St.prp. nr. 49 (1997-98)

Om reindriftsavtalen 1998-99, om dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt og om endringer i statsbudsjettet for 1998

Til innholdsfortegnelse

3 Nærmere om utviklingen i næringen og hovedutfordringer og strategi i reindriftspolitikken

3.1 Den økologiske situasjonen

Ressursregnskapet for reindriftsnæringen er reindriftssjefens årlige rapport om ressurssituasjonen i næringen. Den gir et bilde av en rekke forhold; beite, flokkstruktur, produksjon, virkemidler, organisering, ressursfordeling, anlegg m.v. Rapporten er et viktig grunnlagsmateriale for reindriftsforvaltningens og næringens egen ressursforvaltning. Ressursregnskapet tar utgangspunkt i St.meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift, og de politiske signaler som ble gitt i forbindelse med arbeidet med denne stortingsmeldingen. I tillegg blir effekter av viktige endringer som kommer gjennom de årlige reindriftsforhandlingene beskrevet i rapporten. Det legges i rapporten også vekt på å etterkomme ønsker om resultatmål og resultatindikatorer.

Reintallet, produksjonsflokkens struktur og beiteforholdene setter grenser for den samlede produksjon i reindriften. Nedenfor gis en oppsummering av den økologiske situasjonen i næringen med utgangspunkt i disse forholdene, bl.a. slik de er beskrevet i Ressursregnskap for reindriftsnæringen (av januar 1998).

3.1.1 Reindriften i tall

3.1.1.1 Statistikk

Tabell 3.1 Antall driftsenheter i samisk reindrift pr. 31. mars 1989-1997.

Område198919901991199219931994199519961997
Øst-Finnmark213214213212211201184168169
Vest-Finnmark294294288290289274244217215
Troms504850504949505051
Nordland494844444445454644
Nord-Trøndelag393838383837373636
Sør-Trøndelag/Hedmark343333323131313131
Samisk reindrift totalt679675666666662637591548546

Tabell 3.2 Antall personer innen driftsenhetene pr. 31. mars 1989-1997.

Område198919901991199219931994199519961997
Øst-Finnmark804809739736874867804743758
Vest-Finnmark135613301402136214381415132812831309
Troms152159165185178188186199197
Nordland156157164165168185165179169
Nord-Trøndelag153169169173182179190188196
Sør-Trøndelag/Hedmark120128129125134141140140143
Samisk reindrift totalt274127522768274629742975281327322772

Tabell 3.3 Antall rein (1000 dyr) pr. 31. mars 1989-1997.

Område198919901991199219931994199519961997
Øst-Finnmark89,175,268,767,665,669,163,058,351,1
Vest-Finnmark110,798,391,290,690,088,688,580,778,3
Troms10,710,511,311,29,79,19,69,88,6
Nordland10,211,111,612,314,013,112,412,211,8
Nord-Trøndelag12,812,112,512,614,314,514,114,113,4
Sør-Trøndelag/Hedmark13,713,514,613,714,414,314,514,213,7
Samisk reindrift totalt247,2220,7209,9208,0208,0208,7202,1189,3176,9
Tamreinlag10,09,99,99,810,010,010,310,710,0
Reindrift totalt257,2230,6219,8217,8218,0218,7212,4200,0186,9

Tabell 3.4 Slaktekvantum (tonn kjøtt) 1989-1996.

Område19891990199119921993199419951996gj.snitt
Øst-Finnmark822663825694685681641454683
Vest-Finnmark988845864869793647826564800
Troms75639710610811710710397
Nordland150105177172200145150129154
Nord-Trøndelag138192260234208139204200197
Sør-Trøndelag/Hedmark233289273259249273190210247
Samisk reindrift totalt240621572496233422432002211816602177
Tamreinlag186186177167168145178180173
Reindrift totalt259223432673250124112147229618402350

3.1.1.2 Areal, beitebelegg og produktivitet

Det totale reindriftsareal i Norge er drøyt 140.000 km2. Dette utgjør mer enn 40 % av det samlede areal i landet, og berører innpå 140 kommuner fra Hedmark i sør til Finnmark i nord samt i Nord-Gudbrandsdalen og Valdres. Tabell 3.5 viser reindriftsarealets fordeling mellom områdene samt beitebelegg (rein pr. km2) og produktivitetsforhold (kg kjøtt pr. km2 og kg kjøtt pr. rein i vårflokk).

Tabell 3.5 Reindriftsarealets fordeling mellom områdene, beitebelegg (rein i vårflokk pr. km2) i 1989 og 1997, prosentvis endring fra 1989 til 1997 samt gjennomsnittlig produktivitet *), - tonn kjøtt pr. år, kg kjøtt pr. km2 bruttoareal og kg kjøtt pr. rein i vårflokk, for 1989-96.

Gjennomsnittlig
Rein pr km2 bruttoarealproduktivitet 1989-1996
EndringTonnKg kjøtt
Bruttoareali % frakjøtt
Områdekm21989199789 til 97pr årpr km2pr rein
Øst-Finnmark30.7032,901,66- 4356118,38,0
Vest-Finnmark25.9274,273,02- 2969026,67,5
Troms18.8650,570,46- 20874,68,9
Nordland32.6150,310,36+ 161574,812,4
Nord-Trøndelag22.3000,570,60+ 51998,914,5
Sør-Trøndelag/Hedmark8.5981,591,59024728,717,1
Samisk reindrift totalt139.0081,781,27- 281.94114,09,1
Tamreinlag5.3221,881,88017432,717,4
Reindrift totalt144.3301,781,29- 272.11414,69,4

*) Gjennomsnittlig produktivitet i perioden 1989-1996 er beregnet på grunnlag av slaktekvantumet i det enkelte år med tillegg/fradrag av endringen i reintallet fra årets begynnelse til årets slutt. En rein i endring tilsvarer et tillegg/fradrag på 26 kg til det ordinære slaktekvantum.

Sammenstillingen viser bl.a. at det er store forskjeller i reintetthet mellom områdene. I 1989 varierte beitebelegget fra 0,3 til 4,3 rein pr. km2 og i 1997 fra 0,4 til 3,0 rein pr. km2. Selv om reintettheten i Vest-Finnmark er redusert med 29 % fra 1989 til 1997, er fortsatt 3 rein pr. km2 ekstremt høyt. Tamreinlagene i Sør-Norge, Øst-Finnmark og Sør-Trøndelag/Hedmark har beitebelegg på henholdsvis 1,9, 1,7 og 1,6 rein pr. km2. Mens beitebelegget i Øst-Finnmark er redusert med 43 % fra 1989 til 1997 har det vært holdt stabilt i tamreinlagene og innen Sør-Trøndelag/Hedmark. Beitebelegget innen Nordland, Troms og Nord-Trøndelag ligger til sammenligning mellom 0,3 og 0,6 rein pr. km2. Mens beitebelegget har gått ned i Troms har det gått opp i Nordland og Nord-Trøndelag fra 1989 til 1997.

En rekke faktorer forklarer disse forskjellene, blant annet variasjoner i snøforhold, berggrunn, topografi og vegetasjon (som gir ulike balanser mellom sommer-, høst-, vinter- og vårbeite), ulik bærekraft i beitebruken (forskjellig tilpasning mellom ressursuttak og ressursgrunnlag), omfanget av inngrep (i form av barmarkskjøring, gjerdebygging og andre urbane aktiviteter og inngrep), samt konvensjonsbeitingen over riksgrensen mellom Norge og Sverige.

Innen det samiske reinbeiteområdet er både balansen mellom de ulike sesongbeiter og reintallstilpasningen til beitegrunnlaget best innen Sør-Trøndelag/Hedmark. Her er også produksjonen optimal i forhold til ressursgrunnlaget. I Vest-Finnmark og deler av Øst-Finnmark har derimot reintettheten og beitebelastningen vært for stor gjennom mange år, og beitepotensialet er betydelig forringet i forhold til hva det var på 1960-tallet. Forutsettes f.eks. samme reintetthet i Vest-Finnmark som i Sør-Trøndelag/Hedmark, må reintallet i Vest-Finnmark ned fra dagens 78.300 til vel 40.000.

