Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 73 L (2016–2017)

Endringer i barnevernloven (barnevernsreform)

Til innholdsfortegnelse

12 Akuttilbudet

12.1 Gjeldende rett

For å ivareta barn i en akutt og alvorlig livssituasjon, vil det i enkelte tilfeller være nødvendig å treffe midlertidige og akutte vedtak for å beskytte barnet. Barnevernloven inneholder derfor særlige saksbehandlingsregler om midlertidige vedtak i akuttsituasjoner, jf. barnevernloven §§ 4-6, 4-9, 4-25 og 4-29.

Dersom et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barnevernstjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige, jf. barnevernloven § 4-6 første ledd. Tiltakene kan ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje. Det følger av bestemmelsens andre ledd at dersom det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barnevernsadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten, uten samtykke fra foreldrene, umiddelbart treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. Det fremgår ikke direkte av barnevernloven § 4-6 andre ledd hvilke plasseringsalternativer som kan benyttes ved midlertidige akuttplasseringer. Av forarbeidene fremgår det at plassering må skje innenfor de rammene som fremgår av barnevernloven § 4-14.1 Dette innebærer vanligvis fosterhjem eller institusjon. Ved plassering i fosterhjem skal barnevernstjenesten alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges til fosterhjem, jf. fosterhjemsforskriften § 4. Det følger av § 4-6 fjerde ledd at akuttvedtak etter andre ledd faller bort dersom ikke begjæring om tiltak sendes fylkesnemnda snarest, og senest innen seks uker. Faller vedtaket bort, må barnet tilbakeføres til hjemmet.

Barnevernloven § 4-8 regulerer adgangen til å vedta forbud mot at barn som er plassert utenfor hjemmet flyttes, samt vedtak om omsorgsovertakelse av barn som allerede bor utenfor hjemmet. Bestemmelsen gjelder også vedtak om omsorgovertakelse før nyfødte barn er flyttet til foreldrene. Barnevernloven § 4-9 første ledd åpner for at barnevernstjenesten kan fatte et foreløpig vedtak om forbud mot flytting, samt foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn.

I henhold til barnevernloven § 4-24 første ledd kan barn som har vist alvorlige atferdsvansker, gjennom alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vedvarende misbruk av rusmidler eller på annen måte, plasseres og tilbakeholdes i institusjon uten eget samtykke eller samtykke fra foreldre med del i foreldreansvaret. Det følger av barnevernloven § 4-25 annet ledd andre punktum at barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten har anledning til å fatte et midlertidig vedtak om plassering i institusjon.

Dersom det er fare for at et barn kan utnyttes til menneskehandel, kan barnet uten samtykke plasseres i institusjon, jf. barnevernloven § 4-29. For å beskytte barn mot å bli utnyttet til menneskehandel gir bestemmelsen i fjerde ledd barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten kompetanse til etter nærmere vilkår å treffe midlertidige akuttvedtak.

Bufetats plikt til å bistå kommunene ved plasseringer utenfor hjemmet, jf. § 2-3 andre ledd bokstav a, gjelder også ved midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. Bistandsplikten inntrer etter anmodning fra kommunen. Bistandsplikten innebærer at det skal foreligge et tilgjengelig og egnet tiltak når kommunen skal plassere et barn utenfor hjemmet. Avgjørende for valg av tiltak skal være hensynet til barnets beste jf. barnevernloven § 4-1. Innholdet i bistandsplikten må ses i sammenheng med kravene til forsvarlighet i barnevernloven § 1-4.

Før opprettelsen av det statlige barnevernet i 2004 hadde en del fylkeskommuner ordninger der de knyttet til seg fosterhjem med særskilt kompetanse til å ta imot barn i akuttsituasjoner (beredskapshjem). Hjemmene fikk ulike former for støtte- og forsterkningsordninger, i tillegg til en særskilt økonomisk godtgjøring for å kunne være tilgjengelig til enhver tid og ikke ha annet arbeid ved siden av fosterhjemsoppdraget. Etter den statlige overtakelsen av fylkeskommunens oppgaver i 2004, ble disse hjemmene videreført. For beredskapshjemmene har Bufetat påtatt seg å utføre oppgaver som i utgangspunktet er kommunale, blant annet veiledning etter at barnet har flyttet inn.

