2 Klagesaker

Sak nr 1

NN, født 1929, som er av omstreiferslekt, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring og uberettiget plassering på institusjon. Under oppholdet på institusjonene skal søker ha blitt utsatt for fysiske og psykiske overgrep.

Barne- og familiedepartementet uttalte at det var tvilsomt om denne saken skilte seg fra det som var vanlig praksis i forhold til omstreiferbarn på den tiden. Departementet viste imidlertid til at det av sakens dokumenter fremgikk at barna ble holdt tilbake i barnehjem X for å tvinge foreldrene til å bli på arbeidskoloni Y, og at dette grunnlaget for omsorgsovertagelse må anses som mangelfullt i forhold til vergemållovens bestemmelser. Departementet fant videre å legge til grunn at hun hadde blitt utsatt for psykisk og fysisk mishandling på institusjonene, og at dette har påført henne store lidelser. Barne- og familiedepartementet anbefalte billighetserstatning med kr 60 000,-.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at søker etter den foreliggende dokumentasjon har gjennomgått stort sett hele folkeskolen. Skoletiden var i søknaden oppgitt til 4 1/2 år. Departementet mente dette ikke kunne medføre riktighet, men at stadig skolebytte rimeligvis kunne ha medført at søker fikk mindre ut av skolegangen. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte billighetserstatning med kr 60 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementenes vurderinger og anbefalte samlet billighetserstatning med kr 120 000,-.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at det under tvil var enig i at søker ble tilkjent kr 60 000,- for tapt skolegang. Billighetserstatningsutvalget bemerket videre at når det gjaldt kravet om ytterligere erstatning kunne hun ikke anses å ha kommet spesielt uheldig ut sammenliknet med andre personer i tilsvarende situasjon. Utvalget mente hennes opplevelser neppe skilte seg fra det som var vanlig for omstreiferbarn som ble fratatt foreldrene og plassert på institusjon, og pekte på at disse hittil ikke generelt er gitt billighetserstatning. Søker kunne ikke ses å ha vært utsatt for psykisk eller fysisk mishandling på institusjonen ut over det strenge regime som gjaldt alle som var plassert der. At hun ble holdt tilbake på barnehjemmet for å tvinge foreldrene til å bli på arbeidskolonien kan vanskelig løsrives fra det forhold at dersom foreldrene forlot arbeidskolonien, ville det oppstå spørsmål om å frata dem omsorgen. Det ble sterkt understreket av Billighetserstatningsutvalget at søker utvilsomt hadde hatt en vanskelig oppvekst, og at det har skjedd meget kritikkverdig i det offentliges opptreden overfor omstreiferne. Billighetserstatningsutvalget påpekte at dette er et spørsmål som kommer opp i mange billighetserstatningssaker, og denne saken neppe skiller seg ut. Hvorvidt det bør gis billighetserstatning på et slikt grunnlag, bør være opp til Stortinget å ta stilling til. Utvalget innvilget billighetserstatning med kr 60 000,-.

I klagen er det vist til fagdepartementenes tilrådinger.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det ved gjennomgang av vedlagt dokumentasjon ikke fremkommer nye opplysninger vedrørende søkerens grunnskoleopplæring og opprettholder sin tidligere tilråding.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor, som i dag foretar den forberedende behandling av billighetserstatningssakene etter delegert myndighet fra Barne- og familiedepartementet, har gjennomgått saken påny, men opprettholder departementets tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 2

NN, født 1947, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av uberettiget plassering på barnehjem. I tillegg skal han i tiden på barnehjemmet ha blitt utsatt for fysiske og psykiske overgrep. Søker har omstreiferbakgrunn.

Når det gjelder anførselen om feilplassering på barnehjemmet, kom Barne- og familiedepartementet til at barnevernsmyndighetene ikke var å bebreide. Det ble vist til at plasseringen av søker var i samsvar med dagjeldende barnelov og praksis. Ved vurderingen av søkers anførsel om overgrep begått mot ham på barnehjemmet, la Barne- og familiedepartementet til grunn hans opplysninger om forholdene på barnehjemmet. Det ble vist til at departementet tidligere var gjort kjent med påstander om kritikkverdige forhold ved barnehjem drevet av Norsk misjon blant hjemløse. Mot denne bakgrunn anbefalte Barne- og familiedepartementet at det skulle innvilges billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Barne- og familiedepartementets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget kom imidlertid til at det ikke var grunnlag for innvilgelse av billighetserstatning i dette tilfelle. Utvalget fant i likhet med Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet at barnevernsmyndighetene ikke var å bebreide for omsorgsovertagelsen. Men utvalget fant det bevismessige grunnlag for svakt til å innvilge billighetserstatning på bakgrunn av behandlingen søker fikk på barnehjemmet.

Billighetserstatning av statskassen ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler. Det anføres videre at Billighetserstatningsutvalget har foretatt feil bevisbedømmelse ved ikke å legge vekt på uttalelser i en rekke tidligere søknader om billighetserstatning for overgrep mot barn på barnehjem drevet av Norsk misjon blant hjemløse. Det anføres at barnevernet ikke foretok en selvstendig vurdering av omsorgsovertagelsen, men overlot vurderingen til Norsk misjon blant hjemløse. Endelig hevdes det at daværende barnelov ikke ble fulgt ved avgjørelsen av spørsmålet om omsorgsovertagelse.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor, som i dag foretar den forberedende behandling av billighetserstatningssakene etter delegert myndighet fra Barne- og familiedepartementet, har gjennomgått saken påny, men opprettholder departementets tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 3

NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av kritikkverdige oppvekstforhold med bl.a. fysisk avstraffelse fra de ansatte og seksuelle krenkelser fra eldre gutter ved barnehjemmet hun bodde på fra 1950-1954.

Barne- og familiedepartementet viste til at barnehjem på 50-tallet hadde en helt annen standard, og et helt annet omsorgsnivå enn i dag. Det ble også vist til at det i samfunnet generelt på denne tiden var aksept for oppdragelsesmetoder som man i dag tar avstand fra. Departementet fant at det var den da rådende standard som måtte legges til grunn for vurderingen. Det ble også pekt på at barnevernet etter fire år sørget for fosterhjemsplassering for søker, som gav henne et varig og trygt hjem. Barne- og familiedepartementet uttalte at hun ikke kunne sies å ha kommet særlig dårlig ut i forhold til andre i samme situasjon. Departementet fant på denne bakgrunn ikke å kunne tilrå billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Barne- og familiedepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at det er lagt for liten vekt på de følger oppvekstvilkårene har hatt for søker. Hun mener at det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til de psykiske problemer som oppstod p.g.a. oppholdet på barnehjemmet.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor, som i dag foretar den forberedende behandling av billighetserstatningssakene etter delegert myndighet fra Barne- og familiedepartementet, har gjennomgått saken påny, men opprettholder departementets tilråding.

Justisdepartementet, som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 4

NN, født 1980, og MM, født 1981, har søkt om billighetserstatning av staten. Grunnlaget for søknaden er at skole og barnevern har opptrådt kritikkverdig i forbindelse med en bekymringsmelding. Meldingen gjaldt et av barna, men det hevdes at begge barna fikk angst som en følge av at barnevernet ble koblet inn.

Barne- og familiedepartementet uttalte at barnevernet hadde en lovfestet plikt til å gjennomgå bekymringsmeldingen fra skolen. Saken ble henlagt da barnevernet fikk melding om at henleggelse var best av hensyn til den videre behandling ved barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk. Departementet anbefalte at det ikke ble utbetalt billighetserstatning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at skolen i visse tilfeller har plikt til å melde fra til barnevernet. Departementet fant det heller ikke godtgjort at skolens håndtering av saken var en tilstrekkelig forklaring på NN's reaksjoner. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant ikke å kunne tilrå erstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers vurdering og konklusjon, og det ble ikke innvilget billighetserstatning.

I klagen hevdes det at barnevernet ikke skulle ha blitt kontaktet av skolen, samt at det tok lang tid før barnevernet henla saken. Det vises også til de problemer denne saken har medført for barna, og at en billighetserstatning vil bety mye for dem.

