Prop. 88 L (2016–2017)

Lov om adopsjon (adopsjonsloven)

Til innholdsfortegnelse

1 Hovedinnholdet i proposisjonen

1.1 Bakgrunn

Barne- og likestillingsdepartementet legger med dette fram forslag til ny lov om adopsjon (adopsjonsloven). Det er behov for en ny og mer moderne adopsjonslov. Gjeldende lov er fra 1986 og er uoversiktlig og lite systematisk bygd opp. Flere av forslagene innebærer at adopsjonsmyndighetenes praksis og retningslinjer blir lovfestet og at de ulike bestemmelsene i loven systematiseres bedre. Loven får en ny og bedre struktur med bestemmelser om felles vilkår for adopsjon. Det skilles mellom nasjonale og internasjonale adopsjoner og angis krav knyttet til de enkelte adopsjonstypene. Loven vil dermed bli mer oversiktlig og brukervennlig og være et enklere verktøy for adopsjonsmyndighetene i deres saksbehandling. Den nye loven vil kunne bidra til større trygghet, likebehandling og forutsigbarhet.

Sentralt for en adopsjon er at den skal være til barnets beste. Kravet om at adopsjonen må være til barnets beste er et grunnleggende vilkår som understreker formålet med adopsjon: Å gi barn en trygg oppvekst ved å gi gode foreldre til barn som trenger det. Hensynet til barnet er ikke bare et viktig hensyn, men selve bærebjelken i adopsjonsinstituttet.

Adopsjonslovutvalget, som la fram sin utredning NOU 2014: 9 Ny adopsjonslov i 2014, ble utnevnt i statsråd 28. september 2012. Forslagene i denne lovproposisjonen bygger på adopsjonslovutvalgets forslag. I følge mandatet fra 2012 skulle adopsjonslovutvalget foreta en fullstendig og prinsipiell vurdering av adopsjonsinstituttet og en generell vurdering av hva adopsjonsloven bør inneholde. Utvalget hadde også som oppgave å utrede og utarbeide utkast til ny lov om adopsjon.

Adopsjonslovutvalgets arbeid bygger videre på utredning NOU 2009: 21 Adopsjon – til barnets beste fra Hove-utvalget. Hove-utvalget, som ble oppnevnt i 2008, gjennomgikk adopsjonspolitikken og satte adopsjon inn i en bred faglig og samfunnsmessig sammenheng. Hove-utvalget fremmet en rekke forslag om både nasjonal og internasjonal adopsjon, og ga forslag til både endrede vilkår, endret saksgang, og nye ordninger for oppfølging etter at en adopsjon er gjennomført.

Departementet foreslår blant annet å senke alderen for adoptivbarns rett til å få vite hvem de opprinnelige foreldre er, fra 18 til 15 år. Den adopterte skal få opplysningene under nødvendig veiledning.

Etter gjeldende regler har bare den som er adoptert rett til å få vite identiteten til sine opprinnelige foreldre. Regelen foreslås nå utvidet. Dersom den adopterte er død, skal den adoptertes etterkommere i rett nedstigende linje kunne få opplyst navnene på de opprinnelige foreldrene til den adopterte.

Departementet foreslår at adopsjonsloven skal ha et uttrykkelig forbud mot å gi vederlag eller annen motytelse for å påvirke noen slik at en søknad om adopsjon eller forhåndssamtykke til adopsjon kan innvilges. Det skal være forbudt å forsøke å påvirke personer som må samtykke eller uttale seg i adopsjonssaken. Forbudet er i tråd med internasjonale konvensjoner på området og er viktig for å unngå misbruk av adopsjonsinstituttet.

1.2 Departementets forslag til ny adopsjonslov

1.2.1 Adopsjonsinstituttet

Departementet slår fast at adopsjonsinstituttet skal bygge videre på de rammene som er angitt i gjeldende adopsjonslov. Barnets beste skal fortsatt være avgjørende for å innvilge et forhåndssamtykke til adopsjon og adopsjon av et konkret barn. Et forhåndssamtykke til adopsjon innebærer at søkerne vurderes å kunne ivareta omsorgsbehovene til et utenlandsk adoptivbarn på en måte som generelt kan antas best for barnet. Om det vil være best for et konkret adoptivbarn å bli adoptert av søkerne, avgjøres imidlertid av myndighetene i barnets hjemland.

Adopsjon skal fortsatt være en myndighetsoppgave.

Adopsjonsmyndigheten skal ha plikt til å foreta en selvstendig vurdering av søknader om adopsjon, med ansvar for å opplyse saken, og å avgjøre om adopsjonen er til barnets beste.

Departementet støtter også adopsjonslovutvalgets vurdering om at kravene til adoptivsøkerne skal ligge fast, og ikke variere etter hvor mange barn som er tilgjengelige for adopsjon. Samfunnet må gjøre en vurdering av hva som kreves for å gi barn gode oppvekstsvilkår, og de som fyller disse kravene må få anledning til å søke om adopsjon eller forhåndssamtykke, dersom det gjelder adopsjon av barn som er bosatt i utlandet.

Adoptivbarn skal likestilles med egenfødte barn, og det skal fortsatt være en kjernefamilierelasjon, selv om enslige har mulighet til å adoptere. Barn kan i dag vokse opp med to mødre eller to fedre, og likekjønnede par skal kunne adoptere et barn sammen. I par der den ene er biologisk forelder med foreldreansvar, kan den i paret som ikke er biologisk forelder til barnet, søke og bli vurdert for stebarnsadopsjon på linje med heterofile partnere.

Departementet kan ikke se at det er grunn til å innføre noen mulighet for å oppheve en adopsjon. Dette mente også adopsjonslovutvalget. Dersom adoptivbarnet skulle utsettes for omsorgssvikt, er det barneverntjenesten som skal benytte sine virkemidler for å hjelpe barnet, på linje med det som gjelder alle andre barn i Norge. Det kan imidlertid være sjeldne tilfeller der det er aktuelt med ny adopsjon av adoptivbarn, og også en ny adopsjon av eget barn.

