St.meld. nr. 9 (2008-2009)

Perspektivmeldingen 2009

Til innholdsfortegnelse

2 Viktige internasjonale utviklingstrekk

2.1 Innledning

Verdensøkonomien har vokst raskt de siste årene, men veksten er nå i ferd med å bremse kraftig opp, og utsiktene for det nærmeste året er svært usikre. I perioden etter år 2000 har mange framvoksende økonomier og utviklingsland hatt raskere vekst enn industrilandene. Levestandarden har økt markert i alle verdensdeler, og millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom. Samtidig bidrar veksten til økt press på det globale miljøet, jf. kapittel 3. Den raske økonomiske veksten må ses i sammenheng med at flere land er blitt sterkere integrert i den globale økonomien de siste 25 årene, men også med demografiske endringer og endringer i økonomisk politikk som har åpnet for rask teknologisk framgang i flere land.

Verdensøkonomien er inne i en periode kjennetegnet av stadig tettere økonomisk integrasjon mellom land over hele verden – et fenomen som ofte omtales som globalisering. Gradvis økt samkvem mellom ulike geografiske områder har vært et langsiktig utviklingstrekk, og to tidligere perioder peker seg ut med særlig rask endring: Perioden fra midten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig, og perioden etter andre verdenskrig. De siste 25 årene skiller seg ut ved at flere land utenom de tradisjonelle industrilandene har åpnet seg mot verdensøkonomien, og flere av disse landene ser ut til å ha startet på en gradvis innhenting av industrilandenes inntektsnivå.

Globaliseringen endrer tilbud av og etterspørsel etter ulike varer og tjenester og etter innsatsfaktorer som råvarer, kapital og arbeidskraft. Norge påvirkes på samme måte som andre industriland, men vår næringsstruktur og vårt ressursgrunnlag innebærer at vi på enkelte måter skiller oss ut. Av særlig betydning for oss er prisen på olje og gass, metaller, fisk og andre råvarer vi eksporterer. Disse prisene har økt sterkt de siste årene. Samtidig har vi kunnet kjøpet billigere importvarer fra lavkostland som Kina, og i hovedsak er dette varer som i liten grad produseres i Norge. Både høye eksportpriser og lave importpriser har bidratt til å bedre bytteforholdet overfor utlandet. Norsk økonomi påvirkes også av at kapital og arbeidskraft i større grad enn tidligere kan bevege seg over landegrenser – jf. de siste årenes arbeidsinnvandring fra Polen og Baltikum og norske bedrifters etableringer for å drive produksjon i lavkostland. Etter hvert som Norge er blitt en betydelig eksportør av kapital gjennom Statens pensjonsfond – Utland, har også avkastningen på kapital i internasjonale kapitalmarkeder blitt en størrelse med økende betydning for offentlige finanser.

Globaliseringen innebærer at land og områder bindes tettere sammen, og at hendelser ett sted raskt kan forplante seg til andre. Utviklingen i finansielle markeder gjennom den siste tiden gir en kraftfull illustrasjon på dette, og har ført til at de økonomiske utsiktene på kort og mellomlang sikt har svekket seg både for utviklede land og framvoksende økonomier. Dette kapittelet tar opp noen viktige internasjonale utviklingstrekk og hvordan disse påvirker rammebetingelsene for norsk økonomi og norsk økonomisk politikk. Utfordringene og mulighetene dette skaper, vil bli drøftet nærmere i de øvrige kapitlene i meldingen.

2.2 Demografisk og økonomisk utvikling i et langsiktig perspektiv

2.2.1 Befolkningsutvikling

Mens verdens befolkning nesten ikke økte gjennom de første tusen år av vår tidsregning, ble den mer enn tyvedoblet gjennom de neste. Befolkningsveksten skjøt fart fra starten på den industrielle revolusjon, og har vært særlig rask i årene etter andre verdenskrig: Fra 1950 til 2000 økte jordens befolkning med 3,6 milliarder mennesker, eller 140 pst. Befolkningsveksten er nå i ferd med å avta, og fra 2007 til 2050 venter FN at jordens befolkning vil øke fra 6,7 til 9,2 milliarder mennesker, dvs. med 38 pst. Dette er noe sterkere vekst enn i framskrivingene som ble referert i forrige perspektivmelding.

Så å si hele befolkningsveksten fram til 2050 vil komme i det som i dag er utviklingsland. I Afrika ventes befolkningen å dobles, til knapt 2,0 mrd., og befolkningen i Asia ventes å øke med 1,2 mrd. til 5,3 mrd. Europa er den eneste verdensdelen der befolkningen ventes å avta.

  Folkemengde (mill.)Andel av befolkningen eldre enn 60 år (pst.)
  19501975200720501950197520052050
Verden2 5354 0766 6719 1918,18,510,321,8
Industriland8141 0481 2231 24511,715,520,132,6
Minst utviklede land2003588041 7425,64,95,110,3
Øvrige utviklingsland1 5212 6704 6446 2046,56,28,622,9
Afrika2244169651 9985,35,05,210,4
Asia1 4112 3944 0305 2666,76,59,223,7
Europa54867673166412,116,520,634,5
Latin-Amerika1683255727695,66,59,024,3
Nord-Amerika17224333944512,414,616,727,3
Oseania1321344911,110,914,124,8

Kilde: FNs befolkningsframskrivinger 2006, middelalternativet

Fram mot 2050 vil stigende levealder og fallende fruktbarhet føre til at gjennomsnittsalderen for verdens befolkning blir stadig høyere. Aldringen er ujevnt fordelt geografisk. Land som fortsatt har relativt høy fruktbarhet, vil ha en yngre befolkning i 2050 enn andre land. Dette gjelder i hovedsak de minst utviklede landene, som i stor grad ligger i Afrika. Land hvor fallet i fruktbarhet startet tidligere eller har vært kraftigere, vil oppleve en raskere aldring. Dette gjelder industrilandene generelt, særlig Japan og Europa, samt Kina.

Økningen i forsørgelsesbyrde blir sterkest i landene som opplever den raskeste aldringen. Særlig i Japan, Europa og Kina minker andelen personer i yrkesaktiv alder raskt, og i disse landene ventes en absolutt nedgang i antallet personer i yrkesaktiv alder fram mot 2050. I Japan har denne nedgangen allerede startet. I Europa antas den å starte i 2010 og i Kina i 2015. I andre land er økningen i forsørgelsesbyrde mindre sterk, og i de minst utviklede landene antas forsørgelsesbyrden tvert imot å falle fram mot 2050 som følge av en nedgang i andelen barn.

Verden er inne i en periode med høy migrasjon. Både Europa og Nord-Amerika hadde en nettoinnvandring på over 1,5 mill. personer per år i perioden 2000-2005, som er den høyeste nettoinnvandringen siden 1950. I forhold til arbeidsmarkedets størrelse er dagens migrasjonsstrømmer likevel mindre enn under utvandringen fra Europa til den nye verden fram mot første verdenskrig.

Det er vanskelig å lage prognoser for internasjonal migrasjon, siden denne ikke bare påvirkes av økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer, men også av politiske valg i mottakerlandene. FN har i sine befolkningsframskrivinger lagt til grunn at dagens migrasjonsstrømmer i hovedsak videreføres, justert for annonserte endringer i innvandringspolitikk. Dette innebærer at årlig nettoinnvandring til Europa og USA gradvis faller til henholdsvis 800 000 og 1,3 mill. personer per år. Disse anslagene må først og fremst ses som beregningsmessige antagelser for å kunne fordele den globale befolkningsveksten mellom verdens regioner.

2.2.2 Økonomisk utvikling

Grove og svært usikre beregninger antyder at gjennomsnittsinntektene per person på verdensbasis lå 40-50 pst. høyere ved starten av den industrielle revolusjon enn i år null. Gjennom de neste drøyt 200 årene økte gjennomsnittlig inntekt per person med nærmere 900 pst. Den økonomiske veksten har imidlertid vært svært ujevnt fordelt. Storbritannia var tidlig ute, men utover på 1800-tallet kom stadig flere vesteuropeiske land med. I 1870 anslås BNP per innbygger i Vest-Europa å ha blitt nesten 70 pst. høyere enn i 1820. Etter hvert økte velstanden raskt i landene som tok del i den industrielle revolusjon, særlig i USA. Dermed oppsto det betydelige ulikheter mellom de landene som hadde tatt del i industrialiseringen, og de som ikke hadde gjort det.

Figur 2.1 Årlig vekst i verdens kjøpekraftskorrigerte BNP 1951-2009. Prosent

Figur 2.1 Årlig vekst i verdens kjøpekraftskorrigerte BNP 1951-2009. Prosent

Kilde: IMF.

USAs forsprang på resten av verden vokste gjennom de to verdenskrigene og i mellomkrigstiden. I 1950 var BNP per innbygger i USA over 30 pst. høyere enn gjennomsnittet for Vest-Europa, og den amerikanske økonomien var blitt større enn hele Vest-Europas.

Figur 2.2 BNP per innbygger i utvalgte industriland 1870-2003. Kjøpekraftsjusterte 1990-dollar

Figur 2.2 BNP per innbygger i utvalgte industriland 1870-2003. Kjøpekraftsjusterte 1990-dollar

1 Stiplede linjer markerer utbruddet av første og andre verdenskrig, samt oljeprissjokket i 1973

Kilde: Maddison 2003.

Årene 1950-1973 var preget av svært rask vekst kombinert med utjevning mellom industrilandene. Veksten i BNP per innbygger var rask i USA, men enda raskere i de øvrige industrilandene. Særlig Japan gikk inn i en lang periode med svært sterk vekst, og tok inn noe av forspranget til de øvrige industrilandene, jf. figur 2.2.

Den sterke veksten i industrilandene etter andre verdenskrig må dels ses i sammenheng med nedbygging av handelshindre som åpnet for bedre utnytting av relative fortrinn gjennom spesialisering og økt arbeidsdeling. Man høstet også av den raske teknologiske utviklingen. Bretton Woods-systemet bidro dessuten til stabile rammebetingelser gjennom faste valutakurser. Etter hvert som landene gradvis liberaliserte kapitalbevegelser, ble det vanskeligere å opprettholde dette systemet. Fastkurspolitikken ble også uthulet av raskere prisstigning i ankervalutalandet USA enn det mange av de samarbeidende landene likte. Særlig i Tyskland, som hadde erfart hyperinflasjon på 1920-tallet, var det sterke motforestillinger mot den ekspansive penge- og finanspolitikken USA førte.

Den økonomiske veksten avtok brått på 1970-tallet. Sammenbruddet i etterkrigstidens fastkurssystem i 1971, samt to oljeprissjokk, resulterte i økende inflasjon og ubalanser i betalingsbalansen mellom landene. Tiltak for å dempe inflasjonen resulterte i økende arbeidsledighet og langsommere vekst gjennom 1970-tallet og inn på 1980-tallet. Siden midt på 1990-tallet har imidlertid veksten i USA tatt seg opp, og BNP per innbygger har igjen vokst raskere i USA enn i de øvrige industrilandene. Samtidig har også flere utviklingsland vokst raskt siden 1990. Noen av disse landene, særlig Kina og India, ser ut til å ha startet innhentingen av forspranget til industrilandene, jf. omtale i avsnitt 2.4 nedenfor.