Statens ungdoms- og adopsjonskontor, som i dag foretar den forberedende behandling av billighetserstatningssakene etter delegert myndighet fra Barne- og familiedepartementet, har gjennomgått saken påny, men opprettholder departementets tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har på oppfordring fra søkeren kontaktet tidligere klassestyrer for MM. Departementet finner ved gjennomgang av klagen ikke noe som tilsier en endring av tidligere vurderinger, og opprettholder tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 5

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig. Det anføres at hun mangler tre skoleår, samt at hun ikke lærte noe de to første årene hun gikk på skolen da hun bare kunne samisk, mens undervisningen foregikk på norsk

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at Billighetserstatningsutvalget ved tidligere behandling av liknende søknader har uttalt at det ikke er grunnlag for generelt å innvilge erstatning for skolegang tapt som følge av siste krig. Bare der søkeren uforskyldt er kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, kan erstatning bli innvilget. Departementet pekte videre på at det undervisningstilbudet søkeren fikk, måtte vurderes ut fra datidens fornorskingspolitikk og de praktisk-pedagogiske konsekvenser som ble trukket av den.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet konklusjon, og billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen er det anført at det ikke foreligger dokumentasjon om søkerens faktiske skolegang og at dette ikke skal tale imot henne. Det påpekes at begrunnelsen «bare der søkeren uforskyldt er kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, kan erstatning vurderes innvilget» ikke er holdbar. At søkeren ikke kunne norsk ved skolestart, er videre et problem som kunne vært avhjulpet med fullverdig skolegang i henhold til dagjeldende lovverk.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at klagen inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere anbefaling.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen

Sak nr 6

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning av staten på grunnlag av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker var i opplæringspliktig alder i perioden 1937-1944. Det ble lagt til grunn at hun har gått på skole i inntil fem år, og kan ha tapt 1 års skolegang som følge av krigen. Det ble videre vist til at søker ikke har kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at hun hadde krav på 7 års skolegang, og for øvrig vises til tidligere anførsler.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger vedrørende søkers skolegang og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 7

NN, født 1929, har søkt om billighetserstatning av staten på grunnlag av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker var i opplæringspliktig alder i perioden 1936-1943. Da det manglet dokumentasjon på søkers skolegang under krigen, ble hennes opplysninger om at hun bare hadde hatt 2 1/2 års skolegang og således tapt 4 1/2 års skolegang, lagt til grunn. Det ble videre uttalt at det følger av praksis at det i seg selv ikke er grunnlag for å innvilge billighetserstatning for tapt skolegang som følge av krigen, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets vurderinger, men Billighetserstatningsutvalget bemerket at det ikke kunne sies å være tilstrekkelig bevist at søker hadde tapt hele 4 1/2 års skolegang som følge av krigen. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til søkers dårlige økonomi som følge av tapt skolegang.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger vedrørende søkers skolegang og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 8

NN, født 1934, har søkt om billighetserstatning av statskassen grunnet tapt skolegang som følge av den andre verdenskrig.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker hadde hatt skoletilbud i 5 år i den perioden hun var i opplæringspliktig alder, og at hun i tillegg hadde gått to år på skolen etter skolepliktig alder. På denne bakgrunn fant Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at søker hadde hatt skoletilbud vel 7 år totalt, og at hun faktisk hadde gått på skole i 4 1/2 år. Departementet fant etter dette at søker ikke kunne sies å ha kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon. Billighetserstatning ble dermed ikke tilrådd.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen anføres at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har lagt feil faktisk forhold til grunn for sin vurdering m.h.t. når søker var i opplæringspliktig alder. Departementet har lagt til grunn at hun var i opplæringspliktig alder fra 1939 til 1946, i følge søker er det riktige 1941 til 1948. Det anføres videre at fagdepartementet ikke har tatt hensyn til datidens fornorskingspolitikk, og de følger dette fikk for hennes utbytte av undervisningen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i klageomgangen innrømmet å ha lagt feil tidsperiode til grunn i vurderingen av søkers skolepliktige alder. Departementet viser imidlertid i denne forbindelse til at søker likevel hadde skoletilbud i den perioden hun var i skolepliktig alder, både under krigen (frem til 1944) og i 2 1/2 år etter krigen. I den grad dette tilbudet ikke kunne benyttes, mener departementet at dette måtte skyldes krigen, og viser til at særlige forhold som følge av krigstilstand etter fast praksis ikke gir rett til billighetserstatning. M.h.t. datidens fornorskingspolitikk og den innvirkning dette hadde på søkers utbytte av undervisningen, viser Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til at dette må vurderes utfra datidens intensjon med fornorskingspolitikken og de konsekvenser som ble trukket av den. Departementet fant etter dette å burde opprettholde sin tidligere tilråding i saken.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 9

NN, født 1948, har søkt billighetserstatning av statskassen på grunnlag av mangelfull oppfølgning av lærevansker på skolen.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at spørsmål om billighetserstatning må vurderes i sammenheng med hvordan hjelpetiltak og tilbud til elever med spesielle behov var på det aktuelle tidspunkt. Det må anses dokumentert at søker har generelle lærevansker av betydelig omfang som følge av hjerneskade, og i sammenheng med dette vanskeligheter med tilegnelse av lese- og skriveferdigheter. Til tross for at hennes karakterer er svake, viste undersøkelser av Skolepsykologisk kontor at hun etter sine forutsetninger har hatt et rimelig godt faglig utbytte av skoletilbudet. Departementet fant etter en samlet vurdering ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Det anføres i klagen til at søkers hjerneskade og dysleksi burde tilsi et annet skoletilbud enn det hun fikk.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som gir grunn til å endre tilrådingen.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 10

NN, født 1931, har søkt om billighetserstatning av staten på grunnlag av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker var i opplæringspliktig alder i perioden 1938-1945. Det ble lagt til grunn at han har hatt skoletilbud i 5 år før evakueringen, og kan ha tapt 2 skoleår som følge av krigen. Det ble videre vist til at søker ikke har kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at han har fått mindre skolegang enn det som er lagt til grunn for avslaget.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det fremgår at søker har gått på skole frem til skolen ble rekvirert av tyskerne, og opplysninger fra kommune X tyder på at skolen var i drift frem til sommeren 1943. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 11

NN, født 1935, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av mangelfull skolegang under den andre verdenskrig.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn at søker kan ha tapt inntil 3 1/2 års skolegang under krigen. Departementet uttalte at det etter Billighetserstatningsutvalgets praksis generelt sett ikke er grunnlag for å innvilge erstatning til personer som har tapt skolegang under siste krig. Bare der søkeren uforskyldt har kommet i en vesentlig verre situasjon enn andre, kan erstatning vurderes innvilget. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant ikke at det forelå opplysninger som tydet på at søker hadde kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon, og fant derfor ikke å kunne anbefale at det ble innvilget billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon. Det gjorde også Billighetserstatningsutvalget, men med den bemerkning at det måtte tas hensyn til at søker hadde tilbud om ytterligere skolegang under krigen. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen er det anført at det er en lovfestet rett til 7 års skolegang. Det er videre anført at det var umulig for søker å gå på skole under krigen på grunn av de tilstander som hersket i X.

Kirke-,utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at det i klagen fremkommer nye opplysninger vedrørende søkers grunnskoleopplæring, og fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 12

NN, født 1927, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av tapt skolegang som følge av den andre verdenskrig, og datidens fornorskingspolitikk i skoleverket, samt ordningen med delte skoleår, hvor flyttsamer gikk på skolen i vinterhalvåret, mens fastboende samer gikk på skolen sommerhalvåret.

