2 Kartlegging av åpen gruppe

2.1 Åpen gruppe i dag

Åpen gruppe er i dag, og med avgrensningene i mandatet, en betegnelse på fartøy som kan delta i direktefiske etter torsk, hyse og sei uten å ha deltakeradgang i den såkalte lukket gruppe eller med basis i andre fisketillatelser. Det stilles en rekke krav for å kunne delta i dette fisket; som hovedregel må fartøyet være mindre enn 11 meter største lengde og eieren av fartøyet må være ført i fiskermanntallet og selv utøve fisket. Dette betyr at gruppen ikke er klart avgrenset, men at nye deltakere kan komme til kontinuerlig. Likeledes kan aktører avslutte sin aktivitet. I 2025 var det ifølge Fiskeridirektoratets statistikk1 2144 fartøy som til sammen fisket 13 246 tonn torsk i åpen gruppe nord for 62°N. En viktig rammebetingelse for gruppen er at den tildeles andeler av totalkvotene for torsk, hyse og sei. Åpen gruppe er i 2026 tildelt 6,62 % av den nasjonale torskekvoten, og henholdsvis 4,8 % og 5,2 % av de nasjonale hyse- og seikvotene.

Fartøyene i åpen gruppes fiske etter torsk er regulert med maksimal- og garanterte kvoter. Det er i utgangspunktet fritt fiske etter hyse og sei, med garanterte kvoter i bunn. For torsk og hyse er kvotene differensiert etter tre fartøylengdekategorier. Maksimal- og garantert kvote for torsk fra årets begynnelse i årene 2024–2026 er vist i tabellen under. Fisket på maksimalkvotene ble i 2025 stoppet fra 15. mai, og i 2026 fra 16. april.

Tabell 1 Maksimal- og garanterte kvoter av torsk i åpen gruppe i 2024-2026 (ved årets start) i tonn torsk rund vekt

2.2 Historisk tilbakeblikk og gjennomførte endringer i regelverket

Åpen gruppe, slik den fremstår i dag, har oppstått gjennom flere ulike endringer i reguleringen av deltakelsen i torskefiskeriene i nord. Det viktigste steget ble tatt i forbindelse med lukkingen av torskefisket fra 1990. Torskekvoten ble da delt mellom konvensjonelle fartøy og trålere. Inntil da var adgangen til å delta i torskefisket med konvensjonelle redskaper i all hovedsak åpen, og fisket ble regulert med maksimalkvoter som bare avgrenset de største og mest effektive fartøyene. Lenge ble heller ikke fisket i gruppen stoppet, selv om den konvensjonelle gruppekvoten var fullt utnyttet. Fra og med 1984 hadde man i avtalene med Sovjetunionen forpliktet seg til å begrense fisket med konvensjonelle redskaper. På grunn av en svært utfordrende ressurssituasjon i siste halvdel av 1980-tallet ble norske totalkvoter kraftig redusert, og i 1989 ble fisket etter torsk i konvensjonell gruppe stoppet allerede 18. april.

Etter en høringsprosess høsten 1989 ble det fastsatt en forskrift om adgangen til å delta i dette fisket, der det ble skilt mellom fartøy i en fartøykvoteordning og en maksimalkvoteordning, der førstnevnte ble tildelt vesentlig større kvoter. Dette ble gjort for å sikre de mest torskeavhengige fartøyene et rimelig utkomme. Forskjellen var økende med fartøyets lengde, eksempelvis ble fartøy under 7 meter tildelt en fartøykvote på 4,3 tonn mens fartøy under 12 meter i maksimalkvoteordningen ble tildelt en maksimalkvote på 2,5 tonn torsk. Fartøy over 12 meter i maksimalkvoteordningen ble tildelt 3,5 tonn torsk (i maksimalkvote), mens et fartøy på 13 meter i fartøykvoteordningen fikk tildelt 29,7 tonn torsk.

Om lag 3500 av 6400 fartøy som hadde levert torsk i 1989 kvalifiserte til fartøykvoter. Kriteriet for å bli inkludert i den fartøykvoteregulerte gruppen var en lengdeavhengig minimumsfangst av torsk i perioden 1987-1989. Denne varierte fra 4 tonn for fartøy under 7 meter til 50 tonn for fartøy over 18 meter. I den maksimalkvoteregulerte gruppen var deltakelsen fortsatt åpen.

Det ble i ettertid gjort noen tilpasninger der flere fartøy ble sluppet inn i den fartøykvoteregulerte gruppen. Intensjonen var i utgangspunktet at man skulle tilbake til det opprinnelige regimet når ressurssituasjonen bedret seg. Dette ble imidlertid ikke gjennomført.

Fra 1994 ble det stilt krav om at fartøy måtte ha utnyttet en viss andel av fartøykvoten i ett av de to foregående årene for å opprettholde deltakeradgangen i den fartøykvoteregulerte gruppen. Kravet varierte over år, med mellom 10 og 40 %. Fra 1994 ble også fartøyeiere som fylte 70 år flyttet over til blad A i manntallet, og med et krav om å stå på blad B for å eie fartøy med deltakeradgang i fartøykvoteordningen, var det mange som mistet sin deltakeradgang (68 i 1994). Dette medførte at et betydelig antall fartøy mistet adgangen til å delta, og mange fortsatte å fiske innen maksimalkvoteordningen. I 1994 ble også de største konvensjonelle fartøyene (over 28 meter) skilt ut som en egen fartøygruppe; konvensjonelle havfiskefartøy.

Fra og med 1996 ble begrepet Gruppe II benyttet om den maksimalkvoteregulerte gruppen, mens Gruppe I ble benyttet om fartøykvoteordningen. Fra og med 2003 ble også fisket etter hyse og sei adgangsbegrenset, og det ble etablert en felles Gruppe I for torsk, hyse og sei i nord. Også i denne prosessen ble det stilt krav om gitte minimumsfangster de tre foregående årene. Dette betydde at om lag 300 nye fartøy kom inn i det som fra da av ble kalt lukket gruppe og også fikk fartøykvoter for torsk, i tillegg til kvoter for hyse og sei.

Tankegangen rundt lukking av fisket har røtter tilbake til Magnus Andersen-utvalget i 1980. Her ble det blant annet foreslått styrking av fiskernes yrkesvern gjennom en tillatelse for å drive fiske og at dette dermed ikke skulle være tilgjengelig for alle. Dette ble støttet av Norges Fiskarlag, men ble imidlertid ikke gjennomført før langt senere.

Konvensjonelle fartøy kunne som nevnt frem til midten av 1980-tallet fortsette fisket selv etter at den norske kvoten var fisket. Av hensyn til bestandssituasjonen ville Fiskeridirektøren innføre tiltak for garn, line og juksa allerede i 1979. I 1980 ble det gjort en ukes fiskestopp, som senere ble utvidet. Høsten 1984 ble reglene om adgang til å fortsette fisket kraftig innskjerpet i den norsk-sovjetiske fiskerikommisjon. Fisket var imidlertid svakt de påfølgende årene, og dette ble ikke nødvendig før i 1989.

Det er videre gradvis innført nye begrensninger for åpen gruppe. Fra 2008 har bare fartøy med faktisk lengde under 11 meter kunnet delta. Dette ble fastsatt i forbindelse med innføringen av strukturkvoter for fartøy under 15 meter hjemmelslengde. Det gjelder enkelte unntak fra 11-metersgrensen, knyttet til de enkelte eiere av fartøy over 11 meter – som over tid skulle falle bort (se kap. 2.3.6).

Fra 2018 ble det innført et generelt forbud mot bruk av leieskipper. Dette var for å motvirke at pro forma eierskap til fiskefartøy økte deltakelsen og reduserte fartøykvotene for alle, og dermed svekket muligheten for lønnsom drift. Senest ble det fra 2024 stilt krav om at en enkeltperson må inneha eiermajoriteten i fartøyet. Dette ble også gjort for å unngå at enkelte gikk sammen om å eie et annet fartøy som også kunne delta i åpen gruppe.

2.3 Deltakelse og fangst

Flere av problemstillingene fra mandatet faller inn under denne overskriften. I de følgende underkapitlene presenteres utviklingen i antall fartøy og fangstaktivitet, samt hvor disse fangstene landes og bidrar til aktivitet i foredlingsindustri og kystsamfunn. Også kystfiskekvoten og kongekrabbens betydning og andre fiskerier som påvirker deltakelsen i nevneverdig grad vil tas opp. Det vil her være størst fokus på torsk, selv om hyse og sei også inngår i åpen gruppe med like begrensninger i deltakerforskriften2.

Torsk på dekk.

Foto: Kjartan Mæstad, Havforskingsinstituttet.

2.3.1 Gruppekvote og samlet fangst

Frem til 2021 ble åpen gruppes andel av den norske torskekvoten i utgangspunktet (ved årets start) beregnet som 10,9 % av konvensjonelle kystfiskefartøys andel etter en bestemt fordelingsnøkkel for ressursfordelingen. Basert på et gjennomsnitt for årene 2011 til 2017 ble åpen gruppes andel av norsk totalkvote satt til 6,12 % fra 2021, før andelen ble oppjustert til 6,62 % fra og med 2025 i tråd med Meld. St. 7 (2023–2024) (kap. 3.2.1). Åpen gruppes fiskemuligheter avhenger ikke bare av kvotestørrelse, men også av fiskens tilgjengelighet og værforhold. Figur 1 viser en oversikt over gruppekvote og fangst for åpen gruppe i torskefisket i perioden 2010-2026.

Figur 1 Åpen gruppes (justerte) gruppekvote og fangst (tonn) i årene 2010-2026 (fangst i 2026 per medio juni).

Kilde: Fiskeridirektoratets ukestatistikk ved utgangen av det enkelte år

Vi ser av Figur 1 at gruppekvotene for åpen gruppe ble overfisket i alle år fra 2010 fram til 2020, med 2013 og vanskelige leveringsforhold det året som ett unntak. Denne gruppens overfiske ble saldert mot tilgjengelige restkvantum, eksempelvis ubenyttet tredjelandskvoter, som regel etter politiske beslutninger.

2.3.2 Antall fartøy og aktivitet i åpen gruppe i ulike områder

Fiskeridirektoratet fører statistikk over deltakelse og fangst i åpen gruppe etter torsk i nord, som viser utviklingen siden 2001 og fram til i dag3. Tallene viser at det i 2024 var 2126 fartøy som fisket 13 282 tonn nordøstarktisk torsk i åpen gruppe. Torskekvantumet omfatter ikke fangst på kystfiskekvoten. I 2025 var det 2144 fartøy som fisket totalt 13 246 tonn torsk, avskrevet åpen gruppes kvote. Som det går fram av figuren over, ble åpen gruppe i liten grad påvirket av reduksjonen i torskekvote fra 2024 til 2025 (- 24 %), og opptellingen ved årets slutt viser en større deltakelse i 2025 enn i 2024 (+18 fartøy). For Finnmark alene var økningen på 40 fartøy (fra 921 til 961).

Antallet tilsvarer ikke nødvendigvis antall fartøy i åpen gruppe ved slutten av året, siden enkelte kan ha trukket seg ut av fisket. Fartøy større enn 11 meter kan etter visse unntak delta i åpen gruppe og det finnes fartøy i åpen gruppe med deltakeradgang i for eksempel reke i sør. Statistikken er derfor ikke perfekt og for enkelte av de deltakende fartøyene er det ikke knyttet en bestemt majoritetseier til fartøyet, som følge av at fartøyet ikke lengre er i merkeregisteret ved årets slutt. For 2024 gjelder det 169 av fartøyene – om lag 8 % av fartøymassen.

Antallet registrerte deltakende fartøy i åpen gruppe har variert noe siden 2001, men er betydelig redusert fra om lag 3650 i 2001 til 2126 i 2024. Med økte torskekvoter, sammen med økt utnyttelse av kystfiskekvoten, økte deltakelsen fra 1990 fartøy i 2013 til mer enn 2400 fartøy i 2017 og 2018, for så å reduseres noe deretter. Sett i en lengre sammenheng, fra lukkingen i 1990 fram til i dag, er den relative reduksjonen i antall fartøy i åpen gruppe om lag den samme som den har vært i lukket gruppe, selv om det er ulike insentiver som spiller inn – med tidligere kondemneringsordninger og strukturkvoteordning gjort gjeldende for deler av lukket gruppe i denne 30-årsperioden.

Om vi ser på fartøyutviklingen i åpen gruppe det siste tiåret (etter 2014) er det noen sentrale trekk som kan beskrive denne:

• Også fartøyene i åpen gruppe blir stadig større, selv med 11-metersbegrensningen
• En stadig større andel av fartøyene er merkeregistrert i Finnmark

Kvotene til fartøy i åpen gruppe tildeles etter lengdeintervallene «Under 8 meter», «8-10 meter» og «Over 10 meter», med større kvote for større faktisk lengde. Figuren under viser utviklingen i åpen gruppe med tanke på fartøyenes største lengde, etter disse lengdeintervallene. Figuren viser en nokså entydig utvikling i retning av at fartøyene i åpen gruppe i stadig større grad tilhører lengdegruppen over 10 meter. Blant disse er enkelte også over 11 meter, hvilket gjaldt 53 fartøy i 2014 og 28 fartøy i 2024.

Figur 2 Størrelsessammensetning i åpen gruppe i 2004 (n=2955), 2014 (n=2015) og 2024 (n=2126), fordelt på lengdeintervallene «Under 8 m», «8-10 m» og «Over 10 m»

I 2015 (ikke i figuren over) hadde 2090 fartøy hhv. fordelingen 22, 46 og 32 % for de tre lengdegruppene. Ti år seinere er antall fartøy økt med 36, med fordelingen 25 % under 8 meter, 28 % mellom 8 og 10 meter og 47 % over 10 meter (de aller fleste under 11 meter). Riktignok øker også andelen under 8 meter, men her er også utviklingen at fartøyene blir større, ettersom antall fartøy under 6 meter reduseres og antall mellom 6 og 8 meter øker. Snittlengden til åpengruppefartøyene har økt med 35 cm (≈ 1 fot) på de siste ti år, fra 8,98 meter til 9,33 meter.

Størrelsessammensetningen er bare en dimensjon av antall fartøy. En annen beskrivende utvikling er hvor vi finner fartøyene i åpen gruppe registrert. I figuren under er utviklingen i antall fartøy illustrert for de viktigste fylkene, eller egendefinerte regioner. Riktignok har det vært noen fylkessammenslåinger i perioden, og oppløsninger, samt endringer i kommuners tilhørighet, men sammenstillingen er gjort med utgangspunkt i inndelingen per 31/12-2024, der vi finner Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal, Vestland og andre fylker (fra Rogaland til svenskegrensa).

Figur 3 Utviklingen i antall fartøy i åpen gruppe basert på hjemfylke/-region, 2010–2024.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Figur 3 viser ikke totalt antall fartøy i åpen gruppe, men i 2010 var det totalt 2163 fartøy. Bunnen nås i 2013 med 1989 fartøy, før det øker til en topp i 2018 (2424 fartøy), før det igjen reduseres fram til 2126 fartøy i 2024. Det figuren viser er at alle fylker unntatt Finnmark og Vestland fylke har hatt en reduksjon i antall åpengruppefartøy siden 2010, der nedgangen er størst for Trøndelag (-43 %), Nordland (-36 %) og Møre og Romsdal (-32 %). Andre fylker (som omfatter Rogaland, Agder, Vestfold og Telemark, Akershus, Østfold, Oslo og Innlandet) har hatt en økning fra 34 til 49 fartøy (+44 %). I 2010 var det ingen fartøy som deltok fra fylker øst for Vestfold, mens det i 2024 var 8. Størst økning blant disse finner vi i Agder, som dobler deltakelsen fra 10 til 20 fartøy, mens antallet fra Rogaland er redusert fra 19 til 15.

Finnmark utpeker seg derimot med en økning på hele 144 % – fra 378 fartøy i 2010 til 921 fartøy i 2024 – en helt ekstraordinær økning sett opp mot øvrige fylker. Fra bunnen i 2013 er økningen på hele 180 %, og fra 2019 gikk Finnmark forbi Nordland som fylket med flest fartøy i åpen gruppe.

Det er relativt stor variasjon i fartøyenes aktivitet. Blant annet er det en betydelig andel av fartøyene som bare utnytter deler av kvotegrunnlaget for torsk. Fra Tabell 1 går det frem at fartøyene har en maksimalkvote på mellom 5 og 8 tonn torsk i 2025, avhengig av faktisk lengde på fartøyet. De samme maksimalkvotene for torsk gjaldt i 2024. I tillegg kunne unge fartøyeiere fiske 3 tonn torsk under ungdomskvotetillegget (alderstillegg for menn under 30 år, kvinner yngre enn 40 år) og fartøy kunne tilegne seg et kystfiskekvotetillegg på 4 tonn torsk dersom fartøyeier var bosatt i et område som falt inn under ordningen, dersom maksimal eller garantert kvote var oppfisket. For 2023 var både maksimalkvoter, alderstillegget og kystfiskekvoten høyere (respektive 11-15,5 tonn, 4 tonn og 8 tonn). Mulighetsrommet for total torskefangst (før evt. utnyttelse av ferskfiskordningen) var da på mellom 5 og 15 tonn for fartøy i åpen gruppe i 2024, mot mellom 11 og 27,5 tonn i 2023.

Figur 4 viser hvordan fangsten av torsk fordelte seg blant fartøy i åpen gruppe i 2023 og 2024.

Figur 4 Antall fartøy i åpen gruppe i 2023 (n=2175) og 2024 (n=2126) etter størrelsen på total fangst av torsk i intervaller på 5 tonn, og tettere inndeling for de som fisker minst (fra «Under 1 tonn» til «3-5 tonn»)

Figuren viser en stor variasjon, fra under ett tonn til mer enn 30 tonn torsk. Torskefangsten påvirkes naturlig nok av kvotereduksjonen, både individuelt og for gruppen, og blant annet er andelen av fartøyene som tar mer enn 15 tonn torsk betydelig større i 2023 enn i 2024 (37 % vs. 6 %). I andre enden av skalaen, fartøy som tar mindre enn 5 tonn torsk, er imidlertid fartøymassen nokså lik de to årene (38 vs. 34 %). Det synes derfor som om en gitt andel av fartøyene i begrenset grad utnytter sine kvotemuligheter.

De aller fleste fartøyene har imidlertid relativt høy utnyttelse: I 2024 leverte 200 fartøy mellom 3 og 5 tonn torsk og svært mange (cirka 700) leverte mellom 5 og 10 tonn og mellom 10 og 15 tonn (cirka 600). Noen få fartøy landet mer enn dette (130 fartøy).

Som en del av denne analysen er gruppen av fartøy med svært liten aktivitet i torskefisket i 2024 undersøkt nærmere, nærmere bestemt fartøyene som har landet mindre enn 2 tonn torsk. Dette utgjorde 433 fartøy i 2024. 2 tonn torsk tilsvarer om lag den samme mengden som fritidsfiskere kan fiske og lande for salg4. I denne gruppen av fartøy er det langt større andel av fartøy under 8 m (52 % vs. 25 % for åpen gruppe totalt), mange flere av majoritetseierne står på blad A (46 % vs. 28 % totalt) og betydelig flere fiskere over 70 år (34 % vs. 21 %). Det er også vesentlig større andel av fartøyene som er hjemmehørende i Nordland og sørover enn for åpen gruppe totalt sett (72 vs. 53 %), hvilket nok er naturlig siden de to nordligste fylkene i langt større grad kan fiske kystfiskekvotetillegget.

På tilsvarende måte ble det gjort et dypdykk blant fartøyene som hadde størst fangst av torsk i åpen gruppe i 2024. For disse 131 fartøyene, med en fangst av torsk på mer enn 15 tonn, viste gjennomgangen en motsatt tendens enn for de som hadde lav aktivitet: Fartøyene var i større grad over 10 meter lange (86 % vs. 47 % for gruppen som helhet), bare 4 % stod på blad A (vs. 28 % for hele åpen gruppe), 75 % var yngre enn 40 år (mot 26 % for gruppen som helhet) og 78 % fra Finnmark (mot 43 % totalt).

Denne analysen av åpen gruppe, naturlig nok basert på utnyttelsen av torsk, viser at det er en stor variasjon av utnyttelsen av tildelte kvoter – og også hvem som er deltakere i gruppen. Mange forhold spiller inn for hvordan dette utarter både i løpet av et år og mellom år: For det første kvotetildelingen og mulig fangstmengde, som er avhengig både av fartøyeiers alder og bostedsadresse (og botid). Alderstillegg for ungdom og kystkvotetillegg er eksempel på slike.Det neste kan være hvor fartøyeier er i sin karriere; en nykommer som aspirerer til å tilegne seg fisketillatelse i lukket gruppe eller en tilårskommen fisker som trapper ned sin aktivitet på havet vil kunne ha ulik tilnærming til aktivitet. Videre kan førstehåndspriser (på torsk) være avgjørende dersom det primære målet bare er å oppfylle inntektskravet for å kunne utnytte en full kongekrabbekvote (i kvoteregulert område for denne arten), all den tid denne har ligget fast de seinere år på kr 200 000.

2.3.3 Landingsmønster

Åpen gruppe representerer den minste kommersielle delen av fiskeflåten. Små fartøy er generelt mindre mobile, men det innebærer ikke nødvendigvis at alt som tas av et fartøy landes i fartøyets hjemmehavn eller hjemkommune. Som Figur 3 viser, holder dryge fem prosent av fartøyene i åpen gruppe til i deler av landet som generelt ikke har denne fisken «utafor stuedøra» (for fylkene sør for Møre og Romsdal), og som alle må ta veien lengre nord for å utnytte muligheten for å fiske torsk i åpen gruppe. I enkelte år har fraktefartøy tatt med seg sjarker nordover til Lofoten, men de fleste går for egen maskin, og på egen kjøl. I tillegg er torskens tilgjengelighet i sesongen avgjørende for hvor man best kan utnytte egen kvote, og med en større utbredelse og fiske lengre nord og øst i landet, har mange fartøy også fra Nordland tatt veien nord.

Et siste element som understreker mobiliteten er når på året man fisker, der et fiske etter torsk utafor sesongen (etter april/mai) nesten fordrer at man tar veien nordover for å få drivverdige fangster. Til tross for dette dikteres mange av fiskemulighetene av hvor man hører hjemme og hvor man fisker, som enefisker på egen sjark, selv om det er mange enkelteksempler på det motsatte (sjarker fra andre deler av landet som opererer i Nord-Norge der torsk nesten inngår som bifangst i fisket etter andre arter som kveite, hyse, brosme, lange og andre arter).

Åpen gruppe, slik den behandles her, defineres ut fra hvem som har fisket torsk i nord som er avskrevet åpen gruppes gruppekvote av torsk. Med basis i de fartøy som har deltatt i gruppen de enkelte år, kan det gjennom sluttseddelstatistikken avdekkes hvilke andre arter som disse har registrert fangst og landinger av, verdien av fangsten og andre detaljer.

Når det gjelder landingene av torsk fra åpen gruppe, som til sammen utgjorde 15 900 tonn (inkl. fangst på kystfiskekvoten) i 2024, ble 69 % landet i Finnmark, 16 % i Nordland, 12 % i Troms og de siste 2 prosentene fordelte seg relativt jevnt mellom Trøndelag og Møre og Romsdal. I figuren under er landingene av torsk, hyse og sei fra åpen gruppe i 2024 illustrert fylkesvis. Små immobile fartøy betyr at alt landes ferskt, og landingsfylkene vil påvirkes sterkt av tilgjengeligheten av fisk.

Figur 5 Landingsmønster av nordøstarktisk torsk, hyse og sei fra åpen gruppe i 2024, per mottaksfylke

At Finnmark kommer svært godt ut med tanke på torskefangst er naturlig all den tid fisket de seinere år har forskjøvet seg nordover, i tillegg til at torsk opptrer over større deler av året i Finnmarks farvann. Men ikke minst som følge av at svært mange åpengruppefartøy befinner seg i fylket (49 %) og at disse, i tillegg, kan fiske på kystfiskekvoten.

Finnmarksfartøyene leverer nesten all sin torsk i sitt hjemfylke med 98 %. For fartøyene fra Troms går 59 % av torskefangsten til Troms, mens 39 % leveres i Finnmark. For nordlandsfartøyene leveres 77 % av torskefangsten i Nordland, mens 17 % leveres i Finnmark. Åpengruppefartøyene fra Trøndelag og Møre og Romsdal leverer 25-30 % av sin torskefangst til hjemfylket, mens 30-40 prosent leveres i Nordland og 20-25 % leveres til Finnmark. Og for fartøyene fra Vestland og fylker lengre sør og øst leveres 47 % av torskefangsten i Nordland, 31 % i Finnmark og 22 % i Troms.

Ser vi på åpen gruppes landinger av fersk torsk opp mot totale landinger av fersk torsk fra kystflåten, utgjør åpen gruppes landinger om lag 13 % av totalen, men med fylkesvise forskjeller: 18 % i Finnmark og respektive 7 og 8 % i Nordland og Troms.

Åpen gruppe tildeles i tillegg til torsk også kvoter for hyse og sei (alle nordøstarktisk). Av disse to artene ble det landet 2 700 tonn hyse og 7 100 tonn sei fra fartøyene i åpen gruppe (som hadde fisket torsk). Hyse- og seilandingene fordeler seg annerledes enn torsken. Av hyse landes 50 % i Finnmark og 31 % i Nordland i 2024, mens 7 % går til Troms og 4 % til Trøndelag og Møre og Romsdal. Av seien landes 36 % i Nordland, 20 % i Troms og 17 % til henholdsvis Finnmark og til Møre og Romsdal, mens 11 prosent landes i Trøndelag. Sei- og hyselandingene fra åpen gruppe per fylke går også fram av Figur 5, som viser at det er store forskjeller både i volum og sammensetningen av landingene av torsk, hyse og sei fra åpen gruppe i de ulike fylkene. Kort oppsummert ser vi at Finnmark alene mottar mer fra denne gruppen enn alle de øvrige fylkene til sammen (13 600 tonn vs. 12 100 tonn). Dette er kanskje ikke overraskende all den tid Finnmark har 43 % av fartøyene, at disse fartøyene har tilgang til kystfiskekvoten og at mange fra andre fylker går til Finnmark for å ta torsken. Videre viser figuren at torsken utgjør en langt større del av landingene i Finnmark enn i andre fylker (82 % i Finnmark, vs.10-55 % i de øvrige fylkene) og at seien har like stor betydning i Møre og Romsdal som torsken i Finnmark (84 %).

Selv om torsk, i hovedsak, sammen med hyse og sei utgjør en stor del av åpen gruppes fangstgrunnlag, er det også andre arter som kan utgjøre en stor del av inntektspotensialet til fartøyene. I Riksrevisjonens5 Dokument 3:6 (2019–2020) «Undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket. 2004-2018» (kap. 3.3) heter det (på s. 161):

«Landingsmønsteret påvirkes i stor grad av tilgjengeligheten av fisk og endringer i fiskens vandringsmønster. Det har vært høye torskekvoter de siste årene. Landingsmønsteret påvirkes også av endringer i industrien i den forstand at strategiske grep fra store industribedrifter kan flytte aktivitet til eller fra kommuner og regioner. Andre endringer i det geografiske landingsmønsteret kan for eksempel skyldes kongekrabbeforvaltning, kystfiskekvoten og ferskfiskordning. Kongekrabbe har fått stor kommersiell verdi og betydning for fiskeflåten i deler av Finnmark. Kongekrabbefisket har også betydning for landinger av torsk i dette området fordi det er krav til fiskere om at de må ha fangst i andre fiskerier for å få full kongekrabbekvote i åpen gruppe.»

Kystfiskekvoten, kongekrabben og ferskfiskordningen omtales i større detalj senere, men tilgjengeligheten av fisk i ulike områder har selvfølgelig stor betydning, sammen med prisutvikling for enkeltarter. I figurene under er landingene per fylke for andre arter enn torsk, hyse og sei illustrert. Alternativt kunne man illustrert dette med fartøy fra ulike fylker, men her har vi valgt å ta utgangspunkt i det geografiske landingsmønsteret.

Figur 6 Tonn landinger per fylke, av andre arter enn torsk, hyse og sei fra åpen gruppe i 2024

Det landes mindre av andre arter enn torsk, hyse og sei fra åpen gruppe i alle de tre nordligste fylkene. Troms fylke kan sies å være fylket med størst fokus på torsk, hyse og sei. Det synes å være en klar geografisk forskjell mellom landingene av andre arter enn torsk, hyse og sei. For alle de tre nordligste fylkene utgjør kveite og brosme en god del av driftsgrunnlaget for fartøyene i gruppen. Vi ser også at kongekrabbe er svært utslagsgivende for Finnmark, som rognkjeks er det for Finnmark og Troms, og blåkveite for Troms og Nordland.

For Nordland, Trøndelag og Møre og Romsdal er også taskekrabbe og breiflabb viktig, og vi ser at lange, lyr og sjøkreps kommer inn som viktige arter for Trøndelag og Møre og Romsdal, mens det tas i noe makrell i Møre og Romsdal. I Trøndelag og Møre og Romsdal landes det mer av andre arter enn av torsk, hyse og sei. Arter angitt som «Annet» kan være uer, reke eller andre arter som ikke gis en egen forklaring i figuren.

Figurene viser bare volumtall, men vel så viktig er førstehåndsverdien, og det er store prisforskjeller mellom artene. Eksempelvis ble kongekrabbe og sjøkreps i 2024 betalt med om lag kr 450 og 230 per kg, mens brosme og lyr oppnådde om lag kr 12 og 20 per kg.

En side av saken som underkommuniseres av figurene over er at enkelte av fartøyene som opererer i åpen gruppe etter torsk har mulighet for å delta i andre fiskerier (men ikke i fisket etter torsk i nord). Eksempelvis står disse fartøyene for en fangst av makrell og NVG-sild landet i Nordland i 2024 i størrelsesorden 1230 tonn. Disse kvantaene er holdt utenfor i illustrasjonen over.

Landingsmønsteret per fylke i figurene over gir ikke det hele bildet av forskjellene i fangstmuligheter mellom fylkene, ettersom landingsmønsteret som realiseres er et resultat også av flåtens mobilitet; eksempelvis fartøy fra fylker lengre sør som fisker utenfor de nordligste fylkene og lander sin fangst der, men også lander noe i eget fylke på andre tider av året.

2.3.4 Kystfiskekvoten som tilleggskvote i åpen gruppe

Ordningen med kystfiskekvote ble opprettet av Fiskeri- og kystdepartementet i 2011 som et tiltak for oppfølging av forslagene fra Kystfiskeutvalget for Finnmark (NOU 2008: 05) Retten til fiske i havet utenfor Finnmark. Utvalget – ledet av Carsten Smith og derav også omtalt som Smith-utvalget – hadde som hovedoppgave å utrede «… samers og andres rett til å fiske i havet utenfor Finnmark», og opprettelsen av kystfiskekvoten var ett av flere tiltak for oppfølging av dette arbeidet.

Med unntak av 2021 og 20226 har avsetningen til kystfiskekvoten i hele perioden vært på 3000 tonn torsk. Den har hele tiden vært koblet til åpen gruppe, ettersom den gis som en garantert tilleggskvote på torsk til fartøy som oppfyller vilkåret i den årlige reguleringsforskriften for torsk, hyse og sei i nord. I siste forskrift7 for 2026 heter det om kystfiskeordningen for torsk (§ 22) at:

Merkeregistrerte fartøy i åpen gruppe med eier som er bosatt i de områder som er nevnt i annet ledd kan, i tillegg til kvoten i § 21, fiske og lande en fartøykvote på 3,5 tonn torsk. Eierbegrepet i deltakerforskriften § 2 bokstav a skal legges til grunn.

Kvotetillegget tildeles fartøy med eiere bosatt i følgende kommuner eller deler av kommune:

1. Finnmark:
• Alta, Berlevåg, Båtsfjord, Gamvik, Hammerfest, Hasvik, Karasjok, Kautokeino, Lebesby, Loppa, Måsøy, Nesseby, Nordkapp, Porsanger, Sør-Varanger, Tana, Vadsø og Vardø.
2. Troms:
• Balsfjord, Gratangen, Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lavangen, Lyngen, Nordreisa, Salangen, Skjervøy, Storfjord, Sørreisa og Tjeldsund.
• For merkeregistrerte fartøy i Tromsø kommune må eier av fartøy være bosatt i en av grunnkretsene Jøvik, Olderbakken, Lakselvbukt, Lakselvdalen, Sjøvassbotn, Stordal, Sjursnes, Reiervik , Breivika eller Ullsfjordmoane .
3. Nordland:
• Evenes, Hamarøy og Lødingen.
• For merkeregistrerte fartøy i Narvik kommune må eier av fartøy være bosatt i område som i 2019 var en del av daværende Narvik eller Tysfjord kommune.

Henvisningen i første ledd til deltakerlovens § 2a angår majoritetseierbegrepet og fysisk person, og vi ser at kvotetillegget nå i 2026 er på 3,5 tonn torsk per fartøy. I 2024 og 2025 var kvotetillegget for kystfiskekvoten på henholdsvis 4 og 3 tonn torsk. I Figur 7 er kommunene og grunnkretsene som faller inn under kystfiskekvoten i 2026 illustrert. Til forskjell fra ordningen i 2025 og 2026, var ikke Lødingen og hele Tjeldsund kommune omfattet i 2024.

Figur 7 Området som i 2026 har tilgang på kystfiskekvoten. Grunnkretser i Tromsø kommune som inngår er markert i grønt.

Kilde: Nofima/Silje Steinsbø

Det individuelle kvotetillegget har variert mye i størrelse i løpet av de 14 årene ordningen har vært virksom, og utnyttelsen av kystfiskekvoten likeså. I Figur 8 er derfor den årlige størrelsen på avsetningen og fangsten på denne illustrert. I grafen til høyre, framgår det individuelle kvotetillegget (i tonn på høyre akse) fra årets start og antall fartøy som har deltatt i fisket på kystfiskeordningen. Ved utgangen av 2025 var det 1016 fartøy som hadde deltatt i fisket på kystfiskekvoten, 160 flere enn ved utgangen av august 2025, og 52 flere enn ved utgangen av 2024.

Figur 8 Avsetning og fangst på kyskfiskekvoten i tonn (t.v.), samt individuelt (garantert) kvotetillegg (i tonn) og antall fartøy som har fisket på kystkvotetillegget, 2011–2025

Avsetningen har stort sett ligget fast på 3000 tonn torsk, mens utnyttelsen har variert betydelig. De første fem årene (2011–2015) ble bare mellom 6 og 25 % av avsetningen fisket. De påfølgende årene – 2016–2021 – viser en svært god utnyttelse og tidvis overfiske av avsetningen, med en topp i 2018 da mer enn det doble av avsetningen ble fisket. I 2022 var utnyttelsen under halvparten, og har variert siden. Utnyttelsen henger nøye sammen med antall fartøy som deltar og størrelsen på kvotetillegget, og som illustrasjonen til høyre viser var deltakelsen i fisket på kystfiskekvoten begrenset til mellom 80 og 210 fartøy de første fem åra. Kvotetillegget doblet seg imidlertid fra 6 tonn de første to årene til 12 tonn de tre neste (2013–2015), og fra 2016 ser vi at deltakelsen øker markant samtidig som det garanterte kvotetillegget øker fra 12 til 16 tonn. Kvotetillegget ble i tillegg økt og gitt som maksimalkvotetillegg for deler av året i alle år fra 2014 til 2018, der tillegget var på mellom 21 og 26 tonn torsk. Etter den store overutnyttelsen i 2018 halveres kvotetillegget til 7 og 8 tonn i årene 2019–2023. Antall fartøy som deltar i fisket på kystfiskekvoten øker fra 560 i 2018 til 710 i 2020, før det reduseres til 458 i 2022. Derfra øker deltakelsen til hele 964 i 2024, og videre til 1016 fartøy i 2025 (5,4 % økning fra 2024). Fra 2023 reduseres det individuelle kvotetillegget fra 8 tonn til 4 tonn i 2024, før det igjen ble redusert til 3 tonn torsk i 2025. De 1016 fartøyene som fisket på kvotetillegget i 2025 hadde dette året en samlet fangst (kystfiskekvote) på 2358 tonn (Figur 8).

