4 Noen sentrale kriminalitetsområder

I dette kapittelet behandles et utvalg av kriminalitetsformer som regjeringen, Justis- og politidepartementet og politietaten mener det er spesielt viktig å ha oppmerksomheten rettet mot i kampen mot organisert kriminalitet. Utvalget av kriminalitetsområder er basert på de konklusjonene som trekkes, gjennom nasjonale og internasjonale analyser og trendrapporter, nasjonalt og internasjonalt, om kriminalitetsformenes utbredelse og forekomst.

Hensikten med kapittelet er todelt. For det første skal kapittelet øke kunnskapen om særtrekkene i de omtalte kriminalitetsformene. For det andre skal kapittelet legge et politisk og faglig grunnlag for de operative og kriminalpolitiske strategier som må utvikles og følges opp for at kampen mot organisert kriminalitet skal bli målrettet og effektiv.

4.1 Narkotika

Den internasjonale og nasjonale illegale handelen med narkotika utgjør en vesentlig del av den organiserte kriminaliteten.

EU-kommisjonen har i sin studie fra 20091, presentert for FNs Narkotikakommisjon, anslått at den totale, illegale økonomien, knyttet til narkotikahandel, har en verdi på mer enn 100 milliarder euro. FN anslår dette å være den tredje største illegale økonomien på verdensbasis. Dette omfatter både den plantebaserte narkotikaen og narkotikaen som er basert på kjemisk-/medisinsk produksjon. Langs hele kjeden fra fattige bønder som dyrker narkotikaen via produksjon, transport, smugling, illegal innførsel til vestlige, rike land, utvikles og mangedoble denne illegale økonomien. På alle stadier i denne kjeden, bærer denne illegale aktiviteten preg av å være organisert kriminalitet. Imidlertid påpekes det også i nevnte studie at langt de fleste som involveres i det illegale narkotikamarkedet, har relativt beskjedne inntekter av denne aktiviteten, mens noen personer oppnår betydelig profitt.

FN har med grunnlag i de tre narkotikakonvensjonene på området, Narkotikakonvensjonen av 1961, Psykotropkonvensjonen av 1971 og Narkotikakonvensjonen av 1988, lagt plattformen for det internasjonale arbeidet mot narkotikakriminalitet. I tillegg danner disse utgangspunkt for den enkelte stats egen lovgivning for bekjempelse av narkotikakriminalitet og -misbruk. Konvensjonene er ratifisert av nesten alle landene i FN, slik at de nasjonale lovgivningene i grove trekk er likeartet.

Det norske narkotikamarkedet er en del av det internasjonale markedet og den illegale omsetningen. Norge er et av de landene som har en streng narkotikapolitikk. Gjennom flere tiår har den norske narkotikapolitikken ligget fast. Siden narkotikaen kom til Norge på slutten av 1960-tallet, har det vært en jevn økning av misbruk av narkotiske stoffer frem til årtusenskiftet. Etter dette har markedet tilsynelatende stagnert. Det samme rapporteres for det europeiske narkotikamarkedet. Det er grunn til å anta at en vesentlig styrking og videreutvikling av narkotikabekjempelsen både nasjonalt og internasjonalt kan medføre at markedet også i Norge svekkes. Norge er i FN-sammenheng en betydelig bidragsyter i kampen mot internasjonal narkotikakriminalitet. I 2010 har Norge bidratt til FNs særskilte innsats innen Paris Pact Initiative mot narkotika med opphav i Afghanistan. Dette arbeidet skal følges opp.

4.1.1 Status for det internasjonale antinarkotikaarbeidet

Regjeringens strategi for å bekjempe narkotikakriminalitet er, i tråd med FNs og EUs tilnærming, målrettet både mot etterspørsel og tilbud.

Den plantebaserte narkotikaen er avhengig av at det i produsentland finnes tilgjengelig areal for dyrking. I flere land har FN arbeidet bevisst for å redusere arealene som benyttes til dyrking av opiumvalmuer, koka og cannabis. FNs innsats har i samarbeid med Thailand, Vietnam og Laos nærmest utryddet opiumsdyrkingen i Det gylne triangel, samtidig som dyrking av lovlige planter er oppmuntret og initiert. Afghanistan er det landet som nå dyrker mest opiumvalmuer. 92 % av opium i verden produseres der. I følge FN var det en betydelig vekst i den globale opiatproduksjonen fra 2001 til 2007, i hovedsak framskyndet av dyrking av opiumsvalmuer i Afghanistan. Etter dette har dyrking og produksjon i følge FN, blitt redusert i løpet av to år. Det samlede arealet for dyrking av opiumsvalmuer i Afghanistan hadde en topp på 193.000 hektar i 2007, men gikk ned til 123.000 i 2009. Både innsats mot narkotikadyrking og alternativ dyrking av legale vekster (food zones) bidro til dette. Dyrking av opiumsvalmuer var i 2009 konsentrert til sju provinser i sør og vest i Afghanistan. Imidlertid var dyrkingsforholdene gode og avkastningen pr. hektar økte, slik at den samlede produksjonen av opium minket med bare 10 % fra 7.700 tonn i 2008 til 6.900 tonn i 2009, mens arealet for opiumsdyrkingen minket med 22 % i samme tidsrom.

Fra produksjons- eller dyrkingsområdet transporteres narkotikaen for videre distribusjon. Transportveiene skaper i sin tur grunnlag for ny organisert kriminalitet ved at bakmennene må sikre sine linjer for forsyning av markedene. Kjente ruter for illegal transport av opium/heroin fra Afghanistan er blant andre Balkan-ruten til Vest-Europa og den sentralasiatiske ruten gjennom Russland.

Dyrking av kokaplanten som er grunnlaget for produksjon av kokain, foregår i all hovedsak i Sør-Amerika, hvor Colombia er det største produsentlandet i tillegg til at Peru og Bolivia er andre store produsentland. Vesentlige transport- og smuglerruter for illegal kokain er mot nord til det nordamerikanske kontinentet; over Atlanterhavet til Vest-Afrika og Portugal og Spania; samt til andre fly- og sjøhavner i arabiske og sørasiatiske havner. Når det gjelder bekjempelse av den illegale handelen med kokain mot Vest-Afrika, som også er et transittområde før den skipes til Sør-Europa, har FN i et velutviklet samarbeid mellom politi- og tollmyndigheter i aktuelle land satset betydelige midler på å kontrollere den lovlige containertrafikken med sikte på å avdekke smugling av illegal narkotika videre mot det europeiske, illegale markedet.

Det pågår et internasjonalt arbeid med å kontrollere produksjonen av virkestoffer (precursorer) som benyttes for både å lage opium/heroin og kokain, så vel som å produsere syntetisk narkotika som for eksempel amfetamin, metamfetamin og ecstasy. Den kjemiske framstillingen av narkotiske stoffer finner i stor grad sted i nærheten av markedene i Vest- og Nord-Europa. Landenes bekjempelse av narkotika medfører at illegale produsenter stadig utvikler nye stoffer, såkalte «designer drugs». Som eksempel på de såkalte «designer drugs» nevnes indikasjoner på at det produseres metamfetamin i Sverige, hvilket gir en særlig bekymring på grunn av Norges og Sveriges felles grense. Utvidelse av EU har medført at transittområder nå befinner seg innenfor EUs indre marked.

I tillegg til det internasjonale samarbeidet er et godt nasjonalt samarbeid mellom politiet og andre myndighetsorganer av avgjørende betydning for bekjempelsen av narkotikakriminalitet og -misbruk.

4.1.2 Narkotikakriminaliteten i Norge

Antall beslag og mengde vil gi en viss indikasjon på omfanget av narkotikakriminaliteten i Norge. Norge er i all hovedsak mottakerland for illegal narkotika, og i noen grad transittland for narkotikasendinger, og i mindre grad et produsentland. Kontrollen i Norge med at legale medisiner som inneholder narkotiske stoffer eller som for øvrig virker rusframbringende, ikke kommer inn i ulovlig omsetning, distribusjon eller misbruk, er god. Det er også en begrenset mengde narkotika som produseres i Norge. Det har imidlertid de siste årene blitt avdekket dyrking av cannabis og produksjon av GHB. Det ble for eksempel i 1999 gjort 124 beslag av cannabisplanter i tilsvarende antall cannabisplantasjer. Dette tilsvarte 28 kg. I 2009 ble det tilsvarende gjort 203 beslag, noe som utgjorde 55 kg. Antallet beslag varierer fra år til år. Politiet gjorde for eksempel siste halvår 2007 og første halvår 2008 hele 243 beslag (cannabisplantasjer), noe som utgjorde 420 kg cannabisplanter. Disse plantasjene ble i stor grad knyttet til bestemte miljøer i Norge og mye tydet på at ulovlig import av cannabisfrø og dyrking var del av organisert kriminalitet. Når det gjelder GHB, ble det i 1999 gjort 45 beslag som i mengde utgjorde en mengde på 12,4 liter. I 2009 var tilsvarende tall 219 beslag som utgjorde 83,6 liter GBH. I de senere årene har også GBL blitt beslaglagt i større grad med 103 beslag i 2009, tilsvarende 129,8 liter GBL.

Man får imidlertid ikke et presist bilde av den samlede narkotikakriminaliteten ved utelukkende å se på antall registrerte narkotikasaker og mengde beslaglagt narkotika. Disse tallene vil i stor grad avhenge av politi- og tollmyndighetenes innsats på området. Økt antall narkotikasaker kan enten skyldes at det er mer narkotika på det norske markedet enn tidligere, eller at innsatsen på kontrollsiden har økt. Tilsvarende må en vurdere reduksjon i antall narkotikasaker/beslaglagt mengde narkotika. Dette er likevel de beste indikatorene vi har for å få en oversikt over narkotikakriminaliteten og hvilke typer narkotika som illegalt synes å representere det største potensialet for den organiserte kriminaliteten.

For politiet og påtalemyndigheten utgjør narkotikakriminaliteten et betydelig arbeidsvolum. Til illustrasjon har narkotikakriminalitet tidligere ligget i overkant av 10 % av den totale mengden forbrytelser. Narkotikaforbrytelsene utgjorde imidlertid i 2008 og 2009 hele 14,1 % av det totale antallet forbrytelser. Oppklaringsprosenten for narkotikaforbrytelser er relativt høy. De siste tre årene fram til 2009 har den ligget like i underkant av 90 %, noe som også reflekterer politiets innsats på området. I alt ble det gitt 6326 straffereaksjoner for narkotikaforbrytelser og 667 straffereaksjoner for grove narkotikaforbrytelser i 2009. Av disse ble det gitt 3900 forelegg og 710 dommer på betinget fengsel og bot, og 645 dommer på ubetinget fengselsstraff. I tillegg ble det gitt 1071 reaksjoner av ulik art, herunder 187 kombinert ubetinget/betinget fengselsstraff, 353 betinget fengselsstraff, samt 359 samfunnsstraff. Andelen ubetinget fengselsstraff var høyere for grove narkotikaforbrytelser. 429 reaksjoner av 667 var ubetinget fengsel og 134 var ubetinget og betinget fengsel, i tillegg til 18 reaksjoner med betinget fengsel og samfunnsstraff for 86.

Det alt vesentligste av narkotikaen i Norge kommer fra utlandet. Toll- og politimyndighetene gjør en rekke beslag av ulovlig narkotisk stoff hvert år. Det samlede antall beslag har i det siste tiåret variert mellom om lag 24.000 og 30.000 beslag. Flere av disse har vært relativt store, slik at påtalemyndigheten har reist flere tredje leddsaker. Mens det ble registrert 38 tredje leddsaker2 både i 2007 og 2008, ble det registrert hele 64 tredje leddsaker i 2009. Av de sistnevnte dreier 32 seg om heroin og 31 om amfetamin/metamfetamin.

Når det gjelder beslag av de enkelte typer narkotika,utgjør cannabis den største gruppen av narkotikabeslag både når det gjelder mengde og antall beslag. Totalt 44 % av det totale antallet narkotikabeslag er cannabis. Til sammen 11 766 beslag av cannabisprodukter i 2009 med en rekordmengde på 2 588 kg, indikerer omfattende spredning og bruk av cannabis.

Amfetamin og metamfetamin erden nest største stoffgruppen i antall narkotikabeslag i 2009. Både beslaglagte mengder og antall beslag er høye i en nordisk og en europeisk målestokk. Bruken av kokain er tredoblet i perioden 1998 til 2006. I samme periode har bruken av amfetamin og metamfetamin trolig blitt doblet. Bruken av kokain har de siste årene steget raskest relativt sett. Hva gjelder den innbyrdes fordeling mellom bruken av amfetamin og metamfetamin, har metamfetamin økt fra 6 % i 2000 til 64 % i 2009. Brukshyppigheten av metamfetamin er særlig bekymringsverdig fordi skadepotensialet anses å være større enn for amfetamin.

Det ble i 2007 beslaglagt kun 8,1 kg heroin, den minste mengden siden 1990. Beslaglagt mengde er imidlertid ingen god pekepinn på spredning og det totale konsumet. I 2009 ble det beslaglagt en større mengde (130,1 kg) enn noe år tidligere uten at det ble registrert en tilsvarende økning i antall beslag. Mengden var fordelt på en rekke middels store beslag. Når antall beslag av heroin er kraftig redusert fra 1998 og fram til 2008 (-57 %), er det verdt å merke seg at antall beslag med heroin steg med 25 % fra året før, noe som kan indikere både en utvidet brukergruppe og/eller en bedre treffprosent fra toll og politi. Estimatet over antall brukere av heroin har gått ned fra mellom 9 550 og 17 750 personer i 2000 til mellom 6 600 og 12 300 personer i 2008. Antall dødsfall er nedadgående, fra 327 i 2000 til 183 i 2009. Antall narkotikadødsfall henger tett sammen med injeksjon av heroin.

Tabletter som inneholder de sentralstimulerende stoffene MDA, MDMA, MDEA og MBDB omtales gjerne som ecstasy. Mengder og antall beslag med ecstasytabletter har gått kraftig tilbake siden årtusenskiftet. Til tross for en lav og nedadgående trend for ecstasy og LSD i perioden 2000 til 2008, viser beslagstall for 2009 en økning av hallusinogene stoffer som ikke har vært klassifisert som narkotika.

Når det gjelder GHB og GBL, økte beslagene i perioden 2002–2009 betydelig. I 2009 ble det beslaglagt til sammen 213 liter av disse stoffene fordelt på 322 beslag. Det antas at mesteparten av GHB er produsert her i landet.

4.1.3 Utviklingen fremover

Den internasjonale trenden er at sentralstimulerende stoffer synes å bli mer etterspurt, mens etterspørsel etter beroligende stoffer som heroin er nedadgående. I framtiden forventes en økning av syntetisk fremstilte stoffer. EUs narkotikaovervåkningssenter (EMCDDA) rapporterte i 2009 at kokain er det mest populære sentralstimulerende stoffet i EU. Spesielt bekymringsfullt er det at stoffet virker forlokkende på nye miljøer og yngre brukergrupper. Erfaring viser at trender i Europa etter hvert kommer til Norge. En ytterligere økning i kokainbruken kan derfor forventes også i Norge.

Selv om det internasjonale samfunnet arbeider iherdig og målbevisst for å redusere dyrking, produksjon, tilvirkning og illegal distribusjon av narkotika, er det grunn til å anta at man ikke har klare indikasjoner på at tilgangen på narkotika vil avta, eller at smuglerrutene vil bli mindre benyttet i fremtiden. Presset på det norske markedet og den illegale innførselen til Norge vil forbli stor. Opprinnelsesland for store deler av narkotikaen har gjennomgående preg av å være svekkede statsmakter med tilsvarende svekkede muligheter for å kunne ta kontroll over dyrking, produksjon og tilvirkning. Dette reiser tilsvarende betydelige utfordringer når det gjelder det internasjonale samfunnets muligheter for å bekjempe slik dyrking og produksjon. Likeledes skaper det utfordringer for Norges evne til å bekjempe narkotikakriminaliteten før den når oss, samtidig som det medfører utfordringer for å hindre misbruk nasjonalt. Fra norsk side nødvendiggjør dette fortsatt stor oppmerksomhet på det internasjonale samarbeidet.

Politiet må derfor være forberedt på at det i fremtiden vil være sterke innovative krefter nasjonalt og internasjonalt som vil utvikle nye narkotiske stoffer. Norge må bestrebe seg på raskt å kunne oppføre slike stoffer i narkotika- og dopinglisten.

Et område som man vil møte store utfordringer på, er handel med illegale stoffer via internett. Den legale handelen via Internett har økt kraftig de senere årene. Dette fører til et stort kontrollpress for tollmyndighetene for å avdekke ulovlig import av både narkotiske stoffer og dopingmidler. En særlig utfordring er kontroll av forsendelser av medisin. Ulovlig import av medisin blandes inn i lovlig import. Lovbryterne finner stadig nye metoder for å tildekke sin ulovlige import. Dette medfører at tollmyndighetene stadig må utvikle sine metoder for å kunne avdekke og avsløre ulovlige forsendelser. Dette gjelder ikke minst ved ulovlig import av såkalt «legal highs» for rusformål. Dette kan være alt fra legemidler som kan gi rusvirkning til narkotiske frø, der importen reguleres etter såvareforskriften § 28. For å redusere illegal import via internet er det nødvendig å videreutvikle samarbeidet mellom Legemiddelverket, tollmyndighetene og politiet med tanke på å styrke metodeutvikling og forebygge at ulovlige forsendelser kommer inn i landet.

Behov for nasjonalt og internasjonalt samarbeid

Den geografiske spredningen av kriminaliteten medfører en rekke utfordringer for statene. Narkotikanettverkene opererer på tvers av kontinenter og sammenslutninger av stater, og på tvers av nasjonale og regionale grenser. For å avdekke og bekjempe kriminelle nettverk er et godt og velfungerende internasjonalt samarbeid derfor avgjørende med formål å redusere tilgjengeligheten av narkotika i Norge. Den internasjonale, illegale handelen med narkotika er en vesentlig del av den organiserte kriminaliteten og blir stadig mer omfattende og grenseoverskridende. For å kontrollere omsetningen og distribusjonen av narkotika og kjemikalier som benyttes til narkotikaproduksjon, må det internasjonale politisamarbeidet videreutvikles. På et overordnet nivå er det innenfor rammene av FN, EU, Europarådet og det nordiske samarbeidet en rekke muligheter for å påvirke de enkelte landenes narkotikapolitikk gjennom å utvikle teknologi og tekniske løsninger for å avdekke illegale transportruter, og derved hindre videre distribusjon med sikte på å bekjempe narkotikakriminalitet. Norge bør fortsette sitt arbeid innen the Paris Pact Initiative sammen med andre land innen FN (UNODC) for å kunne bidra til å redusere narkotikatrafikken fra Afghanistan og andre sentral-asiatiske land til Vest-Europa, deriblant Norge.

4.2 Menneskehandel og menneskesmugling

Menneskehandel er et begrep knyttet til utnytting av mennesker. Kjernen i begrepet relaterer seg til situasjoner der mennesker under falske forutsetninger eller under tvang forlater sine hjemland og reiser til andre land der de holdes under kontroll av personer som utnytter dem til å utføre arbeid eller tjenester mot ingen eller minimalt vederlag. Situasjonen kan likestilles med en form for slaveri. Omfanget av denne kriminalitetsformen og den økonomiske utbytting som foregår i dens kjølvann er betydelig og svært alvorlig.

Internasjonalt sett er bekjempelse av menneskehandel sterkt knyttet til kampen mot organisert kriminalitet. FN-konvensjonen mot grenseoverskridende kriminalitet fra 2000 har tre protokoller, herunder protokollen for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn. «Palermo-protokollen» er det sentrale internasjonale dokument på området, som har fått bred tilslutning fra FNs medlemsland. En viktig årsak er at man lyktes i å lage en definisjon av fenomenet som landene kunne slutte seg til, uavhengig av nasjonal lovgivning om prostitusjon.

Forståelsen av menneskehandel som et ledd i virksomheten til organiserte kriminelle grupperinger fremgår også av Interpols hjemmeside:

«The trafficking of women for sexual exploitation is an international, organized, criminal phenomenon that has grave consequences for the safety, welfare and human rights of its victims».

Rapporter fra politimyndigheter i Europa viser at det er en nær sammenheng mellom handel med kvinner og andre former for organisert kriminalitet, som narkotikatrafikk, smugling av sprit og sigaretter, vinningskriminalitet og grov voldskriminalitet.

Menneskehandel er utbredt over hele verden. Det er internasjonal enighet om at bistand og beskyttelse av ofrene er en sentral tilnærming, ved siden av behovet for forebyggende tiltak og rettsforfølgelse av gjerningsmennene.

Europarådet utviklet i 2005 en egen konvensjon om tiltak mot menneskehandel som Norge ratifiserte i 2008. Europarådskonvensjonen får anvendelse på alle former for menneskehandel, nasjonal og internasjonal, og uavhengig av om den er forbundet med organisert kriminalitet eller ikke. Konvensjonen har som et av sine formål å beskytte menneskerettighetene til personer som er ofre for menneskehandel. Internasjonale erfaringer viser at det er et betydelig problem knyttet til politiets evne til å identifisere ofre for menneskehandel. Ofrene er regelmessig uten lovlig opphold i landet der de blir utnyttet, og dersom de er i virksomhet som prostituerte eller befinner seg i andre uregulerte sektorer, hender det regelmessig at politiets fokus rettes mot den ulovlige oppholdsstatus snarere enn statusen som offer.

Europarådskonvensjonen pålegger statene å innføre en såkalt refleksjonsperiode på minst 30 dager. Det innebærer at mulige ofre ikke skal kunne utvises før de gis en anledning til å komme til hektene, unnslippe menneskehandlernes innflytelse og få tid til å treffe en informert beslutning om samarbeid med politiet eller andre.

FATF (Fiancial Action Task Force) nedsatte i juni 2010 en prosjektgruppe med tema «Money Laundering risks arising from the trafficking of Human Beings». Norge deltar med en representant i denne gruppen, og følger arbeidet i FATF.

4.2.1 Situasjonen i Norge

Straffeloven 1902 fikk en bestemmelse om menneskehandel i 2003, som er videreført uten vesentlige realitetsendringer i straffeloven 2005.

Den norske tilnærmingen til kampen mot menneskehandel er nedfelt i forskjellige handlingsplaner. Regjeringen har som målsetting å bidra til å bekjempe alle former for menneskehandel nasjonalt og internasjonalt, og Regjeringens handlingsplaner mot menneskehandel har de senere år lagt til rette for en bred innsats mot menneskehandel. En ny handlingsplan er under utarbeidelse.

Utenriksdepartementet har stått i spissen for en bred norsk innsats for å forebygge menneskehandel, ved å støtte prosjekter i land der ofre rekrutteres. Utenriksdepartementet tar sikte på å prioritere tiltak i land der ofre som utnyttes i Norge kommer fra.

Igangsatte tiltak fra regjeringens side

Det er igangsatt flere tiltak for å beskytte og yte bistand til ofre som identifiseres i Norge, blant annet følgende:

• Det er innført en midlertidig oppholdstillatelse, en såkalt «refleksjonsperiode» på 6 måneder3.

• Et offer som avgir vitneforklaring som fornærmet i en rettssak hvor det er tatt ut tiltale etter bestemmelsen om menneskehandel, skal som hovedregel innvilges oppholdstillatelse som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse etter utlendingslovens § 38. Samme mulighet vil kunne foreligge for personer som ikke selv er fornærmet i saken, men som har avgitt vitneforklaring for retten eller for politiet, dersom personen av denne grunn befinner seg i en tilsvarende vanskelig situasjon. Reglene har sammenheng med faren for represalier mot offeret eller familie i hjemlandet, som er blant de forhold som gjør at mange ofre ikke ønsker å innlede samarbeid med politiet.

• I den nye utlendingsloven er det lovfestet at ofre for menneskehandel kan oppfylle vilkårene for beskyttelse etter flyktning-konvensjonen, ved at tidligere ofre for menneskehandel skal anses som medlemmer av en spesiell sosial gruppe. Det er videre fastsatt at det ved vurderingen av om det er grunnlag for å gi oppholdstillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn, blant annet kan legges vekt på om «utlendingen har vært offer for menneskehandel».

• Det er etablert et tilbud om trygge boliger for ofre gjennom ROSA prosjektet, som tilbyr plassering på krisesenter.

• Regjeringen har etablert Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM), et prosjekt for tverrfaglig samarbeid og informasjon.

Frem til utgangen av 2009 har det vært 12 straffesaker med rettskraftig dom for menneskehandel i Norge, der 18 personer ble dømt og 2 frifunnet. Noen av sakene gjaldt enkeltpersoner, noen mindre grupper, og noen utnytting som ledd i virksomhet til en organisert kriminell gruppe. Man har sett flere svært alvorlige tilfeller av menneskehandel, der sårbare mennesker har blitt brutalt behandlet og utnyttet på det groveste.

I 2009 registrerte KOM at minst 292 personer var under oppfølgning som ofre for menneskehandel i Norge. ROSA prosjektet gav trygge tilholdssteder til 51 personer samme år.

Menneskehandel der ofrene utnyttes i prostitusjonsvirksomhet er utbredt. Kampen mot menneskehandel har derfor påvirket vår tilnærming til prostitusjonsfenomenet. Dette var tydelig i diskusjonene som resulterte i at Stortinget vedtok forbud mot kjøp av seksuelle tjenester, som ble innført fra 1. januar 2009.

Det er store utfordringer knyttet til bruk av statistikk på menneskehandelsfeltet. Menneskehandel er uansett et globalt fenomen som må forventes å gi utfordringer for Norge i årene fremover. Norge er et attraktivt destinasjonsland for menneskehandlere.

4.2.2 Innsats fra politi og rettsvesen

I riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv for politiet for 2010 omtales menneskehandel slik:

«Overtredelser av straffeloven § 224 (menneskehandel) anses normalt som alvorlige volds- eller seksualforbrytelser og er derfor blant de sentralt prioriterte sakene. De blir dertil gjerne begått som ledd i organisert kriminalitet. Politiet må avdekke de lukkede miljøer som står bak slik handel, hvor det som regel er betydelig fortjeneste. Man kan ikke passivt avvente anmeldelse fra ofrene.»4

God bistand og beskyttelse av mulige ofre øker sannsynligheten for at ofrene vil inngå et samarbeid med politiet. Vår straffebestemmelse forutsetter en personlig fornærmet, og nøkkelen til en vellykket straffeforfølgning hviler i stor grad på de fornærmedes evne og vilje til å gi omfattende og tillitvekkende vitneforklaringer. I mange saker vil et sentralt spørsmål være om en person er utnyttet ved «misbruk av sårbar situasjon». Høyesterett har utdypet kravet slik:

«Karakteristikken «misbruk av sårbar situasjon må følgelig bygge på en samlet vurdering av en rekke forhold. Til disse hører offerets livssituasjon før hun utnyttes, og omstendigheter ved den situasjon hun under utnyttelsen bringes inn i. Sentralt står hennes reelle valgmuligheter.»5

Politiets organisering av innsatsen mot menneskehandel reiser ulike utfordringer. Regjeringen har ønsket en spesialisttilnærming, særlig i Oslo, for å sikre en sterk prioritering av politiinnsatsen. Oslopolitiets STOP-gruppe ble opprettet i januar 2007 og har som hovedoppgave å drive proaktivt arbeid og initiere/etterforske straffesaker innen menneskehandel, hallikvirksomhet og sexkjøp.

Hordaland politidistrikt opprettet høsten 2009 en egen gruppe (EXIT) med ansvar på fagfeltet.

Norsk politi har gjennomført flere etterforskninger med forgreninger til andre land. Internasjonalt samarbeid på dette feltet krever store ressurser, særlig knyttet til tolkeutgifter og oversettelser.

Norsk politi er fremdeles i en utprøvningsfase når det gjelder avgrensning av etterforskninger opp mot utlandet. Mange av menneskehandlerne som opererer i Norge driver virksomhet i andre europeiske land, slik at samordning av etterforskninger er sentralt.

Bekjempelse av menneskehandel krever gode alternative strategier. Erfaring tilsier at det ikke er hensiktsmessig å etterforske grupperinger bare med tanke på overtredelse av straffeloven § 2246. Det er videre en utfordring at overtredelse av hallikbestemmelsen, der man ikke er avhengig av vitneforklaring fra en fornærmet, ikke straffes særlig strengt.