Produktiviteten, som både kan sees i forhold til arealet (kg kjøtt pr. km2) og i forhold til dyreenheten (kg kjøtt pr. rein i vårflokken), gir viktig informasjon om fundamentale balanseforhold, - som balansene høst-/vinter-/vår-/sommerbeite og balansen beitetilbud/beitebelegg. Mens f.eks. gjennomsnittlig kjøttproduksjon pr. km2 er 26,6 og 28,7 kg for henholdsvis Vest-Finnmark og Sør-Trøndelag/Hedmark, er kjøttproduksjonen pr. rein nede i 7,5 kg i Vest-Finnmark og oppe i 17,1 kg i Sør-Trøndelag/Hedmark. Dette viser bl.a. at en reinbestand på 41.200 i Vest-Finnmark med produksjon på 13,7 kg kjøtt pr. rein vil kunne produsere 564 tonn reinkjøtt, - som tilsvarer slaktekvantumet i 1996 i området. Slik blir arbeidet med å få til en reintallsreduksjon gjennom «utslakting av rein som ikke holder kvalitetsmål» et tiltak med betydelig potensiale når det gjelder å gjenopprette balansen mellom beitebelegg og beitetilbud uten at produksjonen og inntektsgrunnlaget bryter sammen.

3.1.2 Utfordringer i Finnmark

3.1.2.1 Reintallsutvikling

I forhold til landets øvrige reindrift har reindriften i Finnmark den klart største dimensjon. Fylket har 70 % av driftsenhetene, 73 % av reintallet, og står for 68 % av reinkjøttproduksjonen innen det samiske reindriftsområdet. Dette forhold sammen med de betydelige mistilpasninger man har innad i næringen gjør at finnmarksreindriften må vies spesiell oppmerksomhet.

I figur 3.1 er reintallsutviklingen i Finnmark vist for perioden 1950-97. I middel for årene 1950-75 var reintallet ca. 80-85.000. En sterk reintallsvekst begynte mot slutten av 70-tallet og kulminerte i 1989 med ca. 200.000 rein. Fra 1989 til 1997 har samlet reintall i fylket gått ned med 35 %, men fortsatt er reinbestanden for stor i forhold til beitenes bæreevne.

På 1960- og 70-tallet ble sommerbeitekapasiteten ansett som den begrensende faktor. «Den norsk-svenske reinbeitekommisjon av 1964» framholdt 72.000 og 129.000 rein som «praktisk optimalt» for henholdsvis sommerbeitene (gras- og urtebeitene) og høst-, vinter- og vårbeitene (lavbeitene). Fra først på 80-tallet og fram til i dag har reintallet ligget over det optimale for lavbeitene (jfr. figur 3.1). Slik er vår-/høstbeitene, og også vinterbeitene nedslitt, og de framstår derfor som nye minimumsfaktorer for næringen.

Figur 3.1 Reintallsutviklingen i Finnmark fra 1950 til 1997 vist sammen med tilrådingen fra «Den norsk-svenske reinbeitekommisjon av 1964» om «praktisk optimalt» reintall for sommerbeitene (gras- og urtebeitene) og høst-, vinter- og vårbeitene (lavbeitene).

Figur 3.1 Reintallsutviklingen i Finnmark fra 1950 til 1997 vist sammen med tilrådingen fra «Den norsk-svenske reinbeitekommisjon av 1964» om «praktisk optimalt» reintall for sommerbeitene (gras- og urtebeitene) og høst-, vinter- og vårbeitene (lavbeitene).

3.1.2.2 Beitebruken

I Finnmark skjer vinterbeitingen i innlandet og sommerbeitingen ved kysten eller på øyene. Vår- og høstbeitingen skjer i hovedsak i en sone mellom innland og kyst. De sentrale beiteområdene på Finnmarksvidda, - omkring Kautokeino og Karasjok, er felles vår-/høstbeiter og vinterbeiter. Her er det ikke formelle avgrensninger mellom beiteområdene for de ulike grupperinger. Beitefordelingen bygger på eldre sedvane, men respekten for brukstradisjoner og grenser er svekket i forhold til tidligere. Dette har i stor grad sammenheng med økningen i reintallet. Slik forekommer det nå også uhjemlet sommerbeiting på de felles vår-/høstbeiter. Dette virker svært uheldig for produksjon og bærekraft på allerede marginale lavbeiteressurser.

3.1.2.3 Beitet som almenningsressurs

Det alt vesentlige av reinbeitene forvaltes som en fellesressurs. Dette gir lett grunnlag for konflikt/motstrid mellom fellesinteresser og egeninteresser. Fellesinteressen vil da ligge i å sikre et maksimalt langvarig utbytte, mens egeninteressene ligger i hvordan dette utbyttet skal fordeles. Hver enkelt ønsker størst mulig andel av beiteressursen for seg og sine rein. Konkurransen som da kan oppstå mellom enkeltreineiere, driftsenheter, driftsgrupper og distrikter vil kunne presse disse inn i et ressurskappløp som til slutt ender med at beitet, - særlig lavbeitet, bryter sammen.

Så lenge uskrevne regler om fordeling følges, vil fellesinteressen styre bruken av ressursen. I det øyeblikket almenningens uskrevne regler om fordeling og regulering ikke følges, vil egeninteressene føre til konkurranse mellom hver enkelt reineier og hvert enkelt distrikt. Konkurransen skapes ikke bare av at det har blitt flere reineiere, men også ved at den enkelte eier gjennom sin planlegging søker å etablere en posisjon for seg selv som sikrer nettogevinst, fordeler i konkurransen og økt sikkerhet i tilfelle ressurskrise. Det oppstår en situasjon hvor alle ønsker å bli vinnere i et spill hvor både alle og ingen har styring. De som ikke deltar i spillet blir tapere. Kortsiktige gevinster for den enkelte ender med ressurskrise for alle, og alle ender opp som tapere.

Det som presser denne utviklingen fram er at fordelen på kort sikt ved å øke eget uttak av fellesressursen kun tilfaller den enkelte, mens ulempene fordeles likt på alle. Den negative utviklingen skyldes ikke uvitenhet blant reineierne, - de vet hvor det bærer når alle opptrer uansvarlig i forhold til fellesskapet, men de vet også hvilke konsekvenser det får for den enkelte om hun eller han opptrer ansvarlig når ikke alle andre gjør det samtidig. Dilemmaet er ikke spesielt innen reindriften i Finnmark. Dagens situasjon innen fiskeri gir heller ikke rom for ubegrenset vekst. Her er det imidlertid alminnelig aksept for at det må settes rammebetingelser for den enkelte for å begrense ressursuttaket og for å hindre overbeskatning, eller for å hindre overproduksjon og prisfall i markedet.

En reintallsreduksjon i Finnmark kan gjennomføres ved at kvalitetsspørsmål ved reinflokken settes i fokus og ved at den frie konkurransen om begrensede beiteressurser bringes under kontroll. For at dette skal lykkes må næringsutøverne, gjennom de virkemidler som settes inn, sikres forutsigbare rammebetingelser. Dette er viktig for at den enkelte utøver skal kunne gjøre seg fri fra erfaringen om at en økning av reintallet er en nødvendig forutsetning for å trygge egen eksistens innen næringen.

Reindriftsavtalens virkemidler må settes inn på en slik måte at de leder til en nedgang i reintallet slik at lavbeitene ikke brytes ytterligere ned. I klare ord er det her tale om nødvendigheten av en betydelig nedbygging av reinbestanden i Finnmark. Ved siden av dette må avtalens virkemidler ha en inntektsutjevnende effekt slik at sysselsettingsnivået i noen grad kan opprettholdes. For å sikre tilliten til og effekten av de økonomiske ordningene, må de lovbaserte tiltakene tas i bruk. Dette er absolutt nødvendig for at utviklingen skal kunne styres i en mer bærekraftig retning, og ikke minst for å følge opp de driftsenheter og distrikter som på frivillig basis reduserer og tilpasser reintall til beiteressursene.

3.1.2.4 Ekstensivering

I løpet av etterkrigstiden har reindriften gått gjennom store forandringer. Arbeidsoperasjonene i næringen, - gjeting, flytting, skilling, merking og slakting, ble på 1950-tallet og langt inn på 1960-tallet, utført uten mekaniske hjelpemidler. En stor del av arbeidet var da knyttet til flytting og tilsyn med reinflokken, men også til flytting av folk og utstyr. Utenom egenforflytningene til fots og på ski var reinen det eneste transportmiddel som kunne brukes mellom de ulike sesongbeiter og boplasser. Slik levde reindriftsfamiliene i Indre Finnmark sammen med flokken gjennom hele reindriftsåret fram til slutten av 1950-tallet.

Utviklingen innen reindriften, - i likhet med det øvrige landbruk, har i stor grad vært styrt av endringsprosesser i det øvrige samfunn. De faktorer som i første rekke utløste overgangen fra nomadisme til en bofast tilværelse for flyttsamefamiliene var innføringen av obligatorisk skole med internat for barna, og deretter den statlige bostøtteordningen som kom i 1958. Dette ledet til en sterk materiell og sosial binding til et bofast bygdesamfunn, - spesielt utslagsgivende i Indre Finnmark. Disse forandringene krevde nye og drastiske tilpasninger for selve reindriftsutøvelsen, og ikke minst for livsformen og levesettet til reindriftsfamiliene. Stikkord i denne sammenheng er en begynnende tendens til at reindrift blir mannsyrke, til overgang fra stor grad av selvberging til pengeøkonomi, og endelig til overgangen fra manuell og arbeidsintensiv til mekanisert og «rasjonalisert» reindrift. Dette siste ble muliggjort gjennom den største tekniske nyskaping for reindriften noensinne, - snøscooteren.

Snøscooteren kom i siste halvdel av 1960 og gjorde det mulig å kontrollere en større familieflokk med mindre arbeidsinnsats enn tidligere. Før snøscooterens inntreden måtte reintallet i familieflokkene avstemmes i forhold til den menneskelige arbeidskraft som kunne mobiliseres gjennom husholdsmedlemmene. Slik lå det tidligere ikke til rette for å øke flokken utover det husholdets samlede arbeidskraftressurs tilsa. Dette ble nå fullstendig snudd om, og gir en del av forklaringen til reintallsveksten på 1970- og 1980-tallet.

Overgangen til bofasthet, investeringer i arbeidssparende teknologi, - snøscootere og biler, og derved også overflødiggjøring av arbeidskraft, - mennesket til fots eller på ski med reinen som tungtransportør, er stikkord for de store endringene som preget reindriften utover 1960- og 1970-tallet. Det hele må også sees i sammenheng med store barnekull etter krigen, utbyggingen av helsevesenet og utviklingen av annen infrastruktur i Indre Finnmark gjennom perioden. Jevn vekst i reintallet i 80-årene førte til at man i 1989 nådde et nivå som man aldri tidligere hadde hatt. Også tallet på driftsenheter hadde samme utvikling. Det var stor optimisme i næringen gjennom denne perioden, - stimulert av reindriftsavtalen (fra 1976) og ny reindriftslov (i 1978), men heller liten forståelse for at denne ekspansive utviklingen gikk på bekostning av framtidig bæreevne og stabilitet innen reindriften. I hovedsak kom denne uheldige veksten til å ramme Finnmark, mens områdene lengre sør gikk fri av forskjellige grunner.

Den tradisjonelle tilpasningsformen i reindriften er på mange måter annerledes enn den tilpasning som økonomisk teori vanligvis forutsetter. Slik tok familiene/driftsenhetene i Finnmark ikke ut den årlige avkastningen fra reindriften til konsum eller satte overskuddet i bank, men lot dette stå og vokse som realkapital i flokken til det trengtes som likvide midler. En stor flokk, - større enn nødvendig ut fra konsumbehovet, gav samtidig en selvassuranse i tilfelle låste beiter og ekstraordinære tap. I seg selv var/er denne forsikringsformen både krisedrivende og ressursødende.

At reindriften over tid har gjennomgått en forandring fra intensiv til ekstensiv produksjon, - fra kombinert melkeproduksjon, transportkraftproduksjon (kjøre- og kløvrein), skinnproduksjon og kjøttproduksjon til en nokså ensidig kjøttproduksjon, og samtidig fra en arbeidsintensiv til en arbeidsekstensiv driftsform, er i stor grad en følge av «automatiske valg». Disse omgivelsesstyrte valgene har ledet til en selvakselererende prosess i retning av nedslitte beiter, oversysselsetting og økte kostnader for næringen.

3.1.2.5 Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark

Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark ble etablert høsten 1993, men med tilbakevirkende kraft for de som hadde slaktet ned flokken sin etter 1. september 1992. Det overordnede mål med programmet var å legge forholdene til rette for utvikling av en økologisk og økonomisk bærekraftig reindrift ved å redusere reintallet og antall driftsenheter innen fylket. I tillegg skulle programmet styrke det øvrige næringsliv og gi utdanningsmuligheter for omstillerne slik at de kunne søke sysselsetting utenfor reindriften.

De som valgte å avvikle driftsenheten for å gå over i aktiv omstilling ble tilbudt omstillingslønn i 5 år etter avvikling. Dette tilbudet ble gitt til driftsenhetsinnehaveren og eventuell ektefelle og barn. Andre nære slektninger kunne også få omstillingslønn, men da etter en lavere sats. Kravet til avvikling innebar nedslakting av reinbestanden i driftsenheten med unntak av 20-30 rein som kunne eies i annen aktiv driftsenhet.

Til å begynne med var det liten interesse blant reindriftsutøverne for omstilling. Dette var en sterkt medvirkende årsak til at forskriften for programmet ble endret høsten 1994. Endringen åpnet for «å stille driftsenheten i bero» i 5 år («frysordningen»). Dette medførte at de som avviklet fikk anledning til å gjenoppta driftsenheten eller overdra den til én livsarving når omstillingsperioden gikk ut. Forskriftsendringen fikk også tilbakevirkende kraft for de som allerede hadde gått inn i omstilling. Inntaket av nye driftsenheter til omstilling opphørte våren 1996.

Blant de 101 omstillingsdriftsenhetene er det bare 5 som har sagt fra seg retten til å gjenoppta driftsenheten. Hva som vil skje med de øvrige 96 «fryste» enhetene vil vise seg de kommende år. Hovedtyngden av omstillerne går ut av ordningen i løpet av årene 2000 og 2001.

I en spørreundersøkelse blant omstillerne svaret bare 30 % at de neppe kom til å gjenoppta driftsenheten, mens 47 % var usikre og 23 % svarte at de sannsynligvis ville starte opp igjen. Dersom en såvidt stor andel av omstillingsdriftsenhetene (23 % sannsynlige og 47 % usikre) vender tilbake til reindriften, har programmet langt på vei mislyktes i sin målsetning om å få ned antallet rein og driftsenheter i Indre Finnmark for å rette opp en skjev økonomisk og sosial utvikling innen næringen.

3.1.2.6 Hovednæring eller binæring?

Ved en intensiv driftsform, - produksjons- og arbeidsmessig, vil man kunne få mye ut av hver rein. Ved en ekstensiv driftsform gis det derimot større mulighet for å hente inntekter fra annen virksomhet. For en kortere periode vil det være mulig å benytte seg av biinntekter utenfra for å balansere en svikt i driftsenhetens inntektsgrunnlag fra reindriften, men dette fører til mindre arbeid med flokken og enda mindre inntekt fra reinen. Spiralen leder til behov for ytterligere engasjement utenfor reindriften og en enda sterkere ekstensivering av driftsformen. Samtidig med dette står man overfor økte driftskostnader, og også krav om økt levestandard. Dette «utenforliggende» i forhold til tradisjonell reindriftsutøvelse trekker i retning av behov for flere rein i flokken til de driftsenheter som utelukkende baserer seg på inntekt fra denne.

