3 Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold

Med biologisk mangfold menes mangfoldet av liv, det vil si planter, dyr og mikroorganismer, deres arvestoff og de samfunn de danner i samspill med hverandre og det ikke-levende miljøet. Biologisk mangfold utgjør det viktigste grunnlaget for menneskenes eksistens. Vår kunnskap om dette mangfoldet er imidlertid svært mangelfull. Samtidig står vi overfor et omfattende og irreversibelt globalt tap av biologisk mangfold.

Det biologiske mangfold er avgjørende for verdiskapingen i samfunnet og for menneskenes livskvalitet og velferd. Mangfoldet av liv på jorda er også grunnlaget for framtidige generasjoners livsmiljø og produksjonsmuligheter. I tillegg inneholder mangfoldet av arter, naturtyper og landskap store estetiske og kulturelle verdier.

FN har i sin utredning om biologisk mangfold konkludert med at de negative påvirkningene av det biologiske mangfoldet nå øker så dramatisk at det truer fundamentet for en bærekraftig utvikling. Vi står derfor overfor en rekke store utfordringer for å hindre tap av biologisk mangfold, og sikre en bærekraftig bruk og rettferdig fordeling av de godene som skapes ved bruk av dette mangfoldet.

3.1 Mål

Mål på området bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold framgår av boks 3.1.

3.2 Tilstand og måloppnåelse

Miljøvern dreier seg blant annet om å sikre livsgrunnlaget for framtidige generasjoner og gi mulighet for å tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov på kort og lang sikt. I Norge har vi knapphet på landarealer med et høyt biologisk produksjonspotensiale.

Ca. 7,5 prosent av fastlandsarealet er i dag vernet. Når barskogplanen, nasjonalparkplanen og de fylkesvise verneplanene er gjennomført i henhold til Stortingets intensjoner, vil om lag 13 prosent av fastlandsarealet være vernet. Dette er i tråd med internasjonale anbefalinger. Verdens naturvernunion (IUCN) har som mål at alle land skal verne minst 10 prosent av alle naturtyper innen år 2000. I Norge vil denne målsettingen være oppnådd for fjellområdene når nasjonalparkplanen er gjennomført. Vernearealet fordeler seg imidlertid svært ulikt med hensyn til naturtyper. Bare 1–2 prosent av lavereliggende, produktive områder er vernet. Det er her vi finner de rikeste naturtypene med det største mangfoldet av dyr og planter, men det er også her konfliktene ved vern er størst. Etter at barskogplanen er gjennomført, vil ca. 1 prosent av det produktive barskogarealet være vernet. I tillegg kan noe produktiv skog bli vernet gjennom nasjonalparkplanen, jf. de retningslinjer som er nedfelt i St.meld. nr. 62 (1991–92).

Opprettelse av nye verneområder med hjemmel i naturvernloven er første skritt i arbeidet med å sikre verneverdiene. Om vernetiltaket blir vellykket, avhenger av hvordan verneområdene forvaltes. I en del verneområder er skjøtsel nødvendig for å opprettholde verneverdiene. DN-rapport 1996–1 angir at verneverdiene er truet i 18 prosent av verneområdene. Edelløvskog og våtmark er de naturtypene som er mest utsatt.

Kyst- og sjøområder

Korallrev og tareskoger er to av de mest artsrike marine biotopene. Det er påvist konsentrasjoner av koraller (Lophelia pertusa) langs eggakanten på dyp mellom 200 og 400 meter, fra Bømlo i sør til Finnmark i nord, jf. figur 3.1. Det finnes også store rev inne på sokkelen, f.eks. revet på Sularyggen som er ca. 13 kilometer langt og 350 meter bredt. Revene vokser langs undersjøiske rygger, på morenehauger og liknende formasjoner på kontinentalsokkelen. Korallgrenene vokser 2–10 millimeter pr. år. Den sene veksten gjør at korallrevene trenger tusener av år på å bygge seg opp igjen dersom de blir ødelagt. Sularyggen og Iverryggen er vernet mot ødeleggelser som følge av fiskeriaktivitet i medhold av saltvannsfiskeloven og lov om Norges økonomiske sone. Disse korallene er imidlertid ikke tilstrekkelig beskyttet mot andre ødeleggelser. Det grunneste kaldtvannskorallrev vi kjenner til, Selligrunnen i Trondheimsfjorden, ble sommeren 2000 midlertidig vernet i medhold av naturvernloven.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Skader på korallrev som følge av fiske er dokumentert på flere lokaliteter. Det er foreløpig anslått at mellom en tredel og halvparten av korallrevområdene langs norskekysten kan være ødelagt eller påvirket.

Stortare har hovedområde i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, men finnes langs hele kysten. I tillegg til at stortaren er direkte utnyttbar, er tareskogen leveområde og næring for andre arter. Det er i dag en bærekraftig forvaltning av tareskogen hvor det høstes i felt som veksler i en femårs-syklus. Tareskogen har til dels vært sterkt nedbeitet av kråkeboller fra Trøndelag og nordover. I senere tid er det meldt om gjenvekst av tare i alle områder bortsett fra i Troms.

Arbeidet med vern i kystsonen vil bli fulgt opp i tråd med St.meld.nr. 43 (1998-99) Vern og bruk av kystsona . Dette vil bl.a. omfatte marine verneplaner.

Vassdrag

Et representativt utvalg norsk vassdragsnatur er varig vernet gjennom Verneplan I-IV for vassdrag. Totalt er 341 områder med et samlet areal på ca. 100 000 km² vernet. Vernet betyr at det ikke kan gis konsesjon for ny vannkraftutbygging. I tillegg har Stortinget vedtatt at « Andre inngrep i de sikrede områdene som kan redusere deres verdi for naturvern- og friluftsformål og vitenskap må søkes unngått ». Dette vedtaket er fulgt opp i de rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag og i den nye vannressursloven.

Naturtyper og arealbruk

Det finnes i dag ingen detaljoversikt over arealutviklingen for de enkelte naturtyper i Norge. Det er likevel mulig å fastslå at noen naturtyper er redusert så kraftig i areal at de må karakteriseres som truede. Elvedelta er et eksempel på en truet naturtype. Vi har 240 elvedelta større enn 25 da. Av disse er bare 40 bortimot urørte. I tillegg er det en lang rekke natur- og områdetyper som har så stor verdi for biologisk mangfold at de må vies særlig oppmerksomhet i framtidig arealforvaltning. Bedring i kunnskapsgrunnlaget og tilrettelegging for bedre planlegging og større grad av tverrsektorielt samarbeid er derfor nødvendig for å nå resultatmål 2, jf. boks 3.1. Kartleggingsprogrammet for biologisk mangfold i kommunene som ble satt i gang i 1998, vil gi bedre data for arealutviklingen for de enkelte naturtypene.

Det er de senere årene foretatt en systematisk kartlegging av inngrepsfrie områder – det vil si områder som ligger lenger unna enn en kilometer i luftlinje fra tyngre, tekniske inngrep. Områder som ligger mer enn fem kilometer fra slike inngrep betegnes som villmarkspregede. Inngrepsfrie områder har stor betydning for friluftsliv og naturopplevelse men er også viktige for biologisk mangfold. Rundt 1900 kunne ca. halvparten av Norges areal betegnes som villmarkspreget, mot 11,7 prosent i 1998, jf. figur 3.2. I tiårsperioden 1988 til 1998 ble disse områdene redusert med om lag 1620 km, eller ca. 4 prosent. Reduksjonen i områder uten inngrep har vært størst i Sør-Norge. I tiårsperioden 1988–1998 er det fylkene på Øst- og Sørlandet som har hatt det største prosentvise tapet av inngrepsfrie områder, jf. figur 3.3. Traktorveger, skogsbilveger, kraftlinjer og kraftutbygging representerer i denne forbindelse de største og fleste inngrepene. For å bevare mest mulig av de gjenværende inngrepsfrie områdene, må den enkelte sektor og kommune så langt som mulig unngå ytterligere inngrep i slike områder.

Arealene som brukes til jordbruksproduksjon utgjør bare om lag tre prosent av totalarealet i Norge, og av dette er bare en tredjedel egnet for matkornproduksjon. Den langsiktige bevaringen av jordressursene er derfor en del av den nasjonale miljøvernpolitikken. I det langsiktige perspektivet er det særlig viktig å verne om arealer som det kan dyrkes matkorn på, fordi det er disse arealene vi har størst knapphet på. Om arealene i dag brukes til skog- eller jordbruksproduksjon er i jordvernsammenheng uvesentlig, så lenge arealene ikke bygges ned. Se for øvrig resultatmål 7, jf. boks 3.1.

Det er grunn til å anta at det årlig blir bygd ned minst 20 000 dekar dyrket og dyrkbar jord. Totalt er det etter 2. verdenskrig bygd ned over 900 000 dekar dyrket og dyrkbart areal. Omdisponeringen av arealer med potensiale for biologisk produksjon til andre formål, skjer i stort omfang. Særlig boligbygging og næringsutvikling, men også vegformål, tar store arealer. Størst press er det på by-nære arealer. Fra 1969 til 1990 vokste tettstedsarealene i 13 norske byer med 170 prosent, mens befolkningsveksten i de samme byene var 27 prosent. I de største tettstedene legger vegtrafikken beslag på om lag 25 prosent av arealet. Oppsplitting av sammenhengende arealer påvirker både livsvilkårene til de artene som er knyttet til områdene, og mulighetene for framtidig matproduksjon. Både bosettingsmønstre og befolknings-utviklingen på landsbasis gir grunn til å tro at utbyggingspresset vil fortsette å øke. Det er viktig at utviklingen på dette området blir overvåket, som grunnlag for dokumentasjon og politikkutforming.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning

Kulturlandskap

Kulturlandskap er landskap som er formet av menneskers bruk og ressursutnytting. Landbrukets kulturlandskap kan inneholde store biologiske og kulturhistoriske verdier og er derfor viktig for å forstå bruken av naturen gjennom tidene. Utviklingen etter siste verdenskrig har imidlertid ført til store landskapsendringer som følge av endrede produksjonsmåter i primærnæringene og nedbygging av areal. Et helhetlig og levende kulturlandskap sikres best gjennom aktiv landbruksdrift der en vedlikeholder kulturminner, biologisk mangfold, landskapsbilde og rekreasjonsmuligheter. Mange av de truede artene i dag er avhengig av tradisjonell jordbruksdrift. For eksempel er det lysåpne landskapet med en rekke kulturskapte og kulturpåvirkete naturtyper i sterk tilbakegang. For å nå resultatmål 3 (jf. boks 3.1) legges det derfor vekt på et samspill mellom aktiv drift som tar de nødvendige miljøhensyn, og målrettet skjøtsel og vedlikehold av kulturlandskapet, herunder å bevare et tilstrekkelig omfang av ekstensive driftsformer.

Det er imidlertid registrert en svak økning av jordbruksareal i hele landet fra 1985 til 1998. Gjødsling og pløying av gammel kulturmark fører ofte til en klar reduksjon av det biologiske mangfoldet.

Fisk og vilt

Høsting av viltlevende arter og bestander har betydning for verdiskaping, bosetting og livskvalitet. Viltlevende arter og bestander er utsatt for press fra flere sektorer. Skogsdrift påvirker det biologiske mangfoldet gjennom å endre skogens struktur, alderssammensetning, forekomst av skogtyper og skogområdenes tilgjengelighet. For å begrense og hindre negative påvirkninger på biologisk mangfold legges det økt vekt på planlegging, dokumentasjon av biologiske verdier og en virkemiddelbruk som tar vare på biologisk viktige områder.

Laksefisket i 2000-sesongen har totalt sett vært bedre enn på svært mange år som følge av en kombinasjon av gunstigere temperaturforhold i havet og spesielt gode forutsetninger for oppvandring i elvene. Det er i all hovedsak de bestandene som har vært i rimelig god forfatning også i senere år som har gitt grunnlag for de økte fangstene. Om lag en tredjedel av bestandene er fortsatt sterkt truet eller sårbare.

Det er opprettet et samarbeidsutvalg for lakseforvaltningen på direktoratsnivå. Samarbeidsutvalget, som består av de mest berørte fagmyndighetene, skal sikre effektiv gjennomføring av vedtatt politikk og gi departementene råd i spørsmål som berører laksen. Det er også opprettet et FoU-råd for villaksforskningen og igangsatt arbeid med å utvikle et eget forskningsprogram for villaks. Det er avsatt midler til et slikt program i statsbudsjettet for 2001.

For å forbedre reguleringene i laksefisket, er det igangsatt utredninger og utvidete forsøk med kvoteregulert fiske. Direktoratet for naturforvaltning vil legge frem forslag til et opplegg for innføring av et slikt reguleringssystem innen utgangen av 2001.

Fangstmengdene i fiskeriene skifter fra år til år, avhengig av blant annet fiskebestandenes størrelse og tilgjengelighet, jf. figur 3.4. Bestandsstørrelse og rekruttering i de fleste fiskebestandene varierer ut fra naturgitte forhold som tilgang på mat, naturlig dødelighet og temperatur. Det er ofte vanskelig å skille mellom menneskelig påvirkning og naturlige svingninger, særlig når det gjelder langtidseffekter.

Dagens fiskerilovgivning og praksis er innrettet mot å hindre uttak av fiskeyngel, utkast av småfisk og andre arter enn de artene det fiskes på. Endret fiskeriteknologi, slik som selektive fiskeredskaper og sorteringsmekanismer samt trålfrie soner, skal bidra til å ta vare på det biologiske mangfoldet i marine leveområder. Det er i de senere årene lagt vesentlig vekt på å innarbeide føre var-prinsippet og en økosystem-tilnærming i fiskeriforvaltningen. Som del av dette vil en derfor fortsette satsingen på å forbedre bestandsovervåkingen og kontrollen av fangstuttaket.

Forsuring

Forsuring av vassdrag er et av de største forurensningsproblemene i Norge, og langtransporterte luftforurensninger står for omlag 90 prosent av tilførslene i form av svoveldioksid og nitrogenoksider. Forsuringen har negativ effekt på det biologiske mangfoldet i vann. Omfattende undersøkelser i de mest forsurede vassdragene på Sørlandet viser at ca. 30 prosent av artsmangfoldet har gått tapt.

Tålegrensene for sur nedbør er overskredet i store deler av Sør-Norge. Dette har redusert fiskebestander og dermed mulighetene for rekreasjon og friluftsliv over store områder. I de senere årene er det registrert bedringer i vannkjemi i enkelte områder, og det antas at dette har sammenheng med reduserte svovelutslipp. Utslippene av nitrogen har imidlertid ikke minket nevneverdig. Av geologiske årsaker vil det kunne ta lang tid før reduksjonene i forsuringsnivå fører til bedring av vannkvalitet, og behovet for avbøtende tiltak i form av kalking vil derfor være stort i mange år fremover. Samtidig fører variasjoner i meteorologiske forhold som nedbørsmengde, snøsmelting o.l. til at kalkingsbehovet kan variere fra ett år til det neste.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Spredning av organismer

Menneskeskapt spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene, er et økende problem – både for bevaring av biologisk mangfold og med hensyn til verdiskapning. En del arter, f.eks. kanada-gås, kongekrabbe og moskusfe er innført eller spredd med sikte på at de skal etablere seg i norsk natur. Dette kan føre til at de fortrenger andre arter, slik at økosystemet endres. Andre arter har spredd seg utilsiktet fra blant annet dyrefarmer. Det er svært vanskelig å få kontroll på utilsiktet spredning som skjer via handel eller turisme, friluftslivsaktiviteter, ballastvann i båter, import av dyr, planter og kraftfôr i landbruket.

Uønsket spredning av arter via ballastvann er et stort problem. Dette gjelder bakterier og virus, i tillegg til andre større arter som alger, bløtdyr, krepsdyr og fisk.

Innførte arter er ikke tilpasset de naturlige økosystemene, og mange vil dø ut raskt. Men de som greier å etablere seg, har ofte ikke naturlige fiender som regulerer bestandene, eller de kan ha andre konkurransefortrinn som fører til at bestandene øker kraftig. Dette kan føre til at de utkonkurrerer andre arter, og dermed endres hele økosystemet. Spredning av innførte av parasitter og sykdommer har i noen tilfeller gitt alvorlige negative følger for naturlig forekommende arter. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er et eksempel på en innført art som har ført til at naturlig laksebestand i en del vassdrag er utryddet. Utsetting av genmodifiserte organismer, det vil si planter, dyr og mikroorganismer som på kunstig vis har fått endret sitt arvemateriale, kan sammenlignes med spredning av fremmede organismer, og kan ha de samme negative effektene som ikke-modifiserte organismer. Utsetting av genmodifiserte organismer må godkjennes etter genteknologiloven, og forutsetter en konsekvensutredning. Vi har lite kunnskap om de økologiske konsekvensene ved utsetting av genmodifiserte organismer, noe som er en forutsetning for å lage pålitelige konsekvensutredninger. Lovens formål er å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte og uten helse- og miljømessige skadevirkninger. Ytterligere kunnskapsutvikling er en av forutsetningene for å kunne nå resultatmål 5, jf. boks 3.1.

Truede arter

3 062 arter er ført opp på listen over truede arter (rødlista). Om lag 870 arter anses som direkte truede eller sårbare. Mange av de direkte truede og sårbare artene finnes i truede og hensynskrevende naturtyper, og har spesielle krav til leveområdene. Skog, kulturlandskap og våtmark er de hovedleveområdene som har flest arter på rødlista. Arealbruk er den viktigste trussel mot en del arter.