Et samarbeidsprosjekt mellom ØKOKRIM, Oslopolitiets Finans- og miljøkrimseksjon og STOP-prosjektet har gitt til sammen fem hvitvaskingsdommer i det nigerianske miljøet, med et totalt omfang på ca. 25 millioner kroner. Et mål for STOP-prosjektet i 2010 har vært:

«tiltak rettet mot finansiell kriminalitet i det vest-afrikanske miljøet med henblikk på å ramme hovedmenn bak menneskehandel/hallik- og narkotikavirksomhet i Oslo.»7

Samlet sett reiser forekomsten av menneskehandel en rekke ulike utfordringer for politiet og samfunnet som helhet. I tiden fremover vil fokus ikke minst være på å identifisere ofre som utnyttes på annen måte enn innen prostitusjon, eksempelvis innen tigging, sesongarbeid mv.

Menneskehandel og menneskesmugling

Det antas at en person kan være utsatt for både menneskesmugling og -handel.

Hvorvidt det i praksis er slik at en migrant som kommer til landet ved hjelp av menneskesmuglere, ikke også kan være et offer for menneskehandel, synes noe usikkert. Enslige mindreårige asylsøkere og illegale immigranter ser ut til å være mer utsatt for å bli trukket inn i kriminalitet og prostitusjon. Bakmenn trekker i trådene, og forventer betaling eller tjenester fra ungdommene. Når barnevern eller mottakspersonell går inn i denne problematikken, forsvinner ofte barna fra asylmottaket. Det er utviklet rutiner for varsling av politiet i tilfelle enslige, mindreårige forsvinner fra mottak.

Slik menneskehandel rammer ikke bare barn og ungdom fra andre kontinenter. I april i år slo eksempelvis britisk og rumensk politi til mot en kriminell organisasjon som hadde spesialisert seg på å trafikkere mindreårige til Storbritannia. Barna som var ofre for menneskehandel kom fra fattige områder i Romania. Bakmennene sørget for innkvartering, transport og reisedokumenter, samt organiserte og overvåket barnas aktivitet i Storbritannia og samlet inn penger fra ofrene. I følge Europol8 ble over 160 ofre, i alderen 7 til 15 år, identifisert.

4.3 IKT-kriminalitet

IKT-kriminalitet9 er en type kriminalitet som i økende grad gjør seg gjeldende i trusselbildet. Kriminaliteten rammer enkeltmennesker så vel som private og offentlige institusjoner. Interpol og Europol inkluderer IKT-kriminalitet sammen med de tradisjonelle former for organisert kriminalitet. Dette har sammenheng med at vårt moderne samfunn er avhengig av bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Offentlig forvaltning, næringsliv, finansinstitusjoner og kritisk nasjonal IKT-infrastruktur over hele verden blir i økende grad også mål for terror og annen kriminalitet. Internett er verdensveven som gjør det mulig for kriminelle å ramme norske interesser uansett hvor slike organiserte miljøer oppholder seg. For å illustrere den raske utbredelsen av internett viser Internet World Stats at antall internettbrukere har økt voldsomt – fra 300 millioner brukere i 1999 til nærmere 2 milliarder brukere per juni 2010. Bare i Europa har en nå 475 millioner brukere og Norge utgjør 4,4 millioner av dem.

IKT-kriminalitet kan deles inn i to hovedtyper. Den ene er kriminalitet rettet mot selve IKT-systemene10, og den andre er bruk av IKT som redskap for å gjennomføre annen organisert kriminalitet.

Begge hovedformene for IKT-kriminalitet har fått stor utbredelse, også i organiserte kriminelle miljøer, og de henger ofte sammen. Fra andre land i Europa har vi eksempler på at det er iverksatt åpenbart velorganiserte angrep mot store deler av et lands IKT-infrastrukturer med sikte på å lamme viktige samfunnsfunksjoner. Her er IKT-systemene både mål og verktøy for den kriminelle handlingen. Også i Norge har vi sikre holdepunkter for at slike trusler øker. Slike hendelser kan ramme både offentlig forvaltning, forretningsvirksomhet, kritisk nasjonal infrastruktur og enkeltpersoner.

4.3.1 Cyberkriminalitet

Denne kriminalitetsformen har fått økende oppmerksomhet, ikke minst på bakgrunn av en rekke alvorlige angrep på IKT-systemer de senere årene, både i Norge og i andre land. I denne kriminaliteten er det en tett og nødvendig integrasjon mellom teknologi og kriminalitet, der kriminaliteten ikke kunne vært gjennomført om man ikke hadde hatt teknologien til hjelp. Eksempler på dette er:

• innplassering (datainnbrudd) av ondsinnet programvare (trojanere) og infisering av datamaskiner og nettverk med elektroniske «agenter» som er målrettet for tapping eller skadeverk,

• dataangrep for å sette viktige mål og aktiviteter ut av funksjon (DDOS angrep),

• bruk av botnets (robotic network) for å iverksette angrep og skjule spor,

• forfalskning og salg av kredittkortnumre og personopplysninger/identiteter,

• distribusjon av seksuelle overgrep mot barn over internett.

Cyberkriminalitet er en økende trussel mot sentrale samfunnsinteresser, noe blant annet Forsvaret har tatt konsekvensen av. De har opprettet en egen enhet for å forebygge og avdekke denne typen fiendtlige angrep rettet mot Norges militære kapasiteter. Gjennom Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er det videre bygget opp kapasiteter for å forebygge og å avdekke slik kriminalitet både i offentlig og sivil sektor. Fokus er dels på forebyggende strategier gjennom ulike former for IKT-sikkerhet (Cyber Security), dels tiltak for avdekking av fiendtlige angrep og reduksjon av skadevirkninger.

Politiet er kjent med utfordringen, men det er et svært ressurs- og kompetansekrevende kriminalitetsområde som forutsetter stor innsats hvis kampen mot cyberkriminalitet skal bli tilstrekkelig effektiv og gi resultater. I den sammenheng nevnes behov for økt tilgang til de kriminelles «cyberspace».

Kommunikasjonskontroll må i mange tilfeller suppleres med andre metoder. Teknologien, og de kriminelles muligheter for å unngå politiets etterforskning er under stadig endring og utvikling. Eksempelvis ser vi i dag en kommende utfordring med håndholdte mobile enheter som stadig bytter kommunikasjonskanal/tjenesteleverandør, eller benytter seg av kommersielt tilgjengelige krypteringstjenester, med det resultat at politiets kommunikasjonskontroll får begrenset virkning som verktøy for bevissikring.

4.3.2 Andre former for datakriminalitet

Andre former for datakriminalitet er i utgangspunktet mer teknologinøytrale. Et eksempel er bedrageri gjennomført på «tradisjonelt» vis, men hvor man i økende grad ser at kriminaliteten gjennomføres ved hjelp av IKT-teknologi. Dette vil kunne føre til at kriminaliteten blir vanskeligere å avdekke, samtidig som kriminalitetsbekjempelsen forutsetter betydelig tilgang på teknologikunnskap og infrastruktur hos politiet.

Datakriminelle benytter seg i dag av teknologier som etter sin art er globale og lar seg ikke stoppe av ordinære grenser eller tradisjonell grensekontroll. At man under etterforskning vil måtte forholde seg til ulike lands jurisdiksjoner med ulik lovgivning, kompetanse og forståelse for aktuelle kriminalitetsformer, representerer en betydelig utfordring.

Organiserte kriminelle miljøers økende bruk av IKT-tjenester omfatter stadig nye typer tjenester på internett. Som eksempler på tjenester som representerer nye utfordringer for kriminalitetsbekjempelsen nevnes de siste årenes eksplosive utbredelse av sosiale medier og nettverk (Facebook, Twitter etc.). Utviklingen følges av politiet og viser blant annet følgende:

Det kriminelle MC-miljøet benytter seg av egne hjemmesider med formål å promotere klubbene og være en informasjonskanal utad. Flere av klubbene har lukkede medlemssider, og mye av den informasjonen som utveksles har stor betydning for politiet. Det er også slik at flere av de narkotikarelaterte sidene på nettet, spesielt i utlandet, har relasjoner til MC-klubber.

Innenfor prostitusjon/trafficking foregår det i økende grad kjøp av seksuelle tjenester over internett, og da som regel i skjulte former. Erfaringer fra Sverige viser at internett tar over som omsetningskanal når gateprostitusjonen forsvinner.

Internett er blitt en markedsplass for forfalskning, og gjennom nettsteder får man oppskrift på hvordan man selv kan produsere falske dokumenter. Det finnes lukkede sider hvor ekte/stjålne id-dokumenter blir etterlignet og solgt.

Omsetning av narkotika foregår også i økende grad på internett. Ikke minst ser man at narkotiske stoffer og falske legemidler kjøpes, det bestilles tabletter, gis oppskrifter for fremstilling av narkotika og opprettes narkotikarelaterte hjemmesider som benyttes i produksjon.

4.3.3 Datakriminalitet rettet mot næringslivet

Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) foretar årlig undersøkelser i private og offentlige virksomheter for å kartlegge de kriminelles trusler og trender (mørketallsundersøkelser). Ved undersøkelsen for 2010 ble tidsrommet 2009 kartlagt. Det var trukket ut 4500 private virksomheter og 1500 offentlige virksomheter. Svarresponsen var 12,4 %. Resultatet fra undersøkelsen viser at sikkerheten er sviktende hos mange:

• 30 % av virksomhetene har vært utsatt for datakriminalitet. Omlag 1 % av datakriminaliteten anmeldes,

• opp mot halvparten av gjerningspersonene er egne ansatte eller innleide konsulenter,

• 56 % av virksomhetene outsourcer helt eller delvis IT-drift. Det stilles få krav til leverandørene,

• det er stor tiltro til outsourcingsaktørenes håndtering av sikkerheten, men det er lite fokus på kontroll, oppfølging eller sanksjoner ved mangler,

• informasjon spres i nye medier og kanaler (bruken av nettsamfunn er syvdoblet siden 2008, mens bare 1/3 har retningslinjer for bruk av nettsamfunn),

• det iverksettes sikkerhetstiltak uten at det er foretatt nødvendige risikoanalyser (virksomhetene prioriterer enklere teknologiske tiltak og ikke-organisasjonsmessige tiltak som blant annet opplæring),

• offentlige virksomheter har mer fokus på personopplysninger og har etablert formelle rutiner og kontroller,

• virksomheter som driver forskning og utvikling er dobbelt så utsatt for datahendelser som andre virksomheter for å bli frastjålet datautstyr og de er 77 % mer utsatt for datahendelser.

4.3.4 Bruken av teknologi i organisert kriminalitet

I mange former for organisert kriminalitet finnes innslag av at teknologier benyttes for gjennomføring av straffbare handlinger. For politiet ligger utfordringen både innenfor den proaktive virksomheten (forebygging) og den reaktive delen (etterforskningen).

De kriminelles bruk – og følgelig politiets behov for bevissikring og analyser – av mobiltelefoner, GPS’er, datamaskiner, e-post, chatting og bruken av sosiale medier, er sentral for både forberedelse og gjennomføring av organisert kriminalitet, og i betydelig grad også for hvitvasking av det kriminelle utbyttet.

De kriminelle miljøene benytter seg dessuten av tilgjengelig informasjon på internett til forberedelse og informasjonsinnhenting vedrørende for eksempel objekter, personer og metoder. Her har man i dag enkel tilgang til kart, bilder, informasjon og beskrivelser av metoder som lett kan lastes ned og bearbeides.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet og politiet

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har i sin nye strategi for cybersikkerhet pekt på at Norge er sårbar overfor cyberangrep. Utviklingen viser at angrepene mot kritisk nasjonal IKT-infrastruktur er blitt mer målrettet og alvorlig. Det kan vises til oppdagede hendelser der ondsinnet programvare i form av trojanere kan sette viktige samfunnsaktører ut av spill og kjente angrep på blant annet finansinstitusjoner i Norge.

Parallelt med at NSM styrker sin evne til å oppdage og avverge slike angrep mot nasjonal infrastruktur i samarbeid med norske bedrifter og offentlige virksomheter, må norsk politi også styrke sin evne til etterretning og etterforskning av cyberkriminalitet i Norge. Det er viktig at Norge ikke blir en «frihavn» for slik kriminalitet.

Norge er sårbar for cyberkriminalitet, gitt den gode infrastrukturen, høy grad av utbygd og anvendt teknologi og høy andel offentlige, bedriftsmessige og private brukere med god båndbredde. Det må legges til rette for at cyberkriminalitet får samme oppdagelsesrisiko og mulighet for etterforskning og pådømmelse som kriminalitet begått på tradisjonelt vis. Det samme gjelder innhenting og bearbeidelse av etterretningsinformasjon fra internett som kan brukes både til målrettet etterforskning/i retteføring, og i forbyggende øyemed.

Den raske utviklingen av teknologier, metoder og tjenester på dette området må ikke bli en hemsko for politiets myndighetshåndhevelse. Det er derfor viktig å inkludere politiet på en effektiv måte i den nasjonale strategien for cybersikkerhet slik at forebygging, avdekking og andre preventive tiltak fra NSM og andre offentlige og private aktører koordineres med politiets rettshåndheving. Etterforskning og iretteføring vil i dette henseende være et nødvendig, kompletterende tiltak.

Den skjulte kriminaliteten

Den organiserte kriminaliteten foregår i det skjulte. Etterforskningen må derfor i stor grad bygges omkring bevis der elektroniske spor vil være avgjørende. Dette gjelder for eksempel elektroniske spor fra bruk av sosiale medier, e-post og chatting, samt logger fra mobiltelefoner, GPS-enheter og regulære datamaskiner. Bevisbildet har høy kompleksitet og bevisene kan ofte være teknologisk utfordrende å fremskaffe, bearbeide og presentere.

Når politiet gjør bruk av «internettrelatert» etterforskning betyr det først og fremst sikring av historiske data om trafikk på internett. Eksempler på dette er innhenting av e-postinformasjon, innhenting av chattelogger, internettsider og annet innhold fra nettet. Dette er ofte tidkrevende arbeid som må gjøres i flere land.

Dessuten kompliseres etterforskningen ytterligere ved at mange kriminelle benytter krypteringstjenester. Dette gjør at man må innhente kryptert informasjon og søke etter mulige passord eller andre metoder for å kunne konvertere det krypterte materialet til lesbar form. Det registreres en økning i bruk av kryptering i kriminelle miljøer. Politiet må gjennom metodeutvikling settes i stand til å håndtere denne formen for bevis på en tilfredsstillende måte.

