Prop. 73 L (2016–2017)

Endringer i barnevernloven (barnevernsreform)

Til innholdsfortegnelse

7 Kvalitet og kompetanse i det kommunale barnevernet

7.1 Behovet for et kompetanseløft

7.1.1 Økt kommunalt ansvar skal understøttes av kompetansetiltak

Tilstrekkelig kompetanse i det kommunale barnevernet er en forutsetning for å kunne realisere målsetningene for barnevernsreformen, ikke minst målet om at utsatte barn og familier skal få tidlig og tilpasset hjelp. I høringsnotatet ble det derfor lagt til grunn at oppgaveoverføring fra stat til kommune skal koordineres med kompetansebygging i kommunene og tiltak for å forbedre den faglige styringen av barnevernet.

Det skal som følge av dette legges frem en egen kompetansestrategi for det kommunale barnevernet, som skal gjelde for perioden 2018–2024. Strategiarbeidet vil innebære en trinnvis opptrapping av kompetansetiltak. Kompetansestrategien legges frem høsten 2017. Enkelte tiltak vil iverksettes allerede fra høsten 2017. Kvalitets- og kompetansearbeidet skal bidra til at kommunene settes godt i stand til å ivareta et økt oppgave- og finansieringsansvar for barnevernet.

7.1.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser understreker behovet for å legge til rette for kompetanse- og tiltaksutvikling før ansvarsendringer i barnevernet iverksettes, slik at kommunene er bedre rustet til å ivareta et økt ansvar. Flere mener også at kompetansehevende tiltak er nødvendig uavhengig av fremtidige strukturendringer.

Bufdir vektlegger i sin høringsuttalelse at en kompetanseoverføring fra stat til kommune vil ta tid: «Det tar tid å identifisere behovene, hente inn forskningskunnskap, utvikle opplæringsinnsatser, bygge strukturer for implementering og etablere kulturer for læring og utvikling i den enkelte tjenesteKS mener at «Overføring av ressurser til kommunene må gjøres trinnvis og begynne så snart de foreslåtte lovendringene er vedtatt, slik at kommunene får mulighet til å forberede seg kompetanse- og kapasitetsmessig

Mange høringsinstanser løfter også barnevernets utfordringer med små tjenester og at oppbyggingen av kompetanse ofte vil måtte skje i samarbeid med andre kommuner. Flere peker også på behovet for et sterkere fagdirektorat, bedre tilbud om etter- og videreutdanning, og bedre faglig støtte til kvalitets- og implementeringsarbeid i kommunene. Bærum kommune uttaler for eksempel at:

«[…] det er nødvendig å lage en bedre struktur for samhandling mellom kommunene og kompetansesentrene […] og strukturer som sikrer at kommunene til enhver tid har tilgang på nødvendig kompetanse og kompetanseheving.»

Bufdir mener at det er behov for en enhetlig «faglig infrastruktur» som kommunene kan støtte seg til i arbeidet med barnevernssaker.

For svak kvalitet i barnevernspedagog- og sosionomutdanningene fremheves også. Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet mener for eksempel at «Det må innføres kompetansekrav til ansatte i barnevernet på alle nivå, med basis i barnevernets reelle kompetansebehov.» De ønsker videre at barnevernspedagogutdanningen styrkes og gjøres til en fagintegrert klinisk orientert masterutdanning. Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen barnevern uttaler at «Alle større offentlige utredninger de siste 15 årene som har omhandlet barnevernet, har konkludert med at det trengs en kompetanseheving og utvidelse av utdanningene til barnevernet.»

Noen av kommunene mener at iverksettelse av kvalitet- og kompetansetiltak må ta høyde for kapasitetsutfordringer i det kommunale barnevernet. FO uttaler at «En sterk satsning på kvalitet og kompetanse, sammen med tilstrekkelig bemanning i kommunalt barnevern, er nødvendig.»

7.1.3 Kort om utfordringene

Problemstillingene som fremheves av høringsinstansene samsvarer med utfordringer som er løftet i barnevernsforskningen, tilsyn og offentlige utredninger. Departementet legger, med bakgrunn i høringen, vekt på at forventningene til kompetanse i tjenestene er for uklare, kvaliteten i grunnutdanningene er generelt sett for dårlig og kommunene har for svak tilgang på faglig oppfølging og veiledning.

Omfanget av små barnevernstjenester skaper også utfordringer. Små fagmiljø er ikke alltid rustet til å ivareta den bredden i kompetanse som trengs for å kunne gi hjelp til barn og familier med sammensatte og komplekse problemer. Tettere samarbeid mellom kommuner er derfor, på noen områder, en forutsetning for et kvalitets- og kompetanseløft i barnevernet. I høringen peker også flere kommuner på at det må tas hensyn til at kompetanseutvikling må skje parallelt med at tjenestene løser sine oppgaver.

Første delrapport for evalueringen av forsøk med ny ansvarsdeling i barnevernet understreker viktigheten av barnevernsfaglig kompetanseheving innenfor de oppgavene forsøkskommunene har overtatt fra Bufetat i forsøket.1 Rapporten fremhever også at målet om bedre forebygging og tverretatlig samarbeid gir behov for kompetanse i alle tjenester rettet mot barn og unge. Forsøkskommunene har særlig etterspurt bistand fra direktoratet for å bygge opp kompetanse på opplæring av fosterforeldre (PRIDE lederopplæring) og familieråd. Kommunene har også uttrykt ønske om at det opprettes nettverk for faglig samarbeid mellom kommuner på fosterhjemsområdet.

