av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen er at basestrukturen med tilhørende EBA-infrastruktur i større grad må utnyttes som en strategisk innsatsfaktor. Dette innebærer en mer fleksibel tilnærming til forsvarssektorens EBA og medfører at nye kostnadseffektive EBA-løsninger tas i bruk for å forsterke beredskapsevnen og evnen til understøttelse av operasjoner i krise og i væpnet konflikt. Et høyt militært aktivitetsnivå, alliert nærvær på baser, og mulighet for hurtig alliert forsterkning, forutsetter tilgang til nødvendige EBA-kapasiteter for å legge til rette for rask reaksjonsevne og høy beredskap.

Skjerpede klartider og mer materiell vil kreve EBA som er tilpasset og balansert opp mot disse tiltakene, og som kan stilles til rådighet på kortere varsel enn i dag. For at styrkene skal være klare i en krise- eller krigssituasjon er det viktig med øving og trening. Skyte- og øvingsfelt skal derfor på sikt videreutvikles til å understøtte økte nasjonale behov, samt tilrettelegge for at utenlandske avdelinger i størst mulig grad skal øve og trene sammen med norske avdelinger.

For å imøtekomme behovet om å etablere og tilpasse EBA raskere enn i dag vil den strategiske innretningen på forsvarssektorens EBA tilpasses. Forsvarsdepartementet, i samarbeid med etatene, vil utarbeide en EBA-strategi for å bidra til bedre ivaretagelse av sektorens primærmål. EBA-strategien skal skape forsvarsevne gjennom kostnadseffektive og funksjonelle EBA-tjenester. Dette vil blant annet innebære en mer fleksibel anskaffelsesløsning, økt bruk av standardiserte løsninger og semipermanente bygg, offentlig og privat samarbeid, og økt bruk av leiemarkeder og sivil EBA der det er hensiktsmessig. Forsvarsbygg har kjernekompetanse på forsvarsspesifikk EBA og skal prioritere sin virksomhet mot dette. For annen EBA skal det sivile markedet i stor grad benyttes. Ny og eksisterende EBA skal videreutvikles med en mer effektiv forvaltning slik at dagens utfordring med vedlikeholdsetterslep og fornyelse reduseres innenfor gjeldende ressursrammer.

9.9.2 Forsvarets basestruktur

Forsvarssektorens base- og støttestruktur skal fortsatt moderniseres og effektiviseres slik at en større del av sektorens ressurser kan anvendes til operativ virksomhet. Regjeringen vil i planperioden fortsette utviklingen av basestrukturen og følge opp Stortingets beslutninger i Innst. 388 S (2011–2012) til Prop. 73 S (2011–2012), Innst. 62 S (2016–2017) til Prop. 151 S (2015–2016) og Innst. 50 S (2017–2018) til Prop. 2 S (2017–2018). Regjeringen legger ikke opp til å foreslå vesentlige endringer i Forsvarets basestruktur. Imidlertid vil det være behov for å gjøre tilpasninger innenfor gjeldende basestruktur til de strukturelle endringer som anbefales.

Forsvarssektoren forvalter i overkant av fire millioner kvadratmeter bygningsmasse med over 13 000 bygg og anlegg spredt over hele landet. Forsvarssektoren bruker derfor mye ressurser på å drifte bygg og anlegg. Regjeringen vil fortsette effektiviseringen for å bidra til langsiktig balanse mellom operativ struktur, styrkeproduksjon, baser og støttevirksomhet.

Forsvarssektorens basestruktur skal understøtte Forsvarets evne til å løse sine oppgaver i fred, krise og væpnet konflikt. I fred nyttes basene både til styrkeproduksjon og øving av egne og allierte styrker. Den langsiktige utviklingen av basestrukturen skal, i tillegg til det daglige behovet for styrkeproduksjon og fredstidsoperasjoner, legge til rette for nasjonale og allierte forsvarsplaner. Dette bør gjøres i kombinasjon med utnyttelse av sivil infrastruktur. Nasjonale og allierte forsvarsplaner for innsetting og mottak av forsterkningsstyrker er oppdatert de seneste år, og arbeidet med hvordan militær og sivil infrastruktur kan utnyttes til dette formålet vil fortsette. Dette arbeidet ses i sammenheng med utvikling av infrastruktur for allierte og partneres øving og trening i Norge.

Strategisk og operasjonell ledelse

Forsvarets strategiske og operasjonelle ledelse videreføres og utvikles på dagens lokasjoner i Oslo og ved Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan.

Hæren

Hærens ledelse videreføres på Bardufoss. Indre Troms, Østerdalen garnison og Sessvollmoen videreføres som lokasjoner for Hærens fellesavdelinger. Basestrukturen for Brigade Nord utvikles med hovedtyngden i Indre Troms. Porsangmoen og Høybuktmoen videreutvikles som baser for Finnmark landforsvar. Hans Majestet Kongens Garde videreføres på Huseby i Oslo.