1.2.2 Formålet med adopsjon

Departementet foreslår en egen formålsbestemmelse i adopsjonsloven, der siktemålet med adopsjonen framheves. Formålet med loven er at barn skal få en trygg oppvekst ved at det etableres varige, rettslige bånd mellom barnet og adoptivforeldrene tilsvarende forholdet mellom barn og foreldre. Departementet foreslår at formålsbestemmelsen skiller mellom adopsjon av barn og voksne. Adopsjon av voksne skal bekrefte rettslig de eksisterende båndene mellom den som adopteres og adoptivforeldrene. Som etter gjeldende adopsjonslov, skal grunnvilkåret være at adopsjon skal være til barnets beste.

1.2.3 Generelle vilkår for adopsjon og forhåndssamtykke

Departementet foreslår, i tråd med adopsjonslovutvalgets forslag, å strukturere loven mer systematisk. Det foreslås også enkelte nye bestemmelser.

Noen av de generelle vilkårene for adopsjon går fram av nåværende adopsjonslov kapittel 1, men flere av kravene som i praksis stilles til søkerne, går ikke fram av loven. Samtidig er det uklart ut fra ordlyden i kapittel 1 om kravene gjelder alle former for adopsjon, eller kun nasjonal adopsjon.

Departementet foreslår å videreføre systematikken med at de alminnelige kravene for adopsjon må være oppfylt i alle adopsjonssaker. Det foreslås også å gjøre det tydelig at dette gjelder både ved nasjonal adopsjon og ved søknad om forhåndssamtykke til internasjonal adopsjon. Bestemmelsene samles i ett kapittel i loven, se lovens kapittel 2. For enkelte typer nasjonal og internasjonal adopsjon er det tilleggsvilkår som må være oppfylt, noe som går fram av etterfølgende lovkapitler om henholdsvis nasjonal og internasjonal adopsjon.

Departementet foreslår en generell hjemmel for å fastsette krav til adopsjonssøkere i forskrift. Bestemmelsen er utarbeidet over samme lest som gjeldende regel, og vil gjelde både ved nasjonal og internasjonal adopsjon.

Utvalget foreslo at aldersgrensen for krav til samtykke fra barnet til adopsjonen, heves fra 12 til 14 år. Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen om at et barn som har fylt 12 år, ikke kan adopteres uten eget samtykke. Utviklingen ellers innen barneretten går i retning av at barn stadig får økt medbestemmelses- og selvbestemmelsesrett, og departementet ser det som viktig å støtte opp under dette. Departementet foreslår også å videreføre regelen om at et barn som har fylt 7 år, og et yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal få informasjon om hva en adopsjon innebærer og få anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse om adopsjon.

Departementet foreslår å videreføre regelen om at et barn som hovedregel ikke kan adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, skal forhåndsvarsles og få anledning til å uttale seg før adopsjonssaken avgjøres.

En annen endring er forslaget om at adopsjonsloven skal ha et uttrykkelig forbud mot å gi vederlag eller annen motytelse for å påvirke noen slik at en søknad om adopsjon eller forhåndssamtykke til adopsjon kan innvilges. Det skal være forbudt å forsøke å påvirke personer som må samtykke eller uttale seg i adopsjonssaken. Forbudet er i tråd med internasjonale forpliktelser på området og gir en viktig signaleffekt.

Se nærmere i kapittel 6.

1.2.4 Spesielle vilkår for nasjonal adopsjon

Departementet foreslår at noen av formene for nasjonal adopsjon blir regulert i egne bestemmelser i adopsjonsloven. Det innebærer at loven tar inn bestemte vilkår til bestemte former for nasjonal adopsjon som må være oppfylt, i tillegg til de generelle vilkårene i lovutkastets kapittel 2. Det gjelder:

  • adopsjon av stebarn

  • adopsjon av spedbarn som er frigitt til nasjonal adopsjon

  • adopsjon av barn som er adoptert fra før

  • adopsjon av personer som er fylt 18 år

Flere av de ulike adopsjonstypene blir nå regulert i loven. Dette er nytt. I tillegg foreslår departementet at flere av de forutsetningene som i praksis gjelder for de ulike adopsjonstypene, i større grad går fram av loven. Adopsjon av fosterbarn skjer etter barnevernloven, men det henvises til slik adopsjon i adopsjonsloven.

Departementet foreslår en egen lovbestemmelse om stebarnsadopsjon. I dag åpnes det for at den ene ektefellen kan adoptere den andre ektefellens barn hvis den andre ektefellen samtykker. Det samme gjelder for samboere. Departementet foreslår at det i tillegg lovfestes at den som søker om å få adoptere ektefellens barn, skal ha oppfostret barnet i minst fem år og ønske å oppfostre barnet videre. Når det er særlige grunner for det, kan det gjøres unntak fra kravet om oppfostringstid.

I dag er det i noen tilfeller mulig å adoptere tidligere ektefelles eller samboers barn etter skilsmisse eller samlivsbrudd, der det er ett foreldreskap for barnet. Departementet foreslår at disse reglene videreføres. Det samme gjelder muligheten for stebarnsadopsjon etter ektefellens eller samboerens død. Departementet foreslår også at det åpnes for slik stebarnsadopsjon selv om barnet har to juridiske foreldre. En slik mulighet vil unntaksvis kunne være til barnets beste. Det kan eksempelvis være tilfeller der far og surrogatmor er juridiske foreldre. Hvis far dør, har ikke hans ektefelle eller samboer i dag mulighet til å stebarnsadoptere.

Departementet foreslår at fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker skal behandle alle adopsjonssaker hvor barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn (fosterbarnsadopsjon), også der foreldrene samtykker. En slik ansvarsdeling vil styrke rettssikkerheten til de involverte parter, både barnet og foreldrene.