Problemstillingen kan på en måte samles i et spørsmål om reindriften skal utvikles som bierverv for flest mulig eller som heltidsyrke og livsform for så mange som mulig. Det ligger føringer for dette «enten eller» i reindriftslovens formålsparagraf (§1):

«Utviklingen og utøvelsen av næringen bør gi grunnlag for trygge økonomiske og sosiale kår for dem som har reindrift som yrke, samtidig som deres rettigheter sikres.»

I reindriftslovens §20 er det videre presisert at:

«Innehaver av driftsenhet skal ha reindrift som yrke og hovedvirksomhet. For ektefeller som innehar driftsenhet i fellesskap .... gjelder dette minst én av ektefellene».

Reindriftsloven setter her mål for utviklingen, men dagens utvikling synes å gå i motsatt retning. Næringen, spesielt i Finnmark, utvikler seg i stor grad til bierverv for mange og til yrke og livsform for stadig færre. Spørsmålet om kvinnenes tradisjonelle og framtidige plass i reindriften må bl.a. sees i dette perspektiv. Det samme gjelder rekrutteringsspørsmålet.

Ressurssituasjonen og økonomien i næringen er sterkt presset. Derfor konfronteres man med motstridende ønsker og krav som hverken kan forenes eller realiseres som følge av naturgitte skranker og en allerede stor overtallighet. Situasjonen vil derfor skape mange vanskelige valg og avgjørelser i forhold til de mennesker som er berørt.

Basisutfordringen ligger i å skape økologisk bærekraft for reindriften i Finnmark ved at reintallet bringes ned og i balanse med ressursgrunnlaget. Dette vil innebære store reintallsreduksjoner. Det største problemet i denne sammenheng ligger ikke i å redusere reintallet i og for seg. Problemet knytter seg derimot til spørsmålet om hvordan et sterkt redusert reintall skal fordeles mellom de mange rettighetshavere og interessegrupper innen det reindriftssamiske miljø.

I tillegg til at reintallet er for høgt og produksjonen for låg har man problemet med oversysselsetting. I sum resulterer disse to forhold i en svak økonomi for driftsenhetene. Vederlag for arbeid og egenkapital pr. driftsenhet var i 1996 i gjennomsnitt ca. 40.000 kroner i Karasjok og ca. 80.000 kroner i Kautokeino (jfr. kapittel 3.2). Inntektene fra andre sektorer enn reindrift (lønnet arbeid, pensjoner og renter) utgjorde hele 72 % av samlet inntektsgrunnlag for driftsenhetene i Karasjok og 55 % for driftsenhetene i Kautokeino. Dette betyr at bare ca. 1/4 og 1/2 av driftsenhetenes samlede inntekt i henholdsvis Karasjok og Kautokeino kommer fra reindriften.

En betydelig del av inntektene fra andre sektorer enn reindrift er et resultat av kvinners lønnsinntekt. Ønsker man «familiedrift», hvor kvinnene får tilbake sin aktive plass i husholdets arbeid med reinen, vil inntektene utenfra reduseres. Denne inntektssvikten må i tilfelle kompenseres gjennom økt vederlag for arbeid og egenkapital i den enkelte driftsenhet. Dette kan gjøres for eksempel gjennom økt verdiskaping i driftsenhetene, gjennom større offentlige overføringer til driftsenhetene eller ved reduksjon i antall driftsenheter for derved i størst mulig grad å opprettholde et rimelig reintall i de gjenværende.

I Finnmark må reintallet reduseres ytterligere ut fra bæreevnen i lavbeitet. Det er samtidig stor sannsynlighet for en økning i antall driftsenheter ved at omstillere vender tilbake. I en slik situasjon, hvor de naturgitte rammer for reindriften i Finnmark er sprengt, vil det være nødvendig å føre en meget restriktiv politikk med hensyn til nyrekruttering.

En økning i antall næringsutøvere (gjennom reetablering av driftsenheter fra omstillere, eller gjennom nyetableringer) vil på alle måter komme i motsetning til kravet om at innehaver av driftsenhet skal ha reindrift som yrke og hovedvirksomhet (jfr. reindriftslovens §20) eller ønsket om «familiedrift» (dvs. driftsenheter som har en slik økonomisk bærekraft at kvinner kan velge å forbli i driftsenheten uten lønnsinntekt av betydning utenfra).

3.1.3 Regulerings- og tilpasningsstrategier

3.1.3.1 Beitevurdering og reintallstilpasning

Spørsmålet om hensiktsmessige metoder til bruk for tilpasning av reintallet til naturgrunnlaget har stått sentralt gjennom mange år. Tidligere søkte man svar på dette gjennom de tradisjonelle beitegranskingene i regi av Selskapet for Norges Vel.

Beitekartlegging ved hjelp av satellittbilder gjør det nå mulig å kartfeste vegetasjonen over store områder. Ved sammenligning av bilder tatt med års mellomrom får man f.eks. tidsstudier over utviklingen innen et gitt lavbeite. NORUT - Informasjonsteknologi har på denne måten vist at stående biomasse av lav er dramatisk redusert i Finnmark fra 1973 til 1996. Utviklingen går fram av figur 3.2.

Figur 3.2 Lavbeitene på Finnmarksvidda i 1973, 1980, 1987/88 og 1996 (Kilde: NORUT).

Figur 3.2 Lavbeitene på Finnmarksvidda i 1973, 1980, 1987/88 og 1996 (Kilde: NORUT).

Når det derimot gjelder spørsmål knyttet til sommerbeitene, har analyser, basert på vegetasjonsdata fra satellitt, vist at reinens vekst- og vektutvikling gjennom denne perioden influeres mer enn dobbelt så sterkt av beitebelegget som av beitevegetasjonen, - som f.eks. fordelingen mellom skog, lyngmark, lavmark, grasmark samt myr- og fuktmark. Av disse vegetasjonsenhetene er det bare lyngmark ( %-andel lyngmark i beitet) som har sikker forklaringsverdi for variasjonen i høstslaktevekt mellom distrikter. Dette forteller at økologisk og økonomisk reintallstilpasning til sommerbeiteressursen må gå gjennom en direkte registrering av reinens egen vekst og vektutvikling, og ikke indirekte gjennom vegetasjonskartlegging kombinert med en serie usikre anslag over parametre knyttet til stående biomasse, % biomasse som beites, varierende næringsverdi i selve beiteopptaket samt varierende næringskrav for ulike livsytringer og produksjoner hos reinen.

Metoden går rett på sak: Der reinen har normal vektutvikling er også reintallet i balanse med sommerbeiteressursen, men hvor reinen ikke oppnår normalvekt, er det overbelegg, og reintallet må bringes ned til det nivå der normal vektutvikling og vitalitet gjenvinnes.

Ovennevnte sammenheng er demonstrert i figur 3.3. Beitebelegget, - antall rein pr. km2 nyttbart areal, forklarer her 59 % av variasjonen i slaktevekt hos voksen rein fra 33 av sommerbeitedistriktene i Finnmark, mens lyngmarksprosenten, - lyngmark i % av nyttbart areal, bare forklarer 24 % av samme variasjon.

Figur 3.3 Slaktevekt hos voksen rein i 33 sommerbeitedistrikt i Finnmark forklart ved: A. beitebelegg (rein pr. km2 nyttbart areal) og B. lyngmarksareal (lyngmark i % av nyttbart areal).

Figur 3.3 Slaktevekt hos voksen rein i 33 sommerbeitedistrikt i Finnmark forklart ved: A. beitebelegg (rein pr. km2 nyttbart areal) og B. lyngmarksareal (lyngmark i % av nyttbart areal).

