Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 99 L (2013–2014)

Endringer i plan- og bygningsloven (forenklinger i byggesaksdelen og oppheving av krav om lokal godkjenning av foretak)

Til innholdsfortegnelse

14 Andre endringer

14.1 Privatrettslige forhold

14.1.1 Bakgrunn

Det er ikke uvanlig at privatrettslige forhold påberopes som avvisningsgrunn av andre parter enn tiltakshaver eller søker i en byggesak som er til behandling i kommunen. Med unntak av de tilfeller der loven selv stiller krav om bestemte privatrettslige forhold som betingelse for å få tillatelse, eller der hensynet til private er en del av vurderingstemaet, er utgangspunktet og hovedregelen at privatrettslige forhold er de kommunale bygningsmyndighetene uvedkommende og at slike tvister må løses i rettsapparatet. Dette fremgår av plan- og bygningsloven § 21-6 og av lovens forarbeider. Av bestemmelsen følger det videre at kommunen kan avvise en søknad dersom det er klart at tiltakshaver mangler de nødvendige privatrettslige rettigheter som søknaden forutsetter.

Departementet har mottatt henvendelser som viser at bestemmelsen praktiseres forskjellig i kommunene og av fylkesmannsembetene. Dette synes å skyldes at forarbeidene til plan- og bygningsloven av 2008 inneholder noe motstridende og uklar omtale av hvordan bestemmelsen skal forstås, særlig hensett til det som er omtalt i særmerknaden til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.5 kontra det som fremgår av bestemmelsens ordlyd.

Det er også stilt spørsmål om bygningsmyndighetene har plikt til å avvise en søknad i de tilfeller der det er klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter.

14.1.2 Gjeldende rett

14.1.2.1 Utgangspunkt

Plan- og bygningsloven § 21-6 regulerer eksplisitt spørsmålet om privatrettslige forhold. Intensjonen til departementet var å kodifisere og klargjøre det departementet har ansett for å være gjeldende rett om bygningsmyndighetenes oppgaver med hensyn til privatrettslige forhold i byggesaker.

Den klare hovedregelen etter plan- og bygningsloven § 21-6 er at bygningsmyndighetene som utgangspunkt ikke skal ta stilling til privatrettslige forhold ved behandling av byggesøknader. Ved avgjørelsen av en søknad om tiltak skal bygningsmyndighetene kun påse at tiltaket ikke strider mot bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Dette utgangspunktet fremkommer både av lovens ordlyd og av forarbeidene, og har lenge vært et prinsipp i bygningsretten.

Tillatelse til å sette i gang tiltak etter plan- og bygningsloven innebærer altså at bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven ikke vurderes å være til hinder for oppføring av tiltaket. Denne hovedregelen gjelder dersom ikke «annet følger av loven her». Dette fordi det er noen bestemmelser i plan- og bygningsloven som uttrykkelig oppstiller vilkår om at bestemte privatrettslige forhold må foreligge før kommunen kan gi tillatelse til et tiltak. Eksempler på dette er plan- og bygningsloven § 27-1 som stiller krav om vannforsyning ved opprettelse eller endring av eiendom for bebyggelse, plan- og bygningsloven § 27-2 som stiller krav om at bortledning av avløpsvann skal være sikret før tillatelse gis og plan- og bygningsloven § 27-4 som stiller krav om at byggetomta skal være sikret lovlig atkomst før tillatelse gis.

14.1.2.2 Vilkåret for å kunne avvise

Etter plan- og bygningsloven § 21-6 er det først når det fremstår som klartat tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettighetene søknaden forutsetter, at bygningsmyndighetene kan avvise søknaden. Med «klart» menes at det må foreligge mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt. Av kravet om at det må fremstå som klart, følger det at bygningsmyndighetene er ment å ha en begrenset undersøkelsesplikt. Dette fordi bygningsmyndighetenes saksbehandling ikke er innrettet mot å avklare kompliserte privatrettslige spørsmål. Bygningsmyndighetene skal således ikke bruke betydelige ressurser på å undersøke og avgjøre om et tiltak lar seg gjennomføre fordi en tredjemann hevder at privatrettslige forhold er et hinder for tiltaket.

Dette innebærer at en avvisning skal være forbeholdt de klare tilfellene, for eksempel der det framgår utvetydig av offentlige registre, dommer, avtaler eller lignende at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettighetene som søknaden forutsetter. Bygningsmyndighetene bør derfor som et utgangspunkt være forsiktig med å avvise en sak annet enn i de tilfeller der det framstår som klart at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettlige rettighetene som søknaden forutsetter.

14.1.2.3 Klarhetskriteriet ved bygging på annen manns eiendom

Klarhetskravet i plan- og bygningsloven § 21-6 har antagelig størst betydning ved bygging på annen manns grunn, og avviker noe fra de retningslinjene Sivilombudsmannen tidligere har gitt uttrykk for i henholdsvis årsmeldingen 2002 side 35 og årsmeldingen 2005 side 30. Av ombudsmannens retningslinjer fra 2005 ble det uttalt følgende om bygging på annen manns grunn:

«Gjelder derimot søknaden et tiltak på annen manns grunn, blir det privatrettslige utgangspunktet motsatt. Her er utgangspunktet at man ikke har rett til å disponere over eiendommen og det er den som hevder å ha en slik rett som må sannsynliggjøre denne. I slike tilfeller bør således uklarheter med hensyn til det privatrettslige grunnlaget medføre avvisning av søknaden».

Ombudsmannens praksis ble forstått slik at tiltakshaver måtte bevise at han hadde de privatrettslige rettighetene søknaden forutsatte. Hvis det var uklart om han hadde de nødvendige privatrettslige rettighetene, kunne bygningsmyndighetene avvise søknaden. Etter gjeldende plan- og bygningslov § 21-6 er rettstilstanden nå motsatt. Det er bare der det er klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettighetene at søknaden kan avvises.

