7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet legger til grunn at forslagene vedrørende klagenemndene vil bidra til en viss effektivisering. Administrativt sett vil det være en fordel for Helseklage å ha ensartede regler å forholde seg til når det gjelder oppnevningsperiode for medlemmer og varamedlemmer til alle de nemndene Helseklage er sekretariat for.

Det vil medføre noe arbeidsbesparelse for departementet og Helseklage at medlemmer til Klagenemnda for behandling i utlandet oppnevnes for tre år av gangen i stedet for to år. Arbeidsbesparelsen er imidlertid ikke av en slik størrelsesorden at det vil ha budsjettmessige konsekvenser.

Utvidet oppnevningsperiode for Klagenemnda for behandling i utlandet vil kunne medføre noe mer kontinuitet i nemndsarbeidet og at en del av medlemmene blir mer effektive fordi de er medlemmer over en lengre periode og får mer erfaring med nemndsarbeidet. Departementet antar imidlertid at dette ikke vil gi nevneverdig utslag i honorarkostnadene.

Adgang for lederen for nemndene til å bestemme at sekretariatet kan treffe avgjørelser på vegne av nemnda, vil kunne bidra til noe reduksjon av kostnadene til honorar og eventuelt reiseutgifter for nemndsmedlemmene. Samtidig vil det ikke være en nevneverdig økning i arbeidsbyrden for Helseklage som sekretariat, siden de uansett forbereder sakene. Delegering vil kunne føre til noe kortere saksbehandlingstid. Omfanget av delegering vil bero på arten av de klagesakene som mottas. Delegering vil i hovedsak være aktuelt for Helsepersonellnemnda som har flest saker. Forslaget om tilsvarende delegeringsadgang for lederen av Klagenemnda for behandling i utlandet til å delegere til sekretariatet, vil trolig ikke ha nevneverdige konsekvenser.

Når det gjelder forslaget om at NPE og Pasientskadenemnda (med Helseklage som sekretariat) skal få lovhjemmel for innhenting av opplysninger, bemerkes at dette ikke vil medføre at det skal innhentes flere opplysninger enn det som er vanlig etter dagens ordning basert på samtykke. Departementet legger til grunn at en lovhjemmel for innhenting og utlevering av opplysninger i noen grad vil bidra til effektivisering av arbeidet hos NPE og Helseklage samt hos de instansene som skal utlevere opplysninger. Det vil da ikke være nødvendig å vurdere nærmere om samtykket er gyldig og å arkivere dokumentasjon for samtykke mv. Det vil heller ikke være nødvendig med særskilt innhenting av samtykke når den som søker erstatning er en annen enn den som var utsatt for pasientskaden.

Forslaget om lovfesting av hovedregelen om at utlevering av opplysninger til NPE og Pasientskadenemnda og Helseklage skal skje uten godtgjøring og en lovhjemmel for forskriftsregulering av godtgjøring for utlevering av opplysninger fra pasientjournal, vil i seg selv ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser. Konsekvensene vil bero på forskriften. En forskriftsregulering av godtgjøringsordningen vil kunne føre til mer effektivitet i NPE og Helseklage sin administrasjon av ordningen, og redusere tidsforbruk knyttet til fakturaer med høyere beløp, henvendelser ved uenighet om godtgjørelsens størrelse mv. Dette vil imidlertid avhenge av det nærmere innholdet i forskriften. Det samme gjelder utgiftene til godtgjørelse. De økonomiske og administrative konsekvensene av forskriftsbestemmelsene om hvem som skal få godtgjørelse og nivået på godtgjørelsen vil bli vurdert i forbindelse med forskriftsarbeidet.

Departementet legger til grunn at hjemmel for Helseklage til selv å innhente opplysninger fra andre instanser uten hinder av taushetsplikt i klagesaker etter folketrygdloven kapittel 5, 22 og 25, jf. kapittel 21, vil innebære en viss forenkling og effektivisering. Det skal ikke innhentes flere opplysninger, men Helseklage kan da innhente opplysningene direkte i stedet for å be underinstansen gjøre det eller å måtte innhente samtykke fra klageren først. Dette kan bidra til å redusere saksbehandlingstiden hos Helfo og Helseklage noe. Det vil ikke bli noen større belastning for dem som skal gi opplysninger.

Endringene i Helseklages taushetsplikt i saker etter folketrygdloven medfører ikke nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser.