Prop. 88 L (2016–2017)

Lov om adopsjon (adopsjonsloven)

Til innholdsfortegnelse

20 Adoptivbarns rett til opplysninger mv.

20.1 Oppsummering

Departementet foreslår flere endringer i adopsjonsloven. Aldersgrensen for å få vite hvem de opprinnelige foreldrene er, senkes fra dagens 18 år til 15 år. Den adopterte skal få opplysningene under nødvendig veiledning. Dersom den adopterte er død, skal den adoptertes etterkommere kunne få opplyst identiteten til de opprinnelige foreldrene til den adopterte. Den adopterte skal ved fylte 18 år få et informasjonsskriv om adopsjonen og om rett til innsyn i adopsjonssak. Det er forutsatt at adoptivforeldrene blir informert om at dette vil bli gjort. Denne lovendringen vil bare gjelde for adopsjoner gitt etter den nye loven.

20.2 Gjeldende rett

20.2.1 Forvaltningsloven § 18

En adopsjon er et enkeltvedtak. Utgangspunktet er at partene har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter med de unntakene som følger av forvaltningsloven §§ 18 til 19, jf. forvaltningsloven § 18 første ledd. Dermed vil både barnets opprinnelige foreldre, adoptivforeldre og barnet selv ha rett til innsyn i adopsjonssakens dokumenter etter lovens hovedregel. Dersom barnet er under 15 år, skal det ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 18 første ledd siste punktum.

20.2.2 Adopsjonsloven § 11

Adopsjonsloven § 11 gjør unntak fra forvaltningsloven § 18 første ledd ved at partene i en adopsjonssak kan holdes ukjente for hverandre:

«Forvaltningsloven § 18 første ledd skal ikke være til hinder for at partene i en adopsjonssak holdes ukjent for hverandre (anonym adopsjon)».

Bestemmelsen innebærer at parter i en sak som gjelder anonym adopsjon ikke har samme innsynsrett som parter i ordinære forvaltningssaker. Anonymiteten gjelder også etter at adopsjonen er innvilget. Bestemmelsen fastsetter ikke at partene skal holdes ukjente for hverandre. Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse av 1. oktober 1978 lagt til grunn at adopsjonsmyndighetene på skjønnsmessig grunnlag kan gi opplysninger om de andre partenes identitet. Etter forvaltningslovforskriften faller taushetsplikten i adopsjonssaker bort etter 100 år.

Bestemmelsen i adopsjonsloven § 11 gjelder bare norske adopsjoner der både adoptivforeldrene og de opprinnelige foreldrene er bosatt i Norge. Ved adopsjon fra utlandet, avgjør lovgivningen i barnets opprinnelsesland om barnets og foreldrenes identitet skal eller kan holdes ukjent.

Begrensningen i adopsjonsloven § 11 gjelder bare partenes identitet, det vil si opplysninger som gjør det mulig å identifisere dem. Bestemmelsen er ikke til hinder for at adopsjonssøkerne får andre opplysninger om de opprinnelige foreldrene, for eksempel om deres alder eller sosiale og helsemessige forhold. Disse opplysningene vil kunne si noe om barnets helsemessige bakgrunn og dermed være relevante for adoptivforeldrene. På tilsvarende måte kan de opprinnelige foreldrene få generell informasjon om adoptivforeldrene, for eksempel om deres utdannelse og kvalifikasjoner. Innsynsretten i sakens øvrige dokumenter gjelder også den adopterte, se neste punkt om barnets innsynsrett etter adopsjonsloven § 12. Adoptivbarnets rett til innsyn i andre opplysninger enn de opprinnelige foreldres identitet, blir i så fall fullt ut regulert av forvaltningsloven §§ 18 til 19 når barnet har fylt 18 år.

20.2.3 Adopsjonsloven § 12

Adoptivbarnets rett til opplysninger faller i to deler; adoptivforeldrenes plikt til å fortelle barnet at det er adoptert, og adopsjonsmyndighetenes plikt til på forespørsel å opplyse adopterte over 18 år hvem de opprinnelige foreldrene er. Begge deler er regulert av adopsjonsloven § 12 og gjelder alle typer nasjonal og internasjonal adopsjon. Bestemmelsen lyder:

«Adoptivforeldre skal så snart som tilrådelig fortelle adoptivbarnet at det er adoptert.
Fra barnet er 18 år har det krav på å få opplyst fra departementet hvem de opprinnelige foreldre er.»

Departementet har i forarbeidene til bestemmelsen forutsatt at foreldrenes orientering til barnet om at det er adoptert, skjer på et så tidlig tidspunkt at barnet ikke kommer i en situasjon hvor barnet får vite om adopsjonen av andre enn foreldrene (Ot.prp. nr. 40 (1984–85) s. 17). Adoptivforeldrene har dermed en aktiv informasjonsplikt, og de skal ikke vente med å snakke med barnet om adopsjonen til barnet spør.

Adoptivbarnet har ved fylte 18 år krav på å få opplyst «hvem de opprinnelige foreldrene er» etter adopsjonsloven § 12 andre ledd. Denne retten til informasjon gjelder ubetinget og kan ikke fravikes. I praksis innebærer det at adoptivbarnet får opplyst de opprinnelige foreldrenes navn og bopel. Som part har adoptivbarn som har fylt 15 år innsynsrett også i andre taushetsbelagte opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 1. Nærmere opplysninger om helse- og personlige forhold kan eventuelt avskjæres med hjemmel i forvaltningsloven §§ 18–19.

