12 Merknader til lovforslaget

Kapittel 1 Generelle bestemmelser

Loven erstatter lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (2005-loven).

Til § 1 Virkeområde

Første ledd fastslår lovens virkeområde, som er å regulere organisering og virksomhet for Likestillings- og diskrimineringsombudet (ombudet) og Diskrimineringsnemnda (nemnda). Med organisering menes tilknytningsform samt innhold i denne og forhold omkring oppnevning av ombud og nemnd, dvs. hvem som skal oppnevne ombud og nemnd, funksjonstid for ombud og nemnd og nemndas sammensetning. Med virksomheten menes funksjoner og oppgaver, myndighet og saksbehandling.

Annet ledd omtaler de lover og bestemmelser som ombudets og nemndas virksomhet skal omfatte. Ved lovens ikrafttredelse vil dette være lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven), likebehandlingskapittelet i arbeidsmiljøloven og diskrimineringsforbudene i eierseksjonsloven, husleieloven, bustadbyggjelagslova, burettslagslova og skipsarbeidsloven kapittel 10 med unntak av § 10-1.

Ombudet skal være en pådriver for likestilling og mot diskriminering, og følge utviklingen i samfunnet med sikte på å avdekke og påpeke forhold som motvirker likestilling og likebehandling. Ombudet har også et ansvar for å føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnekonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Se for øvrig spesialmerknadene til § 5 nedenfor.

Nemnda skal behandle konkrete enkeltsaker etter de nevnte lovene, jf. §§ 7 og 8. Nemnda fatter vedtak dersom et forhold er i strid med diskrimineringslovgivningen, jf. § 11. Nemndas vedtak er endelige, men kan bringes inn for domstolene til full prøving av saken.

Tredje ledd fastslår at nemndas myndighet skal avgrenses mot Stortinget og organer for Stortinget og domstolene. Med Stortinget og organer for Stortinget menes foruten Stortinget selv, også Riksrevisjonen, Sivilombudsmannen, Ombudsmannen for forsvaret, EOS-utvalget og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Med domstolene menes foruten domstolene selv, også Domstoladministrasjonen, Innstillingsrådet for dommere og Tilsynsutvalget for dommere.

Dette innebærer at også nemndas adgang til å treffe vedtak og gi ikke-bindende uttalelser om Stortingets og organer for Stortingets og domstolenes forvaltningsmessige virksomhet i sin helhet er unntatt fra nemndas virkeområde.

Nemndas adgang til å treffe vedtak og gi ikke-bindende uttalelser om forholdet mellom diskrimineringslovgivningen, såkalt motstrid, og annen lovgivning er i sin helhet unntatt fra nemndas virkeområde.

Å påpeke eventuell motstrid mellom diskrimineringslovgivningen og annen lovgivning er imidlertid et sentralt element i ombudets pådriverrolle for å fremme likestilling, blant annet i lys av ombudets ansvar for å føre tilsyn med Norges oppfyllelse av diskrimineringsvernet i FN-konvensjonene. Det presiseres at denne avgrensningen av nemndas virkeområde ikke vil påvirke ombudets myndighet som pådriverorgan. Ombudet skal fortsatt være en pådriver for likestilling og mot diskriminering, og følge utviklingen i samfunnet med sikte på å avdekke og påpeke forhold som motvirker likestilling og likebehandling. Ombudet skal ha ansvar for å arbeide mot diskriminering på strukturelt nivå, herunder ha et ansvar for å identifisere diskriminerende barrierer av rettslig og faktisk art. Ombudet vil stå fritt til selv å bestemme hvordan de vil utøve sin pådriverfunksjon.

Til § 2 Forholdet til forvaltningsloven

Første ledd fastslår at forvaltningsloven gjelder for nemndas virksomhet med mindre annet følger av loven. Adgangen til å omgjøre egne vedtak av eget tiltak etter forvaltningsloven § 35 videreføres ikke. Disse begrensningene i omgjøringsadgangen gjelder også ved omgjøring basert på de rettsgrunnlagene som er nevnt i forvaltningsloven § 35 siste ledd.

Departementet vil imidlertid bemerke at dersom nemndas vedtak er kjent ugyldig ved dom, gjelder likevel forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Dette begrunnes i at disse vedtakene ikke er rettskraftige og derved ikke kan gjenåpnes etter § 20.

Det foreslås at partene skal kunne fremme krav om gjenåpning, se kapittel 7.4.5 ovenfor. Det foreslås også at nemnda skal kunne endre sitt eget vedtak ved retting og tilleggsavgjørelse, se kapittel 7.4.4.

Retten til sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 vil gjelde dersom nemnda som følge av gjenåpning endrer vedtaket til partens gunst, jf. Sivilombudsmannens uttalelse 16. desember 2015 (sak 2015/2269), der det slås fast at retten til sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 kun gjelder dersom ombudet har fattet et bindende vedtak og nemnda endrer ombudets vedtak til gunst for en part.

Annet ledd fastslår at nemndas vedtak og beslutninger ikke kan påklages. Ettersom departementet i kapittel 7.3.1 foreslår å etablere en én-instansløsning uten mulighet for forvaltningsklage, vil forvaltningsloven § 28 om klage til overordnet forvaltningsorgan ikke gjelde i diskrimineringssaker. Det presiseres at det samme gjelder for beslutninger (for eksempel beslutninger om tvangsmulkt). Reglene i forvaltningsloven § 51 (som er vedtatt men ennå ikke har trådt i kraft) der det fremgår at beslutninger om tvangsmulkt kan påklages særskilt, fravikes med dette, se Prop. 62 L (2015–2016).

Partenes adgang til domstolsprøving av nemndas vedtak videreføres, se kapittel 7.6 om domstolsprøving.

Til § 3 Opplysningsplikt

Første ledd første punktum fastslår at offentlige myndigheter har en alminnelig opplysningsplikt overfor ombudet og nemnda, og at denne opplysningsplikten går foran eventuell taushetsplikt. Det er en forutsetning for en vid opplysningsplikt at de aktuelle opplysningene er nødvendige.

Av første ledd annet punktum fremgår det at opplysninger som nevnt i første punktum også kan kreves av andre som har vitneplikt etter tvisteloven. Det vil si at overfor private går opplysningsplikten i bestemmelsen her like langt som vitneplikten i sivile saker etter tvisteloven. Dette innebærer blant annet at nære slektninger kan nekte å gi forklaring om det som er meddelt dem om parten, og at det i en del tilfeller kreves samtykke fra personer som har krav på hemmelighold for at vitnet skal kunne svare på bestemte spørsmål. I forhold til slike vitner fastsettes det ikke noe eget unntak fra taushetsplikt.

Det forutsettes imidlertid at opplysningsplikten følger direkte av loven og at domstolskjennelse ikke er nødvendig for at opplysningsplikten skal utløses. Tvisteloven § 24-8 er gitt tilsvarende anvendelse, slik at det skal gjøres oppmerksom på at vedkommende ikke har opplysningsplikt hvis dette er tilfellet, jf. første ledd tredje punktum.

