9 Lovens stedlige virkeområde
9.1 Innledning
De gjeldende lovene om gjennomføring av FN-sanksjoner og restriktive tiltak har ingen bestemmelser som angir lovens stedlige virkeområde. Dette er i dag regulert i forskrift. Departementet behandler i dette kapitlet spørsmålet om det bør inntas en egen bestemmelse i den nye sanksjonsloven som fastsetter lovens stedlige virkeområde (punkt 9.2). Departementet behandler deretter særskilt spørsmålet om sanksjonslovens anvendelse for Svalbard, Jan Mayen og bilandene (punkt 9.3) og i denne forbindelse om eksportkontrolloven også bør gis anvendelse for disse områdene (punkt 9.4).
9.2 Forslag om en egen lovbestemmelse om lovens stedlige virkeområde
9.2.1 Gjeldende rett
Som nevnt innledningsvis, inneholder ikke de gjeldende lovene om gjennomføring av sanksjoner og restriktive tiltak bestemmelser som angir lovens stedlige virkeområde.
Gjeldende fullmaktslover gir generelle hjemler til å treffe de bestemmelser som er nødvendige for å gjennomføre bindende FN-sanksjoner eller andre internasjonale, ikke-militære tiltak som Norge slutter opp om. I forarbeidene til lov om bindende FN-vedtak er det lagt til grunn at den generelle hjemmelen blant annet kan benyttes til å regulere virkeområdet dersom norsk strafferetts stedlige virkeområde er utilstrekkelig til å gjennomføre Sikkerhetsrådets bindende vedtak. Departementet uttalte følgende om dette i Ot.prp. nr. 64 (1966–67) s. 10:
«Hva angår den stedlige rekkevidde av Kongens bestemmelser, bemerkes at denne vil rette seg etter Sikkerhetsrådets vedtak i de enkelte tilfelle, og hva som er nødvendig for å gjennomføre slike vedtak.
Heller ikke rekkevidden av lovens straffebestemmelser volder noen vanskeligheter, til tross for den begrensning av norsk strafferetts virkekrets som inneholdes i straffeloven § 12 [tilsvarer gjeldende straffelov §§ 4 og 5]. Det uttales nemlig i straffeloven § 12 at denne bestemmelse er avgjørende for norsk strafferetts virkekrets bare «for så vidt intet annet er bestemt». Bestemmelsen i utkastet § 1 om fullmakt for Kongen til å treffe tiltak til gjennomføring av Sikkerhetsrådets bindende vedtak, gjør det unødvendig å innta en uttrykkelig bestemmelse om at straffelovens § 12 kan fravikes hvis Sikkerhetsrådet bindende vedtak skulle kreve det. Hvis et vedtak av Sikkerhetsrådet medfører at tiltakene må gis en videre stedlig anvendelse enn det som etter straffeloven § 12 er norsk strafferetts vanlige virkekrets, vil nemlig hjemmelen i utkastets § 1 tillate Kongen å treffe de nødvendige tiltak til gjennomføring av vedtaket. Disse vil så i medhold av utkastets § 2 være straffbare uten hensyn til bestemmelsen i straffeloven § 12. Utkastet § 1, sammenholdt med § 2, vil nettopp gi Kongen hjemmel for å treffe annen bestemmelse om forbudenes stedlige virkekrets dersom Sikkerhetsrådets vedtak krever det.»
Spørsmålet om virkeområdet ble ikke særskilt drøftet i tilknytning til lov om iverksetting av internasjonale ikke-militære tiltak, men loven har en tilsvarende generell fullmaktsbestemmelse, kombinert med en tilsvarende straffebestemmelse, som lov om bindende FN-vedtak.
Med grunnlag i de generelle hjemmelsbestemmelsene er praksis i dag at reglenes stedlige virkeområde reguleres nærmere i hver enkelt forskrift på følgende standardiserte måte, som samsvarer med EUs jurisdiksjonsbestemmelser i forordninger om gjennomføring av FN-sanksjoner og EUs egne restriktive tiltak:
«§ 1. Virkeområde
Denne forskriften med vedlegg kommer til anvendelse:
a) på norsk territorium, inkludert norsk luftrom
b) om bord på alle luftfartøy eller fartøy under norsk jurisdiksjon
c) overfor alle norske statsborgere uansett hvor de befinner seg
d) overfor alle juridiske personer, enheter og organer som er etablert eller stiftet i henhold til norsk lovgivning
e) overfor alle juridiske personer, enheter og organer med hensyn til forretningsvirksomhet de driver helt eller delvis i Norge.»
