3 Gjennomføringen av konvensjonen i Norge

3.1 Konvensjonens innledende bestemmelser: Formål, definisjoner, likestilling og ikke-diskriminering, generelle forpliktelser (konvensjonen kapittel I)

Når det gjelder gjennomføringen av konvensjonens innledende bestemmelser i artikkel 1–4, om konvensjonens formål og grunnleggende rettigheter, likestilling og ikke-diskriminering, har regjeringen som overordnet mål at alle skal ha like muligheter og frihet til å treffe egne valg, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne eller seksuell orientering.

Retten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn er en menneskerettighet nedfelt i en rekke konvensjoner. Norge ratifiserte FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner i 1981. Tilleggsprotokollen til konvensjonen ble ratifisert i 2002. Konvensjonen ble i 2009 tatt inn i menneskerettsloven. Den gjelder dermed som norsk lov og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

Nasjonal diskrimineringslovgivning er det viktigste hjelpemiddelet for å gjennomføre disse forpliktelsene. Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn. Loven har også forbud mot trakassering, herunder seksuell trakassering. Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn. Likestilling innebærer likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging. Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. I tillegg til forbud mot diskriminering og trakassering, har likestillingsloven og diskrimineringslovene bestemmelser som gir blant andre offentlige myndigheter plikt til å arbeide aktivt for å fremme likestilling og motvirke diskriminering. Likestillings- og diskrimineringsombudet fører tilsyn med og medvirker til at loven gjennomføres. En person som mener seg diskriminert kan bringe saker inn for ombudet. Saker som er behandlet av ombudet, kan bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda til ny behandling.

Regjeringen tar sikte på å fremme forslag om en ny felles likestillings- og diskrimineringslov våren 2017. Forslaget innebærer en sammenslåing av likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, religion og livssyn, diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. I høringsnotatet om ny felles likestillings- og diskrimineringslov som ble sendt på høring høsten 2015, ble det blant annet foreslått at det skal komme klart frem av loven at sammensatt diskriminering er forbudt, det vil si diskriminering på grunn av kombinasjoner av ulike diskrimineringsgrunnlag. Selv om det ikke følger uttrykkelig av dagens lov, er sammensatt diskriminering imidlertid også ulovlig etter dagens regler.

Vold og mishandling i nære relasjoner er straffbart. Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale avtaler som forplikter staten til å beskytte egne borgere mot vold, overgrep og annen inhuman behandling. Det er i tillegg iverksatt opplæringstiltak i politiet for å sikre kunnskap og kompetanse om voldshandlinger som særlig rammer kvinner. Det er blant annet etablert en egen koordinatorfunksjon for vold i nære relasjoner i hvert politidistrikt. I flere distrikter er det også etablert egne familievoldsgrupper.

Regjeringen la høsten 2015 frem en stortingsmelding om likestilling mellom kvinner og menn: Meld. St. 7 (2015–2016) Likestilling i praksis – Like muligheter for kvinner og menn. Regjeringen ønsker en likestillingspolitikk som fjerner hindringer for valgfriheten til kvinner og menn. Kvinner og menn skal ha like muligheter og rettigheter, og samfunnet skal legges til rette for at både gutter og jenter, kvinner og menn, kan gjøre bruk av mulighetene sine. Meldingen drøfter likestillingsutfordringer på sentrale områder som oppvekst og utdanning, arbeidsliv, vern mot vold og overgrep, næringsliv, helse og Norges internasjonale arbeid med likestilling.

En sentral strategi i likestillingspolitikken er å integrere likestillingsperspektivet i all politikkutforming. For myndighetenes arbeid gjelder strategien om sektoransvar for likestilling. Det betyr at hvert departement har ansvar for likestilling innen sine felt. Barne- og likestillingsdepartementet har samtidig et koordineringsansvar for likestillingspolitikken.

3.2 Helhetlig politikk og datainnsamling (konvensjonen kapittel II)

Arbeidet for å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er høyt prioritert av regjeringen. Arbeidet har vært og er knyttet til en rekke ulike regjeringers handlingsplaner, og betydelige økonomiske ressurser er satt av til arbeidet over ulike departementers budsjetter.

Når det gjelder konvensjonens pålegg til partene i artikkel 7 nr. 1 om å treffe nødvendige tiltak for å gjennomføre en effektiv, helhetlig og samordnet nasjonal politikk med alle relevante tiltak som kan forebygge og motvirke alle former for vold omfattet av konvensjonen, er det koordinerende ansvaret for regjeringens arbeid med å bekjempe vold i nære relasjoner lagt til Justis- og beredskapsdepartementet. Effektiv bekjempelse av vold i nære relasjoner krever samarbeid med andre sentrale myndigheter med ansvar for helsemessige, sosiale, barnefaglige og likestillingspolitiske spørsmål.

I oktober 2016 la regjeringen frem Prop. 12 S (2016–2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep 2017–2021, hvor det fremgår at innsatsen mot vold i nære relasjoner skal styrkes ytterligere. Formålet med opptrappingsplanen vil være å redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep. Opptrappingsplanen skal blant annet bidra til en mer helhetlig og samordnet innsats mot vold i nære relasjoner, med hovedvekt på vold og overgrep mot barn og unge. Barne- og likestillingsdepartementet koordinerer arbeidet med opptrappingsplanen.

Det er etablert en tverrdepartemental gruppe på embetsnivå som arbeider med vold i nære relasjoner. Gruppen ledes av Justis- og beredskapsdepartementet, og har medlemmer fra Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. I tillegg møter representanter fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet, Arbeids- og velfredsdirektoratet og Politidirektoratet. Tilsvarende grupper er etablert for å koordinere arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Embetsgruppen sikrer gjennomføring av gjeldende handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, og rapporterer jevnlig om status på gjennomføringen av tiltak.

