Spørsmål og svar om forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet

Regjeringen foreslår å lovfeste at personer med omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer normalt ikke skal straffes, som innebærer at denne gruppen normalt skal møtes med påtaleunnlatelse uten vilkår eller straffutmålingsfrafall ved befatning med narkotika til egen bruk. Konkret betyr dette at tradisjonell straff ikke skal bli benyttet overfor voksne personer med en omfattende og langvarig rusmiddelbruk, og med en livsstil og helsesituasjon som preges av bruk av ulovlige rusmidler.

Reaksjonsordningen skal gjelde for personer med omfattende og alvorlige rusmiddelproblemer. Dette vil i praksis si personer med en omfattende og langvarig rusmiddelbruk, og med en livsstil og helsesituasjon som preges av bruk av ulovlige rusmidler.

Forslaget innebærer ikke at politiet eller påtalemyndigheten skal foreta medisinske vurderinger. Vurderingen av hvorvidt lovbryteren har et «omfattende og alvorlig rusmiddelproblem», er en rettslig vurdering hvor flere momenter vil ha betydning, som påtalemyndigheten og domstolene har god erfaring med å utføre. Sentrale momenter vil være omfanget av bruken, hvilket rusmiddel problemene gjelder, inntaksmåte for rusmiddelet og lovbryterens funksjonsevne og generelle livssituasjon.

Vi skriver i proposisjonen at det bør kreves noe mer enn sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at en person ikke har et omfattende og alvorlig rusmiddelproblem.

I dag rammes bruk og befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk av to ulike straffebestemmelser, enten legemiddelloven eller straffelovens strengere narkotikabestemmelse. Grensen for legemiddelloven ligger på 1-2 brukerdoser, mens befatning med mer enn dette rammes av straffeloven. Dette innebærer at befatning med narkotika til egen bruk i dag i praksis ofte rammes av straffelovens narkotikabestemmelse (fengsel inntil 2 år).

Strafferammen etter den nye bestemmelsen er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Dette er noe lavere enn strafferammen i dagens straffebestemmelse i legemiddelloven (bøter eller fengsel inntil 6 måneder, eller begge deler), og vesentlig lavere enn strafferammen i narkotikabestemmelsen i straffeloven (fengsel inntil 2 år).

Regjeringen foreslår en ny bestemmelse for rusmiddeltesting i narkotikasaker. Denne skal legge til rette for at politiet kan og skal benytte den minst inngripende metoden i hver enkelt situasjon. Som alltid må det vurderes konkret om prøvetakingen vil være forholdsmessig.

Dette vil normalt være spyttprøver, men kan i prinsippet også være urin- eller blodprøver, for eksempel dersom mistenkte av ulike grunner foretrekker dette framfor spyttprøve.

For å bidra til et sikrere grunnlag for å avgjøre om rusmiddeltesting kan og bør besluttes, vil vi innføre en bestemmelse som gir politiet adgang til å undersøke om det foreligger tegn og symptomer på bruk av narkotika ved mistanke om dette. Dette er en lite inngripende undersøkelse som vil redusere risikoen for unødig tvangsmiddelbruk.

Analyse av spyttprøver oppfyller de samme kravene som analyse av urin- og blodprøver. Dette innebærer strenge krav til kvalitetssikring i alle ledd fra prøvetaking og frem til analyse. På bakgrunn av de strenge rutinene for kvalitetssikring og kontroll er risikoen for falske positive analysesvar for å være svært lav.

Derimot kan hurtigtester være uspesifikke og gi falske positive og falske negative svar. Skal spyttprøver ha tilstrekkelig bevisverdi, så må de altså analyseres – på samme måte som blod- og urinprøver.

Analyse av spyttprøver utføres to steder i Norge – ved Oslo Universitetssykehus, avdeling for rettsmedisinske fag, og ved St. Olavs Hospital, avdeling for klinisk farmakologi. 

Den nye straffebestemmelsen vil gjelde bruk av narkotika og i tillegg erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk.

For at et erverv eller oppbevaring av narkotika skal straffes etter den nye straffebestemmelsen, må befatningen for det første rent faktisk være ment til egen bruk, og ikke til for eksempel videresalg.

For det andre må befatningen gjelde en mindre mengde narkotika. I proposisjonen angis det veiledende mengdegrenser for hvilke mengder av de ulike stoffene som skal anses som en mindre mengde.

Det alminnelige strafferettslige beviskravet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, skal gjelde for om befatningen er til egen bruk eller ikke.

Særvilkår om ruskontroll kan benyttes overfor ungdom når det er gjort en konkret vurdering om at det er egnet til å forebygge videre narkotikabruk, dette fremgår også av gjeldende rett. Og den siktede så vidt mulig skal gis mulighet til å uttale seg om vilkårene før de fastsettes.

Beslutningen om å fastsette særvilkår om ruskontroll må basere seg på den informasjonen som er tilgjengelig i den enkelte saken, som politiets samtaler med ungdommen og foreldre/verger. Påtalemyndigheten/domstolene vil i enkeltsaker også kunne støtte seg på vurderinger fra politiets forebyggende ressurser.