Tilpasning av reintallet til lavbeiteressursen lar seg ikke måle og overvåke gjennom reinens kondisjon og vektutvikling. Reinen vil gjennom en periode, etter at beiteopptaket av lav er blitt større enn lavtilveksten, kunne fortsette å beite samme mengde lav som tidligere. Beitingen skjer da på «lavkapitalen» i stedet for på «lavrenten», men uten at dette merkes på reinen. Derfor må man ved optimalisering av vekst- og produksjonspotensialet i lavbeitet foreta en selvstendig registrering av beitegrunnlaget, og som i dette tilfelle gir seg til kjenne gjennom forandringen over tid i lavmatten (jfr. figur 3.2).

En vektgrensebasert tilpasning av reintallet til beiteressursene, - utslakting av rein som ikke holder kvalitetsmål, må i prinsippet gjennomføres i to etapper. Først innen sommerbeitedistriktene, og deretter med tanke på høst-/vårbeitet og vinterbeitet. Gjennom overvåkning av lavmatten vil man f.eks. kunne finne at denne fortsatt viser en negativ utvikling selv om reintallet er tilpasset sommerbeitet. Ønsker man å stoppe nedbrytingen av lavmatten, eller gjenoppbygge lavbeitepotensialet, må reintallet reguleres ut over det som følger av tilpasningen til sommerbeitet. Dette kan for eksempel skje ved at vektgrensene for den rein som skal «slippe inn» på høst- og vinterbeitene løftes. Dette vil resultere i vektgrenser som er for «strenge» i forhold til beitekapasiteten innen sommerbeitedistriktene, men til gjengjeld et lavbeite som ikke brytes videre ned samt en reinflokk som er i god kondisjon etter sommerbeiteperioden.

3.1.3.2 Reintallskvotering og reintelling

Regulering gjennom ulike kvoteordninger er en brukt forvaltningsstrategi innen både fiskeriene og jordbruket. Man har her sett nødvendigheten av «overstyring», - regler og sanksjoner, for å balansere ressursuttak med ressursgrunnlag eller tilbud mot etterspørsel.

Også i reindriften ligger det til rette for å skape balanse mellom produksjon og høsting av primærressursen, - beitet, gjennom kvoteordninger, - enten bestemt kvantitativt som høyeste reintall for driftsenhetene og/eller kvalitativt som nedre vektgrense for kjønns- og aldersgrupper av rein som driftsenhetene skal kunne føre på beite.

Med hjemmel i reindriftsloven har Reindriftsstyret regulert reintallet på distriktsnivå gjennom fastsetting av øvre reintall. Dette er gjort gjeldende for de fleste sommerbeitedistrikter og for noen vinterbeitedistrikter. Videre kan områdestyrene fastsette høyeste reintall pr. driftsenhet. Kvoteregulering på driftsenhetsnivå har hittil bare hatt gjennomslag i deler av de sørlige reinbeiteområdene, og da delvis som frivillige avtaler mellom driftsenhetene innen distriktene og delvis som pålegg. Her har ordningen virket stabiliserende og utjevnende for reintallet, samtidig som den har gitt trygghet og forutsigbare rammebetingelser for den enkelte driftsenhet.

Uansett om det er fastsatt øvre reintall på driftsenhetsnivå eller ikke plikter driftsenheten å føre kontroll med reintallet sitt og rapportere dette inn til Reindriftsforvaltningen gjennom de årlige meldinger om reindrift. Det hefter noe usikkerhet ved reintallsoppgavene i disse meldingene. Usikkerheten skyldes bl.a. at det kan være problematisk å framskaffe det helt korrekte antall. Reindriftsforvaltningen har imidlertid gjennom offentlig kontrollerte tellinger avdekket at det forekommer systematisk underrapportering av reintallet i en del distrikter.

Tradisjonelle tellinger gjennomføres i hovedsak ved at reinen settes i gjerdeanlegg eller at den telles i forbindelse med pramming mellom fastlandet og øydistriktene. Rein som unnslipper gjerdeanlegg eller pramming kan forårsake unøyaktige tall. Metoder og rutiner for å redusere feilkildene ved tellingene er under stadig evaluering og forbedring.

Flyfotografering og bruk av varmesøkende kamera har både vært diskutert og utprøvd som mulig tellemetode. Slike metoder må regnes som tillegg til de tradisjonelle tellingene. Dette fordi slik telling foreløpig bare kan fastslå reintallet i hele flokker, mens man i forvaltningen har behov for å kjenne reintallsfordelingen mellom de aktuelle eiere.

Etter siste revisjon av reindriftsloven kan det ilegges ressursavgift for reineiere som belaster fellesressursene mer enn vedkommende er berettiget til. Det er også gitt adgang til å fastsette vektgrenser for kjønns- og aldersgrupper av rein som skal kunne tillates ført fra gras- og urtebeitene og inn på lavbeitet. Med dette har man den situasjon at reintallstilpasningen ikke nødvendigvis må skje ved fastsetting av høyeste reintall på distrikts- eller driftsenhetsnivå. Det positive ved en vektbasert regulerings- og kvoteringsordning er at den er foreslått innført i reindriftsloven av næringen selv.

3.1.3.3 Vektstrukturering

Ernæringsforholdene er styrende for veksten og vektutviklingen hos rein, og dette er igjen avgjørende for de produksjonsegenskaper hos simlene som har størst økonomisk betydning i en reinflokk. Reinsimler lettere enn 50 kg er funnet å være nærmest uproduktive, mens simler på ca. 60 kg levendevekt har en årlig kalvekjøttproduksjon på 18-20 kg. Kalvekjøttproduksjonspotensialet øker til 22-24 kg pr. simle ved en simlevekt på ca. 70-75 kg.

Det finnes en rekke bakenforliggende faktorer som gjør at årlig kalvekjøttproduksjonspotensiale hos simlene er sterkt knyttet opp mot vekten deres. Foruten kalvenes høstvekt bestemmes også kalvingsprosenten om våren, kalvetapet og kalvemerkingsprosenten om høsten i stor grad av simlevekten. Ved å foreta utslakting av rein under fastsatte vektgrenser, - simler som ikke holder kvalitetsmål, vil derfor reintallet reduseres, beitebalansen opprettes, beitets ernæringstilbud forbedres og simleflokkens produktivitet økes. Med dagens kunnskap om vekst- og vektforhold hos simlekalv, kviger og simler, er målet at nedre vektgrense for disse tre aldersgruppene ved en balansert beitebruk skal kunne legges mellom 42 og 48 kg, mellom 59 og 64 kg og mellom 67 og 70 kg.

Kreftene som virker mot et reintall i balanse med ressursgrunnlaget er som nevnt knyttet til den individuelle bruken av kollektive ressurser (det felles høst-/vårbeite og vinterbeite). Det kreves en koordinert innsats av ulike virkemidler for å nøytralisere kreftene som skaper ubalansen i reindriften i Finnmark. En tilskuddsordning basert på et kvalitativt vektstrukturerings- og vektgrenseprinsipp kan derfor ikke sees isolert fra øvrige ordninger over reindriftsavtalen, og heller ikke atskilt fra informasjon og veiledning, samt de regulerings- og sanksjonshjemler som ligger i reindriftsloven.

Over reindriftsavtalen er det avsatt ekstra midler til vektregistrering, vektstrukturanalyse og rådgivning overfor distrikter og driftsenheter. Arbeidet med dette er også ledd i en prosess med å formidle mer kunnskap om den helhetstenkning som ligger til grunn for begrepet «En bærekraftig reindrift».

Den nye bestemmelsen i reindriftslovens §2 om at Reindriftsstyret « skal fastsette alders- og kjønnsbestemte vektgrenser for rein og/eller høyeste antall rein som til enhver tid får beite i det enkelte reinbeiteområde» blir i denne sammenheng viktig. Reinbeitedistriktene og den enkelte driftsenhet blir her stilt overfor reelle valg i en prosess som skal lede fram til et reintall i balanse med ressursgrunnlaget. Det første «valget» står mellom kvalitet og kvantitet, - enten vektgrenser for rein eller høyste antall rein. Det andre «valget» står mellom frivillig og pålagt oppfølging, - enten reindriftsavtalens tilskudd eller reindrifslovens sanksjoner.

