3 Gjeldende rett

3.1 Besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a

De materielle vilkårene for å nedlegge besøksforbud i medhold av straffeprosessloven § 222 a fremgår av bestemmelsens første ledd første punktum: Det må være grunn til å tro at den forbudet retter seg mot ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person (bokstav a), forfølge en annen person (bokstav b) eller på annet vis krenke en annens fred (bokstav c).

Bokstav a omfatter i utgangspunktet alle typer straffbare handlinger, men besøksforbud er særlig aktuelt ved fare for vold eller trusler, jf. Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.1.2.2 s. 20. Bokstav b tar sikte på forfølgning som ikke er straffbar, men som fremstår som en belastning for den som forfølges. Endelig hjemler bokstav c krenkelser av en annens fred som verken er straffbar eller består i forfølgning. I forarbeidene er det nevnt at sjikane av en annen på offentlig sted vil kunne omfattes av dette alternativet, se Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 8.2 s. 45.

Ordlyden i første ledd kan isolert sett gi inntrykk av at et besøksforbud bare kan nedlegges for å beskytte en bestemt person, jf. uttrykket «en annen person» i bokstav a og b og uttrykket «en annens» i bokstav c. Det følger av rettspraksis at bestemmelsen likevel ikke skal tolkes så snevert. Høyesteretts ankeutvalg la i Rt. 2014 s. 641 til grunn at det med hjemmel straffeprosessloven § 222 a kan nedlegges forbud mot opphold der faren retter seg mot en nærmere avgrenset krets av personer. Høyesterett la til grunn at et besøksforbud som var ment å verne vakter og supportere fra andre lag som befant seg på de aktuelle stedene som besøksforbudet omfatter, måtte anses å være rettet mot en tilstrekkelig avgrenset krets av personer:

«Ankeutvalget er enig i at denne lovtolkningen ikke er i strid med § 222a. Det dreier seg om et forbud som gjelder nærmere bestemte steder, og verner spesifikt angitte grupper personer som erfaringsmessig vil holde til her i de aktuelle tidsrom.»

Til støtte for tolkningen viste ankeutvalget til tidligere rettsavgjørelser, blant annet Rt. 2002 s. 1243, og uttalelsene i Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.1.7.

I Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.1.7 s. 23 uttalte departementet:

«Departementet mener at man ikke kan legge til grunn en slik snever forståelse av bestemmelsene. Formålet med besøksforbud er å beskytte enkelte, bestemte personer mot en fare som ikke truer samfunnet generelt eller den alminnelige ro og orden. Om besøksforbudet skal beskytte enkeltpersoner eller en nærmere avgrenset krets av personer, kan ikke være avgjørende. For eksempel må det etter departementets syn være adgang til å forby en person å oppholde seg på et bestemt skoleområde for å beskytte elevene på skolen eller i en bestemt butikk eller offentlig kontor, for å beskytte personalet der.»

Bestemmelsen kan derimot ikke anvendes til beskyttelse for en helt ubestemt krets av personer. I Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) kapittel 4.1.7 s. 23 uttalte departementet:

«Derimot tar bestemmelsen ikke sikte på å beskytte en helt ubestemt krets av personer. En person kan for eksempel ikke nektes å oppholde seg i Oslo sentrum for å beskytte alle som måtte oppholde seg der til enhver tid.»

Straffeprosessloven § 222 a annet ledd bestemmer hva forbudet kan gå ut på. Etter bokstav a kan en person forbys å oppholde seg på et «bestemt sted», og etter bokstav b kan vedkommende forbys «å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte» en annen person.

Når det gjelder forbud om opphold på et «bestemt sted» jf. annet ledd bokstav a, inneholder ordlyden ingen grense for hvor stort geografisk område forbudet kan omfatte. I kjennelsen inntatt i Rt. 2014 s. 641 bygget ankeutvalget på lagmannsrettens gjengivelse av følgende uttalelser i Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) punkt 4.4.1 s. 29 om forbudets utstrekning:

«Lovteksten setter ikke grenser for hvor stort område et besøksforbud kan gjelde, jf. uttrykket «bestemt sted». Hvis det er behov for det, kan det ikke være noe i veien for at et besøksforbud for eksempel gis for en hel kommune. Forutsatt at de øvrige vilkårene i § 222 a første ledd er tilfredsstilt, må det avgjørende for omfanget av besøksforbudet være om forbudet vil være et forholdsmessig tiltak, jf. straffeprosessloven § 170 a.»