9.2.2 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo i høringsnotatet at det tas inn en egen bestemmelse om lovens virkeområde i den nye sanksjonsloven § 3, og at denne tar utgangspunkt i reguleringen av virkeområdet i EU-regelverket, men med noen tilpasninger. Departementet uttalte følgende om dette i høringsnotatet:
«Dagens praksis med en særskilt regulering av virkeområdet for sanksjonslovgivningen er nødvendig for at Norge fullt ut skal kunne gjennomføre tiltakene man har sluttet opp om og for å påse at den norske gjennomføringen samsvarer med våre folkerettslige forpliktelser overfor FN. Også når det gjelder tiltak vedtatt i EU, er det en fordel at virkeområdet for de norske gjennomføringsbestemmelsene i størst mulig grad samsvarer med reguleringen i EU. Departementet foreslår at det tas inn en egen bestemmelse om lovens virkeområde, og at denne tar utgangspunkt i reguleringen av virkeområdet til EU-regelverket.
Etter forslaget til § 3 første ledd bokstav a vil loven for det første gjelde på norsk territorium, inkludert norsk luftrom. Formuleringen tilsvarer EUs bestemmelse om virkeområdet for EUs sanksjonsregelverk bokstav a. Formuleringen omfatter både landterritoriet, sjøterritoriet, i tillegg til norsk luftrom.
Videre vil loven etter forslaget til bokstav b gjelde på alle fartøy, herunder luftfartøy, og boreplattformer eller lignende flyttbare innretninger under norsk jurisdiksjon. Departementet har her valgt å basere seg på formuleringen i EUs bestemmelse om virkeområde bokstav b, men slik at også boreplattformer eller lignende flyttbare innretninger er tatt uttrykkelig med, jf. formuleringen i straffeloven § 4 bokstav c.
Forslaget til bokstav c fastslår at loven vil gjelde overfor alle norske statsborger og personer med bosted i Norge, uansett hvor de befinner seg. Forslaget skiller seg fra reguleringen i EU ved at det også foreslås å inkludere personer med bosted i Norge. Etter departementets syn er dette bedre i samsvar med løsningen valgt i tilsvarende bestemmelser i norsk lovgivning, herunder reguleringen i straffeloven § 5.
Forslaget til bokstav d slår fast at loven kommer til anvendelse på foretak registrert i Norge. Formuleringen «foretak registrert i Norge» er etter departementets syn tydeligere enn ordlyden i bokstav d i EUs bestemmelse om virkeområdet. Denne og tilsvarende formuleringer benyttes mye i norsk lovgivning, blant annet i straffeloven § 5 første ledd bokstav c.
Den standardiserte forskriftsbestemmelsen basert på reguleringen i EU inneholder i bokstav e en bestemmelse om at forskriftene også skal gjelde overfor alle juridiske personer med hensyn til forretningsvirksomhet de driver helt eller delvis i Norge. Departementet kan ikke se at bestemmelsen vil ha noen praktisk betydning ved siden av forslaget til § 3 første ledd bokstav a som slår fast at loven gjelder på norsk territorium. Departementet foreslår derfor ikke å ta denne bestemmelsen inn i loven, men understreker at dette ikke innebærer et virkeområde som avviker fra EUs reguleringer.»
9.2.3 Høringsinstansenes syn
Forsvarsdepartementet har følgende innvending til vurderingen i høringsnotatet om at bokstav e i EUs standardiserte jurisdiksjonsbestemmelse ikke har noen praktisk betydning ved siden av forslaget til § 3 første ledd bokstav a:
«Til (…) forslaget om å ikke innta bokstav e) i EUs standard jurisdiksjonsbestemmelser i forslag til virkeområdebestemmelse i ny sanksjonslov § 3 første ledd, viser Forsvarets Forskningsinstitutt til at borttagelsen av bokstav e) kan «skape en viss uklarhet i lovens virkeområde knyttet til virksomheter i det digitale domene hvor utenlandske juridiske personer, enheter og organer anvender digitale tjenesteelementer som eies av et selskap registrert i Foretaksregisteret, men hvor handlingen skjer utenfor norsk territorium, eks. hvor servere befinner seg i et annet land. Dette inkluderer også (utenlandske) juridiske personer, enheter og organer som skulle ha (ny)registrert seg i Foretaksregisteret, men som av forskjellige grunner ikke har gjort dette.»
