5 Mulige tiltak for å sikre et best mulig beslutningsgrunnlag før valg av skifteform

5.1 Innledning

At en eller flere av arvingene overtar ansvaret for arvelaterens forpliktelser samtidig som at arvingene overtar arvelaterens eiendeler og rettigheter, har lenge kjennetegnet det private skiftet i Norge. Dette er en regulering som er velprøvd, som gir et godt grunnlag for å opprettholde enkle regler for gjennomføring av et privat skifte, og som nylig er vurdert og bekreftet videreført i forbindelse med vedtakelsen av den nye arveloven. Departementet ser det derfor ikke som aktuelt å foreslå endringer i hovedregelen etter arveloven § 116 første ledd første punktum om at dersom boet skal skiftes privat, må minst én av de myndige arvingene overfor retten påta seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser.

De aller fleste dødsboene er solvente og har større verdier enn forpliktelser. Man bør også søke å unngå at alle arvinger påføres økte administrative oppgaver alene av den grunn at det er behov for ekstra årvåkenhet i enkelte bo. En sjelden gang kan det dessuten være slik at en arving kan ønske å overta et bo til privat skifte selv om det er i underbalanse. Arvingen kan for eksempel mene at verdiene i boet på sikt vil bli positive og er villig til å satse på det. Et annet eksempel kan være arvingen som ønsker å overta et bo som i hovedsak består av en familiehytte ved sjøen, til tross for at den er pantsatt for noe mer enn verdien. Det sentrale er imidlertid at en slik beslutning bør være truffet på bakgrunn av en god kunnskap om arvelaterens stilling og den risikoen som vil følge av å overta boet til privat skifte.

Gjeldsgraden i de norske husholdningene har økt de senere årene. Det kan derfor ikke utelukkes at enkelte arvelatere etterlater seg mer gjeld enn eiendeler. Ikke minst kan det være en risiko for dette når dødsfallet skjer relativt tidlig i livet. I høringsnotatet ble det på denne bakgrunn vurdert enkelte forebyggende tiltak som kan bidra til et best mulig beslutningsgrunnlag før arvingene velger skifteform. Disse forslagene behandles i punkt 5.2 til 5.4.

5.2 Rett til innsyn i arvelaterens økonomiske forhold

5.2.1 Gjeldende rett

Det følger av arveloven § 92 første ledd første punktum at retten kan beslutte å gi arvinger, herunder ektefelle eller samboer, fullmakt til innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold. En slik fullmakt (formuesfullmakt) vil gi rett til innsyn i saldoen på arvelaterens bankkonti samt visse transaksjonsdata, jf. første ledd tredje punktum.

En arving og en gjenlevende ektefelle eller samboer vil også kunne få utlevert opplysninger om skatt. Det følger av skatteforvaltningsloven § 3-10 at taushetsplikten etter § 3-1 ikke er til hinder for at opplysninger gis til den avdødes ektefelle, samboer og arving når vedkommende kan vise til et saklig behov for innsyn, eller til den som har fullmakt som nevnt i arveloven § 92 første eller annet ledd.

Videre følger det av § 10 første ledd i forskrift 9. november 2020 nr. 2327 til arveloven at en skifteattest etter arveloven § 118 gir rett til innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold, herunder opplysninger om fastsetting av skatt.

Etter ekteskapsloven § 39 har ektefeller plikt til å gi hverandre opplysninger om økonomiske forhold underveis i ekteskapet. Det er i teorien (Holmøy/Lødrup/Asland: Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer bind 1 (2013) side 256) antatt at en ektefelle kan påberope seg innsynsretten etter § 39 også etter den andres død, men dette følger ikke direkte av ordlyden. Det følger av bestemmelsen at en ektefelle kan kreve at skattemyndighetene gir opplysninger om eller kopi av den felles eller ektefellens skattemelding og fastsetting av formues- og inntektsskatt. Videre kan ektefellen kreve «opplysninger av selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, og av andre som har midler til forvaltning».

5.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet pekte departementet innledningsvis på at det bør være et siktemål at beslutningen om å overta boet til privat skifte eller i uskifte tas på rett grunnlag, og at arvingene og den gjenlevende ektefellen eller samboeren har mest mulig korrekt informasjon om arvelaterens økonomiske stilling. Som det ble gitt uttrykk for i høringsnotatet, kan man ikke forutsette at enhver ektefelle eller samboer har et oppdatert bilde av partnerens eiendeler og gjeld.

Det ble i høringsnotatet foreslått en ny bestemmelse i arveloven § 92 og en endring av skatteforvaltningsloven § 3-10, som vil gi gjenlevende ektefeller og samboere rett til innsyn i arvelaterens økonomiske stilling uten at retten først må opprette en formuesfullmakt. Opplysningene skulle etter forslaget kunne kreves i de første 60 dagene fra dødsfallet, som er fristen for når skifteform må være valgt. Etter at skifteform er valgt, vil innsynsretten tilkomme den eller de som har fått skifteattest utstedt til seg, jf. arveloven § 118 og forskrift til arveloven § 10 første ledd.

Forslaget ble begrunnet slik:

«Fristen for å overta et dødsbo i uskifte eller til privat skifte er 60 dager. Ektefeller og samboere er den gruppen som oftest vil overta et dødsbo i uskifte eller til privat skifte. Dette kan også være den gruppen som er sterkest berørt av dødsfallet. I ukene etter dødsfallet må den gjenlevende ektefellen eller samboer forholde seg til tapet av sin livsledsager, ofte omorganisere sin egen økonomi, kanskje endre bosted og som oftest sørge for begravelse og ta stilling til en rekke andre praktiske og økonomiske spørsmål som følge av dødsfallet. I denne livsfasen er det derfor et klart behov for mest mulig brukervennlige regler.

[…]

Ektefellens eller samboerens rett til innsyn vil etter forslaget følge direkte av loven. Dette innebærer en forenkling ikke bare for ektefellen eller samboeren, men også for tingrettene, som i disse tilfellene ikke trenger å utstede formuesfullmakt, og for skattemyndighetene, som ikke trenger å vurdere om det foreligger saklig grunn til å gi innsyn.»

Det fulgte av den foreslåtte bestemmelsen i nytt første ledd bokstav a i arveloven § 92 at ektefellen eller samboeren skulle kunne kreve opplysninger fra skattemyndighetene «om arvelaterens skattemelding og fastsettingen av hans eller hennes formues- og inntektsskatt». Det ble vist til at innsynsretten bør gå så langt det er nødvendig for at den lengstlevende ektefellen eller samboeren får et korrekt bilde av de skattemessige forpliktelsene som påhviler eller kan komme til å påhvile dødsboet. I skatteforvaltningsloven § 3-10 ble det foreslått et unntak fra taushetsplikten etter skatteforvaltningsloven for utlevering av opplysninger etter den nevnte bestemmelsen i arveloven.