Dersom det er tale om bygging på annen manns grunn og bygningsmyndighetene har mottatt protest fra grunneier/hjemmelshaver til den aktuelle eiendommen, vil dette utløse en begrenset undersøkelsesplikt for bygningsmyndighetene. Det er den som har innvendinger mot tiltaket, som har bevisbyrden for å sannsynliggjøre at det er klart at tiltakshaver ikke kan bygge på annen manns grunn. Etter plan- og bygningsloven § 21-6 fjerde punktum kan bygningsmyndighetene, i stedet for direkte avvisning, fastsette frist for tiltakshaver for supplering av søknaden med nødvendig informasjon eller dokumentasjon som klargjør de privatrettslige forholdene i byggesaken. Bygningsmyndighetene «skal kun vurdere sannsynligheten av rettighetens eksistens så langt den har betydning for om en tillatelse skal gis eller ikke», jf. særmerknaden til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.5.

Dersom tiltakshaver fremlegger en avtale, et tinglyst dokument eller lignende som tilsier at tiltakshaver på en eller annen måte kan ha rett til å bygge på annen manns eiendom, er utgangspunktet at søknaden skal tas under realitetsbehandling. Det vil ikke være tilstrekkelig for å kunne avvise at det er uklart om tiltakshaver har de nødvendige privatrettslige rettigheter. Hvis tiltakshaver derimot ikke kan fremlegge dokumentasjon, vil eksempelvis grunneiers/hjemmelhavers protest kunne være tilstrekkelig for at bygningsmyndigheten skal kunne avvise søknaden, jf. formuleringen «eller lignende» i punkt 7.5.4 i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008).

Departementet understreker for ordens skyld at bygningsmyndighetenes behandling av søknader kun innebærer en avklaring av forholdet til plan- og bygningslovgivningen. Det er således tiltakshaver som bærer risikoen for at han har de nødvendige privatrettslige rettigheter til å gjennomføre tiltaket, jf. også plan- og bygningsloven § 21-6 tredje punktum.

Hvis det gis tillatelse, bør det derfor fortrinnsvis fremgå av vedtaket til bygningsmyndighetene at dette kun gjelder forholdet til plan- og bygningslovgivningen, og ikke innebærer noen avgjørelse av hvorvidt tiltaket vil være i strid med private rettigheter.

14.1.2.4 Bygging på sameie-, borettslags- og eierseksjonstomt

Bygging på sameie-, borettslags- eller eierseksjonstomt er en tilbakevendende problemstilling når det gjelder privatrettslige forhold. Der tiltakshaver søker om tillatelse til å oppføre et tiltak på fellesareal hvor det er uklarheter rundt det underliggende privatrettslige forholdet, skal bygningsmyndighetene som et utgangspunkt ta søknaden under realitetsbehandling. Plan- og bygningsloven legger ikke opp til at bygningsmyndighetene har noen utvidet undersøkelsesplikt i disse tilfellene. Men dersom bygningsmyndighetene i forbindelse med søknaden mottar uttrykkelige protester fra styret i sameiet/borettslaget der det helt klart fremgår at tiltakshaver ikke har privatrettslig adgang til å oppføre tiltaket, vil dette utløse en begrenset undersøkelsesplikt. Tiltakshaver bør i slike tilfeller gis adgang til å fremlegge dokumentasjon om at de nødvendige privatrettslige rettighetene er oppfylt, jf. § 21-6 siste punktum. Dersom slik dokumentasjon ikke kan frembringes har departementets utgangspunkt vært at søknaden i slike tilfeller skal avvises. Årsaken til dette er at tiltaket da vil være i strid med sameieloven, borettslagsloven eller eierseksjonsloven. I slike tilfeller er det på det rene at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettigheter som søknaden krever.

14.1.3 Høringsforslaget

Av ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-6 fremgår det at en søknad «kan» avvises i tilfeller der det fremstår som klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettighetene søknaden forutsetter. Det er særlig ved bygging på sameietomt og ved bygging på annen manns eiendom at det har oppstått tvil om hvordan bestemmelsen skal tolkes, særlig hensett til hva som fremkommer av merknaden til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 7.5.3.3 hvor det ble påpekt at kommunen i de åpenbare tilfellene bør velge avvisning, og vist til at i «de tilfellene det er tilstrekkelig klart at tiltakshaver ikke har den privatrettslige rådighet over den aktuelle eiendom, kan det virke rimeligere at han skaffer en rettslig avklaring før søknaden behandles etter plan- og bygningsloven». Departementet har derfor vært av den oppfatning at dersom det fremstår som klart at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene som søknaden forutsetter, skal bygningsmyndighetene avvise søknaden. Departementet foreslo derfor at ordlyden i bestemmelsen ble endret tilsvarende.

14.1.4 Hovedpunkter i høringsinstansenes syn

Det er ikke mange av høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget om å endre ordlyden i bestemmelsen fra «kan» til «skal». Enkelte av høringsinstansene har derimot pekt på at det er tolkingen av begrepet «klart» som fremstår utfordrende.

Trondheim kommune er ikke enig i forslaget til lovendring og anbefaler at bestemmelsen blir beholdt slik som i dag.

Maskinentreprenørenes forbund (MEF) er i likhet med Trondheim kommune uenig i departementets forslag. MEF mener ordlyden i bestemmelsen er tilstrekkelig klar og stiller seg derfor uforstående til forslaget om at ordlyden bør endres. Det vises til at kommunen generelt ikke bør ta stilling til privatrettslige forhold annet enn hvor dette kommer klart frem i lovverket. Det vises også til at kommunen ofte ikke har den nødvendige juridiske kompetanse som skal til for å kunne vurdere slike forhold. Dessuten mener MEF at det er uheldig at kommunen skal ta stilling til et forhold som det kan tenkes senere avgjøres i rettsapparatet hvor de privatrettslige forholdene vil få en langt grundigere vurdering. MEF frykter at kommunen vil måtte bruke mer ressurser på å avklare privatrettslige forhold enn tidligere da det nå innføres en plikt for å avvise.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener bestemmelsen slik den foreligger i dag, med en diskresjonær kompetanse til å behandle en søknad selv om vilkåret «klart» er oppfylt, er en mer hensiktsmessig regel. Dersom kommunen «skal» avvise en søknad dersom det er «klart» at tiltakshaver ikke «har» de nødvendige rettigheter på søknadstidspunktet, vil det kunne oppstå enkelte uheldige situasjoner. Det er etter Fylkesmannens syn derfor ikke opplagt hensiktmessig å endre plan- og bygningsloven § 21-6 fra «kan» til «skal».

