9 Endringer i helsepersonelloven

9.1 Forslagene i høringsnotatet

Både internasjonale forpliktelser og kravet til forholdsmessighetsvurdering etter utlendingsloven, innebærer at det kan ha sentral betydning for utvisningsvurderingen om det er et tilstrekkelig behandlingstilbud og/eller familie-nettverk i den staten det er aktuelt å utvise utlendingen til. Dette fordrer at berørte fagetater i Norge og helse- og omsorgstjenesten i den staten det er aktuelt å utvise vedkommende til, kan kommunisere og utveksle informasjon slik at det legges til rette for utvisningen.

Departementet mente at taushetsplikten etter helsepersonelloven kunne være til hinder for utlevering av helseopplysninger (høringsnotatet punkt 6.6.2 side 28):

«Yrkesmessig taushetsplikt for helsepersonell er regulert i helsepersonelloven § 21. Denne bestemmelsen er ikke til hinder for at opplysningene gis videre etter samtykke fra den som opplysningene gjelder, jf. helsepersonelloven § 22. Å basere utlevering av opplysninger til mottakerstaten på samtykke kan være komplisert når det gjelder særreaksjonsdømte utlendinger som skal uttransporteres. I visse tilfeller er det adgang til å gi taushetsbelagte opplysninger videre uavhengig av samtykke. Relevant for denne problemstillingen er helsepersonelloven § 23 nr. 4 som åpner for at ’opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre’. Også denne bestemmelsen vil det være vanskelig å basere seg på.»

Etter departementets syn talte domfeltes behov for adekvat behandling for at det ble åpnet for utveksling av helseopplysninger. Men også mottakerstatens behov for å forebygge mulig gjentakelsesfare tilsa utveksling av opplysninger på visse vilkår (høringsnotatet punkt 6.6.2 side 29):

«Avvergelsesformålet må imidlertid være reelt, for eksempel i forbindelse med psykiatrisk behandling i mottakerstaten som følger opp den avsluttede behandlingen i Norge. På den annen side bør et ønske fra den aktuelle statens myndigheter om disse opplysningene alene for å kunne registrere dem i et register over hjemvendte statsborgere, ikke tilfredsstille vilkåret for utlevering i avvergelsesøyemed.»

En bestemmelse om utlevering av helseopplysninger til helsetjenesten i mottakerstaten ble foreslått nedfelt i helsepersonelloven som ny § 29 a.

9.2 Høringsinstansenes syn

Helse Stavanger HF, Statens Autorisasjonskontor for helsepersonell, Oslo statsadvokatembeter, UDI, Norsk Psykologforening og UNIO støtter forslaget til ny § 29 a i helsepersonelloven. UDI understreker imidlertid at opplysningene ikke må være av en slik art at de kan misbrukes av mottakerstaten slik at vernet etter utlendingsloven § 73 uthules. Helse Stavanger HF uttaler seg i samme retning idet de peker på behovet for at informasjonsflyten begrenses til det som er «nødvendig» og at det gis i form av «innhentede erklæringer til formålet og ikke i form av utskrifter fra journal».

Norsk Psykologforening mener at det må tydeliggjøres hvilke opplysninger som skal gis, og disse må være avgrenset til og omhandle pasientens nåværende helsesituasjon samt videre behandlingsbehov. Uttalelsen fra Helsedirektoratet går i samme retning idet det etterlyser en presisering av hvilke opplysninger som kan gis, hvem opplysningene kan gis til, hvem som kan gi opplysningene og i hvilken form de skal gis. Det bør komme tydeligere frem at dette unntaket fra taushetsplikten bygger på hensynet til rett resultat og sakens opplysning.

Regional sikkerhetsavdeling Brøset kommenterer at eksisterende unntak fra taushetsplikten er til fordel for pasienten. Det kan diskuteres i hvilken grad dette gjelder for det foreslåtte unntaket i helsepersonelloven § 29 a. Avdelingen foreslår også at det bør vurderes å lovfeste at den særreaksjonsdømte skal informeres om at «alle observasjoner og det den særreaksjonsdømte måtte si under behandlingen vil kunne gis videre til utlendingsmyndigheter eller påtalemyndighet med det formål å vurdere om den særreaksjonsdømte kan sendes ut av landet. Det tilsvarer den informasjonen som skal gis til observander ved rettspsykiatrisk undersøkelse.» Helsedirektoratet mener at den særreaksjonsdømte må informeres om hvilke opplysninger som gis, og viser i den forbindelse til psykisk helsevernloven § 5-6 a annet ledd.

Politidirektoratet bemerker at opplysninger til bruk i utvisningssaken vil være relevante for politiet når det foretar en sikkerhetsvurdering ved planlegging av gjennomføring av vedtaket. Det må fremgå klart av bestemmelsen at opplysningene også kan utleveres og brukes i forbindelse med sikkerhetsmessige vurderinger knyttet til gjennomføring av vedtaket. Politiets utlendingsenhet er også opptatt av at enhetens behov for opplysninger av sikkerhetsmessige grunner ivaretas i forbindelse med gjennomføringen av et utvisningsvedtak. Oslo universitetssykehus HF mener også at det kan bli for snevert å begrense adgangen til utlevering av opplysninger til helsemyndigheten i mottakerstaten:

«Erfaring fra de domfelte som allerede er overført til hjemlandet viser at mottakerlandene har organisert helsetjeneste og kriminalomsorg på så ulike vis, at det kan være uheldig å presisere mottaker til ‘helsetjenesten’. Det kan være hensiktsmessig å velge en mer åpen betegnelse, eksempelvis ‘myndighetene i mottakerstaten’.»