2.3 Globalisering av verdensøkonomien

2.3.1 Globalisering av verdensøkonomien – omfang og drivkrefter

Verdensøkonomien er inne i en periode kjennetegnet av raskt økende økonomisk integrasjon mellom land over hele verden – et fenomen som ofte omtales som globalisering. I denne prosessen knyttes de nasjonale markedene tettere sammen. Lavere transaksjonskostnader som følge av teknologisk utvikling og politiske og institusjonelle endringer ligger bak. Denne prosessen pågår både i markeder for varer, tjenester, arbeidskraft, kapital og råvarer.

Økt økonomisk integrasjon er ikke et nytt fenomen, men har i varierende tempo kjennetegnet viktige perioder i verdenshistorien. Den første betydelige globaliseringsepisoden i moderne tid fant sted fra midten av attenhundretallet fram til første verdenskrig. Denne perioden var preget av både industrialisering og økende handel, og mange av dagens industriland la i disse årene den verste fattigdommen bak seg. Globaliseringsprosessen vi i dag er inne i startet i industrilandene rundt 1950, med bl.a. Japans inntreden i verdensøkonomien, og har tiltatt i styrke de siste 25 årene. Siden begynnelsen av 1980-årene er det særlig to store omveltninger som har bidratt til at prosessen har skutt fart. Den ene var Sovjetunionens sammenbrudd ved inngangen til 1990-årene. Som følge av denne omveltningen orienterte land i den tidligere østblokken seg i retning av vestlige land, både politisk og økonomisk. Den andre store omveltningen var at Kina, India og andre framvoksende land valgte å åpne seg mot verden. Sammenliknet med land som har blitt integrert i verdensmarkedet tidligere er disse landene svært befolkningsrike, og de har et lavt inntektsnivå, jf. figur 1.1.

En sentral drivkraft bak globaliseringen er nedbyggingen av nasjonale hindringer mot økonomisk virksomhet over landegrensene. Mange land fører i dag en mer åpen økonomisk politikk enn tidligere, og tollsatser er betydelig redusert. Land som ikke er med i OECD, har i gjennomsnitt halvert tollsatsene i løpet av de siste 20 årene, mens fallet har vært enda mer markert i OECD-området, jf. figur 2.3. I tillegg har en rekke land gjennomført politiske, juridiske og administrative reformer eller inngått avtaler som gjør det billigere og tryggere å investere og drive virksomhet på tvers av landegrenser.

Figur 2.3 Globaliseringsindikatorer

Figur 2.3 Globaliseringsindikatorer

1 Sum av alle lands arbeidsstyrke veid med hvert lands eksport som andel av BNP.

2 Median av gjennomsnittlige bundete tollsatser for OECD og ikke-OECD land

3 Gjennomsnittlige internasjonale fraktpriser per tonn.

4 Pris for tre minutters telefonsamtale London – New York.

5 Gjennomsnittlig inntjening per passasjerkilometer til 2000, deretter prisindeks for internasjonal flytransport for USA.

Kilde: IMF og OECD.

Teknologisk utvikling og det tilhørende fallet i transport- og kommunikasjonskostnader, jf. figur 2.3, har også bidratt sterkt til økt internasjonalt samkvem. Samtidig har teknologisk framgang og utbyggingen av internett i betydelig grad redusert kostnadene ved å behandle og overføre informasjon. Dette har gjort internasjonale transaksjoner og internasjonal handel enklere og billigere. Videre har det blitt lettere å dele opp framstillingen av den enkelte vare i ulike produksjonsprosesser. Globale produksjonskjeder har oppstått der den enkelte arbeidsoppgave blir utført billigst.

Den politiske og teknologiske utviklingen har bidratt til at internasjonal handel med varer og tjenester har vokst betydelig raskere enn den samlede produksjonen. Fra 1980 til i dag har verdenshandelen femdoblet seg. Som andel av verdens samlede BNP har verdenshandelen økt fra 36 pst. i 1980 til 55 pst. i dag. Bedrifter har i økende grad internasjonalisert produksjonen. Ulike land kan spesialisere seg innen ulike deler av et produksjonsforløp og i mindre grad fokusere på å produsere bestemte typer ferdigvarer. Samtidig utføres en rekke tjenester, som bl.a. kundebehandling og IT-programmering, nå på tvers av landegrensene. Også internasjonale kapitalbevegelser har økt raskt. Målt som andel av landenes BNP er beholdningen av brutto internasjonale direkteinvesteringer, porteføljeinvesteringer og utlån om lag tredoblet fra 1975 til 2004. Endelig har det også vært en økning i internasjonal migrasjon de siste årene, jf. avsnitt 2.1 ovenfor. 1

Globaliseringen har gitt økt levestandard både i industriland og utviklingsland og bidratt til å løfte flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom, jf. avsnitt 2.3. Mange land, særlig i Øst-Asia, har opplevd rask økonomisk vekst de siste årene, mens andre land, særlig land i Afrika, har blitt hengende etter. Noe av årsaken til de store forskjellene er ulik grad av deltakelse i det internasjonale økonomiske samkvemmet. Det er godt empirisk belegg for å hevde at økt handel bidrar til raskere økonomisk vekst. 2 Økt handel gir grunnlag for å høste spesialiseringsgevinster og utnytte stordriftsfordeler bedre. Når hjemlige produsenter eksponeres for konkurranse fra utlandet, bidrar dette til økt press for å oppnå kostnadsreduksjon, innovasjon og omstilling. Også økt kapitalmobilitet, særlig ved direkteinvesteringer, bidrar til raskere økonomisk vekst. OECD peker på at økt åpenhet bidrar til mer effektiv allokering av kapital generelt, at direkteinvesteringer åpner for overføringer av kunnskap og teknologi, og at bedrifters mulighet til å etablere virksomhet i flere land bidrar til en mer effektiv internasjonal arbeidsdeling.

Globaliseringen gir store gevinster, men skaper også utfordringer. I de tradisjonelle industrilandene er arbeidsplasser lagt ned som følge av økt konkurranse fra land med lavere lønnskostnad­er, særlig for ufaglært arbeidskraft. Overflytting av arbeidskraft til bedrifter og næringer med høyere lønnsevne er en normal del av endringene i økonomier som vokser. Globalisering kan ha bidratt til at slike endringer har gått raskere de siste årene enn gjennom de foregående tiårene, også i flere tradisjonelle industriland. Det er likevel lite som tyder på at nedbygging av handelshindre og økt internasjonal konkurranse påvirker nivået på samlet sysselsetting på lang sikt.

I hvor stor grad land skal åpne seg mot utlandet og delta i den internasjonale arbeidsdelingen er kilde til politiske motsetninger innen enkelte land. En faktor som spiller inn, er den politiske tyngden til hjemmeproduserende næringer relativt til næringer med eksportpotensial; jo større denne er, desto mindre innstilt vil land ofte være på å bygge ned handelshindre. Men også andre forhold spiller inn, f.eks. landets evne til å fordele gevinster og kostnader ved nedbygging av handelshindre og landets størrelse eller tilgang på naturressurser. Dersom viktige deler av de sosiale velferdsordningene er knyttet til arbeidsplassen, som f.eks. helseforsikring i USA, kan dette være en kilde til motstand mot globalisering sammenliknet med land der det sosiale sikkerhetsnettet anses å være et offentlig ansvar, slik som i de nordiske landene.

2.3.2 Globaliseringens betydning for Norge og andre industriland

Globaliseringen endrer rammebetingelsene både for Norge og for mange av våre tradisjonelle handelspartnere blant industrilandene. Selv om de fleste land tjener på økt internasjonal integrasjon, har virkningene for Norge vært særlig gunstige.

Det globale tilbudet av arbeidskraft øker, og bytteforholdet endres

Fordi utviklingsland og land fra den tidligere østblokken de siste tyve årene i økende grad har tatt del i det internasjonale varebyttet, har det globale tilbudet av arbeidskraft økt, jf. figur 2.3. Industrilandenes økonomier har fått tilgang på denne arbeidskraften dels gjennom kjøp av varer fra disse landene, dels ved at bedrifter har flyttet produksjonen til de aktuelle landene og dels ved arbeidsinnvandring.

Dette har ført til at det globale faktorforholdet er endret, ettersom mengden tilgjengelig kapital ikke har økt tilsvarende. Kapital er blitt en relativt sett knappere innsatsfaktor. En slik endring i faktorforholdet vil isolert sett bidra til at avlønningen av den innsatsfaktoren det blir mindre av, stiger. Kapitaleiernes andel av verdiskapingen øker, mens arbeidstakernes andel reduseres. Siden 1980 har arbeidstakernes andel av faktorinntekten falt i både industrilandene og utviklingslandene. IMF og OECD peker imidlertid på at selv om globalisering er en medvirkende årsak, har antakelig teknologisk endring vært den viktigste drivkraften bak denne utviklingen. 3

Det endrede faktorforholdet bidrar også til lavere relative priser på varer og tjenester som produseres med bruk av mye arbeidskraft. For industriland, som er relativt kapitalintensive i sin produksjon, vil dette føre til en forbedring i bytteforholdet overfor utlandet. En forbedring i bytteforholdet betyr at industriland kan bruke en mindre del av ressursene til konkurranseutsatt verdiskaping og likevel ha samme forbruk som før av varer og tjenest­er som handles internasjonalt.

For Norge har utviklingen i relative priser vært særlig gunstig. Norge er nettoeksportør av varer der etterspørselen har økt kraftig, bl.a. olje og gass, sjøtransport og energiintensive varer, mens vi importerer arbeidsintensive varer som har falt i pris som følge av økt konkurranse.

Figur 2.4 Utvikling i Norges bytteforhold overfor utlandet

Figur 2.4 Utvikling i Norges bytteforhold overfor utlandet

Kilde: Finansdepartementet.

En høyere avkastning på kapital er også i økende grad til fordelaktig for Norges offentlige finanser, siden vi er i ferd med å bygge opp en netto formue i Statens pensjonsfond – Utland. Effekten av globalisering på avkastningen i finansmarkedene er imidlertid ikke entydig. En høy sparerate i enkelte framvoksende økonomier og oljeeksporterende land med preferanse for investeringer i rentebærende papirer, har bidratt til lavere realavkastning på obligasjoner med lang løpetid. For en nærmere drøfting av betydningen av globalisering for den langsiktige avkastningen på kapitalen plassert i internasjonale finansmarkeder, se avsnitt 2.6, samt omtale av den internasjonale finanskrisen i avsnitt 2.2.3.

Arbeidsmarkedet påvirkes

Økonomisk vekst og økt internasjonal økonomisk integrasjon endrer arbeidsdelingen mellom land. Arbeidsintensiv produksjon i de tradisjonelle industrilandene blir stilt overfor økt konkurranse fra land med lavere lønnskostnader. På den annen side vil produksjon og eksport av varer og tjenester som er intensive i bruken av kunnskapskapital, kunne vokse. Samtidig vil høyere inntektsnivå i industriland føre til en vridning i etterspørselen i retning av tjenester som produseres i skjermet sektor.

