St.meld. nr. 36 (1998-99)

Om prinsipper for dimensjonering av høgre utdanning

Til innholdsfortegnelse

3 Mål og utfordringer i dimensjonering av høgre utdanning

3.1 Overordnede mål

En politikk for dimensjonering av høgre utdanning må ivareta følgende hensyn:

  • Gi et likeverdig utdanningstilbud i alle landsdeler. Dette søkes nådd ved en best mulig nasjonal fordeling av studietilbud, basert på samarbeid og arbeidsdeling mellom regioner og institusjoner innenfor Norgesnettet.

  • Dekke behovet for høyt utdannet arbeidskraft

  • Imøtekomme individuelle ønsker om utdanning

  • Stimulere til en institusjonsutvikling som sikrer kvalitet i utdanning og forskning også i en endringsfase

Dersom man skal sammenfatte den norske politikk for dimensjonering og utbygging av høgre utdanning i de siste tiår, kan man si at de sterkeste styringslinjer har vært student­søkningen, modifisert for dokumentert mangel eller forventet underskudd på arbeids­kraft i en del yrker, og ønsket om å etablere en institusjonsstruktur som sikrer utbygging i alle landsdeler. I enkelte yrker er det nær sammenheng mellom kompetansekrav og utdanning. I andre tilfelle er det løse koplinger. Bare unntaksvis har utdanningskapasitet vært justert ned ut fra forventet nedgang i behov. Arbeidsløshet eller mistilpassing på arbeidsmarkedet for enkelte kandidatgrupper har ikke vært selvstendig grunnlag for å sette ned opptakskapasitet.

Høgre utdanning gir generelt et godt grunnlag for yrkesutøvelse, for omstilling og skifte av yrke. Kunnskaper ervervet gjennom studier gir forutsetninger både for allsidig personlig utvikling, samfunnsmessig deltaking og for å utvikle entreprenørskap og å fremme industriell nyskaping.

I det følgende vil disse spørsmål bli drøftet:

  • Hvilken studiekapasitet bør Norge ha?

  • Hvordan skal denne fordeles, på ulike studier, på landsdeler, på ulike institusjoner?

  • På hvilket nivå skal departement og Storting styre utdanningskapasitet? Hva skal overlates til institusjonene som ledd i deres selvstyre?

  • Kompetansereformens utfordringer

3.2 En sektor i endring

I utredningen Redefining Tertiary Education(OECD 1998) understrekes behovet for et paradigmeskifte innenfor høgre utdanning ved at institusjonene i høyere grad enn tidligere skal kunne møte en rekke forskjellige ønsker og behov i hele befolkningen. Begrepet tertiary education defineres som et sosialt gode, som skal fremme sosial, kulturell og økonomisk utvikling, fremme demokrati og bidra til enkeltes velferd. Det omfatter i denne sammenheng all teoretisk og yrkesrettet utdanning etter videregående opplæring, og favner følgelig videre enn de tilbud som tilbys av norske universiteter og høgskoler i dag. Etter- og videreutdanning for andre enn dem som har tatt høgre utdanning før, vil inngå. De utdanninger som ligger på mellomnivået mellom videregående opplæring og høgre utdanning, som teknisk fagskole, kunstskoler og bibelskoler, hører hjemme i en slik sammenheng. Behovet for slik utdanning og deres plass i utdanningssystemet vil bli vurdert av et eget utvalg.

Selv om ikke alle utdanningstilbud i lys av en slik forståelse tilbys av universiteter og høgskoler, vil begrunnelsen for høgre utdanning måtte utvides, og oppgaver, struktur og innretning på studietilbud må drøftes i et annet lys. Høgre utdanning må bli inkluderende i sine opplegg ved forskjelligartede tilbud og gi studenter anledning til å kombinere forskjellige utdanninger. Økt vekt på generelle kvalifikasjoner vil samtidig gi en fleksibel arbeidsstyrke og økt mulighet for yrkesvalg for den enkelte.

Det har vært og er en klar tendens i en rekke land at de tradisjonelle oppgaver for universiteter og andre høgre utdanningsinstitusjoner suppleres og utvides med nye studietilbud og nye funksjoner. Studenttall og studiekapasitet øker generelt, og studentsøkningen er erkjent som viktig drivkraft for utvikling av nye tilbud. Samtidig forutsettes det at langt flere kan nyttiggjøre seg høgre utdanning, og utdanning gjøres tilgjengelig for flere. Vekt på søkernes realkompetanse, slik Stortinget forutsetter i forbindelse med kompetansereformen, vil utvide rekrutteringsgrunnlaget. Det foreligger nå en delinnstilling fra Mjøs-utvalget om hvordan realkompetanse for opptak til universitetter og høgskoler kan defineres og dokumenteres. Innstillingen er sendt på høring og vil bli fulgt opp så snart som mulig.

I den gjennomgang av norsk høgre utdanning som lå til grunn for Redefining Tertiary Education, pekte OECD på at tilpassing mellom utdanningssystemet og yrkeslivet kan bedres, og det ble bl a rettet søkelys på en del av universitetsutdanningene. Mjøs-utvalget skal som del av sitt mandat vurdere den norske gradsstrukturen fremmer studieløp som gir yrkeskvalifikasjoner, om man bør endre krav til fagsammensetning og studietid knyttet til dagens grader, og om det er behov for nye grader. Slik vil alternative studieløp bli utredet.

Både gjennom den generelle tilnærming i OECD-utredningen og i landrapporten om det norske høgre utdanningssystem er det understreket at universiteter og høgskoler skal løse en rekke ulike oppgaver og tjene mange formål. Total dimensjonering, evne til omstilling og fleksibilitet vil være helt bestemmende for i hvilken grad et utdanningssystem vil ha evne til å redefinere høgre utdanning i samsvar med nye krav, samtidig med at de langsiktige hensyn til kvalitet i forskning og utdanning ivaretas og fagenes utvikling sikres.

Det er sterke argumenter for at et høyt utdanningsnivå er tjenlig for et land både ved at samfunnet får en høyt kvalifisert yrkesbefolkning, gjennom utvikling av teknologi og annen kompetanse som kan nyttes i løsning av samfunnsoppgaver, og ved at den enkelte kan få den utdanning hun eller han ønsker, enten motivene er erkjennelse, yrkes­kvalifikasjon, samfunnsdeltakelse eller personlig utvikling. Norge ligger i toppsjiktet i Europa når det gjelder studietilbøyelig­het, men det er flere land som nå stiller seg som mål å gi en enda høyere andel av befolkningen tilbud om studier etter videregående opplæring.

Endringene i videregående opplæring, både i strukturen og ved at all ungdom er gitt rett til videregående opplæring, legger veien til høgre utdanning bedre til rette enn tidligere. Økningen i studiekapasitet og vekst i studenttall de siste ti årene har gitt Norge et utdannings­system som gjør at høgre utdanning i tillegg til sine hevdvunne funksjoner kan bli masse­utdanning i den betydning at studier ikke er forbeholdt et mindretall i folket. Universiteter og høgskoler har nå kapasitet til å gi utdanning til minst halvparten av ungdomskullene, samtidig som andre grupper kan få adgang til studier, enten som grunnutdanning eller videreutdanning.

Mer varierte studietilbud, økt innslag av kortere studier og bedre sammenfall mellom normert og faktisk studietid kan gi utdanningstilbud til enda flere. Nye behov kan møtes og bredden i tilbudet utvides, slik at studietilbøyeligheten øker ytterligere. Det kan etableres nye tilbud for den voksne befolkning. Studier kan organiseres på annen måte, og de kan tilbys desentralisert, slik at nye målgrupper nås. Derved kan også den sosiale rekruttering bli bredere.

I tillegg til de studieløp institusjonene selv legger, kommer betydningen av de individuelt valgte studiekombina­sjoner. Ofte utvikles ny kompetanse gjennom nye og uortodokse kombinasjoner av studier og fag. Norske studenter kombinerer nå i stor utstrekning studier fra flere institusjoner; det er studentflyt mellom universiteter og høgskoler. Et stigende antall studenter har studier fra utenlandske læresteder som del av sin universitets- eller høgskole­utdanning. Det er mange eksempler på at slike studieløp tilfører arbeidslivet verdifull kompetanse, som igjen kan være avgjørende for nyskaping og vekst.

Norske universiteter og statlige høgskoler vil i stigende grad møte konkurranse, både fra hverandre og fra private aktører. Utenlandske læresteder og internasjonale fjernundervisningsinstitusjoner vil også konkurrere om norske studenter, og studenter og brukergrupper vil kunne velge mellom stadig flere tilbud. Nettverksbygging og samarbeid mellom flere institusjoner vil være viktige og nødvendige virkemidler for å utvikle gode tilbud og for å møte konkurransen. Universiteter og høgskoler har allerede innledet et slikt samarbeid gjennom det såkalte Norgesuniversitetet.

Institusjons­strukturen er grunnstammen i det høgre utdanningssystem, og den videre utvikling innenfor høgre utdanning avhenger av disse institusjoners evne til å fornye seg, til å ta på seg nye oppgaver og la andre vike. Utover dette kan det gis studietilbud som helt eller delvis er finansiert ved egenandel eller som oppdrags­undervisning, for å dekke nye behov i arbeidslivet. Gjennom omstilling kan kapasitet opprettholdes og forvaltes, slik at universiteter og høgskoler samlet kan dekke både søkernes etterspørsel etter utdanning og samfunnets behov for kompetanse i pakt med skiftende behov. De private høgskolene utgjør et viktig supplement til de statlige, både ved sine studietilbud som er forankret i livssyn eller alternativ pedagogisk tilnærming, og ved å dekke behov for utdanning der det ikke er tilstrekkelig kapasitet ved offentlige læresteder.

3.3 Norske studenter i utlandet og ­studentutveksling

Det er et mål at Norge selv skal ha utdanningskapasitet på de aller fleste områder som tilsvarer de norske behov for arbeidskraft. Men på enkelte områder vil det ikke være faglig mulig eller økonomisk forsvarlig å bygge opp kapasitet i Norge. I overgangsperioder har det også vist seg nødvendig å kjøpe studiekapasitet i utlandet, slik det nå skjer i medisin, i veterinærstudiet og i psykologi.

Studier i utlandet har også andre begrunnelser enn å supplere mangel på norske utdanningsplasser. Også på fagområder der Norge har tilstrekkelig tilbud, er det ønskelig at nordmenn reiser ut og utvider og utdyper sin kompetanse i møtet med andre akademiske tradisjoner. Adgang til å velge alternative utdanninger er viktig for den enkelte. Dette gjelder særlig på de høyeste faglige nivåer, der studier i utlandet fremmer faglig fornyelse og gir impulser gjennom kontakt med fremragende vitenskapelige miljøer. Med den voksende internasjonalisering av store deler av samfunns- og næringsliv og med Norges avhengighet av en sterk eksportindustri er det verdifullt at nordmenn får en annen erfaringsbakgrunn og kjennskap til andre samfunn gjennom studier i utlandet. Det er derfor ønskelig at norske studenter nytter retten til opptak på linje med landenes egne borgere som er etablert gjennom EØS-avtalen. Alle nordiske søkere er gjennom avtale om adgang til høgre utdanning i Norden sikret at de får opptak på lik linje med landets egne søkere.

Gjennom Statens lånekasse for utdanning er det mulig å få individuell støtte for studier i utlandet, mens gebyrstipend i prinsippet er forbeholdt studier der det er ønskelig å supplere kapasiteten i Norge ved at nordmenn studerer i utlandet. Bruk av gebyr- og tilleggstipend er et virkemiddel som må vurderes i lys av innenlands kapasitet, både når det gjelder enkeltutdanninger og total kapasitet. Ordningen blir nå gjennomgått av nytt rådgivende utvalg for tilleggs- og gebyrstipend.

De europeiske utdanningsprogrammene og Nordplus legger til rette for en omfattende studentutveksling, og sikrer et betydelig antall norske studenter et opphold ved utenlandsk universitet som del av sitt norske studieløp. Andre møter utenlandske studenter som en del av sin studiehverdag ved norske universiteter og høgskoler. I tillegg bidrar programmene gjennom lærerutveksling og faglige utviklingsprosjekter til nye impulser og en generell kvalitets­heving av norsk utdanning.

Departementet ser det som verdifullt at norske studenter får den faglige og kulturelle erfaring som følger av studier utenfor Norge, og det er et mål at flere får deler av sin utdanning i et annet land. Forholdene må også legges til rette for at utenlandske studenter kommer til Norge. Gjensidige institusjonsavtaler innenfor Sokrates, andre studentutveks­lingavtaler og kvoteprogrammet for studenter fra utviklingsland og Øst-Europa er viktige tiltak i denne sammenheng.

3.4 Regional fordeling av studie­kapasitet

Dimensjonering av utdanning skjer ut fra en nasjonal vurdering, men hensynet til geografisk fordeling av studie­kapasitet og ønsket om sterke utdanningsmiljøer med et bredt studietilbud i alle deler av landet er en viktig del av denne nasjonale vurdering. Dette er nødvendig for å realisere prinsippet om et likeverdig utdanningstilbud og for å sikre kvalifiserte arbeidstakere i alle deler av landet. Enda mer enn for ungdom som søker førstegangs­utdanning, gjelder dette andre aldersgrupper som gjennom bosted, arbeid og familie er mer stedbundet. Nærhet til utdannings­muligheter er et viktig velferdsgode. Men det er verken mulig eller ønskelig å følge et sjølbergings­prinsipp i den enkelte region når det gjelder studietilbud. Arbeidsdeling mellom institusjonene gjelder fortsatt som et hovedprinsipp i Norgesnettet, og det er ikke mulig å gi alle de tilbud de ønsker nær sitt bosted.

Norge har en desentralisert institusjonsstruktur med sine fire universiteter, seks spesialiserte vitenskapelige høgskoler, to kunsthøgskoler og 26 statlige høgskoler. Dette offentlige institusjonsmønster suppleres av en rekke private utdanningsinstitusjoner som gir utdanning på høgre nivå. Bevisst regional institusjonsutbygging er nødvendig både for å fremme rekruttering fra alle deler av landet, og for å sikre kvalifiserte arbeidstakere. Erfaring viser at kandidater har tilbøyelighet til ta arbeid i den landsdel der de utdannes. Kandidatundersøkelser fra bl a Universitetet i Tromsø dokumenterer dette. Kapasiteten i distriktene er for en del utdanninger høyere både i forhold til behov og søkning enn i Oslo-området. Dette har gitt bærekraftige fagmiljøer ved høgskolene i distriktet og bidrar til å styrke rekruttering i deler av landet der få søkte høgre utdanning tidligere. En undersøkelse 1 viser at søkere med foreldre uten høgre utdanning i langt høyere grad søker seg til kortvarig høgskoleutdanning enn til studier ved universitet. Høgskolene bidrar således til å skape mer lik sosial rekruttering til høgre utdanning.

De høgre utdanningsinstitusjonene har også viktige ringvirkninger lokalt. Deres plassering stiller krav til vertskommunen, men gir også positive økonomiske virkninger. De siste tjue årene har institusjonene i stadig stigende grad engasjert seg i oppdragsvirksomhet, både innen forskning og undervisning. Deres kompetanse er blitt mer etterspurt og direkte utnyttet enn tidligere. Gjennom det universitets- og høgskolemønsteret som nå er etablert, er dette institusjoner som med sitt fagtilbud og sin ekspertise er av stor samfunnsmessig og velferdsmessig betydning for sin region. Å sikre livskraftige høgre utdanningsinstitusjoner i distriktene og å styrke de regionale forsknings­miljøene vil være viktig, slik at de kan tjene ikke bare som utdanningssted, men som ressurssentre for sitt nærområde og for arbeids- og samfunnsliv i vid forstand.

Det er et viktig politisk mål å utnytte etablert studiekapasitet ved å sikre god studentrekruttering til distriktene. Generelt er søkningen god, og det gjelder ikke minst en rekke av de yrkesrettede høgskoleutdanningene som journalistutdanning, it-studier og helse- og omsorgsutdanninger. På en rekke fagområder vil mindre og mer oversiktlige studiemiljøer gjøre høgskoler til gode studiealternativer, særlig for begynnerstudenter. Ofte vil tilgang på studenthybel og studentvelferd også være bedre på mindre steder. Utdanning ved én høgre utdanningsinstitusjon gir full uttelling som del av cand.mag.-grad ved andre universiteter og høgskoler. Slik er det etablert et godkjenningssystem som legger til rette for studentflyt mellom institusjonene.

Hensynet til en robust institusjonsstruktur og stabile betingelser for den enkelte institusjon tilsier at studiekapasiteten ikke bare kan styres ut fra studentenes primærønsker. I St prp nr 71 (1997-98) Om regulering av opptaket til studium ved universiteta studieåret 1998-99 ble det foreslått å adgangsregulere allmennfakultetene ved universiteter i Sør-Norge for å sikre utnytting av studiekapasitet ved Universitetet i Tromsø og ved enkelte av høgskolene i distriktene.

I Budsjett-innst S nr 12 (1998-99) har et flertall av kirke-, utdannings- og forskningskomiteens medlemmer uttrykt bekymring for at en del høgskoler, særlig utenfor de store byene, har svikt i søkningen og vanskeligheter med å oppfylle studentmåltallene. Departementet er bedt om å vurdere tiltak for å sikre rekruttering til disse institusjonene, og komme tilbake med tiltak i ny stortingsmelding om dimensjonering innenfor høgre utdanning.

I tillegg til det informasjons- og rekrutteringsarbeidet som er en del av det vanlige arbeidet ved universiteter og høgskoler, tilsier dette at departementet gjennom sine vurderinger av fagtilbud og dimensjonering må legge vekt på at det ikke skjer en overetablering av kapasitet på områder der det allerede er bygget opp fagmiljøer i distriktene, og at disse høgskolene har studier som er attraktive for søkere på landsbasis. Friere etableringsrett for nye fag og utvidet adgang til å kreve egenandel fra studentene kan gi regionale miljøer økt konkurranse. På den annen side er det viktig at disse institusjonene selv får frihet til å etablere studietilbud på grunnlag av den fagkompetansen som er etablert, slik at det utvikles tilbud til nye studentgrupper.

Ut fra de generelle premisser som ligger til grunn for adgangsregulering, skal flest mulig studenter få opptak til det studiet og det lærestedet de selv prioriterer. Erfaringen fra opptaket i 1998 tyder på at åpne studier ellers i landet er en medvirkende årsak til at allmennfakultetene ved Universitetet i Tromsø og høgskolestudier innenfor samme fagområder har færre studenter enn de har kapasitet til. Departementet mener at adgangsregulering ut fra en samlet vurdering av utdanningen i landet, jf lov om universiteter og høgskoler § 39 punkt 2, må vurderes ved allmennfakultetene i Sør-Norge, dersom det kommende opptaket viser ledig kapasitet ved Universitetet i Tromsø og ved fag innenfor samme fagområder ved høgskolene.

3.5 Styringsutfordringer

De viktigste utfordringene er:

  • Studiekapasiteten må forvaltes og fordeles ut fra nasjonale hensyn og gi god dekning både av studieplasser og høyt utdannet arbeidskraft for alle deler av landet.

  • Metoder som skal sikre best mulig beslutnings­underlag for å anslå behovet for ulike grupper høgre utdannet arbeidskraft, må videreutvikles.

  • Universiteter og høgskoler må fylle definerte oppgaver i form av studie­kapasitet og faglig ansvar ut fra arbeidsdeling i Norgesnettet.

  • Svingninger i studentsøkningen til enkelte studier må kompenseres på andre områder

  • Behovet for langsiktighet i kompetanseutvikling, forskning og fagoppbygging må kunne kombineres med nødvendig omlegging av studietilbudet.

  • Institusjonene skal gis større frihet til å løse sine oppgaver innenfor de rammer lov om universiteter og høgskoler setter for deres virksomhet.

  • Universiteter og høgskoler må utvikle etter- og videreutdanning som en viktig del av sitt studietilbud

En dimensjoneringspolitikk skal samtidig være en institusjonspolitikk. Institusjonene skal styre og styres i spenningsfeltene mellom kunnskaps­forvaltning og fornyelse, viten som egenverdi og målrettet kunnskapsutvikling, høyt spesialisert yrkesforberedelse og masseutdanning. En rekke av de forutsetninger som gis i forbindelse med etatsstyringen, er knyttet til dimensjonering. Studenttall er kostnadsbærer ved endring av budsjettene, og resultatmål er knyttet til avlagte eksamener. Departementet skal med Stortingets tilslutning definere hovedoppgaver for institusjonene gjennom samlet studentmåltall og kapasitet i visse ­utdanninger, slik at det løpende skjer en avveining mellom søkernes preferanser og behovet for høyt spesialisert arbeidskraft. Graden av sentralt gitte føringer vil variere mellom institusjoner og over tid, avhengig av fagtilbudet og institusjonenes oppgaver for øvrig. Etablering av nye fag og adgangsregulering er viktige styringsverktøy. Større frihet for institusjonene og økt konkurranse mellom universiteter og statlige høgskoler, private institusjoner og utenlandske institusjoner vil således svekke departementets styringsmuligheter og endre styringsverktøy både for myndigheter og institusjoner.

Styret ved det enkelte lærested har gjennom strategiarbeid og løpende avgjørelser ansvar for at institusjonen evner å foreta de beslutninger som er nødvendige for langsiktig utvikling av studietilbud, forskning og andre faglige oppgaver. Dimensjonering av studietilbud og prioritering mellom aktivitetsområder vil også være en viktig side av institusjonenes egenforvaltning. Universiteter og høgskoler må innenfor de sentralt gitte rammer disponere tildelte ressurser, initiere nødvendig omstilling og sikre inntjening slik at de dekker de definerte behov. På den annen side må institusjonene også ivareta en langsiktig faglig utvikling som bevarer, bygger og bygger om kompetanse i pakt med faglige priori­teringer.

Norgesnettrådet vil ha et særlig ansvar for å gi tilråding om dimensjonering av kapasitet på et overordnet nivå og vurdere fordeling av fag og arbeidsdelingen mellom institusjonene. Det er forutsatt at Universitetsrådet og Høgskolerådet og deres underorganer vil være premissgivere i dette arbeidet.

Slik kan det legges premisser for langsiktig faglig utvikling, samtidig som det må vinnes aksept for definerte endringer, enten innen den enkelte institusjons studietilbud eller ved å flytte studieplasser mellom ulike læresteder. Valg av løsning i det enkelte tilfelle vil avhenge av fagportefølje og omstillings­evne.

Hensynet til de studiesøkendes ønsker om høgre utdanning har vært en ledetråd i utbyggingen av norsk høgre utdanning de siste tretti år. Men økningen har ikke alltid skjedd ved de studier som har vært mest populære, eller ved det studiested som måtte avvise flest. Veksten i antall studieplasser har vært særlig høy ved universitetenes allmennfakulteter, men også høgskoler med høyt prioriterte studier har hatt sterk økning i studentmåltallet, enkelte med mer enn 50 pst fra 1992 til 1999. Tall som viser den aktuelle situasjon, finnes i kapittel 2.16.

Med fall i søkningen totalt og nye mønstre i søkningen til ulike typer studier og institusjoner kan ikke nye behov møtes uten at tidligere utbyggingsmønstre og fordeling av kapasitet mellom institusjoner og fag vurderes på ny.

Ved opptaket i 1998 var det ca 3 500 kvalifiserte søkere til studier med opptak organisert under Samordna opptak (SO) som ikke fikk tilbud om studieplass til studier de hadde søkt. Søkningen ved de siste to års opptak indikerer at økningen i studiekapasitet på enkelte fakulteter og utdanninger har gitt en studiekapasitet som på landsbasis tilsvarer det antall søkere som ønsker slik utdanning. Førskolelærerutdanning er et slikt eksempel. Ved opptaket høsten 1998 fikk alle som søkte opptak til førskolelærerutdanning, plass ved 12 av 18 læresteder. Allmennfakultetene var i praksis åpne ved alle universitetene høsten 1998. Opptakskravene har falt på mange utdanninger de siste årene. Det er ledig studiekapasitet i teknologisk utdanning, selv om arbeidslivet opplever mangel på arbeidskraft på de samme områder.

Det må legges til grunn at det kan bli konkurranse om søkerne, og at planlagt økning i kapasitet ikke alltid vil ha tilsvarende effekt, fordi søkerne har andre preferanser. Rett til studiepermisjon som følge av kompetanse­reformen kan imidlertid føre til økt søkning ikke bare til videreutdanning, men også til grunnutdanning og andre ordinære studietilbud. For sentrale myndigheter vil det være nødvendig gjennom en analyse av søkningen til høgre utdanning og spesifiserte behov på visse samfunns­områder å bevare muligheten til å styre kapasiteten, slik at viktige behov kan dekkes. Dilemmaet er at det verken vil være mulig eller fornuftig å foreta grunnleggende endringer som følge av kortsiktige variasjoner i søkermønsteret.

Institusjonene viser evne til å omprioritere og kompensere lave søkertall på enkelte studier med utvidet opptak på andre studier og ved å opprette nye studier. Søkersvikt og underopptak på visse studier kan derfor ikke uten videre avleses som ledig kapasitet.

Stortinget har tidligere bedt departementet legge fram en del spørsmål knyttet til privatistordningen som egen sak, og departementet bekreftet i St meld nr 39 (1997-98) at det skulle gjøres. Departementet har etter nærmere vurdering kommet til at de spørsmål som trenger avklaring, henger nøye sammen med dimensjonering og har derfor valgt å omtale det i det følgende.

Universitetsloven, som ble vedtatt i 1989, innførte en alminnelig rett til å gå opp til eksamen ved universiteter og vitenskapelige høgskoler for personer som tilfredsstilte opptakskrav til studier og andre krav for å gå opp til eksamen. Da lov om universiteter og høgskoler ble iverksatt fra 1. januar 1996, ble en tilsvarende rett utvidet til å også å gjelde ved statlige høgskoler.

Da det ble innført relativt streng adgangsregulering ved universitetene, steg tallene for privatister markert. Privatistordningen har redusert effekten av adgangsregulering. Eksamens­apparatet blir sterkt belastet, og de studenter som er tatt opp til studiet, må konkurrere med andre om adgang til høyere trinn i studiet. Dette har særlig vært tilfellet ved de juridiske fakultetene.

I 1995 fikk privatister adgang til studiestøtte, men etter noe andre regler enn ordinære studenter. Tall fra Statens lånekasse for utdanning viser at det i studieåret 1997-98 var 669 studenter som fikk studiefinansiering som privatister, mens det året før var 1 314 personer . Dette utgjør derfor en liten andel av dem universitetene registrerer som privatister, og som også omfatter deltakere på studieringer på høgre nivå. Dette framgår av note til tabell 2.17. Det totale antall privatister har sunket kraftig etter hvert som adgangsreguleringen har vært mindre streng eller ikke har vært anvendt.

Departementet mener at det ikke er aktuelt å foreta en lovendring som innskrenker den lovfestede retten å gå opp til eksamen som privatist. Denne retten er et viktig ledd i kompetansereformen, der voksnes rett til å dokumentere sine kunnskaper er et bærende prinsipp.

Departementet har også vurdert å begrense privatistomfanget ved å fjerne studiefinansieringsadgangen for privatistene. Med dagens privatisttall og opptaksmuligheter på allmennfakultetene ville tiltaket trolig ha liten effekt på antall privatister, men det ville bl a kunne ramme personer som på grunn av familieforpliktelser vanskelig kan flytte. På denne bakgrunn tas det ikke opp forslag om slike endringer nå.

Departementet vil innhente opplysninger om hvilket omfang det har at studenter med studierett ved et universitetet eller høgskole, tar eksamener ved andre studier enn de er tatt opp til. Dersom det kan dokumenteres at det er mange studenter som bruker studierett ved ett studium for å unngå eksamensutgifter ved et annet, vil departementet vurdere å fremme forslag til lovendring på dette punkt, slik at vederlag kan kreves av alle studenter som ikke er tatt opp til vedkommende studium.

3.6 Kompetansereformen

Som det framgår av St meld nr 42 (1997-98) Kompetansereformen, anser Regjeringen at kunnskap og kompetanse vil være den viktigste konkurransefaktoren for norsk arbeids- og næringsliv. Det er en tiltakende globalisering av økonomien og økende internasjonalisering innenfor stadig flere områder. Ny teknologi utvikles stadig raskere, og det settes større krav til fleksibilitet og omstilling. En slik utvikling kan ikke bare møtes ved at utdanningssystemet utdanner nye kandidater med oppdatert kunnskap, men det må samtidig satses på kontinuerlig kompetanseutvikling av hele den yrkesaktive del av befolkningen.

Endringene i samfunnet påvirker ikke bare arbeids- og næringsliv, men også den enkelte og samfunnet som helhet. Kontinuerlig kompetanseutvikling blir på denne måten også viktig for et levende demokrati og en samfunnsutvikling der enkeltmenneskets sosiale liv og utvikling tas på alvor.

Universiteter og høgskoler har de senere årene utviklet et stadig mer omfattende samarbeid med arbeids- og næringsliv. Dette gjelder ikke bare i forhold til etter- og videreutdanning, men også andre former for kompetanseutvikling: forskning og utviklingsarbeid, utredningsoppgaver og personalutveksling osv.

Kompetansereformen retter søkelys på den etter- og videreutdanningsfunksjon universiteter og høgskoler allerede har som en av sine lovfestede oppgaver. I de siste ti årene har økning i opptak til grunn­utdanninger hatt prioritet, men likevel er det etablert en omfattende og økende etter- og videreutdanningsvirksomhet i regi av universiteter og høgskoler.

Etter Stortingets behandling av St meld nr 42 (1997-98) ligger det til rette for at institusjonene konkretiserer sitt engasjement i etter- og videreutdanning. Dette innebærer tiltak på en rekke ulike områder:

  • Regulære studier kan også organiseres på en annen måte for å kunne nå andre grupper enn ungdom som ønsker å studere på fulltid.

  • Det skal utvikles relevant etterutdanning som videre kvalifisering for de kandidatgrupper institusjonen selv har utdannet. Med et sterkt stigende antall kandidater vil behovet øke tilsvarende.

  • Nye videreutdanninger må utvikles innenfor etablerte fagområder.

Mens etterutdanningstilbudene i all hovedsak er finansiert fullt ut som oppdrag eller ved egenbetaling, vil videreutdanning også inngå som ledd i institusjonens ordinære utdanningsprogram finansiert med statlige midler. Mjøs-utvalget er bedt om å vurdere gradsstrukturen. Dersom gradsstrukturen i Norge endres, slik at flere tar kortere førstegangsutdanning enn i dag, må det forutsettes å bli vanligere at de ønsker å vende tilbake for å ta nye studier senere. Den utvidede adgang til egenandel­finansiering som følger av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av St prp nr 1(1998-99), gjør det mulig for universiteter og høgskoler å tilrettelegge studietilbud som helt eller delvis blir betalt av deltakerne selv. Arbeidsgivere, yrkesorgan­isa­sjoner m fl kan også finansiere videreutdanningstiltak som oppdrag.

Regjeringen legger vekt på at det må utvikles fleksible studietilbud. Det legges vekt på økt integrering av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og multimedia, og at kompetanseutvikling for arbeidslivet også i framtiden i stor grad må skje på arbeidsplassen. Regjeringen forutsetter at de høgre utdanningsinstitusjonene påtar seg det ansvar for å gi og organisere etter- og videreutdanning slik det framgår av St meld nr 42 (1997-98), og som Stortinget ga sin tilslutning til, jf Innst S nr 78 (1998-99). I stortingsmeldingen konkluderte Regjeringen med at det skal vurderes å etablere utviklingsprogrammer og finansieringsordninger for å stimulere for økt bruk at informasjons- og kommunikasjonsteknologi i opplæring og til utvikling av fleksible og brukertilpassede opplæringstilbud, voksenpedagogiske metoder og mediepedagogikk. Det skal også vurderes tilskuddsordninger for å støtte kompetanseutviklingsprogrammer i virksomheter. I forbindelse med lønnsoppgjøret for 1999 har Regjeringen besluttet å foreslå å sette av om lag 400 mill. kroner over en 2-3 års periode til delfinansiering av kompetanseutviklingsprogrammer (utviklingskontrakter og utvikling av nye opplæringstilbud). Den første bevilgningen vil bli foreslått i forbindelse med budsjettet for år 2000.

Boks 3.1 Hovedpunkter

  • Regjeringen vurderer et høyt utdanningsnivå i befolkningen som ønskelig, både for å tilfredsstille arbeidslivets og samfunnets behov for en høyt kvalifisert befolkning, og for å legge til rette slik at enkeltmennesker kan nå sine individuelle mål.

  • Et likeverdig utdanningstilbud i alle landsdeler med en best mulig geografisk fordeling av studieplasser er en avgjørende forutsetning for lik rett til utdanning. En desentralisert institusjonsstruktur er også viktig for å tilføre alle deler av landet kompetanse.

  • Både den totale kapasiteten innenfor høgre utdanning og institusjonenes evne til faglig og organisatorisk omstilling vil være avgjørende for utdanningssystemets kapasitet til å redefinere høgre utdanning i samsvar med de krav og forventninger som stilles fra samfunns- og arbeidsliv og fra studentene selv.

  • Institusjonene står overfor nye utfordringer og bl a som følge av kompetansereformen må de legge vekt på utvikling av nye studietilbud og å tilby fleksible studieordninger.

  • At det er lagt til rette for at et økende antall studenter tar utdanning ved utenlandske læresteder, tilfører samfunnet verdifull kompetanse og gir den enkelte en nyttig erfaringsbakgrunn.

Fotnoter

1.

Statistisk sentralbyrå: Aktuell utdanningsstatistikk 1/99.

Til forsiden