Vedlegg 1 Rettslige rammer

Diskrimineringsvernet

Internasjonale og europeiske rammeverk

Forbudet mot å diskriminere mennesker med funksjonsnedsettelse følger av flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge er bundet av, herunder Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

CRPD skal sikre respekt for de gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. Den stiller krav til staten for at personer med funksjonsnedsettelse kan få realisert disse rettighetene på lik linje med andre uten diskriminering.

Norge har vært bundet av CRPD siden 2013, da Norge ratifiserte konvensjonen. Ved ratifikasjon ble CRPD gjennomført i norsk rett ved det man kaller transformasjon – det vil si at man vurderte allerede gjeldende lovgivning og tilpasset den til konvensjonen uten at CRPD i seg selv ble gjort til norsk lov. I desember 2025 vedtok Stortinget regjeringens forslag om å inkorporere konvensjonen i menneskerettsloven. Endringene i menneskerettsloven trådte i kraft 1. januar 2026. Inkorporering i menneskerettsloven innebærer at konvensjonen gjelder som norsk lov og vil gå foran annen lovgivning ved eventuell motstrid, jf. menneskerettsloven § 3.

Som ved transformasjonen i 2013 ble norsk lovgivning gjennomgått i forbindelse med inkorporeringen av konvensjonen. Etter mindre endringer i passloven og ID-kortloven vurderes lovgivningen nå å være i samsvar med CRPD. Selv om inkorporering av konvensjonen ikke gir nye rettigheter og vil ha begrensede rettslige konsekvenser, sender inkorporeringen et tydelig signal om at menneskerettighetene til personer med funksjonsnedsettelse skal respekteres og ivaretas. Det kan også bidra til flere blir oppmerksomme på sine rettigheter og krever dem oppfylt, slik at de får realisert rettigheter de også hadde før inkorporeringen.

Regler om likestilling og ikke-diskriminering i EU

EU har vedtatt en rekke direktiver og forordninger om likestilling og ikke-diskriminering. Rettsakter av særlig relevans for personer med funksjonsnedsettelse omfatter blant annet EUs rammedirektiv mot diskriminering, som forbyr diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av blant annet funksjonsnedsettelse.94 Videre stiller EUs nettilgjengelighetsdirektiv krav til universell utforming av offentlige virksomheters nettsider og mobilapplikasjoner, mens tilgjengelighetsdirektivet fastsetter krav til universell utforming av et bredt spekter av produkter og tjenester.95 EUs forordninger om passasjerrettigheter fastsetter at personer med funksjonsnedsettelse eller redusert mobilitet har like muligheter til å reise som andre, henholdsvis med fly, tog, båt og buss.96 EU er også i gang med å etablere et europeisk handikapkort og parkeringskort for personer med funksjonsnedsettelse.97 Videre inneholder direktivet om likestillingsorganer bestemmelser som skal styrke håndhevingen av regelverket om likestilling og ikke-diskriminering, også ved diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse.98

Norge er forpliktet til å gjennomføre rettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen. I tillegg kan Norge velge å gjennomføre EU-rettsakter som faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Dette er tilfelle for rammedirektivet mot diskriminering, som likevel er gjennomført i likestillings- og diskrimineringsloven.

Grunnloven og likestillings- og diskrimineringsloven

Stortinget vedtok i 2014 at Grunnloven skulle suppleres med en rekke menneskerettigheter. Likhetsprinsippet og ikke-diskrimineringsprinsippet ble tatt inn i Grunnloven § 98 med følgende ordlyd: «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.»

Andre grunnlovsbestemmelser av særlig betydning for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse er blant annet § 92 om statens plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene, § 93 annet ledd om vern mot umenneskelig eller nedverdigende behandling, § 100 om ytringsfrihet, § 102 om retten til respekt for privatliv, familieliv og vern om den personlig integritet, § 104 om barns rettigheter, § 109 om retten til utdanning og § 110 om retten til arbeid.

Grunnlovsvernet blir operasjonalisert i den ordinære lovgivningen, blant annet gjennom likestillings- og diskrimineringsloven.

Likestillings- og diskrimineringslovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering. Loven oppstiller et generelt forbud mot usaklig forskjellsbehandling av personer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 6. Forbudet gjelder både direkte og indirekte forskjellsbehandling, jf. § 6 fjerde ledd, jf. §§ 7 og 8. Med direkte forskjellsbehandling menes at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av funksjonsnedsettelse, jf. § 7. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av funksjonsnedsettelse, jf. § 8.