Når det gjelder spørsmålet om tapt skolegang som følge av krigen, viste Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til at søker utfra skoletilbudet i X på denne tiden, var uten undervisningstilbud i alt et halvt år. Departementet fant av dette at søker hadde fått det alt vesentligste av sin lovfestede rett til skolegang. Når det gjaldt anførselen om at hun ble rammet av fornorskingspolitikken på den tiden, ble det av departementet vist til Billighetserstatningsutvalgets faste praksis, hvoretter søkers undervisningstilbud må vurderes ut fra datidens allmenne intensjon med fornorskningspolitikken og de praktisk-pedagogiske konsekvenser som ble trukket av denne. Angående anførselen om for kort skoleår som følge av alterneringen mellom flyttsamer og fastboende samer viste Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til at ordningen oppfylte minstekravene i datidens skolelovgivning. Det ble også vist til at dette ikke var særegent for X, men at samme ordning gjaldt et stort antall av landkommunene. For øvrig ble det pekt på at søker har vært i arbeid siden krigen. Departementet kom etter dette til at hun ikke kunne sies å ha kommet særlig dårlig ut i forhold til andre i samme situasjon. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant dermed ikke å kunne tilrå billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres særlig at de nevnte grunnlag for søknaden må vurderes i sammenheng. Søker mener således at det var kombinasjonen av korte skoleår og gjeldende fornorskingspolitikk som til sammen gjorde utbyttet av skolegangen minimalt. Det anføres videre at hun p.g.a. manglende evne til å lese norske kunngjøringer ikke fikk nyttiggjort seg tilbudet om etterutdanning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger om søkers grunnskoleopplæring, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 13

NN, født 1926, har søkt om billighetserstatning av staten på grunnlag av mangelfull skolegang. Søker hevder at hun totalt sett har fått for lite skolegang da skoleåret var delt, og at hun hadde problemer med å forstå undervisningen fordi hun var samisktalende.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det var skoletilbud i X i hele perioden søker var i opplæringspliktig alder, men at protokollene om dette gikk tapt under nedbrenningen i 1944. Ordningen med delt skoleår sørget for at både flyttsamene og de fastboende samene fikk det minste antall skoleuker loven om folkeskole på landet ga adgang til, og således var i tråd minimumskravene i loven. Det undervisningstilbudet søker fikk, måtte vurderes ut fra datidens allmenne intensjon med fornorskningspolitikken og de praktisk-pedagogiske konsekvenser som ble sluttet av den. Det ble på denne bakgrunn ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger vedrørende søkerens grunnskoleopplæring, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 14

NN, født 1961, har søkt om billighetserstatning av staten på grunnlag av mangelfull grunnskoleopplæring.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet mente at det var liten tvil om at søkers funksjonssvikt hadde gitt henne en vanskelig oppvekst og skolegang, men at skolevesenet ikke kunne bebreides for dette. Billighetserstatning ble derfor ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vurdering og konklusjon, og det ble ikke innvilget billighetserstatning.

I klagen anføres det at selv om det ikke kan reises alvorlig kritikk mot skoleverket, må det i denne saken innvilges billighetserstatning etter en rimelighetsbetrakting.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det i klagen ikke er fremkommet synspunkter som tilsier at tilrådingen bør endres. Den opprinnelige tilråding opprettholdes.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 15

NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av mangelfull skolegang. Søker var i opplæringspliktig alder fra 1947 til 1954. Han gikk på skolen i syv år, men lærte ikke å lese og skrive, og begrunner dette med manglende oppfølgning fra skolen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker begynte folkeskolen i rett tid og fortsatte skolegangen inntil han avsluttet i 7 klasse med avgangseksamen. Departementet fant at han har gjennomgått syvårig skole, og at han ikke har hatt et stort fravær. Departementet påpekte at mobbing i seg selv ikke er grunnlag for å tilkjenne billighetserstatning. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at søker føler seg urettferdig behandlet. Han har aldri kunnet søke på de jobbene han har hatt lyst til, og på grunn av sine manglende skrive- og lesekunnskaper har han gått med tanken å ta sitt eget liv.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det i klagen ikke fremkommer vesentlige nye opplysninger vedrørende søkers grunnskoleopplæring, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 16

NN, født 1930, har søkt billighetserstatning av staten på grunnlag av mangelfull skolegang. Søker er av omstreiferslekt, og hun har bare omlag tre års skolegang.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker bare fikk delvis skolegang i den perioden hun var i opplæringspliktig alder. På dette grunnlag ble det anbefalt billighetserstatning på kr 60 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble innvilget med kr 60 000,-.

I klagen anføres det at erstatningsbeløpet er satt for lavt, sett i forhold til den skolegangen hun har mistet.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, samt at det innvilgede beløp er i samsvar med det nivå Stortinget har anbefalt i slike saker. Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 17

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning av staten på grunnlag av tapt skolegang. Søkers familie var reisende.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker etter den dokumentasjon som foreligger har hatt ca tre års grunnskoleopplæring, og således ikke fått den grunnskoleopplæring han hadde krav på. Det ble anbefalt billighetserstatning med kr 60 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets vurderinger, og søker ble tilkjent kr 60 000,- i billighetserstatning.

I klagen anføres det til at beløpet er satt for lavt. Forøvrig vises det til tidligere anførsler.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, samt at det innvilgede beløp er i samsvar med det nivå Stortinget har anbefalt i slike saker. Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 18

NN, født 1938, har søkt om billighetserstatning for mangelfull grunnskoleopplæring som følge av sin bakgrunn som reisende. Han hevder å ha hatt ca. 6 års skolegang til sammen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til det ikke hadde lyktes å skaffe dokumentasjon om den skolegangen søker oppga han hadde. Det ble ansett at skolegangen hadde vært svært mangelfull. Departementet anbefalte å gi billighetserstatning med kr. 60 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr. 60 000,-.

I klagen anføres det at det kan innvilges høyere beløp etter billighetserstatningsordningen, og at NN har krav på dette.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og at det innvilgende beløp er i tråd med hva Stortinget har anbefalt i slike saker.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 19

NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull grunnskoleopplæring. Søker er av taterfamilie, og flyttet mye rundt da han var i opplæringspliktig alder.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker bare hadde hatt dokumentert grunnskoleopplæring i om lag to år, og departementet anbefalte kr 60 000,- i billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,-.

Søker har klaget på erstatningens størrelse. Det anføres at det innvilgede beløp ikke står i samsvar med de problemene han har hatt som følge av manglende grunnkunnskaper i å lese og skrive.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding, da det ikke fremkommer nye opplysninger av betydning for saken. Departementet viser til at det innvilgede beløp er i samsvar med hva Stortinget har anbefalt i slike saker.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 20

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av feilplassering i spesialskole og at han der skal ha blitt utsatt for fysiske overgrep. Påstander om seksuelle overgrep ble trukket tilbake i brev til Justisdepartementet av 06.06.1996.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bemerket at overføringen til spesialskole for evneveike synes saklig begrunnet utfra sakens opplysninger. Når det gjelder de anførte forhold på X framhalds- og yrkesskole, viste departementet til den granskning som ble gjennomført i 1967, jf. Sivilombudsmannen rapport av 06.07.1967 og den etterfølgende behandling i Stortinget. Sivilombudsmannen fant i rapporten at de faktiske forhold på X vanskelig kunne kartlegges, da bevismaterialet ikke var tilstrekkelig til at det kunne konstateres hva som faktisk var skjedd og at det i dag neppe vil være mulig å få klarlagt de faktiske forhold. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant derfor ikke å kunne ta standpunkt til de påståtte overgrep NN skal ha vært utsatt for ved X. Departementet bemerket videre at det neppe er tvil om at han hadde hatt en vanskelig oppvekst og tung livssituasjon, men at det ikke var godtgjort at skoleverket har misligholdt sine formelle forpliktelser eller sitt opplæringsansvar etter det regelverk som gjaldt i det aktuelle tidsrom. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Statens helsetilsyn viste til at verken søknaden eller den vedlagte dokumentasjon inneholdt påstander om at søker hadde vært uheldig i sitt møte med helsevesenet. Søknaden dreier seg om søkes forhold til skolevesenet og barnevernet. Statens helsetilsyn kunne derfor ikke anbefale at det ble innvilget billighetserstatning.

Barne- og familiedepartementet uttalte at selv om søker har hatt en vanskelig oppvekst, kunne det ikke ses at han har vært utsatt for feil eller forsømmelser fra barnevernets side. Departementet kunne heller ikke se at han var kommet spesielt uheldig ut etter sin kontakt med barnevernet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering og konklusjon. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen er det anført at søker føler seg urettferdig behandlet, da han mener å ha krav på erstatning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Statens helsetilsyn og Barne- og familiedepartementet kan ikke se at det i klagen er fremført vesentlige synspunkter som skulle tilsi at deres tilråding endres.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 21

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning av staten på bakgrunn av mangler ved grunnskoleopplæringen. Det hevdes også at det tok for lang tid før en hofteskade ble diagnostisert.