Dette fører med seg omstillinger for bedrifter og arbeidstakere. En rekke studier peker i retning av at globaliseringen har bidratt til å øke omstillingstakten, men også at teknologiske endringer er en viktigere årsak til denne økningen. Videre vil økt handel kunne påvirke arbeidsmarkedet på kort sikt, men antas å ha liten betydning for samlet sysselsetting i et land på lengre sikt. 4

Omstillinger mellom næringer er på ingen måte noe nytt. Ressursbruken i vareproduksjonen, især i primærnæringer og industrien, har falt betydelig i Norge de siste 100 årene, mens ressursbruken i tjenesteproduksjon har økt kraftig, jf. kapittel 7.

Som nevnt vil økt tilbud av arbeidskraft i det globale markedet på kort og mellomlang sikt bidra til å redusere arbeidstakernes andel av verdiskapingen og øke kapitaleiernes. I tillegg ser det ut til at globaliseringen har bidratt til økte lønnsforskjeller i både industriland og utviklingsland. I utgangspunktet skulle økt tilbud av ufaglært og lavtlønnet arbeidskraft fra utviklingsland føre til lavere lønninger for ufaglært arbeidskraft i industriland og høyere lønninger for ufaglært arbeidskraft i utviklingsland. Dette ville i så fall resultere i økt ulikhet i industrilandene og redusert ulikhet i utviklingslandene. Imidlertid ser det ut til at økt handel resulterer i økte lønnsforskjeller mellom faglært og ufaglært arbeidskraft i både industriland og utviklingsland. En mulig forklaring på dette er at økt handel vanligvis faller sammen med teknologiske endringer som gir økt etterspørsel etter faglært arbeidskraft i utviklingsland. Denne effekten kan forsterkes i land som mottar utenlandske direkteinvesteringer, dersom slike investeringer fører til økt etterspørsel etter faglært arbeidskraft. Analyser fra IMF tyder på at teknologisk endring er den viktigste årsaken til økte lønnsforskjeller i både industriland og utviklingsland, men at globalisering har bidratt til å øke forskjellene i industriland og dempe dem i utviklingsland. 5 Som i industriland generelt tyder analyser av utviklingen i inntektsfordelingen i Norge på at velstandsøkningen har medført litt større inntektsforskjeller, jf. kapittel 6.

For Norge og Vest-Europa generelt har EUs utvidelse østover økt arbeidstilbudet. Arbeidsmobilitet fra de nye EU-landene har vært betydelig og økende siden 1. mai 2004. Det gjenspeiler dels at arbeidsmarkedet i avsenderlandene lenge har vært preget av ubalanser og overskudd på arbeidskraft, dels at migrasjonen er etterspørselssensitiv og sterkt påvirket av relative forskjeller i lønn og sysselsettingsmuligheter. Arbeidsmigrasjonen fra disse landene ventes å avta etter hvert som landene henter inn forskjellen i inntektsnivå. På kort sikt vil nivået på arbeidsmigrasjonen også kunne påvirkes av endringer i konjunktursituasjonen i både avsender- og mottakerland.

Arbeidsmigrasjon mellom land med ulikt inntektsnivå kan medføre at arbeidstakere som innvandrer til høyinntektsland får vesentlig lavere lønn, eller dårligere helse- miljø- og sikkerhetsstandarder, enn allerede etablerte arbeidstakere i høyinntektslandet. Dette omtales ofte som sosial dumping. Regjeringen har vedtatt en handlingsplan mot sosial dumping for å forhindre at dette blir et vedvarende problem i norsk arbeidsliv.

ILO har lansert handlingsplanen « The Decent Work Agenda » for å sikre arbeidstakere et anstendig og produktivt arbeid, herunder et arbeid hvor grunnleggende arbeidsstandarder respekteres og med en lønn det er mulig å leve av. Regjeringen ser «The Decent Work Agenda» som en forlengelse av Regjeringens egen politikk. Norge støtter handlingsplanen med økonomiske bidrag til ILO.

Varierende effekt på prisveksten

Globaliseringen har påvirket prisveksten i OECD-landene på flere måter:

  • Økt import fra lavkostland som Kina og India har bidratt til en markert nedgang i prisveksten på importerte varer og tjenester. Denne utviklingen har vært spesielt tydelig for klær, sko og elektronikk.

  • Økt konkurranse fra lavkostland har ført til at bedrifter i industriland har mindre spillerom for prisøkninger.

  • Sterk inntektsvekst i framvoksende økonomier har gitt økt etterspørsel etter energi og råvarer, og fram til nylig bidratt til økt prisvekst spesielt på disse varene.

Ifølge OECD har globaliseringen gjennom disse kanalene bidratt til lavere prisvekst i OECD-land­ene i en periode etter år 2000. 6 Selv om globaliseringen bidro til å dempe inflasjonen i disse årene, var den ikke den eneste grunnen til at prisveksten var lav. Teknologisk framgang og økt tiltro til sentralbankenes inflasjonsmål er andre faktorer som trolig også bidro. Fra 2007 økte prisveksten globalt, særlig fordi økt etterspørsel førte til økte priser på energi og råvarer. Fra sommeren 2008 har prisveksten gått ned som følge av fallet i energi- og råvareprisene.

Analyser utført av OECD og IMF viser at sammenhengen mellom inflasjon og kapasitetspress i det enkelte land har blitt svakere de siste årene. Når prisveksten i enkeltland i større grad bestemmes av globale faktorer, skaper dette utfordringer for pengepolitikken. Nasjonale endringer i etterspørselen gir mindre inflasjonsutslag, mens global etterspørselsutvikling får større betydning. Det blir dermed vanskeligere å styre inflasjonen nasjonalt.

2.3.3 Finansiell globalisering og den internasjonale finanskrisen

Også i finansmarkedene har lavere transaksjonskostnader som følge av teknologisk utvikling og endrede reguleringer ført til økt integrasjon internasjonalt. Banker og finansinstitusjoner opererer på tvers av landegrenser og regioner, og både låntakere og investorer opererer mer og mer i globale markeder. Rask informasjonsflyt og lave transaksjonskostnader gjør at markedsprisene både i aksje-, valuta- og rentemarkedene i betydelig grad påvirkes over landegrensene.

Siden sommeren 2007 har internasjonale finansmarkeder vært inne i en urolig periode. Uroen tiltok markert i midten av september 2008 etter at den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs. Finanskrisen ventes å medføre betydelig lavere vekst i verdensøkonomien i andre halvdel av 2008 og i 2009. I de tradisjonelle industrilandene vil trolig samlet BNP avta. Også norsk økonomi påvirkes av krisen, jf. nærmere omtale i kapittel 8.

Finansuroen ble utløst av problemer i det amerikanske boliglånsmarkedet, men har spredt seg til de fleste industrilandene og en rekke framvoksende økonomier. Dette har bl.a. bakgrunn i at flere av de samme forholdene som bidro til krisen i USA også var til stede i andre land. Uroen har kommet etter stadig økende ubalanser i verdens­økonomien. USA har hatt store underskudd i både driftsregnskapet mot utlandet og i offentlige budsjetter i flere år. Dette er i stor grad blitt finansiert av asiatiske og råvareeksporterende land, som har hatt store overskudd i sin utenriksøkonomi. En markert oppgang i importen fra Kina og andre lavprisland bidro til lavere prisvekst i OECD-landene etter 2000 og til at styringsrenten ble holdt på et lavt nivå i mange land. Samtidig har den høye sparingen i flere asiatiske og råvareeksporterende land bidratt til at renten på papirer også med lengre løpetider har vært lave. Lave renter og lett tilgang på kreditt har i sin tur stimulert til økt forbruk og opplåning, og til stigende formuespriser i bl.a. bolig- og aksjemarkedet. De lave rentene bidro til at finansinstitusjoner gradvis tok på seg mer risiko og økte belåningsgraden for å øke avkastningen på kapitalen. Samtidig hentet de i økende grad kapital gjennom penge- og kapitalmarkedene i stedet for gjennom innskudd. Det ble dessuten stadig vanligere å refinansiere lån med pant i bolig eller andre realverdier gjennom såkalt verdipapirisering 7 , slik at kredittrisikoen ble spredt på mange investorer. Sammen med utviklingen av markedet for kredittrisikoforsikring og andre finansielle instrumenter bidro dette til at kompleksiteten i finansmarkedene økte. Denne utviklingen skjedde i noen grad parallelt i flere land fordi finansmarkedsreguleringene var relativt like og det pengepolitiske rammeverket ikke var veldig ulikt. USA hadde imidlertid gått lenger enn mange andre land i å tillate finansinstitusjonene å øke eksponeringen og selge nye kompliserte produkter. Mye av kredittveksten i USA fant dessuten sted i den uregulerte finanssektoren. Kredittekspansjonen gikk bra så lenge formuesprisene fortsatte å stige. Da utviklingen i boligmarkedet snudde og misligholdene gikk opp, måtte en rekke banker og finansinstitusjoner ta tap.

Den raske spredningen av uroen hadde også sammenheng med at verdipapirisering og kjøp av amerikanske spareprodukter med pant i boliglån også ble foretatt av finansinstitusjoner utenfor USA, særlig i Europa. Prisene på slike verdipapirer falt, både fordi de underliggende verdiene (boliglånene) falt i verdi, men også fordi tilbudet økte ettersom finansinstitusjoner som hadde tatt tap, søkte å redusere balansen ved å selge verdipapirene i markedet. Dette førte til ytterligere bokførte tap og ytterligere nedsalg, og markedene for en del verdipapirer tørket helt inn. Denne effekten ble forsterket av at internasjonale finansinstitusjoner hadde behov for å redusere sin samlede balanse og derfor også solgte verdipapirer som i utgangspunktet ikke var berørt. Utviklingen gjorde markedene uoversiktlige, og det ble vanskelig å gjennomskue verdien til ulike verdipapirer og hvilke institusjoner som var eksponert mot tap. Dette ledet til en generell mistillit mellom finansinstitusjoner, noe som førte til at bankenes tilgang til finansiering i de internasjonale kapitalmarkedene ble stadig vanskeligere.

En rekke tiltak er lansert og iverksatt for å dempe krisen, både på nasjonalt plan og gjennom koordinerte tiltak. Sentralbanker i en rekke land har tilført ekstra likviditet, og myndigheter har gått inn og reddet store finansinstitusjoner for å sikre videre drift. De store sentralbankene har også iverksatt samordnede tiltak for å tilføre likviditet til banksystemet, og det har vært koordinerte rentenedsettelser. G7-landene og EU-landene har kommet til enighet om prinsipper for nasjonale tiltak for å bidra til stabilitet i banksystemet. Tilslutningen til G7s prinsipper under årsmøtet til Det internasjonale valutafondet (IMF) i oktober 2008 gav disse en global forankring. Finanskrisen har illustrert at internasjonalt integrerte markeder gir behov for internasjonal koordinering av krisetiltak. Utviklingen kan imidlertid tyde på at gjenoppretting av tillit i markedene er krevende og kan ta tid.

Utviklingen det siste året har avdekket svakheter i regulering og tilsyn i flere land. Globalt integrerte finansmarkeder har ført til at problemer ett sted raskt, og gjennom flere kanaler, har spredt seg til å bli et verdensomspennende problem. Stater med svak regulering eller svakt tilsyn øker sårbarheten til hele det globale finansielle systemet. Behovet for økt internasjonalt samarbeid om tilsyn og regulering synes derfor åpenbart. En prosess for å utvikle sterkere internasjonalt samarbeid om dette er startet opp, bl.a. gjennom G20-toppmøtet i Washington DC i november 2008. Som en liten, åpen økonomi har Norge særlig interesser av et velfungerende internasjonalt finansmarked og sterke internasjonale organisasjoner.