Bufetat finansierer utgiftene til opphold i institusjon og fosterhjem jf. barnevernloven § 9-4. Dette gjelder også ved akuttvedtak. Kommunen betaler en egenandel ved bruk av institusjon, jf. barnevernloven § 9-5. I 2017 er egenandelen på 68 740 kroner per måned per barn i institusjon. Kommunen betaler også egenandel ved bruk av beredskapshjem. Egenandelen i 2017 er på 32 370 kroner per barn per måned. Dersom et ordinært fosterhjem brukes som beredskapshjem, har kommunen ansvar for å dekke utgiftene til oppholdet i samsvar med barnevernloven § 9-1 første ledd, jf. § 2-1 første ledd. Staten betaler utgiftene som overstiger egenandelssatsen, jf. barnevernloven § 9-4.

Ved utgangen av 2015 var det 512 barn med akuttvedtak i Bufetats tiltaksapparat.2 Av disse bodde 225 i statlige beredskapshjem, 144 barn i statlige familiehjem eller fosterhjem tilknyttet private aktører og 143 i akuttinstitusjoner.3 Akuttinstitusjon er et tiltaket som i hovedsak gis til ungdom. I 2014 var nærmere 80 prosent av barna i akuttinstitusjonene eldre enn 15 år.4 Av disse barna bodde 35 prosent i private institusjoner.

12.2 Forslaget i høringsnotatet

Barn og unge med behov for akutt hjelp skal få forsvarlig hjelp raskt. Dette forutsetter god tilgang på akuttinstitusjoner og beredskapshjem. I høringsnotatet ble det foreslått at Bufetat fortsatt skal ha plikt til å bistå kommunene når det er behov for å plassere barn i fosterhjem eller institusjon ved akuttvedtak. Plikten ble foreslått tatt inn i barnevernloven § 2-3 andre ledd.

Det ble understreket at kommunens plikt til alltid å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges til fosterhjem, også gjelder ved akuttvedtak. Departementet viste til at antall egnede og tilgjengelige institusjonsplasser ofte vil være begrenset i en akuttsituasjon der plasseringen må skje særlig raskt. Det vil derfor i praksis ikke alltid være mulig for kommunen å velge mellom institusjon eller beredskapshjem. Forslaget om at Bufetat skal gi kommunen mulighet til å velge mellom tilgjengelige og egnede institusjonsplasser, ble derfor foreslått ikke å gjelde i akuttsaker.

Det ble foreslått at finansieringsansvaret ved akuttplasseringer fortsatt skal være delt mellom kommunen og Bufetat, slik at kommunene fortsatt skal betale en egenandel ved bruk av akuttinstitusjon og beredskapshjem som Bufetat tilbyr. Det ble foreslått å sette nivået på egenandelen for akuttinstitusjon prosentvis likt som for andre type institusjoner. For beredskapshjem som kommunen får gjennom Bufetat, ble det foreslått tilsvarende betalingsordning som for spesialiserte fosterhjem. Kommunen dekker alle utgifter til beredskapshjem de selv finner.

Det ble videre lagt vekt på å hindre at midlertidige plasseringer blir unødig langvarige. Departementet foreslo at statens medfinansieringsansvar for beredskapshjem skulle opphøre etter en viss tid for å gi kommunene insentiv til å finne varige omsorgsløsninger. Det ble foreslått å ta inn i barnevernloven § 9-4 en generell hjemmel for departementet til å avgrense varigheten av det statlige betalingsansvaret i akuttsaker.

