2 NVEs innstilling

Norges vassdrags- og energiverk har i brev av 1. juli 1994 avgitt følgende innstilling:

2.1 Søknaden

«Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) har 13.12.89 sendt inn søknad der det heter:

«Glommens og Laagens Brukseierforening tillater seg herved å søke om:

1. A.

   At gjeldende statsregulering av Aursunden overdras til Brukseierforeningen som en ordinær vassdragsregulering fra 13. mai 1986.

2. B.

   Ny reguleringskonsesjon for samme regulering og fra samme dato i henhold til Vassdragsreguleringsloven e 5.

3. C.

   At gjeldende manøvreringsreglement bibeholdes med unntak av fløtningsbestemmelsene så lenge fløtning ikke pågår.

Den nye konsesjon søkes med ubegrenset varighet for offentlige reguleringsdeltakere og 60 års varighet for de private og gjeldende fra 13. mai 1986.»

GLB har utarbeidet følgende historiske oversikt over reguleringen:

«Bakgrunn

Historien bak Aursundreguleringen er lang og innfløkt. Storflommen i Glomma og Lågen 1910 førte til forundersøkelser for å få dempet vårflommen ved å etablere magasin i Østerdalssjøene og i Gudbrandsdalen. Arbeidsdepartementet nedsatte i 1914 en egen komite for å utrede mulighetene. Det sentrale problem var kostnadene ved tiltakene og de berørte parters interessemotsetninger.

Glommens Brukseierforening (GB), grunnlagt i 1903 for å etablere regulering av Mjøsa, ble representert i komiteen fordi gevinsten ved øket vinterkraftproduksjon var en sentral faktor for å dekke kostnadene. GB tok initiativet til dannelsen av Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) for å få med seg flest mulig av falleierne som kunne få fordel av de påtenkte reguleringer.

Komiteutredningen ble fremmet for Stortinget som i 1915 bevilget midler til undersøkelser som skulle danne grunnlag for en reell plan. I juni 1919 forelå planer med kostnadsoverslag for Østerdalssjøene (Rien, Aursunden, Storsjøen i Rendalen og Osensjøen) med tilsammen 1300 mill. m³ magasin, herav Rien 150 mill. m³ og Aursunden 300 mill. m³. Planene var beregnet å redusere toppflommen i 1916 ved Elverum med 0,5 m. Med tillegg for planene i Gudbrandsdalen og øket regulering i Mjøsa ville senkningen av toppflommen i 1916 ved Øyeren blitt 1,58 m etter disse beregninger.

Arbeidsdepartementet uttalte i 1915 at de aktuelle reguleringer burde utføres som statsreguleringer, fordi «det knytter sig saa store forskjelligartede interesser baade av almen og privat natur til Glommens regulering».

Storflommen i 1916 krevet tiltak, men verdenskrigen endret situasjonen på mange felt.

Umiddelbart etter at GLB hadde mottatt reguleringsplanene av 1919, kom en henvendelse fra Røros herredsstyre om «å medvirke til iverksettelse av Aursundens regulering» om mulig samme høst «bl.a. av hensyn til arbeidsledigheten p.g.a. innskrenkningene ved gruvene, men også for å skaffe mer driftsvann».

På generalforsamling i 1921 vedtok GLB gjennomføring av reguleringen basert på de foreliggende planer og betingelser.

I mellomtiden hadde Røros Verk innstilt gruvedriften og Røros kommune ba atter departementet om at reguleringsarbeidet straks måtte iverksettes.

Reguleringen

Statsreguleringen av Aursunden ble meddelt ved kongelig resolusjon av 13. mai 1921 for 50 år. Senere ble den endret til å gjelde for 65 år fra samme dato.

Reguleringsanlegget

Anlegget som i hovedsak besto av en 60 m lang fermettedam og tappetunnel, sto ferdig i 1924 etter 2 års anleggsdrift. Arbeidet ble utført i GLB's regi med arbeidskraft fra Røros Kobberverk. Reguleringsdammen er senere (1985-87) ombygget til massivdam i betong.

Reguleringsgrensene

Grensene for regulering ble satt til LRV = kote 684.10 og HRV = kote 690.0 og har siden blitt bibeholdt.

Manøvreringsreglement

Fastsatt reglement av 13.5.1921 ble praktisert til ekspropriasjonsskjønn var avholdt. Etter avholdt skjønn ble reglementet endret fra og med 17.9.1925 overensstemmende med skjønnsforutsetningene.

Etter store isganger i Glomma i 1926 og -27 ble reglementet endret ved Kgl.res. av 4.12.1931 og er i hovedsak det reglement som praktiseres i dag.

Avtaler

I utgangspunktet var Staten som konsesjonær ekspropriasjons- og driftsansvarlig. Alle kapitalutgifter samt utlegg til engangserstatninger ble forskuttert av Brukseierforeningen som også var ansvarlig for gjennomføring av anleggsarbeidene. Utredet beløp som i 1970 var bokført med ca. 2,6 mill. ble imidlertid aldri tilbakebetalt. Staten skulle betale driftsomkostninger samt beløp til årlige erstatninger mot å få refundert dette gjennom godtgjørelse for innvunnet driftsvann. Denne ordningen kom aldri i stand, og Brukseierforeningen har hele tiden dekket de årlige omkostninger til drift, erstatninger etc.

De gjentatte supplerende skjønn på strekningene Glåmos-Tolga-Os er ført i Statens navn, men for Brukseierforeningens regning. Likeså senere utførte tiltak og forbygninger ved magasinet. I 1938 ble det inngått avtale mellom Brukseierforeningen og Staten om 50-50 fordeling av erstatningsbeløp for isskader forårsaket i 1926-27 i Stor-Elvdal og Tolga mot erklæring fra Statens side om at:

«Ethvert krav på Brukseierforeningen for hittil voldt eller senere oppstående skade på grunn av Aursundreguleringen derved skal være opp og avgjort.»

Skjønn avholdt av staten i tiden 1946-61 medførte allikevel krav overfor Brukseierforeningen som aksepterte disse i 1966.

I 1965 startet drøftelser om å overføre statsreguleringen til Brukseierforeningen samtidig med forhandlinger om det økonomiske oppgjør. Drøftelsene ble gjenopptatt i 1969 fra NVE's side og Brukseierforeningens aksept på dette i 1970 var en forutsetning for GLB's søknad om overtagelse av reguleringen fra februar samme år. Hovedstyret tilrådet 24.2.1971 at reguleringen av Aursunden skulle opphøre som statsregulering fra 1971, og at den samme dag skulle overføres til GLB på uendrede betingelser i resten av gyldighetstiden for reguleringsbestemmelsene. GLB svarte 17.9.1971 at man var innforstått med å overta de oppjusterte årlige erstatninger fremover, men ikke akkumulerte erstatninger bakover i tid. Heller ikke kunne GLB godta de foreslåtte betingelser, med begrunnelse i fem punkter. 2.4.1974 ga hovedstyret ny innstilling til departementet om den varige konsesjon på Aursundreguleringen. Hovedstyret forutsatte i denne forbindelse at GLB pålegges å avholde skjønn helt ned til og med Alvdal. GLB aksepterte ikke konsesjonsbetingelsene i brev av 17.9.1974, idet man fant avgiftssatsen til kommunene urimelig, ny engangsavgift til staten unødvendig, og det foreslåtte næringsfond på kr 4 mill. uberettiget.

Løsning sammen med Øvre Glomma

I hovedstyrets innstilling av 26.6.1978 fastholdes at de foreslåtte vilkår for overdragelsen må være fullt akseptable for GLB. Trussel om nedleggelse som «ultima ratio». GLB kommenterte dette i brev til NOE av 22.9.1978, og erklærte seg beredt til å overta statsreguleringen av Aursunden på andre vilkår. Større grad av rimelighet enn i løsningen fra 1974 kreves.

I brev av 2. juli 1987 gir NOE Brukseierforeningen tillatelse til fortsatt regulering av Aursunden:

«I henhold til de vilkår som er fastsatt i kgl.res. av 13.5.1921 og kgl.res. 14.4.1939 inntil hele konsesjonsspørsmålet er avgjort. Dpt. vil presisere at de endrede vilkår som her gis i tilfelle fortsatt konsesjon likevel vil bli gjort gjeldende fra 13.5.1986.»

Om erstatninger er videre uttalt bl.a.:

«GLB er, i og med nærværende konsesjonssøknad, villig til å overta det fulle ansvar for samtlige erstatningskrav i forbindelse med ordinære skadevirkninger av reguleringen. I skjønnene fra 1921-22 oppstilte staten som ekspropriant skjønnsforutsetningene, hvor det bl.a. er inntatt følgende formulering (jf. underskjønnet av 16.9.1921 på s. 8):

«Skjønnsmennene anmodes om for hver eiendom å oppgi hvor langt opp over reguleringsgrensen de antar at de skadelige virkninger av oppdemningen strekker seg. ....

Mulige utrasninger og utglidninger, som forårsakes ved uttapningen, blir å holde utenfor skjønnet.»

Det finnes imidlertid eksempler på skjøter (fra 1930-årene) fra grunneiere rundt Aursunden, hvorved disse grunneiere fraskriver seg retten til ytterligere krav mot å få erstatning pr. dato for «enhver skade og ulempe».

Forøvrig må erstatningssituasjonen kunne beskrives slik:

Grunneierne har sine krav i behold for så vidt angår utrasninger og utglidninger forårsaket ved uttappingen. For eventuelle nye krav som ikke ble medtatt i ekspropriasjonsskjønnet, jfr. vassdragslovens § 136 nr. 1, vil alminnelige foreldelsesregler gjelde, noe som innebærer at krav som er eldre enn 3 år er foreldet.

Vi finner ikke grunn til å gå nærmere inn i disse problemstillinger i konsesjonssøknaden, idet de rettslige spørsmål som her oppstår vil være et sentralt tema i det skjønn som vil bli påstevnet etter konsesjon er gitt.»

Fra søknadens omtale av reguleringsanlegget tas med at magasinvolumet er på 215 mill. m³ og at dette tilsvarer ca. 34 % av gjennomsnittlig årlig tilløp. I alt 15 kraftverk med en samlet fallhøyde på ca. 458 m gjør bruk av magasinvann fra Aursunden. Reguleringshøyden er 5,9 m, herav er l,4 m oppdemming og 4,5 m senkning i forhold til naturlig vannstand. HRV tilsvarer vannstanden i sjøen ved stor flom. I planen om statsregulering i 1919 ble det regnet med at det ville bli oversvømmet i alt 320 daa, hvorav 89 daa dyrket mark, 51 daa slåtteland og 180 daa utmark.

Om tørrlegging nedenfor reguleringsdammen og om erosjon har GLB uttalt:

«Reguleringsdammen er bygget ca. 100 m. nedstrøms det opprinnelige utløpet i Aursunden. Fra månedsskiftet januar/februar er sjøen senket så mye at denne strekningen er tørrlagt. Det samme er strekningen mellom dam og utløpet av tappetunnel i inntaksmagasinet til Kuråsfossen kraftverk. Tilsammen utgjør dette ca. 400 m. elvestrekning som blir tørrlagt i denne perioden frem til flomstigningen i månedsskiftet mai/juni.

I tiden utenom nevnte periode tappes vann gjennom dammen og den nybygde fisketrappen, slik at fisk som går ut tunnelen kan gå opp i sjøen igjen.»

...

«Rundt Aursunden består berggrunnen i hovedsak av omdannede kambrosilure (sedimentære) bergarter, fyllitter og kvartsrike glimmerskifre. Løsmassene består av bunnmorene og torvjord. I øst- og vestenden av sjøen finnes sand- og grusavsetninger.

Aursunden er en grunn sjø. Halve sjøflaten er grunnere enn 12 m ved fylt magasin. Ved uttappet magasin er ca. 1/3 av bunnarealet tørrlagt. Stort sett har dannelsen av ny strandlinje ved heving av sjøen 1,4 m over normal vannstand forløpt normalt på strekninger med morenegrunn. Erosjoner på strekninger med sandavsetninger er mer markert. Dette gjelder vesentlig innerst i Brekkefjorden og oppover Øvre Glomma. Statsgeolog dr. Gunnar Holmsen ga en «INDBERETNING om resultatet av en geologisk befaring omkring Aursunden, i anledning av dennes regulering», datert Kristiania, 30. september 1922. Bilag 18.

Dr. Holmsen gir her en oversikt over løsmasseforholdene i strandlinjen rundt Aursunden, og beskriver eksisterende raspartier (bl.a. sandmælene i Øvre Glomma). Registreringene dokumenteres av fotografier. Han forutsier også utviklingen ved dannelsen av ny strandlinje, erosjonsutviklingen i partier med fin, ensgradert sand og tilbakegraving i bekke- og elveos.

Dr. Holmsens vurderinger i 1922 har vist seg å være riktige.

Grunneierne og GLB har engasjert dr.ing. Einar Tesaker som felles rådgiver i spørsmål om erosjon og utrasing. Dr. Tesaker har registrert forholdene pr. 1985-86. Forventet tilbakegraving i elve- og bekkeutløp ble begrenset ved forbygningstiltak utført i 1920 og 30 årene. Også de senere år er det utført tildels store forbygningsarbeider. Beliggenheten av de viktigste er vist på kart, bilag 7. Vedrørende vegbruene over Mollinga og Øvre Glomma ble det i 1933 inngått minnelig overenskomst med vegvesenet hvorved ethvert ansvar var opp- og avgjort.

Følgende forbygninger er utført av GLB:

I Borgosen. Bilag 8.

I Borga ble det tidlig lagt ut en terskel som hindrer tilbakegraving samt foretatt elvekorreksjon og utført forbygninger som år om annet er forsterket og utvidet.

Utløpet av Stenvoldbekken og Lerbekken. Bilag 9.

I de to bekkeløpene er det lagt ut terskler. En ravine som oppsto på grunn av smeltningsvann er sikret.

Søas utløp. Bilag 10.

Det er lagt ut stein i løpet nedstrøms ved brua. Dessuten er en kort strekning av høyre bredd i oset forbygget.

Jamtvollbekkens utløp. Bilag 11.

Erosjon av høyre bredd er stoppet ved forbygning.

Ved Evavoll. Bilag 12.

Tilbakegraving i bekkeoset er stoppet ved steinterskel. Brudd i strandmæl er sikret ved en strandforbygning.

Ved Lensesnippen. Bilag 13.

I forbindelse med bygging av ny reguleringsdam ble det lagt ut en strandforbygning på venstre side i utløpsoset.

Følgende forbygninger er utført av NVE:

Aursunden ved Sundet. Bilag 14.

I.h.t. plan utarbeidet av NVE er det utført sikring med sprengt stein av strandlinjen i 1000 m lengde. GLB betaler 2/3 av anleggsutgiftene.

Øvre Glomma ved Brekken. Bilagene 15, 16 og 17.

Her har NVE planlagt ialt forsterkninger av elvemælene med sprengt stein i 8 parseller, tilsammen 3.250 m lengde. De parseller som er ferdig forbygget er inntegnet på de tre kartbladene. En strekning på 550 m lengde av høyre bredd overfor Djupa bru skal foreløpig utstå. GLB betaler 9/10 av anleggsutgiftene vedrørende parsellene nedenfor Djupa bru, og 1/3 overfor brua.

Av de forbygningsplaner som NVE opprinnelig utarbeidet i 1920 og 30 årene og som GLB etterhvert utførte og siden har forsterket og supplert, ble sikring av Glommas utløp antatt å bli meget kostbar i forhold til «den lite verdifulle grunn som måtte rase ut». Enkelte grunneiere godtok erstatning en gang for alle ved minnelig ordning. Langs Glomma nedenfor Aursunden ble det de første årene etter at reguleringen var tatt i bruk, etter forhandlinger og samråd med NVE og fløtingen, utført omfattende opprenskings- og forbygningsarbeider på elvestrekningen Os - Tynset av hensyn til fløtingen.

Tilleggsskjønn avhjemlet i 1970 fastsatte erstatninger for bl.a. skader på jord i Røros og Tolga-Os herreder.»

På en rekke fagområder er det utarbeidet rapporter over reguleringens ettervirkninger. Rapportene er tatt inn i søknadsdokumentet. Her gjengis konklusjonen for hver enkelt rapport:

Klima (Det Norske Meteorologiske Institutt)

«Isregistreringar for Aursunden tyder på at isen legg seg seinare i dag enn føre reguleringsinngrepa. Dersom det er slik, fører det til mildare lokalklima i tidsrommet mellom islegging under naturlege tilhøve og islegging under regulerte tilhøve. Endringane kan vera om lag 3 °C ved -10 °C lufttemperatur og kanskje om lag 8 °C ved -20 °C lufttemperatur. I same tidsrommet kan det bli frostrøyk i kaldt vinterver.

På strekninga i dalen frå kraftverket til Orvos er det i gjennomsnitt pr. år om lag 25 tilfelle med frostrøyk om morgonen og om lag 14 tilfelle om eftanen.

Lenger nede i dalen er Glomma for ein stor del islagt, men med opne råker på lengre strekningar. Nemnast skal strekninga ved Røstfossen og fallstrekninga frå Håmålvoll til Telneset. Det er frostrøyk over råkene, maksimalt 35 tilfelle om morgonen og 19 tilfelle om eftanen i gjennomsnitt pr. år. Dette er tal som er funne ved bruk av ein frostrøykmodell. Det er likevel mogleg at råkene mange stader er for små til at det kan vera omfattende frostrøyk så ofte som nemt ovafor. Å vurdere dette nærare i detalj, vil krevja større kunskapar om areala av ope vatn enn det som står til rådvelde.»

Isforhold (NVE - Iskontoret)

«Med nåværende magasinkapasitet og uten store forbygninger ved Os og uten utbygging av Tolgafallene, er det liten grunn til å endre nåværende reglement vesentlig. Prinsippet med å ha en forholdsvis lav maksimumsgrense for tappingen før isforholdene er stabiliserte og at økningen skjer langsomt bør fortsatt gjelde.

Etter overføringen til Rendalen, er den mest problematiske strekningen med hensyn til isleggingsfasen borte. Erfaringen etter overføringen tyder på at maksimumsgrensen for tappingen før isstabiliseringen kan heves noe, f.eks. fra 10 m³/s til 12-13 m³/s, uten at dette vil vanskeliggjøre isleggingen ved Os og i Tolgastrykene vesentlig. Fordelene ved dette vil være en bedre utnytting av vannet, bl.a. ved at alt vannet fra Aursunden kan nyttes ved Kuråsfoss kraftverk. Det vil også være en fordel for vassdraget ellers nedover til Høyegga om maksimumsgrensen for tappingen i løpet av vinteren kan holdes lavere enn i dag (35 m³/s).

Hovedhensikten med å regulere Aursunden, var å redusere vårflommen fra Øvre Glommaområdet. Sannsynligvis var en på det tidspunktet ikke klar over problemene som en sterkt økt vintervassføring ville kunne føre til med hensyn til isforholdene på enkelte strekninger mellom Osflaten og Koppangs-øyene.»

Landbruk (NLH - Institutt for jordfag)

«Det er sannsynlig at reguleringen av Aursunden har bidratt til en økning av erosjon og jordtap i de mest utsatte områdene. Noen arealer ved Glomma og Borga nær utløpet i Aursunden har fått ugunstigere arrondering som følge av ravinedannelser.

Den lavere vannstanden i første del av vekstperioden har senket grunnvannspeilet, og kan ha medført ugunstigere vanntilførsel til vekstene i de lavtliggende områdene.

Avgrensede arealer langs nordsiden av Brekkenfjorden er blitt forsumpet som følge av reguleringen.

Risikoen for sandflukt er trolig større etter reguleringen. Dette problemet kan reduseres f.eks. ved hjelp av lebelter nær strandsonen og evt. ved utsatt nedtapping av sjøen.

Vekstforholdene forøvrig synes ikke å være nevneverdig endret som følge av reguleringen.»

Biologi - fisk (Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, fiskeriforvalteren)

«Det er fylkesmannens oppfatning at søknaden om en fornyelse av reguleringskonsesjonen for Aursunden kan fremmes uten at det settes fram krav om at det skal foreligge ytterligere fiskeribiologiske undersøkelser. Det må imidlertid forutsettes at den planlagte brukerundersøkelsen og de avtalte merkeforsøk blir gjennomført. Fylkesmannen vil foreslå at disse undersøkelsene blir gjennomført i løpet av 1989 og i regi av Glommaprosjektet.»

Reindrift (Reindriftskontoret i Sør-Trøndelag/Hedmark)

«Aursunden ligger innen Riast/Hylling reinbeitedistrikt. Reguleringen synes å ha ført til senere islegging og mer usikker is på sjøen lenger utover vinteren. Dette er en av årsakene til at de tradisjonelle flytteleiene over sjøen, som tidligere ble brukt ved flytting fra sommerbeiteområdene til vinterbeiteområdene om høsten, nå er lagt om til østsiden av sjøen. Det er også flere årsaker til dette bl.a. for å eliminere et naturlig reintrekk over Kuråsvola og til områder utenfor reinbeitedistriktet. Reguleringen har videre ført til tørrlegging av Glomma, noe som har redusert elvas funksjon som naturlig grense mellom områdene innenfor reinbeitedistriktet og de nevnte områdene utenfor distriktet. En annen sannsynlig virkning er økt overvatning på sjøen. Det flyttes fortsatt over sjøen ved flyttinga fra vinterbeiteområdene til sommerbeiteområdene i slutten av april/begynnelsen av mai både Riast/Hylling og Essand reinbeitedistrikt. Overvatning og vanndannelse rundt iskanten av sjøen medfører visse problemer enkelte år. Videre synes det sannsynlig at det har skjedd klimatiske forandringer som har resultert i fuktig luft og skoddedannelse i de omkringliggende områder av sjøen. I de lavereliggende områdene i Skarvområdet medfører dette visse vanskeligheter i forbindelse med samling av rein. Ut over det som er nevnt synes imidlertid ikke reguleringen å ha medført vesentlige ulemper for reindriften.»

Friluftsliv - turisme (Universitetet i Trondheim, komite for naturvern) (utdrag)

«Når det gjelder Aursundreguleringen er det ikke utredet alternativer for nedbygging av anlegget ved evt. inndragelse av konsesjon. En konsekvensvurdering må derfor bygge på en antagelse av at fornyet konsesjon vil bli gitt.» «Dagens bruk er i første rekke knyttet til fisket. Aktiviteten langs Glomma er stor, og det er god kvalitet på fisken det meste av strekningen. Det er også betydelig interesse for fisket i Aursunden, men reguleringen har begrenset utøvelsen. De største konsekvensene av denne reguleringen alene må sies å være i Aursunden. I Aursunden har reguleringen ødelagt gyteplasser, og redusert naturlige vekstforhold for røye og ørret.

Øverst i Glomma (fra Vedhølen til inntaket for Kuråsfossen Kraftverk) har kraftproduksjon ødelagt strekningen som fiskeelv. Reguleringen av Røstefossen i Os kommune bidrar også til å hindre fri vandring for fisk i Glomma. Disse reguleringene er egne konsesjoner. Eiernes interesser i en optimal tapping av Aursunden for drift av disse kraftverkene gjør at disse inngrepene til en viss grad må vurderes i sammenheng med Aursundenreguleringen

Om manøvreringsreglementet følges har Aursundenreguleringen isolert sett begrensete konsekvenser for utøvelse av friluftsliv langs Glomma. Fiskeforeningene og grunneierlagene mener at fri vandring er nødvendig for videre utvikling av fisket i Glomma. Dette forhindres i dag av reguleringene nedenfor Aursunden.»

Med søknaden fulgte utkast til manøvreringsreglement. I gjeldende reglement inngår en rekke bestemmelser som har sammenheng med fløtningen. Ettersom fløtningen nå er nedlagt, har GLB foreslått at disse bestemmelsene tas ut og erstattes av følgende:

«Hvis fellesfløtingen i vassdraget blir gjenopptatt, skal de bestemmelser om tapping av fløtingsvann som var gyldig i manøvreringsreglementet for Aursunden pr. 1986 gjelde.» Når det gjelder manøvreringen generelt, heter det i post 2 i dagens reglement at det senest fra 15. april skal slippes 8 m³/s fra Aursunden. Videre heter det i postene 6 og 7 i reglementet:

6.

«Det bør under fyllingen av magasinet has i øyet for at skadeflommer ikke forhøyes.

7.

Så snart fellesfløtingen er tilendebragt til Rena, slippes atter minst 8 m³/s inntil isleggingen i Østerdalen begynner, fra hvilket tidspunkt det slippes uregulert avløp til isleggingen i det vesentligste har stabilisert seg. Deretter tappes minst 13 m³/s, så lenge lavvannsperioden varer nedenfor Vormen, dog ikke utover 15. april.

Valget av tidspunkt for overgang fra slipping av uregulert avløp til større vannføring i lavvannsperioden må da skje under hensyntagen til isforholdene i vassdraget.»

Videre uttaler GLB:

«Ved de avholdte vassdragsskjønn i Glomma har regulanten forpliktet seg til følgende:

«Vassdragsvesenet har bundet seg til under vintertappingen ikke å øke vannføringen mer enn 0,5 - 1,0 m³/s pr. døgn opptil 35 m³/s som er den maksimale tappingen fra Aursunden om vinteren».

Som statsregulering er tappingen fra Aursunden underlagt Vassdragsvesenet. Vintertappingen iverksettes når besiktigelse viser at isforholdene i vassdraget har stabilisert seg, og foregår ellers i samråd med Brukseierforeningen og innenfor de gjeldende bestemmelser.»

I forslaget til nytt reglement er generell manøvrering sammenfattet i post 2 som lyder:

«Det skal ved manøvreringen has for øye at vassdragets naturlige flomvassføring og flomvannstanden i Aursunden ikke forøkes. Minstevassføringen fra Aursunden skal være 8 m³/s, men sjøen skal aldri tappes lavere enn til kote 685,15. Av hensyn til Kuråsfossen kraftverk forutsettes at vassføringen om mulig ikke skal være lavere enn 10 m³/s.

I isleggingsperioden på strekningen Røros-Høyegga begrenses tappingen til maks 13 m³/s - min. 10 m³/s - når dette anses av vesentlig betydning for å stabilisere isforholdene. Økning i tappingen etter at isforholdene har stabilisert seg skal skje gradvis med 0,5 - 1,0 m³/s pr. døgn. Maksimal vintertapping er 35 m³/s.»

Til slutt i søknadsdokumentet har GLB lagt frem noen betraktninger over reguleringens nytte, ut fra følgende forutsetninger:

• -

  «Aursundmagasinet fylles til HRV - 0,5 m i middel pr. medio juni.

• -

  Med dagens installasjoner i eksisterende kraftverker vil en viss andel av det vann som magasineres være potensielt produksjonsvann, mens hoveddelen er magasinert flomtap.

• -

  Det legges ikke vekt på og ikke opp til, at Aursunden i fremtiden skal ha noen større funksjon som disponibelt magasin i sommersesongen enn i dag.

• -

  Pålagt minstevannføring kan i tørre år gi noe svikt i magasinfyllingen på høsten.

• -

  Isproblemer og tapperestriksjoner gjør at magasinet ikke er fritt disponibelt, men må tappes relativt jevnt og tvungent, med mulighet for gjenlagt restmagasin enkelte år. I tillegg gjør tappesvikt mot LRV at magasinet ofte blir liggende igjen med en mindre rest, ca. 5 mill. m³.

Maksimalt potensiale for vinterkraft representerer ca. 220 GWh. I henhold til forutsetningene ovenfor mener vi det er riktig å redusere dette potensiale med ca 10 %.

Midlere nytte av Aursundmagasinet representerer etter dette ca. 200 GWh prima vinterkraft i eksisterende kraftverker.»

I sin vurdering av reguleringens verdi, er Brukseierforeningen kommet til 20 mill. kr pr. år dersom vinterkraftprisen for tilfeldig kraft legges til grunn. Etter GLBs skjønn vil det imidlertid være galt å betrakte kraft fra Aursunden som tilfeldig kraft, - med statkraftpris som utgangspunkt antyder GLB at verdien ville bli 42 mill. kr pr. år.

Søknaden ble i slutten av desember l990 kunngjort i Norsk lysingsblad og i 6 lokalaviser. Den ble samtidig forelagt distriktet og fagorganer under Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet. Søknadsdokumentene har vært lagt ut til ettersyn på kommunekontorene i Røros, Os, Tolga, Tynset og Alvdal.

I brev av 16.04.1991 har GLB meddelt at foreningen ønsker å gjøre endringer i forslaget til manøvreringsreglement. Ønsket om endringer skyldes dels drøftelser som er gjennomført etter at søknaden ble innsendt, dels de første uttalelsene som forelå i anledning søknaden. Endringsforslaget gjelder i sin helhet reglementets post 2, som i sin nye form vil lyde:

«Vassføringen fra Aursunden skal over året vanligvis ikke være mindre enn 8 m³/s. Ved vannstander under kote 685,50 kan dog vassføringen begrenses til naturlig avløp slik at senkningsgrensen ikke underskrides.

I isleggingsperioden på strekningen Røros-Høyegga begrenses tappingen til 13 m³/s (maks. 13 m³/s - min. 8 m³/s) når dette ansees av vesentlig betydning for å stabilisere isforholdene. Økningen i tappingen etter at isforholdene har stabilisert seg, skal skje gradvis med inntil 1 m³/s pr. døgn. Maksimal vintertapping er 35 m³/s.

Foran og under flom skal manøvreringen skje etter følgende retningslinjer:

Ved begynnende flom skal dammens flomluker manøvreres slik at avløpet ikke overstiger tilsiget. Når vannstanden under stigende flom går over kote 690,80 - eller for øvrig når vannstanden ligger over denne grense og det ut fra hydrologiske og/eller meteorologiske prognoser er grunn til å anta at HRV vil bli overskredet - skal tapping foregå i henhold til naturlig avløpskurve inntil alle flomluker er åpne og full avledningskapasitet er nådd ved ca. 315 m³/s. Samme avløpskurve følges ved synkende flom så lenge vannstanden i sjøen er over HRV.

For øvrig kan tappingen skje etter Brukseierforeningens behov.»

Endringsforslaget er sendt samtlige høringsinstanser som hadde fått søknadsdokumentene.

2.2 Høringsuttalelser

Røros kommunestyre fattet i møte 02.05.1991, med 22 mot 5 stemmer, følgende vedtak:

«1) Kommunens behandling - grunnlag og avgrensning

Som grunnlagsmateriale for sitt arbeid har kommunen i tillegg til konsesjonssøknaden innhentet uttalelser fra berørte lokale nemnder og råd.

Kommunen har videre mottatt de uttalelser til søknaden som er avgitt av Aursunden grunneierlag, Øvre Glommen fiskeforening, Røros fjellstyre, Hovedutvalg for natur og miljøvern, Galåen Grunneierlag, Landbruksnemnda i Røros og Even Erlien, Orvos.

Kommunen slutter seg helt og fullt til de uttalelser som er avgitt og til de krav som er fremmet vedrørende skader og ulemper reguleringen av Aursunden påfører omgivelsene og andre brukerinteresser. Kommunen gir videre sin tilslutning til den kritikk som er reist mot saksbehandlingen så langt. Den gjelder de mangelfulle opplysninger som er gitt om manøvreringen og gjeldende reglement i konsesjonssøknaden og senere brev fra GLB. Etter det foreliggende synes det klart uholdbart dersom en del av de forhold som er påpekt ved reguleringen bl.a. fra grunneierne, ikke fører til endringer i gjeldende manøvreringsreglement.

Røros kommune slutter seg også til kritikken fra Aursunden grunneierlag når det gjelder GLB's noe lettvinte omgang med vassdragsreguleringslovens § 5 om konsesjonsforberedende undersøkelser.

Med det grundige arbeid som er utført av grunneierlaget og andre berørte interesser, finner kommunen det for sin del overflødig å gå nærmere inn på forhold som er kommentert tidligere. Dette gjelder forhold som klima, fiske, hydrologi m.v.

Vedlagt kommunens uttalelse følger notat fra Miljøvernetaten. Notatet omhandler i første rekke natur- og miljøfaglige spørsmål, som ikke er behandlet av andre organer. Kommunen viser til dette notatet, som inneholder en rekke påvisninger av viktige temaer for konsesjonsmyndighetenes videre behandling av konsesjonssaken. Kommunens kommentarer til konsesjonssøknaden er begrenset til spørsmål som har direkte interesse for kommunen som representant for det berørte lokalsamfunn. Kommunen går som nevnt ikke inn på spørsmål som er omhandlet av andre, men viser til disse.

Kommunen vil derfor i det følgende kommentere særskilt disse spørsmål:

• Fortsatt konsesjon eller nedleggelse

• konsesjonstid

• manøvreringsreglement/reguleringsråd

• konsesjonsavgifter

• næringsfond

2) Fortsatt konsesjon eller nedleggelse

Det rettslige grunnlag for statsreguleringen opphørte 13. mai 1986. Formelt skal GLB's søknad om konsesjon behandles etter den samme interesseavveining som nye utbyggingsøknader, jfr. vassdragsreguleringsloven § 8. Konsesjon skal etter denne bestemmelsen bare meddeles dersom fordelen ved fortsatt regulering er overveiende de samlede skader og ulemper reguleringen vil påføre andre interesser. Det ligger i sakens natur at denne interesseavveining må bygge på andre kriterier i denne saken enn de som vil være rådende i nye utbyggingssaker. Dette gjelder i første rekke det forhold at reguleringen allerede har funnet sted i 70 år, og at omgivelsene og andre brukerinteresser langt på vei har innrettet seg etter denne etablerte tilstand. Dette taler i konsesjonssøkers favør. På den annen side har omgivelsene, aktivitetene og andre brukerinteresser skiftet betydelig karakter i løpet av disse 70 år. Vekten av de samlede skadevirkninger slik de ble vurdert i 1920-årene, er en helt annen og tyngre i dag enn for 70 år siden. I denne forbindelse er det nok å vise til at verdien av uberørt natur og verdien av både frilufts- og næringsinteresser knyttet til vassdrag, bare i de siste 10-år har økt kraftig.

Disse nye erkjennelser må legges til grunn i den interesseavveining som nå skal foretas. Her gir de uttalelser grunneierlaget og miljøvernetaten har avgitt, konsesjonsmyndighetene bred dokumentasjon av skadevirkninger - slik de oppleves i dag.

Aursunden som reguleringsmagasin har stor økonomisk verdi. Verdien som reguleringsmagasin har videre vært stadig økende i takt med de nye kraftstasjonene i nedenforliggende vassdrag. I konsesjonssøknaden er i kapitel 6 - rentabilitet - gitt opplysninger om nytteverdi m.v. Her heter det bl.a.:

«Midlere nytteverdi av Aursundmagasinet representerer etter dette ca. 200 GWh prima vinterkraft i eksisterende kraftverker......

For vurdering av verdien av kraftproduksjon fra en ren regulering kan flere metoder nyttes. Verdien av 200 GWh vinterkraft kan sammenlignes med investering i ny vinterkraft i dag av ca. 400 mill.kr. etter en utbyggingspris på kr. 2,- pr. kWh....

Hvis man legger statskraftpris (for faste kontrakter) til grunn, får man en årlig verdi på 42 mill. kr.»

Disse verdier må holdes opp mot verdien av de samlede skadevirkninger - i den utstrekning disse lar seg verdsette. Slik interesseavveining må bli komplisert. Til tross for de betydelige skadevirkninger som er dokumentert ved en fremtidig regulering, ser likevel kommunen etter en samlet vurdering forholdene slik at ny konsesjon trolig bør meddeles.

Dette syn bygger imidlertid på klare forutsetninger:

• Krav om oppgjør for all akkumulert fortidig skade kreves gjort opp før eventuell ny konsesjon meddeles, jfr. Aursund grunneierlags hoveduttalelse.

• I den utstrekning det er mulig og økonomisk forsvarlig bør de påviste skader og ulemper elimineres gjennom tiltak, vilkår til manøvreringen m.v.

• Gjennom konsesjonsvilkårene må deler av den betydelige verdiskapningen som finner sted, tilfalle det lokalsamfunn som påføres skadevirkningene og hvor naturverdiene er beliggende.

• Dersom overføringene til distriktet i form av konsesjonsavgifter, fondsavsetninger og oppgjør for fortidig og permanent skade ikke står i et rimelig forhold til verdiskapningen og de alternative verdiene som kan dokumenteres ved en regenering av sjøen, bør man avveie nøye om ny konsesjon bør gis.

3) Konsesjonstid

Det er søkt om konsesjon på «ubegrenset varighet for offentlige reguleringsdeltakere og 60 års varighet for de private» jfr. søknaden s. 2. Kommunens prinsipielle syn er at slik delt konsesjonstid ikke lenger bør praktiseres i forbindelse med reguleringskonsesjoner. Dette bygger i første rekke på to forhold:

Det har i flere saker vist seg vanskelig å revidere konsesjonsvilkår, endre manøvreringsforhold etc. i saker hvor konsesjonstiden stiller seg forskjellig for de forskjellige deltakerne. Det er uheldig at slike formelle konsesjonsforhold stenger for ellers ønskverdige endringer. Det er på høy tid at konsesjonsmyndighetene legger om praksis i tråd med tidens krav.

Energiloven trådte i kraft l. januar 1991. Loven legger opp til en mer markedsbasert kraftomsetning, og intensjonen er å gjøre kraftforsyningen mer forretningsmessig drevet enn tilfelle er i dag. Også de offentlige og private deltakerne i kraftforsyningen skal oppmuntres til å drive etter sunne, forretningsmessige prinsipper. - Dette skaper enda større behov enn tidligere for å likestille offentlige og private deltakere. Offentlige deltakere som for øvrig ofte er andre kommuner/fylkeskommuner enn ressurskommunen - bør være undergitt de samme regler om konsesjonstid som private.

Under enhver omstendighet er en konsesjonstid på 60 år i dag vesentlig for lang. Samfunnet har behov for med atskillig kortere intervaller å ta opp til fri vurdering om reguleringen bør fortsette. I denne forbindelse er det nok å vise til de store endringer som bare i de siste år har inntruffet i synet på verdien av våre naturherligheter- og ressurser. Selv om konsesjonsmyndighetene til en viss grad kan endre konsesjonsvilkårene underveis, er det snevre rammer for slike endringer.

I tillegg kommer at det her er tale om forlengelse av et forlengst nedskrevet anlegg (med forbehold for de siste investeringer) hvor lang konsesjonstid ikke kan begrunnes med at den minst må tilsvare nedskrivningstiden.

Kommunen finner det ikke riktig å meddele konsesjon for mer enn 30 år.

4) Manøvreringsreglement/reguleringsråd

I uttalelsen fra Aursund Grunneierlag er spørsmålet om fremtidig manøvreringsreglement inngående behandlet. Der er også påpekt de mangler som foreligger i den beskrivelse GLB har gitt av gjeldende reglement.

Kommunen slutter seg til det som her er uttalt. Kommunen må be om at konsesjonsmyndighetene i særlig grad retter søkelyset mot reglementet fordi et tjenlig reglement vil kunne avbøte skader og i noen grad imøtekomme andre brukerinteresser, slik de er beskrevet i de avgitte uttalelser. Konsesjonssaken har allerede avdekket flere motstridende interesser når det gjelder bruken av Aursunden. Samtidig synes det klart at konsesjonssaken ikke alene vil gi det nødvendige grunnlag for å fastsette et reglement som gir den optimale avveining av de ulike interesser.

Kommunen ser et klart behov for å prøve ut i praksis forskjellige manøvreringsmuligheter for Aursunden. Som også grunneierlaget har påpekt, bør det derfor etableres et reguleringsråd som i en prøveperiode på f.eks. 5 år ved alternative manøvreringer søker utprøvd hvilket reglement som i fremtiden best ivaretar alle de interesser som er knyttet til Aursunden. I et slikt råd bør de mest sentrale interesser være representert - så som Brukseierforeningen, grunneierne, fiskeinteressene og kommune. Rådet bør ha en rådgivende funksjon overfor GLB.

5) Konsesjonsavgifter

I søknaden er opplyst at konsesjonsavgiften i 1989 utgjorde kr. 5,36 pr. nat.hk. for kommunene. Dette er altfor lavt.

Formålet med konsesjonsavgiftene er tosidig: På den ene side skal avgiftene være en kompensasjon for generelle skader og ulemper. På den andre side skal avgiftene gi det berørte distrikt en andel av den verdiskapning som finner sted.

I saker om fornyelse av konsesjoner ses ofte anført at skadeaspektet er av mindre betydning, fordi omgivelsene har innrettet seg etter reguleringen. Dette er ikke treffende for situasjonen rundt Aursunden. Det er her tilstrekkelig å vise til de uttalelser som er avgitt av grunneierlaget for så vidt gjelder de interesser som er berørt.

Samtidig er det på det rene at reguleringen av Aursunden gir en stor avkastning, jfr. sitatet under pkt. 1 foran. Den store avkastning reguleringen allerede i en årrekke har ført til, har bare rent bagatellmessig kommet kommunen til del. En forutsetning for den store verdiskapningen er ellers at den har foregått på bekostning av grunneiernes interesser gjennom en meget betydelig akkumulering av ikke oppgjort skade. Denne skaden er dokumentert i Aursund grunneierlags uttalelse og beløper seg til flere titalls millioner kroner.

På denne bakgrunn må kommunen kreve at avgiften heves betraktelig. Avgiften må settes ut fra det nivå konsesjonsmyndighetene ville ha funnet riktig dersom det i dag ble søkt om ny regulering, korrigert for at utbyggingskonstnadene for lengst er nedskrevet.

De generelle ulemper ved at det er knyttet andre skadelidende interesser til magasinet, trekker også i retning av et høyt avgiftsnivå.

Kommunen finner at riktig avgiftsnivå i dag vil være ca. kr. 25 pr. nat.hk.

Kommunen vil ha krav på ny avgift fra tidspunktet for utløp av den gamle konsesjonen - 13. mai 1986. Senere indeksregulerte avgifter vil kommunen ha krav på fra justeringstidspunktet, slik andre kommuner får ved sine løpende konsesjoner. Videre vil kommunen ha krav på morarente av for sent betalte avgifter. Kommunen vil i denne forbindelse peke på at det ikke foreligger noe rettslig holdepunkt for å sette morarenten lavere enn den vanlige satsen etter lov om forsinket betaling av 17. desember 1976 nr. 100.

6) Næringsfond

Bare en særdeles liten andel av den verdiskapning som har funnet sted i en årrekke, har kommet Røros kommune til del. Aursunden har tvert i mot først og fremst gitt grunnlag for verdiskapning i andre kommuner. Denne åpenbare skjevhet må rettes opp nå. Det er heller ikke tvil om at såvel turistnæringen som den direkte primærnæring ville hatt betydelig bedre utviklingsmuligheter med Aursunden i naturtilstand. Særlig viktig blir dette når Røros kommunes satsing på turisme og reiseliv intensiveres - som nå.

Sammenholdt med andre konsesjonssaker er det også et poeng i denne sammenheng at kommunen ikke vil motta noen økonomisk gevinst i form av hjemmelsandel.

Røros kommune har krav på et betydelig næringsfond, jfr. vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 18.

Næringsfondets størrelse vil i stor utstrekning måtte bero på skjønn. I tillegg til de momenter som er nevnt ovenfor, vil kommunen peke på de beregninger som er gjort av nytteverdien, og den uttalelsen som miljøvernetaten har avgitt om reguleringens virkninger. Grunneierlaget har fremmet krav om tildeling av fond. Dette kravet er begrunnet i helt spesifikke og godt dokumenterte skader og ulemper forårsaket av reguleringen, og disse kravene er fremmet på et annet grunnlag enn kommunens krav om næringsfond, som i det alt overveiende har en generell begrunnelse i allmenne hensyn.

En viss veiledning i hvilken størrelse næringsfondet bør være, gir de senere års uttalelser fra konsesjonsmyndighetene i sammenlignbare saker. Kommunen finner her særlig to saker mest nærliggende å sammenligne med: Begna-saken og Nisser-Fyresvatn i Arendalsvassdraget. Særpreget for disse sakene var nettopp den betydelige verdiskapning og omfanget av andre brukerinteresser rundt magasinene.

Kommunen har foretatt en samlet vurdering av de momenter som har interesse for næringsfondets størrelse. På denne bakgrunn - og hensett til at fondet skal gi kommunen en andel av verdiene slik de vil komme andre kommuner til gode også i årtier fremover - finner kommunen et næringsfond på 12 mill. kr. for passende.

Formannskapet gis fullmakt til å avgi uttalelse på kommunens vegne til endret forslag til manøvreringsreglement, Jfr. Brukseierforeningens brev til NVE av 16. april 1991.»