Etter første ledd fjerde punktum skal tingretten treffe visse avgjørelser vedrørende fritak fra og pålegg om vitne-/opplysningsplikt. Det siktes her til tingretten i den rettskrets hvor vedkommende med opplysningsplikt har sin bopel.

Annet ledd fastslår at ombudet og nemnda kan kreve bevisopptak ved domstolene. Dette vil særlig kunne gjelde rettslig avhør av parter og vitner. Adgangen til dette følger allerede av domstolloven § 43 annet ledd, men er tatt med i loven av informasjonshensyn.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 6.5.4 og 7.4.2 om opplysningsplikt mv.

Kapittel 2 Likestillings- og diskriminerings-ombudet

Til § 4 Ombudets organisering

Første ledd fastslår at det er Kongen som oppnevner ombudet. Ombudet utnevnes på åremål for en periode på seks år, uten adgang til gjenoppnevning.

Annet ledd fastslår at ombudet skal anses som et forvaltningsorgan som er uavhengig av Kongen og departementet i faglige spørsmål. Likestillings- og diskrimineringsombudet er en fysisk person, men vil ha et sekretariat tilknyttet seg. Hele organet, dvs. både ombudet selv og sekretariatet, vil anses som en del av Likestillings- og diskrimineringsombudet som forvaltningsorgan.

Ombudets uavhengighet er knyttet til utføringen av kompetanse- og pådriveroppgaver, så lenge disse utføres innenfor rammene av det mandatet som er gitt. Forøvrig legges det til grunn de vanlige prinsipper for styring av underliggende organer i forvaltningen hva gjelder den administrative delen av virksomheten. Administrative spørsmål vil typisk være for eksempel anskaffelser, regnskap og budsjett mv.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 6.5.1 om organisering.

Til § 5 Ombudets oppgaver

Første ledd fastslår at ombudet skal arbeide for å fremme reell likestilling og hindre diskriminering på alle samfunnsområder på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder. Dette refererer til virkeområdet i likestillings- og diskrimineringsloven.

På arbeidslivets område skal Ombudet også arbeide for å fremme likebehandling i arbeidslivet, uavhengig av politisk syn og medlemskap i arbeidstakerorganisasjon. Dette refererer til bestemmelsene i arbeidsmiljølovens kapittel 13.

Ombudet skal være en pådriver for likestilling og mot diskriminering, og følge utviklingen i samfunnet med sikte på å avdekke og påpeke forhold som motvirker likestilling og likebehandling. Ombudet skal ha ansvar for å arbeide mot diskriminering på strukturelt nivå, herunder ha et ansvar for å identifisere diskriminerende barrierer av rettslig og faktisk art. Lovgrunnlaget regulerer ikke hvordan pådriverfunksjonen skal utøves. Ombudet står derfor fritt til selv å bestemme hvordan de vil utøve sin pådriverfunksjon, innenfor gjeldende budsjettrammer.

Ombudets pådriveransvar innebærer blant annet at de skal ha oversikt over og formidle kunnskap og bidra til å utvikle kompetanse og dokumentasjon om likestilling og likebehandling, samt overvåke art og omfang av diskriminering. Ombudet skal videre bidra til bevisstgjøring om likestilling og likebehandling og være en pådriver for endring i holdninger og atferd. Ombudet skal også drive opplysningsvirksomhet om status og utfordringer rettet mot allmennheten. Ombudet skal gi informasjon, støtte og veiledning i arbeidet for å fremme likestilling og motarbeide diskriminering, både i offentlig, privat og frivillig sektor.

Pådriverrollen krever variert virkemiddelbruk, og ombudet står på dette området fritt i valg av virkemidler. Pådriverarbeid kan bl.a. utføres gjennom rettspolitisk arbeid, medieutspill, seminarer og konferanser, foredragsvirksomhet, gjennom arbeid med høringssaker og vurderinger av likestillingsperspektivet i regelverkutforming og gjennom generell informasjonsvirksomhet.

Annet ledd fastslår at ombudet har en veiledningsplikt. Annet og tredje punktum presiserer omfanget av plikten. Ombudet kan bistå i forkant av en eventuell klagesak med rettighetsveiledning. De kan gi råd til enkeltpersoner og virksomheter om hvilke rettigheter de har i henhold til regelverket. Ombudets pådriveroppgaver og veiledningsplikt avgrenses ikke på samme måte som nemndas håndhevingsoppgaver, de kan derfor for eksempel gi veiledning i saker om seksuell trakassering. Ombudet skal også gi veiledning ved enkelthenvendelser som angår annen diskriminering enn den som omfattes av diskrimineringsombudsloven, det vil si at ombudet gir veiledning som strekker seg utover ombudets eget saksområde.

Det presiseres at veiledningsplikten også omfatter informasjon og veiledning om de muligheter loven gir og de sanksjoner som kan være aktuelle, f.eks. veiledning om muligheten til å få en oppsigelsessak behandlet etter arbeidsmiljølovens system.

Departementet foreslår å videreføre ordningen med at Likestillings- og diskrimineringsombudet gir veiledning om arbeidsgivers aktivitetsplikt, se kapittel 6.5.2.3 Ombudet skal slik som i dag spre kunnskap om hvordan arbeidsgiver kan jobbe for likestilling og mangfold i virksomheten, blant annet gjennom brosjyrer, telefonveiledning og kurs.

Tredje ledd fastslår ombudets ansvar for å føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnekonvensjon (CEDAW), FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD) og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

CEDAW og CERD er inkorporert gjennom likestillings- og diskrimineringsloven. CRPD er inkorporert ved passiv transformasjon (bortsett fra endringene som ble gjort i vergemålsloven og diskrimineringsombudsloven før ratifikasjon). At ombudet har et ansvar for å følge med på om norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med konvensjonene, innebærer blant annet at ombudet rapporterer eventuelle uoverensstemmelser mellom norsk rett/praksis og konvensjonene til departementet. Ombudet kan også avgi rapporter til FNs overvåkningskomiteer for de ulike konvensjonene om norsk tilstand. Ombudet skal ha konvensjonene som et generelt grunnlag for sitt arbeid.

Departementet vil imidlertid bemerke at det er departementene som har det overordnede ansvaret for at disse konvensjonene følges opp nasjonalt og internasjonalt, og som sitter med ansvaret for myndighetenes rapportering til FN.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 6.5.2 om kompetanse og pådriverrollen og 6.5.3 om tilsynsansvar.

Kapittel 3 Diskrimineringsnemnda

Til § 6 Nemndas organisering

Første ledd fastslår at nemnda er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt underlagt Kongen og departementet. Nemndas uavhengighet innebærer at departementet ikke kan instruere om behandlingen av enkeltsaker eller om den faglige virksomheten forøvrig.

Forøvrig legges det til grunn de vanlige prinsipper for styring av underliggende organer i forvaltningen hva gjelder den administrative delen av virksomheten. Administrative spørsmål vil typisk være for eksempel anskaffelser, regnskap og budsjett mv.