Det er ikke realistisk å regne med at en helt vil unngå finansielle kriser i framtiden. Det er imidlertid grunn til å tro at næringen selv har trukket lærdommer fra krisen. Noen observatører har pekt på at dette, sammen med bedre regulering og tilsyn, kan lede til en finansnæring som i årene framover vil ta mindre risiko og benytte mindre kompliserte instrumenter.

2.4 Sosial utvikling: Bedre levekår, også i utviklingsland

Den økonomiske veksten de siste 200 årene har ført til et langt høyere velstandsnivå i industrilandene enn i resten av verden, noe som gjenspeiler seg i forskjeller på en lang rekke levekårsindikatorer. De siste årene har dette i noen grad blitt motvirket av rask vekst i en del utviklingsland og framvoksende økonomier, men det er store forskjeller utviklingslandene imellom.

Statslederne i FNs medlemsland vedtok i 2000 en tusenårserklæring, som blant annet inneholder åtte konkrete mål for arbeidet for en bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse. De fleste av disse målene sikter mot målbare forbedringer i levekår innen 2015. Forbedringene måles mot situasjonen i 1990, slik at de fanger opp utvikling over en periode på 25 år. I 2008-rapporten om tusenårsmålene slår FN fast at det vil være mulig å oppfylle flere av målene innen 2015, men at det også er mange mål som ikke vil bli nådd. Det er dessuten store geografiske ulikheter: Landene sør for Sahara ligger etter på de aller fleste målene, mens landene i Øst-Asia ligger mye bedre an.

Et sentralt mål er å halvere andelen av verdens befolkning som lever i ekstrem fattigdom, definert som å leve for mindre enn 1,25 USD per dag (justert for forskjeller i kjøpekraft). Beløpet tilsvarer det som kreves for å kunne kjøpe tilstrekkelig mat og nødvendighetsartikler til å overleve i 15 av de fattigste landene i verden. Gjennom de siste 25 årene har det funnet sted en klar nedgang i andelen fattige i nesten alle deler av verden. Nye og mer pålitelige tall fra Verdensbanken anslår at 1,4 milliarder mennesker, dvs. om lag 22 pst., levde for mindre enn 1,25 USD i 2005. Dette var en nedgang fra 1,9 milliarder (om lag 43 pst.) i 1981, men er 400 millioner flere enn tidligere anslått. Fra 1990 til 2005 har andelen fattige i utviklingslandene falt fra ca. 42 pst. til 26 pst. Dette skyldes først og fremst den svært positive utviklingen i Asia, mens framskrittene i Afrika sør for Sahara har vært marginale, jf. figur 2.5. Økninen i matvareprisene de siste årene vil gjøre det vanskeligere å nå dette tusenårsmålet, men FN mener likevel at andelen fattige i verden vil kunne halveres innen 2015.

Figur 2.5 Utvikling i levealder, fattigdom, barnedødelighet og analfabetisme

Figur 2.5 Utvikling i levealder, fattigdom, barnedødelighet og analfabetisme

1 Andel av befolkningen som lever på mindre enn 1,25 USD (kjøpekraftsjusterte 2005-dollar) per dag

2 Inkluderer landene i Øst-Europa og Sentral-Asia

3 Dødsfall før fylte 5 år per 1000 levendefødte barn

4 Inkluderer ikke landene i Øst-Europa og Sentral-Asia

5 Andel personer over 15 år som ikke kan lese og skrive

Kilde: UNDP

Mens målet om å redusere fattigdom sikter mot et minimumsnivå for privat forbruk, er andre mål rettet inn mot å bedre levekår som i større grad påvirkes av kvaliteten og tilgjengeligheten til velferdstjenester som helse og utdanning. Også på disse områdene har det vært en viss forbedring. Barnedødeligheten har falt i store deler av verden, særlig om man ser utviklingen over et lengre tidsrom (figur 2.5). Fortsatt er barnedødeligheten imidlertid uakseptabelt høy i mange områder, især i Afrika sør for Sahara. Tusenårsmålet om å redusere dødeligheten blant barn under fem år med to tredjedeler innen 2015 vil ikke bli nådd om ikke raskere framskritt gjøres de neste årene. Også tilgangen på utdanning har blitt bedre, og analfabetismen reduseres. Målet om at barn overalt blir i stand til å fullføre en grunnskoleutdannelse innen 2015 er innen rekkevidde.

Generelt henger utviklingen i levekår nært sammen med økonomisk vekst, men påvirkes også av politiske valg om omfordeling og prioritering av offentlige tjenester. Det er anslått at når BNP per innbygger dobles i et land, blir andelen ekstremt fattige minst halvert. Spedbarnsdødelighet har sterk sammenheng med gjennomsnittlig inntektsnivå. Økt inntekt gir økt robusthet mot sykdom samtidig som det gir større mulighet til å prioritere helsetiltak. Det er derfor ikke overraskende at mye av bedringen i levekår globalt kan føres tilbake til uviklingen i asiatiske land med sterk økonomisk vekst, og da særlig til Kina.

Det siste tiåret har den økonomiske veksten per innbygger vært sterkere i utviklingsland og framvoksende økonomier enn i industriland. Dette har bidratt til en reduksjon av forskjellene i levekår mellom rike og fattige land. Mindre ulikhet er i tråd med utviklingen Brundtlandkommisjonen så for seg for å oppnå en bærekraftig utvikling, hvor alle mennesker skulle få dekket sine grunnleggende behov. Samtidig opplever flere ­utviklingsland og framvoksende økonomier, bl.a. Kina og India, økende forskjeller mellom rike og fattige. Veksten i utviklingsland innebærer også økt press på miljøet. Miljømessige bærekraftutfordringer omtales i kapittel 3.

2.5 Utviklingen i framvoksende økonomier: Kina og India åpner seg mot verden

Den økonomiske veksten i framvoksende økonomier og utviklingsland har tatt seg markert opp de to siste tiårene. Veksten har de siste ti årene vært betydelig høyere i disse landene enn i de tradisjonelle industrilandene, jf. figur 2.1. Justert for forskjeller i kjøpekraft, sto de fire store framvoksende økonomiene Brasil, Russland, India og Kina i 2007 for 21 pst. av verdens samlede produksjon. Utviklingen i Kina og India er av særlig interesse fordi disse to landene til sammen har en tredel av verdens befolkning.

2.5.1 Kina

De siste 30 årene har Kina opplevd en økonomisk vekst som savner sidestykke i historien, både fordi vekstperioden har vært uvanlig lang, og fordi landet er uvanlig stort.

Målt etter markedspriser var Kina i 2007 verdens fjerde største økonomi, omtrent på størrelse med Tyskland. Justert for kjøpekraft var Kina verdens nest største økonomi og utgjorde knapt 11 pst. av den samlede verdensøkonomien.

Den raske produksjonsveksten har gitt en sterk velstandsvekst i Kina. Antallet fattige har falt kraftig. Forventet levealder har økt, og tilgangen på helsetjenester og utdanning har blitt bedre. Samtidig har store ulikheter i materielle kår oppstått, både mellom kinesiske provinser og innad i hver provins.

Figur 2.6 Vekstperioder i noen asiatiske land. BNP i faste priser. Startår = 100

Figur 2.6 Vekstperioder i noen asiatiske land. BNP i faste priser. Startår = 100

Kilde: IMF.

Den økonomiske veksten er en følge av en nærmest fullstendig omlegging av måten den kinesiske økonomien er organisert på. Økonomiske reformer begynte i 1978, med en gradvis overgang fra planøkonomi til markedsøkonomi innad, samtidig med at økonomien ble åpnet mot omverdenen. Kina har imidlertid beholdt sterk styring gjennom omfattende statlig eierskap og reguleringer.

Kina har fulgt en tospors-strategi hvor markeder med frie priser ble introdusert gradvis og parallelt med en fortsatt eksisterende planøkonomi. Først mot slutten av 1990-tallet var fastsettelsen av priser på varer og tjenester overlatt nesten helt til markedet. Samtidig med at planstyringen av økonomien ble avviklet, fikk private aktører muligheten til å etablere produksjonsbedrifter.

Åpningen av markedene mot utenverdenen startet allerede i 1978. Prosessen skjøt fart i løpet av 1990-tallet. Tollbarrierer ble bygd ned, det ble lettere for utenlandske bedrifter å etablere produksjonsvirksomhet i landet, og midt på 1990-tallet ble valutaen gjort konvertibel for transaksjoner med varer og tjenester. En viktig milepæl var Kinas inntreden i Verdens handelsorganisasjon i 2001, men handelsliberaliseringen startet allerede før medlemskap var aktuelt og har fortsatt etterpå.

To faktorer er særlig viktige for å forklare den sterke veksten i Kina: For det første har Kina opprettholdt en svært høy sparing som har muliggjort en tilsvarende høy investeringstakt uten lånebehov i utlandet. Rask oppgang i realkapitalbeholdningen forklarer om lag halvparten av den økonomiske veksten. For det andre har Kina hatt en relativt høy produktivitetsvekst i hele perioden etter 1978. Dette skyldes dels økt produktivitet innen ulike næringer og dels at arbeidskraft og kapital har blitt flyttet fra landbruket til mer produktive næringer. I tillegg til disse to faktorene har Kina hatt et visst positivt bidrag fra økende sysselsetting, som henger sammen med at den voksne befolkningen har økt i perioden 1978-2007.

Overgangen fra plan til marked har gitt en mer produktiv utnyttelse av ressursene. Denne overgangen er ennå ikke fullført. OECD har pekt på en rekke områder hvor det fortsatt er rom for reformer. Videre peker OECD på utfordringene myndighetene har med å sørge for en stabil økonomisk utvikling med dagens valutaregime. 8

Den økonomiske veksten har også skapt nye utfordringer, i form av økte ulikheter og betydelige miljøødeleggelser, som det nå er økende oppmerksomhet om i Kina.

Kina står også overfor en stor demografisk overgang. Landet har den raskest aldrende befolkningen i verden. Dette skyldes bl.a. lave fødselstall som følge av ettbarnspolitikken som ble innført i 1979. Andelen av befolkningen over 60 år har økt jevnt siden begynnelsen av 1980-tallet. Imidlertid har andelen av befolkningen i arbeidsdyktig alder også økt i denne perioden, men trenden snur i 2010. Fra da av vil andelen voksne synke, mens andelen eldre vil fortsette å øke, til 20 pst. av befolkningen i 2025. FN anslår at antallet voksne kinesere vil begynne å falle mellom 2015 og 2020, mens det samlede folketallet vil begynne å falle fra slutten av 2030-tallet.

Det er også usikkerhet knyttet til den videre politiske utviklingen i Kina. Mens landene i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen gjennomførte store politiske reformer samtidig med de økonomiske, har Kinas politiske reformer vært mindre vidtrekkende enn de økonomiske. Enten Kina får et flerpartisystem etter vestlig modell eller ei, vil den politiske utviklingen ha stor betydning for rammevilkårene for kinesisk økonomi.

