5 Internasjonale forpliktelser og føringer

Internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og Norges forpliktelser etter EØS-avtalen gir et omfattende vern mot diskriminering. For en utførlig drøftelse av de internasjonale forpliktelsene, se PwC-utredningen kapittel 4.

Norge har ratifisert FNs ikke-diskrimineringskonvensjoner – FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW), FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD) og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). CEDAW og CERD er inkorporert gjennom likestillings- og diskrimineringsloven. CRPD er inkorporert ved passiv transformasjon (bortsett fra endringene som ble gjort i vergemålsloven og diskrimineringsombudsloven før ratifikasjon).

FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs barnekonvensjon inneholder også regler om ikke-diskriminering.

Ombudet fører tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelsene Norge har etter kvinnediskrimineringskonvensjonen, rasediskrimineringskonvensjonen og konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

FNs konvensjoner stiller krav om effektiv gjennomføring og overvåkning av konvensjonene nasjonalt. Konvensjonene inneholder ingen detaljkrav til håndhevingsapparatet.

FNs Generalforsamlings resolusjon 48/134, 1993 (Paris-prinsippene) nedfeller generelle prinsipper for nasjonale institusjoner som skal fremme menneskerettigheter og beskytte mot brudd på menneskerettighetene. Paris-prinsippene er ikke folkerettslig bindende, og de definerer heller ikke én spesifikk organisasjonsmodell, men de legger visse rammer (anbefalinger) for virksomheten som nasjonal menneskerettighetsinstitusjon. Etter Paris-prinsippene anbefales statene å opprette en uavhengig nasjonal institusjon som på rådgivende basis skal utarbeide uttalelser, anbefalinger, forslag og rapporter til utøvende og lovgivende myndigheter. Den nasjonale menneskerettsinstitusjonen skal arbeide for å sikre at nasjonal lovgivning og praksis harmoniserer med internasjonale menneskerettskonvensjoner som landet har ratifisert – samt sørge for effektiv implementering av konvensjonene.

I 2015 ble det opprettet en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NI), se lov av 22. mai 2015 nr. 33 om nasjonal institusjon for menneskerettigheter, som en direkte oppfølging av Paris-prinsippene. Ombudets konvensjonstilsyn er i noen grad overlappende med enkelte av NIs oppgaver. NI skal ha en overordnet rolle i overvåkingen av – og tilsynet med – den nasjonale gjennomføring av Norges folkerettslige forpliktelser på menneskerettighetsområdet. I forarbeidene til NI-loven ble det presisert at ombudene fortsatt skal ivareta sine tilsynsfunksjoner. Her defineres Likestillings- og diskrimineringsombudet som et av flere «andre nasjonale overvåkningsorgan». Dette innebærer at de prinsippene Paris-prinsippene legger til grunn for tilsynsorganet NI – uavhengighet, tilgjengelighet og effektiv gjennomføring – også bør legges til grunn for ombudet som tilsynsorgan. Både FNs rasediskrimineringskomité og FNs kvinnediskrimineringskomité har i sine generelle anbefalinger understreket viktigheten av at Paris-prinsippene benyttes som utgangspunkt for opprettelsen av spesialiserte institusjoner/mekanismer for tilsyn med gjennomføring av rettighetene etter konvensjonene (FNs rasediskrimineringskomités generelle anbefaling nr. 17 og FNs kvinnediskrimineringskomités generelle anbefaling nr. 33).

EUs sentrale direktiver på likestillings- og diskrimineringsområdet stiller krav både til at de som mener seg diskriminert skal ha rett til å klage til domstoler og forvaltningsorgan/likebehandlingsorgan, og fastsetter minimumskrav til hvilke oppgaver likebehandlingsorganene skal ha.

På ikke-diskrimineringsområdet er de mest sentrale direktivene det omarbeidede likebehandlingsdirektivet om kjønn 2006/54, likebehandling om kjønn for varer og tjenester 2004/113, barseldirektivet 92/85, direktiv 2010/18 om foreldrepermisjon, og direktivet om selvstendig næringsdrivendes foreldrepermisjon 2010/41 som alle er dekket av likestillingsloven og innarbeidet i EØS-avtalen. Rammedirektivet i arbeidslivet, direktiv 2000/78 dekker likebehandling på grunn av religion og livssyn, seksuell orientering, alder og nedsatt funksjonsevne, mens etnisitetsdirektivet, direktiv 2000/43 dekker diskrimineringsgrunnlagene rase og etnisitet. Disse er ikke innlemmet i EØS-avtalen, men er likevel innarbeidet i norsk lov.

EU-direktivene stiller krav til effektiv håndheving og sanksjonering av retten til ikke å bli diskriminert. Direktivene krever at det opprettes ett eller flere uavhengige nasjonale håndhevingsorgan for diskrimineringsgrunnlagene kjønn og etnisitet, men ikke for de øvrige grunnlagene. Det stilles ikke direkte krav til hvordan håndhevingsorganenes struktur, virkeområde og mandat skal være, så lenge følgende oppgaver ivaretas: Bistand til ofre med å få behandlet sine klager på forskjellsbehandling, gjennomføre uavhengige undersøkelser og offentliggjøre selvstendige rapporter og komme med anbefalinger. Det stilles heller ikke krav til sammensetning eller oppgaveutførelse, men det stilles krav til tilstrekkelig statlig finansiering. De direktivpålagte oppgavene kan gjennomføres av ett eller flere uavhengige organer.