Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 68 (2008-2009)

Kommuneproposisjonen 2010

Til innholdsfortegnelse

1 Regjeringens politikk for kommunesektoren

1.1 En sterk kommunal sektor til det beste for innbyggerne

Regjeringens mål er en sterk kommunal sektor som tar ansvar for sentrale velferdstjenester. Regjeringen ønsker fortsatt styrking av tjenestetilbudet og et sterkt fokus på fellesskapsløsninger. Dette betyr blant annet flere og bedre tjenester innen oppvekst, pleie og omsorg og utdanning.

Regjeringen vil at alle kommuner skal ha forutsetninger for å gi et likeverdig tjenestetilbud til sine innbyggere. Dette betyr at alle innbyggere skal ha tilgang på gode velferdstjenester uavhengig av hvor i landet de er bosatt. Det vil alltid være behov for lokale prioriteringer og løsninger. Muligheten til å finne lokale tilpasninger er grunnlaget for et levende lokaldemokrati.

Kommunal sektor forvalter en stor del av fellesskapets ressurser og er en viktig arbeidsgiver, myndighetsutøver, samfunnsutvikler og tjenestetilbyder. Kommunesektorens inntekter utgjør om lag 17 prosent av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge, og sektoren står for i underkant av 15 prosent av utførte timeverk i landet.

Regjeringen har arbeidet for å bedre kommunesektorens økonomiske situasjon, og sektoren har hatt en sterk inntektsvekst. Samtidig som kommunesektoren har blitt tilført betydelige midler har aktiviteten i sektoren økt kraftig, og flere kommuner har en vanskelig økonomisk situasjon. For å motvirke innstramminger som kan ramme sysselsettingen og svekke tjenestetilbudet i en del kommuner, foreslår regjeringen å styrke kommuneøkonomien med ytterligere 1 milliard kroner i 2009. Den økte bevilgningen gis til kommunene som frie inntekter i form av økte rammeoverføringer.

Medregnet regjeringens forslag til revisjon av 2009-budsjettet har kommunesektoren reelt sett blitt tilført anslagsvis i underkant av 32 milliarder kroner i økte inntekter i perioden 2005 til 2009. Dette gir en gjennomsnittlig årlig realvekst på 2,9 prosent. Regjeringen fortsetter sin satsing på kommunesektoren i 2010 og legger opp til en realvekst i de samlede inntektene på mellom 5 og 6 milliarder kroner målt fra oppdatert anslag på regnskap for 2009 i revidert nasjonalbudsjett 2009. Av dette er 4 milliarder kroner økte frie inntekter til kommuner og fylkeskommuner.

Veksten i frie inntekter i 2010 kommer i tillegg til en samlet styrking av de frie inntektene i 2009 på 2,5 milliarder kroner sammenliknet med nivået i saldert budsjett for 2009. Siden denne styrkingen videreføres til 2010 innebærer regjeringens forslag en vekst i de frie inntektene på 6,5 milliarder kroner i 2010, sammenliknet med nivået i saldert budsjett for 2009.

Inntektsforskjeller er den viktigste årsaken til ulikt tjenestetilbud mellom kommunene. Regjeringen har derfor lagt om inntektssystemet for kommunene fra 2009 med sikte på en jevnere fordeling og mer forutsigbare inntekter. Kommunene får en lavere andel av sine inntekter fra skatt samtidig som selskapsskatten som kommunal skatt er avviklet. Utjevning av skatteinntekter mellom kommunene blir i perioden 2009 til 2011 trappet opp fra 55 til 60 prosent.

Departementet foreslår endringer i inntektssystemet for fylkeskommunene for å øke forutsigbarheten i inntektene og skape samsvar mellom inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner. Det foreslås et nytt inntektsgarantitilskudd, endret telledato for befolkningstall og overføring av midler fra skjønnsrammen og hovedstadstilskuddet til innbyggertilskuddet. Endringene i inntektssystemet for fylkeskommunene er nærmere presentert i kapittel 5. Ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene vil bli presentert sammen med ny kostnadsnøkkel for kommunene i kommuneproposisjonen for 2011.