Aursund Grunneierlagsuttalelse, som Røros kommunestyre har henvist til flere steder i sitt vedtak, består foruten hoveduttalelsen av tre omfattende delutredninger som følger saksdokumentene. I det følgende gjengis hoveduttalelsen, datert 18.03.1991:

«1. Innledning

Aursund grunneierlag ble stiftet den 04.05.1983. Laget har i dag 108 medlemmer. I lagets vedtekter er formålsparagrafen formulert slik: «Aursund grunneierlag er en frivillig sammenslutning som har som formål å ivareta de felles yrkesmessige interesser medlemmene har, og som knytter seg til de faste eiendommer de har innenfor det området som er angitt i pkt. 2 nedenfor»

Innenfor rammene av formålet og vedtektene har laget på vegne av sine medlemmer utarbeidet følgende uttalelse til Glommen og Laagens Brukseierforenings konsesjonssøknad for Aursunden. Dette dokument er lagets hoveduttalelse til saken. Som vedlegg følger 3 større delutredninger, omfattende henholdsvis fiske og skader på fisket, klimaendringer, klimaskader, hydrologi og erosjon.

2. Saksgangen.

Laget vil innledningsvis peke på at en har hatt kort tid på seg til å utarbeide hoveduttalelsen og vedleggene. Dernest vil vi bemerke at laget hverken har hatt økonomiske ressurser eller kunnet innhente faglig bistand på en slik måte at alle forhold som en slik konsesjon berører er gitt fyldestgjørende kommentarer. En mener likevel at en på de mest tungtveiende områdene har gjort en grundig jobb, og regner med at lagets uttalelser blir tillagt avgjørende vekt i den videre behandling av saken.

Ved en gjennomgang av søknaden går det klart fram at Glommen og Laagens Brukseierforening (heretter kalt GL) har tatt svært lett på en del av de fagområder som søknaden innbefatter eller burde innbefatte. Dette gjelder temaene:

Klima, klimaendringer og klimaskader

Naturvitenskaplige forhold

Lokal- og regionaløkonomiske konsekvenser.

For de to siste forhold vil en påstå at søkerens behandling ligger på et nivå langt under det som f.eks. ble brukt ved Samla Planutredningene. Tatt i betraktning de betydelige interesser saken gjelder, må dette være utilstrekkelig, og heller ikke i samsvar med NVE's regelverk på dette området.

Laget vil derfor stille krav om at det gjennomføres forundersøkelser/utredninger for disse tema før søknaden behandles, subsidiært at krav om slike undersøkelser/utredninger stilles som konsesjonsbetingelser.

3. Reguleringskonsesjonen av 1921 og skjønn/erstatninger til grunneierne som følge av denne.

Det reguleringsskjønn som ble gjennomført i henhold til reguleringskonsesjonen av 1921 har vist seg å ha fastsatt helt utilstrekkelige erstatninger. 70 års erfaring viser dette. Det gjelder bl.a. fiske, erosjon, skog- og jordbruk.

Dette har sin naturlige forklaring i det svake erfaringsgrunnlag en den gang hadde med hensyn til skadevirkningene og forøvrig de beskjedne krav som den gang ble stillet til undersøkelser.

I tillegg kommer at en i dag har en helt annen forståelse for de verdier som berøres, så som landskapsverdier, naturopplevelser, friluftsliv, reiseliv, regionaløkonomi, naturvitenskaplige verdier og kulturminnevern. Slike forhold står i dag sentralt i beslutningsprosessen foran enhver regulering og tillegges vekt i konsesjonsspørsmålet, og eventuelt med hensyn til hvilke konsesjonsbetingelser som skal settes.

Skadevirkningene rundt Aursunden har som det fremgår vært meget betydelige. Mest kjent er erosjonsskadene som følge av magasinets regulering. Behandlingen av disse skadevirkninger ble utsatt ved tidligere skjønn.

Skadene på fiske er helt åpenbare, og inntrådte nærmest umiddelbart etter reguleringen. Reguleringen førte til at den tidligere meget fine og tallrike røyestammen ble redusert til en bagatell av det opprinnelige ved at konkurranseforholdene mellom røye og sik endret seg drastisk. På grunn av de meget omfattende ødeleggelsene av vannflora og fauna i reguleringssonene (50% av sjøens areal påvirkes) ble også levevilkårene til ørretstammen drastisk redusert. Siken blomstret etter hvert opp, et fiskeslag som ikke verdsettes så høyt som de to andre.

Disse forhold er det i detalj redegjort for i vårt vedlegg om fiske og skader på fisket.

En har her å gjøre med skadevirkninger som det ikke ble tatt hensyn til ved skjønnene i 1921 og 1922. Det må da være et rimelig krav at en nå får erstattet det uoppgjorte tap grunneierne her er påført.

Klimaendringene og skadene som følge av disse har vært lite estimert i forbindelse med 1922-reguleringen. Også disse skadene inntrådte umiddelbart etter reguleringen. Senere vår og redusert varmesum i det meget utsatte jordbruksområdet rundt sjøen, er de viktigste følgene. Dette er det gjort nøye rede for i vårt vedlegg om klimaendringer og klimaskader. De samme skadene har selvfølgelig gitt seg utslag i produksjonspotensialet for skogbruk i området. Faren for frostskader har bl.a. økt betraktelig.

Forsumpning av landbruksjord er en annen skadevirkning forårsaket av reguleringen. Dette ble det også bare delvis tatt hensyn til i skjønnet. Sandflukt fra de tørrlagte områdene om våren etter isgang er et problem vedrørende jordbruksredskap og til plage for yrkesutøverne. Dette er det heller ikke gitt erstatning for.

De naturvitenskaplige tapene ble ikke estimert ved forrige konsesjon. Mest kjent er ødeleggelsen av vokseplassene for Skandinavias sjeldneste plante, Sibirstjerna som i dag kun står på sitt naturlige voksested ved Sakrisvollen. Den sjeldne arten Sumpløvetann har bortimot lidt samme skjebne.

De rike vier- og sumpområdene vi i dag finner intakt ved f.eks. Hyllingen, fantes tidligere også ved Aursunden. Disse inneholder varmekrevende og plantegeografiske interessante arter som nå er borte i vårt område. Disse vegetasjonssamfunnene ga også grunnlag for en rik viltproduksjon. Dette potensialet er nå borte. De store gruntvassområdene i sjøen inneholdt rike biotoper for krepsdyr og fisk, og var også grunnlag for en betydelig produksjon av ender og vadere. Også dette er nå borte.

Rørosområdet er rikt på fornminner fra steinalderen og fram til i dag. Boplassene var i tidligere tider gjerne lagt helt ned mot sjøen, og med sannsynlighet må det antas at viktige kulturhistoriske spor forsvant ved reguleringen.

Krav

Fra grunneierlagets side er det nå et hovedkrav at regulanten som konsesjonsforpliktelse tilpliktes å påstevne skjønn, og at det da gis erstatning for skader og ulemper som er påført ved reguleringen fra 1922 frem til ny regulering trer i kraft. Tidligere gitte erstatningsbeløp må komme til fradrag. Skulle konsesjonsmyndighetene ikke akseptere dette, kreves det at grunneierne i alle fall får erstattet skader og ulemper hvorfor det ikke reelt er gitt erstatning ved de tidligere skjønn, og således at foreldelse ikke vil kunne påberopes. Skjønnsretten vil også, hvis det er aktuelt, måtte kunne pålegge tiltak i henhold til vassdragsreguleringsloven.

For den regulering som iverksettes i henhold til eventuell ny konsesjon, fremmes helt tilsvarende krav forsåvidt angår erstatninger og tiltak for skader og ulemper.

I denne forbindelse kan opplyses at det i alle fall vil måtte avholdes et omfattende skjønn. Det gjelder krav vedrørende utrasninger/erosjon med de skadevirkninger dette vil medføre, herunder på fisket. Mellom grunneierlaget og GL er det enighet om det. Skjønnet vedrørende utrasinger/erosjon er, slik partene er blitt enige om, utsatt med henblikk på at en skal kombinere med nytt skjønn foranlediget ved ny reguleringskonsesjon.

De krav som her fremsettes, er ikke urimelige også under hensyntagen til de økonomiske fordeler GL har hatt og vil få ved reguleringen. De forhold som her er omhandlet bør også veie når det treffes bestemmelser om fondsavsetninger.

4. Krav til nytt reglement.

Søkeren har primært hevdet at reglementet skal bestå uendret. Grunneierlaget har allikevel konstatert at søknadens reglementsforslag inneholder flere viktige endringer fra det bestående.

Flere opplysninger gitt om gjeldende reglement er direkte gale eller gir misvisende informasjon om gjeldende bestemmelser.

Flere av lagets spørsmål om dette er ubesvarte av søkeren.

Grunneierlaget må derfor kreve at det får seg forelagt et nytt, bearbeidet reglementsforslag til uttalelse med tilstrekkelig tidsfrist til besvarelse.

Som hovedpunkter i nytt reglement kreves inntatt:

• Dempningsmagasin. Fra vårflommens kulminasjon til 15. september skal sjøen søkes holdt på k 689,90 (gml. kote) så lenge avløpet ikke MÅ overstige ..... m³/s (Kuråsfossens slukevne innsettes).

• Utenom fyllingsperioden er minstevannføringen 8 m³/s.

• Tappingsøkning i vintertapping skal gjennomføres ved en daglig økning på inntil 1 m³/s, vanligvis 0,5 m³/s.

• Makimaltappingen skal settes lavere enn 35 m³ /s, i tråd med NVE Iskontorets anbefaling.

• Flomtappingsinstruksen skal bearbeides og inntas i reglementet. Instruksen skal gi rom for forhåndstapping for å dempe flomstigning i sjøen.

• Det skal opprettes flere referansebolter for kontroll av reguleringsgrensene. Disse skal godkjennes av NVE-VU. Det skal godtgjøres overfor grunneierne at ny dam og fremtidig HRV er overensstemmende med gamle høyder, da tidligere referanser er fjernet av offentlige myndigheter.

• Det skal opprettes kontrollvannmerke tilgjengelig for grunneierne inne i Brekkebygd, som dekker hele reguleringsintervallet og opp til forventet maksimal flomstigning.

• Det opprettes et driftsråd med tilstrekkelig grunneierrepresentasjon til daglig overvåking av reglement og manøvrering, der sistnevnte gir rom for tolkninger.

• Det skal innarbeides regler om flomvarsel og om generell informasjonsplikt i distriktet om flomrisiko. Dette må være i tråd med at reguleringens hovedmål fortsatt skal være flomkontroll, ikke bare nede i Glommadalføret.

Grunnlaget for disse krav vil fremgå av lagets deluttalelse om hydrologi m.m.

5. Forventet fremtidig skade. Tiltak - erosjon.

Lagets undersøkelser av skader hittil viser at disse er meget omfattende, tildels dramatiske.

Skadene går langt ut over de antydninger som kan trekkes av tidligere skjønn. Tildels har de klar årsakssammenheng med forhold det ikke er skjønnet over. De i tidens løp foretatte tiltak har vært generelt utilfredsstillende. Det viser seg at erosjon fortsatt pågår etter 70 års regulering, om enn i litt redusert tempo. Med det omsøkte reglement frykter laget at erosjon i strandkanten og i bunnområdet i Brekkefjorden kan bli ytterligere forverret.

Derfor kreves det omfattende tiltak foruten dekning av skade hittil:

• Strandforbygninger og elvekorreksjoner der erosjon fortsatt pågår og hvor det er fare for fremtidig aktivitet, herunder også forbedring av utførte, men utilfredsstillende forbygninger og terskler.

• Terskel ute i Brekkefjorden som holder tilbake de laveste metre av senkningsintervallet. Terskelhøyde må utredes nærmere.

• Etablering av lebelte der dette kan tjene til å redusere sandflukt og til å bedre lokalklima.

• Etablering av offentlig kontrollerte referansebolter til overvåking av stranderosjonen i alle truede områder. Disse skal muliggjøre kvantifisering av fremtidig skade.

• Flykartlegging av nåværende sjøareal ved HRV k.690.00 (gml.kote).

• Foreta oppmudring av visse områder i sjøen for å fylle opp landområder med vasssyk jord. Dermed skapes verdier for grunneierne, samtidig som magasinvolumet i sjøen økes. Det er særskilt aktuelt i områder rundt Vika og en del steder på nordsiden av sjøen.

I den utstrekning pålegg om tiltak ikke gis som konsesjonsforpliktelse direkte, bes myndighet til å treffe bestemmelser om tiltak som konsesjonsforutsetning overlatt til skjønnet i medhold av oreigningslovens § 5 3. ledd.

6. Varige skader på fiske. Krav til kompenserende tiltak og økonomisk kompensasjon

En grundig gjennomgang av skadeomfanget er gitt i vedlegget om fiske og skader på dette. Dette er skader som oppsto ved forrige konsesjon og som vil fortsette dersom ny konsesjon gis.

Det finnes noen skriftlige kilder om hvordan fisket var før reguleringen. Disse kildene er delvis referert i GLs søknad, og også i vårt vedlegg. Aursundsjøen hadde et meget stort potensiale for fiskeproduksjon i uregulert tilstand, og ville hatt en meget god bestand av ørret og røye under naturlige forhold. Før reguleringen i 1922 betydde fisket svært mye for bosettingen langs sjøen i form av attåtnæring og matauk.

Etter reguleringen fikk man en dramatisk endring i fisket. Tørrlegging og frost i strandsonen har for alltid ødelagt de viktigste næringsområdene for ørreten, og også røya lider under dette. Gytemulighetene for røya er forringet av samme grunn. For ørreten er gytemulighetene redusert ved at bekkeløpene er endret. Sik er i dag den dominerende arten i Aursunden, og må forventes å bli det. Dersom tiltak settes inn kan balanseforholdet mellom artene endres til edelfiskenes fordel.

Grunneierlaget har tatt for seg de fangstrapporter som er tilgjengelig (Stensaasfisket og Aursund-protokollene) og sammenholdt disse med data fra de utsettinger som er gjort gjennom årene. Konklusjonen av disse sammenstillingene er at utsetting av røye har gitt positive resultater når det samtidig har vært et hardt fiske på siken.

For ørretens del er ikke utslagene store, men svakt positive. Utsetting av sik kan ikke sies å ha gitt resultater.

Fiskeforvalter Korsen har skrevet kapitlet om fiske- og fiskeskader for GL. Dette er i stor grad en gjennomgang av gammelt materiale, og konklusjonen i dette materialet har store sprik hva angår f.eks. produksjonspotensialet i sjøen.

Grunneierlaget vil hevde at det ikke er gjort faglig forsvarlige undersøkelser som kan danne grunnlag for tiltak som optimaliserer produksjonen av fisk i Aursunden under et regulert hydrologisk system. Grunneierlaget har bedt dr. philos. Arnfinn Langeland ved Norsk Institutt for Naturforskning å utarbeide et opplegg for slike undersøkelser. Disse er vedlagt hoveduttalelsen. Grunneierlaget fremmer krav om at slike undersøkelser nå må gjennomføres som en del av konsesjonsbetingelsene.

Med bakgrunn i de data og det erfaringsgrunnlag som foreligger vil grunneierlaget på det sterkeste hevde at det er mulig å produsere betydelig mere røye i sjøen enn det som er tilfellet i dag. Dette krever relativt store økonomiske uttellinger til utsetting av godt levedyktig, tosomrig settefisk av røye. Dette må skje samtidig med at det drives et planmessig og intensivt fiske på siken. Med utgangspunkt i de foreliggende fangstdata og biologiske data, vil en anslå det årlige tapet som følge av reguleringen på ørretstammen til ca. 15300 kg pr. år. Utnyttelsesgraden har anslagsvis ligget på 75-80%. Med en kg-pris på kr. 40,- vil dette medføre et årlig tap på kr. 489.600,- Med dette som snittall for hele forrige reguleringsperiode, vil det bety et akkumulert tap på kr. 32.803.200,-.

Den planktonbaserte røyeproduksjonen er vanskeligere å anslå, og en har ikke forsøkt å sette tall på dette.

Det er i dag et klart ønske rundt sjøen om å utnytte de fiskeforekomstene som Aursunden rommer i næringsmessig sammenheng. Det blir arbeidet aktivt med dette i samarbeide mellom grunneierne, landbrukskontoret, Røros kommune og Selskapet for Norges Vel. Gjennom fangst og foredling vil en kunne oppnå en flerdobling av prisen på råvaren. Det er også all grunn til å nevne muligheten for økt utnyttelse av fiskeressursene gjennom fritidsfiske og utleiefiske.

Krav

Grunneierlaget har i sin utredning om fiske og skader på dette dokumentert skader ved en fortsatt regulering av Aursunden, og sett disse i forhold til produksjonen i en uregulert sjø. I tillegg har en vurdert de meget store tap vi har lidt som grunneiere gjennom akkumulert og uoppgjort skade fra forrige reguleringsperiode. Dette tapet er betydelig, også justert for de meget små kompensasjoner som er gitt fra regulantens side.

Med bakgrunn i disse forhold vil Aursund grunneierlag kreve at det i konsesjonsbetingelsene stilles følgende ultimate krav til konsesjonssøker i forhold til fisket:

1. 1.

   De akkumulerte tap fra forrige periode erstattes helt og fullt. Dette er fra vår side en forutsetning for å ville gå inn i en vurdering av den aktuelle konsesjonssøknaden med tanke på å akseptere en fortsatt regulering. Dersom dette kravet ikke innfris forlanger vi at sjøen blir ført tilbake til opprinnelig tilstand, d.v.s. at det ikke gis konsesjon for ny regulering.

2. 2.

   Referansen for en vurdering av de fortidige, permanente skader på fisket, skal være produksjonsforholdene slik disse kan sannsynliggjøres i en uregulert sjø.

3. 3.

   Erstatninger for fortidig skade skal fastsettes ved at det avholdes nytt skjønn. Skjønnet skal omfatte de skader og ulemper som ikke ble vurdert ved tidligere skjønn, og som man da tidligere hadde liten erfaring i å vurdere, bl.a. skader på fisket.

Alternativt skal tidligere skader på fisket kompenseres ved at konsesjonæren forpliktes til å opprette fond til disposisjon til grunneierne. Fondet forvaltes av et fondsstyre utgått fra Aursund grunneierlag, og med et forvaltningsansvar i forhold til nærmere definert instans eller myndighet, som også er klageinstans.

Fondet øremerkes tiltak til fremme av en næringsvirksomhet basert på fiskeproduksjonen i Aursunden og i tilliggende vatn. Fondets størrelse må stå i forhold til de beregninger som er gjort av produksjonstapene og de reelle tapene justert for ikke utnyttet produksjon, slik disse er sannsynliggjort i utredningen (20%)

1. 4.

   Det skal gis årlige erstatninger for permanent framtidig skade på fisket på grunn av ødelagt littoralsone med basis i de referanser som er nevnt i pkt 2 foran. Dette utgjør et årlig erstatningskrav på kr. 489.600,-.

   Kapitalisert ut fra 5% rente tilsvarer dette et beløp på kr. 489.600 x 100/5 = kr. 9.792.000,-.

   Årlige avsetninger i form av et fond skal forvaltes som nevnt under pkt. 3 foran.

2. 5.

   GL skal pålegges å finansiere og etterleve de krav til kompensasjonstiltak for fisk som er utformet av DN i standardbetingelsene for nye konsesjoner. Disse krav begrunnes i reduksjon i produksjon forårsaket av faktorer som det så langt ikke er krevd noen erstatning for, og som er dokumentert i vedlegget.

   Vi viser i denne forbindelse til dokumenter vedrørende en hel rekke konsesjonssøknader, bl.a. Arendal Vassdrags Brukseierforenings konsesjonssøknad for fortsatt regulering av Nisser, Vråvatn og Fyresvatn, og til St. prp. nr. 93 fra OED om ny reguleringskonsesjon for Strandefjord, Volbufjord og Øyangen i Bægnavassdraget.

   Vi krever dessuten at kompensasjonstiltakene, som en del av konsesjonsbetingelsene, tilpasses de lokale forhold, slik dette er kommet til uttrykk i det utredningsarbeidet ulike fiskeforeninger har gjort, jfr. presiserte krav nedenfor.

3. 6.

   Konsesjonsbetingelsene bør romme en garanti for at grunneierne har en mulighet for innflytelse når det gjelder vurderingen av hvilke praktiske tiltak regulanten skal bekoste og gjennomføre avhengig av utviklingen av det biologiske systemet i sjøen og avhengig av resultatene av pågående og framtidige undersøkelser.

4. 7.

   Vi forutsetter at de konsesjonskrav som stilles i forhold til fisket er absolutte i den forstand at konsesjonæren ved ikke å innfri kravene blir møtt med sanksjoner og erstatningsansvar. I motsatt fall er konsesjonskravene av liten verdi.

I tilknytning til pkt. 5 foran har Aursund grunneierlag presisert en del krav ut fra ønsket om lokale tilpasninger av de generelle kravene om kompensasjonstiltak utformet av DN. Vi presenterer her DNs standardiserte krav med lokalt tilpasset kommentar, også når det gjelder kompensasjonstiltakets omfang. Konsesjonærene plikter etter nærmere bestemmelser av Direktoratet for naturforvaltning (DN):

1. A.

   å utsette yngel/og eller settefisk av det antall, de arter og stammer, den størrelse og kvalitet, og på den tid, sted og måte som måtte fastsettes.

Kommentar:

Med bakgrunn i de forhold som rår i sjøen, jfr. ulike undersøkelser, mener vi det bør settes ut ca. 100.000 settefisk pr. år, i det vesentlige røye. All settefisk bør være tosomrig, og være utviklet av stamfisk fra Aursundområdet.

1. B.

   å sørge for fangst av stamfisk og dekke alle utgifter med klekking, oppforing og transport.

Kommentar:

Denne aktiviteten bør ha en viss lokal tilhørighet. Å opparbeide og drive et reproduksjonsanlegg kan fort få et omfang som innebærer etablering av sårt tiltrengte arbeidsplasser, og som lett kan tilpasses de forsøk som gjøres lokalt for å etablere et næringsfiske og bedre fritidsfisket i hele regionen.

1. C.

   å bekoste tiltak i Aursunden og andre aktuelle deler av vassdraget, f.eks. tilliggende vatn, for å sikre oppgang og produksjon av fisk, herunder biotopforberedende tiltak, gjennomføre opprenskning, hindre erosjonsskader m.v.

Kommentar:

Effekten av de tiltak som er utført for å muliggjøre oppgang av fisk forbi Kuråsfossen kraftstasjon bør kontrolleres og eventuelt utbedres.

GL må pålegges å utrede og eventuelt gjennomføre ulike tiltak for å fremme naturlig foryngelse av røye og ørret, slik som bygging av grunndamsanlegg, stabilisering av littoralsoner, bygging av gyteører m.m. Et aktuelt forslag er bygging av en terskel ved utløpet av Øvre Glomma for å stabilisere vannstanden og gjøre elva til et oppvekstområde for små fisk. Et annet forslag er å stabilisere vannstanden i Botnfjorden ved bygging av en terskel ved Vargodden, og dermed gjøre fjorden til et produksjonsområde for fisk. P.g.a. tilslammingen kan også mudring være et aktuelt tiltak i f.eks. Brekkenfjorden.

1. D.

   å installere sperreanordning foran tappetunneler og utløpet av kraftstasjonen.

Kommentar:

Det er påpekt fra grunneierhold at mye av småfisken forsvinner ned gjennom uttaket for aldri å komme tilbake. GL må pålegges at ikke slikt skjer.

1. E.

   å foreta utfiskinger dersom reguleringen fører til overbefolkning eller forverring av de naturlige forhold.

Kommentar:

Tilgjengelige fangstrapporter fra fiskerisakkyndige (Linløkken, Korsen) bekrefter at reguleringen har aksellerert og befestet bestandsutviklingen hvor sik har konkurrert ut røye, og hvor ørretbestanden er kraftig desimert p.g.a. en ødelagt littoralsone. Dette rettferdiggjør at regulanten pålegges å bekoste et aktivt utfiske av sik, noe som sammen med massiv utsetting av tosomrig settefisk av hovedsakelig røye, kan bety mye for næringsfiske såvel som sportsfiske. Fiskeforvalter Korsen har gitt uttrykk for at dette bør forsøkes. Et pålagt utfiske av sik vil også kunne kombineres med et næringsfiske.

1. F.

   å bekoste fiskeribiologiske undersøkelser som grunnlag for kompensasjonstiltak og for å kontrollere effekten av tiltak.

Kommentar:

Når det gjelder behovet for konsesjonsforberedende undersøkelser, GLs trenering av pålegg om å utføre slike, og fiskeforvalterens vurdering, vises det til vedlegget. At fiskeforvalteren i strid med fagfolket i LFI mener det foreligger nok materiale for ny konsesjonsbehandling, endrer ikke vår oppfatning av at den skisserte undersøkelsen fra NINA er svært ønskelig å gjennomføre.

GL må pålegges å finansiere alle aktuelle undersøkelser som trengs for å optimalisere fiskeproduksjonen i sjøen. En fortidig regulert sjø er også et dynamisk biologisk system som gjennomløper visse endringer over tid, vel verdt å kontrollere.

Forsøk med utfiske av sik, kombinert med utsetting av tosomrig røye er skissert, og dr.philos. Arnfinn Langeland ved NINA har meldt sin interesse for en undersøkelse av forholdet mellom bunnsik og pelagisk sik når det gjelder beiting, vekst m.m.

1. G.

   GL plikter å bygge og drive et eget klekkeri/oppdrettsanlegg eller delta med partsinnskudd i et klekkeri/oppdrettsanlegg for produksjon av yngel/settefisk dersom DN finner dette nødvendig.

Kommentar:

Dette er et aktuelt krav dersom kravene i pkt. a ikke kan innfris på grunn av begrensninger i kapasiteten på de anlegg konsesjonæren allerede disponerer, eller dersom kravet om lokal avstamning ikke kan innfris. Med henvisning til planene om et lokalt næringsfiske er også en slik løsning ønskelig sett fra Aursund grunneierlags side.

7. Varige endringer i klima og skader som en følge av dette.

Aursund grunneierlag vil hevde at DNMIs rapport om klimaendringer v/Aursunden som følge av reguleringen er sterkt mangelfull, og delvis direkte misvisende.

P.g.a. at isen ligger lengre om våren enn før regulering (anslagsvis 10-14 dager), vil våren i de omkringliggende områder bli betydelig forsinket. Dette, samt at sjøen også etter isgang lenge vil holde en lav vanntemperatur, gjør at samlet varmesum i veksttida blir betydelig redusert Dette har selvfølgelig betydning for jordbrukets produksjonsvilkår rundt sjøen. Naturlig går skillet mellom 2 vegetasjonssoner akkurat i Aursundstrendene. I den mest varmekjære sonen er marginalt betinget jordbruk mulig. I den mere karrige sonen er rent jordbruksbasert bosetting ikke mulig ut fra de naturlige forutsetninger.

Klimaendringene som følge av reguleringen har forflyttet den karrigste sonen nedover i terrenget. At vi i dag har en rekke veldrevne heltidsbruk i området, skyldes den svært store energisubsidieringen som dagens norske jordbruk er basert på.

Også for veksterligheten til stedegen og plantet skog har disse klimaeffektene betydelige følger, bl.a. ved økt fare for frostskader om våren. Reduksjonen i varmesum slår selvfølgelig også ut her.

Beitepotensialet både for husdyr og vilt i utmarka er redusert av de samme årsaker.

Krav

Aursund grunneierlag stiller følgende krav til kompensasjon for reguleringsbetingede klimaskader:

1. 1.

   Det skal gjennomføres undersøkelser for å skaffe nødvendige anslag over de klimaskadene reguleringen har påført produksjonssystemene innenfor jordbruk, skogbruk og vilt. Disse skal omfatte sammenlignende klimaundersøkelser av relevante hydrologiske og landbaserte temperaturer og temperaturforskjeller. Det skal i tillegg gjennomføres en dendrokronologisk analyse. Undersøkelsen skal gjennomføres av kompetente fagmiljøer, og finansieres av GL.

Laget krever at det opprettes klimastasjon/er som kan gi referanseobservasjoner i uberørt, nærliggende område. De i søknaden nevnte «referansemålinger» betraktes som utilfredsstillende, unøyaktige antagelser.

1. 2.

   Referansene for anslagene av klimaskadene skal være de klimaforhold en kan sannsynliggjøre om sjøen var uregulert.

2. 3.

   Undersøkelsene i pkt. 1 skal danne grunnlag for erstatninger for fortidig og permanent skade. Erstatningene skal primært fastsettes ved at det avholdes nytt skjønn. Alternativt skal konsesjonæren forpliktes til å avsette fondsmidler i samsvar med skadenes omfang. Erstatninger for permanente klimaskader skal primært gjøres private, subsidiært avsettes som fondsmidler kapitalisert ut fra 5% rente. Fondsmidlene går inn i et grunneierfond, og forvaltes slik det er skissert i kapitlet om fiske, jfr også etterfølgende pkt. 11.

3. 4.

   Konsesjonskravene må romme en garanti for at grunneierne som skadelidte rettighetshavere får øve innflytelse når det gjelder vurderingen av hvilke avbøtende tiltak regulanten skal pålegges å bekoste, f.eks. planting av lebelte, jfr også etterfølgende pkt. 12.

4. 5.

   I den utstrekning konsesjonsmyndigheten ikke treffer bestemmelser angående tiltak som er aktuelle, så som angående lebelter, terskel i Brekkefjorden m.m., må fornøden kompetanse meddeles skjønnet med hjemmel i oreigningslovens § 5 3. ledd.

Forøvrig vises til deluttalelse om hydrologi m.m.

8. Varige skader på landskap/naturopplevelse.

Sibirstjernas skjebne er omtalt tidligere i uttalelsen. Det samme gjelder sumpløvetann.

De plantegeografisk interessante vierkjerrene som befant seg på Aursundstrendene før reguleringen, er borte. Som hydrologisk system har Aursunden en gang for alle mistet sin referanseverdi. I uberørt tilstand ville dette med sikkerhet ha blitt tillagt stor vekt i en konsesjonsbehandling. Det må antas at både fisk og annen vannlevende fauna, samt vannfloraen ville hatt stor naturvitenskapelig interesse.

Sjøen og områdene omkring representerer sentral informasjon om isens avsmeltingshistorie i Skandinavia. Som en følge av reguleringen er f.eks. deler av eskersystemene ute i sjøen i ferd med å vaskes bort og forsvinne. Slik mistes verdifulle kvartærgeologiske formasjoner.

Faunistisk er Glommaområdet inkludert Aursunden interessant. F.eks. er det registrert 41 ulike krepsdyrarter i de nordligste delene av Glomma, noe som er et høyt tall høyden over havet tatt i betraktning.

Flere av disse artene er sjeldne for regionen. (Halvorsen 1985).

For fuglefaunaen har reguleringen uten tvil medført store endringer og forringelser. De store grunntvannsområdene i f.eks Brekkenfjorden, med sin tilhørende vannvegetasjon, hadde et klart potensiale i produksjon av næringsdyr for ender og vadere. Dette er nå borte. Det samme er rasteplassene for vannfugl på trekk.

Molingadeltaet står tilbake som et slikt rasteområde.

Krav

Aursundens vannmasser og fiskepopulasoner, sjøens flora og fauna og de rike vegetasjonssamfunnene på Aursundstrendene kan ikke komme tilbake slik de var.

De rester vi har igjen av dette miljøet må beskyttes best mulig.

Isgang og flomsituasjoner utgjør den største trusselen for Sibirstjerna på Sakrisodden. GL må pålegges ansvaret for å forhindre at denne enestående lokaliteten utsettes for slike belastninger. Dette medfører at både økonomi og personell må stilles til rådighet når slike situasjoner oppstår. GL må bekoste nye registreringer av Aursundstrendene for å se om det eksisterer andre vokseplasser for Sibirstjerne. Dette gjelder også sumpløvetann. Arbeidet må gjøres av fagfolk fra et av de botaniske miljøene som har arbeidet i regionen. Dette må gå inn som en del av konsesjonsbetingelsene.

De største negative konsekvensene av reguleringen gir seg utslag i store reguleringssoner i mai/juni. Rasskrenter som følge av erosjon og forbygninger for å forhindre denne er også mest synlige da.

Ut over dette kommer den psykologiske faktoren som reduserer naturopplevelsen også ved full sjø: «man vet at sjøen er regulert og assosierer negativt til dette.» GL gir karakteren «middels store negative konsekvenser» under temaet helhetlig naturopplevelse. Konklusjonen er primært knyttet opp mot reguleringssonene. Når sjøen er full er det ingen konsekvenser etter GLs syn.

Aursund grunneierlag finner all grunn til å understreke den negative konsekvensvurderingen. Et forhold som tyder på at den psykologiske faktoren veier tungt, er den sparsomme båtbruken på Aursunden. På Femunden, hvor tilgjengeligheten er mye dårligere, er båtbruken betydelig større.

Krav

Landskapsverdier og naturopplevelser er knyttet til helhetsbilder av et landskap. I og med de kraftige inngrepene i Aursunden, kan vi vanskelig se for oss tiltak som skulle kunne bøte på dette inntrykket med unntak av full tilbakeføring av sjøen. Dette betrakter vi som uaktuelt.

Ved Molinga naturreservat kan en terskel ved Molinga bru holde vannspeilet i deltaet oppe. Dette må i så fall avklares med vernemyndighetene og det kreves en naturfaglig vurdering av dette. En antar at krav om dette bør stilles av kommune/fylkesmann.

Bygging av terskel i Brekkenfjorden vil gi en viss avbøtende virkning på tørrleggingssonene før terskelen oversvømmes på forsommeren. Dette spørsmålet er utredet foran.

9. Varige skader på friluftsliv/reiseliv.

Friluftslivbegrepet er definert i GLs søknad. Et områdes potensiale for friluftsliv har klar sammenheng med landskap/naturopplevelse og med mulighetene for aktiviteter i friluft. I denne sammenhengen gjelder dette:

• Fiske

• Båtturer

• Bading og brettseiling

• Ski- og fotturer

• Ekskursjoner med kunnskapstilegning som mål

• Jakt

Konsekvensene for fiske og utøvelsen av dette er påpekt foran.

Konsekvensene for jakt er små. Produksjonen av jaktbare arter må antas å ha vært høyere før regulering som en følge av bedre klima og et rikere næringsliv i sjøen. Noen kvantitativ vurdering er imidlertid umulig å gjøre.

Bading er ingen stor friluftsaktivitet i Røros, men betyr mye i korte varmeperioder. Løken ved Molinga og badeplassen i Brekken brukes både av innbyggerne i grendene rundt sjøen, og av folk fra resten av kommunen og tilreisende.

P.g.a. utsatt vår og redusert varmesum vil reguleringen ha en negativ effekt på badelivet.

Båtliv er nevnt foran. En naturlig sjø ville hatt et meget stort potensiale. Potensialet er tilstede også under dagens forhold, men utnyttes på langt nær, jfr. den negative psykologiske effekten. Tørrleggingen virker begrensende på båttrafikken i den tiden sjøen har lav vannstand.

For både ski- og fotturer er konsekvensene små. Skigåing på isen kan oppfattes som usikkert og reduseres derved på vår-vinteren spesielt.

Ekskursjoner i regi av skoler, organisasjoner og reiselivsbedrifter er en ekspanderende aktivitet i Rørosdistriktet. En naturlig sjø av Aursundens størrelse ville hatt meget stor undervisningsverdi med sine økosystemer intakte. Potensialet er tilstede også i dag, men er redusert.

I sum er reduksjonen av friluftsmulighetene meget stor som en følge av reguleringen. Fiske ville vært den dominerende aktiviteten. Utvikling av en - 1 - gren av friluftslivet trekker gjerne også flere med seg. En sum av tilbud på friluftslivssiden gir betydelig effekt også i reiselivsnæringen.

Reduksjonen i fiske gir altså også andre negative effekter.

Det er svært vanskelig å kvantifisere den økonomiske effekten på reiselivsnæringen som en følge av reguleringen.

Intakt natur er imidlertid noe av det som i dag etterspørres mest, og koblet mot muligheter til aktiviteter blir dette meget interessant.

Røros er pekt ut som «Internasjonal attraksjon» som skal markedsføres langt utenfor Norges grenser. Ved siden av Røros Bergstad vil naturkvaliteter være den viktigste magneten. Et attraktivt fiske og en urørt, stor fjellsjø ville vært et enormt trekkplaster i seg selv og betydd mye for utviklingen av bygdeturisme rundt Aursunden. Et annet moment som må nevnes er Aursundområdets nærhet til Funesdalen i Sverige, et av broderrikets absolutte satsningsområder i reiselivssammenheng. Med den kjennskap vi har til svenskenes lidenskap for isfiske, og særlig etter «røding» kunne et slikt isfiske på Aursunden vært en meget viktig del av en grensebygdsatsing på reiselivet.

Det er grunneierlagets oppfatning at en av konsekvensene av reguleringen er at det vil bli tyngre å utvikle reiselivet i grendene rundt Aursunden.

Krav

Det er umulig å anslå både fortidig tap og framtidig tap som en følge av reduserte friluftsliv- og naturopplvelsesmuligheter rundt Aursunden. Grunneierlagets krav blir at den foran påviste negative effekten (som også GL har påpekt selv) blir lagt stor vekt på ved fondsavsetningene, og at disse blir inkorporert i det før omtalte grunneierfondet. Videre vil vi kreve at GL bekoster faciliteter ved de to forannevnte badeplassene. Gl må også pålegges å bidra økonomisk i et eventuelt framtidig utviklingsprogram for bygdeturisme rundt Aursunden.

Videre må GL bekoste tiltak for å lette transport av båter fra land og ut til åpent vatn mens vannstanden er lav.

Videre må GL pålegges å bidra økonomisk ved produksjon av informasjonsmateriell for å legge til rette for bygdeturisme, og også å være med på eventuelle tilretteleggingsprosjekter for å stimulere til en slik utvikling. Også for så vidt angår disse forhold bør kompetanse delegeres til skjønnet, såfremt konsesjonsmyndighetene ikke finner å ha tilstrekkelig oversikt til å treffe bestemmelser jfr oreigningslovens § 5, 3. ledd.

10. Konsesjonstid

GL søker konsesjon gitt for henholdsvis ubegrenset tid og med 60 års varighet. Grunneierlaget vil anmode om at varigheten av eventuell konsesjon gis for langt kortere tidsrom. For private deltagere burde 30 år være det maksimale. Det må legges vekt på hvor hurtig forholdene endrer seg i dag, med derav følgende behov for endring av vilkårene. Det gjelder ikke minst hvilke krav som må settes til en regulering. Kapitalkostnadene er alt amortisert, og regulanten høster store økonomiske gevinster ved reguleringen.

11. Fondsavsetninger

Av det materialet som nå foreligger, vil det fremgå at grunneierne i Aursundenområdet og befolkningen der forøvrig har vært og vil bli påført omfattende skader og ulemper, og som bare delvis er eller vil bli erstattet i forbindelse med skjønnsoppgjør.

Det er skader og ulemper som i stor utstrekning er av almen art. Som kompensasjon fremmes i den forbindelse krav om at det pålegges regulanten å betale inn et beløp til et fond som må være av betydelig størrelse. Fondet må være til fordel for næringsvirksomhet i Aursundenområdet. Fondet ønskes administrert av grunneierlaget. I alle fall bør vedtektene innebære at grunneierlaget har avgjørende innflytelse ved forvaltningen av fondet. Fondet er også behandlet under pkt. 6 og 7 foran.

12. Driftsråd

Grunneierlaget føler at det består et sterkt behov for kunne gjøre sin innflytelse gjeldende under en eventuell fortsatt regulering. Det anmodes derfor om at det i likhet med hva det er gjort andre steder, treffes bestemmelse om opprettelse av Driftsråd.

13. Søknad om overdragelse av tidligere vassdragsregulering

Som det vil fremgå av det foranstående foreligger ennå uoppgjorte forhold i anledning den tidligere reguleringen, således blant annet vedrørende erosjonsskader. Det må i forbindelse med eventuell ny konsesjon og i avtale om overdragelse av reguleringsrettigheter klargjøres hvilke forpliktelser GL skal overta også med hensyn til oppgjør for skader/ulempe ved den tidligere regulering.

Det forutsettes som en selvfølge at de ved tidligere skjønn fastsatte erstatninger oppjusteres slik lovgivningen nå krever.

Videre finner grunneierne at GL i forbindelse med overdragelsen som en del av avtalen også må pålegges å foreta det oppgjør som foran er krevet vedrørende den regulering som hittil er gjennomført. Det må være rimelig grunnet i de betydelige fordeler GL gjennom alle disse år har hatt av reguleringer.»

Aursund Grunneierlag har i brev av 21.07.1991 gitt følgende uttalelse til GLBs endringsforslag vedrørende reglementet:

«Punkt 2, avsnitt 1 rommer to upresise uttrykk som gir anledning til en opportun fortolkning av manøvreringsreglementet, nemlig «... over året vanligvis ...» og « ... kan dog ...». Det førstnevnte uttrykket bør bort, og det andre bør erstattes med skal.

Punkt 2, avsnitt 2:

• Stedsangivelsen Røros - Høyegga er noe upresis og bør erstattes med stedsangivelsen Aursunden - Høyegga.

• Begrensningen i tapping under isleggingsperioden bør reduseres fra 13 m³/s til 8 m³/s. Jfr. Aursund Grunneierlags delutredning om hydrologi m.m., side 16.

• Det sterkt skjønnsmessige og potensielt ansvarsfraskrivende uttrykket « ... når dette ansees av vesentlig betydning for å stabilisere isforholdene», bør fjernes.

• Formuleringen «Økningen i tappingen etter at isforholdene har stabilisert seg, skal skje gradvis med inntil l m³ /s pr. døgn.», bør endres til: Etter at isforholdene har stabilisert seg, skal økningen i tappingen skje jevnt gradvis med inntil 1 m³/s pr. døgn, vanligvis 0.5 m³/s pr. døgn, likevel slik at den ikke overstiger mer enn 0.5 m³/s pr. døgn de første 14 dagene etter at isforholdene har stabilisert seg. Vi viser ellers til Aursund Grunneierlags delutredning om hydrologi m.m., side 6.

• GLB slår fast at «Maksimal vintertapping er 35 m³ /s» (siste del av 2. avsnitt punkt 2). Aursund Grunneierlag vil be konsesjonsmyndighetene vurdere størrelsen på den maksimale vintertappingen i forhold til mulige negative effekter på erosjon og fiske. Forutsatt et minimalt tilsig vil en såvidt rask tapping medføre fra ca. 7 til ca. 13 cm vannstandsreduksjon pr. døgn avhengig av fyllingsgrad, - ved midlere fylling 8 - 9 m³ /s pr. døgn. Dette kan bety økt poretrykk, som kombinert med tyngden fra landisen forårsaker en noe raskere erosjon av vanntrukket landtorv/strandjord enn det som ellers ville ha vært tilfelle. I tillegg vil en rask vannstandsreduksjon bety en tilsvarende rask tørrlegging av sjøbunnarealer med mulige negative effekter for fisken. I Brekkenfjorden kan en vintertapping på 35 m³/s føre til at flere km² sjøbunn blir tørrlagt i løpet av en relativt kort periode. Fisken får dermed ikke tid til nødvendige lokale migrasjoner, og den kan bli avstengt i «lommer» som senere tørker ut.

Vi viser ellers til uttalelser fra NVE Iskontoret, som anbefaler at maksimalgrensen for vintertapping bør holdes noe lavere enn i dag (35 m³/s) fordi dette har betydning for vassdraget lengre nede. Aursund Grunneierlag har felles interesse med Iskontoret i dette synet, men vi ser også det kontroversielle i et krav om reduksjon i grensene for den maksimale vintertappingen i forhold til verdien av vinterprodusert energi. Forøvrig viser vi til vår delutredning om hydrologi m.m., side 6.

Punkt 2, avsnitt 4rommer forslag til en flomtappingsinstruks, og er en bearbeidet utgave av kap. 5.20, side 72, i GLBs opprinnelige søknad. GLB presenterer her et forslag om en dynamisk regulering av tilsig forårsaket av begynnende flom eller generelt høy vannstand kombinert med hydrologiske og /eller meteorologiske prognoser for vannstandsøkning ut over HRV. Instruksen skal tre i kraft under de gitte forutsetninger når vannstanden går over kote 690,80, d.v.s. når vannstanden er 25 cm under HRV.