For å trekke en klarere grense mellom nasjonal spedbarnsadopsjon hvor foreldrene samtykker og adopsjon som skal behandles etter barnevernlovens regler (adopsjon av fosterbarn der foreldrene samtykker), foreslås det tydeliggjort i loven at foreldrene skal ha gitt fra seg den faktiske omsorgen for barnet ved fødselen dersom adopsjonen skal behandles som nasjonal spedbarnsadopsjon.

Departementet foreslår at ny adopsjon av adoptert barn blir regulert i en egen lovbestemmelse og at det kreves sterke grunner for å innvilge slik adopsjon. Bestemmelsen kan også anvendes i de sjeldne tilfellene der det kan være aktuelt å adoptere et egenfødt barn.

Adopsjon innad i familien blir også behandlet. Departementet mener at en restriktiv praksis bør videreføres. Adopsjonsbehov innad i familien oppstår i svært få, men ulikeartede saker, og departementet foreslår i likhet med utvalget derfor ikke at det gis en særlig lovbestemmelse som regulerer dette.

Departementet foreslår at en person som har fylt 18 år, bare kan adopteres når det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til beste for personen. Videre kreves at søkeren har oppfostret personen i minst seks år, med mindre det foreligger andre særlige grunner som taler for adopsjon. I adopsjonsvurderingen skal det legges særlig vekt på tilknytningen mellom søkeren og den som søkes adoptert, den familietilknytningen som måtte falle bort ved adopsjonen, og eventuelle søsken som søkeren skal adoptere samtidig. Departementet foreslår en egen bestemmelse om adopsjon av personer som har fylt 18 år.

Se nærmere i kapittel 7 til 12.

1.2.5 Spesielle vilkår for internasjonal adopsjon

Departementet foreslår å videreføre kravet om at søkere må ha forhåndssamtykke for å adoptere et barn som er bosatt i utlandet. Det foreslås at dagens hjemmel for forskrift i adopsjonsloven § 16 e fjerde ledd blir videreført, med visse språklige endringer. Her kan det stilles krav til behandlingen av adopsjonssaker, utredning av adopsjonssøkerne, vilkår for å adoptere og for forhåndssamtykke til å adoptere og søkernes egnethet mv.

Adopsjonslovutvalget oppfordret departementet til å vurdere om kravene til adopsjonssøkere skal gå fram av forskrift, eller om de bør lovfestes. Departementet foreslår at kravene til søkerne i hovedsak fortsatt skal gå fram av forskrift.

Se nærmere i kapittel 13.

For å adoptere barn med behov for spesiell støtte, kreves det i dag, i tillegg til forhåndssamtykke, at faglig utvalg for adopsjonssaker godkjenner tildelingen. Departementet går i hovedsak inn for at dagens praksis opprettholdes, men at det tydeliggjøres at adopsjonsmyndighetene skal godkjenne slike tildelinger. Det opprettes et nytt utvalg som skal ha en rådgivende rolle. Departementet foreslår å videreføre dagens regler om at det ikke skal kunne gis forhåndssamtykke til adopsjon av et barn med behov for spesiell støtte. Det skal gjøres en ytterligere vurdering av om adopsjonssøkerne og det tildelte barnet passer sammen, ved at saken behandles i det faglig rådgivende utvalget, og adopsjonsmyndighetene skal godkjenne tildelingen.

Se nærmere i kapittel 14.

Departementet foreslår å videreføre regelen om at personer som skal adoptere barn fra utlandet som hovedregel må gjøre det gjennom en adopsjonsorganisasjon. I dag kan departementet samtykke til adopsjon utenom adopsjonsorganisasjon i «særlige tilfeller». I tråd med utvalgets forslag, foreslår departementet å lovfeste i hvilke tilfeller det er anledning til å adoptere et barn fra utlandet uten å gå gjennom en adopsjonsorganisasjon. Det foreslås å skille mellom adopsjon av kjent barn og adopsjon av ukjent barn i to ulike bestemmelser. Nytt er forslaget om at det ikke skal være mulig å adoptere ukjent barn utenom organisasjon, dersom en norsk organisasjon har tillatelse til å drive adopsjonsformidling i landet barnet adopteres fra. Søknader om adopsjon utenom organisasjon er dessuten svært ressurskrevende for adopsjonsmyndighetene å opplyse og å veilede om, og adopsjon gjennom organisasjon foregår på en trygg måte til beste for barnet.

Det foreslås en egen bestemmelse om adgangen til å adoptere et barn fra utlandet som søkeren har tilknytning til (et såkalt «kjent» eller «konkret» barn). Kravene sammenfaller i stor grad med kravene for adopsjoner av ukjent barn utenom adopsjonsorganisasjon. Det foreslås i tillegg at søkeren har nær personlig tilknytning til barnet eller barnets nære familie, at kontakten mellom dem er etablert uten adopsjonshensikt og at barnet mangler trygg omsorg i hjemlandet (subsidiaritetsprinsippet). Dette er en lovfesting av gjeldende praksis. Dersom vilkårene er oppfylt, kan søkerne innvilges forhåndssamtykke til adopsjon av det konkrete barnet, selv om barnet er fylt 5 år.

Se nærmere i kapittel 15.

1.2.6 Internasjonal adopsjonsformidling

Departementets forslag om internasjonal adopsjonsformidling er i stor grad en videreføring av gjeldende ordning. Utgangspunktet skal fortsatt være at adopsjonsformidling er forbudt, men at organisasjoner kan søke om tillatelse til å drive med formidling. Det foreslås at forbudet mot adopsjonsformidling og definisjonen av adopsjonsformidling fortsatt går fram av loven. Organisasjoner må både ha en tillatelse til å drive adopsjonsformidling og en tillatelse til å formidle adopsjoner fra konkrete land. Dette er i tråd med gjeldende adopsjonslov, men det foreslås et klarere skille mellom de to tillatelsene. Begge tillatelsene foreslås å være tidsbegrenset. For at en organisasjon skal kunne få en formidlingstillatelse, må organisasjonen ha driftstillatelse fra norske myndigheter, og i tillegg en tillatelse (autorisasjon) fra det konkrete landet organisasjonen ønsker å formidle adopsjoner fra.