Barn som er adoptert fra utlandet, har samme rett til å få opplysninger om sine opprinnelige foreldre som norskadopterte. En forutsetning for innsyn er imidlertid at barnets opprinnelsesland har gitt opplysningene til Norge. Opplysningene om barnet som ikke ble overlevert til norske adopsjonsmyndigheter i forbindelse med adopsjonen, kan ikke adoptivbarnet kreve etter adopsjonsloven § 12 andre ledd. I slike tilfeller må adoptivbarnet eventuelt henvende seg til opprinnelseslandet og forsøke å få tak i opplysninger der. Dersom opprinnelseslandet har gitt norske myndigheter opplysninger, kommer imidlertid norsk rett til anvendelse fullt ut, uansett hvilke restriksjoner som måtte gjelde i opprinnelseslandet.

Det er departementet som har plikt til å opplyse om hvem de opprinnelige foreldrene er, men oppgaven er i forskrift 30. november 1999 delegert til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og til fylkesmannen for så vidt gjelder adopsjonsbevillinger gitt av fylkesmannen før 1. desember 1999.

I adopsjonslovens forarbeider understreker departementet at fylkesmannen eller departementet ikke har plikt til å søke å framskaffe opplysninger om de opprinnelige foreldrene dersom opplysningene ikke finnes på adopsjonstidspunktet.

For en nærmere omtale av forholdet mellom adopsjonsloven § 12 andre ledd og fvl. §§ 18 – 19, se utredningen punkt 21.2.4 (s. 292).

20.3 Internasjonale forpliktelser

Utvalget gjør rede for internasjonale forpliktelser i utredningens punkt 21.2.5 og redegjørelsen nedenfor bygger på denne framstillingen.

Barns rett til å kjenne sitt opphav er fastslått i FNs barnekonvensjon artikkel 7:

  • «1. Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.

  • 2. Partene skal sikre gjennomføringen av disse rettighetene i samsvar med sin nasjonale lovgivning og sine forpliktelser i henhold til relevante internasjonale instrumenter på dette området, særlig når barnet ellers ville blitt statsløs.»

Artikkel 7 gir barnet flere rettigheter, og barnets rett til å kjenne sine foreldre er regulert sammen med barnets rett til å få omsorg fra sine foreldre. For begge situasjoners del har konvensjonsteksten reservasjonen «så langt det er mulig» i formuleringen.

Adoptivbarnets rett til innsyn i egen adopsjonssak er direkte regulert i Haagkonvensjonen. I artikkel 30 heter det:

  • «1) Vedkommende myndigheter i en kontraherende stat skal sørge for at det blir tatt vare på opplysninger de har om barnets opprinnelse, spesielt opplysninger vedrørende hans eller hennes foreldres identitet og helseopplysninger.

  • 2) De skal sørge for at barnet eller hans eller hennes representant under egnet veiledning har tilgang til slik informasjon i den utstrekning lovgivningen i nevnte stat tillater dette.»

Barnets rett til innsyn i adopsjonssaken vurderes som en av en rekke etterfølgende forpliktelser som påhviler medlemslandene etter at adopsjonen er gjennomført.

Det er opprinnelseslandets lovgivning som regulerer hvilke opplysninger som gis til mottakerlandet om opprinnelige foreldre. Det er ikke et krav etter konvensjonen at opprinnelige foreldres identitet inngår i opprinnelseslandets rapport om barnet. Tvert imot gir artikkel 16 nr. 2 uttrykk for en bekymring for at taushetsbelagte opplysninger kunne bli kjent gjennom adopsjon. Det kan være mange grunner til at foreldrenes identitet ikke bør bli avdekket, for eksempel kan det være en fare for barnets opprinnelige mor dersom svangerskapet blir kjent. Ved utformingen av Haagkonvensjonen ble det argumentert for at dersom en ikke tok tilstrekkelig hensyn til foreldrenes rett på konfidensialitet, kunne det føre til at adopsjon ikke ble et realistisk alternativ for foreldre i en del land. Det er et visst spenningsforhold mellom Haagkonvensjonen som i noen grad åpner for å holde de opprinnelige foreldrenes identitet skjult overfor adoptivbarna, og Barnekonvensjonen – slik den er tolket av Barnekomiteen – som i større grad er skeptisk til å hemmeligholde denne informasjonen.

Europarådskonvensjonen artikkel 22 regulerer tilgang til og utlevering av opplysninger i adopsjonssaken. Artikkel 22 nr. 3 regulerer adoptivbarns rett til å kjenne sitt opphav:

«Det adopterte barnet skal ha tilgang til kompetent myndighets opplysninger om dets opprinnelse. Når dets opprinnelige foreldre har rett til å holde sin identitet skjult, skal det, i den utstrekning loven tillater det, være opp til kompetent myndighet å avgjøre om den skal sette denne rett til side og utlevere identifiserende opplysninger, og det skal da tas hensyn til omstendighetene og til barnets og de opprinnelige foreldrenes respektive rettigheter. Et adoptert barn som ikke har nådd myndighetsalder, kan få hensiktsmessig veiledning.»