Et sterkt lokaldemokrati og en tillitskapende forvaltning

Et sterkt lokaldemokrati danner grunnlag for god velferd i alle deler av landet. Med kommunen og fylkeskommunen som ramme gis innbyggerne nærhet til der beslutninger tas og dermed mulighet til å påvirke lokale prioriteringer, utforming av tjenester og lokal samfunnsutvikling. Derfor er det også viktig at makt og myndighet i størst mulig grad legges til det lokale og regionale styringsnivået.

I St.meld. nr. 33 (2007-2008) Eit sterkt lokaldemokrati understreker regjeringen betydningen av det lokale selvstyret som en forutsetning for et levende lokaldemokrati. En mer sentralisert styringsmodell med sterkere statlig styring, for eksempel gjennom stykkprisfinansiering, overføring av oppgaver fra kommunen til staten og nedlegging av det folkevalgte mellomnivået avvises. I meldingen understrekes det at kommunene trengs for å gjøre prioriteringer, tilpasse tjenestene til innbyggernes behov og sikre helheten i styringen av lokalsamfunnet.

Videre i meldingen understrekes behovet for å bygge tillit og å skape godt samspill mellom forvaltningsnivåene. Det er viktig at staten viser kommunene og innbyggerne tillit slik at det i stor grad er lokale forhold som legges til grunn når offentlig velferd skal utvikles. Samtidig må kommunene akseptere rammene som ligger til grunn for lokal oppgaveløsning. Rettssikkerhet, likeverdige tilbud og samfunnsøkonomiske hensyn er eksempler på nasjonale mål som også kommuner og fylkeskommuner må forholde seg til.

I meldingen vektlegges nødvendigheten av høy valgdeltakelse ved lokalvalg. Det foreslås tiltak som skal gjøre det enda enklere å avgi stemme ved lokalvalg. Lokalt skal det ikke være tvil om at det er kommunestyret som er det øverste besluttende organ i kommunen. Derfor foreslås det i meldingen tiltak som tydeliggjør kommunestyrets ledende rolle i kommunen.

Kommunal- og regionaldepartementet har de siste årene understreket viktigheten av en høy etisk standard i kommunal virksomhet. Departementet tar ansvar for regelverk og overordnede rammevilkår for kommunesektoren, men et godt nasjonalt regelverk kan ikke alene sikre etisk forsvarlig praksis i kommunal virksomhet. Det viktigste arbeidet for å skape tillit til kommunene må finne sted og slå rot på grunnplanet i den enkelte kommune.

Departementet har siden høsten 2008 fremmet to odelstingsproposisjoner med forslag om lovendringer som skal legge forholdende til rette for en fortsatt tillitskapende forvaltning og en styrket etisk praksis i kommunesektoren. Proposisjonene er nærmere omtalt i kapittel 9.

Dagens regelverk gir kommunene gode muligheter for å gjennomføre kontroll med egen virksomhet. Det er imidlertid avgjørende at disse mulighetene utnyttes og at arbeidet med kontroll har høy politisk og administrativ oppmerksomhet. For å styrke arbeidet i kontrollutvalg, revisjoner og administrasjonssjefenes internkontroll har departementet satt ned en arbeidsgruppe som skal komme med forslag til tiltak innen utgangen av 2009. Arbeidsgruppen er nærmere omtalt i kapittel 9.

1.2 Satsing på kommunesektoren gir økt velferd

Kommunesektoren er den sentrale tilbyderen av velferdstjenester, og kommunene har med denne regjeringen fått en betydelig inntektsvekst. Kommunene på sin side har vist seg tilliten verdig ved å tilby flere og bedre tjenester til sine innbyggere.

Det har vært en betydelig aktivitetsvekst i inneværende stortingsperiode 1. I 2006, 2007 og 2008 har aktiviteten økt med henholdsvis 2,9 prosent, 4,9 prosent og 3,2 prosent. Veksten skyldes både kraftig investeringsvekst og økt sysselsetting. Investeringene har i alle tre årene vært mellom 11 og 13 prosent av inntektene, noe som har gitt nye sykehjem, flere barnehager, skoler og omsorgsboliger. Veksten i kommunal sysselsetting har vært på mellom 30 000 og 35 000 årsverk i denne stortingsperioden mot mellom 5 000 og 10 000 i foregående periode. Arbeidskraft er den viktigste ressursen i kommunesektoren, og flere ansatte betyr flere utførte velferdsoppgaver.

