10 Nasjonalt ID-kortregister
10.1 Etablering av et nasjonalt ID-kortregister
10.1.1 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppen anbefalte at opplysninger i forbindelse med utstedelse av nasjonalt ID-kort føres i et sentralt register som basis for administrering av ordningen, og for å kunne føre etterkontroll av kort som er i bruk. Registeret må etter arbeidsgruppens syn forvaltes av utstedende myndighet.
Til tross for at personopplysningene som lagres ved utstedelse av pass og nasjonalt ID-kort langt på vei vil være de samme, foreslår arbeidsgruppen at det opprettes et særskilt register over utstedelse av ID-kort. Det må likevel være en samordning av opplysningene i de to registrene ved søknad og fornyelse, mv.
Arbeidsgruppen forutsetter at det lages særskilte sletteregler for kortinnehavere som er døde, og fremholder at innehaveren av det nasjonale ID-kortet har rett til innsyn i opplysninger som er lagret i registeret og elektronisk i kortet. Uriktige opplysninger kan kreves rettet eller slettet. Dersom uriktige opplysninger er lagret i kortet uten at feilen skyldes kortinnehaver, skal det utstedes nytt kort uten ytterligere kostnad. Arbeidsgruppen forutsetter at det legges til rette for innsyn i den elektronisk lagrede informasjonen i ID-kortet ved særskilt tilpasset leseutstyr på søkestedene.
10.1.2 Høringsinstansenes syn
Et flertall av høringsinstansene er positive til arbeidsgruppens forslag om to separate registre. Advokatforeningen fremholder at
«det er vel begrunnet at det opprettes et eget register og forutsetter at rapportens anbefalinger hva gjelder registerets innhold, samt rutiner for registrering, bruk, innsyn, retting og sletting følges i samsvar med de alminnelige personvernrettslige prinsipper, jf. kapittel 11 i rapporten.»
Finansdepartementet og Steria går inn for felles register for pass og nasjonalt ID-kort. Finansdepartementet mener at
«kostnaden ved separate registre bør vurderes opp mot felles pass- og nasjonalt ID-register. Det er ikke begrunnet noe behov for separat register».
10.1.3 Departementets vurdering
Politiets utstedelse av nasjonale ID-kort vil i likhet med passutstedelsen være en forvaltningsoppgave. Myndigheten til å utstede nasjonale ID-kort vil også i overskuelig fremtid tilligge passmyndigheten, ettersom utstedelsen både teknisk og organisatorisk knyttes til passutstedelsen, jf. punkt 5.2. Det dreier seg likevel om to ulike ordninger og dokumenttyper, og departementet deler arbeidsgruppens syn på at det er behov for en egen registerordning for nasjonalt ID-kort. Det nasjonale ID-kortet skal tjene flere primærformål enn pass, herunder utgjøre et offentlig identitetsdokument som kan utstedes til både norske og utenlandske statsborgere. Det betyr at et nasjonalt ID-kortregister potensielt vil favne en bredere personkrets og inneholde flere opplysninger enn de som kan registereres i passregisteret etter passloven § 8, blant annet eID-serienummer som knytter eID og kortet sammen.
Det nye, felles saksbehandlingssystemet for utstedelse av pass og nasjonalt ID-kort vil være koblet både mot passregisteret og mot et nytt nasjonalt ID-kortregister. Departementet foreslår å tydeliggjøre i lovforslaget at det nasjonale ID-kortregisteret kan kobles mot passregisteret. Som arbeidsgruppen har pekt på, må det være en innholdsmessig samordning mellom opplysningene i de to registrene ved søknadsbehandling og fornyelse. Det vil slik departementet ser det være avgjørende for ordningens sikkerhet og tillit at ID-kortmyndigheten kan kontrollere opplysningene som registreres ved søknad om nasjonalt ID-kort mot opplysningene som ligger i passregisteret. Hensikten med en slik kontroll vil være å avdekke om søker tidligere har fått utstedt et norsk pass i en annen identitet og unngå at ordningen med nasjonalt ID-kort medvirker til å «hvitvaske» falske identiteter. Det tilsier at det også bør være mulig for ID-kortmyndigheten å gjennomføre automatiserte søk mot fotobasen i passregisteret ved søknadsbehandling og kontroll av nasjonale ID-kort. Spørsmålene om hvilke opplysninger som kan registreres i ID-kortregisteret, og hvordan og av hvem de kan brukes, gjennomgås nærmere i de følgende punktene.