Diskrimineringsforbudet omfatter diskriminering på grunn av eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige forhold, jf. § 6 annet ledd. Dessuten gjelder forbudet dersom en person blir diskriminert på grunn av sin tilknytning til en person med nedsatt funksjonsevne, jf. § 6 tredje ledd. Vernet mot tilknytningsdiskriminering omfatter eksempelvis ektefeller og foreldre av barn med funksjonsnedsettelse.

Forskjellsbehandling er likevel ikke i strid med § 6 dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, jf. § 9.

Trakassering, og seksuell trakassering, er alltid forbudt etter lovens § 13. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende, jf. annet ledd.

Loven inneholder også bestemmelser om:

• universell utforming av offentlige og private virksomheters alminnelige funksjoner, slik at disse kan benyttes av flest mulig uavhengig av funksjonsnedsettelse, jf. § 17.
• universell utforming av IKT, slik at IKT-løsninger kan benyttes av flest mulig uavhengig av funksjonsnedsettelse, jf. § 18.
• retten til individuell tilrettelegging av kommunale tjenester, inkludert barnehagetilbud, for å sikre et likeverdig tilbud og likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter, jf. § 20.
• retten til individuell tilrettelegging for elever og studenter med funksjonsnedsettelse, for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, jf. § 21.
• retten til individuell tilrettelegging for arbeidssøkere og arbeidstakere med funksjonsnedsettelse, slik at de på lik linje med andre kan få eller beholde arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre og ha mulighet til fremgang i arbeidet, jf. § 22.

Videre oppstiller likestillings- og diskrimineringsloven en aktivitets- og redegjørelsesplikt (ARP). ARP pålegger arbeidsgivere og offentlige myndigheter plikter.

Alle arbeidsgivere har en plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og motvirke diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse samt hindre trakassering, seksuell trakassering og kjønnsbasert vold, jf. § 26. Arbeidet skal omfatte sentrale områder som rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter, tilrettelegging og mulighet for å kombinere arbeid og familieliv.

Dette innebærer blant annet at arbeidsgiver må vurdere om lokalene er tilgjengelige for alle, og om kvalifikasjonskrav og vurdering av søkere kan utgjøre barrierer for personer med funksjonsnedsettelse. Det forutsetter også at arbeidsgiver vurderer om ansatte med funksjonsnedsettelse har reelle karriere- og utviklingsmuligheter på lik linje med andre, eller om praktiske, strukturelle eller holdningsmessige forhold utgjør hindringer.

Offentlige og private virksomheter har dessuten plikt til å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming, både i virksomheten generelt og i virksomhetens IKT-løsninger, jf. §§ 19 og 19 a.

Arbeidsgivere i alle offentlige virksomheter, samt i private virksomheter med mer enn 50 ansatte, skal etter § 26 annet ledd arbeide systematisk med ARP etter en lovbestemt firetrinnsmetode. Det samme gjelder private virksomheter med 20–50 ansatte dersom en av partene i virksomheten krever det. Arbeidsgivere som skal følge firetrinnsmodellen har også en redegjørelsesplikt, jf. § 26 a.

Loven pålegger også offentlige myndigheter å arbeide aktivt, målrettet og systematisk for å fremme likestilling og forebygge diskriminering innenfor sine ansvarsområder, jf. § 24. Dette innebærer at hensynet til likestilling og risiko for diskriminering skal vurderes i alt arbeid, blant annet i planlegging, styring, budsjett og handlingsplaner. Ved etablering av nye tilskuddsordninger skal det for eksempel vurderes hvordan utformingen påvirker personer med funksjonsnedsettelse og om de har reell mulighet til å søke. Arbeidet skal redegjøres for i et offentlig tilgjengelig dokument. Departementene rapporterer normalt i Prop. 1 S om statsbudsjettet, mens underliggende virksomheter redegjør for dette i årsrapportene.

Også annet regelverk inneholder bestemmelser skal hindre diskriminering og bidra til likestilling, for eksempel åpenhetsloven, arbeidsmiljøloven, opplæringsloven og plan- og bygningsloven, som omtales nedenfor.

Annen relevant lovgivning

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven stiller krav til at alle ansatte skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Dette innebærer at arbeidsgivere skal legge til rette for at ingen arbeidstakere, uavhengig av deres funksjonsevne, opplever uheldige psykiske eller fysiske belastninger som følge av arbeidet sitt. Videre gjelder et generelt krav om at arbeidsgivere så langt det er mulig og rimelig skal utforme og innrette sin virksomhet slik at arbeidstakere med funksjonsnedsettelse kan arbeide i virksomheten.