Aursund Grunneierlag har fremmet sitt syn på en eventuell flomdemping i sin uttalelse til GLBs søknad. Spesielt har vi vurdert dette i vårt faglige bilag om hydrologi m.m., side 7 - 8. Vårt forslag til flomkontroll er fremmet som et krav om et permanent flomdempingsmagasin på kote 690.95, d.v.s. 10 cm under HRV. Dette kravet har også sin begrunnelse i ønsket om å redusere forsumpingsskadene på innmark.

I utgangspunktet mener Aursund Grunneierlag at et permanent flomdempingsmagasin på kote 690.95 vil representere den beste løsningen, men vi ser ikke bort fra at dette kan kombineres med forslaget til ny flomdempingsinstruks, slik denne nå er innarbeidet som en del av manøvøvreringsreglementet.

Isolert sett er imidlertid GLBs forslag til nytt flomdempingsreglement noe uklart, og vi finner det vanskelig å forutse de faktiske effektene av den foreslåtte flomdempingsinstruksen. GLBs forslag til flomdemping vil nemlig være svært avhengig av sikre prognoser for vannstandsøkning, og flomdemping vil bare kunne oppnåes hvis disse prognosene taes til etterretning på den måten at man i god tid før tilsiget kommer sørger for å ha ledig magasineringskapasitet. Vi finner derfor grunn til å henlede oppmerksomheten på den innledende formuleringen i det aktuelle avsnittet, punkt 2 avsnitt 4, hvor det står at «Ved begynnende flom skal dammens flomluker manøvreres slik at avløpet ikke overstiger tilsiget».»

Høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard har i brev av 21.03.1991 på vegne av eierne av Sjøvold-gårdene uttalt:

1. 1.

   Sjøvold-gårdene ligger på sørvestsiden av Aursunden innerst i Brekkenfjorden med en total strandlinje på ca 5000 m hvorav 500 m er dyrket mark.

Gårdene berøres meget sterkt av reguleringen og påføres tildels betydelige skader som ikke er dekket av tilkjente erstatninger.

Sjøvold-gårdenes eiere vil protestere mot fortsatt regulering av Aursunden dersom det ikke blir ytet kompensasjon for påførte ikke erstattede skader og iverksatt tiltak som kan hindre ytterligere skadevirkninger.

1. 2.

   Magasinet i Aursunden reguleres mellom kote 684,10 (LRV) og kote 690,00 (HRV). I søknaden er gitt ulike opplysninger om tidligere naturlig vannstand. På side 10 anføres at Aursunden er hevet 1,4 m over naturlig vannstand. I rapporten fra Meteorologisk Institutt, s. 14 i søknaden, er naturlig vannstand oppgitt til kote 687,25, d.v.s en oppdemming på 2,75 m. Jeg går ut fra at disse uoverensstemmelsene blir oppklart av Brukseierforeningen. Magasinet utgjør 215 mill. m³.

Brukseierforeningen har beregnet den årlige nytteverdien av magasinet til kr. 42 mill., jf. søknaden s. 78. Verdiberegningen er basert på en årlig produksjon på 200 kWh til en fastkraftpris på 21 øre pr. kWh. Kapitalisert etter 7% utgjør dette en nåverdi på kr. 600 mill.

Hovedstyret for NVE beregnet i 1978 verdien av magasinet til kr. 280 mill. i forbindelse med søknaden om utbygging av øvre Glomma. Etter dagens pengeverdi ligger dette over verdien beregnet etter en produksjon på 200 GWh.

Det er nødvendig å være oppmerksom på denne meget store verdiinnvinningen når det nå skal fastsettes nye konsesjonsvilkår.

1. 3.

   For Sjøvold-gårdene er det forholdene i Brekkenfjorden som bestemmer virkningene.

Brekkenfjorden var i naturlig tilstand meget grunn. Ved uttapping om vinteren tørrlegges store områder, anslagsvis 6 km².

Bunnforholdene består til dels av fin sand og silt. Ved tørrleggingen graver tilløpselvene ut store områder. Elveløpene skifter stadig leie, og bunnen er meget ustabil.

Isen legger seg tidlig på vinteren, når magasinet er fullt. Om våren blir isen liggende igjen på tørrlagte områder. Issmeltingen forsinkes i vesentlig grad. Dette innebærer en betydelig kuldekilde som senker lufttemperaturen rundt fjorden og forsinker dermed vekstsesongen.

For Sjøvold-gårdene er det først og fremst erosjonen og klimaendringene som i dag påfører eiendommene de største skadene. I tillegg til disse virkningene kommer betydelige skader på fiske, utrasning langs strandkantene, fordyret vannforsyning og ferdselsproblemer. Samlet betyr inngrepet en omfattende naturforringelse og reduksjon av de miljømessige verdier ved sjøen.

1. 4.

   Anders Sjøvold har i en rapport datert desember 1983, redegjort nærmere for virkningene av Aursundreguleringen på bnr. 2 gjennom fremleggelse av kartkopier og fotografier fra områdene på ulike vannstander.

Et eksemplar av utredningen vedlegges.

På s. 7-10 er det redegjort for erosjonsskadene. På s. 11 behandles ferdselsproblemene og vannforsyningsproblemene. Fisket er omtalt på s. 12, naturforringelsen fra s. 12-13, turismen fra s. 13-14 og klimaendringene fra s. 14-15.

I tidsskriftet Norsk Landbruk har Sjøvold dessuten skrevet to artikler i 1986 om virkningene av reguleringen: «Bygdene rundt Aursunden er påført enorme tap» - nr. 8 for 1986 og «Tragisk klimaendring» - nr. 9 for 1986.

5. Erosjon

Som påvist i Sjøvolds utredning, har vannmassene i Glomma og Borga, samt flere bekker som kommer ut innerst i Brekkenfjorden, gravet ut et nytt meget stort elveløp i sjøbunnen i fjorden. Elveløpet, som går forbi Sjøvold-gårdene, graver seg dypere og bredere for hvert år. Når magasinet er lavt, er strømhastighetene meget store, og dette forårsaker lett sterk erosjon i de fine massene som sjøbunnen er bygget opp av.

Utenfor gårdene synker sjøbunnen ned til tross for at det er en del stein på overflaten. Dette viser seg bl.a. på steinbrygge utenfor en av gårdene. Før reguleringen var Brekkenfjorden så grunn at det var vanlig med vad tvers over sjøen. Fra Sjøvold-siden startet vadet like nord for Sjøvikodden. Dette ble benyttet ved kløving med hest og ved flytting av buskapen til setre i Ridalen. Idag går elveløpet meget dypt her. Før reguleringen hadde Sjøvoldgården flere fiskeplasser for not i dette området, samt en meget fin badestrand. Dette er nå borte.

Langs hele strandlinjen pågår stadig utgraving, både langs dyrket mark og i utmark. Særlig kan nevnes utgravingen utenfor Borga der Langsandodden reduseres år for år.

Ved Sjøvikodden graves det på innsiden, mest sydfra, slik at odden blir avskåret fra land.

Fortsatt erosjon kan hindres ved bygging av terskel ute i Brekkenfjorden som hindrer tørrlegging av dette området.

I tillegg må det foretas strandforbyggingsarbeider og elvekorreksjoner der erosjon fortsatt pågår, og hvor det er fare for fremtidig aktivitet selv om vannstanden blir opprettholdt av en terskel.

6. Klimaendringer.

Etter uttalelse fra eldre beboere ved Brekkenfjorden ble det etter reguleringen i 1923 en merkbar klimaforverring i vårperioden. Våronna ble forsinket en til to uker, og det ble nattefrostproblemer for grønnsaker og poteter i startfasen.

Gårdene ligger på ca. 700 m.o.h., d.v.s. i et klimatisk grenseområde for jordbruk.

Varmemagasinet ved åpen fjord om våren er nå erstattet av et område med is, og det er ikke vanskelig å forutsi at dette nødvendigvis må medføre temperatursenkning i området.

I denne forbindelse viser jeg særlig til artikkelen om klimaendring som er nevnt foran.

7. Fiske, ferdsel o.s.v.

Jeg viser her til de fremlagte uttalelser fra Sjøvold hvor det påvises til dels betydelige skadevirkninger som følge av reguleringen.

8. Tekniske utredninger.

8.1 Erosjon.

Når det gjelder utgravningen ved fjorden, foreligger en uttalelse fra Einar Tessaker, datert juni 1987.

Så vidt jeg kan se, har Tessaker ikke foretatt noen befaring av Brekkenfjorden på lav vannstand, og det foreligger heller ingen uttalelse om de utgravninger i området som er tatt opp fra Sjøvolds side.

Rapporten gir derfor kun mindre veiledning når det gjelder de forhold som er påpekt foran.

8.2 Klima.

Isforholdene er behandlet i rapport utarbeidet av NVE-Iskontoret, inntatt fra s. 22 i søknaden.

Så vidt jeg kan se, nevner ikke rapporten noe om isforholdene i Brekkenfjorden og avsmeltingen på de tørrlagte områdene. Rapporten gir derfor intet bidrag til det klimaspørsmål som er tatt opp fra Sjøvolds side.

Rapport vedrørende klimaet er inntatt i søknaden fra s. 13. I konklusjonen på s. 13 nevnes at isregistreringen for Aursunden tyder på at isen legger seg senere enn før reguleringsinngrepene. Dersom dette er slik, hevdes det, fører det til mildere lokalklima i tidsrommet mellom islegging under naturlige forhold og islegging under regulerte forhold. Endringene kan være ca. 3 grader ved minus 10 grader lufttemperatur og kanskje ca. 8 grader ved minus 20 grader lufttemperatur. Dette er etter vekstsesongens slutt om høsten og medfører ingen forbedring for jordbruksdriften.

Den temperatursenkning som skyldes senere issmeltlng i Brekkenfjorden om våren er overhodet ikke behandlet av den sakkyndige.

Oppsummering

1. 1.

   Aursund-reguleringen har ført til meget store erosjonsskader og klimaendringer ved Brekkenfjorden som tidligere ikke er erstattet.

2. 2.

   Dersom det skal gis tillatelse til fortsatt regulering, må det pålegges tiltak som kan hindre en vesentlig del av disse skadevirkningene. Dette kan best skje ved bygging av terskel i Brekkenfjorden som hindrer tørrlegging ved uttappingen om våren. Dermed vil isløsningen bli opprettholdt som tidligere og store utgravninger i sjøbunnen unngås. Terskel er det eneste tiltaket som kan gjenopprette det naturlige miljøet ved Brekkenfjorden.

3. 3.

   Strendene må forbygges slik at ytterligere erosjonsskader ikke oppstår. Langsandodden og Sjøvikodden må sikres mot ytterligere erosjon.

4. 4.

   Det må innhentes sakkyndige uttalelser om islegging og klimaendringer ved Brekkenfjorden. Det samme gjelder erosjonsproblemene.

5. 5.

   Det må pålegges Brukseierforeningen å holde nytt skjønn ved Aursunden.

6. 6.

   Sjøvold-grunneierne viser for øvrig til grunneierlagets uttalelse av mars 1991 med vedlegg og uttalelse fra siv.ing Ræstad, vedrørende manøvreringsreglement, forverret fremtidig skade og klima m.v.»

Sør-Trøndelag fylkeskommune, Kulturadministrasjonen, har i brev av 02.08.1990 uttalt bl.a.:

«Kulturvernkontoret har via Riksantikvaren mottatt ovennevnte konsesjonssøknad til uttalelse.

Vi viser i denne anledning til de etterregistreringer av fornminner som ble foretatt rundt Aursunden av DKNVS Museet i 1982 og som ble bekostet av Glommens og Laagens brukseierforening. Ved disse registreringene ble det påvist 5 oppholdssteder fra steinalderen rundt H.R.V.

Disse undersøkelsene ga et innblikk i at utvasking med ødeleggende effekt på fornminnene stadig pågår, samtidig som det også kan finnes intakte forhistoriske lokaliteter nært til øvre del av strandsonen.

Undersøkelsene i forrige omgang var av meget begrenset omfang og omfattet bare en mindre del av Aursundens strandlinje rundt Brekkefjorden.

Ettersom det nå er gått 14 år siden forrige undersøkelse ble planlagt og budsjettert, ser vi det nå sterkt ønskelig med en oppjustering av undersøkelsesnivået. Undersøkelsene bør gjelde en større del av strandarealet rundt Aursunden, slik at en kan danne seg et bedre bilde av hva som går tapt ved den stadige utvaskingen.

Ved denne undersøkelsen bør en også få registrert nyere tids kulturminner i det aktuelle strandbeltet.

Vi tenker oss da konkret et samlet rimelig arbeidsomfang på ca. 2 månedsverk i felt, til registreringer, i forbindelse med fornyelse av konsesjonen.

Vår uttalelse gis i forståelse med Vitenskapsmuseet som tidligere har vært høringsinstans i saken.»

Kulturadministrasjonen har 26.08.90 anslått kostnadene ved det skisserte undersøkelsesomfanget til kr 92.500 (l990-kroner).

Sør-Trøndelag fylkeskommune, Plan- og næringsavdelingen, har meddelt at plan- og næringsstyret i møte 05.09.1990 ikke hadde innvendinger mot at søknaden blir imøtekommet.

Tromsø Museums avdelingskontor for Samisk Kulturminnevern har i brev av 22.08.1990 uttalt:

«Etter omorganiseringen av kulturminnevernet, gyldig fra 1. januar 1990 er Samisk kulturminnevern, Saemien Sijte, 7760 SNÅSA, rette myndighet for å vurdere om det kan oppstå konflikt mellom utbyggingsplaner og samiske kulturminner som sorterer under «Lov om kulturminner av 9. juni 1978» Jfr. Miljøverndepartementets brev av 30. april 1990 og Riksantikvarens brev av 14. mai 1990 til kommunene m.fl. om det samiske kulturminnevernet.

Konsesjonssøknaden fra Glommens og Laagens brukseierforening gjelder fortsatt regulering av Aursunden, der tidligere konsesjon ble gitt i 1921 med begrenset varighet. Det søkes nå om konsesjon med ubegrenset varighet for offentlige reguleringsdeltakere og 60 års varighet for de private, uten at det foreslås nye inngrep i nærmeste framtid.

Aursunden ligger midt inne i et gammelt samisk kjerneområde. Den sørsamiske bruken av området går langt tilbake i tid. Samiske funn vest for Funåsdalen, ca 30 kilometer øst for Aursunden, er datert til 1000-tallet. Samisk reindrift på Rørosvidda er kjent gjennom skriftlige kilder fra 1600-tallet. I 1762 forteller biskop Gunnerus i et brev at samene i Tydals-fjellene regelmessig flytter derfra til områder sør for Røros, dvs. den samme flytteveien som blir brukt i dag, nær eller over Aursunden. Reguleringen av Aursunden i 1920-årene fikk til følge forstyrrelser i samenes århundregamle flyttemønster. Jf. uttalelsen om reindriften på side 40 i konsesjonsøknaden.

Det er ikke kjent om samene i området ble forespurt om hvilke konsekvenser reguleringen av Aursunden i 1920-årene ville bety for deres tradisjonelle bruk av de omkringliggende områdene. Med tanke på datidens holdning til den samiske kulturen er det lite sannsynlig at det ble gjort. Ikke heller ble noe gjort for å dokumentere den daværende samiske bruken av området.

Før konsesjon ble gitt i 1921 ble kulturminneregistreringer, som i dag er en forutsetning for inngrep av denne art, altså ikke foretatt.

For å bøte på dette ser vi det som et rimelig krav at slike undersøkelser blir foretatt på de konsesjonssøkendes bekostning, jf. Kulturminnelovens paragraf 10. Dette bør eksplisitt bli tatt med i konsesjonsvilkårene. At slik registrering blir foretatt snarest ser vi som svært ønskelig. Reguleringen i 1920-årene førte til en forandring av den samiske bruken av de omkringliggende områdene, og en må nå prøve å få dokumentert det som var tidligere, før den ennå levende tradisjonen dør ut.

Aursunden er en stor innsjø og det er vanskelig å vite hvor lang tid en slik undersøkelse/registrering i områdene nærmest omkring vil ta. Sannsynligvis vil det være nødvendig med to personer i felt i ca. en måneds tid. Om tiltakshaver ser det som ønskelig med et budsjettoverslag ber vi om å bli kontaktet.»

Etter henvendelse herfra pr. tlf. 31.08.90 ble budsjettoverslag lovet innsendt, men er ennå ikke kommet.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har i brev av 11.10.1991 summert opp innhentede uttalelser på fylkesplan slik:

«Fylkesfriluftsnemnda uttaler i møte 4.3.1991 at de slutter seg til den miljøfaglige uttalelsen som miljøetaten i Røros kommune har utarbeidet. Nemnda støtter forslaget om avbøtende tiltak og økonomisk kompensasjon på tilsammen 2 millioner kroner til friluftsliv, fornminner og naturvitenskap. Kompensasjon for fisket kommer i tillegg.

......

Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen har 26.8.1991 avgitt miljøfaglig uttalelse til Direktoratet for naturforvaltning. Miljøvernavdelingen støtter Røros kommune i at det bør opprettes et miljøfond/næringsfond med romslige rammer. MVA mener videre at konsesjonsperioden ikke må settes lenger enn 20 år fordi behovet for å revurdere verdien av naturmessige forhold må antas å øke raskere i framtida.

Miljøvernavdelingen tilrår at det opprettes et driftsråd der det må sitte representanter fra miljøforvaltningen.

Når det gjelder de miljøfaglige momenter er Miljøvernavdelingen enig med de konklusjoner Miljøetaten i Røros har trukket.»

Fylkesmannens egen uttalelse lyder:

«Fylkesmannen vil bemerke at ingen parter har gått imot at Glommens og Laagens brukseierforening gis konsesjon for fortsatt regulering av Aursunden. Fylkesmannen er også av den oppfatning at konsesjon bør gis.

Når det gjelder varigheten av konsesjonsperioden bør denne ikke settes lenger enn 30 år. Varigheten må vurderes opp mot behovet for å justere de kompenserende tiltak både av teknisk og økonomisk art.

Manøvreringsreglementet bør gis en prøveperiode på 5 år ut fra hensynet til å avklare de forurensingsmessige virkninger fra sideelva Orva, samt isproduksjonen i vassdraget.

De økonomiske kompensasjonene for reguleringen må økes betydelig. Fylkesmannen finner kravet fra Røros kommune om et næringsfond på 12 millioner kroner rimelig. Det er også rimelig at konsesjonsavgiften legges på et høyt nivå.

Fylkesmannen ber NVE vurdere nærmere om det også kan opprettes et eget miljøfond for Røros kommune idet det ligger særlige nasjonale natur- og miljøinteresser i Glommavassdraget. Endel av disse midler bør kunne benyttes til å følge opp tiltak som er beskrevet i Handlingsplan for Glomma.

Fylkesmannen ber dessuten NVE vurdere å opprette et driftsråd som kan vurdere manøvreringsreglementet i en prøveperiode.»

Tolga formannskap fattet i møte 15.08.1991 følgende enstemmige vedtak:

1. 1.

   «Tolga formannskap anbefaler at Glommen og Laagens Brugseierforening gis konsesjon for regulering av Aursunden i 30 år.

2. 2.

   Manøvreringsreglementet beholdes slik det er. Dersom det likevel skulle bli endret, bør et nytt manøvreringsreglement gis en prøvetid på 5 år. Tolga kommune ber om å bli representert i et event. reguleringsråd.

3. 3.

   Konsesjonsavgiften settes til omkring kr 25,- pr. nat.hk.

4. 4.

   Tolga kommune blir tildelt et næringsfond.»

Os kommunestyre, enstemmig vedtak i møte 22.08.1991:

1. 1.

   «Os kommune anbefaler at Glommens og Laagens Brukseierforening gis konsesjon for regulering av Aursunden i 30 år på betingelse av

• -

  at skader og ulemper må forhindres i den grad det er mulig gjennom tiltak og vilkår for manøvrering, og

• -

  at den verdiskapning som finner sted tilfaller lokalsamfunnet som påføres skadevirkningene. Hvis kompensasjonene til distriktet i form av konsesjonsavgifter, fondsavsetninger og skadeserstatninger ikke står i et rimelig forhold til verdiskapningen, vil Os kommune gjøre en fornyet vurdering av om ny konsesjon bør gis.

1. 2.

   Manøvreringsreglementet bør gis en prøvetid på 5 år slik at en får se virkningen av dette før det fastsettes endelig. Hvis det blir opprettet et reguleringsråd som foreslått av Røros kommune, krever Os kommune å bli representert.

Minstevannføringen fra Aursunden skal være 8 m³/sek. og maksimaltappingen settes lavere enn 35 m³/sek. (i tråd med NVE Iskontorets anbefaling.) Aursunden brukes som flomdempingsmagasin på sommertid ved at den ikke fylles helt på topp i sommermånedene.

1. 3.

   Konsesjonsavgiften til kommunene settes til ca kr. 25 pr. nat.hk. Den prosentvise fordeling av konsesjonsavgiften mellom kommunene bør også endres p.g.a. de faktiske forhold hva angår ulemper og skader. Det vil være naturlig at Os blir tildelt mer enn 10%.

2. 4.

   Os kommune blir tildelt et fiskefond på minimum 1 million kroner.

3. 5.

   I tilknytning til ny konsesjon stilles krav om utsetting av stedegne stammer av ørret og eventuelt harr fra lokalt settefiskanlegg som er under etablering i Tufsingdalen.»

Alvdal kommunestyre, enstemmig vedtak i møte 29.08.1991:

«Alvdal kommunestyre anbefaler at Glommen og Laagens Brugseierforening meddeles konsesjon for regulering av Aursunden, men kan ikke anbefale denne gitt for lengre tid en 30 år.

Når det gjelder manøvreringsreglementet bør dette gis en prøvetid som skissert av Røros kommune - 5 år.

Det økonomiske forholdet til de berørte kommunene fra Røros i nord til Alvdal i sør bør sees på som om det var en ny regulering det gjaldt.»

Tynset kommunestyre, enstemmig vedtak i møte 08.10.1991:

1. 1.

   «Tynset kommune anbefaler at Glommen og Laagens Brugseierforening gis konsesjon for regulering av Aursunden i 30 år.

2. 2.

   Manøvreringsreglementet gis en prøvetid på 5 år. Tynset kommune ber om å bli representert i et evt. reguleringsråd.

De siste 50 cm av Aursunden brukes til flomregulering gjennom sommeren og fylles ikke opp før 15. august.

1. 3.

   Konsesjonsavgiften settes til omkring kr. 25,- pr. nat.hk.

2. 4.

   Tynset kommune blir tildelt et fiskefond.»

Fylkesmannen i Hedmark har i brev av 24.10.1991 uttalt:

«Søknaden fra Glommens og Laagens Brukseierforening om konsesjon for overtagelse av reguleringen av Aursunden har vært forelagt Hedmark fylkeskommune, som igjen har forelagt saken for Hedmark fylkes friluftsnemnd og Hedmark Energi AS. De avgitte uttalelsene fra Hedmark fylkeskommune og fra Hedmark Energi AS inneholder ingen bemerkninger til søknaden. Kopi av uttalelsene er vedlagt.

Fylkesmannen har i notat av 9. mai l990 til Direktoratet for naturforvaltning og Statens Forurensningstilsyn gitt en vurdering av de miljøvernfaglige forholdene i tilknytning til konsesjonssøknaden. Fylkesmannen mener at en reguleringsoverdragelse i seg selv ikke vil påvirke miljøvernfaglige eller allmenne interesser langs hovedvassdraget i Hedmark under forutsetning av at manøvreringen av Aursunden skjer i henhold til det reglementet og de bestemmelser som har vært praktisert tidligere.

I brev av 16. april 1991 til Norges vassdrags- og energiverk foreslår Glommens og Laagens Brukseierforening endringer i manøvreringsreglementet. I de nordligste kommunene langs Glomma i Hedmark - Os, Tolga, Tynset og Alvdal - oppstår det fra tid til annen problemer i forbindelse med flom og oppstuving av is. Tåkedannelse fra åpent vann vinterstid kan også være et problem. Disse problemene har sammenheng med vannføringen i Glomma i isleggingsperioden og utover vinteren. Det er vanskelig å vurdere hvilken virkning den foreslåtte endringen i manøvreringsreglementet vil ha for de nevnte problemene, og fylkesmannen forutsetter at dette blir nærmere klarlagt før det tas standpunkt til om endringen skal gjennomføres.

På bakgrunn av ovenstående kan fylkesmannen anbefale at Glommens og Laagens Brukseierforening gis konsesjon for reguleringen av Aursunden. Fylkesmannen foreslår imidlertid at konsesjonens varighet settes til 30 år istedet for 60 år som omsøkt, slik blant annet Alvdal, Os og Tolga kommuner har gått inn for. Manøvreringsreglementet foreslås gitt for en 10-års prøveperiode, men med mulighet for endring etter 5 år dersom flom-, isgangs- eller tåkeproblemene langs Glomma skulle bli forverret eller dersom det skulle oppstå andre ulemper eller skadevirkninger.»

Statens forurensningstilsyn har i brev av 20.11.1991 uttalt:

«I 1990 ble det gjennomført undersøkelser av biologisk materiale i øvre del av Glomma på strekningen Glåmos til Os for å påvise eventuelle virkninger av tungmetallforurensning, organisk stoff og næringssalter. Rapport for undersøkelsene foreligger i disse dager, og viser markert til stor påvirkning av tungmetallene kobber og sink på moseprøver i Glomma nedstrøms samløp med Orva og ned til Os. Det ble også registrert moderat til markert påvirkning av metallforurensning på bunndyrfaunaen i Glomma på nevnte strekning. Tilførslene av organisk stoff og næringssalter synes ikke å gi merkbare effekter på organismesamfunnene i denne delen av Glomma.

Med dagens vannføringsforhold er det altså dokumentert effekter på det naturlige organismesamfunnet i Glommas hovedløp som følge av tungmetalltilførslene fra sidevassdragene i Røros-området. I løpet av 1991 er det gjennomført tiltak for å hindre tungmetalltilsig fra «Nordgruvene» i Orvas nedbørfelt. Effekten av slike tiltak på vannkvaliteten og organismesamfunnet i Glomma må ses i sammenheng med vannføringsforholdene. Kunnskapene om tungmetallpåvirkning ved lave vannføringer er mangelfulle, og SFT mener derfor at minstevannføring ikke bør fastsettes før vi har god nok dokumentasjon på dette.

Under henvisning til det ovennevnte foreslår SFT at følgende vilkår etter forurensningsloven (§ 11) tas med i en eventuell tillatelse til fortsatt regulering av Aursunden:

Regulanten plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelser å bekoste helt eller delvis undersøkelser av forurensningsforholdene i Glomma på strekningen Aursunden til Os.

Endelig fastsettelse av minstevannføring avgjøres på grunnlag av undersøkelser av minst 2 års varighet.»

Direktoratet for naturforvaltning har i en lengre uttalelse datert 30.09.1991 gitt følgende oppsummering, konklusjon og forslag til vilkår:

«Oppsummering

Fortsatt regulering av Aursunden vil opprettholde de negative konsekvensene som dagens regulering har på landskapet. Det som skjemmer landskapet er i første rekke den nakne strandsonen på vår og forsommer samt de sterkt berørte elvestrekningene ved utløpet av Aursunden.

Reguleringen vil hindre rekolonisering av vannplanter på grunntområdene og fortsatt true de sjeldne planteartene sibirstjerne og sumpløvetann.

Fortsatt regulering vil opprettholde eksisterende styrkeforhold mellom fiskeartene hvor sik er fullstendig dominerende. Oppvekstmulighetene for ørret vil forbli sterkt redusert i forhold til det opprinnelige. I forhold til dagens regulering kan nytt manøvreringsreglement forårsake reduserte produksjonsmuligheter både på strekningen fra Kroken til samløpet med Orva, og på den strekningen hvor Glomma har redusert fiskeproduksjon på grunn av høyt innhold av tungmetaller.

De reduserte sportsfiskemulighetene kombinert med negative effekter på landskapsbildet vil medføre at Aursunden og omkringliggende områder vil ha redusert verdi for friluftslivet.

Konklusjon

Fortsatt regulering av Aursunden vil ha negative konsekvenser for både landskap, botanikk, fisk og friluftsliv, men vi vil likevel ikke gå imot at GLB blir gitt konsesjon for regulering av Aursunden.

På grunn av høyt innhold av tungmetaller i sidevassdraget Orva, kan reguleringen av Aursunden gi forsterket giftvirkning i Glomma nedstrøms samløpet med Orva. Endelig manøvreringsreglement bør derfor ikke fastsettes før det er avklart hvilken rolle reguleringen av Aursunden har for kritiske perioder/situasjoner i denne delen av Glomma. Det må dessuten være en forutsetning at manøvreringsreglementet ikke utløser et forsterket behov for forbygninger/flomsikringsanlegg langs Glomma.

Det er en umulig oppgave å kompensere for de landskapsmessig negative effektene av reguleringen, men i området rundt utløpet av Aursunden bør det vurderes terskelbygging for å etablere et vannspeil på de periodevis tørrlagte strekningene. Skadene på fisket i Aursunden må forsøkes kompensert. Det må gjennomføres undersøkelser for å klarlegge effekten av fiskeutsettinger. Regulanten må gjennom undersøkelser og tiltak bidra til å sikre leveområdene for sibirstjerne og sumpløvetann i det aktuelle området.

Forslag til vilkår

(Naturforvaltning)

I

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Direktoratet for naturforvaltning:

1. A.

   å sørge for at forholdene i Aursunden og øvre deler av Glomma er slik at de stedegne fiskestammene i størst mulig grad opprettholder naturlig reproduksjon og produksjon og at de naturlige livsbetingelsene for fisk og øvrige naturlig forekommende plante- og dyrepopulasjoner forringes minst mulig,

2. B.

   å kompensere for skader på den naturlige rekruttering av fiskestammene ved tiltak,

3. C.

   å sørge for at fiskens vandringsmuligheter i vassdraget opprettholdes og at inntak og utløp ved kraftstasjoner og overføringer utformes slik at tap av fisk reduseres,

4. D.

   å sørge for at fiskemulighetene i størst mulig grad opprettholdes.

II

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelser av DN å sørge for at forholdene for plante- og dyrelivet i området som direkte og indirekte berøres av reguleringen forringes minst mulig og om nødvendig utføre kompenserende tiltak.

III

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av DN å sørge for at friluftslivets bruks- og opplevelsesverdier i området som berøres direkte eller indirekte av reguleringen tas vare på i størst mulig grad. Om nødvendig må det utføres kompenserende tiltak og tilretteleggingstiltak.

IV

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av DN å bekoste naturvitenskapelige undersøkelser samt friluftslivsundersøkelser i de områder som berøres av utbyggingene og reguleringene. Dette kan være arkiveringsundersøkelser, langtidsundersøkelser og/eller etterundersøkelser. Konsesjonæren kan også tilpliktes å delta i fellesfinansiering av større undersøkelser som omfatter områdene som direkte og indirekte berøres av utbyggingen.

V

Fra og med det år konsesjonene er gitt, plikter konsesjonæren å innbetale årlige beløp til Røros kommune på kr 200.000 til opphjelp av fisk/vilt/friluftsliv. Beløpet skal justeres etter de tidsintervaller som loven til en hver tid bestemmer. 75% av beløpet skal nyttes til opphjelp av vilt/fisk, og 25% til friluftslivstiltak. Midlene disponeres etter nærmere bestemmelse av kommunestyret.

VI

Alle vilkår forbundet med kontroll og tilsyn med overholdelsen av ovenfornevnte vilkår eller pålegg gitt med hjemmel i disse vilkår, dekkes av konsesjonæren.

(Forurensning mv.)

Forurensningsspørsmål blir normalt ikke kommentert av oss, men dersom det ikke er påpekt av andre, er det viktig at følgende blir tatt inn i vilkårene: Utbyggeren plikter etter Miljøverndepartementets nærmere bestemmelser å bekoste undersøkelser som belyser manøvreringsreglementets betydning for Orvas påvirkning av flora og fauna i Glomma.

(Manøvreringsreglement)

Endelig manøvreringsreglemet fastsettes etter at undersøkelsene om Orvas påvirkning av flora og fauna i Glomma er avsluttet. Midlertidig gjelder manøvreringsreglement som foreslått av GLB.»

Øvre Glåma Fiskeforening har i brev av 25.03.1991 uttalt:

«Øvre Glåma fiskeforening ble dannet i 1950, og har i dag 19 medlemmer. Dette er samtlige grunneiere på strekningen. Øvre Glomma fiskeforening konstaterer at Glommen og Laagen søker om fornyet konsesjon for regulering av Aursunden.

Dette er å betrakte som en helt ny konsesjonsrunde, og foreningen kunne i teorien ha stilt krav om full tilbakeføring av elva til den tilstand den hadde før reguleringen i 1921/22. Da vi imidlertid regner dette som urealistisk, vil våre krav gå på avbøtende tiltak i forhold til den regulering som er, og spesielt sett i forhold til gjeldende manøvreringsreglement.

Foreningen's hovedkrav er knyttet til å få tilbake en jamn minstevassføring på den 2,5 km lange strekningen mellom dammen til Røros E-verk og tunnelutløpet ved Vedhølen. Dette var før reguleringen den absolutt fineste fiskestrekningen, som også hadde meget store naturopplevelseskvaliteter knyttet til seg. Dersom Aursunden skulle blitt nyregulert i dag, ville dette vært et krav som naturlig ville blitt satt og også innfridd av konsesjonsmyndighetene.

Vårt krav går altså ut på at det opprettes en minstevannføring som gir oss muligheten til å ha et aktivt fiske på denne strekningen. Minstevannføringens volum, må fastsettes nærmere av fiskerisakkyndig.

Foreningen mener å erindre at regulanten ble pålagt å bygge fisketrapp fra elva og opp i Aursunden allerede i 19921/22. Dette for å sikre fiskens frie gang. Trappa ble først bygd i 1985. (Det er helt uforståelig for oss hva denne trappa skal tjene til, da den bare går fra Aursunden til Røros E-verks inntaksdam, som stenger for både vatn og fisk.)

I mellomtiden bygde Røros E-verk en steindam tvers over elva, ca. 300 m nedenfor Brugseierforeningens dam. Denne dammen ble i 1958 ombygd slik at den stengte for både fisken og vannet. Da en minstevannføring heller ikke vil gi oss tilbake den gamle muligheten for fiskeproduksjon og friluftsopplevelse, stiller vi som krav at det avsettes et fond, disponert av foreningen til fiske- og friluftslivstiltak i vårt område. Etter reguleringen i 1921/22 ble det ikke total erstatning for tap av fiskeproduksjon. Vi fremmer også som krav at det skjønnes over dette, både for det tap vi er påført fra 1921 og fram til i dag, og for varig framtidig skade.

Foreningen har gjennom aktiv utsetting av 2-somrig settefisk av ørret fått opp et meget bra fiske i elvestrekningen fra Vedhølen og ned til Vestre Almenning. Utsettingen har skjedd etter samråd med nå avdøde professor Sivertsen ved Universitetet i Trondheim. Det er utsatt mellom 2000 og 5000 fisk hvert år, som i sin helhet er betalt over foreningens eget budsjett.

For framtida fremmer vi krav om at Glommen og Laagen betaler dette, og at utsettingen skjer etter nærmere anbefalinger fra fiskerisakkyndig. Vi krever også at Glommen og Laagen dekker de utgifter vi har hatt med dette siden vi startet opp i 1950.»

Den Norske Turistforening meddeler i brev av 04.01.1990 at foreningen ikke har merknader til søknaden.

Norges Jeger- og Fiskerforbund uttaler følgende i brev av 30.08.1990:

«Undersøkelser som er foretatt siden reguleringen av Aursunden ble meddelt ved kongelig resolusjon i 1921, viser at reguleringen har hatt en negativ effekt på utøvelsen av fisket. Området har fra gammelt av vært kjent som et attraktivt fiskeområde, spesielt gjelder dette deler av Glomma.

Rapporten «Friluftsliv - Turisme» utarbeidet av KOMIT anbefaler at GLB inngår et forpliktende samarbeid med fiskeforeningene langs Aursunden gjennom Aursunden Grunneierlag for å tilrettelegge for et mer attraktivt fiske. NJFF støtter denne anbefalingen samtidig som vi også mener at det bør tilrettelegges for fri oppgang av fisk fra Glomma opp i Aursunden.

Gjennom de mange fiskeribiologiske undersøkelsene som er gjennomført i Aursunden, har det kommet fram at vannet har en svak bestand av røye og aure. Sett fra sportsfiskets synspunkt er det ønskelig at det legges grunnlag for en større aurebestand i sjøen. I dag skjer det en del utsetting av 1- og 2-somrig aure i Aursunden. Utsettingene er ikke ledd i noen fastlagt plan, men skjer mer tilfeldig. Nye konsesjonsbestemmelser bør inneholde hjemler for utsettingspålegg. NJFF anmoder også om bruk av stedegen stamme til slike utsettinger. Tette aurebestander i tilløpsbekker til Aursunden bør kunne nyttes til stamfiske. Benyttes ikke stedegen stamme bør regulanten sette ut fisk fra andre Glommastammer. Utsetting av aure må følges opp gjennom merkeforsøk og undersøkelser.

Forøvrig ber vi om at det tas hensyn til verneområder som er opprettet i nær tilknytning til Aursunden. Nye konsesjonsbestemmelser må ta hensyn til utøvelsen av fiske både i Aursunden og i Glomma»

Til de innkomne uttalelser har GLB gitt følgende kommentar datert 10.02.1992:

«1. Generelt.

• 1.1

  Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) sin søknad av desember 1989 er bygget på rundskriv nr. 36 A fra Norges Vassdrags- og Energiverk (NVE) som omhandler retningslinjer for søknad om ny konsesjon ved inntrådt hjemfallstidspunkt i henhold til Vassdragsreguleringsloven av 1917.

• 1.2

  Krav til opplysninger i henhold til samme lov § 5 er også listet i nevnte rundskriv og er forsøkt etterkommet så langt råd er og etter beste evne.

• 1.3

  Det ligger i sakens natur at krav til en bestående regulering må bli annerledes enn for en ny regulering og de berørte parter må ha forståelse for dette.

• 1.4

  GLB er også innforstått med å utrede andre spørsmål eller utdype de foreliggende dersom konsesjonsmyndighetene finner grunnlag for dette etter høringsuttalelsene.

• 1.5

  Aursunden Grunneierlags uttalelse - og de berørte kommuners gjentagelse om at GLB har latt utarbeide mangelfulle og ukorrekte utredninger tilbakevises på det mest bestemte.

2. Krav fra distriktet.

Det fremgår av de omfattende høringsuttalelser fra distriktet at GLB konfronteres med følgende typer krav:

• -

  Konsesjonsvilkår knyttet til den nye konsesjon, jfr. vassdragsreguleringslovens §§ 11 og 12.

• -

  Krav om påstevning av nytt skjønn.

• -

  Krav om at et slikt skjønn også skal medta utsatte og uoppgjorte krav fra de tidligere skjønn.

2.1 Konsesjonsvilkår.

De viktigste konsesjonsvilkår som kreves, er følgende:

2.1.1 Nytt skjønn.

Røros kommune og Aursunden Grunneierlag forlanger at det skal settes som vilkår for ny konsesjon at all akkumulert tidligere skade gjøres opp, og at regulanten som konsesjonsvilkår tilpliktes å påstevne skjønn. Tidligere gitte erstatningsbeløp forutsettes å komme til fradrag.

Dette krav kan ikke føre frem. I de saker om fornyelse av konsesjoner som hittil har versert, har konsesjonsmyndighetene ikke villet trekke inn spørsmålet om tidligere uoppgjorte skader og dermed om tidligere avsagte skjønnsrettslige rekkevidde inn i konsesjonsvilkårene. GLB er imidlertid villig til å akseptere at tidligere krav som rettighetshaverne nå har rettslig krav på å få bedømt, medtas i et nytt skjønn, jf. pkt. 3.2 nedenfor.

Den nye konsesjon vil GLB påstevne skjønn for, innen ett år fra konsesjonsdato (vassdragsreguleringslovens § 16 nr. 1 og 6).

2.1.2 Konsesjonstid.

De berørte kommuner og Aursund Grunneierlag krever at konsesjonstiden settes til 30 år.

Dette motsetter GLB seg på det mest bestemte under henvisning til regelen i vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 2, hvoretter reguleringskonsesjon kan gis på ubegrenset tid når en regulering skal utnyttes til alminnelig kraftforsyning i distriktet og hensynet til andre almene interesser ikke taler imot det. Det er fast praksis at konsesjon i slike tilfelle gis for ubegrenset tid for offentlige reguleringsdeltagere, og med revisjon etter 50 år. For private deltagere gjøres konsesjonen tidsbegrenset til 60 år.

2.1.3 Manøvreringsreglementet.

Vi viser i denne forbindelse til avsnitt 2.1.4 nedenfor. Her skal bare nevnes at manøvreringsreglementet fastsettes i medhold av vassdragsreguleringslovens § 12 nr. 12. Vi viser i denne forbindelse til vårt nye forslag til manøvreringsreglement datert 16.4.1991.

Vi kan ikke akseptere Grunneierlagets forslag om et «reguleringsråd» som i en prøveperiode på f.eks. 5 år ved alternative manøvreringer skal utprøve hvilket reglement som i fremtiden best ivaretar alle interesser som er knyttet til Aursunden. Dette er en ordning som ikke har hjemmel i loven.

2.1.4 Konsesjonsavgifter.

Konsesjonsavgifter blir å tilkjenne de berørte kommuner i medhold av vassdragsreguleringslovens § 11 nr. 2. Vi har notert oss at bl.a. Røros kommune mener at et riktig avgiftsnivå i dag vil være kr. 25,- pr. nat.hk, mens den oppjusterte avgift for 1989 utgjorde kr. 5,36 pr. nat.hk.

Kommunens forslag innebærer en altfor drastisk forhøyelse. Et illustrerende eksempel fra dagens praksis utgjorde Akershus og Østfold fylkes erverv av Nyset-Steggje-anlegget med tilhørende reguleringer, hvor konsesjonsavgiften for 1990 ble fastsatt til kr. 18,- pr. nat.hk, med henvisning til dagens nivå.

2.1.5 Næringsfond.

Dersom konsesjonsmyndighetene finner det nødvendig å fastsette næringsfond i medhold av vassdragsreguleringslovens § 12 nr. 18, må spørsmålet i tilfelle bli å løse overensstemmende med de retningslinjer som fremkom i Begna-saken fra 1979 og sakene om hhv. Arendalsvassdraget og Bygdin fra 1990. Røros kommunes krav om næringsfond på kr. 12 mill. fremtrer imidlertid som vesentlig for høyt.

2.1.6 Erosjonsskader.

I forbindelse med erosjonsskadene kreves også omfattende tiltak, prinsipalt fra konsesjonsmyndighetenes side og subsidiært av skjønnsretten. Aursund Grunneierlag henviser her til den alminnelige regel i oreigningsloven av 1959 § 5, 3. ledd hvoretter bestemmelser om tiltak som konsesjonsvilkår kan overlates til skjønnet. Noe behov for denne bestemmelse er ikke til stede i vassdragsreguleringssaker, idet skjønnsretten har de nødvendige hjemler i vassdragsreguleringslovens §§ 16 og 19 til å fastsette tiltak. Det vises om dette til Høyesteretts kjennelse vedrørende Østerdalsskjønnet, Rt. 1990 s. 69 flg.

De tiltak til kompensasjon for og utbedring av erosjonsskadene som kreves er beskrevet i Grunneierlagets uttalelse på s. 8, og kan kort oppsummeres slik:

• -

  Strandforbygninger og elvekorreksjoner

• -

  Terskel i Brekkenfjorden

• -

  Etablering av lebelte for å redusere sandflukt

• -

  Etablering av offentlig kontrollerte referansebolter til overvåkning av stranderosjonen

• -

  Flykartlegging av nåværende sjøareal ved HRV

• -

  Oppmudring av visse områder i sjøen for å fylle opp landområder med vass-syk jord.

Etter GLB's oppfatning bør konsesjonsmyndighetene her unnlate å fremkomme med pålegg i medhold av vassdragsreguleringslovens § 12 nr. 18, og overlate spørsmålene til skjønnsretten i medhold av vassdragsreguleringslovens §§ 16 og 19. Denne fremgangsmåte frembyr klare behandlingsmessige fordeler, idet det synes helt på det rene at skjønnsretten i alle fall vil få bred befatning med erosjonsproblematikken, jfr. pkt. 3.2 nedenfor.