Annet ledd fastslår at nemnda skal deles i tre avdelinger. Nemnda skal bestå av tre ledere. Lederne deltar i og leder hver sin avdeling. En av lederne oppnevnes som administrativ leder for nemnda som helhet. Administrativ leder gis et overordnet ansvar for organiseringen av arbeidet i nemnda.

Det skal oppnevnes seks øvrige medlemmer og seks varamedlemmer. Hver avdeling kommer da til å bestå av totalt tre medlemmer ved behandling av saker. Varamedlemmene trer inn i nemnda på omgang når de ordinære medlemmer har forfall, og er således ikke personlige stedfortredere. Kongen oppnevner medlemmer og varamedlemmer, herunder ledere til nemnda.

Tredje ledd fastslår at nemndas ledere må tilfredsstille kravet til dommere, jf. domstolloven §§ 53 og 54. Nemndas ledere skal også, som hovedregel, ha dommererfaring. I dette ligger at den klare hovedregel er at nemndas ledere skal ha dommererfaring, men slik at det likevel åpnes for særlig kvalifiserte kandidater med annen erfaring.

Fjerde ledd fastslår at medlemmer og varamedlemmer oppnevnes for fire år, med mulighet for én gangs gjenoppnevning. Halvparten av medlemmene og varamedlemmene oppnevnes annethvert år, slik at ved første gangs oppnevning skal halvparten av medlemmene og varamedlemmene oppnevnes for fire år, og de øvrige medlemmer og varamedlemmer oppnevnes for to år. Dette for å sikre kontinuitet i nemnda.

Kompetanse vil være avgjørende ved oppnevning av ordinære medlemmer til nemnda. Behandlingen av saker i nemnda består i stor grad av ren rettsanvendelse. Likheten med domstolenes virksomhet er stor. Nemnda skal vurdere bevis og anvende rettsregler på sakens faktum. Dette er oppgaver som etter sin art krever juridisk kompetanse. Det er ikke regulert i loven, men det vil av denne grunn legges vekt på at også nemndas øvrige medlemmer i all hovedsak har juridisk kompetanse.

Femte ledd fastslår at ansatte i ombudet og departementet ikke kan oppnevnes som medlemmer av nemnda. Med departementet menes det departement som til enhver tid er ansvarlig for oppnevningen av nemndas medlemmer og ansettelsen av sekretariatets leder.

Sjette ledd fastslår at ordningen med et eget sekretariat som forbereder sakene for nemnda skal videreføres.

Sekretariatets leder ansettes av departementet. Nærmere bestemmelser om sekretariatets organisasjon, oppgaver og saksbehandling vil fremgå av forskrift til loven.

Det presiseres at sekretariatet har en alminnelig veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Departementet viser også til forskrift til forvaltningsloven § 6 om veiledning til parter med motstridende interesser, der det fremgår at veiledning eller bistand til parter med motstridende interesser må gis på en måte som ikke kan gi grunn til å trekke forvaltningens objektivitet i tvil.

Det vises ellers til de generelle merknadene i kapittel 7.3. om organisering.

Til § 7 Nemndas ansvarsområde og håndheving

Bestemmelsen fastslår at nemnda skal håndheve de bestemmelsene som fremgår av § 1 annet ledd, med unntak av følgende bestemmelser i likestillings- og diskrimineringsloven:

• a) § 13 første ledd om seksuell trakassering

• b) § 18 om plikten til universell utforming av IKT

• c) § 24 om offentlige myndigheters plikt til å arbeide aktivt for likestilling

• d) § 25 om arbeidslivets organisasjoners aktivitetsplikt

• e) § 26 om arbeidsgivers aktivitetsplikt

• f) § 28 om kravene til kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv.

• g) § 32 annet ledd om behandling av lønnsopplysninger

• h) § 39 om straff

Disse unntakene fremgikk tidligere av likestillingsloven, diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering, se f. eks. likestillingsloven § 26. Det presiseres at disse unntakene ikke følger av likestillings- og diskrimineringsloven.

Til § 8 Nemndas behandling av saken

Første ledd første punktum fastslår at nemnda skal behandle og avgjøre de saker som bringes inn for den. Plikten til å behandle saker vil kun gjelde for de sakene som ligger innenfor nemndas virkeområde.

Annet punktum slår fast at nemnda behandler de sakene som bringes inn for den av en part, av ombudet eller av andre med rettslig klageinteresse.

Vilkåret «rettslig klageinteresse» er hentet fra begrepet «rettslig interesse» i den tidligere tvistemålsloven § 54 (jf. Ot.prp. nr. 38 (1964–65) side 98). Bakgrunnen for valget av vilkåret var at alle som kunne gå til søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak, også burde kunne påklage vedtaket. Etter tvisteloven § 1-3 annet ledd første punktum avgjøres spørsmålet om det foreligger et «reelt behov», som er et vilkår for søksmålsrett, ut fra «en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det», jf. annet punktum. Foreninger og stiftelser kan reise søksmål i «eget navn» om «forhold som ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta» når vilkårene etter tvisteloven § 1-3 er oppfylt, jf. tvisteloven § 1-4 første ledd. Tilknytningen trenger ikke å bestå i at vedtaket har betydning for klagerens rettsstilling. Etter rettspraksis vurderes klagerens tilknytning ut fra klageinteressens art, styrke og representativitet.

Vilkårene om rettslig klageinteresse gjelder også for ombudet. Dersom vilkårene er oppfylt, har de full adgang til å bringe en sak inn for nemnda.

Departementet vil bemerke at adgangen til å opptre som part vil være begrenset i saker som gjelder personlige rettsforhold, jf. HR-2016-00935-U med videre henvisninger.

Det presiseres at en part selv må bringe en sak inn for nemnda for at saken skal få rettskraftvirkning for parten selv.

Det presiseres videre at mindreårige ikke har selvstendig klagerett til nemnda. Det vises til lov av 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål § 8 som slår fast at personer som ikke har fylt 18 år er mindreårige. Det følger videre av lovens § 9 at en mindreårig ikke selv kan foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med mindre noe annet særlig er bestemt. En slik særskilt bestemmelse finnes blant annet i vergemålsloven § 10, som fastslår at en mindreårig som har fylt 15 år, selv kan inngå arbeidsavtale. Dersom en særskilt hjemmel ikke foreligger, vil det være vergen som opptrer på barnets vegne.

Annet ledd fastslår at nemnda ikke kan representere parten utad. Dette innebærer for eksempel at nemnda ikke kan delta i møter med andre som partsrepresentant, eller utad opptre skriftlig på vegne av parten.

Det vises ellers til de generelle merknadene i kapittel 7.4.1 om veilednings- og utredningsplikt og 7.5.6 om fristavbrudd – foreldelse.

Til § 9 Skriftlig og muntlig saksbehandling

Bestemmelsen fastslår at saksbehandlingen i nemnda som hovedregel skal være skriftlig, men slik at det skal åpnes for muntlig forhandling i saker der det er reelt behov for dette av hensyn til sakens opplysning. Dette åpner for muntlig behandling i saker der dette anses som nødvendig for at saken skal bli godt nok opplyst.