Bestemmelsen synliggjør at retten til å kjenne sitt opphav må balanseres opp mot foreldrenes rett til å forbli anonyme. Vurderingen av hvilket hensyn som skal veie tyngst, må ifølge Europarådskonvensjonen ligge til en kompetent myndighet. I en dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 13. februar 2003, Odièvre mot Frankrike, kom Storkammeret til at den franske ordningen med anonym adopsjon ikke var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 og retten til privatliv (dissens 10–7).

20.4 Hvilket organ skal ha ansvaret for henvendelser om innsyn

20.4.1 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget peker på at ansvaret for adopsjonssaker over tid har endret seg og at det i dag er flere ulike organer som har adopsjonssaker i sine arkiver. Slik sett er det mest hensiktsmessig at innsynsretten forvaltes av det organ som har fattet vedtaket i saken. Samtidig ser utvalget fordelene med å la én instans behandle alle forespørsler om innsyn. Utvalget peker på at det vil forenkle arbeidet med å utarbeide gode rutiner knyttet til oppfølging av adopterte som søker sitt opphav. I tillegg vil det gjøre det enklere for den adopterte å vite hvor han eller hun skal henvende seg med forespørsel om innsyn. Adopsjonslovutvalget foreslår derfor en mellomløsning. Adopsjonslovutvalget mener at én instans bør ha det overordnede ansvaret for innsynssaker, både når det gjelder å ta imot henvendelser, men også for å utarbeide gode rutiner for å ivareta adopterte som ber om innsyn. Denne instansen kan eventuelt delegere selve forvaltningen av innsynssakene til andre.

Utvalget mener at det overordnede ansvaret for innsynssaker bør legges til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). At direktoratet er én separat, overordnet enhet vil være en fordel ved utarbeidelsen av rutiner og praksis ved forespørsel om innsyn. Et annet moment som taler for at Bufdir skal ha det overordnede ansvaret for innsynssaker, er Bufdirs nåværende ansvar for adopsjonsregisteret, det vil si registeret over alle adopterte fra 1917 og fram til i dag. Utvalget foreslår at Bufdirs overordnede ansvar vedrørende innsynsbegjæringer og adopsjonsarkivene lovfestes. Hvordan Bufdir praktisk vil løse oppgaven, er opp til direktoratet selv. Dersom Bufdir ønsker å delegere ansvaret for selve forvaltningen av innsynssakene, mener utvalget at Barne- ungdoms- og familieetaten (Bufetat) region er den mest relevante instansen å delegere til. Bufetat region og Bufdir vil ha bedre forutsetninger for å ivareta innsynssaker enn fylkesmennene siden de oftere får spørsmål om innsyn i adopsjonssaker, samtidig som de har kunnskap om adopsjon, adopsjonsregler og dagens adopsjonsbilde.

20.4.2 Høringsinstansenes syn

Bufdir støtter i utgangspunktet forslaget om at forespørsler om innsyn i adopsjonssaker rettes til Bufdir, men mener regelen etter utkastet er for absolutt. Henvendelser om innsyn bør også kunne rettes til den instansen som i sin tid innvilget adopsjonen og som har dokumentene i saken. Bufdir foreslår derfor at direktoratet får hjemmel til å delegere oppgaven med å gi innsyn til andre offentlige organer. Verdens Barn støtter forslaget, men forutsetter at Bufdir får tilført nødvendige ressurser. Øvrige høringsinstanser har ikke uttalt seg til dette.

20.4.3 Departementets vurderinger og forslag

Utvalget foreslår at innsynsretten forvaltes av én instans. I drøftelsen peker imidlertid utvalget på at det kan være mest hensiktsmessig at innsynsretten forvaltes av det organ som har fattet vedtak i saken, fordi det i dag er flere ulike organer som har adopsjonsdokumenter og adopsjonsvedtak i sine arkiver. I sin høringsuttalelse viser Bufdir til at henvendelser om innsyn også bør kunne rettes til den instansen som i sin tid innvilget adopsjonen og som har dokumentene i saken.

Det følger av forslaget til ny § 39, jf. § 3, at det er adopsjonsmyndigheten (departementet) som skal ha ansvar for å opplyse et adoptivbarn om hvem de opprinnelige foreldrene er. Departementet forutsetter at denne myndigheten vil bli delegert. Etter departementets syn kan det være mest hensiktsmessig at myndigheten legges til de instanser som behandler henvendelser om innsyn i dag. Disse organene vil også få ansvar for å gi nødvendig veiledning til adoptivbarn som ber om å få opplyst hvem de opprinnelige foreldrene er. Hva som ligger i «nødvendig veiledning» må vurderes konkret ut fra sakens dokumenter og adoptivbarnet, se omtale nedenfor.

Departementet legger til grunn at Bufdir skal ha et overordnet ansvar for innsynssaker, deriblant å utarbeide gode rutiner og praksis ved forespørsler om innsyn. Bufdir skal fortsatt ha ansvar for det sentrale adopsjonsregisteret.

Departementet viser til lovutkastet § 39 første ledd.