Områdebegrensningen for deltakelse har ikke vært statisk, og har vært påvirket av kommune- (og fylke-) sammenslåinger i perioden. Den opprinnelige operasjonaliseringen av konklusjonene fra Smith-utvalgets NOU fra 2008 i 2011 var at avsetningen på 3000 tonn skulle tildeles fartøy i åpen gruppe innenfor det geografiske virkeområdet for Sametingets tilskuddsordninger til næringsutvikling (STN-området), som et kvotetillegg når ordinær maksimalkvote eller garantert kvote er tatt av fartøyet. Fra starten av har hele Finnmark og Nord-Troms ligget inne selv om ikke alle deler tilhører STN-området. Siden 2013 har kommunene Balsfjord og Salangen vært inkludert. Ved fylkesendringene i 2020 gikk Kvalsund kommune inn i Hammerfest, Tysfjord ble delt mellom Hamarøy og Narvik kommune (som begge hadde kystfiskekvote) men også Ballangen (uten kystfiskekvote) gikk inn i Narvik. I tillegg ble Tjeldsund og Skånland slått sammen, og førstnevnte som hadde tilhørt Nordland, gikk inn i Troms og Finnmark fylke. Fra før hadde kun Skånland tilgang til kystfiskekvoten, men fra 2025 har også Lødingen og resten av Tjeldsund kommune hatt tilgang til denne. Fartøy fra Evenes har hatt tilgang til kystfiskekvoten hele perioden, men Evenes er en kommune uten fartøy i åpen gruppe.

Det geografiske virkeområdet for kystfiskekvoten bidrar til at det er finnmarksfartøyene som er best representert. Fra 2012 til 2017 var mellom 67 og 73 % av alle fartøy som fisket på kystfiskekvoten fra Finnmark fylke, noe som økte til 78 % i 2019. Andelen fra Troms i de to periodene var mellom 25 og 30 % og falt til 20 % i 2019. Med fylkessammenslåingen i 2020 har vi ikke tall for de to fylkene i årene 2020-2023, men samlet hadde disse fylkene 97 % i 2020 og 99 % i 2023. Andelen fra Nordland var størst i 2013 med 4 %, men har siden 2020 falt fra 3 % til 1 % i 2024 (13 fartøy). Da Troms og Finnmark fylke «skilles» i 2024 er andelen fra Finnmark 85 %, mens Troms andel er 14 %, det laveste i hele perioden, utvilsomt påvirket av den store økningen av fartøy fra Finnmark (+42 % fra 2018), og tilsvarende reduksjon i Troms (-27 % fra 2018).

Effekter av kystfiskekvoten studeres nærmere i kap. 2.5.4, hvor det ses på utviklingen i områder med og uten kystfiskekvote innenfor én og samme region (Sør-Troms og nordre Nordland). Videre drøftes virkninger av kystfiskekvoten og virkeområdet i kap. 5.3.

2.3.5 Kongekrabbens innvirkning på deltakelsen i åpen gruppe

Kongekrabben har endret seg fra å være en uønsket art og en plage for bunnfiskeriene i Finnmark, til en svært betydelig inntektskilde for svært mange aktører – primært i Finnmark. I Finnmark er det også relativt gode forutsetninger for et blandingsfiske etter torsk, hyse og sei over hele året med relativt små fartøy.

Kongekrabben forvaltes med et kvoteregulert område i østlige del av Finnmark, hvor et viktig forvaltningshensyn er en god økonomisk utnyttelse av denne ressursen. Vest for dette området er det fritt fiske etter kongekrabbe. I hovedsak forbeholdes ressursen i det kvoteregulerte området fartøy eid og registrert i Finnmark. Spesielt en svært god prisutvikling, men også en positiv kvoteutvikling over tid har bidratt til at dette er en svært økonomisk attraktiv ressurs for fartøy her. Kvotetildelingen har sterke likhetstrekk med åpen gruppe i torskefiskeriene. Et fartøy tildeles kvote om relativt enkle vilkår tilfredsstilles. For å delta i åpen gruppe i kongekrabbefisket må eieren først og fremst ha bodd i Finnmark i to år og fartøyet må være under 15 meter. I kvotetildelingen stilles det også moderate krav til omsetning av andre fiskeslag det foregående året, slik at man oppnår full kongekrabbekvote dersom man har omsatt for kr 200 000.

Kongekrabbefisket er relativt lite kostnads- og arbeidsintensivt. Dette innebærer at lønnsomheten er svært god. Gjennomgangen av antall deltakere i åpen gruppe viser at Finnmark har en helt annen utvikling enn de øvrige fylkene. Deltakelsen i åpen gruppe har her økt kraftig. Det synes lite tvilsomt at muligheten for å drive et svært lønnsomt kongekrabbefiske i tillegg til de øvrige artene har vært en viktig drivkraft bak denne utviklingen.

2.3.6 Andre fiskerier som påvirker deltakelsen

I åpen gruppe i torskefisket finner man også fartøy som er langt større enn den generelle fartøylengdegrensen på 11 meter, hvor fartøyets fangst av torsk utgjør bare en mindre del av driftsgrunnlaget. Forklaringen er at det ved innføring av 11-metersgrensen i 2008 ble fastsatt enkelte unntak fra denne, knyttet til de enkelte eiere av fartøy over 11 meter – som over tid skulle falle bort. Disse unntakene har blitt videreført og lyder slik (§ 13 annet og tredje ledd) i deltakerforskriften for 2026²:

«Kravet i første ledd bokstav a om at fartøyet [i kystfartøygruppens fiske etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord] må ha en største lengde under 11 meter gjelder ikke dersom:

1. eier av fartøyet har fisket og levert torsk med konvensjonelle redskap nord for 62 grader nord i åpen gruppe med dette fartøyet i minst ett av årene 2003, 2004, 2005, 2006 og 2007,
2. eier av fartøyet har fått innvilget ervervstillatelse 1. januar 2006 eller senere for dette fartøyet på grunnlag av søknad innsendt senest 28. november 2007, eller har inngått bindende avtale om kjøp av dette fartøyet mellom 1. januar 2006 og 28. november 2007,
3. eier av fartøyet har fisket og levert torsk med konvensjonelle redskap nord for 62 grader nord i åpen gruppe i minst ett av årene 2003, 2004, 2005, 2006 og 2007 og har adgang til å delta i lukket gruppe i et annet fiskeri etter reglene i denne forskriften, eller
4. eier av fartøyet har hatt adgang til å delta i lukket gruppe i et annet fiskeri mellom 1. januar 2007 og 28. november 2007 og har adgang til å delta i lukket gruppe i et annet fiskeri etter reglene i denne forskriften.
5. Fartøy med torsketråltillatelse, seitråltillatelse eller ringnottillatelse etter forskrift 13. oktober 2006 nr. 1157 om spesielle tillatelser til å drive enkelte former for fiske og fangst (konsesjonsforskriften) § 2-1, § 2-14 og § 4-1 kan likevel ikke delta i åpen gruppe.»

I Fiskeridirektoratets oversikt over fartøy som har deltatt i åpen gruppe i fisket etter torsk i 2024 finner vi til sammen 26 fartøy med en største lengde større enn 11 meter. De aller fleste er å finne i intervallet mellom 11 og 15 meter (23), mens det største er nesten 28 meter. Mange av disse tar en begrenset mengde torsk, med en gjennomsnittsfangst for alle på 6,4 tonn, men der ni av fartøyene fisket under 2 tonn (gjennomsnitt 500 kg)8. 13 av fartøyene har en torskefangst mellom 2 og 10 tonn (snitt på 7,4 tonn i et år der maksimalkvoten for et fartøy over 10 meter var 8 tonn), mens de siste fire i gjennomsnitt fisket det dobbelte (16 tonn). Fartøyet (16,1 m) med størst torskefangst fisket 23,4 tonn torsk i 2024. Det kan også bemerkes at sistnevnte fartøy i første halvår 2025 fisket 6,5 tonn torsk, 35,2 tonn hyse og 7,4 tonn sei i åpen gruppe, før det ble utskiftet med et fartøy på 27,41 m som høsten 2025 fisket bl.a. 67,7 tonn torsk (hvorav 1,5 tonn lærlingekvote) og 141,7 tonn sei i åpen gruppe (innenfor ferskfiskordningen). Dette er et fartøy som innehar avgrenset nordsjøtråltillatelse og kystreketrål sør over 11 meter, men som også har hatt snøkrabbetillatelse.

Fartøysammensetningen viser at åtte av de 26 fartøyene med største lengde på eller over 11 meter var fra de tre nordligste fylkene, tre fra hvert av fylkene Trøndelag og Møre og Romsdal, fire fra Vestland og til sammen åtte fra fylkene lengst sør og øst (fra Rogaland til Østfold); svært forskjellig fra den totale sammensetningen der vi finner 95 % hjemmehørende i fylkene fra Vestland og nordover.

Sju av de åtte fartøyene over 11 meter fra fylkene sør og øst for Vestland finner vi igjen blant fartøyene som har fisket torsk i åpen gruppe i nord og som har størst fangstinntekt i 2024 (fra alle arter). Dette er fartøy med deltakeradganger innen kystmakrell (6 fartøy), NVG-sild (3), kystreke og avgrenset Nordsjøtrål (3) og strukturkvoter i enkelte av disse (3). I gjennomsnitt har de fangstinntekter i størrelsesorden kr 9,6 mill., varierende fra kr 3,1 mill. til kr 28 mill. og andelen av total fangstverdi som stammer fra fiske av torsk, hyse og sei i nord varierer fra 2 til 37 %.

Fartøy som deltar i åpen gruppe i torskefisket ligger ikke i et eget register. Ovennevnte tall er derfor basert på gjennomgang av fangststatistikk hvor fangster av torsk som defineres å tilhøre annen bestemt gruppe/kategori blir «utsilt», mens resterende kvanta utgjør en restpott som antas å kunne tilskrives åpen gruppe. Dette gir ikke nødvendigvis et helt korrekt bilde, jf. ovennevnte, hvor relativt små kvanta torsk hos større fartøy kan være f.eks. utilsiktet bifangst hvor fangstverdien er inndratt. For fartøy over 11 meter i åpen gruppe i torskefisket har imidlertid Norges Råfisklag en oversikt over fartøy som faller inn under unntaksbestemmelsene i deltakerforskriften og dermed kan delta i fisket etter torsk i åpen gruppe. På denne oversikten var det 38 fartøy per april 2025; 30 fartøy med lengde mellom 11 og 15 meter, 3 fartøy mellom 15 og 21 meter, og 5 fartøy mellom 21 og 28 meter. Av disse var 17 fartøy registrert i fylkene fra Rogaland til svenskegrensa (deriblant 6 av 8 fartøy over 15 meter), 14 fartøy fra fylkene Trøndelag, Møre og Romsdal og Vestland, og 7 fra Nordland, Troms og Finnmark.

Oversikten fra Norges Råfisklag holdes ikke løpende oppdatert, og en gjennomgang opp mot Fiskeridirektoratets merke- og deltakerregister viser at 5 av de 38 fartøyene har hatt eierskifte nylig og av denne grunn utgår. Trolig har flere fartøy falt fra, og i 2024 var bare 16 av disse fartøyene registrert med fangst av torsk i åpen gruppe. 14 av disse fartøyene var mellom 11 og 15 meter og fisket totalt 112,3 tonn torsk i nord i 2024, dvs. i gjennomsnitt 8 tonn pr. fartøy. De to øvrige fartøyene hadde en lengde på 16,10 meter og 27,91 meter, og fisket i 2024 henholdsvis 23,4 og 12,5 tonn torsk i nord.

Selv om fartøy over 11 meter representerer en potensielt svært mye større fangstkapasitet enn fartøy under 11 meter, i alle fall når de er tett oppunder 28 meter, er de likevel bundet av en begrenset maksimalkvote som alle andre fartøy. Men for arter som sei og hyse er maksimalkvotene i realiteten ubegrenset for åpengruppefartøy (i 2024 og 2025). Ferskfiskordningen vil også kunne bidra til høyere torskekvantum for fartøy med større fangstkapasitet. Ved eventuelle refordelinger mot slutten av året, hvor det kan være grunnlag for et fritt fiske i gruppen, vil det også kunne bli urimelige utslag når enkelte fartøy har en langt større fangstkapasitet enn ellers i gruppen.

2.4 Hvem fisker i åpen gruppe?

Mens de foregående delkapitlene tok for seg fartøyene som driver i åpen gruppe og deres fiskerier, fokuseres det i de følgende delkapitlene på personene som eier og driver disse. Avgrensningene i hvem som kan delta beskrives, hvordan deltakelsen fordeler seg på blad A og B i fiskermanntallet, personer som er mannskap på andre fartøy, personer som tidligere har drevet fiske med fartøy i lukket gruppe, andre statsborgerskap og aktivitet fra pensjonister.

Det må imidlertid understrekes at det allerede i dag differensieres etter fartøylengde, bosted og alder. Større fartøy har større torskekvote enn mindre fartøy. Majoritetseiere bosatt i områder som faller inn under kystfiskeordningen, kan få et kystfiskekvotetillegg på 3 tonn torsk. Alderstillegget bidrar i dag til at majoritetseiere, som er menn under 30 år eller kvinner under 40 år, har en garantert torskekvote som er 48-75 % høyere enn de som ikke er det.

2.4.1 Dagens avgrensninger

Det er relativt små barrierer for å starte og drive fiske i åpen gruppe. Fartøyet må være i merkeregisteret og oppfylle en del tekniske krav, eksempelvis generelt være mindre enn 11 meter (kap. 2.2 og 2.3.6). I tillegg til dette må høvedsmannen være registrert i fiskermanntallet, der det skilles mellom blad A og B, noe som generelt kan omtales som deltids- og heltidsfiskere. Sistnevnte må være bosatt i Norge og ikke ha inntekt fra andre yrker som overstiger 300 000 kr eller 2/3 av vanlig arbeidstid og en inntekt fra fiske på minst 100 000 kr. For personer i virkeområdet er inntektsgrensen fra andre yrker 400 000 kr. For blad A kan man ikke ha inntekt over 400 000 kr og ha inntekt fra fiske på minst 50 000 kr. I virkeområdet er inntektsgrensen 500 000 kr.

I tillegg må eieren av fartøyet som hovedregel selv være med i fisket, og eiere av fartøy med fisketillatelse i lukket gruppe kan ikke delta og man kan bare delta med ett fartøy. For å unngå at noen kan delta med flere fartøy i åpen gruppe i torskefisket er det satt et generelt forbud mot bruk av leieskipper, men med dispensasjonsadgang i enkelte tilfeller.

Disse reglene medvirker til å begrense deltakelsen i åpen gruppe noe. Deltakelsen begrenses også indirekte gjennom at bare et utvalg personer vil ha kunnskaper og andre forutsetninger til å finne fiskeri som et attraktivt levebrød. Her spiller alternative yrkesmuligheter og inntektene fra slike en viktig rolle for å begrense deltakelsen.

2.4.2 Antall deltakere og aldersfordeling

Antallet deltakere i åpen gruppe er noe vanskelig å tallfeste ettersom fartøyene i noen tilfeller benytter seg av mannskap, i tillegg til fartøyets eier. Det er rimelig å anta at det ofte drives alenefiske i denne gruppen. Dette betyr at antall fartøy er en god indikator også på antallet som fisker og driver innenfor åpen gruppe. Antall majoritetseiere følger derfor i stor grad samme utvikling som antall fartøy, med en betydelig nedgang fra i starten av 2000-tallet, stabilisering og en viss økning fra om lag 2010 til 2018, før det igjen har vært en relativ svak nedgang frem til nå.

Det er også noe utfordrende å beskrive aldersfordelingen på deltakerne. Fiskeridirektoratet har informasjon om majoritetseieren, men i noen tilfeller er det ingen slik eier og manglende informasjon kan også skyldes at fartøyet er solgt eller bortfalt i løpet av året. Aldersfordelingen har imidlertid vist en positiv tendens etter 2013, i betydningen av at andelen i de yngre alderskategoriene har økt betraktelig som vist i tabellen under.

Tabell 2 Aldersfordeling, kjente majoritetseiere av fartøy i åpen gruppe torsk, 2003, 2013 og 2024

Tabellen viser at innslaget av åpengruppefiskere i aldersgruppa over 60 år har falt betraktelig de siste åra, fra 60 % i 2013 til 41 % i 2024. På samme tid har andelen av åpengruppefiskerne som er yngre enn 40 år økt fra om lag 10 % til 25 %.

Kvinner eier en relativt liten del av fartøyene, men også på dette området har det vært en positiv utvikling. Antall kvinnelige majoritetseiere har økt fra om lag 62 i 2003, til 42 i 2013 og 126 i 2024. En betydelig del av denne økningen har kommet i Finnmark, med 100 av majoritetseierne i 2024.

Økende andel kvinner i åpen gruppe.

Foto: Espen Ottem.

2.4.3 Fiske som hoved- og biinntekt

Åpen gruppe sysselsetter et betydelig antall fiskere. Disse fordeler seg på blad A og B i registrene. Selv om det ikke er et perfekt skille, gir fordelingen en indikasjon på om disse har fiske som hoved- eller biinntekt. Utviklingen generelt i fiskarmanntallet har gått i retning av færre fiskere mens stadig større andel heltidsfiskere (på blad B) etter årtusenskiftet. I 2000 var det 20 100 fiskere, og om lag 30 % av dem på blad A. I 2024 var det totalt 10 600 fiskere, hvor andelen biyrkesfiskere var på om lag 11 %. Mens antall fiskere på blad B er redusert med om lag 1/3-del fra 2000 til 2024, er altså tilsvarende reduksjon for fiskere på blad A på 80 %.