Det skal i hovedsak være opp til nemndleder å vurdere behovet for muntlighet, formen for muntlighet og omfanget av muntlighet i hver enkelt sak. Nemndleders beslutning vil være en prosessledende avgjørelse. En prosessledende avgjørelse vil ikke anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, og vil dermed heller ikke være gjenstand for klage.

Partene gis en ubetinget rett til å kreve muntlige forhandlinger i saker hvor det er fremmet krav om oppreisning. Nemndleder gis imidlertid også i disse sakene myndighet til å vurdere omfanget av den muntlige behandlingen.

Nemndas sekretariat skal, når de forbereder saken, fortløpende vurdere behovet for muntlig forhandling, men myndigheten til å treffe avgjørelse om muntlige forhandlinger vil ligge hos nemndleder.

Det vises ellers til de generelle merknadene i kapittel 7.5.3 om skriftlig og muntlig saksbehandling.

Til § 10 Avvisning og henleggelse

Med avvisning menes det å unnlate å ta en sak til behandling fordi de formelle vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt. Med henleggelse menes en skjønnsmessig adgang til å unnlate å ferdigbehandle saken fordi en realitetsbehandling har vist at det ikke er grunn til videre behandling av saken.

Avgjørelser som gjelder avvisning regnes som enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Forvaltningslovens regler om begrunnelse av enkeltvedtak etter lovens §§ 24 til 25 vil dermed gjelde, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd.

Avgjørelser som gjelder henleggelse er ikke regulert i forvaltningsloven, det vil derfor være nærliggende å ikke anse en henleggelse som «bestemmende for rettigheter eller plikter» etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. Departementet legger derfor til grunn at en slik beslutning faller utenfor enkeltvedtaksdefinisjonen i forvaltningsloven.

Første ledd fastslår at nemnda plikter å avvise en sak dersom saken er avgjort av eller bragt inn for en domstol til avgjørelse. Det vil si at nemnda ikke bare skal avvise saken når det foreligger rettskraftig dom, men også dersom det for eksempel er inngitt stevning i saken. Når saksforholdet er brakt inn for domstolen, skal nemnda avstå fra å behandle samme sak.

Nemnda skal også avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt. Med dette forstås at nemnda unnlater å ta en sak til behandling fordi de formelle vilkårene for at nemnda skal kunne behandle saken ikke er til stede. For eksempel vil en avvisningsgrunn være at saken angår Stortinget eller domstolene. Det er imidlertid ingen avvisningsgrunn at saken gjelder et bagatellmessig forhold. Bestemmelsen innebærer også en adgang for nemnda til å avvise saker der det diskriminerende forholdet ligger mer enn tre år tilbake i tid.

Annet ledd fastslår at nemnda i særlige tilfeller kan henlegge en sak. Dersom en kort realitetsbehandling viser at det ikke er grunn til videre behandling, bør nemnda kunne unnlate å ferdigbehandle saker som er av så bagatellmessig art at det vil være av svært liten betydning å bruke tid og ressurser på dem, dersom forholdet det er klaget over åpenbart ikke er i strid med de bestemmelser som er nevnt i § 1 annet ledd eller dersom saken etter bevisets stilling ikke lar seg opplyse tilstrekkelig. Beslutning om henleggelse er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Beslutning om henleggelse skal grunngis.

Tredje ledd fastslår at vedtak om avvisning og henleggelse kan fattes av nemndleder som en ren kontorforretning og uten at saken må behandles i full nemnd. I avvisnings- og henleggelsessaker vil saksforholdet og problemstillingene i de fleste tilfellene være oversiktlig og mindre kompliserte.

Der nemndleder er gitt kompetanse til å treffe vedtak, må nemndleder anses å treffe vedtak i nemndas navn. Det følger da av regelen § 2 annet ledd at det ikke er klageadgang.

Det vises ellers til de generelle merknadene i kapittel 7.4.3 om avvisning og henleggelse.

Til § 11 Vedtaksmyndighet. Pålegg om stansing, retting mv.

Første ledd fastslår at nemnda skal treffe vedtak dersom det foreligger brudd på bestemmelser som er nevnt i lovens § 1 annet ledd. Med vedtak, menes en henvisning til reglene om vedtak i forvaltningsloven.

Departementet viser til høyesteretts avgjørelse Rt. 2015–1313, der det ble konkludert med at avgjørelser av Likestillings- og diskrimineringsnemnda som konkluderer med at det ikke er begått brudd på diskrimineringslovgivningen, ikke kan bringes inn for domstolene. Det ble vist til at slike avgjørelser ikke innebærer noen form for rettsvirkninger, og at det derfor ikke kan prøves.

Departementet vil bemerke at dette ikke er til hinder for at det reises søksmål ved de alminnelige domstolene om selve det diskriminerende forholdet.

Annet ledd fastslår nemndas myndighet til å treffe vedtak om pålegg. Pålegget kan omfatte stansing, retting eller andre tiltak som er nødvendig for å sikre at den diskriminerende handlingen, trakasseringen, instruksen eller gjengjeldelsen opphører og hindre gjentakelse. Pålegg kan være aktuelt ved brudd på diskrimineringsforbudene i diskrimineringslovgivningen. Det kan for eksempel gis pålegg om å endre diskriminerende vilkår i et arbeidsreglement. Det må foretas en konkret vurdering av om pålegget utgjør en forholdsmessig reaksjon.

Nemnda kan sette en frist for gjennomføring av pålegget. Enkelte pålegg vil etter sitt innhold gjelde med umiddelbar virkning – dette vil eventuelt fremgå klart av vedtaket. I andre tilfeller kan det være vanskelig å sette en helt eksakt tidsfrist. Fristfastsettelsen vil imidlertid være av avgjørende betydning for en effektiv gjennomføring av vedtaket, blant annet må fristen være oversittet før tvangsmulkt kan benyttes. Fristens lengde må vurderes særskilt i den enkelte sak.

Tredje ledd fastslår at nemndleder i hastesaker, dvs. i saker der det antas å medføre ulempe eller skadevirkning å avvente nemndas behandling av saken, kan gi pålegg om stansing, retting eller andre tiltak som er nødvendig for å sikre at den diskriminerende handlingen, trakasseringen, instruksen eller gjengjeldelsen opphører og hindre gjentakelse. Disse sakene vil være underlagt skriftlig saksbehandling. Bestemmelsen viderefører i hovedsak den myndighet som ombudet har i dag.

Der nemndleder er gitt kompetanse til å treffe vedtak, må nemndleder anses å treffe vedtak i nemndas navn. Det følger da av regelen i § 2 annet ledd at det ikke er klageadgang.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 7.4.6 om pålegg og stansing og retting og 7.5.1 om delegasjon.

Til § 12 Oppreisning og erstatning

Bestemmelsen er ny og fastslår nemndas myndighet til å tilkjenne oppreisning og erstatning (i enkle saksforhold), når en part har fremsatt krav om dette. De materielle vilkårene for å tilkjennes oppreisning og erstatning fremgår av diskrimineringslovgivningen. Det presiseres at vurderingen av om det har funnet sted diskriminering og selve utmålingen av oppreisning og erstatning vil være et rettsanvendelsesskjønn og ikke et fritt skjønn.