12.3 Høringsinstansenes syn

De fleste av de om lag 45 høringsinstansene som har uttalt seg om dette temaet, gir bred støtte til forslaget om at Bufetat skal ha plikt til å bistå kommunene med akuttplasseringer utenfor hjemmet. Om lag 40 høringsinstanser støtter forslaget (blant annet Bærum kommune, Drammen kommune, Kristiansand kommune, Lier kommune, Lillehammer kommune, Lørenskog kommune, Ringsaker kommune, Nøtterøy kommune, Oppdal kommune, Fosen barneverntjeneste, Lister barnevern, Nannestad barneverntjeneste, Faglig Forum, Bufdir, Bufetat region Midt-Norge, region sør og region øst, Statens helsetilsyn, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Nord- Trøndelag, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, FO, Redd Barna, Landsforeningen for barnevernsbarn). Hovedbegrunnelsen for støtten er at forslaget er en forutsetning for at det til enhver tid skal foreligge et forsvarlig akuttilbud. Bufdir skriver:

«Forslaget om et nasjonalt ansvar på akuttområdet støttes av direktoratet. Hovedargumentet for dette er graden av hyppighet. Behov for akuttplasseringer forekommer i mange kommuner forholdsvis sjelden, krever spesialisert kompetanse på ivaretakelse av barn og familier i krisesituasjoner, og det er avgjørende at barna tilbys et tilrettelagt tilbud raskt.»

Flere instanser mener at bistandsplikten også må gjelde ved akutte plasseringer etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd og etterlyser omtale av denne bestemmelsen (Bufdir, fylkesmannen i Nord- Trøndelag, Barnevernledernettverket i Nord-Trøndelag).

Tre høringsinstanser er imot forslaget; Trondheim kommune, Bergen kommune og Barneverntjenestene i Larvik og Lardal kommuner. Disse høringsinstansene understreker viktigheten av lokale akuttplasser, og mener forslaget vil svekke insentivene til lokalt utviklingsarbeid og svekke kommunens mulighet til å bygge opp lokale og tverrfaglige tiltakskjeder.

Flere av kommunene som støtter forslaget, har innvendinger til hvordan plikten er foreslått utformet eller vil bli praktisert. Flere mener at kommunene bør kunne velge mellom institusjon og beredskapshjem (blant annet Bærum kommune, Tromsø kommune, KS) og understreker at det må være stor nok kapasitet på beredskapshjem. Oppdal kommune fremhever at det må være tilstrekkelig tilgang på akuttplasser i de enkelte regioner slik at barn ikke flyttes til en helt annen landsdel. KS skriver følgende:

«Praksis i dag er at valg av plasseringssted styres ut fra hva som er tilgjengelig i den konkrete akuttsituasjonen. Kommunen kan da ikke velge mellom ulike plasseringsalternativ (institusjon eller beredskapshjem). KS mener kommunene bør ha mulighet til å velge mellom ulike tiltak. Kommunens vurdering av hva som er barnets beste bør tillegges avgjørende vekt for å sikre at barnets behov går foran tilgjengeligheten av tiltak. Geografisk nærhet mellom barnets hjemsted og akuttplasseringsstedet vil i de fleste tilfeller være til barnets beste og en forutsetning for å følge opp flere av kvalitetsmålene i direktoratets veileder for god praksis. Per i dag er det ofte ikke samsvar mellom anbefalingene i veilederen og mulighetene til å gjennomføre dem. En større satsing på rekruttering av beredskapshjem hadde derfor vært ønskelig.»

Høringsinstansene gir bred støtte til forslaget om å lovfeste kommunens plikt til alltid å vurdere om barnet kan tilbys fosterhjem i slekt og nettverk, og at dette også skal gjelde i akuttsaker. Det bør nedfelles i forskrift eller i tydelige retningslinjer at kommunene bør dokumentere at dette er vurdert (Bufdir og Bufetat region Midt-Norge). Flere understreker samtidig at barn bare må akuttplasseres i slekt og nettverk når dette er til barnets beste (Barneombudet) og at kvaliteten i slekts- og nettverksfosterhjem må ivaretas (Bufdir, Bærum kommune, Skedsmo kommune, Landsforeningen for barnevernsbarn). Bufdir uttaler:

«For å sikre gjennomføring og kvaliteten av slekt- og nettverksplasseringer i akuttsituasjoner, anbefaler også direktoratet å se nærmere på muligheten for at Bufetat kan tilby veiledning til beredskapshjem som rekrutteres i slekt og nettverk, på forespørsel fra kommunene. Slike ordninger må i tilfelle følge en tilsvarende økning i Bufetats økonomiske rammer. Direktoratet mener det bør tilrettelegges for videre implementering av bl.a. familieråd i akuttsituasjoner.»