Fylkesmannen i Østfold synes det er positivt at departementet rydder opp i uklarhetene når det gjelder bygging på annen manns grunn, men i likhet med Fylkesmannen i Oslo og Akershus stiller de spørsmål ved om det er hensiktsmessig å pålegge kommunen en plikt til å avvise søknaden i de tilfeller det fremstår som «klart» at det er privatrettslige hinder for søker å gjennomføre tiltaket. I praksis kan det i noen tilfeller være enklere for kommunen å realitetsbehandle byggesøknaden, i stedet for å fatte et avvisningsvedtak med klageadgang. Etter deres syn vil det være en fordel at kommunen fortsatt kan ha muligheten til å velge den løsningen som i det enkelte tilfelle er mest hensiktsmessig og fornuftig.

Huseiernes Landsforbund, Norges bygg- og eiendomsforening, OBOS, Norges Vassdrags- og energidirektorat, Kristiansand kommune, Narvik kommune,Sarpsborg kommune, Fylkesmannen i Buskerud og Fylkesmannen i Møre og Romsdal støtter departementets forslag til presisering.

Norsk Vann er også enig i forslaget, men foreslår samtidig at det tas inn en henvisning til denne bestemmelsen i plan- og bygningsloven §§ 27-1 og 27-2, da privatrettslige uklarheter er en svært aktuell problemstilling i forbindelse med tilkobling til felles private stikkledninger for vann og avløp.

Statens vegvesen foreslår at bestemmelsen suppleres så det fremgår at avvisningskravet ikke gjelder ved tiltak som gjennomføres i offentlig regi.

Oslo kommune støtter forslaget om at bygningsmyndighetene nå «skal» avvise søknader dersom det fremstår som klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettighetene søknaden forutsetter. Imidlertid mener Oslo kommune at departementet ikke klargjør det som i realiteten kompliserer praktiseringen av bestemmelsen; nemlig hva som ligger i ordlyden «klart», og hvor langt kommunens undersøkelsesplikt rekker. Det er etter Oslo kommunes vurdering uklarheten rundt undersøkelsesplikten som knytter seg til vurderingen av klarhetskravet som gjør at bestemmelsen praktiseres forskjellig i kommunene. Departementet bør derfor vurdere også å endre ordlyden «klart» til «åpenbart». En slik endring vil medføre at terskelen heves for når en kommune skal avvise en søknad på grunn av manglende privatrettslige rettigheter. Dette vil innebære en tydeliggjøring av at det skal en god del til før kommunen skal avvise en søknad med hjemmel i plan- og bygningsloven § 21-6.

Etter Advokatforeningens syn bør terskelen for når en byggesøknad skal avvises på dette grunnlag, heves til når det fremstår som helt «åpenbart» at tiltakshaver ikke har de nødvendige rettigheter, noe som tilsier nærmere hundre prosent sannsynlighet. Dette særlig fordi kommunene etter departementets lovforslag nå får en klar avvisningsplikt i motsetning til tidligere. Vurderingen av hvorvidt tiltakshaver har de private rettigheter i orden bør i hovedsak vurderes av domstolene og ikke saksbehandlere i kommuner.

14.1.5 Departementets vurderinger

På tross av at enkelte høringsinstanser har uttrykt skepsis til forslaget, har departementet kommet til at det er grunnlag for å opprettholde forslaget.

Ordet «kan» i plan- og bygningsloven § 21-6 innebærer at bygningsmyndighetene etter lovens ordlyd har et visst spillerom med hensyn til om de velger å behandle søknaden eller avvise denne. Ved å endre ordlyden fra «kan» til «skal» kan ikke bygningsmyndighetene lenger velge å realitetsbehandle en søknad hvor tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene, men vil være forpliktet å avvise søknaden. Selv om departementet anser dette for å være en klargjøring av bestemmelsen i tråd med departementets praktisering, ser vi at dette også kan oppfattes som en innstramming av bestemmelsen, slik Maskinentreprenørenes forening påpeker. Departementet er likevel av den oppfatning at ordet «kan» åpner for skjønnsmessige vurderinger som kan medføre ulik praktisering av bestemmelsen og dermed uforutsigbarhet for involverte parter.

Departementet har merket seg at selv om flere av høringsinstansene har uttrykt skepsis til å endre fra «kan» til «skal», synes argumentasjonen deres i hovedsak å bygge på at det er forståelsen av begrepet «klart» som skaper utfordringer i byggesaken.

Departementet har i Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.5 og tidligere uttalelser om hva som ligger i begrepet «klart», gitt uttrykk for at begrepet betyr at det må foreligge mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt. Som Advokatforeningen påpeker tilsier dette at det må være mer enn femti prosent sannsynlighet for at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettigheter, for at bygningsmyndighetene skal kunne avvise søknaden. Departementet ser at klarhetskriteriet kan skape unødige tolkningsproblemer for bygningsmyndighetene og medføre at det oppstår situasjoner hvor bygningsmyndighetene bruker betydelige ressurser på å avklare kompliserte privatrettslige forhold, i strid med det som var intensjonen med bestemmelsen.

Departementet mener av den grunn at det er grunn til å ta hensyn til høringsinnspillet fra Oslo kommune og Advokatforeningen. Departementet foreslår derfor å endre ordlyden i bestemmelsen fra «klart» til «åpenbart» for å tydeliggjøre at terskelen for å kunne avvise er høy. Denne konkrete løsningen har ikke vært på høring, men etter vår vurdering er dette en mindre endring som vil bringe plan- og bygningsloven § 21-6 bedre i samsvar med det som var den opprinnelige intensjonen med bestemmelsen.