Videre fulgte det av en ny bestemmelse i første ledd bokstav b at ektefellen eller samboeren skulle kunne kreve «opplysninger fra selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, og fra andre som har midler til forvaltning eller inndriving». Når det gjelder omfanget av innsynsretten, skulle ektefellen eller samboeren også etter dette alternativet ha rett til innsyn i de opplysningene som er nødvendige for å få et korrekt bilde av ektefellens eller samboerens økonomiske stilling. Det ble vist til at dette innebærer at det normalt ikke vil være nødvendig å gi innsyn i detaljerte kontoutskrifter mv., men at det må gis innsyn i saldo. Videre ble det vist til at dersom ektefellen eller samboeren ønsker mer detaljert informasjon også bakover i tid, kan det på vanlig måte fremsettes krav om formuesfullmakt etter annet ledd.

Alternativet om rett til opplysninger fra den som «har midler til […] inndriving», skulle ifølge høringsnotatet omfatte opplysninger som namsmannen, inkassoforetak og andre som inndriver fordringer har, om sider ved arvelaterens formuesstilling.

Det ble vist til at forslaget om tilgang til opplysninger om arvelaterens skattemelding og fastsatte skatt i de fleste tilfeller vil gi en rimelig oversikt over arvelaterens formuesforhold. Opplysningene fra skattemyndighetene kan imidlertid beskrive formuesforhold som ligger opp til 18 måneder tilbake i tid, og det ble pekt på at den supplerende retten til innsyn etter bokstav b vil kunne gi en oppdatert oversikt over arvelaterens formues- og gjeldsforhold frem til dødsfallstidspunktet.

Departementet ga uttrykk for en viss tvil når det gjelder innsynsretten for samboere:

«Det er ikke opplagt at de foreslåtte reglene bør gjelde for alle samboere. Det er bare samboere med felles barn som vil ha rett etter loven til å overta (deler av) boet i uskifte. Og det vil ikke nødvendigvis være aktuelt for en gjenlevende samboer å overta arvelaterens bo som ledd i et privat skifte. I lys av dette kan det hevdes at innsynsretten bør begrenses til samboere som rent faktisk har rett til å overta boet i uskifte eller til privat skifte. Det vil imidlertid innebære en økt arbeidsbyrde for de institusjonene mv. som skal gi innsyn manuelt, om de må ta stilling til samboerens arverettslige posisjon før det gis innsyn. I tillegg vil nok flertallet av samboere være kjent med hverandres økonomiske forhold fra før, slik at hensynene mot en slik enkel innsynsregel i en begrenset tid etter dødsfallet kanskje ikke er så tungtveiende. Departementet foreslår at retten til innsyn skal gjelde for den som var ektefelle eller samboer ved dødsfallstidspunktet, og uten at det er behov for å undersøke ytterligere arverettslige eller relasjonelle forhold. Det kan imidlertid være aktuelt å foreslå en begrensning i hvem som har rett til innsyn, der dette kan skje uten merarbeid for finansforetak mv. hvis en eventuell digitalisert løsning kan ivareta innsynsprosessene.»

Det ble også vurdert om ektefellers og samboeres innsynsrett bør begrenses slik at reglene ikke omfatter ektefeller og samboere som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi:

«Det er mulig å argumentere for en slik begrensning i innsynsretten, men departementet legger til grunn at det vil være sjelden at ektefeller og til dels samboere vil ha en så begrenset arverett, samtidig som at et slikt vilkår ville pålegge relevante aktører et ikke ubetydelig arbeid for å avklare ektefellens eller samboerens arverettigheter. Ulempene ved en slik begrensning antas derfor å være større enn fordelene. I lovforslaget er det på denne bakgrunn ikke tatt inn en slik avgrensning av bestemmelsens virkeområde.»

I forlengelsen av forslaget om en ny regel om innsynsrett i arveloven § 92 første ledd ble det foreslått at bestemmelsen om innsynsrett for arvinger med skifteattest som i dag følger av § 10 første ledd i forskrift 9. november 2020 nr. 2327 til arveloven, tas inn i arveloven. Det ble foreslått å plassere denne bestemmelsen i et nytt syvende ledd i § 118. Det ble vist til at det vil gi en mer oversiktlig regulering om samtlige bestemmelser om innsynsrett i økonomiske forhold følger av loven og ikke er regulert dels i loven og dels i forskrift.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget støttes av Domstoladministrasjonen, Ringerike, Asker og Bærum tingrett, Finans Norge, Foreningen 2 Foreldre, Huseierne og Pensjonistforbundet. Domstoladministrasjonen peker likevel på at forslaget ikke vil være særlig arbeidsbesparende for domstolene da det er få gjenlevende ektefeller eller samboere som ber om formuesfullmakt.

Foreningen 2 Foreldre og Huseierne mener at den foreslåtte innsynsretten må gjelde også for livsarvingene. Huseierne uttaler:

«Vi kan ikke se at det er noe gode grunner for at livsarvinger ikke bør ha samme innsynsrett i sin avdøde forelders økonomiske forhold, slik det foreslås for ektefelle og samboer. Livsarvinger vil som regel ha betydelig mindre informasjon om avdødes økonomiske forhold enn en ektefelle eller samboer har. Dette vil kunne ha betydning for avgjørelsen om livsarvingene skal tillate en ny ektefelle eller samboer til å få sitte i uskiftet bo og ikke minst for vurderingen om boet skal overtas til privat eller offentlig skifte. Vi erfarer også at livsarvinger i svært mange tilfeller bistår ektefellen til avdøde med å innhente opplysninger samt bistå ved utfyllingen av erklæring om uskiftet bo og da vil det være praktisk om disse også kan innhente formuesopplysninger. Vi mener at livsarvinger dermed har like godt grunnlag til å få en innsynsrett etter loven slik det er foreslått for ektefeller og samboere.»

Foreningen 2 Foreldre uttaler:

«F2F stiller oss undrende til at departementet foreslår at samboer uten arverett skal gis ubetinget og større innsyn i arvelaters økonomiske stilling, enn arvelaters livsarvinger, herunder arvelaters særkullsbarn.

I de tilfeller hvor arvelater etterlater seg særkullsbarn, er det en viss sannsynlighet for at disse ikke informeres om arvelaters økonomiske stilling av arvelaters nye ektefelle eller samboer, og derved uforvarende overtar arvelaters forpliktelser i et dødsbo med underdekning. F2F mener derfor at alle arvelaters arvinger, inklusive arvelaters fellesbarn med gjenlevende ektefelle/samboer og arvelaters særkullsbarn skal gis den samme innsynsretten om arvelaters økonomiske stilling.»