For åpen gruppe viser Fiskeridirektoratets statistikk9 over majoritetseiernes bladtilhørighet i fiskermanntallet en utvikling ikke ulik den for flåten totalt, bare at andelen på blad A er høyere i utgangspunktet, og reduksjonen kommer seinere. I Figur 9 illustreres hvilken tilhørighet i manntallet (blad A eller B) majoritetseierne til åpengruppefartøy hadde i årene 2002–2024. Antall fartøy som beregningene baserer seg på varierer mellom 3035 (i 2002) og 1839 (i 2013), der ukjente majoritetseiere er holdt utenfor.

Figur 9 Kjente majoritetseieres manntallstilhørighet (blad A eller B) i perioden 2002–2024, i prosent

Fiskerne fordelte seg, som vi ser av Figur 9, om lag halvt om halvt på blad A og B frem til 2010 før innslaget av blad B (heltids-) fiskere begynner å øke. De siste fire årene har fordelingen vært om lag 25 % biyrkesfiskere (blad A) og 75 % som har fiske som hovedyrke. Dette betyr at et skille mellom bladtilhørighet vil gi begrenset effekt. Et enkelt estimat med utgangspunkt i torskekvotene i åpen gruppe i 2023 viste at en differensiering i kvotetildeling basert på fartøyeiers bladtilhørighet, der majoritetseiere på blad A kun fikk halve kvoten av det en fartøyeier på blad B, ville innebære en kvoteøkning for sistnevnte på om lag 15 % fra det opprinnelige (fra 12 til 13,8 tonn torsk for et fartøy mellom 8 og 10 meter), mens kvoten for en på blad A ville vært 6,9 tonn torsk.

Andelen av fiskerne på blad A varierer også mellom fylkene. Med et gjennomsnitt på 28 % fiskere på blad A, så er det kun 18-19 % i Finnmark, Vestland og for fylkene fra Rogaland til svenskegrensa (i snitt for disse, hvilket kanskje er naturlig med tanke på gangavstanden til fiskefeltene i nord). Størst er andelen majoritetseiere på blad A i Troms (44 %), mens Nordland og Trøndelag kommer bak med henholdsvis 38 og 32 %. Fordelingen på blad A og blad B har sammenheng med majoritetseiers alder, der vi finner at bare 15 % av åpengruppefiskerne i Finnmark er i aldersgruppen «67 år og eldre». Tilsvarende andel for Nordland og Troms er 40 %, mens andre fylker har mellom 20 og 35 % av fiskerne i ordinær pensjonsalder.

Fangststatistikken viser at blad-A-fiskerne i gjennomsnitt utnytter mindre av kvotene. I 2024 var gjennomsnittsfangsten for majoritetseiere på blad A på 5,3 tonn torsk, mens tilsvarende for de på blad B var 2/3-deler høyere (8,8 tonn). I årene 2021 til 2023 var snittfangsten for blad-A-fiskere om lag halvparten av det blad-B-fiskerne landet.

2.4.4 Mannskap andre fartøy

Et annet forhold flertallet i Næringskomiteen peker på, er innslaget av fartøyeiere i åpen gruppe som i tillegg til dette er mannskap på større fartøy. En utfordring i den forbindelse er at tilgjengelige offentlige registre ikke nødvendigvis kan samkjøres for å avdekke omfanget av en slik tilpasning blant fiskerne. Riktignok benyttes denne typen informasjon av fiskerimyndighetene, gjennom opplysninger om personlig inntektsgrunnlag fra Skatteetaten, når fiskermanntallet rulleres årlig, men denne informasjonen er krevende å fremskaffe for det betydelige antallet fartøyeiere i åpen gruppe. I høringsnotatet «Sjarkflåtens rolle i et framtidsrettet kvotesystem10« fra 2018 ble det forsøkt utført et tilsvarende arbeid direkte fra Skatteetaten, men datakvaliteten var ikke tilstrekkelig god. Fiskeridirektoratet mener imidlertid at slik oversikt enklere vil kunne fremskaffes om ikke alt for lang tid når arbeidet med nytt fiskermanntall/-register er sluttført.

Richardsen (2021)11 gjennomførte en spørreundersøkelse blant fiskere i åpen gruppe der også en del bakgrunnsinformasjon ble kartlagt. Blant annet ble det spurt om de tidligere har vært mannskap på større fartøy. Her svarte hele 78 % av de totalt 314 respondentene bekreftende. Det rapporteres at størsteparten av disse er over 50 år. Hvor mange som tidligere har arbeidet på andre fartøy er mindre relevant i denne sammenhengen. I undersøkelsen ble det også spurt om hvor aktørenes driftsgrunnlag stammer fra og hvor eventuell annen inntekt kommer fra. Om lag 58 % av respondentene oppgir å ha annen inntekt i tillegg til fisket. 19 % oppgir å ha inntekt fra annet fiskeri, mens 39 % inntekt fra annen jobb. Inntekter fra annet fiske er desidert mest utbredt blant respondentene under 30 år, her har 56 % av respondentene slik inntekt, mens bare 4 % har annen jobb. Forfatteren trekker spesielt frem trål, ringnot, autoline og snurrevadfartøy som oppgitt av respondentene som andre arbeidsplasser innen fiske.

Resultatene fra spørreundersøkelsen til Richardsen (2021) gir en klar indikasjon på at det å kombinere deltakelse i åpen gruppe med å være mannskap på andre fartøy er relativt utbredt, spesielt blant yngre deltakere.

På vegne av arbeidsgruppen har Nofima gjennom en enkel spørreundersøkelse forsøkt å belyse dette noe nærmere for et lite utvalg kommuner. Lokale fiskere med god kunnskap om aktiviteten i de enkelte kommunene gjennomgikk sammen med Nofima lister over fartøyeiere i åpen gruppe, der det ble registrert hvilke som antas å ha inntekt fra å være mannskap på andre fartøy. Undersøkelsen er ikke representativ, men gir noen indikasjoner på hvilket omfang dette har, og da i et engere utvalg av fartøy i åpen gruppe. Det er derfor betydelig usikkerhet knyttet til resultatene, både som følge av tilnærming og det begrensede utvalget av kommuner.

Det gis ikke her noen nærmere beskrivelse av hvilke kommuner som er «undersøkt». Dette ettersom arbeidet har så store begrensninger og at informantene skal være anonyme. Det lille utvalget av kommuner dekker om lag 11 % av det totale antall majoritetseiere i åpen gruppe i 2024. Undersøkelsen ble utført bare i enkelte kommuner i de tre nordligste fylkene, hvor dekningen utgjør cirka 15 % av det totale antall fartøy i åpen gruppe i 2024.

Tilbakemeldingene har utvidet kunnskapen om den store variasjonen av tilpasninger som velges innen åpen gruppe og at «har vært mannskap på andre fartøy» ikke er en entydig variabel. I noen tilfeller kan åpengruppefiskere gå sammen og fiske to kvoter på to forskjellige fartøy, der oppgjøret for fangst og lott avgjøres av deltakerne selv. Dette er forskjellig fra det å være lottmottaker/motta hyre i turnus på et annet fartøy i lukket gruppe, torsketrål eller ringnot, for så å drifte eget fartøy på «friturer».

Resultatene fra de kommunene som har vært gjenstand for dette dypdykket viser at om lag 1 av 6 åpengruppefiskere også har lott på andre fartøy i tillegg til egen båt. Dette varierer mellom 13 og 31 % i de undersøkte kommunene. Personene som er identifisert til å være mannskap på andre fartøy, i tillegg til eget åpengruppefartøy, er med ett unntak på blad B i manntallet og snittalderen er langt lavere enn for alle åpengruppefiskerne i kommunene det gjelder (37 versus 51 år).

2.4.5 Tidligere deltakere lukket gruppe (herunder pensjonister)

I næringskomiteens behandling av Meld. St. 7 (2023–2024) henvises det til at det trengs en gjennomgang av åpen gruppe. Flertallet viser blant annet til det faktum at: «Eldre fiskere som velger å selge seg ut av lukket gruppe, fisker full kvote i åpen gruppe (…)» (Innst. 264 S (2023–2024), s. 21). I Riksrevisjonens evaluering av kvotesystemet (2004–2018)12 pekes det på at åpen gruppe fungerer mer som en nedtrappingsarena for fiskere i lukket gruppe enn en rekrutteringsarena for inntreden i åpen gruppe. Det belyses ved å vise til at av all torsk tatt av åpengruppefartøy i 2004, var bare 4 % tatt av fiskere som tilegnet seg en deltakeradgang i lukket gruppe de påfølgende 13 årene (tidsrommet 2005–2018). Tilsvarende fastslås det at av torskekvantumet tatt av åpen gruppe i 2018 stammet nesten en tredel (32 %) fra fiskere som i forutgående 13-årsperiode (2004–2017) hadde hatt deltakeradgang i lukket gruppe. En forklaring er som nevnt at personer ønsker å trappe ned, men de åpner også for muligheten av at fiske i åpen gruppe er et attraktivt alternativ til lukket gruppe.

Oppmerksomheten mot denne tilgangen til åpen gruppe er ikke av ny dato. I høringsnotatet «Sjarkflåtens rolle i et fremtidsrettet kvotesystem13« fra mars 2018 heter det på s. 43:

«Som følge av kystfiskekvoten har Sametinget uttrykt bekymring for at den kan gi insentiver til å forlate lukket gruppe for å fiske i åpen gruppe, og tatt til orde for å innføre karenstid for fiskere som selger seg ut av lukket gruppe, før de får fiske i åpen gruppe. Dette for å unngå for stor tilstrømming til åpen gruppe og fortrengning av de som benytter denne som rekrutteringsarena. Også Strukturutvalget [NOU 2006: 16; vår uthevelse] pekte på den negative effekten det potensielt kunne ha for de som benytter åpen gruppe som kvalifiseringsarena, dersom de som har realisert gevinsten gjennom strukturering (eller salg av tildelt tillatelse i den minste lukket fartøygruppe) tar steget inn åpen gruppe. Som følge av stor oppmerksomhet på fisket i åpen gruppe i 2017 ble det i forkant av 2018-sesongen tatt grep gjennom innstramming i Deltakerforskriften omkring eierskap til fartøy i åpen gruppe, og bruk av leieskipper.»

At mulighetene i åpen gruppe kan ha fremstått som attraktive, kan understrekes med et eksempel fra 2016. Den gang var garantert kvote for et fartøy på 10-11 meter i åpen gruppe på 24 tonn torsk. Med kystfiskekvote på 16 tonn torsk i tillegg ville et fartøy kunne fiske 40 tonn torsk. For et fartøy i lukket gruppe med hjemmelslengde på 10 meter var garantert torskekvote på 42 tonn i 2016. I tillegg kommer muligheten til å fiske sei og hyse og utnyttelse av ferskfiskordningen, og evt. kongekrabbe. Forskjellen i potensiell førstehåndsverdi for garantert kvote torsk mellom de nevnte eksemplene over i åpen gruppe (med kystfiskekvote) og lukket gruppe (hjemmelslengde 10-10,9 m) var på kun 4 % dette året. Den forutgående store økningen i kvotepris i lukket gruppe under 11 meter kan selvfølgelig også ha bidratt. Etter 2016 har forskjellen i kvote på torsk, og potensiell fangstinntekt, vært mye større.

Fiskeridirektoratet har utført en egen kjøring fra sine registre der mobiliteten mellom lukket og åpen gruppe (i fisket etter torsk) analyseres over årsskiftene mellom 2013/2014 frem til 2023/2024. Dette er på linje med det som ble presentert for de tre årsskiftene i perioden 2013-2016 i høringsnotatet «Sjarkflåtens rolle i et fremtidig kvotesystem14«, men med en noe mer raffinert metode – antall majoritetseiere av fartøy som fisker i åpen gruppe etter torsk det ene året, men opptrer i lukket gruppe (etter torsk, hyse og sei) det neste. På samme måte identifiseres antall majoritetseiere av fartøy som fisker i lukka gruppe det første året, for så å opptre i fisket i lukket gruppe det neste. Analysen beskriver netto tilgang fra åpen gruppe til lukket gruppe.

Kjøringene fra Fiskeridirektoratet er gjort per fylke, som i seg selv gir noen utfordringer siden det har vært enkelte fylkesendringer, og gir også noen gjennomsnittsbetraktninger for majoritetsfiskerne (alder, kjønn, bladtilhørighet i manntallet). Selv om analysen ikke er uttømmende og kan tildekke enkelte overflytninger, eksempelvis der det evt. går mer enn et år før overgangen fra en gruppe til en annen finner sted, eller dersom det skjer over fylkesgrenser, så vil den likevel mest sannsynlig fange opp hovedbevegelsene mellom åpen og lukket gruppe.

I Figur 10 under framgår det for hvert av årsskiftene i perioden 2013–2024 antall majoritetseiere av fartøy som har gått fra åpen gruppe til lukket gruppe, og visa versa (fra lukket til åpen gruppe), Nettomobiliteten (fra åpen til lukket gruppe) vises som en egen linje.

Figur 10 Mobilitet mellom åpen og lukket gruppe over årsskifter i perioden 2013–2024

Bare i årsskiftene 2017/2018 og 2018/2019 er det netto tilstrømming til lukket gruppe. Den største tilstrømmingen til åpen gruppe skjer fra 2015 og 2016. Med unntak av disse er det relativt små endringer. Til sammen i hele perioden er det 360 majoritetseiere som har tatt steget fra åpen gruppe til lukket gruppe, men ettersom bevegelsen andre veien (fra lukket til åpen gruppe) summerer seg til 482 fartøyeiere, blir nettobevegelsen fra åpen til lukket gruppe på -122 fartøy.

Riksrevisjonens konklusjon, om at åpen gruppe i større grad har vært en nedtrappingsarena for tidligere fiskere fra lukket gruppe enn en rekrutteringsarena til lukket gruppe, ser derfor ut til å stå seg for perioden 2013-2024 også, selv om angrepsvinkelen er en annen. Dette kan også ha sammenheng med at det har vært et betydelig antall fartøyeiere i lukket gruppe som har nærmet seg pensjonsalder. Her spiller trolig aldersbegrensningen i manntallsforskriften en betydelig rolle, da deltakeradgangen ellers ville falt bort.

Den store bevegelsen mellom åpen og lukket gruppe kommer i hovedsak i årene fra 2015-2017, og dette skjer naturlig nok i de nordligste landsdelene. Nettoendringen over perioden er negativ for alle fylker fra Troms og Finnmark til Møre og Romsdal, med mellom -9 for sistnevnte og -84 for førstnevnte. For Vestlandet og de sammenslåtte fylkene fra Rogaland til svenskegrensa er nettoen positiv på henholdsvis 12 og 10.

For gruppen rekrutter (som går fra åpen til lukket gruppe) er det i 11-årsperioden (2013–2024) om lag 5 % som er kvinner (17 av 360) og om lag 3 % (9 personer) som stod på blad A det året de sluttet i åpen gruppe. Snittalderen for de som gjorde denne overgangen var på om lag 40 år, men det kan synes som om utviklingen over tid har gått i retning av at «rekruttene» som etablerer seg inn i lukket gruppe etter en tid i åpen gruppe, blir noe eldre over perioden.

For de som går fra lukket gruppe til åpen gruppe i perioden er det under 1 % (4 personer) som er kvinner av de totalt 482 personene. Disse hadde en gjennomsnittsalder på 60 år, og mer enn en tredel av disse var i aldersgruppen over 67 år (15 % mellom 67 og 70 år, 21 % var 70 år eller eldre), det året de gikk ut av lukket gruppe.

Årsakene til disse bevegelsene mellom gruppene er selvsagt flere. Personlige motiver er trolig den sterkeste drivkraften, men rammebetingelsene – som for eksempel forskjellen i individuell fartøykvote på torsk mellom åpen og lukket gruppe – kan ha hatt betydning. Andre forhold som kan ha hatt betydning er kongekrabbefisket og prisene for fisketillatelser i lukket gruppe.

I den omtalte spørreundersøkelsen blant fiskere i åpen gruppe (Richardsen, 2021)¹¹ ble en del bakgrunnsinformasjon også kartlagt. Blant annet ble det spurt om de tidligere har hatt deltakeradgang i lukket gruppe. Her svarte 47 % av de totalt 314 respondentene bekreftende. Dette gjaldt spesielt mange i aldersgruppene over 60-69 og over 70 år.

2.4.6 Utenlandske fartøyeiere

For å få ervervstillatelse kreves det at søkeren er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger i medhold av fiskerigrenselovens § 2. De som i utgangspunktet er likestilt med norsk statsborger er personer som er bosatt i Norge.

I Meld. St. 31 (2016–2017) «Noen fiskeri- og havbrukspolitiske saker», diskuteres et av vedtakene fra behandlingen av Sjømatindustrimeldingen (Meld. St. 10 (2015–2016)): «Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for og konsekvensen av å stille nasjonalitetskrav for eierskap av fartøy under 15 meter, eller på annen måte sikre nasjonalt eierskap til kvotene». Gjennomgangen fra Fiskeridirektoratet viste den gang at innslaget av fartøy under 15 meter eid av utenlendinger bosatt i Norge, direkte eller gjennom enkeltmannsforetak, hadde gått fra 0,9 % i 2002, 0,7 % i 2009, 1,2 % i 2013 og til 2,6 % i september 2016.

Her differensieres det ikke mellom fartøy i lukkede eller åpne grupper, men det vises også til forvaltningens fortløpende vurdering av fiskernes reelle bosted. Regjeringen konkluderte med at det ikke skal foretas endringer i deltakerlovens nasjonalitetskrav for fartøy under 15 meter, men at forvaltningen skal fortsette å kontrollere fartøyeiers reelle bosted.