For at bestemmelsen om privatrettslige forhold skal ha en forenklende funksjon i byggesaker, mener departementet at forslaget om å endre ordlyden fra «kan» til «skal» må opprettholdes. Etter departementets vurdering vil disse endringene samlet sett innebære at den tolkningstvilen som i dag foreligger reduseres betraktelig, og at dette vil medføre større likebehandling og bedre forutsigbarhet for tiltakshaver. Dersom plan- og bygningsloven § 21-6 skal fungere etter sin hensikt, bør klageinstansen som et utgangspunkt utvise noe tilbakeholdenhet med å overprøve kommunens vurdering om at det ikke foreligger grunnlag for avvisning etter § 21-6.

Når det gjelder forslagene fra henholdsvis Norsk Vann og Statens vegvesen, ser departementet ikke grunnlag for å gå videre med disse. Etter departementets vurdering kan problemstillingene som Norsk Vann reiser, avklares gjennom veiledning til bestemmelsen. Når det gjelder forslaget til Statens vegvesen, er departementet av den oppfatning at dette vil være en endring som vil utløse plikt til ny høring.

14.1.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget må antas å medføre at terskelen for å avvise søknader heves, og at dette kan føre til at flere saker hvor det foreligger tvil bringes inn for domstolene. Departementet legger imidlertid til grunn at forslaget gir avklaring av forhold som i noen grad har gitt grunnlag for tolkningstvil og forskjellsbehandling. Forslaget antas således å innebære forenkling og klargjøring, uten å medføre noen negative administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.

14.2 Ansvar for oppfyllelse av tekniske krav

14.2.1 Bakgrunn

Det følger av plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd at når søknaden er fullstendig, skal kommunen snarest mulig gi tillatelse dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningslovgivningen. Dette er lovfesting av prinsippet om at plan- og bygningsloven er en «ja-lov».

Kommunen skal i saksbehandlingen legge til grunn tiltakshavers eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav, men det er i bestemmelsen lagt til; «dersom ikke forholdene tilsier noe annet». Hovedregelen er dermed at det er søker som har ansvaret for at tekniske krav i plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift blir fulgt. Det kan imidlertid hende at kommunen i søknadsbehandlingen ser at søker har tatt feil når det gjelder etterlevelse av de tekniske kravene. Dersom det gis tillatelse basert på det som er opplyst i søknaden, vil man kunne risikere at tiltaket i noen tilfeller ikke fullt ut er i samsvar med bestemmelser i byggteknisk forskrift eller loven selv. Kommunen skal da ikke være nødt til å legge til grunn slike «ulovlige» tekniske løsninger og plikter ikke å gi tillatelse. Dette er bakgrunnen for tillegget om at kommunen skal legge til grunn tiltakshavers eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav «dersom ikke forholdene tilsier noe annet».

14.2.2 Behov for endringer

Departementet har erfart at det er ulik praktisering av plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd, og at hovedregelen om å legge til grunn tiltakshavers eller ansvarlig søkers opplysninger om tekniske krav i for stor grad settes til side. Dagens bestemmelse gir rom for skjønn i kommunen fordi det ikke sies noe om hvilke forhold som kan medføre at kommunen foretar en selvstendig vurdering av de tekniske sidene i et tiltak. Byggenæringen har også gitt tilbakemelding om at det kan være stor variasjon i hva som kreves i de forskjellige kommunene for like tiltak og at dette skaper lite forutsigbarhet i søknadsprosessen.

14.2.3 Høringsforslaget

Etter departementets vurdering kan bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd slik den nå lyder, være egnet til å skape store ulikheter i saksbehandlingen mellom kommunene og usikkerhet for tiltakshaver om hva kommunen kommer til å kreve dokumentert av tekniske krav. For å klargjøre regelverket fremmet departementet i høringsnotatet forslag om å fjerne den del av bestemmelsen som gir kommunen adgang til å vurdere de tekniske sidene av et tiltak hvor det er grunn til å reise spørsmål ved søknadsdokumentasjonen. Kommunen vil uansett ha anledning til å vurdere de tekniske kravene ved tilsyn, jf. plan- og bygningsloven kapittel 25. Departementet fremmet derfor forslag om å stryke formuleringen «dersom forholdene ikke tilsier noe annet» i § 21-4 første ledd andre punktum.

14.2.4 Hovedpunkter i høringsinstansenes syn

Departementet mottok få høringsuttalelser til forslaget. De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til forslaget. Dette omfatter Fylkesmannen i Buskerud, Sarpsborg kommune, Arkitektbedriftene, Boligprodusentene, Maskinentreprenørenes forbund, NBEF, Samskipnadsrådet og Sweco Norge AS.

OBOS peker på at diskusjoner om tekniske løsninger, brukbarhet med videre, oppleves som en av de store tidstyvene i dagens byggesaksbehandling. Kommunenes kompetanse er også i stor grad begrenset på dette området, og regelen åpner for synsing og skjønn fra den enkelte saksbehandlers side. OBOS anser derfor forslaget som et viktig tiltak for å skape mer forutsigbarhet for utbyggerne og kommunene, og mener at dette vil virke disiplinerende med hensyn til hvilket detaljnivå kommunen velger å engasjere seg.

Trondheim kommune er i utgangspunktet også positiv til at mye av ansvaret skal ligge hos tiltakshaver/ansvarlig søker. Kommunen mener det er grunn til å tro at mye av saksbehandlingen nå vil forskyves og foregå som tilsyn, noe de mener ikke er hensikten med lovforslaget. Dette vil i så fall stride mot hensikten om at saksbehandlingen skal effektiviseres. Trondheim kommune mener derfor at departementet også burde laget en bestemmelse om når kommunen kan gripe inn med tilsyn i byggesaker, slik at man ikke risikerer at man nettopp får en byggesaksbehandling i ettertid gjennom tilsynet. Kommunen mener det bør fremgå klart av lovbestemmelsen at dersom det er åpenbart for kommunen at tiltaket er i strid med de tekniske kravene, skal søknaden avslås. Dette sikrer nettopp at ansvaret for vurderingen i større grad legges over på søker, og skaper raskere saksgang og forutberegnelighet for søker.