Finans Norge mener at ektefeller og samboere bør gis rett til innsyn også i transaksjonsdata de siste tre månedene før dødsfallet og i perioden etter dødsfallet uten at de behøver å innhente formuesfullmakt:

«Det må kunne antas at dette er opplysninger ektefeller og samboere normalt deler med hverandre. Arvingene vil uansett ha rett til innsyn i disse opplysningene ved formuesfullmakt. For at reglene skal få en fullstendig forenklende effekt for ektefeller og samboere, bør ektefeller og samboere automatisk få tilsvarende innsyn som en formuesfullmakt ville gitt. Hensynet til enklere dødsbobehandling for gjenlevende ektefelle og besparelser for tingretten bør i denne sammenheng gå foran vern av avdødes transaksjonsdata, ettersom vernet uansett vil oppheves ved formuesfullmakt.»

Videre mener Finans Norge at regelen bør være fleksibel nok til at innsyn kan gis også etter at det har gått 60 dager etter dødsfallet.

En utvidet innsynsrett for ektefeller støttes også av Oslo tingrett, Buskerud tingrett og Norges Bondelag. Disse høringsinstansene er imidlertid ikke enig i at alle samboere skal ha innsynsrett. Buskerud tingrett mener at innsynsretten bør begrenses til samboere med felles barn. Oslo tingrett uttaler:

«Oslo tingrett støtter forslaget om at gjenlevende ektefelles innsynsrett fastsettes direkte i loven og at denne innsynsretten også skal gjelde i tilfeller hvor avdøde har opprettet testament som begrenser gjenlevende ektefelles arverett. Riktignok har gjenlevende en frist på 60 dager fra dødsfallstidstidspunktet til å vurdere hvilken skifteform som ønskes. Det er følgelig god tid til å innhente nødvendige opplysninger. Erfaringsmessig foretar imidlertid gjenlevende ektefelle ofte sitt valg av skifteform kort tid etter dødsfallet. Dette kan blant annet skyldes behov for å få rask tilgang til det som har vært ekteparets felles bankkonto. Selv om tingretten utsteder formuesfullmakt etter e-posthenvendelse, kan det oppleves tungvint at innsynshenvendelsen ikke kan rettes direkte til Skatteetaten eller banken. Som foreslått i høringsnotatet, bør innsynsrettens innhold være sammenfallende med ekteskapsloven § 39 annet og tredje punktum.

Oslo tingrett støtter ikke forslaget om at gjenlevende samboer skal få samme lovhjemlet innsynsrett som gjenlevende ektefelle. Som påpekt i høringsnotatet, har ikke alle samboere arverett eller rett til å sitte i uskifte. Gruppen uten lovfastsatte arverettslige rettigheter får ikke formuesfullmakt i dag. Dette gjelder et ikke ubetydelig antall samboere. Endringen vil medføre at disse likevel får innsyn. Oslo tingrett viser til at samboere har adskilt økonomi i større grad enn ektefeller. De har heller ikke i levende live samme innsynsrett i hverandres økonomiske forhold som ektefeller har i medhold av ekteskapsloven § 39. Den foreslåtte innsynsretten gir forholdsvis detaljerte opplysninger om avdødes økonomiske forhold og bør derfor ikke gis til flere enn de som har behov for dette i forbindelse med valg av skifteform.

Som påpekt i høringsnotatet vil de ulike etater/institusjoner bli påført økt arbeidsbyrde dersom det må foretas en manuell vurdering av om samboeren har arverettslige rettigheter eller ikke. Dette løses etter Oslo tingretts mening mest hensiktsmessig ved at samboere fortsatt må fremlegge formuesfullmakt dersom det ønskes innsyn i avdødes økonomiske forhold.

I høringsnotater vises det til at lovendringene vil være en forenkling for tingrettene ved at antall formuesfullmakter vil bli redusert. Oslo tingrett vil påpeke at gjenlevende ektefelle / samboere sjelden ber om formuesfullmakt slik at en redusert arbeidsbelastning for retten vil være svært beskjeden.»

Norges Bondelag uttaler seg i samme retning og gir uttrykk for at man stiller seg «mer kritisk til at samboer som ikke er arving etter loven skal ha samme innsynsrett som ektefelle og arveberettiget samboer. Hvem som er omfattet av begrepet samboer bør i så fall gis en klarere avgrensning».

Forslaget støttes også av Digitaliseringsdirektoratet, men av hensyn til utviklingen av en tjeneste for digitalt skifte av dødsbo tar denne høringsinstansen til orde for en mer utvidet innsynsrett. Den nevnte tjenesten beskrives slik:

«Prosjektet «Oppgjør etter dødsfall» (OED) er et DSOP-samarbeidsprosjekt (Digital Samhandling Offentlig Privat) mellom Digitaliseringsdirektoratet, Brønnøysundregistrene, domstolene, finansnæringen, Skatteetaten, Statens kartverk og Statens vegvesen, og en sentral del av livshendelsen Dødsfall og arv. I OED er vi i ferd med å realisere en tjeneste for digitalt skifte av dødsbo. Tjenesten skal forenkle prosessen etter dødsfall for arvingene – blant annet gjennom digitalisering av analoge, kompliserte prosesser og deling av data mellom privatpersoner, offentlige og private virksomheter. Gjennom digitalisering vil det fasiliteres prosesser fra dødsbo opprettes til et bo kan gjøres opp. Dette innebærer for eksempel representasjon for arvingenes muligheter til å utøve innsynsrett i arvelaters økonomiske forhold, utstede skifteattest for privat skifte, utpeke fullmektig og muliggjøre bruk av de rettighetene som følger av skifteattest og fullmakt, digitalt.»

Digitaliseringsdirektoratet mener for det første at det ikke er nødvendig å begrense innsynsretten til de første 60 dagene etter dødsfallet. Videre foreslås det at innsynsretten gjøres generell slik at den på samme måte som etter arveloven § 92 omfatter «arvelaterens formues- og gjeldsforhold, herunder opplysninger om fastsetting av skatt». Direktoratet gir dessuten uttrykk for at det bør vurderes om ikke også livsarvinger bør ha samme innsynsrett som ektefeller og samboere. Når det gjelder samboere, uttaler Digitaliseringsdirektoratet:

«Digitaliseringsdirektoratet ønsker å peke på at det kan være en rekke problemstillinger knyttet til å vurdere hvem som er avdødes samboer, og hvordan denne informasjonen skal verifiseres og personen autoriseres som samboer. En forutsetning for digitale tjenester som digitalt skifte av dødsbo, hvor man raskt vil kunne få tilgang til taushetsbelagt informasjon og personopplysninger, er at man har sikker og pålitelig informasjon om hvem som har rett til å se hva. Dette slik at man kan sikre at det kun er riktige personer, med riktige rettigheter, som får tilgang til denne informasjonen. Det vil etter Digitaliseringsdirektoratets oppfatning være nødvendig at det eksisterer en kilde til informasjonen om hvem som er samboer, med ansvar for opplysningens riktighet, før det kan avgjøres at en person er avdødes samboer og dermed faller inn under bestemmelsen og har slik rett til innsyn som foreslått.»