Riksrevisjonen (2020)¹² undersøkte utenlandsk eierskap i åpen gruppe i fisket etter torsk og fant at andelen av torskelandingene fra fartøy med utenlandske eiere hadde økt fra under 1 % i 2012 til om lag 7 % i 2018. Andelen var relativt stabil i underkant av 1 % tilbake til 2004. De vanligste utenlandske nasjonalitetene til fartøyeiere i åpen gruppe den gang var Island, Polen og Danmark.

I en ny datakjøring gjort av Fiskeridirektoratet, hvor kjente majoritetseiere av åpengruppefartøy kobles mot opplysninger om statsborgerskap i Folkeregisteret, fremkommer omfanget av utenlandske fartøyeiere ved utgangen av 2024. Det er en viss forskyving mellom registertidspunktene, hvor oppslaget mot Folkeregisteret var per ultimo august 2025, men dette antas å ha liten betydning selv om enkelte kan ha skiftet statsborgerskap i perioden. Dette utgjør likevel en svært liten feilkilde, bl.a. i lys av at populasjonen ved utgangen av 2024 har 169 fartøy med ukjent majoritetseier (8 %). I tillegg er det 18 majoritetseiere hvis statsborgerskap ikke lot seg identifisere (ved datakjøringen), slik at det er 187 fartøy (9 %) som fremstår med ukjent nasjonalitet på majoritetseier.

Datakjøringen fra Fiskeridirektoratet viser at vi blant majoritetseierne i åpen gruppe ved årsskiftet fra 2024 til 2025 fant 1773 med norsk statsborgerskap og 166 med utenlandsk statsborgerskap, i tillegg til de 187 vi ikke kjente statsborgerskapet til. Om vi forutsetter at fordelingen mellom nordmenn og utlendinger er likt for den ukjente massen, var da 8,6 % av åpengruppefiskerne utenlandske statsborgere. I Figur 11 under har vi illustrert hvordan åpengruppefiskerne per fylke fordeler seg med tanke på nordmenn og utlendinger, men også skissert hvor vi finner ukjente majoritetseiere og dermed også majoritetseiere med ukjent nasjonalitet.

Figur 11 Majoritetseiere av åpengruppefartøy per fylke/område, fordelt etter statsborgerskap (og ukjente majoritetseiere).

Kilde: Fiskeridirektoratet

Figuren viser at omfanget av utenlandske åpengruppefiskere begrenser seg til de fem nordligste fylkene, der innslaget av utenlandske statsborgere er størst i Finnmark, hvor 15 % av alle kjente majoritetseiere er utlendinger. Andelen i Nordland er på 5 %, og Troms har 3 % utenlandske åpengruppefartøyeiere, mens det i Trøndelag og Møre og Romsdal er bare om lag en av hundre åpengruppefiskere med utenlandsk statsborgerskap.

Figuren viser også at innslaget av ukjente majoritetseiere med tanke på statsborgerskap varierer mellom fylkene, der det er størst i Troms (12 %), foran Møre og Romsdal (11 %) og Nordland (10 %), mens det for øvrige fylker/områder er på om lag 7-9 %.

Ser vi på nasjonaliteten til de 166 identifiserte utenlandske fartøyeierne i åpen gruppe så kan det summeres opp på ulike vis. 28 kommer fra andre nordiske land (Island, Danmark, Sverige eller Finland) og 129 kommer fra de øvrige 24 EU-landene (Latvia, Polen, Tyskland, Bulgaria, Estland, Nederland, Kroatia, Slovakia, Romania, Hellas eller Belgia), 2 er fra Storbritannia og 7 fra mer fjerntliggende strøk (USA, Filippinene, Jordan, Colombia, Canada eller Thailand). De største nasjonalitetene blant åpengruppefartøyeierne (med antall i parentes) og mer enn fem personer, er i særstilling Litauen (78), foran Island (14), Latvia (13), Polen (11), Danmark (10) og Tyskland (9), som til sammen utgjør 135 personer og 81 % av kjente åpengruppefartøyeiere fra utlandet. Personene utenfor EU/EØS utgjør ikke mer enn ni personer.

2.5 Ulikheter mellom geografiske områder

Reguleringen av åpen gruppe i torskefisket er lik for hele området nord for 62°N, med unntak av kystfiskekvoten som gis som et tillegg for fartøy i åpen gruppe i et særskilt virkeområde for denne. I delkapitler 2.3 og 2.4 har vi sett på antall fartøy, fangst og hvem som deltar i åpen gruppe, og til dels spesifisert dette på ulike fylker. Tilleggskvote i form av dagens kystfiskekvote innebærer et styrket driftsgrunnlag for fartøy i åpen gruppe, og det kan derfor (kap. 5.3) være grunn til å se nærmere på eventuelle ulikheter mellom områder med og uten kystfiskekvote. Fartøy i åpen gruppe fra hele Finnmark har tilgang til kystfiskekvoten, mens bare enkelte områder i Troms og Nordland inngår i virkeområdet (kap. 2.3.4).

Åpen gruppe i fisket etter kongekrabbe har også vært et relativt lønnsomt fiskeri som har tiltrukket seg mange nye aktører. I dette fiskeriet tildeles fartøykvoter basert på fartøyets omsetning i andre fiskerier det foregående året15. I Meld. St. 17 (2014–2015) kap. 5.5.3 ble dette begrunnet med et ønske om å «oppnå større profesjonalisering av fisket og en regulering som i større grad bidrar til at denne ressursen forbeholdes de som er mest berørt av bifangstproblemer med kongekrabbe i andre fiskerier. En slik kvotefordeling vil kunne bidra til å skape mer aktivitet og lønnsomhet i regionen, herunder styrke driftsgrunnlaget og lønnsomheten for de enkelte fartøy, men også styrke grunnlaget for landanlegg og mottaksstasjoner som også er avhengige av annen fisk». Fartøy fra hele Finnmark har adgang til fisket etter kongekrabbe i åpen gruppe, gitt at vilkår om bl.a. fartøystørrelse og bostedskrav er oppfylt.

Basert på ovennevnte ulikheter mht. fangstmuligheter/driftsgrunnlag i åpen gruppe, er det av interesse å sammenligne tallmateriale fra følgende geografiske områder/regioner:

• Områder med både kystfiskekvote og adgang til å delta i fisket etter kongekrabbe i kvoteregulert område = Alle kommuner i Finnmark16
• Områder utenfor Finnmark med kystfiskekvote17
• Dette er alle kommuner i Nord-Troms, samt enkelte kommuner i Midt- og Sør-Troms og i indre/nordre Nordland som har tilgang til kystfiskekvoten, jf. kap. 2.3.4. Området er tilnærmet likt det som fremgår av Figur 7 – sør for Finnmark fylke. I det etterfølgende omtales dette området også som «Rest-STN»18
• Områder uten kystfiskekvote
• En lang kyststrekning hvor ressurstilgang/driftsgrunnlag og avstand til aktuelle fiskefelt kan være svært forskjellig. For dette området foretas derfor en ytterligere inndeling for å synliggjøre eventuelle geografiske forskjeller:
• Kommunene i Troms og nordre Nordland som faller utenfor kystfiskekvotens virkeområde19, men som er sentrale med tanke på torskefisket om vinteren. Dette er området fra Tromsø i nord til Røst i sør (og vest) (grått område i Figur 7), som vi i det etterfølgende har kalt «LoVeSeTos» ettersom Lofoten, Vesterålen, Senja og Tromsø utgjør hovedtyngden.
• Resterende område i Nordland (alle kommuner sør for Hamarøy), Trøndelag og Møre og Romsdal20 – et område hvor torskefisket ikke nødvendigvis er det mest sentrale, men hvor man også finner nordøstarktisk torsk utenfor hjemmehavnene.
• Vestland og øvrige områder sør for 62°N21 (Stad), her kalt «Vest- og restland» som et område. Felles for disse er at fisket etter torsk i åpen gruppe vil måtte finne sted i andre områder enn der fartøyet har hjemmehavn, dvs. fartøy herfra vil måtte gå relativt langt for å delta i åpen gruppe i det nordlige torskefisket.

I dette delkapittelet ser vi nærmere på deltakelse og fangst for fartøy i åpen gruppe hjemmehørende i ovennevnte geografiske områder, og det presenteres figurer som skal synliggjøre eventuelle forskjeller mellom områdene.

Tilordningen av fartøy til kommuner over en periode med endringer i både kommune- og fylkesstruktur kan være besværlig, men blir i det etterfølgende gjort på en slik måte at tidligere autonome kommuner (og åpen-gruppefiskerne heri) tilskrives den kommune de slås sammen med – for hele perioden. Slik som for Kvalsund som gikk inn i Hammerfest kommune i 2020, eller Senja-kommunene som ble til nettopp Senja.

Vårfiske på ytre Senja.

Foto Bernt Bertelsen

2.5.1 Utvikling – antall fartøy

Figur 12 viser fordelingen av åpengruppefartøy i ovennevnte regioner i årene 2014, 2019 og 2024, og vi ser at det har skjedd betydelige endringer over tid. For 2024 finner vi som tidligere nevnt at Finnmark hadde 921 av fartøyene i åpen gruppe (43 %), Rest-STN hadde 180 fartøy (8,5 %), LOVESETOS hadde 379 fartøy (18 %), Rest-Nordland, Trøndelag og Møre og Romsdal hadde 529 fartøy (25 %) og «Vest- og restland» hadde 117 fartøy (5,5 %).

Figur 12 Antall og fordeling av åpengruppefartøy i ulike områder (mht. fangstmuligheter) i 2014, 2019 og 2024

Etterfølgende linjediagram (Figur 13) viser utviklingen i antall fartøy som har deltatt i åpen gruppe i de ulike områdene. Det tas her utgangspunkt i fordelingen mellom ulike geografiske områder slik denne var i 2014, slik at det synliggjøres hvordan fordelingen har endret seg frem til 2024.

Figur 13 Utvikling i antall åpengruppefartøy i ulike områder, indeksert: 2014 = 100

Figur 12 og Figur 13 viser godt hvilken tilvekst som har funnet sted i Finnmark, både i absolutt antall og relativt til populasjonen av fartøy i åpen gruppe. Frem til 2014 hadde det vært en negativ utvikling for Finnmark omtrent tilsvarende som for andre områder (Figur 3). Fra 2014 økte antall fartøy fra Finnmark som deltok i åpen gruppe i torskefisket, fra 335 fartøy i 2014 til 921 fartøy i 2024, noe som innebærer at Finnmarks andel av fartøy i åpen gruppe økte fra 17 til 43 % i denne perioden.

I resterende områder med kystfiskekvote (Rest-STN) har antall fartøy og andelen av fartøy i åpen gruppe vært relativ stabil gjennom perioden 2014–2024, dog med en økning av antall fartøy midt i perioden før det i 2024 var tilbake på ca. 180 fartøy. Andelen av totalt antall fartøy i åpen gruppe har utgjort 8-9 %.

For områder nord for 62°N uten kystfiskekvote, dvs. for området Lofoten, Vesterålen, Senja og Tromsø (LoVeSeTos) og for øvrige Nordland, Trøndelag og Møre og Romsdal, ble antall fartøy i åpen gruppe redusert betydelig i løpet av tiårsperioden 2014–2024. Dette samtidig som totalt antall åpengruppefartøy økte med 5 %. For førstnevnte område ble antall deltakende fartøy redusert fra 603 i 2014 til 379 i 2024 (- 37 %), mens tilsvarende tall for sørlige del av området var en reduksjon fra 781 fartøy i 2014 til 529 i 2024 (- 32 %). Andelen av fartøy i åpen gruppe ble redusert fra hhv. 30 til 18 % og fra 39 til 25 %. I den sørlige delen av området (Nordland sør for Hamarøy, Trøndelag og Møre og Romsdal) deltar det fartøy som har sin hovedaktivitet i langt andre fiskerier enn torskefisket (kap. 2.5.2), med tyngdepunkt i taskekrabbefisket og også etter andre arter som sjøkreps og kamskjell.

Fra områdene sør for Møre og Romsdal («Vest- og restland») deltok 112 fartøy i åpen gruppe i 2014, hvoretter det påfølgende år var en betydelig økning i antall deltakende fartøy, før det i siste del av perioden har falt tilbake til tidligere nivå med 110-120 fartøy. Andelen fartøy fra dette området har utgjort ca. 6-7 %. Her spiller det inn at enkelte fartøy er fartøy med deltakeradgang i andre fiskerier, og til dels større fartøy som kommer inn under unntak fra 11 meters-grensen.

2.5.2 Utvikling – fangst

Torsk

Bakgrunnen for ovennevnte inndeling i regioner (kap. 2.5) er å se på hvorvidt tilgang til ulike fiskemuligheter – gjennom reguleringer eller tilgjengelighet – er bestemmende for deltakelse og fangst. Vi har ovenfor argumentert med forskjeller gjennom tilgang til kongekrabbe, tilgang til kystfiskekvote, naturlig tilgang til torsk i sesongen – og mangel på sådan – som bakgrunn for den inndelingen som er foretatt. I Figur 14 har vi derfor illustrert gjennomsnittsfangsten for alle fartøy i åpen gruppe (inklusiv fisket på kystfiskekvoten) med lyseblå søyler, sammen med linjer som viser utviklingen i gjennomsnittsfangst for åpengruppefartøy fra ovennevnte områder.

Figur 14 Gjennomsnittsfangst av torsk i tonn for alle fartøy i åpen gruppe (blå søyler, venstre akse) og utvikling i andel av gjennomsnittsfangst for åpengruppefartøy i ulike regioner (i %, høyre akse)

Figur 14 viser en utvikling der gjennomsnittsfangsten for alle fartøy i åpen gruppe har falt fra om lag 16 tonn per fartøy i 2014, til litt under 8 tonn per fartøy i 2024. Det inkluderer også fangst på kystfiskekvoten, som bare Finnmark og Rest-STN har tilgang til. Begge disse områdene har en snittfangst som ligger på eller over snittet for alle åpengruppefartøy i alle år etter 2014. Eksempelvis viser linjen for Finnmark hvordan gjennomsnittsfangsten for Finnmarksfartøyene har vært relativt til gjennomsnittet for landet i årene 2014-2024. Linjen viser at finnmarksfartøyene lå om lag på gjennomsnittet for alle fartøy i 2014 og 2015 (med respektive 15,8 og 12,7 tonn torsk), til å være 50 % over i 2021, og 35 % over gjennomsnittsfangsten i 2024. Sett over hele perioden fisker fartøy fra disse regionene (Finnmark og Rest-STN) henholdsvis 30 og 20 % mer enn gjennomsnittet for alle fartøy i åpen gruppe (som var om lag 16 tonn i 2014, 10 tonn i 2019 og henimot 8 tonn i 2024).

For områder uten kystfiskekvote fra og med Troms og sørover ser vi (Figur 14) at fartøy fra disse områdene har hatt en betydelig nedgang av gjennomsnittsfangst (for alle fartøy i åpen gruppe) gjennom hele perioden 2014–2024. For de sentrale torskeområdene langs yttersida fra Lofoten til Tromsø (LoVeSeTos), startet snittfangsten litt høyere enn gjennomsnittet i 2014 (med 118 %), men faller gjennom stort sett hele perioden til om lag 70 % av snittet i 2024.

Åpengruppefartøy fra fylkene Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland sør for Hamarøy har i alle år en lavere gjennomsnittsfangst enn fartøy fra de øvrige regionene, med et snittkvantum torsk22 på mellom 54 og 79 % av gjennomsnittet. Også for disse er trenden negativ, men ikke like bratt som for fartøy fra Lofoten/Vesterålen/Senja/Tromsø. Størst utslag over tid ser vi for fartøy fra fylkene sør for Møre og Romsdal («Vest- og restland»). I starten av perioden er snittfangsten på disse fartøyene mer enn dobbelt så stor som for gjennomsnittet. I 2015 var torskefangsten i snitt for alle åpengruppefartøy på 12,7 tonn, mens de 132 fartøyene fra «Vest- og restland» hadde en gjennomsnittsfangst på 26,7 tonn. Utover perioden faller fangsten til disse fartøyene markant, sett opp mot gjennomsnittet i hele åpen gruppe, som kan forklares ved at kvotene går ned og at det trolig blir mindre attraktivt å gå nordover for å ta kvoten slik at færre større fartøy gjør det. Videre kan de høye fangstene for disse innledningsvis skyldes at det er flere større fartøy i disse regionene, muligens med andre deltakeradganger, som har stor kapasitet til å utnytte kvotene når de først legger kursen nordover. Reduserte kvoter seinere år kan ha gjort en slik tur mindre attraktiv. Figur 14 viser at snittfangsten av torsk (i nord) for fartøy fra «Vest- og restland» de siste årene har variert rundt gjennomsnittet for hele gruppa (+/- 15-20 %).

Når det gjelder fordelingen av fangsten i 2024 har vi i Figur 15 illustrert for hver av ovennevnte områder – og åpen gruppe som helhet – andelen av fartøyene som tar torsk innen ulike kvantumsintervall – fra «mindre enn to tonn» til «mer enn 25 tonn» torsk.

Figur 15 Fordeling av åpengruppefartøy i enkeltregioner basert på fangst av torsk i 2024, andeler

Figur 15 viser for hvert av områdene hvordan fartøyene fordeler seg etter antall tonn torskefangst i 2024, med antall fartøy totalt i området (på toppen av søylene). For Finnmark (søylen lengst til venstre) ser vi at i overkant av 50 % av fylkets 921 åpengruppefartøy har fisket mellom 10 og 15 tonn torsk. I resterende områder med kystfiskekvote har 43 % av fartøyene fisket et slikt kvantum. For fartøy fra områder uten kystfiskekvote, f.o.m. Troms t.o.m. Møre og Romsdal, er det kun 5-6 % som har fisket et slikt kvantum, mens ca. 34-46 % av fartøyene har fisket mellom 5 og 10 tonn torsk. Fartøy hjemmehørende lenger sør har i gjennomsnitt fisket noe større kvanta, noe som altså trolig kan forklares med at det er relativt fangsteffektive fartøy som tar turen nordover.