Sjøforsvaret

Sjøforsvarets ledelse videreføres på Haakonsvern orlogsstasjon og Marinens hovedbase videreføres for understøttelse av overflatestrukturen og ubåtvåpenet. Kaianlegg og øvrig EBA tilpasses Sjøforsvarets fremtidige struktur. Det legges opp til at Ramsund orlogsstasjon får en utvidet rolle som Sjøforsvarets base i nord, og basen videreutvikles for å understøtte Sjøforsvaret og allierte, inkludert kaianlegg, lagring av ammunisjon, logistikk og vedlikehold. Kystjegerkommandoen videreføres lokalisert ved Trondenes. Ledelse, stab og understøttelse av Kystvakten i nord videreføres på Sortland.

Luftforsvaret

Luftforsvarets operative virksomhet vil på sikt være konsentrert rundt NAOC på Reitan, hovedbasen for F-35 kampfly på Ørland, en fremskutt base for kampfly og base for maritime patruljefly på Evenes, et kontroll- og varslingssenter på Sørreisa, og basene på Rygge, Gardermoen og Bardufoss. Luftforsvarets ledelse og de taktiske transporthelikoptrene videreføres på Rygge. Det gjøres tilpasninger i infrastrukturen på basene Ørland, Evenes, Bardufoss, Værnes og Rygge. Vedtaket om å legge ned Andøya og Bodø ligger fast, men det prioriteres noe midler til strengt nødvendig vedlikehold av kritisk infrastruktur etter at basene er lagt ned for bedre å kunne understøtte og motta allierte forsterkningsstyrker. Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak i Innst. 62 S (2016–2017) til Prop. 151 S (2015–2016) om å legge ned Luftforsvarets aktivitet ved Kjevik og samlokalisere hovedtyngden av Luftforsvarets skoleaktivitet til Trøndelagsregionen.

Heimevernet

Heimevernet videreføres med ledelse på Terningmoen og tilstedeværelse på dagens lokasjoner med 11 heimevernsdistrikter. Den pågående utviklingen av infrastrukturen på Værnes og Porsangmoen vil inkludere Heimevernets behov. Heimevernets skole- og kurssenter (HVSKS) videreføres på Dombås. Desentralisert lagring av materiell vil kunne medføre behov for noe infrastruktur.

Forsvarets spesialstyrker

Sjef Forsvarets spesialstyrker (FS) med sin stab videreføres i Oslo-området. Rena opprettholdes som base for Forsvarets spesialkommando, mens Haakonsvern orlogsstasjon opprettholdes som base for Marinejegerkommandoen. Ramsund orlogsstasjon skal videreutvikles for å legge til rette for økt kapasitet til alliert trening og øving, og ses i sammenheng med etableringen av en ny maritim Special Operations Task Group (SOTG). Ramneset og Vealøs opprettholdes som skyte- og øvingsfelt.

Fellesavdelinger

Cyberforsvaret videreføres med hovedlokasjon på Jørstadmoen og lokasjoner tilpasset den distribuerte organisasjonen. Forsvarets sanitet videreutvikles på Sessvollmoen. Forsvarets logistikkorganisasjon videreføres inntil videre på dagens lokasjoner, men lokaliseringen tilpasses fortløpende nye måter for logistikkunderstøttelse av Forsvaret. Det utredes videre plasseringen av lagre for et nasjonalt lagringskonsept og etableringen av RSOM-bataljonen. Forsvarets øvrige fellesavdelinger videreføres som tidligere besluttet.

Offisers- og befalsutdanningen ved Forsvarets høgskole videreføres og videreutvikles. Rekruttskolen KNM Harald Haarfagre styrkes for produksjon til Sjøforsvaret, Luftforsvaret og fellesavdelinger. Det etableres en felles rekruttskole på Terningmoen fremfor å etablere grunnleggende soldatutdanning i garnisonene i Indre Troms, med hovedsete på Skjold, som lagt til grunn gjennom behandlingen av Innst. 50 S (2017–2018) til Prop. 2 S (2017–2018). Inntil rekruttskolen er i full drift utnyttes eksisterende tilgjengelig kapasitet ved dagens lokasjoner.

Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA) og Forsvarets fellestjenester (FFT) videreføres og videreutvikles med utgangspunkt i dagens lokasjoner.

Skyte- og øvingsfelt

Dagens portefølje av skyte- og øvingsfelt videreføres. Det er nødvendig å utvikle Forsvarets skyte- og øvingsfelt for å imøtekomme behov og krav til nye våpensystemer og ammunisjonstyper, og for samvirke mellom avdelinger og ulike våpen.

9.9.3 Tilrettelegging for alliert tilstedeværelse og mottak

Det er et økende behov for at NATOs medlemsland deltar med kapasiteter internasjonalt, både for å styrke NATOs kollektive avskrekkings- og forsvarsevne og i krisehåndteringsoperasjoner. Den nasjonale strukturen styrkes med kapasiteter som gjør Forsvaret i stand til å opprettholde tilstrekkelig tilstedeværelse og ivareta Norges rolle i nord på en koordinert og forutsigbar måte.