Skatteetaten mener at det ut fra omtalen i høringsnotatet og lovforslagets ordlyd virker uklart hvilke opplysninger ektefellen og samboeren skal ha rett til innsyn i, og mener at innsynsretten bør presiseres nærmere.

Advokatforeningen går imot forslaget og begrunner dette slik:

«Etter Advokatforeningens erfaring foreligger det ikke grunnlag for å hevde at utstedelse av formuesfullmakt utgjør noen stor arbeidsbelastning for de ulike tingrettene. Dagens ordning med utstedelse av formuesfullmakt har etter Advokatforeningens syn fungert på en god måte. Arvinger som har en reell interesse i å vurdere overtakelse av dødsboet til privat skifte har ved bruk av denne fullmakten i dag adgang til å innhente den informasjon som trengs til å vurdere dette spørsmålet på en god måte.

Advokatforeningen mener også at en lovfestet rett til innsyn i ‘nødvendige’ opplysninger kan lede til tvister om hvorvidt ‘opplysninger fra selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, og fra andre som har midler til forvaltning eller inndriving’ er nødvendige til bruk for sitt formål. Hensynet til avdødes personvern i denne sammenheng synes i liten grad avveid opp mot en slik lovfestet rett.

Advokatforeningen finner også at spørsmålet om hvem som er ‘samboer’ – som skal gis slik lovfestet innsynsrett – kan lede til tvister om vedkommende ‘samboers’ arverettslige posisjon og reelle interesse i å få en slik innsynsrett. På denne bakgrunn går Advokatforeningen mot forslaget og foreslår at problemstillingen utredes nærmere.»

5.2.4 Departementets vurdering

Forslaget om en innsynsrett for den gjenlevende ektefellen i arvelaterens økonomiske forhold har fått bred støtte i høringen. Forslaget innebærer at den gjenlevendes rett til innsyn vil følge direkte av loven slik at han eller hun ikke trenger å først henvende seg til retten for å få utstedt en formuesfullmakt. Departementet går videre med denne delen av forslaget, jf. § 92 nytt annet ledd i lovforslaget.

Når det gjelder innsynsretten for samboere, har departementet vært mer i tvil. Som det er påpekt av flere av høringsinstansene, har ikke samboere generelt arverettigheter etter hverandre. Det følger av arveloven §§ 12 og 32 at det bare er samboere som har, har hatt eller venter barn sammen, som har rett til arv eller rett til å sitte i uskifte i kraft av loven. Samboere har heller ikke rett til innsyn i hverandres økonomiske forhold mens de begge lever, slik ektefeller har etter ekteskapsloven § 39. Etter departementets syn bør det legges betydelig vekt på arvelaterens personvern. En rett til innsyn i for eksempel transaksjonsdata fra arvelaterens bankkonto kan gi tilgang til personlige opplysninger som den avdøde kanskje ikke ville ha ønsket at andre, herunder samboeren, skal få kjennskap til. Med et vilkår om formuesfullmakt kan retten gjøre en vurdering av behovet for at samboeren får tilgang til opplysningene, og kan foreta en avgrensning ut fra dette behovet. Det er for eksempel ikke gitt at en samboer som flyttet sammen med arvelateren noen få måneder før dødsfallet, og som ikke har hatt noen felles økonomi med arvelateren, har interesser i boet som berettiger innsyn. Departementet slutter seg til uttalelsen fra Oslo tingrett om at en rett til innsyn vil kunne gi detaljerte opplysninger om arvelaterens økonomiske forhold og derfor bør begrenses til personer som har behov for dette i forbindelse med valget av skifteform.

Ut fra disse hensynene foreslår departementet at når det gjelder samboere, begrenses innsynsretten etter loven til samboere som har, har hatt eller venter barn sammen. En slik regel innebærer at institusjonen der det kreves innsyn, vil måtte gjøre en vurdering av om vedkommende som ber om innsyn, er å regne som samboer etter loven, jf. her definisjonen i arveloven § 2 tredje ledd. Videre må det tas stilling til om vilkåret om at paret har, har hatt eller venter barn sammen, er oppfylt. Departementet antar at det i de fleste tilfeller vil være enkelt å fastslå om disse vilkårene er oppfylt. Det vises i den forbindelse til at finansforetak etter finansforetaksloven § 16-2 syvende ledd kan få utlevert fra Folkeregisteret opplysninger blant annet om barn, foreldre og foreldreansvar. Der samboerne for eksempel har spart til felles barn på en konto i banken, og kanskje har hatt en fast saksbehandler for felles kundeforhold, vil det også være enkelt for banken å fastslå at det dreier seg om en samboer med innsynsrett. Som Finans Norge er inne på i sin høringsuttalelse, bør foretaket eller institusjonen likevel ikke ha en plikt til å gjøre omfattende undersøkelser av arverettslige eller relasjonelle forhold. I de tilfellene det er tvil, bør den som hevder å være samboer med arverettigheter, henvises til retten, slik at retten eventuelt kan utstede en formuesfullmakt.

Enkelte av høringsinstansene har gitt uttrykk for at bestemmelsen om innsynsrett etter loven også bør omfatte arvelaterens livsarvinger. Alternativet til en innsynsrett etter loven er at livsarvingen først må sørge for å få utstedt formuesfullmakt fra retten. Dette er ikke særlig byrdefullt, og etter departementets vurdering bør det da legges avgjørende vekt på hensynet til den avdødes personvern. En arvelaters forhold til sine livsarvinger vil variere; det kan for eksempel dreie seg om et barnebarn som arvelateren har hatt lite kontakt med. Videre vil ikke livsarvingen nødvendigvis ha arverett, og i motsetning til det som gjelder for ektefeller, vil en livsarving ikke ha hatt noen rett til innsyn i arvelaterens økonomiske forhold mens arvelateren levde.

Departementet foreslår etter dette at bestemmelsen om rett til innsyn i arvelaterens økonomiske forhold begrenses til ektefeller og samboere som oppfyller vilkåret om felles barn.

Som det fremgår av punkt 5.2.3, er en løsning for digitalt dødsboskifte under utvikling. Arveloven § 88 a, som trådte i kraft i juni 2022, gir hjemmel til at oppgaver etter arvelovens tredje del kan utføres gjennom offentlige tjenester for digitalt skifte av dødsbo. Arbeidet med å fastsette forskrifter etter denne bestemmelsen ligger hos Kommunal- og distriktsdepartementet. Den tekniske løsningen er under utvikling av Digitaliseringsdirektoratet, i samarbeid med Domstoladministrasjonen.