Størst nedgang i fangst per fartøy i områder uten kystfiskekvote kan trolig forklares med strammere regulering i åpen gruppe grunnet kvotenedgang og økende deltakelse i Finnmark, og at kystfiskekvoten «slår tidligere inn» og blir viktigere for de som har tilgang til denne. Som følge av veksten i Finnmark må gruppekvoten for (ordinær) åpen gruppe deles på flere, samt at fartøy fra Finnmark har forsterket motivasjon til å delta i torskefisket grunnet omsetningskravet (krav om omsetning fra annet fiskeri) for full kongekrabbekvote (kvotefaktor 1,0).

Fangst av andre arter enn torsk

Som nevnt innledningsvis i kap. 2.5, kan det være betydelige geografiske forskjeller i fangstmuligheter og driftsgrunnlag for fartøy som deltar i åpen gruppe i torskefisket i nord. For å få innblikk i dette ser vi i det etterfølgende på hva fartøy hjemmehørende i ovennevnte geografiske områder – som deltok i åpen gruppe i fisket etter torsk – landet av andre fiskeslag enn torsk i 2024.

Finnmark

Finnmarksfartøy i åpen gruppe fisket om lag 12 000 tonn torsk, hyse og sei i 2024, hvor hyse og sei utgjorde hhv. 11 og 9 % av fangsten (Tabell 3). I tillegg landet de 2600 tonn av andre arter, hvor kongekrabbe (30 %), kveite (19 %), brosme (16 %), blåkveite (12 %) og rognkjeks (9 %) var hovedarter i landingene. Gjennomsnittsfartøyet – som neppe har stor relevans gitt variasjonen mellom fartøy – fisket dermed følgende kvanta av de viktigste artene: 10,5 tonn torsk, 1,5 tonn hyse, 1,2 tonn sei, samt 2,9 tonn av andre arter der kongekrabbe utgjorde 850 kg, kveite 550 kg, brosme 470 kg, blåkveite 340 kg og 270 kg rognkjeks. I tillegg leverte gjennomsnittsfartøyet 370 kg av andre arter, hvor uer, breiflabb og lange var de viktigste.

Rest-STN

Fartøy fra områder utenfor Finnmark med tilgang til kystfiskekvotetillegg («Rest-STN») fisket i 2024 totalt 1563 tonn torsk, 136 tonn hyse og 744 tonn sei. I tillegg ble det ilandbrakt totalt 330 tonn av andre arter, der kveite utgjorde 25 %, uer, brosme og rognkjeks 15 % hver, blåkveite 13 % og breiflabb 10 %. Gjennomsnitt per fartøy blir da 8,7 tonn torsk, 750 kg hyse og 4,3 tonn sei. I tillegg 1,8 tonn per fartøy av andre arter – hvor kveite utgjør 430 kg, 260 kg hver av brosme, uer og rognkjeks, i tillegg til 230 kg blåkveite og 190 kg breiflabb (Tabell 3).

Lofoten, Vesterålen, Senja, Tromsø

De 379 åpengruppefartøyene fra «LoVeSeTos» fisket totalt 2024 tonn torsk, 452 tonn hyse og 1168 tonn sei i 2024. I snitt var hyse- og seifangsten per fartøy på henholdsvis 1,2 og 3,1 tonn. I tillegg ble det landet 1000 tonn andre arter, i hovedsak kveite (17 %), blåkveite og rognkjeks (begge 14 %), brosme og breiflabb (begge 11 %), samt NVG-sild (10 %). Per fartøy gir det en fangst av andre arter på 2,6 tonn, hvorav 450 kg kveite, 360 kg rognkjeks og blåkveite, 300 kg brosme og breiflabb og 260 kg NVG-sild (Tabell 3).

Resten av Nordland, samt Trøndelag og Møre og Romsdal

Sammen med torsk landet de 529 fartøyene fra dette området 660 tonn hyse og de fisket nesten dobbelt så mye sei som torsk (3568 tonn). Per fartøy gir det en fangst på 1,2 tonn hyse og 6,7 tonn sei. I tillegg ble det i henhold til statistikken levert 359 tonn nordsjøtorsk og 213 tonn nordsjøhyse. Av andre arter ble det landet hele 4925 tonn, som fordelte seg mellom taskekrabbe (31 %), breiflabb (18 %), lange (12 %), lyr (10 %), kveite (6 %) og makrell (5 %). I gjennomsnitt hadde fartøyene en fangst av andre arter (enn torsk, hyse og sei) på 9,5 tonn (nesten tre tonn mer enn snittfangsten av torsk, sei og hyse). Av dette utgjorde taskekrabbe 2,9 tonn, breiflabb 1,6 tonn, lange 1,1 tonn, lyr 900 kg og kveite 600 kg (Tabell 3).

Vestland til svenskegrensa

Sammen med 824 tonn nordøstarktisk torsk fisket de 117 fartøyene 34 tonn norskarktisk hyse og 532 tonn sei, som gir en snittfangst av hyse og sei på hhv. 300 kg og 4,5 tonn. Når det kommer til andre arter avviker fartøy fra dette området stort fra fartøy hjemmehørende lenger nord, ettersom samlet fangst av andre arter i 2024 var på 5846 tonn – nesten 1000 tonn mer enn «Rest-Nordland, Trøndelag og Møre og Romsdal» som har fire og en halv ganger så mange fartøy, eller 3200 tonn mer enn Finnmark som har nesten åtte ganger flere fartøy. Blant disse kvantaene finner vi blant annet pelagiske arter som kystbrisling, Skageraksild, NVG-sild, makrell og barentshavlodde som til sammen står for 4300 tonn av totalt 5846 tonn andre arter, og ett av fartøyene (på om lag 28 meter hjemmehørende i Østfold) står for 2400 tonn av fangsten av andre arter, hvorav 2350 tonn av de nevnte pelagiske artene. Det gir da liten mening å fordele dette som snitt per fartøy – som for øvrig er på 50 tonn. Av andre arter finner vi at snittet i dette området er på 1,9 tonn breiflabb, 1,6 tonn kveite, 900 kg lange, 700 kg blåkveite, 600 kg lyr og 500 brosme (Tabell 3).

Tabell 3 Fangst av ulike arter (ikke uttømmende) i 2024 for fartøy som deltok i åpen gruppe i torskefisket, her oppgitt som andel av samlet fangst (av hhv. torsk+hyse+sei og av andre arter) og gjennomsnittlig fangst pr. fartøy hjemmehørende i ulike geografiske områder

^* For torsk, hyse og sei oppgis andel av summen av disse tre artene, for andre arter oppgis andel av summen av andre arter.

** Fangsten til tre fartøy med store landinger av pelagiske arter (makrell, NVG-sild, lodde, Nordsjøsild) ekskludert

Oppsummering – andre arter enn torsk

Oppsummert ser vi at for fartøy fra Finnmark utgjorde torsken 79 % av artene torsk, hyse og sei i 2024, mens hyse og sei utgjorde hhv. 12 og 9 %. I resterende områder uten kystfiskekvote utgjorde torsk 64 % og sei 30 %. I området Lofoten, Vesterålen, Senja og Tromsø (som er uten kystfiskekvote) utgjorde torsken 56 %, mens hyse og sei utgjorde hhv. ca. 12 og 32 %. Fartøy fra begge disse områdene sør for Finnmark hadde snittfangst av hyse pr. fartøy som var noe lavere enn for fartøy fra Finnmark, mens snittfangsten av sei pr. fartøy fra disse områdene var vesentlig høyere (hhv. 4,3 og 3,1 tonn) enn for fartøy fra Finnmark (1,2 tonn).

Av andre arter enn torsk, hyse og sei som åpengruppefartøyene tar, er det stor forskjell i utnyttelse mellom områdene. Mens fartøy fra de tre nordligste områdene i gjennomsnitt landet mellom 1,8 (Rest-STN) og 2,9 tonn (Finnmark) så var innslaget fangsten på hhv. 9,3 tonn i de sørligste deler av Nordland samt Trøndelag og Møre og Romsdal, mens fartøy fra Vestland og sørover landet hele 24,3 tonn av andre arter i gjennomsnitt. For sistnevnte inngår særlig pelagiske arter, der makrell, NVG-sild og nordsjøsild utgjorde over halvparten. Og uten å ekskludere de tre største med fangst av pelagiske arter ville gjennomsnittsfangsten av andre arter vært hele 49 tonn i 2024 for disse fartøyene.

Kongekrabbe er viktig i Finnmark, og kun fartøy hjemmehørende i fylket har adgang til åpen gruppe i dette fiskeriet. For kveite, hvor det var ingen kvoteregulering og god bestandssituasjon i 2024, var snittfangsten for fartøy fra alle de tre nordligste områdene (f.o.m. Hamarøy og nordover) rundt 0,5 tonn, og utgjorde dette året omtrent 20 % av kvantumet av andre arter enn torsk, hyse og sei. I disse nordlige områdene utgjorde blåkveite 12-14 %, brosme 11-16 %, uer opptil 15 %, breiflabb 10-11 % (utenom Finnmark) og rognkjeks 9-15 % av andre arter. Generelt litt lavere snittfangst av andre arter enn torsk, hyse og sei for fartøy fra området sør for Finnmark med kystfiskekvote. Sistnevnte hadde til gjengjeld høyere snittfangst av sei, noe som trolig kan forklares med relativ god tilgjengelighet av sei i disse områdene.

For fartøy fra områdene sør for Hamarøy utgjør sei en betydelig større andel av fangsten enn lenger nord (Figur 14), og generelt drifter fartøy fra disse områdene i stor grad etter andre fiskeslag enn det vi ser for fartøy hjemmehørende i nord.

Utvikling – hvem fisker

Det kan også være interessant å se nærmere på om det i de ulike områdene er ulikheter mht. hvem som deltar i åpen gruppe i torskefisket, og hvordan utviklingen av dette har vært23.

Kvinnelige fiskere

I etterfølgende Figur 16 har vi illustrert andelen av åpengruppefartøy i de ulike områdene hvor majoritetseier er kvinne.

Figur 16 Andelen kvinner blant (kjente) majoritetseiere av åpengruppefartøy i ulike områder, 2014-2024

Figur 16 viser at Finnmark er i en særstilling når det gjelder kvinner som majoritetseiere av fartøy i åpen gruppe. Samlet sett for alle områder har andelen kvinnelige fartøyeiere i åpen gruppe i torskefisket økt fra vel 2 % i 2014 til i overkant av 6 % i 2024 (lys grønn linje i Figur 16). Finnmark skiller seg sterkt ut fra øvrige områder, ved at andelen kvinnelige fiskere økte fra vel 4 % i 2014 til nær 12 % i 2024. I de øvrige områdene har andelen variert noe gjennom perioden, men i gjennomsnitt vært stabil over tid med rundt 2 %.

Deltidsfiskere (Blad A)

I Figur 17 illustreres innslaget av majoritetseiere i åpen gruppe som er på Blad A i fiskermanntallet i perioden 2014-2024.

Figur 17 Andelen av majoritetseierne av åpengruppefartøy i ulike områder som er på Blad A fiskermanntallet i perioden 2014–2024

Figur 17 viser at andelen fiskere på blad A i fiskermanntallet som har deltatt i åpen gruppe ble i perioden 2014–2024 er redusert i alle områder nord for 62°N.

Fiske i Andfjorden etter andre arter enn torsk.

Foto: Bernt Bertelsen

For området lenger sør («Vestland + restland») har denne andelen variert noe gjennom perioden, med en betydelig økning frem til 2021, hvoretter andelen har falt tilbake til tidligere nivå på rundt 30 %, som den var i starten av perioden. Den lysegrønne linjen i Figur 17viser et gjennomsnitt for hele landet, som vi ser utviser en reduksjon fra vel 40 % i 2014 til mellom 27 og 29 % etter 2020. Det innebærer at andelen fiskere på blad B som deltar i åpen gruppe har økt gjennom perioden, noe som kan betegnes som økt profesjonalisering blant deltakerne i åpen gruppe.

Finnmark har hatt størst reduksjon i andelen fiskere på blad A i åpen gruppe i torskefisket, fra vel 30 % i 2014 til bare 15-20 % de siste fem årene av perioden. I tillegg har Finnmark det nest laveste utgangspunktet i starten av perioden. Redusert andel fiskere på blad A i åpen gruppes torskefiske i Finnmark må ses i lys av en betydelig vekst i totalt antall fiskere i fiskermanntallet i Finnmark, fra 1318 personer i 2014 til 1566 personer i 2024 (+ 13%), samtidig som antall fiskere totalt i manntallet har falt med 6 %. Veksten i Finnmark har altså vært størst for fiskere på blad B24, og disse endringene tyder på økt profesjonalisering blant deltakerne i åpen gruppe.

Alderssammensetning

En annen dimensjon ved majoritetseierne i åpen gruppe er å se på alderssammensetningen i de ulike områdene. I de to illustrasjonene under, i Figur 18 har vi derfor illustrert utviklingen i perioden 2014–2024 med hensyn på andelen av åpengruppefiskerne i aldersgruppene under 40 år (til venstre) og over 66 år (til høyre). Det gir en pekepinn på hvordan utviklingen har vært med tanke på yngre og eldre fiskere.

Figur 18 Fordeling av majoritetseiere i åpen gruppe etter alder i ulike områder 2014–2024: Majoritetseiere under 40 år (til venstre) og majoritetseiere over 66 år (til høyre)

Gjennomsnittsalderen blant majoritetseierne i åpen gruppe har falt fra 60 år i 2014 til 53 år i 2024. Legger vi til grunn at de samme eierne som var inne i 2014 har blitt 11 år eldre i perioden så er det en markant nedgang på nesten en fjerdedel. Snittalderen var lavest sør for Møre og Romsdal i 2014, med 52 år, men der er snittalderen økt til 54 år i 2024. For øvrige områder er snittalderen betraktelig redusert, og for Finnmark er den gått ned fra 57 til 49 år i perioden, mens den for de tre øvrige områdene (Rest-STN, LoVeSeTo og RestNordland, Trøndelag og Møre og Romsdal) har gått ned fra om lag 61 til 57 år.

Ser vi på andelen majoritetseiere under 40 år (til venstre i Figur 18), ser vi at denne har økt for alle områder med unntak av det sørligste området der den faller markant etter 2021, fra 30 til 15 %. For Finnmark ser vi at andelen under 40 år øker fra 15 til 30 % i perioden, mens det for øvrige områder øker fra 10 til om lag 20 %. En motsatt utvikling er å finne for majoritetseiere i aldersgruppen fra 67 og oppover, der andelen har falt fra 40 % i 2014 til om lag 27 % i dag. Igjen finner vi Finnmark og det sørligste området som uteliggere, men der andelen av eldre åpengruppefiskere Finnmark har falt markant fra 35 til 15 % i perioden, er andelen lengre sør gått opp fra 13 til 22 %. For de øvrige områdene ser vi at andelen har falt området fra Hamarøy til Stad og «Rest STN» mens andelen er nokså konstant rundt 40 % i området uten kystfiskekvote fra Tromsø til Lofoten.

Fartøylengde

Selv om det ikke er et kjennetegn ved majoritetseier så har vi også sett litt nærmere på utviklingen i fartøylengde – og andelen av fartøyene over 10 meter fra de ulike geografiske områdene. Utviklingen fra 2014 til 2024 går fram av Figur 19.

Figur 19 Andel av åpengruppefartøy på eller over 10 meter i ulike områder, 2014–2024

Figur 19 viser at det eneste området som skiller seg ut er fartøyene fra området sør for 62°N som deltar i åpen gruppe i torskefisket i nord. Her er det ikke lagt inn et gjennomsnitt, ettersom det føyer seg fint inn blant den nederste «svermen». Av fartøy fra sør som deltok i dette fisket i 2024 var om lag 70 % over 10 meter, noe som var en økning fra ca. 55 % de gode torskeårene 2018-2021. I seinere år kan det derfor synes som om de mindre fartøyene har unngått turen nordover (med lavere kvoter). For områdene lengre nord lå denne andelen langt lavere, med mellom 26 og 31 % i 2014, men økte jevnt frem til 2024 hvor andelen fartøy over 10 meter var mellom 41 («Rest-STN») og 49 % (for Finnmark).

2.5.3 Utvikling innenfor samme region – effekten av kystfiskekvote

Det kan også være av interesse å sammenligne utviklingen i områder med og uten kystfiskekvote innenfor én og samme region.

Deltakelse

Utviklingen i antall åpengruppefartøy i kommuner i Sør-Troms og nordre Nordland med og uten tilgang til ordningen er studert i tiårsperioden mellom 2014 og 2024. I nordre Nordland er det kommunene Evenes, Narvik, Tysfjord og Hamarøy som inngår i virkeområdet for kystfiskekvoten, mens kommunene Ballangen, Lødingen, Sørfold og Steigen har vært uten kystfiskekvote. I sistnevnte kommuner uten kystfiskekvote var det 43-44 fartøy i åpen gruppe i årene 2014-2016, før antallet ble redusert til under 23 fartøy i 2024 – en reduksjon på 47 %. I områder med tilgang på kystfiskekvoten deltok totalt 18 fartøy i åpen gruppe i 2014, med økning til 23 fartøy i 2020, før det falt til 13 i 2023 men økte til 17 i 2024. For hele perioden under ett var reduksjonen her på 6 %.

En tilsvarende sammenlikning av kommuner i Sør-Troms med og uten tilgang til kystfiskekvoten, sammenlignet kommunene Sørreisa, Salangen, Lavangen, Gratangen og Skånland (med kystfiskekvote) mot Harstad, Kvæfjord, Dyrøy og Ibestad (uten kystfiskekvote). Kommunene uten kystfiskekvote hadde en økning av antall fartøy fra 36 i 2014 til 42 i 2016, for deretter å oppleve en jevn nedgang til 13 fartøy i 2024 – en reduksjon fra 2014 på 64 %. Kommunene i Sør-Troms med tilgang til kystfiskekvoten hadde 15 fartøy i åpen gruppe i 2014. Dette falt til 11 fartøy i 2015, men økte deretter helt til en topp i 2020 på 30 fartøy, før en jevn reduksjon til 19 fartøy i 2024. For perioden sett under ett innebærer det en økning på 27 %.