Kina er fremdeles et relativt fattig land. Justert for forskjeller i kjøpekraft tilsvarte BNP per innbygger om lag 5 300 USD i Kina i 2007. Dette var om lag 12 pst. av nivået i USA. Vel så illustrerende er det at Tyskland, med 82 millioner innbyggere, i 2007 produserte varer og tjenester verdt nesten like mye i markedspriser som Kina med sine 1,3 milliarder innbyggere. Kina må vokse raskere enn de rike landene i mange år for å nå samme inntektsnivå per innbygger. En slik utvikling vil innebære store utfordringer for miljøet, både lokalt og globalt, jf. kapittel 3.

2.5.2 India

Med sin store befolkning og raske økonomiske vekst de to siste tiårene har India blitt en av verdens største økonomier. Målt etter markedspriser var India i 2007 verdens tolvte største økonomi, noe mindre enn Spania. Justert for kjøpekraft var India verdens femte største økonomi og sto for drøyt 4 pst. av den samlede verdensøkonomien.

Indias framgang skyldes i hovedsak de økonomiske reformene som ble iverksatt fra midten av 1980-tallet. Blant annet har India åpnet opp sine markeder for internasjonal handel og liberalisert lovgivningen for utenlandske direkteinvesteringer.

De økonomiske reformene har bidratt til økt veksttakt. Gjennomsnittlig BNP-vekst fra 1950 og fram til iverksetting av reformene på 1980-tallet var om lag 3½ pst. per år. Deretter har den gjennomsnittlige veksten vært på drøyt 6 pst., jf. figur 2.7. Særlig har økningen vært sterk fra midten av 1990-tallet. De tre siste årene har den gjennomsnittlige BNP-veksten vært på hele 9 pst. Det er imidlertid store forskjeller i vekstratene i forskjellige deler av økonomien. Særlig er veksten betydelig lavere i landbruket, der over 50 pst. av befolkningen er sysselsatt. Det er også en relativt liten andel av Indias befolkning som har tatt del i den økonomiske veksten, som i hovedsak har foregått innenfor tjenestesektorer. Landet har derfor fremdeles et stort fattigdomsproblem.

Figur 2.7 Utvikling i årlig BNP-vekst i India, 
 1951-2007. Prosent

Figur 2.7 Utvikling i årlig BNP-vekst i India, 1951-2007. Prosent

Kilde: Ecowin.

I motsetning til i Kina, hvor eksport av industrivarer har vært den viktigste vekstdriveren, har Indias påvirkning på verdens markeder vært mest tydelig innen tjenestesektoren. Eksporten av IT-programmeringstjenester og andre tjenester relatert til informasjonsteknologi ble mer enn syvdoblet fra 2000 til 2006. Den raske veksten i tjenesteeksport må ses på bakgrunn av at India har et stort antall høyt utdannede personer, samt at mange indere behersker engelsk og derfor lettere kan selge ulike tjenester til engelsktalende land.

Industrien i India har hatt en mye svakere utvikling, og eksport av industrivarer har så langt vært moderat. I 2006 var Indias andel av verdens eksport av industrivarer kun 0,9 pst. Det plasserer India på en 28. plass internasjonalt. Mens tjenestesektoren i India står for om lag 55 pst. av BNP, står industrisektoren for kun 27 pst. India kan dermed ha et stort potensial når det gjelder å bygge ut sin industrisektor. Økt aktivitet i denne sektoren er viktig for å kunne inkludere større deler av befolkningen i den økonomiske veksten. I motsetning til den eksportrettede tjenestesektoren, hvor det kreves relativt høy kompetanse, kan industrinæringen sysselsette folk som ellers kunne arbeide i jordbruket.

Indias økonomi står overfor en rekke utfordringer hvis man skal klare å opprettholde høy og bærekraftig vekst framover. OECD peker på at India har en svært streng arbeidslovgiving som fører til høye arbeidskraftkostnader. På grunn av dette drar India i liten grad nytte av sitt komparative fortrinn på tilgang av arbeidskraft. For å sysselsette den økte arbeidsstyrken framover må utdanningssystemet styrkes. Indias infrastruktur må også forbedres, og det må gjennomføres tiltak som fremmer økt produktivitet i jordbruket. 9

2.6 Utviklingen i EU: Tettere union med flere medlemmer

I tiden etter andre verdenskrig har landene i Europa blitt stadig tettere økonomisk integrert. Gjennom gradvis nedbygging av ulike administrative barrierer er EU-landenes markeder for varer, tjenester, personer og kapital blitt tett integrert. Integrasjonen av de europeiske landene skiller seg fra globalisering slik den er beskrevet tidligere i dette kapittelet, ved at det ikke er så store økonomiske forskjeller mellom de fattige og de rike landene. Landene er også tettere integrert, noe som er særlig synlig på arbeidsmarkedet.

Kimen til EU var Det europeiske kull- og stålfellesskap fra 1952, som omfattet seks land. EU består etter siste utvidelse 1. januar 2007 av 27 land. Den økte integrasjonen mellom landene har gitt økonomiske gevinster i form av økt vekst og flere arbeidsplasser. Utviklingen av EU har også ført til endrede rammebetingelser for norsk økonomi. Gjennom EØS-avtalen er vi en del av EUs indre marked, og som en del av dette følger Norge mange av de samme reglene og bestemmelsene som EUs medlemsland.

Den økte integrasjonen har bidratt til kraftig vekst i vare- og tjenestehandelen innad i EU. Handelen med varer mellom de landene som var medlem før 2004 (EU15), som andel av BNP, økte gjennom store deler av 1990-tallet, men har deretter flatet ut, jf. figur 2.8. Det antas at forberedelsene til deltakelse i det indre marked bidro til å øke handelen mellom de nye medlemslandene fra 2004 og 2007 (EU12) og EU15 allerede før tiltredelsen, og handelen har økt siden begynnelsen av 1990-tallet. Nedbygging av ulike nasjonale hindre mot import av tjenester har de siste årene bidratt til en økning i tjenestehandelen innad i EU. Den tettere sammenknytningen av markedene har ført til at prisforskjellene på varer og tjenester mellom EU-landene har blitt mindre.

Figur 2.8 Eksport av varer og tjenester, prosent av BNP

Figur 2.8 Eksport av varer og tjenester, prosent av BNP

1 Eksport fra de 12 nye EU-landene til de 15 gamle, i prosent av EU12-landenes BNP.

2 I prosent av EU15-landenes BNP

Kilde: OECD

2.6.1 EU-utvidelsen i 2004 og 2007

Den 1. mai 2004 og 1. januar 2007 ble EU utvidet med henholdsvis ti og to land. De nye landene skiller seg fra de gamle landene når det gjelder økonomi, politikk og samfunnsliv. Utvidelsen har skapt behov for organisatoriske reformer for å sikre at samarbeidet fungerer effektivt.

Medlemskapet i EU har hatt stor økonomisk betydning for de nye medlemslandene, bl.a. ved å bidra til økt makroøkonomisk stabilitet. Inflasjonen og rentenivået i de nye EU-landene er blitt mer lik nivåene i EU15. Den økonomiske veksten har i gjennomsnitt vært klart raskere i de nye medlemslandene. Veksten har vært spesielt rask i de landene som hadde lavest inntektsnivå i utgangspunktet. Den tettere økonomiske integrasjonen har ført til at kapital flyttes fra regioner med relativ lav avkastning på kapital til regioner med relativ høy avkastning. Utvidelsen har ført til at personer fra EU12 enklere kan arbeide i andre EØS-land, jf. omtalen under.

2.6.2 Migrasjon til EU og innad i EU

Arbeidsinnvandring innad i EU er et viktig utviklingstrekk og har økt etter utvidelsene av EU i 2004 og 2007. En mobil arbeidsstyrke innad i EU reduserer presset i områder med høy ledighet og bidrar til å spre kompetanse på tvers av landegrenser.

Fri bevegelse av personer var ett av de mest sensitive politiske temaene i forbindelse med utvidelsene, og mange EU15-land innførte overgangsordninger for å begrense innvandringen. I de fleste av landene i EU15 er innvandringen fra EU12 mindre enn innvandringen fra andre EU15-land, og mye mindre enn innvandringen fra land utenfor EU. Tall fra Eurostat viser at 40 pst. av immigrantene som slo seg ned i et EU-land i 2006, var innbyggere fra andre EU-land.

Figur 2.9 Utlendinger fra EU i EU15-landene og Norge som andel av den innenlandske voksne befolkning etter statsborgerskap, 2006. Prosent1

Figur 2.9 Utlendinger fra EU i EU15-landene og Norge som andel av den innenlandske voksne befolkning etter statsborgerskap, 2006. Prosent1

1 Tall for innvandring fra Bulgaria og Romania til Irland mengles, grunnet lite utvalg.

Kilde: Europakommisjonen og Statistisk sentralbyrå.

Europa er også et viktig mål for emigranter fra ikke-europeiske land, jf. figur 2.10. Gjennom nesten hele 1800-tallet og store deler av 1900-tallet var det nettoutvandring fra de fleste europeiske land. Sør-Europa har siden 1990-tallet fått en viktigere rolle som mottakerland og er nå i ferd med å få flere innvandrere i forhold til folketallet enn tradisjonelle immigrasjonsland som Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

Etter andre verdenskrig var det høye fødselstall i Europa. Fødselsratene har siden falt og arbeidsstyrken er aldrende. I mange EU-land er det størrelsen på innvandringen som avgjør om det er befolkningsvekst. Beregninger fra Europakommisjonen viser at de fleste EU-land ville oppleve en nedgang i arbeidsstyrken uten innvandring, og nedgangen vil være spesielt stor i perioden 2025-2050. For enkelte land vil nedgangen være opp mot 35 pst.

Figur 2.10 Nettoinnvandring (innvandring minus utvandring) i EU27. Tusen personer

Figur 2.10 Nettoinnvandring (innvandring minus utvandring) i EU27. Tusen personer

Kilde: Eurostat og SSB

2.6.3 Den europeiske integrasjonens betydning for Norge

Gjennom EØS-avtalen er Norges politiske handlingsrom sterkt påvirket av de beslutninger som tas i EU. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 og omfatter nå 27 EU-land samt EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge. EØS-avtalen gir et felles regelverk for handel og økonomiske forbindelser. På de områder EØS-avtalen omfatter, skal EØS-borgere og -bedrifter behandles på lik linje med EU-medlemmene.

EU er Norges viktigste handelspartner. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked. Med unntak av landbrukssektoren og fiskerisektoren gir EØS-avtalen norsk næringsliv tilnærmet like konkurransevilkår som næringslivet i EU på Norges viktigste marked. Avtalen forbyr antidumpingtiltak og straffetoll mot industrivarer. Når EØS-landenes økonomier knyttes stadig tettere sammen, er ensartede konkurranseregler som overvåkes og håndheves likt i hele EØS-området, av stor betydning. Et velfungerende indre marked tjener norske økonomiske interesser. Norske bedrifter er avhengige av at regelverket innenfor EØS fungerer tilfredsstillende og bidrar til stabilitet og vekst i Norges eksportmarkeder.