Departementet foreslår at departementet, som i dag, skal ha ansvar for å føre tilsyn med adopsjonsorganisasjonene. Denne myndigheten vil bli delegert, som i dag.

Departementet foreslår et uttrykkelig forbud mot å gi vederlag eller noen annen ytelse til organisasjoner eller personer som formidler adopsjon når dette har til formål å påvirke en adopsjonsprosess eller utfallet av en adopsjonssak. Forbudet er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Det foreslås å gjøre brudd på forbudet straffbart, og at straff for brudd på forbudet mot adopsjonsformidling blir videreført.

Se nærmere i kapittel 16.

1.2.7 Myndighet og saksbehandling

Internasjonale adopsjoner

I gjeldende lov er avgjørelsesmyndigheten lagt til departementet. Adopsjonslovutvalget foreslo at myndigheten i loven skulle legges til det organ som i praksis treffer vedtakene om adopsjon, det vil si Barne- ungdoms og familieetaten (Bufetat). Departementet foreslår imidlertid at myndigheten fortsatt skal ligge til adopsjonsmyndigheten ved departementet, men at denne myndigheten vil bli delegert.

De som søker om å adoptere barn fra utlandet, må som hovedregel gjøre det gjennom en av adopsjonsorganisasjonene som er godkjent for å drive internasjonal adopsjonsformidling. Departementet foreslår at saksbehandling knyttet til søknad om å adoptere barn fra utlandet, starter med at søkerne må få en formidlingsbekreftelse fra en av adopsjonsorganisasjonene, slik som i dag. Deretter kan det søkes om forhåndssamtykke fra adopsjonsmyndighetene.

Utvalget foreslo en godkjenningsramme på 0 til 5 år. Departementet følger ikke opp dette, og foreslår i stedet å videreføre dagens ordning med at det normalt gis forhåndssamtykke for ett barn eller ett søskenpar fra 0 og opp til 3 år, men slik at mulighetene til utvidet forhåndssamtykke for adopsjon av barn fram til det fyller 5 år beholdes. Departementet foreslår videre at dagens mulighet til å fastsette forskrift om forhåndssamtykke og saksbehandlingen videreføres, og at det i tillegg kan fastsettes nærmere godkjenningsrammer i forskrift.

Departementet foreslår at adopsjonsmyndighetene skal ha ansvaret for å vurdere om tildelingen av et adoptivbarn fra utlandet kan gjennomføres. I henhold til Haagkonvensjonen 1993 skal sentralmyndigheten i mottakerlandet (Norge) og sentralmyndigheten i opprinnelseslandet samtykke i at adopsjonen kan fortsette. Den norske sentralmyndigheten skal i henhold til artikkel 17 c) i konvensjonen, utstede en erklæring om at adopsjonen kan fortsette. Denne oppgaven kan, med unntak for vurdering av tildelinger av barn med behov for spesiell støtte, delegeres til adopsjonsorganisasjonene. Gjennom delegering kan organisasjonene beholde oppgaven med å vurdere tildelinger av barn innenfor rammen av det forhåndssamtykket søkerne har fått, som i dag.

Departementet foreslår at det, som i dag, ikke kan gis forhåndssamtykke til å adoptere barn med behov for spesiell støtte, det vil si barn som trenger oppfølging utover det man må regne med ved adopsjon av barn fra utlandet, barn som har fylt 5 år eller søskengrupper med flere enn to søsken. Slike tildelinger skal vurderes og godkjennes av adopsjonsmyndighetene. Departementet foreslår at det etableres et nytt faglig rådgivende utvalg som skal behandle og gi tilrådinger i saker om tildelinger av barn med behov for spesiell støtte. Selve ansvarsområdet til det faglig rådgivende utvalg for adopsjonssaker foreslås lovfestet, mens sammensetning og behandlingsmåten foreslås regulert i forskrift.

Når det gjelder saksgangen ved internasjonal adopsjon av kjent barn utenom organisasjon, foreslår departementet ingen endringer i praksis, men at det lovfestes vilkår. Ved adopsjon av ukjent barn utenom organisasjon, foreslås det heller ingen endringer i saksgangen. Men det foreslås at det ikke skal kunne adopteres ukjent barn utenom organisasjon dersom en norsk adopsjonsorganisasjon har godkjent adopsjonssamarbeid i det landet det skal adopteres fra.

Mange av samarbeidslandene krever oppfølgingsrapporter om adoptivbarn etter at adopsjonen er gjennomført og barnet bor i Norge. I en del av tilfellene kreves det at rapportene er utarbeidet eller godkjent av en offentlig myndighet eller fagperson. I praksis ser det ut til at kommunene har stått for utarbeidelsen av slike rapporter. Departementet foreslår å lovfeste at adopsjonsmyndigheten får ansvar for at disse oppfølgingsrapportene utarbeides til opprinnelsesland som krever det. Det forutsettes at myndigheten kun har et lovpålagt ansvar der opprinnelseslandet krever rapporter skrevet eller godkjent av offentlig myndighet. Ansvaret skal gjelde i inntil 3 år etter at barnet har kommet til Norge. Kommunen skal bistå med opplysninger til oppfølgningsrapportene og utarbeide oppfølgingsrapporter dersom adopsjonsmyndigheten ber om det. Departementet legger til grunn at dagens praksis vil bli videreført.

Se nærmere i kapittel 17.

Nasjonale adopsjoner

Departementet har vurdert adopsjonslovutvalgets forslag til endret ansvarsfordeling og saksgang ved nasjonale adopsjoner, men foreslår i hovedsak å opprettholde dagens myndighetsforhold og saksbehandling. Utvalget har videre foreslått at myndigheten legges til regionene i Bufetat i loven. Departementet foreslår at avgjørelsesmyndigheten fortsatt skal ligge til departementet i loven, men forutsetter at myndigheten vil bli delegert.