Regjeringen har som mål at de familiene som ønsker plass i barnehage skal få tilbud om dette. De aller fleste kommunene har nå full barnehagedekning og vil klare å innfri den lovfestede retten til barnehageplass fra 1. august 2009. Andelen barn fra ett til fem år med barnehageplass er økt fra 76 prosent i 2005 til 87 prosent i 2008. Samtidig har andelen barn fra ett til to år med barnehageplass økt fra 54 prosent i 2005 til i underkant av 75 prosent i 2008. Totalt har 38 400 flere barn fått plass i barnehage siden 2005. Dette betyr at anslagsvis 35 nye barn har fått plass i barnehagene hver eneste dag i inneværende stortingsperiode.

Regjeringen har hatt et mål om å øke bemanningen i de kommunale omsorgstjenestene ut fra nivået i 2004 med 10 000 nye årsverk innen utgangen av 2009. For perioden 2004 til 2008 viser tall fra Statistisk sentralbyrå at personellinnsatsen er økt med om lag 10 900 årsverk. I årene 2006, 2007 og 2008 var det en betydelig årsverksvekst med til sammen om lag 12 500 nye årsverk. Kvaliteten for de pleietrengende er også forbedret i og med at årsverksveksten hovedsakelig består av personell med helse- og sosialutdanning. Foruten økningen i antall legeårsverk i forhold til antall institusjonsplasser, viser tallene at antall årsverk med fagutdanning har økt jevnt fra 2005. De siste årene har også flere institusjonsboere fått enerom.

I grunnskolen er timetallet for barnetrinnet fra og med høsten 2008 utvidet med fem undervisningstimer. En større andel av elevene mottar spesialundervisning, og flere har plass i skolefritidsordningen. For hele grunnskolesektoren sett under ett var den samlede veksten i avtalte årsverk fra 2005 til 2008 på om lag 5 200. Dette inkluderer lærerårsverk, assistentårsverk m.m.

Innen videregående opplæring har fylkeskommunene klart å holde tritt med den sterke økningen i 16-18-åringer, og det var 10 000 flere elever i videregående opplæring i 2008 enn det var i 2005. Ni av ti 16-18-åringer har i hele perioden gått i videregående opplæring, samtidig som fylkeskommunene også har skaffet et betydelig antall voksne et tilbud. En større andel av elevene får i dag oppfylt sitt førstevalg til skole og kurs, og fra høsten 2009 har alle elever i videregående opplæring rett på gratis læremidler. Utviklingen i tjenestetilbudet viser at satsingen i kommunal sektor gir resultater.

Tall for første kvartal 2009 fra kommunenes regnskaper innrapportert til Statistisk sentralbyrå viser fortsatt sterk vekst i ressursinnsatsen for alle de største tjenesteområdene i første kvartal 2009 sammenlignet med første kvartal 2008.

1.3 Utfordringer og muligheter i dagens økonomiske situasjon

Regjeringen har i perioden gitt kommunene et økonomisk løft. Oppdaterte anslag viser at sektoren har blitt tilført i underkant av 32 milliarder kroner i økte inntekter i perioden 2005 til 2009. Til tross for dette opplever mange kommuner nå å ha en stram økonomi, og for mange kommuner ble 2008 et år med svakere økonomisk resultat enn ønsket. For kommunesektoren samlet ble drifts­resultatet i 2008 0,4 prosent. Høy aktivitetsvekst i 2007 og 2008 kombinert med sterkere kostnadsvekst enn forventet har ført til at mange kommuner i 2008 har fått et lavt eller negativt driftsresultat. Svake driftsresultat i 2008 har også sammenheng med at en del kommuner har tapt på sine finansplasseringer. Korrigert for netto tap på finansplasseringer i 2008 anslås driftsresultatet for sektoren samlet til i overkant av en prosent. Antallet kommuner i ROBEK er imidlertid fortsatt lavt. Per 15. mai er det 42 kommuner i registeret, og ingen fylkeskommuner.

I regjeringens tiltakspakke, St.prp. nr. 37 (2008-2009) Om endringer i statsbudsjettet for 2009 med tiltak for arbeid, er kommunesektorens frie inntekter styrket med 1,2 milliarder kroner gjennom økte rammeoverføringer.

Regjeringen foreslår i revidert nasjonalbudsjett 2009 en ytterligere vekst i kommunenes frie inntekter på 1 milliard kroner til styrking av den økonomiske situasjonen i inneværende år. Det økonomiske opplegget i revidert nasjonalbudsjett for 2009 innebærer en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på 9,5 milliarder kroner og en reell vekst i de frie inntektene på 4,9 milliarder kroner fra 2008 til 2009. Det legges derfor opp til en vesentlig høyere inntektsvekst i inneværende år enn i 2007 og 2008. Det er forventet at rentenivået blir noe lavere i 2009 enn i 2008 og at tapene på finansielle plasseringer reduseres. Det samlede kommuneopplegget for 2009 legger til rette for fortsatt utbygging av det kommunale tjenestetil­budet og en konsolidering av den økonomiske balansen.

Gjennom det økonomiske opplegget for 2010 fortsetter regjeringen satsingen på kommunesektoren, og legger til rette for videre styrking av velferdstilbudet.

Kommunesektoren og finanskrisen

Finanskrisen gir utfordringer knyttet til finansforvaltningen i mange kommuner, men byr også på muligheter for kommunesektoren. Særlig gjelder dette utfordringer med å tiltrekke seg arbeidskraft, som har vært krevende de siste årene. Nå har kommunene en gylden anledning til å skaffe seg personell og framstå som en attraktiv, stabil og sikker arbeidsgiver. Kommunesektorens samlede andel av tiltakspakken er på 6,4 milliarder kroner. Det midlertidige vedlikeholdstilskuddet og ordningene med rentekompensasjon for kirkebygg, svømmehaller og skoler setter kommunene i stand til å ruste opp den kommunale infrastrukturen samtidig som det bidrar til økt sysselsetting.

For å kunne hjelpe kommuner og fylkeskommuner som er særlig hardt rammet økonomisk, enten det skyldes tap i finansmarkedet, innfrielse av garantiansvar, dårlig økonomistyring eller andre forhold, har kommuneloven blitt endret. Departementet kan nå godkjenne at en kommune eller fylkeskommune bruker opp til ti år på å dekke inn underskudd (mot fire år tidligere). Nødvendige innsparinger kan fordeles over en lengre periode, slik at den årlige belastningen blir mindre. Bestemmelsen vil kun bli benyttet unntaksvis i tilfeller der konsekvensene ved inndekking over fire år ville ha blitt uforholdsmessig store. Endringen i kommuneloven bidrar til å skjerme innbyggere som er avhengige av og har krav på kommunale tjenester i vanskeligstilte kommuner.

Som et ledd i arbeidet med oppfølging av Terra-saken utformet departementet utkast til ny forskrift om kommuners og fylkeskommuners finansforvaltning. Utkastet var på høring høsten 2008. Departementet tar sikte på å fastsette ny forskrift for kommuners og fylkeskommuners finansforvaltning før sommeren 2009. Forskriften vil gi kommunene frihet til å forvalte sine egne midler så fremt de ikke tar vesentlig finansiell risiko. Denne friheten er en naturlig del av det lokale selvstyret. Kommunene har således et stort ansvar for å forvalte sine midler ut fra hensynet til gode og stabile velferdstjenester. Den nye forskriften vil legge rammene for en forsvarlig finansforvaltning i kommunene, men det er opp til kommunene å etterleve reglene og praktisere en forsvarlig forvaltning. Forskriften er nærmere omtalt i kapittel 7.

1.4 Behov for systematisk samarbeid

Den faglige kompleksiteten i det kommunale tjenestetilbudet er økende, og innbyggernes forventninger til kvaliteten på og omfanget av kommunale tjenester øker også. Kommunesektoren utøver sitt virke i spenningsfeltet mellom nasjonale mål og lokal handlefrihet. Sterkere samarbeid mellom de ulike forvaltningsnivåene, mellom kommunene og mellom de ulike aktørene i sektoren er en forutsetning for å kunne tilby kvalitativt gode tjenester på en kostnadseffektiv måte.

Interkommunalt samarbeid

Regjeringen er opptatt av at kommunene i sitt arbeid med å møte innbyggernes forventninger og krav til kommunale tjenester har et hensiktsmessig regelverk å forholde seg til.