Fangst

I kommunene Narvik og Hamarøy i nordre Nordland, som inngår i virkeområdet for kystfiskekvoten, fisket 17 fartøy i åpen gruppe i gjennomsnitt 7,9 tonn torsk hver i 2024, mens 23 fartøy fra kommunene Lødingen, Sørfold og Steigen (utenfor virkeområdet) fisket i gjennomsnitt 3,8 tonn. I kommunene Tjeldsund, Salangen og Sørreisa i Sør-Troms, som også inngår i virkeområdet for kystfiskekvoten, fisket 19 fartøy i åpen gruppe i gjennomsnitt 10,4 tonn torsk hver i 2024, mens 13 fartøy fra Harstad, Kvæfjord og Ibestad fisket i gjennomsnitt 6,1 tonn torsk samme år. Sistnevnte kommuner inngår ikke i virkeområdet. Forskjellen i gjennomsnittfangst mellom disse områdene var omtrent det samme som kystkvotetillegget dette året (4 tonn). Det var også en klar forskjell i fartøyeieres alder i disse områdene. I områdene i Sør-Troms og i nordre Nordland som inngikk i virkeområdet for kystfiskekvoten var gjennomsnittsalder henholdsvis 56,3 og 50,6 år, mens tilsvarende i områdene utenfor virkeområdet var henholdsvis 63,2 og 64,4 år. For øvrige forhold som fartøystørrelse og manntallsstatus var det bare små forskjeller mellom disse områdene.

2.6 Inntektspotensial

En viktig drivkraft for etablering i åpen gruppe og ikke minst for at dette skal være en attraktiv arena for aktørene som driver er at det økonomiske utbyttet oppleves rimelig og kan gi et rimelig livsoppholdsgrunnlag, eventuelt i kombinasjon med annen aktivitet.

Dette delkapittelet belyser inntektspotensialet for aktører i åpen gruppe. Dette vil selvsagt variere betydelig mellom aktørene, avhengig av hvilke forutsetninger disse har for drift i ulike fiskerier. Dette kan ha sammenheng med muligheten til å delta i andre fiskerier, hvilket fartøy og utstyr man disponerer, kunnskap og bosted. Den detaljerte gjennomgangen av torskefisket i gruppen viste at det selv i dette fisket er stor variasjon mellom fartøyene. For hyse og sei har det de senere årene vært fritt fiske, slik at inntektspotensialet her kan være høyt, men innsatsen den enkelte velger bestemmes av andre forhold. Den tidligere diskusjonen har også vist at enkelte fartøy har fisketillatelser i lukkede fiskerier som makrell og sild. Også i torskefisket gis enkelte mulighet for økt fangst gjennom kystfiskeordningen, alderstillegg for ungdom og rekrutteringskvotebonus. Fartøy kan også fiske ytterligere torsk gjennom ferskfiskordningen.

Spørreundersøkelsen til Richardsen (2021)¹¹ undersøkte inntektsgrunnlaget fra åpen gruppe og fant svært stor variasjon blant respondentene. Noe over halvparten rapporterte å ha mer enn halvparten av inntekten fra åpen gruppe.

16 % har bruttoinntekt mellom 200 000 og 300 000 kr. Fordelingen er relativt jevn i de neste 100 000-intervallene, 15 % har inntekt fra 500 000 til 800 000 kr og 8 % over dette. Dette viser at det er stor variasjon i aktørenes inntekter. Det er spesielt mange med høy inntekt i Finnmark. Her har om lag 70 % over 400 000 kr, mens i Troms og Nordland er denne andelen 18 %.

Fordelingen av fangstinntekt i 2024 gir et bilde på det inntektspotensialet som åpen gruppe representerer – og variasjonen mellom fylker. Dette er illustrert med et boks-plott i Figur 20. Fylkene sør for Møre og Romsdal er slått sammen til «Vestland/Restland». Boksen i plottet viser minste og største fangstinntekt som dekker de 50 % midterste fartøyene (første og tredje kvartil, som for Finnmarks del ligger mellom kr 453 000 og 887 000 kroner i fangstinntekt). Inni boksen er gjennomsnitt og median angitt som henholdsvis kryss og strek; for Finnmarks del henholdsvis kr 752 000 og kr 736 000). Strekene ned fra boksene representerer variasjonen ned til minimumsverdien i utvalget – som for alle fylkene representeres observasjoner i størrelsesorden kr 1000 og kr 5000. Strekene opp fra boksen ender i en maksimumsverdi som representerer en normal variasjon fra gjennomsnittet (1,5 ganger standardavvik). Verdier utenfor denne maksimalverdien anses som «uteliggere», med 4-11 observasjoner for alle fylkene innenfor kr 2,2 mill. X-aksen er imidlertid begrenset til maksimum kr 2,2 mill. I tillegg til de uteliggerne som går frem av diagrammet (i parentes) er det 19 i Finnmark (10), ingen i Troms (11), fire i Nordland (11), fem i Trøndelag (4) og åtte i Møre og Romsdal (5). For Vestland/Restland strekker «normalen» seg helt til kr 2 1650 000, slik at ingen uteliggere er synlige i diagrammet, men det fins likevel fem uteliggere med fangstinntekt mellom kr 3 mill. og kr 13,5 mill.

Figur 20 Fangstinntektfordeling mellom åpengruppefartøy i ulike fylker/regioner i 2024, representert ved boksplott

Det er flere forhold ved fangstinntektfordelingen som kan kommenteres. For det første at variasjonen er svært stor, og størst utenfor Nord-Norge. Troms har minst variasjon der 50 % av de nesten 300 fartøyene fisker for mellom kr 162 000 og kr 459 000. Størst variasjon finner vi i Vestland/Restland der halvparten av fartøyene fisker for mellom kr 256 000 og kr 1 066 000. I alle fylkene er det fartøy som har svært liten fangstinntekt. Det går ikke frem av figuren, men andelen av antall fartøy i områdene som fisker for mindre enn kr 200 000 er lavest i Finnmark (9 %) og Vestland/Restland (20 %), mens det i Troms og Trøndelag er på om lag 1/3-del, og for Nordland og Møre og Romsdal er det 45 %. Dette vises delvis av underkanten på boksene.

Videre ser vi at gjennomsnittlig fangstinntekt er høyest for Vestland/Restland (kr 870 000) og Finnmark (kr 752 000) og lavest for Nordland og Troms (kr 331 000 og kr 367 000). Avstanden mellom medianinntekten (den fangstinntekten som deler utvalget i to like store deler) og gjennomsnittlig fangstinntekt, sier også litt om variasjonen i utvalget. For alle fylkene er medianinntekten lavere enn gjennomsnittsinntekten, hvilket innebærer at noen fartøy med svært stor inntekt trekker opp gjennomsnittet. Denne avstanden er minst for Finnmark (som har svært mange fartøy) og størst i Vestland/Restland.

Variasjonen i inntekt forklares delvis av den store forskjellen i utnyttelsen av torskekvotene – og forskjell i kvoter som følge av kystfiskekvoten. Også utnyttelsen av ferskfiskordningen spiller inn med tanke på torskekvantumet. På samme vis er det vanskelig å illustrere inntektsgrunnlaget for åpengruppefartøyene (torsk), som følge av at det er stor variasjon i tilgjengelighet på fisk avhengig av geografi, men også fordi enkeltfartøy kan ha andre fisketillatelser. I tabellen under gjengis likevel gjennomsnittlig fangstinntekt per fartøy for åpengruppefartøyene i ulike fylker/regioner i 2024, sammen med maksimalinntekt og de viktigste artene som utgjør hoveddelen av fangstinntekten.

At variasjonen er svært stor, kan understrekes av raden for Vestland/Restland i Tabell 4. Der har vi holdt utenfor tre fartøy med kvoter i pelagisk sektor, med en samlet fangstinntekt som utgjorde nesten 30 % av fangstinntekten for alle åpengruppefartøy i regionen. De 114 fartøyene hadde en samlet fangstinntekt på kr 99 mill., hvorav 65 % var fanget nord for 62°N. At kveite (i nord) skårer så høyt blant gjennomsnittet skyldes at ett fartøy, det med høyest fangstverdi, stod for 88 % av all kveitefangst for disse fartøyene. For disse fartøyene inngår det også sei og torsk sør for 62°N i fangstinntekten.

Til tabellen må det også nevnes at fangstverdien avhenger både av gjennomsnittlig mengde og førstehåndsverdien til de ulike artene. Både førstnevnte og sistnevnte kan variere mye avhengig av landingssted og tid på året. Gjennomsnittsprisen (per kg rund vekt) i 2024 for de ulike artene var som følger for fartøy under 11 meter lengde (arter merket med * gir gjennomsnittspris for alle fartøys fangst i 2024) i henhold til Fiskeridirektoratets landingsstatistikk:

Tabell 4 Antall fartøy og fangstinntekt (1000 kr, maksimal i mill. kr) i 2024

Tabell 5 Fordeling av fangstinntekt på arter per fartøyfylke/område i 2024

Tabell 4 viser innledningsvis fordelingen av antall fartøy per fylke i åpen gruppe. Dernest ser vi at inntekten for fartøyene er høyest i Vestland og Restland, med kr 870 000 per fartøy. Herfra kommer også fartøyet med høyest fangstinntekt, hovedsakelig fra kveite, når vi holder utenfor de tre største fartøyene (med store inntekter fra pelagisk fiske). Som nummer to på lista over fylkene med høyest gjennomsnittlig fangstinntekt figurerer Finnmark, foran Trøndelag og Møre og Romsdal, mens Troms og Nordland er fylkene med lavest gjennomsnittlig fangstinntekt i gruppen. Vi har også tatt med median-fangstinntekten, som er den fangstverdien som deler utvalgene i to like store deler. Denne er lavere enn gjennomsnittlig fangstinntekt i alle fylkene, men størst likhet mellom snitt og median finner vi for Finnmark, mens ulikheten er størst i de sørlige fylkene (fra Trøndelag og sør). Det tyder på at en liten gruppe fartøy med store inntekter trekker snittverdien opp. Det kan også ses på ved at andelen av antall fartøy som har en fangstverdi under kr 100 000 er høyest i Nordland og Møre og Romsdal (fylkene med lavest medianinntekt) med om lag 29 %, og lavest i Finnmark (5 %) mens det i de øvrige fylkene er om lag 15-18 %. Vi ser også at fartøyet med høyest fangstinntekt (kr 13,6 mill.) er fra Vestland/Restland, foran ett fra Møre og Romsdal (med kr 9,2 mill.), mens fartøyet med størst fangstinntekt i Finnmark fisket for kr 7,5 mill. For de øvrige fylkene er maksimalinntekten mellom kr 2 og 3,1 mill.

Torsk i nord, som definerer gruppen, utgjør mellom ¼-del og ⅓-del av fangstinntekten for fylkene/områdene i sør, mens den i de nordnorske fylkene utgjør mellom 46 og 70 % av fangstinntekten i gjennomsnitt, med størst betydning for tromsfartøyene. En tilsvarende fordeling finner vi igjen også når det gjelder andelen av gjennomsnittlig fangstinntekt fra torsk, hyse og sei (men da også inkludert hyse, sei og torsk i sør): Den er høyest i Nord-Norge og lavest i de sørligste fylkene, selv om Finnmark og Møre og Romsdal ikke er svært forskjellige i så måte. Når det kommer til enkeltarter er det vanskelig å generalisere, men vi ser godt betydningen av kongekrabbe for Finnmark (igjen, i gjennomsnitt), mens blåkveite og kveite er av liten eller en viss betydning for fartøy fra de fleste fylkene. Lengre sør finner vi et visst innslag av taskekrabbe, breiflabb, sjøkreps og lyr.

2.6.1 Lønnsomhet

Økonomi er generelt sett et viktig mål for fiskerne, så også i åpen gruppe. Selv om kvotestørrelsen på torsk er gitt ut fra objektive kriterier som fartøystørrelse, majoritetseiers alder og bosted, er det enda store monn for økt fangst gjennom effektiv bruk av ferskfiskordningen for torsk. Andre arter spiller en stor rolle, ikke minst kongekrabben hvor relativt små kvanta kvote kan gi stort bidrag til fangstinntekt.

Med tanke på lønnsomhetsbetraktninger for åpen gruppe gir «Lønnsomhetsundersøkelsen for fiskeflåten», som hvert år utgis av Fiskeridirektoratet25, en pekepinn. Her inngår mange åpengruppefartøy blant de minste konvensjonelle fartøyene i gruppen «Konvensjonelle kystfartøy under 11 meter hjemmelslengde». Henvisningen til hjemmelslengde viser at dette er fartøy med deltakeradgang i lukket gruppe torsk, men vi finner også fartøy her med andre deltakeradganger (makrell, NVG-sild, nordsjøsild og torsk i sør). Sist tilgjengelige Lønnsomhetsundersøkelse er for driftsåret 2024 som ble publisert ultimo november 2025.

Et trekk ved utviklingen i denne gruppen fartøy etter 2010 er at andelen av fartøy uten deltakeradganger (åpen gruppe) har økt i perioden. Populasjonen av fartøy er basert på størrelsen på fangstverdien, og det er terskelverdier på fangstverdien – avhengig av fartøylengde – som er bestemmende for om et fartøy vil inngå i populasjonen et gitt år. For 2024 er kravet at et fartøy under 10 meter faktisk lengde må ha hatt minst kr 995 000 i fangstverdi, mens et fartøy mellom 10 og 11 meter må ha solgt fisk for kr 1 653 000. For 2023 var kravet respektive kr 910 000 og kr 1 512 000. Disse terskelverdiene varierer (øker) i henhold til utviklingen i førstehåndsprisene for fisk, og økte med 9,3 % fra 2023 til 2024.

I Figur 21 er antall fartøy i gruppen «Konvensjonelle under 11 meter hjemmels-lengde» angitt, sammen med andelen av fartøyene som ikke har deltakeradgang. Som figuren viser så øker antall fartøy i denne gruppen fra om lag 500-750 fartøy i åra 2007-2013, til en topp i 2018 med 1400 fartøy. I åra 2021-2023 er det om lag 1000-1100. Sammen med økningen i antall fartøy fra 2013 ser vi at andelen som er uten deltakeradganger (åpen gruppe) øker fra om lag 25-30 % til 50-60 % i åra 2017-2023.

Figur 21 Antall fartøy i gruppen «Konvensjonelle kystfartøy under 11 meter hjemmelslengde» i Lønnsomhetsundersøkelsen for fiskeflåten, og andelen av fartøy uten deltakeradganger

Denne utviklingen skyldes flere ting. For det første at samfiske i lukket gruppe under 11 meter har bredt om seg. For det andre at åpengruppefartøy har fått tilgang til kongekrabbe, men også som følge av relativt høye kvoter i perioden, og at kystfiskekvoten har slått inn. En annen årsak er at fartøyene i åpen gruppe blir større (i 2013 var 71 % under 10 meter, i 2023 var andelen 54 %) slik at terskelverdien for å komme med i populasjonen øker med nesten 70 %. En kikk på populasjonen i 2023 viser dessuten at av de 615 åpengruppefartøyene som inngår i gruppen (uten deltakeradgang) så er om lag 2/3-deler fra Finnmark, utvilsomt som følge av tilgang på kongekrabbe og kystfiskekvote.

Fra 2023 til 2024 ser vi en markant nedgang, både i antall fartøy totalt i denne minste konvensjonelle gruppen, og at andelen av fartøyene uten deltakeradgang reduseres kraftig. Antall fartøy i populasjonen går ned med nesten 50 %, fra 1118 til 567, og andelen av disse uten deltakeradgang reduseres fra 55 til 32 % (fra 615 til 179). Lavere torske- og kongekrabbekvoter i 2024, og med det reduserte inntekter, er nok en av hovedårsaken til denne reduksjonen. Hele 436 fartøy i åpen gruppe «falt ut» av populasjonen i lønnsomhetsundersøkelsen fra 2023 til 2024 som følge av at minsteinntektskravet økte med 9 % (fra 910 000 kr til 995 000 kr, for fartøy under 10 meter).

Venter på far. Sjarker i leveringskø i Hovden i Vesterålen.

Foto: John R. Isaksen

Lønnsomheten i gruppen «Konvensjonelle under 11 meter hjemmelslengde», målt ved både driftsmargin og totalkapitalrentabilitet har vært lavere enn for hele fiskeflåten sett under ett. Dette gjelder hele perioden 2009–2022, men den økte i åra 2021–2023. I 2022 var driftsmarginen i hele flåten på 17,3 % mens den for den minste konvensjonelle gruppen var 9,3 %. En kikk inn i populasjonen da, der det skilles mellom fartøy med og uten deltakeradgang i torsk i nord, viser at fartøy med deltakeradgang hadde en driftsmargin på 11,7 %, mens fartøy uten denne deltakeradgangen hadde en noe lavere driftsmargin på 8,4 %. For totalkapitalrentabiliteten er forholdet motsatt; 5,9 % for fartøy med deltakeradgangen, mot 10,6 % for fartøy uten – noe som gir mening siden «Sum eiendeler» blir lavere når det ikke inngår verdi av fisketillatelser. I 2024, er driftsmarginen for hele fiskeflåten på 19 % og med en totalkapitalrentabilitet på 7 %, mens disse for de minste konvensjonelle fartøyene er på respektive 3,5 % og 4,2 %.