I dag behandler fylkesnemnda saker om tvangsadopsjon etter barnevernloven. Saker der foreldrene har samtykket til adopsjon av spedbarn behandles av adopsjonsmyndighetene. Fylkesnemnda skal imidlertid etter forslaget behandle alle saker der barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn, uavhengig av om det gjelder tvangsadopsjoner eller om det foreligger adopsjonssamtykke fra barnets opprinnelige foreldre. Etter at fylkesnemnda har truffet vedtak om adopsjon, skal adopsjonsmyndigheten utstede bevillingen, uten å prøve om vilkårene for adopsjonen er til stede.

Når det gjelder adopsjon av spedbarn (nasjonal spedbarnsadopsjon), foreslås et tydeligere ansvar for adopsjonsmyndighetenes saksbehandling og oppfølging av foreldre som overveier å adoptere bort sitt barn. Slike saker skal forelegges det rådgivende utvalget for adopsjonssaker før adopsjonsmyndigheten avgjør hvilke søkere som skal få adoptere barnet.

Se nærmere i kapittel 18.

Relevante saksbehandlingsregler i forvaltningsloven på adopsjonsfeltet

Kapittel 19 behandler forholdet til forvaltningsloven. Departementet foreslår å presisere gjeldende rett når det gjelder taushetsplikt og partsbegrepet. Dersom det er flere som samtidig er registrert som søkere om å adoptere spedbarn i en nasjonal adopsjon, regnes de ikke som parter i samme sak. Søkere som mener seg forbigått, kan ikke påklage adopsjonsvedtaket. Det foreslås også at det skal gjelde en frist på 10 år for å kunne omgjøre adopsjonsvedtak.

Adoptivbarns rett til opplysninger mv.

I kapittel 20 behandles adoptivbarns rett til innsyn og opplysninger. Departementet foreslår flere endringer i adopsjonsloven.

Aldersgrensen for å få vite hvem de opprinnelige foreldrene er, foreslås senket fra dagens 18 år til 15 år. Den adopterte skal få opplysningene under nødvendig veiledning.

Dersom den adopterte er død, skal den adoptertes etterkommere i rett nedstigende linje kunne få opplyst hvem som er de opprinnelige foreldrene til den adopterte. Dette er nytt.

Den adopterte skal ved fylte 18 år får et informasjonsskriv om adopsjonen og om rett til innsyn i adopsjonssak. Det er forutsatt at adoptivforeldrene blir informert om at dette vil bli gjort. Denne lovendringen vil bare gjelde for adopsjoner gitt etter den nye loven.

Domstolskontroll i adopsjonssaker

Gjeldende regelverk foreslås i det vesentlige videreført, men med enkelte justeringer. Det foreslås å lovfeste at adopsjonsvedtakene skal ha utvidet rettskraft og bli bindende for andre enn partene i adopsjonssaken. Ved eventuell domstolsprøving, skal den som reiser sak om gyldigheten av et adopsjonsvedtak, varsle de som var parter i adopsjonssaken, selv om søksmålet ikke er reist mot dem. Regelen om forbud mot prejudisiell prøving av et vedtak om adopsjon videreføres. Prejudisiell prøving vil si at for å løse hovedsaken, må en domstol ta stilling til andre rettsspørsmål enn hva hovedsaken gjelder. Det følger av dette at gyldigheten av et adopsjonsvedtak bare kan angripes ved søksmål som direkte gjelder gyldigheten av adopsjonen.

Se nærmere i kapittel 21.

Bevis- og prognosekrav knyttet til barnets beste

Kapittel 22 omhandler bevis- og prognosekrav, det vil si hvilket krav til sannsynlighet som skal stilles når det skal vurderes hva som i framtiden vil bli til barnets beste. Det foreslås at bevis- og prognosekravet i adopsjonssaker klargjøres i loven ved at begrepet «kan antas» i gjeldende adopsjonslov endres til «klart sannsynlig». En søknad om å adoptere eller om forhåndssamtykke til å adoptere skal bare kunne innvilges når det er «klart sannsynlig» at adopsjon vil bli til barnets beste.

1.2.8 Virkninger av adopsjon

Departementet foreslår at det skal gå tydelig fram av adopsjonsloven at adoptivbarn er rettslig likestilte med andre barn. Adoptivbarnet får ved adopsjonen samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes eget barn, og rettsforholdet mellom den som blir adoptert og dens opprinnelige foreldre opphører ved adopsjonen. Videre foreslår departementet at unntakene fra denne hovedregelen skal gå uttrykkelig fram av loven.

Departementet foreslår også at rettsvirkningene etter stebarnsadopsjon og ny adopsjon av tidligere adopterte barn fortsatt skal gå fram av adopsjonsloven.

Se nærmere i kapittel 23.

1.2.9 Internasjonal-privatrettslige regler

Kapittel 24 behandler spørsmål om norske myndigheters jurisdiksjon, det vil si når norske adopsjonsmyndigheter har kompetanse til å behandle en adopsjonssak som har tilknytning til flere land. Videre behandles lovvalg, som gjelder hvilket lands lov norske myndigheter skal vurdere saken etter. Spørsmål om anerkjennelse av utenlandske adopsjonsavgjørelser omhandles også, dvs. vilkårene for at en utenlandsk adopsjonsavgjørelse skal gjelde her i landet, og hvilke virkninger det har at en utenlandsk avgjørelse gjelder her.