20.5 Aldersgrense for innsynsretten til den adopterte

20.5.1 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget viser til at dagens aldersgrense på 18 år for innsyn i foreldrenes identitet er en høy aldersgrense sammenlignet med andre typer innsynskrav, jf. for eksempel forvaltningsloven § 18 første ledd siste punktum om at barn under 15 år som er parter, ikke skal gjøres kjent med opplysninger underlagt taushetsplikt. Identiteten til egne opprinnelige foreldre står i en særstilling siden kunnskap om disse er nært knyttet til barnas egen personlighetsutvikling. Utvalget foreslår at adoptivbarn skal ha krav på innsyn i egen adopsjonssak, inkludert foreldrenes identitet, fra de er 15 år. Utvalget viser til at annet regelverk legger opp til at barn som er fylt 15 år er i stand til å bære opplysninger av høyst personlig karakter, som for eksempel opplysninger i egen barnevernssak. En 15-årsregel vil dermed skape symmetri i regelverket om innsyn. Utvalget understreker at utvalgets forslag om å innføre et rutinemessig informasjonsbrev til adoptivbarn, knytter seg til tidspunktet for når adoptivbarnet fyller 18 år, se punkt 20.9 i dette kapittelet. Før barnet når myndighetsalder, har dermed adopsjonsmyndighetene kun en plikt til å opplyse om opprinnelige foreldres identitet etter henvendelse.

Når det gjelder hvilke opplysninger adoptivbarnet skal få kjennskap til, mener utvalget at loven ikke bør inneholde særbestemmelser ut over de som følger av forvaltningsloven. Utvalget har særlig lagt vekt på at innsynsretten begrenses av forvaltningslovens bestemmelser, for eksempel forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav a) og b). Utvalget understreker at dersom en mindreårig søker innsyn i egne adopsjonspapirer, bør nok denne bestemmelsen få oftere anvendelse enn ellers.

Utvalget mener at retten til innsyn også må gjelde barn som er adoptert fra utlandet. Utvalget peker imidlertid på at deres innsynsrett vil avhenge av hvilke opplysninger norske adopsjonsmyndigheter faktisk har mottatt fra barnets opprinnelsesland. Adopsjonsmyndighetene har ikke en plikt til å søke å skaffe fram opplysninger om de oprinnelige foreldrene.

20.5.2 Høringsinstansenes syn

Adopterte – Foreningen for adopterte i Norge uttaler at av alle henvendelsene som foreningen får, er henvendelser om rett til opplysninger i klart flertall. Adopterte mener at i tillegg til skriftlig informasjon om retten til innsyn etter adopsjonsloven og forvaltningsloven, må informasjonen også gjelde helseopplysninger, for eksempel om sykdommer i familien.

Voksne for Barn og Barneombudet er positive til at adopterte får rett til å få vite identiteten til de biologiske foreldrene fra de er 15 år. Også Kirkerådet og Redd Barna støtter at grensen endres til 15 år.

Bufdir støtter ikke forslaget om at adoptivbarn skal ha et ubetinget rett på opplysninger om biologiske foreldres identitet fra de er 15 år. Bufdir peker på at selv om adopterte over 15 år er parter i adopsjonssaken, åpner forvaltningsloven for at enkelte opplysninger kan holdes tilbake ut fra sitt innhold og etter en konkret vurdering. Bufdir mener det er uheldig om mindreårige over 15 år ikke kan nektes innsyn i identiteten, mens andre opplysninger kan holdes tilbake etter forvaltningslovens generelle regler. Etter Bufdirs mening vil det også være slik at andre opplysninger i saken vil kunne være viktigere for barnets identitetsutvikling enn kun opprinnelige foreldres identitet. Det vil gi liten sammenheng i regelverket om opplysninger om foreldrene må gis selv om andre opplysninger i saken etter en konkret vurdering besluttes holdt tilbake. Det vil kunne føre til at den mindreårige vil lete etter og finne informasjon om opprinnelige foreldre andre steder, for eksempel på sosiale medier. Etter Bufdirs syn bør mindreåriges krav på innsyn i egen adopsjonssak fortsatt reguleres etter forvaltningslovens regler, også opplysninger om foreldrenes identitet. En slik løsning vil være best egnet til å ivareta både barnets behov for opplysninger om eget opphav og barnets beste totalt sett. Dersom retten til å få opplyst identiteten til biologiske foreldre senkes til 15 år, vil det etter Bufdirs syn være avgjørende å ha klare retningslinjer for hvordan den mindreårige skal veiledes på forsvarlig måte.

InorAdopt og Verdens Barn støtter ikke forslaget om at barn fra fylte 15 år skal få rett til opplysninger om identiteten til biologiske foreldre. De viser til at det kan finnes opplysninger i adopsjonsdokumentene som det kan være en fordel å være mer moden før en får vite om.

Faglig utvalg for adopsjoner støtter heller ikke forslaget. Faglig utvalg uttaler at 15-årsalderen ofte er preget av pubertetsopprør og identitetsproblematikk og identitetsutvikling, og ikke sjelden med til dels store generasjonskonflikter. Det vil i gitte tilfeller kunne være svært uheldig for ungdommens løsning av konflikter og vedkommendes videre utvikling, om han eller hun midt i ungdomskrisen fikk «tilgang» til sine biologiske foreldre. Det kan så å si komplisere for mye, for tidlig. Faglig utvalg ser ikke gode argumenter for forslaget om å flytte innsynet til 15 år.