2.1.7 Skader på fisket.

Grunneierlaget krever at regulanten som ledd i konsesjonsvilkårene skal pålegges å utføre faglige undersøkelser. GLB er innforstått med at standardvilkårene utformet av Direktoratet for naturforvaltning kommer til anvendelse her. Det vises i denne forbindelse til Direktoratets uttalelse av 30.9.1992.

Dessuten krever Grunneierlaget at akkumulerte tap fra tidligere periode skal erstattes helt og fullt, og dersom kravet ikke innfris, forlanger Grunneierlaget at sjøen blir ført tilbake til opprinnelig tilstand.

Dette kravet er uholdbart. For det første er krav eldre enn 3 år fra omforent utgangspunkt 5.4.1984 foreldet. For det annet antar vi at konsesjonsmyndighetene ikke ønsker å gå inn på slike materielle erstatningsspørsmål, men overlate slike til skjønnsretten. Grunneierlaget forlanger videre at det i konsesjonsbetingelsene skal inntas forpliktelser for regulanten til å påstevne nytt skjønn, som også skal omfatte de skader og ulemper som ikke ble vurdert ved tidligere skjønn, og som man da hadde liten erfaring i å vurdere.

Til dette vil GLB bemerke at slike krav får grunneiere og rettighetshavere i nødvendig utstrekning fremme for skjønnsretten. Konsesjonsmyndighetene har etter vår mening ikke kompetanse til på denne måte å gripe inn i tidligere skjønnsavgjørelser. Etter vår oppfatning er alle skader på fisket rettskraftig avgjort i de tidligere skjønn, unntatt skader på utøvelsen av fisket eller på reproduksjon av fisk som står i sammenheng med erosjonsproblematikken, nemlig «utrasninger og utglidninger forårsaket ved uttappingen», som ble utsatt fra de tidligere skjønn.

Grunneierlagets alternative krav er opprettelse av fiskefond, jf. vassdragsreguleringslovens § 12 nr. 18, 2. ledd. Et slikt fond er også omtalt i forslaget til konsesjonsvilkår fra Direktoratet for naturforvaltning. Her foreslås at konsesjonæren skal pålegges å innbetale årlige beløp til Røros kommune på kr. 200.000,- til opphjelp av fisk, vilt og friluftsliv. Vi vil hevde at dette beløp er altfor høyt og står ikke i noe som helst rimelig forhold til de skadelidende interesser.

Grunneierlaget krever også at det skal gis årlige erstatninger for permanent fremtidig skade på fisket. Det artige erstatningskrav som fremmes utgjør kr. 489.600,-. Dette er helt klart ikke noe spørsmål som konsesjonsmyndighetene skal ta stilling til. Slike krav er åpenbart et tema for det kommende skjønn, jf. pkt. 3.2 nedenfor.

2.1.8 Klima

Det vises til avsnitt 7 nedenfor. For angivelige reguleringsbetingede klimaskader krever Grunneierlaget at regulanten i konsesjonsvilkårene skal pålegges å gjennomføre nødvendige faglige undersøkelser samt opprette klimastasjoner som kan gi de nødvendige referanseobservasjoner. GLB vil vise til rapporten fra DNMI (konsesjonssøknaden s. 13 - 21). Ytterligere pålegg her vil etter vår mening hverken være naturfaglig eller juridisk begrunnede. Eventuelle erstatningskrav i denne forbindelse må bli å fremme for nytt skjønn, jf. pkt. 3.2.

2.1.9 Landskap m.v.

Grunneierlaget hevder at det også har inntrådt varige skader på landskap/naturopplevelser. Det redegjøres med styrke for vekstene sibirstjerne og sumpløvetann som angivelig er blitt mer eller mindre utryddet i forbindelse med reguleringen. Det også med entusiasme om «plantegeografisk interessante vierkjerr».

Det kreves bl.a. nye registreringer av strendene for å se om det eksisterer vokseplasser for sibirstjerne og sumpløvetann. Dessuten kreves to terskler (Brekken og Molinga) for opprettholdelse av landskapsverdier og naturopplevelser.

I forslaget til vilkår fra Direktoratet for naturforvaltning heter det at konsesjonæren etter nærmere bestemmelse av Direktoratet skal pålegges å sørge for at friluftslivets bruks- og opplevelsesverdier i området som berøres direkte eller indirekte av reguleringen skal tas vare på i størst mulig grad. Om nødvendig må det utføres kompenserende tiltak og tilretteleggingstiltak.

GLB vil vise til at dette er typiske almene interesser som konsesjonsmyndighetene har hjemmel for å gi pålegg til vern for i vassdragsreguleringslovens § 12 nr. 18. Forutsetningen er imidlertid at slike almenne interesser er skadelig påvirket av reguleringen. Vi vil hevde at noe grunnlag for omfattende pålegg her ikke er til stede.

2.1.10 Frilufts- og reiseliv.

Det hevdes også at det er inntrådt varige skader på friluftsliv og reiseliv, selv om det erkjennes at bading ikke er noen stor friluftsaktivitet i Røros. GLB kreves pålagt å bekoste fasiliteter ved badeplasser, tiltak for å lette transport av båter fra land og ut til åpent vann ved for lav vannstand, produksjon av informasjonsmateriell m.v. I en uttalelse fra det kommunale Hovedutvalg for natur- og miljøvern tallfestes slike krav til kr. 2 mill.

Dessuten kreves at disse forhold tas i betraktning ved fastsettelse av fondene.

GLB vil motsette seg slike krav i konsesjonsfasen, og vil bestride at lovens betingelser for å fremkomme med slike pålegg er til stede. For skjønnsretten hører forøvrig hovedtyngden av disse krav overhodet ikke hjemme, jf. pkt. 3.2 nedenfor.

2.2 Skjønnsrettens behandling.

Alle de ovennevnte forhold kreves også bragt inn til skjønnsretten for avgjørelse dersom de ikke blir tilfredsstillende regulert i konsesjonsvilkårene. Om dette vil vi bemerke:

2.2.1 Vassdragsreguleringslovens § 19.

Det er først og fremst vassdragsreguleringslovens § 19 som vil stå i fokus ved skjønnsrettens behandling.

Her er det imidlertid viktig å være klar over at etter Aurlandsdommen, Rt. 1972 s. 560, har ikke generelle allmenne interesser, som naturvern, landskapspleie, reiseliv m.v. vern etter bestemmelsen i vassdragsreguleringslovens § 19 nr. 1. Uttrykket «almenne interesser» får etter den forståelse av loven som Høyesterett har lagt til grunn, forskjellig betydning i vassdragsreguleringslovens forskjellige bestemmelser. Etter lovens §§ 4a, 8 og 12 nr. 18 - som går på konsesjonsmyndighetenes kompetanse - omfatter «allmenne interesser», generelle allmenne interesser, f.eks. naturvern. § 19 nr. 1 om skjønnsrettens tiltaksmyndighet setter imidlertid en snevrere rettslig ramme, idet bestemmelsen med uttrykket «andre allmenne interesser» i utgangspunktet kun tar sikte på nærings- og brukerinteresser. Hensikten med § 19 nr. 1 er primært å gi hjemmel for tiltak til fordel for dem som i sin næringsutøvelse eller bruksutøvelse blir påført andre ulemper ved en vassdragsregulering, men ulemper for den alminnelige ferdsel og fløting.

Denne rettslige realitet er det viktig at konsejsonsmyndighetene er oppmerksom på.

2.2.2 Omfanget av nytt skjønn.

GLB erklærer seg herved innforstått med å påstevne skjønn etter at ny konsesjon foreligger. Rammen for skjønnet blir følgende:

• -

  «Merskader» som måtte oppstå på grunn av den nye konsesjon, herunder det nye manøvreringsreglement. I forhold til den nye konsesjonen er det konsesjonen fra 1921 som utgjør «naturtilstanden». GLB aksepterer selvsagt ikke å «nullstille» historien på en måte som om skjønnene fra 1922 og utover ikke foreligger som en rettslig realitet.

• -

  De erstatningskrav som ble utsatt i medhold av skjønnsforutsetningene i skjønnene fra 1921-22.

Avgjørende her er først og fremst formuleringen: «Mulige utrasninger og utglidninger, som forårsakes ved uttapningen, blir å holde utenfor skjønnet.»

Denne hjemmelen omfatter også avledede krav, f.eks. skade på fiske på grunn av slik erosjon.

2.2.3 Vassdragslovens § 136 nr. 1.

Grunneiere og rettighetshavere har også rett til å fremme krav bygget på regelen i vassdragslovens § 136 nr. 1. Dette er vi innforstått med selv om de tidligere skjønn ble avholdt før vassdragslovens ikrafttreden i 1940.

Vassdragslovens § 136 nr. 1 bestemmer som kjent at når arbeid eller anlegg i vassdrag er iverksatt etter tvungen avståing av eiendom eller rettighet og tiltaket volder skade som ikke er medtatt i ekspropriasjons-skjønnet og som ikke skyldes at anlegget blir brukt i strid med forutsetningene for avståingen, skal skaden erstattes av regulanten. Når skade kreves erstattet etter denne bestemmelse og regulanten påstår at skaden allerede er oppgjort, påhviler bevisbyrden ham.

Et tvistetema for skjønnsretten synes dermed å bli om de krav som fremmes er av en slik karakter at skjønnsretten i 1920-årene ikke kunne forventes å ta dem i betraktning, f.eks. fordi det dreiet seg om skadevirkninger som den gang ikke fremtrådte som aktuelle eller påregnelige. Erfaringsmessig vil det spille en stor rolle hva de rettsoppnevnte sakkyndige mener om dette.

Vi vil understreke at alminnelige foreldelsesregler her kommer inn, noe som innebærer at krav som er eldre enn 3 år er foreldet. Som allerede nevnt har Staten og GLB akseptert ikke å ville påberope seg foreldelse for krav som ikke var foreldet pr. 5. april 1984.

For skjønnsretten vil det ventelig finne sted en omfattende prosedyre - for hver enkelt skadegruppes vedkommende - om hva de tidligere skjønnsretter hadde av materiale og hva som ble påberopt av partene for retten, dessuten om hvorledes skjønnsforutsetningene må fortolkes. Fra en annen synsvinkel blir dette spørsmålet om hvilke krav som ble rettskraftig avgjort av skjønnsretten den gang.

På dette stadium i konsesjonsfasen ser vi ingen grunn til å gå ytterligere inn på disse spørsmål.

3 Konsesjonstid.

Det vises til punkt 2.1.2 ovenfor.

3.1 Krav i henhold til høring.

Røros kommune

Os kommune

Tolga kommune

Tynset kommune

Alvdal kommune

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

Fylkesmannen i Hedmark

Aursunden Grunneierlag

har fremsatt krav om endring (innkorting) i konsesjonstiden i forhold til det som er omsøkt, og at denne settes til 30 år.

3.2 Konsesjonstiden er hjemlet i Vassdragsreguleringsloven § 10 nr. 2 hvoretter reguleringskonsesjon kan gis på ubegrenset tid når en regulering skal utnyttes til alminnelig kraftforsyning i distriktet og hensynet til andre almenne interesser ikke taler imot det.

3.3 Det er innarbeidet praksis at konsesjon i tilfeller som Aursunden gis for ubegrenset tid for offentlige reguleringsdeltakere, og med revisjon etter 50 år. For private deltakere gjøres konsesjonen tidsbegrenset for 60 år. På dette grunnlag bygger søknad om ny konsesjon for Aursunden hvor reguleringsandelene er 85.31% fra offentlige - og 14.69% fra private reguleringsdeltakere.

3.4 Kraftforsyningen er en investeringsintensiv bransje som har behov for langsiktige rammebetingelser og tid for nedskriving av anlegg.

Ønske om kortere konsesjonstid fra almenhetens og berørte parters side er forståelig for nye reguleringer. For Aursunden derimot, som har vært regulert i 70 år, burde alle forhold ved og virkninger av reguleringen være så kjente at unntak fra praktisering av lovverket ikke burde finne sted.

3.5 GLB ser ikke behovet for en kortere konsesjonstid for reguleringen av grunner nevnt ovenfor. All den tid det gis anledning å vurdere betingelsene oftere og på grunn av de konsekvenser dette ville ha for langsiktig disponering, vil regulanten imøtegå kravet om kortere konsejonstid enn omsøkt.

4 Manøvreringsreglement/Driftsråd.

4.1 Krav i henhold til høring

Statens Forurensningstilsyn krever undersøkelser av forurensninger ned til Os og fastsettelse av minstevannføringer etter 2 års undersøkelser.

Røros kommune

Tynset kommune

Alvdal kommune

har konkretisert et krav om reguleringsråd med varighet ca. 5 år.

Tolga kommune

Os kommune

ønsker å delta i et slikt råd dersom det blir opprettet.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

Fylkesmannen i Hedmark

krever vurdering av reglementet etter 5 år.

Aursunden Grunneierlag har foruten driftsråd satt frem krav til:

• dempningsmagasin

• minstevannføring

• tappeøkning etter isstabiliseringen

• maksimal vintertapping

• referansebolter og vannmerker

• flomvarsling

Generelt vil GLB kommentere påstander om å ha gitt villedende og mangelfulle opplysninger spesielt angående reguleringsreglementet. Påstanden som er formulert av Aursunden Grunneierlag og gjentatt av Røros kommune og dens organer og andre tilbakevises. Påstanden er grunnløs og må skyldes mangelfull forståelse eller innsikt.

Alle spørsmål angående gjeldende og nytt reglement ble tatt opp i møte hos NVE i juli 1990 med deltagelse bl.a. av grunneierenes teknisk sakkyndige, og var således avklart i lang tid før høringsfristens utløp.

4.2 Dempningsmagasinet som er foreslått er 10 cm frem til 15. september.

Ved utbyggingen var reguleringens hovedformål å dempe vårflommer nedover i vassdraget. Det har ikke vært et hovedformål å dempe andre flommer - som bare i liten grad ville være mulig.

Den foreslåtte fylling frem til 15. september vil ha meget liten effekt som flomdempning. Flomdempning sommer og høst vil være bedre ivaretatt ved den forhåndstapping som er medtatt i forslag til nytt reglement og bør være retningsgivende alene.

4.3 Minstevannføringen er som den tidligere har vært (bortsett fra en kort periode med 10 m³/s) foreslått til 8,0 m³/s.

Etter grunneierens ønske, er det tatt inn en bestemmelse om at denne kan fravikes fremfor å risikere senkning under LRV. Andre endringer er ikke gjort m.h.t. minstevannføring.

4.4 Tappeøkning etter isstabiliseringen på strekningen Aursunden - Høyegga er foreslått gitt en tilføyelse fra grunneierlagets side. Den berører den gradvise økning av vannføringen, men anses å ha liten innflytelse på den praktiske utførelse av tappingen.

4.5 Maksimal vintertapping foreslås satt lavere enn 35 m³/s under henvisning til NVE-iskontorets anbefaling.

GLB har en annen og mer omfattende tolkning av denne anbefalingen, og som går ut på at dersom det kan tappes mer i isleggingsperioden kan det med fordel tappes mindre maksimalt.

Dette samstemmer med GLB's syn, men for å kunne tilstrebe dette og få en balanse i tappingen uten å måtte legge igjen magasinvann, må muligheten for å kunne tappe 35 m³/s fortsatt være åpen.

4.6 Referansebolter og vannmerker kommenteres ikke videre enn at Norges Geografiske Oppmåling (NGO) for GLB har utført presisjonsnivellement til fire forskjellige fastpunkt i damområdet.

Dette vil bli forelagt NVE for godkjennelse av konsesjonsbolt for reguleringen. Forøvrig vil GLB opprette bolter og vannmerker etter pålegg som blir gitt.

4.7Flomvarsling vil bli innarbeidet i GLB's beredskapsplaner som er hjemlet i Ot.prp. nr. 48 og retningslinjer utarbeidet av NVE - T. Disse vil også bli gjort gjeldende for Aursunden uten spesielle pålegg for denne reguleringen.

4.8 Driftsråd er foreslått av berørte kommuner samt Aursunden Grunneierlag.

Til dette er å anføre at GLB gjennom 70 års regulering har omfattende erfaring med bruken av reguleringen og hindring av skader hos de berørte parter.

For å tilpasse reguleringen de naturgitte forhold, har det til nå vært anvendt tre reglement - av 1901, 1925 og 1931 foruten at det ble foretatt omfattende prøvetappinger i 1970-årene.

Det reglement som praktiseres i dag og som foreslås uendret er således resultat av en langvarig prosess. Dertil kommer at vassdraget vinterstid er meget vanskelig å manøvrere og beslutninger må ofte tas på meget kort tid. Dette gjør sammenkalling av et driftsråd vanskelig.

Det er derfor GLB's oppfatning at et driftsråd med varighet i 5 år ikke vil tilføre driften av reguleringen nye og uprøvde muligheter og bør derfor ikke bli opprettet.

5 Minstevannføringer.

Øvre Glommen Fiskeforening fremsetter krav om minstevassføring mellom Kuråsfossen og Vedhølen.

Norges Jeger- og Fiskeforbund fremsetter krav om fri adgang for fisk fra Glomma til Aursunden.

Disse kravene vedrører ikke Aursundreguleringen, men gjelder konsesjonen for Kuråsfossen Kraftstasjon og er således denne sak uvedkommende.

6 Erosjon - forbygninger/terskel.

6.1 Aursunden Grunneierlag har fremsatt krav om:

• strandforbygninger og elvekorreksjoner

• terskel i Brekkenfjorden

• etablering av lebelte

• etablering av kontrollbolter for erosjonsovervåking

• flykartlegging ved HRV

• oppmudring i sjøen

Roar Dille påpeker generelt erosjon og gjør krav på erstatning og forbygning.

Advokatfirmaet Vislie. Ødegaard og Kolrud har på vegne av Sjøvoldgårdene fremsatt krav om:

• strandforbygning

• terskel i Brekkenfjorden

6.2 Strandforbygninger og elvekorreksjoner er blitt foretatt helt siden reguleringen startet og areal som ikke ble funnet regningsvarende å forbygge, ble innløst.

I siste halvdel av 50-årene ble det utført forbygningsarbeider i størrelsesorden 6 mill. kr og GLB regner ikke forbygningsarbeidene som avsluttet. Imidlertid har det ikke blitt utført forbygninger de aller siste årene i påvente av nytt skjønn som partene er enige om å gjennomføre etter at konsesjon er gitt. GLB finner derfor ikke grunnlag for at forbygninger og elvekorreksjoner skal pålegges av konsesjonsmyndighetene.

6.3 Terskel i Brekkenfjorden er foreslått for å bedre forholdene med hensyn til erosjon, fiske og klima.

Brekkenfjorden var før reguleringen en meget grunn sjøarm. Konferer Anders Sjøvoldens uttalelse om at der var vad over fjorden. Dette fremgår også av kart som ble utarbeidet i 1916.

Pålegg om tiltak som forbygninger og terskler kan pålegges av konsesjonsmyndighetene etter vassdragsreguleringsloven § 12, eller kravene fremmes for skjønnsretten etter samme lov § 16.

Sannsynligvis ville en terskel den første tiden ha en gunstig virkning på erosjoner og fiske. På klima vil den ikke ha noen virkning, og på fiske vil den ventelig få en negativ effekt ved at beiteområder etter hvert blir nedslammet ved større avleiringer i bassenget. Videre er det klart at en terskel over Brekkenfjorden ville bli et meget stort og komplisert byggverk på meget dårlig grunn.

En terskel vil også fordele vannet annerledes over tverrsnittet og som igjen kan føre til nye erosjonsproblem spesielt nedstrøms, men også oppstrøms terskelen.

Problem med bygging, uoversiktlige erosjonsforhold, avleiringer og opprøring i bassenget er etter GLB's oppfatning så store at det heller bør iverksettes forbygningsarbeider for å ta hånd om erosjoner på steder som er utsatt og som blir anvist av en skjønnsrett.

7 Klima.

7.1 Aursunden Grunneierlag har fremsatt krav om klimaundersøkelser med nærmere spesifisert omfang som grunnlag for skjønn og erstatninger.

Kravene kommer i hovedsak på påstander om:

• Forsinket vår og vekstperiode p.g.a. strandis.

• Det samme p.g.a. tilførsel av kaldt vann til nedtappet magasin.

Advokatfirmaet Vislie, Ødegaard og Kolrud har på vegne av Sjøvoldgårdene fremsatt krav om sakkyndige uttalelser vedrørende klima.

7.2 At strandisen blir liggende lenger enn sjøisen er en vanlig påstand i reguleringssaker. At påstanden stadig blir gjentatt, gjør den ikke mer sannferdig. Undersøkelser om akkurat dette er foretatt ved Norges Tekniske Høgskole under 1. amanuensis John Tveit i årene 1978-1981 og viser at strandis (is på tørrlagte strender og sjøbunn) smelter tidligere enn isen på vannet. Bare unntaksvis og på klimatisk ugunstige partier er forholdet omvendt.

Disse undersøkelser som også omfatter Aursunden er utført som registreringer og er også teoretisk underbygget.

Ifølge observasjoner foretatt for Aursunden og som forefinnes hos NVE, er det ikke påvist senere isløsning etter reguleringen

Angående tilførsel av kaldere vann/smeltevann, er dette et marginalt problem som ikke på noen måte har den virkning som anført i høringsuttalelsene.

Ved tilførsel av kaldere vann til en innsjø vil overflatetemperaturen meget raskt oppnå samme verdi som om ingen tilførsel hadde funnet sted. Denne prosessen foregår snarere i løpet av timer enn i dager og har således så godt som ingen nedkjølende virkning og heller ingen innvirkning på klima.

På dette grunnlag - med henvisning til tidligere undersøkelser, vil GLB bestride påstanden om forkortet vekstsesong og likeledes nødvendigheten av å iverksette klimaundersøkelser.

8 Fiske.

8.1 Krav i henhold til høring.

Aursunden Grunneierlag krever kompensasjon for tapt fiske fra reguleringens start - alternativt at det for disse skader opprettes et fond til grunneierens disposisjon.

For fremtidig skade på fiske skal gis årlig erstatninger alternativt også som fond.

Regulanten skal finansiere og etterleve de krav til kompensasjonstiltak som er utformet av DN's standardbetingelser for nye konsesjoner - tilpasset lokale forhold.

Øvre Glommen fiskeforening krever minstevannføring som er behandlet ovenfor i pkt. 5 og erstatning for tapt fiske fra 1921 samt for fremtidig tap.

Direktoratet for naturforvaltning setter krav til forvaltning av fisk gjennom standard vilkår.

Norges Jeger- og fiskeforbund anbefaler at regulanten inngår et forpliktende samarbeid med fiskeforeningene om forvaltning og at konsesjonsbestemmelsene hjemler utsettingspålegg.

Galåen grunneierlag krever utsetting av fisk i sitt område.

Røros kommune slutter seg til berørte grunneieres krav.

Os kommune krever tildelt fiskefond.

Tynset kommune krever tildelt fiskefond.

8.2 Tidligere fiskeundersøkelser i Aursunden.

Her har fiskeforvalter Ingvar Korsen, Sør-Trøndelag, utarbeidet en oversikt: «Aursunden - Reguleringens innvirkning på fiskeproduksjonen» datert 13. mars 1989.

Dette underlag gir en god oppsummering og dokumentasjon hvorfor fiskeforvalteren henviste til Glommaprosjektet og ikke krevde nye undersøkelser. I tillegg vedlegges Glommaprosjektets leder Arne Linløkkens notat av 11.6.1991. Et viktig poeng i denne sak er at siken kom inn i Aursunden før reguleringen og K. Dahl uttaler i sin bok fra 1933 på basis av sine undersøkelser ca. 1923-24 at det er mer sannsynlig at røyens tilbakegang skyldes siken enn reguleringsinngrepet. I andre underlag går det frem at sikens fornyelse synes å være lite påvirket av reguleringen. Likeledes fastslåes at det bør beskattes hardere. Dette vil gi ørreten bedre forhold.

8.3 Når det gjelder tidligere erstatninger viser vi til kap. 27 spesielt 5. avsnitt - disse er slik vi ser det rettskraftig avgjort i tidligere skjønn.

8.4 På basis av R. Bergstrøms utredning i 1976 (LFI rapport nr. 29 1976 ble røyeoppdrettet ved Stensåsen produksjon stoppet helt i 1976 og GLB kjøpte i stedet settefisk fra A/L Settefisk Reinsvoll og har siden stort sett satt ut ca. 10.000 tosomrig ørret pr. år på frivillig basis.

8.5 GLB samarbeider i Glommaprosjektet nært med fiskeriforvalteren i Hedmark og DN, og i dette arbeidet inngår også Aursunden, konferer forannevnte notat med prosjektleder Arne Linløkken. Vi foreslår at fiskeforvalteren i Sør-Trøndelag samarbeider med prosjektlederen om hva som nå eventuelt bør undersøkes og hvilke pålegg som ut fra det utførte arbeid bør fremmes.

8.6 GLB mener at vi har samarbeidet med såvel DN som med fiskeforvalterne om fiskeforholdene i Glomma fra og med Aursunden til Øyeren, og at denne samarbeidsform fortsatt bør være sentral når det gjelder behov for undersøkelser og eventuelle forslag til pålegg. GLB har intet imot at fiskeforvalteren i Sør-Trøndelag tiltrer utvalget i denne forbindelse.»

Til denne uttalelse har Aursund Grunneierlag gitt følgende tilleggsuttalelse av 31.10.1992:

«Ad 1 Generelt

Når GLB ber om at berørte parter må ha forståelse for at det stilles andre krav til en bestående regulering enn til en ny regulering, vil vi for ordens skyld gjøre oppmerksom på at det her dreier seg om en ny konsesjon, og at det formelle og juridiske alternativet til ny konsesjon er ikke innvilget konsesjon, med de verdireferanser dette gir i forhold til aktuelle krav.

Vi forutsetter også at konsesjonsmyndighetene kjenner til de endringene som har funnet sted i den juridiske og allmenne praksis på området konsesjonskrav fra 1922 til 1993. Forøvrig er det Aursund Grunneierlags oppriktige mening at konsesjonsmyndighetenes «forståelse» for krav og betingelser denne gangen bør ta betydelig mer hensyn til de skadelidte rettighetshaverne enn tilfellet var ved foregående konsesjon.

Vi viser ellers til vedlagte uttalelse fra siv.ing. Erik Ræstad, side l, ad 1.3.

Ad 1.5 Mangelfulle og ukorrekte utredninger fra GLB

Som vedlegg til Aursund Grunneierlags uttalelse til GLBs konsesjonssøknad fulgte 3 større faglige utredninger. Disse dokumenterer at GLBs søknad ledsages av mangelfulle og ukorrekte utredninger. Så lenge GLB ikke kan argumentere faglig til sitt forsvar, føler vi oss trygge på at det er godt grunnlag for den kritikken som er reist. Jfr. mer spesifiserte kommentarer nedenfor og Ræstads kommentar til pkt. 1.5 i hans skriv side 1.

Ad 2.1.2 Konsesjonstid

Vi viser til vedlagte skriv fra Ræstad, side 2, og til etterfølgende kommentar ad 3.

Ad 2.1.3 Manøvreringsreglement

Vi viser til vedlagte skriv fra Ræstad, side 2-3.

Ad 2.1.4 Konsesjonsavgifter

Vi viser til vedlagte skriv fra Ræstad, side 3.

Ad 2.1.5 Næringsfond

Vi viser til vedlagte skriv fra Ræstad, side 3.

Ad 2.1.6 Erosjonsskader

Vi viser til vedlagte skriv fra Ræstad, side 3-4.

Ad 2.1.7 Skader på fisket

GLB viser her til DNs uttalelse av 30.09.91, og aksepterer anvendelse av DNs standardbetingelser med hensyn til pålegg om faglige undersøkelse.

Aursund Grunneierlag vil her vise til sin faglige utredning «Skader på fisket, bilag til Aursund Grunneierlags hoveduttalelse», hvor de formelle sidene ved kravene om konsesjonsforberedende undersøkelser og aktuelle konsesjonskrav relatert til fisket er kommentert i kap. 2.1.3., side 10 - 13. I vår utredning finnes i tillegg et prosjektforslag fra NINA v/dr. philos. Arnfinn Langeland som gjelder fiskefremmende tiltak og fiskeribiologiske undersøkelser av Aursunden i samband med søknad om ny konsesjon. Dette skulle i seg selv være en tung faglig bekreftelse på nødvendigheten av nye undersøkelser.

DNs uttalelse av 30.09.91 er i sitt innhold svært generell, og mer generell m.h.t. konsesjonsbetingelser enn ved andre tilsvarende konsesjonssaker, jfr. DNs uttalelse i St.prp. nr. 44 til søknad om nye konsesjoner i Arendalsvassdraget. Dette synes noe underlig tatt i betraktning at hele konsesjonsbehandlingen vedrørende Aursunden og alle berørte parter ville være tjent med at konsesjonsmyndighetene presiserte og avgjorde så mange som mulig av aktuelle konsesjonsbetingelser i stedet for å overlate dette til skjønnsretten. I denne konsesjonssaken ligger det også svært godt til rette for en slik behandling ved det at konsesjonsmyndighetene blir invitert til å vurdere de godt spesifiserte og lokalt tilpassede krav som er fremmet av Aursund Grunneierlag.

Aursund Grunneierlag har forøvrig registrert at DNs saksbehandler «i stor grad har foretatt sine vurderinger på grunnlag av et notat utarbeidet av miljøetaten i Røros kommune», DNs uttalelse side 2. Konsesjonsmyndighetene bør da vite at dette notatet var et foreløpig og svært avgrenset arbeidsnotat fra miljøvernsjefen i Røros kommune, og at Røros kommunes endelige uttalelse gjennom flertallsvedtak i kommunestyret var i overensstemmelse med uttalelsen fra Aursund Grunneierlag.

Dersom det da virkelig forholder seg slik at DN har unnlatt å gjøre seg kjent med de faglige utredninger som Aursund Grunneierlag har latt utarbeide, noe vi har en berettiget mistanke om, bør de ansvarlige i DN/Miljøverndepartementet eller hos konsesjonsmyndighetene sørge for at denne typen mangelfull saksbehandling på et såvidt høyt forvaltningsplan blir møtt med nødvendige sanksjoner og krav om ny behandling. I det minste bør en ny uttalelse utarbeides fra DN når NVEs innstilling til OED skal ut på høring. Aursund Grunneierlag forventer at DN tar reelt stilling til de rapporter som følger saken, faglig og formelt.

Vi registrerer også at GLB avviser Aursund Grunneierlags ultimate krav om oppgjør for akkumulerte tap fra tidligere konsesjonsperiode som uholdbart. GLB viser her til foreldelse av krav, og til at dette er en sak for skjønnsretten.

Aursund Grunneierlag vil her presisere at staten v/NVE i skriv til h.r.adv. Vaagland av 16.01.90 bekreftet at de ikke ville påberope foreldelse av eventuelle erstatningskrav som ikke allerede var foreldet 5. april 1984. Aursund Grunneierlag v/h.r.adv. Vaagland har dessuten i skriv til NVE av 09.10.92, og innenfor fristen for foreldelse, bedt om en ny tilsvarende erklæring fra NVE. Aktuelle skriv finnes her som vedlegg. Aursund Grunneierlag vil her vise til sin faglige utredning «Skader på fisket, bilag til Aursund Grunneierlags hoveduttalelse», hvor de formelle sidene ved kravene om konsesjonsforberedende undersøkelser og aktuelle konsesjonskrav relatert til fisket er kommentert i kap. 2.1.3., side 10 - 13.

I vår utredning finnes i tillegg et prosjektforslag fra NINA v/dr. philos. Arnfinn Langeland som gjelder fiskefremmende tiltak og fiskeribiologiske undersøkelser av Aursunden i samband med søknad om ny konsesjon. Dette skulle i seg selv være en tung faglig bekreftelse på nødvendigheten av nye undersøkelser.

DNs uttalelse av 30.09.91 er i sitt innhold svært generell, og mer generell m.h.t. konsesjonsbetingelser enn ved andre tilsvarende konsesjonssaker, jf. DNs uttalelse i St.prp. nr. 44 til søknad om nye konsesjoner i Arendalsvassdraget. Dette synes noe underlig tatt i betraktning at hele konsesjonsbehandlingen vedrørende Aursunden og alle berørte parter ville være tjent med at konsesjonsmyndighetene presiserte og avgjorde så mange som mulig av aktuelle konsesjonsbetingelser i stedet for å overlate dette til skjønnsretten. GLB avviser også Aursund Grunneierlags krav om oppgjør for akkumulerte tap med den begrunnelse at «.. konsesjonsmyndighetene ikke ønsker å gå inn på slike materielle erstatningsspørsmål, men overlater slike til skjønnsretten.»

Aursund Grunneierlag vil hevde at dette ikke uten videre kan avvises som 'materielle erstatningsspørsmål'. Dette er også et ytterst relevant prinsipielt spørsmål som berører de skadelidtes og allmenne interessers evne og vilje til å legitimere selve premissene for det lovverket som anvendes, nemlig Vassdragsreguleringsloven og Oreigningsloven. En hardhendt formell behandling av dette forholdet, etter innstilling fra GLB, vil neppe skape forståelse for nødvendigheten av fortsatt regulering hos rettighetshavere som føler seg urettmessig behandlet. Grunnleggende etikk tilsier dessuten at man gjør opp for seg før man ber om nye tjenester og avtaler. Og nettopp her ligger det et klart ansvar hos konsesjonsmyndighetene, som gjennom en litt romslig og imøtekommende fortolkning av lovverket kan gi grunneierne rettmessig oppgjør for godt dokumenterte skader gjennom avsetninger til et grunneierfond.

Ad 2.1.8 Klima

GLB viser her til rapporten fra DNMI (konsesjonssøknaden side 13 - 21) og avviser på det grunnlag Aursund Grunneierlags krav, jfr. Grunneierlagets uttalelse. Videre henviser GLB eventuelle erstatningskrav til skjønnsretten.

Aursund Grunneierlag har vurdert konsesjonssøknadens klimakapittel (DNMI-rapporten) og analysert reguleringsbetingede klimaendringer og klimaskader i en egen utredning som er vedlagt Grunneierlagets hoveduttalelse. Her dokumenterer Aursund Grunneierlag at konsesjonsforberedende undersøkelser (etterundersøkelser) ikke er gjennomført, at våre krav både er juridisk og faglig begrunnet, og at DNMIs rapport har svært avgrenset faglig verdi.

På oppdrag fra GLB har DNMI vurdert Aursund Grunneierlags utredning om klimaendringer og klimaskader, og de har avgitt uttalelse om denne til GLB pr. 23.05.91., jf. vedlegg. Her tilrår DNMI at GLB ikke går videre med denne saken: «Etter å ha lese nøye gjennom skriftet, finn vi at ein brei kommentar frå vår side neppe vil tene saka. For ein del dreier det seg om fagfelt der vi ikkje har kompetanse (biologi/landbruk) og når det gjeld dei lokalklimatologiske emna, kan vi ikkje gå lenger enn vi allereie har gjort utan meir omfattande forsking og samkøyring med andre fagfelt.»

I avsnittet om «grunnlaget for rapporten» øver DNMI kritikk mot GLB for deres tendensiøse bruk av den ved ikke å ta med i konsesjonssøknaden beskrivelsen av det mandatet DNMI arbeidet ut fra. Mandatet beskriver nemlig de betydelige begrensninger DNMI's rapport har.

Aursund Grunneierlag vil derfor hevde at DNMIs vurdering av Grunneierlagets utredning om klimaendringer og klimaskader er en betingelsesløs faglig retrett, som også betyr en aksept av den kritikk vi øver mot DNMI-rapport 14/89 og dermed mot klimaavsnittet i GLBs konsesjonssøknad. Samtidig legitimerer dette det faglige innholdet i Grunneierlagets utredning, og det legitimerer og stadfester våre krav.

Ad 2.1.9 Landskap m.v.

GLB innleder sin kommentar til dette punktet med en åpenbar latterliggjøring av denne delen av Grunneierlagets uttalelse: «Det redegjøres med styrke for vekstene sibirstjerne og sumpløvetann som angivelig er blitt mer eller mindre utryddet i forbindelse med reguleringen. Det tales også med entusiasme om «plantegeografisk interessante vierkjerr»».

Til dette er å si at Aursund Grunneierlag har registrert vassdragsingeniørenes forsøk på å harselere over andres verdisyn. Vi synes dette er særdeles lite passende. Vi formoder imidlertid at DN og Miljøverndepartementet er kjent med at det her dreier seg om to svært sjeldne arter, der den ene er internasjonalt vernet gjennom Bernkonvensjonen. Dette gir angjeldende myndigheter et særskilt forvaltningsansvar.

Ad 2.2 Skjønnsrettens behandling

For den mer generelle delen av dette viser Aursund Grunneierlag til vedlagte uttalelse fra h.r.adv. Vaagland.

Ad 2.2.2 Omfanget av nytt skjønn

GLB hevder her at: «I forhold til den nye konsesjonen er det konsesjonen fra 1921 som utgjør «naturtilstanden»».

Aursund Grunneierlag vil påpeke at GLB her har fremmet en søknad om ny konsesjon, hvor konsesjonsmyndighetene skal ta stilling til om søknaden skal innvilges eller avslås ut fra en samlet vurdering av inntjening og skadeomfang. Forutsatt at skadene blir oppgjort, settes det da en pris på produksjon av elektrisk energi. Men uavhengig av hva som synes å være en rimelig forholdning til GLBs søknad om ny konsesjon, representerer et avslag på søknaden et reelt alternativ til innvilget konsesjon. Derfor er en uregulert og regenerert sjø den faktiske referansen for de skader en ny konsesjon vil gi, og dermed den referansen konsesjonsmyndighetene må ha når eventuelle konsesjonsbetingelser skal fastsettes. Dette er den «naturtilstanden» myndighetene må forholde seg til.

I en konsesjonssak vil lovverket og den administrative og juridiske praksis avgjøre hvilke krav som stilles i konsesjonsbetingelsene og hva som henvises til skjønnet. Progresjonen i en konsesjonsbehandling tilsier at dette forholdet i stor grad avgjøres av konsesjonsmyndighetene. Som en konsekvens av dette vil Aursund Grunneierlag hevde at konsesjonsmyndighetene også har et ansvar i forhold til de krav GLB vil henvise til skjønnene og for de krav GLB hevder er oppgjort ved skjønnene fra forrige konsesjon. Skjønnene fra 1922 er historiske i sine forutsetninger, spesielt fordi verdisyn og verdireferanser er dramatisk forandret fra 1922 til 1992. Derfor bør ikke lovverket og holdningene som regulerte skjønnene fra 1922 gi noen nåtidig legitimering av den urett som ble begått mot skadelidte rettighetshavere den gangen. Det burde snarere være slik at man erkjente sitt ansvar ved å tilkjenne de skadelidte erstatning i form av avsetninger til et grunneierfond som kompensasjon for mangelfulle fortidige skjønn.

Aursund Grunneierlag er forøvrig kjent med Vassdragsreguleringslovens § 136 nr. 1, som GLB henviser til.

Ad 3 Konsesjonstid

GLB motsetter seg det krav som er fremsatt fra berørte kommuner, fylkeskommuner og Aursund Grunneierlag om avkorting av konsesjonstiden til 30 år, og viser bl.a. til «..Vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 2 hvoretter reguleringskonsesjon kan gis på ubegrenset tid når en regulering skal utnyttes til alminnelig kraftforsyning i distriktet og hensynet til almenne interesser ikke taler imot det.»

Aursund Grunneierlag vil presisere at lovens bokstav sier kan, ikke skal. Dette gir konsesjonsmyndighetene anledning til/pålegg om å vurdere konsesjonstiden ut fra andre aktuelle kriterier, slik som «andre almenne interesser».- Og her er det vår oppfatning at nettopp de allmenne interesser er ivaretatt av de folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner. Å gi etter for GLBs krav om 60 års konsesjonstid uten å ha en overbevisende riktig begrunnelse for dette, vil utelukkende være å demonstrere et sentralt byråkratisk diktatur på dette området.

GLB argumenterer videre med at omsøkt konsesjonstid avspeiler innarbeidet praksis. Til det er å si at innarbeidet praksis ikke uten videre garanterer riktigheten av de tidsrammer som er benyttet. Dette forholdet er ingen naturlov, snarere en foreldet historisk referanse.

GLB argumenterer også med at «kraftforsyninger er en investeringsintensiv bransje som har behov for langsiktige rammebetingelser og tid for nedskriving av anlegg.» Aursund Grunneierlag kjenner dette argumentet gjennom utallige gjentakelser, men kan ikke se at det blir riktigere av den grunn. Dette dreier seg om en ny konsesjon for en eksisterende regulering, hvor behovet for kostnadsintensive investeringer burde være svært begrenset i forhold til verdien av fortsatt drift.

Det er også positivt uriktig når GLB hevder at alle forhold ved og virkninger av reguleringen burde være kjent fordi Aursunden har vært regulert i 70 år. I forhold til de skadene som danner grunnlag for krav fra distriktet, har vi gjennom konsesjonssøknaden og de fagrapportene som er utarbeidet av ulike parter, fått demonstrert en omfattende uenighet om virkningen av reguleringen.Dessuten finnes det knapt noen tilsvarende regulering her til lands hvor man kan synliggjøre seneffektene av reguleringsinngrep fra 70 års regulering gjennom nye 60 år.

Aursund Grunneierlag vil også bemerke at 60 års konsesjonstid gir en tilsvarende periode for forskning på alternative energikilder og utvikling av energiøkonomiserende teknologi. I lys av utviklingen innen relevant forskning kan rammebetingelsene for reguleringen fort endres, med de konsekvenser dette kan få for kraftprognosene og økonomien i energiproduksjon basert på vannkraft. Slik sett kan 30 års konsesjonstid fort bli lang nok tid også for regulanten.

Forøvrig er det Aursund Grunneierlags oppfatning at pågående arbeid med lovregulert endring av revisjonsadgang til reguleringskonsesjoner bør tilpasses innvilget konsesjonstid. Dette tilsier en avkorting i forhold til omsøkt konsesjonstid. Under alle omstendigheter utgjør en konsesjonsperiode på 30 år en hel mannsalder, og for alle parter bør dette være lang nok tid.

Ad 4 Manøvreringsreglement/Driftsråd

Vi viser her til vedlagte uttalelse fra siv. ing. Ræstad, hans kommentar til pkt. 2.1.3, side 2.

Ad 6.2 Strandforbygninger og elvekorreksjoner

Her viser GLB til arbeid utført i forrige konsesjonsperiode, særlig til forbygningsarbeider utført i siste halvpart av 1980-årene, og de vedgår ikke å ha utført nye forbygninger de siste årene i påvente av nytt skjønn.

Aursund Grunneierlag har registrert at det meste av forbygningsarbeidet er utført i en periode sist på 1980-tallet da det også kunne være god strategi i å bearbeide de lokale holdningene til en søknad om ny konsesjon. Forøvrig har regulanten hatt tilnærmet 70 år på seg til forbygningsarbeider, og omfanget av disse har vært alt annet enn overbevisende, vurdert opp mot behov og forespørsler fra lokalt hold.

Stedvis er erosjonen fortsatt omfattende, og den går raskt. For perioden inntil nytt skjønn er avsagt, en periode som kan komme til å strekke seg over mange år, er det en fullstendig uakseptabel ansvarsfraskrivelse når GLB henstiller til konsesjonsmyndighetene om ikke å komme med pålegg om elvekorreksjoner og forbygninger som en del av konsesjonsbetingelsene. Konsesjonsmyndighetene har ansvaret for progresjonen i behandlingen av GLBs søknad, og slik sett også for pågående erosjon.

Ad 7 Klima

Vi viser her til våre vurderinger av pkt 2.1.8 foran, og til vedlagte uttalelse fra siv. ing. Ræstad, side 4.

Under henvisning til undersøkelser av amanuensis John Tveit ved NTH hevder GLB at «..strandis (is på tørrlagte strender og sjøbunn) smelter tidligere enn isen på vannet. Bare unntaksvis og på klimatisk ugunstige partier er forholdet omvendt.»

Aursund Grunneierlag har pr. 26.10.1992 fått tilsendt fra Tveit hans rapport Smelting av strandis. - avvik frå anna is- og snøsmelting fra 1981. Rapporten er gjennomgått av Grunneierlaget, og vi kan ikke se det er grunnlag for den konklusjonen GLB presenterer i sine kommentarer. Tveits undersøkelser bærer preg av stor metodisk usikkerhet, han vedgår selv at grunnlagsmaterialet er for lite, han har ikke tatt hensyn til de lokalt ekstreme klimatiske forholdene, og fremfor alt har han ikke satt strandisavsmeltingen i sammenheng med en eventuell produksjonsreduksjon i de ulike produksjonssystemene. Aursund Grunneierlag kommer gjerne tilbake med en mer systematisk analyse av Tveits arbeider og med en vurdering av dette arbeidets relevans for reguleringsbetingede klimaendringer ved Aursunden dersom det skulle være ønskelig.