10.2 Opplysninger som kan registreres i nasjonalt ID-kortregister
10.2.1 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppen fremholder at registeret må inneholde den personinformasjon som benyttes visuelt på kortet. Til administrativ bruk og for senere kontroll må registeret dessuten gjenspeile alle handlinger knyttet til kortutstedelse. Arbeidsgruppen mener dette bør forankres i at søknad om ID-kort inngår som grunnlag for registreringen. Registeret må videre ha informasjon om utstedelsesdato, utløpsdato, utstedende myndighet og mottaksadresse, samt opplysninger om ansvarlig saksbehandler og informasjon om eID.
Arbeidsgruppen ser ingen betenkeligheter med tilsvarende registrering som i passregisteret av signatur og biometriske opplysninger i form av bilde. Dette anses som viktige og enkle elementer ved kontroll av identitetsdokumenter.
10.2.2 Høringsinstansenes syn
Fornyings- og administrasjonsdepartementet etterlyser en nærmere utredning av problemstillingen, herunder en vurdering av hvilke opplysninger som reelt sett er nødvendig å ha i registeret.
Advokatforeningen er enig med arbeidsgruppen i at registeret bør inneholde kortsøkers adresse, men påpeker at adressen bør kvalitetssikres mot kortsøkers folkeregistrerte adresse, blant annet for å forhindre at utsendelsen kommer uvedkommende i hende.
10.2.3 Departementets vurdering
Departementet går inn for å lovfeste adgangen til å registrere sentrale personopplysninger som navn, statsborgerskap, signatur, fødselsnummer, ansiktsfoto, høyde, øyenfarge og hårfarge i det nasjonale ID-kortregisteret. Dette vil i første rekke dreie seg om opplysninger som er nødvendige for å dokumentere og gi oversikt over hvem som har fått utstedt nasjonalt ID-kort. Ansiktsfotoene som opptas ved søknad om nasjonalt ID-kort vil ha samme tekniske egenskaper som passfotoene, jf. punkt 3.2.1. Lovforslaget gir dermed hjemmel for sentral lagring av biometrisk ansiktsfoto i det nasjonale ID-kortregisteret på samme måte som i passregisteret, og grunnlag for å foreta automatiserte sammenligningssøk i bildematerialet i de to registrene for å unngå at en person får utstedt pass eller nasjonalt ID-kort i flere identiteter.
Lovforslaget understreker at det er opplysninger om «søker», som skal registreres, slik at det klart fremgår at ID-kortmyndigheten i en viss periode også kan gjenfinne opplysninger i registeret om personer som har fått avslag på søknaden fordi det foreligger hindringsgrunner. Det forekommer at personer som får avslag på søknad om pass i ett politidistrikt går videre til neste distrikt og får innvilget søknaden der, uten at passmyndigheten er klar over tidligere avslag. Nasjonalt ID-kortregister må videre inneholde nødvendige og tilsvarende opplysninger som passregisteret om ID-kort som er meldt tapt eller stjålet, avgjørelser om hindringer for utstedelse og om tilbakekall og beslag mv. Registeret må også inneholde serienummer eller annen entydig referanse for tilknyttet eID for å kunne knytte ID-kortet og eID-en sammen og legge til rette for samhandling mellom kortet og eID-en. Det anses ikke nødvendig med et eget register med opplysninger om utstedt eID.
Departementets lovforslag angir ikke uttømmende hvilke opplysninger som kan lagres. Lovbestemmelsen forutsettes supplert av forskrift med nærmere angivelse av hvilke personopplysninger og andre opplysninger av mer administrativ karakter, typisk adresse og utstedelsesinformasjon, som skal lagres.
Opplysningene i nasjonalt ID-kortregister må være riktige, og ikke lagres lenger enn nødvendig for formålet. Dette følger allerede av personopplysningsloven, som vil gjelde for behandling av opplysninger i nasjonalt ID-kortregister. Den registrertes rett til innsyn i opplysninger som er lagret om seg selv, og rett til å kreve retting eller sletting av uriktige opplysninger, følger også av personopplysningsloven. Etter lovforslaget vil nærmere regler om innsyn, sperring, retting og sletting av opplysninger i nasjonalt ID-kortregister bli fastsatt i forskrift.