Arbeidsgivere skal i tillegg hensynta den enkelte arbeidstakerens arbeidsevne og øvrige forutsetninger når arbeidssituasjonen nærmere utformes. For arbeidstakere som har fått redusert sin arbeidsevne, inneholder arbeidsmiljøloven dessuten en generell tilretteleggingsplikt. Arbeidsgiver skal i slike tilfeller tilrettelegge så langt det er mulig, slik at arbeidstakeren skal kunne fortsette i sitt vanlige arbeid, eller – dersom det ikke er mulig – overføres til annet passende arbeid.

Åpenhetsloven

Åpenhetsloven krever at virksomhetene som omfattes av loven skal utføre aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, jf. § 4. Dette innebærer at virksomheten skal kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i egen virksomhet og i leverandørkjeden, helt ned til råvareledd.

Med grunnleggende menneskerettigheter menes de internasjonalt anerkjente menneskerettighetene som følger av blant annet FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966 og ILOs kjernekonvensjoner om grunnleggende rettigheter og prinsipper i arbeidslivet, jf. § 3 bokstav b. Eksempler på menneskerettigheter som omfattes av definisjonen, er ikke-diskriminering og likt behandling for likt arbeid, jf. Prop. 150 L (2020–2021) punkt 11. Med anstendige arbeidsforhold menes arbeid som ivaretar grunnleggende menneskerettigheter etter bokstav b og helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen, og som gir en lønn å leve av, jf. § 3 bokstav c.

Definisjonen av grunnleggende menneskerettigheter omfatter de mest sentrale menneskerettighetskonvensjonene, men er likevel ikke uttømmende, jf. «blant annet». For eksempel kan FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne også være relevant for virksomheten å vurdere.

Virksomhetene skal årlig redegjøre for aktsomhetsvurderingene, og svare på eventuelle informasjonsforespørsler om hvordan virksomheten håndterer faktiske og mulige negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, jf. §§, 5, 6 og 7.

Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven krever at prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen og i kravene til hvert enkelt byggetiltak. For boliger skal prinsippet om universell utforming ivaretas gjennom krav til tilgjengelighet.

Plan- og bygningsloven sier at alle planer som utformes etter denne loven skal fremme befolkningens helse og motvirke sosiale helseforskjeller. Loven pålegger også alle som fremmer planforslag å legge til rette for medvirkning. Kommunen har etter loven et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging. Kommunen skal også sørge for at grupper og interesser som ikke er i stand til å delta direkte, sikres gode muligheter for medvirkning på annen måte.

I byggteknisk forskrift (TEK17) er det gitt krav om universell utforming og tilgjengelighet i byggverk.

Folkehelseloven

Folkehelseloven angir at stat, fylkeskommune, kommune skal fremme befolkningens helse og livskvalitet, bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller. I forbindelse med handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Kommunen skal også ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. Oversikten skal også inneholde en vurdering av hvordan kommunen kan møte utfordringene, herunder planbehov. Kommunen skal særlig være oppmerksom på trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale eller helsemessige problemer eller sosiale helseforskjeller.

Boligsosialloven

Lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet trådde i kraft 1. juli 2023. Formålet med loven er å få et klarere og mer samlet regelverk på det boligsosiale feltet, som igjen kan gi høyere måloppnåelse i det boligsosiale arbeidet. Et klarere regelverk på det boligsosiale feltet vil kunne bidra til at flere vanskeligstilte får nødvendig hjelp, og at nivået på den boligsosiale bistanden blir mer likeverdig mellom kommuner.

Loven skal forebygge boligsosiale utfordringer og bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig. De skjerpede kravene gjelder plikten til å ta boligsosiale hensyn i planleggingen og visse krav til saksbehandlingen. Kommunene skal ha en oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet. Denne oversikten skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi.

Folketrygdloven

Folketrygdloven har som formål å gi økonomisk trygghet og kompensere for særlige utgifter enkeltpersoner måtte ha i forbindelse med arbeidsløshet, svangerskap, fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, funksjonshemming, alderdom og dødsfall. Loven bidrar til utjevning av inntekt og levekår, og til hjelp til selvhjelp slik at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig til daglig.