I den grad norske myndigheter ønsker å kunne utøve effektive sanksjoner overfor utenlandske juridiske personer, enheter og organer, som søker å utnytte virksomheter med norsk base, men med aktivitet også utenfor norsk territorium, anbefaler Forsvarets Forskningsinstitutt derfor at det likevel vurderes å ta alternativet i bokstav e) inn i virkeområdebestemmelsen i § 3.»
9.2.4 Departementets vurdering
Bare Forsvarsdepartementet har hatt merknader til departementets forslag i høringsnotatet til bestemmelse om lovens virkeområde. Forsvarsdepartementet viser til at Forsvarets forskningsinstitutt anbefaler at man også inntar et alternativ i virkeområdebestemmelsen tilsvarende bokstav e i den gjeldende standardiserte forskriftsbestemmelsen om virkeområde, som gjelder virksomhet som helt eller delvis drives i Norge.
Siden det kan være uklart i hvilken grad bokstav e i den standardiserte virkeområdebestemmelsen i gjeldende sanksjonsforskrifter, som er basert på EUs regulering, har en selvstendig praktisk betydning, foreslår departementet at man likevel inntar dette alternativet i den nye sanksjonslovens virkeområdebestemmelse. Begrunnelsen for dette er å sikre at det norske regelverket er fullt ut harmonisert med EUs regelverk i tilfeller hvor Norge gjennomfører i norsk rett EUs restriktive tiltak som Norge har sluttet opp om. Som i lovforslagets § 3 første ledd bokstav d brukes formuleringen «foretak» i stedet for «juridiske personer, enheter og organer», som er begrepet brukt i EUs regelverk og gjeldende sanksjonsforskrifter.
9.3 Sanksjonslovens anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og bilandene
9.3.1 Gjeldende rett
Det følger av lov om Svalbard § 2, lov om Jan Mayen § 2 og lov om Bouvet-øya, Peter Is øy og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven) § 2 at norsk privatrett, strafferett og norsk lovgivning om rettspleien gjelder for de nevnte områdene. Videre slår bestemmelsene fast at annen lovgivning ikke gjelder med mindre annet er særskilt fastsatt.
Gjeldende lover til gjennomføring av FN-sanksjoner og restriktive tiltak inneholder ikke noen særskilt regulering av lovenes anvendelse på Svalbard, Jan Mayen eller bilandene. Det har heller ikke vært praksis for å regulere dette i forskriftene med hjemmel i de generelle fullmaktsbestemmelsene.
Etter straffeloven § 4 gjelder straffelovgivningen for Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Begrepet «straffelovgivningen» favner i utgangspunktet videre enn kun straffelovens bestemmelser. Det er imidlertid uklart i hvilken utstrekning dette fører til at spesiallovgivning som har bestemmelser om straff, anses å komme til anvendelse på Svalbard og de øvrige områdene uten at det er fastsatt særskilt. I praksis er det derfor vanlig at det angis særskilt dersom bestemmelser i spesiallovgivningen, eller i medhold av spesiallovgivingen, skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.
I utgangspunktet gjelder derfor ikke bestemmelser gitt i medhold av dagens fullmaktslover for de nevnte områdene.
Som nevnt ovenfor i punkt 4.1.3, gjennomføres imidlertid reiserestriksjoner på Svalbard gjennom forskrift om bortvisning og utvisning av personer fra Svalbard § 1 andre ledd, som har hjemmel i Svalbardloven.
9.3.2 Folkerettslige forpliktelser
9.3.2.1 Norges forpliktelser etter FN-pakten
Folkerettslige forpliktelser vil som utgangspunkt gjelde for hele Norges territorium. Dette utgangspunktet gjelder med mindre det er gjort særskilt unntak fra forpliktelsene for noen del av territoriet, eller noe annet følger av en tolkning av de aktuelle bestemmelsene.