Når det gjelder jurisdiksjon, foreslår departementet at hovedregelen i adopsjonsloven skal være at søknader kan avgjøres i Norge dersom søkeren eller barnet har «vanlig bosted» i Norge. Departementet foreslår også at en søknad kan behandles i Norge hvis søkeren eller barnet er norsk statsborger og bostedslandet ikke har jurisdiksjon til å avgjøre adopsjonssøknaden. Det samme gjelder der det er særlige grunner til at saken skal avgjøres i Norge og saken har nær tilknytning til Norge. Forslaget viderefører gjeldende rett om at adopsjonssaker avgjøres i Norge dersom søkeren har bopel her. Istedenfor dagens ordning med samtykke fra departementet for når en sak kan behandles i Norge, foreslår departementet flere alternative vilkår for når saken kan behandles her. Disse reglene bygger på den praksis som er fulgt etter dagens samtykkeregel. Departementet foreslår også en presisering i adopsjonsloven om at disse reglene bare gjelder så lenge ikke annet følger av overenskomst med annen stat.

Når det gjelder lovvalg mener departementet, i likhet med utvalget, at adopsjonssaker som avgjøres i Norge, skal behandles etter norsk rett. Departementet foreslår videre å følge opp utvalgets forslag om at spørsmålet om samtykke fra foreldre eller verger skal reguleres av barnets bostedslands rett når noen søker om å få adoptere et barn under 18 år som har sitt vanlige bosted i et annet land. Denne bestemmelsen er ny. Departementet foreslår å videreføre regelen om at når myndighetene avgjør en søknad om adopsjon av et barn under 18 år, skal de legge vekt på om adopsjonen vil bli anerkjent i et land som søkeren eller barnet har så nær tilknytning til at det ville medføre betydelig ulempe for barnet om adopsjonen ikke blir gjeldende der.

Departementet foreslår to hovedbestemmelser om anerkjennelse av utenlandske adopsjonsavgjørelser. Den ene bestemmelsen regulerer vilkårene for når en utenlandsk adopsjon gjelder umiddelbart i Norge. Den andre bestemmelsen regulerer behandlingen dersom en sak om bekreftelse eller avgjørelse legges fram for adopsjonsmyndighetene. Det foreslås at det lovfestes at barnet og søker, i tillegg til myndigheter som tar prejudisielt stilling til anerkjennelse, kan be om at adopsjonsmyndigheten tar stilling til om vilkårene for anerkjennelse av den utenlandske avgjørelsen er oppfylt. Det foreslås også at adopsjonsmyndigheten, som i dag, kan fastsette at en utenlandsk adopsjon som ikke gjelder umiddelbart i Norge, likevel skal gjelde her. Adopsjonsmyndighetens bekreftelser og avgjørelser skal uten videre legges til grunn av andre norske myndigheter. Departementet foreslår også en ny forskriftsbestemmelse som gir departementet adgang til å fastsette nærmere regler om gjennomføring av reglene om anerkjennelse.

Departementet foreslår at når en utenlandsk adopsjonsavgjørelse anerkjennes her i landet, skal den som hovedregel ha samme rettsvirkning som en norsk adopsjon. En slik regel er i samsvar med det alminnelige prinsipp for anerkjennelse av utenlandske avgjørelser. Departementet foreslår å videreføre adgangen for adopsjonsmyndighetene til å anerkjenne en utenlandsk avgjørelse om å oppheve adopsjon. I tillegg foreslår departementet at denne regelen om opphevelse også skal omfatte andre typer av utenlandske avgjørelser om endringer av adopsjon, slik som omgjøring.

Departementet foreslår videreføring av ordre public-regelen. Det innebærer at en utenlandsk adopsjon ikke gjelder her i riket dersom dette åpenbart vil være i strid med norsk rettsorden.

Se nærmere i kapittel 24.

1.2.10 Straff

I dag er det straffbart å bryte forbudet mot adopsjonsformidling. Departementet foreslår i tillegg straff for overtredelser av forbudene i følgende bestemmelser:

  • forbudet mot å gi eller love vederlag eller annen ytelse for å prøve å påvirke en person som skal samtykke til en adopsjon eller uttale seg om adopsjonssaken

  • forbudet mot å gi vederlag eller noen annen ytelse for å påvirke organisasjoner, personer i organisasjoner eller andre personer som formidler adopsjon

Straffebestemmelsen om brudd på forbudet mot adopsjonsformidling blir videreført.

Se nærmere i kapittel 25.

1.2.11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Mange av forslagene i lovutkastet er presiseringer av gjeldende rett, endringer av lovteknisk karakter eller mindre endringer som vil håndteres innenfor gjeldende budsjettrammer. Departementet foreslår også å innføre flere nye bestemmelser for å gjøre adopsjonsloven og adopsjonsprosessen lettere tilgjengelig. Forslagene innebærer kun mindre endringer i saksbehandlingsprosessen.

Enkelte av forslagene vil kunne føre til noe merarbeid for Bufetat. Aldersgrensen for adoptivbarns rett til innsyn senkes fra 18 til 15 år, og den som er adoptert gis rett til nødvendig veiledning fra adopsjonsmyndighetene i denne sammenhengen. Det er imidlertid usikkerhet med hensyn til omfanget av henvendelser og eventuelle kostnader til oversettelse av dokumenter mv. Bufetat kan også få noe merarbeid i forbindelse med oppfølgingsrapporter til barnets opprinnelsesland.

Forslaget om at fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker også skal behandle adopsjoner der foreldrene samtykker og barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, vil føre til at fylkesnemndene får noen få flere saker å behandle.

Det legges til grunn at forslagene kan håndteres innenfor gjeldende budsjettrammer.

Se nærmere i kapittel 26.

1.3 Forslag som departementet ikke følger opp i proposisjonen

1.3.1 Adopsjon etter bruk av assistert befruktning (surrogati mv.) i utlandet

Adopsjonslovutvalget foreslo egne vilkår i adopsjonsloven for adopsjon av barn unnfanget ved assistert befruktning i utlandet. Utvalget skulle, i henhold til sitt mandat, utrede og ta stilling til adopsjon av barn der barnet er født ved surrogati. Selv om mandatet var begrenset til surrogati, mener utvalget at andre metoder innen assistert befruktning kan aktualisere de samme problemstillingene som surrogati gjør. Med terminologien «barn unnfanget ved assistert befruktning i utlandet» inkluderer utvalget metoder for befruktning som ikke er tillatt i Norge. Betegnelsen er ment å dekke både bruk av surrogatmor og ukjent sæddonor.