Den norske legeforening mener på den annen side at unntaket fra taushetsplikten er for vidt. Foreningen foreslår at opplysningene først og fremst skal søkes utlevert på grunnlag av pasientens uttrykkelige samtykke. Dernest bør utlevering være begrenset til «nødvendige opplysninger». Foreningen skriver videre:

«For å sikre at kun de opplysninger som er strengt nødvendige for å foreta vurdering etter første ledd bør det stilles krav om at selve anmodningen om unntak fra taushetsplikten er mest mulig konkret i forhold til hvilke opplysninger som vil være nødvendige. Det må således være tydelig for det pågjeldende helsepersonell, hva det er for opplysninger som kan eller skal utleveres og hvilke som ikke skal utleveres.»

Dette synspunktet deles av Sørlandet sykehus HF.

Advokatforeningen peker på at en utvidet adgang til informasjonsutveksling, ikke må gå på bekostning av taushetsplikten som knytter seg til behandlingen av asylsaken:

«Det innebærer at Norge ikke kan gi informasjon til mottakerstaten som inneholder opplysninger knyttet til asylsaken. Norge kan dermed ikke gi opplysninger om straffesaken eller utlendingens helse som også inneholder opplysninger om asylsaken, uten å bryte sine internasjonale forpliktelser etter Flyktningkonvensjonen. Opplysninger i straffesaken og helseopplysninger inneholder ofte opplysninger fra asylsaken, og vil legge begrensninger på hvilke opplysninger som kan utleveres til mottakerstaten.»

Norsk psykiatrisk forening er opptatt av sikkerheten ved overlevering av de taushetsbelagte opplysningene og foreslår at helseopplysninger i saker som gjelder spørsmål om utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger gis via påtalemyndigheten:

«Påtalemyndigheten vil allerede ha en etablert kontakt med og et løpende samarbeide med den psykiske helsetjeneste og den faglig ansvarlige når det gjelder personer som er dømt til overføring til tvungen behandling. Påtalemyndigheten har erfaring i å behandle taushetsbelagt informasjon i disse saker.»

9.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder i grove trekk forslaget om en særskilt bestemmelse i helsepersonelloven om unntak fra taushetsplikt for norske utlendingsmyndigheters bruk av helseopplysninger i forbindelse med en sak om utvisning av en særreaksjonsdømt utlending. Dette har i utgangspunktet bred støtte blant høringsinstansene. Bestemmelsen inneholder ikke et unntak fra den taushetsplikten som gjelder for behandlingen av utvisningssaken.

Det er viktig at helsemyndighetene i Norge kan bidra i størst mulig utstrekning til at tilbudet i mottakerlandet blir så godt som mulig for den særreaksjonsdømte. Departementet ser at det kan tale for å angi rette instans i mottakerlandet mer generelt slik at ikke noen berørte faller utenfor fordi de ikke er organisert som en del av helsetjenesten der. På den annen side er det viktig at bestemmelsen ikke er så vid at den uthuler hovedregelen om taushetsplikt. Departementet har derfor valgt å utvide det lovforslaget som ble sendt på høring til å omfatte «helse- og omsorgstjenesten». Denne utvidelsen legger naturlig nok et større ansvar på norske myndigheter når de skal vurdere hvilke opplysninger som skal unntas fra taushetsplikten og til hvilke instanser dette kan og bør gis. Det er viktig å påse at opplysningene ikke kan misbrukes. En del av denne sikringen vil også handle om hvem som formidler opplysningene. I mange tilfeller vil det være naturlig at dette gjøres av politi og/eller påtalemyndighet. Andre ganger kan forholdene og relasjonene tilsi at kommunikasjonen skjer direkte mellom helseinstitusjoner, eventuelt mellom påtalemyndighet og helsemyndigheter. Det synes derfor naturlig at dette beror på en konkret vurdering i den enkelte saken.

Departementet deler det syn at det også er viktig å ta høyde for andre behov som samfunnssikkerheten i mottakerlandet og behovet for å beskytte den særreaksjonsdømte mot å begå nye lovbrudd. Utveksling av opplysninger som knytter seg til samfunnsvernet hører imidlertid mer naturlig hjemme i justissporet. Utveksling av opplysninger mellom justismyndighetene er nærmere behandlet i punkt 10.2.

Forslaget om at pasienten skal informeres, eventuelt også samtykke til at opplysningene gis ut, synes å bygge på den særreaksjonsdømtes krav på informasjon etter psykisk helsevernloven § 5-6 a annet ledd for utgivelse av opplysninger som knytter seg til fortsatt opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39 b. Unntak fra taushetsplikt for å tilrettelegge for gjennomføringen av et utvisningsvedtak bygger til dels på andre hensyn. Det er derfor ikke naturlig at utlendingen skal kunne ha kunnskap om eller innflytelse over informasjonsutvekslingen.