For å styrke samarbeidet og kompetansen på regionalt nivå er det etablert fem regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Sentrene spiller en viktig rolle i å samle fagmiljøene og utvikle samarbeidet mellom alle relevante aktører i regionen. Lokale handlingsplaner er et viktig verktøy for kommunene i bekjempelsen av vold i nære relasjoner. Til støtte for kommunenes arbeid er det derfor etablert en internettbasert veileder for utarbeidelse av kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. De regionale ressurssentrene har i oppgave å bistå kommunene i utviklingen av planene.

Regjeringen vil legge frem en ny handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for perioden 2017–2020. Oppfølgingen av tiltakene i handlingsplanen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet har en samlet årlig økonomisk ramme på ca. 65 millioner kroner. Det gis tilskudd til et eget bo- og støttetilbud til unge voksne som står i akutt fare for å bli utsatt for tvangsekteskap. Den økonomiske rammen for tilbudet har økt de siste tre årene, og i 2016 var den på 15,6 millioner kroner.

Regjeringen har avsatt betydelige ressurser til forskning om vold i nære relasjoner, blant annet gjennom et eget forskningprogram som ivaretas av NKVTS og NOVA.

3.3 Forebygging (konvensjonen kapittel III)

Kapittel III i konvensjonen pålegger partene å treffe tiltak som er nødvendige for å fremme endringer i de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene. Retten til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn er en menneskerettighet nedfelt i en rekke konvensjoner. Nasjonal lovgivning gjennomfører Norges internasjonale forpliktelser. Likestillingsloven har i kapittel 3 flere bestemmelser om aktivt likestillingsarbeid:

• Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene

• Når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner mv. skal begge kjønn være representert etter nærmere regler

• Arbeidslivets organisasjoner skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sitt virkefelt

• Ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal innenfor sitt ansvarsområde forebygge og søke å hindre at det forekommer trakassering på grunn av kjønn og seksuell trakassering

• I skoler og andre undervisningsinstitusjoner skal læremidlene bygge på likestilling uavhengig av kjønn

Likestillingsloven gir arbeidsgivere en plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet. Aktivitetsplikten omfatter blant annet rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering.

I Meld. St. 7 (2015–2016) Likestilling i praksis – like muligheter for kvinner og menn fremmet for Stortinget 9. oktober 2015, rettes innsatsen mot fem konkrete områder der det fremdeles er tydelige utfordringer for likestilling. Disse er vold og overgrep, oppvekst og utdanning, arbeidslivet, helse, og næringslivet og entreprenørskap. Meldingen inneholder flere tiltak på innsatsområdene. Under behandlingen av meldingen fremmet Stortinget 14 anmodningsvedtak. Tiltakene i meldingen og anmodningsvedtakene skal nå følges opp.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet forvalter tilskudd til ulike kunnskaps- og ressurssentre for å fremme likestilling og mangfold. Tidlig innsats er avgjørende i bekjempelsen av vold og overgrep. Gjennom god forebygging kan både den enkelte og samfunnet spares for store kostnader. Norske myndigheter har over lang tid satset på å utvikle gode og kunnskapsbaserte foreldrestøttende tiltak. I 2016 er det satt av i overkant av 16 millioner kroner til tilskuddsordningen til foreldrestøttende tiltak i kommunene. Tidlig hjelp til hjemmet i form av foreldreveiledning skal bidra til å forebygge og avverge ulike former for vold og seksuelle overgrep mot barn. Regjeringen har også satt av midler til en egen forebyggingspakke i arbeidet mot vold i nære relasjoner for å styrke den forebyggende innsatsen på kort og lang sikt, samt til en egen tilskuddsordning for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner rettet mot frivillige organisasjoner. Politiet gjennomførte høsten 2015 og 2016 en informasjonskampanje rettet mot utsatte for vold i nære relasjoner og befolkningen generelt, for å skape økt oppmerksomhet om vold i nære relasjoner, synliggjøre politiets rolle på feltet og bidra til en økning i antall anmeldelser.

Det skal gjennomføres en studie om virkningene av forebyggende tiltak i arbeidet mot vold i nære relasjoner. Hensikten med tiltaket er å identifisere forebyggende tiltak som gir god effekt og egner seg for videre spredning og nyetablering.

Regjeringen har i 2016 sendt på høring et lovforslag som vil etablere en tydelig nulltoleranse mot alle former for mobbing, vold, diskriminering, trakassering og andre krenkelser. Det foreslås en klar aktivitetsplikt for alle som jobber i skolen til å avdekke og håndtere mobbing og andre tilfeller der eleven ikke har det trygt og godt på skolen. Dette lovforslaget er 17. februar 2017 lagt frem ved Prop. 57 L (2016–2017) Endringer i opplæringsloven og friskolelova (skolemiljø).

3.4 Beskyttelse og støtte (konvensjonen kapittel IV)

Konvensjonens kapittel IV pålegger partene ved lovgivning eller på annen måte å treffe de tiltakene som er nødvendige for å verne voldsoffer mot ytterligere voldshandlinger. Det skal sikres samarbeide mellom de relevante statlige etater som arbeider med voldsbekjempelse. I Norge har den som utsettes for vold og trusler om vold i nære relasjoner krav på bistand, beskyttelse og en effektiv behandling av politi og rettsvesen. Politiets innsats mot vold i nære relasjoner er betydelig styrket de senere årene, og politiet har fått en rekke nye virkemidler for å ivareta og beskytte den som er utsatt. Samtidig knyttes større oppmerksomhet til etterforskningen og behandlingen av denne typen saker. Et viktig tiltak er ordningen med familievoldskoordinatorer i alle landets politidistrikter. Familievoldskoordinatorene skal ha oversikt over politidistriktets samlede innsats innen familievoldsfeltet. På samme vis er det opprettet seksuelle overgrepskoordinatorer i politidistriktene.