I dag henter domstolene informasjon om ektefeller direkte fra Folkeregisteret når de mottar begjæring om formuesfullmakt. I den digitale løsningen som er under utvikling, vil innhentingen i fremtiden antakelig kunne gå automatisk, ved at løsningen henter data som bekrefter ektefellens innsynsrett direkte fra Folkeregisteret. En ektefelle med innsynsrett vil da ikke trenge å kontakte tingretten for å få direkte tilgang til aktuell informasjon gjennom løsningen for digitalt dødsboskifte. Når det gjelder samboere, kreves noe mer manuell saksbehandling i dag, ettersom samboerskap ikke registreres i Folkeregisteret. Det kan innebære at disse fortsatt vil måtte kontakte tingretten for å få en formuesfullmakt, eventuelt bekreftelse på sin innsynsrett, for å kunne bruke løsningen for digitalt dødsboskifte for å få innsyn i økonomiske forhold. Når tingretten utsteder formuesfullmakt, vil informasjon om dette sendes direkte til den digitale løsningen. Samboeren vil da, som andre arvinger med formuesfullmakt, kunne logge på med riktige rettigheter. Den digitale løsningen vil også kunne gi veiledning til brukerne som opplyser om hvordan man skaffer formuesfullmakt. Uavhengig av om det på lengre sikt vil bli mulig å søke formuesfullmakt direkte gjennom løsningen for digitalt dødsboskifte, eller om samboere fortsatt vil måtte kontakte tingretten som deretter sender informasjonen direkte, vil prosessen være relativt enkel.

Når det gjelder omfanget av innsynsretten, foreslår departementet en noe annen utforming enn forslaget i høringsnotatet. Departementet er enig i det som er anført i høringen, om at det kan være hensiktsmessig at innsynsretten korresponderer med de opplysningene det kan bes om innsyn i etter reglene om formuesfullmakt. Departementet foreslår etter dette at ektefellen og samboeren uten å måtte legge frem formuesfullmakt kan kreve innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold etter de samme reglene som gjelder for formuesfullmakter etter § 92 første ledd. For innsyn i bankkonti innebærer dette en rett til opplysninger om saldoen på arvelaterens bankkonti samt transaksjonsdata de tre siste månedene før dødsfallet. Videre innebærer det at banken, når særlige grunner tilsier det, skal gi innsyn også i transaksjonsdataene for de siste tolv månedene før dødsfallet, og at det for innsyn i eldre transaksjonsdata må foreligge ekstraordinære omstendigheter.

Departementet vil ellers vise til at når det gjelder opplysninger fra Skatteetaten, følger det av skatteforvaltningsloven § 3-10 at taushetsplikten etter § 3-1 i loven ikke er til hinder for at opplysninger gis til en avdød persons ektefelle, samboer og arving når vedkommende kan vise til «et saklig behov for innsyn». En ektefelle, samboer og arving kan dermed uhindret av Skatteetatens taushetsplikt be om innsyn uten at det er nødvendig å fremlegge formuesfullmakt. I Prop. 21 L (2020–2021) legger departementet til grunn på side 22 at «den som har arverett eller rett til uskifte, gjennomgående vil ha et saklig behov for innsyn frem til skifteform er valgt siden opplysninger om arvelaterens formues- og inntektsforhold kan være avgjørende for beslutningen om hvorvidt boet skal skiftes privat eller offentlig eller om boet skal overtas uskiftet».

Departementet holder fast ved forslaget om at innsynsretten begrenses til en periode på 60 dager etter dødsfallet. Formålet med bestemmelsen er å gi ektefellen eller samboeren en enkel tilgang til opplysninger om arvelaterens økonomiske forhold i forbindelse med valget av skifteform. Etter at skifteform er valgt, vil innsynsretten tilkomme den eller de som har fått skifteattest utstedt til seg. Fristen på 60 dager for å melde fra om uskifte eller gjeldsovertakelse for å kunne skifte privat kan etter § 96 første ledd og § 117 første ledd riktignok forlenges av retten. Hovedregelen er imidlertid 60 dager, og departementet legger her vekt på at det for foretakene og institusjonene som skal praktisere reglene, vil være enklest at innsynsretten gjelder for et klart definert tidsrom.

Ut fra det nevnte hensynet om at reglene bør være enkle å praktisere, antar departementet at det kan være hensiktsmessig med en forskriftshjemmel som gir mulighet til å presisere nærmere hvilke foretak og institusjoner innsynsretten gjelder overfor, og omfanget av innsynsretten. Departementet foreslår derfor som et nytt femte ledd i § 92 en forskriftshjemmel som omfatter slike spørsmål.

Departementet foreslår for øvrig, i samsvar med høringsnotatet, at bestemmelsen om innsynsrett for arvinger med skifteattest, som i dag følger av § 10 første ledd i forskrift 9. november 2020 nr. 2327 til arveloven, tas inn i arveloven. Det vises til lovforslaget § 118 nytt syvende ledd.

5.3 Frarådingsplikt ved privat skifte

5.3.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet under noe tvil en bestemmelse om frarådingsplikt i forbindelse med erklæring om privat skifte, jf. arveloven § 116. Forslaget gikk ut på at dersom retten har opplysninger om at en arving som vil påta seg ansvaret for boets forpliktelser, ikke har gjort seg kjent med forholdet mellom boets eiendeler og forpliktelser, skal retten underrette arvingen om at han eller hun alvorlig bør overveie å skaffe seg slik kunnskap eller avstå fra å påta seg ansvaret for forpliktelsene. Det samme skulle etter forslaget gjelde dersom retten er kjent med forhold som tilsier at eiendelene i boet ikke er tilstrekkelige til å oppfylle alle forpliktelsene etter arvelateren. Det ble også foreslått en hjemmel til å gi nærmere regler om gjennomføring av frarådingen i forskrift. En tilsvarende frarådingsplikt ble også foreslått for ektefelleuskifte og samboeruskifte.

Departementet mente at en slik oppgave eventuelt burde legges til tingrettene i og med at skifteoppgavene ellers er lagt til tingrettene. Det ble imidlertid pekt på som en utfordring at retten sjelden har tilstrekkelig oversikt over arvelaterens formuesforhold eller fullt ut har kjennskap til hva arvingene vet om eller hvordan de vurderer arvelaterens økonomiske stilling. Om tingrettene skulle pålegges å skaffe seg slik kunnskap i alle bo, ville det utgjøre et klart merarbeid for domstolene. Om dette ble det uttalt:

«En mulig løsning kan være at det inntas egne punkter i erklæringen om privat skifte der arvingene dels kan bes om å erklære om de har gjort seg kjent med omfanget av arvelaterens eiendeler og gjeld, og om boets eiendeler overstiger gjelden. Det vil i forbindelse med erklæringen om privat skifte kunne stilles konkrete og fortrinnsvis enkle spørsmål om hvorvidt arvingen er kjent med arvelaterens skattemelding, arvelaterens pantesikrede gjeld og omfanget av utestående krav som har fremkommet ved et eventuelt proklama. Dersom de arvingene som ønsker å overta boet til privat skifte, ikke kan bekrefte at de har slik kunnskap, bør de frarådes å overta boet til privat skifte og eventuelt gis mulighet til å trekke begjæringen eller foreta nærmere undersøkelser innenfor en kort tilleggsfrist. Det er tenkelig at slike spørsmål og en mulig fraråding kan følge av et fremtidig digitalt skjema eller av en mer omfattende digital løsning for dødsboskifte.»