I tilfeller hvor påtalemyndigheten vurderer å ilegge ungdomsoppfølging, kan saken meldes inn til drøftelse i koordineringsgruppen i konfliktrådet, som avgir en vurdering som påtalemyndigheten kan støtte seg på.

Nyere forskning og lokale erfaringer gir gode holdepunkter for at ruskontroll kan ha positiv effekt for å opprettholde rusfrihet og redusere risikoen for tilbakefall til narkotikakriminalitet. Kunnskapsgrunnlaget er imidlertid fortsatt usikkert, og det er derfor viktig at det vurderes konkret i den enkelte sak om ruskontroll er en hensiktsmessig reaksjon.

Mengdegrensene utgjør den øvre grensen for den nye bestemmelsen i legemiddelloven om bruk, erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk. Mengdegrensene bestemmer når forholdet skal straffes etter den mildere straffebestemmelsen i legemiddelloven eller den strengere bestemmelsen i straffeloven. All befatning med ulovlige rusmidler utover 0 gram vil med andre ord fortsatt være forbudt.

Regjeringen vil en gang for alle endre måten vi ser, vurderer og følger opp mennesker med rusmiddelproblemer og rusmiddellidelser på. Stigmaet skal stoppe. Diskrimineringen skal slutte. Nå sikrer vi at helserettigheter oppfylles.

I reformen peker vi på seks innsatsområder og foreslår 74 tiltak. Noen av de viktigste er:

• Iverksette nasjonalt rusmiddelforebyggende program for barn og unge.
• Mer oppsøkende arbeid.
• Bygge opp grunnleggende behandlingstjenester i helseforetakene
• Innføre integrert ettervern, brukerstyrte plasser og behandlingstilbud til voldsutsatte kvinner med ruslidelse
• Bygge ut og bidra til etablering av flere skadereduserende tiltak som brukerrom og nærklinikker.
• Sette ned et offentlig utvalg som skal utrede hvordan behandling av rusmiddelproblemer bør være i fremtiden, inkludert videreutvikling av LAR (legemiddelassistert rehabilitering).
• Lage en tverrsektoriell handlingsplan mot stigmatisering.
• Utrede årskontroll hos fastlege og fritak for egenandel hos fastlege for pasienter med rusmiddellidelser.
• Videreutvikle LAR så flere får god og helhetlig hjelp med nødvendige legemidler.
• Opprette et nasjonalt system for monitorering av rusmiddelsituasjonen i Norge for å øke beredskapen på rusmiddelområdet.
• Iverksette en dynamisk og ikke tidsavgrenset handlingsplan for å forebygge overdoser.
• Sørge for bedre involvering av pårørende.

Familien, barn og partnere til personer med rusmiddelproblemer kan ha en hverdag preget av bekymringer og belastninger over tid, og ofte også en opplevelse av skam og manglende forståelse fra samfunnet rundt. Det finnes mye kunnskap om hvor viktig det er at pårørende involveres og får støtte. Derfor har vi viet et helt kapittel i meldingen til dette. 

Vi vil blant annet implementere pårørendeavtaler og fremme pårørendeinvolvering og familiestøtte i tjenesten. Vi vil også vurdere å forskriftsfeste at barn som pårørende og søsken som pårørende har rett til refusjon av reiseutgifter i tilknytning til foreldres behandling.

Alle som ber om eller trenger helsehjelp, skal få det. Det vil vi slå fast helt tydelig. Vi skal alltid oppfordre til en hjelpesøkende adferd. Det er ikke noe som heter å være «syk nok».

Både Folkehelseinstituttet og Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) har uttalt at kriminalisering og håndheving av forbudet må antas å ha effekt på bruken av narkotika i samfunnet. Regjeringen mener at et forbud er viktig for å holde forbruket lavt. Når noe er forbudt, og regelen håndheves på en god måte, gjør det terskelen for bruk høyere. Forbudet handler om å motvirke fremtidige uønskede handlinger fordi loven er normdannende. Samtidig påhviler det oss som samfunn et stort ansvar når straff utmåles. Vi er spesielt opptatt av sosial ulikhet på dette området, fordi vi vet at det ofte rammer skjevt i møte med rusmiddelproblemer. Vår politikk skal bidra til å utjevne, ikke forsterke sosial ulikhet.

Vår reform er en helhetlig reform på rusmiddelfeltet som tar for seg både forebygging, skadereduksjon, behandling og oppfølging – i tillegg til det straffeprosessuelle. Den forrige regjeringen foreslo avkriminalisering uten å følge opp det aller viktigste – nemlig forebygging og behandling. Når vi snakker om rusmiddelpolitikk, havner vi fort i narkotikadebatten. Men det er alkohol som er det rusmiddelet som forårsaker de største problemene – for den enkelte, for pårørende og for samfunnet. Det har vi tatt inn over oss i vår melding. Vi støttet ikke Solberg-regjeringens lovproposisjon fra 2021. Vi mener at en generell avkriminalisering av narkotika til egen bruk, kan bidra til å ufarliggjøre bruk med de konsekvenser det kan ha for omfanget i bruk av narkotika blant ungdom.