2 Arbeidet med å styrke IMFs utlånskapasitet

IMF har en sentral rolle ved nasjonale og internasjonale økonomiske kriser. Den pågående krisen har utviklet seg til å bli den mest alvorlige i etterkrigstiden, med krise i finanssektoren, kraftig økonomisk tilbakeslag over hele verden og store underskudd på betalingsbalansen og i offentlige budsjetter i mange land. Flere land har tatt opp lån i IMF for å finansiere underskudd på betalingsbalansen. Landene har forpliktet seg til å gjennomføre økonomiske tilpasningsprogrammer slik at de skal kunne komme seg ut av krisen. I noen tilfeller har lånene fra IMF blitt supplert med bilaterale lån fra andre land. Blant annet har Norge, sammen med Danmark, Finland og Sverige, forpliktet seg til å yte lån til Island og Latvia knyttet til gjennomføringen av deres stabiliseringsprogrammer med IMF, jf. St.prp. nr. 47 (2008-2009) Om fullmakt til å stille statsgaranti for lån fra Norges Bank til Sedlabanki Islands.

IMFs utlånskapasitet har over de siste ti årene gått markert ned sett i forhold til ulike mål for størrelsen på verdensøkonomien, som samlet produksjon, handels- og kapitalstrømmer mv. Dette må ses i lys av at også etterspørselen for lån fra IMF lenge falt, bl.a. som følge av god økonomisk utvikling i mange land og god tilgang på lån i de internasjonale kredittmarkedene.

Den globale økonomiske og finansielle krisen har imidlertid ført til at etterspørselen etter lån fra IMF har økt kraftig, og utlånene under finanskrisen så langt har redusert IMFs likvide midler betydelig. Tilgjengelige midler til nye utlån, den såkalte «Forward Commitment Capacity» (FCC), er nå på et rekordlavt nivå når det tas hensyn til sannsynlige utlån knyttet til pågående diskusjoner om nye lån. I tillegg tyder mye på at nye land vil komme til å trenge finansiell bistand i månedene framover. Samtidig er det en tendens til at lånebeløpene som landene ber om, er større enn de har vært i tidligere kriser, og endringer i IMFs låneordninger innebærer at medlemslandene har større låneadgang enn tidligere. På denne bakgrunn kan IMFs nåværende kapasitet til å yte lån komme til å bli for knapp, noe som ville være svært uheldig i den dype krisen verdensøkonomien er inne i. For å bidra til stabilitet er det viktig å fjerne all tvil om hvorvidt IMF vil ha finansiell kapasitet til å møte de behov som måtte oppstå.

IMF kan øke sin utlånskapasitet på flere måter, hvorav følgende tre er særlig aktuelle:

• Øke de ordinære kvotene som medlemslandene skal stille til disposisjon, og som også er hovedgrunnlaget for landenes stemmerett i IMF.

• Utvide «New Arrangement to Borrow» (NAB), som gir en ekstra tilgang på lånemidler fra de best stilte medlemmene, deriblant Norge.

• Inngå bilaterale avtaler om økt tilgang på lån (trekkrettigheter) fra enkelte medlemsland.

Kvoteøking og utvidelse av NAB-ordningen vil styrke IMFs finansielle ressurser på mer varig basis. NAB er en multilateral ordning, etablert i 1998 på grunnlag av erfaringene fra den økonomiske krisen i Mexico i 1994-95. Ordningen gir IMF trekkrettigheter på i alt 34 mrd. SDR (om lag 50 mrd. USD) på de 26 medlemslandene som deltar. Norge deltar i NAB med 379 mill. SDR, eller vel 570 mill. USD. Midlene kan bare brukes til å finansiere IMFs ordinære låneordninger. IMF har for tiden ikke trukket på NAB-ordningen.

Etableringen av NAB-ordningen i 1998 innebar en utvidelse i både beløp og antall deltakende land i forhold til GAB-ordningen (General Arrangements to Borrow) som ble etablert i 1962. NAB-avtalen gjelder formelt for 5 år av gangen, og det er etablert rutiner for fornyelse. Så langt er ordningen fornyet to ganger. I praksis oppfattes ordningen som permanent. Ingen land har fratrådt avtalen, og ett land har sluttet seg til (Chile fra 2003). I henhold til avtalen er neste ordinære fornyelse av NAB i 2013.

I tillegg er det foreslått en ny tildeling av den internasjonale reservevalutaen SDR, som ble etablert av IMF i 1969 med sikte på å styrke den internasjonale likviditeten. Tildeling av SDR øker ikke de tilgjengelige ressursene i IMF, men det er en måte for IMF å stille midler til rådighet for samtlige medlemsland. Land kan veksle om sine beholdninger av SDR til andre reservevalutaer, med andre sentralbanker som motpart. Det vil kunne redusere behovet for å be om lån i IMF og vil dermed styrke IMFs relative utlånskapasitet. IMFs guvernørråd vedtok i 1997 en særskilt engangstildeling av SDR. Denne tildelingen er ennå ikke satt i verk som følge av manglende vedtak i enkelte medlemsland. En tilslutning til vedtaket av 1997 vil doble det tildelte SDR-beløpet til 42,8 mrd. SDR.

IMFs utlånskapasitet var et av hovedpunktene i arbeidet fram mot G20-toppmøtet 2. april i år. G20-landene samlet seg om å anbefale en tredobling av IMFs lånekapasitet, fra 250 mrd. USD til 750 mrd. USD. I februar i år inngikk Japan en bilateral avtale med IMF om en låneadgang på 100 mrd. USD. Den 20. mars annonserte EU vilje til stille med 75 mrd. euro i nye lånemidler, og i april sa først Canada og senere Sveits seg villige til å gi IMF en økt låneadgang på 10 mrd. USD hver. I USA har administrasjonen under president Obama nylig foreslått overfor Kongressen å stille 100 mrd. USD i nye lånemidler til disposisjon for IMF gjennom en utvidet NAB-ordning.

På bakgrunn av G20-initiativene ble Den internasjonale monetære og finansielle komité (IMFC) 1 på møtet 25. april enig om å fremme følgende tiltak for å styrke IMFs utlånskapasitet og det finansielle sikkerhetsnettet for IMFs medlemsland:

• Neste ordinære kvoterevisjonen skal startes så snart som mulig, med sikte på å avslutte den innen januar 2011.

• Den eksisterende NAB-ordningen skal så raskt som mulig utvides med opp til 500 mrd. USD og gjøres mer fleksibel gjennom forenkling av prosedyrene for trekk. Det legges opp til at flere land slutter seg til ordningen i forbindelse med denne utvidelsen.

• IMFs medlemsland skal tildeles SDR motsvarende 250 mrd. USD.

• IMFs tilgjengelige utlånsmidler skal styrkes så raskt som mulig med 250 mrd. USD gjennom avtaler med enkelte medlemsland.

• De utlånsmidlene som er spesielt rettet mot lavinntektsland, skal dobles.

Både økning av de ordinære kvotene, utvidelse av NAB og tildeling av SDR forberedes nå for behandling i IMFs styre. Men gjennomføringen av slike multilaterale tiltak vil normalt ta lang tid. Det akutte behovet for å styrke utlånskapasiteten betyr derfor at disse på kort sikt må suppleres med bilaterale lån til IMF som kan gjennomføres relativt raskt. Dette er nødvendig for å sikre IMFs tilgang på finansielle ressurser inntil de mer permanente løsningene er på plass.