Etter rettspraksis kan forbudet omfatte en rekke steder. I kjennelsen inntatt i Rt. 2014 s. 641 gjaldt forbudet opphold på og i umiddelbar nærhet av en fotballklubbs hjemme- og bortekamper og på spise- og skjenkesteder i en bestemt kommune de dagene laget spiller kamp. I kjennelsen inntatt i Rt. 2002 s. 1751 la Høyesteretts kjæremålsutvalg til grunn at en person med hjemmel i straffeprosessloven § 222 a kan forbys å oppholde seg innenfor to geografisk avgrensede områder av en by, og til visse tider også innenfor ytterligere avgrensede områder av byen. I Borgarting lagmannsretts kjennelse 21. mars 2006 (LB-2006-20909) aksepterte lagmannsretten at § 222 a ga hjemmel for å forby en person å besøke beboere i et dagsenter, omsorgsboliger, boenheter og eldresenter i Oslo.

Vilkårene i straffeprosessloven § 170 a gjelder tilsvarende for forbud nedlagt med hjemmel i straffeprosessloven § 222 a, jf. § 222 a første ledd tredje punktum. Det må således være tilstrekkelig grunn til å nedlegge besøksforbudet, og forbudet kan ikke nedlegges når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.

3.2 Straffeprosessloven § 222 b

De materielle vilkårene for å nedlegge oppholdsforbud i medhold av straffeprosessloven § 222 b fremgår av bestemmelsens første ledd første punktum. Det må foreligge fare for voldsutøvelse som ledd i et gjensidig oppgjør mellom grupper av personer der det på begge sider brukes voldelige midler. I tillegg må det være grunn til å frykte at voldsutøvelsen, som følge av vedkommendes opphold, kan føre til skade på personer som bor eller oppholder seg på stedet. Bestemmelsen er særlig motivert av et ønske om å hindre voldelige sammenstøt mellom rivaliserende grupper, for eksempel motorsykkelklubber, se Ot.prp. nr. 17 (1997–1998).

Forbudet kan nedlegges mot en eller flere personer som har tilknytning til en av gruppene, jf. bestemmelsens første ledd. Hvis særlige grunner taler for det, kan forbudet nedlegges mot enhver som tilhører eller har tilknytning til en av gruppene, jf. bestemmelsens annet ledd første punktum.

Forbudet kan i henhold til første ledd gå ut på oppholdsforbud på en eller flere eiendommer som er tilholdssted for en av gruppene. Forbudet kan også gjelde på annen eiendom såfremt særlige grunner taler for det, jf. bestemmelsens første ledd annet punktum.

Vilkårene i straffeprosessloven § 170 a gjelder tilsvarende for forbud nedlagt med hjemmel i straffeprosessloven § 222 b, jf. § 222 b første ledd tredje punktum.

3.3 Internasjonale forpliktelser

Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMK) fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2 nr. 1 fastslår at enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium.

Inngrep i bevegelsesfriheten kan likevel foretas dersom det skjer i samsvar med lov, og er nødvendig i et demokratisk samfunn blant annet for å forebygge forbrytelser, for å beskytte helse eller for å beskytte andres rettigheter og friheter, jf. samme bestemmelse nr. 3 og nr. 4.

Hvorvidt noen er blitt berøvet friheten i konvensjonens forstand, må vurderes konkret, blant annet ut fra tiltakets art, varighet, virkninger og gjennomføringsmåte. Innskrenkningene må i alle tilfeller være i samsvar med lov og nødvendige i et demokratisk samfunn.

Norge er part i Den europeiske konvensjon om tilskuervold og dårlig oppførsel ved idrettsarrangementer og i særdeleshet ved fotballkamper av 1985. Konvensjonen pålegger partene blant annet plikter når det gjelder å iverksette preventive tiltak mot tribunevold.