20.5.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet har kommet til at de beste grunner taler for at adopterte fra fylte 15 år har krav på å få vite opprinnelige foreldres identitet. Initiativet til å få slik kunnskap må komme fra den adopterte.

Departementet er enig med adopsjonslovutvalget i at kunnskap om opprinnelige foreldre kan være viktig for barnets personlighetsutvikling. Men det kan samtidig være en type kunnskap som kan være vanskelig å håndtere uten en viss modenhet. Departementet vil imidlertid peke på at mindreårige adoptivbarn etter gjeldende rett har rett på innsyn i saksdokumentene etter forvaltningslovens alminnelige bestemmelser, slik at adopterte barn som er 15 år kan gjøres kjent med taushetsbelagte opplysninger og også opplysninger som kan være både ubehagelige og opprørende. Det må også understrekes at opplysninger til mindreårige om opprinnelige foreldres identitet, skal gis med nødvendig veiledning fra myndighetene, se nedenfor. Dagens aldersgrense er også høy sammenlignet med andre områder hvor det kan kreves innsyn i opplysninger, som etter barnevernloven hvor aldersgrensen er 15 år. Det vises til lovutkastet § 39 første ledd.

20.6 Behandlingen av saker om innsyn

20.6.1 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget peker på at å få opplysninger om hvem de opprinnelige foreldrene er, og innsyn i andre deler av adopsjonssaken, kan være en svært følsom sak for adoptivbarnet. Adopsjonsmyndighetene må ta seg tid til adoptivbarnet, og gi han eller henne den tid vedkommende trenger. Dersom saken gjelder en nasjonal adopsjon, skal de opprinnelige foreldrene varsles, og også de må få tid på seg til å ta stilling til om de vil ha kontakt med barnet.

Adopsjonslovutvalget foreslår å lovfeste at hvis aldersgrensen for å få vite de opprinnelige foreldrenes identitet senkes til 15 år, skal den adopterte få opplysningene under nødvendig veiledning. Hva som ligger i «nødvendig veiledning» må vurderes konkret ut fra sakens dokumenter og adoptivbarnet. I noen tilfeller kan det være tilstrekkelig å skrive et informativt følgebrev. I andre tilfeller er det nødvendig å gå gjennom dokumentene sammen med den adopterte. Utvalget mener at saksbehandlingen ved innsyn i internasjonale adopsjonssaker langt på vei bør likestilles med den som gjelder ved nasjonal adopsjon. Adopsjonsmyndighetene bør tilby den adopterte et møte, og oversettelse av dokumentene før disse overleveres, slik at innsynsretten gjøres reell.

20.6.2 Høringsinstansenes syn

Bufdir mener det er viktig å klargjøre hva som menes med «nødvendig veiledning», dersom det blir vedtatt en slik bestemmelse som utvalget foreslår. Når adopsjonsmyndighetene mottar innsynskravet, vil de ikke ha noen kjennskap til barnet eller barnets livssituasjon. De vil heller ikke kunne følge barnet opp etter at opplysningene er gitt. Bufdir ser det som viktig at det gis klare retningslinjer for hva som anses som nødvendig og forsvarlig veiledning til mindreårige. Også adoptivforeldrenes rolle må vurderes.

Ingen av de øvrige høringsinstansene har uttalt seg til dette spørsmålet.

20.6.3 Departementets vurderinger og forslag

Det er viktig at innsynssakene blir behandlet grundig og med etiske refleksjoner av adopsjonsmyndighetene. Den adopterte bør få opplysningene om adopsjonen og sin bakgrunnshistorie på en forsvarlig måte som sikrer at vedkommende blir godt ivaretatt. Departementet er enig med adopsjonslovutvalget i at adoptivbarnet må få nødvendig veiledning når han eller hun får informasjon om identiteten til de opprinnelige foreldrene. Hva som ligger i «nødvendig veiledning» vil variere ut fra person og omstendighetene i den konkrete saken. Departementet vil vurdere om det er hensiktsmessig å utarbeide nærmere retningslinjer for hva som menes med at den adopterte skal få opplysningene under nødvendig veiledning. Departementet viser til lovutkastet § 39 første ledd.

20.7 Utvidet adgang for innsyn for etterkommere

20.7.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det bare den adopterte selv som har krav på å få opplyst hvem de biologiske foreldrene er. Den adoptertes biologiske familie har ingen rettigheter til å få informasjon om den adopterte.

20.7.2 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget viser til at særlig to grupper kan ha en legitim interesse i å få opplysninger om adopsjonssaken: adoptivbarnets etterkommere og adoptivbarnets opprinnelig slekt. En opprinnelig mor som har frigitt barnet sitt til adopsjon, eller hennes etterkommere, ønsker kanskje å få kontakt med barnet, både for å bli kjent med det og for å undersøke om det har hatt en god oppvekst. Et adoptivbarns etterkommer ønsker kanskje opplysninger om sin opprinnelige familie for å få vite mer om sin bakgrunn og identitet og bli kjent med adoptivbarnets opprinnelige slekt.