Forøvrig vil Aursund Grunneierlag vise til NVEs og NVEs Råds befaring ved Aursunden den 3. juni 1991 , hvor man ved selvsyn fikk bekreftet at et bredt belte av strandisblokker dekket strandsonen. Betydningen av denne befaringen vil imidlertid for NVEs Råds vedkommende være betinget av at de samme rådsmedlemmene også får konsesjonssaken til behandling. Fordi behandlingen av saken har trukket ut, er mange av rådsmedlemmene skiftet ut, og dette aktualiserer behovet for en ny befaring før saken legges fram for Rådet.

Ad 8 Fiske

Vi viser til vår kommentar til punkt 1.17 foran, og ellers til vår utredning om skader på fisket, vedlegg til vår hoveduttalelse. På nytt vil vi fokusere på rapportens kapittel 2.1.3., side 10 - 13.

Ut over dette finner Aursund Grunneierlag ingen grunn til å kommentere GLBs uttalelse til pkt. 8 - så lenge GLB ikke kan argumentere saklig mot den faglige dokumentasjonen i Grunneierlagets utredning om skader på fisket, så fortjener de ikke vår og heller ikke konsesjonsmyndighetens troverdighet i dette spørsmålet.»

Uttalelse fra sivilingeniør Erik Ræstad datert 31.08.1992:

«Med NVE's brev av 03.07.1992 har jeg mottatt GLB's kommentarer til høringsuttalelsene av 10.02.1992. Grunnet langvarig fravær i sommerperioden er min kommentar til dette desverre noe sen.

Jeg viser også til Grunneierlagets brev av 10.07.92 og mottatt kopi av DN's uttalelse av 30.09.1991 som er vurdert. For referansens skyld er mine kommentarer nummerert overensstemmende med GLB's anførsler av 17.02.1992.

Ad 1.3 Generelt.

Argumentet om at krav til en bestående regulering må bli anderledes enn for en ny regulering, er jeg helt enig i. Det er bare den hake ved argumentet at GLB i sine kommentar er stadig viser til at det ikke er lagt opp til endringer, mens realitetene er at det fremstår vesentlige nye elementer i søknaden. Derfor stilles det spesielle krav.

Ett konkret eksempel er pkt. 4.8 (s.9) der det påny hevdes at manøvreringsreglementet foreslåes uendret. Det er positivt uriktig.

Ad. 1.5

Det er fra min og fra Grunneierlagets side påpekt uriktige utredninger, hvilket GLB tilbakeviser. Foranstående under pkt. 1.3 er bare ett eksempel. Vedr. påstand om mangelfull opplysning vises til møtet i NVE den 15.06.1990 der det klart ble uttalt at man (NVE) ventet et bearbeidet reglement. Dette bearbeidede reglement forelå først nær ett år senere den 16.04.91 og viser at reglementet foreslåes endret. Grunneiernes uttalelse til søknaden er datert 18.03.1991. Altså manglet nytt reglementsforslag da grunneierne avga uttalelsen sin. Jeg må her vise til GLB's siste setning under pkt. 4.1 (s.8). Jeg mener der er gitt en uriktig anførsel om forløpet.

Ad 2.1.2 Konsesjonstid (jfr også pkt. 3.4)

GLB motsetter seg kortere konsesjonstid ut fra at kraftforsyning er en investeringsintensiv bransje med behov for langsiktige betingelser.

Dette argument er neppe særlig relevant ved ny konsesjon på en regulering som forlengst skulle være hjemfalt til staten og nedskrevet i regnskapene, og hvor anleggene ikke skal fornyes eller ombygges. Investeringsbehovet skulle være forholdsvis lite sammenholdt med verdien av fortsatt drift. Det er derfor rimelig grunn til med de driftsmessige endringer som forespeiles å betinge kortere konsesjonstid. Særlig gjelder dette en reglementsmessig «prøvetid».

Ad 2.1.3 Manøvreringsreglement (jfr. også pkt 4)

GLB motsetter seg opprettelse av et «driftsråd» med den primære begrunnelse at det er en ordning som ikke har hjemmel i loven.

Denne argumentasjon viser hvor lite det erkjennes i GLB at det har skjedd store endringer i konsesjonsvilkår gjennom de senere årtier. Her er bare noen få eksempler på anvendelse av «driftsråd» eller tilsvarende ordninger.

LÆRDAL konsesjon av 7. okt. 1966:

Man.regl. pkt B 2:

«...plikter konsesjonæren i samråd med rettighetshaverne til fisket og etter avgjørelse av en fiskerisakkyndig oppnevnt av Landbruksdepartementet....å slippe kunstige flommer.»

ULLA-FØRRE konsesjon av 13. sept 1974:

Man.regl. pkt 2 b:

« ....Slikt pålegg kan gis av en av de fiskeriberettigede utpekt representant.»

Pkt 2 c:

«Ovenstående slippingskrav kan modifiseres av representanten dersom fiskeriinteressene samlet tilsier at en reduksjon vil virke gunstig på lakseoppgangen.» I 1988 diskuteres så vedr. Ulla-Førre en søknad om endring av reglementet,ved et prøvereglement for 5 årsperioden 1988 til 1993.

I det nye forslaget lyder pkt.III:

«Alle endringer i vannføring ved slippstedet (d.v.s. Suldalslågen) skal foregå med gradvise overganger, de faste reduksjoner helst over 3 døgns periode og ikke raskere enn gj.sn. 3 % (endring) pr. time, men likevel slik regulanten og et planutvalg(driftsråd) oppnevnt av NVE til enhver tid blir enige om.»

ORKLA/GRANA konsesjon av 16. juni 1978:

Man.regl. pkt 2:

«Etter nærmere avtale med en tilsynsmann oppnevnt av MD foretas slippingen slik at en får en hensiktsmessig variasjon i vassføringen i tida etter flomvassføringen.»

...

...«kan bestemmelsen om minstevassføring fravikes i forståelse med tilsynsmannen.»

Ovenstående tre tilfeldige eksempler som jeg har kjennskap til, er neppe dekkende for den alminnelig innarbeidede praksis at også andre enn kraftverks- og reguleringsinteressene skal kunne være medbestemmende der hvor vurdering av lokalforhold og kjennskap til vassdraget i det enkelte år er viktig.

Eksemplene nevnt foran vil også belyse at det praktiseres å fastlegge prøveperiode når et tidligere reglement endres, selv om en har erfaring fra flere år med det forrige.

Disse forandringer i art av konsesjonsvilkår synes ikke å være oppfattet i GLB.

Ad 2.1.4 Konsesjonsavgiftssats (gjelder kommunen).

GLB motsetter seg at konsesjonsavgiftssatsen kreves øket til kr. 25.- pr. Nat Hk.

Av søknadens innledende sider om forhistorien til den foreliggende søknad kan vi lese at NVE Hovedstyre i 1974 avga innstilling om den varige konsesjon på Aursundreguleringen. GLB aksepterte ikke dengang betingelsene idet GLB fant avgiftssatsen til kommunene urimelig, ny engangsavgift til staten unødvendig,og det foreslåtte næringsfond på 4 mill kr. uberettiget.

Ny NVE Hovedstyreinnstilling i 1978 fastholdt at de foreslåtte vilkår måtte være fullt akseptable for GLB.

Innstillingen fra NVE pr. 1974 gikk ut på at avgiftssatsen til kommunene skulle settes til kr. 5.00 pr. Nat.hk. På det tidspunkt i 1974 da innstillingen ble avgitt var dette den ordinære maksimalsats til kommuner.

Disse snart 20 år gamle avgiftssatser skulle etter Konsumprisindeks (kroneverdi) pr. 1991 kunne oppjusteres med faktor: 239.1/66.4 = 3.60 for å gi likeverdig avgift med hva NVE innstilte på, som fullt akseptabelt for GLB. Slik justert ville satsen i 1991 tilsvare kr. 18.00 pr NHk. Pr. idag er maksimalsatsen kr. 30.00. Kravet på en sats på kr. 25.00 pr. NHk synes derfor rimelig.

Ad 2.1.5 Næringsfond.

I 1974 innstilte NVE på et næringsfondsbeløp på 4 mill kr. Kroneverdijustert til 1991 (se ovenfor) skulle det tilsvare ca 14 mill kr. Det synes derfor rimelig at kommunen nå krever 12 mill kr. Det motsetter GLB seg.

Ad 2.1.6 Erosjonsskader

Det må være alminnelig anerkjent at det tjener sakens fremme at flest mulige tiltakskrav er endelig avgjort av faginstansene hos konsesjonsmyndighetene og ikke overlates fullt ut til skjønnsrettsavgjørelse. Det er avgjørende for en riktig skjønnsbehandling at tiltakene er fullstendig fastlagt før skjønnsretten tar til.

I Aursunden-konsesjonen gjelder dette følgende av de tiltakskrav som er fremmet av Grunneierlaget:

Vedtak om forbygninger og terskler

Vedtak om lebelte

Vedtak om flykartlegging (Dette vil skjønnsretten ha behov for straks den begynner arbeidet.)

Ad. 7 Klima

Det synes ikke som om GLB i sine kommentarer til krav om klimaundersøkelser tar noe hensyn til det forbehold som de selv gjengir fra NTH's rapport:

«Bare unntaksvis og på klimatisk ugunstige partier er forholdet omvendt».

Forholdene rundt Aursunden er marginale for opprettholdelse av jordbruk. Det er velkjent i distriktet at tørrlagt is på strendene ligger lenge etter at isløsning på sjøflaten registreres.

Det er ikke hevdet av Grunneierlaget at isen på vannflaten har fått senere isløsning etter reguleringen.

Sluttbemerkning.

De øvrige anførsler i GLB's kommentarer av 10.02.1992 (oversendelse dat. 17.02.1992) er av mer juridisk/politisk art og kommenteres ikke av meg.

DN's uttalelse av 30.09.1991 inneholder et siste avsnitt om manøvreringsreglementet som DN mener bør være midlertidig inntil en har fått vurdert Orvas påvirkning på flora og fauna i Glomma. Min oppfatning er at Grunneierlaget ikke bør vente særlig utslag av slike undersøkelser i Orva, på bestemmelsene i reglementet for Aursunden. Der hvor Glomma særlig blir følsom for forurensinger fra Orva er i lavvannssituasjoner, tørkeperioder og ved tappeperiodens slutt hvor naturlig avløp tillates. Det er neppe ventelig at bestemmelsen om 8 m³/s grensen og adgangen til bare å slippe naturlig avløp (for ikke å underskride LRV) kan bli endret grunnet forholdene i Orva.»

Det Norske meteorologiske institutt, uttalelse av 23.05.1991:

«I brevet frå brukseigarforeninga den 8/5 blir vi bedne om å kommentere uttalen fra Aursunden grunneigarlag som for ein del inneheld kritikk av DNMI-rapport 14/89. Etter å ha lese nøye igjennom skriftet, finn vi at ein brei kommentar frå vår side neppe vil tene saka. For ein del dreier det seg om fagfelt der vi ikkje har kompetanse (biologi/landbruk) og når det gjeld dei lokal-klimatologiske emna, kan vi ikkje gå lenger enn vi allereie har gjort utan meir omfattande forsking og samkøyring med andre fagfelt.

Om bruken og tolkinga av rapporten vår har vi likevel desse kommentarane:

Vektlegging: I vår rapport har vi lagt mest vekt på områda nedover Glomma slik grunneigarlaget peikar på. Dette er fordi verknadene av reguleringa rundt sjølve magasinet syntest lite problematiske, medan verknadene nedover langs Glomma har vorte ståande som vanskelege mange stader med fare for isgangar og frostrøyk over opne råker. Grunnlaget for rapporten: Grunneigarlaget har notert seg at vår rapport ikkje byggjer på ettergransking i vassdraget og at grunnlaget for rapporten ikkje har fylgt den vidare saksgangen. DNMI vil presisere at det er viktig for vurderinga av rapporten at grunnlaget for han er kjent.

Isleggingstidspunkt om hausten: Grunneigarlaget seier om vår rapport at det «blir konkludert med at islegging av Aursunden skjer 8-10-14 dager senere på grunn av reguleringen..» (side 6 og tilsvarande side 3). Vi vil peike på at det ikkje finst grunnlag for ein slik påstand i vår rapport. Dei formuleringane vi har brukt er: «Isregistreringane for Aursunden tyder på at isen legg seg seinare i dag enn føre reguleringsinngrepa. Dersom det er slik ...» (konklusjonen side 1) og «... dersom reguleringa har endra isleggingstidspunktet om hausten, vil .....». Med andre ord: Vi reknar det ikkje godtgjort at reguleringa har endra isleggingstidspunktet, men data og fysiske resonnement sannsynliggjør det. Så vidt vi kan forstå av uttalen til grunneigarlaget, deler laget vårt syn på dette.

Tabellen over isløysingsdato og isleggingsdato som vi gjev att på side 3, er ikkje vår slik referansen (NVE, 1969) viser. Vi kjenner ikkje til at det ligg føre nokon hydrologisk rapport der eventuell endring av isleggingstidspunkt er vurdert. Vi har vidare estimert effekten av ei eventuell seinare isløysing, (DNMI side 6). Effektane av ope sjø er ingen «spekulativ antydning» (grunneigarlaget side 2), derimot byggjer dei på mæleseriar gjennom årrekkjer andre stader.

Effektar om våren: Vår rapport inneheld lite stoff om eventuelle effektar av reguleringa om våren noko som grunneigarlaget peikar på. Grunnen til dette er at det ikkje ligg føre noko hydrologisk materiale som tyder på at dei fysiske føresetnadene for endringar er oppfylte.

Men dersom det blir aktuelt med ettergranskingar rundt Aursunden, vil DNMI gjerne vera med på dette da vi har lang røynsle og kompetanse på å kvantifisere kva endringar i overflata betyr for klimaet. I så fall ynskjer vi å samarbeide med hydrologar når det gjeld å klarleggje endringane.

Vi er samde med grunneigarlaget i at klimavariasjonane er viktige når det gjeld å setja isløysings- og isleggingstidspunkt inn i sin samanheng. Vi har spesiell kompetanse når det gjeld tolking og korrigering av klimatologiske tidsseriar for endringar i mælerutine og nærmiljø som kan påverke homogeniteten av serien gjennom åra. Dette må med i ei vurdering av isløysingsdata, men vi trur ikkje at ei slik vurdering kan gje svaret åleine utan at den blir sett i samanheng med ein innsjømodell. Å gjera dette innafor ramma for oppdraget var ikkje mogleg.

DNMI ser positivt på samarbeid med andre institusjonar anten det gjeld meteorologiske data til bruk ved modellberekning av innsjøar eller det blir spørsmål om samarbeid om klimadata som skal brukast som referanse for dendrokronologiske data.»

GLB har gitt følgende tilleggsuttalelse av 16.08.1993:

«Vi viser til Deres oversendelse av 21.06.1993 med tilleggskommentarer og «vurderinger» fra Aursunden Grunneierlag datert 31.10.1992. Disse kommentarene har Aursunden Grunneierlag gitt etter å ha fått tilgang til GLBs merknader av 10.02.92 vedrørende de innkomne uttalelsene til vår søknad i den ordinære høringsrunden.

Sett fra vår side er denne siste, ekstra uttalelsen fra Aursunden Grunneierlag et partsinnlegg som ikke bringer vesentlige nye momenter inn i saksbehandlingen. Vi finner derfor ikke grunn til å gå inn på alle de forhold som Grunneierlaget på ny tar opp med mindre NVE ønsker det. Vi tror konsesjonsmyndighetene nå har et tilstrekkelig grunnlag for å sluttbehandle søknaden.

Følgende punkter vil vi likevel gi noen merknader til:

1. Manøvreringsreglement

Det er ingen tvil om at manøvreringsreglementet er foreslått endret. Forslaget ble oversendt NVE med brev den 16.04.1991, jf. pkt 2.13, side 2, i vår uttalelse av 10.02.1992. Såvidt vi kjenner til ble det nye forslaget også sendt på foreskrevet høring med ny tidsfrist.

2. Ny konsesjon, eventuelt nytt skjønn.

Aursund Grunneierlag legger stor vekt på GLBs syn på grunnlaget og rammen for et nytt skjønn og hva som er «naturtilstanden» dersom ny konsesjon blir gitt. Vi vil i den forbindelse fastholde våre tidligere uttalelser, men vil samtidig påpeke at konsesjonsmyndighetene og skjønnsretten har høyst forskjellige funksjoner ved utløpet av en konsesjonsperiode og begynnelsen på en ny. Det er viktig å holde disse funksjonene fra hverandre.

Konsesjonsmyndighetene står overfor en søker som mister ikke bare sine rettigheter, men også sine forpliktelser i henhold til konsesjonens vilkår. Skader og ulemper ved fortsatt reguleringskonsesjon må, som Grunneierlaget riktig sier, vurderes i forhold til den situasjon som vil oppstå i vassdraget dersom reguleringsanlegget helt eller delvis blir nedlagt. Og ved en nedlegging vil ikke nødvendigvis tilstanden i vassdraget bli slik som den var før reguleringen ble iverksatt. Teoretisk kan konsesjonsmyndighetene avslå en slik søknad, men vi antar at dette vil være svært sjelden. Blir ny konsesjon gitt i samme omfang som tidligere fastsetter konsesjonsmyndighetene også nye vilkår for å sikre at allmenne hensyn blir ivaretatt.

Skjønnsrettens oppgave er å fastsette erstatninger og eventuelle tiltak for skadelidende rettighetshavere under forutsetning av at reguleringsanlegget blir stedsevarende. Det som et vassdragsskjønn har bestemt blir dermed ikke opphevet ved konsesjonens utløp på samme måte som konsesjonsvilkårene. Det at det gis konsesjon for en ny periode i samme omfang som før utløser således i seg selv ikke nye skjønn. Bare dersom det ved den nye konsesjonen oppstår endrede forutsetninger i forhold til hva som tidligere er rettskraftig avgjort, er det adgang til å holde nytt skjønn.

I Aursundsaken har GLB erklært seg villig til å påstevne skjønn etter at ny konsesjon foreligger, hovedsakelig fordi det i skjønnsforutsetningene fra 1921-22 ble bestemt å utsette krav som skyldtes «mulige utrasninger og utglidninger som forårsakes ved uttapnigen». Eventuelle mulige «merskader» som måtte oppstå på grunn av endringer i den nye konsesjonen, inkludert nytt manøvreringsreglement, vil i tillegg også kunne være med å gi grunnlag for et nytt skjønn. Utover dette finner vi at det har liten hensikt på nåværende tidspunkt å diskutere ytterligere skjønnets omfang. Dette får eventuelt bli et tema for skjønnsretten.»

NVE rettet to henvendelser til GLB den 18. og 19.11.1993. I det første brevet ville vi ha presisert det nye erstatningsskjønnets oppgave og formulerte følgende spørsmål:

1. 1.

   Skal skjønnet fritt kunne ta stilling til hvilke skader og ulemper som er behandlet ved tidligere skjønn for regulering av Aursunden?

2. 2.

   Skal skjønnet kunne fastsette erstatning/tiltak for eventuelle tidligere uoppgjorte skader og ulemper og gjøre fastsettelsen gjeldende for fremtiden regnet fra 05.04.1984?

3. 3.

   I tillegg til ovenstående kommer skjønnsbehandling av virkninger av eventuell endret konsesjon og manøvreringsreglement og utsatte spørsmål ved tidligere skjønn.»

Brevet av 19.11.1993 siteres:

«I forbindelse med behandlingen av GLBs søknad om ny konsesjon på regulering av Aursunden finner vi det nødvendig med en klargjøring av visse økonomiske spørsmål som består i forholdet mellom staten og GLB ved denne reguleringen.

Som følge av at Aursundreguleringen ved konsesjonsmeddelelsen 13. mai 1921 ble besluttet iverksatt som en statsregulering har det i noen grad vært gjennomført en utgiftsdeling. GLB har bekostet reguleringsanlegget og utgifter til skjønn og erstatninger ved Aursunden og i øvre del av vassdraget samt bekostet driften av reguleringsanlegget. Staten v/NVE har bl.a. bekostet skjønn og erstatninger ved isgangsskader i Glomma nedenfor Høyegga.

Fra 1969 ble det gjennomført billighetsjustering av gamle erstatninger ved statsreguleringer hvilket også ble gjort gjeldende for Aursundreguleringen og belastet Staten. Fra 1984 ble imidlertid også andre regulanter pålagt indeksjustering av erstatninger. GLB besluttet å betale alle de fremtidige, justerte årlige erstatninger fra og med overtagelsesdagen for Aursundreguleringen. Justering av årlige erstatninger som GLB er ansvarlig for er foretatt av brukseierforeningen, jfr foreningens brev av 02.07.1987. Det samme gjelder konsesjonsavgifter.

Overdragelsen av Aursundreguleringen til GLB og med det opphør av denne regulering som statsregulering ble påbegynt i 1969-70. Det antas unødvendig å gå særlig i detalj om de forskjellige hendelser som førte til at man ikke tidligere nådde fram. Det tidligere Hovedstyre i NVE avga to innstillinger til departementet om saken - 24.02.1971 og 02.04.1974 - som GLB ikke aksepterte.

I 1978 ble det gitt innstilling om regulering av Øvre Glomma m.v. som ble forsinket av verneplanarbeidet omkring samme. Ettersom utløpet av statsreguleringen nærmet seg - 13.05.1986 - og investeringer i ny dam ble ansett nødvendig, ble det fra GLBs side søkt om midlertidig forlengelse av statsreguleringen til 1990 i håp om at Øvre Glomma-saken da ville være avklart. Søknaden kom ikke til avsluttende behandling i NVE og man fant det riktigst å ta opp til behandling søknad om konsesjon for en ny reguleringsperiode fra 13.05.1986. Forut for Hovedstyrets innstilling av 24.02.1971 hadde Hovedstyret og GLB inngått følgende avtale om overdragelse av reguleringsanlegg og reguleringsrettigheter i Aursunden til GLB:

1. 1.

   «NVE overdrar pr. 1. juli 1971 sine reguleringsanlegg og reguleringsrettigheter i Aursunden til Brukseierforeningen.

2. 2.

   Som vederlag for de under pkt. 1 nevnte anlegg og rettigheter frafaller Brukseierforeningen de krav den har på Staten i anledning de lån som er ydet til utførelse av reguleringsanleggene.

3. 3.

   Brukseierforeningen overtar fra 1. juli 1971 alle løpende driftsutgifter, herunder reguleringserstatninger og ethvert ansvar vedkommende reguleringen.

4. 4.

   Brukseierforeningen forplikter seg til å tre i NVE's sted i alle de skjønn og overenskomster som angår statsreguleringen av Aursunden.

5. 5.

   NVE oppgir sine krav om refusjon av betalte erstatninger og utgifter som er påløpet for NVE's regning som følge av Aursundreguleringen før 1.7.1971.

6. 6.

   Nærværende avtales gyldighet er avhengig av Stortingets godkjennelse og av at Brukseierforeningen får konsesjon på regulering av Aursunden på betingelser som ikke er nevneverdig ugunstigere enn reguleringsbestemmelsene for statsreguleringen.»

GLBs styre aksepterte avtalen i møte 06.02.1970.

I forbindelse med de nevnte innstillinger som ble avgitt ble det også angitt kapitalutgifter på GLBs hånd til vel 2,8 mill kr. På Statens hånd oppgis å være utbetalt vel 2,5 mill kr.

I den søknad som foreligger nå erklærer GLB seg villig til å overta det fulle ansvar for samtlige erstatningskrav i forbindelse med ordinære skadevirkninger av reguleringen.

Departementet har den 02.07.1987 gitt GLB tillatelse til fortsatt regulering av Aursunden på de gamle vilkår inntil konsesjonsspørsmålet er avgjort. I tilfelle fortsatt konsesjon vil de nye vilkår bli gjort gjeldende fra 13.05.1986.

Når man nå har passert tidspunktet for utløpet av statsreguleringen og GLB har bekostet ny dam er situasjonen en annen enn da avtalen av 1971 ble inngått.

Statens formelle rettigheter og forpliktelser vedr. fortsatt regulering av Aursunden er falt bort fra 13.05.1986. En ny konsesjon må ev. gis på fritt grunnlag og antas også å ha blitt søkt under denne forutsetning.

På dette grunnlag foreslår NVE at man betrakter den tilbakelagte reguleringsperiode som opp- og avgjort i alle forhold mellom Staten og GLB. Dette gjelder også eventuelle erstatninger fastsatt av kommende skjønn med tilbakevirkende kraft.

Vi forutsetter imidlertid at avtaler som er inngått mellom GLB og NVE om utgiftsdeling ved forbygging mot Aursunden så som ved Sundet (bilag 14 i søknaden) og Øvre Glomma ved Brekken (bilag 15, 16 og 17), holdes utenfor. Vi vil heller ikke med dette utelukke NVEs framtidige deltagelse i forbyggingsarbeider i Aursunden og nedenfor i Glomma, men da basert på at staten ikke er medansvarlig regulant.

Når det gjelder de erstatningsutlegg som staten har hatt etter 13.05.1986 mener staten seg berettiget til å få disse refundert fra GLB. I årene 1986-1990 har staten betalt årlig kr 462.550,- og oppjustert til kr 635.547,- pr år fra og med 1990. Vi vil komme tilbake til de nøyaktige beløp senere, men for årene 1986 til og med 1993 utgjør beløpet kr 4.392.388,-. I tillegg kommer vanlige renter.

Vi ber om GLBs uttalelse.»

GLB svarer som følger i brev av 23.12.1993:

«Vi viser til Deres to brev av 18. og 19. november 1993 der det stilles spørsmål i forbindelse med behandlingen av vår konsesjonssøknad vedrørende Aursundreguleringen.

1. Brev av 18.11.1993:

NVE synes å ha oppfattet vår uttalelse av 16.08.1993 vedrørende forutsetninger for et nytt skjønn ved Aursunden som «innskrenkende» i forhold til vår hoveduttalelse datert 10.02.1992. Dette har ikke vært tilsiktet. I vårt brev av 16.08.1993 sa vi at vi fastholdt vår tidligere uttalelse om grunnlag og ramme for et nytt skjønn.

Grunnen til våre kommentarer 16.08.1993 var at Aursund Grunneierlag hadde grepet fatt i vår uttalelse av 10.02.1992 og tatt opp forholdet mellom konsesjonsmyndighetene og skjønnsretten, og det formelle og juridiske alternativ til fortsatt regulering med ny konsesjon. Det er mulig at vårt forsøk på å beskrive konsesjonsmyndighetenes og skjønnsrettens oppgaver ved konsesjonsfornyelser ble for teoretisk og kortfattet ved denne anledning, men det må ses på bakgrunn av den fyldige gjennomgang i vår første uttalelse.

De 3 konkrete spørsmål som reises i Deres brev kan besvares slik:

1. 1.

   Svaret er ja, det vises i den forbindelse til skjønnslovens § 48.

2. 2.

   Svaret er ja, med henvisning til vassdragslovens § 136.1.

3. 3.

   Svaret er ja, det vises til vassdragsreguleringslovens § 19.4.

2. Brev av 19.11.1993:

GLB er ikke enig i at statens formelle rettigheter og forpliktelser vedrørende fortsatt regulering av Aursunden er falt bort fra 13.05.1986. I den forbindelse viser vi til departementets uttalelse av 02.07.1987 om «Midlertidig forlengelse av konsesjon til statsregulering av Aursunden i Røros kommune». Departementet gir her GLB anledning til å fortsette reguleringen av Aursunden på samme vilkår som tidligere inntil hele konsesjonsspørsmålet er avgjort.

Vi tolker departementets uttalelse slik at statens formelle overdragelse av reguleringen til GLB utsettes inntil alle forhold vedrørende fortsatt regulering er avklart gjennom konsesjonsbehandling. Formelt er ikke situasjonen etter 13.05.1986 forandret i forhold til situasjonen før denne dato. En helt annen sak er at GLB må akseptere at en eventuell ny konsesjon med endrede vilkår blir gjort gjeldende fra 13.05.1986. Vi er videre inneforstått med at dagens normer for kon>esjonsvilkår blir lagt til grunn.

Dersom departementet med sitt brev den 02.07.1987 hadde ment å overføre statens rettigheter og forpliktelser til GLB fra 13.05.1986, ville departementet ha måttet redegjøre for betingelser, eventuelt forslag til avtale mellom staten og GLB.

Vi har stor forståelse for NVEs forslag om å betrakte den tilbakelagte reguleringsperioden som opp- og avgjort i alle forhold mellom staten og GLB. Den refererte avtalen fra 1970/71 bygde også på dette prinsipp. Imidlertid var det den gang, i avtalens pkt.6, tatt inn en viktig forutsetning om at Brukseierforeningens betingelser for en ny konsesjon ikke skulle være nevneverdig dårligere enn reguleringsbestemmelsene for statsreguleringen. Som kjent strandet saken dengang nettopp på dette punkt fordi GLB fant at staten med sitt forslag til konsesjonsvilkår fravek avtalens forutsetninger.

Ut fra vårt syn på at den formelle overdragelse fra staten til GLB ennå ikke har funnet sted, burde de økonomiske forhold som består mellom staten og GLB muligens ikke løsrives fra det totale bilde inkludert betingelsene knyttet til en ny konsesjon. I dagens situasjon, 6 - 7 år etter konsesjonsutløpet, synes det likevel greiest at en eventuell ny konsesjon blir gitt på fritt grunnlag med den tilbakelagte reguleringsperiode opp- og avgjort i alle forhold mellom staten og GLB.

Når det gjelder de erstatningsutlegg som staten har hatt etter 13.05.1986, er det ut fra rimelighetsbetraktninger selvfølgelig riktig at den nye konsesjonær etter en avtale med staten overtar erstatningsutbetalingene fra et nærmere omforent tidspunkt. Foreløpig kan vi bare si at vi avventer statens konkrete utspill vedrørende overdragelse av statsreguleringen av Aursunden. Vi betrakter forøvrig saken som enkeltstående og viktig og vil derfor medvirke til en løsning som kan godtas av begge parter.»

I brev av 17.12.1993 tok NVE opp med brukseierforeningen ytterligere spørsmål vedrørende:

• Tørrlagt bunnareal ved LRV og berettigelsen av å heve LRV 0,5 m alt. 1,0 m.

• Tappesvikt ved tapping av Aursunden ned mot LRV.

• Minstevannføring forbi Kuråsfossen kraftverk.

• Manøvrering av Aursunden under flom.

• Skjønn vedrørende minstevannføring på 10 m³/s.

GLB ga følgende svar datert 14.01.1994:

«Deres brev av 17.12.1993 reiser ytterligere spørsmål knyttet til NVEs behandling av konsesjonssøknaden om fortsatt regulering av Aursunden. Vi vil i det følgende besvare spørsmålene i samme rekkefølge som de er stilt:

Spørsmål 1:

Tørrlagt bunnareal i Aursunden ved nedtapping fra HRV til LRV er oppgitt i vår søknad til omlag 1/3 av bunnarealet under HRV. Etter kart, som er opptatt av staten ved NVE, og den utarbeidede magasinkurve, er sjøarealet ved HRV ca 44 km² og ved LRV ca 23 km². Arealet ved LRV gjelder hovedbassenget i Aursunden som blir adskilt fra Botnet ved en terskel som før reguleringen lå ca 0,4 m høyere enn LRV. Gjenværende vanndekket areal i Botnet ved LRV er ca 8 km², slik at totalt sjøareal ved LRV blir ca 31 km². Vi er altså på den sikre side når vi anslår tørrleggingsarealet til ca 1/3 av totalt bunnareal.

NVE må ha misforstått vår historiske beretning 1943 - 68, s.79. Det at hovedbassenget blir adskilt fra Botnet ved en terskel når sjøen tappes under ca kote 684,50 (gamle høyder) betyr selvfølgelig ikke at hele Botnet er tørrlagt slik som konklusjonen er i Deres brev. Tvert i mot finner man i Botnet noen av Aursundens største dyp, helt ned til omlag 50 m.

Ved å heve LRV med en halv meter vil tørrleggingsarealet bli redusert med omlag 1 km². Hever man LRV med en meter vil reduksjonen bli omlag 2 km².

En permanent heving av LRV med 0,5 m vil bety at magasinvolumet reduseres med ca 13 mill. m³. Dersom LRV heves med 1,0 m reduseres magasinvolumet med ca 30 mill. m³. Med en energiekvivalent på 1,030 kWh/m³ utgjør disse reduksjonene, omregnet til kraftproduksjon, henholdsvis ca 13 GWh og 31 GWh. I vår søknad av 13.12.1989 er Aursundmagasinets midlere nytte uttrykt ved ca 200 GWh prima vinterkraft i eksisterende kraftverker i Glomma. Tilsvarende kan den reduserte nytte ved alternative senkningsgrenser som nevnt, tilnærmet settes til henholdsvis 187 GWh og 169 GWh.

Verdien av Aursundmagasinet er antydet i søknaden, side 77 og 78. Verdien av eventuelle reduserte magasiner bør kunne betraktes på samme måte.

Når det gjelder fiske i Aursunden viser vi til Arne Lindløkkens rapport fra 1992 (Fiskeundersøkelser i Aursunden, Røros kommune, i 1988 og 1991, Glommaprosjektet rapport nr 10). Han konkluderer med at « siken vokser godt i Aursunden til tross for at bestanden er relativt tett». Videre påpeker han at beskatningen burde være hardere, en årlig avkastning på 15 - 20 tonn burde være mulig og er ønskelig. Problemet er at sik i dag er lite attraktiv og vanskelig å omsette i store kvanta. Sik ble satt ut før reguleringen i 1921 og den er i dag helt dominerende i innsjøen. Ørret og røye utgjør en svært liten andel av fiskebestanden. All erfaring har vist at det er vanskelig/umulig å gjøre innsjøer av denne størrelse, med tette sikbestander, om til gode ørret/røyevann med de tiltak man i dag rår over.

De største områdene som tørrlegges ved reguleringen er arealer på nordsiden og innerst i Brekkefjorden, i vestenden ved utløpet og ved innløpet til Botnet. Det er også her en hevning av LRV med 0,5-1,0 m vil virke mest, men for den totale fiskeproduksjon betyr det svært lite i det fisket i dag ikke på langt nær er utnyttet. Estetisk vil også virkningene være størst i disse områdene, men Aursunden fylles relativt raskt og langt på vei før den blir isfri. Ut fra det ovenstående synes det etter vår mening å være relativt lite å vinne ved å heve LRV henholdsvis 0,5 og 1,0 m. Vi kan ikke se at en redusert reguleringshøyde vil gi så store gevinster for noen interesse at det oppveier det markerte tapet i magasinnytte. Spørsmålet er såvidt vi kan se heller ikke berørt i de faglige og politiske uttalelser til søknaden som vi tidligere har kommentert, og er følgelig heller ikke et krav fra berørte interesser.

Spørsmål 2:

Vi har i vår søknad, side 77, redegjort for at isproblemer og tapperestriksjoner har betydning for om det blir liggende igjen restmagasin i Aursunden ved tappeperiodens slutt. Den forsiktige tappingen i Glommas isleggingsperiode, og den gradvise økningen fram mot maksimal vintertapping, forsinker tappingen.

Tappesvikt ved vannføring for drift av to turbiner i Kuråsfoss kraftstasjon inntrer vanligvis i månedsskiftet febr./mars. Overvannet for Kuråsfoss kraftstasjon virker da oppstuvende på tappesystemet og må gradvis senkes. På grunn av avtagende fallhøyde i hele systemet, i tilløpskanalen ovenfor tappetunnelen og i elveleiet nedenfor, oppstår en suksessiv reduksjon i tappekapasiteten fra magasinet. Selve tappetunnelen er dykket. NVE ga i brev av 19. mars 1956 Røros E.verk anledning til å øke bundet magasin pr. 15. april fra 5 mill m³ til 13 mill m³ for å kunne holde 10 m³/s også etter 15. april. Dette har ikke vært noen fordel for de nedenforliggende verk som i noen år har flomtap etter 15. april. I år med gode vintertilsig har Røros E.verk frivillig gått med på å redusere magasinet pr. 15. april til ca 7 mill. m³.

I et medianår kommer vannføringen ved Høyegga i Glomma opp i Rendalen kraftverks slukeevne ca 1. mai. Vår interesse og vårt siktemål for fremtiden er derfor at Aursunden blir tømt hvert år.

Spørsmål 3:

Minstevannføring forbi Kuråsfoss kraftverk har vi kommentert tidligere i vår uttalelse av 10.02.1991, side 10. Vi mener fortsatt at et slikt krav ikke kan rettes mot reguleringen av Aursunden og den reguleringstillatelse som her er til behandling. Det er Røros E.verk som forårsaker bortledningen av vann fra Glomma på den utbygde strekningen ved Kuråsfossen og som eventuelt måtte avgi vann til minstevannføring. Vi nevner her at Røros E.verk, ved Kronprinsregentens res. av 02.12.1955, fikk et eget manøvreringsreglement for inntaksbassenget som har en reguleringshøyde på 2 m. Dette skjedde i forbindelse med bygging av ny inntaksdam for Kuråsfoss kraftverk. Røros El-verk fikk forøvrig ny ervervskonsesjon på dette fallet i kgl. res. av 30. august 1991 uten at spørsmål om minstevannføring ble nevnt ved denne anledningen.

Dersom NVEs tanker om en minstevannføring på 2,4 m³/s forbi Kuråsfoss kraftverk settes ut i livet, vil det kunne påføre dette verket et betydelig årlig krafttap. Ut fra en varighetskurvebetraktning over vannføringen fra Aursunden kommer vi til at tapt vann vil utgjøre ca 60 mill m³/år eller 6 GWh/år. Vi antar i tillegg at utnyttelsen av det vannet som da går gjennom kraftstasjonen blir dårligere enn før, bl. a. på grunn av dårligere mulighet for tilpasning til beste virkningsgrad. Det dreier seg altså om ca 10 % av årlig produksjon i Kuråsfoss kraftverk.

Når Aursunden er senket under reguleringsdammens luketerskel, ser vi det som umulig, uten store tekniske installasjoner, å lede 2,4 m³/s fra sjøen gjennom dammen. I tillegg til et tørrlagt elveparti nedenfor dammen er det da også et tørrlagt parti med fall fra dammen mot den nedtappede Aursundens strandlinje. For å få noe av dette arealet vanndekket måtte eventuelt vann pumpes opp til dammen og renne inn i magasinet igjen da det vil være ganske umulig å lede 2,4 m³/s i stigning den motsatte vei. Det er imidlertid tale om et areal med over 100 m bredde slik at man vanskelig kan få dekket mer enn en liten del. Avstanden fra strandlinjen ved LRV til dammen er ca 500 m og høydeforskjellen er ca 3,5 m. Størstedelen av den tiden magasinet ligger lavt, dekker snø og is det aktuelle området.

En pumping av vann fram til slipping fra dammen, vil medføre nye tekniske anlegg i området av betydelig omfang. En tenkt løsning kan være å bygge en avgreningstunnel fra tappetunnelen og fram til dammen, ca 150 - 200 m. Videre måtte det installeres en pumpe med tilstrekkelig kapasitet for den ønskede vannføring. Kostnadene ved et slikt «kuriøst» arrangement kan ikke stå i noe som helst rimelig forhold til hva som oppnås, nemlig å få en vannføring på 2,4 m³/s i vintermånedene, fram til siste halvdel av mai, i det 250 m lange elveleiet fra reguleringsdammen og ned til Kuråsfoss inntaksmagasin. Det må bemerkes at fisken ikke vandrer i denne delen av året. Av miljømessige hensyn tappes det i dag vann gjennom reguleringsdammen og fisketrappen i tiden fra vannstanden når opp til luketerskelen i dammen, i siste halvdel av mai, og til Aursunden islegges, vanligvis sist i oktober. Vi regner med at dette har positiv effekt på bl.a. fisk, idet aktiv fiskevandring stort sett skjer i denne perioden. Fysisk er det mulig å tappe fram til midt i februar, men da vil elveleiet fylles med is og flomlukene nedises. Eksakt hvor mye vann som tappes gjennom reguleringsdammen i sommerhalvåret er ikke målt, men vanligvis står en av de 17 m brede flomlukene med ca 10 cm åpning.

Spørsmål 4:

Vi viser til vår uttalelse av 10.02.1992, side 8, avsn. 4.2.

Slik Aursundmagasinet manøvreres i dag praktiseres langt på vei et dempningsmagasin på ca 10 cm om sommeren. GLB har følgelig ingen absolutt motforestilling til at et slikt vilkår nedfelles i manøvreringsreglementet. Imidlertid er 10 cm for lite til å ha særlig flomdempende effekt alene. Vi har i vårt forslag til nytt manøvreringsreglement av 16.04.1991 også forslag om flommanøvrering, og vi kan ikke se at det er noe i veien for å samordne disse vilkår.

Et flomdempingsmagasin på 10 cm under HRV dreier seg om et magasinvolum på ca 4 mill.m³. I de fleste år vil dette bli fyllt opp etter 15.09., men vi regner anslagsvis med at det ikke fylles helt i 1 av 4 år. Dette betyr et midlere tap som kan settes til ca 1 GWh/år.

Spørsmål 5:

Kopi av Rettsbok for Nord-Østerdal herredsrett vedrørende tilleggsskjønn 06.01.70 er tidligere oversendt NVE. Det framgår her av de alminnelige skjønnsforutsetningene på side 6, annen spalte, at manøvreringen av Aursunden forutsettes å skje i henhold til bl.a. «den endrede tappemåte som er fastsatt ved kgl. res. av 10. april 1953 forsåvidt angår dette år og senere år». Skjønnsrettens vurderinger finnes på side 8, første spalte, og viser etter vår mening at skjønnsforutsetningene, og dermed en varig minstevannføring på 10 m³/s, er lagt til grunn for rettens konklusjon.»

Røros E-verk skriver i brev av 02.06.94 følgende om minstevannføring forbi Kuråsfossen:

«Vi viser til deres brev av 21.03.94 samt befaring og møte den 25. mai. Som utgangspunkt for vårt svar vil vi presisere følgende, som også var momenter som ble tatt opp på vårt møte den 25.05.:

• Spørsmålet om minstevannføring i den til tider tørrlagte elvestrekningen mellom inntaksdammen og utløpet av Kuråsfossen kraftstasjon kan ikke sees i sammenheng med reguleringskonsesjonen for Aursunden. Dette berører kun Røros Everk som eier av Kuråsfossen kraftverk.

• Formelt kan det ikke reises krav om minstevannføring i denne elvestrekningen ettersom Røros Everk fikk ny ervervskonsesjon for dette fallet 30.08.91, uten at spørsmålet om minstevannføring ble nevnt.

Vi vil i denne forbindelse også vise til Olje- og energidepartementets bemerkninger vedrørende konsesjonsbehandlingen for Kuråsfossen:

«Departementet har ikke funnet det nødvendig å sende den foreliggende innstilling fra NVE ut på høring. Grunnen til dette er at saken ikke medfører noen endringer i vassdraget, og at dette dreier seg om en endring av vilkårene i ervervskonsesjonen uten praktiske konsekvenser for driften.»

Videre uttaler OED:

«Selv om det er juridisk grunnlag for å foreta en skjerping i de øvrige vilkårene når man endrer vilkåret om konsesjonstid, kan man etter departementets mening ikke stå like fritt som når det gis konsesjon for en ny utbygging. I tråd med vanlig praksis finner Olje- og energidepartementet i likhet med NVE bare grunnlag for en modernisering av de eksisterende vilkår.» (Undertegnedes uthevinger).

Her går det helt tydelig fram at departementet ikke finner det riktig å endre konsesjonsvilkårene ut over en modernisering av dem, og at dette dreier seg om endringer uten praktiske konsekvenser for driften. Et eventuelt krav om minstevannføring vil være en endring med store praktiske konsekvenser langt ut over en modernisering av vilkårene.

Det kom derfor meget overraskende på Røros Everk at NVE i det hele tatt brakte dette spørsmålet på bane.

At et eventuelt krav om minstevannføring vil ha store konsekvenser for Røros Everk er hevet over enhver tvil. Dette er da også tydelig belyst i Glommens og Laagens Brukseierforenings svar til NVE vedrørende samme sak, datert 05.01.94. Beregninger viser at en foreslått minstevannføring på 2,4 m³/sek resulterer i et produksjonstap på ca 10%. Og selv en lavere minstevannføring vil ha betydelige konsekvenser for stasjonens lønnsomhet.