10.3 Tilgang (rett til direkte søk)
10.3.1 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppen foreslår at tilgang til registeret i utgangspunktet skal være forbeholdt utstedelses- og grensekontrollmyndigheten. Utstedelsesmyndigheten bør ha en tilgang som dekker alle formål knyttet til utstedelse og kontroll av ID-kort. Grensekontrollmyndigheten bør til sin kontroll av nasjonale ID-kort med reiserett ha direkte (online) tilgang etter nærmere fastsettelse av type informasjon det kan søkes på.
10.3.2 Høringsinstansenes syn
UDI har i sine uttalelser til hovedhøringen i 2007 og tilleggshøringen i 2014 påpekt at utlendingsmyndighetene kan ha behov for tilgang til opplysningene i det nasjonale ID-kortregisteret. For øvrig vises det til punkt 10.5.2 og de generelle synspunktene om registeret som fremkom under tilleggshøringen.
10.3.3 Departementets vurdering
Departementet foreslår at tilgangen til nasjonalt ID-kortregister forbeholdes ansatte i ID-kortmyndigheten, det vil i praksis si ansatte på politiets passkontor og eventuelt på utenriksstasjonene, Politidirektoratet, Kripos og ansatte i norske grensekontroll. Denne personkretsen har også tilgang til passregisteret etter passloven § 8 fjerde ledd, jf. passforskriften § 13 annet ledd. Politidirektoratets tilgang er ikke særskilt angitt i passloven eller passforskriften, men det følger både av behandlingsansvaret og funksjonen som klageinstans for beslutninger om å nekte utstedelse mv. at direktoratet må ha tilgang til passregisteret og nasjonalt ID-kortregister.
Tilgangen forutsetter at opplysningene er nødvendige for utførelsen av de tiltenkte utstedelses-, kontroll- og tilbakekallsoppgavene som følger av loven. Departementet kan ikke se at UDI trenger online tilgang til nasjonalt ID-kortregister som ledd i sin behandling av utlendingssaker. Etter lovforslaget kan UDI og andre etater og myndigheter få utlevert opplysninger fra nasjonalt ID-kortregister når det er nødvendig for å kontrollere innehaverens identitet, eventuelt i form av direkte søk som går ut på treff eller ikke-treff i registeret, jf. punkt 10.4.3. Politiet vil ha online tilgang til ID-kortregisteret i behandling av saker etter utlendingsloven, jf. punkt 10.5.3.
Direkte (online) tilgang gir mulighet til å gjennomføre automatiserte søk i opplysningene i registeret. Biometrisk gjenkjenning er en automatisert prosess som innebærer at man ved hjelp av datautstyr bruker en algoritme til å trekke ut visse data fra et ansiktsfoto og oversette dem til en mal, som igjen kan sammenlignes med en mal fra et annet bilde. Gjennom en slik prosess kan en stor base med fotografier raskt gjennomsøkes i arbeid med å finne identiteten til en person som man har bilde av. Biometrisk gjenkjenning ved èn-til mange-søk av søkers biometriske personopplysninger mot biometriske personopplysninger som allerede finnes i registeret er særlig viktig for å forhindre at kriminelle tilegner seg pass eller nasjonalt ID-kort i andres identiteter eller i fiktive identiteter, og derved sentralt for formålsoppnåelsen. Politidirektoratet er i gang med å etablere et nytt system for automatisert biometrisk gjenkjenning (ABIS -Automatic Biometric Identification System) som i praksis vil muliggjøre automatiserte søk mellom registrene.