7.1.4 Kartlegging av kompetansebehov

Kvalitets- og kompetansearbeidet må møte de kompetansebehovene som finnes i sektoren. Bufdir er derfor gitt i oppdrag å kartlegge hvilken kompetanse barnevernstjenestene trenger, og hvor barnevernet mangler nødvendig kompetanse.

Direktoratet har opprettet en arbeidsgruppe, bestående av saksbehandlere i barnevernstjenesten, som skal beskrive arbeidsoppgavene i barnevernet og hvilken kompetanse som trengs for å utføre oppgavene. Det skal legges vekt på dialog med brukerorganisasjoner, for at kompetansebeskrivelsene skal ha et tydelig fokus på medvirkning og ta høyde for den kompetansen barn og familier etterspør. Det skal også etableres referansegrupper bestående av barnevernsledere, forskere og representanter for universitets- og høyskolesektoren, som skal bidra til både forskningsbaserte og praksisnære vurderinger av arbeidsgruppens beskrivelser.

Kartleggingen av kompetansebehov vil tjene flere formål. Det skal bidra til at tjenestenes etterspørsel etter kompetanse blir mer konkret og håndterbar, slik at fremtidige kompetansetiltak kan tilpasses dette, samtidig som utdanningsinstitusjonene får et bedre grunnlag til å innrette utdanningene i tråd med praksisfeltets behov. I tillegg vil arbeidet kunne resultere i tydeligere mål og forventninger til hvilken kompetanse den enkelte medarbeider, og barnevernstjenestene samlet sett, bør besitte.

7.1.5 Prioriterte satsingsområder

Tjenestene etterspør tydelige prioriterte satsinger fra myndighetene, med vekt på kompetanseheving innenfor fagområder der risikoen for kompetansesvikt er stor. Tidligere kartlegginger av kompetansebehov tyder på at det særlig etterspørres mer kompetanse om 1) metodekunnskap innenfor utredning og analyse, 2) metoder for endringsarbeid og foreldreveiledning, 3) samtaler med barn, 4) komplekse problemområder som psykisk helse, rusproblemer og vold og 5) undersøkelses- og tiltaksarbeid rettet mot minoritetsfamilier og innvandrere.2 Sametinget har blant annet understreket betydningen av å styrke kommunenes kunnskap om samiske barns rettigheter og behov.

Kompetansebehovet må også ses i sammenheng med foreslåtte endringer i ansvarsdelingen mellom stat og kommune. Tiltakene som iverksettes skal særlig bidra til et mer forebyggende og kunnskapsbasert barnevern. Økt kvalitet i og utvikling av kommunenes undersøkelses- og hjelpetiltaksarbeid er viktig som følge av avvikling av enkelte spesialiserte statlige hjelpetiltak og en betydelig økning i kommunenes finansieringsansvar for fosterhjem og institusjon. Det er også behov for å styrke kommunenes oppfølging av fosterhjem og rekruttering av fosterhjem i slekt og nettverk.

Viktige satsingsområder i kompetansestrategien vil derfor være:

  • Undersøkelses- og utredningsarbeid, med vekt på analyser og tiltaksvalg

  • Endringsarbeid og familiestøttende hjelpetiltak

  • Oppfølging av fosterhjem og bruk av nettverksmetodikk ved rekruttering av fosterhjem i slekt og nettverk

Medvirkning fra barn og familier og avdekking og oppfølging av barn med traumer skal inngå som viktige elementer i alle de tre satsingsområdene. Kompetansearbeidet skal særlig bidra til at barnevernet lykkes bedre i å hjelpe barn og familier der risikoen for omsorgssvikt er høy, slik at flere barn kan få den hjelpen de trenger i sitt nærmiljø.

Med bakgrunn i dagens utfordringer, legger departementet vekt på at kvalitets- og kompetansearbeidet må:

  • Bygge på systematisk kunnskap om hvilken kompetanse barnevernet trenger for å løse sine oppgaver, og hvilke områder det er behov for økt kompetanse om.

  • Bidra til at læringsutbyttet i grunnutdanningene blir bedre tilpasset barnevernets kompetansebehov, samt legge til rette for utdanningstiltak som gir muligheter for nødvendig fordypning og spesialisering.

  • Bidra til mer enhetlig praksis i kommunene og redusere uønskede kvalitetsforskjeller.

  • Bidra til at kommunene får nødvendig tilgang på veiledning, lederstøtte og faglige verktøy som kan understøtte lokalt kvalitetsarbeid.

  • Bidra til at tjenestene kan avsette tid til å prioritere kvalitets- og kompetanseutvikling.

Departementet vil komme tilbake til nærmere prioritering, omfang og iverksettelse av tiltak i forbindelse med at det legges frem en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet, samt i forbindelse med de årlige budsjettfremleggene.

Bufdir vil, som fagdirektorat for barnevernet, ha en sentral rolle i å utrede innhold i og iverksette kvalitets- og kompetansetiltak, men målrettede tilbud forutsetter bred involvering fra flere aktører. KS og kommunesektoren, brukerorganisasjoner, tilsynsmyndighetene og relevante kompetansemiljøer vil trekkes inn i arbeidet.

Boks 7.1 Kompetanseaktørene i barnevernet

Bufdir

Direktoratet er fagorgan for barnevernet og skal sørge for kunnskapsbasert utvikling av tjenestetilbudet i hele landet. Bufdirs oppgave er å ha oversikt over kompetansesituasjonen i barnevernet, legge til rette for faglig støtte gjennom utvikling og formidling av faglige retningslinjer og veiledere og sørge for at tjenestene får tilgang på den kunnskapen som er nødvendig.