5.3.2 Høringsinstansenes syn

Finans Norge er positiv til forslaget og uttaler:

«En frarådningsplikt ved privat skifte, slik departementet beskriver i høringsnotatet pkt. 3.3, vil etter Finans Norges vurdering kunne være prosessbesparende og bidra til at færre arvinger overtar arv som i ettertid viser seg å bli økonomisk belastende for arvingene. Departementet viser til at tingrettene sjelden har tilstrekkelig oversikt over arvelaterens formuesforhold. Frarådningsplikten bør følgelig vurderes begrenset til oppfordring om at arvingen må gjøre seg kjent med forholdet mellom boets eiendeler og forpliktelser, herunder med påminnelse om at arvingen kan bli ansvarlig utover boets eiendeler og oppfordring om å utstede preklusivt proklama.»

Advokatforeningen uttaler seg i samme retning.

Digitaliseringsdirektoratet deler tvilen det ble gitt uttrykk for i høringsnotatet, og uttaler:

«Digitaliseringsdirektoratet er imidlertid positiv til at dersom det skal inntas en slik frarådingsplikt, bør det først søkes å få kunnskap om hvorvidt har skaffet seg tilstrekkelig oversikt over boet. Den mulige løsningen departementet peker på, hvor det inntas egne punkter i erklæringen om privat skifte der arvingene kan erklære om de har gjort seg kjent med omfanget av arvelaterens eiendeler og gjeld, samt om boets eiendeler overstiger gjelden anses som en god løsning. Denne sammenfaller også med nevnte prosjekt, Oppgjør etter dødsfall, hvor formålet er å gi arvingene en enkel måte å skaffe seg oversikt over arvelaters økonomiske situasjon. En slik erklæring som foreslås, hvor arvingene skal stilles konkrete spørsmål knyttet til arvelaters økonomiske stilling, vil kunne implementeres i denne løsningen.

Imidlertid understrekes det at før man inntar en mulig fraråding i et digitalt skjema eller en digital tjeneste for skifte av dødsbo, vil det være et sterkt behov å vurdere nærmere og bestemme hvor ansvaret for frarådingsplikten påhviler og hvordan den skal utføres. Dette særskilt om selve frarådingen ikke lengre kommer i etterkant av innsendt erklæring om privat skifte og behandling i aktuell tingrett, men skal skje i sanntid i tjenesten.»

Huseierne gir uttrykk for at tingrettene bør ha en frarådingsplikt, men at tingrettene også bør ha en utvidet informasjons- og veiledningsplikt. Huseierne uttaler at dette kan gjøres på en enkel måte ved å informere klarere om gjeldsovertakelse og ansvar i skriv fra tingrettene. Dersom innsynsretten blir lovhjemlet, bør også dette opplyses om, slik at arvingene vet hva de kan og bør undersøke før de bestemmer seg for skifteform. Videre tar Huseierne til orde for at det bør oppfordres til bruk av proklama der arvingene er usikre, og en ordning om at arvingene må bekrefte ved avkrysning i erklæringen om privat skifte eller uskifte at de har gjort seg kjent med den avdødes formuesforhold, og forstår at de ved sin signatur får det fulle gjeldsansvaret.

Norges Bondelag viser til omtalen i høringsnotatet av en mulig ordning som går ut på at arvingene skal avgi en erklæring på at de har gjort seg kjent med boets økonomiske stilling, og at det i erklæringen om privat skifte stilles mer konkrete spørsmål om hvilke opplysninger som er innhentet. Norges Bondelag uttaler at «dette kan være et tilstrekkelig godt hjelpemiddel for å skape bevissthet om reglene og prosessen, og at det da ikke nødvendigvis er behov for en frarådningsplikt på toppen av dette der arvingen ikke har innhentet slik informasjon».

Domstoladministrasjonen, Buskerud tingrett, Oslo tingrett og Ringerike, Asker og Bærum tingrett er ikke enig i forslaget om en lovbestemt frarådingsplikt for retten.

Ringerike, Asker og Bærum tingrett uttaler:

«Den foreslåtte frarådingsplikten kan også skape uklarhet og uforutsigbarhet, i tillegg til betydelig merarbeid for domstolene. Det er uklart hva som ligger i kriteriet ‘dersom retten har opplysninger om’ og ‘retten er kjent med’. Er det nok at dette kan utledes av saksdokumentene, eller at noe er nevnt per telefon? Hva retten skal ha kunnskap om, kan også være uklart, – om det er ‘forhold som tilsier at eiendelene i boet ikke er tilstrekkelige til å oppfylle alle forpliktelsene etter arvelateren’. For å være på den sikre siden, bør tingretten med en slik regel fraråde i alle tilfeller der bankinnskuddene er mindre enn gjeldspostene, uavhengig av om avdøde hadde fast eiendom, bil, båt osv. Det er uklart om det forutsettes at dommere eller skiftesaksbehandlere skal vurdere dette. Det kan også spørres hva som vil være konsekvensen av eventuelt brudd på frarådingsplikten. Etter vår mening er det mer hensiktsmessig om denne formen for rådgivning gis i form av en klar advarsel i skjemaet som undertegnes av arvingene, med lenke til videre informasjon.»

Oslo tingrett viser til at retten sjelden vil ha den kunnskapen som er nødvendig for å utløse en frarådingsplikt. Retten innhenter ikke dokumentasjon om formuesforholdene og vet ikke hvilke eiendeler som inngår i boet, eller hvilken verdi disse har. Retten har heller ikke oversikt over gjeldsforholdene. Videre uttaler Oslo tingrett følgende:

«Når retten mottar erklæring om privat skifte, vil opplysningene om boets økonomiske stilling i all hovedsak begrense seg til tilfeller hvor arvingene tar kontakt og selv forteller at det er grunn til å tro at boet er overbeheftet eller at det er stor usikkerhet knyttet til avdødes forpliktelse (eksempelvis at avdøde drev et enkeltpersonforetak hvor det er risiko for fremtidige erstatningskrav). I slike tilfeller veileder tingretten om hva gjeldsansvaret innebærer og hvilke valgmuligheter som foreligger. I andre tilfeller har retten ingen kontakt med arvingene utover at det sendes et standard orienteringsbrev hvor det blant annet informeres om formuesfullmakt.

I høringsnotatet er det vist til at en mulig løsning kan være at arvingene avgir en erklæring på at de har gjort seg kjent med boets økonomiske stilling samt at det i erklæring om privat skifte stilles mer konkrete spørsmål med hensyn til hvilke opplysninger som er innhentet. Oslo tingrett er enig i at dette kan være fornuftig tilnærming når det i fremtiden foreligger et digitalt skjema, men mener at regelverket mest hensiktsmessig bør utarbeides når detaljene i en slik digital løsning er avklart. Det bemerkes imidlertid at en slik løsning for eksempel ikke vil innebære at det foreligger en registreringsforretning med verdsettelse av boets aktiva. Det tillegges forøvrig at også en slik mer avdempet form for frarådingsplikt vil medføre merarbeid for domstolene, og at behovet må veies mot dette hensynet.»