I lys av høringsuttalelsen fra UDI bemerker departementet at nasjonalt ID-kortregister skal baseres på personopplysninger, herunder biometriske personopplysninger, innhentet fra søker som ledd i søknadsbehandlingen, jf. punkt 8.3.2. Det skal ikke overføres opplysninger fra UDIs registre (utlendingsregisteret, utlendingsdatabasen og EU-systemene Eurodac og VIS) til nasjonalt ID-kortregister. Det kan imidlertid bli nødvendig å gjennomføre automatiserte en-til-mange-søk mot ansiktsfotoene i utlendingsdatabasen, og eventuelt også fingeravtrykkene i utlendingsregisteret, ved behandling av søknader om nasjonalt ID-kort fra tredjelandsborgere. Departementet vil i forbindelse med forskriftsarbeidet komme tilbake til dette og andre spørsmål vedrørende utenlandske statsborgeres rett til nasjonalt ID-kort.
10.4 Utlevering av opplysninger til andre myndigheter mv.
10.4.1 Arbeidsgruppens forslag
Arbeidsgruppen legger til grunn at det vil være behov for at andre enn utstedelsesmyndigheten kan få utlevert opplysninger fra et nasjonalt ID-kortregister. Dette vil blant annet være aktuelt der et kort er tapt, og personen har et særlig behov for å få bekreftet identitet umiddelbart. Opplysninger bør etter forespørsel også kunne utleveres til andre myndigheter og til private institusjoner som utsteder (ny) ID-dokumentasjon når det er nødvendig for å foreta en sikker identitetskontroll. Ved utstedelse av ny ID-dokumentasjon forutsettes samtykke fra den registrerte.
Etter arbeidsgruppens syn skal utstedende myndighets kontroll av nasjonalt ID-kort etter anmodning fra offentlig eller privat institusjon i utgangspunktet bestå i at rett identitet eller kortets ekthet og gyldighet bekreftes. Biometriske opplysninger skal etter arbeidsgruppens oppfatning ikke utleveres.
10.4.2 Høringsinstansenes syn
Departementet viser til punkt 10.3.1 for informasjon om høringsinstansenes synspunkter under hovedhøringen. Enkelte av høringsinstansene som avga merknader til tilleggshøringen om politiets adgang til å benytte nasjonalt ID-kortregister hadde også synspunkter på spørsmålet om andre myndigheters tilgang til opplysningene i registeret. Disse er gjengitt i punkt 10.5.2.
10.4.3 Departementets vurdering
Et vesentlig poeng med det nasjonale ID-kortet er å bekrefte innehaverens identitet med høy grad av sikkerhet og tillit, og gi et trygt grunnlag for utstedelse av annen, avledet, dokumentasjon. Det nasjonale ID-kortet vil i utgangspunktet være utstedt etter grundig identitetskontroll og være vanskelig å forfalske. Faren for look-alike-misbruk og et generelt behov for å styrke identitetskontrollen tilsier likevel at andre offentlige myndigheter og private organer og tjenesteytere får mulighet til å kontrollere kortets ekthet og gyldighet når det fremvises som legitimasjon. Departementets lovforslag vil derfor gi alle relevante aktører tilgang til opplysninger i registeret som er nødvendige for å kontrollere om kortet er ekte, om den som fremviser det er rett innehaver, eller om kortet er meldt tapt eller stjålet. Slik utlevering av opplysninger bør etter departementets vurdering kunne skje ved direkte tilgang som går ut på treff eller ikke-treff. Dette vil være en praktisk og effektiv måte å kontrollere opplysningene på, uten at det kontrollerende organet får innsyn i de faktiske personopplysningene i registeret.
For at andre enn politiet skal kunne kontrollere om selve dokumentet er falskt eller manipulert, kreves dels ganske enkelt utstyr som uv-lys mv, og dels utveksling av sertifikater mellom politiet og kontrollorganet for avlesing av sikkerhetselementene i kortets chip. Kontroll av om den som fremviser kortet er den samme som kortet er utstedt til, krever at innehaveren avlegger biometri som kan kontrolleres mot biometrien i kortet. Politidirektoratet har opplyst at det ved hjelp av relativt enkle tekniske løsninger kan etableres systemer for verifisering av ansiktsfoto mot person beregnet både for offentlige og private aktører. Verifisering av fingeravtrykk vil også være mulig ved å etablere en såkalt «match-on-card» tjeneste, som innebærer at man får et rødt eller grønt lys for enten å avkrefte eller bekrefte at vedkommende er rett innehaver. Ved denne metoden skjer sammenligningen på kortet, ikke ved avlesing av fingeravtrykksertifikatet i kortet.