Fylkesmannen

Fylkesmannsembetets hovedoppgave er todelt. Fylkesmannen driver tilsyn, men har også ansvar for råd og veiledning overfor de kommunale barnevernstjenestene. Fylkesmannen skal ha god oversikt over situasjonen og utfordringene i kommunalt barnevern, være et bindeledd mellom direktoratet og kommunene og koordinere kompetanseutvikling i kommunene.

Kunnskaps- og kompetansesentrene

Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU, tidligere Atferdssenteret), de regionale kunnskapssentrene for barn og unge (RKBU Vest, RKBU Midt-Norge, RKBU Nord) og Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP) Øst og Sør har en viktig rolle i utvikling av kunnskap gjennom praksisnær forskning, kunnskapssammenstillinger, evalueringer og utvikling av kunnskapsbaserte metoder. Sentrene skal videre bidra til å formidle og implementere kunnskap gjennom kurs og utdanninger, veiledning og implementeringsstøtte. Dette fordrer tett samarbeid med tjenestene.

RKBUene og RBUP Øst og Sør finansieres i stor grad av øremerkede tilskudd over statsbudsjettet. Helsedirektoratet (Hdir) og Bufdir forvalter tilskuddet, og gir retningslinjer for kompetansesentrenes oppgaver og virksomhet gjennom et årlig tilskuddsbrev. NUBU finansieres hovedsakelig av tilskudd fra Bufdir, som også har ansvar for det årlige tilskuddsbrevet.

Universiteter og høyskoler

Universiteter og høyskoler (UH-sektoren) tilbyr utdanninger rettet mot arbeid i barnevernet. For å kunne tilby høyere utdanning som «[…] til enhver tid står i forhold til aktuelle forventninger til kandidatenes kunnskapsnivå og sluttkompetanse» er UH-sektoren avhengig av tett kontakt med praksisfeltet. Som følge av Universitets- og høyskolelovens § 1-3 bokstav h og i, er UH-sektoren og en samarbeidsaktør for barnevernstjenestene og offentlige myndigheter i videreutvikling av kompetanse, blant annet ved å tilby etter- og videreutdanning.

7.2 Faglige forventninger til barnevernet

7.2.1 Faglige anbefalinger

Det er direktoratets ansvar å gi veiledning om og retningslinjer for hva som forventes av det kommunale barnevernet. Direktoratet har fått i oppgave å utvikle faglige anbefalinger og forventninger til barnevernstjenestens arbeid med undersøkelser, hjelpetiltak og fosterhjem. Dette skal danne grunnlag for innhold i opplærings- og veiledningstiltak for ansatte. Arbeidet må også ses i sammenheng med andre prosesser, blant annet utvikling av et kvalitetssystem for barnevernet og nasjonal plan for hjelpetiltak. Utvikling av faglige anbefalinger på fosterhjemsområdet er nært knyttet til oppfølgingen av tiltak fra fosterhjemsmeldingen.

7.2.2 Kvalitetssystem og digitaliseringsarbeid

Det finnes i dag få nasjonale faglige føringer for barnevernets arbeid med meldinger, undersøkelser, tiltaksvalg og oppfølging av barn i tiltak. Statens helsetilsyn har pekt på lite ensrettet praksis, mangel på enhetlige og gode systemer og svak dokumentasjon i barnevernstjenestens arbeid.3 Samtidig etterlyser kommunene økt faglig bistand fra sentralt hold, samt mer lik og kvalitetssikret praksis.4

På bakgrunn av dette har Bufdir i 2017 fått i oppdrag å starte utviklingen av et kvalitetssystem i barnevernet, i form av et faglig rammeverk for undersøkelsesarbeid, beslutningstaking og oppfølging av barn i tiltak. Dette skal danne grunnlaget for et felles nasjonalt system eller struktur som skal bidra til mer kvalitetssikret utøvelse av barnevernsfaglig praksis i barnevernstjenestene. Kvalitetssystemet skal også gi ansatte tilgang på faglig veiledning og støtte i de ulike arbeidsprosessene i en barnevernssak. Dette omfatter barnevernstjenestens arbeid med kartlegging av barn, som var et av tiltakene i fosterhjemsmeldingen.5

Utviklingen av et nasjonalt kvalitetssystem vil blant annet bygge på erfaringer fra England, Danmark og Sverige, som har hatt slike kvalitetssystemer siden begynnelsen av 2000-tallet.6 Slike systemer bidrar ifølge forskning til bedre undersøkelsesarbeid og økt fokus på barnets behov.7 Utviklingen av et norsk kvalitetssystem vil skje i tett samarbeid med KS og andre relevante aktører.

Effektiv implementering av et nasjonalt kvalitetssystem i kommunene vil forutsette utvikling av gode digitale løsninger. Bufdir har fått i oppdrag å vurdere hvordan et nytt kvalitetssystem kan integreres i barnevernstjenestens saksflyt, med utgangspunkt i kommunenes behov og eksisterende saksbehandlingssystemer. KS har i tillegg satt i gang et eget forprosjekt for å identifisere hvilke behov som bør ivaretas i et helhetlig system for saksgang og saksbehandlingsstøtte i barnevernet. Forprosjektet vil gi et viktig grunnlag for den videre utviklingen av nye digitale løsninger og et nasjonalt kvalitetssystem i barnevernet. Trondheim kommune driver forprosjektet, i samarbeid med flere andre større og mindre kommuner. Bufdir deltar i prosjektgruppen og styringsgruppen for forprosjektet.