Mange truede arter er knyttet til biotoper som påvirkes av skogbruk, og mange er truet på grunn av at de er knyttet til gamle kulturmarker der bruken er opphørt. Det legges i dag vekt på at kompetanse og planlegging sammen med en bevisst bruk av biologiske data fra grundige miljøregistreringer, skal bidra til et miljømessig godt skogbruk i Norge. Det er behov for å foreta en kvalitetssikring av rødlistas innhold, slik at kunnskapsgrunnlaget for trusselvurderinger og tiltaksbehov kan forbedres. For å sikre at rødlista er mest mulig troverdig og nyttig i forvaltningssammenheng, er det viktig å få til de nødvendige forbedringer i opplegget. Miljøverndepartementet vil samarbeide med Landbruksdepartementet om dette.

De store rovdyrene er blant de rødlistede artene. Det regnes med at det i landet finnes gjennomsnittlig 26–55 bjørner, nærmere 200 jerv og minst 500–600 gauper. Bestanden av gaupe på landsbasis og bestanden av jerv fra Nord-Trøndelag og nordover vurderes som levedyktig på dagens bestandsnivå. I Sør-Norge er det registrert 9 jerveynglinger, derav 7 innenfor kjerneområdet, jf. Rovviltmeldingens bestandsmålsetting. Samtidig har tap av bufe og tamrein grunnet jerv økt på landsbasis. Bestandsmålene for bjørn i kjerneområdene for den skandinaviske bjørnestammen (utenfor Finnmark) er ikke oppfylt.

I 1997 ble det for første gang på lenge påvist at ulv ynglet i Norge. Vintrene 1997–98, 1998–99 og 1999–2000 ble det registrert seks familiegrupper i Skandinavia. Pr. 17.1.2001 er det i henhold til rapport fra Høgskolen i Hedmark foreløpig dokumentert 10 familiegrupper av ulv i Norge og Sverige. Det er i tillegg registrert to usikre familiegrupper på svensk side. Miljøforvaltningen blir holdt løpende orientert mht resultater fra pågående sporing i begge land, blant annet gjennom månedlige rapporter.

Oversikten over fauna og flora i Norge er langt fra komplett. Vi har best oversikt over karplanter og virveldyr. Kunnskapen er til dels svært mangelfull for grupper som alger, moser, lav, sopp og virvelløse dyr, blant annet insekter. Økt kunnskap er den langt viktigste årsaken til at arter får ny status i rødlista, men i tillegg endrer noen arter status reelt som følge av forvaltningstiltak. Til tross for manglende kunnskap vet vi likevel nok til å slå fast at det gjenstår betydelige utfordringer før resultatmål 6, jf. boks 3.1, blir nådd.

I en del områder er fremdeles forurensning en alvorlig trussel mot biologisk mangfold. Sur nedbør er sannsynligvis den enkeltfaktor som har hatt størst negativ effekt på dyre- og planteliv i ferskvann. Andre negative påvirkningsfaktorer er spredning av miljøfarlige kjemikalier fra industri og husholdning og utslipp av nitrogen og fosfor til vassdrag og sjøområder. I tillegg kan klimaendringer og reduksjon av ozonlaget gi ødeleggende virkninger, jf. kap 9 og 10.

3.3 Virkemiddelbruk og tiltak

Regjeringen vil

• legge fram en melding om biologisk mangfold våren 2001,

• iverksette en evaluering av det vedtatte barskogvernet i løpet av 2001,

• etablere et forvaltningsområde for familiegrupper av ulv og samtidig hindre at disse etablerer seg utenfor dette området,

• evaluere dagens jerveforvaltning med sikte på endringer for sesongen 2001 som reduserer antall drepte sau og tamrein,

• iverksette et helhetlig, nasjonalt program for registrering av store rovdyr, med god lokal forankring,

• styrke den offentlige innsatsen mot rømning fra oppdrettsanlegg, slik at rømning innen 2005 ikke skal utgjøre noen trussel mot de ville laksebestandene,

• opprettholde høy aktivitet på kalking, tilpasset rammene for en helhetlig lakseforvaltning i vassdragene,

• legge fram forslag til styrket innsats mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris i 2002,

• videreutvikle Samlet plan for vassdrag og supplere Verneplan for vassdrag med sikte på en tydeligere tilpasning til at det er begrenset hvor mye ny vannkraft som kan bygges ut,

• gi kommunene større myndighet i motorferdselsaker, og endre forskriften som regulerer motorferdsel på vinterføre,

• fremme en tettere byutvikling, som kan redusere presset på jordressursene og det biologiske mangfoldet.

3.3.1 Melding om biologisk mangfold

Regjeringen vil i stortingsmeldingen om biologisk mangfold trekke opp ny politikk på området og presentere tiltak for årene 2001–2005. De viktigste grepene blir felles innsats på tvers av sektorgrensene innenfor følgende områder:

1. Økonomiske og juridiske virkemidler.

2. Utvikling og iverksetting av program for kartlegging og overvåking, herunder videreutvikling av en artsdatabank, vil skje i samarbeid med andre departementer.

3. Informasjon, forskning og kompetanseoppbygging.

Meldingen omfatter også innsats innenfor områdene bruk av biologiske ressurser, herunder regulering av genressurser, spredning av fremmede arter, arealbruk, forurensing og internasjonalt samarbeid. Regjeringen vil presentere tiltak innenfor hver sektor og tiltak for samhandling mellom sektorene i denne meldingen.

3.3.2 Skogforvaltning og barskogvern

Regjeringen mener det er nødvendig å forsterke arbeidet med å hindre tap av biologisk mangfold i skog. Barskogvernets bidrag til å bevare biologisk mangfold er å sikre en «grunnmur» i form av et landsdekkende nettverk av de typiske og de sjeldne/truede elementene i norsk natur. Alle sektorer som på ulike måter påvirker skogen må videre ta et ansvar for å hindre tap av biologisk mangfold. Miljøhensyn må innarbeides i skogbrukets aktiviteter, og ny kunnskap som utvikles må fortløpende brukes til å styrke hensynet til miljø i skogbruket.

Regjeringen ser det som viktig å gjennomføre det vedtatte barskogvernet i løpet av 2002. Norge vil da ha vernet ca. 1 prosent av produktivt skogareal. De senere årene har det vist seg at kostnadene ved å gjennomføre ulike verneplaner og forvalte verneområdene er blitt langt større enn det anslaget som lå til grunn da verneplanene ble vedtatt. Kostnadene ved barskogvernet ventes å bli 680 mill. kroner. Verneomfanget i Norge blir ofte sammenliknet med Sverige og Finland som har vernet hhv. 3,8 og 3,6 prosent, og som arbeider med ytterligere vern. Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet vil i løpet av 2001 iverksette en evaluering av det vedtatte barskogvernet, herunder i hvilken grad det har bidratt til å oppfylle de fastsatte målsettingene om blant annet bevaring av biologisk mangfold.

Med basis i evalueringen vil Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet i samarbeid med berørte parter videreutvikle innsatsen for å hindre tap av biologisk mangfold i skog. I denne sammenheng vil det bli lagt stor vekt på å understreke de enkelte aktørers roller og ansvar, og å videreutvikle virkemiddelbruken. Landbruksdepartementet arbeider bl.a. med en ny skogbrukslov. I dette arbeidet er det nødvendig å legge vekt på at hensynene til biologisk mangfold blir tilfredsstillende integrert i loven.

Internasjonalt har det de senere årene kommet sterkere krav fra markedet om bærekraftig skogforvaltning. For å møte denne utviklingen er det i en rekke land innført sertifiseringsordninger med sikte på å møte behovet for dokumentasjon. Omfanget av vern av skog blir benyttet som kriterium for bærekraftig skogforvaltning. Eksportører av norske skogprodukter ser det internasjonalt sett lave norske verneomfanget som et problem som kan føre til redusert markedsadgang. Bærekraftig skogforvaltning i Norge vil på denne måten også være en fordel for skogindustrien i den internasjonale konkurransen om markedsandeler for norske skogprodukter.

I og med at bevaring av biologisk mangfold i skog både er miljømessig og næringsmessig begrunnet, er det grunn til å forvente at næringene i framtiden vil påta seg en større andel av kostnadene ved tiltak for å bevare biologisk mangfold i skog.

3.3.3 Rovviltpolitikken

Regjeringen vil videreutvikle rovviltforvaltningen innenfor rammen av de hovedlinjer og målsettinger som Stortinget har trukket opp gjennom behandlingen av rovviltmeldingen (jf. St.meld. nr. 35 (1996–97) og Innst. S. nr. 301 (1996–97), slik at både tap og konflikter reduseres. En videreutvikling innebærer at Stortingets todelte målsetting kan nås på en balansert måte, slik at det tas tilstrekkelig hensyn til tamrein- og bufenæringene ved oppbygging av rovviltstammene til nivåer som sikrer levedyktighet over tid.