Statens helsetilsyn finner ikke å kunne bebreide distriktslegen for at diagnose ikke ble stilt på et tidligere tidspunkt. Helsetilsynet viser til at sykelige tegn fra kneet gjorde det meget forståelig at oppmerksomheten ble rettet mot kneet istedenfor mot hoften.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det var mangler ved NN's skolegang. Søker hadde mistet 2 1/2 år, og har ikke mottatt eksamens- eller avslutningsvitnemål fra folkeskolen. Departementet anbefalte at billighetserstatning ble innvilget med kr 100 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg i det vesentlige til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering. På grunnlag av praksis fra liknende saker ble billighetserstatning innvilget med kr 75 000,-.

I klagen anfører NN at den uretten som er gjort mot henne bør kvalifisere til en høyere billighetserstatning.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og opprettholder sin tilråding i saken.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ved fornyet gjennomgang å kunne slutte seg til Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget konklusjon når det gjelder erstatningsbeløpet.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 22

NN, født 1942, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av feilvurderinger ved innleggelse på psykiatrisk sykehus i 1970, samt bivirkninger av anviste tabletter.

Statens helsetilsyn viste til at søkers diagnose, schizofreni, var godt underbygget i journalene. For så vidt gjaldt medikamentenes bivirkninger var disse diskutert på faglig forsvarlig måte i journalene, og medikasjonen revurdert på dette grunnlag. Statens helsetilsyn fant at søker på tross av plagsomme bivirkninger av medikamenter ikke hadde kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at søker oppnådde klar bedring da han nektet å ta medisinen, og at han har vært utsatt for unødvendig lidelse gjennom 10 år.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og tidligere tilråding opprettholdes.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 23

NN, født 1920, har søkt billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget er feilbehandling i forbindelse med kirurgisk inngrep i 1968 som medførte kroniske magesmerter, samt infeksjoner og senere leddplager. Søker ble uføretrygdet som følge av dette.

Helsetilsynet viste til at søker allerede før inngrepet hadde hatt magesmerter, og at intet tydet på mangelfull eller feilaktig behandling i forbindelse med inngrepet. Helsetilsynet fant dermed at det ikke var grunnlag for å hevde at søkers møte med helsevesenet kunne betegnes som særlig uheldig, og anbefalte derfor ikke å yte billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen nevnes enkeltforhold som søker mener underbygger påstanden om at hun har hatt et uheldig møte med helsevesenet. Hun presiserer at hun ikke har vært til undersøkelse og behandling for mageproblemer i barneårene.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 24

NN, født 1954, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget er at hun mener diagnosen magekreft ble stilt for sent.

Statens helsetilsyn viste til at symptomene på magesår oppsto i 1994, og at hun på dette tidspunkt fikk behandling i henhold til diagnosen. Det forelå, etter Helsetilsynets oppfatning, ikke spesielle risikofaktorer som tilsa umiddelbar spesialundersøkelse på dette tidspunkt. Da symptomene etter en tid vendte tilbake, ble hun henvist til spesialundersøkelse, hvor man avdekket kreft i magesekken. Søker ble etter dette operert. Helsetilsynet fant det lite sannsynlig at hun hadde utviklet kreft allerede i 1991, slik at plagene på dette tidspunkt måtte ha sin årsak i andre lidelser. Det ble i denne sammenheng vist til at hun som resultat av behandlingen i dag må ansees fullstendig helbredet. Dette måtte i seg selv sees som en indikasjon på at sykdommen ble oppdaget på et tidlig stadium. Statens helsetilsyn mente dermed at behandlingen av søker ikke kunne sies å representere et uheldig møte med helsevesenet, og fant ikke å kunne anbefale at billighetserstatning skulle ytes i dette tilfellet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen presiseres de forhold som ligger til grunn for søknaden. Det anføres således at det er lagt for lite vekt på at den diagnose hun fikk i 1991 etter hennes mening var feil, og at hun av den grunn gikk 5 år med feil diagnose.

Statens helsetilsyn viser til at det i klagen ikke er fremført vesentlige synspunkter som skulle tilsi at deres tilråding endres, og opprettholder sin tidligere tilråding i saken.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 25

NN, født 1929, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av at hun er påført hepatitt-C smitte gjennom blodtransfusjon. Søker har opp gjennom årene mottatt 18 blodoverføringer i forbindelse med operasjoner. Det er søkt om erstatning gjennom Norsk Pasientskadeerstatning, men søknaden ble avvist med henvisning til at forholdet er foreldet under ordningen.

Statens helsetilsyn bemerket at de i sin samlede vurdering har lagt til grunn at søker gjennom blodoverføringene sannsynligvis er blitt påført leverbetennelse med hepatitt C-virus, men at betennelsen er av lett grad og ikke er dokumentert smittsom. Helsetilsynet bemerket at smitteoverføringene etter enzymundersøkelsene å dømme må ha skjedd i 1957, 1963 eller 1977, dvs. på et tidspunkt hvor mulighetene for smitteoverføring med hepatitt C-virus ikke var kjent. Statens helsetilsyn konkluderte med at hun ikke kunne anses å ha kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at det ikke er dokumentert at søker hadde gulsott i 1957, og om hun skulle hatt gulsott, er det ikke opplagt at det foreligger en årsakssammenheng med dagens hepatitt-C diagnose. Videre er det anført at det er sett bort fra at hennes bruk av antidepressiva kan ha medført enzymøkninger og vevsforandringer i leveren. Det anføres at da det ikke kan dokumenteres når hun ble smittet med hepatitt C, bør tvilen komme henne til gode. NN uttrykker også skepsis til Statens helsetilsyns uttalelse om smittefare, og uttaler at dette må bero på manglende kjennskap til hennes situasjon.

Statens helsetilsyn bemerker at klagen bekrefter at hun hadde forhøyet innhold av leverenzymer allerede i 1977. Klagen inneholder etter Helsetilsynets oppfatning ingen nye momenter av betydning for antagelsen om at hun sannsynligvis ble smittet med virus type C i forbindelse med blodoverføringer for mange år side, dvs. på et tidspunkt da dette ikke lot seg forebygge. De nye opplysningene som klagen har tilført saken støtter Statens helsetilsyns oppfatning om at leverskaden skyldes en virusinfeksjon, og ikke medikamentpåvirkning. Virusinfeksjonen er av relativt lett grad. Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 26

NN, født 1949, har søkt billighetserstatning av staten på grunnlag av feilplassering og feilbehandling på institusjon.

Søker søkte om billighetserstatning i 1975 med grunnlag i feilplassering på institusjon og mangelfull skolegang. Etter klage til Stortinget ble han tilkjent kr 25 000,-. Han søkte på nytt i 1988. Grunnlaget var da feilplassering på institusjon. Billighetserstatningsutvalget avslo søknaden, da det ikke forelå nye opplysninger. Det er nå fremlagt nye opplysninger som er forelagt Statens helsetilsyn til uttalelse.

Helsetilsynet viste til at det av journalene kom frem at søker var sent motorisk utviklet. Han gikk først da han var ca 20 måneder gammel, hadde sen språkutvikling og var sengevæter i småbarnsårene. Videre ble det blant annet konkludert med at han hadde autistiske trekk, stor angst og selvødeleggende adferd. På bakgrunn av det foreliggende journalmateriale og sakspapirer kunne Helsetilsynet ikke se at det forelå klare feilvurderinger eller uforsvarlig virksomhet fra det offentliges side ved at søker ble plassert på langtidsinstitusjon innenfor åndssvakeomsorgen. Det ble ikke anbefalt å tilkjenne billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at søkeren tidligere har søkt billighetserstatning og til at faginstansens konklusjon nå samsvarer med Sosialdepartementets uttalelse fra 1975, og anbefalte derfor ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyn og Justisdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at det ikke er sikre tegn i sykehistorien som kan rettferdiggjøre den måten søker ble behandlet på. For øvrig henvises til tidligere anførsler.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger som ikke var kjent ved første gangs behandling av saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 27

NN, født 1931, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av skadevirkninger etter behandling av en knelidelse. Etter behandling av knelidelsen på sykehus X, fikk hun nedsatt strekke- og/eller bøyeevne og betydelige smerter i kneet. Det ble senere konstatert en kalvbenthet i høyre kne og svikt i båndapparatet på innsiden av kneet. Søker ble operert i høyre kne på sykehus Y, men ble ikke bedre etter dette. Hun ble informert om at fjerning av kneskjellet ville kunne gi smertefrihet, men denne behandlingen ble aldri gjennomført.