7.2.3 Nasjonal plan for hjelpetiltak

Bufdir har også satt i gang et arbeid med å utvikle en nasjonal plan for hjelpetiltak. Planen skal legge grunnlag for en langsiktig utvikling av hjelpetiltaksarbeidet i kommunene. Siktemålet er å heve kvaliteten i tjenestetilbudet til barn og familier som trenger hjelp fra barnevernet, og styrke kommunenes muligheter til å tilby tiltak som fører til positive og varige endringer i barns omsorgssituasjon. Kommunene trenger et variert tiltaksapparat med hjelpetiltak som er tilpasset barn og familier med ulike behov.8 Bufdir skal, som del av arbeidet, utarbeide nasjonale anbefalinger om hva slags hjelpetiltak hver enkelt kommune bør ha tilgang på. Anbefalingene vil legge grunnlaget for videreutvikling av kunnskapsbaserte og virksomme tiltak tilpasset kommunale forhold.

7.2.4 Utvikling av samhandlingsforløp

Bufdir har i 2017 fått i oppdrag å utarbeide beskrivelser av samhandlingsforløp og arbeidsprosesser innenfor enkeltområder i barnevernet, etter modell for «pakkeforløp» i helsetjenesten. Samhandlingsforløp kan beskrives som et nasjonalt, normerende forløp for barnevernstjenestene, som skal tilrettelegge for god samhandling mellom barnevernstjenesten og andre tjenester og sektorer. Slike forløp skal vurderes for spesifikke og avgrensede prosesser i barnevernssaker, der barn og unge har sammensatte behov og er i en utfordrende situasjon. Det vil gjelde områder der barnevernet har ansvar for prosessen, men er avhengig av tverretatlig innsats. Samhandlingsforløpene skal bidra til forutsigbarhet og transparens for både barn, ungdom, foreldre og samarbeidende aktører. Forløpene skal bygge på faglige anbefalinger og kunnskapsbasert praksis, og kan ses i sammenheng med arbeidet med et nasjonalt kvalitetssystem i barnevernet. Bufdir skal involvere berørte direktorater og brukerorganisasjoner i arbeidet.

Helsedirektoratet har også fått i oppdrag å iverksette et utviklingsarbeid om pakkeforløp for behandling innen psykisk helse- og rusområdet. Pakkeforløpet vil bidra til å styrke behandlingstilbudet til barn med tiltak fra barnevernet. Dette arbeidet omtales i kapittel 9 om bedre psykisk helsehjelp til barn i barnevernet.

7.2.5 Krav og forventninger til kompetanse

Det er flere ganger, både gjennom tilsyn og i offentlige utredninger,9 pekt på at det bør stilles tydeligere krav til hvilken kompetanse som trengs for å arbeide i barnevernet, for eksempel gjennom formelle kompetansekrav og autorisasjon av ansatte. Flere høringsinstanser viser også til dette. Krav til kompetanse er vanlig på flere velferdsområder, men barnevernloven inneholder ingen bestemmelser om dette.

Departementet mener det bør stilles tydeligere forventninger til hvilken kompetanse barnevernstjenestene bør ha. Direktoratet har de siste årene fått flere oppgaver på dette området.

Nærmere utredninger og eventuell innføring av formelle kompetansekrav og autorisasjon krever imidlertid stegvise prosesser. Departementet mener det i første omgang må utvikles bedre kunnskap om hva slags kompetanse barnevernet faktisk trenger for å løse sine oppgaver på en god måte. Dette gjøres gjennom kartlegging av kompetansebehov (se kapittel 7.1.4). Videre må det etableres egnede utdanningstiltak, både gjennom mer tilpassede grunnutdanninger og etter- og videreutdanningstilbud, slik at tjenestene, og den enkelte medarbeider, gis gode muligheter til å tilegne seg den kompetansen som trengs. Dette vil være viktige elementer i den kommende kompetansestrategien.

Tiltak for å styrke lederkompetansen i barnevernet har hatt høy prioritet, og på dette området har også arbeidet kommet lenger. Direktoratet har i samarbeid med praktikere og fagfolk kartlagt kompetansebehovet og utviklet faglige anbefalinger som beskriver hva som bør forventes av barnevernsledere. Det er også etablert en videreutdanning i barnevernsledelse som svarer til de faglige anbefalingene. Det legges derfor opp til at behovet for kompetansekrav for barnevernsledere skal vurderes (se kapittel 6 om kommunal styring).

7.3 Tiltak for å styrke kvalitet og kompetanse i tjenestene

7.3.1 Mer relevante grunnutdanninger

Utvikling av kunnskapsbaserte tjenester forutsetter kunnskapsbaserte og praksisnære utdanninger. Utdanningene har et klart ansvar for å sikre kvalitet gjennom nært samarbeid med arbeidslivet, og det forventes at utdanningene leverer nødvendig grunnkompetanse innenfor det yrket studentene skal ut i. En rekke høringsinstanser peker likevel på at innholdet i utdanningene er for lite relevant og for lite tilpasset arbeid i barnevernet.

De fleste av de ansatte i barnevernet har treårig utdanning som barnevernspedagog eller sosionom. Fra flere hold pekes det på at studieplaner i for liten grad tar hensyn til oppdatert forskning og tjenestenes kompetansebehov.10 Barnevernsledere uttaler blant annet at det er vanskelig å få tak i nye medarbeidere med rett kompetanse, selv om mange har rett utdanning.11 Dette resulterer blant annet i at tjenestene selv, enten det er det kommunale barnevernet eller statlige virksomheter, får et uforholdsmessig stort ansvar for å lære opp nyansatte og sørge for at de har rett kompetanse. Dagens utdanninger gir også få muligheter for spesialisering og fordypning, for eksempel i form av mer klinisk kompetanse. Fra universitets- og høyskolesektoren meldes det at det er krevende å dekke tjenestenes etterspørsel etter spesifikk kompetanse innenfor dagens treårige utdanningsløp.12