Første ledd fastslår at nemnda har myndighet til å tilkjenne oppreisning i arbeidsforhold. Departementet presiserer at oppreisning bare skal gis når det er uttrykkelig krevet av en part.

Oppreisningens størrelse (utmålingen) er regulert i diskrimineringslovgivningen. Det legges opp til en konkret og skjønnsmessig vurdering, der oppreisningen skal fastsettes til det beløp som retten finner rimelig ut fra skadens omfang og art, partenes forhold og omstendighetene for øvrig.

Det settes ikke noe øvre tak for oppreisningens størrelse. Utmålingen skal skje etter en rimelighetsvurdering. Det skal altså tas hensyn både til at det skal være en rimelig oppreisning for fornærmede og til arbeidsgivers økonomiske situasjon.

Utmålingen av oppreisning må imidlertid også være i tråd med EU-direktivenes krav om at sanksjonene skal «være effektive, stå i rimeligt forhold til overtrædelsen og have en afskrækkende virkning». EU-domstolen har i sin praksis lagt til grunn at oppreisningen skal overstige et symbolsk beløp. Den skal ha et slikt nivå at den virker reelt avskrekkende.

Departementet forutsetter at oppreisningsbeløpene som hovedregel vil ligge et sted i sjiktet mellom kr 20 000 og kr 80 000, med mulighet for å gå høyere i særlig graverende tilfeller. Det bør stilles krav til forholdsmessighet mellom oppreisningen og den krenkelsen den diskriminerte er påført.

Annet ledd fastslår at nemnda – ved enstemmighet – skal kunne ilegge erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold, både i og utenfor arbeidslivet.

Forslaget innebærer at nemnda skal kunne fatte vedtak dersom innklagede ikke har noen innsigelser mot erstatningskravet eller dersom nemnda finner forsvarlig grunnlag for å sette eventuelle innsigelser til side som åpenbart uholdbare.

Kjerneområdet for bestemmelsen vil være saker der årsaken til at innklagede ikke vil betale erstatning skyldes manglende betalingsevne eller betalingsvilje. Nemnda skal altså kunne tilkjenne erstatning uavhengig av innsigelser som i realiteten er uttrykk for manglende betalingsevne eller –vilje. Departementet legger til grunn at erstatningsbeløpene i disse sakene i hovedsak vil dreie seg om beskjedne beløp, og at nemndas vedtaksmyndigheten begrenses til beløp som ligger under kr. 10 000.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 10.

Til § 13 Tvangsmulkt

Første ledd fastslår nemndas myndighet til å treffe vedtak om tvangsmulkt og de nærmere rammene for å bruke denne myndigheten. Etter første punktum kreves det at fristen for å etterkomme pålegget er oversittet. Nemnda må i vedtaket fastsette en frist for gjennomføringen av pålegget. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom fristen for å etterkomme pålegget er oversittet, og skal normalt løpe fram til pålegget er oppfylt.

Vedtak om tvangsmulkt må treffes i nemnda på vanlig måte.

Vedtaket om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at kravet er sikret en effektiv tvungen inndrivelse. Tvangsgrunnlaget omfatter også renter og andre utenrettslige inndrivingskostnader dersom annet ikke er angitt.

Annet ledd fastslår at selve beslutningen om ileggelse av tvangsmulkt kan treffes av nemndleder som en ren kontorforretning. Det presiseres at selve ileggelsen av tvangsmulkt, som skjer i etterkant av vedtaket om tvangsmulkt, ikke anses som et enkeltvedtak – men en beslutning.

En part kan kreve at beslutning om ileggelse av tvangsmulkt skal prøves på ny, reglene i forvaltningsloven §§ 28 til 36 vil da gjelde tilsvarende. Nemnda må i disse tilfellene behandle beslutningen om ileggelse av tvangsmulkt på nytt. Bakgrunnen for bestemmelsen er at ileggelse av tvangsmulkt normalt ikke i seg selv utgjør noe enkeltvedtak som er gjenstand for klagerett, og at forvaltningens konstatering av om mulkt skal ilegges, er basert på forhold som har inntrådt etter at vedtaket om tvangsmulkt er truffet. «Ileggelse» innebærer at forvaltningen tilkjennegir overfor den private parten at mulkten skal betales. Slik ileggelse kan skje gjentatte ganger på grunnlag av ett og samme enkeltvedtak om tvangsmulkt, for eksempel ved at et forbud mot å opptre på en bestemt måte brytes gjentatte ganger. Purring for manglende betaling av et beløp som det allerede er sendt påkrav for, er ikke en ny ileggelse.

Det er «forhold knyttet til ileggelsen» som er gjenstand for den særskilte klageretten. Med dette siktes det til de forholdene forvaltningen må ta stilling til for å konstatere om betingelsene for å ilegge tvangsmulkten er oppfylt. Klageretten gjelder for eksempel ikke spørsmålet om det var hensiktsmessig å treffe vedtak om tvangsmulkt i første omgang. Den særskilte klageretten gjelder heller ikke spørsmålet om det var hjemmel for å treffe vedtak om tvangsmulkt i første omgang.

Reglene i forvaltningsloven kapittel VI (§§ 28 til 36) gjelder tilsvarende ved klage over ileggelse av tvangsmulkt. Det gjelder også § 33 første ledd, som viser til at forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder tilsvarende så langt ikke annet følger av § 33.

Beslutning om tvangsmulkt er i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav d tvangsgrunnlag for utlegg, se nærmere vurderingene i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 31.4.4.

Tredje ledd fastslår at nemnda kan sette ned eller frafalle mulkt dersom særlige grunner taler for det. Økonomiske forhold kan bare i sjeldne tilfeller begrunne nedsettelse eller frafallelse av tvangsmulkt. Det kan for eksempel i ettertid vise seg at gjennomføringen av et pålegg innen fastsatt frist møter større vansker enn det som med rimelighet kunne forutsies. Avgjørelse av søknad om ettergivelse av påløpt tvangsmulkt – både innvilgelse og avslag – må regnes som enkeltvedtak, jf. Prop. 62 L (2015–2016) kapittel 34.1 side 207.

Fjerde ledd fastslår at tvangsmulkten tilfaller staten og at den kreves inn av Statens innkrevingssentral.

Femte ledd fastslår at departementet i forskrift kan gi regler om tvangsmulktens størrelse, varighet og andre bestemmelser om fastsettelse og gjennomføring.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene om tvangsmulkt i kapittel 7.4.7 om tvangsmulkt.

Til § 14 Nemndas myndighet overfor andre forvaltningsorganer mv.

Første ledd første punktum fastslår at nemnda ikke kan treffe vedtak om at andre forvaltningsorganers vedtak innebærer brudd på bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd.

Med vedtak menes slik avgjørelse som omfattes av forvaltningsloven § 2 første ledd, bokstav a. Avgjørelser som ikke er å anse som vedtak, kan derimot overprøves.