Utvalget uttrykker forståelse for at andre enn den som er adoptert, ønsker kunnskap om og kjennskap til opprinnelig slekt. Utvalget lander likevel på at hensynet til den adopterte må være avgjørende, og at det bør ligge i den adoptertes hender om han eller hun ønsker kontakt med opprinnelig slekt eller ikke. Etter utvalgets mening gjør ikke dette hensynet seg like sterkt gjeldende etter den adoptertes død. Da kan kunnskap om biologisk opphav være viktig for den adoptertes etterkommere. Utvalget foreslår derfor at dersom den adopterte er død, kan adoptivbarnets etterkommere få innsyn i hvem de opprinnelige foreldrene til adoptivbarnet er. Denne regelen vil være et unntak fra taushetsplikten og en særregulering i forhold til forvaltningsloven § 18. Adgangen bør bare gjelde opplysninger om identiteten til de opprinnelige foreldrene, og ikke hele adopsjonssaken. Utvalget mener at adgang til innsyn i identiteten ikke bør utvides til å gjelde for den adoptertes opprinnelige familie eller slekt.

Et annet innsynsspørsmål er knyttet til tidsutløpet av taushetsplikten. Etter forvaltningsloven § 13 c tredje ledd siste punktum faller taushetsplikten bort etter 60 år med mindre annet er bestemt. For barneverns- og adopsjonssaker fastsetter forvaltningslovforskriften (15. desember 2006 nr. 1456) at taushetsplikten først faller bort etter 100 år. Særreguleringen er begrunnet ut fra at denne typen informasjon anses som svært sensitiv. Bortfallet av taushetsplikten gjelder overfor alle, men kanskje særlig vil familie av den adopterte eller av de opprinnelige foreldrene være interessert i denne typen informasjon.

Utvalget viser til at adopsjonssaker kan inneholde opplysninger av svært følsom karakter om de involverte personene. Settes tidsbegrensningen til 60 år, vil mange av de involverte kunne være i live. En sentral side ved taushetspliktsreglene er at den som opplysningene selv gjelder, skal kunne råde over disse gjennom å samtykke til bortfall av taushetsplikt. Adoptivbarnet har tilgang på opplysninger ved å være part, og utvalget foreslår også å gi adoptivbarnets etterkommere rett til kunnskap om de opprinnelige foreldrenes identitet. På denne bakgrunn mener utvalget at de sentrale aktørene har tilstrekkelig tilgang på informasjon. Saken kan stille seg annerledes dersom alle de involverte primærpersonene er døde. Utvalget oppfordrer Justis- og beredskapsdepartementet til å vurdere en endring av forvaltningslovforskriften § 10 ved å innføre en kortere tidsfrist hvor de involverte primærpersonene er gått bort. Adopsjonslovutvalget behandler dette spørsmålet i NOU 2014: 9 punkt 21.3.5.

20.7.3 Høringsinstansenes syn

Bufdir, InorAdopt, Kirkerådet og Verdens Barn støtter forslaget om at dersom den adopterte er død, skal etterkommere i rett nedstigende linje kunne få opplyst hvem de opprinnelige foreldrene til adoptivbarnet er. Også Justis- og beredskapsdepartementet er enig i dette, men peker på at dette i mange tilfeller vil gi lite opplysning om opprinnelig slekt. Det bør vurderes om etterkommerne også kan få tilgang til informasjon som foreligger om for eksempel den adoptertes opprinnelige besteforeldre, tanter og onkler. Foreningen Adopterte mener at rett til opplysninger også bør gjelde der den adopterte lever, men av helsemessige eller psykososiale årsaker ikke selv er i stand til å innhente opplysninger.

Ingen høringsinstanser har gått mot dette forslaget.

Når det gjelder forslaget om å endre forvaltningsforskriften § 10 og innføre en kortere tidsfrist enn 100 år for bortfall av taushetsplikten, kommenteres dette av Justis- og beredskapsdepartementet. Det antas at det med «involverte primærpersoner» tenkes på den adopterte, adoptivforeldre og biologiske foreldre. Justis- og beredskapsdepartementet peker på at det kan være vanskelig å praktisere en slik regel. Dette gjelder ikke minst hvis den adopterte dør ung. Spørsmålet er om det da må settes i gang undersøkelser for å avklare hvilke andre primærpersoner som er i live eller ikke.

20.7.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med adopsjonslovutvalget og høringsinstansene i at dersom den adopterte er død, bør etterkommere i rett nedstigende linje kunne få opplyst navnet på de opprinnelige foreldrene til den adopterte. Departementet er også enig med utvalget i at opplysningene bør begrenses til navnet på foreldrene og ikke opplysninger om øvrig familie til den adopterte.

Når det gjelder forslaget om å innføre en kortere frist enn 100 år for bortfall av taushetsplikt, er departementet enig med Justis- og beredskapsdepartementet i at dette kan medføre praktiske utfordringer som i tilfelle vil kreve nærmere utredning. Departementet har derfor valgt ikke å gå videre med forslaget.

Departementet viser til lovutkastet § 39 tredje ledd.