Spaning på nettet

Kriminalitetens muligheter på internett har avdekket et klart behov for politiet til å kunne spane og være tilstede på nettet. Ofte kan dette gjøres «uniformert» ved at man benytter seg av programmer som tilkjennegir at politiet er «tilstede» i cyberspace, og ved at datamaskiner kan spores tilbake til politiet gjennom for eksempel IP-adresser som tilhører politiet. Politiet har imidlertid også behov for å opptre anonymt på nettet. Typiske eksempler på dette er spaning gjennom innsamling av data i åpne kanaler uten å legge igjen spor. Et annet eksempel er infiltrasjon, for eksempel ved at politiet infiltrerer lukkede pedofiliringer som opererer på internett.

Denne etterforskningsmetoden vil ofte kunne være helt avgjørende, ikke minst for å bekjempe organisert kriminalitet. Etter hvert som det antatte kriminalitetsbildet får utvikle seg, vil politiet ha økt behov for gode systemer omkring anonymisert internettilgang. Politiet har i dag ikke de nødvendige tekniske løsningene for spaning og etterretning på internett.

4.3.5 Nærmere om noen spesielle former for IKT-kriminalitet

Dataangrep, datainnbrudd, dataskadeverk mv.

Med dataangrep forstås straffbare handlinger rettet mot datasystemer for å skaffe seg uberettiget adgang til lagrede data eller for å skade eller endre på data eller programvare mv.11 Dataangrep kan være motivert ut fra ønske om økonomisk vinning, eller ønske om å skade. Datainnbrudd kan også skje som ledd i etterretningsvirksomhet, enten rettet mot annen stat eller mot institusjoner og bedrifter som sitter på informasjon som kan utnyttes til egen vinning (industrispionasje mv.). Også i annen kriminell virksomhet kan datatyveri være motivert ut fra et ønske om å skaffe finansiell informasjon om personer eller bedrifter, som eventuelt sammen med tilgangsdata kan utnyttes for gjennomføring av bedragerier, utpressing, eller også for omsetning av informasjon i et svart marked.

Dataangrep kan skje gjennom at gjerningspersonen skaffer seg uberettiget adgang til tilgangsdata (brukernavn, passord) eller utnytter svakheter i systemet (sårbarhetsinnbrudd). Dataangrep kan også skje gjennom spredning av virus eller ormer som vil kunne skade eller ødelegge lagrede data og programvare.

Organiserte nettbanksvindlere angrep i 2007 flere norske banker ved innplassering av ondsinnet kode hos bankenes kunder. Kripos etterforsket ca. 50 saker med nettbanksvindel, noe som utfordret politiets evne til å kunne følge opp sakene i forhold til etterforskningen og de datatekniske undersøkelser. Lignende skjedde i de andre nordiske landene. Det samlede tap for norske banker kom trolig opp i flere millioner kroner. Metodene som ble brukt fungerte slik at svindlere plasserte en ondsinnet kode i en datamaskin som ble benyttet av personer med bankkonto. Etter at koden var plassert inn i datamaskinen kunne den overvåke tastetrykk, filer og aktivitet fra brukeren. I det brukeren logget seg på nettbanken for å utføre kontotransaksjoner, sørget den ondsinnede koden for å utføre en skjult overføring av et angitt beløp til en konto som svindleren rådet over. I tillegg hadde de kriminelle på forhånd organisert et system for å få pengene raskt ut av landet.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) ved NorCERT har etablert det såkalte Varslingssystem for Digital Infrastruktur (VDI). Systemet tar sikte på å avdekke dataangrep mot enkelte offentlige institusjoner og private bedrifter. Ikke all virksomhet med kritiske samfunnsfunksjoner deltar i ordningen som er basert på frivillighet.

Ulovlig innhold på internett – internettrelaterte overgrep mot barn

Ulovlig innhold på internett er blitt en ny, stor utfordring i takt med utbredelsen av internett. Spredning av bilder og film av seksuelle overgrep mot barn («barnepornografi») på nettet er blitt en omfattende industri for kriminelle nettverk. Bak skildringene av voldelige handlinger rettet mot barn ligger det ofte annen alvorlig kriminalitet som omfatter foruten grov vold, også menneskehandel og andre former for organisert kriminalitet.

Ulovlig innhold på internett kan også dreie seg om rasistiske ytringer eller andre former for hatkriminalitet, eller oppfordring til eller veiledning i utførelse av alvorlig kriminalitet. Terrororganisasjoners bruk av internett til drive propaganda til å påvirke tilhengere til å gjennomføre alvorlige straffbare handlinger, representerer her særlige utfordringer.

Bruk av internett til åpen formidling av informasjon gjør det mulig å overvåke trafikken uten at dette representerer brudd på konfidensialiteten eller personvernet. På samme måte som politiet kan drive overvåkning av offentlige steder (i det offentlige fysiske rom), har politiet også adgang til å overvåke det virtuelle rom («policing the cyberspace») uten særskilt lovhjemmel. Slik overvåkning av internettrafikk er kjent fra flere land, og har i noen grad også vært benyttet i Norge. Utfordringene ligger særlig i å detektere og identifisere nettsteder som formidler ulovlig innhold.

For å hindre spredning av overgrepsbilder på internett, har Kripos inngått avtaler med flere tjenestetilbydere for å filtrere ut tilgangen til disse sidene. Filteret gjelder kun web-delen av nettet, og er ikke egnet for andre tjenester. I 2008 etablerte Kripos også «politiets røde knapp» som åpner for at publikum og aktører på internett kan varsle politiet direkte når man kommer over antatt ulovlig innhold eller opplever ulovlig atferd rettet mot barn på nettet.

Identitetstyveri

Begrepet identitetstyveri kan defineres som:

«… innsamling, besittelse, overføring, reproduksjon eller annen manipulering av annen persons personlige informasjon med den hensikt å skade andres omdømme, begå svindel eller annen kriminell handling.»12

Identitetstyveri kan foregå uten at den straffbare handlingen knyttes til elektroniske datasystemer. Straffeloven 2005 § 202 er teknologinøytral, og har ingen forutsetninger om at den straffbare handlingen skal være knyttet til bruk av IKT systemer. I denne meldingen vil man begrense seg til behandling av identitetstyveri på nettet, eller elektronisk identitetstyveri.

Identitetstyveri eller identitetskrenkelse ved bruk av en annen persons identitet, kan være et problem innenfor all kommunikasjon – både den elektroniske og den konvensjonelle. Formålene kan være forskjellige, fra det å få tilgang til andres rettigheter (adgang til bankkonti, lokaler eller datasystemer), eller for å skjule egen identitet. Egen identitet kan også skjules gjennom bruk av en fiktiv eller falsk identitet. Dette regnes ikke som identitetstyveri i egentlig forstand. Også her vil man likevel stå overfor noen av de samme utfordringene som ved identitetstyveri; nemlig å avdekke identiteten til gjerningspersonen.

Identitetstyveri ved bruk av en annens identitet kan være en måte å skjule egen identitet på. I typer av IKT-kriminalitet som dataangrep og spredning av ulovlig innhold på nettet, vil således identitetstyveri kunne inngå som en del av den straffbare handlingen.

Identitetstyverier kan forekomme som ledd i bedragerier knyttet til elektronisk betaling (identitetssvindel). Gjerningspersonen skaffer seg data om offerets navn, adresse, fødselsnummer mv. og bruker slike persondata til å skaffe seg data (typisk kredittkortnummer og PIN-kode) som gjør det mulig å foreta pengeuttak. Såkalt pishing («fisking») innebærer at offeret forledes til å utlevere data som kan misbrukes. Dette kan være både persondata og betalingsformidlingsdata som nevnt. Et eksempel på det siste er fordekte e-poster som tilsynelatende er sendt fra offerets bankforbindelse, hvor offeret blir bedt om å bekrefte kredittkortnummer og PIN-kode.

Ved såkalt skimming kopieres betalingskortets magnetstripe og PIN-kode ved bruk av avansert skimmingutstyr som kobles til enten betalingsterminaler eller minibanker. Skimming regnes imidlertid ikke som identitetstyveri siden det er betalingsformidlingsdata – og ikke persondata – gjerningspersonene er ute etter. Problemet med skimming har vært omfattende og utbredt de senere årene, men tiltak fra bankbransjen i form av innføring av chip har så langt ført til en betydelig reduksjon av denne form for svindel.

Den tradisjonelle måten å forebygge elektronisk identitetstyveri er basert på sikkerheten i IKT-systemet sammen med et krav til sterk autentisering (bruk av kort og pinkode) for å få tilgang til nettjenesten. Svakheten ved slike systemer er imidlertid at både kort og pinkoder lett kan komme i hendene på kriminelle. Identitetstyveri kan bli en økende trussel som følge av at personopplysninger benyttes i stadig flere sammenhenger og lagres i mange datamaskiner og lagringsmedier. Samtidig med at det avdekkes mer sårbarhet for uberettiget adgang i de elektroniske systemene.

En mulig tilnærming vil være å bruke sterkere mekanismer for identifisering og autentisering, for eksempel gjennom bruk av biometri i systemer som ellers er åpne for elektronisk identitetstyverier. Gjennom en slik tilnærming vil man i tillegg til eksisterende sikkerhetsmekanismer (noe man har = kortet, og noe man vet = pinkode), legge til noe man er (biometrisk kjennetegn).

Etterforskningsmessig vil elektroniske identitetstyverier by på mange utfordringer, ikke minst der dette knyttes til bedragerier utført av organiserte nettverk i utlandet.

4.3.6 Politiets muligheter for å møte IKT-kriminaliteten

Politiet har i dag en sentral enhet i Kripos som utfører både datakrimetterforskning, kommunikasjonskontroll og metodeutvikling innen datatekniske undersøkelser. Enheten har relativt liten kapasitet, men er velfungerende og har levert betydelige bidrag, også internasjonalt, innen utviklingen av både arbeidsmetodikk, hardware og software til kriminalitetsbekjempelse. Enheten dras kontinuerlig mellom saksarbeid og metodeutvikling.

Det er helt avgjørende for Norge å ha et kompetent fagmiljø som i bemanning overstiger det underkritiske nivået. Det er samtidig riktig å være bevisst at ikke alle nødvendige metoder kan utvikles alene, men må basere seg på internasjonalt samarbeid og erfaringsutveksling. Derfor deltar Kripos i det nordiske politisamarbeidet, i Europol og Interpol for å dele kunnskap og erfaringer på disse områdene.

Fremtidens krav til effektiv etterforskning

For å kunne følge opp NSMs nye nasjonale strategi for cyberkriminalitet vil det etter hvert foreligge et økt behov for å styrke den spesielle etterforskningskompetansen innen datakriminalitet. Det er nødvendig å ha en kontinuerlig vurdering av nye metoder, og for å kunne overføre kompetanse til politidistriktene.

Det vil også foreligge et økt behov for spesialister som kan gjennomføre åpen og lukket «patruljering», herunder etterretning på nettet. Det er også viktig å utarbeide trusselvurderinger, og å styrke samarbeidet med andre sentrale nasjonale aktører, samt å delta i internasjonalt samarbeid.

Ny teknologi benyttes i dag blant annet i organiserte kriminelle miljøer for å hindre at politiet får tilgang til elektronisk informasjon som kan benyttes i etterforskningen og straffesaksbehandlingen. Teknologisk utvikling skaper nye praktiske og juridiske utfordringer for politiet, også i forbindelse med politiets tilgang til elektronisk lagret informasjon. Det reiser spørsmålet om å bruke dataavlesing som politimetode. Med dataavlesing menes avlesing av opplysninger i et ikke-offentlig tilgjengelig informasjonssystem ved hjelp av programmer eller annet utstyr. Per i dag er dataavlesing ikke hjemlet som metode for politiet i Norge. Departementet kommenterer behovet for rettslige endringer på dette området i kapittel 7.

Departementet anser det nødvendig å videreutvikle det miljøet som i dag eksisterer for datakrimetterforskning og metodeutvikling i Kripos. Rekruttering av personell med annen kunnskap enn politioperativ erfaring blir viktig, blant annet fra teknologiske miljøer. En nødvendig satsning mot organisert kriminalitet (og for så vidt også annen alvorlig kriminalitet som ikke er organisert) vil måtte innbefatte økt bruk av sivil teknisk kompetanse som kan bistå både lokale og sentrale politienheter med å løse noen av utfordringene.

En ny IKT-strategi

Politidirektoratet i samarbeid med KRIPOS vil ta initiativ til en ny operativ strategi i kampen mot IKT-kriminalitet. Grunnleggende tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre IKT-systemer mot angrep eller alvorlige hendelser bør omtales i strategien, herunder bidra til nødvendige beredskapsmessige tiltak for å møte situasjoner der samfunnskritiske IKT-systemer (Cybersecurity) kan rammes.

4.4 Økonomisk kriminalitet

Økonomisk kriminalitet er et paraplybegrep for en rekke lovbrudd knyttet til næringslivet, og annen organisert og formalisert virksomhet i privat eller offentlig sektor. Det omhandler lovstridige, profittmotiverte handlinger som har sitt utspring i en økonomisk virksomhet som er, eller gir seg ut for å være lovlig. Eksempler på økonomisk kriminalitet kan være skatte- og avgiftsunndragelser, brudd på regnskaps-, bokførings-, konkurranse-, konkurs- og fiskerilovgivningen, innsidehandel og markedsmanipulasjon, økonomisk utroskap, bedrageri, piratkopiering, hvitvasking og korrupsjon13. Økonomisk kriminalitet står for ca 2 % av den registrerte kriminaliteten, men undersøkelser tyder på betydelige mørketall.

Økonomisk kriminalitet er ødeleggende for samfunnet på mange måter. Som eksempel vil skatte- og avgiftskriminalitet svekke samfunnets evne til å finansiere fellesgoder, men det kan også medføre at bransjer kriminaliseres ved at «hvite» aktører utkonkurreres av de kriminelle. Ulovlig fiske kan gjennom kriminelle aktørers overbeskatning true en forsvarlig forvaltning av fiskeriressursene, og i verste fall medføre en kollaps i bestanden. Brudd på sikkerhetsregler for å øke profitten kan resultere i store ulykker.

Innslaget av økonomisk kriminalitet i den enkelte virksomhet kan variere fra mindre profittmotiverte lovbrudd i en ellers lovlig virksomhet, til «virksomhet» som utelukkende fungerer som et skalkeskjul for profittmotivert kriminell aktivitet.

Utviklingen viser at også den økonomiske kriminaliteten blir mer internasjonal. Den teknologiske utviklingen gir muligheter for nye former for økonomisk kriminalitet, og gir også nye verktøy som kriminelle kan benytte i utførelsen av sine kriminelle aktiviteter.