Første ledd annet punktum fastslår at nemndas vedtaksmyndighet likevel skal gjelde i saker hvor et forvaltningsorgan har truffet vedtak i kraft av å være arbeidsgiver. Det vises til at nemnda skal kunne ilegge oppreisning i diskrimineringssaker innenfor arbeidslivet, se kapittel 9. For at nemnda skal kunne ilegge oppreisning, må nemnda også ha myndighet til å fatte et vedtak overfor den som skal pålegges å betale oppreisning.

Første ledd tredje punktum fastslår at nemnda ikke kan treffe vedtak rettet overfor Kongen eller departementene. Dette innebærer at nemnda ikke har myndighet til å treffe vedtak i de tilfeller Kongen eller departementet har truffet vedtak i en sak, heller ikke i kraft av å være arbeidsgiver. Nemnda kan heller ikke treffe vedtak om den øvrige virksomheten til Kongen og departementene.

Begrensningen i nemndas vedtaksmyndighet vil også gjelde i tilfeller hvor Kongen eller departementene treffer vedtak i kraft av å være klageorgan, for eksempel ved avgjørelser av klager over oppsigelse, suspensjon eller avskjed etter tjenestemannsloven § 19 nr. 1.

Annet ledd første punktum fastslår at nemnda har plikt til å gi en ikke-bindemde uttalelse i de tilfellene der nemnda finner at det har forekommet lovbrudd, men nemndas myndighet til å treffe vedtak er begrenset etter første ledd.

Annet ledd annet punktum gjør unntak fra nemndas plikt til å avgi ikke-bindende uttalelser i saker hvor dommere utnevnes av Kongen i statsråd. Dette innebærer at nemnda ikke har myndighet til å avgi ikke-bindende uttalelser i disse sakene. Se for øvrig merknadene til § 1.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 8.

Til § 15 Nemndas forhold til arbeidsretten

Første ledd fastslår at når en sak som er brakt inn for nemnda indirekte reiser spørsmål om en tariffavtales eksistens, gyldighet eller forståelse, kan hver av tariffavtalens parter i stedet bringe spørsmålet inn for Arbeidsretten for behandling med oppsettende virkning for nemndsbehandlingen.

Annet ledd første punktum fastslår at nemnda skal kunne avgi en begrunnet uttalelse om hvorvidt en tariffavtale eller bestemmelse i en tariffavtale som er brakt inn for nemnda, er i strid med lover og bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd. Uttalelsen er ikke rettslig bindende for den som saken gjelder, og unnlatelse av å følge opp uttalelsen kan ikke resultere i tvangsmulkt, erstatning eller straffesanksjoner. Bestemmelsen må sees i sammenheng med fjerde ledd som viser til at Arbeidsretten har eksklusiv myndighet til å avgjøre spørsmål om tariffavtalers gyldighet (herunder lovlighet), forståelse og eksistens. Adgangen til å avgi uttalelse skal gjelde både i forbindelse med behandlingen av individuelle ansettelsessaker som indirekte berører spørsmålet om tariffavtaler og i de tilfeller nemnda blir bedt om å uttale seg direkte om en tariffavtale er i overensstemmelse med bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd. Annet punktum bestemmer at partene også i slike tilfeller kan bringe spørsmålet om tariffavtalens gyldighet (lovlighet) i forhold til de i § 1 nevnte lover inn for Arbeidsretten. Også i slike tilfeller vil dette ha oppsettende virkning på nemndas behandling. Se nærmere under merknadene til tredje ledd.

Tredje ledd fastslår at saker som bringes inn for Arbeidsretten etter første ledd og annet ledd annet punktum skal stilles i bero i nemnda til spørsmålet er ferdig behandlet i Arbeidsretten. Dette innebærer at nemnda skal innstille behandlingen av saken dersom noen av partene har gått til aktivt skritt for å få saken avgjort i Arbeidsretten. Med aktivt skritt menes at det er tatt ut stevning for Arbeidsretten. Klagenemndas behandling skal tas opp igjen når saken er ferdigbehandlet i Arbeidsretten. Dersom spørsmålet som berører tariffavtalen er avgjort i Arbeidsretten, skal nemnda legge Arbeidsrettens avgjørelse til grunn for sin behandling av saken. Dersom saken er avgjort uten at det er tatt stilling til om tariffavtalen er i strid med noen av de i § 1 nevnte lover og bestemmelser, behandler nemnda saken på vanlig måte.

Fjerde ledd fastslår at nemnda ikke kan treffe avgjørelser som etter arbeidstvistloven og tjenestetvistloven hører under Arbeidsretten. Arbeidsretten har eksklusiv myndighet til å fatte bindende avgjørelser om tariffavtalers gyldighet, forståelse og eksistens. Dette innebærer at det bare er Arbeidsretten som kan avgjøre med bindende virkning om en tariffavtale eller bestemmelse i en tariffavtale skal settes til side som ugyldig fordi den er i strid med en av de i § 1 nevnte lover eller om avtalen skal fortolkes på en bestemt måte for å samsvare med disse. Bestemmelsen er tatt inn i loven her av pedagogiske årsaker.

Til § 16 Domstolsbehandling – overprøving av nemndas vedtak

Bestemmelsen regulerer adgangen til å bringe en sak, som har vært til behandling i nemnda, inn for de alminnelige domstoler.

Det vises til høyesteretts avgjørelse Rt. 2015-1313, der det ble slått fast at avgjørelser av Likestillings- og diskrimineringsnemnda som konkluderer med at det ikke er begått brudd på diskrimineringslovgivningen, ikke kan bringes inn for domstolene. Det ble vist til at slike avgjørelser ikke innebærer noen form for rettsvirkninger, og at det derfor ikke kan prøves. Det blir presisert at dette ikke er til hinder for at det reises søksmål ved de alminnelige domstolene for det underliggende saksforhold.

Første ledd første punktum fastslår at vedtak fattet av nemnda kan bringes inn for domstolene til full prøving av saken. Det vil si at domstolene i tillegg til å foreta en legalitetskontroll, også kan prøve nemndas skjønnsutøvelse. Domstolene prøver med andre ord ikke bare om vedtaket strider mot lov, forskrift eller uskreven rett, men også om det er hensiktsmessig og rimelig.

Første ledd annet punktum fastslår en tre måneders frist for søksmål til overprøving av nemndas vedtak. Fristregelen er begrunnet i partenes behov for forutberegnelighet og informasjon. Samtidig vil partene ha tilstrekkelig tid til å vurdere vedtaket og forberede et eventuelt søksmål. Fristen løper fra det tidspunkt partene ble underrettet om vedtak i nemnda.

Første ledd tredje punktum fastslår at dersom søksmål ikke reises innen utgangen av tremånedersfristen, så blir vedtaket rettskraftig. Med rettskraft menes at vedtaket er endelig, det vil si at man ikke kan få avgjørelsen overprøvet. Når vedtaket er rettskraftig gis det tvangskraft. Vedtak om ileggelse av oppreisning og erstatning kan derved inndrives med namsmyndighetenes hjelp uten å gå veien om domstolene for å skaffe tvangsgrunnlag.