20.8 Varsel til den adopterte ved ønske fra opprinnelig familie om kontakt

20.8.1 Gjeldende praksis

Etter gjeldende praksis blir ikke den adopterte informert dersom opprinnelig slekt oppsøker adopsjonsmyndighetene med ønske om kontakt med den adopterte. Den adopterte vil kun få slike opplysninger dersom han eller hun etter fylte 18 år tar kontakt for å få innsyn i saken sin.

20.8.2 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget mener en må skille mellom å informere den adopterte om at noen fra den opprinnelige familien har tatt kontakt, og å formidle kontakt. Utvalget mener at det fortsatt bør være den adopterte selv som må ta stilling til om han eller hun ønsker mer informasjon om biologisk opphav og eventuelt tidspunkt for dette. En generell adgang til å videreformidle henvendelser fra biologisk familie vil kunne oppleves som vanskelig for mange adopterte. Utvalget mener at det ikke bør åpnes for en skjønnsmessig adgang til videreformidling. Utvalget mener imidlertid at adopsjonsmyndighetene bør kunne sende et varsel til adopterte som er fylt 18 år, dersom noen i nær, opprinnelig familie (søsken eller foreldre) oppsøker adopsjonsmyndighetene med ønske om å få kontakt med den adopterte. Utvalget behandler problemstillingen i NOU 2014: 9 punkt 21.3.6, (s. 299).

20.8.3 Høringsinstansenes syn

Bufdir støtter ikke at henvendelser fra nær familie ubetinget skal forelegges den adopterte hvis ikke den adopterte har gitt positivt uttrykk for at han eller hun ønsker å motta slike henvendelser. En slik ordning vil etter Bufdirs syn først og fremst ivareta familien til den adopterte og ikke hensynet til den adopterte. Dersom den adopterte selv har bedt om innsyn i adopsjonssaken, vil slike henvendelser bli videresendt dersom ikke den adopterte har reservert seg. Den adopterte må uansett ha anledning til å reservere seg mot å få slike henvendelser sendt til seg.

InorAdopt og Verdens Barn er støtter adopsjonslovutvalgets forslag, men understreker at informasjonen må gis på en måte som ikke oppleves som press og at det må gjøres klart at den adopterte kan velge å forbli anonym for sin opprinnelige familie. Øvrige høringsinstanser har ikke uttalt seg om dette.

20.8.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet vil understreke at retten til innsyn i adopsjonssaken utelukkende er begrunnet i hensynet til den adoptertes mulighet til å søke sine røtter – dersom det er ønsket og når det er ønsket. Dette gjelder selv om opprinnelig familie kan ha gode og aktverdige grunner til å ønske kontakt. Departementet mener det ikke bør være en generell adgang til å videreformidle selve henvendelsen fra nær, opprinnelig familie. Dette kan oppleves som vanskelig og også komme på tidspunkter der adoptivbarnet ikke er forberedt på å gå inn i en prosess med etablering av ny kontakt.

Selv om adopsjonsmyndighetene ikke skal videreformidle henvendelser fra nær, opprinnelig familie, bør det imidlertid kunne varsles om at det er kommet slike henvendelser etter at den adopterte er fylt 18 år. Den adopterte kan da selv ta stilling til om vedkommende ønsker kontakt, og om vedkommende ønsker å lese henvendelsen som ligger på saken. Varselet fra adopsjonsmyndighetene må formuleres på en skånsom måte, og det må være tydelig at det er opp til den adopterte selv både om han eller hun ønsker å undersøke saken nærmere hos adopsjonsmyndighetene, og eventuelt om han eller hun ønsker kontakt. Det må bli gjort klart at den adopterte kan velge å forbli anonym for sin opprinnelige familie.

20.9 Informasjonsskriv til adoptivbarnet når det fyller 18 år

20.9.1 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget foreslår at adoptivbarnet etter fylte 18 år får et informasjonsskriv om rett til innsyn i adopsjonssaken. Den primære hensikten med et slikt informasjonsskriv er å gi den adopterte kunnskap om hvilke rettigheter han eller hun har til innsyn i saken

Utvalget peker på at et informasjonsskriv vil øke sannsynligheten for at adoptivforeldrene forteller adoptivbarnet om adopsjonen i ung alder. Utvalget foreslår videre at adoptivforeldrene skal informeres på adopsjonstidspunktet om praksis med å sende ut et informasjonsskriv når barnet er blitt myndig. Utvalget uttaler at plikten til å sende informasjonsskriv bør være knyttet til innføringen av den nye adopsjonsloven, se utvalgets lovutkast § 42 andre ledd og § 52 andre ledd.

20.9.2 Høringsinstansenes syn

Bufdir støtter ikke forslaget om at Bufdir fra adoptivbarnet er 18 år aktivt skal søke opp barnet og informere om dets rett til innsyn. Bufdir peker på at grunnen til at mange ikke ber om innsyn i saken sin, ikke nødvendigvis er at de ikke kjenner rettighetene sine eller ikke vet hvordan de skal gå fram for å få innsyn. Mange vil ønske å ha fokus på adoptivfamilien framfor å forholde seg til biologisk slekt. Det kan oppleves som invaderende at det kommer brev fra norske myndigheter som minner dem om at de er født inn i en annen slekt. Bufdir understreker at det er viktig med god informasjon til adopterte om at de kan kreve innsyn i adopsjonssaken. Men de mener at dette kan oppnås på andre måter enn ved direkte henvendelser, for eksempel ved å gjøre informasjon lett tilgjengelig på Barne-, ungdoms- og familieetatens (Bufetats) nettsider.