Særlig når det gjelder bilandene, vil mange folkerettslige forpliktelser ikke få noen praktisk betydning. Dette skyldes områdenes beliggenhet, begrenset aktivitet og ingen eller liten bosetning. Ved den nærmere utformingen av regelverk til gjennomføring av folkerettslige forpliktelser i norsk rett kan det være naturlig å se hen til i hvilken grad forpliktelsene vil ha praktisk betydning i disse områdene og mulighetene for å håndheve dem der.
Spørsmålet om gjennomføring av folkerettslig bindende sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd må vurderes med dette som utgangspunkt. Når det gjelder gjennomføring av restriktive tiltak vedtatt av EU eller eventuelle andre tiltak som Norge velger å slutte opp om, har Norge derimot i utgangspunktet ikke en tilsvarende folkerettslig plikt, men står fritt til å vurdere om tiltakene bør gjelde også for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.
9.3.2.2 Norges forpliktelser etter Svalbardtraktaten
Et særskilt spørsmål er om Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 legger begrensninger på norsk gjennomføring av sanksjoner og restriktive tiltak på Svalbard.
Svalbardtrakten artikkel 3 krever likebehandling av borgere og selskap innenfor definerte saklige og geografiske områder. Dette gjelder blant annet adgang til øygruppen i tillegg til likebehandling innen maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet. Det er også et krav til likebehandling ved innførsel, utførsel og gjennomførsel av varer.
Departementet legger generelt til grunn at gjennomføring av sanksjoner og restriktive tiltak ikke vil være i strid med Svalbardtraktatens likebehandlingsregler så lenge sanksjonene er begrunnet i saklige og legitime hensyn, og ikke i individers eller enheters nasjonalitet.
Som nevnt i kapittel 4 ovenfor, er imidlertid sanksjonsfeltet i stadig utvikling. Det innebærer at det er vanskelig å forutse hvilke typer tiltak som vil kunne være omfattet av et sanksjonsregime i fremtiden. Det kan derfor ikke utelukkes at det kan oppstå konflikt mellom enkelte tiltak og forpliktelser etter Svalbardtraktaten.
Ved eventuell motstrid mellom bindende FN-sanksjoner og Svalbardtrakten, vil det følge av forrangsbestemmelsen i FN-paktens artikkel 103 at forpliktelsen til å gjennomføre FN-sanksjonene går foran Svalbardtraktaten. Skulle det derimot oppstå motstrid mellom restriktive EU-tiltak, eller andre internasjonale sanksjoner som Norge velger å slutte opp om basert på en politisk vurdering, og Svalbardtraktaten, vil sistnevnte måtte gå foran. Hvis sanksjonslovgivningen gis generell anvendelse på Svalbard, som foreslått av departementet, jf. punkt 9.3.3 nedenfor, vil i så fall den generelle folkerettsreservasjonen som foreslås inntatt i loven, jf. punkt 6 ovenfor, komme til anvendelse. Det samme gjelder dersom det skulle være motstrid mellom restriktive tiltak Norge har sluttet opp om og Norges forpliktelser etter Antarktistraktaten eller andre konvensjoner.
9.3.3 Forslaget i høringsnotatet
Departementet viste i høringsnotatet til at hensynet til et likeartet regelverk og til en effektiv gjennomføring av tiltakene i utgangspunktet tilsier at sanksjonsregelverket også gis anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Departementet understreket at det er viktig at sanksjonsregelverket ikke kan omgås via disse områdene. I lys av graden av virksomhet og befolkningens størrelse, foreslo departementet imidlertid bare at loven gis anvendelse på Svalbard, hvor det praktiske behovet er størst, og Jan Mayen.
Når det gjelder bilandene, begrenset departementet seg til å foreslå at Kongen gis fullmakt til å beslutte i forskrift at loven skal gjelde for disse områdene dersom dette etter en nærmere vurdering anses hensiktsmessig. Departementet begrunnet dette med at det praktiske behovet for å gi sanksjonslovgivningen anvendelse er mindre for bilandene. Det ble også vist til at dersom loven skal gis anvendelse for disse områdene, reiser dette særskilte spørsmål knyttet til håndhevelsen av loven.