Servicekvaliteten og -nivået kan styrkes gjennom at tjenester som forutsetter et større befolkningsgrunnlag enn én kommune, blir utført ved at kommuner har mulighet til å samarbeide om lovpålagte velferdsoppgaver. Siden 2007 har kommuneloven §§ 28 a-28 k om vertskommunesamarbeid åpnet for interkommunalt samarbeid om denne type oppgaver, herunder offentlig myndighetsutøvelse. Denne samarbeidsformen gjør det blant annet mulig å bygge opp velfungerende fagmiljøer der den enkelte kommune alene kan ha vanskeligheter med å etablere den kompetansen som kreves for å utføre hele registeret av kommunale oppgaver. En del kommuner har allerede inngått samarbeid etter disse reglene.

Omfanget av interkommunale samarbeid er omfattende og spenner over et vidt spekter av oppgaver. Etter regjeringens syn er det behov for en mer systematisk tilnærming til interkommunalt samarbeid. Departementet vil derfor utarbeide en veileder som synliggjør og forklarer hvilke muligheter for interkommunalt samarbeid som finnes i regelverket i dag, samt hvilke modeller som kan egne seg for ulike oppgaver. Departementet vil også evaluere de nye reglene om vertskommunesamarbeid for å se om det er behov for å justere disse.

Departementet vil videre se på om det er behov for flere modeller for interkommunalt samarbeid om lovpålagte velferdsoppgaver. Dette kan særlig være aktuelt for mer omfattende og sektorovergripende samarbeidstiltak. Regjeringen vil derfor vurdere om det er behov for å lovfeste en samkommunemodell.

Regjeringen vil likevel understreke at det først og fremst er kommunene selv som må ta ansvar for hvordan de organiserer egen virksomhet. Det er viktig at kommunene jobber systematisk og bevisst med hvordan de samarbeider med andre kommuner. Dette for blant annet å hente ut størst mulig gevinst av samarbeidet og for å sikre politisk styring der dette ansees nødvendig.

Kvalitetskommuneprogrammet

Kvalitetskommuneprogrammet er en sentral satsing for regjeringen, og er forankret i en avtale fra oktober 2006 mellom staten, kommunesektoren og arbeidstakerorganisasjonene om kvalitetsforbedring i kommunesektoren. Programmet retter seg primært mot pleie- og omsorgssektoren, skoler og barnehager. Arbeidet konsentreres om to hovedområder: kvalitetsforbedrende tiltak i møtet mellom ansatt og innbygger og tiltak for å redusere sykefraværet. Programmets arbeid med kvalitetsforbedrende tiltak setter den direkte kontakten, dialogen og samhandlingen mellom ansatt og innbygger, i sentrum. I alt 138 kommuner deltar i programmet, hvorav tolv som innsatskommuner på sykefravær. Kommunene har startet opp puljevis på ulike tidspunkt fra programmets oppstart i 2007. Det er en forutsetning at arbeidet i den enkelte kommune skal bygge på kommunens egen virksomhet og styres av kommunen selv, og at arbeidet skal skje innen gjeldende lov- og avtaleverk. De lokale prosjektene er satt sammen av folkevalgte, ledere og tillitsvalgte/medarbeidere.

Tiltakene har stor variasjon i bredde og nivå. Eksempler er utvikling av en pleie- og omsorgsplan, tiltak som dreier seg om organisering av arbeidet (turnussystemer, arbeidslag) og tiltak for å øke innbyggernes medvirkning. Gjennom programperioden har prosjektene blitt mer direkte rettet inn mot å forbedre kvaliteten i møtet med innbyggeren, jf. kapittel 9 der prosjekter og tiltak er nærmere omtalt. Kvalitetskommuneprogrammet er et viktig løft for arbeidet med kvalitet i tjenestene i deltakerkommunene. Arbeidsformen og deltakelsen fra alle de viktige partene lokalt har vist seg å være suksessfaktorer for å ta fatt i reelle utfordringer og forbedringspunkter lokalt. Samtidig viser det seg at det kan være krevende å få med lokalpolitikerne på en god måte i denne typen utviklingsarbeid.

I 2009 er Kvalitetskommuneprogrammet inne i sitt avsluttende år. I avslutningsfasen vil det bli lagt opp til at også kommuner med sen oppstart får en god avslutning. Det vil videre legges vekt på god formidling av resultater og erfaringer i avslutningen. I tiden etter Kvalitetskommuneprogrammet blir det viktig å legge til rette for å videreutvikle den kompetanse og kunnskap som er utviklet gjennom programmet.