Verdens Barn, InorAdopt, Advokatforeningen og Kirkerådet støtter forslaget om informasjonsskriv ved fylte 18 år. InorAdopt opplyser at de får henvendelser fra adopterte over 18 år som ønsker å finne ut mer om sitt opphav, men ikke vet hvordan de skal gå fram. Kirkerådet påpeker hvor viktig det er at adoptivbarnet omtrent fra første stund får vite at det er adoptert. Kirkerådet siterer følgende uttalelse fra tidligere barneombud Målfrid Grude Flekkøy til utkastet til gjeldende adopsjonslov: «barnet må få vite at det er adoptert så tidlig at det ikke kan huske når det hørte det første gang.» Redd Barna støtter under tvil forslaget om informasjonsskriv. Men de peker på at selv om adoptivforeldrene skal fortelle adoptivbarnet om adopsjonen, er det ikke alltid dette skjer. Det kan da bli svært belastende å få en slik informasjon når barnet er 18 år. Redd Barna mener det må legges inn faste rutiner for å minne foreldrene på forpliktelsen til å informere barnet. Myndighetene må også kontakte foreldrene i god tid før barnet er 18 år og forsikre seg om at barnet vet at det er adoptert. Et informasjonsskriv må ikke komme som et sjokk.

20.9.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet ser at det er motargumenter mot at alle adopterte skal få informasjon om adopsjonen når de er fylt 18 år. Selv om adopsjonsloven forutsetter at adoptivforeldrene tidlig forteller barnet at det er adoptert, vil ikke dette alltid være tilfellet. For noen adopterte kan et informasjonsskriv oppleves som ubehagelig. Også der den adopterte vet at han eller hun er adoptert, ser departementet at adopsjonen for noen kan være et sårt og ømtålig tema som de ikke ønsker å bli minnet om. Etter departementets syn vil imidlertid disse hensynene kunne ivaretas ved at adoptivforeldrene informeres på adopsjonstidspunktet om praksis med å sende ut et informasjonsskriv når barnet er blitt myndig og at plikten til å sende informasjonsskriv gjelder for adopsjoner som er gitt etter ny adopsjonslov, slik utvalget har foreslått.

Departementet har kommet til at adopterte bør få et informasjonsskriv etter at de er myndige. Den primære hensikten med et informasjonsskriv er å gi den adopterte opplysning om retten til innsyn i saken. Et slikt informasjonsskriv vil også bidra til at barnets rett til å kjenne sitt opphav blir realisert.

Det må antas at skrivet vil bidra til at flere adoptivforeldrene vil være åpne overfor barnet om adopsjonen, noe som må anses å være en positiv virkning av forslaget. Departementet legger til grunn at de fleste adoptivforeldre vil snakke med barna om deres bakgrunn, både om etnisk, religiøs, kulturell og språklig bakgrunn. Dette er viktig for at barnet skal få nødvendig kunnskap om seg selv og sin identitet og et naturlig forhold til det å være adoptert. Det vil variere i hvor stor grad barnet interesserer seg for sin bakgrunn. Dette er noe foreldrene må respektere.

Informasjonsskrivet må utformes nennsomt. Det kan tenkes at skrivet bør formuleres på ulike måter avhengig av adopsjonstypen. Ved noen former for adopsjon, for eksempel stebarnsadopsjon, vil de fleste barna kjenne sitt opphav. Men det vil ikke alltid være slik. For de adoptivbarna som ikke kjenner historien sin, er det viktig å få informasjon om hvilke rettigheter de har.

Det vises til lovutkastet § 39 andre ledd.

20.10 Adoptivbarnets rett til opplysninger fra adoptivforeldrene

20.10.1 Gjeldende rett

Etter § 12 første ledd i adopsjonsloven skal adoptivforeldrene så snart som det er tilrådelig, fortelle adoptivbarnet at det er adoptert.

20.10.2 Adopsjonslovutvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre dagens bestemmelse, men utvide den til også å omfatte en lovfestet rett for adoptivbarn til å få kunnskap om sin etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Utvalget legger til grunn at adoptivforeldre flest snakker med barnet om hans eller hennes bakgrunn dersom barnet ønsker det. Men utvalget mener likevel en bestemmelse om dette vil gi et godt signal om hvor viktig informasjonen kan være for barnet.

20.10.3 Høringsinstansenes syn

Redd Barna, Advokatforeningen og Kirkerådet støtter forslaget om å utvide retten til opplysninger. Øvrige høringsinstanser har ikke hatt kommentarer.

20.10.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener det er viktig at adopsjonen blir en naturlig del av adoptivbarnets identitet og at adoptivforeldrene snakker med barnet om adopsjonen så tidlig som mulig. Informasjon om barnets bakgrunn er viktig for at barnet skal få nødvendig kunnskap om seg selv og et naturlig forhold til det å være adoptert. Det vil være ulikt hvor mye barnet interesserer seg for sin bakgrunn. Dette er noe som foreldrene må respektere. Departementet viser til lovutkastet § 38.

Til forsiden