For at de som velger å tilpasse seg en tilskuddsordning basert på et kvalitativt vektgrenseprinsipp skal få den nødvendige trygghet i forhold til de som måtte stille seg utenfor et slikt reguleringssystem, er det nødvendig å fastsette alders- og kjønnsbestemte vektgrenser med hjemmel i reindriftslovens §2, og ikke bare gjennom reindriftsavtalen.

Beitebalansen vil være ulik i de forskjellige sommerbeitedistrikter; noen har lave mens andre har høye gjennomsnittsvekter for de spesifikke kjønns- og aldersgrupper av rein. Innen samme fellesbeiteressurs (høst-/vårbeite samt vinterbeite) må vektgrensene settes likt for alle. Det betyr at den felles lavbeiteressurs vil komme til fordeling mellom sommerbeitedistriktene i forhold til beitekapasiteten innen disse.

3.1.3.4 Flokkstrukturering

Sammen med ernæringstilbudet er kjønns-, alders- og vektstrukturen i flokkene avgjørende for produktiviteten i reindriften. Slik vil kjøttavkastningen på et gitt reintall kunne maksimeres ved også å øke simleandelen i vårflokken på bekostning av bukker og ett-års kalver.

I distrikter hvor reintallet er i balanse med beiteressursene og tapene er små, vil simleandelen kunne presses opp mot 80 % og kalveandelen ned mot 20 % (6-8 % hannkalver og 12-14 % hunnkalver) av reintallet i (vinter- og) vårflokken. Med en slik kjønns- og aldersstruktur vil kalvetilgangen kunne bli ca. 70 % av reintallet i vårflokken.

Fram til avvenning om høsten ser man kalvene som produksjonsresultat av simlene. I en simleflokk hvor alders- og vektstrukturen er optimalt tilpasset, vil kjøttproduksjonspotensialet pr. simle og år være større enn hos noen annen kjønns- eller aldersgruppe innen flokken. Slik vil hanndyr som er overflødig ut fra et paringssynspunkt beslaglegge beite som har alternativ anvendelse for simler.

Ved påsett av hannkalver om høsten vil kjøttproduksjonspotensialet for disse i det påfølgende år, - fram til neste høst, være ca. 8-10 kg. Hannkalvene står nærmest simlene i kjøttproduksjonskapasitet. For simler forventer man minst det dobbelte under normale forhold. For disse går kalvingsprosenten opp mens kalvetapet avtar ved økende vekt. Også kalvenes høstvekt øker med simlevekten. I figur 3.4 er disse tre produksjonsparametrene trukket sammen og konkludert som gjennomsnittlig kjøttproduksjon på kalv innen vektklasser av simler.

Figur 3.4 Årlig kalvekjøttproduksjon hos simler relatert til simlevekt. Produksjonen er beregnet som kg kjøtt om høsten for vektklasser av simler på basis av kalvingsprosent om våren, kalvetapet fram til høsten og kalvenes høstslaktevekt.

Figur 3.4 Årlig kalvekjøttproduksjon hos simler relatert til simlevekt. Produksjonen er beregnet som kg kjøtt om høsten for vektklasser av simler på basis av kalvingsprosent om våren, kalvetapet fram til høsten og kalvenes høstslaktevekt.

3.1.3.5 Produksjonsoptimalisering

I et intensivt husdyrhold er det vanlig å legge stor vekt på avkastningen pr. dyr. I en reindriftssammenheng, der beitearealet står fram som den begrensende faktor for økning av reintallet, er det også naturlig å se produksjonen i forhold til arealet (jfr. tabell 3.5).

Store variasjoner i balansen mellom de ulike årstidsbeitene, - mellom vår-, sommer-, høst- og vinterbeite, og også i kvalitet mellom samme type årstidsbeite, gjør imidlertid kjøttavkastningen pr. arealenhet til et dårlig mål ved sammenligninger mellom reinbeiteområdene. Når disse forhold er klart underforstått, leder det ikke i gal retning om man innen reindriften forenkler sammenhengen ved å relatere kjøttproduksjonen til den enkelte rein i vårflokken. Noe er imidlertid alvorlig galt innen et distrikt eller et reinbeiteområde når kjøttproduksjonen kommer under 10-12 kg pr. rein i vårflokken.

Kompleksiteten i problemstillingen, - produksjonen relatert til den enkelte rein og til arealet, er vist skjematisk i figur 3.5. Ved her å redusere reintallet innen et gitt område, - fra «overbelegg» til «optimalt», er det skissert en kjøttproduksjonsøkning fra 7 kg (A') til 10,5 kg (B') pr. rein i vårflokken. For arealet betyr dette en produksjonsøkning på 25 % (fra 56 % til 70 % av arealets antatte produksjonspotensiale). Pr. rein tilsvarer produksjonsøkningen 50 %. Økningen forklares ved at redusert beitebelegg gir bedre ernæringsforhold og derved vektoppgang, større reproduksjonsevne og bedre overlevingsevne.

Figur 3.5 Prinsippskisse for kjøttproduksjonspotensialet, - pr. arealenhet og pr. rein i vårflokken, som resultat av beitebelegg og flokkstruktur.

Figur 3.5 Prinsippskisse for kjøttproduksjonspotensialet, - pr. arealenhet og pr. rein i vårflokken, som resultat av beitebelegg og flokkstruktur.

Gjennom flokkstrukturering, - arbeid rettet mot flokksammensetningen, - kjønns-, vekt- og aldersmessig, vil man nå et nytt kjøttproduksjonspotensiale mellom B' og C'. Også for det «loddrette» produksjonspotensialet, - fra B' til C', er stikkordene vektøkning, økt reproduksjon og reduserte tap. I denne situasjonen, hvor beitebelegget er «optimalt», er det skissert en kjøttproduksjonsøkning fra 10,5 kg (B') til 15 kg (C') pr. rein i vårflokken. Både pr. rein og pr. arealenhet gir dette en ytterligere produksjonsøkning på 40-45 %.

Det er gjennom en slik tilpasning at det vil være mulig å opprettholde kjøttproduksjonspotensialet på et redusert reintall innen de sentrale reindriftsområder i Finnmark.

Også når det gjelder de fleste av landets øvrige reinbeiteområder ligger det en ubrukt kjøttproduksjonsmulighet som bare kan hentes fram ved å rette oppmerksomhet og innsats mot vektstrukturen i simleflokkene.

3.2 Den økonomiske situasjonen

Totalregnskapet for reindriftsnæringen viser hovedtrekkene i utviklingen i næringen, og gir en oversikt over de økonomiske forholdene. Tabell 3.6 viser hovedtallene for regnskapsårene 1993-1996, foreløpig regnskap for 1997 og budsjett for 1998.

Tabell 3.6 Sammendrag av reindriftens totalregnskap 1993-96, foreløpig regnskap for 1997 og budsjett 1998 (1000 kr)

RegnskapForeløpig
regnskapBudsjett
199319941995199619972 )19982 )
Inntekter:
Kjøtt og biprodukter102 89989 73898 61981 64966 53965 000
Binæringer---1 8581 9001 900
Kjøre- og arbeidsinntekter3 4093 9593 2801 9352 1002 100
Endring i reinhjordverdien-7 176-438-12 931-7 587-7 648-
Erstatninger
- tap av rein6 0474 7327 51614 71311 80020 000
- arealinngrep3 5193 0593 4423 8263 4003 400
Sum inntekter:108 698101 05099 92696 39478 09192 400
Kostnader:
Kapitalslit og driftsmidler68 76373 77376 09378 62777 20079 516
Handel med rein197140000
Sum kostnader:68 96073 78776 09378 62777 20079 516
Statstilskudd:
Ordinære tilskudd28 79431 16434 21535 80637 05042 000
Ekstraordinære tilskudd----4 0005 000
Tiltak mot radioaktivitet4 2643 8696 5743 3343 5004 000
Binæringer---2 7305 0005 000
Sum statstilskudd:33 05735 03340 78941 86949 55056 000
Vederlag for arbeid og kapital72 79562 29664 62259 63750 44168 884
Renter lånt kapital6 4415 3614 6234 9134 5004 500
Vederlag for arbeid og egenkapital
- totalt (1000 kr)66 35456 93559 99954 72345 94164 384
- kr pr. årsverk59 08652 23457 58156 88548 30867 916
- kr pr. driftsenhet95 61186 26596 30694 02779 621111 972
Antall årsverk1 1231 0901 042962951948
Antall driftsenheter1)694660623582577575

1 Antall driftsenheter i samisk område er korrigert med antall årsverk for reindrift i tamreinlag. Antall driftsenheter totalt er endret i forhold til tidligere publiserte tall, grunnet endringer i definisjonen av aktive driftsenheter.