Departementet vurderer en ordning med demonstrasjonskommuner fra 2010, etter modell av Kunnskapsdepartementets demonstrasjonsskoleordning. Ordningen vil innebære at kommuner kan søke om tidsbegrenset deltakelse med et kvalitetsprosjekt som kan løftes fram og stimuleres økonomisk. Ordningen vil gjelde alle kommuner, men viktige kriterier for deltakelse vil være at prosjektene videreutvikler erfaringer fra Kvalitetskommuneprogrammet og har overføringsverdi til andre kommuner.

Bedre samhandling i helsetjenesten - samhandlingsreformen

Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding i juni 2009 som blant annet omhandler samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. De økte behovene for helse- og omsorgstjenester som følger av demografisk og epidemiologisk utvikling krever en tydeligere ansvarsfordeling mellom de to nivåene. I forbindelse med forebygging og tidligintervenering i utviklingen av sykdomsforløp er det viktig at kommunene kommer inn på et tidlig tidspunkt. Kommunene vil kunne se disse tjenestene i sammenheng med øvrige kommunale tjenester. Enkelte kommuner har alene eller i samarbeid med nabo kommuner etablert institu­sjoner og prosjekter som bidrar til at syke unngår sykehusinnleggelse eller at kronikere må reise lange avstander for å få behandling.

1.5 Forvaltningsreformen

Regjeringen varslet i Soria Moria-erklæringen at den ønsket tre folkevalgte nivåer med et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå. Forvaltningsreformen gjennomføres fra 1. januar 2010. Reformen innebærer en styrking av det regionale folkevalgte nivået ved at fylkeskommunene får tilført en rekke nye oppgaver. Etter regjeringens vurdering vil vi oppnå målsettingene med reformen om blant annet et styrket regionalt folkestyre og en mer effektiv og samordnet forvaltning. Fylkeskommunene vil få flere virkemidler og flere muligheter til å inneha rollen som en sterkere regional utviklingsaktør. Departementet legger til grunn at mange av oppgavene bør løses i samarbeid med andre lokale og regionale aktører. Dette vil ofte være nødvendig for å oppnå en regional merverdi ved at oppgavene overføres fra statlig forvaltning til de folkevalgte i fylket.

De nye virkemidlene er dels knyttet opp mot nye bestemmelser om regional planlegging gjennom ny plandel til plan- og bygningsloven, og dels dreier det seg om utviklings- og driftsoppgaver tilknyttet konkrete forvaltningsområder. Overtakelse av ansvaret for øvrige riksveier med tilhørende ferjestrekninger er en viktig faktor for regional utvikling. Fylkeskommunene vil også få sterkere påvirkning på regional nærings- og kunnskapsutvikling gjennom opprettelse av regionale forskningsfond og ved å overta 49 prosent av eierskapet til Innovasjon Norge.

Departementet legger til grunn at de nye oppgavene og virkemidlene for fylkeskommunene vil gi et styrket demokrati, sikre bedre samordning i oppgaveløsningen og gi muligheter til regional tilpasning.

Samlet legges det opp til å øke fylkeskommunenes rammetilskudd med i overkant av 7,4 milliarder kroner i 2010 i forbindelse med forvaltnings­reformen. Beløpet er inkludert regjeringens forslag om å styrke rammen til fylkesveger med 1 milliard kroner (2010-kroner) utover dagens nivå, jf. nærmere omtale av det økonomiske opplegget for reformen i kapittel 6.2.

1.6 Forsøk med elektronisk valg

Departementet startet i august 2008 et prosjekt der målet er å prøve ut elektronisk stemmegivning ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 i utvalgte kommuner. E-valg 2011-prosjektet skal etablere en sikker elektronisk valgløsning for stortings-, kommunestyre- og fylkestingsvalg som gir bedre tilgang for å stemme for alle velgergrupper. Løsningen skal sikre en rask valggjennomføring med effektiv ressursbruk i kommunene, samt legge til rette for utøvelse av direktedemokrati. Dagens høye troverdighet til valggjennomføring, basert på prinsipp om hemmelig valg, skal opprettholdes.

Fotnoter

1.

Den samlede aktiviteten i kommuneforvaltningen måles ved en indikator der endring i sysselsettingen målt i timeverk, endring i produktinnsats i faste priser og endring i brutto realinvesteringer i faste priser veies sammen.

Til dokumentets forside