I Justis- og beredskapsdepartementets oppdragsbrev til Politidirektoratet om gjennomføring av nærpolitireformen og intern organisering av de nye politidistriktene (26/15), er det presisert at det skal være egne fagmiljøer for kriminalitetsbekjempelse innenfor økonomisk kriminalitet, menneskehandel, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep i alle politidistrikter.

Konvensjonen fastsetter at partene ved lovgivning eller på annen måte treffer de tiltakene som er nødvendige for å sikre at ofre får tilgang til informasjon om tilgjengelige støttetiltak og juridiske tiltak. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har på sine hjemmesider informasjon om vold og overgrep. Her finnes blant annet informasjon om ulike hjelpetilbud for voldsutsatte og utøvere av vold. Barne- og likestillingsdepartementet har i 2016 gitt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i oppdrag å utvikle digitalt informasjonsmateriell om vold og overgrep til bruk i barnehager og skoler. Utlendingsdirektoratet (UDI) gir på sine nettsider informasjon om vold i nære relasjoner. Informasjonen omhandler problematikk knyttet til fysisk eller psykisk vold eller trusler fra familiemedlemmer, herunder barn som blir utsatt for vold. Det er også lagt ut informasjonsbrosjyrer på flere ulike språk. Regjeringen opprettet i 2015 en ny nettportal om vold i nære relasjoner og voldtekt, «dinutvei.no». Portalen driftes av NKVTS og gir informasjon til utsatte, pårørende utøvere og fagpersoner.

Konvensjonen pålegger etablering av støttetjeneste for voldsoffer. I løpet av 2017 vil regjeringen etablere nye offeromsorgskontor i alle landets tolv politidistrikter. Etter modell fra Støttesenteret i Trondheim skal de nye offeromsorgskontorene lokaliseres hos politiet og etableres i nært samarbeid med kommunene.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har i samarbeid med utvalgte kommuner etablert et nasjonalt bo- og støttetilbud til unge over 18 år utsatt for tvangsekteskap eller andre former for æresrelatert vold.

Konvensjonens artikkel 23 pålegger partene å opprette krisesentre. Krisesenterloven trådte i kraft i 2010 og gir alle kommuner en plikt til å sørge for et krisesentertilbud for kvinner, menn og barn. Krisesenterloven tydeliggjør at det er et offentlig ansvar å sørge for at personer utsatt for vold i nære relasjoner får beskyttelse, hjelp og oppfølging. I 2015 var det 47 krisesentertilbud i Norge.

Det finnes 22 sentre mot incest og seksuelle overgrep i Norge, minimum ett i hvert fylke.

Konvensjonens artikkel 24 fastsetter at partene skal etablere hjelpetelefoner for voldsutsatte. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gir støtte til ulike hjelpetelefoner for ofre for vold, herunder Landsdekkende telefon for incest- og seksuelt misbrukte og deres pårørende (døgnåpen), Alarmtelefonen for barn og unge (er åpen når barneverntjenestekontorene er stengte) og Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. I tillegg skal alle krisesentertilbudene kunne gi råd og veiledning per telefon (hele døgnet). Helsedirektoratet har opprettet en nasjonal kontakttelefon for eldre som er utsatt for vold. Kontoret for voldsoffererstatning og Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre driver Støttetelefonen for kriminalitetsofre.

Etter lov 4. september 2015 nr. 87 om endringer i straffeprosessloven (avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner) skal det tas tilrettelagte avhør av barn under 16 år som er fornærmet eller vitne i sak som gjelder seksualforbrytelser, kjønnslemlestelser, vold i nære relasjoner, drap eller kroppsskade, jf. straffeprosessloven § 239. Avhørene skal tas på barnehus med mindre både barnehuset og avhørsleder er enige om at det klart er til barnets beste å ta avhøret et annet sted. Når barn under 16 år skal avhøres i andre straffesaker, og når barn mellom 16 og 18 år skal avhøres som fornærmet i en incestsak, kan tilrettelagte avhør også benyttes, dersom hensynet til vitnet tilsier det. Også i disse tilfellene skal barnehus benyttes. På barnehusene får barna og deres pårørende støtte når de kommer til avhør og oppfølgning i etterkant av avhøret.

Regjeringen sendte i juni 2016 på høring et forslag om å innføre en ny bestemmelse i helse- og omsorgstjenestelovene som skal tydeliggjøre ledelsens ansvar for å bidra til at vold og seksuelle overgrep blir forebygget, avdekket og avverget ved ytelse av helse- og omsorgstjenester. Det har i tillegg blitt igangsatt et arbeid med å forenkle og klargjøre bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernet i barnevernloven og tilsvarende bestemmelser i andre tjenesters lovverk. Regjeringen vil iverksette en utredning som skal ligge til grunn for en tverrsektoriell, praktisk anlagt veileder. Veilederen skal bidra til en felles forståelse av regelverket om taushetsplikt og informasjonsutveksling i forvaltningen.