Første ledd fjerde punktum fastslår at det kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen for å bringe saken inn for tingretten, dvs. at parten har mulighet til å bringe saken for domstolene for overprøving, selv om fristen er oversittet. Dette gjelder uansett om stevningen er sendt direkte til retten eller gjennom nemnda. Begjæring om oppfriskning skal behandles etter reglene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.

Første ledd femte punktum fastslår at avslag på oppfriskningsbegjæring kan bringes inn for tingretten.

Annet ledd fastslår at Oslo tingrett er særskilt verneting for søksmål om gyldigheten av nemndas vedtak. Det samme gjelder lovligheten av forhold knyttet til ileggelse av tvangsmulkt etter § 13.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 7.6 om domstolsprøving.

Til § 17 Forholdet til de alminnelige domstoler

Første ledd fastslår begrensninger i adgangen til å få samme sak behandlet parallelt i nemnda og i domstolene (litispendensvirkning). Med samme sak forstås samme krav mellom samme parter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med nemndas plikt til å avvise en sak, se § 10 første ledd. En sak anses å være under behandling (starter litispendensvirkningen) fra klagen er mottatt av nemnda. Bestemmelsen må ses i sammenheng med tvisteloven § 18-2 tredje ledd som begrenser litispendensvirkningen til seks måneder.

Annet ledd fastslår at saken skal stanses i domstolene, når en part ønsker saken behandlet av nemnda. Nærmere regler om stansing fremgår av tvisteloven kapittel 16 §§ 16-1, 16-18 tredje og fjerde ledd og 16-19. Disse regulerer hvordan en sak stanses ved kjennelse, virkning av stansing, og heving av stanset sak. Dersom en av partene begjærer saken for domstolen stanset, kan domstolen stanse den videre behandlingen. Tredje punktum gir anvisning på hvilke kriterier retten skal anvende ved vurdering av om saken skal stanses. Fjerde punktum fastslår at adgangen til å begjære saken for domstolen i gang igjen begrenses av tvisteloven § 16-19 om at saken for domstolen heves etter å ha vært stanset i to år.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene i kapittel 7.6.4 Litispendens og stansing.

Til § 18 Straff for overtredelse av pålegg og brudd på opplysningsplikten

Paragrafen hjemler straff for overtredelse av nemndas pålegg etter § 11 og brudd på opplysningsplikten etter § 3.

Første ledd fastslår at den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkomme pålegg etter § 11 eller å oppfylle opplysningsplikten etter § 3, straffes med bøter. Likeledes straffes medvirkning til slik unnlatelse. Bestemmelsen er tenkt som et ekstra insentiv til å følge nemndas vedtak der tvangsmulkt ikke har vist seg effektivt eller der tvangsmulkt ikke er ilagt.

Annet ledd fastslår straffrihet for en person i underordnet stilling dersom overtredelse av et pålegg gitt av nemnda i det vesentlige skyldes underordningsforholdet til den som handlingen eller unnlatelsen er utført for. Straffrihet krever ikke nødrettstilstand, men den underordnede må ha opplevd sterkt press, for eksempel hatt rimelig grunn til å tro at nektelse av å utføre handlingen eller unnlatelsen ville kunne få alvorlige konsekvenser, for eksempel i form av en oppsigelse. Som hovedregel bør straffritaksbestemmelsen bare komme til anvendelse der den underordnede har fått direkte ordre om ikke å følge opp pålegg fra nemnda.

Til § 19 Påtale

Paragrafen omhandler påtale for overtredelse av § 18.

Første ledd fastslår at unnlatelse av å etterkomme nemndas pålegg som utgangspunkt bare påtales av det offentlige på nemndas begjæring, da det antas at nemnda best vurderer hvordan loven bør håndheves i det enkelte tilfelle. Dersom det er påkrevd av allmenne hensyn, kan påtale skje uten nemndas begjæring.

Annet ledd fastslår at påtalemyndigheten kan kreve at det avsies dom for tiltak for å hindre at diskriminering, trakassering, instruks eller gjengjeldelse opphører og hindre gjentakelse i forbindelse med straffesak om overtredelse av nemndas pålegg.

Til § 20 Gjenåpning

Første ledd fastslår at nemndas vedtak skal kunne gjenåpnes etter begjæring fra en part dersom det foreligger brudd på habilitetskrav i forvaltningsloven § 6, dersom det foreligger andre saksbehandlingsfeil og det ikke kan utelukkes at feilen var bestemmende for vedtakets innhold eller dersom opplysninger om faktiske forhold som var ukjent da saken ble avgjort, tilsier at vedtaket høyst sannsynlig ville blitt et annet. Det samme vil gjelde for forhold knyttet til ileggelse av tvangsmulkt (som regnes som beslutninger).

Beslutning om gjenåpning – både innvilgelse og avslag – er et enkeltvedtak etter definisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, jf. bokstav b.

Adgangen til gjenåpning begrenses til rettskraftige vedtak. Med rettskraft menes at vedtaket er endelig, det vil si at man ikke kan få avgjørelsen overprøvet. Dersom vedtaket ikke er rettskraftig kan saken overprøves av de alminnelige domstoler.

Annet ledd fastslår at saken ikke kan gjenåpnes av grunner som ble forkastet ved sakens behandling og av grunner som parten burde ha gjort gjeldende under sakens ordinære behandling. Bestemmelsen bygger på tvisteloven § 31-5 første ledd første punktum.

Det er snevre grenser for gjenåpning. Det er et vilkår at de nye opplysningene alene eller sammen med det tidligere bevismaterialet tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen.

Nemndas behandling av en begjæring om gjenåpning legges til den avdeling i nemnda som behandlet saken.

Tredje ledd fastslår at begjæring om gjenåpning kan avgjøres av nemndleder, jf. kapittel 7.5.1 om delegasjon. Der nemndleder er gitt kompetanse til å treffe vedtak, må nemndleder anses å treffe vedtak i nemndas navn. Det følger da av regelen i § 2 annet ledd at det ikke er klageadgang.

Fjerde ledd fastslår at avslag på begjæring om gjenåpning kan bringes inn for tingretten. Tvisteloven gis tilsvarende anvendelse så langt de rekker. Dette gjelder nærmere bestemt §§ 31-6 til 31-9 som regulerer fristene for gjenåpning, krav til begjæringens innhold og hvor den skal sendes, samt nemndas nærmere behandling av begjæringen.

Femte ledd fastslår at dersom nemnda treffer vedtak om gjenåpning har parten krav på å få dekket sakskostnader etter reglene i forvaltningsloven § 36 første ledd. Forvaltningsloven § 36 annet ledd gjelder ikke, se kapittel 7.5.7.4.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 7.4.5 om gjenåpning og kapittel 7.5.7 om forholdet til forvaltningsloven.

Til § 21 Retting og tilleggsavgjørelse

Bestemmelsen fastslår adgangen til å rette en avgjørelse som har fått en utforming som ikke stemmer overens med nemndas mening og til å treffe tilleggsavgjørelse.