Høringsinstansene som har uttalt seg, støtter at finansieringsansvaret ved bruk av akuttiltak fortsatt skal være delt mellom stat og kommune. Høringsinstansene har imidlertid delte meninger om nivået på egenandelene. Barneombudet mener at forslaget om å øke egenandelen gir risiko for at kommunen forsøker å finne andre løsninger, selv om barnet har behov for akuttiltak. Barneombudet uttaler:

«[…] forslaget kan gi såpass store negative konsekvenser for barn, at det krev at ein grundigare analyserer og greier ut det beste for barnet og kvifor ein vel ei løysing som kan føre til redusert livskvalitet for barn.»

Redd Barna påpeker at finansieringen av fosterhjem i barnets nettverk bør være tilsvarende som for beredskapshjem. Dersom beredskapshjem i slekt og nettverk blir dyrere, mister kommunen insentiver til å rekruttere i nettverk. Enkelte instanser mener at dersom kommunen ønsker beredskapshjem, men Bufetat tilbyr en plass på akuttinstitusjon, bør kommunen betale egenandel som tilsvarer beredskapshjem (Drammen kommune, Lier kommune, Tønsberg barneverntjeneste).

Det er stor uenighet knyttet til forslaget om å begrense varigheten av statens betalingsansvar for beredskapshjem. Et flertall av de om lag 30 høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, er imot å begrense varigheten av statens betalingsansvar (blant annet Bærum kommune, Drammen kommune, Barneverntjenestene i Larvik og Lardal kommuner, Lier kommune, Skedsmo kommune, Skien kommune, fylkesmannen i Buskerud, fylkesmannen i Hedmark, NOBO, FO, VID vitenskapelige høgskole, Redd Barna, Barneombudet). Høringsinstansene understreker at årsaken til at barna blir værende lenge i akuttiltak er at det ofte er vanskelig å finne en egnet varig omsorgsbase. Bortfall av statlig finansieringsansvar kan derfor føre til at barnet flyttes før egnet tiltak foreligger og skape press for å finne mellomløsninger som ikke er gode nok. NOBO understreker videre at forslaget er urimelig, dersom langt akuttopphold skyldes at saken er uavklart som følge av videre behandling i tingretten. Tilsvarende må kommunene ikke lastes for lang saksbehandlingstid i fylkesnemnda (Fylkesmannen i Hedmark).

Bufdir, Bufetats regioner, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og KS støtter forslaget om å begrense varigheten av statens betalingsansvar fordi denne løsningen kan bidra til raskere avklaring av varig omsorgsbase. KS mener imidlertid at det bør være fleksibilitet, og uansett ikke kortere frist enn seks mnd. Bufdir og Fylkesmannen i Oslo og Akershus understreker at varigheten av det statlige betalingsansvaret må utredes nærmere for å unngå unødige flyttinger. Bufetat region sør mener begrensningen også bør gjelde akuttplasseringer i institusjon.

Oppdal kommune mener systemet for valg og godkjenning av fosterhjem ikke skal gjelde beredskapshjem. Kommunen mener det bør lages ordninger som ikke krever at beredskapshjemmet må godkjennes for hvert enkelt barn, men at hjemmet godkjennes jevnlig, for eksempel hvert tredje år. Det framstår som unødvendig byråkratisering at beredskapshjemmet må godkjennes flere ganger pr. år, fordi det kommer nye barn flere ganger per år.

12.4 Departementets vurderinger og forslag

12.4.1 Ansvaret for akuttilbudet

Departementet holder fast ved forslaget om at Bufetat skal ha plikt til å bistå kommunene ved akuttplasseringer utenfor hjemmet. Etter departementets oppfatning er ansvaret for akuttilbudet en oppgave som krever nasjonal tilrettelegging for god og forsvarlig oppgaveløsning. Det er relativt få barn som hvert år trenger et akuttiltak utenfor hjemmet, og det er viktig at barna får et godt og forsvarlig tilbud raskt. Samtidig kan barna ha store og sammensatte behov, i tillegg til de utfordringer selve akuttiltaket innebærer, slik at det kreves høy og spesialisert kompetanse for å håndtere situasjonen. Selv om enkelte kommuner ville kunne etablere et godt akuttilbud, tilsier hensynet til at et forsvarlig tilbud skal være tilgjengelig for alle kommuner, at Bufetat har bistandsplikt. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget.