3.5 Materiell rett (konvensjonen kapittel V)

Konvensjonens kapittel V pålegger partene bl.a. å sikre voldsofre tilgang til sivile rettsmidler, etablere en erstatningsordning for voldsofre, og sikre at vold tillegges betydning i saker om omsorg og samvær med barn. Kapittelet pålegger også partene å regulere de sivilrettslige konsekvensene av tvangsekteskap og å kriminalisere vold og gjentakelse av vold. Når det gjelder voldsofres tilgang til rettsmidler i Norge, gis det etter lov om fri rettshjelp § 4 fri rettshjelp, etter nærmere vilkår, til fysiske personer for oppdrag som det er naturlig at advokat her i riket utfører, og fri sakførsel i saker som behandles av norsk domstol. Etter § 16 første ledd, jf. § 11 første ledd nr. 4, innvilges fri sakførsel uten behovsprøving til voldsofre i erstatningssak mot gjerningspersonen. Fornærmede som har vært utsatt for nærmere bestemte alvorlige lovbrudd, herunder tvangsekteskap, mishandling i nære relasjoner og voldtekt, har etter straffeprosessloven § 107 a rett til å få oppnevnt bistandsadvokat. Retten kan også oppnevne bistandsadvokat i andre tilfeller der sakens art og alvor, hensynet til de berørte eller andre særlige forhold tilsier at det er behov for advokat.

Voldsoffererstatningsloven gir personer som har lidd personskade som følge av en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten, rett til voldsoffererstatning fra staten. Retten kan eventuelt tilkomme skadelidtes etterlatte. Voldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. I tillegg kan skadelidte få menerstatning og oppreisning.

Barneloven gir regler om en grundig prosess og saksbehandling i foreldretvister om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær. Reglene er utformet slik at de fanger opp tilfeller der barn risikerer å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep. Det følger av barneloven § 60 at retten etter krav fra en part kan ta foreløpig avgjørelse om hvem av foreldrene som skal ha foreldreansvar, om hvor barnet skal bo fast og samværsrett. Retten skal i alle tilfeller ta foreløpig avgjørelse dersom det er risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annen måte behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. Barne- og likestillingsdepartementet har over flere år gitt støtte til Domstoladministrasjonen for å øke kompetansen i barnelovsaker blant aktørene i domstolene. Saker med volds- og overgrepsproblematikk inngår i kompetanseoppbyggingen.

Når det gjelder sivilrettslige følger av tvangsekteskap, har etter ekteskapsloven § 1 b kvinner og menn i Norge samme rett til å velge ektefelle, og ekteskap skal inngås av egen fri vilje. For alle ekteskap, uavhengig av om det foreligger tvang, er det etter norsk rett lik rett til separasjon og skilsmisse. Hver av partene kan kreve ekteskapet oppløst etter ett års separasjon etter ekteskapsloven § 21, eller etter to år med faktisk samlivsbrudd etter ekteskapsloven § 22. Hver av ektefellene kan etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd reise sak for å kjenne ekteskapet ugyldig dersom han eller hun har blitt tvunget inn i ekteskapet ved rettstridig adferd. Etter ekteskapsloven § 23 tredje ledd kan en ektefelle kreve skilsmisse uten forutgående separasjonstid om hun eller han har blitt tvunget inn i ekteskapet ved rettstridig adferd.

Straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner rammer den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler sin nåværende eller tidligere ektefelleeller samboer, sin nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje, sin slektning i rett oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg. Psykisk mishandling omfattes av bestemmelsen. Strafferammen er fengsel inntil 6 år. Grov mishandling i nære relasjoner straffes med fengsel inntil 15 år.

Etter lovendring 17. juni 2016 nr. 53 rammes personforfølgelse («stalking») av straffeloven § 266, som fastsetter at den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Formålet med lovendringen var å styrke vernet mot personforfølgelse, i tråd med konvensjonens formål, jf. Prop. 42 L (2015–2016) punkt 3.7 side 14–15. For å reflektere alvoret i slike lovbrudd ble det samtidig tilføyd en ny bestemmelse i straffeloven § 266 a som rammer alvorlig personforfølgelse. Den som gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar, kontakter eller gjennom andre sammenlignbare handlinger forfølger en annen på en måte som er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse, straffes etter bestemmelsen med fengsel inntil 4 år.

Den som øver vold mot en annen person eller på annen måte krenker ham fysisk, straffes for kroppskrenkelse med bot eller fengsel inntil 1 år (straffeloven § 271). Grov kroppskrenkelse straffes med fengsel inntil 6 år (§ 272). Med fengsel inntil 6 år straffes den som skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand hos en annen (§ 273). Grov kroppsskade straffes med fengsel inntil 10 år, og inntil 15 år for den som volder betydelig skade på en annens kropp eller helse (§ 274). Drap straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år (§ 275).

Voldtekt straffes med fengsel inntil 10 år (straffeloven § 291). Ved voldtekt til samleie mv. er straffen fengsel fra 3 inntil 15 år (§ 292). Grov voldtekt straffes med fengsel inntil 21 år (§ 293). Den som foretar seksuell handling med noen som ikke har samtykket i det, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år (§ 297). Den som ved vold, tvang eller uten samtykke får andre til å ha seksuell omgang eller utføre seksuelle handlinger med hverandre, vil kunne straffes for voldtekt etter straffeloven § 291 bokstav c, eller for medvirkning til voldtekt eller seksuell handling uten samtykke i medhold av straffeloven § 15. I tillegg rammer straffeloven §§ 295 og 296 den som står i et særlig tillitsforhold til fornærmede, og skaffer seg selv eller en annen seksuell omgang med denne. For å klargjøre at straffebudene også rammer tilfeller der lovbryteren får to eller flere personer vedkommende står i et slikt særlig tillitsforhold til, til å ha seksuell omgang med hverandre, ble loven endret ved lov 17 juni 2016 nr. 53, jf. Prop. 42 L (2015–2016) Endringer i straffeloven og straffeprosessloven (personforfølgelse, forberedelse til tvangsekteskap mv.).