Statens helsetilsyn bemerket at den behandling søker fikk for sine lidelser fulgte den tids vanlige anerkjente prinsipper, slik at det ikke kan sies at hun er kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurdering og konklusjon, og det ble ikke tilkjent billighetserstatning.

I klagen er det anført at forverringen av søkers tilstand kom etter en sykepleier hadde løftet og vridd søkers ben under kveldsstellet. Etter dette ble gipsen rundt benet gjennomtrukket med blod. Det anføres også at hun bare kunne rette ut kneet ved hjelp av hendene. At det står i journalen at søker ikke hadde problemer med å rette ut kneet, er derfor ikke korrekt.

Statens helsetilsyn finner det lite sannsynlig at det kan ha skjedd en skade på operasjonsstedet ved forflytning av det gipsede benet. Gjennomtrekk av blod vil alltid kunne komme de første dagene etter operasjon fordi gipsen virker som et trekkpapir på blødningen i den indre sårbandasje. Utover dette finner Statens helsetilsyn ikke at klagen inneholder nye momenter som gir grunn til å forandre deres tidligere anbefaling.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 28

NN, født 1920, har søkt billighetserstatning av statskassen på grunnlag av stråleskader. Søker fikk 26 strålebehandlinger for livmorhalskreft i 1977.

Statens helsetilsyn viste til at selv om strålebehandlingen var kraftig, var den ellers i samsvar med den tids standard. Søker hadde en spesielt ondartet kreftform i livmoren som hun ble helbredet for. Siden det forelå påregnelige behandlingskomplikasjoner som ikke er spesielt sjeldne, ble billighetserstatning ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til behandlingens omfattende skadevirkninger for søker.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 29

NN, født 1929, har søkt billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for søknaden er at søker mener å ha blitt påført en varig nerveskade som følge av en operasjon i skulderen, og at smertene forbundet med nerveskaden har vært en medvirkende årsak til at han måtte uførepensjoneres.

Statens helsetilsyn viste til at behandlingen hadde fulgt vanlige prinsipper. Helsetilsynet fant videre at det var betydelig usikkerhet forbundet med hva som var årsaken til hans varige smerter. I denne sammenheng vises blant annet til at de mange spesialistuttalelsene i saken til dels er innbyrdes avvikende. Helsetilsynet fant det dermed ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at de varige smertene skyldes nerveskader som følge av trykk fra instrumenter i forbindelse med skulderoperasjonen. Statens helsetilsyn anbefalte etter dette at billighetserstatning ikke ble innvilget.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurdering, og billighetserstatning ble ikke ytet

I klagen anføres det at Statens helsetilsyns konklusjon ikke kan være riktig. Det vises i denne forbindelse til en uttalelse i 1990 fra spesialist X i nevrokirurgi, som i sin vurdering av saken fant at søkers smerter skyldes trykk fra instrumenter under operasjonen.

Statens helsetilsyn viser til at det i klagen ikke fremkommer nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin opprinnelige tilråding i saken.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 30

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull behandling på sykehus. Det ble anført at det ble gitt manglende informasjon i forbindelse med behandling av rygglidelse, dårlig oppfølgning fra sykehusets side og fortsatte ryggplager etter to ryggoperasjoner.

Statens helsetilsyn viste til at det var umulig å ta standpunkt til graden av informasjon som var gitt i forbindelse preoperative og operative funn, samt eventuelle drøftinger med søker. Det kan ikke sies å være helt uvanlig at pasienter etter ryggoperasjoner av denne art ikke blir bra etter operasjonen, uten at man kan si noe sikkert om grunnen. Det ble konkludert med at behandlingen av søker har fulgt vanlige anerkjente prinsipper, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 31

NN, født 1933, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av kroniske smerter som følge av en angivelig mislykket operativ behandling av en skulderlidelse.

Statens helsetilsyn fant at selv om resultatet av behandlingen var uheldig, var det ingen kritikkverdige forhold i forbindelse med behandlingen. Det lokale sykehus hadde involvert et bredt spekter av ekspertise i saken, herunder landets fremste ekspertise på området. Det var videre ikke holdepunkter for å hevde at de involverte kirurger ikke hadde vurdert tilfellet med den nødvendige grundighet og faglige innsikt. Statens helsetilsyn mente invaliditet i den grad søker har, ikke er noen helt uvanlig følge av en kronisk senebetennelse i skulderen. Søkers tilfelle kunne etter dette ikke ansees som et særlig uheldig møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at hennes kroniske smerter skyldes utilfredstillende kirurgi, og at smertene medfører en forringet livskvalitet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger som gir grunn til å endre deres tidligere anbefaling, og opprettholder sin tilråding i saken.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 32

NN, født 1950, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av psykisk belastning p.g.a. for sent stilt diagnose av hjernesykdom. Den forsinkede diagnosen og den følgende forsinkede operasjon medførte at operasjonen ikke ga det ønskede resultat.

Statens helsetilsyn viste til at det ikke var holdepunkter for at en operasjon av søker på et tidligere tidspunkt ville spart henne for de plager hun har hatt som følge av sykdommen. Helsetilsynet mente således at søkers vanskelige situasjon skyldtes sykdommens natur, og ikke et uheldig møte med helsevesenet. Statens helsetilsyn anbefalte etter dette ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurdering, og billighetserstatning ble ikke ytet.

I klagen opprettholdes tidligere anførsler, og søker fastholder å ha kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger i saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 33

NN, født 1925, har søkt om billighetserstatning av statskassen fordi hun utviklet lymfekreft etter strålebehandling av høyre bryst.

Statens helsetilsyn viste til at utvikling av en eventuell sekundær kreftsykdom relatert til strålebehandling, normalt vil være en svulst i det området strålebehandlingen er foretatt. Også utvikling av slik sekundær kreftsykdom er, i følge Helsetilsynet, sjelden. Videre ble det pekt på at det gikk 33 år fra strålebehandlingen ble avsluttet til søker utviklet lymfekreft. Dette er i seg selv et moment som taler i mot en sammenheng mellom strålebehandlingen og kreftsykdommen. Statens helsetilsyn fant det etter dette ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det var sammenheng mellom den behandling søker fikk og den sykdom hun senere utviklet. Statens helsetilsyn anbefalte dermed ikke erstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurdering, og erstatning ble ikke ytet.

I klagen anføres at Statens helsetilsyn har lagt feil tidsforløp til grunn for sin vurdering. Helsetilsynet fant således at det hadde gått 33 år fra strålebehandlingen til lymfekreft ble påvist. Det riktige er, i følge søker, 23 år.

Statens helsetilsyn medgir at de har lagt feil tidsforløp til grunn for sin vurdering, men finner at dette ikke har innvirkning på deres tilråding i saken. Det vises videre til at det ikke fremkommer nye medisinske opplysninger i klagen. På denne bakgrunn opprettholder Statens helsetilsyn sin tidligere tilråding i saken.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 34

NN, født 1921, har søkt billighetserstatning av statskassen etter at hun har mistet kontrollen over endetarmens lukkemuskel etter en røntgenundersøkelse av tykktarmen i 1976.

Statens helsetilsyn viste til at skaden på lukkemuskelen er en typisk fødselsskade, som bare viser seg ved diaré. Bindevevsdragene som holder muskelen på plass kan gi et så lokalisert og konsentrert drag i det barnet fødes, at muskelen noen ganger brister. Det er medisinsk sett svært lite sannsynlig at ballongen som ble dratt ut etter røntgenundersøkelsen er årsaken til skaden. Helsetilsynet fant på denne bakgrunn at søker ikke hadde kommet uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at hennes siste fødsel var på 50-tallet, og at søkers fødsler ikke har sammenheng med hennes plager.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger i saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 35

NN, født 1943, har søkt om billighetserstatning av staten på grunnlag av mangelfull diagnose og behandling etter en bilulykke. Brudd i overkjeven ble ikke oppdaget i tide, og som følge av dette fikk han dobbeltsyn.