Forslaget om bistandsplikt ved akuttvedtak omfatter plasseringer etter alle akutthjemlene, det vil si etter barnevernloven §§ 4-6, 4-9, 4-25 og 4-29. Forslaget omfatter ikke tilfeller der det fattes frivillig vedtak etter § 4-4 siste ledd i akutte situasjoner. Enkelte høringsinstanser understreker at kommunen også i slike tilfeller har behov for å få et tilbud om tiltak umiddelbart. Departementet viser imidlertid til at slike tilfeller vil omfattes av Bufetats plikt til å bistå kommunene med plassering av barn i fosterhjem og institusjon etter forslagene i kapittel 10 og 11.

Departementet viderefører forslaget at den statlige bistandsplikten ved akuttvedtak tas inn i en egen bestemmelse i barnevernloven. Behovet for en separat hjemmel har sammenheng med at det foreslås egne regler for det statlige betalingsansvaret ved akuttvedtak.

Valg av akuttiltak til det enkelte barnet skal ivareta hensynet til barnets beste. Det fremgår av forarbeidene5 at det må være opp til barnevernstjenesten å vurdere hvilke plasseringsalternativer som er aktuelle i akuttsituasjoner. Plasseringsalternativene i akuttsituasjoner er begrenset til de som omfattes av barnevernloven §§ 4-14 og 4-24. Vanligvis vil dette være akuttinstitusjon eller fosterhjem. Akuttiltak må tilbys umiddelbart. I praksis vil utøvelsen av bistandsplikten derfor kunne avhenge av hvilke tiltak som er tilgjengelig i den konkrete akuttsituasjonen. Det er en forutsetning at tiltaket er forsvarlig.

Et fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk vil ofte kunne være den mest skånsomme løsningen for barnet. I kapittel 10 foreslås det at kommunens plikt til alltid å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges til fosterhjem, tas inn i barnevernloven § 4-22. Dette forslaget gjelder også ved akuttvedtak. Forslaget innebærer at barnevernstjenesten, før henvendelsen til Bufetat, skal ha vurdert muligheten for akuttplassering i barnets familie eller nettverk. Fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk må i utgangspunktet oppfylle kravene som stilles til fosterhjem i lov og forskrift.

I en akuttsituasjon må plasseringen skje raskt, og antall egnede og tilgjengelige institusjonsplasser vil kunne være begrenset. Akuttplasseringer vil ikke bli omfattet av økt valgfrihet for kommunen ved institusjonsplasseringer, se nærmere omtale i kapittel 11. Det er få motforestillinger fra høringsinstansene til en slik avgrensning.

Departementet foreslår at Bufetats plikt til å bistå kommunene ved plasseringer av barn utenfor hjemmet når det fattes akuttvedtak etter §§ 4-6, 4-9, 4-25 eller 4-29, tas inn i barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstav a. Det vises til lovforslaget med merknader.

12.4.2 Oppfølging av beredskapshjem

Departementet fastholder forslaget om at Bufetat får ansvaret for oppfølging av beredskapshjem. Det er få høringsinstanser som har kommentert dette forslaget spesielt. Forslaget innebærer et tilsvarende statlig ansvar for beredskapshjem som for spesialiserte fosterhjem og er for øvrig i samsvar med dagens praksis, se nærmere omtale i kapittel 10.

Forslaget omfatter bare fosterhjem som Bufetat tilbyr når kommunen ber om bistand i forbindelse med akuttplasseringer, jf. barnevernloven § 2-3 forslagets andre ledd bokstav a. Oppfølgingsansvaret omfatter ikke fosterhjem som kommunen selv rekrutterer, herunder fosterhjem i slekt og nettverk.

Det er barnevernstjenesten i omsorgskommunen som godkjenner beredskapshjem for det enkelte barnet. Dette er en konkret vurdering som foretas ved hver enkelt plassering.