Fylkesmannen i Hordaland gir også uttrykk for at det er behov for å presisere grensen mellom saksbehandling og tilsyn.

Nordhordland Digitalt stiller spørsmål om det er riktig at bygningsmyndighetene på den ene siden skal godkjenne tiltak som åpenbart er i strid med byggteknisk forskrift, og på den måte bidra til ulovlige forhold, for deretter å følge opp forholdene gjennom tilsyn og som ulovlig tiltak. Etter Nordhordland Digitalt sin vurdering er ikke tiltakshaver eller samfunnet ellers tjent med at bygningsmyndighetene ikke bidrar til at avvik fra regelverket blir rettet på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Fylkesmannen i Rogaland og Oslo kommune støtter ikke departementets forslag. Oslo kommune peker på at konsekvensen av forslaget vil være at kommunene i større grad må prioritere tilsyn på et tidligere tidspunkt i byggesaksbehandlingen enn i dag, nemlig under prosjekteringsfasen. Oslo kommune tror ikke at dette vil være særlig effektiviserende og ressursbesparende, snarere tvert imot. Det er også av avgjørende betydning at kommunen fortsatt skal kunne kontrollere oppfyllelse av de tekniske krav som har samfunnsmessig betydning og som for eksempel er en forutsetning for at tiltaket anses som rammeavklart. Vurderingen av tekniske krav som for eksempel krav til rømningsvei, brukbarhet, universell utforming og planløsning er forhold som får konsekvenser for fasadeutforming og visuelle kvaliteter. Adgangen til å vurdere oppfyllelsen av disse tekniske kravene bør etter Oslo kommunes vurdering ikke flyttes til etter tillatelse er gitt.

14.2.5 Departementets vurderinger

Selv om enkelte av høringsinstansene uttrykker noe skepsis til forslaget, finner departementet grunn til å opprettholde forslaget om å stryke formuleringen «dersom forholdene ikke tilsier noe annet» i plan- og bygningsloven § 21-4, første ledd andre punktum. Dette fordi formuleringen i for stor grad åpner for skjønn og dermed fører til ulikheter i saksbehandlingen mellom kommunene og usikkerhet for tiltakshaver om hva kommunen kan kreve dokumentert av tekniske krav. Endringen er slik vi ser det nødvendig av hensyn til klargjøring og forenkling av kommunens oppgaver i forbindelse med saksbehandling.

Departementet er enig med høringsinstansene som påpeker at det er behov for å utarbeide klare bestemmelser om når kommunen kan gripe inn med tilsyn i byggesaker. Dette er et forhold som ikke har vært på høring. Departementet vil imidlertid vurdere om dette er et forhold som på sikt kan avklares nærmere i forskrift.

14.2.5.1 Nærmere om plan- og bygningsloven § 21-4

Med mindre det foreligger en materiell avslagsgrunn, har kommunen plikt til å gi tillatelse, alternativt må det nedlegges midlertidig forbud mot tiltak. Kommunen kan ikke etter en skjønnsmessig vurdering velge å gi avslag dersom tiltaket er i samsvar med alle bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Kommunen kan heller ikke gi tillatelse i strid med loven, arealplan med videre, se særmerknaden til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 27.5.

Bestemmelsen klargjør hva som er kommunens oppgaver i forbindelse med søknadsbehandlingen. For å redusere usikkerheten om hva bygningsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å avklare i saksbehandlingen, og hvilke oppgaver som fullt og helt er overlatt til de ansvarlige aktørene for tiltaket, er det inntatt i første ledd andre punktumat kommunen skal bygge på tiltakshavers eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav. Med dette menes tekniske krav etter plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift. Denne presiseringen er ment som en klargjøring av at tiltakets tekniske sider som hovedregel faller utenfor hva kommunen skal vurdere i søknadsbehandlingen. Det er med andre ord det ansvarlige foretaket eller tiltakshaver selv som har ansvaret for at tiltaket tilfredsstiller de tekniske kravene, ikke kommunen.

Det er en grunnleggende forutsetning for tillatelse at tiltaket oppfyller tekniske krav. Dersom det for kommunen fremstår som åpenbart at det omsøkte tiltaket er i strid med de tekniske kravene, kan kommunen avslå søknaden. Det kan i den forbindelse vises eksempelvis til plan- og bygningsloven § 29-5 Tekniske krav, som er en selvstendig avslagshjemmel. Et eksempel på avslagsgrunn etter plan- og bygningsloven § 29-5 er der den foreslåtte planløsningen må anses som åpenbart uforsvarlig eller er direkte i strid med de minimumskrav som oppstilles i byggteknisk forskrift. Departementet viser videre til Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 19.5.3:

«Avslag bør i første rekke gis i de tilfeller der den foreslåtte planløsning har åpenbare svakheter med hensyn til lysforhold, utsyn og/eller rømningsmuligheter. Departementet anser ikke generell brukbarhet med hensyn til møblering og romlighet som relevant avslagsgrunn.»