Politidirektoratet har etablert et samarbeid med Finans Norge for å bidra til å bedre bankenes sikkerhet ved utstedelse av BankID, og ønsker å tilby banker og postkontorer tilgang til tjenester for å ekthetskontrollere også biometrien i brikken i pass og nasjonalt ID-kort i løpet av de nærmeste årene. Departementet vil i samråd med Politidirektoratet foreta en nærmere vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av disse spørsmålene i det videre arbeidet med å realisere ordningen med nasjonalt ID-kort.
10.5 Utlevering av opplysninger til andre formål
10.5.1 Høringsnotatets forslag
I høringsnotatet med forslag til likelydende regler om politiets adgang til å benytte et nasjonalt ID-kortregister som til passregisteret, jf. punkt 2.2.2, foreslo departementet en bestemmelse tilsvarende passloven § 8 a om politiets adgang til å benytte passregisteret. Forslaget var i hovedsak begrunnet i at politiets adgang til å benytte passregisteret for andre formål også fullt ut gjør seg gjeldende for et nasjonalt ID-kortregister. Mens et pass først og fremst er et reisedokument, er et nasjonalt ID-kort først og fremst et identifikasjonsdokument. ID-kortregisteret vil dermed i enda sterkere grad enn passregisteret være et identitetsregister, og de to registrene bør kunne samvirke i politiets arbeid blant annet med å identifisere relevante personer.
Departementet la til grunn at passregisteret og et nytt nasjonalt ID-kortregister rettslig sett vil utgjøre to adskilte registre som skal gi mulighet til å holde opplysningene om nasjonale ID-kort adskilt fra opplysningene om pass. Teknisk sett kan de imidlertid realiseres i èn felles database, med løsninger for adskillelse og ulike tilganger. Dersom tilgangsreguleringen er lik kan det være tilstrekkelig med ett oppslag for tilgang til opplysninger i begge registre. Den nære sammenhengen mellom opplysningene i passregisteret og opplysningene som skal lagres i et nasjonalt ID-kortregister gjør det lite hensiktsmessig med ulike restriksjoner på politiets bruk av opplysningene, både i relasjon til automatiserte søkeprosesser og til tersklene i passloven § 8 a første ledd bokstav c. Det er ikke lagt begrensninger på adgangen til å bruke automatiserte søkeprosesser i passregisteret, og departementet fant ikke at etablering av et nytt nasjonalt ID-kortregister tilsvarende passregisteret representerer en utvikling som nødvendiggjør en ny drøftelse av bruken av automatiserte søkeprosesser.
Departementet viste for øvrig til at det må utarbeides forskrifter med nærmere regler om behandling av opplysninger i nasjonalt ID-kortregister, og la til grunn at det også på forskriftsnivå skal tilstrebes tilsvarende regulering for behandling av opplysninger i henholdsvis passregisteret og nasjonalt ID-kortregister.
10.5.2 Høringsinstansenes syn
Det er forholdsvis få høringsinstanser som har avgitt realitetsmerknader til forslaget. Av disse har Statistisk Sentralbyrå, PST, Politidirektoratet, Kripos, Nasjonalt ID-senter (NID), Politiets utlendingsenhet (PU), Vestoppland politidistrikt og Rogaland politidistrikt uttrykt støtte til forslaget.
Etter Politidirektoratets syn vil forslaget bidra til effektivt politiarbeid. Samtidig bør det komme tydelig frem at direkte søk kan gjøres i forbindelse med avklaring av identitet etter utlendingsloven, og det bør implementeres tekniske løsninger for å sammenligne søkeren mot tidligere utstedte pass og mot alle andre søkere i basen ved hjelp av biometrisk gjenkjenning. Samtidig påpeker POD at kvaliteten på passfotoene og nøyaktigheten i tekniske løsninger for ansiktsgjenkjenning ikke er god nok, slik at det er behov for å ta i bruk mer presise søkeprosesser som fingeravtrykksgjenkjenning. POD mener dagens svakheter videreføres dersom ikke utstedende myndighet får mulighet til å kontrollere søkers fingeravtrykk eller annen biometri som er egnet for å verifisere og identifisere.