Å benytte lovlige eller tilsynelatende lovlige virksomheter både som middel til å utføre primærforbrytelsen, og til å hvitvaske utbyttet, synes i henhold til både nasjonale og internasjonale trendanalyser å bli mer og mer utbredt. På denne måten veves lovlig og ulovlig aktivitet inn i hverandre.

Gjennom hvitvasking av penger kan profitt fra kriminell aktivitet av alle typer pløyes inn i den legale økonomien uten å utløse mistanke. Både norsk og internasjonal etterretning peker i retning av en utvikling der økonomisk kriminalitet og tradisjonell organisert kriminalitet er tettere knyttet sammen. Det pekes på at organisert kriminalitet i økende grad involveres i legitim forretningsvirksomhet, der lovlig og ulovlig virksomhet drives side om side bak en fasade av komplekse selskapsstrukturer. Dette vanskeliggjør avdekking av den kriminelle delen av transaksjoner og pengestrømmer i virksomheten, og hvitvasking av profitt som stammer fra kriminalitet.

De kriminelle kan bruke høyt kvalifisert ekspertise innenfor økonomi, regnskap, finans, jus, takstmenn ol. for å tilsløre realitetene. Bruk av stråmenn og utro tjenere i viktige institusjoner er ikke ukjent. Grensekryssende transaksjoner og skatteparadiser brukes bevisst for å vanskeliggjøre avdekking, etterforskning og iretteføring av kriminaliteten. Et eksempel er bruk av norskregistrerte utenlandske foretak (NUF), der morselskapet kan være hjemmehørende i et skatteparadis, og styres av en trust. I skatteparadiset kan penger og virksomheter holdes skjult for myndighetenes innsyn. Dette behøver ikke å være rene kriminelle organisasjoner. Gjennom uriktig internprising i multinasjonale virksomheter kan betydelige summer av lovlig virksomhet unndras beskatning i Norge, men fremkomme som betydelige overskudd i morselskapet hjemmehørende i et land med lav beskatning.

Kompleksiteten i mange av de økonomiske sakene stiller store krav til blant annet kompetanse og systemer for å avdekke og etterforske sakene. Ved å følge pengesporet kan kriminalitet avdekkes og profitt fra kriminalitet oppspores. Økt innsats her kan ha en viktig preventiv effekt.

Regjeringen har satset betydelig på økt kompetanse i innsatsen mot økonomisk kriminalitet. ØKOKRIM er betydelig styrket, både i antall ansatte og gjennom store investeringer i et meget avansert system (ASK) for analyser av mistenkelige transaksjoner og annen finansiell etterretning. Alle politidistriktene har nå tverrfaglige Økoteam, og ordningen med bistandsrevisorer er blitt landsdekkende. Som ledd i den langsiktige styrkingen av kompetansen i politiet er finansiell etterforskning nå en del av grunnutdannelsen ved Politihøgskolen, samtidig som faget også tilbys som fordypningsfag. I tillegg arrangeres det årlige kurs for etterutdanning, der medlemmer av politidistriktenes Økoteam har prioritet. I budsjettet for 2011 foreslås det å styrke Økoteamene med 10 stillinger. Mange saker avdekkes av kontrollmyndighetene, som de senere årene er tilført betydelige ressurser til blant annet kontroller for avsløring av mer alvorlige saker.

Som nevnt over må profitten av kriminaliteten hvitvaskes for å brukes i den legale økonomien til forbruk, investeringer og lignende. ØKOKRIMs Enhet for finansiell etterretning mottar og behandler rapporter om mistenkelige transaksjoner i medhold av hvitvaskingsloven. En rekke institusjoner og aktører som har befatning med pengetransaksjoner, slik som finansinstitusjoner, pengeoverføringsforetak, verdipapirforetak, revisorer og advokater, plikter å rapportere mistenkelige transaksjoner til enheten. De siste årene har antallet slike rapporter ligget på over 6000 pr. år. Meldingene analyseres sammen med annen finansiell etterretning i ØKOKRIMs ASK-system, og rapportene forutsettes fulgt opp i politidistriktene.

Næringer med stor andel kontantbasert økonomi er særlig utsatt for hvitvaskingsaktiviteter, slik som for eksempel bygg og anlegg, restaurant, bil-, renholds- og eiendomsbransjen. Tollvesenet antar at det trolig smugles ut milliardbeløp i kontanter fra Norge hvert år. Kriminelle veksler og sender i stor grad utbytte fra straffbare handlinger gjennom vekslingskontorer til utlandet.

Regjeringen tar sikte på å legge frem en ny handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Det blir den femte i rekken av slike planer. Deler av den økonomiske kriminaliteten er også organisert kriminalitet. Handlingsplanen vil derfor ha flere berøringspunkter til arbeidet mot organisert kriminalitet.

4.5 Korrupsjon

Korrupsjon er i mange land en trussel mot grunnleggende strukturer både for demokrati og markedsøkonomi. Det er også her i Norge stor offentlig oppmerksomhet rundt korrupsjon, noe som har ført til økt bevissthet, bedre rutiner og flere straffesaker.

Korrupsjon er i likhet med mye annen kriminalitet, tett knyttet til grådighet i et samfunn. Likevel vil omfanget av korrupsjon sannsynligvis påvirkes av bevisstgjøring og samfunnets evne til å få sakene fram.

Det offentlige fokuset på korrupsjon de siste årene har uten tvil ført til mindre sosial aksept, samtidig som det har blitt bedre kontroll- og varslingsrutiner i bedriftene. Streng lovgivning for hva som defineres som korrupsjon, sammen med det økte fokuset, vil sannsynligvis føre til at flere saker avdekkes, uten at det nødvendigvis speiler en reell økning i antall korrupsjonstilfeller.

4.5.1 Norske forhold

I noen land er trusselen fra korrupsjon strukturell og gjennomgripende. Slik kan ikke situasjonen beskrives for Norge. Norge er et lite samfunn der mange har ulike roller som noen igjen oppfatter som uheldige dobbeltroller. Diskusjonene om habilitet og nødvendige habilitetshensyn har av ulike grunner blitt en del av korrupsjonsdebatten, selv om de strafferettslige forhold i mange tilfeller er høyst uklar, i betydningen om man har å gjøre med korrupsjon eller ikke. Uansett oppleves kameraderi og beslutninger/handlinger som kan være i favør av egne og/eller nærstående personers interesse å tilhøre en del av korrupsjons-debatten.

I følge ØKOKRIM virker korrupsjonshandlingene i strafferettslig forstand her i landet, i liten grad organisert, men preges av svært gode relasjoner mellom aktørene. Virkemidler som benyttes er bestikkelser, fiktiv fakturering og i økende grad bruk av mellommenn. Motivene bak korrupsjonshandlingene kan være flere enn bare et ønske om egen profitt, som å sikre virksomheten og dens arbeidsplasser, bedre sin posisjon i markedet og/eller komme inn på markeder med stor konkurranse. Et konkret lokalt eksempel kan hentes fra Hordaland politidistrikt, der en leder for et rengjøringsfirma betalte penger til daglig leder i en større bedrift for å motta store vaskeoppdrag. Det hele ble forsøkt holdt skjult ved bruk av fiktive fakturaer.

Gjennom mediene blir vi nesten daglig minnet på manglende åpenhet rundt viktige beslutninger, samt tette bånd mellom selgere og innkjøpere eller lobbyister og beslutningstakere. Den tradisjonelt manglende bevisstheten rundt korrupsjon i Norge kan også ha medvirket til at korrupsjon har fått utvikle seg, selv om holdningen er vesentlig endret de siste årene.

I PriceWaterhouseCoopers «Global Economic Crime Survey» fra 2009 rapporterte 21 % av de deltakende norske virksomhetene at de hadde vært utsatt for korrupsjon og/eller bestikkelser. Det globale nivået på det samme spørsmålet var 27 %. I Næringslivets sikkerhetsråds «Kriminalitets- og sikkerhetsundersøkelse 2008» rapporterte 8 % av virksomhetene at de kjente til konkrete eksempler på korrupsjon i egen bransje siste år. 2 % av virksomhetene kjente til at noen i eget selskap var tilbudt bestikkelser eller smøring for at leverandør skal få oppdrag.

Globalisering kan bidra til en økning i utbredelsen av korrupsjonshandlinger foretatt av norske aktører, siden dette fører til økt samhandling med land og firmaer i mer gjennomgripende korrupte kulturer. Norge er til stede på de fleste av de arenaene som Transparency International peker på som særlig korrupsjonsutsatt. Dette gjelder blant annet humanitære organisasjoner, nødhjelp, bistand, olje- og gassindustrien, kraftindustrien og forsvarssektoren. På Transparency Internationals «Corruption Perceptions Index» (CPI)14, er Norge i 2009 rangert på 11. plass – etter alle de nordiske landene, New Zealand, Singapore, Sveits, Nederland, Australia og Canada. De siste årene er det også i Norge avdekket flere korrupsjonssaker blant annet innen kommunal sektor.

Ved utarbeidelse av trusselvurderingen om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet 2011–2012 rapporterte Økoteamene i politidistriktene til ØKOKRIM om kriminalitetssituasjonen. Seks av de ni politidistriktene som informerte om korrupsjon ga uttrykk for at de hadde for lite grunnlag til å uttale seg om aktørene som sto bak kriminaliteten. Både manglende erfaring/kompetanse og manglende ressurser til å etterforske denne typen saker ble oppgitt som årsak.

Det er vanskelig å oppdage korrupsjon uten tips eller varsling, siden korrupsjon er en hemmelig avtale mellom to eller et fåtall personer. Det er sjelden vitner til selve korrupsjonshandlingen. Det er ikke ofte at noen anmelder korrupsjon, siden både giver og mottaker i en korrupsjonssituasjon vil være mistenkt/siktet. Både Rogaland og Hordaland politidistrikt påpeker at virksomheter der det avdekkes at ansatte har vært delaktige i korrupsjonshandlinger, i liten grad ønsker å involvere politiet av hensyn til omdømme og fare for verdifall.

Hvem utfører korrupsjonen?

Det synes som om det ofte er tilfeldig at korrupsjonssaker blir avdekket. Av de få sakene politiet har jobbet med er det bare nye aktører – både for dem og andre kontrolletater. Aktørene er stort sett etnisk norske menn som besitter posisjoner med beslutningsmyndighet i ulike virksomheter og organisasjoner. Det er ofte personer som nyter stor tillit både i bedriften de representerer og omgivelsene for øvrig.

4.5.2 Internasjonale forhold

Det internasjonale samfunns kamp mot korrupsjon begynte for alvor å skyte fart fra midten av 1990-tallet. OECD-konvensjonen mot bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn (in international business transactions) ble ferdig forhandlet i 1997. I 1998 kom Europarådets strafferettslige og sivilrettslige konvensjoner mot korrupsjon. I 2003 kom FN-konvensjonen mot korrupsjon.

Det må legges til grunn at en viktig forutsetning for den alvorlige økonomiske og organiserte kriminaliteten er at korrupsjonen er utbredt og finnes på alle samfunnsnivåer. I et globalt perspektiv er det utvilsomt at den også påvirker politikken i betydelig grad. Korrupsjonen setter samfunnets beskyttelsesmekanismer ut at spill og har vidtrekkende negative konsekvenser.

Det finnes ikke noe umiddelbart og enkelt svar på hvordan korrupsjon best kan bekjempes. Det er imidlertid grunn til tro at en effektiv kamp mot korrupsjonen vil bidra sterkt til at den organiserte kriminaliteten får vanskeligere livsvilkår. En viktig forutsetning for at verdenssamfunnet skal lykkes i denne kampen er at det internasjonale samfunnet fortsetter sitt arbeid for å presse frem nødvendige reformer. Norge vil i tråd med det gode omdømme vi generelt har på dette området, fortsette å arbeide aktivt i relevante fora og prosesser, og søke å bidra til at verdenssamfunnets evne til å bekjempe korrupsjon styrkes.

Utviklingen av internasjonalt anerkjente standarder og nasjonalstatenes gjennomføring av sine forpliktelser har vesentlig betydning for utviklingen av nasjonale virkemidler, samt at det påvirker det internasjonale samfunns samlede evne til å slå tilbake trusselen fra den organiserte kriminaliteten. For regjeringens vedkommende innebærer dette konkret blant annet en fortsatt aktiv deltakelse i relevante anti-korrupsjonsaktiviteter i FNs, Europarådets og OECDs regi.

FN-konvensjonen mot korrupsjon (UNCAC)

I 2001 ble det startet en prosess med å fremforhandle en FN-konvensjon mot korrupsjon. Korrupsjonen undergraver muligheten til å etablere rimelig velfungerende stater og truer også i enkelte tilfeller selve samfunnsfundamentet. Korrupsjonen har mange ansikter og opptrer i alle verdenshjørner. Typisk for korrupsjon er at den foregår på en fordekt måte og er vanskelig å avdekke. I et globalt perspektiv er det åpenbart at organiserte kriminelle i utstrakt grad benytter seg av bestikkelser for å nå sine mål. Denne trusselen er reell også her i Norge.

UNCAC, som til nå har 148 statsparter, stiller krav til institusjonsbygging, styring av statens finanser, kriminalisering, internasjonalt samarbeid i straffesaker, og ikke minst; sporing, sikring og tilbakeføring (repatriering) av utbytte. FN-konvensjonen mot korrupsjon har som et av sine hovedformål å forebygge korrupsjon. Konvensjonen er som det eneste globale instrument på området viktig, og den har et stort potensial for å kunne bringe utviklingen fremover. Norge vil derfor delta i, og støtte oppunder relevante oppfølgingsaktiviteter for å bidra til effektiv gjennomføring av konvensjonen i statspartene. På kort sikt fremstår deltakelse i FNs program for evaluering av medlemslandenes gjennomføring av konvensjonen som det viktigste. Programmet har sitt utgangspunkt i en resolusjon fra konvensjonens tredje statspartsmøte.

Norge støtter også UNODCs og Verdensbankens Stolen Asset Recovery Initiative (StAR).

OECD-konvensjonen mot bestikkelser

Ratifiseringen av OECD-konvensjonen mot bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn i 1998 ledet til en revisjon av straffeloven 128 for å ramme bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn (opphevet i 2003 ved ikrafttredelse av straffeloven § 276 a, § 276 b og § 276 c).