Også for Norge har EUs utvidelse økt arbeidstilbudet fra de nye EU-landene etter 1. mai 2004. Den økende tilgangen på arbeidskraft fra nye medlemsland gjenspeiler dels at arbeidsmarkedene i avsenderlandene lenge har vært preget av ubalanser og overskudd på arbeidskraft, dels at migrasjonen er etterspørselssensitiv og sterkt påvirket av relative forskjeller i lønnsnivå og sysselsettingsmuligheter. Det er ventet at arbeidsmigrasjonen fra disse landene vil avta etter hvert som landene henter inn forskjellen i inntektsnivå, jf. omtale i kapittel 2.2.2.

2.6.4 Utviklingstrekk framover

Det er litt over 50 år siden Roma-traktaten ble undertegnet. Traktaten satte mål om en stadig tettere union og etablerte de fire friheter. Det indre marked omfatter nå 500 millioner innbyggere. EU er verdens største eksportør, og samlet BNP overstiger BNP i USA. Det er for tiden tre offisielle søkerland til EU; Kroatia, Makedonia og Tyrkia. Til sammen har disse tre landene om lag 80 millioner innbyggere.

I årene som kommer vil trolig flere EU-land ta i bruk euro som betalingsmiddel. På EU-toppmøtet i juni 2008 ble det besluttet at Slovakia kan innføre euro fra 1. januar 2009. Andre mulige utviklingstrekk er at det kan bli sterkerer koordinering av skatteordningene og finanspolitikken mellom EUs medlemsland.

Unionen har imidlertid møtt politiske utfordringer de siste årene. Etter avvisningen av Forfatningstraktaten ble traktaten skrevet om og godkjent som Lisboatraktaten. Alle medlemslandene må ratifisere den før den kan tre i kraft. Irland stemte imidlertid nei til traktaten ved folkeavstemningen i juni 2008.

2.7 Utviklingen i internasjonale energi- og råvaremarkeder

Den norske staten får hvert år store inntekter fra petroleumsvirksomheten. Hittil har utviklingen i produksjon og pris på råolje vært særlig viktig, men i årene framover vil gass stå for en stadig økende andel av produksjonen på den norske sokkelen. Samtidig er det økende bevissthet om og bekymring for de menneskeskapte klimaendringene. En ambisiøs klimaavtale, i tråd med det Regjeringen ønsker, kan påvirke etterspørselen etter olje og gass og radikalt endre lønnsomheten for fornybare energikilder. En nærmere beskrivelse av klimautfordringen, behovet for utslippsreduksjoner og Regjeringens klimapolitikk er gitt i kapittel 3.

2.7.1 Oljemarkedet

Om lag 35 pst. av den globale energietterspørselen dekkes av olje. Oljeprisen har variert betydelig over tid, jf. figur 2.11. Bortsett fra helt tidlig i oljealderen, har de største utslagene i oljeprisen kommet etter 1970. Særlig store endringer har gjerne hatt sammenheng med geopolitiske forhold som har påvirket tilbudet av olje. Oppgangen i oljeprisen de senere årene skyldes imidlertid i stor grad den sterke veksten i verdensøkonomien, som har gitt økt etterspørsel etter olje. Oljeprisen var i store deler av 2008 på et historisk høyt nivå, og var notert helt opp mot 145 USD per fat, tilsvarende 740 kroner på det høyeste i juli. Problemene i finansmarkedene og svakere utsikter for verdensøkonomien bidro til et kraftig fall høsten 2008. Rundt 20. november 2008 var spotprisen på nordsjøolje under 50 USD per fat, tilsvarende i underkant av 350 kroner. Oljeprisen var da på sitt laveste nivå siden 2005, målt i USD.

Figur 2.11 Råoljepris. Faste 2008-kroner per fat. Årsgjennomsnitt

Figur 2.11 Råoljepris. Faste 2008-kroner per fat. Årsgjennomsnitt

1 Gjennomsnitt t.o.m. 14. november 2008.

Kilde: Thomson Reuters og Finansdepartementet.

Etterspørselen etter olje avhenger i første rekke av veksten i verdensøkonomien, men muligheter for å erstatte olje med andre energibærere, utviklingen i energieffektivitet og utviklingen i prisen på olje sammenliknet med prisen på andre energibærere har også betydning.

Tidligere var det særlig de industrialiserte landene i Nord-Amerika, Japan og Europa som bidro til veksten i etterspørselen etter olje. Framvoksende markeder i Asia har de siste tiårene stått for en økende andel. Kinas andel har økt markert de senere årene og utgjør nå 9 pst. av samlet etterspørsel, jf. figur 2.12. The International Energy Agency (IEA) anslår i World Energy Outlook 2008 at over 80 pst. av veksten i oljeetterspørselen fram mot 2030 vil komme fra Kina, India og Midt-Østen.

Veksten i den globale etterspørselen etter olje og annen energi har de siste tiårene vært klart lavere enn veksten i BNP. Dette avspeiler både at produksjonen blir mer energieffektiv som følge av bedre og nyere produksjonsmetoder, og at sammensetningen i verdens BNP vris fra energiintensiv industri til annen industri og tjenesteyting. En høy oljepris kan gi redusert etterspørsel etter olje både ved at veksten i verdensøkonomien vil bli negativt påvirket og ved at sluttforbrukere erstatter olje med andre energibærere. Verdensøkonomien er imidlertid i dag mindre avhengig av olje enn i 1970- og 1980-årene, og virkningen av høy oljepris på veksten er derfor også mindre. Over halvparten av dagens oljeetterspørsel er fra transportsektoren, der det på mellomlang sikt ikke er opplagte alternativer til oljeprodukter. Elektrisitetsproduksjonen er i dag i liten grad basert på olje.

Det framtidige tilbudet av råolje avhenger av tilgangen på oljeressurser, oljepris, teknologi, finansielle forhold og ikke minst politiske forhold. IEA med flere har anslått at rundt 20 pst. av de utvinnbare ressursene i verden er hentet ut fram til nå, og at størrelsen på ressursene ikke vil være en begrensende faktor for oljeproduksjonen de nærmeste tiårene. En betydelig del av de gjenværende ressursene er kontrollert av OPEC-land, som dermed vil ha stor innflytelse på det framtidige oljetilbudet.

Figur 2.12 Produksjon og etterspørsel etter olje

Figur 2.12 Produksjon og etterspørsel etter olje

Kilde: International Energy Agency: World Energy Outlook 2008-referansealternativ og Finansdepartementet.

Utenfor OPEC er det oljereserver i bl.a. Russland, Afrika og i Latin-Amerika. De senere årene har lete- og produksjonskostnadene per fat vært økende, og oljeselskapene har vært forsiktige med å investere i ny produksjonskapasitet. Svakere vekstutsikter for verdensøkonomien de nærmeste årene og den kraftige nedgangen i oljeprisen høsten 2008 kan også medføre at flere prosjekter blir utsatt. Oppjusterte forventninger om oljeprisen på lang sikt kan imidlertid gi økte investeringer og økt produksjon.

IEA legger i World Energy Outlook 2008 til grunn at om lag en tredjedel av økningen i tilbudet av flytende energibærere de nærmeste 20 årene vil komme fra ikke-konvensjonelle ressurser som tungolje, oljesand og flytende gassfraksjoner (Gas to Liquids), biodrivstoff ikke inkludert. Ikke-konvensjonelle ressurser er langt mer kostnadskrevende å bringe til markedet enn konvensjonell olje. Andelen biodrivstoff i veitransport forutsettes å øke fra om lag 1,5 pst. i 2006 til om lag 5 pst. dersom det ikke innføres nye klimatiltak. Nye klimatiltak vil kunne medføre en betydelig høyere vekst i bruk av biodrivstoff. I EUs forslag til fornybardirektiv, er det foreslått at 10 pst. av energibehovet til transport skal dekkes fra fornybare kilder innen 2020. USA har besluttet at anvendelsen av biodrivstoffer skal femdobles innen 2022.

Det er imidlertid fortsatt usikkert hvor stort potensial som ligger i biodrivstoff. Dagens bioetanol og biodiesel betegnes som førstegenerasjons biodrivstoff og produseres av olje-, sukker- eller stivelsesrike råvarer. Produksjonen av denne typen biodrivstoff er generelt meget arealkrevende og kan ha betydelige negative miljøkonsekvenser. Såkalt annengenerasjons biodrivstoff, der produksjonen kan baseres på bl.a. avfallsfraksjoner og celluloseholdig biomasse, er også arealkrevende, men forventes å ha mindre negative virkninger på miljøet. En mer utførlig omtale av dette er gitt i kapittel 3. Utviklingen av annengenerasjons biodrivstoff er imidlertid ennå i en tidlig fase. Analyser fra IEA og andre indikerer muligheter for drivverdig produksjon framover, men betydelige volumer biodrivstoffer til konkurransedyktige priser forutsetter at teknologiske hindre overvinnes.

Kostnadene ved å øke oljeproduksjonen (marginalkostnadene) varierer betydelig mellom ulike prosjekter i verden. Forventninger om utviklingen i oljeprisen vil derfor være avgjørende for hvilke prosjekter som settes i gang. Utvinningskostnadene for oljesand og tungolje kan gi indikasjoner på marginalkostnadene, selv om kostnadene for utvinning av konvensjonell olje i OPEC-området ligger betydelig lavere. IEA anslår at kostnadene knyttet til utvinning av olje fra disse kildene nå ligger fra vel 40 USD til rundt 80 USD per fat. Slike anslag er imidlertid svært usikre. Det er naturlig å tenke seg at marginalkostnadene over tid vil være retningsgivende for prisutviklingen. Press i oljeindustrien og en markert oppgang i prisene på viktige innsatsvarer som stål og andre råvarer, har trolig bidratt til å drive opp kostnadsnivået den senere tiden.

Etter hvert som det etableres økt kapasitet i leverandørindustrien, vil kostnadene kunne falle noe tilbake. Lavere råvarepriser som følge av svakere vekst i verdensøkonomien kan gi lavere kostnader knyttet til nye investeringer i oljeprosjekter.

På noe lengre sikt må en imidlertid regne med at marginalkostnadene vil stige, etter hvert som mer kostnadskrevende ressurser må utvinnes. IEA legger i World Energy Outlook 2008 til grunn at oljeprisen vil stige til over 120 2007-USD per fat i 2030, en kraftig oppjustering fra i underkant av 65 USD per fat i fjorårets rapport. Oppjusteringen av prisbanen har sammenheng med utviklingen i fremtidsprisene for levering av olje, samt at IEA har oppjustert utsiktene for kostnadsutviklingen ved oljeutvinning. IEA understrekker samtidig at kostnadene ved oljeutvinning og prisene for olje framover er mer usikre enn noen gang tidligere. Denne observasjonen understøttes av det kraftige fallet i oljeprisene rundt tidspunktet for publisering av IEAs rapport.