Første ledd fastslår at nemnda kan rette et vedtak dersom det har skjedd feil ved formulering av vedtaket i nemnda. Bestemmelsen tilsvarer tvisteloven § 19-8 første ledd. Rettingen skal ikke innebære at vedtaket får et annet innhold enn det som var nemndas hensikt på vedtakstidspunktet. Tvert imot skal formålet med rettingen være å sikre at vedtakets ordlyd samsvarer med det som var meningen. Det er et vilkår at den aktuelle feilen er klar. Dette gjelder avgjørelser som på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelse, forglemmelse eller lignende klare feil, har fått en utforming som ikke stemte med nemndas mening. Det kan for eksempel være vist til feil lovbestemmelse i vedtaket.

Det gjelder ingen tidsfrist for rettingen. Det er heller ikke et vilkår at det er fremsatt begjæring om retting. Nemnda kan foreta rettingen av eget tiltak. I tilfeller der det er fremsatt en begjæring om retting før vedtaket er rettskraftig, har nemnda en plikt til å behandle begjæringen, jf. henvisningen til tvisteloven § 19-8 i tredje ledd.

Annet ledd fastslår adgangen til å treffe tilleggsavgjørelse. Bestemmelsen tilsvarer tvisteloven § 19-9 første ledd første punktum. Tilleggsavgjørelse kan være aktuelt når nemnda har forsømt å behandle spørsmål som skulle vært avgjort i vedtaket. For eksempel kan det tenkes at de har glemt å ta stilling til et krav om saksomkostninger, eller at noe skal gjelde fra et bestemt tidspunkt. Tilleggsavgjørelse forutsetter at det er fremsatt begjæring om dette innen fristen i § 16 første ledd, dvs. innen tre måneder fra det tidspunkt partene ble underrettet om vedtaket.

Tredje ledd fastslår at slik retting kan foretas av nemndleder som en ren kontorforretning uten at saken må behandles i full nemnd, se kapittel 7.5.1 om delegasjon. Der nemndleder er gitt kompetanse til å treffe vedtak, må nemndleder anses å treffe vedtak i nemndas navn. Det følger da av regelen i § 2 annet ledd at det ikke er klageadgang.

Fjerde ledd fastslår at tvistelovens regler om saksbehandling ved retting og tilleggsavgjørelse, samt reglene om hvordan dette praktisk skal gjennomføres, gjelder tilsvarende for nemnda. Retting, eller en begjæring om retting, er uten betydning for fristen for å bringe saken inn for domstolen, jf. tvisteloven § 19-8 fjerde ledd. Derimot vil en begjæring om tilleggsavgjørelse kunne ha betydning for fristen for å bringe saken inn for domstolen, jf. henvisningen til tvisteloven § 19-9 annet ledd.

Kapittel 4 Forskrift

Til § 22 Forskrift

Bestemmelsen regulerer adgangen til forskrift.

Bestemmelsen gir departementet myndighet til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om ombudets og nemndas (herunder sekretariatets) organisering, oppgaver og saksbehandling.

Til § 23 Ikrafttredelse

Loven om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer.

Til § 24 Overgangsregler

Første ledd første punktum fastslår at saker som allerede er brakt inn for eller er under behandling hos Likestillings- og diskrimineringsombudet når diskrimineringsombudsloven trer i kraft, skal overføres til Diskrimineringsnemnda for behandling. Likeledes skal Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelser, som allerede er brakt inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda ved lovens ikrafttredelse, overføres til Diskrimineringsnemnda for behandling. Annet punktum fastslår at brudd på bestemmelsene som nevnt i § 1 annet ledd og som har oppstått før lovens ikrafttreden, skal behandles av Diskrimineringsnemnda.

Annet ledd første punktum presiserer at Diskrimineringsnemndas behandling av saker etter første ledd, skal skje etter reglene i diskrimineringsombudsloven. Det presiseres imidlertid at § 2 første ledd annet punktum og § 16 første ledd tredje punktum bare gjelder for forhold som inntreffer etter lovens ikrafttredelse.

Annet ledd annet punktum omhandler nemndas vedtaksmyndighet i saker om forhold som har oppstått før diskrimineringsombudslovens ikrafttredelse. Det presiseres at nemnda bare kan treffe vedtak om pålegg, stansning mv. etter § 11, oppreisning og erstatning etter § 12 og tvangsmulkt etter § 13 dersom det var adgang til dette også før diskrimineringsombudsloven trådte i kraft. Bakgrunnen for dette er at Grunnloven § 97 er til hinder for at det knyttes nye sanksjoner til eldre handlinger. En handling begått før ikrafttredelsen kan imidlertid ha brakt i stand en tilstand som det vil være ulovlig å opprettholde etter ikrafttredelsen. Diskrimineringsombudsloven §§ 11 og 13 kan da anvendes mot opprettholdelsen av tilstanden. Nemnda kan i alle tilfeller – i uttalelse eller vedtak – konstatere at det er skjedd brudd på bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd. En slik konstatering av lovbrudd innebærer ikke ileggelse av noen sanksjon. Grunnloven § 97 er ikke til hinder for at nye saksbehandlingsregler gjøres gjeldende for eldre forhold.

Paragrafen her utelukker ikke at saker om brudd på lovene og bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd kan klages inn for domstolene i stedet.

Til § 25 Endringer i annen lovgivning

Etter foreldelsesloven § 16 nr. 1 avbrytes foreldelse når tvist om kravet bringes inn til avgjørelse ved et forvaltningsorgan som har særskilt myndighet til å avgjøre slik tvist. Etter § 16 nr. 2 a gjelder det samme når kravet bringes inn for en klage- eller reklamasjonsnemnd.

Lovens alminnelige foreldelsesfrist er tre år, jf. foreldelsesloven § 2. Det innebærer at foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. I diskrimineringssaker vil det si på det tidspunkt det diskriminerende forhold inntreffer og den som er utsatt for diskriminering hadde rett til å kreve erstatning og oppreisning.

Departementet foreslår i kapittel 9 om oppreisning at nemnda skal gis myndighet til å fastsette oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i enkle saksforhold. Disse sakene vil med dette gi fristavbrudd.

Saker med krav om oppreisning utenfor arbeidslivet og saker med krav om erstatning utover enkle saksforhold vil ikke gi grunnlag for fristavbrudd, fordi nemnda verken har særskilt myndighet til å fastsette oppreisning i saker utenfor arbeidslivet eller adgang til å tilkjenne erstatning for økonomisk tap annet enn i enkle saksforhold.

Departementet mener at det, av hensyn til sammenhengen i lovverket, fremstår som lite hensiktsmessig at det skal gjelde ulike regler for diskrimineringssaker avhengig av om det er fremsatt krav om erstatning eller oppreisning og om det diskriminerende forholdet har funnet sted innenfor eller utenfor arbeidslivet. Departementet foreslår på denne bakgrunn å endre foreldelsesloven § 16 annet ledd ved å ta inn et nytt punkt c der det fremgår at tvist om krav som bringes inn for diskrimineringsnemnda er fristavbrytende.

Det presiseres at også krav om oppreisning og erstatning basert på de forhold som parten har bragt inn for nemnda uten at det er lagt ned påstand om oppreisning og erstatning, skal avbryte foreldelsesfristen.