Vi kan heller ikke se mye hensikt i en lavere minstevannføring da befaringen viste et elveleie som for det meste var bestående av stor stein, og en liten vannmengde ville rett og slett forsvinne blant steinene.

Med hensyn på lønnsomheten vil vi igjen vise til en av departementets bemerkninger til ervervskonsesjonen: «Det er nødvendig med et betydelig innslag av uavhengige produksjonsverk for at kraftmarkedet skal fungere.» Det er tydelig at departementet ønsker at forholdene skal legges til rette for å opprettholde mange uavhengige produksjonsenheter. Og da er det meget viktig at forutsetningene for driften av eksisterende anlegg ikke endres på en slik måte at driften blir ulønnsom. Vi minner her om en selvfølgelighet: Det koster akkurat like mye å produsere 54 GWh som 60 GWh i Kuråsfossen kraftstasjon. En eventuell reduksjon i produksjonen er derfor et rent tap som resulterer i en høyere, kanskje for høy produksjonspris. Det foreligger også planer om en ombygging i Kuråsfossen for å øke produksjonen med ca 3,5 %. Ved et eventuelt krav om minstevannføring vil denne ombyggingen være uaktuell da en betingelse for å få økt produksjon er at dagens vannføring opprettholdes.

Ved telefonsamtale med Deres O. Fossheim, og i møtet den 25.05. fikk vi forståelse av at det var Røros kommunes fulle støtte av krav og uttalelser gitt i forbindelse med Aursundreguleringen som var grunnen til at NVE tok opp denne saken. Vi tok umiddelbart etter møtet den 25.05 kontakt med Røros kommunes politiske ledelse for å redegjøre for saken. I tillegg har vi innhentet dokumenter som ble forelagt formannskap og kommunestyre da saken ble behandlet.

Etter å ha gått gjennom saksdokumentene er vår oppfatning at NVE har trukket sine konklusjoner vel langt når de hevder at Røros kommune stiller seg fullt og helt bak kravet om minstevannføring. Dette begrunner vi med at kommunens representanter var uvitende om at kravet ikke kunne sees som en del av Aursundreguleringen da uttalelsen ble gitt. I tillegg må en ta i betraktning at spørsmålet om minstevannføring var omhandlet i to små avsnitt på tilsammen 7-8 linjer i en miljøfaglig uttalelse på 12 sider.

Ordfører E. Erlien bekreftet i møtet vår oppfatning av saken, og viste til at kommunen hadde behandlet den som en helhet uten å gå inn og se nærmere på konsekvenser for hver enkelt del. Kommunens politikere hadde heller ikke oversikt over konsekvensene av kravet om minstevannføring ettersom ingen hadde gjort dem oppmerksomme på at dette dreide seg om reguleringen av fallet i Kuråsfossen kraftstasjon, som kommunen selv eier 67 % av.

Ordføreren var etter gjennomgangen av den formening at kommunens uttalelser gitt i forbindelse med Aursundreguleringen ikke kunne gjøres gjeldende for spørsmålet om minstevannføring, og at et eventuelt krav om minstevannføring ville ha store konsekvenser for kraftproduksjonen i Kuråsfossen kraftverk.

For øvrig vises det til en egen kommentar som ordføreren vil sende vedrørende denne saken.

Til avslutning vil vi kommentere Deres utsagn om muligheten til å gjennomføre en prøveperiode på 5 år med minstevannføring ettersom inntaksdammen i Kuråsfossen er utstyrt med tilstrekkelig lukeutrustning. Dette er bare delvis riktig fordi lukene i inntaksdammen kun kan manøvreres problemfritt i perioder uten frost. For å overholde et krav om minstevannføring må lukene manøvreres også i frostperioder, og dette vil kreve en ombygging av eksisterende luker. Kostnaden ved en slik ombygging vil være i størrelsesorden 0,75-1 mill. kroner.

Vår konklusjon i denne saken er klar: Konsekvensene av et krav om minstevannføring i elva fra inntaksdammen i Kuråsfossen vil være for store til at det kan gjennomføres. Det foreligger heller ikke noe grunnlag for å ta opp saken ettersom ervervskonsesjon for dette fallet allerede er gitt, og det etter departementets syn kun er grunnlag for en modernisering av konsesjonsvilkårene uten praktiske konsekvenser for driften. Røros kommunes uttalelser vedrørende Aursundreguleringen kan heller ikke legges til grunn for å fremme noe krav om minstevannføring. Og da finnes det etter vår oppfatning ikke noe grunnlag for å ta opp igjen kravet om minstevannføring i denne elvestrekningen.»

2.3 Norges vassdrags- og energiverks merknader

Generelt

Som følge av storflommen i Glomma våren 1910 ble det nedsatt en komité som fikk satt i verk forundersøkelser for å få dempet fremtidige vårflommer i nedre del av Glomma ved å etablere magasin i Østerdalssjøene og i Gudbrandsdalen.

Komitéutredningen og senere undersøkelser resulterte i planer i juni 1919 inkludert kostnadsoverslag for Østerdalssjøene (Rien, Aursunden, Storsjøen i Rendalen og Osensjøen) med tilsammen 1300 mill. m³ magasin, herav Rien 150 mill. m³ og Aursunden 300 mill. m³. Planene var beregnet å medføre en redusering av toppflommen i 1916 ved Elverum med 0,5 m. Med tillegg for planene i Gudbrandsdalen og øket regulering i Mjøsa ville senkningen av toppflommen i 1916 ved Øyeren blitt 1,58 m etter disse beregninger.

I forbindelse med kraftutbyggingen i vassdraget er det gjennom årene bygget ut en magasinkapasitet på ialt 3364 mill m³ i Glomma og Lågen inklusive Øyeren. Hovedformålet med Aursundreguleringen forandret seg samtidig fra flomdemping til kraftverksmagasin. Imidlertid har Aursunden vært regelmessig tømt, bortsett fra et bunnmagasin på 30-40 cm, i løpet av vinteren. Magasinet kan derfor regnes å ha fungert som demper av vårflommen under oppfyllingen.

Aursundreguleringen hadde i årene fram til 1985 en vesentlig funksjon som magasin for den alminnelige fløting i øvre del av Glomma. Glomma Fellesfløtingsforening hadde krav på å få avgitt fløtingsvann og betydelig vannvolum ble avgitt til denne virksomhet. Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) har gitt oppgaver som viser at normalforbruket av magasinvann lå på ca 50 mill m³ pr år mens det i et ekstremt tørrår ble avgitt inntil 115 mill m³. Frigivelsen av fløtingsvannet ved nedleggingen av fløtingen økte verdien av reguleringen for kraftproduksjon i betydelig grad.

Regulering av Aursunden - teknisk/økonomiske forhold

Aursunden ble, som følge av de opprinnelige planer, regulert i 1924. Reguleringen ble vedtatt gjennomført som statsregulering da Arbeidsdepartementet mente at «det knytter sig saa store forskjelligartede interesser baade av almen og privat natur til Glommens regulering». GLB stod ansvarlig for gjennomføringen av anleggsarbeidet, som varte i 2 år. Arbeidet ble utført som nødsarbeid v.h.a. folk fra Røros Verk, da arbeidsløsheten var stor som følge av at verket hadde redusert driften. Reguleringstillatelsen ble meddelt ved kgl res 13. mai 1921 for 50 år. Senere ble konsesjonstiden endret til å gjelde for 65 år fra samme dato, d.v.s. til 13.05.1986.

Reguleringsanlegget bestod av en 60 m lang fermettedam samt tappetunnel. I perioden 1985 til 1987 ble dammen ombygd til massivdam i betong med tre stk. segmentluker med luketerskel 2,5 m under HRV. Lukene kan avlede en flom på 315 m³/s ved vannstand kote 690,7. 315 m³/s er noe høyere enn den beregnede 1000-årsflommen (280 m³/s) og flomløpet har overkapasitet i forhold til naturlig avløp ved alle mindre vannføringer.

En 750 m lang senkningstunnel (21/18 m²) med innløpsterskel på kote 680,5, det vil si 3,6 m under LRV, har utløp i inntaksbassenget for Kuråsfossen kraftverk.

Det er bygget inn fisketrapp i høyre landkar.

Reguleringsgrensene ble satt til LRV = kote 684,10 og HRV = kote 690,0 referert til fastmerkebolt B (konsesjonsbolt kote 693,920) som var plassert på høyre bredd ved Vika bru (nå fjernet p.g.a. veianlegg). Reguleringshøyden er følgelig 5,9 m og i søknaden angis at l,4 m er oppdemming. Denne siste angivelse er imidlertid usikker. Einar Tesaker har i sin utredning om erosjonsforholdene gått ut fra naturlig lavvann som angitt i reguleringsproposisjonen til kote 688,1, det vil si 1,9 m oppdemming. Etter vannstandskurver for Aursunden for årene 1903-22 framlagt av GLB med brev av 22.11.1993, tilsvarer kote 688,1 laveste observerte vintervannstand (medio april). Kote 688,6, som gir 1,4 m oppdemming, tilsvarer en midlere vannstand primo november. De nevnte vannstandskurver viser for øvrig følgende:

Midlere laveste vannstand tilsvarer kote 688,2 (april) stigende til flom kote 689,6 ca 1. juni og siden jevnt fallende til kote 688,8 i begynnelsen av august og videre synkende til nevnte kote 688,6.

Ekstremt høye og lave vannstander til samme tider er 688,3/688,1 respektive 690,1/689,2 og 689,0/688,4.

Normal naturlig vannstandsvariasjon har vært ca 1,4 m fra lavvannstand til flom og ca 0,6 m fra lavvannstand til sommervannstand (medio juli).

HRV tilsvarer etter dette en ekstremt høy flomvannstand og ligger 1,3-1,4 m over normal sommervannstand. LRV tilsvarer en senking på 4,7 m og 4,1 m i forhold til en midlere sommervannstand respektive midlere lav vintervannstand.

Nedbørfeltet er 830 km² og midlere årlig tilløp er lik 632 mill. m³. Magasinvolum ved HRV er 215 mill m³ og magasinprosenten er 34 regnet ut fra midlere avløp.

I alt 15 kraftverk med en samlet fallhøyde på ca. 458 m gjør bruk av magasinvann fra Aursunden.

Manøvreringsreglementet av 13.05.1921 ble praktisert til ekspropriasjonsskjønn var avholdt. Etter avholdt skjønn ble reglementet endret fra og med 17.09.1925 overensstemmende med skjønnsforutsetningene.

Etter store isganger i Glomma i 1926 og -27 ble reglementet endret ved kgl.res. av 04.12.1931 og er gjeldende reglement i dag.

GLB angir at reguleringsmagasinet gir en årviss vinterproduksjon i vassdraget på ca 200 GWh. Et beregnet potensial på ca 220 GWh pr år er da redusert med 10 % på grunn av bl.a. pålagt minstevannføring, tapperestriksjoner i vintertiden og tappesvikt som gir en magasinrest på ca 5 mill m³. Det angis at nevnte produksjon vil representere en investering på ca 400 mill kr etter en utbyggingspris på kr 2,00 pr kWh. En kraftpris på 21 øre/kWh gir en årlig verdi på 42 mill kr. Nåverdien i 60 år framover finner GLB vanskelig å angi på grunn av vanskelig forutsigbare variasjoner i kraftpris og rentenivå.

NVE har foretatt en samfunnsøkonomisk verdivurdering basert på en simulering av det norske produksjonssystem med og uten Aursundmagasinet. Produksjonsbidraget blir beregnet til 208 GWh/år. Av dette regnes fastkraftbidraget å være 185 GWh. Ut fra en kraftpris på 22 øre/kWh som tilsvarer gjennomsnittlig fastkraftkostnad beregnet for 20 TWh tilgjengelig vannkraft og søkers angivelse av driftskostnader og investert kapital i ny dam, blir netto kraftverdi beregningsmessig 569 mill kr.

Glommens og Laagens Brukseierforening kontra statsreguleringen

Glommens Brukseierforening (GB), grunnlagt i 1903 for å etablere regulering av Mjøsa, ble representert i flomkomiteen fordi gevinsten ved øket vinterkraftproduksjon var en sentral faktor for å dekke kostnadene. GB tok initiativet til dannelsen av GLB for å få med seg flest mulig av falleierne som kunne få fordel av de påtenkte reguleringer. Som følge av dette ble GLB stiftet i 1918.

Ifølge reguleringsbestemmelsenes avsnitt III skulle GLB yte staten som lån det nødvendige pengebeløp til gjennomføring av anlegget samt forestå arbeidet. Anlegget ble å betrakte som statens eiendom og drevet av det offentlige og alle ekspropriasjoner skulle også gjennomføres av det offentlige. Staten skulle når som helst kunne tilbakebetale lånet med fradrag av amortisasjon i løpet av reguleringstiden med utgangspunkt i anleggskostnader og grunn- og skadeerstatninger. Det årlige beløp fastsatt på denne måten med tillegg av et beløp til dekning av utgifter til drift og vedlikehold samt skatter ble gjort gjeldende som godtgjørelse til staten for vannfalls- og brukseiere som benyttet reguleringsvannet.

I løpet av reguleringstiden har staten ikke tilbakebetalt lånet, men i samsvar med reguleringsbestemmelsene har heller ikke GLB betalt det årlige beløp for bruk av reguleringen. GLB har for øvrig også forestått drift og vedlikehold av anlegget.

I realiteten har Aursundreguleringen vært en regulering på GLBs hånd, bortsett fra at staten ved NVE har forestått manøvreringen. Denne har begrenset seg til vannslipping i vintertiden og særlig til opptrappingen til full vintervannføring under isleggingen i Tolga, Os og Stor Elvdal. Her er faren for isgangs- og oppvatningsskader stor. Etter at Rendalsoverføringen ble satt i verk i 1971 er det Tolga-Os-området som er det kritiske for disse skader. Utenom disse tider har magasinet vært manøvrert av GLB m.h.t. kraftproduksjonen og pålagte minstevannføringer i gjeldende manøvreringsreglement. På grunn av en relativt lav magasinprosent har det gitt seg selv at magasinet på det nærmeste har vært tømt hvert år.

Fram til nedleggingen av fløtningen i 1980 var det et samarbeid mellom GLB og fellesfløtningsforeningen om vannslippingen.

Som følge av de nevnte forhold har GLB i 1921-22 holdt underskjønn og overskjønn for skader langs selve Aursunden pga oppdemmingen. Skader ved utrasing på grunn av tappingen ble utsatt. I 1927-30 holdt GLB skjønn for elvestrekningen innenfor Røros, Tolga og Os. Det ble allerede i 1924 avtalt at GLB direkte skulle ta seg av erstatningene til grunneierne.

En del større isganger og oppvatninger i 1926 og 1927 medførte erstatningskrav for skader i Stor-Elvdal og Tolga. Staten tok oppgjør med disse i h.t. Høyesterettsdom av 02.11.1936, men etter forhandlinger gikk GLB i 1938 med på å dekke halvparten av erstatningsbeløpet. Samtidig avga staten erklæring om:

«at ethvert krav på brukseierforeningen for hittil voldt eller senere opstående skade på grunn av isganger og opvatninger som følge av Aursundreguleringen dermed skal være opp- og avgjort.»

En del skader av dette slag er blitt dekket av staten uten at skjønn er holdt. For øvrig har staten alene ført skjønn vedr. isforhold på strekningen Atna-Rena (1946-47), Rena-Elverum (1951-53, fellesskjønn også for Osen og Storsjøen) og Tynset Alvdal (1954-61).

Nedenfor Rena dekker staten 10 % av erstatningene som Aursundreguleringens del av fellesskjønnet.

Siste avholdte skjønn gjelder tilleggsskjønn for Glomma i Røros, Tolga og Os - avhjemlet 06.01.1970 - og fastsatte skadeerstatninger - både engangserstatninger og årlige - utbetales av GLB.

Når det gjelder fordelingen mellom staten og GLB av de pengemessige utlegg gjennom årene i forbindelse med reguleringen av Aursunden er det vanskelig i dag å gi mer enn en tilnærmet oversikt.

I 1969 ble det tatt opp forhandlinger mellom det daværende Hovedstyre for NVE og GLB om overføring av Aursundreguleringen fra statsregulering til en ren regulering på GLBs hånd. Partene kom fram til følgende avtale:

1. 1.

   «NVE overdrar pr. 1. juli 1971 sine reguleringsanlegg og reguleringsrettigheter i Aursunden til Brukseierforeningen.

2. 2.

   Som vederlag for de under pkt. 1 nevnte anlegg og rettigheter frafaller Brukseierforeningen de krav den har på Staten i anledning de lån som er ydet til utførelse av reguleringsanleggene.

3. 3.

   Brukseierforeningen overtar fra 1. juli 1971 alle løpende driftsutgifter, herunder reguleringserstatninger og ethvert ansvar vedkommende reguleringen.

4. 4.

   Brukseierforeningen forplikter seg til å tre i NVE,s sted i alle de skjønn og overenskomster som angår statsreguleringen av Aursunden.

5. 5.

   NVE oppgir sine krav om refusjon av betalte erstatninger og utgifter som er påløpet for NVE,s regning som følge av Aursundreguleringen før 1.7.1971.

6. 6.

   Nærværende avtales gyldighet er avhengig av Stortingets godkjennelse og av at Brukseierforeningen får konsesjon på regulering av Aursunden på betingelser som ikke er nevneverdig ugunstigere enn reguleringsbestemmelsene for statsreguleringen.»

Avtalen ble aldri gjennomført, men det ble avgitt to innstillinger fra Hovedstyret datert 24.02.1971 og 02.04.1974 til departementet om den framtidige konsesjon for GLB på reguleringen. Den første innstilling konkluderte med å overdra reguleringen fra 01.07.1971 og la konsesjonen løpe uendret under henvisning til avtalens pkt 6. Departementet ga i brev til GLB av 20.08.1971 uttrykk for at det kunne gis tilsagn om ny reguleringskonsesjon etter 13.05.1986 i samsvar med reguleringslovens § 20, første ledd.

Da GLB ikke fant ordningen akseptabel fulgte Hovedstyrets andre innstilling hvor det ble anbefalt at gjeldende reguleringsbestemmelser ble avløst av en ny reguleringskonsesjon av samme omfang på reguleringen som tidligere, men med et noe endret manøvreringsreglement.

Sakene ble undergitt full distriktsbehandling.

GLB fant heller ikke dette tilbudet i overensstemmelse med intensjonen i avtalen av 1969.

Under forberedelsen av disse innstillinger ble det fra begge sider framlagt oversikt over utgifter i forbindelse med reguleringen.

GLB oppgav kapitalugifter pr 31.12.1970 til ca 2,8 mill kroner amortisert til ca 1,4 mill kroner.

Staten oppgav bokførte skjønnserstatninger pr 27.09.1971 til ca 2,9 mill kroner. I tillegg kommer vel 0,3 mill kroner i isgangserstatninger som er dekket uten skjønn.

Med hensyn til skjønnserstatningene mente staten seg bare forpliktet til å dekke skader vedr isganger og oppvatninger. Imidlertid viste det seg umulig å skille ut nevnte skader fra andre skader. Da man innrømmet plikt for staten til å ha sørget for denne spesifisering under skjønnet, frafalt man krav om refusjon av noen del av beløpet.

Ved stortingsvedtak i 1969 ble det satt i verk billighetsjustering av årlige erstatninger tilknyttet statsreguleringer. Dette ble også gjort gjeldende for Aursundreguleringen. Indekstillegget ble utbetalt av GLB, men refundert av staten. Fra 1984 ble indeksjusteringen obligatorisk for andre regulanter og refusjonen ble stanset i 1985.

GLB har under drøftelsene om overdragelse av statsreguleringen påtatt seg å betale de framtidige, justerte årlige erstatninger fra og med overtagelsesdagen av reguleringen. I NVE sa man seg enig i dette.

Etter stortingsvedtak 12.06.1947 er de årlige utgifter i forbindelse med Aursundreguleringen dekket av konsesjonsavgiftsfondet. Bevilgningen fram til og med 1976 var kr 100.000 pr år. I årene etter har bevilgningen variert, men vært høyere. I årene 1986-89 ble bevilget kr 470.000 pr år økende til kr 635.000 årlig i tiden 1990-1993.

I sum har staten for årene 1972-1993 bevilget vel 8 mill kr til Aursundreguleringen. Med tillegg av 3,2 mill kr som er betalt i skjønnsutgifter før 1972 øker denne summen til vel 11 mill kr.

GLB har på sin side bare hatt utgifter som er ordinære for enhver regulant. Foreningen betaler årlige erstatninger med vel 450 000 kroner. Den har foretatt investeringer på noe over 17 mill kroner i ny dam og erosjonssikringer og kalkulerer med årlige driftsutgifter på i gjennomsnitt 2,0 mill kroner (inkl. årlige erstatninger).

Staten ved NVE har også utført og gitt bidrag til relativt omfattende forbyggingsarbeider i Aursunden, Øvre Glomma og i Glomma innen Røros, Tolga og Os. I Aursunden er utført en 1000 m lang strandkledning til en kostnad av 1,1 mill kr som ble delt med 1/3 på NVE og 2/3 på GLB.

I Øvre Glomma (Brekken) er til sammen utført forbygginger for ialt 4,6 mill kr. Beløpet er delt med ca 13 % på NVE og 87 % på GLB.

I Glomma innen Røros kommune har NVE utført og har delvis under utførelse forbyggings- og senkingsarbeider for sikring/innvinning av jord- og skogbruksarealer til en samlet sum av kr 2.743.000. Røros kommune bidrar med 212.000 kr. Disse arbeider har ikke vært satt i sammenheng med reguleringen av Aursunden.

Et mindre erosjonsvern er utført av NVE ved Sundmoen i Os med 20 % distriksbidrag.

For øvrig oppgis i søknaden at det i de første år etter at reguleringen ble tatt i bruk ble utført omfattende opprenskings- og forbyggingsarbeider på elvestrekningen Os-Tynset av hensyn til fløtingen.

Stortingsvedtaket om statsregulering av Aursunden har blitt gjennomført som en regulering for kraftverksdrift. Statens interesser som kraftprodusent i vassdraget er ubetydelige idet staten eier kun ca 1,5 % av samlet utbygd fallhøyde (1/3 av Mørkfoss-Solbergfoss). Magasinets nytte som flomdemper har som ved andre kraftverksmagasiner vært en bivirkning under fyllingen i vårflommen.

Vedtaket om statsregulering av Aursunden har betydd en fordel for medlemmene av GLB og må antas også å ha vært en grunn til at de forsøk som tidligere har vært gjort på å få overført reguleringen til GLB ikke har ført fram. Man må imidlertid også anta at behandlingen av vern av Øvre Glomma i Verneplan IV har hatt betydning i denne sammenheng.

GLB søkte den 20.06.1983 om en overgangsordning som gikk ut på en midlertidig forlengelse av statsreguleringen fram til 13.05.1990 eller til endelig avgjørelse for Øvre Glommaprosjektet forelå. Dette var særlig aktuelt pga nødvendigheten av investeringer i nytt damanlegg som bl.a. var aktualisert gjennom NVEs damforskrifter. Etter departementets ønske ble søknaden forelagt distriktet, men kom ikke til sluttbehandling i NVE. Departementet ga imidlertid med brev av 02.07.1987 GLB en midlertidig driftstillatelse hvor det bl.a. sies:

«Departementet går inn for at Glommens og Laagens Brukseierforening likevel kan fortsette reguleringen i henhold til de vilkår som er fastsatt i kgl.res. 13.05.1921 og kgl.res. 14.04.1939 inntil hele konsesjonsspørsmålet er avgjort. Departementet vil presisere at de endrede vilkår som evt. gis i tilfelle av fortsatt konsesjon likevel vil bli gjort gjeldende fra 13.05.86.»

NVE finner etter dette ikke noe grunnlag for at Aursundreguleringen skal fortsette som en statsregulering og anbefaler at statens medansvar for denne opphører fra 13.05.1986. Ved fortsatt regulering trer da GLB inn i statens sted som fullt ansvarlig regulant i samsvar med Departementets forutsetning og for så vidt også i tråd med avtalen av 1969.

NVE ser nevnte avtale som en bekreftelse på at staten erkjenner et medansvar ut fra vedtaket om statsregulering. Uansett om det i tiden etter 1971 har påløpt betydelige utgifter for staten i skadeerstatninger m.v. er det NVEs konklusjon at man på samme måte som avtalt i 1969 anser alle forhold mellom staten og GLB som opp- og avgjort pr 13. mai 1986. Når det gjelder de erstatningsutlegg som staten har hatt etter 13.05.1986 mener NVE at staten er berettiget til å få disse refundert fra GLB. For årene 1986 til og med 1993 utgjør det nøyaktige beløp i sum kr 4.392.388,-. I tillegg kommer vanlige renter. Det foreslås anvendt en midlere rentesats på 10% p.a. regnet fra 1986.

Søknaden

Søknaden fra GLB gjelder:

• Overdragelse av gjeldende statsregulering av Aursunden til GLB som en ordinær vassdragsregulering fra 13. mai 1986.

• Ny reguleringskonsesjon for samme regulering og fra samme dato i henhold til vassdragsreguleringsloven § 5.

• Revisjon av gjeldende manøvreringsreglement vedrørende fjerning av fløtingsbestemmelsene så lenge fløting ikke pågår.

Den nye konsesjon søkes med ubegrenset varighet for offentlige reguleringsdeltakere og 60 års varighet for de private og gjeldende fra 13. mai 1986.

Søknaden gis en ordinær behandling på linje med andre søknader om ny konsesjon.

Skader og ulemper

Oppdemmet/tørrlagt areal

I St. prp. nr. 44 for 1921 er det oppgitt at en regulering på 1,4 m oppdemming ville oversvømme ialt 320 daa grunn. Av dette var 89 daa dyrket mark, 51 daa slåtteland og 180 daa utmark. Senkningen på 4,7 m tørrlegger ialt ca 13 km² strandsone eller 29,5 % av sjøens areal på HRV. Halve sjøflaten er grunnere enn 12 m og midlere dyp er 14 m. Brekkefjorden er i særlig grad oppgrunnet ved massetilføring fra Glomma og Borga. På LRV er fjorden tørrlagt i en lengde av ca 2500 m fra Glommas utløp i Brekkefjorden. Den sydlige fjordarm er innsnevret ved Vargodden og reguleringen av den innerste del av fjorden - Botnet - har ved en terskel her opprinnelig vært begrenset til kote 684,5. Ved senkingen av vannstandene utenfor har terskelen blitt nederodert til kote 683,4. Etter opplysninger gitt av Aursund Grunneierlag har dette gitt et økt magasin på ca 3 mill m³ i forhold til det konsederte.

Oppfyllings- oq avrenningsforhold

HRV ligger 0,4 m over midlere flomvannstand før reguleringen. Etter de framlagte fyllingskurver vil magasinet etter nedleggingen av fløtningen normalt bli fylt til 689,7 (HRV - 0,3 m) medio juni. Utslagene mellom gode og dårlige fyllingsår er små og ligger innenfor 0,3 - 0,4 m. Magasinet holdes fylt på disse nivåer utover høsten og er bare nedtappet til 0,5 til 1,0 m under HRV pr 1. januar. En skjemmende virkning på landskapet inntreffer derfor en meget kort tid på forsommeren. Den relativt stabile magasinvannstanden gjennom resten av sommeren og høsten vil medføre relativt små ulemper for eventuell båttrafikk på Aursunden. Reguleringen har ført med seg den vanlige økning av vintervannføringen - her fra 4-5 til 25-30 m³/s og har nærmest eliminert flomvannføringene. Normalt flomavløp fra Aursunden er redusert fra vel 80 m³/s til 20-30 m³/s. Sommervannføringen er blitt lavere etter reguleringen og ligger i middel rundt 15-20 m³/s.

I tiden mellom månedsskiftene januar/februar og mai/juni tappes magasinet gjennom senkningstunnelen og dette medfører at ca 400 m elvestrekning umiddelbart nedenfor dammen tørrlegges. Forbindelsen mellom Aursunden og Glomma brytes og virkningen forsterkes for øvrig ved at Kuråsfossen kraftverk forlenger denne tørrlagte strekningen med ca 2,5 km.

De endrede vinteravløpsforhold har medført at Glomma går åpen ca 10 km ned til samløpet med Orva og ved store vannføringer også noe lenger. Dette kan i kalde dager gi frostrøyk. Også lenger nede ved åpne råker ved Røstfossen og fra Håmålvoll til Telneset kan frostrøykulemper gjøre seg gjeldende. De vesentligste skader og ulemper i øvre delen av Glomma er imidlertid forbundet med isulemper - isoppstuvinger og isganger - ved tapping av magasinvannet. Etter at Rendalen kraftverk kom i drift i 1971 er de kritiske strekninger fallstrekningen Røstefossen-Os og Tolga-strykene (Erli bru-Telneset).

Økt vintervannføring har vanskeliggjort isleggingen og medført sterk økning av sarrproduksjon, bunnisdannelse og oppbygging av større isdammer. Disse har igjen ført til større og hyppigere isganger med påfølgende oppdemming og oversvømmelse av grunn og vann i kjellere. Disse forhold har gjort det nødvendig å legge restriksjoner på vannslippingen inntil isforholdene har stabilisert seg og skadene er ved dette blitt betydelig redusert. Det har gjennom årene blitt praktisert forskjellige minstevannføringer i den kritiske tid noe som har gitt et godt grunnlag for å vurdere nødvendige tappebegrensninger ved en fortsatt regulering.

Isforholdene på Aursunden er lite endret fra tiden før reguleringen. Det regnes med noe senere islegging og svekket is under nedtappingen i det trange partiet mellom hovedbassenget og Botnet. For øvrig må en regne med noe oppsprekking av isen langs land ved nedtappingen, til sjenanse for ferdsel ut på - og i land fra - isen.

Erosjon, fisk m. v .

Aursund Grunneierlag (108 medlemmer) har gitt en omfattende framstilling av sitt syn på skader og ulemper ved reguleringen. Uttalelsen har tre egne bilag som omhandler «klimaendringer og klimaskader», «skader på fisket» og «hydrologi, manøvreringsreglement, klima, isforhold, erosjon og forbygninger». Disse følger saksdokumentene. NVE har gått gjennom uttalelsen og bilagene. Uttalelsen gir ikke bare virkningsbeskrivelser, men det gjøres i stor grad også krav på at den er en faglig dokumentasjon på virkningene på de nevnte forhold. Det er et omfattende arbeide som er lagt fram, men NVE finner det ikke nødvendig å kommentere i detalj uttalelsen og bilagene. I henhold til reguleringslovens § 8 er det tilstrekkelig å foreta en samlet vurdering av skadevirkningene sett i forhold til fordelene. Kriteriet for å kunne gi konsesjon er at de samlede skader og ulemper ansees for å være av mindre betydning sammenlignet med fordelene. Etter 70 års drift av anleggene står en heller ikke overfor virkninger som vil gi overraskende ukjente utslag.

Påstander i grunneierlagets uttalelse som man ikke tar opp betyr derfor ikke at NVE har akseptert holdbarheten av dem.

NVE oppfatter i stor grad nevnte uttalelse som en begrunnelse for krav om nye erstatninger. Det gjelder krav om erstatning for skader og ulemper som enten ikke er vurdert av det tidligere erstatningsskjønn eller skader m.v. som har fått et betydelig større omfang enn skjønnet tidligere har regnet med. I særlig grad gjelder det:

1. 1.

   Erosjonsskader

2. 2.

   Skade på fisket

3. 3.

   Landbruksskader pga endret klima

4. 4.

   Skade på turistnæring

Ad. 1

Det er framlagt oppgave over erosjonsomfanget basert på svar fra oppsittere fra praktisk talt alle tilstøtende eiendommer til Aursunden. Disse oppgir at strandlinjen siden 1924 har rykket inn fra 2 til over 200 m - i veiet gjennomsnitt 26 m - og at 43 eiendommer har tapt til sammen 772,4 daa.

I tiden etter 1981 er de tilsvarende tall angitt til 1 til over 10 m med et samlet arealtap på 38,5 daa.

Det er sannsynlig at tallet er bekreftet med stor usikkerhet da systematiske målinger i hht. opprinnelige landmerker ikke er utført.

NVE legger imidlertid vekt på at det fremdeles må regnes med aktiv erosjon i strandlinjen og at dette vil kreve en del sikringsarbeider. Ifølge dr.ing. Einar Tesakers rapport er det ikke påvist utglidninger og ras av vesentlig omfang, noe som heller ikke ventes å skje i framtiden. Strandflaten hevdes i det vesentlige å ha stabilisert seg bortsett fra enkelte partier hvor det fortsatt pågår en langsom erosjonsutvikling.

Etter dette er det NVEs vurdering at framtidige erosjonsskader i det alt vesentlige kan hindres ved rimelige tiltak. Tidligere skader blir et tema for det erstatningsskjønn som GLB nå har erklært seg villig til å påstevne. Mulige utrasinger og utglidninger som forårsakes ved uttappingen er for øvrig holdt utenfor skjønnene fra 1921-22. Dette betinger i mangel av minnelig ordning ny skjønnsbehandling, men GLB har også åpnet for at den nye skjønnsretten fritt skal kunne ta stilling til hvilke skader og ulemper som er behandlet ved det tidligere skjønn. Skjønnet skal videre kunne fastsette framtidig erstatning/tiltak for eventuelle tidligere uoppgjorte skader og ulemper. Det er i denne forbindelse avgitt erklæring fra GLB og staten om at det ikke vil bli påberopt foreldelse for erstatningskrav som ikke var foreldet pr 05.04.1984.

Det er fra grunneierlagets side meget sterkt argumentert for at et nytt erstatningsoppgjør må regnes tilbake til reguleringens begynnelse dvs det kreves erstatning for både fortidig og framtidig skade. Det anføres som begrunnelse at det ble fastsatt helt utilstrekkelige erstatninger og at det med tiden har vist seg skader som skjønnet ikke hadde - eller kunne ha oversikt over ut fra et svakt erfaringsgrunnlag.

NVE har i denne forbindelse ingen bemerkninger til at GLB har vist til at de tidligere erstatninger er fastsatt ut fra forutsetningen om at reguleringen er stedsevarig. Vi mener det er en tilfredsstillende ordning for skadeoppgjøret at det gis adgang til en ny vurdering av disse spørsmål ved et nytt skjønn som nevnt. Eventuelle endrede reguleringsbetingelser må naturligvis også komme inn i vurderingen. NVE viser herunder til at skjønnsretten kan kreve framlagt de fagutredninger og avgitt de faguttalelser som den finner nødvendig, for eventuelt å gå inn på nye tilleggserstatninger.

Ad. 2

Ifølge de avgitte uttalelser er status for fisket i Aursunden i dag at det finnes bestander av sik, ørret, røye, harr, abbor, lake og ørekyt. Sik er den dominerende art og utgjør ca 95 % av fangsten. Røye som tidligere var en meget verdifull fiskeart, finnes nå sparsomt og har dårlige vekstvilkår. Ørreten og siken hevdes å være av god kvalitet. Direktoratet for naturforvaltning mener å ha indikasjoner på at styrkeforholdet mellom ørret, røye og sik nå er relativt stabilt. Et uttak årlig på ca 15.000 kg sik antyder direktoratet at sjøen kan tåle. I de senere år er det satt ut ca 10.000 tosomrige ørret pr år.

Aursund Grunneierlag har hevdet store erstatningskrav med utgangspunkt i et opprinnelig meget godt røyefiske. NVE henviser disse krav til behandling ved skjønnet. For så vidt angår skade på fisket ved fortsatt regulering må man kunne anta at den situasjon som er beskrevet vil være noenlunde stabil også i framtiden. Det vil neppe være mulig å reetablere det gamle fisket i tilnærmet fullt omfang. En tidvis tørrlagt strandsone av den størrelse det gjelder her må ramme gyte -og beiteområder sterkt slik det også hevdes i faguttalelsene og har antagelig bidratt i betydelig grad til røyas tilbakegang. Likevel er det på faglig hold i stor grad enighet om at sik på noe sikt utkonkurrerer røye og det er på det rene at sik begynte å gjøre seg gjeldende i Aursunden flere år før reguleringen ble iverksatt. I spørsmålet om fortsatt regulering kan det derfor etter NVEs syn ikke legges avgjørende vekt på dens negative virkning på fisket slik grunneierlaget synes å mene man bør gjøre.

Ad. 3

Aursund Grunneierlag har gjort klimaendringer og klimaskader til et stort tema. Uttalelsen går relativt detaljert inn på fysiske faktorer som antas å ha betydning for reguleringens virkning på lokalklimaet. Sett i sammenheng med at landbruket i Aursundområdet hevdes å bli drevet under marginale forhold er det grunneierlagets oppfatning at skadevirkningene er meget betydelige. NVE oppfatter uttalelsen slik at det primært gjelder et erstatningsspørmsål, men at det også ligger en oppfordring i den til konsesjonsmyndighetene om å vurdere klimaaspektet nøye før ny konsesjon for Aursunden blir gitt. I denne sammenheng er det reist kritikk mot søknaden for manglende konsesjonsforberedende undersøkelser. Klimarapporten fra Det Norske Meteorologiske Institutt (DNMI) som følger søknaden er redusert sterkt i betydning fordi den i det vesentlige hevdes å handle om forholdene i og langs Glomma nedenfor Aursunden og i ubetydelig grad om klimavirkninger ved selve Aursunden. Det er fremmet omfattende krav til undersøkelser som grunnlag for kompensasjon for klimaskader, jfr uttalelsens bilag vedrørende dette tema s 15. Fra grunneierlagets side er de forhold som hovedsakelig påvirker lokalklimaet knyttet til en påstått senere avsmelting av strandisen om våren sammenlignet med smelting av isdekket på vannflaten og at kaldt smeltevann fyller magasinet mot at dette ved en uregulert sjø ville dreneres raskere ut.

Dette har ifølge grunneierlaget ført til at omgivelsene må avgi smeltevarme til isblokkene i reguleringssonen samtidig som det skjer en varmeavståelse til tining og oppvarming av is og vann som magasineres. Også andre faktorer er nevnt bl.a. hevdes det at det regionale klimaet fikk et dramatisk skifte nettopp i årene rundt forrige reguleringsperiode. Tiårene før reguleringen var de kaldeste på flere hundre år, mens perioden etter klimaskiftet er den varmeste på like lang tid.

Den samlede virkning er ifølge grunneierlaget at våren forsinkes 14-15 dager og at man kan ha en negativ varmeutveksling av en varighet på nærmere en måned.

Dette medfører ifølge uttalelsene betydelig tap for en landbruksnæring som fra før arbeider under marginale klimatiske forhold, redusert frodighet av vegetasjon, negativ påvirkning på vilt - i sum et følelig tap i livsbetingelser og livsmiljø.

Erstatningsspørsmålet henviser NVE til vurdering ved skjønnet som også vil skaffe seg det nødvendige faglige grunnlag i den forbindelse.

Når det gjelder vurderingen av konsesjonssøknaden i denne forbindelse vil NVE peke på at spørsmålet om klimaendring ved vassdragsreguleringer har vært behandlet ved en rekke erstatningsskjønn. Erfaringen fra disse er at virkningene er vurdert som små og særlig knyttet til frostrøykproblemer som gir avlingsskade ved rimdannelse. Om Aursundreguleringen har forsinket isløsningen og om vanntemperaturen i Aursunden har blitt lavere om sommeren etter reguleringen vil NVE bemerke:

Tidspunkt for isløsning

Tidspunkt for islegging og isløsning er behandlet i søknaden på grunnlag av visuelle observasjoner av forholdene. I innlegg fra dr.ing. Jon Tveit er smelting av strandis behandlet. En har ingen innvendinger til resultatene i disse utredningene, som er i overensstemmelse med erfaringer en har fra andre steder.

Det hevdes som nevnt fra grunneierlaget at perioden 1902-1923 var spesielt kald, og at dette ikke er tatt hensyn til. Meteorologiske data bekrefter at denne perioden var merkbart kaldere enn periodene etter regulering det er sammenlignet med. Tidspunkt for islegging og isløsning er observert av lokale observatører og forutsetter et visst skjønn. En må derfor regne med noe usikkerhet i resultatene. Medianverdien for islegging er funnet å være ca 10 dager tidligere før enn etter regulering. Forskjellen er signifikant og dette antas å skyldes kaldere vær i isleggingstiden før enn etter regulering.

Tidspunktet for islegging, isens utvikling gjennom vinteren, og derved tidspunktet for isløsning varierer med værforholdene. Videre vil isens utvikling variere med innsjøens fysiografiske beskaffenhet, spesielt dybde- og strømforhold. Aursunden er regulert opp 1,4 m, noe som neppe kan ha påvirket tidspunktet for islegging merkbart. Teoretisk vil imidlertid en økning i dybden forsinke isleggingen.

Aursunden har en reguleringshøyde på 5,9 m, og under nedtappingen kan isen svekkes der strømhastigheten øker. Magasinet fylles opp i løpet av mai og første del av juni, dvs en vesentlig del av fyllingen pågår mens sjøen ennå er islagt, og isen vil da bli landløs tidligere enn før reguleringen. Disse forhold vil kunne bidra til fremskynding av isløsningen.

Observasjonene viser ingen endring i tidspunktet for isfritt før og etter regulering. Værforholdene om våren er avgjørende for tidspunktet for isløsning, reguleringen er liten og av underordnet betydning. «Kalde» vintre kan ikke uten videre forutsettes å gi senere isløsning og andre faktorer som istykkelse, som har sammenheng med snømengden, og ikke minst værforholdene om våren, er av vesentlig betydning for isløsningen. Den usikkerhet som må tillegges visuelle observasjoner utført av forskjellige observatører må det også taes hensyn til. Konklusjonen er at reguleringen ikke har påvirket tidspunktet for isløsning merkbart.

Vanntemperaturen i Aursunden om våren og sommeren

Om vinteren er vanntemperaturen nær 0 °C rett under isen, og temperaturen stiger gradvis til 2-3 °C avhengig av forholdene den enkelte vinter. Når smeltingen begynner tilføres smeltevann med lav temperatur og temperaturen på vannet som renner inn i sjøen stiger etter hvert som større felt blir snøbare. Vanntemperaturen i tilsigselvene antas i denne tiden å være av samme størrelsesorden som vannet i det øvre lag i innsjøen.

Vannstanden stiger og isen brytes ned. Som følge av reguleringen vil vannstanden stige mere og raskere enn før regulering. I løpet av kort tid etter isløsning, vanligvis 1-2 uker, vil det være fullsirkulasjon i innsjøen, dvs hele innsjøen er oppvarmet til 4 °C. Kortbølget stråling er den dominerende energikilden for oppvarming av innsjøen.

Hevningen av vannstanden på 1,4 m vil prinsipielt forsinke oppvarmingen av innsjøen litt, men endringene er så små at dette neppe har merkbar innvirkning på forholdene.

NVE finner også grunn til å peke på søknadens avsnitt om landbruk utarbeidet av Steinar Tveitnes ved Institutt for jordfag ved NLH. Det konkluderes bl.a. med øking av erosjon og jordtap i utsatte områder, mulighet for ugunstig vanntilførsel ved senket grunnvannspeil i første del av vekstperioden i lavtliggende områder, noe forsumping av avgrensede arealer ved Brekkefjorden og risiko for sandflukt. For øvrig regnes vekstforholdene ikke å være nevneverdig endret som følge av reguleringen.

Rapporten fra Det Norske Meteorologiske Institutt gir også uttrykk for små klimatiske endringer ved Aursunden selv om forholdene langs Glomma er gitt størst oppmerksomhet.

Ad. 4

Aursund Grunneierlag ser reguleringens virkninger i sammenheng med virksomheten tilknyttet bl.a. fisket, båtturer, ski- og fotturer og jakt. Det er påpekt at en uregulert sjø ville ha et meget stort potensiale som næring i reiselivssammenheng. Spesielt er framholdt et attraktivt fiske, Aursundområdets nærhet til Funesdalen i Sverige som er satsningsområde der og til Røros som er pekt ut som internasjonal attraksjon.

NVE har omtalt fisket i det foregående og viser til det. De enkelte øvrige forhold som er nevnt antar NVE ikke skades i vesentlig grad ved reguleringen. En kan således være enig i konklusjonen i rapporten fra Komiteen for naturvern - KOMIT Universitetet i Trondheim om reguleringens konsekvenser for friluftsliv - turisme. I følge denne har reguleringen ingen konsekvenser for utøvelse av jakt og fotturer, små negative konsekvenser for utøvelse av skiturer og middels store negative konsekvenser for helhetlig naturopplevelse.