5.3.3 Departementets vurdering

Departementet har i lys av høringen kommet til at det ikke bør foreslås en regel om frarådingsplikt slik det under tvil ble foreslått i høringsnotatet. Arvinger som vurderer å påta seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser, har først og fremst behov for veiledning og informasjon om hva dette ansvaret innebærer. Slik veiledning og informasjon kan man sørge for uavhengig av en regel i loven som pålegger domstolene en frarådingsplikt. Særlig innenfor en digital løsning kan man tenke seg en ordning der det i forbindelse med erklæringen om privat skifte spørres om arvingene har gjort seg kjent med omfanget av arvelaterens eiendeler og gjeld, og om boets eiendeler overstiger gjelden. Kombinert med dette kan man se for seg at arvinger som ikke kan bekrefte at de har slik kunnskap, får et varsel om risikoen ved gjeldsovertakelsen. Det gis for øvrig allerede i dag informasjon om gjeldsansvaret i skjemaet for erklæring om privat skifte av dødsbo, og domstolene har også ellers en veiledningsplikt. Departementet utelukker likevel ikke at informasjonen kan tydeliggjøres, og at det i større grad kan legges til rette for en bevisstgjøring av arvingene, både i en digital løsning for dødsboskifte og ellers.

Departementet legger også vekt på at domstolene vanligvis ikke vil ha kunnskap om slike forhold som etter forslaget ville utløse frarådingsplikten, og at det også kan være uklart hva som ligger i kunnskapskravet. Både Domstoladministrasjonen og samtlige domstoler som har uttalt seg om spørsmålet, peker på dette som en utfordring ved forslaget. Departementet viser videre til Domstoladministrasjonens uttalelse i høringen om at en frarådingsplikt vil kunne gi et betydelig merarbeid for tingrettene uten noen betydelig merverdi for arvingene. Som det også er påpekt i høringen, reiser det seg dessuten et spørsmål om hvilke konsekvenser det skulle ha hvis domstolen ikke oppfyller frarådingsplikten, og om dette i så fall ville utløse et erstatningsansvar for staten.

Departementet mener etter dette etter en samlet vurdering at det ikke bør innføres en frarådingsplikt for domstolene, og at formålene med en slik bestemmelse i stedet kan ivaretas ved rutiner og systemer som sikrer at arvingene er godt informert om konsekvensen av å påta seg et ansvar for arvelaterens forpliktelser og om viktigheten av at man har tilstrekkelig kunnskap om arvelaterens gjelds- og formuesforhold.

5.4 Bør utstedelse av preklusivt proklama før valg av skifteform gjøres obligatorisk?

5.4.1 Gjeldende rett

En arving kan etter arveloven § 93 kreve at det utstedes preklusivt proklama i perioden fra dødsfallet og frem til arvingene har valgt om boet skal skiftes privat eller offentlig. Åpnes det offentlig skifte, skal det utstedes proklama hvis dette ikke allerede er gjort, jf. arveloven § 142. Overtas boet til privat skifte, kan det utstedes proklama, jf. § 121.

Utstedelse av proklama går ut på at kreditorene oppfordres til å melde sine krav innen en frist på seks uker. Hovedregelen er at krav som ikke meldes innen fristen, faller bort. Proklama kunngjøres i Norsk lysingsblad og ved to innrykk i en avis som er lest på stedet. Proklamaet gjelder ikke pantekrav eller skatte- og avgiftskrav og har begrenset virkning for utenlandske krav. De nevnte reglene følger av arveloven §§ 100 til 102.

En arving som ønsker at retten skal utstede proklama i perioden før skifteform er valgt, må i dag be om dette skriftlig og må betale et gebyr på 2,2 ganger rettsgebyret, jf. rettsgebyrloven § 20.

I forbindelse med forberedelsen av den nye arveloven ble det vurdert om man bør gjøre det obligatorisk å utstede proklama. Skiftelovutvalget argumenterte i sin utredning for at proklama burde være obligatorisk ved offentlig skifte, og pekte samtidig på at dette kunne stille seg annerledes ved et privat skifte (NOU 2007: 16 side 90):

«Utvalget foreslår i stedet at proklama skal være obligatorisk ved ethvert offentlig skifte. Det vil her være et hensyn av betydelig vekt at skiftet skal gjennomføres på en fullstendig og korrekt måte, og at det skal være minst mulig risiko etter skiftets avslutning for at det fremkommer nye forhold som medfører endringer i skiftet. Ved et privat skifte kan forholdene ligge annerledes til, og det trenger ikke her være like betenkelig om det dukker opp ukjente fordringer etter at skiftet er avsluttet. Arvingene kan for eksempel ha et ønske og en forventing om å dekke avdødes forpliktelser etter hvert som man blir kjent med dem. Utvalget foreslår her å videreføre hovedregelen fra gjeldende lov, nemlig at proklama skal utstedes hvis noen av loddeierne krever det. Som påpekt i kapittel 9, anser utvalget at det ville være urimelig byrdefullt å oppstille krav om utstedelse av proklama ved privat skifte.»

Departementet foreslo som Skiftelovutvalget å videreføre hovedtrekkene i skiftelovens regler om proklama, og det ble i proposisjonen ikke foreslått å innføre en ordning med obligatorisk utstedelse av proklama før arvingene har tatt stilling til om boet skal skiftes offentlig eller privat. Departementet uttrykte bekymring for at et slikt krav ikke ville være «forenlig med ønsket om en hensiktsmessig fremdrift i skiftet», se Prop. 107 L (2017–2018) side 218.

5.4.2 Forslaget i høringsnotatet

På bakgrunn av den risikoen som blant annet følger av den økte gjeldsgraden i norske husholdninger, og det forholdet at det ikke er noen mulighet til å ombestemme seg når man først har påtatt seg gjeldsansvaret i forbindelse med et privat skifte, ble det i høringsnotatet reist spørsmål om det kan være grunn til å innføre en regel om obligatorisk utstedelse av preklusivt proklama i alle bo i perioden før arvingene har valgt skifteform.

I høringsnotatet ble det uttalt følgende:

«En utfordring ved dagens ordning er at beslutningen om å utstede proklama må treffes nokså kort tid etter dødsfallet for at fristene for proklamaet skal kunne løpe ut før man må velge skifteform, jf. i den forbindelse § 117 første ledd. Selv om man må kunne legge til grunn at tingrettene gir god veiledning, er det grunn til å anta at en del arvinger ikke vil rekke å ta stilling til behovet for å utstede proklama før skifteform må velges.