2 Foreløpig regnskap 1997 og budsjett 1998 (før avtale) er basert på administrative anslag fra Reindriftsforvaltningen, og er ikke behandlet i Økonomisk utvalg for reindriftsnæringen.

Kilde: Totalregnskap for reindriftsnæringen for 1996

I 1996 ble det slaktet 68.300 dyr. Dette er en nedgang på 16.800 dyr (19,7 %) fra 1995, da slaktevolumet var på omlag 85.100 dyr. Polmak/Varanger, Vest-Finnmark og Karasjok har den klart sterkeste nedgangen i slakteuttaket. Den store nedgangen i Finnmark kan til en viss grad tilskrives en ekstraordinær stor slakt i 1995 som følge av Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark. Gjennomsnittsvekten på slaktene er tilnærmet uendret fra 1995 til 1996.

Det totale slaktekvantum var i 1996 på 1.829 tonn, som er en nedgang på 450 tonn (19,7 %) i forhold til året før. Kvantum levert slakteri viser en relativt sterkere nedgang enn totalkvantumet, og gikk ned fra 1.739 tonn i 1995 til 1.335 tonn i 1996 (23,2 %). Nedgangen i privat bruk/omsetning som følge av reduksjon i antall driftsenheter er på 8,7 %. Finnmarks andel av det samlede kjøttkvantumet gikk ned fra 64 % i 1995 til 56 % i 1996.

Parallelt med reduksjonen i antall slaktedyr og slaktekvantum, var det en prisoppgang på 1,38 kr/kg (3,2 %). Gjennomsnittlig utbetalingspris til produsent var i 1996 på 44,64 kr/kg, mens den i 1995 var på 43,26 kr/kg.

Nedgangen i antall slaktedyr og samlet slaktekvantum sammen med en økning i utbetalingspris og tilnærmet uendret gjennomsnittsvekt for slaktene, ga en nedgang i de totale inntekter fra kjøtt og biprodukter fra 98,6 mill. kroner i 1995 til 81,6 mill. kroner i 1996. En del av denne nedgangen kan som nevnt foran tilskrives en ekstraordinær stor slakt i 1995 som følge av Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark.

Reinhjordverdien er samtidig redusert med 7,6 mill. kroner. Produksjonen i 1996 ble derfor på 74 (81,6-7,6) mill. kroner mot 85,7 (98,6-12,9) mill. kroner i 1995.

Næringsutøvernes inntekter av duodji (videreforedling av skinn, gevir m.v.), jakt, fiske, bærplukking og annen virksomhet knyttet til reindrift er en integrert del av den samiske reindriften. Det er i stor grad kvinner som står for denne virksomheten. For å få et riktig bilde av økonomien i reindriften er det derfor viktig å få synliggjort også denne delen av næringen. Ut fra den betydning disse binæringsinntektene har for næringen, er de fra og med 1996 tatt med i Totalregnskapet. Binæringsinntektene utgjorde i 1996 om lag 1,9 mill. kroner.

Det var en relativt stor nedgang i kjøre- og arbeidsinntekter fra 1995 til 1996. Dette skyldes i hovedsak redusert aktivitet i byggingen av sperregjerder i midtre sone i Vest-Finnmark og mindre inntekter fra reintellinger i Karasjok enn foregående år.

Det er nesten en fordobling av rovdyrerstatningene fra 1995 til 1996. Økningene i disse erstatningene var så store allerede fra 1994 til 1995 at det ikke var budsjettdekning for alle utbetalingene i 1995. Erstatningsutbetalinger for rovdyrtap i Trøndelagsfylkene i 1994/95 ble derfor forskjøvet inni 1996. For 1997 forventes en ytterligere økning i erstatningsutbetalingene.

Ut fra en samlet vurdering ble det i 1996 besluttet at erstatninger for arealinngrep skal inntektsføres i Totalregnskapet. Årlige erstatninger blir inntektsført i sin helhet. Engangserstatninger blir inntektsført i den grad kapitalen brukes i utbetalingsåret. Forrentningen av oppsparte engangserstatninger blir også inntektsført. Det var en viss økning i erstatninger for arealinngrep fra 1995 til 1996 (11 %). I hovedsak anvendes slike erstatninger til dekning av felles kostnader.

Kostnadsnivået økte med 2,5 mill. kroner fra 1995 til 1996, i det vesentlige som følge av økningen i driftsenhetenes kostnader. På tross av en reduksjon i antall driftsenheter (42 stk) øker driftsenhetenes kostnader med 3,8 mill. kroner (7,8 %) fra 1995 til 1996. Reinbeitedistriktenes felles kostnader reduseres med 2,1 mill. kroner (10 %). Det er også en økning i tamreinlagenes kostnader.

Statstilskudd øker samlet med 1,1 mill. kroner (2,6 %). De ordinære statstilskuddene øker som følge av økte produksjonstilskudd. Tilskudd til tiltak mot radioaktivitet halveres fra 6,6 til 3,3 mill. kroner, -motpostene til disse tiltakene finner en igjen som økte fôr- og samlingskostnader under distriktenes felles utgifter.

Tilskudd til binæringer er kommet inn som en ny inntektspost i 1996 og utgjør 2,7 mill. kroner. Tilskudd til binæringer omfatter investeringstilskudd og driftstilskudd, og bygger på tilskudd til næringskombinasjoner, administrert av Samisk Utviklingsfond. Det overføres årlig midler fra Reindriftens Utviklingsfond til Samisk Utviklingsfond. Nesten alle driftstilskudd er gitt til duodji i ulike kombinasjoner med reindrift, jordbruk og utmarksnæring. Hoveddelen av tilskuddene går til andre personer innen driftsenhetene enn driftsenhetsinnehaverne. I 1996 gjaldt ordningen kun for reinbeiteområdene i Finnmark, men fra og med 1997 blir ordningen med støtte til næringskombinasjoner utvidet til samtlige samiske reinbeiteområder.

Statstilskudd, inkl. tilskudd til binæringer, øker samlet med 1,1 mill. kroner (2,6 %).

I sum gir forannevnte endringer en reduksjon i resultatmålet vederlag for arbeid og kapital på 5 mill. kroner fra 1995 til 1996 (7,3 %). Det er en økning i lånegjeld på 7 %. Med et stabilt rentenivå på 7,5 %, fører dette til en nedgang på 0,3 mill. kroner i renter på lånt kapital. Resultatmålet vederlag for arbeid og egenkapital reduseres dermed med 5,3 mill. kroner (8,8 %).

Som følge av at antall driftsenheter går ned i Finnmark (Omstillingsprogrammet), er det en nedgang på 80 årsverk (7,3 %). Når vederlag for arbeid og egenkapital beregnes pr. årsverk, vil den relative nedgangen derfor bli svakere enn når en vurderer totaltallene. Vederlag for arbeid og egenkapital pr. årsverk reduseres følgelig med 696 kroner (1,2 %) fra 1995 til 1996. Vederlaget for arbeid og egenkapital pr. driftsenhet gikk ned fra 96.306 kroner i 1995 til 94.027 kroner i 1996 (2,4 %).