9.3.4 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget om å gi sanksjonsloven anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, samt å gi Kongen fullmakt til å gi loven anvendelse på bilandene dersom dette anses hensiktsmessig.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) uttaler at de ser svært positivt på forslaget om at sanksjonsloven gis anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, samt å utvide eksportkontrollovens virkeområde til å gjelde for disse områdene.
Finans Norge uttrykker seg positiv til at lovens geografiske område klargjøres.
9.3.5 Departementets vurdering
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det inntas en bestemmelse i den nye sanksjonsloven som fastsetter at loven gis anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, samt at Kongen gis fullmakt til i forskrift å gi loven anvendelse også for bilandene dersom dette etter en nærmere vurdering anses hensiktsmessig. De høringsinstansene som har uttalt seg om dette, har støttet forslaget.
9.4 Eksportkontrollovens anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og bilandene
9.4.1 Innledning
Våpenembargoer gjennomføres etter gjeldende praksis hovedsakelig med grunnlag i lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi mv. (eksportkontrolloven). Eksportkontrolloven gjelder ikke på Svalbard, Jan Mayen og i bilandene. Som følge av departementets vurdering av at det er nødvendig å gi sanksjonslovgivningen anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, samt at det forslås å gi en forskriftshjemmel for å gi lovgivningen anvendelse også på bilandene, vurderes det i det følgende om tilsvarende endringer bør gjøres i eksportkontrolloven.
9.4.2 Gjeldende rett
Eksportkontrolloven § 1 lyder:
«Kongen kan bestemme at varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militært bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger, jf. straffeloven § 131, ikke må utføres fra norsk tollområde uten særskilt tillatelse. Det kan også settes forbud mot at det uten særskilt tillatelse ytes tjenester som nevnt i første punktum. Det kan settes vilkår for tillatelsene.
Kongen kan likeså sette forbud mot at personer som har bopel eller oppholdssted i Norge og norske selskaper, stiftelser og sammenslutninger uten særskilt tillatelse driver handel med, formidler eller på annen måte bistår ved salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet. Tilsvarende gjelder for strategiske varer og teknologi som er nærmere angitt i forskrift.
Kongen gir nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av loven.»
Som det fremgår av bestemmelsen, gjelder eksportkontrolloven utførsel fra «norsk tollområde». Lov om toll og vareførsel (tolloven) § 1-1 bokstav i fastsetter at norsk tollområde består av det norske fastlandet med tilhørende territorialfarvann, men at det ikke omfatter Svalbard, Jan Mayen og Norges biland.
Forarbeidene til eksportkontrolloven sier ikke noe uttrykkelig om hvorfor loven er begrenset til å gjelde utførsel fra norsk tollområde. Tollvesenets kontroll med varer som utføres fra tollområdet, er imidlertid en sentral del av kontrollapparatet til loven som beskrevet nærmere i Ot.prp. nr. 9 (1987–88) Om lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi, kapittel 5.3.
Til sammenligning fastsetter lov om innførsle- og utførsleregulering 6. juni 1997 nr. 32 (innførsle- og utførslereguleringslova) § 1 annet ledd at denne loven også gjelder for Svalbard, Jan Mayen og bilandene. Lovens § 1 lyder:
«Kongen kan, med dei innskrenkingar som fylgjer av avtale med framand stat eller internasjonal organisasjon, gje føresegn om forbod mot eller krav om serskilt løyve for innførsle eller utførsle av varer, medreikna levande planter og dyr. Det kan fastsetjast serskilde vilkår for slikt løyve.
Føresegnen i fyrste leddet gjeld og for innførsle frå og utførsle til Svalbard, Jan Mayen og land underlagd Noreg. Føresegnen om utførsle gjeld og all levering til utlandet av varer som er vunne ved fiske eller fangst frå norsk farty.»