Ved framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett i 2000 (St. prp. nr. 61 (1999–2000) presenterte Regjeringen en oversikt over totaltap knyttet til sauehold i utmark, og en fylkesvis oversikt over tapsutvikling de siste årene med bakgrunn i erstatningsutbetalinger til sau og tamrein. Tapene grunnet rovdyr er her også fordelt på skadegjørende rovdyr. I tillegg presenterte Regjeringen i samme dokument en evaluering av forebyggende tiltak rettet mot bufe og tamreindrift, og en gjennomgang av omstillingstiltak i saueholdet grunnet rovdyr. Det ble her bl.a. pekt på at det framover er nødvendig å legge til rette for en økt satsing på tiltak som mer effektivt enn i dag skiller bufe og rovdyr i tid og rom i viktige leveområder for store rovdyr der tap og konflikter er store og vedvarende.

Regjeringen fremmet våren 2000 forslag til endringer i viltloven (jf. Ot.prp. nr. 37 (1999–2000). Disse ble vedtatt av Stortinget i juni samme år. Regjeringen har fulgt opp lovendringen ved å endre Forskrift om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe (forvaltningsforskriften). De mest sentrale endringene har bakgrunn i behovet for å tilpasse viltloven til de utfordringene den moderne viltforvaltningen stiller når det gjelder effektivitet, fleksibilitet og lokal forankring. Endringene klargjør reglene om felling av rovvilt i forhold til prinsippet om differensiert forvaltning, og utvider viltmyndighetenes muligheter til å felle vilt for å ivareta offentlige interesser. Dette vil sikre en balansert forvaltning framover.

Nasjonalt bestandsovervåkingsprogram

Regjeringen viser til at målsettinger for bestandsnivåene for de store rovdyrene ble kvantifisert ved Stortingets behandling av rovdyrmeldingen i 1997. Direktoratet for naturforvaltning (DN) er nå i sluttfasen av iverksetting av overvåkingsprogrammet for store rovdyr. Hovedelementene i programmet er allerede i drift. Programmet er utviklet for å få en enhetlig strategi for bestandsovervåking av store rovdyr og en langsiktig oppbygging av omforente data. For 2001 vil det særlig sikres gode data for forvaltningen av jerv og ulv.

Formell iverksetting av et helhetlig, nasjonalt overvåkingsprogram for store rovdyr vil skje via inngåelse av en kontrakt med Norsk institutt for naturforskning (NINA) som nasjonal, koordinerende institusjon. I kontrakten vil det bli nedfelt nærmere vilkår om bruk av regionale kompetansemiljøer og rutiner for dataflyt. Vilkårene vil bl.a. omfatte forholdet mellom NINA og relevante regionale FoU-institusjoner, Statens naturoppsyn, lokale rovviltkontakter, frivillige organisasjoner, grunneierorganisasjoner og lokale krefter som involveres ved gjennomføring av de beskrevne metodene. I kontrakten vil det videre bli nedfelt hvilke arter og eventuelle fagområder som skal være gjenstand for metodeutvikling, samt frister for ferdigstilling av nasjonale data.

Overvåkingsprogrammet konsentrerer seg om overvåking av bestandsutbredelse, bestandsstørrelse og bestandsutvikling. Programmet legger opp til å benytte og utvikle nye metoder for overvåking blant annet med bruk av genetiske analyser. Det vil også bli iverksatt et utviklingsarbeid som tar sikte på å bedre kvaliteten på data innsamlet lokalt og ivareta disse på en bedre måte. Videre er DN i ferd med å distribuere tekniske løsninger som gjør det mulig å samle all overvåkingsrelevant informasjon i en sentral database. Denne databasen vil i løpet av 2001 bli gjort tilgjengelig for generell leseadgang via en internettbasert løsning for alle ikke-sensitive data.

Regjeringen vil understreke at det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr er ambisiøst og vil holde en meget høy internasjonal standard. Programmet innebærer til dels bruk og utvikling av ny overvåkingsmetodikk. Overvåkingsprogrammet medfører at Norge sammen med Sverige vil ligge i fremste linje når det gjelder å framskaffe kunnskap om utbredelse, størrelse og utvikling av bestandene av store rovdyr på landsbasis. Programmet vil også legge til rette for at data samles og analyseres på en enhetlig måte, slik at det over tid kan etableres en tett kobling mellom generell overvåking og prioriterte FoU-formål.

Ny organisering av arbeidet med skadedokumentasjon

Med utgangspunkt i Stortingets ønske om en klarere rolledeling mellom skadedokumentasjon og erstatningsbehandlingen, har regjeringen i 2000 gjennomført en prøveordning der Statens naturoppsyn (SNO) har overtatt ansvaret for skadedokumentasjonen i syv fylker i Sør-Norge. Arbeidet er organisert gjennom fire regionale rovviltkoordinatorer og overtagelse av ca. 60 lokale rovviltkontakter som Fylkesmennene tidligere har hatt ansvaret for. Prøveordningen har bidratt til et svært høyt servicenivå i dette viktige arbeidet.

Fra 2001 vil SNO overta ansvaret for skadedokumentasjonen i hele landet. Opplegget for prøvefylkene i 2000 vil bli videreført, og totalt ca. 300 lokale rovviltkontakter vil stå for det praktiske arbeidet.

Etablering av et statlig jegerkorps

Formålet med et statlig jegerkorps er at det vil kunne tre i funksjon i situasjoner der det offentlige som særskilt tiltak vil gjennomføre bestandsregulering/bestandskontroll. Dette vil gjelde i tilfeller der andre muligheter/ordinære tiltak som fellingstillatelser og lisens/kvotejakt vurderes som allerede utprøvd/utnyttet. I tillegg kan det statlige jegerkorpset yte bistand og spesialkompetanse til lokale fellingslag der dette er ønskelig.

Direktoratet for naturforvaltning har på denne bakgrunn bygd opp en gruppe i SNO som skal ta seg av denne typen oppgaver. Det dreier seg blant annet om tre nye stillinger som får ansvaret for å organisere og å koordinere fellingslag. Stillingene besettes tidlig i 2001, og lokaliseres i henholdsvis Hedmark, Nord-Trøndelag og Finnmark. I 2000 har SNO bidratt ved felling av rovvilt (ulv) i Østfold, Aust-Agder og Hedmark.

Sterkere lokal forankring av rovviltpolitikken

Regjeringen mener at lokal forankring er en forutsetning for at naturforvaltningen i framtiden skal sikres bred støtte. På denne bakgrunn vil regjeringen arbeide videre med å gi kommunene mer ansvar i gjennomføringen av rovdyrpolitikken.

Så langt er følgende tiltak gjennomført for å sikre økt lokal medvirkning i rovviltforvaltningen:

• Forsøksordning med regionale rovviltnemnder fra 1997–98: Jervenemnder for Nord-Norge og Sør-Norge og gaupenemnder for Nord-Trøndelag og Hedmark. Medlemmene i begge jervenemndene og i gaupenemnda for Nord-Trøndelag oppnevnes av kommuner; medlemmene i gaupenemnda for Hedmark oppnevnes av fylkestinget. Alle nemndene skal fatte vedtak om fellingskvoter. I tillegg skal gaupenemnda disponere midler til forebyggende tiltak mot gaupeskader. Forsøket er under evaluering denne vinteren.

• Forsøk i Lierne fra 1998 der kommunalt nivå er delegert myndighet til å disponere rammebevilgninger til forebyggende tiltak, samt myndighet til å effektuere betingede fellingstillatelser for bjørn. Modellen vil bli utvidet i 2001.

• I Hedmark fikk fylkesmannen i 1999 og 2000 som en forsøksordning myndighet til å delegere betinget fellingstillatelse for bjørn videre til aktuelle kommuner. Dette vil bli videreført framover.

• I Nordland og Troms fikk fylkesmennene i 1999 som en forsøksordning myndighet til å delegere betinget fellingstillatelse for jerv videre til aktuelle kommuner. Forsøket er ikke videreført i 2000, men vil bli tatt opp igjen i 2001.

• Direktoratet for Naturforvaltning ga i 1998 retningslinjer for fylkesmennenes samarbeid med kommuner og fylkeskommuner i rovviltforvaltningen. I forholdet mellom fylkesmennene og den politiske ledelsen i de mest berørte kommunene og i fylkeskommuner, er det lagt opp til dialog og samarbeid gjennom regelmessige møter. Det legges opp til at kommunene blir mer direkte involvert i arbeidet med forebyggende tiltak.