Kommunene har ansvaret for å følge opp barnet i fosterhjemmet, se forslag til femte ledd siste punktum i barnevernloven § 4-22. Det vises til nærmere omtale i kapittel 10.

Departementet foreslår at Bufetats plikt til å følge opp beredskapshjem tas inn i barnevernloven § 4-22 fjerde ledd andre punktum. Det vises til lovforslaget med merknader.

12.4.3 Finansieringsansvaret

Departementet viderefører forslaget om at Bufetat beholder et medfinanseringsansvar for opphold i beredskapshjem og akuttinstitusjon. Dette innebærer at kommunene betaler en egenandel ved bruk av slike tiltak. Begrunnelsen for statlig medfinansieringsansvar for akuttinstitusjon er den samme som for institusjon for øvrig. Begrunnelsen for statlig medfinansieringsansvar for beredskapshjem henger sammen med at slike hjem, på samme måte som spesialiserte fosterhjem, er kostbare og at det er viktig at kommunene fatter akuttvedtak når det er nødvendig. Høringen gir støtte til dette.

Nivået på kommunens egenandeler vil, som i dag, fastsettes av departementet på bakgrunn av de årlige budsjettfremleggene. Innføring av full prisdifferensiering for institusjonsplasseringer vil ikke omfatte akuttplasseringer. Dette har sammenheng med at økt valgfrihet for kommunen ikke vil komme til anvendelse i disse tilfellene. Departementet tar derfor utgangspunkt i at kommunens egenandel skal dekke en bestemt prosentandel av Bufetats gjennomsnittlige utgifter til akuttplasser i institusjon og at satsen bør være den samme som for andre institusjonsplasseringer, det vil si 40 prosent.

Departementet tar videre utgangspunkt i at nivået på den kommunale egenandelen for beredskapshjem bør være den samme som for spesialiserte fosterhjem, altså 60 prosent av faktiske gjennomsnittsutgifter. Se nærmere omtale i kapittel 10 om fosterhjem. Nivået må være så høyt, slik at det ikke blir billigere å la barnet være i beredskapshjem fremfor å finne en permanent omsorgsløsning for barnet.

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at dersom kommunen ønsker beredskapshjem, men tilbys institusjon, kan det fremstå urimelig at de må betale den høyere egenandelen for institusjon, slik tilfellet vil være med departementets forslag. Enkelte høringsinstanser mener at egenandelene bør fastsettes til det samme kronebeløpet for henholdsvis akuttinstitusjon og beredskapshjem. Departementet viser til at valget av tiltak til det enkelte barnet skal ivareta hensynet til barnets beste. Det er derfor i hovedsak barn over 15 år i akuttinstitusjoner, mens de yngre barna bor i beredskapshjem. Dette taler for at det ikke vil være vilkårlig og uforutsigbart for kommunene hvilket tiltak Bufetat vil tilby. Det vil videre være en fordel for samhandlingen at kommune og stat opplever de samme prisforskjellene mellom ulike tiltak. På denne bakgrunn holder departementet fast ved at satsene for akuttinstitusjon og beredskapshjem fastsettes med utgangspunkt i finansieringsordningen for henholdsvis institusjon og spesialiserte fosterhjem. Dette vil, etter departementets syn, også bidra til en bedre sammenheng i finansieringssystemet for barnevernstiltak.

Departementet holder videre fast ved at det statlige betalingsansvaret skal gjelde fosterhjem som Bufetat tilbyr. Enkelte høringsinstanser mener at fullt kommunalt finansieringsansvar for fosterhjem som kommunen selv finner i slekt og nettverk, kan dempe kommunens anstrengelser for å finne slike hjem i forbindelse med akuttvedtak. Beredskapshjem vil imidlertid, med departementets forslag, være vesentlig dyrere enn ordinære fosterhjem og fosterhjem i slekt og nettverk. Forslaget innebærer dermed at det statlige betalingsansvaret gjelder tiltak som staten tilbyr, jf. forslag til presisering i barnevernloven § 9-4.