2.7 Rekruttering

En del av kartleggingen er i hvilken grad åpen gruppe fungerer som rekrutteringsarena. Fiskere kan være redere som drifter eget fartøy eller mannskap på andres fartøy, og sågar begge deler. Når det gjelder førstnevnte vil det være vesensforskjeller mellom åpen gruppe og de adgangsbegrensede fiskeriene. Dette ettersom en ny aktør, i tillegg til fartøy og utstyr, også vil måtte tilegne seg en deltakeradgang for oppstart i lukkede fiskerier. Når det gjelder rekruttering som mannskap er det i prinsippet mindre forskjeller. Fartøy i åpen gruppe har generelt lavere torskekvote, slik at avlønningspotensialet er noe mindre, og dermed er muligheten for å rekruttere mannskap noe svakere enn for de øvrige. I en del tilfeller er det begrenset behov for nytt mannskap på eksisterende fartøy. Resultatene fra Sønvisen m.fl. (2023)26 viser tydelig at rekruttering av mannskap ikke er særlig problematisk i de norske fiskeriene. Dette gjelder også undersøkelsene i 2007 og 2015. Fartøy i både lukket og åpen gruppe kan være et utgangspunkt for å tilegne seg kunnskap og erfaring som mannskap.

Det synes rimelig å fokusere sterkest på etablering som fartøyeier. Etablering er imidlertid ikke nødvendigvis en god indikator, det er også viktig at aktiviteten svarer til forventningene og gir et tilstrekkelig utbytte til at man blir værende og ikke avslutter etter kort tid. Det synes også rimelig at dette innebærer både etablering og aktivitet over tid. Dette kan også innebære at aktørene går over til lukket gruppe fremover. Primært som fartøyeier, men også mannskap kan være relevant. Åpen gruppe kan være en arena der man prøver seg som fartøyeier, og en del kan finne dette mindre interessant, men videreføre aktiviteten som mannskap.

Oppstart direkte som fartøyeier kan være aktuelt for noen, men ofte høstes det erfaringer gjennom å være mannskap på andre fartøy før slik etablering.

En rekke forhold påvirker aktørers valg av yrke og aktivitet. I en spørreundersøkelse (Sønvisen m.fl., 2023) ²⁴ ble interesse, selvstendighet, inntektsmuligheter, frihet og nærhet til natur trukket frem som forhold som hadde stor betydning for at respondentene ble fiskere. Denne skiller ikke mellom eiere og mannskap. I samme undersøkelse rapporterte båteiere i hovedsak at det ikke var problemer med å rekruttere mannskap. I fiske har sysselsettingen vært relativt stabil de siste årene, etter en kraftig nedgang i perioden fra slutten av 1980-tallet til om lag 2010. Denne reduksjonen har sammenheng med teknologisk utvikling og endringer i strukturen i fiskeflåten. Fra 2024 til 2025 skyter imidlertid reduksjonen i antall fartøy og fiskere fart, og viser den største prosentvise reduksjonen på henholdsvis 20 og 12 år (siden 2005 for antall fartøy og 2013 for antall fiskere).

En annen spørreundersøkelse henvendte seg til fiskere i åpen gruppe (Richardsen 202127) og hadde 314 respondenter. De samme driverne bak etableringen som fisker går igjen her. Spesielt interessant er det at studien eksplisitt spurte om fiskeri gir gode inntektsmuligheter. Her svarer om lag 60 % bekreftende på dette.

Vurderingen av fremtidsutsikter er også relevant for vurderingen av hvor attraktiv åpen gruppe er og dermed sannsynligheten for å drive aktiviteten her over tid. På spørsmål om hva de tror de driver med om fem år svarer om lag 64 % at de fortsatt fisker i åpen gruppe og om lag 13 % svarer fiske i lukket gruppe. 13 % svarer pensjonert, mens om lag 10 % svarer sluttet som fisker. Av respondentene under 30 år svarer hele 48 % at de tror de driver innen lukket gruppe. Om lag 80 % er positive til å anbefale fiske for andre.

Respondentene ble også spurt om i hvilken grad åpen gruppe er en rekrutteringsarena. Her svarer 65 % «stor» og 25 % «liten». Blant respondentene yngre enn 30 år svarte 52 % «stor».

Den refererte studien peker på at det er forskjeller når det gjelder rekruttering til eiersiden. Studien peker på kapitalbehovet knyttet til fartøy og i økende grad krav til sertifikater og utdanning. I lukkede fiskerier økes kapitalbehovet gjennom at man ofte må tilegne seg fisketillatelser mot vederlag.

Når det gjelder de økonomiske insentivene i åpen gruppe er kapitalbehovet knyttet til oppstart lavere. Dette gjelder spesielt at det ikke må betales vederlag for fisketillatelser. Dette senker inngangsbarrierene, men ettersom det fortsatt må anskaffes et fiskefartøy og utstyr kreves det fortsatt betydelig kapital for oppstart.

Samtidig som kapitalbehovet er lavere er også fiskemulighetene generelt svakere. Dette betyr at den potensielle driftsøkonomien er svakere. For yngre fiskere motvirkes dette av rekrutteringskvotebonus-ordningen. Men de svært høye vederlagene som betales for fisketillatelser i lukket gruppe og økonomisk teori tilsier at tilnærmet hele avkastningspotensialet betales.

Åpen gruppe medfører også at det er lavere risiko knyttet til å starte opp som fisker for å prøve ut om dette er et yrke man ønsker å fortsette i. Selv om også fisketillatelsen kan overføres til andre vil det være større risiko knyttet til verdiendringer og større transaksjonskostnader, i tillegg til at det kan være vanskelig å reise den nødvendige kapitalen.

Åpen gruppe gir gode muligheter for å rekruttere nye fartøyeiere. Datamaterialet og gjennomgangen av inntektspotensial tyder klart på at disse mulighetene er sterkest i Finnmark. Antallet deltakere her har økt, og i tillegg er gjennomsnitts-alderen redusert. Trolig har dette sterk sammenheng med kongekrabbefisket og fisket på kystfiskekvoten. En del av fiskerne i åpen gruppe vil trolig senere anskaffe seg fisketillatelse i lukket gruppe og slik bidra til rekruttering av fartøyeiere i denne gruppen. Dette vil være viktig for å opprettholde en fiskereid flåte fremover. Riksrevisjonen¹² fant at 9 % av landingene i 2004 ble gjort av fiskere som senere fikk eierandel i lukket gruppe.

Det er også lettere å kombinere fiske i åpen gruppe med andre yrker, noe som gjør at flere kan være aktuelle for etablering og rekruttering. Som fartøyeier i åpen gruppe må man være manntallsført enten på blad A eller blad B, mens man som fartøyeier i lukket gruppe må være manntallsført på blad B – hvor det bl.a. er strengere krav mht. annen inntekt.

Også blant fiskere i åpen gruppe er det en noe større andel av eldre fiskere som må antas å redusere aktiviteten eller stoppe fisket i løpet av relativt kort tid. Antall aktører i de lavere 10-årsintervallene er færre, slik at dette trolig vil medføre en videre reduksjon i deltakelsen fremover, i alle fall i deler av landet.

Dette igjen vil isolert sett medføre en bedring i økonomien for alle i gruppen. Dette igjen kan medføre at det blir mer attraktivt å etablere seg, noe som bidrar til å svekke økonomien igjen. Vi ser at det er en vekselvirkning mellom økonomi og deltakelse i gruppen. Det er en utfordring at økt attraktivitet gjerne medfører økt deltakelse som igjen påvirker rekrutteringen negativt.

Figur 22 Aldersfordeling for registrerte majoritetseiere i åpen gruppe torsk i 2013 (n=1839) og i 2024 (n=1957). Kilde: Fiskeridirektoratet

Figur 22 viser at eiere av åpengruppefartøy i 2024 i større grad ble funnet i yngre årsklasser enn i 2013. Den gang var nesten 40 % av fartøyeierne over pensjonsalderen (67 år), en andel som i 2024 var på 26,5 %. Videre ser vi også at andelen av yngre fartøyeiere er gått betraktelig opp. Der andelen av fartøyeierne som var under 40 år var på 11 % i 2013, så var den i 2024 på 25 %. De to panelene i Figur 22 viser at åpen gruppe i 2024 i større grad bestod av yngre fartøyeiere enn i 2024, hvilket indikerer at rekrutteringen har tiltatt i perioden.

2.8 Betydning for regioner og fiskerisamfunn

Ulike regioner og fiskerisamfunn påvirkes av åpen gruppe gjennom et sett mekanismer. Først og fremst har den betydning gjennom de direkte virkningene av sysselsetting og aktiviteten som genereres både av driften av fiskeflåten og landingene av fisk og annet denne genererer. Betydningen av dette vil variere sterkt mellom ulike regioner og samfunn. I noen områder representerer fiske en vesentlig del av aktiviteten, mens den utgjør lite i andre. Åpen gruppe er også bare en del av den totale fiskeriaktiviteten, noe som bidrar til ytterligere variasjon.

Å beskrive betydningen av åpen gruppe med basis i statistikk over deltakelse i gruppen og fangst av torsk alene gir bare et snevert bilde av denne fartøygruppens relevans. Det hersker liten tvil om at den utviklingen som er beskrevet for Finnmarks del de seinere årene – med en stor økning i deltakelsen – igjen setter dette fylket i en særposisjon. Antall fiskere i åpen gruppe er flest i dette fylket med færrest innbyggere. I Finnmark finner vi 921 fartøy i åpen gruppe i 2024, og om vi lar det tallet representere antall fiskere i åpen gruppe så er 1,2 % av Finnmarks befolkning på 75 000 personer å finne som fiskere i åpen gruppe – et tall som er nesten sju ganger høyere enn neste fylke på listen (Nordland som har 443 åpengruppefiskere av en befolkning på vel 240 000). Likevel vil det være kommuner med lavt befolkningstall som kommer sterkere ut, og for Finnmarks del varierer det fra 0 % i innlandskommunene Karasjok og Kautokeino, via 0-1 % for større kommuner (Alta, Hammerfest, Porsanger, Vadsø) til 5-7 % for kommunene Hasvik, Måsøy, Nordkapp, Lebesby og Gamvik. Også i Troms og Nordland finner vi kommuner hvor en rimelig høy andel av befolkningen er åpengruppefiskere, men ingen i nærheten av de andeler som i kommunene i Finnmark. I Troms troner Karlsøy alene på toppen med nesten 3 % mens det i alle andre kommuner er under 1 %. I Nordland er det kun Røst (3,9 %) og Træna (2,6 %) som har en relativt stor andel åpengruppefiskere blant befolkningen, mens Flakstad har 1,7 % og Bø, Dønna og Moskenes ligger på rundt 1 %.

En alternativ måte å se på betydningen av åpen gruppe kan være å se på hvor torsken fra åpen gruppe landes, og andelen av de ferske torskelandingene i kommunen som kommer fra åpen gruppe. Åpen gruppes fangst av torsk på 15 900 tonn i 2024 ble landet til 62 kommuner. I tillegg leverer fartøy i åpen gruppe andre fiskeslag enn torsk til 37 andre kommuner. Likevel er torskelandingene nokså konsentrert: Den kommunen det landes mest til er Nordkapp som får 12 % av åpen gruppes torskekvantum (1860 tonn). De tre største (Nordkapp, Hasvik og Måsøy) får til sammen 1/3-del av landingene fra åpen gruppe, og de fem største (+ Gamvik og Vardø) står for 47 %. Den første kommunen utenfor Finnmark – Senja – finner vi på en 7. plass, med totalt 660 tonn i 2024. De ti største (de foregående pluss Loppa, Lebesby, Vadsø og Tromsø) står for 68 % av kvantumet og de 20 største står for 88 % av alle torskelandingene.

I Nordkapp landes et nesten like stort kvantum i 2024 som for hele Troms fylke (1859 vs. 1932 tonn), og i de to største kommunene (Nordkapp og Hasvik) landes det nesten 1100 tonn mer torsk enn i hele Nordland fylke (3703 vs. 2612). Største mottakskommune i Nordland finner vi på en 11. plass – Vågan – med 430 tonn, foran Vestvågøy og Øksnes (begge med 365 tonn fra åpen gruppe).

I 2021, da kvoten var mye høyere og fangsten var 5 000 tonn mer, var fordelingen relativt lik. De fire største landingskommunene var de samme den gang som nå og i samme rekkefølge (Nordkapp, Hasvik, Måsøy og Gamvik). Men tre nordlandskommuner var mellom 6 og 10. plass (Vågan, Øksnes, Flakstad) som alle har falt noe ned på lista til i 2024, mens Senja og Vadsø er kommet opp. Dette skyldes trolig en noe nordligere utbredelse av torsken over tid, og – selvfølgelig – utviklingen i retning av at stadig større del av åpengruppefiskerne er hjemmehørende i Finnmark, som fisker og leverer i Finnmark.

Kvantum torsk som leveres av åpen gruppe er en ting, et annet er hvor viktig disse landingene er sett opp mot det totale torskemottaket i kommunene. I flere kommuner utgjør åpengruppekvantumet av torsk 15 % eller mindre av det totale torskekvantumet som landes i kommunen. Årsaken til at andelen er liten er at det landes mer fra lukka gruppe (eller at åpengruppefartøy går andre steder for å levere). I tabellen under er det angitt for både kvantum torsk mottatt fra åpen gruppe i de kommunene de største landingene skjer, samt andelen av totalt torskemottak som kommer fra åpengruppefartøy.

Tabell 6 Kommuner som mottok mer enn 200 tonn torsk fra åpen gruppe i 2024, og andelen av kystflåtens torskelandinger i kommunen som landes av åpen gruppe

Mottak i de 20 kommunene i tabellen fikk totalt 14 000 tonn eller 88 % av totale landinger fra åpen gruppe. Som vi ser så varierer andelen fra åpen gruppe med mellom 3 % (Øksnes) og 86 % i Nesseby i 2024. Gjennomgående er det at åpen gruppe står for større andeler av totallandingene i Finnmark enn i de øvrige fylkene, selv om enkeltkommuner også i Finnmark får en beskjeden andel fra åpen gruppe (særlig Båtsfjord og Berlevåg). Det er stor variasjon i betydningen av åpen gruppe for enkeltkommuner, i den grad betydningen kan leses ut av torskelandinger alene. I tillegg kommer de kvantum av øvrige fiskearter som landes, hvor det tidligere er vist til betydningen av kongekrabbe. Tabellen gir bare opplysninger om 2024, og selv om sammenlikningen mot 2021 (over) ikke viste store forskjeller i landingsmønsteret, så vil det nok over tid variere i tråd med tilgjengelighet og også værforhold.

Fiskeriene og åpen gruppe har ikke bare betydning gjennom aktivitet og sysselsetting og økonomi. Fiskeriene er også en viktig bærebjelke for ivaretakelse av det som kan kalles kystkultur. Hva denne består av vil variere sterkt mellom ulike regioner og samfunn, men felles er trolig betydningen av fiskeriaktiviteten. Og her kan åpen gruppe skille seg noe fra fiskeriaktiviteten i lukket gruppe, der økonomiske drivkrefter spiller en større rolle. Åpen gruppe gir mulighet for etablering med lavere kapitalbehov og i større grad kombinasjoner og varierende aktivitet. Andelen av torskekvoten som avsettes til åpen gruppe er en av få gjenværende som ikke er gjenstand for de sterke økonomiske drivkreftene gjennom markedet for fisketillatelser. Dette muliggjør i større grad andre kulturformer, eksempelvis kombinasjonsnæringsutøvelse som landbruk og fiske. Spesielt den nordnorske kystkulturen har lenge vært påvirket av fiske. Dette gjelder både samiske aktører og andre. Mulighetene som gis gjennom åpen gruppe er et viktig materielt grunnlag for nordnorsk kystkultur og kontinuiteten for denne kulturen i framtida.

2.9 Ivaretagelse av allemannsrett

Utgangspunktet i fiskeriregelverket i dag er at fisken i havet ligger til fellesskapet i Norge og således ikke er underlagt privat eiendomsrett, jf. havressursloven § 2. En kan derfor si at det som et utgangspunkt foreligger en slags allemannsrett (rett for «alle») til fiske i sjø, dvs. at alle, i hvert fall i teorien, har kunnet høste av havet, både i ervervsmessig øyemed og i fritidsøyemed. Denne «retten for alle» har imidlertid over lang tid blitt kraftig innskrenket gjennom forvaltningens lukking av sentrale fiskerier, noe som igjen har medført at brorparten av kvotegrunnlaget i disse fiskeriene er forbeholdt en begrenset krets av fartøyeiere.

Dette har vært en villet politikk fra regjering og Storting, og det er derfor ikke lenger grunnlag for å hevde at det foreligger en generell allemannsrett til å delta i ervervsmessig fiske og fangst. Det er imidlertid et mål at fiskeressursene utnyttes slik at de kommer felleskapet til gode. De spesifikke målene er bærekraftig forvaltning, samfunnsøkonomisk lønnsomhet og medvirkning til bosetting og sysselsetting langs kysten. Førstnevnte innebærer at fangstmengde og innsats må begrenses. Lønnsomheten reduseres dersom deltakelsen og mengden per deltaker ikke begrenses. Samtidig vil effekten på bosetting og sysselsetting kunne styrkes gjennom økt deltakelse. Det er altså en viss konflikt mellom disse målene.

Det finnes likevel fortsatt elementer av en allemannsrett for ervervsmessig fiske i gjeldende regelverk, ved at det ikke er noen formelle begrensninger på hvor mange som kan etablere seg og delta i åpen gruppe i sentrale kystfiskerier, og heller ikke i uregulerte fiskerier. Som det framgår av gjennomgangen av relevante stortingsdokumenter mv. under, har da også myndighetene – ved utformingen av fiskeripolitikken – sett hen til spørsmålet om man bør ivareta en eller annen form for allemannsrett i yrkesfiskeriene.

En kan derfor hevde at det fortsatt finnes en slags allemannsrett for yrkesfiskere for en begrenset del av kvotegrunnlaget i enkelte sentrale fiskerier i Norge.

Sjark i åpen gruppe på tur inn til fiskeværet Hovden i Vesterålen.

Foto: John R. Isaksen.