Utvalget foreslo en egen lovbestemmelse om stebarnsadopsjon for å regulere vilkår for adopsjon i disse tilfellene. Utvalgets begrunnelse for en særskilt bestemmelse er at disse tilfellene skiller seg fra vanlig stebarnsadopsjon hvor barnet har levd sammen med adopsjonssøkeren på forhånd. Forslaget omfatter tilfeller der surrogati mv. er lovlig i det aktuelle landet barnet ble født. Videre kreves det en avtale mellom søkeren og søkerens ektefelle om surrogati, at surrogatmors identitet er kjent og at surrogatmor har samtykket til adopsjonen. I slike tilfeller skal det ifølge forslaget ikke kreves oppfostringstid for stebarnsadopsjon. Søknad om adopsjon må ifølge utvalget være fremmet innen barnet er 6 måneder.

I dag kan barn unnfanget ved surrogati eller bruk av ukjent donorsæd i utlandet adopteres etter de generelle reglene om stebarnsadopsjon.

De høringsinstansene som uttalte seg var delt i synet på forslaget. Forslaget støttes av Barneombudet, Advokatforeningen, Fagforbundet og Fellesorganisasjonen. Argumentet som ble trukket fram var at denne løsningen vil være til barnets beste. Barneombudet støttet forslaget i påvente av en bredere utredning av surrogatispørsmålet, da det generelt er best for barn å ha to juridiske foreldre. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Kirkerådet, er imot forslaget. Bufdir vil bruke de generelle reglene om stebarnsadopsjon. Kirkerådet mener forslaget vil legitimere bruk av surrogati, og undergrave barnelovens bestemmelse om at den som føder barnet, er mor. Norsk Kvinnesaksforening er skeptisk, og mener surrogati reiser mange vanskelige etiske og juridiske spørsmål. FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (tidligere Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, LLH) mener at forslaget på flere punkter er for strengt, og ikke ivaretar barnets beste. FRI mener heller at hensynene som lå til grunn for den midlertidige loven om overføring av foreldreskap for barn født av surrogatmor1 bør videreføres i ny lov.

Forslaget reiser vanskelige avveiningsspørsmål. Adopsjonslovutvalget ville gjennom lovforslaget synliggjøre forskjellen fra vanlig stebarnsadopsjon og stille snevre vilkår for bruk av stebarnsadopsjon etter assistert befruktning. En egen bestemmelse om adopsjon i slike tilfeller kan gi større forutsigbarhet. Men det er viktige hensyn som taler mot en slik lovbestemmelse. Bruk av surrogati reiser vanskelige problemstillinger, etisk og juridisk. En lovfesting kan gi en uheldig signaleffekt og framstå som en legitimering av surrogati og assistert befruktning som ikke er tillatt i Norge. Haag-konferansen for internasjonal privatrett utreder for tiden regler om internasjonal privatrett og juridisk status for barn med tilknytning til flere stater, herunder barn født etter bruk av internasjonal surrogati. Norge er medlem av Haag-konferansen, og det vil derfor være uheldig å foregripe dette arbeidet.

Bioteknologirådet går i sin evaluering av bioteknologiloven i mai 2015 inn for at kommersiell surrogati skal være forbudt. Helse- og omsorgsdepartementet arbeider dessuten med en stortingsmelding om evaluering av bioteknologiloven.

Departementet følger på bakgrunn av ovennevnte ikke opp utvalgets forslag om en egen lovbestemmelse om stebarnsadopsjon ved surrogati mv.

1.3.2 Adopsjonsstønaden er økt til 1 G

Engangsstønad ved adopsjon av barn fra utlandet ble innført i 1992 for å motvirke en ujevn sosial fordeling av adopsjoner på grunn av de høye kostnadene ved adopsjon fra utlandet. Adopsjonslovutvalget foreslo at adoptivfamilier som har adoptert et barn fra utlandet gjennom en adopsjonsorganisasjon, får krav på adopsjonsstøtte tilsvarende folketrygdens grunnbeløp (1 G). Hove-utvalget hadde i sin NOU 2009: 11 Adopsjon til barnets beste foreslått å øke adopsjonsstøtten til adopsjonssøkere til minst 1 G. Da adopsjonslovutvalget fremmet sitt forslag i 2014, var stønadsbeløpet på kr. 46 920 per barn. I budsjettforliket 2014 (Innst. 14 S (2014–2015)) ble adopsjonsstønaden for 2015 fastsatt til det daværende grunnbeløpet tilsvarende 1 G (kr 88 370 per barn). Dette nivået på adopsjonsstønaden er senere videreført i de årlige budsjettene.

Dette forslaget er derfor allerede fulgt opp i budsjettsammenheng.

1.3.3 Støtte til adoptivfamilier etter adopsjon

Adopsjonslovutvalget foreslo at barn som er adoptert fra utlandet og deres familier gis et lovfestet krav på oppfølging i regi av Bufdir. Utvalget foreslo:

  • Rett til å bli fulgt opp av rådgivere med særlig kunnskap om adopsjon og terapeutisk erfaring i inntil 3 år etter adopsjonen. Utvalget anså en ramme på 10 timer som et godt utgangspunkt.

  • Bufdir gis ansvar for informasjon, veiledning og kompetanseheving av relevante offentlige instanser som kommer i kontakt med adoptivbarn og deres familier.

  • Ved større utfordringer henvises adoptivfamiliene til videre oppfølging i det ordinære hjelpeapparatet.

Det vises til NOU 2014: 9 kapittel 24, særlig punkt 24.7.2.

Forslaget fikk bred støtte fra de høringsinstansene som uttalte seg. Det kom enkelte merknader, som at oppfølgingen ikke bør være tidsbegrenset, og at Bufdir bør opprette en nettbasert svartjeneste. Fellesorganisasjonen understreket at kommunen allerede har oppfølgingsansvar, men mente at forslaget ville innebære et viktig supplement. Bufdir tok ikke stilling til forslaget fordi de ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om adoptivfamiliers behov for særskilt oppfølging.