Det følger av straffeloven § 253 første ledd at den som ved vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press tvinger noen til å inngå ekteskap, straffes med fengsel inntil 6 år. Etter lovendring 17. juni 2016 nr. 53 straffes på samme måte den som ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt for tvangsekteskap, jf. straffeloven § 253 annet ledd. Formålet med lovendringen var å oppfylle konvensjonsforpliktelsen i artikkel 37 nr. 2, jf. Prop. 42 L (2015–2016) punkt 4.7 side 19–20.

Straffeloven § 284 fastslår at den som utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer, straffes med fengsel inntil 6 år. Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes på samme måte. Grov kjønnslemlestelse straffes med fengsel inntil 15 år. Medvirkning til kjønnslemlestelse er straffbart i medhold av straffeloven § 15.

Reglene i abortloven og steriliseringsloven bygger på kvinnens rett til selvbestemmelse. Tvangsabort og tvangssterilisering kan rammes av straffelovens alminnelige bestemmelser om voldslovbrudd, herunder som grov kroppsskade etter straffeloven § 274 annet ledd, jf. § 11. Forsøk er straffbart etter straffeloven § 16. Videre følger det av abortloven § 13 første ledd at den som avbryter svangerskap i strid med loven eller forskrifter gitt i medhold av loven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd på offentlig sted eller i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det, straffes i medhold av straffeloven § 298 med bot eller fengsel inntil 1 år. Seksuell trakassering kan også rammes av straffeloven § 266, som fastslår at den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Likestillingsloven § 8 forbyr seksuell trakassering. Seksuell trakassering defineres her som «uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer». Den som har blitt utsatt for seksuell trakassering i strid med likestillingsloven, kan kreve oppreisning og erstatning, jf. likestillingsloven § 28. I arbeidslivet har arbeidsgiver oppreisnings- og erstatningsansvar uavhengig av skyld (objektivt ansvar). På andre samfunnsområder gjelder ansvaret dersom den som har diskriminert, kan bebreides for dette.

Medvirkning til de aktuelle handlingene er straffbart etter straffeloven § 15. Forsøk på de aktuelle handlingene er straffbart etter straffeloven § 16.

Omstendighetene nevnt i artikkel 42 nr. 1 medfører ikke straffrihet etter norsk rett. Den som får et barn til å utføre handlinger som nevnt i nr. 1, kan rammes som medvirker etter straffeloven § 15. Medvirkningsansvaret gjelder selv om barnet var under den kriminelle lavalderen.

Det gjøres etter norsk rett ikke unntak fra straffansvar på grunnlag av et forhold mellom offer og voldsutøver.

Straffeloven § 5 femte ledd fastslår at straffelovgivningen også gjelder for handlinger som er foretatt i utlandet av andre personer enn dem som omfattes av første til fjerde ledd, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i 6 år eller mer og er rettet mot noen som er norsk statsborger eller er bosatt i Norge.

Straffebudene som oppfyller konvensjonens kriminaliseringsforpliktelser gir grunnlag for straff fra bøter til fengsel i 21 år. Strafferammene anses tilstrekkelige for å oppfylle kravet om effektive, forholdsmessige og avskrekkende reaksjoner.

Straffeloven § 77 angir en rekke omstendigheter som skal regnes som skjerpende ved straffutmålingen. Flere av disse motsvarer de omstendigheter som oppregnes i artikkel 46. Oppregningen i bestemmelsen er for øvrig ikke uttømmende. Det vil si at domstolen, i den konkrete saken, i skjerpende retning vil kunne legge vekt på andre omstendigheter enn dem som er angitt i § 77, herunder de omstendigheter som nevnes i artikkel 46.

Straffeloven § 79 bokstav b gir på nærmere vilkår grunnlag for å forhøye fengselsstraffen når en tidligere domfelt person på ny har begått en straffbar handling av samme art som han tidligere er dømt for i utlandet.

3.6 Etterforskning, straffeforfølging, prosesslovgivning og beskyttelsestiltak (konvensjonen kapittel VI)

Konvensjonens kapittel VI fastsetter at partene ved lovgivning eller på annen måte skal treffe de tiltakene som er nødvendige for å sikre at etterforskning av voldshandlinger og straffeforfølgning av vold blir gjennomført uten unødig opphold. I Norge har den som utsettes for vold og trusler om vold i nære relasjoner krav på bistand, beskyttelse og en effektiv behandling av politi og rettsvesen. Vold i nære relasjoner er straffbart på linje med vold som skjer i andre sammenhenger og på andre arenaer. Hvordan politi, påtalemyndighet og domstoler håndterer saker om vold i nære relasjoner, betyr mye for tilliten hos den voldsutsatte og hos befolkningen generelt. At politi og rettsapparat sikrer en rask oppfølging av disse sakene kan ha en betydelig forebyggende effekt.

Politiets innsats mot vold i nære relasjoner er betydelig styrket de senere årene. Samtidig knyttes større oppmerksomhet til etterforskningen og behandlingen av denne type saker.

Det er utarbeidet en nasjonal handlingsplan for et løft av etterforskningsfeltet. En effektiv straffesakskjede med god kvalitet og fremdrift i alle ledd er en nødvendig forutsetning for å oppnå best mulig forebyggende effekt, økt rettsikkerhet for de involverte og en bedre kriminalitetsbekjempelse. Det fremgår av riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv for 2016 at saker om mishandling i nære relasjoner kan være så alvorlige at de omfattes av riksadvokatens sentrale prioriteringer. Påtalemyndigheten kan etter straffeprosessloven § 222 a nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, på annet vis krenke en annens fred eller begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person. Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted, eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. Er det nærliggende fare for at personen vil begå en straffbar handling overfor en annen person, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.