Befringutvalget foretok i 2008 en kartlegging av barnevernspedagog- og sosionomutdanningene.13 Kartleggingen viste vesentlige mangler på områder som er sentrale i barnevernets praksisfelt og store variasjoner mellom ulike utdanningssteder. Utvalget fremhevet spesielt at studiene favnet for bredt og over for mange emneområder, uten mulighet til å fordype seg tilstrekkelig på ferdighetsområder eller i relevante teoretiske emner. NOKUT gjennomførte i 2016 tilsyn med de sosialfaglige utdanningene. Tilsynet avdekket blant annet behov for å styrke den barnevernsfaglige profilen ved barnevernspedagogutdanningene, samt behov for mer systematisk samarbeid med praksisfeltet og økt vektlegging av barn og unge i vanskelige livssituasjoner.14 NOKUT mener også at beskrivelsene av hva som er forventet læringsutbytte i utdanningene må forbedres.

Nytt styringssystem for helse- og sosialfagutdanningene

Kunnskapsdepartementet samarbeider med BLD, Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet for å få på plass tiltak og systemer som i større grad enn i dag skal forplikte høgskoler og universitet til å levere mer kunnskapsbaserte og praksisnære helse- og sosialutdanninger.

Kunnskapsdepartementets Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning tar for seg regjeringens politikk for å heve kvaliteten i utdanningene. Relevante og forpliktende læringsutbyttebeskrivelser og tett samspill mellom forskning, utdanning og praksisfelt fremheves som suksessfaktorer. Kunnskapsdepartementet har også sendt forslag til ny felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene, og forslag til nytt styringssystem for disse utdanningene, på høring. Målet med forskriften og nytt styringssystem er å sikre at sektormyndighetene, utdanningene og tjenestene det utdannes til, får økt innflytelse på det faglige innholdet i utdanningene.

Forslaget til nytt styringssystem innebærer at det skal utvikles retningslinjer for alle helse- og sosialfagutdanningene, herunder barnevernspedagog- og sosionomutdanningene. Ny felles rammeplan og retningslinjer vil erstatte dagens, til dels utdaterte, rammeplaner. Retningslinjene skal beskrive formålet med utdanningen og beskrive læringsutbytte for ferdige kandidater, slik kravet er utformet i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Det skal nedsettes én programgruppe per utdanning som får ansvar for å utvikle og senere revidere retningslinjene, slik at de er i tråd med tjenestenes kompetansebehov, sentrale politiske føringer og forskningsbasert kunnskap. Programgruppene skal være sammensatt med representanter fra tjenestene, utdanningene, studentene og eventuelle andre aktører. Programgruppene skal være i dialog med relevante brukergrupper i arbeidet med retningslinjene.

7.3.2 Bedre tilbud om etter- og videreutdanning

Det er de siste årene satt i gang flere tiltak for å heve kompetansen i barnevernet. I 2016 ble det startet en ny videreutdanning i barnevernsledelse. I tillegg opprettet regjeringen en ny tilskuddsordning for å stimulere til at flere ansatte i barnevernet tar barnevernsfaglig videreutdanning. Fra 2017 kan arbeidsgivere til ansatte i kommuner og barnevernsinstitusjoner søke tilskudd for ansatte som tar videreutdanning i barnevernsfaglig veiledning og barnevern i et minoritetsperspektiv.

Det hevdes samtidig at dagens barnevernsfaglige etter- og videreutdanningstilbud ikke er tilstrekkelig, og at kompetansetiltak som er iverksatt er for tilfeldig og for lite forpliktende.15 Det etterspørres nasjonale grep som setter kompetansearbeidet i barnevernet i et helhetlig system.

Tiltak for å bedre kvaliteten i utdanningene vil på sikt kunne styrke kompetansen i barnevernet. Kompetansesituasjonen i det kommunale barnevernet tilsier imidlertid at det er behov for å løfte kompetansen hos mange på kort tid. Departementet merker seg også at flere høringsinstanser er tydelige på at arbeid i barnevernet krever lengre utdanningsløp.

Departementet ser behovet for å styrke den generelle kompetansen i barnevernet, men også tjenestenes tilgang på spisskompetanse. Etablering av et bedre og mer helhetlig tilbud om etter- og videreutdanning vil derfor være et viktig element i det videre kompetansearbeidet. Omfanget av tilbudet må vurderes nærmere i forbindelse med årlige budsjettframlegg, men det er et mål at utdanningstiltak når ut til betydelig flere enn det som er tilfellet i dag.

Tilbud om etterutdanning

Etterutdanning er kortere kurs som har som siktemål å fornye og oppdatere ansattes grunnkompetanse. Etterutdanningskursene gir ikke formell kompetanse i form av studiepoenguttelling. Det skal, som del av barnevernsreformen, legges til rette for flerårige og målrettede opplæringstilbud. Fra høsten 2017 skal det tilbys opplæring i fire temaer:

  1. Undersøkelsesarbeid, med vekt på informasjonsinnhenting, analyse, vurderinger og beslutningstaking.

  2. Hjelpetiltaksarbeid, med vekt på å identifisere behov, tilpasse hjelpetiltak til det enkelte barn, følge opp barn i tiltak og evaluere tiltak.

  3. Kompleks traumatisering, med vekt på å identifisere og følge opp barn med traumer.16

  4. Brukermedvirkning og familieråd, med vekt på familieråd som en arbeidsmåte som skal gi barn bedre mulighet til å medvirke i egen sak og delta i beslutninger.

Bufdir har ansvar for utvikling og organisering av opplæringstilbudet. Dette skjer blant annet i samarbeid med de regionale kunnskapssentrene for barn og unge. Helse- og minoritetsperspektivene skal også ivaretas som del av opplæringen.