Stønad til hjelpemidler, tolketjenester og annen assistanse gis slik at funksjonshemmede skal kunne skaffe seg eller beholde arbeid, eller klare seg bedre i dagliglivet. Stønad til hjelpemidler gis som utlån, tilskudd eller lån. Grunnstønad gir økonomisk kompensasjon for visse ekstrautgifter man kan ha i forbindelse med funksjonshemming, og hjelpestønad kan ytes ved behov for særlig tilsyn eller pleie. Uføretrygd sikrer inntekt for personer med nedsatt inntektsevne.

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven gir rett til nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester fra kommunens helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten. Pasienter og brukere har rett til informasjon om helsetilstanden sin og innholdet i helsehjelpen og rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer og undersøkelses- og behandlingsmetoder. Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det finnes et rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke, for eksempel lovens kapittel om helsehjelp til pasienter som motsetter seg helsehjelpen.

Helse- og omsorgstjenesteloven

Kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunen skal blant annet tilby helsetjenester i hjemmet, personlig assistanse, inkludert praktisk bistand og opplæring og støttekontakt og plass i institusjon. Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett. Tvang og makt overfor personer med utviklingshemning kan bare brukes for å hindre eller begrense vesentlig skade. Kommunen har plikt til å legge til rette for minst mulig tvangsbruk og andre løsninger skal være prøvd før tiltak settes i verk.

Kommuneloven

Kommuneloven § 5-12 pålegger alle kommuner og fylkeskommuner å opprette et råd for personer med funksjonsnedsettelse. Dette rådet er et rådgivende medvirkningsorgan i kommuner og fylkeskommuner, og har ingen beslutningsmyndighet. Rådet har likevel rett til å uttale seg i saker som gjelder personer med funksjonsnedsettelse, og rett til å oppnevne arbeidsutvalg. Formålet med rådet er å bidra til å sikre en bred, åpen og tilgjengelig medvirkning i saker som gjelder personer med funksjonsnedsettelse. Alle saker som gjelder personer med funksjonsnedsettelse, skal forelegges rådet. Rådet kan også ta opp saker på eget initiativ.

Det er kommunestyret i kommunene og fylkestinget i fylkeskommunene som selv velger rådet. Organisasjoner som representerer personer med funksjonsnedsettelse, har rett til å fremme forslag om medlemmer til det rådet. Rådet velger selv sin leder og nestleder. Det følger videre av forskrift om kommunale og fylkeskommunale råd for eldre, personer med nedsatt funksjonsevne og ungdom (forskrift om medvirkningsordninger) at kommunen eller fylkeskommunen kan opprette et felles råd for eldre og personer med funksjonsnedsettelser dersom det ut ifra lokale forhold er nødvendig.

Valgloven og valgforskriften

Valgloven skal sikre frie, hemmelige og tillitsskapende valg. Etter loven skal valgstyret sørge for at valglokalene er universelt utformet. Kravet til universell utforming gjelder både for lokaler der det mottas forhåndsstemmer og lokaler der stemmer mottas på valgtinget. Dersom et valglokale består av flere rom gjelder kravet til universell utforming for alle rommene.

Det er stilt samme kravsnivå til universell utforming av valglokaler som de som framgår av byggeteknisk forskrift (TEK17). Det følger av valgforskriften hvilke bestemmelser i TEK17 som gjelder for universell utforming av valglokaler. Ved bruk av rampe i valglokaler skal også krav etter TEK17 være oppfylt. Det stilles også krav til spesifikk betjeningshøyde for valgurner og bord der stemmesedler stemples. I tillegg skal minst 1 av 10 valgavlukker ha stemmeseddelhyller som er merket med punktskrift. Stemmeseddelen med partinavn uten kandidatnavn skal trykkes med punktskrift.

Det kan kun gjøres unntak fra kravene til universell utforming av valglokaler dersom utformingen innebærer en uforholdsmessig byrde for kommunen.

Etter valgloven skal velgerne i tillegg kunne ta seg inn i valglokalene uten hjelp. Dette innebærer at velgeren som hovedregel egenhendig skal kunne komme seg inn i valglokalet uten å måtte påkalle assistanse fra valgmedarbeidere eller andre.

Ved «særlige grunner» kan det gjøres unntak fra kravet om at velgeren skal kunne komme seg inn uten hjelp. Det ikke er adgang til å gjøre unntak fra kravet om at alle velgere skal kunne «komme seg inn» i valglokalet. Det innebærer at selv om det er uforholdsmessig byrdefullt å sikre universell utforming av hovedløsningen, må kommunen likevel sørge for at velgerne kan komme seg inn i lokalet.