Uavhengig av bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 21-4 første ledd har kommunen anledning til å vurdere de tekniske sidene av et tiltak i forbindelse med tilsyn etter plan- og bygningsloven kapittel 25. Departementet viser til Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 19.5.3 hvor følgende legges til grunn:

«Departementet understreker imidlertid at spørsmålet om oppfyllelse av kravet til forsvarlig energibruk, planløsning eller innemiljø i det konkrete byggverket ikke bør være et tema i kommunens rutinemessige saksbehandling, men fortrinnsvis være gjenstand for tilsyn på samme måte som innen andre fagområder hvor det fremgår at oppfyllelsen av tekniske krav etter plan- og bygningsloven § 29-5 fortrinnsvis bør være gjenstand for tilsyn, og ikke et tema i kommunens rutinemessige saksbehandling

14.2.5.2 Grensen mellom saksbehandling og tilsyn

Plan- og bygningsloven § 25-1, som regulerer kommunens tilsynsplikt i byggesaker, angir ingen klare kriterier eller mål for omfanget av tilsynet, ettersom dette i stor grad vil avhenge av ressurser, fagkompetanse og kapasitet i kommunen, jf. Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) punkt 12.7.2 og punkt 27.9. Tilsyn er altså ikke begrenset til temaer eller bestemte faser i en byggesak. Det er ikke noe skarpt skille mellom kommunens saksbehandling og tilsyn, se i den forbindelse Ot.prp.nr. 45 (2007–2008) punkt 8.4.

Som et generelt utgangspunkt kan det likevel til en viss grad trekkes opp en grense. I byggesaksforskriften § 5-4 Opplysninger som skal gis ved søknad om tillatelse til tiltak, som er gitt med hjemmel i plan- og bygningsloven § 21-2, er det angitt hvilke opplysninger kommunen kan kreve fremlagt i forbindelse med sin saksbehandling, se tredje ledd bokstav a) til q). Det følger uttrykkelig av byggesaksforskriften § 5-4 første ledd at søknaden bare skal inneholde opplysninger som nevnt i tredje ledd bokstav a) til q) i den utstrekning de er «relevante for tiltaket og nødvendige for kommunens behandling av søknaden». Opplysninger som kommunen krever fremlagt utover det som følger av byggesaksforskriften § 5-4 tredje ledd a) til q) vil således måtte anses som en del av kommunens tilsynsvirksomhet.

14.2.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget er en klargjøring av hva som er kommunens plikter i forbindelse med saksbehandlingen, og tydeliggjør at det er det ansvarlige foretaket eller tiltakshaver selv som har ansvaret for at tiltaket tilfredsstiller de tekniske kravene, ikke kommunen.

Forslaget antas å innebære forenkling og klargjøring, og vil neppe få negative administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning for private eller offentlige.

14.3 Plassering av byggverk

14.3.1 Bakgrunn

På bakgrunn av høringsforslaget om å gjøre en del tiltak registreringspliktige, ble det foreslått noen endringer i plan- og bygningsloven § 29-4 om plassering av byggverk. Videre foreslo departementet enkelte presiseringer og rettelser i bestemmelsen.

14.3.2 Gjeldende rett

Etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første punktum skal byggverkets plassering, herunder høydeplassering, og byggverkets høyde godkjennes av kommunen. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å forby bebyggelse, men gir bygningsmyndighetene adgang til å ikke godkjenne en foreslått plassering og høyde til fordel for en alternativ anvisning som ivaretar hensyn til lys, luft, utsikt, brannsikkerhet med mer. Andre punktum i første ledd pålegger kommunen å påse at veglovens bestemmelser om byggegrenser og frisikt blir fulgt. Tredje punktum fastslår at bygninger med gesimshøyde over 8 meter og mønehøyde over 9 meter bare kan oppføres med hjemmel i plan etter lovens kapittel 11 eller 12.

I plan- og bygningsloven § 29-4 andre ledd er hovedregelen at med mindre en rettslig bindende plan fastsetter noe annet, skal avstand fra nabogrense være minst halve høyden av byggverket, men aldri mindre enn 4 meter.

I plan- og bygningsloven § 29-4 tredje ledd bokstav a) åpnes det imidlertid for at kommunen kan gi tillatelse til at et tiltak blir plassert nærmere enn avstandsreglene i andre ledd dersom den aktuelle nabo samtykker. Men tiltakshaver har ikke noe rettskrav på plassering i henhold til hva det kan gis samtykke til. Etter plan- og bygningsloven § 29-4 tredje ledd bokstav b) kan kommunen også, uten samtykke fra nabo, tillate at frittliggende garasjer, uthus og lignende mindre tiltak blir plassert nærmere nabogrense enn avstandskravene i andre ledd.

I plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd gis det hjemmel for å gi forskrifter om plassering av byggverk.

14.3.3 Høringsforslaget

I høringsforslaget foreslo departementet endringer i plan- og bygningsloven § 29-4, for å lovfeste at registreringspliktige tiltak som garasjer, uthus og lignende kunne ligge inntil 1 meter fra nabogrense. Det ble også foreslått å slå sammen bestemmelsens tredje ledd bokstav a) og b), også som følge av forslaget om en registreringsordning.

Videre ble det varslet at departementet i etterfølgende forskriftsarbeid vil vurdere å ha samme arealbegrensning i plan- og bygningsloven § 29-4 og plan- og bygningsloven § 20-4 for garasjer, uthus og lignende mindre tiltak, og også vurdere om nye arealkrav vil medføre behov for strengere branntekniske krav.

Det ble også foreslått enkelte presiseringer og rettelser i bestemmelsen.

14.3.4 Hovedpunkter i høringsinstansenes syn

Merknadene fra høringsinstansene var i hovedsak knyttet til de foreslåtte endringer i plan- og bygningsloven § 29-4 som følge av forslag om å lovfeste registreringspliktige tiltak. Konkret gjelder det forslaget om å lovfeste at registreringspliktige tiltak som garasjer, uthus og lignende kunne ligge inntil 1 meter fra nabogrense, og forslaget om å slå sammen bestemmelsens tredje ledd bokstav a) og b). Det vises derfor til punkt 3.4 for omtale av høringsinstansenes syn.

14.3.5 Departementets vurderinger

14.3.5.1 Registreringstiltakene

Ettersom forslaget om en registreringsordning ikke videreføres, se kapittel 3, vil departementet i denne omgang heller ikke videreføre forslag om endringer i plan- og bygningsloven § 29-4, med unntak av forslag om presiseringer og rettelser.