Tilbud om videreutdanning

Videreutdanning er programmer som gir formell kompetanse på universitets- og høgskolenivå. Utdanningen er underlagt eksamens- og vurderingsordninger og gir uttelling i form av studiepoeng. Departementet vil videreføre dagens videreutdanninger innenfor barnevernsledelse, barnevernsfaglig veiledning og barnevern i et minoritetsperspektiv.

I tillegg legges det opp til å utvikle og etablere nye videreutdanningstilbud innenfor de prioriterte satsingsområdene, rettet mot et større antall deltakere. Formålet er å gi ansatte bedre mulighet for fordypning og spesialisering, slik at barnevernet får tilgang på nødvendig og spesifikk kompetanse innenfor komplekse saker. Dette omfatter juridisk kompetanse og klinisk kompetanse i utrednings- og tiltaksarbeid rettet mot særskilte målgrupper.

I mange barnevernstjenester er kapasitet og økonomi en kritisk faktor. Det har vist seg vanskelig å rekruttere studenter til videreutdanning, uten at det legges særskilt til rette for det. Støtte til videreutdanning anses som en forutsetning for at de kommunale tjenestene og den enkelte medarbeider skal kunne prioritere dette. Departementet legger derfor opp til at dagens tilskuddsordning for å dekke vikarutgifter, reisekostnader og litteraturkjøp ved deltakelse i videreutdanning skal utvides i takt med tilbudet.

Det skal etableres en nettbasert oversikt over tilgjengelige utdanninger og tilskuddsordninger. Målsettingen er at tilbudet til kommunale tjenester blir kommunisert på en oversiktlig og tydelig måte, slik at tjenestene blir godt kjent med tilbudet.

7.3.3 Bedre tilgang på veiledning og lederstøtte

Kommunene etterspør i høringen bistand til å ta i bruk ny kunnskap, og hjelp til å innarbeide dette i den praktiske arbeidshverdagen. Dette blir spesielt viktig ved overføring av nye oppgaver. Kunnskaps- og kompetansesentrene på barnevernsområdet, som Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU, tidligere Atferdssenteret) og Regionale kunnskapssentre for barn og unge (RKBU), har i dag et ansvar for å bistå tjenestene, men sentrene er ikke dimensjonert til å nå ut til alle kommuner. Bufetat tilbyr i dag, på noen områder, veiledning og faglig støtte til kommunene, som implementeringsstøtte til hjelpetiltaket PMTO. Endringer i Bufetats ansvar for hjemmebaserte hjelpetiltak vil medføre at dette er oppgaver som avvikles på sikt, og det må derfor etableres alternative strukturer for implementeringsstøtte.17

Praksisnær forskning og metodeutvikling

Utvikling av kunnskapsgrunnlaget for barnevernet er en vedvarende prosess. Synet på hva som er godt barnevernsfaglig arbeid vil variere over tid, i lys av ny forskning, bruker- og praksiserfaringer og etablert kunnskap. Departementet vil legge til rette for mer praksisnær forskning, der siktemålet er fag- og tjenesteutvikling. Evaluering av effekter av tiltak og tjenester bør tillegges større vekt, som grunnlag for økt bruk av metoder som har dokumentert virkning. Årlige bevilgninger til NUBU og de regionale kompetansesentrene blir hovedsakelig benyttet til praksisnær forskning og utviklingsarbeid. Departementet har i 2017 også økt bevilgningen til forskningsprogrammet HelseVel med 5 millioner kroner.18 Hovedformålet er å styrke den praksisnære forskningen på barne- og familievernsområdet.

Endringsarbeid og familiestøttende hjelpetiltak er viktige satsingsområder for både forskning og tiltaksutvikling. Som del av arbeidet med en nasjonal plan for hjelpetiltak skal det legges til rette for å gi kommunene bedre muligheter til å utvikle, tilpasse og prøve ut kunnskapsbaserte hjelpetiltak rettet mot spesifikke målgrupper i egen kommune. Dette må skje i tett samarbeid mellom direktoratet, kommunene og kunnskaps- og kompetansesentre på barnevernsområdet. Det er også satt i gang et flerårig forskningsprosjekt om barnevernets undersøkelsesarbeid. Formålet er å identifisere hva som kreves for å sikre god kvalitet i arbeidet. Prosjektet ledes av RKBU Nord.

Kommunale kompetansemiljøer og læringsnettverk

I høringen pekes det på behov for at tilbud om veiledning og implementeringsstøtte i større grad bør nå ut til alle kommuner. I utviklingen av systemer for dette bør det legges vekt på praksisnærhet, blant annet ved at det dras veksler på den kompetansen som allerede finnes lokalt i kommunene og i praksisfeltet. Tiltak som iverksettes bør også bidra til tettere samarbeid mellom kommuner, som samlet sett kan føre til større bredde i kompetanse.

Departementet vil, med bakgrunn i dette, legge til rette for at det etableres kommunale læringsnettverk og kompetansemiljøer, som i strategiperioden skal danne modell for systematisk implementeringsarbeid i kommunene. Læringsnettverkene skal kunne dekke større geografiske områder, som samlet sett er landsdekkende. Det bør videre etableres kompetansemiljøer innenfor de enkelte nettverkene som kan drive frem og legge til rette for implementeringsaktiviteter i deltakerkommunene, i tett samarbeid med kompetansesentrene i barnevernet.

De kommunale læringsnettverkene kan også tjene andre formål, eksempelvis gi grunnlag for samarbeid om oppgaver som tjener på regional koordinering, og bistå enkeltkommuner med veiledning i enkeltsaker.