Samarbeid med svenske myndigheter om rovviltforvaltningen

Regjeringen vil aktivt videreutvikle samarbeidet med svenske og finske myndigheter om rovviltforvaltningen. Ved behandlingen av St.meld. nr. 35 (1996–97) understreket Stortingets flertall at det i tråd med Bern-konvensjonen bør legges vekt på å samarbeide over landegrensene om forvaltningen av de store rovdyrene. Ettersom Sverige og Norge i stor grad har felles rovviltbestander som beveger seg på tvers av landegrensene, avholdes det jevnlig kontaktmøter mellom norske og svenske myndigheter om ulike sider ved rovviltforvaltningen. Finland har også deltatt på noen av møtene. Det er lagt vekt på utveksling av erfaringer med de ulike rovviltartene. Både status, forvaltningsmodeller, virkemidler, konfliktområder og forskningssamarbeid blir diskutert. Direktoratet for naturforvaltning og det svenske Naturvårdsverket har i mange år samarbeidet om felles målsettinger og retningslinjer for forvaltningen av den felles sør-skandinaviske ulvebestanden. Et grunnleggende prinsipp er at myndighetene i begge land må fatte sine forvaltningsvedtak i medhold av eget nasjonalt lovverk og de internasjonale avtaler landet er bundet av.

Foruten ulv, har det gjennom mange år også vært et nært samarbeid om bjørneforvaltningen, der Norge representerer ytterkantene av utbredelsesområdet for den felles skandinaviske bestanden med tyngdepunkt i Sverige. Det legges opp til å videreføre dette samarbeidet. Det er videre tatt konkret initiativ til et nærmere samarbeid om forvaltningen av jerv, der bestandsutviklingen på svensk side er urovekkende med en sterk nedgang i antall årlige ynglinger de seneste årene.

Sverige har hittil ikke hatt en rovviltpolitikk som har vært behandlet i Riksdagen på tilsvarende måte som i Norge. I januar 2000 ble det imidlertid lagt fram en omfattende utredning om rovviltforvaltningen – SOU 1999: 46 Sammanhållen rovdjurspolitik . Utredningen har senere vært ute på en bred høring, og en proposisjon til Riksdagen ble lagt fram 16. januar i år.

Livskvalitet, frykt og fare knyttet til store rovdyr

Forekomsten av store rovdyr som bjørn, gaupe, jerv og ulv i norsk fauna kan påvirke livskvaliteten på ulike måter. Noen vil ha næringsinteresser som kan føre til konflikter med en eller flere av de store rovviltartene. Noen er opptatt av bevaring av mangfoldet i norsk fauna, der de store rovdyrene har sin naturlige plass.

Andre igjen er opptatt av farer knyttet til å ha rovdyr i nærheten av områder der folk, og særlig barn, ferdes.

Faren for at det oppstår farlige situasjoner mellom rovdyr og mennesker er generelt liten i Norge. Rovviltartene er gjennomgående sky i forhold til mennesker, og vil normalt holde en viss avstand. Ulven vil kunne opptre og også etablere seg i kulturlandskap og i områder relativt nær bosetting. Etter en lengre periode uten felling kan denne arten enkelte steder bli mer nærgående enn det som er ønskelig. I takt med at bestanden av ulv nå øker, er det viktig å sikre artens naturlige skyhet for mennesker blant annet gjennom målrettet felling av dyr som virker truende på mennesker. Det er bred enighet blant rovviltforskere om at bjørn under gitte omstendigheter kan medføre en større fare for mennesker enn ulv. Konfrontasjoner som framkaller frykt kan imidlertid ikke utelukkes for noen av de store rovviltartene. Det er derfor viktig å bygge opp kunnskap om hvordan vi skal ta hensyn også til rovdyr når vi ferdes i områder der kontakt med mennesker kan forekomme. Dette vil være kunnskap om rovdyrenes levemåte og biologi, forholdsregler dersom det oppstår kontakt mellom store rovdyr og mennesker, og forholdsregler som skal hindre rovdyr i å bli for nærgående.

Det siste året er det satt i gang flere prosjekter for å øke kunnskapen om store rovdyr i befolkningen. Dette gjelder bl.a. kommunikasjonsprosjektet «Rovdyrkunnskap» i Stor-Elvdal kommune, rovviltutstillingen «De fem store», støtte til et norsk filmprosjekt om ulv og et opplegg for kunnskapsformidling til skolene. I tillegg har miljøvernforvaltningen ved Direktoratet for naturforvaltning utviklet egne rovviltsider på internett, der både kart over utbredelse, forvaltningsmodeller og statistikk løpende blir oppdatert. Det planlegges en videreutvikling av disse internett-sidene. Det vil også bli satt i gang et prosjekt for å kartlegge faktiske situasjoner der det har vært konfrontasjoner mellom store rovdyr og mennesker. En slik litteraturstudie vil bli gjennomført som et felles prosjekt mellom flere forskningsmiljøer.

Alternative modeller for erstatningsutbetaling

Ved behandlingen av St.meld. nr 35 (1996–97) Om rovviltforvaltningen uttaler et flertall i energi- og miljøkomiteen at «Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen gjennomføre en utredning av ulike modeller for erstatning/kompensasjon og legge den fram for Stortinget på egnet måte» (jf. Innst. S. nr. 301 (1996–97). Det ble her bl.a. pekt på at eiere av beitedyr i større grad burde få utbetalt tilskudd i forhold til forekomst av rovvilt i området, og i mindre grad i forhold til antall dyr som blir drept av rovdyr.

Regjeringen mener at en slik dreining fra erstatningsutbetaling til økt vekt på forebygging i vesentlig grad kan bidra til å redusere tap og konflikter. En utredning av alternative modeller for erstatningsutbetaling er igangsatt i inneværende år og vil bli grundig drøftet før eventuelle endringer iverksettes.

Jerveforvaltningen

Regjeringen vil foreta endringer i jerveforvaltningen fra 2001 for å redusere tap og konflikter i forhold til tamreindrift og sauehold. Bakgrunnen er at tallet på bufe og tamrein som blir erstattet på grunn av jerveskader har økt betydelig de siste årene, jf. St. prp. nr. 61 (1999–2000). Likevel er det fortsatt ikke dokumentert at målet om minst 8–10 årlige ynglinger innenfor kjerneområdet i Sør-Norge, jf. St.meld. nr. 35 (1996–97), er nådd, men utviklingen i tapstall kan tyde på at bestanden har økt. Økningen i tapstallene er heller ikke i tråd med målsettingen om at jerveskadene skulle reduseres i forhold til tapsnivået i 1996/97.

I St.meld. nr. 35 (1996–97) pekes det på at nødvendige tiltak og virkemidler for å oppnå den todelte målsettingen i rovviltpolitikken omfatter både felling av jerv og mer effektive forebyggende tiltak. Det vil framover være nødvendig å styrke og effektivisere begge disse kategoriene av tiltak. Det nyopprettede jegerkorpset i Statens naturoppsyn vil være et viktig bidrag til at enkelte typer av skadefelling kan gjennomføres mer effektivt og målrettet enn før. I noen områder vil det videre være nødvendig å gjennomføre en mer effektiv lisensjakt for å begrense veksten eller utbredelsen av jervebestanden. Det vil bli lagt vekt på målretting av innsatsen for å felle dyr, bedre utdanning og skolering av jegere, samt jegeropplæring for reindriftsutøvere spesielt. I noen tilfeller kan det også bli nødvendig å gjennomføre uttak av dyr fra ynglehi i regi av offentlig viltmyndighet. Tillatelse til å bruke ekstraordinære virkemidler som for eksempel motorkjøretøy/luftfartøy i forbindelse med felling vil bli vurdert i det enkelte tilfelle. Direktoratet for naturforvaltning har allerede høsten 2000 utvidet antallet betingede fellingstillatelser i Nord-Norge fra fire til sju individer, samt gitt fylkesmannen i Finnmark myndighet til å tillate bruk av luftfartøy i tilknytning til forsøk på felling av jerv innenfor et av reinbeitedistriktene i fylket. Når det gjelder forebyggende tiltak, er det nødvendig å legge til rette for en økt satsing på tiltak som mer effektivt enn i dag skiller bufe og rovdyr i tid og rom, jf. St.prp. nr. 61 (1999–2000). I kjerneområdet for jerv i Sør-Norge innebærer dette i første rekke en sterkere satsing på tidlig sanking.