Når man ser langt fram i tid, er det svært mange forhold som kan endre seg fra i dag. Geopolitiske forhold, OPECs politikk, teknologisk framgang, åpning av nye områder mv. kan endre energibildet og vurderinger av prisutviklingen for bl.a. olje. De store endringene i forutsetningene om langsiktig oljepris det siste året fra bl.a. IEA understøtter denne usikkerheten. Finansdepartementet legger til grunn en langsiktig oljepris som er lavere enn lagt til grunn av IEA i World Energy Outlook 2008. Det er i denne meldingen lagt til grunn en langsiktig oljepris på 400 2009-kroner per fat fra og med 2010, noe som vil tilsvare om lag 65 USD ved en dollarkurs rundt 6 kroner. I denne meldingen ser en også på alternative oljeprisbaner der oljeprisen ligger på henholdsvis 500, 300 og 200 2009-kroner fra og med 2014.

2.7.2 Gassmarkedet

Om noen år vil Norges inntekter fra gassproduksjon overstige inntektene fra oljeproduksjon. Hovedmarkedene for norsk gass er Tyskland, Italia og Storbritannia. Dette er tett befolkede områder med en velutviklet infrastruktur for distribusjon av gass. Tyskland, Italia og Storbritannia står alene for over halvparten av Europas forbruk av gass. Det europeiske gassforbruket har gått markert opp de siste tiårene. I perioden 1990 – 2006 økte gassforbruket i OECD-Europa med 74 pst. ifølge IEA, mens det totale energiforbruket i OECD-Europa økte med 16 pst. i samme periode. Gass har dermed erstattet andre energibærere, i hovedsak kull og olje, i perioden. I årene 2005-2007 bidro imidlertid milde vintre til at det europeiske forbruket av gass gikk ned. Framover ventes etterspørselen etter gass fra kraftsektoren og husholdningene å øke.

Gass dekket i 2006 21 pst. av den globale energietterspørselen, opp fra 17 pst. i 1980. Ifølge IEA vil andelen kunne gå svakt opp fram til 2030. Produksjon av naturgass anslås særlig å øke i Midt-Østen, Afrika, Russland og Latin-Amerika. I Europa anslås produksjonen derimot å gå ned. De europeiske gassmarkeder blir hovedsakelig forsynt med gass fra Russland, Norge, Storbritannia, Nederland og Algerie.

Produksjon av gass i OECD-Europa har falt siden 2000. Gassproduksjonen i Norge er imidlertid i sterk vekst, og eksporten av naturgass antas å øke fra et nivå på 90 mrd. Sm3 i 2007 til mellom 125 og 140 mrd. Sm3 rundt 2020. Norge er allerede i dag en av verdens største gassprodusenter.

Prisen på norsk gass har tradisjonelt vært knyttet til oljeprisen gjennom kontrakter som er indeksert mot oljeprisutviklingen med et visst tidsetterslep. Ettersom markedene for naturgass er mer regionale enn oljemarkedene, har imidlertid variasjonene i naturgassprisen i Europa i perioder avveket fra variasjonene i råoljeprisen. Noe av gassen som eksporteres fra norsk sokkel, selges også i spotmarkedet i Storbritannia. Spotprisen på gass i Storbritannia har de siste årene fulgt de oljeindekserte gassprisene forholdsvis tett. Oppgangen i oljeprisen den siste tiden har derfor bidratt til at også gassprisene har steget markert. Med fortsatt oljeindeksering i gassprisene vil gassprisene også framover i stor grad følge utviklingen i oljeprisen.

Olje og gass har imidlertid forskjellige anvendelser og konkurrerer mot ulike alternative energikilder. Mens olje er dominerende innen transportsektoren, benyttes gass for en stor del i stasjonær forbrenning som et alternativ til bl.a. kull. De ulike anvendelsene av olje og gass gjør også at man ikke kan ta for gitt at gassprisen i årene framover vil følge oljeprisen i like stor grad som tidligere. Gass er et nært substitutt til kull i bl.a. elektrisitetsproduksjon, og det er ikke urimelig å anta at gassprisene over tid i økende grad også vil kunne påvirkes av prisen på kull. Økt tilbud av gass i flytende form, LNG, vil videre bidra til at gassmarkedet blir mer globalt, og at konkurransen i gassmarkedet øker. Disse forholdene kan isolert sett trekke i retning av relativt sett lavere gasspriser framover enn oljeprisutviklingen skulle tilsi. På den annen side har naturgass klare miljømessige fortrinn sammenliknet med både olje og kull, noe som trekker i retning av at etterspørselen vil vris mot gass. Statistisk sentralbyrå har gjennomført beregninger som viser at en global CO2 -pris isolert sett kan gi økt etterspørsel etter og høyere priser på gass. Virkningen på oljeprisen som følge av en global pris på CO2 -utslipp vil i utgangspunktet være negativ. Statistisk sentralbyrå peker imidlertid på at en slik negativ impuls på produsentprisene på olje vil kunne motvirkes av at OPEC svarer med å redusere oljeproduksjonen.

I denne meldingen legges det til grunn at prisen på naturgass vil ligge på rundt 1,75 kroner per Sm3 fra og med 2010 målt i faste 2009-kroner.

Figur 2.13 Eksportpriser. Årsgjennomsnitt

Figur 2.13 Eksportpriser. Årsgjennomsnitt

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.7.3 Andre råvaremarkeder

Prisene på råvarer svinger kraftig, jf. figur 2.14. Gjennom perioden 2005 til sommeren 2008 steg The Economists prisindeks for råvarer, som inkluderer metaller, mat og andre jordbruksprodukter, i takt med den sterke veksten i verdensøkonomien og oppgangen i oljeprisene. Vi må helt til­bake til slutten av 1980-årene for å finne like høye realpriser på mat på verdensmarkedet som i sommer.

Økt etterspørsel etter mat fra husholdninger som løftes ut av fattigdom, har vært en viktig drivkraft bak veksten i matvareprisene de siste årene. Prisene ble imidlertid også påvirket av bl.a. tørke og dårlig vekstforhold i Nord-Amerika, Europa og Australia. I tillegg har økt produksjon av biodrivstoff lagt beslag på matjord. Teknologisk framgang vil føre til økt arealeffektivitet i produksjonen av biodrivstoff. Økt etterspørsel vil likevel medføre betydelig økt bruk av areal til produksjon av biodrivstoff. Fra sommeren 2008 gikk råvareprisene på mat på verdensmarkedet betydelig ned igjen, og var i november 2008 ifølge The Economists indeks tilbake på nivået fra sommeren 2007, målt i faste USD. Nedgangen har trolig sammenheng med nedgangen i energiprisene og mindre flom og tørke enn i de foregående årene i viktige produsentland. Det kan ikke utelukkes at klimaendringer kan medføre at produksjonsforholdene for jordbruksvarer vil være mer ustabile også framover. Importvernet for norske jordbruksprodukter bidrar til at endringer i matvareprisene på verdensmarkedet slår langt mindre ut i Norge enn i mange andre land.

Prisutviklingen på metaller og fisk har stor betydning for Norges eksportinntekter. Eksportprisene på bl.a. aluminium, nikkel, jern og stål gikk markert opp i perioden 2003-2007. Også prisene på fiskeprodukter økte i perioden 2003-2007 sett under ett. Økningen i metallprisene de siste årene må bl.a. sees i sammenheng med den sterke veksten i verdensøkonomien i perioden. Siden sommeren 2008 har imidlertid metallprisene falt, trolig som følge av betydelig nedjusterte vekstutsikter framover. Kinas og Indias inntreden i verdensøkonomien tilsier imidlertid at oppgangen i prisleiet kan være av mer varig karakter.

Figur 2.14 Olje- og råvarepriser. Faste priser. Indeks. 1. kv. 2000=100

Figur 2.14 Olje- og råvarepriser. Faste priser. Indeks. 1. kv. 2000=100

Kilde: Thomson Reuters og Finansdepartementet.

2.8 Utviklingen i internasjonale kapitalmarkeder

Norsk økonomi er påvirket av utviklingen i de internasjonale kapitalmarkedene gjennom flere kanaler. Etter hvert som norske kapitalmarkeder er blitt tettere integrert med de internasjonale, er tilgang og pris på kapital til norske bedrifter i økende grad bestemt i de internasjonale markedene. De siste årene har også offentlige finanser fått økt direkte eksponering mot kapitalmarkedene, som følge av den sterke veksten i kapitalen i Statens pensjonsfond - Utland. Et viktig spørsmål er derfor hvilken kapitalavkastning og risiko som kan forventes på lang sikt, spesielt i de globale aksje- og obligasjonsmarkeder som Statens pensjonsfond er investert i. Tidsperspektivet er da flere tiår fram i tid.

Generelt vil realavkastningen i kapitalmarkedene avhenge av nivået på risikofri realrente og risikopremier. Risikopremie er et uttrykk for den kompensasjon investorer over tid krever, ut over risikofri avkastning, for å holde risikable investeringer som f.eks. aksjer eller obligasjoner med kredittrisiko.

Risikofri realrente er avkastningen på investeringer der det ikke er noen usikkerhet om framtidige kontantstrømmer og deres kjøpekraft. Den faktiske realrenten vil på kort sikt i stor grad bestemmes av nivået på sentralbankens styringsrente, og avhenger dermed av de mål som er satt for pengepolitikken og de forstyrrelser økonomien utsettes for. På lang sikt antas realrenten å bevege seg rundt og gå mot den langsiktige likevektsrealrenten, som er den renten som balanserer sparing (tilbud på kapital) og investering (etterspørsel etter kapital). 10 Sparingen vil bl.a. avhenge av faktorer som demografi, usikkerhet i forventet avkastning på investeringer, og usikkerheten i forventet inntekt. Tilsvarende vil investeringene bl.a. avhenge av produktivitetsutviklingen, veksten i arbeidsstyrken, og forventet avkastning på investeringene. Med stadig mer integrerte markeder for kapital og arbeidskraft er det de samlede endringene i disse faktorene globalt som er av størst betydning.

Risikopremier antas å avhenge av investorers risikoaversjon og risikoeksponering. Det finnes flere teorier for hvilke typer risiko investorer krever kompensasjon for i form av forventede risikopremier. Det er rimelig å anta at blant de viktigste kildene er uforutsigbare svingninger i markedsverdier, kredittrisiko, inflasjonsrisiko, likviditetsrisiko og politisk risiko.

Den langsiktige likevektsrealrenten kan ikke observeres, men et gjennomsnitt av historisk realavkastning på en global portefølje av statsobligasjoner med kort løpetid kan brukes som en tilnærming til en global langsiktig likevektsrealrente. Som det framgår av Boks 2.1, viser historiske data at denne realrenten har ligget rundt 1 pst. i gjennomsnitt over en hundreårsperiode (1900-2007, målt i amerikanske dollar). Et standardavvik til realavkastningen på nesten 5 pst. viser imidlertid at en investering i dette obligasjonsmarkedet ikke har vært risikofri, noe som illustrerer at en risikofri realrente ikke eksisterer over en så lang investeringshorisont.

En global portefølje av statsobligasjoner med lang løpetid har over samme hundreårsperiode hatt en årlig realavkastning på gjennomsnittlig 1,7 pst. (igjen målt i amerikanske dollar). Risikopremien mellom statsobligasjoner med kort og lang løpetid har således vært gjennomsnittlig 0,7 prosentpoeng. Realavkastningen på en global aksjeportefølje har over samme tidsrom vært om lag 5,8 pst., jf. Boks 2.1. Risikopremien for aksjer, ut over realavkastningen til statsobligasjoner med lang løpetid, har dermed vært i overkant av fire prosentpoeng.