Den nærmere innrettingen vil bli vurdert nærmere av direktoratet. Det må også vurderes i forbindelse med årlige budsjettfremlegg. Fylkesmannsembetene kan, i samarbeid med KS, gis ansvar for å legge til rette for samarbeidet. Tiltaket kan bygge på erfaringer fra Nord-Trøndelag, der kommunene i fylket, med hjelp fra både fylkesmannen og KS, har etablert et tilsvarende nettverk. Samarbeidet har lagt grunnlag for felles lederutvikling av barnevernsledere samt gitt kommunene en modell for felles tjenesteløsninger for barnevernsvakt og enkelte hjelpetiltak som det er hensiktsmessig å samarbeide om.

Veiledningsteam

Det skal i løpet av 2017 etableres et eget tilbud om veiledningsbistand til kommuner med høy risiko for svikt i tjenestetilbudet. Veiledningen skal skje i form av egne veiledningsteam. Disse etableres etter modell for veiledningskorpset innenfor skolesektoren. Formålet med veiledningen er å få på plass systemer og arbeidsformer som møter utfordringene tjenesten står ovenfor. Direktoratet er gitt i oppgave å etablere veiledningsteamene og vurdere den nærmere innrettingen av tilbudet. Det innebærer også å vurdere tilbudet i sammenheng med fylkesmannens arbeid overfor kommunene.

Veiledningsteamene skal tilby bistand utover den oppfølgingen som fylkesmannen kan tilby. Fylkesmannen vil gjennom sitt arbeid kunne identifisere kommuner som vil trenge særskilt oppfølging, men det kan også legges til rette for at kommuner selv kan etterspørre bistand. Tilbudet vil være frivillig, men kommuner som ønsker bistand må forplikte seg til å samarbeide om og sette av tid til utviklingsarbeid.

7.3.4 Bedre kompetanse om samiske barns rettigheter og behov

Norge har en mangfoldig befolkning med mennesker med ulik kulturell, språklig og religiøs bakgrunn. Kartlegginger og evalueringer av barnevernet viser at ansatte etterspør mer kunnskap om arbeid rettet mot minoritetsfamilier. Manglende felles referanseramme og ulik forståelse av barneoppdragelse kan oppleves som barrierer for samhandling og etablering av tillit.19 Godt barnevernsfaglig arbeid handler blant annet om å utvikle en praksis der barn og familier opplever å bli møtt med forståelse for de livene de lever, noe som videre kan skape grunnlag for tillit.20 Økt kompetanse på dette området forsterker de ansatte i barnevernets faglige trygghet og evne til å møte barn og familier på en god måte, uavhengig av deres kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Samer har, som urbefolkning i Norge, bestemte rettigheter som er forankret i Grunnloven, lover, konvensjoner og andre internasjonale instrumenter.21 Barnevernet skal legge vekt på samiske barns rett til en oppvekst der deres etniske, religiøse, språklige og kulturelle tilknytning ivaretas. Sametinget har blant annet pekt på at kommuner med samisk befolkning har manglende kunnskap om samiske barns rettigheter og behov. Dette kan føre til at avgjørelser som barnevernet tar på vegne av samiske barn ikke alltid er til barnets beste, og at det tas for lite hensyn til barnas rettigheter. Det vises til kapittel 2 om Sametingets posisjoner som er fremmet gjennom konsultasjon mellom Sametinget og departementet.

Departementet legger vekt på at opplæring i undersøkelses- og tiltaksarbeid overfor barn og familier med ulik kulturell bakgrunn skal være et viktig element i kompetansearbeidet. Videreutdanningen Barnevern i et minoritetsperspektiv videreføres i 2017 ved to læresteder. Barnevernets behov for kompetanse om urfolk og nasjonale minoriteter skal tillegges særlig vekt i avtalen med ett av lærestedene. Direktoratet er samtidig gitt i oppdrag å vurdere andre tiltak for å heve barnevernets kompetanse om arbeid med innvandrere, urfolk og nasjonale minoriteter. Videre skal direktoratet utrede behovet for å etablere et kompetansemiljø i samisk barnevern, som blant annet kan ha veiledningsoppgaver overfor de kommunale barnevernstjenestene.

7.3.5 Barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land

Alle barn i Norge skal beskyttes mot overgrep og omsorgssvikt. Dette gjelder uavhengig av barnets statsborgerskap, oppholdsstatus eller bakgrunn. Som følge av internasjonalisering og økt innvandring har stadig flere barn i Norge tilknytning til andre land. Barnevernssaker som omhandler barn som har sterk tilknytning til andre land, kan være utfordrende for barnevernstjenesten å håndtere. Sakene kan være vanskelig å få tilstrekkelig utredet, og det kan være krevende å vurdere hvilke tiltak som vil være til barnets beste.

Norge ble tilsluttet Haagkonvensjonen 1996 den 1. juli 2016.22 Konvensjonen har blant annet som formål å styrke det internasjonale samarbeidet i foreldretvister, barnebortføringssaker og barnevernssaker. Konvensjonen gjelder beskyttelsestiltak i form av rettslige eller administrative avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon, samt forvaltning av barnets formue. Konvensjonen legger til rette for samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonsstater. Dette gjør det enklere for barnevernstjenestene for eksempel å innhente informasjon om barnet og barnets slektninger i utlandet. Konvensjonen åpner også for at jurisdiksjon i en sak kan overføres fra en konvensjonsstat til en annen, dersom det er til barnets beste. Konvensjonen åpner videre for at barn kan plasseres i barnevernstiltak i en annen konvensjonsstat.23 Norsk barnevern har gjennom Haagkonvensjonen 1996 fått nye virkemidler for å finne løsninger til barnets beste når barnet har tilknytning til andre land.