Konvensjonen har vært, og er, et viktig internasjonalt virkemiddel, særlig når det gjelder grensekryssende grov korrupsjon som involverer selskaper. Tradisjonelt har dette vært saker hvor mange stater har vært tilbakeholdne med å innlede straffeforfølgning. Helt opp til ganske nylig har det vært OECD-land som har tillatt at bestikkelser gitt i utlandet gir adgang til skattefradrag. Den aktive korrupsjon som utøves av selskaper som operer i land og regioner preget av fattigdom og svakt styresett bidrar til den organiserte kriminalitetens livsgrunnlag, og bidrar dermed ytterligere til å svekke muligheten for demokratisk og økonomisk utvikling.

OECDs evaluering av medlemslandenes nasjonale gjennomføring av konvensjonen har vært svært viktig for den utviklingen vi nå ser; at flere og flere land har evne og vilje til å straffeforfølge også store multinasjonale selskaper som er involvert i korrupsjon. Norge ble evaluert i 2004 og har fulgt opp alle anbefalinger som ble gitt den gang.

Norge vil fortsatt prioritere dette viktige arbeidet.

Europarådets anti-korrupsjonsinstrumenter og oppfølgingsmekanisme (GRECO)

Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon av 1998 har hatt avgjørende betydning for utformingen av straffelovens bestemmelser om korrupsjon av 2003. Gjennomføringen av Europarådskonvensjonen har medført at Norge har fått tidsmessige og effektive straffebestemmelser på området.

GRECO (Group of States Against Corruption), Europarådets eget organ for overvåking av statspartenes gjennomføring av konvensjonsforpliktelsene, følger systematisk opp gjennom landevalueringer at samtlige 47 medlemsland gjennomfører konvensjonen og andre Europarådsinstrumenter mot korrupsjon i tråd med intensjoner og folkerettslige forpliktelser. GRECO anser at Norge oppfyller konvensjonens krav til kriminalisering og også ellers har gode regler og godt institusjonelt rammeverk (2009). Regjeringen anser det viktig og fortsatt følge opp Europarådets anti-korrupsjonsarbeid aktivt, ikke bare for å ivareta rent nasjonale interesser og forpliktelser, men også fordi Norge som en del av Europa har et ansvar for å bidra til at Europarådslandene har så gode korrupsjonsbekjempelsesregimer som mulig.

4.6 Hvitvasking

Det avdekkes i liten grad hvitvaskingssaker i politidistriktene. Det store antallet helerisaker synes å være knyttet til vinningskriminalitet gjennom at besittelse av tyvegods kan påvises, uten å kunne bevise selve tyveriet. I tillegg rapporteres det om noen hvitvaskingssaker knyttet mot primærlovbrudd innen kategoriene narkotika, prostitusjon og menneskehandel. Få rapporterer om hvitvaskingssaker i forbindelse med økonomiske primærlovbrudd. En forklaring som gis for dette er at fortjenesten fra økonomilovbrudd i distriktene stort sett går til eget forbruk. Det er imidlertid noen politidistrikter som rapporterer om nøye planlagte hvitvaskingsaktiviteter der utbyttet skjules ved å kanalisere pengene inn i ellers lovlig virksomhet eller ved å føre pengene ut av landet.

4.6.1 Norske forhold

I Næringslivets Sikkerhetsråds «Kriminalitets- og sikkerhetsundersøkelse 2008» kommer det frem at tre prosent av virksomhetene som deltok i undersøkelsen kjenner til eksempler på hvitvasking innen egen bransje i løpet av siste år. Særlig utsatt var bransjene bygg og anlegg, restaurant, kunst og antikviteter, biler, renhold og eiendom.

I ØKOKRIMs «Trusselvurdering – økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet 2011–2012» fremkommer det at det synes som om kriminelle aktører i hovedsak hvitvasker utbytte fra egne handlinger. Det påpekes likevel at enkelte politidistrikter har pekt ut grupperinger som fremstår som aktive hvitvaskere i sitt i distrikt. Dette er ofte etniske nettverk som har relativt mye fokus rettet mot seg fra både politi og andre kontrolletater, og det er derfor ikke unaturlig at det også finnes hvitvaskingssaker i disse miljøene. Oppsummert kan det gi inntrykk av at etniske grupper som har vært i Norge i flere generasjoner investerer utbytte i Norge, mens grupper som ikke har vært her så lenge kanaliserer utbytte til hjemlandet. Øst-Finnmark politidistrikt påpeker at det meste av hvitvaskingen de ser skjer i samhandling med russiske aktører.

Hvordan utføres de kriminelle handlingene?

Mye hvitvasking av utbytte foregår ved økt privat forbruk og/eller ved å kanalisere utbyttet inn i eventuell videre drift av selskaper som er benyttet for å dekke over hvitvaskingen.

En annen måte er at aktørene investerer utbytte mer eller mindre direkte. Investeringsobjekter som går igjen synes å være eiendom (oppussing), bil, båt, kunst, antikviteter og smykker. Dette er bransjer med utstrakt grad av kontanthandel.

En stor del av utbyttet fra straffbare handlinger hvitvaskes ved at penger sendes «omveier» gjennom stråmenn eller selskaper for å tilsløre hvor pengene kommer fra og hvor de går videre. Mange av selskapene driver også med legal forretningsdrift, og det er derfor vanskelig å avdekke at deler av pengestrømmen kommer fra illegal aktivitet. Etter tilslørende omveier ender pengene ofte i utlandet, gjerne i skatteparadis. En slik måte krever profesjonalitet og planlegging, og fiktiv fakturering er nødvendig for å få regnskapene i selskapene til å stemme. Aktører som har penger i utlandet har gjerne utenlandske bankkort som kan benyttes til forbruk også i Norge.

I de litt mer aktive hvitvaskingshandlingene er det utstrakt kontakt mellom kriminelle aktører og finansielle «eksperter». En rekke profesjonelle aktører som advokater, revisorer, takstmenn, synes å være med å tilsløre midlenes opprinnelse og gi råd for hvordan disse bør plasseres. I tillegg synes det å være en økning av «utro tjenere» i ulike bransjer – både bank, finans, eiendomsmegling og offentlige etater, som mot betaling skjuler informasjon eller gir tillatelser på uriktig grunnlag. Finansnæringen erfarer at kriminelle infiltrer finansinstitusjoner for å få tilgang til sikkerhetsrutiner, kundeopplysninger og forretningssensitiv informasjon. Dette er et problem som har økt etter at den ytre sikringen av systemer og verdier ble mer effektiv15.

Norge blir brukt som transittland der transaksjoner blir kanalisert via Norge for å tilsløre utbytte for utenlandske aktører. Dette skjer direkte via finansinstitusjoner, men også advokater bistår til slik aktivitet.

En ny trend er hvitvasking av utbytte gjennom verdipapirmarkedet. Det er mistanke om at det er forbindelser mellom kriminelle og aktører i verdipapirmarkedet som besitter særlig kompetanse eller informasjon om investeringer. I Storbritannia er det avdekket websider der slike tjenester tilbys mot betaling. I Norge ser vi trolig konturene av at dette er tjenester som byttes – der informasjon om fornuftige investeringer byttes mot narkotika til eget forbruk.

Det er indikasjoner på at finansmiljøer har egne «hvitvaskingssentraler». Blant annet er det avdekket at aktører bruker skjulte formuer i utlandet til å investere i verdipapirer, som kunder fra finansmiljøet gjør opp kontant i Norge. Det antydes at finansmiljøer opererer med stor grad av kontanter som bonuser til «hjelpere» som muliggjør svart omsetning. Aktørene gir blant annet innsideinformasjon, fungerer som mellommenn, tilrettelegger for handler, noe som muliggjør formues- og inntektsunndragelser.

Det avdekkes stadig omfattende fiktiv fakturering som et ledd i å hvitvaske utbytte fra kriminelle handlinger. Aktørene benytter egne selskaper og/eller selskaper som blir drevet via stråmenn, for å sette opp hvitvaskingskaruseller gjennom en hierarkisk organisering av underselskaper/underleverandører. Virksomhetene – i alle fall den øverste halvdelen av pyramiden – driver som oftest legal virksomhet ved siden av hvitvaskingsaktiviteten.

Oslo politidistrikt påpeker i sin trendrapport for 2011 at de ser en trend med at utbytte fra straffbare handlinger kanaliseres inn i eiendomsprosjekter etter at det er anskaffet falske lånesøknader som dermed hvitvasker utbyttet.

Verdikort eller «stored value cards» er betalingskort for oppbevaring av penger uten at de er knyttet til person eller bankkonto, og er dermed et velegnet verktøy for hvitvasking. Det selges slike verdikort i Norge blant annet hos Narvesen og 7Eleven. Kortene har valører mellom 200 og 5 000 kroner, men de kan kjøpes i flere omganger. Kortene kan benyttes til å kjøpe varer og tjenester på nettet.

Ressurser

Ressurser kan være et problem når det gjelder å følge opp de antatt straffbare forhold der det er mistanke eller kunnskap om at det foregår heleri eller hvitvasking. Flere av politidistriktene påpeker i denne sammenheng problemer med å kunne følge opp etterretningsrapporter som kommer fra ØKOKRIM om mistenkelige transaksjoner.

Når det gjelder krav til ressurser skriver Oslo politidistrikt i sin Trendrapport for 2011 at det er en utfordring at sporene i hvitvaskingssaker nesten uten unntak leder ut av landet. Uten en sambandstjeneste med kompetanse og muligheter for økonomisk etterforskning i disse landene blir sakene ofte henlagt uten at bakmennene blir avdekket eller utbyttet inndratt.

Vurdering

Basert på innrapportering fra politidistriktene vurderer ØKOKRIM det slik at politidistriktene i liten grad har sin oppmerksomhet rettet mot hvitvasking. Det synes som om fokus ofte avgrenses til primærforbrytelsen, noe som kan tyde på manglende oppmerksomhet mot pengesporet og inndragning av utbytte. Dette til tross for at fortjeneste er hovedmotivet for langt de fleste kriminelle handlinger. Inndragning rammer aktørene som begår kriminalitet ut over ordinær straff ved at de ikke kan nyte godt av utbyttet, samtidig som eventuell reinvestering i kriminalitet forhindres.

4.6.2 Internasjonale forhold

Når det gjelder det internasjonale samfunnets respons på hvitvaskingsproblemet, innebærer «United Nations Convention against illicit trafficking in narcotic drugs and psychotropic substances» fra 1988 en milepæl. Konvensjonen krever blant annet at overførsel og tilsløring av opprinnelsen til utbytte fra narkotikakriminalitet kriminaliseres. Folkerettslig bindende standarder når det gjelder blant annet kriminalisering av hvitvasking og krav til internasjonalt samarbeid om sporing, beslag og tilbakeføring av formuesverdier, har senere blitt videreutviklet gjennom Europarådets konvensjon om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av utbytte fra straffbare handlinger i 1990 (ny konvensjon i 2005 er ikke ratifisert), «United Nations Convention Against Transnational Organized Crime» (UNTOC) i 2000 og «UN Convention Against Corruption» (UNCAC) i 2003.

Det finnes imidlertid ingen egen konvensjon som retter seg spesielt mot hvitvasking. De internasjonalt anerkjente standardene på området utvikles av Financial Action Task Force (FATF) gjennom organisasjonens «40 Recommendations». FATF ble opprettet i 1989 på initiativ fra G-7. Bakgrunnen var en økende bekymring over hvordan kriminelle benyttet det finansielle system til å hvitvaske utbytte av straffbare handlinger. Norge ble medlem i 1991. FATFs anbefalinger har ingen folkerettslig bindende effekt, men har på grunn av den politiske tyngde som ligger bak organisasjonens arbeid, fått status som de gjeldende – og forpliktende – globale standarder på området. De 40 anbefalingene har hatt stor betydning for gjennomføring av tiltak mot hvitvasking i Norge, både når det gjelder organisering, tilsyn og utvikling av finans- og straffelovgivning innrettet mot bekjempelse av hvitvasking. Blant annet har systemet med identifisering og rapportering av mistenkelige transaksjoner til Enheten for finansiell etterretning ved ØKOKRIM i henhold til hvitvaskingsloven (meldinger om mistenkelige transaksjoner) fra banker og andre rapporteringspliktige, sin basis i FATFs 40 anbefalinger.

I 2001 ble de 40 anbefalingene supplert med 8 anbefalinger som rettet seg mot terrorbekjempelse. Siden har en niende anbefaling kommet til. Den norske delegasjonen til FATF ledes av Finansdepartementet, og regjeringen vil fortsette å arbeide aktivt og konstruktivt mot hvitvasking gjennom sitt medlemsskap i FATF.

Verdenssamfunnet står overfor en stor utfordring når det gjelder å avdekke, etterforske og inndra profitt fra kriminelle aktiviteter. Det er mange ulike faktorer som bidrar til å vanskeliggjøre dette, blant annet kan det globale finanssystemet misbrukes for kriminelle formål. Norge arbeider derfor i ulike fora for økt åpenhet rundt finanstransaksjoner, noe som også vil bidra til å bekjempe andre typer kriminalitet, som blant annet skatteunndragelse. Norge vil i relevante fora søke å bidra til åpenhet om finansielle transaksjoner. NOU 2009: 19 Skatteparadis og utvikling, beskriver en rekke av de mekanismer som benyttes for å hvitvaske kriminelt utbytte, og foreslår tiltak med sikte på å sikre tilstrekkelig åpenhet for å bekjempe både skatteunndragelse, hvitvasking og korrupsjon. Regjeringen vurderer nå hvordan forslagene i utredningen kan følges opp.

Norge bidrar i tillegg til kapasitetsbygging for anti-hvitvaskingsinnsats globalt, blant annet gjennom IMF.

I Utenriksdepartementets arbeid på hvitvaskingsområdet har man i FN gjennom flere år forsøkt å støtte opp under arbeidet med å trekke på OECDs erfaringer på hvitvaskingsområdet. Tanken har vært at mer effektiv sporing av penger fra ulovlig virksomhet vil kunne gjøre bekjempelsen av denne kriminaliteten mer effektiv. Slike referanser til OECDs arbeid er imidlertid blitt vanskeliggjort av en rekke land som ikke deltar i OECDs arbeid. Utenriksdepartementet finansierer derfor en større UNODC-studie som søker å avdekke kanaler og metoder for hvitvasking av den enorme profitten fra kriminell virksomhet. I arbeidet har man inkludert en bredest mulig krets av eksperter fra utviklede og utviklingsland. Russland har også vist interesse for å delta i dette arbeidet. Regjeringen håper en kan få en god diskusjon om videre tiltak på dette feltet innefor rammen av FNs kriminalitetsområde.