Valgstyret skal kunngjøre hvilke valglokaler velgerne ikke kan ta seg inn i uten hjelp. Valgdirektoratet publiserer denne informasjonen på nettsiden valglokaler.no, slik at velgere og valgmyndighetene har oversikt over hvilke lokaler velgerne ikke kan ta seg inn i uten hjelp.

Barnehageloven

Etter barnehageloven har kommunen plikt til å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne får et egnet individuelt tilrettelagt barnehagetilbud, så lenge det ikke innebærer en uforholdsmessig byrde for kommunene. Tilrettelegging i barnehagen skal bidra til at barn med funksjonsnedsettelse skal kunne gå i barnehagen og nyttiggjøre seg av barnehagetilbudet. Barn med nedsatt funksjonsevne har rett til prioritet ved opptak i barnehage.

Det følger av barnehageloven at barnehagen skal ha nulltoleranse mot krenkelser som utestenging, mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Barnehagen skal arbeide kontinuerlig for å fremme helsen, trivselen, leken og læringen til barna. Alle som arbeider i barnehagen har en aktivitetsplikt for å sikre at barnehagebarna har et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø.

Videre har barn under skolealder rett til spesialpedagogisk hjelp dersom de har særlige behov for det. Dette gjelder uavhengig av om de går i barnehage. Formålet med spesialpedagogisk hjelp er å gi barn tidlig hjelp og støtte i utvikling og læring av for eksempel språklige og sosiale ferdigheter.

Opplæringsloven

Kommunen og fylkeskommunen har ansvar for en inkluderende og likeverdig opplæring for alle elevgrupper. Elevens beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som gjelder elever.

Loven skiller mellom tilpasset opplæring for alle elever og individuelle rettigheter til tilrettelegging når ordinær opplæring ikke gir tilfredsstillende utbytte. Individuell tilrettelegging er strukturert i tre selvstendige rettigheter: personlig assistanse, fysisk tilrettelegging og tekniske hjelpemidler, og individuelt tilrettelagt opplæring (ITO). Videre har alle elever rett til en arbeidsplass som er tilpasset deres behov, og skolen skal innredes slik at det legges til rette for elever med nedsatt funksjonsevne.

Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring. Skolen skal ha nulltoleranse mot krenkelser som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Alle som jobber på skolen har en aktivitetsplikt for å sikre elevene et trygt og godt skolemiljø.

Universitets- og høyskoleloven

Universitets- og høyskoleloven stiller krav til at universiteter og høyskoler skal sørge for at institusjonens alminnelige funksjoner er universelt utformet. Studenter med funksjonsnedsettelse har videre rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, praksis, læremidler og eksamen, dersom de har behov for det.

Retten til tilrettelegging er ikke absolutt. Tilretteleggingen kan ikke innebære en uforholdsmessig byrde for utdanningsinstitusjonene. Videre kan tilrettelegging ikke føre til reduksjon av de faglige kravene i det enkelte studiet, da alle kandidater skal oppnå det fastsatte læringsutbyttet.

Kulturloven

Kulturloven skal blant annet bidra til at alle skal kunne delta i kulturaktiviteter og få oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Den slår fast at offentlige myndigheter har ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt tilbud av kultur. Etter lovendring i 2025 skal kommuner og fylkeskommuner nå lage en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, og bruke den som grunnlag for mål, strategier og planarbeid. Endringene i kulturloven kan bidra til at prioriteringer i kommuner og fylkeskommuner gjøres på et bredere faglig grunnlag.

Samferdsel

Krav til universell utforming og tilgjengelighet på samferdselsområdet er ikke samlet i én overordnet lov, men reguleres gjennom en rekke lover og forskrifter som til sammen dekker de ulike delene av transportsektoren. Regelverket suppleres av standarder, veiledere og tekniske krav som gir nærmere føringer for praktisering og etterlevelse.

Et gjennomgående utgangspunkt på tvers av transportformene er at krav til universell utforming og tilgjengelighet i hovedsak utløses ved nybygging, samt ved vesentlige endringer eller større oppgraderinger av eksisterende infrastruktur og materiell. Dette gjelder blant annet plattformer, holdeplasser, terminaler og kjøretøy.

En rekke av kravene til universell utforming følger av EØS-regelverket, herunder forordninger og direktiver som gjelder jernbane, vegtransport, luftfart og maritim sektor. Dette bidrar til at det norske regelverket i stor grad er harmonisert med regelverket i Europa.