Miljøvernetaten i Røros kommune har ved siden av de nevnte aktiviteter trukket fram fisket i elven nedstrøms Aursunden som sterkt rammet av reguleringen. De aller beste fiskeplasser var i tidligere tider mellom Aursunden og Vedhølen, en strekning som er tørrlagt og ubrukbar for friluftsliv. Dette gjelder imidlertid en strekning som er utbygd ved Kuråsfossen kraftverk.

Vurdering av andre

Røros kommune mener betydelige skadevirkninger er dokumentert ved en framtidig regulering, men finner etter en samlet vurdering at ny konsesjon trolig bør gis. Kommunen forutsetter da oppgjør for skade etter Aursund Grunneierlags krav, tiltak gjennomført mot skader og ulemper og at deler av verdiskapningen ved reguleringen må tilfalle lokalsamfunnet.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag anbefaler at konsesjon gis.

Sør-Trøndelag fylkeskommune, Plan- og næringsavdelingen har ingen innvendinger mot at søknaden blir imøtekommet.

Tolga, Os, Alvdal og Tynset kommuner anbefaler konsesjon gitt på nærmere angitte krav til vilkår.

Fylkesmannen i Hedmark anbefaler søknaden innvilget og forutsetter at det tas hensyn til reguleringens virkninger i Glomma ved fastsettelsen av manøvreringsreglementet.

Statens forurensningstilsyn foreslår vilkår tilknyttet tillatelsen.

Direktoratet for naturforvaltning går ikke imot ny konsesjon.

Den Norske Turistforening har ikke merknader til søknaden.

Norges Jeger- og Fiskerforbund ber om at det tas hensyn til verneområder som er opprettet i nær tilknytning til Aursunden og at nye konsesjonsvilkår må ta hensyn til utøvelsen av fisket både i Aursunden og Glomma.

NVEs vurdering

Som det framgår av det foregående har det tidligere hovedstyre for NVE gitt anbefaling om ny konsesjon for regulering av Aursunden to ganger i separate innstillinger til Industridepartementet datert h.h.vis 24.02.1971 og 02.04.1974. Begge søknadene var gjenstand for en omfattende distriktsbehandling, men distriktsuttalelsene var den gang langt mindre omfattende enn nå. Røros kommune behandlet således utelukkende spørsmål om erstatning til grunneierne og krevde påstevnet nytt erstatningsskjønn både på grunn av reguleringen av sjøen og endret tappereglement.

Hovedstyret fulgte opp erstatningsspørsmålet i innstillingen av 1974 ved å kreve at GLB avholdt nytt skjønn. Da det også var søkt om økt vintertapping og manøvrering etter behovet i Rendalen kraftverk, forutsatte hovedstyret at skjønnet ble utstrakt til å omfatte Glomma til og med Alvdal.

Ved at GLB vil påstevne nytt erstatningsskjønn med utvidet mandat i forhold til en strengt begrenset behandling av bare utsatte erstatningskrav, imøtekommes et hovedkrav fra distriktets side.

Det er framkommet kritikk fra Aursund Grunneierlag støttet av Røros kommune over mangelfulle faglige utredninger. Det gjelder klima, klimaendringer, naturvitenskapelige forhold, lokal- og regionaløkonomiske konsekvenser og fiskeriundersøkelser. Også DN har savnet opplysninger om naturfaglige forhold.

NVE ser kritikken som særlig motivert i sammenheng med kravene om skadeerstatning. Uttalelsene tar som det mest realistiske utgangspunkt at reguleringen skal fortsette.

Søknad om fornyet konsesjon bygger på 70 års erfaring over virkningene uten den framtidige usikkerhet om disse som en ny regulering medfører. NVE har derfor utgitt enklere krav til søknad om fornyet konsesjon sammenlignet med en førstegangs regulering. Disse krav er lagt til grunn ved tidligere behandling av omfattende søknader om fornyet konsesjon og vi kan ikke se at Aursunden bør stå i en særstilling. Vi viser også til våre vurderinger i det foregående.

På dette grunnlag finner vi at søknaden er tilfredsstillende. Hva som kreves for vurdering av erstatningskravene er en annen sak og som det er opp til skjønnsretten å avgjøre.

Med det forarbeidet som ligger i de tidligere innstillinger både fra NVEs og departementets side kan en ikke se bort fra at dette også har hatt betydning ved GLBs beslutning om å investere ca 17 mill kroner i fortsatt regulering og da særlig i bygging av ny dam. I hovedstyrets innstilling av 03.07.1978 om regulering av Rien mv og utbygging av Tolgafallene er sterkt framhevet ønske om overdragelse av Aursundreguleringen til GLB i henhold til tidligere innstillinger om ny konsesjon.

Reguleringens store betydning for utbyggingen av de nevnte fall ble understreket. Tolgafallene er plassert i kategori I i Samla plan. Etter at Rien og Feragen er vernet i Verneplan IV er Aursundmagasinet av avgjørende betydning for en eventuell utbygging av Tolgafallene og for øvrig av stor betydning for Glomma som totalt sett er lite regulert.

NVE finner ved en samlet vurdering at skadevirkningene i størst grad opptrer i Brekkefjordens innerste del og Botnet.

Brekkefjordens innerste del synes spesielt erosjonsutsatt. Dette skyldes store avsetninger av siltmasser som er meget lite motstandsdyktige mot erosjon. Da denne delen av fjorden er grunn blir betydelige deler tørrlagt ved LRV. Glomma og Borga samt flere mindre bekker har utløp innerst i fjorden og har ført til betydelig bunnerosjon. H.r.advokat Kaare Ødegaard hevder på vegne av Sjøvold-gårdene at anslagsvis 6 km² er tørrlagt ved uttapping om vinteren. Gårdeierne framholder i en lengre uttalelse at de nevnte elver har gravd ut et elveløp like utenfor gårdens innmark og det påpekes sterk erosjon i de fine massene i sjøbunnen med fare for videregående erosjon inn over gårdens innmark. Samtidig er det påpekt betydelig skade på fisket. Aursund Grunneierlag har krevd terskel som skal holde tilbake de laveste metre av senkingen for å motvirke skade på fisket. I statsgeolog Holmsens rapport fra 1922 pekes det bl.a. på en lite motstandsdyktig fjordbunn mot graving.

Når det gjelder Botnet som er den innerste del av fjordarmen syd for Brekkefjorden er det som nevnt påvist nederodering av en naturlig terskel som i begynnelsen av reguleringsperioden begrenset nedtappingen av Botnet til kote 684,4 - 684,5, det vil si 30 til 40 cm over LRV.

Aursund Grunneierlag mener en stabilisering av vannstanden i Botnfjorden ved bygging av terskel ved Vargodden kan gjøre fjorden til et produksjonsområde for fisk.

GLB har motsatt seg disse terskelbygginger. Det hevdes at en terskel over Brekkefjorden vil bli et stort og komplisert byggverk på meget dårlig grunn. Det må videre ventes nedslamming av innvunne beiteområder for fisk ved større avleiringer i bassenget. Ved dette mener GLB at en redusert skade på f.eks. fisket vil gå tapt igjen. GLB mener det heller bør satses på forbygningsarbeider på utsatte steder.

NVE er enig med GLB i at terskelbygging ikke vil være regningsvarende og er også enig i begrunnelsen for å avvise kravet.

NVE har imidlertid sett på muligheten for å heve permanent LRV med 0,5 m alternativt 1,0 m. I noen grad vil dette virke til å stabilisere bunnforholdene innerst i begge fjordene.

Det vil bli ca 1 km² hhv ca 2 km² mindre tørrlagt areal på LRV ved denne redusering av reguleringshøyden. Det meste av denne reduksjonen vil gjelde Botnet og innerste del av Brekkefjorden. For så vidt som den samlede regulering omfatter hele det viktigste beiteområde for fisk, vil enhver reduksjon av tørrlagt areal i dette området gi en positiv virkning på fisken.

GLB sier til dette at det vil være relativt lite å vinne i denne forbindelse og at gevinsten ikke kan antas å oppveie et markert tap i magasinnytte. Denne har GLB beregnet til ca 13 og 31 GWh/år for 0,5 m hhv 1,0 m redusert regulering.

Det vises til GLBs brev av 14.01.1994 som er sitert i den refererende del.

NVE har på samme måte som for beregning av den samfunnsøkonomiske nytteverdien av hele Aursundreguleringen også beregnet reduksjonen i denne verdi ved et redusert magasin iht ovenstående. Kraftverdireduksjonen er:

1. A.

   15,4 mill kr eller knapt 3 % av totalverdien av magasinet ved 0,5 m redusert reguleringshøyde.

og

1. B.

   61,8 mill kr eller vel 10 % reduksjon ved 1,0 m redusert reguleringshøyde.

I søknaden er oppgitt at tappesvikt mot LRV gjør at magasinet ofte blir liggende igjen med en unyttet rest på ca 5 mill m³.

GLB har redusert det maksimale potensiale for vinterkraft - ca 220 GWh/år - med 10 %. Etter NVEs vurdering ligger denne verdireduksjonen i mangel på fullverdig utnyttelse av nederste del av magasinet. Når GLB angir at en heving av LRV med 0,5 m vil redusere kraftproduksjonen med 13 GWh til 187 GWh/år er dette å regne tapet to ganger. Magasinreduksjonen er angitt å bli 13 mill m³, det vil si samlet gjenværende magasin blir 202 mill m³. Med en energiekvivalent = 1,030 kWh/m³ tilsvarer det reduserte magasin en årlig vinterproduksjon på 208 GWh. NVEs teoretiske beregning med et verditap på 3 % grunner seg på en ubundet bruk av restmagasinet.

Distriktsuttalelsene gir inntrykk av at Aursunden er gjenstand for en hard regulering. Tørrleggingsarealene og erosjonsomfanget ved sjøen viser det.

NVEs råd og administrasjon foretok befaring ved Aursunden 03.06.1991 og holdt samme dato åpent møte om saken i Kokkvolden Ungdomshus. Supplerende befaring av reguleringsobjektet inkludert Kuråsfossen og særlig berørte deler av Glomma ble gjennomført av avdelingsdirektøren og andre tjenestemenn ved Vassdragsavdelingen i dagene 25. og 26.05.1994.

Etter NVEs vurdering gir 1,0 m heving av LRV et reelt produksjonstap som ikke kan sees å medføre en tilsvarende reduksjon i skadevirkninger. En heving derimot på 0,5 m av LRV vil mildne reguleringsvirkninger ved en noe redusert tørrlegging av sjøbunnen og uten tap i angitt kraftproduksjon.

Vi anser at fordelene ved å heve LRV er overveiende og anbefaler at denne redusering av reguleringen legges til grunn for den nye konsesjon.

Den nye konsesjon forutsettes å avløse den gamle med virkning fra 13.05.1986. Ved utforming av vilkårene er det tatt hensyn til at nytt damanlegg allerede er bygget. Det kan imidlertid bli fortsatt anleggsvirksomhet i forbindelse med erosjonssikringstiltak.

NVEs konklusjon er:

Betingelsene i henhold til reguleringslovens § 8 for en fortsatt regulering av Aursunden mellom kotene 690,0 og 684,60 (gammel høyde) anses oppfylt og NVE anbefaler ny konsesjon gitt til GLB på de betingelser som følger vedlagt.

Om betingelsene bemerkes:

Konsesjonstid, post 1

GLB har søkt om konsesjon på ubegrenset tid for de offentlige reguleringsdeltakere og for 60 år for de private deltakere regnet fra 13. mai 1986.

Røros, Os, Tolga, Tynset og Alvdal kommuner, Fylkesmannen i h.h.v. Sør-Trøndelag og Hedmark samt Aursund Grunneierlag krever at konsesjonstiden settes til 30 år. Begrunnelsene for disse kravene er:

• vanskelig å revidere konsesjonsbetingelsene i «delte» konsesjoner gitt til private og offentlige deltakere der konsesjonstiden er begrenset for de private,

• intensjonene i Energiloven er bl.a. at offentlige og private utbyggere må likestilles,

• samfunnet har behov for med atskillig kortere intervaller å ta opp til fri vurdering om reguleringen bør fortsette grunnet store endringer i synet på verdien av våre naturressurser,

• det er tale om forlengelse av et forlengst nedskrevet anlegg (med forbehold for de siste daminvesteringene).

Det har i den senere tiden hevet seg røster fra naturvernhold for en forkorting av konsesjonstiden, f.eks. til 30 år. Det herskende syn hos sentrale myndigheter er at man skal sikre en langsiktig utnyttelse av en samfunnsmessig sett viktig ressurs. Ved tidsbegrensede konsesjoner tilsiktes en rimelig nedskrivningstid på investert kapital samt en tid for fortjeneste. I forarbeidene til siste revisjon av 19.06.92 av vassdragsreguleringsloven uttaler NOE i Ot.prp. nr. 50 (1991-92) «Om lov om endringer i vassdragsreguleringsloven m.fl.» bl.a. at det bør være en fast praksis når det gjelder fastsettelse av konsesjonstid. Ved innføring av revisjonsadgangen er man sikret at konsesjonen kan bli tilpasset endrede forhold mht. naturforhold, økonomi m.v. etter 30 års drift for nye tidsbegrensede konsesjoner og 50 års drift for tidsubegrensede konsesjoner. Vanlig praksis er konsesjonstid lik 60 år for private reguleringsdeltakere med rett til å ta opp vilkårene til revisjon etter 30 år og ubegrenset konsesjonstid for offentlig eide kraftverk.

Av de vannfall som nytter Aursundreguleringen er 85,3 % i offentlig eie. Reguleringen nyttes i hovedsak til alminnelig kraftforsyning og i henhold til reguleringslovens e 10 nr 2, slik denne lyder etter siste lovrevisjon, anbefaler NVE at konsjonen gis på ubegrenset tid. Det betinges at vilkårene kan tas opp til alminnelig revisjon etter 30 år, jf. samme lovs § 10 nr 3.

Konsesjonsavgifter og næringsfond, post 2

Røros, Tolga, Os og Tynset kommuner krever at konsesjonsavgiften settes til kr. 25,- pr. nat.hk. Det argumenteres med at Aursundreguleringen gir stor avkastning som bare rent bagatellmessig har kommet kommunen til del. Det hevdes også at skader og ulemper er store og ufullstendig oppgjort.

GLB mener kravet ligger altfor høyt og framholder Akershus og Østfold fylkers erverv i 1990 av Nyset-Steggje-anleggene med reguleringsanlegg hvor kommuneavgiften ble fastsatt til kr 18,- pr nat.hk, som representativt for avgiftsnivået.

Aursundreguleringen representerer i henhold til beregningene en meget stor verdi såvel samfunnsøkonomisk som bedriftsøkonomisk.

F.o.m. 01.01.89 betales kr. 5,36 pr nat.hk i årlig avgift til Røros, Tynset, Tolga, Os og Alvdal kommuner. Dersom en ut fra dagens forhold vurderer den årlige verdiskapningen Aursunden gir samt de beskjedne vedlikeholdskostnadene for reguleringsdammen, er disse avgiftsbeløpene små. Vi vil imidlertid anføre at Aursundreguleringen er meget verdifull for Kuråsfossen kraftverk hvor Røros kommune har en eierandel på 2/3 og for Røstefossen der kommunen er eneeier.

Ved innstillingen av 1974 foreslo NVE kr 5,- pr nat.hk i avgift til kommuner. Justert for fall i pengeverdi ville dette forslag tilsvare noe under kr 19,- pr nat.hk i 1994. Ved behandling av ny konsesjonssøknad for Arendalsvassdraget ble det fastsatt kr 20,- og kr 25,- pr nat.hk for fornyelse av hhv 1912 og 1930-konsesjonene. I innstillingen om ny konsesjon for Randsfjorden foreslo NVE kr 23,- pr nat.hk. I begge tilfeller ble foreslått kr 6,- pr nat.hk til staten.

NVE er etter en samlet vurdering blitt stående ved å foreslå fastsatt:

• til statens konsesjonsavgiftsfond: kr 6 pr.nat. hk,

• til konsesjonsavgiftsfondet i de fylkes-, herreds- og bykommuner som Kongen bestemmer: kr 18 pr. nat. hk.

Avgiftsstørrelsene gjelder fra utløpet av den tidligere konsesjon 13.05.1986 og blir således å justere fra dette tidspunkt i henhold til lovbestemmelsen.

Røros kommune krever videre at det for forfalte og ikke betalte konsesjonsavgifter skal betales morarenter.

I vilkåret er som vanlig tatt inn bestemmelse om betaling av morarente i samsvar med lov av 17.12.1976 nr 100, § 3 første ledd.

Til dette bemerkes at morarente er strafferente ved for sen betaling. Ved etterbetaling her bør renten kun ta sikte på å dekke det tap kommunen har lidd. Under henvisning til departementets standpunkt bl.a. i St.prp nr 24 (1993-94) vedrørende nye reguleringskonsesjoner i Haldenvassdraget foreslås anvendt 12 prosent rente.

Til Os kommunes vedtak bemerkes at avgiftsbeløpets deling på berørte kommuner kan bli behandlet som egen sak ved utløpet av gjeldende delingsperiode 31.12.1995, jf. vårt brev av 21.12.1992.

Røros kommune krever opprettelse av et næringsfond på kr. 12 mill under henvisning til at reguleringen først og fremst har gitt grunnlag for verdiskaping i andre kommuner. Det framholdes også at turisme og reiseliv som er satsingsområder for kommunen ville hatt betydelig bedre utviklingsmuligheter med Aursunden uregulert. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag støtter dette kravet.

Tolga krever næringsfond uten å angi størrelsen på dette. Os framsetter generelt krav om fondsavsetninger til distriktet.

Kravet begrunnes i de skader og ulemper som reguleringen har påført distriktet i form av klimaskader, tapt fiske mv.

GLB mener et eventuelt næringsfond må opprettes i samsvar med retningslinjene for slike fonds ved behandling av Begnasaken i 1979 (8 mill kr) og sakene om hhv Arendalsvassdraget i 1992 (33 mill kr) og Bygdin fra 1990 (4 mill kr). Røros kommunes krav hevdes å ligge vesentlig for høyt.

NVE vurderte berettigelsen av næringsfond i innstillingen av 1974 og kom til et samlet fond på 4 mill kr. Dette ble begrunnet med tilbakeføring til det berørte distrikt av andel av verdiskapningen ved reguleringen og at det dreide seg om en billig regulering. Nevnte fond oppjustert til 1994-kroner blir 15 mill kr.

I sammenligning med praktisering av tildeling av næringsfond ved fornyelse av konsesjoner for andre reguleringer vil NVE foreslå næringsfond opprettet også i denne sak. NVE tar herunder i betraktning at ca 90 % av kraften produseres i utbygde fall utenfor Røros kommune.

Virkninger av reguleringen i Arendalsvassdraget er i sammenligning med Aursundreguleringen spredt over tre magasiner. Disse tre er i det alt vesentlige lavlandsmagasiner i senteret av magasinkommunene. En større del av kraftproduksjonen foregår riktignok her innenfor de samme kommuner sammenlignet med Aursunden, men vi vil i denne sak legge vekt på Røros kommunes store interesse i reguleringen gjennom eierandelen i Kuråsfossen og Røstefossen kraftverker. Begnafondet vil med indeksjustering med utgangspunkt i 1981 beløpe seg til 16 mill kroner. Av samlet magasin ligger ca 67 % (Strandefjord og Volbufjord) som ved Arendalsmagasinene sentralt i lavlandet i kommunene (Nord-Aurdal, Vestre Slidre og Øystre Slidre).

Reguleringene av Bygdin og Øyeren gjelder bare ny konsesjon for de private reguleringsdeltagere. Sett i forhold til innvunnet kraft i disse fall vil en sammenligning med Aursundreguleringen trekke i retning av et betydelig næringsfond her. Begge reguleringer er imidlertid nokså spesielle. Bygdin er et høyfjellsmagasin hvor det har vært sett etter løsninger for å redusere skadene ved et sterkt skjemmet landskap. Øyeren er et lavlandsmagasin hvor betydelige verneinteresser er innblandet.

Ved reguleringen av Randsfjorden foreslo NVE et næringsfond på 10 mill kroner.

Etter en samlet vurdering er NVE blitt stående ved å legge mest vekt på fastsettelsen av næringsfondet i forbindelse med reguleringen av Arendalsvassdraget skjønnsmessig redusert for de forhold som ikke er sammenlignbare ved disse reguleringer. Ved siden av dette legger vi betydelig vekt på NVEs tidligere forslag og på kommunenes egne vurderinger.

NVE vil i h.t. ovenstående foreslå opprettet et næringsfond på i alt 16 mill kroner med virkning fra konsesjonens dato. Fondet foreslås delt mellom berørte kommuner i samsvar med någjeldende deling av reguleringsavgiftene:

NVE finner det ønskelig om de 2,3 mill kronene som går ut over Røros kommunes krav om næringsfond utelukkende blir brukt på forhold som har tilknytning til virkninger av Aursundreguleringen. Dette bør også komme til uttrykk i vedtektene for fondet.

NVE har lagt til grunn en bred vurdering av reguleringsvirkninger ved stipulering av næringsfondets størrelse. Man finner det derfor ikke berettiget i denne forbindelse å gå inn på særlige vurderinger over andre fondsavsetninger. Man nevner Sør-Trøndelag fylkesfriluftsnemnds krav om 2 mill kroner til friluftsliv, naturvitenskap og fornminner. Videre nevnes fylkesmannens forslag om å vurdere opprettet eget miljøfond til Røros kommune med begrunnelse i at det ligger særlige nasjonale natur- og miljøinteresser i Glommavassdraget, samt forslag om fiskefond: 1 mill kroner til Os kommune og uspesifisert krav om fiskefond fra Alvdal kommune. Man vil også bemerke vedrørende miljøfond at dette ikke er hjemlet i reguleringsloven i motsetning til nærings-, fiske-, jord- og skogbruksfond. Generelt blir det imidlertid lagt ned betydelige summer i miljøtiltak ved vassdragsreguleringer.

Engangsavgift for staten, post 3

Konsesjonen av 13.05.1921 har bestemmelse om slik avgift i post I, 3. Satsen er satt til kr 1,00 pr nat.hk.

I likhet med hva som er bestemt i post 3 i ny konsesjon av 26.06.1992 for regulering av Arendalsvassdraget foreslår NVE fastsatt kr 2,00 pr nat.hk. i engangsavgift til staten. Plikten til å betale denne avgift gjelder bare nye kraftverk som ikke har betalt avgiften etter den gamle konsesjon.

Ansvar ved anlegg/drift mv, post 6

Selve anleggsarbeidet forbundet med dam- og senkningsanlegg er gjennomført. Det kan imidlertid bli aktuelt med forbyggingsanlegg bl.a. i strandkanten av Aursunden. Det er fra Aursund Grunneierlag bedt om beskyttelse av vegetasjon på Aursundstrendene.

Sør-Trøndelag fylkeskommune, kulturadministrasjonen, er sterkt interessert i undersøkelser over fornminner rundt Aursunden i området rundt HRV og har fremmet krav om kr 92 500 til disse undersøkelsene.

Ved en fortsatt regulering vil man kun forvente små forandringer i terrenget (erosjon) og NVE finner ikke grunn til å gi pålegg om fornminneundersøkelser. Dersom slike sikringsarbeider som nevnt kommer i konflikt med fornminner, naturforekomster mv er det i samsvar med reguleringslovens § 12 nr 16 betinget plikt for konsesjonæren til å varsle naturvernmyndighetene.

Vi viser også til post 9 om plikt for konsesjonæren til å undersøke på forhånd om faste fredede fornminner mv blir berørt og i så fall gi melding om dette til vedkommende museum og/eller Riksantikvaren. Vi bemerker for øvrig til Tromsø Museums krav om kulturminneregistrering at et lovet budsjettoverslag ikke er innkommet.

Godkjenning av planer mv, post 7

For så vidt som reguleringsanlegget er utført er det aktuelt bare med tilsyn med driften av dette. NVE forslår derfor en forkortet form av tilsvarende vilkår ved nyanlegg.

Det betinges at reguleringen og reguleringsanlegget undergis NVEs tekniske tilsyn samt godkjenning mht landskapsmessige forhold. Man tar herunder forbehold om å kunne gi pålegg om tiltak som er vanlig ved nye reguleringer.

Naturforvaltning, post 8

Aursund Grunneierlag har fremmet en rekke krav som går på forundersøkelser og utredninger over fisk og naturvitenskapelige forhold. Når det spesielt gjelder fisk fremmes det krav om at det igangsettes undersøkelser som kan danne grunnlag for tiltak som optimaliserer produksjonen av fisk i Aursunden. Det legges fram prosjektforslag av 05.12.90 utarbeidet av dr. philos. Arnfinn Langeland ved Norsk Institutt for Naturforskning. Målet med prosjektet er at tiltak tilrettelegges for en bestandsutvikling i retning av mer røye og ørret i forhold til sik gjennom fiske og fiskeutsetting. Et vesentlig ledd i undersøkelsene er forsøksfiske i alle fiskens leveområder både på grunt og dypt vann. Dette anbefales utført første år tre ganger i juli/august og i september. Oppfølgingsundersøkelser anbefales i 2-5 år og utført i juli/august i fire stasjoner: Tamnes, Brekkefjorden, Botnet og Sakrisvollen. Undersøkelsene med tilhørende analyser over artsfordeling, lengde, vekt, ernæring mv menes å ha stor betydning for å anbefale hvordan fisket skal foregå med hensyn på saktevoksende bunnsik kontra planktonsik og ulike størrelsesgrupper.

I forbindelse med framtidige fiskeundersøkelser i vassdraget peker GLB på at den samarbeider nært med fiskeriforvalteren i Hedmark og Direktoratet for naturforvaltning i Glommaprosjektet som også omfatter Aursunden. GLB foreslår at fiskeforvalteren i Sør-Trøndelag samarbeider med prosjektlederen om hva som nå eventuelt bør undersøkes og hvilke pålegg som bør fremmes.

NVE går ut fra at Glommaprosjektet og et eventuelt eget prosjekt etter grunneierlagets forslag vil fremme samme formål og at de på en rasjonell måte kan utfylle hverandre. NVE mener det er ønskelig med ekstra innsats for å bedre fiskeforholdene i Aursunden. Dette synes å ville imøtekomme et av grunneiernes vesentligste krav. NVE viser i denne forbindelse til den del av næringsfondet som man foreslår utelukkende blir brukt til tiltak for å mildne skadevirkninger ved Aursundreguleringen. Avkastningen av denne del av fondet med tillegg av midler fra årlige innbetalinger som Direktoratet for naturforvaltning har foreslått, forutsetter NVE blir brukt de første år for å gjennomføre fiskeriundersøkelser i tråd med Langelands prosjekt.

Aursund Grunneierlags forskjellige erstatningskrav henvises til behandling ved erstatningsskjønnet.

Grunneierlaget har videre fremmet en rekke spesifiserte krav til de forskjellige deler av forslag til naturforvaltningsvilkår fremmet på generelt grunnlag av Direktoratet for naturforvaltning.

NVE finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse krav. Vilkåret forvaltes av direktoratet som forutsettes å vurdere grunneiernes synspunkter når konkrete tiltak skal iverksettes i henhold til det generelle vilkår. Grunneierlagets kommentarer er for øvrig knyttet til et antatt vilkår som er betydelig forskjellig fra det som Direktoratet for naturforvaltning har foreslått i denne sak.

NVE slutter seg i det vesentlige til direktoratets utkast til vilkår. Det er bl.a. foreslått kroner 200 000 pr år til Røros kommune til opphjelp av fisk/vilt/friluftsliv hvorav 75 % skal gå til fisk/vilt og 25 % til friluftsliv.

GLB hevder at dette beløp er altfor høyt og at det ikke står i noe som helst rimelig forhold til de skadelidende interesser.

NVE har, som det framgår av vurderingene omkring næringsfond, foreslått at 2,3 mill kroner av næringsfondet utelukkende blir avsatt til bruk i tilknytning til virkninger av Aursundreguleringen.

Når det gjelder DNs krav er dette hjemlet i reguleringslovens § 12 nr 8 og pengene kan anvendes til opphjelp av fisket i kommunen uten å være bundet til Aursunden. NVE vil støtte dette forslaget, men begrenser det til kr 150 000 pr år i det lovbestemmelsen ikke omfatter friluftsliv.

Når det gjelder vilt kan for så vidt hevdes det samme. Det kunne således være grunn til å redusere beløpet ytterligere til f.eks kr 100 000 pr år. Når det her ikke foreligger spesifikasjon fra DNs side over tilskuddet til fisk - respektive viltsiden - har man ikke foreslått ytterligere reduksjon.

En har tatt ut det som inneholdes i forslaget vedrørende forurensning og manøvreringsreglement idet en viser til eget vilkår i post 10 og kommentarene til manøvreringsreglementet nedenfor. Det er ellers foretatt en språklig korrigering ved å endre utbygging til regulering.

Når det gjelder forslagets I, c om opprettholdelse av fiskens vandringsmulighet i vassdraget har NVE tatt dette opp med Røros Elektrisitetsverk for så vidt angår oppgangsmulighet forbi Kuråsfossen kraftverk, jf. post 11.

Fornminner, post 9

Vilkåret er tatt med i sin vanlige form, jf. for øvrig merknaden til post 6.

Forurensning, post 10

Statens forurensningstilsyn har foreslått vilkår om plikt for regulanten til å bekoste undersøkelser av forurensningsforholdene i Glomma på strekningen Aursunden til Os. SFT mener videre at minstevannføring i Glomma ikke bør fastsettes før en har god nok dokumentasjon på tungmetallpåvirkningen fra Orva på lave vannføringer i Glomma.

Direktoratet for naturforvaltning har gitt uttrykk for et tilsvarende syn og konkluderer med at endelig manøvreringsreglement ikke bør fastsettes før det er avklart hvilken rolle reguleringen av Aursunden har for kritiske perioder/situasjoner i Glomma nedstrøms Orva.

Aursund Grunneierlags tekniske konsulent sivilingeniør Erik Ræstad hevder i en uttalelse av 31.08.92 til grunneierlaget at man ikke bør vente særlig utslag av undersøkelser i Orva på bestemmelsene i manøvreringsreglementet for Aursunden. Uttalelsen bygger på en minstevannføring på 8 m³/s - eventuelt bare naturlig avløp for ikke å underskride LRV i Aursunden.

NVE viser til kommentarene nedenfor til forslaget til manøvreringsreglement. I dette vilkår er således bare SFTs forslag om undersøkelser over forurensningsforholdene tatt med.

Erosjon, terksler mv, post 11

a. Distriktets krav om tiltak

I forbindelse med erosjonsskadene krever Aursund Grunneierlag og Røros kommune omfattende tiltak, prinsipalt fra konsesjonsmyndighetenes side og subsidiært av skjønnsretten.

Tiltakene som kreves er bl.a. strandforbygginger og elvekorreksjoner.

H.r.advokat Ødegaard har på vegne av Sjøvoldgårdene fremsatt krav om strandforbygginger og terskel i Brekkefjorden.

Når det gjelder orientering om hvilke strandpartier som er - og har vært - aktuelle for tiltak vises til vedlagte kart hvor disse steder er avmerket. NVEs planskisse av 01.12.1992 hvor særlig aktuelle steder er avmerket, følger også vedlagt.

b. Oversikt over erosjonsforholdene

Fra søknaden refereres:

«Rundt Aursunden består berggrunnen i hovedsak av omdannede kambrosilure (sedimentære) bergarter, fyllitter og kvartsrike glimmerskifre. Løsmassene består av bunnmorene og torvjord. I øst- og vestenden av sjøen finnes sand- og grusavsetninger.

------

Stort sett har dannelsen av ny strandlinje ved heving av sjøen 1,4 m over normal vannstand forløpt normalt på strekninger med morenegrunn. Erosjoner på strekninger med sandavsetninger er mer markert. Dette gjelder vesentlig innerst i Brekkefjorden og oppover Øvre Glomma.»

Før reguleringen ble satt i drift i 1924.

Erosjonsforholdene før regulering er beskrevet av dr. Holmsen i 1922, jfr. vedlegg til søknaden, hvor han bl.a. gir en oversikt over løsmasseforholdene i strandlinjen rundt Aursunden, beskrivelse av eksisterende raspartier (bl.a. sand-mælene i Øvre Glomma). Registreringene dokumenteres av fotografier. Han forutsier også utviklingen ved dannelsen av ny strandlinje, erosjonsutviklingen i partier med fin, ensgradert sand og tilbakegraving i bekke- og elveos.

Erosjonsforholdene etter reguleringens idriftssettelse

Som nevnt i søknaden har grunneierne og GLB engasjert dr.ing. Einar Tesaker som felles rådgiver i erosjonsspørsmål. Tesaker har registrert forholdene etter en befaring i 1985 og 1986 samt befart Aursunden 25.05, 07.06 og 08.06.1991. Etter de to første befaringene ble det skrevet en rapport i 1987: « Regulering av Aursunden. Sakkyndig utredning av erosjonsforholdene.»

Tesaker analyserer erosjonsårsakene og -skadene for befarte områder samt foreslår tiltak. Særlig går han inn på skader som skyldes ras og skred, noe som etter hans vurdering går inn under beskrivelsen: «utrasninger og utglidninger som forårsakes ved uttapningen» som skjønnet ikke behandlet etter idrifts-settelsen av reguleringen.

Fra kap. 9 «Sammendrag og konklusjoner» refereres fra avsnitt 9.2. «Utvikling av ny strandlinje etter reguleringen»:

«De påviste strandpartier er blitt inndelt i fem grupper som er nærmere beskrevet i kapittel 8. Hovedskillet går mellom strandpartier som har utviklet en tilnærmet stabil strandflate (kapittel 8.2 og 8.3) og partier med strandflate av overveiende fin sand som fortsatt kan vaskes bort av bølger og strøm (kapittel 8.4). Noen av de sistnevnte synes fortsatt å ha en langsom erosjonsutvikling. Det gjelder noen myrstrekninger og noen partier med høye sandmæler, f.eks. langs tangen ved Evavolden og på vestsiden av Sundodden. Sistnevnte parti blir nå forbygget.

Med noen få unntak, som er spesielt nevnt i kapittel 9.3, har erosjonsutviklingen langs Aursunden ikke vært mer omfattende etter reguleringen enn det som måtte forventes på forhånd ut fra terrengform og grunnforhold. Dette gjelder også de steder der det fortsatt pågår erosjon i mindre omfang. Elver og bekker som har skåret seg ned mot LRV har noen steder medført skader også på nærliggende strandpartier (kapittel 8.5). Videreutvikling av disse tilfeller er vanskelig å forutsi i detalj, men de som synes aktive er nå enten forbygget, eller forbygningstiltak er igangsatt.

Det er flere steder påpekt «utvasking» og forsumpingsskader på lavtliggende terreng. Vanligvis omfattes vel disse av en såkalt forsumpingssone ved erstatningsfastsettelser. Myr og dypt humusholdig terreng like over HRV kan synke en del sammen ved nedtappinger på grunn av sin egen vekt hver gang oppdriften forsvinner. På særlig flatt terreng nær forsumpingssonens grense kunne dette gi en større forsumpningssone på sikt enn en vurdering ut fra terrengkoten på skjønnstidspunktet vil gi. Der grunnen i reguleringssonen består av morene eller sand, vil slik setning bli ubetydelig.

Partier vest for Jamtbekken, omkring Søa og i Viken, der slik forsumping er påpekt, ligger alle så nær HRV og har så tynt humuslag over sandgrunn at slike setninger har hatt ubetydelig virkning på forsumpingssonens omfang.»

Fra avsnitt 9.3 refereres «Utrasninger og utglidninger»:

«Utglidninger og ras av vesentlig omfang er ikke påvist. Terrenget og grunnforholdene, så langt de er kjent, gir heller ikke grunnlag for å forvente slike hendinger.

Det er påvist en mindre utglidning i skråningen over HRV nedenfor hytte vest for Borgos. Foto 125 - 126. Dette må ha skjedd for noen tid siden, men vil muligens kunne gjenta seg om strandflaten fortsatt vaskes ut. Pågang av bølger er liten, og det er i tilfelle snakk om langsiktige virkninger. Erosjonsmælene ved Evavolden, Sundodden og Glomma er en del av naturlig strandutvikling, som har noe større omfang over HRV enn ellers langs sjøen, på grunn av terrengets form og lett eroderbare grunn. De mest utsatte stedene er eller blir nå forbygget.

Et påvist ras i en ravine ovenfor Gråbeinholmen skyldes ikke reguleringen.»

c. Utførte og planlagte forbygginger

Utførte forbyggingsarbeider er også omtalt i det foregående (s 97-98).

De fleste er etablert i Brekkefjorden hvor en kan finne de mest erosjonsutsatte områdene. Bl.a. ble det i perioden 1986 til 1988 utført forbygningsarbeider i Brekkefjorden ved Sundet og i Øvre Glomma.

Forventet tilbakegraving i elve- og bekkeutløp ble begrenset ved forbygningstiltak utført i 1920 og 30 årene. De senere år er det utført tildels store forbygningsarbeider både av NVE og GLB.

Vedrørende vegbruene over Mollinga og Øvre Glomma ble det i 1933 inngått minnelig overenskomst med Vegvesenet hvorved ethvert ansvar var opp- og avgjort.

Av de forbygningsplaner som NVE opprinnelig utarbeidet i 1920 og 30 årene og som GLB etterhvert utførte og siden har forsterket og supplert, ble sikring av Glommas utløp antatt å bli meget kostbar i forhold til «den lite verdifulle grunn som måtte rase ut». Enkelte grunneiere godtok erstatning en gang for alle ved minnelig ordning.

Representanter fra NVE's regionkontor i Trondheim befarte erosjonspåkjente områder samt besiktiget eksisterende forbygninger i Aursunden/Brekkefjorden 29.05.90. Det viste seg at eksisterende forbygninger var i relativt god forfatning, spesielt ved Sundet i Brekkefjorden.

d. Nødvendige fremtidige tiltak mot erosjon

NVEs regionkontor i Trondheim fikk utført en registrering og profilering av strendene langs Brekkefjorden. På grunnlag av disse arbeider samt befaringer høsten 1992, summerte NVE opp situasjonen i en planskisse, datert 01.12.92, inkl. grove kostnadsoverslag basert på pris pr m tidligere utført strandsikring, for forbygning av 5-6 parseller med total lengde 2.500 m. Planskissen beskriver områder med ulik grad av erosjonspåkjenning og økonomisk betydning. Det skilles mellom områder med aktiv erosjon og verdifulle områder på den ene siden og områder med svak erosjon og mindre verdifulle områder på den andre siden. Sonene med aktiv erosjon/verdifulle områder må etter NVE's mening sikres først.

Tesaker har i avsn. 9.4 «Videre tiltak og undersøkelser» i 1987-rapporten konkludert med følgende:

1. A.

   «Det gjenstår å avklare påstander om at de oppståtte skader i noen tilfelle har fått et omfang som går vesentlig ut over det som ble erstattet av skjønnet.

   En uklarhet med hensyn til høydegrunnlaget for nye og gamle kart er vel nå avklart, sml. kapittel 6.

   Videre viser terrenghelning og strandhøyder at de fleste strandstrekninger ikke kan ha mistet mer enn noen få meter innenfor opprinnelig HRV, noe skjønnet antas å ha forutsett.

   På noen steder med flatt terreng over HRV kan det ikke gis sikker konklusjon uten at følgende opplysninger kan skaffes til veie:

• -

  Strandlinjens beliggenhet før og umiddelbart etter reguleringen.

• -

  Vurdering av gitte erstatninger i forhold til neddemmet og senere erodert område, sammenlignet med vanlig erstatningspraksis på skjønnstidspunktet.

Det første er egentlig en landmålingsoppgave, men avhenger først og fremst av om fastmerker fra kartleggingen kan oppspores, da slike fastmerker er avmerket på de gamle kartene, men lot seg bare unntaksvis finne under befaringene.

Det andre er en juridisk oppgave.

1. B.

   Oppmåling av strandprofil mangler nesten helt. Det synes sent nå å sette i gang slike målinger, da de fleste strandpartiene neppe vil vise signifikante forandringer i løpet av de nærmeste 5 - 10 år.

   Dette bør ikke være til hinder for at slike profiler utsettes dersom det ellers er vanskelig å komme til enighet om risiko for videre erosjon. For å kunne ha noen verdi, må de merkes varig m.h.p. retning og basis, og følges opp regelmessig m.h.p. forandringer. Aktuelle steder kan være:

• -

  dyrket parti øst for Litj-Søa Foto 86

• -

  >bratt strand ved Naustvold Foto 57

• -

  strand ved Sakrisvolden Foto 61

1. C.

   Med de forbygginger som nå blir utført, synes behovet stort sett dekket. Forbygginger i bekkeutløp bør holdes under oppsyn for å hindre at bekken omgår forbygningen og starter nye nedskjæringer.»

e. Kommentarer til vilkåret

Erosjonsproblemene og krav om tiltak i denne forbindelse er et av hovedspørsmålene i denne sak. NVE har nøye gått gjennom de foreliggende fagrapporter og har utført egne befaringer over aktuelle partier av strandlinjen for nærmere orientering.

Det synes klart at man har hatt noe erosjon i og rundt Aursunden også før reguleringen. Imidlertid øket erosjonsskadene etter at reguleringen ble satt i drift, som det framgår av Holmsens og Tesakers rapporter. Særlig synes det som om områdene i Brekkefjorden er - og har vært - erosjonsutsatt. Vi er av den oppfatning at de fleste mest erosjonsutsatte områdene er forbygget pr. d.d. Imidlertid står noen utsatte områder igjen. De vesentligste av disse er omtalt i NVEs planskisse av 01.12.92. Ellers tar NVE til etterretning at Tesaker i konklusjonen, avsn. 9.4. pkt. C, i sin rapport uttaler at « Med de forbygginger som nå blir utført, synes behovet stort sett dekket. Forbygginger i bekkeutløp bør holdes under oppsyn for å hindre at bekken omgår forbygningen og starter nye nedskjæringer.»

GLB har gått med på å avholde nytt skjønn hvor det blir anledning til å få prøvet erstatningskrav som ikke vil være foreldet pr 05.04.1984. GLB har i sine kommentarer til uttalelsene gått inn for at tiltak generelt blir avgjort av skjønnet.

NVE vil imidlertid framholde at det tidligere omfattende samarbeidet mellom GLB og NVEs fagavdeling om erosjonssikringstiltak har gitt et meget godt kjennskap til forholdene rundt Aursunden. De aktuelle steder mht erosjonspåkjenninger er etter 70 års regulering kjent og etter fagrapportene å dømme er det i hovedsak oversiktlige forhold en har med å gjøre.

NVE finner det derfor mest hensiktsmessig at samarbeidet med GLB om disse spørsmål fortsetter og at avgjørelse om forbygnings- og erosjonshindrende tiltak tas ut av skjønnet og legges til Nærings- og energidepartementet.

Når det gjelder en nærmere presisering av tiltakenes omfang er det for det første viktig at regulanten pålegges å sikre områder som er utsatt for aktiv erosjon samt sikre økonomisk verdifulle områder. NVEs planskisse av 01.12.92 har gått noe nærmere inn på slike områder uten at den behandler spørsmålet uttømmende. Den må bearbeides videre og konsesjonsmyndighetene kan ikke betrakte den som bindende. Bekkeutløp må holdes under oppsyn for å hindre at bekken omgår forbygningen og starter nye nedskjæringer, som også påpekt i Tesakers rapport.

I NVE's innstilling vedr. fornyelse av reguleringskonsesjonen for Randsfjorden ble det lagt til grunn at strandsonene i Randsfjorden også uten regulering ville vært utsatt for erosjon. Derfor ble det anbefalt på et skjønnsmessig grunnlag at NVE betalte 1/4 av anleggskostnadene for allerede planlagte forbygningsarbeider i følge en foreliggende forbygningsplan.

Konsesjonæren er der anbefalt å måtte betale de resterende 3/4 av anleggskostnadene samt å koste vedlikehold etter samme andel. Vedlikeholdet for den gjenstående 1/4 ble anbefalt lagt bl.a. på kommunen.

Det er i dette spørsmålet paralleller mellom Randsfjordsaken og Aursundreguleringen. Begge er gamle beslutninger - hhv fra 1912 og 1921- og det ble i behandlingen av reguleringssøknadene ikke gitt bestemmelse om erosjonshindrende tiltak. De påfølgende erstatningsskjønn utsatte også i begge tilfeller spørsmålet om tiltak.