Også i andre sammenhenger har det blitt fremmet forslag om etterfølgende støtte til adoptivfamilier etter ankomst til Norge. Hove-utvalget foreslo at det skulle opprettes en egen adopsjonsfaglig kompetanseenhet i Bufdir med ansvar for å spre nødvendig kunnskap, forskning og erfaringer om adopsjon, se NOU 2009: 21 s. 234 og 243. To av adopsjonsorganisasjonene, Adopsjonsforum og InorAdopt, har tidligere utredet behovet for et kompetansesenter for adopsjon, og leverte i mai 2013 et forslag om et nasjonalt kompetansesenter. Utenlandsadoptertes Politiske Utvalg har nylig uttalt ønske om et kompetansesenter. Folkehelseinstituttet viser også til at det er behov for bedre oppfølging av adoptivfamilier etter at de har kommet hjem enn det som gis per i dag.

Under Stortingets behandling av Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg. Fosterhjem til barns beste, fremmet Stortinget anmodningsvedtak nr. 744:

«Stortinget ber regjeringen se på tiltak som kan gjøres for hvordan adopterte barn kan få best mulig oppfølging for å sikre en god oppvekst.»

I Innst. 318 S (2015–2016), heter det i tilknytning til anmodningsvedtaket:

«Barn som plasseres i fosterhjem har behov for å kjenne sin egen livshistorie, og det er, slik komiteen ser det, viktig at alle som er involvert i fosterhjemsplasseringen er kjent med hvor nødvendig og viktig dette er for barnet, og at dette følges opp.
Komiteen viser til behandlingen av Prop. 7 L (2009–2010), jf. Innst. 209 L (2009–2010) der en samlet komité ønsket mer bruk av adopsjon for varig plassering for å skape mer ro og stabilitet for barnet, og viser til at samvær også kan avtales med biologiske foreldre etter adopsjon. Komiteen viser til at også ved adopsjon kan kommunene bidra økonomisk dersom adopsjon gjennomføres etter fosterhjemsopphold. Komiteen er kjent med at fosterbarn som adopteres og barn som er utenlandsadopterte kan ha samme utfordringer seinere i livet, og trenger mer oppfølging. Komiteen ber regjeringen se på tiltak for å bedre oppfølgingen av disse, og se på tiltak som kan settes inn for å forebygge seinere plager.»

Adopterte som gruppe har økt risiko for en rekke lidelser og plager sammenlignet med normalpopulasjonen. Både nasjonalt og internasjonalt adopterte skårer lavere på kognitiv kompetanse og skoleprestasjoner, alkohol- og rusmiddelbruk er mer utbredt og forekomst av selvmord og selvmordsforsøk er høyere.2 Det pekes imidlertid på at adopterte er en mangfoldig gruppe.

En kunnskapsinnhenting Bufdir har gjort for departementet viser blant annet at det kan være ulike oppfølgingsbehov på forskjellige tidspunkt i mange år etter adopsjonen. Undersøkelsene viser også at foreldrene generelt trenger støtte og veiledning. Videre at kunnskapen om adopsjonsrelaterte utfordringer er lav i hjelpeapparatet. Foreldrenes terskel for å ta kontakt med hjelpeapparatet kan dessuten være høy.

En evaluering av de adopsjonsforberedende kursene viser at disse gjør deltakerne bedre rustet til å ta imot et barn, men at kursene er lite i tråd med de endringer som har skjedd innen internasjonal adopsjon, blant annet at gjennomsnittlig alder når barna kommer til Norge den senere tid har blitt høyere og at flere av barna har ekstra hjelpebehov.

De fleste adopterte barn, uavhengig av om de er adoptert fra utlandet eller har vært fosterbarn, har hatt en utfordrende start i livet og kan ha behov for ekstra hjelp og støtte gjennom oppveksten. De kan ha blitt påført ekstra belastninger i tidlig oppvekst, i tillegg til at de må leve med andre enn sine biologiske foreldre som primære omsorgsgivere. Begge forhold kan utløse særskilt behov for hjelp, herunder knyttet til identitetsutvikling.

Etter departementets vurdering vil en del av barna som adopteres gjennom oppveksten ha behov for hjelp og støtte fra kompetente fagpersoner fordi de har forhøyet risiko for utfordringer på mange livsområder. Vanskene kan imidlertid være av så ulik art at det ikke er hensiktsmessig å opprette et eget tilbud for denne gruppen, og departementet følger derfor ikke opp adopsjonslovutvalgets forslag. Adoptivbarn og deres familier har krav på tilbud fra de offentlige tjenestene, for eksempel helsetjenester, på lik linje med andre barn og familier. Departementet anbefaler at adoptivbarn og deres familier gis god hjelp gjennom det ordinære hjelpeapparatet og at kunnskapen om adopsjon og adoptivbarns bakgrunn og spesielle utfordringer styrkes i de ulike delene av hjelpeapparatet, herunder innenfor helse.

Departementet vil arbeide videre med tiltak knyttet til oppfølging etter adopsjon i andre prosesser.

Familieverntjenesten, som skal gi et lavterskeltilbud, skal innrette sitt foreldreveiledningstilbud og øvrige tilbud også til adoptivfamilier. Veiledningen er lett tilgjengelig og holder en høy faglig standard. Departementet vil sørge for at det utvikles digital informasjon og veiledning til adoptivforeldre og hjelpeapparatet. Videre bør de adopsjonsforberedende kursene skreddersys mer inn mot aktuelle behov slik at adoptivfamilier ved utenlandsadopsjon blir bedre rustet til å møte eventuelle utfordringer etter barnets ankomst.

Fotnoter

1.

LOV-2013-03-08-9 (opphevet).

2.

Kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet, 2013:8. Hvordan går det med adopterte barn?

Til dokumentets forside