Regjeringen vil som et grunnlag for endringene gjennomføre en evaluering av forvaltningen vinteren 2000/2001. Miljøverndepartementet har bedt Direktoratet for naturforvaltning om en samlet gjennomgang av forvaltningen av jerv både i Sør-Norge og i Nord-Norge. Dette innebærer en evaluering av bestandsregistreringer, lisensjakt, skadefelling, effekt av forebyggende tiltak, og erfaringene med kjerneområdet for jerv i Sør-Norge. Det legges opp til at evalueringen av jerveforvaltningen ferdigstilles slik at nødvendige endringer kan foretas før beitesesongen 2001. Evalueringen vil innebære at en både dokumenterer faktisk status for vinteren 2001, samt gjennomgår den utvikling som har vært i årene 1993–2000. Det vil bli lagt vekt på å beskrive bestandsutviklingen i de ulike områder, og sammenhengen mellom bestandsutvikling og tap. På grunn av den nære samhørigheten og problemstillinger på tvers av landegrensene i det nordlige utbredelsesområdet, vil også forholdet til svenske bestander og bestandsutvikling analyseres.

Forvaltningsområde for familiegrupper av ulv

Regjeringen har nylig fastsatt et forvaltningsområde for familiegrupper av ulv bl.a. for å sikre en effektiv felling av par som etablerer seg utenfor fastsatt forvaltningsområde. I St.meld. nr. 35 (1996–97) ble den skandinaviske ulvebestanden anslått til 3–4 familiegrupper. Det ble pekt på at dette er en så liten bestand at tilfeldige hendelser, som for eksempel ulykker, kan føre til at hele bestanden forsvinner. Stortingets flertall, jf. Innst. S. nr. 301 (1996–97), la til grunn at hvert individ av ulv inntil videre må ha et strengt vern bortsett fra i områder med samisk tamreindrift. Det ble vist til de norske og svenske myndighetenes felles mål om å få etablert minst 8–10 familiegrupper i Sør-Skandinavia. I tråd med dette har regjeringen lagt til grunn at når bestanden av ulv i Sør-Skandinavia har nådd et nivå på minst 8–10 familiegrupper, kan ulven forvaltes mer på linje med bjørn og jerv. Dette innebærer at felling i større grad enn tidligere vil bli benyttet som virkemiddel. Det vises til kap 3.2 for en nærmere omtale av status for den sør-skandinaviske bestanden av ulv.

Både Norge og Sverige har et ansvar for forvaltningen av den sør-skandinaviske bestanden av ulv. På norsk side skal ulvebestanden forvaltes med utgangspunkt i et strengt vern av et begrenset antall familiegrupper.

Regjeringen vedtok 4. mai 2000 et forvaltningsområde for par og familiegrupper av ulv for beitesesongen 2000. 20. juni ble forslaget om et mer varig forvaltningsområde sendt ut på bred høring med høringsfrist 13. oktober. Forslaget tok utgangspunkt i Stortingets behandling av St.meld. nr. 35 (1996–97) Om rovviltforvaltningen , der det er slått fast at det ikke skal aksepteres etablering av familiegrupper av ulv i områder med samisk tamreindrift. Av hensyn til landbruksnæringen er området der et begrenset antall familiegrupper av ulv skal få etablere seg, avgrenset ytterligere. Dette er gjort for å skape større forutsigbarhet i de områder av landet der det er mye sau på utmarksbeite. Forvaltningen vil innebære felling av eksisterende familiegrupper og alle revirmarkerende par utenfor foreslått forvaltningsområde. Seinere kan det også være aktuelt å åpne for lisensjakt på ulv utenfor forvaltningsområdet. Det viktigste kriteriet som er lagt til grunn for fastsetting av forvaltningsområdet, er tetthet av sau på utmarksbeite.

Regjeringen vil ikke akseptere etablering av revirmarkerende par eller familiegrupper av ulv utenfor forvaltningsområdet. Også innenfor det foreslåtte forvaltningsområdet vil det være aktuelt å felle revirmarkerende par og også familiegrupper av ulv dersom bestanden tåler det. Til grunn for slik felling vil ligge blant annet en vurdering av det totale konfliktpotensialet for vedkommende par eller familiegruppe av ulv i forhold til konfliktpotensialet i andre familiegrupper innenfor forvaltningsområdet.

I høringsforslaget som ble sendt ut 20. juni 2000 ble følgende avgrensing av det strenge vernet av par og familiegrupper av ulv foreslått:

• Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i samiske tamreinområder,

• Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i områder med kvotefri gaupejakt,

• I Hedmark: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i kommunene Tolga, Os, Tynset, Alvdal, Folldal, Stor-Elvdal, Rendalen, Engerdal, Trysil, Åmot vest for Glomma, Elverum vest for Glomma, Våler vest for Glomma, Åsnes vest for Glomma, Ringsaker, Løten, Hamar, Stange, og Nord-Odal,

• I Akershus: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i kommunene Hurdal, Eidsvoll, Nannestad, Gjerdrum, og Nittedal øst for Nitelva,

• I Sør- og Nord-Trøndelag: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv,

• I Buskerud: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i kommunene Ål, Nes, Gol og Hemsedal,

• I Oppland: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv, bortsett fra i Jevnaker kommune.

Oppsummering av høringsrunden

Det er tre hovedmodeller for forvaltning av ulv som går igjen i høringssvarene. Alle modellene innebærer en forvaltning basert på at det i visse områder skal aksepteres et begrenset antall familiegrupper, mens det ikke skal aksepteres par eller familiegrupper utenfor disse områdene. De tre hovedmodellene er:

1. Det aksepteres etablering av familiegrupper av ulv i hele landet unntatt i områder med samisk tamreindrift (situasjonen etter behandlingen av St.meld. nr 35 (1996–97)).

2. Det aksepteres etablering av familiegrupper av ulv i det foreslåtte området, eventuelt med justeringer av grenser.

3. Det aksepteres etablering av familiegrupper av ulv kun i det området der det i dag er forekomster av ulv (et mindre område inn mot svenskegrensen i Hedmark, Akershus og Østfold).

Mange av høringsinstansene har uttrykt at de primært ikke ønsker ulv innenfor sine geografiske områder. Noen har også uttrykt at de ikke ønsker ulv i landet. Videre mener mange høringsinstanser at spørsmålet om forvaltningsområde for ulv bør avgjøres i Stortinget. Mange har etterlyst et fyldigere høringsbrev, med en nærmere konsekvensutredning knyttet til den foreslåtte avgrensingen av området der det skal aksepteres etablering av familiegrupper av ulv. Både effekter på innmarksbeiting, storfe på utmark, vilt- og jaktinteresser og friluftsliv i utmark er momenter som vektlegges. I tillegg etterlyses en klargjøring av bruken av midler til forebygging og erstatninger knyttet til etablering av familiegrupper av ulv. Flere høringsinstanser har også pekt på at det foreliggende kartmaterialet som angir beitetetthet av sau er feil. Det siktes her til at sau som beiter i andre kommuner enn hjemmehørende kommune («gjestesau») er registrert i hjemkommunen i det utsendte kartgrunnlaget.

Fylkesmennene i Østfold og i Telemark ønsker et størst mulig forvaltningsområde (modell 1), mens Fylkesmannen i Vestfold ønsker et lite forvaltningsområde (modell 3). Fylkesmennene i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Hedmark, og Oslo og Akershus støtter i all hovedsak det utsendte forslaget (modell 2). Også de øvrige fylkesmenn bygger på det utsendte forslaget (modell 2), men foreslår justeringer. Fylkesmannen i Buskerud ønsker at store deler av Buskerud tas ut av forvaltningsområdet, med unntak av visse sammenhengende, skogkledde områder rundt Ringerike. Fylkesmannen i Rogaland ønsker en reduksjon av forvaltningsområdet vest i Aust-Agder og Telemark, og en utvidelse nordover som inkluderer kommunene Trysil, Rendalen og Stor-Elvdal i Hedmark. Fylkesmennene i Aust- og Vest-Agder ønsker å ta Aust-Agder ut av forvaltningsområdet. Fylkesmannen i Oppland ønsker å ta ut Jevnaker kommune.

Statens dyrehelsetilsyn ønsker å ta 18 kommuner i Telemark og Buskerud opp mot Hardangervidda og Setesdalsheiene ut av forslaget, mens reindriftsforvaltningen ønsker at kommunene Åmot og Flå tas ut. Næringsorganisasjonene i landbruket (jordbruk og skogbruk) stiller seg generelt negative til forslaget, og ønsker primært at saken behandles i Stortinget. Disse organisasjonene tar i liten grad stilling til konkret forvaltningsmodell for ulv. Norsk Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) ønsker et stort forvaltningsområde (modell 1) der de også peker på at det bør tillates lisensjakt på ulv. Norskog ønsker å ta ut kommunene Åmot, Elverum, Våler, Åsnes og Grue i Hedmark. Verneorganisasjonene ønsker generelt et størst mulig forvaltningsområde (modell 1), men ser behovet for avgrensninger for å redusere konflikten mot landbruksnæringen. Verneorganisasjonene går samlet mot at deler av Hedmark mot svenskegrensa med lav sauetetthet er tatt ut av området, og foreslår at kommunene Trysil, Rendalen, Stor-Elvdal og sørlige deler av Engerdal tas med i forvaltningsområdet. Også det svenske Naturvårdsverket har på et eget møte uttrykt liten forståelse for at grensekommuner i Hedmark med lav sauetetthet ikke er med i høringsforslaget. De peker bl.a. på at Trysil kommunes nordgrense svarer til nordlig grense i det svenske forvaltningsområdet for ulv. WWF Verdens Naturfond m.fl. foreslår at kommunene Valle, Bykle, Bygland, Vinje, Tokke, Hol og Nore og Uvdal tas ut av forslaget grunnet høy sauetetthet. Norges Naturvernforbund m.fl. foreslår at kommunene Vennesla, Kristiansand, Marnardal, Mandal, Songdalen og Søgne tas med i forvaltningsområdet, grunnet lav sauetetthet.

Med bakgrunn i de innkomne høringsuttalelsene og en nærmere gjennomgang av problemstillinger blant annet knyttet til sau som beiter i annen kommune enn hjemkommunen, vil Regjeringen legge følgende geografiske avgrensing til grunn for forvaltningen av ulv, jf. figur 3.5 og 3.6:

• Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i samiske tamreinområder,

• Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i områder med kvotefri gaupejakt,

• I Hedmark: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i kommunene Tolga, Os, Tynset, Alvdal, Folldal, Stor-Elvdal, Rendalen, Engerdal, Trysil, Åmot vest for Glomma, Elverum vest for Glomma, Våler vest for Glomma, Åsnes vest for Glomma, Ringsaker, Løten, Hamar, Stange, og Nord-Odal,

• I Akershus: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i kommunene Hurdal, Eidsvoll, Nannestad, Gjerdrum, og Nittedal øst for Nitelva,

• I Sør- og Nord-Trøndelag: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv,

• I Buskerud: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i kommunene Ål, Nes, Gol, Hemsedal, Hol og Nore og Uvdal,

• I Oppland: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv, bortsett fra i Jevnaker kommune,

• I Telemark: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i Vinje kommune,

• I Aust-Agder: Ikke etablering av par og familiegrupper av ulv i kommunene Bykle, Valle og Bygland.

I forhold til høringsutkastet er kommunene Bykle, Valle og Bygland i Aust-Agder, Vinje kommune i Telemark og kommunene Hol og Nore og Uvdal i Buskerud tatt ut av forvaltningsområdet der det skal aksepteres etablering av et begrenset antall familiegrupper av ulv. Mange høringsinstanser peker i tillegg på at kommunene Trysil, Rendalen, Stor-Elvdal og delvis Engerdal ut fra en isolert vurdering av sauetetthet burde være med i forvaltningsområdet. Med bakgrunn i blant annet samlet forekomst av rovdyr i dette området har Regjeringen valgt å ikke følge opp dette.

Alle fylker som framover i tid kan bli berørt av forvaltningen av familiegrupper av ulv vil i nært samarbeid med berørte organisasjoner og kommunene i løpet av 2001 utvikle mer detaljerte fylkesvise forvaltningsplaner for alle store rovdyr, herunder ulv. Også innenfor forvaltningsområdet vil det være områder som er mindre egnet og områder som er mer egnet for familiegrupper med ulv. Både kartlegging av mulige konflikter og planlegging av aktuelle tiltak skal gjøres av Fylkesmannen i det enkelte fylket med utgangspunkt i fylkesvise forvaltningsplaner.

Prøveordning med leie av jaktrett innenfor revirområdet for ulv

I samarbeid med aktuelle organisasjoner har Miljøverndepartementet utredet mulighetene for å etablere en prøveordning der staten tilbyr seg å leie jaktrett innenfor revirområder for familiegrupper av ulv. Siktemålet med en slik prøveordning er å redusere konflikter i forhold til jaktrettshavere i forbindelse med forvaltningen av ulv. En prøveordning kan først iverksettes etter at forvaltningssoner for ulv er fastsatt og etter at det er foretatt en kartlegging av interessen blant berørte grunneiere. Som varslet i Miljøverndepartementets St. prp. nr. 1 (2000–2001), vil Regjeringen komme tilbake til saken ved revideringen av statsbudsjettet for 2001.

3.3.4 Villaksforvaltningen

Arbeidet med nasjonale laksefjorder og laksevassdrag vil bli fulgt opp i samsvar med St.meld. nr. 33 (1999–2000 ) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 8 Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand . Avklaring av annen pulje med nasjonale laksevassdrag vil bli samordnet med gjennomgangen av Samlet plan for vassdrag, se nærmere omtale under kap. 3.3.5.

En viktig del av villaksforvaltningen er å sikre at rømt oppdrettslaks ikke skal utgjøre noen trussel mot villaksen. Rømninger fra oppdrettsanlegg betraktes i dag som næringens største miljøutfordring, og det legges derfor til grunn at denne målsettingen skal være oppfylt innen fem år. Regjeringen vil bidra til dette gjennom en styrket offentlig innsats mot rømninger. Det vil bli lagt opp til et nært samarbeid med næringen, som selv må yte vesentlige bidrag dersom målet skal nås.

Fiskerimyndighetene, som har det overordnede næringspolitiske ansvaret for havbruksnæringen, har også ansvaret for å løse de miljøproblemene som er knyttet til næringsutøvelsen. Virkemidler og regelverk knyttet til rømningssikring og -kontroll, herunder det generelle regelverket for drift og kontroll av oppdrettsanlegg, forvaltes derfor av fiskerimyndighetene. Fiskerimyndighetene har også den tyngste faglige kompetansen på dette området. Regjeringen mener derfor at det ikke vil være rasjonelt å bygge opp ny og tilsvarende kompetanse i et annet statlig forvaltningsorgan, jf. innstillingen til stortingsmeldingene om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand (Innst. S. nr. 256 for 1999–2000).

Fiskeriforvaltningen har styrket arbeidet med å redusere rømninger, blant annet gjennom forbedringer i regelverket for drift av oppdrettsanlegg og styrking av kontrollvirksomheten. De helse-, miljø- og anleggstekniske kontrollene er intensivert og økt til 30 prosent av alle matfiskanlegg i løpet av året. Kontrollene vil bli videreført med høy prioritet. Det vil også bli innført internkontroll i løpet av 2001, jf. Lov av 30. juni 2000 om endringer i oppdrettsloven.

I Lov av 30. juni 2000 nr. 62 er det nå etablert egen hjemmel til å innføre en ordning for typegodkjenning av oppdrettsanlegg og -utstyr. Arbeidet med forskrifter til hjemmelen vil bli prioritert med sikte på at en slik ordning skal settes i verk fra 2002.

Norske Fiskeoppdretteres Forening har i samarbeid med de berørte fagmyndighetene utarbeidet en nasjonal tiltaksplan mot rømning fra oppdrettsanlegg. Planen, som forutsetter tiltak på mange felt, vil bli lagt til grunn for det videre arbeidet med å redusere rømningene.

Direktoratet for naturforvaltning og Statens dyrehelsetilsyn har utarbeidet et nytt forslag til handlingsplan for bekjempelse av Gyrodactylus salaris. Planen har som mål å sikre en mest mulig effektiv smitteforebygging og -begrensning, samtidig som parasitten utryddes der dette er mulig. Dette forutsetter betydelig aktivitet på flere områder.

En vellykket bekjempelse krever først og fremst et omfattende program for overvåking og systematisk prøvetaking. Programmet må dekke lakseførende vassdrag og oppdrettsanlegg for laksefisk i ferskvann. Det tas sikte på at et slik program skal iverksettes fra 2001. Som ledd i smittebegrensningen vil det også bli lagt vesentlig vekt på å videreutvikle desinfeksjonsrutiner i vassdragene og på å bedre den generelle informasjonen om blant annet regelverk, smittestatus og spredningsrisiko. For å begrense smitten i infiserte vassdrag vil det blant annet bli vurdert å stenge laksetrapper, etablere fiskesperrer, revidere rutiner for utsetting av fisk og gjennomføre partiell kjemisk behandling før utvandring av smolt.

Kjemisk behandling av infiserte vassdrag er kompliserte operasjoner med store krav til planlegging og gjennomføring. Berørte myndigheter har derfor nøye gjennomgått og vurdert behandlingsrutiner og metodikk for å sikre et best mulig grunnlag for det framtidige arbeidet på dette feltet. Regjeringen går derfor inn for at nye behandlinger i vassdrag bare vil kunne bli gjennomført i tråd med konklusjonene fra dette arbeidet. Dette innebærer blant annet betydelig større vekt på den tekniske gjennomføringen, bruk av nye og mindre miljøskadelige tilsetningsstoffer i rotenonløsningene og mer omfattende bevaringstiltak for fisk og bunndyr. Regjeringen vil komme tilbake med et helhetlig forslag til bekjempelse av Gyrodactylus salaris i revidert Nasjonalbudsjett.

Arbeidet med å redusere skadevirkninger av lakselus gjennomføres i henhold til den nasjonale handlingsplanen mot lus på laksefisk (1999–2001). Resultatene av arbeidet følges opp gjennom årlige rapporteringer. Rapporten for 1999 viser framgang på flere viktige tiltaksområder. Det er likevel behov for å styrke det videre arbeidet med å redusere forekomstene av lakselus i oppdrettsanleggene. I den forbindelse er det blant annet iverksatt en ny forskrift som stiller strengere krav enn tidligere til hvor mye lus som kan tolereres før det pålegges avlusning av oppdrettsanlegg.

Det foregår i dag kalking i omlag 3000 lokale prosjekter og rundt 20 kalkingsprosjekter i store vassdrag innenfor en total årlig budsjettramme på om lag 100 mill. kroner. Kalkingen medfører forbedringer i vannkvalitet og at fisk og bunndyr i større grad overlever. Av den totale bevilgningen til kalking er det anslått at omtrent 40 mill. kroner brukes på prosjekter der bevaring av laksen utgjør en vesentlig del av begrunnelsen. Regjeringen vil opprettholde høy aktivitet når det gjelder kalking, tilpasset rammene for en helhetlig lakseforvaltning i vassdragene.

3.3.5 Vassdrags- og vannkraftforvaltning

Regjeringen vil legge økt vekt på miljøhensyn i den framtidige forvaltningen av vannkraftressursene. Dette gjør det begrenset hvor mye ny vannkraft som kan bygges ut. For å sikre en helhetlig forvaltning i tråd med dette, er det nødvendig å intensivere arbeidet med å revidere miljøvilkår for eksisterende utbygginger, legge om Samlet plan for vassdrag og å supplere Verneplan for vassdrag. Arbeidet vil bli igangsatt i 2001, jf. også St.prp. nr. 1 (2000–2001) for Miljøverndepartementet, St.meld. nr. 29 (1998–99) Om energipolitikken og St.meld. nr. 33 (1999–2000). Den nye vannressursloven vil også være av stor betydning for arbeidet med å sikre miljøverdiene i vassdragene.

Siden Samlet plan sist ble rullert, har det skjedd viktige endringer i flere av de forutsetningene som planen bygger på. Blant annet har ny teknologi og endrede betingelser i kraftmarkedet medført at utbyggere ofte fremmer andre prosjekter og prosjektutforminger enn de som nå er lagt til grunn. Føringene for miljøvernpolitikken er også endret, jf. blant annet St.meld. nr. 58 (1996–97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling og St.meld. nr. 8 og 33 (1999–2000) med tilhørende innstillinger. Erfaringene med planen viser også at ordningen med en gruppevis sortering av vannkraftprosjekter krever betydelige ressurser til drift og vedlikehold og at den i mange tilfelle virker unødvendig kompliserende for vannkraftbransjen.

Regjeringen mener på denne bakgrunn at den nåværende planen må omarbeides vesentlig dersom den skal fungere som en nyttig ressursoversikt og et enkelt og effektivt styringsverktøy for vassdrags-, energi- og miljøforvaltningen. Dette kan best skje ved at den nåværende sortering og kategori-inndeling av vannkraftprosjekter erstattes med en sortering av vassdrag og vassdragsområder.

En slik omlegging av Samlet plan vil både gi bedre tilpasning til dagens energi- og miljøpolitikk og sikre vesentlige forenklinger og større forutsigbarhet for forvaltningen og vannkraftbransjen. En plan basert på vassdrag og vassdragsområder vil også være bedre tilpasset kommunenes arealforvaltning etter plan- og bygningsloven, det pågående arbeidet med kartlegging og overvåking av naturverdier og EUs rammedirektiv for vannressursforvaltning, som Regjeringen legger opp til å implementere på en hensiktsmessig måte.

Regjeringen legger også opp til å supplere Verneplan for vassdrag. Aktuelle vassdrag vil bli vurdert i forbindelse med gjennomgangen av Samlet plan. Arbeidet med å avklare annen pulje med nasjonale laksevassdrag, jf. St.meld. nr. 33 (1999–2000), vil bli samordnet med gjennomgangen av Samlet plan for vassdrag.

Den nåværende Samlet plan for vassdrag vil gjelde inntil den nye planen er etablert. I den forbindelse vil det bli lagt opp til enkelte justeringer i den løpende forvaltningen av planen. Blant annet vil det ikke bli utarbeidet nye vassdragsrapporter, og alle nye prosjekter som legges fram for avklaring i Samlet plan vil derfor bli behandlet i henhold til reviderte retningslinjer for forenklet behandling. De fem flomsikringsprosjektene som er prioritert i St.meld. nr. 42 (1996–97) Tiltak mot flom vil bli unntatt fra behandling etter Samlet plan. De øvrige fem prosjektene som er framhevet av Flomtiltaksutvalget vil bli vurdert i forbindelse med gjennomgangen av planen. Det tas sikte på at forslag til en ny Samlet plan for vassdrag, forslag til supplering av Verneplan for vassdrag og annen pulje med nasjonale laksevassdrag skal legges frem for Stortinget innen utgangen av 2003. Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet vil ha ansvaret for arbeidet.

3.3.6 Motorferdsel

Regjeringen vil gi kommunene større ansvar i miljøvernpolitikken. Som ledd i dette vil forvaltningen av motorferdsel i utmark bli gjenstand for et forsøksprosjekt i utvalgte kommuner. Det skal utprøves om formålet med motorferdselloven kan oppfylles bedre ved å kople praktiseringen nærmere til lokale planvedtak og planprosesser etter plan- og bygningsloven.

Regjeringen vil uavhengig av dette forsøket foreta endringer i bestemmelsene om motorferdsel på vinterføre med sikte på iverksetting før neste vintersesong.

Regjeringen følger med dette opp Stortingets forutsetninger slik de kom til uttrykk ved behandlingen av Dok 8:29 (1998–99), jf. Innst. O. nr. 56 (1999–2000), der det heter at det kan være behov for endringer av dagens regler om motorferdsel, blant annet med sikte på å klargjøre kommunens rolle.

Komiteens flertall legger følgende forutsetninger til grunn for gjennomgangen av dagens regler:

• Formålet med loven bør ikke svekkes,

• Hensynet til naturmiljø, herunder det biologiske mangfoldet, og trivsel må opprettholdes,

• Miljøverdier som ren luft, rent vann, stillhet og ro må fortsatt være viktige verdier å ivareta,

• Lovens hovedprinsipp om forbud mot motorferdsel må opprettholdes som et generelt utgangspunkt.

Gjennom et forsøksprosjekt vil det bli vurdert om en planstyrt praksis kan gi bedre forutsigbarhet, mindre administrativ arbeidsmengde, bedre service og mindre ulovlig ferdsel. Likeledes vil det bli utprøvd om grunneiernes posisjon i forhold til motorferdsel blir endret ved at planprosesser blir lagt til grunn for praktiseringen av regelverket for motorferdsel.

Forsøket settes i gang med grunnlag i Lov om forsøk i offentlig forvaltning. Forsøket forutsetter at enkelte av bestemmelsene i motorferdselloven med nasjonal forskrift og plan- og bygningsloven blir fraveket i forsøkskommunene.

Forsøket vil ha en ramme på tre år. Forsøket vil bli evaluert eksternt med underveis-evalueringer etter hver sesong. Det skal dermed framskaffes grunnlag for å klargjøre og vurdere endringer i lovverket i løpet av forsøksperioden.

3.3.7 Arealforvaltning i byer og tettsteder

Regjeringen ønsker å fremme en byutvikling som kan redusere presset på jordressursene og det biologiske mangfoldet. Dette kan særlig sikres gjennom i størst mulig grad å unngå å ta i bruk produktive arealer til utbygging, og ved å legge opp til et utbyggingsmønster som er mindre areal- og transportkrevende, samt ved å sikre gode utearealer og friarealer for allmennheten. Sammenheng i grønnstrukturen og spesielle naturverdier som vann, elveløp og kystsoner er viktig. Regjeringen vil gjennom flere tiltak direkte relatert til resultatområde 1 redusere arealforbruket til ny utbygging og forbedre styringen av arealbruken i byer og tettsteder.

Det er blant annet aktuelt å ta i bruk jordskifteloven i byområdene for å oppnå en bedre avveining mellom fordeler og ulemper ved ny utbygging i allerede utbygde områder.

Gjennom Arealdokumentasjonsprogrammet har SSB utviklet nye metoder for mindre ressurskrevende kartlegging av arealbruken og byer og tettsteders avgrensing og utstrekning. Arbeidet videreføres med vekt på statistikk og overvåking av arealutviklingen også i de tettstedsnære områdene.