Enkelte høringsinstanser mener at det statlige betalingsansvaret også bør gjelde dersom kommunen fatter vedtak om frivillig hjelpetiltak etter § 4-4 siste ledd i akutte situasjoner. Etter departementets oppfatning er det nødvendig med klare vilkår for når det statlige ansvaret inntrer. Det vil være vanskelig i praksis å skille ut hvilke frivillige hjelpetiltak som er fattet i akutte situasjoner, og som skulle utløse et statlig betalingsansvar. Frivillige akuttvedtak kan videre fattes med hjemmel i barnevernloven § 4-6 første ledd. Departementet holder derfor fast ved forslaget om at betalingsansvaret bare gjelder når kommunen treffer akuttvedtak.

Departementet foreslår etter dette at staten gis et medfinansieringsansvar for tiltak staten tilbyr i samsvar med § 2-3 andre ledd bokstav a, jf. forslag til endringer i barnevernloven § 9-4 første ledd første til tredje punktum. Det vises til lovforslaget med merknader.

12.4.4 Varigheten av statens finansieringsansvar

Det er viktig at akuttiltak ikke varer unødig lenge. Det er uheldig for barn og unge å være i en uavklart omsorgssituasjon over lang tid. I 2014 gjaldt 62 prosent av oppholdsdagene i beredskapshjem opphold utover tre måneder, mens 38 prosent gjaldt opphold utover seks måneder.6

Departementet fastholder forslaget om at det inntas en hjemmel i barnevernloven som gir adgang til å fastsette at statens medfinansieringsansvar for beredskapshjem skal opphøre etter en viss tid. Tas hjemmelen i bruk, vil det innebære at kommunene fra et gitt tidspunkt selv må dekke alle utgifter til beredskapshjemmet, uavhengig av om det er fosterhjem, institusjon eller tilbakeføring til hjemmet som utgjør en varig omsorgsløsning. Målet er at dette skal gi kommunene insentiv til raskt å sette i gang arbeidet med å finne varige omsorgsløsninger for barna. Selv om Bufetat fortsatt har bistandsplikt for plasseringer i fosterhjem, vil kommunens innsats påvirke hvor lang tid det tar før barnet tilbys en varig omsorgsløsning. Dette vil i tillegg bidra til effektiv utnyttelse av kapasiteten i beredskapshjemmene.

Samtidig vil en langvarig akuttplassering kunne ha sammensatte årsaker. Både saksbehandlingstid i fylkesnemnda og domstolene og tilgangen på egnede tiltak vil påvirke varigheten av oppholdet. Departementet har merket seg at en rekke høringsinstanser påpeker at forslaget kan gi økt antall flyttinger for barn, fordi det oppstår risiko for at barnet blir flyttet før det foreligger en egnet omsorgsløsning. Etter departementets oppfatning må denne risikoen veies opp mot ulempene ved at barn og unge blir boende for lenge i midlertidige tiltak. Departementet mener videre at risikoen dempes ved at fristen er tilstrekkelig lang, for eksempel ikke under seks måneder. Hvorvidt det faktisk skal fastsettes en frist og hvor lang den skal være, vil fastsettes av departementet i forbindelse med de ordinære budsjettframleggene, på bakgrunn av en konkret vurdering av behovet for å ta virkemiddelet i bruk.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å ta inn en hjemmel i barnevernloven § 9-4 siste punktum som gir adgang til å begrense varigheten av statens medfinansieringsansvar ved akuttplasseringer. Det fremgår av lovforslaget at slik begrensning fastsettes av departementet. Departementet legger til grunn at hjemmelen i praksis vil bli benyttet for å fastsette begrenset varighet i statens medfinansieringsansvar ved akuttplasseringer i fosterhjem (beredskapshjem). Det vises til lovforslaget med merknader.

Fotnoter

1.

Ot.prp. nr. 44 (1991–92) Om lov om barneverntjenester (barnevernloven)

2.

Bufdir (2016). Årsrapport 2015

3.

Bufdir (2016). Årsrapport 2015

4.

Oslo Economics (2016). Konsekvenser for det statlige barnevernet av endret ansvarsdeling i barnevernet

5.

Ot.prp. nr. 44 (1991–92) Om lov om barneverntjenester (Barnevernloven)

6.

Oslo Economics (2016). Konsekvenser for det statlige barnevernet av endret ansvarsdeling i barnevernet.

Til dokumentets forside