4.7 Mobil vinningskriminalitet

Den nasjonale kriminalitetsutviklingen viser at østeuropeiske mobile kriminelle står for en voksende andel av det totale antall simple og grove tyverier som begås i Norge. Dette er en utvikling vi også ser i andre europeiske land. Utviklingen må sees i lys av et åpnere Europa hvor det er store økonomiske forskjeller mellom landene. En antar at denne kriminalitetsutviklingen vil fortsette i årene fremover.

Denne form for vinningskriminalitet begås av nettverk av personer som delvis benytter falsk identitet og som bringer det stjålne godset ut av landet, og omsetter dette i hjemlandet. De siste årene har litauiske borgere stått for en del av denne kriminaliteten, men også polske borgere har vært aktive. Borgere fra disse to landene viser fortsatt stor aktivitet, men man har i løpet av de siste to årene i tillegg fått en betydelig økning av rumenske borgere som begår alvorlig vinningskriminalitet her i landet. Også enkelte, tilhørende rom-folket og enkelte serbiske kriminelle grupperinger, har den senere tid vært aktive her i landet. Deres handlingsmønster synes ofte å være avansert, blant annet ved aktiv bruk av tilgjengelige data om enkeltpersoners og firmaers økonomiske forhold. Gjennom eksempler fra andre land er det kjent at serbiske nettverket har vært brutale i sin fremferd.

Omfanget og organiseringen av den mobile vinningskriminaliteten gir store økonomiske tap for enkeltpersoner og for samfunnet som sådan. Videre er dette en type kriminalitet som reduserer den allmenne trygghetsfølelsen og som krenker den personlige integriteten. Det vises her særlig til tyveri fra bopel der de østeuropeiske kriminelle har operert på en måte som skapt frykt. Innstigningstyverier mens beboerne er til stede i huset, er ikke uvanlig. Det samme gjelder målrettete innstigningstyverier i andre etasje i boliger som har aktivert alarm i første etasje, og der målet er smykker og penger. Målrettet og offensiv innsats er derfor viktig. Identifisering av personer og nettverk på et tidlig tidspunkt vil være effektivt, ressursbesparende og ikke minst forebyggende. Kunnskapsbasert arbeidsmetodikk og god koordinering gir resultater. Mange gjerningspersoner og nettverk er avdekket, fengslet og domfelt.

Statistikken viser at det er vinningskriminalitet som dominerer kriminalitetsbildet i Norge. Av alle anmeldte forbrytelser etter kriminalitetstype i 2009, viser at vinningsforbrytelser utgjør hele 61,3 % og topper statistikken sammenlignet med narkotikaforbrytelser på 14,1 % og voldsforbrytelser på 9,4 %. Størst økning ser man innen grove tyverier fra villaer i perioden 2005–2009. Dette utgjør 32,3 % av alle anmeldte vinningsforbrytelser. Grove tyverier fra person på offentlig sted utgjør 26,1 %.

Totalt sett har vinningskriminaliteten vært synkende fra 2002 til 2008. Det har vært en økning i vinningskriminaliteten begått av personer med opprinnelse fra Litauen, Romania og Polen.

Utviklingen med mobile vinningskriminelle fra Øst-Europa til Norge kan sees i sammenheng med Schengen-samarbeidet, utvidelsen av EU og store forskjeller på rike og fattige land i Europa. Det operative Schengen-samarbeidet ble for Norges del iverksatt 25. mars 2001, jf. kapittel 2.4.2. Statistikken viser at vinningskriminalitet forøvet av personer med opprinnelse fra henholdsvis Litauen, Polen og Romania har økt spesielt siden de nevnte landene ble EU-medlemmer. Polen og Litauen i 2004 og for Romania i 2007, jf. statistikken i figur 4.1, 4.2 og 4.3.

Statistikk over innsatte i norske fengsler kan også illustrere utviklingen. I 2006 satt 531 personer med utenlandske bakgrunn i norske fengsler, noe som utgjorde 17 % av de innsatte. Pr. 1. september 2010 satt 904 personer med utenlandske bakgrunn av totalt 3261 innsatte. Dette tilsvarer en økning på 10 % sammenlignet med 2006. Fra 2000 til 2007 ble totalt 17 rumenere fengslet i Norge. I de neste to årene steg tallet til 163.

Distriktsovergripende samarbeid og rask informasjonsutveksling er avgjørende for en effektiv politiinnsats. Samarbeidsprosjekter mellom politidistrikter og med andre lands politimyndigheter gir meget gode resultater. Utveksling av etterretningsinformasjon og generell kunnskap står sentralt i dette arbeidet. Samordningsorganet som beskrevet i kapittel 6.1.3 vil tilrettelegge for en mer koordinert ressursutnyttelse og større effekt i politiets arbeid.

Regjeringens styrking av Kripos, UP, Oslo og Hedemark politidistrikt som en særlig innsats mot mobil vinningskriminalitet bidrar til ytterligere ressurstilførsel. Kripos vil gi bistand innen etterretning og analyse på området til politidistriktene, og UP vil med sine patruljer kunne være en effektiv samarbeidspartner på veiene.

Det er utarbeidet god informasjon som er elektronisk tilgjengelig i politiets kompetansedelingsnett (KO:DE). Dette inneholder situasjonsbeskrivelser, gode eksempler på politipraksis både innen etterretning, etterforskning og påtale i denne sakstypen, samt en veileder til bruk under etterforskning.

4.8 MC-kriminalitet16

Det som betegnes som «kriminelle MC-gjenger» i Norge (Hells Angels, Bandidos og Outlaws) er klubber og personer som tilhører den delen av MC-miljøet som definerer seg ut av det etablerte samfunn, eller i et hvert fall utenfor det lovlydige motorsykkelmiljøet, og følger sine egne lover og regler. De anser seg som et brorskap. De har ofte et selvbilde som selvstendige og i slekt med tidligere tiders outlaws. Det sentrale for medlemmene i disse gjengene er tilhørighet til gjengmiljøet.

De kriminelle MC-miljøene er på mange vis atypiske i forhold til mye av den organiserte kriminaliteten. De er lett synlige og har en klar struktur med lover og regler for organisering og administrasjon.

Alle klubbene har et ledende organ. I Hells Angels er «verdensmøtet» det øverste organet, og det avholdes to ganger i året. For Bandidos, Outlaws og Coffin Cheaters er det permanente lederorganer. Alle de internasjonale kriminelle MC-gjengene avholder regelmessig regionale og verdensomspennende møter der blant annet reglene drøftes.

Alle internasjonale kriminelle MC-gjenger er organisert i avdelinger (chapters) som er bygd opp etter en tradisjonell hierarkisk struktur. Internt har presidenten kontroll over avdelingen og dens medlemmer. Visepresidenten representerer presidenten i hans fravær. Sergeant at Arms er sikkerhetsansvarlig med ansvaret for å ha oversikt over klubbens fiender, forsvare klubben/avdelingen og holde orden i rekkene. Secretary/treasurer har administrative oppgaver i avdelingen, for eksempel å skrive møtereferater, føre oversikt over økonomien og innkreve klubb-bøter og avgifter fra medlemmene. Road Captain har ansvaret for å arrangere avdelingsaktiviteter som turer og treff.

Avdelingens (fullverdige) medlemmer har tale- og stemmerett og er også medlemmer i hele den verdensomspennende klubben. De fleste medlemmene tilhører en bestemt geografisk avdeling, men noen avdelinger eller medlemmer er «nomads»17. «Nomads» består av medlemmer som er rutinerte, lojale og kjenner organisasjonen godt.

For å bli fullverdig medlem i en klubb, må interesserte gå gradene som prøvemedlem; hangaround og prospect. Hangarounds er personer i en tilknytningsfase. De må bevise sitt fremtidige prøvemedlemskap for prospect gjennom diverse arbeid for klubben. I tillegg til muligheten for et fremtidig medlemskap kan man som hangaround delta på fester og møte fullverdige medlemmer. Han har ikke anledning til å benytte klubbens «colors». Dersom en hangaround fyller opptakskravene blir han kanskje oppgradert til prospect. Prospects er offisielle prøvemedlemmer for fullverdig medlemskap i klubben. En prospect er underlagt alle fullverdige medlemmer og må bevise at han har evne og vilje til å utføre pålagte oppgaver eller møte klubbens forventninger. Prøvemedlemmer blir stemt inn i klubben og det er derfor vanlig at de reiser på valgturne til avdelingene i landet/regionen for å hilse på de fullverdige medlemmene. Opptaket i avdelingen/klubben finner sted ved en offisiell seremoni der han blir «Full-Patched», det vil si tildelt klubblogoen og topp- og bunn «rocker» som fullt medlem.

Tilknyttet avdelingene er klubbenes offisielle støttegrupperinger: Bandidos har Support X-Team, Red & White Support Crew/AK81 (Alltid Klar 81) tilhører Hells Angels og Outlaws har Black & White Crew. Rekrutteringsgrunnlaget for støttegrupperingene er kriminell tilhørighetssøkende ungdom som ikke nødvendigvis har en særlig MC-interesse. I de kriminelle MC-gjengenes hender blir ungdommene formet til multikriminelle og lydige redskaper for klubben. Gruppene, som foreløpig er etablert i Trondheim og Kristiansand, består av yngre menn uten tidligere tilknytning til MC-miljøet. Støttegruppene er også «uniformert». I tillegg til disse «offisielle» gjengene har klubbene både offisielle og uoffisielle støtteklubber som for eksempel Red Devils MC, Devils Choice MC og Diablos MC.

Øvrige sympatisører (supporters, «friends» og «partygirls») har ikke noen offisiell tilknytning til klubben, om noen tilknytning i det hele tatt. Fellesnevneren synes å være at de tiltrekkes av MC-miljøets persongalleri, idealer, strukturer, inntjeningspotensiale m.v.

De kriminelle MC-gjengene har en hierarkisk organisering langt ut over det en vennegjeng av motorsykkelentusiaster krever. Klubbene har lovgivende, utøvende og dømmende organer som holder orden på medlemmene, organisasjonen, økonomien og aktiviteter. I denne basisstrukturen knytter klubben til seg støttegrupperinger og sympatisører for å styrke seg.

Kripos har pr. sommeren 2010 registrert ca. 260 medlemmer og prøvemedlemmer i kriminelle MC-gjenger. Av medlemsmassen er ca. 2/3 straffedømt. Politiet har registrert en vedvarende aktiv rekruttering til de kriminelle MC-gjengene i Norge og internasjonalt. Den høye aktiviteten når det gjelder nyrekrutteringen synes å være en konsekvens av en verserende maktkamp mellom de store internasjonale klubbene. Også fremveksten av støttegrupperinger har økt. Hells Angels har i en del år hatt kontroll over mer eller mindre størstedelen av det etablerte kriminelle MC-miljøet i Norge. Outlaws synes nå å utfordre dette Hells Angels hegemoni.

Kriminelle MC-gjenger samarbeider med andre kriminelle nettverk når dette anses hensiktsmessig for å oppnå optimal kontroll og fortjeneste. Kriminelle MC-gjenger samarbeider med etniske miljøer som A- og B-gjengen.

I Norge knyttes medlemmer i kriminelle MC-gjenger til innførsel og omsetning av narkotika og torpedovirksomhet. Vold og trusler er hovedsakelig rettet mot andre rivaliserende kriminelle nettverk eller personer, men benyttes også som avstraffelsesmetode innad i klubbene. Noe av det mest interessante i nordisk sammenheng er at klubbene i Norge i liten grad synes involvert i prostitusjonsmarkedene i dag18.

Politiet er av den oppfatning at medlemmene i langt større grad en tidligere kamuflerer den kriminelle virksomheten som bedrives. Som et resultat av dette ser man at miljøer (for eksempel andre og tredje generasjons innvandrere) som tidligere ikke i stor grad hadde kontakt med de kriminelle MC-miljøene, nå står for mye av den «primære» kriminaliteten (torpedooppdrag, salg og anskaffelse av narkotika med mer) som begås. Planleggingen av de kriminelle handlingene foretas fremdeles av de enkelte medlemmer. Politiet har opplysninger som tyder på at enkeltmedlemmene i de kriminelle MC-gjengene bedriver utstrakt torpedovirksomhet. Deler av overskuddet fra denne virksomheten synes å tilfalle klubbkassen. Virksomheten foregår ofte i et miljø der aktørene opererer i en «gråsone» mellom legitime og illegitime fordringer. Fordringene er også ofte videresolgt og har vært gjennom flere ledd før de ender opp hos det kriminelle MC-miljøet. Politiet får i liten grad kjennskap til slike saker med mindre det utøves vold. Selv i disse tilfellene er det vanskelig å få fornærmede til å anmelde.

Selv om mange av medlemmene i de kriminelle MC-gjengene er straffedømte og enkelte av dem også for deltakelse i en kriminell gruppe, er ikke klubbene som sådan straffedømte. Medlemskap i disse gjengene gjør det imidlertid enklere å begå kriminalitet, også organisert kriminalitet, da medlemskap gir en kontakt i et miljø hvor det begås kriminalitet.

Fullverdige medlemmer av MC-klubber som Hells Angels, Bandidos og Outlaws søker å begrense sin aktive befatning med utøvelsen av kriminelle handlinger. Den grove kriminaliteten utføres ofte av støttegrupperingene, typisk «hangarounds», «prospects» og «support teams/crews», muligens for å skape et inntrykk av avstand mellom klubben og kriminaliteten.

Forholdet mellom de kriminelle MC-gjengene preges av maktkamp mellom Hells Angels og deres støttegrupper på den ene siden, og Outlaws på den andre siden. Hells Angels har i mange år hatt kontroll over størstedelen av det etablerte 1 % MC-miljøet i Norge. At Outlaws nå utfordrer Hells Angels’ hegemoni kan på sikt føre til en åpen konfrontasjon mellom klubbene.

Det er usikkert hvor stor andel av den organiserte kriminaliteten som de kriminelle MC-gjengene står for i dag. Veksten, organiseringen og konsolideringen på det kriminelle markedet demonstrerer imidlertid at gjengene har et betydelig kriminelt potensial.

For politiet er arbeidet mot kriminaliteten som de kriminelle MC-gjengene begår erfaringsmessig svært arbeidskrevende. For å oppnå et godt resultat er man avhengig av at hele politidistriktet er informert og inneforstått med viktigheten, og ikke minst hvilke ressurser, fokus og målretting denne typen arbeid krever.