NATO og nære allierte har større oppmerksomhet på forsterkningsplanlegging, inkludert forsterking av Norge, og øker volumet, reaksjonsevnen og mobiliteten på sine styrker. Dette gjenspeiles i et stadig mer robust planverk og en revitalisert kommandostruktur, både i NATO og bilateralt med nære allierte. I alle disse aspektene har avskrekking og forsterkning av Norge og norske nærområder en sentral plass. Dette gjenspeiles også i de norske planverkene som i løpet av de siste årene har vært gjenstand for betydelige oppdateringer for å kunne møte en stadig mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon i vår del av verden.

Regjeringen vil legge til rette for alliert tilstedeværelse i form av øving og trening i Norge gjennom blant annet tilgang til trenings- og øvingsområder, samvirke med norske styrker, utvikling av nødvendig EBA og annen vertslandsstøtte. Forsvarets operative samarbeid med utvalgte allierte avdelinger skal styrkes for å knytte disse avdelingene tettere til innsats i Norge. Samarbeidet skal også kunne danne en naturlig ramme for norske bidrag internasjonalt. For å lykkes med dette er det avgjørende med felles trening, øving og utdanning, økt interoperabilitet og eventuelt felles materiellanskaffelser.

Amerikansk tilstedeværelse og aktivitet i Norge er av stor betydning for norsk sikkerhet. USA er vår viktigste allierte, og avtalene med U.S. Marine Corps (USMC) om forhåndslagring og forsterkning er sentrale for forsvaret av Norge. USMCs trening og øving i Norge med utgangspunkt på Værnes og Setermoen videreføres. Det legges opp til økt samtrening med norske og allierte styrker, noe som vil bidra til utviklingen av Forsvarets operative evne.

Det er inngått egne avtaler med Storbritannia og Nederland som legger til rette for økt nærvær og trening og øving med norske styrker. Avtalen åpner også for muligheten til å integrere britisk og nederlandsk marineinfanteri sammen med det amerikanske marineinfanteriet i konseptene for å forsterke Norge.

9.10 Forsvarets baser

Figur 9.1 Større baser er markert med stiplet sirkel.

Figur 9.1 Større baser er markert med stiplet sirkel.

9.11 Forsvarets fremtidige styrkestruktur

Tabell 9.1 Forsvarets fremtidige styrkestruktur

Hæren

Sjøforsvaret

Luftforsvaret

Heimevernet

Felleselementer

  • Nasjonalt landoperasjonssenter

  • Brigade Nord med fire manøverbataljoner og støttebataljoner

  • Finnmark landforsvar med Porsanger bataljon og Grensevakten

  • HM Kongens Garde

  • Etterretningsbataljon

  • Baser og understøttelse

  • Nasjonalt sjøoperasjonssenter

  • Fire fregatter, Fridtjof Nansen-klasse

  • Seks korvetter, Skjold-klasse

  • Seks ubåter, Ula-klasse, erstattes av fire nye ubåter

  • Fire mineryddefartøyer, erstattes av autonome mineryddesystemer

  • Minedykkerkommandoen

  • Logistikk- og støttefartøyer

  • Ti ytre kystvakt

  • Fem indre kystvakt

  • Kystjegerkommandoen

  • Baser og understøttelse

  • Nasjonalt luftoperasjonssenter

  • Luftkontroll og varsling

  • Luftvern og baseforsvar

  • F-16 kampfly, erstattes av 52 F-35 kampfly

  • P-3 Orion, erstattes av fem P-8 maritime patruljefly

  • To EK-fly, avvikles på sikt

  • Fire C-130 transportfly

  • 14 NH90 maritime helikoptre

  • 18 Bell 412 helikoptre, erstattes av nye helikoptre

  • Sea King redningshelikoptre erstattes av 16 AW101

  • Baser og understøttelse

  • Territorielt operasjonssenter

  • Elleve distrikter

  • 40 000 soldater i innsatsstrukturen og områdestrukturen

  • Etterretningstjenesten

  • Forsvarets operative hovedkvarter

  • Forsvarets logistikkorganisasjon med nasjonalt logistikkoperasjonssenter og vertslandsstøtteenheter

  • Forsvarets CBRN-kompani

  • Cyberforsvaret med Cyberforsvarets operasjonssenter

  • Forsvarets sanitet

Forsvarets spesialstyrker

  • Felles lufttanking og luft-transport (MRTT, C-17)

  • Nasjonalt spesialoperasjonssenter

  • Forsvarets spesialkommando

  • Marinejegerkommandoen

  • Forsvarets militærpoliti-avdeling

  • Baser og understøttelse

Til toppen
Til dokumentets forside