Også Kripos fremhever nytteverdien av biometrisk gjenkjenning for å avdekke identitetsmisbruk eller falske identiteter, og legger på samme måte som for passloven § 8 a til grunn at forslaget ikke er ment å gjøre begrensninger i politiets generelle adgang til å ta beslag eller begjære opplysninger utlevert i medhold av straffeprosessloven.
Nasjonalt ID-senter (NID) er enig i departementets vurderinger, og mener det er nærliggende å anse politiets adgang til identitetskontroll etter forslaget som omfattet av formålet med loven som sådan. Med mulighet for politiet til å søke i nasjonalt ID-kortregisteret vil man redusere risikoen for at ordningen misbrukes. Politiet har hjemmelsgrunnlag for å foreta søk i nasjonale og Schengen-baserte databaser i forbindelse med utlendingskontroll på territoriet, og det ville vært utilfredsstillende om politiet ikke kunne foreta søk i ID-kortregisteret. NID mener betenkelighetene ved lagring av fingeravtrykk vs. bilder krever en fagmessig begrunnelse når tiden kommer, for å avklare spørsmål om lagring av fingeravtrykk i ID-kortregisteret. NID ser for øvrig behov for en tydelig presisering av hva som menes med sikker identitet.
UDI ønsker å styrke arbeidet med sikker og pålitelig identifikasjon fordi det er nødvendig å fastsette identiteten til utlendinger som enten søker om rettigheter etter utlendingslovgivningen eller statsborgerloven, eller for å avdekke ulovlige grensepasseringer. Et nasjonalt ID-kortregister reiser imidlertid etter UDIs syn en rekke personvern- og rettssikkerhetsmessige problemstillinger som bør behandles grundig, særlig når det gjelder gjenbruk av data og tilgang til opplysningene i registeret. UDI savner blant annet en nærmere redegjørelse for om det nasjonale ID-kortregisterets formål og funksjon forutsetter integrasjon/kobling mot UDIs systemer, og finner det litt uklart om verifisering av ID i utlendingssaker vil falle inn under formål som omfattes av loven eller være å regne som «andre formål». Politiet og utenriksstasjonene utfører oppgaver på vegne av UDI ved å være førstelinje for utlendingsforvaltningen, og tilgang til opplysninger fra ID-kortregisteret vil i mange saker kunne være viktig for å verifisere opplysninger som søker gir. Det må derfor etter UDIs syn vurderes om også utenriksstasjonene skal få tilgang til dette formålet.
Datatilsynet har vedlagt sin tidligere høringsuttalelse til forslaget til passloven § 8 a, og viser til de synspunkter som fremkom der. Høringsuttalelsen presiserer at registerlovgivning som er basert på EUs personverndirektiv ikke er til hinder for at politiet innhenter opplysninger i medhold av straffeprosessloven, slik at en egen utleveringshjemmel fremstår som unødvendig for slike tilfeller. Post- og teletilsynet har også vist til sin høringsuttalelse til passloven § 8 a, og de uklarheter om rekkevidden av forslaget som der ble påpekt.
Finans Norge har ikke uttalt seg konkret om politiets tilgang til nasjonalt ID-kortregister for andre formål, men anser enhver forbedring av nasjonal identitetsforvaltning som en styrking av personvernet. Finans Norge stiller seg også positive til uttalelsen i høringsnotatet om at det i tråd med arbeidsgruppens anbefaling vil bli foreslått regler om at andre aktører kan få tilgang til informasjon om utstedte ID-kort for å kunne verifisere ektheten av slike kort. Norsk presseforbund m.fl. er opptatt av allmennhetens og pressens mulighet til innsyn i registeret. Riksarkivaren bemerker at sletting etter tredje ledd tolkes som arkivbegrensning, og dermed ikke vil være i strid med arkivloven § 9.
10.5.3 Departementets vurdering
Departementet kan ikke se at høringen har frembrakt argumenter som medfører at politiet ikke bør ha adgang til opplysningene i et nasjonalt ID-kortregister til bruk for de samme formålene som er nevnt i passloven § 8 a. Forslaget i høringsnotatet videreføres derfor. For politiet vil nytteverdien av et oppslag i nasjonalt ID-kortregister tilsvare nytteverdien av et oppslag i passregisteret, og være knyttet til et saklig behov for å få verifisert identitetsopplysninger om en person som av angitte årsaker er interessant for politiet.