Statens helsetilsyn viste til at brudd av denne art gir blødning og vevsreaksjon med betydelig hevelse i de aller første timer. Til tross for at journalene mangler anførsler om dette, var det ingen grunn til å tvile på søkers fremstilling om at det forelå en stor blålig hevelse over kinnbenet samtidig som området virket inntrykket. Helsetilsynet fant det derfor kritikkverdig at det ikke ble tatt spesialbilder av ansiktsknoklene for å kunne behandle en eventuell nedpressing av øyehulegulvet i tide. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 75 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurderinger, og billighetserstatning ble innvilget med kr 75 000,-.

I klagen vises det til at erstatningen er for liten, da hans årlige tap etter 1980 har vært mellom kr 60 000,- og kr 70 000,-.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding på kr 75 000,-.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 36

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning av staten på grunnlag av skader etter strålebehandling, og for skader etter kirurgi for tungekreft.

Statens helsetilsyn uttaler at behandlingen ble gitt i tråd med sykehus X retningslinjer, men finner det uheldig at søker ikke ble henvist til sykehus Y for deler av behandlingen. Pasienten ble strålebehandlet ved hjelp av konvensjonell røntgenbehandling, da sykehus X på den tiden ikke hadde høyvolt utstyr. Høyvolt utstyr fantes ved sykehus Y, og pasienten burde derfor ha blitt henvist dit. Statens helsetilsyn anbefalte etter dette at billighetserstatning ble innvilget med kr 100 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynet vurderinger og konklusjon, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

Det klages på erstatningsbeløpets størrelse, idet det anføres at beløpet ikke står i forhold til de psykiske og fysiske lidelsene hun er blitt påført.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysinger av betydning for deres vurdering og opprettholder sin tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 37

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av mangelfull behandling ved sykehus X. Sykehuset burde ha kontrollert kaliumverdien i blodet hans og han burde fått kaliumtilskudd. Søker har siden 9 års alderen hatt en tarmsykdom. I 1978 ble han innlagt på sykehus X på grunn av stadig hyppigere avføring. Senere samme år ble han liggende bevisstløs i fire døgn. Etterfølgende undersøkelser viste at det forelå en skade av hjernevevet på grunn av flere minutters reduksjon i oksygentilførselen. Reduksjonen i oksygentilførselen var forårsaket av hjertestans, og det ble antatt at hjertestansen hadde sammenheng med lavt innhold av kalium i blodet.

Statens helsetilsyn bemerket at for lave eller for høye kaliumverdier i blodet gir farlige hjerteuregelmessigheter, og at det var fullt mulig at årsaken til skaden i hjernevevet var en følge av diaré og manglende behandling. Statens helsetilsyn anså på bakgrunn av søkers sykehistorie og lave kaliumkonsentrasjon i blodet ved innkomst, at det var en forsømmelse fra sykehuset at kaliumkonsentrasjonen i blodet ikke ble sjekket evt. at det ikke ble gitt tilskudd av kalium. Statens helsetilsyn konkluderte med at søker hadde kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte billighetserstatning med kr 100 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Statens helsetilsyn vurdering og konklusjon. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, men satte på grunn av skadenes omfang beløpet opp til kr 120 000,-.

Det klages over erstatningens størrelse. Det vises til skadenes omfang, i det skaden har fått alvorlige konsekvenser for søker både av personlig og økonomisk. Han anfører at han ville vært i arbeid i dag om han ikke hadde blitt skadet.

Statens helsetilsyn kan ikke se at klagen inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 38

NN, født 1968, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av manglende sosiale støtteytelser og manglende diagnostikk fra helsevesenet i forbindelse med psykisk utviklingshemming fra fødsel. Hun mener at hennes mentale tilstand og intellektuelle evner burde vært diagnostisert på et tidligere tidspunkt, og de ansvarlige burde ha innsett at hun aldri kunne klare seg i arbeidslivet. Dette ville ha spart henne for en mengde nederlag og skuffelser på arbeidsplassen.

Statens helsetilsyn uttalte at det ikke forelå noen opplysninger om eventuelle diagnostiske overveielser fra helsestasjonen eller liknende. Helsetilsynet viste dog til at det på bakgrunn av den vurderingen som var blitt foretatt av nevrolog i 1993, var det lite sannsynlig at en kontakt med helsevesenet kunne bidratt til å endre hennes livssituasjon i vesentlig grad. Statens helsetilsyn mente hun synes å ha mottatt den hjelp som var adekvat for hennes situasjon. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Rikstrygdeverket uttalte at det at søker følte at hun hadde kommet dårlig ut i forhold til ytelser fra folketrygden, nok kunne skyldes at hun hadde hatt for store forventninger til hvilke kompensasjoner hun kunne få. Rikstrygdeverket påpekte at folketrygdens ytelser ikke gir full kompensasjon, slik at det skal lønne seg å arbeide. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering og konklusjon. Billighetserstatning ble ikke gitt.

I klagen er det anført at søker har kommet særlig uheldig ut i det hun ikke har fått nødvendig hjelp og støtte tilpasset hennes situasjon. Det er vedlagt legeerklæringer mm.

Statens helsetilsyn bemerker at det ikke er tilkommet ny medisinsk dokumentasjon som gir grunnlag for å endre deres tilråding.

Rikstrygdeverket kan heller ikke se at det gjennom klagen fremkommer nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 39

NN, født 1957, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av ryggproblemer etter et fall i yrkessammenheng i 1987. I følge søkeren ble han feildiagnostisert ved flere anledninger av det norske helsevesen, og skadene ble vesentlig verre fra 1991, bl.a. med lammelser i bena. Han ble deretter undersøkt ved en privat klinikk der skadene kom tydeligere frem enn på tidligere CT-bilder. Fra den private klinikken ble søker henvist til en svensk spesialist som foretok en ryggfiksasjon. Etter 10 måneder var søkeren tilbake i 50% stilling og 12 måneder etter operasjonen var han tilbake i 100% stilling. Siden har han ikke hatt sykefravær. Behandlingen ved den private klinikken og i Sverige har påført ham store kostnader som ikke har blitt dekket av det offentlige.

Statens helsetilsyn viste til at søkeren hadde hatt ryggproblemer også tidligere og at det derfor ikke var rimelig å tilskrive ryggplagene til fallet i 1987 alene. Undersøkelsene og behandlingen av søker hadde fulgt anerkjente prinsipper. Ryggfiksasjon utføres i Norge når indikasjon finnes, men holdningen er konservativ fordi behandlingen ofte ikke fjerner plagene og at risikoen for komplikasjoner ved reoperasjon er stor.

Rikstrygdeverket viste til at søkerens krav om å få godkjent ryggplagene som yrkesskade er avslått både av trygdekontoret, fylkestrygdekontoret og Trygderetten. Søknad om å få utgiftene til operasjonen i utlandet dekket av folketrygden har heller ikke ført frem, til tross for at Rikstrygdeverkets vedtak ble påklaget til Helse- og sosialdepartementet. Rikstrygdeverket fant ingenting i søkerens forhold til trygdeetaten som tilsa innvilgelse av billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering og konklusjon. Billighetserstatning ble ikke gitt.

I klagen anføres det at ryggproblemene fra før 1987 ikke har hatt noen relevans i denne sammenheng, men at det var fallet i 1987 som var årsaken til problemene. Det påpekes videre at søker idag er symptomfri etter behandlingen i Sverige. Søker anfører videre at han følte at han hadde problemer med å bli tatt på alvor av norske leger.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 40

NN, født 1934, har søkt om billighetserstatning av staten fordi han mener å ha kommet spesielt uheldig ut i forhold til yrkesskadeerstatningsreglene etter en yrkesrelatert tungmetallskade på indre organer.

Statens helsetilsyn finner ikke å endre de medisinske vurderingene som er foretatt ved behandlingen av søknad om yrkesskadetrygd, og viste til at søker ikke har vært uheldig i sitt møte med helsevesenet.

Kommunal- og regionaldepartementet viste til at Rikstrygdeverket ikke har ansett sykdommen som en yrkesskade. Billighetserstatningsordningen skal ikke være et korrektiv i forhold til trygdemyndighetenes vurdering, og erstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen hevdes det at trygdeetaten har sett bort fra utredninger søker har innhentet, som er helt klare på at sykdommen er yrkesbetinget. Det vises også til at tidligere arbeidskollegaer ved arbeidsplassen har gått bort i tidlig alder.