Figur 2.15 Realverdien av en investering i, henholdsvis, en globalt diversifisert portefølje av aksjer og statsobligasjoner, fra 1900 fram til i dag (verdipapirer i USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Japan)1

Figur 2.15 Realverdien av en investering i, henholdsvis, en globalt diversifisert portefølje av aksjer og statsobligasjoner, fra 1900 fram til i dag (verdipapirer i USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Japan)1

1 Verdien er målt i en valutakurv. Porteføljevektene til de enkelte land er konstante, og reflekterer land- og regionvektene i Statens pensjonsfond – Utland. Skalaen er logaritmisk.

Kilde: Dimson, Marsh og Staunton (2008), og Datastream.

Historisk avkastning trenger imidlertid ikke være beste anslag for framtidig avkastning. Både økonomiens og finansmarkedenes virkemåte har endret karakter over de siste 100 årene, og vil antagelig også endre seg de neste hundre. Det er likevel rimelig å anta at fundamentale faktorer som demografi, produktivitetsvekst, globalisering og spesifikke risikofaktorer (f.eks. miljø) fortsatt vil påvirke realrenter og risikopremier.

Enkelte faktorer trekker i retning av en høyere langsiktig likevektsrealrente. En aldrende befolkning i de fleste store økonomier kan på mellomlang sikt bety økt sparing til pensjon, men på lengre sikt lavere sparerate etter hvert som pensjonistene tærer på oppsparte midler. Dette kan bidra til å presse realrenten ned på mellomlang sikt, og opp på lang sikt. 11 Økt integrasjon av kapitalmarkedene kan også bidra til lavere realrente, da spareratene er høye i flere store framvoksende økonomier, spesielt i Kina.

På den annen side kan det forventes høy investeringstakt i framvoksende økonomier i årene framover, og det vil også være behov for store investeringer i fornybar energi og klimatiltak globalt. Dette kan isolert sett bidra til å løfte rentenivået. Fortsatt økning i det globale tilbudet av arbeidskraft kan få tilsvarende effekt, som påpekt i avsnitt 2.2.2. Det er vanskelig å anslå nettoeffekten av disse faktorene. En mulighet er at global sparing og investering kan komme til å balanseres med en langsiktig likevektsrealrente som ikke er vesentlig forskjellig fra dagens, i det minste på mellomlang sikt. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til en slik prognose.

Finansdepartementet har i St.meld. nr. 24 (2006-2007) og St.meld. nr. 16 (2007-2008) redegjort for hvilke realavkastninger som en med rimelighet kan forvente i de globale kapitalmarkedene på lang sikt. Det anslås her at realavkastningen på statsobligasjoner med lang løpetid kan forventes å ligge rundt 2,5 pst., og at risikopremien for aksjer - dvs. meravkastningen ved å investere i aksjer i stedet for statsobligasjoner - kan forventes å være om lag 2,5 prosentpoeng, hvilket er lavere enn den gjennomsnittlige risikopremien over de foregående hundre år. Fallet i forventet risikopremie for aksjer begrunnes bl.a. med fallende transaksjons- og informasjonskostnader, og større muligheter for diversifisering av risiko og sikring av verdier (f.eks. i derivatmarkedene).

Årlig realavkastning vil naturlig nok variere rundt disse langsiktige forventningsverdiene. De store fallene i internasjonale aksjemarkeder det siste året, utløst av den internasjonale finanskrisen (jf. avsnitt 2.2.3), kan tolkes som en betydelig negativ fluktuasjon rundt en forventet langsiktig realavkastning. En slik tolkning understøttes av figur 2.15, som viser utviklingen i realverdien av globale porteføljer bestående av henholdsvis aksjer og statsobligasjoner, fra 1900 fram til i dag. Figuren viser at det også tidligere har vært perioder på flere år med negativ realavkastning i aksjemarkedet, men at aksjer alt i alt har gitt en vesentlig høyere avkastning enn obligasjoner. Utviklingen viser også at begivenheter som nok ble opplevd som skjellsettende i samtiden, i et lengre perspektiv avtegner seg som mindre dramatiske for aksjemarkedet.

Boks 2.1 går nærmere inn på historisk realavkastning, Finansdepartementets anslag for langsiktig realavkasting og risiko i internasjonale kapitalmarkeder, og tilhørende anslag for langsiktig avkastning og risiko knyttet til Statens pensjonsfond – Utland.

Boks 2.1 Avkastning og risiko i aksje- og obligasjonsmarkedene

Historisk avkastning og risiko er et naturlig utgangspunkt for å vurdere framtidig avkastning og risiko.

Avkastningen i kapitalmarkedene svingte sterkt gjennom forrige århundre, ikke bare over tid, men også fra land til land. Dersom en ser på verdens kapitalmarkeder i perioden 1900-2007 under ett, framstår imidlertid et mer systematisk mønster. Aksjer har i gjennomsnitt hatt vesentlig høyere realavkastning enn statsobligasjoner, jf. tabell 2.2. Til gjengjeld har realavkastningen til aksjer vist større svingninger fra år til år. Denne typen risiko (volatilitet) måles ved årlig standardavvik til realavkastningen. Høyere risiko, i form av svingninger i avkastningen, har således blitt kompensert med høyere avkastning over tid, i tråd med hva en skulle forvente ifølge finansteori. Forskjellen mellom realavkastningen på lange statsobligasjoner og aksjer har vært i overkant av 4 pst. for de globale aksje- og obligasjonsporteføljene som ligger til grunn for tallene i tabell 2.2.

1900-2007Obligasjoner med kort løpetidObligasjoner med lang løpetidAksjer
Realavkastning (pst.)1,01,75,8
Årlig standardavvik til realavkastningen (prosentpoeng)4,710,317,1

Avkastningene er målt i amerikanske dollar. Vektene av de respektive land i porteføljene er delvis bestemt av BNP og delvis av markedskapitalisering.

Kilde: Kilder: Data fra Dimson, Marsh og Staunton (2008).

Tabell 2.2 viser gjennomsnitt for en tidsperiode på over hundre år. For å vurdere framtidig avkastning, f.eks. på mellomlang sikt, er det også interessant å studere variasjoner i avkastning og risiko over tid.

Figur 2.16A viser gjennomsnittlig årlig (annualisert) realavkastning for aksjer og statsobligasjoner over rullerende 15-års perioder. Statsobligasjoner har hatt negativ annualisert realavkastning over flere 15-års perioder enn aksjer. Dette illustrerer at over lengre tidsperioder kan statsobligasjoner være mer risikable enn aksjer. Dette har typisk inntruffet i perioder med svært høy inflasjon. Det har også skjedd i forbindelse med kriger og krigsoppgjør.

Tilsvarende viser figur 2.16B variasjonen i risiko over tid for globale statsobligasjoner og aksjer siden 1900 (standardavvik over rullerende 15-års perioder). Risikoen har variert betydelig, men korte statsobligasjoner har gjennomgående lavest risiko og aksjer høyest.

Figur 2.16 15-års rullerende geometrisk gjennomsnitt av realavkastninger og standardavvik av realavkastninger siden 1900 for aksjer og obligasjoner i industrilandene. Referansevaluta er USD.

Figur 2.16 15-års rullerende geometrisk gjennomsnitt av realavkastninger og standardavvik av realavkastninger siden 1900 for aksjer og obligasjoner i industrilandene. Referansevaluta er USD.

Kilde: Dimson, Marsh og Staunton (2007)

De siste femten årene har statsobligasjoner med lang løpetid gitt en gjennomsnittlig realavkastning på 6 pst., mens aksjer har gitt 7,4 pst. Den relativt høye realavkastningen på lange statsobligasjoner kan i stor grad tilskrives fallende inflasjonsforventninger, hvilket har ført til fallende renter og stigende obligasjonspriser.

St.meld. nr. 16 (2007-2008) om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2007 gjennomgår langsiktige markedsforventningene for globale statsobligasjoner og aksjer, i form av punktanslag. Disse punktanslagene må nødvendigvis være usikre. De må oppfattes som midtpunkt i et sannsynlig intervall eller en sannsynlighetsfordeling, der bredden i intervallet gir uttrykk for usikkerheten i et godt fungerende kapitalmarked. Anslagene er gjengitt i tabell 2.3.

Med disse anslagene for forventet realavkastning og risiko vil en global portefølje bestående av 60 pst. aksjer og 40 pst. obligasjoner ha en forventet årlig realavkastning på drøyt 4 pst. og årlig volatilitet på vel 9 pst., ifølge beregninger vist i St.meld. nr. 16 (2007-2008). Fondet forventes således å oppnå en langsiktig realavkastning som er marginalt høyere enn hva handlingsregelen legger til grunn. Gitt usikkerheten rundt den forventede realavkastningen, er det imidlertid stor sannsynlighet for at realisert realavkastning over tid vil avvike fra forventningsverdien. Departementets beregninger viser at sannsynligheten for at realavkastningen over en 15-års horisont skal bli lavere enn 4 prosent er om lag 47 prosent, mens sannsynligheten for at realavkastningen blir mindre enn null over en 15-års periode er rundt 4 prosent. Tilsvarende er det beregnet 68 prosent sannsynlighet for at årlig realavkastning målt over 15-årsperioder vil ligge innenfor intervallet 1,8 - 6,8 prosent, mens det er 95 prosent sannsynlighet for at den vil ligge innenfor intervallet -0,4 - 9,3 pst.

  Lange stats obligasjonerAksjer
Forventet realavkastning1 (pst.)2,55,0
Forventet årlig standardavvik til realavkastningen (prosentpoeng)6,015,0

1 Geometrisk gjennomsnitt

Valutakursusikkerhet er ikke medregnet i forventet volatilitet.

Kilde: Finansdepartementet.

Fotnoter

1.

I prinsippet kan graden av integrasjon av ulike nasjonale markeder for varer og tjenester, kapital og arbeidskraft måles ved priskonvergensen mellom markedene. I praksis er slik statistikk ofte vanskelig tilgjengelig. Derfor brukes gjerne strømningstall (volum av eksport og import) som indikasjon på integrasjon av varemarkeder, mens integrasjon av kapital- og arbeidsmarkeder måles med beholdningstall (volum av investeringer og lån, samt antall innvandrere).

2.

OECD Economic Outlook 81, mai 2007.

3.

IMF World Economic Outlook april 2007.

4.

OECD Economic Outlook 81, mai 2007

5.

IMF World Economic Outlook oktober 2007.

6.

OECD Economic Outlook 81, mai 2007.

7.

Verdipapirisering innebærer at lån blir pakket sammen og videresolgt til andre investorer. Verdipapirene er gjerne oppdelt i ulike transjer rangert etter sikkerheten på de underliggende papirene. Disse verdipapirene kunne igjen bli «pakket om» og danne grunnlag for nye verdipapirer og såkalte strukturerte produkter.

8.

OECD Economic Surveys: China 2005.

9.

OECD Economic Surveys: India 2007.

10.

Bernhardsen, T. og K. Gerdrup (2006). «Den nøytrale realrenten.» Penger og Kreditt 4/2006 , Norges Bank: 208 - 220.

11.

Bank of International Settlements (1998), “Group of Ten: The Macroeconomic and Financial Implications of Ageing Populations”.

Til dokumentets forside