9.4.3 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo i høringsnotatet å utvide også eksportkontrollovens virkeområde til å gjelde Svalbard og Jan Mayen. Når det gjelder bilandene, foreslo departementet, på samme måte som for den nye sanksjonsloven, at Kongen gis fullmakt til i forskrift å gi eksportkontrollregelverket anvendelse for disse områdene dersom dette etter en nærmere vurdering anses hensiktsmessig ut fra det praktiske behovet og muligheten til håndhevelse av regelverket der, se nærmere punkt 9.3.3. ovenfor. Departementet foreslo på denne bakgrunn å gå bort fra begrepet «norsk tollområde» i eksportkontrolloven § 1 og erstatte det med «Norge». I tillegg foreslo departementet et nytt tredje ledd i eksportkontrolloven § 1 hvor det presiseres at loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen og at Kongen i forskrift kan bestemme at eksportkontrolloven også skal gjelde for bilandene.
Departementet begrunnet forslaget på følgende måte i høringsnotatet:
«Dette vil muliggjøre gjennomføring av våpenembargoer som er en del av bindende FN-sanksjoner eller av andre internasjonale tiltak som Norge slutter opp om, på hele det norske territoriet. Det vil også sikre den nødvendige sammenhengen mellom sanksjons- og eksportkontrollregelverket. Dette er også nødvendig for å sikre at Svalbard, Jan Mayen og eventuelt bilandene ikke kan bli utnyttet for transitt eller til omgåelse av norsk eksportkontrollregelverk på fastlandet.
Forslaget vil innebære at lisensplikten etter forskrift 19. juni 2013 nr. 718 om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester (eksportkontrollforskriften) kan utvides til også å gjelde for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, og at brudd på lisensplikten vil være straffbart. Samtidig er det begrensede kontrollmuligheter når det gjelder etterlevelsen av eksportkontrollregelverket på Svalbard, Jan Mayen og bilandene siden Tolletaten i dag ikke kontrollerer vareførselen til og fra disse områdene. Mangelen på kontrollmuligheter vil innebære en mindre effektiv gjennomføring av eksportkontrollregelverket på Svalbard mv. enn på fastlandet. Det geografiske virkeområdet for eksportkontrollregeleverket bør likevel utvides for å legge til rette for at det kan innføres lisensplikt for utførsel av forsvarsmateriell mv. fra hele det norske territoriet med tilhørende straffebestemmelser for brudd på regelverket.
Når det gjelder spørsmålet om innføring av kontroll med vareførsel til og fra Svalbard, er dette et spørsmål som er til vurdering, men som faller utenfor rammene for dette høringsnotatet.»
9.4.4 Høringsinstansenes syn
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ser svært positivt på forslaget om at eksportkontrollovens virkeområde utvides til også å gjelde for Svalbard og Jan Mayen. PST uttaler følgende til støtte for dette:
«Svalbard er gjenstand for økende internasjonal interesse, og forskningsinstitusjoner fra flere arktiske og ikke-arktiske stater har permanent tilstedeværelse der. Fraværet av eksportkontroll på Svalbard har medført at PST ikke har vært i stand til å understøtte Norges internasjonale forpliktelser på feltet med forebygging og etterforskning av teknologi knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen og brudd på eksportkontrolloven, og forslaget om å utvide eksportkontrollovens virkeområde vil være et nyttig verktøy for PST i disse sakene.»
Forsvarsdepartementet viser til at dens underliggende etat Forsvarsmateriell er enig i at det er hensiktsmessig at anvendelsesområdet for eksportkontrolloven utvides for å sikre sammenheng mellom reglene for sanksjoner og eksportkontroll.
Finans Norge mener det er positivt at sanksjonslovens geografiske område klargjøres, og at definisjonen blir lik i sanksjonsloven og i eksportkontrolloven. Finans Norge anser at departementets forslag om å erstatte begrepet «norsk tollområde» i eksportkontrollovens § 1 til «Norge» er nødvendig for å muliggjøre kontroll av etterlevelsen av eksportkontrollregelverket på Svalbard, Jan Mayen og bilandene.
9.4.5 Departementets vurdering
Departementet opprettholder forslaget om å utvide eksportkontrollovens virkeområde til å gjelde Svalbard og Jan Mayen. Det samme gjelder forslaget om at Kongen gis fullmakt til i forskrift å gi eksportkontrolloven anvendelse også for bilandene dersom dette etter en nærmere vurdering anses hensiktsmessig ut fra det praktiske behovet og muligheten til håndhevelse av regelverket der. Høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter departementets forslag.