4.9 Andre nettverk

En del av den organiserte kriminaliteten her i landet planlegges og utføres gjennom mer eller mindre velutviklede nettverk. ØKOKRIM trekker i sin trusselvurdering (2011 til 2012) fram det såkalte «Aker Brygge» miljøet som eksempel på et slikt nettverk. Nettverket karakteriseres i utgangspunktet som et løst nettverk. De er omlag 20 aktører som livnærer seg hovedsakelig av bedragerier. Hovedpersonene i miljøet ønsker å fremstå som forretningsaktører innen investeringer og eiendomsutvikling. De opererer i gråsonen mellom økonomisk kriminalitet og tradisjonell organisert kriminalitet. De skadelidende for nettverkets kriminalitet er i hovedsak privatpersoner som blir bedratt. Siden nettverket opererer i gråsonen mellom godt organisert kriminalitet og legal forretningsdrift, utgjør nettverket også en samfunnstrussel ved at det brukes metoder som trusler, vold og korrupsjon. ØKOKRIM har gjort vurderinger av nettverkets kapasitet i Sleipnirmodellen19, der denne gruppen kommer ut som det nettverket som har størst kapasitet av kjente kriminelle miljøer i Norge.20

Hvem utfører kriminaliteten?

De sentrale aktørene i nettverket er kjent for politiet. Mange har et kriminelt rulleblad og er betydelig omtalt i politiets etterretningsregister. Det er imidlertid også en del aktører i periferien av nettverket som ikke er kjent av politiet. Disse er gjerne sentrale for utførelsen av kriminaliteten. De fronter ofte hovedmennene i enkelttransaksjoner, og fordekker realitetene i transaksjonene, noe som er en kompliserende faktor for å avdekke de straffbare forholdene.

Både de sentrale aktørene og flere av hjelperne oppfattes som multikriminelle. De er blant annet aktive innen lånebedragerier, kunstbedragerier, dokumentforfalskning, narkotika, trusler/vitnepåvirkning, utpressing og hvitvasking.

Deltakerne i nettverket er hovedsakelig etniske nordmenn, men med innslag av aktører med pakistansk opprinnelse – særlig i forhold til utpressing og trusler i tilknytning til lån i det svarte markedet. Når det gjelder bransjetilhørighet, har flere av aktørene tilknytning til finans- og meglermiljøer, og de ønsker å fremstå som seriøse forretningsmenn, blant annet som investorer og eiendomsutviklere.

Hvordan utføres de kriminelle handlingene?

Den kriminelle virksomheten er godt organisert, og flere av aktørene har holdt på i årevis uten å ha blitt avdekket. Det er utstrakt bruk av stråmenn og profesjonelle hjelpere. Når det gjelder profesjonelle hjelpere pekes det særlig på advokater og bruk av klientkonti for å vanskeliggjøre ettersporing av pengestrømmer. I tillegg er det utstrakt bruk av korrupte takstmenn i forbindelse med oppblåsing av verdier på eiendommer i tilknytning til lånebedragerier. I mange tilfeller brukes også frittstående låneformidlere som et mellomledd opp mot bankene. Det er utstrakt bruk av trusler i dette miljøet, og maktposisjon opprettholdes ved å benytte voldelige støttespillere blant annet til pengeinnkrevning og for å spre frykt. Dette fører til at det ofte er vanskelig å få vitner til å stå frem. Det har vært flere tilfeller av forsøk på vitnepåvirkning under hovedforhandlinger. Falske dokumenter benyttes i utstrakt grad for å gjennomføre straffbare handlinger. I forbindelse med aksjemanipulering har også selskapsstrukturer blitt benyttet.

Kriminelle handlinger er hovedaktiviteten til aktørene i dette nettverket. Noen av stråmennene som benyttes for å dekke over aktiviteten, driver lovlig virksomhet. Utbyttet fra de kriminelle handlingene hvitvaskes gjerne i aksjemarkedet, eiendomsmarkedet eller gjennom advokaters klientkonti. Identifisering av utbyttet fra de straffbare handlingene er derfor komplisert og ressurskrevende.

4.10 Det organiserte ransmiljøet

Deltakerne i ransmiljøet på Østlandet utviklet sin kriminelle løpebane på 80-tallet gjennom grove tyverier. I overgangen til 90-tallet og utover dette tiåret slo de seg mer og mer over på ranskriminalitet og mer «sofistikert» vinningskriminalitet. Store eksklusive konfeksjonsforretninger ble tømt for verdier, og bank- og postran økte kraftig. Toppen ble nådd i 1999, se figur 4.5 om antall ran mot henholdsvis post-, bank- og verditransporter fra 1999 til 2010.

Verditransportselskapene opererte på den tiden med pansrede transporter hvor pengene kun var beskyttet av bilen. Ran mot disse kjøretøyene økte og politiet – i samarbeid med bransjen – iverksatte ulike tiltak. I 2000 tok man i bruk pengekofferter med innfargingssystemer og sporingsutstyr og bankene reduserte sine kontantbeholdninger. Etter en rekke mislykkede ran, flytte ransmiljøet sin virksomhet over til tidspunktet for fylling av minibankautomater samt ran rettet mot tellesentraler/depoter. Politiet la ned store ressurser i etterforskningen av disse sakene og fra 2001 til 2004 ble slike ran redusert med 80 %.

Under etterforskningen av NOKAS-saken ble det utført lite kriminalitet av personene i «ransmiljøet». Etter NOKAS-ranet, har det ikke vært utført store bank ran eller pengetransportran.

Deltakerne i det opprinnelige ransmiljøet begår fortsatt mye kriminalitet, men det har skjedd en dreining mot annen kriminalitet, herunder narkotikakriminalitet.

I takt med utvidelsen av EU og Norges tilslutning til Schengen-samarbeidet, er det som nevnt ovenfor i punkt 4.7, registrert en omfattende kriminalitet innenfor narkotika og vinning i Norge som er utført av såkalte mobile kriminelle. Felles for mange av disse er at de er domfelt for alvorlig volds- og ranskriminalitet i andre land. Det er grunn til å frykte at disse også vil begå alvorlig ranskriminalitet i Norge. Det omfattende ransmiljøet i Sverige har i den senere tid utført grove ran både i Danmark og Finland. Det er grunn til å frykte at de også vil bevege seg til Norge.

Politiet bruker i dag mye ressurser på proaktivt arbeid, og har tett dialog med de ransutsatte næringene. Det arbeides for å få næringene til å etablere god sikkerhetskultur og-rutiner. Så langt synes dette å ha vært en vellykket strategi.

4.11 Maritim virksomhet, UUU-fiske, piratvirksomhet mv.

I den senere tid er det blitt den økende oppmerksomhet mot organisert kriminalitet knyttet til sjøfart og annen maritim virksomhet. Dette kan dreie seg om kriminalitet rettet mot skip i form av piratvirksomhet, dels også om kriminalitet utøvd under dekke av lovlig maritim næringsvirksomhet. Dette kan være i form av såkalt UUU-fiske (ulovlig, urapportert og uregulert fiske) og omsetning av ulovlig fangst, eller frakting og dumping av farlig avfall fra skip.

Financial Action Task Force (FATF) nedsatte i juni 2010 en prosjektgruppe med tema «Maritime Piracy and Related Kidnapping for Ransom». Norge har gitt innspill til dette prosjektet, og følger arbeidet i FATF.

4.11.1 Ulovlig, urapportert og uregulert fiske

Mens man tradisjonelt har hatt oppmerksomheten rettet mot brudd på reglene for fiske i egen økonomisk sone, er det i de siste årene blitt en økende bekymring for rovdriften på viktige maritime ressurser på globalt nivå. I tillegg til at flere viktige fiskeressurser delvis er ødelagt eller i ferd med å bli faretruende desimert i sjøområder av stor betydning for lokal og regional matproduksjon, er det i dag eksempler på at den ulovlige omsetningen av ulovlig fiskefangst er gjenstand for en illegal global handel som også involverer annen organisert kriminalitet som for eksempel ulovlig handel med narkotika.

Ulovlig, urapportert og uregulært fiske (UUU-fiske) er en kompleks kriminalitetsform som involverer en rekke kontrolletater og som regel flere lands jurisdiksjoner. Dette nødvendiggjør gode samarbeidsformer både nasjonalt og internasjonalt.

Som ledd i satsingen på bekjempelse av UUU-fiske har Fiskeri- og kystdepartementet fra 2010 etablert et eget prosjekt: Fiskeriforvaltningens analysenettverk (FFA). Prosjektet er etablert blant annet i samarbeid med Justis- og politidepartementet. FFA skal arbeide med en felles trussel- og trendvurdering av kriminaliteten innenfor fiskerinæringen, og denne planlegges ferdigstilt i løpet av 2011.

I forlengelsen av dette arbeidet er FNs kriminalitetskommisjon (UNODC) i gang med et prosjekt for kartlegging av organisert ulovlig fiske på globalt basis. Prosjektet blir delvis organisert og gjennomført med norske midler.

4.11.2 Nærmere om Fiskeriforvaltningens analysenettverk

Fiskeriforvaltningens analysenettverk (FFA) ble etablert i 2009, og er et konkret tiltak mot organisert kriminalitet knyttet til UUU-fiske. FFA skal sikre et tettere samarbeid mellom ulike etater og bidra med oppdaterte, tverrsektorielle analyser innenfor saksområdet UUU-fiske. I tillegg til å produsere analyser knyttet til ulovlig uttak av fisk fra havet, har prosjektet også fokus på ulovlig kapitalflyt som stammer fra omsetning av svart fisk og selskapsstrukturer som skjuler de reelle eiere av fartøy og selskap involvert i slik aktivitet. Prosjektet er sammensatt av fagpersoner fra Politidirektoratet, ØKOKRIM, Fiskeridirektoratet, Kystvakten, Kystverket, Toll- og avgiftsdirektoratet og Skattedirektoratet. Analysenettverket er etablert som et prosjekt med tre til fire års varighet, og skal evalueres underveis. Prosjektets styringsgruppe har medlemmer fra Justis- og politidepartementet, Forsvarsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Fiskeridirektoratet og Riksadvokaten.

4.12 Piratkopierte produkter og merkevareforfalskning

Omsetning av produkter der produksjonen eller omsetningen krenker immaterielle rettigheter har økt i omfang og anses både internasjonalt og i Norge som en økende utfordring. Immaterielle rettigheter omfatter blant annet opphavsrett, varemerkerett, designrett og patentrett. Disse rettighetene er regulert ved egne lover (åndsverkloven, varemerkeloven, designloven og patentloven). Rettighetene gir innehaveren en enerett til å bruke et åndsverk, et varemerke, en design eller en oppfinnelse, det vil si at andre som vil bruke for eksempel et varemerke ikke kan gjøre det uten samtykke fra rettighetshaver. Dersom noen for eksempel bruker et beskyttet varemerke, en beskyttet design eller en patentbeskyttet oppfinnelse i næringsvirksomhet uten samtykke fra rettighetshaver, foreligger det en krenkelse (inngrep i) rettigheten. Produkter som krenker immaterielle rettigheter omtales gjerne som piratkopier og tilfeller der varemerker brukes uten samtykke fra rettighetshaver omtales gjerne som varemerkeforfalskning. Ved krenkelse av immaterielle rettigheter kan rettighetshaver iverksette sivilrettslige sanksjoner etter loven som beskytter den aktuelle rettigheten, for eksempel nedleggelse av forbud mot videre krenkelse, pålegg om ødeleggelse av varer, vederlag eller erstatning mv. Rettighetshaver kan også iverksette midlertidige tiltak, blant annet kan det ved tollmyndighetenes hjelp tas midlertidige beslag i varer under inn og utførsel som krenker immaterielle rettigheter. Krenkelse av immaterielle rettigheter er også straffbart. Strafferammen varierer fra bøter og inntil 3 måneders fengsel, til bøter og inntil 3 års fengsel i lovene for de forskjellige rettighetene.

OECD har anslått at 2 prosent21 av den totale verdenshandelen gjelder varer som krenker immaterielle rettigheter. Varer som krenker immaterielle rettigheter forekommer innenfor de aller fleste varegrupper.

I mange tilfeller er produktene som gjør inngrep i immaterielle rettigheter av mindreverdig kvalitet og utgjør av og til også en sikkerhets- eller helserisiko for brukerne, for eksempel legemidler uten virkestoff eller med farlig virkestoff. Tollmyndighetenes varekontroll på grensen er de siste årene styrket for å motvirke inn og utførsel av varer som krenker immaterielle rettigheter. Dette har ført til en kraftig økning i tilbakeholdelse av slike varer på grensen. Hvorvidt omfanget av importen av slike varer til Norge faktisk har økt, er det vanskelig å si noe sikkert om. Men ut fra at det har skjedd en slik økning ellers i Europa, er det grunn til å tro at dette også har gjort seg gjeldende i Norge. Tollmyndighetene prioriterer i sitt arbeid produkter som representerer en risiko for helse, miljø og sikkerhet.

Det synes som det er en blanding av småimportører og mer organiserte grupper som står bak importen av piratprodukter til Norge. At slik virksomhet foregår i mer organiserte former også i Norge, samsvarer med trender ellers i Europa. Europol opplyser at omsetningen av piratprodukter i Europa er godt organisert og vurderes som en økende trussel22.

Justis- og politidepartementet vil snart sende på høring et forslag om å styrke sanksjonsreglene i patentloven, designloven, varemerkeloven mv. Dette vil omfatte både de sivilrettslige og de strafferettslige sanksjonene. Dette arbeidet har fokus på å styrke rettighetshavernes stilling ved immaterialrettskrenkelser.

Som påpekt ovenfor forekommer det i mange tilfeller at produkter som krenker immaterielle rettigheter samtidig er mindreverdige og også av og til representerer en risiko, slik at de også krenker andres interesser enn rettighetshavers. Slike sider ved produktene vil dermed reguleres av andre regler enn de som gjelder immaterielle rettigheter. Omsetning av mindreverdige og farlige produkter vil således ofte rammes av bestemmelser i spesiallovgivningen og i straffeloven, for eksempel om bedrageri, legemskrenkelser mv. For mindreverdige produkter og farlige produkter bør fokus fra myndighetenes side være å verne om interessene til brukerne eller andre som utsettes for risiko, uavhengig av om produktene gjør inngrep i immaterielle rettigheter eller ikke.