Den som har begått en straffbar handling kan i medhold av straffeloven § 57 ilegges kontaktforbud. Kontaktforbud er en strafferettslig reaksjon som idømmes av retten i en straffesak. Grunnvilkårene og virkningene er tilnærmet de samme som når det gjelder besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a. Dersom det anses nødvendig for at kontaktforbudet skal bli overholdt, kan retten bestemme at den kontaktforbudet retter seg mot, skal ilegges elektronisk kontroll i hele eller deler av perioden kontaktforbudet gjelder for («omvendt voldsalarm»).

Brudd på oppholds- og kontaktforbud rammes av straffeloven § 168, og kan straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Slikt brudd kan også være ledd i personforfølgelse som rammes av straffeloven § 266 og § 266 a.

Straffeprosessloven § 134 første ledd fastslår at bevisførsel om et vitnes tidligere seksuelle atferd bare må finne sted på den måte og i den utstrekning retten tillater, og at slik bevisførsel bør nektes når den ikke antas å være av vesentlig betydning.

I sivile saker følger det av tvisteloven § 22-6 første ledd at det ikke kan føres bevis om en parts eller et vitnes seksuelle atferd. Retten kan likevel tillate bevisføring som er av vesentlig betydning for avgjørelsen, og bestemmer hvordan og i hvilken utstrekning dette kan skje.

Fornærmedes begjæring er etter norsk rett ikke en nødvendig betingelse for etterforskning og straffeforfølging av de nevnte handlingene. Når det gjelder kroppskrenkelse etter straffeloven § 271 og seksuell handling uten samtykke etter straffeloven § 297, hvor påtalemyndigheten i medhold av straffeprosessloven § 62 a kan unnlate påtale hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, kan det legges vekt på om fornærmede ønsker påtale i vurderingen av om allmenne hensyn foreligger.

Etter nr. 2 skal partene treffe nødvendige tiltak for å sikre, i samsvar med vilkårene i sin interne rett, at statlige og frivillige organisasjoner og rådgivere innen vold i nære relasjoner på offerets forespørsel kan assistere og/eller støtte offeret under etterforskning og rettergang som gjelder handlinger som er fastsatt som straffbare i konvensjonen.

Politiets arbeid med beskyttelse av trusselutsatte er organisert gjennom nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse. Blant virkemidlene politiet benytter for å beskytte personer er voldsalarm, elektronisk kontroll, relokalisering, besøksforbud, patruljering, vakthold, adressesperre og skjerming av personopplysninger i folkeregisteret, og i ytterste konsekvens fiktiv identitet.

Kriminalomsorgen har etter straffegjennomføringsloven plikt til å varsle fornærmede eller dennes etterlatte dersom det er av betydning for dem å få kjennskap til tidspunktet for gjennomføring av straff utenfor fengsel (§ 16 syvende ledd), frigang (§ 20 annet ledd), permisjon eller straffavbrudd (§ 36 tredje ledd), unndragelse (§ 40 åttende ledd) og prøveløslatelse eller bostedsendring i prøvetiden (§ 42 sjette ledd). Det samme gjelder ved prøveløslatelse fra forvaring, jf. straffeloven § 45 sjette ledd.

Regler om fornærmedes rettigheter er gitt i straffeprosessloven. Det følger av § 93 e at første gang fornærmede eller etterlatte avhøres, skal politiet informere om deres rettigheter i saken. Etter domstolloven § 135 skal retten oppnevne tolk dersom den som tar del i forhandlingen ikke kan norsk. Straffeprosessloven § 230 og påtaleinstruksen kapittel 8 gir regler om rettigheter, plikter og gjennomføring av avhør. Bruk av tolk er ikke nevnt uttrykkelig, men bestemmelsene anvendes i praksis slik at fornærmede og andre vitner som ikke forstår norsk har rett til tolk under politiavhør.

Straffansvaret for fullbyrdet voldtekt (straffeloven § 291), voldtekt av barn under 14 år (straffeloven § 299) og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år (straffeloven § 302) foreldes ikke, jf. straffeloven § 91.

Ved tvangsekteskap (straffeloven § 253) og kjønnslemlestelse (straffeloven § 284) løper fristen for foreldelse først fra den dag fornærmede fyller 18 år, jf. straffeloven § 87 første ledd. Det samme gjelder ved voldtekt av barn under 14 år (straffeloven § 299) og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år (straffeloven § 302).

Tvangsabort og tvangssterilisering som regnes som grov kroppsskade etter straffeloven § 274 annet ledd, jf. § 11, foreldes etter 15 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav d.

Departementet mener at foreldelsesreglene oppfyller konvensjonens krav.

3.7 Migrasjon og asyl (konvensjonen kapittel VII)

Konvensjonens kapittel VII pålegger partene å vedta intern lovgivning eller å treffe andre tiltak som sikrer at vold blir tatt i betraktning ved migrasjon og asyl. Etter norsk rett må personer som er gitt oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer til en person bosatt i Norge, som hovedregel returnere til hjemlandet dersom samlivet opphører før utlendingen har fått permanent oppholdstillatelse i Norge. Lovgiver har ønsket å sikre at personer som er utsatt for mishandling ikke tvinges til å velge mellom å reise ut av Norge eller å forbli i et skadelig samliv. Personer som har blitt utsatt for mishandling i samlivsforholdet, og som har hatt en tillatelse som ektefelle eller samboer, har derfor etter søknad rett til fortsatt opphold etter et samlivsbrudd, jf. utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. Der omstendighetene ikke omfattes av utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, for eksempel fordi mishandlingen ikke er utført i samlivet, kan det vurderes om oppholdstillatelse skal gis etter utlendingsloven § 38 (oppholdstillatelse av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge). For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. I motsetning til utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, gir ikke lovens § 38 et rettskrav på oppholdstillatelse. I slike saker vil mishandlingen søkeren har vært utsatt for være ett av flere momenter som er aktuelle i vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som tilsier at tillatelse kan gis.

