2 Korrigerte inntekter i kommuner og fylkeskommuner 2008

2.1 Frie inntekter

I dette vedlegget vises kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter for 2008 (rammeoverføringer og skatt på inntekt og formue fra personer), korrigert for variasjoner i utgiftsbehov. Det vises korrigerte frie inntekter i 2008 for kommuner gruppert etter landsdel (tabell 2.1), etter fylke (tabell 2.2) og etter ulike kommunegrupper (tabell 2.3). Tabell 2.4 inneholder tall for korrigerte frie inntekter for fylkeskommunene, mens i tabell 2.5 presenteres tall for den enkelte kommune.

2.2 Frie inntekter korrigert for ­variasjoner i utgiftsbehov

Forskjellene mellom landets kommuner er til dels store når det gjelder kostnadsstruktur, demografisk sammensetning og geografisk struktur og størrelse. Både etterspørselen etter kommunale tjenester og kostnadene ved å tilby dem vil variere mellom kommunene. Når man skal sammenlikne inntektsnivået mellom kommunene er det derfor relevant å ta hensyn til at kommunene har ulikt utgiftsbehov. En ser dermed på utgifts- og inntektssiden samlet. I tabellene som blir presentert i dette vedlegget er nivået på de frie inntektene korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet.

I beregningen tas det utgangspunkt i sum frie inntekter. Den delen av de frie inntektene som inngår i utgiftsbehovet blir korrigert ved hjelp av kostnadsnøkkelen i inntektssystemet. De resterende inntektene blir deretter lagt til i beregningen. Driftsutgifter til skole, pleie og omsorg, helse og sosial og administrasjon inngår i kommunenes utgiftsbehov, og det er variasjonen i kostnadene til drift av disse tilbudene det blir korrigert for.

Kommuner med et lavt beregnet utgiftsbehov («billige» å drive) vil få justert opp sine inntekter. Kommuner med et høyt beregnet utgiftsbehov («dyre» å drive) vil få justert ned sine inntekter.

Det er viktig å huske på at det er begrensninger ved å bruke utgiftskorrigerte frie inntekter når man sammenlikner inntektsnivået mellom kommuner. Grunnen er at viktige inntektskomponenter som øremerkede tilskudd og gebyrer ikke er med i beregningene. Det er heller ikke tatt hensyn til at noen kommuner har fordeler ved ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Nytt av i år er at man har inkludert tilbakeholdte skjønnsmidler som blir fordelt gjennom året i beregningene.

I 2008 utgjorde de frie inntektene 67 prosent av samlede inntekter i kommunesektoren.

2.2.1 Variasjon i inntekt for kommunene

For å få et mest mulig fullstendig bilde av kommunenes frie inntekter, har man regnet ut kommunenes korrigerte frie inntekter både med og uten eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter. I tabell 2.1 vises de frie inntektene korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet, hvor kommunene er gruppert etter landsdeler. Tabellen viser at i 2008 hadde kommunene i Nord-Norge, samt Oslo kommune, høyest nivå på de utgiftskorrigerte frie inntektene, både når man regner med og uten eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter.

Tabell 2.2 viser tilsvarende tall for kommuner fordelt fylkesvis. De utgiftskorrigerte frie inntektene, inklusive eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter, varierer fra 90 prosent av landsgjennomsnittet for kommunene i Vestfold til 129 prosent for kommunene i Finnmark. Variasjoner i inntektsnivå kommunene imellom har hovedsakelig sammenheng med variasjoner i skatteinntekter, distriktspolitiske tilskudd og skjønnstilskudd.

I tabell 2.3 vises frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet for kommuner, gruppert etter innbyggertall. I tabellen er kommunene med mindre enn 20 000 innbyggere (utenom kraftkommuner) fordelt i fire grupper etter innbyggertall, med like mange kommuner i hver. De mest folkerike kommunene er videre skilt ut i egne grupper: kommuner med mer enn 20 000 innbyggere, eksklusive de fire største kommunene: Bergen, Stavanger og Trondheim: Oslo. I tillegg er 19 kraftkommuner, det vil si kommuner hvor inntekter fra eiendomsskatt og konsesjonskraft er høyere enn 70 prosent av landsgjennomsnittet for ordinær skatt, skilt ut som egen gruppe.

Tabell 2.3 viser at ved siden av kraftkommunene er det kommuner med under 2 069 innbyggere som har høyest inntektsnivå. De 91 minst folkerike kommunene har korrigerte frie inntekter, inklusive eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter, på 120 prosent av landsgjennomsnittet.

2.2.2 Variasjon i inntekt for fylkes­kommunene

Tabell 2.4 viser nivået på fylkeskommunenes frie inntekter i 2008 (skatt på inntekt og formue og rammetilskudd), korrigert for variasjoner i utgiftsbehov.

Av tabell 2.4 framgår det at det er store inntektsforskjeller mellom fylkeskommunene, og korrigerte frie inntekter varierer fra 95 prosent i Østfold og Hedmark til 119 prosent i Finnmark. Det er fire fylkeskommuner som ligger over landsgjennomsnittet: fylkeskommunene i Nord-Norge og Oslo som fylkeskommune. Oslos inntektsnivå skyldes høye skatteinntekter, mens de nordlige fylkenes inntektsnivå skyldes distriktspolitiske tilskudd.

2.3 Tabell for enkeltkommuner

Dette avsnittet inneholder tall for enkeltkommuner. Tabell 2.5 viser den enkelte kommunes frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehov for 2008, både med og uten eiendomsskatt og konsesjonskraftinntekter.