Til uttalelsene fra Nasjonalt ID-senter og UDI bemerker departementet at lovforslaget gir politiet adgang til direkte søk i opplysningene i nasjonalt ID-kortregister i tillegg til passregisteret i arbeid etter utlendingsloven med å avklare identiteten til en person som har plikt til å gi opplysninger om egen identitet. I Prop. 153 L (2012-2013) punkt 7.3 uttalte departementet følgende om politiets behov for tilgang til passregisteret i slike saker:
«Norge har ingen alminnelig legitimasjonsplikt. I arbeidet med å håndheve utlendingsloven kan imidlertid politiet innenfor visse rammer kreve legitimasjon, jf. utlendingsloven § 21. Ved innreise og frem til korrekt identitet er registrert, har en utlending plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det, jf. samme lov § 83 annet ledd. Etter utlendingsloven § 93 skal en asylsøker innlevere pass eller annet reisedokument som utlendingen er i besittelse av, sammen med søknaden. Departementet ser at det, i de oppgaver som politiet har etter utlendingsloven med å identifisere utlendinger, kan være av betydning å innhente informasjon fra passregisteret. Når det foreligger en særskilt plikt til å legitimere seg eller på annen måte opplyse om egen identitet, tilsier de samme hensyn at politiet skal kunne benytte passregisteret. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om at politiet kan benytte opplysninger fra passregisteret i arbeid med å avklare identitet etter utlendingsloven når utlendingen har plikt til å gi opplysninger om egen identitet.»
Politiets tilgang til passregisteret i arbeid etter utlendingsloven vil kunne bekrefte at en person er norsk statsborger. Passregisteret inneholder dessuten opplysninger om utlendingspass og reisebevis for flyktninger, og kan derfor også gi andre opplysninger av betydning. I den grad utenlandske statsborgere får anledning til å søke om nasjonalt ID-kort, vil ID-kortregisteret inneholde opplysninger om flere utenlandske statsborgere enn passregisteret. Det vil derfor være særlig relevant for politiet som utlendingsforvaltningens førstelinje å ha online tilgang til ID-kortregisteret for å kunne kontrollere hvilke opplysninger som eventuelt finnes om en person der. Utlendingssaken kan versere lenge etter at vedkommende fyller vilkårene for å få et nasjonalt ID-kort. UDI vil for øvrig kunne få utlevert opplysninger fra ID-kortregisteret etter lovforslagets bestemmelse om utlevering til andre myndigheter og organer i verifiseringsøyemed, eventuelt supplert med nærmere regler i forskrift, jf. punkt 10.4.3.
Departementets lovforslag gir, i tillegg til formålene som nevnt i passloven § 8 a første ledd, hjemmel for utlevering av opplysninger fra ID-kortregisteret til bruk for politiets utførelse av oppgaver etter passloven. Det er, som det også fremgår av Politidirektoratets høringsuttalelse, av sentral betydning for identitetskontrollen at politiet kan sammenstille opplysningene i passregisteret og ID-kortregisteret ved behandling av søknader om henholdsvis pass og nasjonalt ID-kort. Dette er forvaltningsoppgaver med mange likhetstrekk, men like fullt to ulike ordninger som etter lovforslaget vil ha egne rettsgrunnlag. Det kan ikke tas for gitt at informasjon kan flyte fritt innad i politiets mangeartede forvaltningsvirksomhet uten hinder av taushetspliktreglene i forvaltningsloven. Begge registrene vil i stor grad inneholde opplysninger som ikke vil være å regne som personlige forhold etter forvaltningsloven § 13, men det vil i noen tilfeller også finnes opplysninger om hindringer og tilbakekallsgrunner mv. som omfattes av taushetsplikt. Det rettslige grunnlaget for utveksling av opplysninger mellom politiets ulike virksomhetsområder, herunder mellom forvaltningsområder, bør derfor være klart og tydelig. Passloven § 8 fjerde ledd foreslås endret tilsvarende, slik at ID-kortmyndigheten gis tilgang til passregisteret for å kunne kontrollere at det er samsvar mellom opplysninger avgitt i søknad om nasjonalt ID-kort og opplysninger som ligger i passregisteret.