Etter nr. 2 skal partene treffe nødvendige tiltak for å utsette en sak om utvisning som er opprettet knyttet til en oppholdstillatelse som er avhengig av ektefelle eller partner, slik at offeret får mulighet til å søke om selvstendig oppholdstillatelse. I henhold til norsk praksis vil det ikke opprettes utvisningssak knyttet til den voldsutsatte utlendingen som følge av at vedkommende kan risikere å stå uten en tillatelse dersom ektefellen blir utvist. Den voldsutsatte vil heller ikke bli tvangsreturnert sammen med sin ektefelle. Etter norsk regelverk vil forpliktelsen knytte seg til utsettelse av den voldsutsattes sak om tilbakekall av oppholdstillatelsen i de tilfellene hvor vedkommendes tillatelse er avhengig av den voldelige ektefellens eller partnerens oppholdstillatelse.

Dersom norske utlendingsmyndigheter vurderer å kalle tilbake den voldsutsattes oppholdstillatelse som følge av et samlivsbrudd, vil det bli gitt et forhåndsvarsel. Vedkommende vil ha tid og mulighet til å fremsette en søknad om midlertidig oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. En utlending som søker oppholdstillatelse på nytt faktisk eller rettslig grunnlag, kan få fortsatt opphold på samme vilkår som tidligere tillatelse inntil søknaden er endelig avgjort, jf. utlendingsloven § 61 syvende ledd. Vedkommende har rett til dette dersom vedkommende søker om ny tillatelse senest én måned før utløpet av gjeldende tillatelse.

Det følger av nr. 3 at partene skal gi fornybar oppholdstillatelse til et offer dersom slikt opphold anses nødvendig ut i fra offerets personlige situasjon, eller når det er nødvendig for at offeret skal kunne samarbeide i forbindelse med etterforskning eller straffesak.

I tilfeller omhandlet av bokstav a, dvs. opphold som anses nødvendig ut i fra offerets personlige situasjon, kan norske utlendingsmyndigheter vurdere å gi en tillatelse etter utlendingsloven § 38 på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. Det er ikke presisert i lovbestemmelsen at utlendingsmyndighetene i vurderingen blant annet kan legge vekt på at søkeren har vært offer for vold i nære relasjoner, slik det er presisert når personen har vært offer for menneskehandel, jf. § 38 andre ledd bokstav d. Bestemmelsen anses likevel å være dekkende for de tilfeller konvensjonen omhandler. Det kan også vurderes å gi oppholdstillatelse etter § 53 annet ledd dersom offeret som følge av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forholdene der og vedkommende har hatt en tillatelse etter § 40 (oppholdstillatelse til ektefeller) eller § 41 (oppholdstillatelse til samboere).

I tilfeller omhandlet av artikkelens bokstav b, dvs. opphold som anses nødvendig for at offeret skal kunne samarbeide i forbindelse med etterforskning eller straffesak, kan utlendingsmyndighetene vurdere å gi en tillatelse etter utlendingsloven § 38.

Etter nr. 4 skal partene treffe tiltak som er nødvendige for å sikre at offer for tvangsekteskap som er tatt med til et annet land for å bli giftet bort, og som følge av dette har mistet sin oppholdstillatelse, kan få denne statusen tilbake.

Utlendinger som nektes å komme tilbake til Norge etter et opphold i hjemlandet, kan etter norsk rett innvilges oppholdstillatelse dersom de i Norge ville ha hatt rett til oppholdstillatelse som følge av mishandling i samlivet etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, jf. § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-9. Tilsvarende gjøres det unntak fra reglene om bortfall av permanent oppholdstillatelse for utlending som holdes i utlandet mot sin vilje, og som ville ha hatt rett til oppholdstillatelse som følge av mishandling i samlivet, jf. utlendingsloven § 62 femte ledd, jf. utlendingsforskriften § 11-8 annet ledd.

I saker der personen er utsatt for tvangsekteskap i utlandet og forhindres fra å reise tilbake, slik at en midlertidig eller permanent oppholdstillatelse utløper eller bortfaller, kan det etter en konkret vurdering gis en tillatelse etter utlendingsloven § 38 (oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge).

I utlendingslovens forarbeider er det lagt vekt på behovet for et særskilt kjønnsperspektiv ved flyktningerettslige vurderinger. I utlendingsloven § 29 andre ledd bokstav f er det presisert at forfølgelse blant annet kan ta form av handlinger som er «rettet særskilt mot kjønn». I utlendingsloven § 30 første ledd bokstav c er det presisert hva konvensjonsgrunnen spesiell sosial gruppe innebærer, herunder at tidligere ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer av en spesiell sosial gruppe. Det er anerkjent i norsk praksis at forfølgelse på grunn av kjønn dekkes av denne konvensjonsgrunnen. Dersom risikoen for forfølgelse skriver seg fra andre enn myndighetene, er det ikke et vilkår at motivet for forfølgelsen kan knyttes til søkerens medlemskap i en spesiell sosial gruppe, dersom myndighetenes manglende vilje til å gi beskyttelse er begrunnet i søkerens medlemskap i gruppen. Dette innebærer blant annet at kvinner som blir utsatt for mishandling av sin ektefelle kan anses som forfulgt på grunn av medlemskap i en spesiell sosial gruppe, dersom myndighetenes mangel på vilje til å gi beskyttelse har sammenheng med at de er kvinner.