Hvis en skal få et reelt bilde av resultatet i 1996 sett i forhold til tidligere år må en se bort fra de nye postene vedrørende binæringsinntekter og tilskudd til binæringer. Vederlag for arbeid og kapital blir da på 55 mill. kroner i 1996, - noe som representerer en nedgang på 14,8 % fra 1995, mens vederlag til arbeid og egenkapital blir på 50,1 mill. kroner, - noe som representerer en nedgang på 16,4 % fra 1995. Vederlag for arbeid og egenkapital pr. årsverk reduseres med 9,5 % fra 1995 til 1996, og vederlag for arbeid og egenkapital pr. driftsenhet reduseres fra 96.306 kroner i 1995 til 86.143 kroner i 1996.

Gjeldsprosenten har ligget stabilt rundt 16 % de siste årene, men øker til 17,8 % i 1996. Driftsenhetsinnehavernes kapitalsituasjon er i hovedsak stabil med lav gjeld, men dette utelukker selvsagt ikke at enkelte driftsenheter kan ha problemer med den totale gjeldsbelastningen.

I foreløpig regnskap for 1997 er det regnet med en nedgang i antall dyr levert slakteri fra 51.736 rein i 1996 til 42.593 rein i 1997. Den private omsetningen regner en med har vært stabil fra 1996 til 1997. Slaktekvantumet i 1997 anslås til 1.566 tonn, noe som er en reduksjon på 263 tonn (14,3 %) i forhold til året før. Det kalkuleres videre med en prisøkning i 1997 på 2,40 kr/kg. Inntektene fra kjøtt og biprodukter ventes ut fra dette å ende på 66,5 mill. kroner i 1997. Statstilskudd øker betydelig fra 1996 til 1997, som følge av ekstraordinære tilskudd til driftsenheter i Nord-Trøndelag etter flere år med vedvarende tap og som følge av økte tilskudd til binæringer. Samtidig viser kostnadene en svak nedgang i forhold til 1996. I sum forventes det derfor i foreløpig regnskap for 1997 en relativt stor nedgang i lønnsomheten i næringen. Nedgangen skyldes i hovedsak redusert slakting på grunn av store tap vinteren 1996/97.

I prognosen for 1998 regnes det med en betydelig bedring i lønnsomheten igjen sett i forhold til foreløpig regnskap for 1997. De 3 viktigste årsakene til dette er: 1) Erstatninger for tap av rein øker betydelig, i hovedsak som følge de ekstraordinære støttetiltak til kriserammede driftsenheter i Finnmark etter den vanskelige vinteren 1996/97 (etterslep av utbetalinger fra forhandlingene høsten 1997 om slike tiltak, samt ekstraordinære tiltak avtalt ved årets reindriftsforhandlinger (jfr. Vedlegg 2 , sluttprotokollens punkt 1)). 2) Det forventes ingen endring i reinhjordverdien fra 1997 til 1998. 3) Det forventes en økning i de ordinære statstilskudd i 1998 som følge av omlegging i utbetalingen av tidligslaktetilskuddet (permanent faseforskyvning som gir et etterslep av 1997-utbetalingene til 1998).

Det totale økonomiske resultatet for næringen samlet sett må fortsatt karakteriseres som svakt. Tabell 3.7 nedenfor gjengir det økonomiske resultatet i de ulike reindriftsområder i 1996. Dette materialet viser at det fortsatt er store skjevheter i inntektsfordelingen internt i næringen. Som tidligere er lønnsomheten best i de sydligste reindriftsområdene.

Tabell 3.7 Totalregnskap for 1996 etter reindriftsområde (1 000 kroner)

2)Polmak/Vest-Nord-Sør-Tr/Tamrein-
VarangerKarasjokFinnmarkTromsNordlandTrøndelagHedmarklagene
Inntekter:
Kjøtt og biprodukter 1)7 50313 86125 2074 9085 3538 3908 9247 505
Kjøre- og arbeidsinntekter24922867249742871590
Binæringer775588372354310700
Endring i reinhjordverdien-978-3 172-1 192- 1 946744137-821-357
Erstatninger - tap av rein1 0772 1653 0951 3143 1433 18966962
- arealinngrep1954148677746513435810
Sum inntekter:8 12414 05429 4865 7819 97512 2539 5127 209
Kostnader:
Kapitalslit og driftsmidler6 99115 04526 9986 6586 9705 4055 8234 738
Handel med rein00000000
Sum kostnader:6 99115 04526 9986 6586 9705 4055 8234 738
Statstilskudd:
Ordinære tilskudd1 9686 11514 4572 3173 2113 0342 7151 988
Tiltak mot radioaktivitet00006612 08653948
Binæringer1348321 76400000
Sum statstilskudd:2 1026 94716 2212 3173 8725 1203 2542 036
Vederlag for arb. og kapital3 2355 95618 7091 4406 87711 9686 9434 507
Renter lånt kapital3831 1491 359375434565548100
Vederl. for arb. og egenkap.
- totalt (1000 kr)2 8524 80717 3501 0656 44211 4036 3954 407
- kr pr. årsverk43 20521 17843 37514 39893 368223 583152 273133 555
- kr pr. driftsenhet64 80838 46079 95421 309140 052316 743206 306
Antall årsverk662274007469514233
Antall driftsenheter4412521750463631

1) Inkludert tidligslaktetilskudd for Polmak/Varanger, Karasjok, Vest-Finnmark og Troms.

2) Merknader til de enkelte områdene:

Polmak/Varanger, Karasjok og Vest-Finnmark: Nedgangen i resultatet kan i hovedsak tilbakeføres til redusert slakteuttak.

Troms: Nedgangen kommer i hovedsak som følge av endringer i reinhjordverdien.

Nordland: Mangler i datagrunnlaget for felleskostnader gjør disse kostnadene noe usikre.

Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark: Rovvilterstatninger for 1995 ble utbetalt i 1996.

Departementet vil peke på de store forskjellene i økonomisk resultat mellom områder, som gjenspeiler forskjeller i produksjonstilpasning og effektivitet i næringen. Den økonomiske og sosiale situasjonen for reineiere i store deler av de sentrale reindriftsområdene i Finnmark er fortsatt meget vanskelig. Totalregnskapet viser at de økonomiske resultatene er svært dårlige. Få alternative inntekts- og sysselsettingsmuligheter forverrer situasjonen i regionen, og skaper risiko for ny overetablering i næringen.

Situasjonen krever at omleggingene som er iverksatt i næringen fortsetter gjennom de økonomiske virkemidlene som skal bidra til høyt slakteuttak, tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

3.3 Markedssituasjonen

Markedet for reinkjøttet har også det siste året vært meget lett. Produksjonen ble stort sett omsatt løpende og svært lite av kjøttet ble lagt inn på lager. Behovet for midler for å regulere markedet er minimalt. Etterspørselen etter reinkjøtt har vært meget god, og gjennomsnittlig utbetalingspris til produsent har økt med 3,2 %.

I likhet med de tre foregående årene er det også det siste året blitt importert en del reinkjøtt. Hovedhensikten med importen har vært å dekke etterspørselen i det norske markedet og unngå de negative konsekvenser som ville følge av at reinkjøttet var borte fra markedet i en lengre periode av året. Importen sikrer på denne måten et stabilt marked for reinkjøtt på lang sikt.

Den relativt store underdekningen i reinkjøttmarkedet med påfølgende importbehov indikerer at det er et potensiale for økt prisuttak i markedet, og dermed også potensiale for økt utbetalingspris til reineierne. Markedssituasjonen indikerer videre at de markedsfremmende tiltak over reindriftsavtalen kan reduseres noe uten at det får negative effekter for næringsutøverne.

Kvaliteten (målt som vekt pr. dyr) på reinkjøttproduksjonen lå i 1996 på samme nivå som i 1995.

Til forsiden