14.3.5.2 Forholdet mellom vegloven og plan- og bygningsloven

Etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd andre setning skal kommunen påse at veglovens bestemmelser om byggegrenser og frisikt blir fulgt. Det har vært stilt spørsmål om dette er en materiell avslagshjemmel. Departementet har i tidligere uttalelser om forståelsen av plan- og bygningsloven av 1985 § 70 påpekt at bygningsmyndighetene ikke skal vurdere veglovens materielle krav. I stedet skal de påse at nødvendig vurdering/tillatelse fra vegmyndighetene foreligger, slik at den selvstendige avgjørelseskompetansen bygningsmyndighetene har, i all hovedsak ligger i å avgjøre hvorvidt det er nødvendig å forelegge saken for vegmyndighetene. Hovedregelen er at bygningsmyndighetene ikke er forpliktet til å avslå når det ikke foreligger samtykke eller uttalelse fra annen myndighet. Derimot har kommunen i en rekke tilfeller en foreleggelsesplikt for de samme myndighetene. Dette gjelder også vegmyndighetene. Frisiktbestemmelsene i vegloven står imidlertid i en særstilling, siden de er eksplisitt nevnt i plan- og bygningsloven § 29-4. Som departementet tidligere har fastslått gir bestemmelsen derfor direkte avslagshjemmel etter plan- og bygningsloven, i all hovedsak der det foreligger negativ uttalelse fra vegmyndighetene.

14.3.5.3 Rettinger og presiseringer i § 29-4

Etter nåværende § 29-4 andre ledd er minste lovlige avstand til nabogrense fire meter med mindre annet følger av unntak etter tredje ledd eller dispensasjon. For en del mindre tiltak er det imidlertid fastsatt i forskrift at minste avstand kan være mindre enn fire meter også uten et vedtak om dette. For at ordlyden i § 29-4 ikke skal være misvisende, foreslås det å presisere at krav til minste avstand kan fremgå av forskrift.

Etter nåværende § 29-4 tredje ledd kan kommunen tillate at garasjer mv. plasseres nærmere nabogrense enn fire meter, jf. bestemmelsen bokstav b). Bestemmelsen er tolket slik at den bare gjelder for frittliggende byggverk. Departementet foreslår å presisere dette. Departementet anser imidlertid at dette ikke kan innebære at det må søkes om et tilbygg på en bygning som nevnt i bestemmelsen, så lenge bygningen ikke blir større enn den rammen som er angitt. Hvis det vedtas en øvre grense på 50 m², vil tiltakshaver både kunne oppføre en frittstående bygning på inntil 50 m² som ikke skal brukes til varig opphold eller et tilbygg på en slik bygning så lenge det samlede arealet inkludert tiltaket ikke overstiger 50 m².

I plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd er det en feil henvisning. Regelen skal henvise til tredje ledd bokstav b), ikke andre ledd bokstav b). Rettingen innebærer ikke realitetsendringer. Videre foreslås det å endre ordet «bygning» til «byggverk» i dette leddet da mindre tiltak ikke nødvendigvis må være bygning.

14.3.5.4 Myndighet til å gi forskrifter

Den generelle forskriftshjemmelen i plan- og bygningsloven av 1985 § 6 som ga departementet kompetanse til å gi forskrifter, ble ikke videreført i plan- og bygningsloven av 2008. Av hensyn til rettssikkerhet og brukervennlighet ble forskriftshjemlene i loven av 2008 gitt i tilknytning til den eller de(n) konkrete bestemmelse(r) forskriften skulle utfylle, enten i kapittelet eller i bestemmelsen selv.

Ved en inkurie er det i plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd ikke omtalt at departementet har forskriftskompetanse etter denne bestemmelse. Dette ble gjort i de andre forskriftshjemlene som skulle erstatte plan- og bygningsloven av 1985 § 6. Siden det ikke var meningen å gjøre noen endring i departementets forskriftskompetanse i plan- og bygningsloven av 2008, foreslår departementet at bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 29-4 fjerde ledd rettes slik at det uttrykkelig nå fremgår at departementet kan gi forskrifter til bestemmelsen. Rettingen innebærer ikke endringer i det som er antatt å være gjeldende rett.

14.3.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

De foreslåtte endringene er klargjørende og antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av negativ betydning for det offentlige eller private.

14.4 Når et lovlig tiltak skaper ulovlige forhold andre steder

14.4.1 Bakgrunn. Behov for endringer

Når en søknad er fullstendig, skal kommunen snarest mulig og senest innen den frist som er fastsatt i plan- og bygningsloven § 21-7, gi tillatelse dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold plan- og bygningsloven. Tiltakshaver har som utgangspunkt rettskrav på å få innvilget søknad om tillatelse dersom det omsøkte tiltak er i samsvar med plan- og bygningslovgivningen, jf. plan- og bygningsloven § 21-4.

En problemstilling som har dukket opp er om kommunen likevel har adgang til å avslå et tiltak som er i samsvar med lov, forskrift og reguleringsplan, i de tilfeller gjennomføringen av tiltaket vil skape ulovlige forhold andre steder.

Departementet har i flere tolkningsuttalelser lagt til grunn at bygningsmyndighetene ikke er avskåret fra å legge vekt på at en tillatelse vil føre til et ulovlig forhold på annen manns grunn som vil bli tilnærmet umulig å rette opp i etterkant. Departementet viser blant annet til sak nr. 08/1411 hvor det ble uttalt at «I utgangspunktet bør ikke private parter ødelegge de krav som det offentlige har stilt til eiendommen ved byggesaken gjennom senere tiltak.»

Det vises også til sak nr. 10/2567 hvor det legges til grunn at «... det etter vårt skjønn må være klart at byggetillatelse ikke kan gis for tiltak som vil ødelegge den lovlige atkomsten til en annen eiendom.»