Kommunal- og regionaldepartementet og Statens helsetilsyn finner ikke at klagen inneholder nye opplysinger og opprettholder sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 41

NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for søknaden er en kronisk skulderlidelse som følge av et kraftig slag mot skulderen. Episoden inntraff under utførelse av arbeid som vognfører for Oslo Sporveier.

Samferdselsdepartementet pekte på at søker gjennom Poolkontoret i forsikring (Norges Forsikringsforbund), som den gang sto for Oslo Sporveiers ulykkesforsikring, har fått utbetalt erstatning med kr 37.030,-, inkl renter, utfra en antatt invaliditetsgrad på 20 %. Oslo Sporveier dekket i tillegg diverse utgifter for søker, samt at de tilbød ham et engangsbeløp på kr 10.000,- til eventuelle ytterligere utgifter. Tilbudet ble i første omgang ikke akseptert. Da søker senere fant å kunne akseptere (2 1/2 år etter tilbudet ble fremsatt), vurderte Oslo Sporveier tilbudsfristen som utløpt. Samferdselsdepartementet fant etter dette at erstatning allerede var ytet og tilrådde derfor ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Samferdselsdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at Rikstrygdeverket etter tidspunktet for Billighetserstatningsutvalgets avgjørelse har godkjent skader av denne typen som yrkesskade, og søkeren mener dette bør tillegges vekt i hans favør.

Samferdselsdepartementet viser til at det ikke fremkommer nye opplysninger som kan stille saken i et annet lys, og opprettholder dermed sin tidligere tilråding i saken.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 42

NN, født 1937, har søkt billighetserstatning av staten fordi han i forbindelse med passering av en lang korridor på X flyplass kolliderte med en søyle som ikke var polstret. Etter sammenstøtet fikk han store hodesmerter, alvorlige problemer med synet, og både arbeidskapasiteten og livskvaliteten ble betydelig redusert.

Samferdselsdepartementet viste til at søker anla sak mot Staten v/Samferdselsdepartementet, der Staten ble frifunnet. Det ble videre vist til at søker har fått innvilget uførepensjon, og at skaden først og fremst skyldte søkers egen opptreden. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Samferdselsdepartementets vurderinger, og Billighetserstatningsutvalget viste ellers til at søker har fått prøvet sitt krav for domstolene. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at det er urimelig at det forhold at det ble reist sak ble brukt mot søker, og at Samferdselsdepartementet, som var motpart i rettssaken, gav uttalelse i saken om billighetserstatning. Søker peker videre på at søylen ble polstret umiddelbart etter at søker ble skadet.

Samferdselsdepartementet viser til at klagen ble forelagt Luftfartsverket til uttalelse, men at de mente det ikke var formelt riktig at dem å avgi innstilling i saken. Samferdselsdepartementet viser for øvrig til at det er foretatt en bred vurdering av saken uavhengig av utfallet i rettssaken og tidligere tilråding opprettholdes.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 43

NN, født 1943, har søkt billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for søknaden er de store fysiske og psykiske belastninger søker har hatt i forbindelse med den daglige omsorg for sin sønn. Det er anført i søknaden at det offentlige hjelpeapparat har sviktet ovenfor sønnen, og at dette har gått utover søker. Mor skal ha fått angstplager og hun skal ha blitt utsatt for fysiske overgrep av sønnen.

Sosial- og helsedepartementet viste til at søker hadde fått oppfølging av det offentlige gjennom psykiatrisk avdeling ved sykehuset i X, primærlege og sosialtjenesten i kommunen ved behov. Hva gjaldt det offentliges forhold m.h.t. sønnen, fant departementet dette vanskelig å vurdere idet denne siden av saken ikke var særlig godt opplyst. Ettersom sønnen ikke var part i saken var det, på grunn av taushetsplikten, også vanskelig å innhente ytterligere opplysninger om dette. På bakgrunn av den dokumentasjon som forelå fant Sosial- og helsedepartementet imidlertid ikke grunnlag for å si at det offentliges bistand til søker og hennes sønn hadde vært mangelfull. Hun kunne dermed ikke sies å ha kommet særlig uheldig ut i sitt møte med det offentlige. Departementet anbefalte etter dette at billighetserstatning ikke ble ytet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Sosial- og helsedepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen presiserer søker hvilke belastninger den daglige omsorgen for hennes sønn har medført, samt at belastningene, både økonomiske og personlige, søkes dokumentert.

Sosial- og helsedepartementet viser til at det ikke er kommet nye opplysninger vedrørende sønnens tilbud fra det offentlige til tross fra oppfordringer om dette fra departementet. Departementet viser videre til at de nye opplysningene gitt i klagen ikke gir grunnlag for å fastslå at det offentliges tilbud til søker har vært mangelfullt. Sosial- og helsedepartementet opprettholder dermed sin tidligere tilråding i saken.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 44

NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning fra statskassen primært på grunn av at han i en årrekke skal ha blitt trakassert av X kommune, b.l.a. på grunn av sitt politiske grunnsyn.

Sosial- og helsedepartementet forela saken til uttalelse for fylkesmannen i X, og uttalte at perioden fra 1985 til i dag var preget av store personlige påkjenninger for søker. Han har vært uten inntektsgrunnlag, og hans familie har blitt oppløst. Det ble likevel vist til at sosialtjenesten hadde brukt en god del tid og ressurser på å forsøke å hjelpe familien, og Sosial- og helsedepartementet kunne ikke se at det var utført handlinger eller tiltak fra sosialkontorets side som ikke hadde vært i samsvar med det lovverk sosialkontoret forvaltet. Fagdepartementet fant derfor ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke gitt.

I klagen viser søker til flere tilfeller der søker er blitt trakassert.

Sosial- og Helsedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som gir grunnlag for å endre deres tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 45

NN, født 1926, har søkt om billighetserstatning av staten på grunn av et økonomisk tap som følge av skade påført på søkers boligbrakke. Brakken/hytten ble skadet under transport, og ble etter søkers mening ubeboelig. Det anføres videre kommunen har lagret diverse gjenstander for X, men at disse senere er blitt borte.

Kommunal- og regionaldepartementet pekte på at det er en forutsetning for billighetserstatning at tapet ikke kan dekkes gjennom andre ordninger. Søker hadde ikke gått til søksmål mot kommunen. Det ble ikke anbefalt å innvilge billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kommunal- og regionaldepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at boligbrakken ble ubeboelig etter at kommunen flyttet denne, samt at han måtte flytte sine eiendeler fra skolen hvor de var plassert, tross i at kommunen visste at han ikke hadde noe sted å sette dem. Dette medførte at disse ble stjålet.

Kommunal- og regionaldepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 46

NN, født 1908, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av ansiktssmerter som følge av en arbeidsulykke i 1963.

Rikstrygdeverket la til grunn at søker hadde mottatt de ytelser fra trygdeetaten han hadde krav på, og kom til at det ikke var grunnlag for billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Rikstrygdeverkets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det i det vesentlige til tidligere anførsler.

Rikstrygdeverket opprettholder sin tidligere tilråding, da det ikke finner nye opplysninger av betydning i saken.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 47

NN, født 1939, har søkt om billighetserstatning fra statskassen med bakgrunn i at det viste seg at han ikke var far til det barn han inntil barnet fylte 18 år, trodde var hans. Han har forsørget barnet og sørget økonomisk for at det fikk utdannelse etter endt grunnskole. Søker føler seg lurt.

Justisdepartementet viste til at Billighetserstatningsutvalget ved flere anledninger har avslått søknader på grunnlag av økonomisk tap der en person feilaktig har fått bidragsplikt og kun fått tilbakebetalt det nominelle i henhold til barneloven § 62. Departementet viste også til at Stortinget har sluttet seg til dette standpunkt i forbindelse med behandling av klager over Billighetserstatningsutvalgets avgjørelser. Justisdepartementet viste videre at billighetserstatningsordningen som hovedregel ikke kommer til anvendelse i saker der det offentlige ikke kan bebreides, slik det er i den foreliggende saken. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Justisdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke gitt.