Erfaringen tilsier også at det i liten grad utstedes proklama i perioden før skifteform velges. Et preklusivt proklama vil gi oversikt over arvelaterens gjeld til de fleste norske fordringshavere og vil gi arvingene et godt og i noen tilfeller nødvendig grunnlag for beslutningen om skifteform. Man kunne i lys av dette tenke seg en regel om at retten skal kunngjøre proklama i alle bo så snart retten har fått melding om dødsfallet. Dette ville legge til rette for en fast og ensartet ordning for proklama som ville gjelde for alle bo. For de etterlatte ville det kunne oppleves som en fordel at proklamaet utstedes omgående, og uten at de trenger å ta stilling til behovet.»

Departementet så likevel en del betenkeligheter med en regel om obligatorisk utstedelse av proklama og utformet ikke noe lovforslag om dette. Dette ble begrunnet slik:

«I tillegg til det nevnte hensynet til fremdrift i skifteoppgjørene vil en slik ordning innebære at et stort antall dødsbo påføres unødige tilleggskostnader. Det vises her til at det bare er et lite mindretall av de boene som skiftes privat, som er i underbalanse, og i de fleste tilfeller har nok arvingene tilstrekkelig oversikt over arvelaterens økonomiske stilling. I tillegg arbeides det i DSOP-samarbeidet (Digital Samhandling Offentlig Privat) med en digital løsning med sikte på å lette og effektivisere arvingenes arbeid med å få oversikt over arvelaterens gjeldsforpliktelser og med gjennomføringen av skiftet. Departementet viser også til at en slik regel vil innebære en økt belastning for kreditorene, som må sørge for å melde sine krav i et langt større antall bo enn i dag, og som dermed også får en høyere risiko for at krav går tapt. Departementet ser dessuten noen praktiske utfordringer ved en regel om at tingretten skal utstede proklama i en fase der det ikke er noen som kan gjøres ansvarlig for å dekke kostnadene.»

Det ble uttalt at departementet likevel gjerne ville ha synspunkter fra høringsinstansene om spørsmålet.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge uttaler at man i likhet med departementet ser flere betenkeligheter ved obligatorisk preklusivt proklama, men at dersom det er usikkerhet om boets gjeld, bør arvinger oppfordres til å utstede preklusivt proklama. Det uttales at obligatorisk preklusivt proklama vil kunne medføre en økt belastning for kreditorene og påføre et stort antall dødsbo unødvendige tilleggskostnader. Videre vises det til at det kun er et mindretall av boene som skiftes privat, som er i underbalanse, og at det i de fleste tilfeller er tilstrekkelig oversikt over arvelaterens økonomiske stilling.

Også Oslo tingrett er enig i betenkelighetene det ble gitt uttrykk for i høringsnotatet, og uttaler:

«Selv om preklusivt proklama blir utstedt like etter at dødsfallet finner sted, vil det for de fleste boer forsinke skifteoppgjøret. Mange arvinger har god oversikt over dødsboet og foretar valg av skifteform i løpet av få uker. Dette gjelder særlig der arvingene er avdødes ektefelle, samboer eller barn. Spesielt for gjenlevende ektefelle /samboer er saksbehandlingstiden frem til utstedelse av skifteattest /uskifteattest ofte av vesentlig betydning og en forlengelse av behandlingen grunnet preklusivt proklama vil være til stor ulempe.

Som påpekt i høringsbrevet, vil obligatorisk preklusivt proklama også medføre økt belastning for kreditorene som må sørge for å melde sitt krav i et langt større antall bo enn i dag.

Obligatorisk preklusivt proklama vil medføre økt kostnader både for arvingene og staten. I dag utgjør rettsgebyret for proklama i overkant av kr 2 600. Et slikt gebyr vil få de samme konsekvenser som gebyr for utstedelse av skifteattest/uskifteattest/fullmakt etter § 95. Det vises til høring i 2018 vedrørende innføring av gebyr på skifteattest, uskifteattest og fullmakt og de betenkeligheter som fremkom der. Det vil dessuten være boer hvor ingen får attest/fullmakt og i så fall må kostnaden i sin helhet tas av staten.

Oslo tingrett vil dessuten påpeke at rettsgebyret i dag ikke dekker kostnadene som påløper. I årene 2018 – 2020 var totale annonsekostnadene i Oslo kr 1 100 000, kr 1 500 000 og kr 1 200 000, mens gebyrinntektene de samme årene var henholdsvis kr 980 840, kr 602 140 og kr 683 170. Rettsgebyret dekker følgelig ikke annonsekostnadene fullt ut og heller ikke arbeidskostnadene ved retten. Om preklusivt proklama blir obligatorisk, vil statens tap øke betydelig eller gebyrene må økes til selvkost. I så fall vil arvingene bli påført ytterligere utgifter som i de aller fleste tilfeller vil oppleves som unødvendig.»

Oslo tingrett viser dessuten til at det i Oslo i årene 2016 til 2020 årlig ble utstedt ca. 120 proklama før skifteform var valgt. I svært få tilfeller medførte dette at ingen ville overta boet til privat skifte og det heller ikke var tilstrekkelige frie midler til å åpne offentlig skifte.

Heller ikke Buskerud tingrett går inn for en obligatorisk ordning og uttaler:

«Det er få proklama på landsbasis – ca 700 i året. Proklama er i dag gebyrbelagt. Skal proklama være gebyrbelagt, bør det være frivillig. Proklama i alle dødsfallssaker vil antagelig gi domstolene et betydelig merarbeid i sakene og dessuten forlenge saksbehandlingstiden i en stor del av dødsfallene i påvente av at proklamafristens utløp.»

Huseierne ser ikke behov for at det skal være obligatorisk med proklama, så lenge arvingene kan få innsynsrett i den avdødes økonomiske forhold og tilstrekkelig og god informasjon fra tingrettene.

Skatteetaten viser til uttalelsene i høringsnotatet om at en ordning med obligatorisk utstedelse av preklusivt proklama vil innebære en økt belastning for kreditorene samt påføre et stort antall dødsbo unødige tilleggskostnader. Skatteetaten uttaler at det er «uklart om det i denne vurderingen er tatt hensyn til at prosessen sannsynligvis vil være godt egnet for automatisering, og om dette kan redusere belastningen og kostnaden til et akseptabelt nivå».

5.4.4 Departementets vurdering

Departementet går ikke inn for en ordning med obligatorisk utstedelse av proklama før valget av skifteform. Departementet viser til betenkelighetene det ble gitt uttrykk for i høringsnotatet, og innvendingene som det er gitt uttrykk for i høringen. Spørsmålet ble vurdert også i forbindelse med forberedelsen av den nye arveloven, og departementet kan ikke se at det er grunnlag for en annen vurdering av spørsmålet nå. Når det gjelder innspillet fra Skatteetaten om muligheten for automatisering, vil departementet bemerke at en slik regel ville få betydning også for mindre profesjonelle kreditorer som ikke kan forventes å ha systemer som sørger for automatiserte prosesser.