Justis- og beredskapsdepartementet har gitt retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse i G-08/2012. Det fremgår her at det må sikres en kjønnssensitiv tilnærming på alle stadier av saksbehandlingen. En kjønnssensitiv fortolkning og anvendelse av flyktningkonvensjonen innebærer at man er seg bevisst at kjønn kan være en relevant faktor. Retningslinjene omtaler informasjon til asylsøkere om kjønnsrelatert forfølgelse, gjennomføring av asylintervjuer og vurdering av anførsler. Videre omfatter rundskrivet en nærmere gjennomgang av asylvurderingen, samt en omtale av oppholdstillatelse av humanitære grunner.

Utlendinger som søker beskyttelse i Norge skal gis tilbud om innkvartering, jf. utlendingsloven § 95. Mottakstilbudet for asylsøkere er i stor grad regulert gjennom retningslinjer utarbeidet av Utlendingsdirektoratet (UDI). I UDIs rundskriv fremgår det at det skal gis informasjon til nyankomne asylsøkere om kvinners rettigheter og likestilling, og informasjon om vold i nære relasjoner. Enslige kvinner skal tilbys et botilbud fysisk skjermet fra menn. Mottakene skal i størst mulig grad sikre at kvinner ikke blir utsatt for vold, trakassering eller seksuelle overgrep, og skal ha skriftlige rutiner for å håndtere vold og overgrep mot kvinner dersom det oppstår. Videre er det krav til identifisering og oppfølging av beboere i mottak som kan være utsatt for menneskehandel, vold i nære relasjoner eller barneekteskap, for blant annet å tilrettelegge for et trygt botilbud og bidra til at ofre mottar nødvendig bistand fra andre instanser.

Retningslinjene omfatter også krav til differensiering av beboerrettede tiltak i mottak, herunder skal det legges til rette for egen kvinnegruppe, og for at kvinner kan delta i praktisk beboermedvirkning. For transittmottak er det krav om å ha en ansatt med relevant kompetanse som følger opp kvinner som har behov for det med individuelle råd og informasjon.

Utlendingsloven § 73 gjelder absolutt vern mot utsendelse for det tilfelle at noen står overfor en reell fare for dødsstraff, tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Bestemmelsen er ment å gjenspeile våre internasjonale forpliktelser om absolutt returvern, og gjelder alle former for vedtak etter loven, jf. bestemmelsens fjerde ledd.

3.8 Internasjonalt samarbeid (konvensjonen kapittel VIII)

Konvensjonens kapittel VIII fastsetter at partene i størst mulig utstrekning skal samarbeide med hverandre, ved å ta i bruk relevante internasjonale og regionale avtaler om samarbeid i sivile og strafferettslige saker. I saker som omfattes av konvensjonen vil politiets internasjonale samarbeid kunne være av avgjørende betydning. Som nasjonalt kontaktpunkt bistår Kripos med å finne de mest formålstjenlige kanaler for slikt samarbeid. De viktigste kanalene er Interpol, Eurojust, Europol og Schengen-samarbeidet. Politiet støtter seg i tillegg til disse på Østersjøsamarbeidet og Politi- og tollsamarbeidet i Norden (PTN). Norge har et omfattende internasjonalt samarbeid hva gjelder utlevering av personer som enten er siktet i straffesaker eller som er domfelt. Norge har tiltrådt flere internasjonale konvensjoner på området, blant annet Europarådskonvensjonen om utlevering av 1957, og har flere bilaterale avtaler på feltet. Norge er gjennom en samarbeidsavtale med EU, tilsluttet Schengen-konvensjonen av 1990. Det jobbes kontinuerlig for å styrke det internasjonale samarbeidet når det gjelder utlevering. I den senere tid har Norge, sammen med de andre nordiske landene, inngått en konvensjon om nordisk arrestordre, som trådte i kraft i 2012. Videre har Norge inngått en parallellavtale med EU og Island om overleveringsprosedyre mellom partene (avtalen er ikke trådt i kraft)

Norge har ratifisert europarådskonvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker av 1959 med tilleggsprotokoller. I tillegg har Norge inngått en tilknytningsavtale med EU som blant annet gjelder konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker mellom EUs medlemsstater av 2000. Som følge av dette ble det i 2012 vedtatt endringer i domstolloven, utleveringsloven, straffeprosessloven, ekomloven og politiloven. Endringene trådte i kraft i 2013.

Når det gjelder gjensidig hjelp i sivile saker anses Haagkonvensjonen av 1970 om bevisopptak i sivile saker som det mest relevante instrumentet.

Det følger av politiregisterloven § 22 første ledd at opplysninger kan utleveres til utenlandske samarbeidende politimyndigheter for å avverge eller forebygge lovbrudd. Opplysninger kan for øvrig utleveres til eller på annen måte gjøres tilgjengelig for utenlandske myndigheter eller internasjonale organisasjoner når dette følger av lov eller konvensjon eller avtale som er bindende for Norge, eller av avtale inngått mellom norske og andre nordiske myndigheter, jf. politiregisterloven § 22 annet ledd.

Europarådets personvernkonvensjon ble ratifisert av Norge i 1984, og trådte i kraft i 1985. I norsk rett reguleres behandlingen av personopplysninger i personopplysningsloven. Behandlingen av helseopplysninger reguleres i helseregisterloven og pasientjournalloven. For politi og påtalemyndighet gjelder politiregisterloven.

3.9 Konvensjonens avsluttende bestemmelser: Overvåkingsmekanisme, forholdet til andre internasjonale avtaler, konvensjonsendringer, sluttbestemmelser (konvensjonen kapittel IX, X, XI, XII og tillegget)

Artiklene i konvensjonen kapittel IX til XII samt tillegget pålegger ikke noen direkte forpliktelser som skal gjennomføres i norsk rett. Det vises for så vidt gjelder disse artiklene til konvensjonsteksten og omtalen ovenfor under punkt 2.2.