I klagen vises det til tidligere anførsler, og det pekes på at den biologiske faren var vel vitende om at han var faren men ikke krevde farskapet før alle økonomiske og moralske forpliktelser knyttet til barnet var opphørt.

Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som tilsier en endring av tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 48

NN har søkt om billighetserstatning på grunnlag av tap forårsaket av tinglysingfeil. En erklæring vedrørende forkjøpsrett og visse bruksrettigheter til en eiendom ble slettet 14. juli 1987, uten at søker som rettighetshaver ble varslet. Vedtaket om å slette erklæringen ble klaget inn for Justisdepartementet, som omgjorde slettelsen 4. desember 1991. Søker anførte at han som følge av tinglysingfeilen ikke hadde kunnet bebo eiendommen samt nyttiggjøre seg av bruksrettighetene.

Justisdepartementet kom til at det forelå en åpenbar tinglysingfeil, men fant at søker ikke hadde lidt tap som følge av feilen. Bruksrettighetene var i behold, og søker benyttet seg av dem. Under henvisning til en dom hvor erklæringen vedrørende forkjøpsrett ble funnet ugyldig, kom departementet til at søker ikke hadde hatt merutgifter ved å bo et annet sted. Søker hadde i følge dommen aldri hatt forkjøpsrett til eiendommen. På denne bakgrunn anbefalte Justisdepartementet at billighetserstatning ikke burde tilkjennes.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises i det vesentlige til tidligere anførsler.

Justisdepartementet kan derfor ikke se at det fremkommer nye opplysninger det kan legges vekt på, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 49

NN, født 1945, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av at søker og hennes tre barn hadde en vanskelig oppvekst som følge av å være «tyskerbarn».

Justisdepartementet viste til at søknad på dette grunnlag tidligere var avslått av Billighetserstatningsutvalget. Departementet fant ikke grunnlag for å gjøre unntak fra Utvalgets praksis. På denne bakgrunn ble ikke billighetserstatning anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det i det vesentlige til tidligere anførsler.

Justisdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding, da det ikke fremkommer nye opplysninger det kan legges vekt på.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 50

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning av staten på grunnlag av psykiske skader som følge av seksuelle overgrep i barndommen. Skadevolderne er oppgitt å være søkers far og en mannlig bekjent av familien. Misbruket fra faren skal ha skjedd over en periode på noen måneder da søker var i seks-syvårs alderen og skal ha bestått i beføling av kjønnsorgan. Overgrepet fra en bekjent av familien skal ha bestått i et tilfelle av beføling og oral stimulering da søker var 11 år.

Justisdepartementet fant ut fra sakens dokumenter bare å kunne ta stilling til påstanden om overgrep fra søkers far. Departementet fant ut fra en helhetsvurdering av den foreliggende dokumentasjon at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at søker var blitt utsatt for seksuelle overgrep fra faren. Det ble lagt vekt på at hennes symptomer syntes typiske for overgrepsoffere. Sakkyndiges erklæringer konkluderte med at det var overveiende sannsynlig at seksuelle overgrep forklarer søkerens vedvarende problemer. Justisdepartementet anbefalte billighetserstatning med kr 40 000,-.

Billighetserstatningsutvalget fant bevisvurderingen i saken vanskelig. Det som søker oppfatter som seksuelle overgrep, behøver objektivt sett ikke å ha vært det i den bade- og lekesituasjonen som forelå. Billighetserstatningsutvalget fant det ikke tilstrekkelig bevist at det hadde forekommet overgrep, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler.

Justisdepartementet kan ikke se at klagen inneholder nye opplysninger vedrørende sannsynligheten for at overgrep har funnet sted.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 51

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning av statskassen grunnet senvirkninger etter seksuelle overgrep.

Justisdepartementet viste til at dokumentasjonen i saken var begrenset. Søknaden inneholdt en kort beskrivelse av forholdene. Det forelå videre en erklæring fra sjefspsykolog X som stilte en diagnose som antydet posttraumatisk stressforstyrrelse med grunnlag i seksuelle overgrep. Anmodninger fra Justisdepartementet om ytterligere dokumentasjon ble ikke etterkommet. Departementet fant av dette at det ikke kunne sies å være klar sannsynlighetsovervekt for de påståtte seksuelle overgrep, og anbefalte ikke å yte billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke ytet.

I klagen vises det til tidligere anførsler. Søker finner det vanskelig å fremskaffe ytterligere bevis i saken, og mener at det allerede opplyste må være tilstrekkelig for å tilkjenne erstatning.

Justisdepartementet viser til at det ikke fremkommer nye opplysninger m.h.t. bevisspørsmålet i saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 52

NN, født 1943, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av senvirkninger etter seksuelle overgrep i barndommen. Det ble hevdet at hun ble utsatt for overgrep av to eldre menn og noen gutter i nabolaget hennes fra hun var i 9-årsalderen til hun var i 12-årsalderen. Det ble også søkt billighetserstatning på grunnlag av vanskelig oppvekst som «tyskerbarn». Det ble anført at hun ble mobbet og fryst ut av lokalsamfunnet, og at hjelpeapparatet sviktet.

Justisdepartementet fant ikke påstandene om overgrep tilstrekkelig sannsynliggjort, og anbefalte at billighetserstatning ikke burde tilkjennes.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementets vurdering og konklusjon. Utvalget fant heller ikke grunnlag for innvilgelse av billighetserstatning på bakgrunn av den behandlingen hun skal ha blitt utsatt for i sin oppvekst som såkalt «tyskerbarn». Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler. Det påpekes at det ikke kan forventes at søker i voksen alder skal kunne huske detaljer i form av konkrete navn, personer, steder og hendelser som ligger mange år tilbake i tid. Det må tas hensyn til at et barns opplevelse av hendelser og de minner som man sitter igjen med i ettertid kan fravike sterkt fra det en voksen person vil observere og huske i samme situasjon.

Justisdepartementet kan ikke se at det i klagen fremkommer nye opplysninger som kan forandre tidligere vurdering og konklusjon, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 53

NN, født 1957, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av senvirkninger etter seksuelle overgrep fra sin bestefar. Overgrepene skal ha skjedd fra hun var ca. 5 år gammel til hun ble 12-13 år gammel.

Justisdepartementet fant påstandene om overgrep tilstrekkelig sannsynliggjort, og anbefalte at billighetserstatning burde innvilges med kr 80 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementets vurdering og konklusjon, og tilkjente billighetserstatning med kr 80 000,-.

Søker har påklaget vedtaket. Hun påberoper seg store økonomiske problemer ettersom hennes mann ligger for døden.

Justisdepartementet kan ikke se at det i klagen fremkommer nye opplysninger som kan forandre tidligere vurdering og konklusjon, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 54

NN, født i 1955, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av den belastning og psykisk lidelse han ble påført da han ble pågrepet som mistenkt i en ransak i 1972 og en voldtektssak 1973. I følge en psykologerklæring har de traumatiske opplevelse rundt dette, gitt retning og dybde til NN's psykiske problemer senere i livet.

Statsadvokaten i X uttalte at de ikke fant det bevist ut fra politiets dokumenter at NN hadde vært avhørt i forbindelse med ranssaken. I voldtektssaken ble det imidlertid antatt at NN i realiteten var mistenkt til tross for at han ble avhørt som vitne. Det ble imidlertid påpekt at avhøret var helt nødvendig for etterforskningen og førte til innbringelse av den som senere ble domfelt i saken. Statsadvokaten viste også til at det etterforskningsskritt NN ble utsatt for er noe enhver borger i dette land må finne seg i ved etterforskning av straffbare handlinger. Riksadvokaten sluttet seg til dette synspunktet, og det ble ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberede instansers vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen gjentar søker at han var inne til avhør også i forbindelse med ranssaken, og at det ikke kan gå ut over ham at papirene ikke lengre finnes. Det oppgis også navn til personer som kan bekrefte hans opplysninger. Det påpekes at politiet hadde lovet å kontakte hans arbeidsgiver for å avklare situasjon, noe som ikke ble gjort. Det vises til en rekke forhold som skal underbygge hans versjon omkring de faktiske forhold.

I forbindelse med klagebehandlingen har politiet avhørt de navngitte personene. Disse vitneavhørene underbygger den tidligere konklusjonen i saken. Statsadvokatene i X og Riksadvokaten opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.