Hver konvensjonsstat skal utpeke en sentralmyndighet for konvensjonen. Bufdir er oppnevnt som norsk sentralmyndighet for konvensjonen, og skal blant annet bistå kommunal barnevernstjeneste i håndteringen av enkeltsaker. Sentralmyndigheten kan også gi veiledning i internasjonale barnevernssaker med tilknytning til stater som ikke er tilsluttet konvensjonen, samt bistå med generell informasjon både til norske og utenlandske myndigheter om behandling av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land. Norge har med dette fått et nasjonalt kontaktpunkt for disse sakene.

Departementet har utarbeidet retningslinjer om behandlingen av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land. Retningslinjene gir blant annet veiledning til kommunene om samarbeid med andre lands myndigheter og om konsulær bistand i barnevernssaker.24 Barnevernstjenesten skal ta hensyn til barnets tilknytning til Norge og andre land ved vurderingen av hvilke barnevernstiltak som er til barnets beste. Bufdir arbeider med å spre kunnskap om retningslinjene og Haagkonvensjonen 1996 i kommunene.

Fotnoter

1.

Deloitte og Telemarksforskning (2016). Følgeevaluering av forsøk med ny ansvarsdeling mellom stat og kommune på barnevernområdet. Første delrapport

2.

Andrews, T. m.fl. (2015). Interkommunale samarbeid om barnevern i Norge. En kartlegging av erfaringer. NF rapport nr. 1/2015

3.

Statens helsetilsyn (2012). Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2011 med kommunalt barnevern – undersøkelse og evaluering. Rapport fra Helsetilsynet 2/2012

4.

Vis, S. A. m.fl. (2014). Statusrapport om barnevernets undersøkelsesarbeid – høsten 2014. RKBU Nord rapport, Vista Analyse (2015). Barnevernet – et utfordrende samliv mellom stat og kommune. Rapport 2015/51

5.

Tiltaket i fosterhjemsmeldingen går ut på å utvikle et nasjonalt system for kartlegging av barn, som del av et helhetlig kvalitetssystem for barnevernet.

6.

Både det svenske og danske kvalitetssystemet bygger på det britiske Integrated Children's System (ICS), som benyttes i flere andre europeiske land. I Sverige har systemet fått navnet Barns Behov i Centrum (BBIC).

7.

Vis, S. A. m.fl. (2016). Barnevernets undersøkelsesarbeid – fra bekymring til beslutning. Delrapport 1. Oppsummering av hovedtrekkene i forskningslitteraturen. RKBU Nord rapport 1 2016, Deloitte (2014). Evaluering af ICS – Integrated Children's System, Léveillé, S. og Chamberland, C. (2010). Toward a general model for child welfare and protection services: A meta-evaluation of international experiences regarding the adoption of the Framework for the Assessment of Children in Need and Their Families (FACNF). Children and Youth Services Review, 32(7), 929-944, Socialstyrelsen (2012). Child welfare in a state of change – Final report from the BBIC project

8.

Christiansen, Ø. m.fl. (2015). Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak. Uni Research Helse, RKBU Vest

9.

NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barnevernet – Kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær og forskningsbasert utdanning, NOU 2000: 12 Barnevernet i Norge – Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer

10.

NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barnevernet – Kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær og forskningsbasert utdanning

11.

Vista Analyse (2015). Et utfordrende samliv mellom stat og kommune. Rapport 2015/51

12.

Universitet og høgskolerådet (2015). Sluttrapport fra Sosialfagprosjektet – Sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene

13.

NOU 2009: 8 Kompetanseutvikling i barnevernet – Kvalifisering til arbeid i barnevernet gjennom praksisnær og forskningsbasert utdanning

14.

NOKUT (2017). Tilsyn med bachelorgradsutdanninger i barnevern. Januar 2017. NOKUTs tilsynsrapporter

15.

Tidsskriftet Norges barnevern (2016). Temahefte: Samspill mellom praksisfelt, utdanning og forskning til barns beste. Nr. 3-4 2016, vol. 93.

16.

Kunnskapsgrunnlaget for opplæringen skal baseres på opplæringsprogrammet HandleKraft, som i dag tilbys til ansatte i statlige og private barnevernstiltak.

17.

Med implementering menes i denne sammenheng en målrettet prosess med et sett aktiviteter som skal til for å innføre bestemte arbeidsformer, metoder eller program i praksisfeltet. Dette dreier seg blant annet om opplæring og veiledning av utøvere og kvalitetssikring av at metoden brukes i henhold til intensjonen.

18.

HelseVel er et forskningsprogram som administreres av Norges forskningsråd.

19.

Paulsen, V. m.fl. (2014). Møter mellom innvandrere og barnevernet. Kunnskapsstatus. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning AS

20.

Rugkåsa, M. m.fl. (2017). Barnevern i et minoritetsperspektiv. Sosialt arbeid med barn og familier. Oslo: Gyldendal Akademisk

21.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, FNs erklæring om urfolks rettigheter og Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

22.

Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn er en internasjonal privatrettslig konvensjon som legger til rette for internasjonalt samarbeid og gjensidig informasjonsutveksling i saker som gjelder beskyttelse av barn.

23.

Barnevernloven § 4-4a regulerer plassering av barn i fosterhjem og institusjon i andre konvensjonsstater. Lov om Haagkonvensjonen 1996 har regler om gjennomføring av konvensjonen i norsk rett.

24.

Rundskriv Q-42/2015 Retningslinjer om behandlingen av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land. Bufdir fikk i 2016 i oppdrag å oppdatere rundskrivet som følge av norsk tiltredelse til Haagkonvensjonen 1996.

Til dokumentets forside