For Aursundreguleringens vedkommende har utviklingen av erosjon i strandkanten vært fulgt gjennom årene og tiltak iverksatt som nevnt. Det er imidlertid nødvendig å gjennomføre ytterligere tiltak nå. I hvilket omfang må planlegges nærmere. I den nevnte planskisse er det antydet arbeider til ca 3 mill kroner, løselig basert på meterpris for de seneste utførte strandsikringer. Når det gjelder omfanget av arbeidene peker vi på at fagrapportene om dette uttrykker at f.eks. ras/utglidninger av vesentlig omfang ikke er påvist og ventes heller ikke å inntreffe.

I uregulert tilstand hadde Aursunden over året jevnlig en vannstandsvariasjon på ca 1,5 m. Det må derfor antas at denne variasjon sammen med bølgeslag ville ha medført noe erosjon også uten reguleringen. Sammenlignet med Randsfjordsaken bør dette være grunnlaget for fortsatt bidrag til tiltak ved Aursunden fra statens side. Det er vår vurdering at staten ikke bør binde seg til bidrag i fremtiden. Bidraget begrenses ved denne anledning til de arbeider som finnes nødvendig å gjennomføre nå, bestemt av NOE. Staten avslutter også med dette sitt ansvar for statsreguleringen av Aursunden. Statens bidrag anbefales nå redusert til 1/4 dvs GLB pålegges 3/4 av kostnadene samt hele det framtidige vedlikehold. For eventuelle tiltak i Øvre Glomma anbefales samme fordeling som i avtalen om pågående tiltak, det vil si 1/10 på staten og 9/10 på GLB nedenfor Djupa bro og 2/3 respektive 1/3 på staten og GLB ovenfor nevnte bro.

Tiltakene bør gjennomføres uten forsinkelse. Det vil derfor være nødvendig at NVE i dette tilfelle får bevilget de nødvendige beløp i tillegg til ordinære årlige bevilgninger for å sikre en fortløpende gjennomføring av arbeidene.

Vi vil foreslå at arbeidene gjennomføres under ledelse og nærmere bestemmelse av NVE og innen en tidsfrist på 5 år.

Inngåtte avtaler mellom GLB og NVE om erosjonssikring ved Aursunden og mot Glomma i Brekkenområdet opprettholdes.

Vi viser for øvrig til vurderingene i forbindelse med tilrådingen om å heve LRV med 0,5 m.

Når det ellers gjelder den generelle del av vilkåret om terskelbygging, biotopjusterende tiltak, ytterligere framtidige ersjonssikringstiltak, tenkes det bl.a. på tørrleggingen av Glomma på strekningen ned til utløpet av Kuråsfossen kraftverk.

Saken er tatt opp med Røros Elektrisitetsverk og GLB både skriftlig og i møte i forbindelse med befaringen 25.05.94.

Elektrisitetsverket har i brev av 25.05.94 gått sterkt i mot å samtykke til slipping av en minstevannføring fra inntaksdammen. Brevet er sitert foran og gir bl.a. uttrykk for at et for stort økonomisk tap kan bli følgene av vannslippet. Det uttrykkes overraskelse over at NVE har brakt spørsmålet på bane samtidig som det legges stor vekt på at spørsmål om minstevannføring på utbyggingsstrekningen ikke var berørt da Røros Elektrisitetsverk fikk sin ervervskonsesjon gjort gjeldende på ubegrenset tid den 30.08.1991. Røros kommunes interesse i et slikt miljøtiltak hevder elektrisitetsverket at NVE har overdrevet.

Det var vesentlig to grunner til at NVE tok opp dette spørsmål. For det første gjaldt det en elvestrekning på ca 2500 m som kuttet forbindelsen mellom Aursunden og en meget god fiskestrekning i Glomma. Hovedutvalget for natur- og miljøvern i Røros kommune påpeker at det her ligger en betydelig reduksjon i opplevelseskvaliteten, at de aller beste fiskeplasser tidligere fantes her og at det ville være viktig med minstevannføring og/eller terskelbygging som mottiltak. Landbruksnemnda i kommunen hevder likeledes at øverste del av Glomma lider under liten eller ingen sommervannføring og mener det vil være av vesentlig betydning for fisket om en fikk innført en minstevannføring på denne strekningen. Røros kommune har vært meget miljøbevisst i sin uttalelse i Aursundsaken. Denne omfatter naturligvis mange andre forhold. Når imidlertid kommunen i sitt vedtak slutter seg helt og fullt til de nevnte uttalelser samt også til bl.a. Øvre Glomma fiskeforening som har som hovedkrav at det sikres jevn minstevannføring på utbyggingsstrekningen for Kuråsfossen kraftverk, mente NVE det bare var å ta kommune og andre interesserte på alvor når vi tok opp spørsmålet. Det bemerkes at det ikke er vanlig å behandle slike spørsmål i behandling av en søknad om endring av konsesjonstiden for en ervervskonsesjon.

Den andre grunnen for å ta opp spørsmålet var av noe prinsippiell art. Ny reguleringskonsesjon gjelder et betydelig driftsgrunnlag for alle kraftverk nedenfor i et vassdrag. For Kuråsfossen kraftverk er ny reguleringskonsesjon av avgjørende betydning. Dette forhold sett på bakgrunn av en forlengst nedskrevet kraftutbygging gjør at innvendingen om ulønnsom drift ved avgivelse av noe vann til utbyggingsstrekningen ikke kan tillegges vesentlig betydning. I hvilken grad man kan gi pålegg til et kraftverk om forbislipping av en minstevannføring ved meddelelse av ny konsesjon var her et aktuelt spørsmål.

NVE er klar over at Røros Elektrisitetsverk ved kronprinsreg. res. av 02.12.1955 fikk tillatelse etter vassdragslovens §§ 104-106 til å bygge inntaksdammen for kraftverket uten avgivelse av minstevannføring til utbyggingsstrekningen. Forutsetningen for et vannslipp må være at dette vil gi en positiv virkning også for Aursunden ved at fisk fra Glomma kan vandre opp i Aursunden og bedre fiskeforholdene der. Eller med andre ord at det består en sammenheng mellom tiltak og regulering.

I dette tilfelle er det vanskelig å si noe sikkert om hvor stor denne virkning vil være. Med den sterke stamme av sik som er i Aursunden er det tvilsomt om f.eks. ørret har noen nevneverdig utviklingsmulighet i sjøen. Etter at vi har befart hele utbyggingsstrekningen finner vi at det gamle elveløpet som er bredt og steinete ville kreve relativt meget vann for å gi virkning både estetisk og for eventuell fiskevandring opp i Aursunden. Overfor Røros Elektrisitetsverk antydet vi i vårt brev av 22.03.1994 følgende grunnlag for et samarbeide om vannslippingen:

«Dersom NVE i samarbeide med DN og Røros elektrisitetsverk finner det hensiktsmessig kan en for en prøveperiode på 5 år slippe inntil 2,4 m³/s (alminnelig lavvannføring) gjennom inntaksdammen for Kuråsfossen kraftstasjon. Dersom vannslippet fra inntaksdammen fører til vesentlige isproblemer i vassdraget reduseres vannslippet. Etter 5 år tas spørsmålet om vannslippingen opp til ny vurdering.»

Et vannslipp på 2,4 m³/s ville gi et krafttap på ca 6 GWh/år eller ca 10 % av kraftproduksjonen i Kuråsfossen kraftverk. Mindre vannslipp gir tilsvarende mindre krafttap.

Inntaksdammen har ikke fisketrapp og denne måtte i tilfelle bygges.

Røros kommune har i brev av 09.06.1994 påpekt at dette spørsmål ikke må forsinke reguleringssaken. Det må i tilfelle bli en egen sak senere som kommunen behandler under «særlig hensyntagen til de relativt store konsekvenser dette vil ha for det lokale E-verk, som kommunen eier 67 % av. Dette må da veies opp mot betydningen av forbedret fiske, forbedret naturkvalitet o.a.»

NVE antar at det ikke formelt kan stilles krav om minstevannføring, men mener at kostnader til forsøk og tiltak med henblikk på miljøtiltak og da særlig til fremme av fisket på strekningen fra Aursunden til utløpet av kraftverket, kan tas av fondsmidler som fastsettes i konsesjonen for Aursunden. Krafttapet kan det ikke være aktuelt å kompensere for.

NVEs konklusjon er at vi undersøker muligheten for å få istand et samarbeide med Røros Elektrisitetsverk/Røros kommune som skissert ovenfor når ny konsesjon foreligger.

Vi forutsetter at aktuelle tiltak i henhold til den generelle del av dette vilkår utføres i samarbeide med Direktoratet for naturforvaltning. Bestemmelse om flykartlegging ved HRV, etablering av referansebolter og oppmudring forutsettes avgjort av erstatningsskjønnet.

Manøvreringsreglement, post 12

Det er tatt inn de generelle bestemmelser bl.a. om adgang til å endre reglementet dersom uventede skader på allmenne interesser skulle oppstå. Det er videre foreslått en tvangsmulkt på kr 1 000 for manøvrering i strid med reglementet. Det vises for øvrig til kommentarene under utkastet til manøvreringsreglement.

Konsesjonskraft, post 15

Vilkåret er tatt med i samsvar med vanlig utforming, jfr. forøvrig reguleringslovens § 12 nr 15.

Kontroll med overholdelse av vilkårene, post 16

Aursund Grunneierlag har i sin kommentar til DNs utkast til vilkår forutsatt at konsesjonæren ved ikke å innfri kravene i vilkåret blir «møtt med sanksjoner og erstatningsansvar».

Det oppstilte vilkår inneholder krav om at konsesjonæren underlegges bestemmelser som til enhver tid måtte bli truffet av Nærings- og energidepartementet til kontroll med overholdelse av konsesjonsvilkårene. For overtredelse av vilkårene påløper en tvangsmulkt på kr 1 000 pr dag eller kr 5 000 for hver overtredelse dersom annen straff ikke er fastsatt for det aktuelle tilfelle.

Manøvreringsreglement

Historikk

Manøvreringsreglementet for Aursunden har vært gjenstand for flere endringer - og vurdering om endring - i løpet av reguleringstiden. Hovedproblemet har vært vintertappingen pga. isproblemer i øvre del av Glomma som omtalt på s 100. Så lenge fløtning pågikk var det også betydelige bestemmelser i reglementet som tilgodeså denne. Disse er nå tatt ut i det foreliggende forslag med forbehold om å gjeninnføre dem dersom det på ny blir aktuelt med fløtning.

Til dette vil NVE bemerke at den foreslåtte konsesjon bygger på at det ikke avgis fløtningsvann. Skulle dette aktualisere seg senere i det samme omfang som tidligere vil det ha så vidt stor betydning bl.a. for fyllingen av Aursunden og sammenhørende interesser med dette, at det vil måtte kreves ny behandling av manøvreringsreglementet.

Det opprinnelige reglement av 13.05.1921 inneholdt som nevnt vidtgående bestemmelser om avgivelse av fløtningsvann. Når det gjaldt bestemmelsen om tapping i lavvannsperioden som har hatt vesentlig betydning for senere endringer, fastsatte denne 8 m³/s inntil lavvannsperioden inntrådte nedenfor Vorma stigende til minst 13 m³/s etter 15. november. Denne vannføring skulle holdes så lenge lavvannsperioden varte nedenfor Vorma, men ikke ut over 15. april. Overgangen fra 8 m³/s til større vannføring måtte bl.a. skje med hensyn tatt til isforholdene i vassdraget. De nevnte 8 m³/s var en gjennomgående lavvannføring i året når andre hensyn ikke tilsa en større vannføring. Midlere avløp fra Aursunden i månedene november-april ligger på ca 6 m³/s. Tillatt laveste vannstand i Aursunden var satt til kote 684,30 pr 15. april med adgang til ytterligere nedtapping til kote 684,10 før vårflommens inntreden. Man kan ikke se at det er gitt noen spesiell begrunnelse for denne bestemmelse som er videreført også i det forslag som er framlagt nå. I og med at NVEs anbefaling går ut på å heve LRV med 0,5 m vil ikke reguleringen i framtiden omfatte det nevnte område og en ser ikke grunn til å ta med dette forbehold nå.

Etter at ekspropriasjonsskjønnet var avholdt ble reglementet endret fra og med 17.09.1925 overensstemmende med skjønnsforutsetningene. På bakgrunn av store isganger i Glomma i 1926 og 1927 ble reglementet endret ved kgl.res. 04.12.1931, som også er formelt gjeldende reglement idag. Isgangene inntraff i særlig grad i Stor-Elvdal. Reglementsendringen gikk ut på at vannslippingen skulle begrenses til uregulert avløp inntil isleggingen i det vesentlige hadde stabilisert seg før den større tapping - minst 13 m³/s - kunne tillates. Videre ble det oppstilt en skjønnsforutsetning om at vannføringen under vintertappingen ikke skulle økes mer enn 0,5-1,0 m³/s pr døgn opp til maksimum tapping 35 m³/s om vinteren.

Ved kgl.res. 14.11.1952 ble reglementet endret for lavvannsperioden 1952-53 slik at det i isleggingstiden ble tillatt sluppet 9 m³/s selv om naturlig lavvannføring ble overskredet.

Veg kgl.res. 10.04.1953 ble samme minstevannføring tillatt økt til 10 m³/s gjeldende for 1953-54.

Ved praktisering av vintertapping i årene etter er gjenomgående 10 m³/s lagt til grunn som minstevannføring. Aursund Grunneierlag framholder at det har vært kjørt med forsøksvise manøvreringsendringer som ikke kan ha vært lovlig hjemlet. NVE benekter ikke at praksis her ikke samsvarer med reglementet av 1931. Man peker imidlertid på at tilleggsskjønnet av 1970 for Glomma i Røros, Tolga og Os kommuner har som alminnelig skjønnsforutsetning bl.a. at Aursunden blir manøvrert i henhold til endret tappemåte som fastsatt ved kgl.res. 10.04.1953 for så vidt angår dette år og senere år. Tappeøkningen kan ikke sees å ha noen praktisk betydning for grunneierne ved Aursunden. Andre innvendinger er ikke mottatt i denne forbindelse.

Da Rendalen kraftverk ble satt i drift i 1971 ble betydelige endringer i vintertappingen vurdert og omsøkt. Dette var begrunnet med at isproblemene i Stor-Elvdal ble radikalt forbedret gjennom utbyggingen samtidig som behovet for produksjon i Rendalen kraftverk tilsa en tapping i det vesentlige med hensyn på dette kraftverk.

I innstillingen fra NVE av 24.02.1971 ble det bl.a. foreslått at tappingen skulle foregå etter behovet i K/L Opplandskraft kraftverker, men man beholdt en begrensning av tappingen til naturlig avløp under isleggingsperioden på strekningen Røros-Høyegga når det ble ansett av vesentlig betydning for å begrense isulempene.

GLB gikk sterkt imot denne begrensning og før NVE avga sin innstilling av 02.04.1974 var det i vintersesongene 1971/72 og 1972/73 foretatt prøvetappinger med ca 20 m³/s i isleggingstiden. Dette gikk i det store og hele bra, men skadelige oppstuvinger oppsto som medførte erstatningsoppgjør.

I det reglementsforslag som fulgte innstillingen gikk man inn for en begrensning av lavvannføringen i isleggingstiden til 20 m³/s samtidig som maksimal magasintapping gjennom sesongen skulle søkes begrenset til 25 m³/s. En mindre maksimal tapping enn 35 m³/s var ønsket den gang og er også ønsket av Aursund Grunneierlag i dag. En saktere senking av Aursunden hevdes å minske erosjonsrisikoen.

Når det gjelder spørsmålet om tapping av magasinet ved innledningen til vinterforhold har NVE således foretatt en omfattende vurdering av dette i løpet av konsesjonstiden.

Vurdering av någjeldende søknad

Med hensyn til begrensning av vannføringen i isleggingsperioden søkes denne fastsatt til 13 m³/s når dette ansees av vesentlig betydning for å stabilisere isforholdene.

Økningen i tappingen deretter søkes fastsatt til inntil 1 m³/s pr døgn og maksimal vintertapping settes til 35 m³/s.

Aursund Grunneierlag mener 8 m³/s bør fastsettes som begrensning av tappingen under isleggingsperioden. Det pekes herunder på at en økning fra 8 til 13 m³/s er vesentlig og at dette må legges til grunn og ikke en mindre økning fra 10 til 13 m³/s da utgangsvannføringen i dette tilfellet ikke er formelt hjemlet i gjeldende reglement.

NVE legger her til grunn de faktiske erfaringer som foreligger fra den gjennomløpte konsesjonsperiode. Med bakgrunn i disse erfaringer uttaler vår Hydrologisk avdeling nå at en tapping på inntil 13 m³/s inntil isforholdene har stabilisert seg ikke vil medføre vesentlige endringer i disse forhold. Det er en fordel med isstabilisering på høyest mulig vannføring når en venter økning i denne senere.

Vi kan for øvrig ikke se at forholdet berører grunneierlaget i nevneverdig grad. Vedrørende nedtappingshastigheten og påstått sammhengende økt erosjonsrisiko i magasinet vises til vurderingene i det foregående om erosjon og tiltak i den forbindelse. I den grad en kan øke magasintappingen tidlig i tappesesongen vil den senere maksimaltappingen kunne bli redusert. Det er imidlertid ikke grunnlag for å endre gjeldende maksimum på 35 m³/s med den usikkerhet som ligger i en tidlig oppnåelig uttapping. En tapping av 13 m³/s i isleggingstiden vil være en endret tappepraksis etter gjeldende reglement. I mangel av minnelige ordninger vil dette også utløse tilleggsskjønn i forhold til 1970-skjønnet.

Distriktets krav om opprettelse av - og delaktighet i - et driftsråd har sannsynligvis sin grunn i virkningene ved vintertappingen. Fylkesmannen i Hedmark nevner direkte disse forhold. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har ikke nærmere begrunnet dette. Det samme kan sies om elvekommunene. Aursund Grunneierlag viser til siv.ing. Erik Ræstads uttalelse som her viser til flere eksempler på medinnflytelse av særlige interessenter på manøvreringen. GLB går imot opprettelse av driftsråd og begrunner dette med omfattende erfaring etter 70 års drift med tre manøvreringsreglementer og omfattende prøvetappinger i 70-årene. Det anføres også at vassdraget vinterstid er meget vanskelig å manøvrere som gjør at beslutninger må tas på meget kort tid.

NVE er i det alt vesentlige enig i GLBs syn. Det dreier seg forøvrig vedrørende vintertappingen om avveininger som i hovedsak forutsetter sakkyndighet om is- og klimaforhold. Når det gjelder den miljømessige side har GLB lagt fram fyllingsforløp av Aursunden som viser rask fylling og relativt stabile vannstandsforhold gjennom sommeren. Det ligger inne i dette forutsetninger i søknaden som sikrer en minst mulig skjemmende regulering.

NVE er derfor kommet til at reguleringsvirkningene av det reglement som foreslås i det alt vesentlige er kjent og finner derfor ikke grunn til å anbefale opprettet driftsråd eller annen medinnflytelse i manøvreringen. Av samme grunn finner man heller ikke grunn til å foreslå en begrenset gyldighetstid slik det også er foreslått i distriktsuttalelsene. Man viser til den generelle bestemmelse om å endre reglementet dersom uventede skader på almene interesser skulle oppstå.

Høydereferanser

Naturlig lavvannstand tilsvarer midlere vannstand i april for årene 1903-22 angitt i GLBs brev av 22.11.1993 til NVE.

Den tidligere bortsprengte referansebolt B er tilknyttet samme høydesystem som en rekke andre bolter (A-E) i nærheten. En av disse - betegnet bolt D - er innmålt i Statens Kartverks høydesystem (NN 1954) og har høyden 691,27 i dette system.

Differensen mellom høyden på bolt D gitt i «reguleringens høydesystem» og SK-høydesystemet er + 1,097 m avrundet til + 1,10 m. Disse nye målinger er framlagt av brukseierforeningen i brev til NVE av 16.07.1993 og beliggenheten av bolt D er beskrevet der som beliggende ca 100 m ovenfor dammen på høyre side sett medstrøms.

Om flere referansebolter med sammenhørende magasinvannmerke skal opprettes overlates til vår Hydrologisk avdeling å avgjøre. Konsesjonsmessig er høydene referert til magasinområdet ved dammen slik at denne høyde ikke influeres av mulig falltap mellom magasin og dam.

Minstevannføring

Aursund Grunneierlag vil at 8 m³/s kategorisk skal fastsettes som minstevannføring fra magasinet og at tappingen skal begrenses til naturlig avløp for ikke å underskride LRV.

NVE opprettholder tidligere praksis mht den gjennomgående årlige minstevannføring på 8 m³/s begrenset til naturlig tilløp ved vannstander under LRV + 0,35 m, det vil si kote 686,05. Underskridelse kan også skje dersom begrensningen som følge av oppståtte isvanskeligheter krever det. Økningen opp til maksimal vintertapping anbefaler NVE satt til mellom 0,5 og 1,0 m³/s pr døgn i samsvar med avgitt erklæring ved de avholdte vassdragsskjønn.

Som det framgår av det foranstående bestemmes minstevannføringen av vesentlige skadeforhold nedenfor i vassdraget under vintertapping ved siden av at en rask fylling av Aursunden også er ønskelig av estetiske hensyn. NVE finner derfor ikke grunn til å la forurensningen fra gruveavsig gjennom Orva være avgjørende ved å åpne for en endring av denne bestemmelse senere slik SFT ønsker.

Manøvrering under flom

Aursund Grunneierlag har lagt stor vekt på dette punkt. Det kreves et flomdempingsmagasin på 10 cm umiddelbart under HRV og at dette magasin ikke fylles før 15. september.

Alvdal kommune krever et flomdempingsmagasin på 0,5 m som fylles etter 15. august.

GLB har ikke framsatt vesentlige innvendinger mot grunneierlagets forslag, men mener at dette magasin ikke vil bli fylt i ett av fire år og at et midlere energitap kan anslås til 1 GWh/år. GLB foreslår en spesiell tappeinstruks gjeldende for de øverste 30 cm av magasinet.

NVE forstår at grunneierlaget legger betydelig vekt på flomavledningen. Vi vil imidlertid framholde at det opprinnelige hensynet til demping av flom i nedre del av Glomma ikke er avgjørende ved behandlingen av ny konsesjon for Aursunden. Magasinet kommer ikke i annen stilling enn de øvrige magasiner som er konsedert siden 1921, jfr s. 92. Flomavledningen fra Øyeren er også i helt vesentlig grad forbedret i de senere år.

NVE tilrår at grunneierlagets krav om 0,10 m flomdempingsmagasin imøtekommes. Dette kan ikke fylles permanent før 15. september.

For øvrig har GLB tatt opp i sitt reglementsforslag av 16.04.1991 i noe bearbeidet form den tidligere instruks for manøvrering under flom.

GLBs reglementsforslag til tapping under flom - eller under utsikter til flom - forutsetter NVE praktisert på følgende måte:

Etter fyllingskurven ligger vannstanden gjennom sommeren og høsten 0,20 - 0,40 m under HRV. Naturlig vannstand før regulering ligger f.eks i august-september ca 1 m lavere. Ved begynnende flom under disse forhold etterstrebes det å forhindre at flomstigningen i magasinet blir ugunstigere enn under uregulerte forhold. Det tappes derfor såvidt praktisk mulig tilsiget inntil en samtidig utført rekonstruksjon av naturlige vannstander viser at Aursunden uregulert ville ha nådd magasinvannstanden. Deretter tappes etter naturlig avløpskurve.

Flomforholdene ved Aursunden blir da både i tid og varighet som før reguleringen. Imidlertid vil flomvannføringen i elva nedenfor magasinet bli økt i begynnelsen når tilsiget tappes da selvreguleringen i sjøen er opphevet. Etter vannføringskurven vil en vannstand i sjøen på HRV - 0,30 m gi en vannføring på 100 m³/s som tilsvarer en midlere flom. Dette bør være den maksimale tapping i «venteperioden». Ved tilsig over dette må det tappes etter den naturlige avløpskurve. Når full lukeåpning nås ved 315 m³/s som tilsvarer noe over 1000-årsflommen, vil flomløpet gi noe mindre avløp enn naturlig fra Aursunden. På fallende flom følges avløpskurven ned til HRV - 0,10 m, det vil si til nedre grense for flomdempingsmagasinet.

NVE går ut fra at GLB har gode kriterier som gir grunnlag for beregning av tilsiget til Aursunden. Det er bl.a. avløpsregistreringer fra Rien som sammen med andre registreringer i øvre del av Glomma vil gi nødvendige data. Vi går ut fra at GLB på historiske data kan foreta simulering av flomavledning fra Aursunden i samsvar med våre forutsetninger slik at den praktiske manøvrering i de enkelte tilfeller blir mest mulig automatisert.

Etter NVEs syn vil en flomtapping som begynner «ved begynnende» flom gi en god sikkerhet for en forsvarlig flomavledning.

Alvdal kommunes krav om flomdempingsmagasin kan ikke anbefales. Det bringer for stor usikkerhet inn i magasinverdien, jfr GLBs merknader ovenfor om verdireduksjon av flomdempingsmagasin.

Ved fare for skadeflom går vi ut fra at regulanten føler ansvar for å gi varsler etter behov.

For øvrig er de vanlige vilkår tatt med om protokollering av manøvreringene, adgang til endring av reglementet ved uforutsette allmenne skader og teknisk god stand på anlegget.

Øvrige merknader

Grunneierlaget har stilt krav om tiltak mot sandflukt i form av etablering av lebeltevegetasjon, kontrollbolter for kontroll av framtidig erosjon, flykartlegging av nåværende sjøareal, oppmudring av visse områder i sjøen for oppfylling av landområder, beskyttelse av vegetasjon på Aursundstranden, fasiliteter ved badeplasser og lette av båtdrag.

NVE henviser disse spørsmål til behandling ved skjønnsretten. Under enhver omstendighet vil det være tiltak som er aktuelle å bekoste i hht. de næringsfondsmidler som NVE har foreslått reservert for Aursunden. Det samme gjelder eventuelt bidrag til produksjon av informasjonsmateriell for å legge til rette for bygdeturisme og andre tilretteleggingsprosjekter for å stimulere til slik utvikling noe som også er et krav fra grunneierlagets side.

Eventuelle tiltak som skjønnsretten måtte pålegge ved Molinga bru, bør avklares med vernemyndighetene pga Molinga naturreservat.

Os kommune krever utsetting av stedegne stammer av ørret og eventuelt harr fra lokalt settefiskanlegg som er under etablering i Tufsingdalen.

NVE henviser avgjørelsen om dette til DN.

Sjøvoldgårdene er i følge uttalelsene bl.a. påført fordyret vannforsyning og ferdselsproblemer. Spørsmålene henvises til behandling ved skjønnsretten.

Sakens dokumenter følger vedlagt. Behandlet i NVEs råd i møter 15.02. og 28.06.1994. Rådet sluttet seg enstemmig til anbefalingen fra NVEs administrasjon.

Utkast til manøvreringsreglement for regulering av Aursunden.

1.

Høydene refererer seg til bolt D angitt på tegning med betegnelsen V^DD nr 3237 fra januar 1921 med høyde 691,27 m i Statens Kartverks (SK) høydesystem (NN 1954). Bolten har betegnelsen H26N107 i SK-systemet.

2.

Vannføringen fra Aursunden skal ikke være mindre enn 8 m³/s med mindre hensynet til stabilisering av isforholdene som omhandlet i neste ledd og hensynet til å ikke underskride LRV kote 685,70, krever det. I magasinområdet mellom kotene 686,05 og 685,70 kan tappingen i sistnevnte tilfelle begrenses til naturlig tilløp.

I isleggingstiden på strekningen Aursunden-Høyegga er tappingen begrenset til maksimum 13 m³/s inntil isforholdene har stabilisert seg. Økningen opp til maksimal vintertapping på 35 m³/s skal ikke være mer enn 0,5 - 1,0 m³/s pr døgn.

Foran og under flom skal manøvreringen skje etter følgende retningslinjer:

Magasinet mellom kotene 691,00 og 691,10 skal fungere som flomdempingsmagasin og skal ikke fylles for vintertapping før 15. september.

Ved begynnende flom skal dammens flomluker manøvreres slik at avløpet ikke overstiger tilsiget. Når vannstanden under stigende flom går over kote 690,80 - eller forøvrig når vannstanden ligger over denne grense og det ut fra hydrologiske og/eller meteorologiske prognoser er grunn til å anta at HRV vil bli overskredet - skal tapping foregå i henhold til naturlig avløpskurve inntil alle flomluker er åpne og full avledningskapasitet er nådd ved ca 315 m³/s. Samme avløpskurve følges ved synkende flom så lenge vannstanden i sjøen er over kote 691,00.

For øvrig kan tappingen skje etter brukseierforeningens behov.

3.

Det skal påses at flomløp og tappeløp ikke hindres av is eller lignende samt at reguleringsanlegget til enhver tid er i god stand. Det føres protokoll over manøvreringen og avleste vannstander samt observeres og noteres om det forlanges: Nedbørmengder, temperatur, snedybder mv. Norges vassdrags- og energiverk kan forlange å få tilsendt utskrift av protokollen som regulanten plikter å oppbevare for hele reguleringstiden.

4.

Viser det seg at slipping etter dette reglement medfører skadelige virkninger av omfang for almene interesser, kan Kongen uten erstatning til konsesjonæren, men med plikt for denne til å erstatte mulige skadevirkninger overfor tredjemann, fastsette de endringer i reglementet som finnes nødvendige.

Utkast til vilkår for tillatelse for Glommens og Laagens Brukseierforening til regulering av Aursunden

1.

(Konsesjonstid)

Konsesjonen gis på ubegrenset tid regnet fra 13. mai 1986.

Vilkårene for konsesjonen kan tas opp til alminnelig revisjon etter 30 år. Hvis vilkårene blir revidert, har konsesjonæren adgang til å frasi seg konsesjon innen 3 måneder etter at han har fått underretning om de reviderte vilkår, jfr. vassdragsreguleringslovens § 10, post 3, 1. ledd.

Konsesjonen kan ikke overdras.

Det utførte reguleringsanlegg eller andeler i det kan ikke avhendes, pantsettes eller gjøres til gjen-stand for arrest eller utlegg uten i forbindelse med vannfall i samme vassdrag nedenfor anleggene.

Anleggene må ikke nedlegges uten statsmyndighetenes samtykke.

2.

(Konsesjonsavgifter og næringsfond)

For den øking av vannkraften som innvinnes ved reguleringen for eiere av vannfall eller bruk i vassdraget skal disse betale følgende årlige avgifter: Til statens konsesjonsavgiftsfond kr 6 pr. nat.hk. Til konsesjonsavgiftsfondet i de fylkes-, herreds- og bykommuner som Kongen bestemmer kr 18 pr. nat.hk.

Fastsettelsen av avgiftene tas opp til ny vurdering etter tidsintervaller som loven til enhver tid bestemmer.

Økingen av vannkraften skal beregnes på grunn-lag av den øking av vannføringen som reguleringen antas å ville medføre utover den vann-føring som har kunnet påregnes år om annet i 350 dager av året.

Ved beregningen av økingen forutsettes det at magasinet utnyttes på en sådan måte at vannføringen i lavvannsperioden blir så jevn som mulig. Hva som i hvert enkelt tilfelle skal regnes som innvunnet øking av vannkraften avgjøres med bindende virkning av Nærings- og energidepartementet.

Plikten til å betale avgiftene inntrer etter hvert som den innvunne vannkraft tas i bruk. Avgiften har samme pantesikkerhet som skatter på fast eiendom og kan inndrives på samme måte som disse.

Etter forfall påløper rente som fastsatt i medhold av lov av 17. desember 1976 nr 100 om renter ved forsinket betaling m.m. § 3, første ledd.

Når konsesjon er gitt, plikter konsesjonæren å innbetale i alt 16 millioner kr som avsettes til et næringsfond. Næringsfondet fordeles slik:

Konsesjonsavgiftsmidler og næringsfond danner ett og samme fond som etter nærmere bestemmelse av kommunestyret skal anvendes til fremme av næringslivet i kommunen.

Vedtekter for fondet skal godkjennes av fylkesmannen.

3.

(Engangsavgift for staten)

For den kraftøkning som er omhandlet i post 2 skal konsesjonæren betale en godtgjørelse en gang for alle til staten av kr. 2 pr. nat.hk.

Godtgjørelsen betales etter hvert som den inn-vunne vasskraften tas i bruk. Avgiften har samme pantesikkerhet som skatter på fast eiendom og kan inndrives på samme måte som disse. Etter forfall svares rente som fastsatt i medhold av lov av 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. § 3, første ledd.

4.

(Kontroll med betaling av avgift m.v.)

Nærmere bestemmelse om betaling av avgifter etter post 2 og 3 samt kontroll med vannforbruket og avgivelse av kraft, jf post 15 kan med bindende virkning fastsettes av Nærings- og energidepartementet.

5.

(Erstatning til etterlatte)

Hvis noen av arbeiderne eller funksjonærene omkommer ved arbeidsulykke i anleggstiden for et anleggsarbeid tilknyttet reguleringen, kan konsesjonæren etter nærmere bestemmelse av Nærings- og energidepartementet pålegges å sikre eventuelle etterlatte en øyeblikkelig erstatning.

6.

(Konsesjonærens ansvar ved anlegg/drift m.v.)

Konsesjonæren plikter å påse at han selv, hans kontraktører og andre som har med ev. anleggsarbeid tilknyttet reguleringen å gjøre, unngår ødeleggelse av naturforekomster, landskapsområder, fornminner m.v., når dette er ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner eller på grunn av områdenes naturskjønnhet eller egenart. Dersom slike ødeleggelser ikke kan unngås, skal naturvernmyndighetene underrettes.

7.

(Godkjenning av planer, landskapsmessige forhold, tilsyn m.v.)

Eksisterende reguleringsanlegg skal til enhver tid holdes i fullt driftsmessig stand.

Reguleringen og reguleringsanlegget er underlagt NVE's tekniske tilsyn samt godkjenning for så vidt angår landskapsmessige forhold. NVE kan i denne forbindelse gi de pålegg som finnes nødvendig, gjennomføre eventuelle manglende tiltak sett i forhold til tiltak av denne art som er vanlige ved nye reguleringer.

Utgiftene som er forbundet med dette dekkes avkonsesjonæren.

8.

(Naturforvaltning)

I

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelseav Direktoratet for naturforvaltning (DN)

1. A.

   å sørge for at forholdene i Aursunden og øvre del av Glomma er slik at de stedegne fiskestammene i størst mulig grad opprettholder naturlig reproduksjon og produksjon og at de naturlige livsbetingelsene for fisk og øvrige naturlig forekommende plante- og dyrepopulasjoner forringes minst mulig,

2. B.

   å kompensere for skader på den naturlige rekruttering av fiskestammene ved tiltak,

3. C.

   å sørge for at fiskens vandringsmuligheter i vassdraget opprettholdes og at inntak og utløp utformes slik at tap av fisk reduseres,

4. D.

   å sørge for at fiskemulighetene i størst mulig grad opprettholdes.

II

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Direktoratet for naturforvaltning (DN) å sørge for at forholdene for plante- og dyrelivet i området som direkte eller indirekte berøres av reguleringen forringes minst mulig og om nødvendig utføre kompenserende tiltak.

III

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Direktoratet for naturforvaltning (DN) å sørge for at friluftslivets bruks- og opplevelsesverdier i området som berøres direkte eller indirekte av reguleringen tas vare på i størst mulig grad. Om nødvendig må det utføres kompenserende tiltak og tilretteleggingstiltak.

IV

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Direktoratet for naturforvaltning (DN) å bekoste naturvitenskapelige undersøkelser samt friluftslivsundersøkelser i de områdene som berøres av reguleringen. Dette kan være arkiveringsundersøkelser, langtidsundersøkelser og/eller etterundersøkelser. Konsesjonæren kan også tilpliktes å delta i fellesfinansiering av større undersøkelser som omfatter områdene som direkte eller indirekte berøres av reguleringen.

V

Fra og med det år konsesjon er gitt, plikter konsesjonæren å innbetale et årlig beløp til Røros kommune på kr 150.000,- til opphjelp av fisk og vilt. Beløpet skal justeres etter de tidsintervaller som loven til enhver tid bestemmer. Midlene til fisk/vilt skal nyttes etter nærmere bestemmelse av kommunestyret.

VI

Alle utgifter forbundet med kontroll og tilsyn med overholdelsen av ovenstående vilkår eller pålegg gitt med hjemmel i disse vilkår, dekkes av konsesjonæren.

9.

(Fornminner m.v.) Konsesjonæren skal i god tid på forhånd undersøke om faste fornminner som er fredet i henhold til lov av 9. juni 1978 nr. 50, eller andre kulturhistoriske lokaliteter blir berørt, og i tilfelle straks gi melding om dette til vedkommende museum og/eller Riksantikvaren. Viser det seg først mens arbeidet er i gang at det kan virke inn på fornminne som ikke har vært kjent, skal melding sendes med en gang og arbeidet stanses.

10.

(Forurensning m.v.)

Regulanten plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelse å bekoste helt eller delvis undersøkelser av forurensningsforholdene i Glomma på strekningen Aursunden - Os.

11.

(Terskler m.v.)

Det skal utføres forbygnings- og erosjonssikringstiltak på utsatte strandpartier langs Aursunden og langs Glomma ved Brekken etter nærmere bestemmelse av Nærings- og energidepartementet. Det skal utarbeides en plan for arbeidene av NVE i samråd med GLB som også bekoster planen.

Tiltakene skal dekke områder som er utsatt for aktiv erosjon og som representerer verdifull grunn som dyrket mark, påstående hus o.l. eller hvor slik grunn kan sies å være truet. Aktuelt for tiltak er også områder hvor det vurderes at fortsatt erosjon vil bli av betydelig omfang.

Konsesjonæren bærer 3/4 av kostnadene ved tiltakene ved Aursunden og 9/10 av kostnadene langs Glomma ved Brekken nedenfor Djupa bru. NVE bekoster den resterende del 1/4 hhv 1/10. Vedlikeholdet bekostes av konsesjonæren etter bestemmelse av NVE.

Arbeidet utføres under ledelse av NVE innen en tidsfrist på 5 år fra reguleringstillatelsens datum.

For øvrig gjelder:

I de deler av vassdragene hvor inngrepene medfører vesentlige endringer i vannføring eller vann-stand, kan Nærings- og energidepartementet pålegge konsesjonæren å bygge terskler, foreta biotopjusterende tiltak, elvekorreksjoner, opprenskinger mv for å redusere skadevirkninger.

Dersom inngrepene forårsaker ytterligere erosjonsskader, fare for ras eller oversvømmelse, eller øker sannsynligheten for at slike skader vil inntreffe, kan Nærings- og energidepartementet pålegge konsesjonæren å bekoste sikringsarbeider eller delta med en del av utgiftene forbundet med dette.

Arbeidene skal påbegynnes straks detaljene er fastlagt og må gjennomføres så snart som mulig.

Terskelpålegget vil bygge på en samlet plan som ivaretar både private og allmenne interesser i vassdraget. Utarbeidelse av pålegget samt tilsyn med utførelse og senere vedlikehold er tillagt NVE. Utgiftene forbundet med tilsynet dekkes av konsesjonæren.

12.

(Manøvreringsreglement m.v.)

Vannslippingen skal foregå overensstemmende med et manøvreringsreglement som Kongen på forhånd fastsetter.

Viser det seg at slippingen etter dette reglementet medfører skadelige virkninger av omfang for allmenne interesser, kan Kongen uten erstatning til konsesjonæren, men med plikt for denne til å erstatte mulige skadevirkninger for tredjemann, fastsette de endringer i reglementet som finnes nødvendige.

Dersom vannslippingen foregår i strid med reglementet, kan konsesjonæren pålegges en tvangsmulkt til staten av inntil kr. 1000,- for hver gang etter Nærings- og energidepartementets nærmere bestemmelse.

13.

(Hydrologiske observasjoner, kart m.v.)

Konsesjonæren skal etter nærmere bestemmelse av Nærings- og energidepartementet utføre de hydrologiske observasjoner som i det offentliges interesser finnes påkrevet og stille det innvunne materiale til disposisjon for det offentlige.

De tillatte reguleringsgrenser markeres ved faste og tydelige vannstandsmerker som det offentlige godkjenner.

Kopier av alle karter som konsesjonæren måtte la oppta i anledning av anlegget, skal sendes Statens kartverk med opplysning om hvordan målingene er utført

14.

(Militære foranstaltninger)

Ved reguleringsanlegget skal det tillates truffet militære foranstaltninger for sprengning i krigstilfelle uten at konsesjonæren har krav på godtgjørelse eller erstatning for de herav følgende ulemper eller innskrenkninger med hensyn til anlegget eller dets benyttelse. Konsesjonæren må uten godtgjørelse finne seg i den bruk av anlegget som skjer i krigsøyemed.

15.

(Konsesjonskraft)

Konsesjonæren skal avstå til de kommuner og fylkeskommuner som kraftanlegget ligger i, inntil 10 prosent av den for hvert vannfall innvunne økning av vannkraften, beregnet etter reglene i vassdragsreguleringslovens § 11 nr. l, jf. § 3. Avståelse og fordeling avgjøres av Nærings- og energidepartementet med grunnlag i kommunenes behov til den alminnelige elektrisitetsforsyning.

Staten forbeholdes rett til inntil 5 prosent av kraften, beregnet som i første ledd.

Nærings- og energidepartementet bestemmer hvordan kraften skal avstås og beregner effekt og energi.

Kraften tas ut i kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger eller fra konsesjonærens ledninger med leveringssikkerhet som fastkraft og brukstid ned til 5000 timer årlig. Konsesjonæren kan ikke sette seg imot at kraften tas ut fra andres ledninger og plikter i så fall å stille kraften til rådighet. Kostnadene ved omforming og overføring av kraften ved uttak andre steder enn i kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger, betales av den som tar ut kraften.

Konsesjonæren har rett til å forlange et varsel av 1 år for hver gang kraft uttas. Samtidig som uttak varsles, kan forlanges oppgitt den brukstid som ønskes benyttet og brukstidens fordeling over året. Tvist om fordelingen avgjøres av Nærings- og energidepartementet. Oppsigelse av konsesjonskraft kan skje med 2 års varsel.

Prisen på kraften, referert kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger, fastsettes hvert år av Nærings- og energidepartementet basert på gjennomsnittlig selvkost for et representativt antall vannkraftverk i hele landet.

Unnlater konsesjonæren å levere kraft som er betinget i denne post uten at vis major, streik eller lockout hindrer leveransen, plikter han etter Nærings- og energidepartementets bestemmelse å betale til statskassen en mulkt som for hver kWh som urettelig ikke er levert, svarer til den pris pr. kWh som hvert år fastsettes av Nærings- og energidepartementet, med et påslag av 100 prosent. Det offentlige skal være berettiget til etter Nærings- og energidepartementets bestemmelse å overta driften av kraftverket for eierens regning og risiko, dersom dette blir nødvendig for å levere den betingede kraften.

Vedtak om avståelse og fordeling av kraft kan tas opp til ny prøvelse etter 20 år fra vedtakets dato.

16.

(Kontroll med overholdelsen av vilkårene)

Konsesjonæren underkaster seg de bestemmelser som til enhver tid måtte bli truffet av Nærings- og energidepartementet til kontroll med overholdelsen av de oppstilte vilkår.

Utgiftene med kontrollen erstattes det offentlige av konsesjonæren etter nærmere regler som fastsettes av Nærings- og energidepartementet.

Ved overtredelse av de fastsatte bestemmelser plikter konsesjonæren etter krav fra Nærings- og energidepartementet å bringe forholdene i lovlig orden. Krav kan ikke fremsettes senere enn 20 år etter utløpet av det kalenderår da arbeidet ble fullført eller tiltaket trådte i virksomhet.

Gjentatte eller fortsatte overtredelser av postene 2, 12, 15 og 16 første eller annet ledd kan medføre at konsesjonen trekkes tilbake i samsvar med bestemmelsene i vassdragsreguleringslovens § 12, post 23.

For overtredelse av de i konsesjonen inntatte bestemmelser påløper en tvangsmulkt på kr 1000,- pr. dag eller kr. 5000,- for hver overtredelse såfremt det ikke er fastsatt annen straff for overtredelse av vilkåret. Mulkten kan inndrives ved utpanting.

17.

(Tinglysing)

Konsesjonen skal tinglyses i de rettskretser hvor anlegget ligger. Nærings- og energidepartementet kan bestemme at et utdrag av konsesjonen skal tinglyses som heftelse på de eiendommer eller bruk i vassdraget for hvilke utbyggingen kan medføre forpliktelser.