I forbindelse med en sak som var forelagt Sivilombudsmannen kom problemstillingen på spissen. Saken gjaldt avslag på søknad om oppføring av fritidshus på ei øy. For å oppfylle reguleringsplanens krav til parkeringsplass på fastlandet hadde tiltakshaver ervervet en parkeringsplass i et leilighetskompleks. Det aktuelle leilighetskomplekset hadde i sin tid fått dispensasjon fra parkeringskravet som var stilt av kommunen i rammetillatelsen da deres eiendom ble bebygget. Salget av parkeringsplassen medførte dermed at selger av parkeringsplassen ikke lenger oppfylte vilkåret for sin rammetillatelse. Kommunen avslo søknaden fra tiltakshaveren av fritidshuset under henvisning til reguleringsplanen og viste til at eiendommen ikke kan bebygges før det var opparbeidet parkeringsplass. Fylkesmannen stadfestet kommunens avslag på byggesøknaden og viste til at omsøkte tiltak ville innebære at det oppsto et ulovlig forhold på tredjemanns eiendom. Saken ble klaget inn for Sivilombudsmannen. Av ombudsmannens uttalelse, sak 2011/1412, fremgikk det blant annet at en rammetillatelse gitt til tredjemann vanskelig kan anses å ha noen rettslig relevans som hjemmel for å avslå et nytt tiltak. Ombudsmannen la til grunn at dersom kommunen mener at tredjemann har brutt forutsetninger for eller vilkår i sin rammetillatelse måtte disse forholdene gjøres gjeldende overfor denne og ikke tiltakshaver for det omsøkte fritidshuset.

En praksis hvor kommunen er forpliktet til å godkjenne tiltak som åpenbart medfører ulovlige forhold andre steder, vil etter departementets vurdering undergrave viktige hensyn som plan- og bygningslovgivningen er satt til å ivareta. En slik praksis vil komme i direkte konflikt med de oppgaver kommunen er satt til å utføre etter plan- og bygningsloven § 1-4 første ledd, herunder påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen. Dersom kommunen er forpliktet til å godkjenne tiltak som etablerer ulovligheter annet sted, vil det i seg selv vanskeliggjøre retting av de ulovlige forhold i etterkant. Etter departementets vurdering innebærer dette en sløsing med forvaltningens ressurser og er klart uheldig sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

14.4.2 Høringsforslaget

For å klargjøre regelverket og skape forutsigbarhet fremmet departementet forslag om å innføre en ny bestemmelse i plan- og bygningsloven som gir kommunen hjemmel til å avslå et tiltak som er i samsvar med plan- og bygningsloven dersom en slik tillatelse vil føre til at tiltak på annen eiendom kommer i strid med tidligere gitte byggetillatelser. Hensikten med forslaget er todelt. Det ene er å sikre at nye tiltak ikke ødelegger for de krav som det offentlige har stilt i tidligere gitte tillatelser. Det andre er at kommunen ikke blir forpliktet til å godkjenne slike tiltak, og dermed være henvist til å gripe fatt i det ulovlige forholdet på et annet tiltak i ettertid gjennom ulovlighetsoppfølging. Forslaget var avgrenset til å påse at krav om vann, avløp, atkomst og parkering, blir overholdt.

Forslaget er en kodifisering av departementets praksis.

14.4.3 Hovedpunkter i høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har kommentert forslaget.

Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Sarpsborg kommune, Huseiernes Landsforbund, Norges bygg- og eiendomsforening (NBEF) og SWECO støtter forslaget

Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Bergen kommune og Sarpsborg kommune støtter også forslaget,men mener at ordlyden bør utvides.Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener det vil være mer hensiktsmessig å endre ordlyden slik at forbudsvirkningene knyttes til om tiltaket fører til «forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven på annen eiendom». Bergen kommune peker på at bestemmelsen bør utformes mer generelt. Den bør ikke avgrenses til «byggetillatelse når det gjelder vannforsyning, avløp, atkomst og parkering». Det overordnede målet må være at nye tiltak ikke medfører at tiltak kommer (ytterligere) i strid med regler gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven.

Trondheim kommune støtter ikke forslaget.

14.4.4 Departementets vurderinger

På bakgrunn av innkomne høringsuttalelser opprettholder departementet forslaget om å gi kommunen hjemmel til å avslå et tiltak som er i samsvar med plan- og bygningsloven dersom en slik tillatelse vil føre til at tiltak på annen eiendom kommer i strid med tidligere gitte byggetillatelser.

14.4.4.1 Nærmere om bestemmelsen

Bestemmelsen er en selvstendig avslagshjemmel.

Hensikten med bestemmelsen er å sikre at nye tiltak ikke ødelegger for de krav som det offentlige har stilt i tidligere gitte tillatelser, slik at ulovlige forhold etter plan- og bygningsloven oppstår. Videre er hensikten å sikre at kommunen ikke blir forpliktet til å godkjenne slike tiltak, og være henvist til kun å gripe fatt i det ulovlige forholdet i ettertid.

Ved bygningsmyndighetenes behandling av søknader om byggetillatelse, skal bygningsmyndighetene legge vekt på om en tillatelse vil føre til et ulovlig forhold på annen manns grunn. Departementet bemerker at det må være klart at byggetillatelse ikke kan gis for tiltak som for eksempel vil ødelegge den lovlige atkomsten til en annen eiendom. På den måten ville de private ellers fritt kunne undergrave de offentligrettslige kravene som skal ivaretas i en byggesak.

14.4.4.2 Begrensninger i avslagshjemmelen

Avslagshjemmelen er ikke ment å være så vidtrekkende at samtlige forhold ved et tiltak omfattes. Hensikten med bestemmelsen er å gi kommunen den nødvendige sikkerhetsventilen til å kunne påse at viktige hensyn etter plan- og bygningslovgivningen, slik som krav om vann, avløp, atkomst og parkering, overholdes. Det avgrenses således mot generelle ulemper og krav som ikke omfattes av nevnte forhold.

14.4.5 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget er en kodifisering av departementets praksis. Klargjøring av regelverket på dette punktet er etter departementets vurdering et viktig bidrag til forenkling og økt forutsigbarhet. Hensynet til en mest mulig lik og forutsigbar saksprosess taler også for at dette prinsippet lovfestes. Forslaget antas således ikke å få negative administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning for private eller offentlige.

Til dokumentets forside