7 Merknader til de enkelte lovbestemmelsene

Til pasientjournalloven § 13

Kjernejournalen skal inneholde et begrenset sett relevante helseopplysninger som er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp, jf. pasientjournalloven § 13 andre ledd. Opplysninger i kjernejournalen kan registreres og på annen måte behandles uten samtykke fra pasienten. Den enkelte har imidlertid rett til å motsette seg at helseopplysninger behandles, og kjernejournal vil da ikke bli etablert for vedkommende. Det stilles som hovedregel krav om samtykke fra den registrerte før helsepersonell med tjenstlig behov gis tilgang til nødvendige og relevante helseopplysninger fra kjernejournal.

Pasientjournalloven § 13 femte ledd gir hjemmel til forskrift om behandling av helseopplysninger i nasjonal kjernejournal. Det er gitt forskrift om nasjonal kjernejournal (kjernejournalforskriften). Opplysningskategoriene i kjernejournalen er fastsatt i denne forskriften.

Departementets forslag til endring klargjør at det i forskrift kan bestemmes at flere opplysningstyper kan inkluderes i nasjonal kjernejournal, blant annet laboratorie- og radiologisvar. Hensikten med forslaget er i første omgang å gjøre laboratorie- og radiologisvar lettere tilgjengelig for helsepersonell og innbyggerne.

Med forslaget til endringer kan det i forskrift bestemmes at helsepersonell skal kunne gjøre søk og få en samlet oversikt over pasientens laboratorie- og radiologisvar fra alle landets virksomheter. Nasjonal kjernejournal vil gi helsepersonell og pasienter trygg og sikker tilgang, uavhengig av hvem som har bestilt undersøkelsen og hvor undersøkelsen er utført. Løsningen skal gjøre tilgjengeliggjøring av opplysningene enklere, bedre og mer helhetlig for både helsepersonell og pasienter, men skal ikke erstatte dagens løsning for rekvirering av undersøkelsene og svar til rekvirenten.

Departementet foreslår ikke endringer i det helserettslige utgangspunktet om at kun helsepersonell med tjenstlig behov, kan gis tilgang til nødvendige og relevante helseopplysninger fra nasjonal kjernejournal.

Forslaget innebærer at laboratorie- og radiologisvarkopier vil bli lagret i nasjonal kjernejournal. I kjernejournalforskriften er det bestemt at Norsk helsenett SF er dataansvarlig. Retten til å motsette seg at helseopplysninger behandles i kjernejournalen, jf. pasientjournalloven § 13 tredje ledd, vil også omfatte laboratorie- og radiologisvar. Laboratorie- og radiologisvarene vil, i tillegg til i kjernejournalen, også lagres i virksomhetenes egne behandlingsrettede helseregistre (pasientjournaler mv.). Plikt til å melde følger av pasientjournalloven § 14.

Kjernejournalen vil, etter departementets forslag fremdeles kun inneholde «et begrenset sett relevante helseopplysninger som er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp». Det ligger også en begrensning i navnet «kjernejournal», som tilsier at ikke alle journalopplysninger skal inngå.

Forskning og videreformidling av opplysninger til helseregistre er ikke en del av det primære formålet til nasjonal kjernejournal. Det er imidlertid ikke til hinder for at kjernejournalopplysninger også kan brukes til forskning. Utlevering av kjernejournalopplysninger til forskningsprosjekter må imidlertid skje i samsvar med det ordinære regelverket, herunder kravene til samtykke eller reglene om dispensasjon fra taushetsplikten, se bl.a. helseforskningsloven.

Til pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2

Det følger av første ledd at statsforvalteren er klageinstans for overtredelser av bestemmelsene i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2 og § 6-3. Departementet foreslår en teknisk endring i bestemmelsen. Endringen tydeliggjør at statsforvalteren ikke er klageinstans for klager etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a om helsehjelp i utlandet. Forslaget innebærer ingen endring i hvilket organ som er klageinstans.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a gir en oversikt over de ulike ordningene for dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet. Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a annet ledd bokstav a gir rett til å få utgifter til helsehjelp som mottas i utlandet helt eller delvis dekket dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter § 2-1 b og det ikke finnes et tilbud i riket eller helsehjelpen er dokumentert mer virkningsfull enn den helsehjelpen som tilbys av det offentlige i Norge. Vilkårene for denne rettigheten følger av bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift av 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften).

Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 annet ledd at pasient eller representant for pasienten som mener at bestemmelsen i § 2-4 a annet ledd bokstav a ikke er overholdt, kan klage til klagenemnd oppnevnt av departementet.

De øvrige ordningene som fremgår pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a er tatt inn i bestemmelsen for å gi en oversikt over de ulike ordningene som kan gi grunnlag for utgiftsdekning av helsehjelp i utlandet. Disse ordningene er kun tatt inn i pasient- og brukerrettighetsloven av informasjonshensyn. Ordningene er regulert i folketrygdloven og forskrifter gitt i medhold av folketrygdloven. Saksbehandlingen av disse ordningene følger derfor av bestemmelser i folketrygdloven og forskrifter gitt i medhold av folketrygdloven. Klageinstansen er etter folketrygdloven § 21-11 a Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage).