3 Internasjonal samordning

For Norges del har deltagelse i internasjonale militære operasjoner etter Den andre verdenskrig foregått innenfor en flernasjonal ramme, både av hensyn til legitimitetsgrunnlaget og på grunn av de mange og kompliserte operative aspekter ved slike operasjoner.

De siste årene har internasjonalt samarbeid på dette feltet vært i sterk utvikling. To tendenser har gjort seg spesielt gjeldende i denne sammenheng. For det første ser vi en bevegelse i retning av mer utbredt forhåndsinstitusjonalisert, flernasjonal organisering av de planleggingsmessige og operative aspektene ved internasjonale militære operasjoner. For det andre har de siste årene vist en klar tendens i retning av en rent faktisk, om enn ikke formalisert, arbeidsdeling mellom internasjonale organisasjoner, der FN i stadig større grad har overlatt de operative aspekter ved internasjonale operasjoner til regionale organisasjoner som for eksempel NATO og OSSE.

3.1 Utviklingstrekk med hensyn til operativ samordning

Selv om internasjonale fredsoperasjoner stort sett har foregått innen en flernasjonal ramme, har disse rammene historisk sett oftest blitt etablert ad hoc for de enkelte operasjoner.

Organiseringen av UNIFIL i Libanon er et eksempel på dette. Denne FN-operasjonen er organisert slik at de enkelte deltagernasjoner har ansvaret for hvert sitt geografiske område, der de med enheter på bataljonsstørrelse opererer mer eller mindre uavhengig av de øvrige enheter. Noen sentrale funksjoner - først og fremst hovedkvarter og utrykningsstyrke - ble organisert med enheter fra alle deltagerlandene etter noen år, mens andre - for eksempel forsynings- og ingeniørstøtte - ble ivaretatt av enheter fra et av deltagerlandene alene. Denne organiseringen ble utarbeidet da operasjonen ble etablert - det hadde ikke foregått noen form for planlegging, samordning eller samtrening i forkant.

IFOR, nå SFOR, i Bosnia-Hercegovina baserte seg i utgangspunktet langt på vei på samme type ad hoc-organisering. Imidlertid var samarbeidet her basert på årelang erfaring fra samvirke i NATO, og på Alliansens konsepter og doktriner med hensyn til blant annet logistikk og kommando og kontroll.

De siste årene har det, blant annet basert på erfaringene fra Balkan, foregått en utvikling i retning av å forhåndsinstitusjonalisere det flernasjonale militære samarbeidet. Det mest konkrete og omfattende arbeidet har foregått innen NATO/PfP-rammen, men også i FN, VEU samt andre mindre fora blir denne typen forberedelser gjort.

Disse forberedelsene baserer seg dels på ønsket om å kunne reagere raskt med adekvate interoperable styrker i en krisesituasjon, dels på ønsket om gjennom spesialisering og oppgavedeling å kunne skape helhetlige kapabiliteter som landene enkeltvis ikke ville kunne produsere. Flernasjonalitet skaper dessuten også et potensial for å opprettholde et permanent nærvær i et operasjonsområde gjennom å stille styrker på rotasjonsbasis, og derigjennom lette styrkegenereringen for deltagerlandene. Dette siste potensialet er imidlertid foreløpig ikke blitt forsøkt realisert i særlig grad.

For Norges del er denne utviklingen i retning av økt flernasjonalitet et gode: for det første bør internasjonale militære operasjoner prinsipielt sett drives på et så bredt politisk grunnlag som mulig; for det andre vil Norge som et lite land med begrensede ressurser nødvendigvis ha problemer med å stille større helhetlige bidrag til internasjonale operasjoner på egen hånd. Gjennom samarbeid og arbeidsdeling får vi muligheten til å bidra i operasjoner der vi ellers ikke ville hatt kapasitet til å være med.

I tillegg til utviklingen i retning av flernasjonalitet har det de senere år funnet sted en stadig sterkere grad av uformell arbeidsdeling mellom internasjonale organisasjoner. Mens flernasjonale operasjoner frem til tidlig på 1990-tallet nesten utelukkende foregikk i FN-regi, ser vi nå klare tendenser til en utvikling i retning av at FN fungerer som mandatgiver og/eller legitimeringsgrunnlag for operasjoner der de operative aspekter ivaretas av regionale organisasjoner eller koalisjoner av land. Det er imidlertid ikke gitt at denne utviklingen vil vedvare, og FN vil uansett også i fremtiden være det viktigste globale organet for internasjonale fredsoperasjoner.

Det er også en mulighet for at vi i tiden fremover vil se en utvikling der regionale organisasjoner - som for eksempel OSSE - vil kunne få en mandatgiverfunksjon innenfor et definert geografisk område. Foreløpig har imidlertid ikke en slik utvikling funnet sted. Dette vil uansett bare gjelde for mandater under FN-paktens kapittel VI.

3.2 Organisatoriske rammer for samarbeid om internasjonale fredsoperasjoner

De påfølgende seks internasjonale organisasjoner eller samarbeidsfora er særlig relevante for Norge når det gjelder internasjonale militære operasjoner. Omtalen nedenfor er konsentrert om nyere utviklingstrekk innenfor de respektive fora.

3.2.1 De forente nasjoner (FN)

Selv om delegering av operative oppgaver ser ut til å være et fenomen som er kommet for å bli, er det grunn til å forvente at også FN selv i utstrakt grad vil drive operasjoner i årene fremover. FN vil også spille en grunnleggende rolle med hensyn til internasjonale militære operasjoner som en følge av organisasjonens legitimerende funksjon, både folkerettslig og politisk.

Det operative arbeidet med internasjonale fredsoperasjoner i FN er konsentrert i Department of Peacekeeping Operations (DPKO) og følger hovedsakelig to spor. For det første har FN utarbeidet et styrkeregister - United Nations Stand-by Arrangements System (UNSAS). Registeret er inndelt i nivåer etter grad av forpliktelse, der nasjonene kan melde inn militære og sivile bidrag som de kan stille til disposisjon for verdensorganisasjonen, dog med forbehold om nasjonal godkjennelse i hvert enkelt tilfelle.

For det andre pågår det diskusjoner om å etablere et fast stabselement/hovedkvarter ved DPKO - Rapidly Deployable Mission Headquarters (RDMHQ) - som raskt kan deployeres til et område i situasjoner der det er nødvendig. Det har imidlertid vært begrenset fremgang i dette arbeidet, og en rekke avklaringer gjenstår før et slikt hovedkvarter kan bli fullt operativt.

Tidligere erfaringer, blant annet fra operasjonene i Somalia, tilsier at FN-ledede styrker kun bør gjennomføre konfliktforebyggende og fredsbevarende operasjoner. Fredsopprettende operasjoner stiller så store krav til interoperabilitet og kommando- og kontroll-apparat at disse bør gjennomføres enten av enkeltnasjoner, av koalisjoner av villige, eller av militærallianser, da fortrinnsvis NATO i det euro-atlantiske området. FN bør like fullt ha en betydelig legitimerende funksjon i sammenheng med slike operasjoner.

3.2.2 North Atlantic Treaty Organisation (NATO)

NATO er uten sammenligning den militært sett mest effektive ramme for flernasjonal deltagelse i internasjonale militære operasjoner. Også politisk sett er NATO en effektiv organisasjon, både på grunn av dens klare beslutningsstrukturer, og fordi den gjennom Partnerskap for Fred (PfP) kan involvere et svært bredt spekter av land. Den NATO-ledede operasjonen SFOR i Bosnia-Hercegovina er kanskje det beste eksemplet på en effektiv flernasjonal internasjonal fredsoperasjon.

NATO hadde allerede før IFOR/SFOR ble etablert, innledet et omfattende arbeid for å gjøre Alliansen bedre i stand til å reagere raskt på kriser og konflikter også utenfor sitt eget kjerneområde. Det såkalte CJTF-konseptet ( Combined Joint Task Forces) har som hovedformål å kunne opprette mobile hovedkvarter og skreddersydde «styrkepakker» med bidrag fra flere forsvarsgrener som raskt og fleksibelt skal kunne settes inn i en militær operasjon, også utenfor rekkevidde av NATOs permanente hovedkvarter. CJTF-konseptet forventes å ville bli operativt i løpet av 1999, til tross for flere uavklarte forhold knyttet til de betydelige kostnadene som er involvert. SFORs hovedkvarter i Sarajevo er i realiteten et CJTF-hovedkvarter, slik at Alliansen allerede besitter en god del praktisk erfaring på dette felt.

Flernasjonalt samarbeid innen NATO-rammen, også rene europeiske styrkeformasjoner, kan potensielt utnytte fullt ut alle de fordeler et slikt samarbeid i seg selv innebærer (se også punkt 4.4). Det gir mulighet for rask reaksjon gjennom forhåndsorganisering og felles trening/øvelser, synergieffekt med hensyn til sammensetning av styrker, bedret utholdenhet gjennom rotasjon og spesialisering - alt dette innenfor en ramme med felles standarder og konsepter for blant annet kommando og kontroll og logistikk. Samtidig råder Alliansen over så store ressurser, og nyter så stor internasjonal respekt, at den kan delta i alle typer internasjonale fredsoperasjoner med en betydelig lavere risiko for eget personell enn andre sammenslutninger av stater/enkeltstater.

Det foregår også et utstrakt flernasjonalt samarbeid mellom NATO og partnerlandene gjennom PfP, også på mer bilateral eller regional basis. Det vurderes å sette opp flernasjonale styrke-arrangementer bestående av både NATO-land og partnerland. Disse vil enten være stående eller, for å sikre størst mulig fleksibilitet, satt sammen på mer ad hoc-basis ved å trekke på et bredere styrkeregister. Gevinstene ved et slikt samarbeid er potensielt betydelige: Det vil både kunne lette byrdene for NATOs medlemmer, for eksempel med hensyn til å opprettholde internasjonale fredsoperasjoner over tid, og det vil kunne gi ytterligere politisk legitimitet for denne typen operasjoner. Det er imidlertid viktig at NATO ikke gjør seg avhengig av partnerlandenes vilje til å delta i internasjonale militære operasjoner. NATO bør alltid opprettholde evnen til på egen hånd å kunne gjennomføre hele spekteret av sine militære oppgaver.

3.2.3 Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE)

OSSEs fremtidige rolle med hensyn til de militære aspektene ved internasjonale fredsoperasjoner er et viktig spørsmål i forhandlingene i OSSE om en europeisk sikkerhetsmodell (se nedenfor). Så langt har OSSEs funksjoner vært rettet inn mot å avverge kriser på et tidlig stadium, samt - gjennom blant annet observatørmisjoner og meglingsvirksomhet - å redusere faren for at latente eller akutte konflikter trappes opp. OSSE har ikke hatt som ambisjon å organisere eller drive militære operasjoner av noen størrelse.

OSSE har i flere år arbeidet med å etablere en «Modell for europeisk sikkerhet i det 21 århundre». Hovedhensikten med denne sikkerhetsmodellen er å utnytte de fortrinnene OSSE har som alleuropeisk sikkerhetsorganisasjon. Det er så langt lagt opp til at dette arbeidet skal sluttføres innen OSSE-toppmøtet høsten 1999. En vesentlig del av arbeidet med sikkerhetsmodellen er å få etablert et gjensidig forsterkende partnerskap mellom alle europeiske og euro-atlantiske sikkerhetsorganisasjoner og deres medlemsstater. I tråd med dette finner det nå sted regelmessige møter mellom OSSE og andre sikkerhetsorganisasjoner. Ikke minst gjelder dette i forholdet OSSE-NATO: Samarbeidet mellom disse organisasjonene er også blitt tilført operative aspekter gjennom håndteringen av situasjonen på Balkan på 1990-tallet.

Et større militært engasjement med en egen OSSE-styrke eller en styrke ledet av OSSE er etter norsk syn verken ønskelig eller realistisk i overskuelig fremtid, ikke minst ut fra ressursmessige hensyn, men også fordi OSSE mangler et militært kommandoapparat og militære staber. Man vil imidlertid ikke utelukke at OSSE kan gjennomføre fredsbevarende operasjoner i liten skala, eller sivile operasjoner med en militær komponent. Norge vil kunne bidra i en slik sammenheng, gitt at politiske og militære avveininger for øvrig tilsier deltagelse.

Som nevnt ovenfor vil OSSE, som en regional organisasjon under FN-paktens kapittel VIII, dessuten i fremtiden kunne gi mandat for internasjonale fredsoperasjoner under FN-paktens kapittel VI. Konfliktforebyggende og fredsbevarende operasjoner, samt observatørmisjoner, vil her stå sentralt.

3.2.4 Den vesteuropeiske union (VEU) og Den europeiske union (EU)

VEU skal, i henhold til sitt ministerrådsvedtak i 1992, kunne gjennomføre humanitære operasjoner, evakueringsoperasjoner, fredsbevarende operasjoner og fredsopprettende operasjoner (de såkalte Petersberg-oppgavene). Siden den gang har det skjedd betydelige fremskritt i arbeidet for å tilføre VEU en operativ militær evne. Særlig NATO har bidratt aktivt til dette, gjennom flere vidtrekkende vedtak på toppmøtet i Brussel i 1994 og utenriksministermøtet i Berlin i 1996. Gjennom å tilby å stille Alliansens militære ressurser til rådighet for VEU-ledete operasjoner, har man unngått faren for ressursødende duplisering og rivalisering mellom den atlantiske og europeiske samarbeidsrammen. Utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI) innenfor NATO, et nært og omfattende samarbeid mellom VEU og NATO, og VEUs nære forhold til EU slik det fremgår av Maastricht-traktaten og Amsterdam-traktaten, har lagt forholdene til rette for at europeerne skal kunne gjennomføre eventuelle fredsoperasjoner i en situasjon der NATO som organisasjon ikke ønsker å engasjere seg direkte.

Utviklingen av ESDI innenfor NATO er basert på prinsippet om «utskillbare, men ikke adskilte» militære kapabiliteter. Dette er igjen knyttet til CJTF-konseptet (se punkt 3.2.2) som vil kunne gi VEU direkte tilgang på mobile hovedkvarter og andre kapabiliteter tilrettelagt for flernasjonale innsatsstyrker. Norges interesser i VEU er sikret gjennom assosieringsavtalen og andre ordninger som gir alle europeiske allierte rett til å delta aktivt i eventuelle VEU-ledete operasjoner, med fulle rettigheter. I operasjoner som gjør bruk av utlånte NATO-ressurser, står VEUs assosierte medlemmer i kraft av sitt NATO-medlemskap enda sterkere både når det gjelder planlegging og gjennomføring.

VEU er i ferd med å opparbeide en viss kapasitet til selv å forberede, planlegge og gjennomføre mindre militære fredsoperasjoner. Imidlertid har VEU, til tross for direkte tilgang på militære ressurser både gjennom et eget styrkeregister (FAWEU - Forces Answerable to the WEU) og gjennom NATO, så langt i første rekke gjennomført internasjonale politioperasjoner og militære operasjoner av høyst begrenset omfang og kompleksitet.

De senere års internasjonale krisehåndtering har klart demonstrert begrensningene i Europas egen handlekraft og militære evne. Blant toneangivende EU-land råder frustrasjon over Europas manglende evne til å materialisere en klarere og mer selvstendig sikkerhetspolitisk profil og rolle, en frustrasjon som har ført til en fornyet debatt om VEUs fremtidige rolle. Det er i første rekke på denne bakgrunn man må vurdere den fransk-britiske Saint-Malo-erklæringen av desember 1998, som understreket behovet for et tettere europeisk forsvarssamarbeid gjennom EU og muligheten for å la hele eller deler av VEU inngå i EU.

Et sannsynlig utviklingsmønster er at VEU som organisasjon nedlegges på kort eller mellomlang sikt. I så fall vil EU trolig overta de overordnede politiske styringsfunksjoner som i dag tilligger VEU, mens NATO fortsatt vil ivareta de viktigste operative militære planleggingsfunksjoner. NATO-toppmøtet i Washington åpnet for et direkte fremtidig samarbeid mellom EU og NATO, og for å stille NATO-ressurser til rådighet for EU-ledede militære operasjoner dersom det skulle bli aktuelt. Regjeringen har, med støtte av et bredt politisk flertall i Norge, signalisert at også vi vil være interessert i å kunne delta med militære styrker i slike eventuelle operasjoner, gitt at det er forenlig med våre NATO-forpliktelser og at de rettigheter for deltagelse som er oppnådd i VEU, kan bli videreført og videreutviklet innenfor en EU-ramme.

Det kan herske liten tvil om at utviklingen av den europeiske dimensjonen av det vestlige forsvarssamarbeidet er svært viktig for Norge, også med hensyn til internasjonale militære operasjoner. Vi vil fortsatt ønske å stille styrker til disposisjon for styrkeregistre knyttet til dette samarbeidet. Dette fordrer at vi fra norsk side har mest mulig politisk innflytelse i de prosesser som angår bruk av og kontroll med disse styrker, og i de prosesser som gjelder europeisk sikkerhetspolitikk generelt. Vi må derfor søke en best mulig tilknytning til disse prosessene, også dersom de vil finne sted innenfor EU-rammen som følge av en eventuell nedleggelse av VEU som organisasjon.

3.2.5 Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS)

Hensikten med NORDCAPS er å erstatte allerede eksisterende nordiske samarbeidsstrukturer på området internasjonale fredsoperasjoner med ett helhetlig system som skal håndtere alle de ulike aspekter ved virksomheten. NORDCAPS skal fungere som et rent koordineringsorgan som ikke vil erstatte de nasjonale beslutningssystemer eller rapporteringsveier. Ved en aktuell operasjon vil det nordiske samarbeidet like fullt omfatte både planleggingen forut for operasjonen, gjennomføringen av operasjonen og arbeidet med evaluering. Det nordiske samarbeidet i SFOR er i realiteten delvis et NORDCAPS-prosjekt, og har allerede gitt samarbeidet betydelig praktisk erfaring.

Formålet med NORDCAPS er å opprette et system der de nordiske land kan identifisere ulike enheter som etter behov kan settes sammen til en fellesnordisk fredsstyrke. Et foreløpig styrkeregister er etablert. Fordelene ved dette systemet vil være særlig store på områder der de nordiske land hver for seg har relativt liten kapasitet. For eksempel vil det kunne være aktuelt å sette sammen et fellesnordisk sanitetskompani med feltsykehus. Potensielt vil også NORDCAPS-landene kunne rotere ansvaret for et operasjonsområde seg imellom, og dermed lette presset på begrensede personellressurser.

Styrkeregisteret for NORDCAPS omfatter enheter fra alle forsvarsgrener. På hærsiden er målsettingen ved behov å kunne stille en felles nordisk fredsbevarende enhet opp til brigadestørrelse. NORDCAPS-samarbeidet åpner for at andre land kan tilknyttes en nordisk enhet i en konkret operasjon, slik tilfelle er i den nordisk-polske brigaden i SFOR. Fellesnordiske bidrag satt sammen innen rammen av NORDCAPS vil kunne være anvendelige i en rekke ulike institusjonelle sammenhenger, både i FN, NATO/PfP og VEU.

NORDCAPS-organisasjonen ledes av en styringsgruppe som er satt sammen av både militære og sivile fagfolk. Det er også opprettet en fagmilitær koordineringsgruppe som har det løpende ansvaret for samarbeidet innenfor NORDCAPS.

3.2.6 The United Nations Stand-by High Readiness Brigade (SHIRBRIG)

SHIRBRIG er en flernasjonal styrke beregnet på fredsbevarende operasjoner under FN-pakten. I utgangspunktet er SHIRBRIG åpen for alle land som er i stand til å stille adekvate bidrag og villige til å påta seg de gjeldende forpliktelser. De deltagende land skal registrere styrkeenheter for deltagelse i SHIRBRIGs operasjoner, og disse blir også oppført i FNs generelle styrkeregister. Styrken er ment å skulle stå til disposisjon for FNs generalsekretær.

SHIRBRIG skal være en såkalt Rapid Deployment Force, med en reaksjonstid på maksimum 30 dager. Den skal ikke forbli i et område over lengre tid, men kunne sikre status quo eller bidra til å stabilisere situasjonen inntil en mer permanent internasjonal styrke er blitt skaffet til veie. Styrken skal ikke være satt inn i mer enn seks måneder av gangen. SHIRBRIG er kun ment å skulle delta i kapittel VI-operasjoner.

Brigaden har hovedkvarter i Danmark, og daglig drift og planlegging foretas av et fast stasjonert Planning Element (PLANELM), der Norge deltar med en offiser. PLANELM vil i tilfelle aktivisering av brigaden utvides til en brigadestab, der flere norske offiserer vil delta.

3.3 Prinsipper for operativ flernasjonalitet

Flernasjonalitet i internasjonale militære operasjoner er i utgangspunktet et gode. Sett fra norsk side er det bare en flernasjonal ramme som i praksis kan ligge til grunn for norske militære operasjoner utenfor eget territorium. Imidlertid må en del forutsetninger være oppfylt for at flernasjonalt operativt samarbeid skal være forsvarlig, ikke minst fra et militærfaglig synspunkt. For en stor del sammenfaller disse forutsetningene med de prinsippene som gjelder for internasjonale militære operasjoner generelt (se punkt 2.6.1-2.6.3). Det er like fullt viktig å understreke de faktorer som må være på plass for at styrker fra forskjellige nasjoner skal kunne være fullt operative, og for at personellets sikkerhet skal kunne ivaretas på en forsvarlig måte.

Den første forutsetningen for flernasjonalitet er at de angjeldende styrker i tilstrekkelig grad er i stand til å operere effektivt sammen for å løse de aktuelle oppgavene. Dette innebærer at styrkene må ha standardiserte - eller i det minste kompatible - prosedyrer for blant annet kommando og kontroll. Deltagerne bør også ha en mest mulig lik militær organisasjonskultur, og dermed en sammenfallende oppfatning av hva som ligger i det gitte mandat og de gitte engasjementsregler i en operasjon. Det ligger i dette at det er mest naturlig for Norge å inngå i flernasjonale militære enheter med «likesinnede land». Jo mer krevende en operasjon er, desto høyere krav bør stilles til interoperabilitet.

Den andre hovedforutsetningen for flernasjonalitet er at kommunikasjonen mellom styrkene må kunne foregå effektivt og uten fare for misforståelser. En må med andre ord ha et felles arbeidsspråk. I NATO-ledede operasjoner vil dette nødvendigvis være engelsk. Engelsk er også arbeidsspråket i for eksempel SHIRBRIG.

Den tredje forutsetningen for flernasjonalitet har å gjøre med størrelsen på enhetene: som hovedregel bør som tidligere nevnt (se punkt 2.6.2) flernasjonale enheter ikke settes sammen med manøverenheter på lavere nivå enn brigadestørrelse, det vil si at en bataljon ordinært vil være den minste nasjonale enhet. Dette er viktig blant annet av hensyn til kommunikasjonsflyt og behovet for klare kommandolinjer.

Disse tre forutsetningene tilsier at det optimale for norske styrker er å delta i flernasjonale enheter sammen med NATO-allierte. I rene fredsopprettende operasjoner, som stiller høye krav til interoperabilitet, militær effektivitet og slagkraft, er det vanskelig å tenke seg andre rammer enn NATO eller en koalisjon av allierte land. Det vil selvsagt fremdeles være mulig, og dessuten også politisk ønskelig, å kunne delta i bredere koalisjoner i operasjoner som er militært sett mindre krevende. For enkelte typer operasjoner, da særskilt observatørmisjoner, konfliktforebyggende misjoner og lette fredsbevarende operasjoner, vil det dessuten ofte kunne være mer hensiktsmessig med for eksempel en FN- enn en NATO-ramme.

En fjerde forutsetning for flernasjonalitet er at man så langt som mulig søker å unngå problemer forbundet med at deltagende land kan ha ulike folkerettslige forpliktelser eller ha ulik forståelse av slike forpliktelser. Problemstillingen kan blant annet være aktuell i forhold til internasjonale avtaler som regulerer bruk av visse våpentyper, for eksempel antipersonellminer. Problemene kan ofte reduseres ved at deltagende stater enes om felles engasjementsregler som tar hensyn til statenes ulike folkerettslige forpliktelser.

Det er selvfølgelig også en forutsetning for å igangsette en flernasjonal operasjon at det hersker enighet mellom de aktuelle land om at en operasjon bør iverksettes. I en fasttømret eller stående flernasjonal styrke vil denne forutsetningen ofte gjelde absolutt, i og med at enkeltland innenfor en slik styrke i mange situasjoner kan hindre at en operasjon blir igangsatt. Alt i alt tilsier dette at Norge i denne typen enheter bør samarbeide med land som deler vårt generelle politiske og internasjonale utsyn i størst mulig grad.

3.4 Del-konklusjon

Internasjonalt samarbeid er og forblir selve fundamentet for vårt engasjement i militære operasjoner utenlands. Et slikt samarbeid er viktig både ut fra et operasjonelt synspunkt og for å oppnå størst mulig legitimitet. Den utvikling i retning av forhåndsinstitusjonalisering av det operative samarbeidet omkring internasjonale militære operasjoner som vi har sett de siste årene, er - gitt at de ovennevnte forutsetninger er oppfylt - et udelt gode som Norge bør støtte opp om. Den militære synergieffekten av et slikt samarbeid, både med hensyn til kvalitet og kvantitet, vil kunne bli betydelig. Det samme vil gjelde de politiske ringvirkninger - for eksempel i retning av å knytte stadig tettere bånd mellom NATO og partnerlandene i PfP. Flernasjonalitet har dessuten også en vesentlig legitimerende virkning i seg selv, hvilket er positivt fra et overordnet utenrikspolitisk synspunkt.