Boks 3.1 Effekter av nasjonalregnskapsrevisjon på budsjettindikatorer

I november 2025 la SSB frem en ny hovedrevisjon av nasjonalregnskapet med en betydelig oppjustering av historiske tall for BNP for Fastlands-Norge.¹ Det gir et skift i nivået på flere av Finansdepartementets indikatorer som er basert på BNP for Fastlands-Norge, også bakover i tid. Det redegjøres her for to av disse indikatorene.

Figur 3.9 og figur 3.10 illustrerer den isolerte effekten av revideringen av BNP på strukturelt budsjettunderskudd og utgifter i offentlig forvaltning.² Stolpene viser størrelsene som andel av BNP³ som anslått i saldert budsjett for 2026 (før revisjonen), mens stiplede linjer viser størrelsene som andel av nåværende anslag på BNP (etter revisjonen).

Figur 3.9 viser effekten av oppjustert BNP på strukturelt oljekorrigert underskudd (bruken av fondsmidler) målt som andel av trend-BNP⁴ for Fastlands-Norge. Isolert sett fører revisjonen til at andelen nedjusteres med 0,5 prosentenheter i 2025 og 2026, vist ved avstanden mellom den stiplede linjen og stolpen. Nivået på indikatoren reduseres i gjennomsnitt med 0,4 prosentenheter de siste fem årene.

Også utgifter i offentlig forvaltning som andel av fastlandsøkonomien reduseres isolert som følge av revideringen av BNP, se figur 3.10. Andelen i 2026 faller med 2,6 prosentenheter. I gjennomsnitt reduseres utgiftsandelen med 2,4 prosentenheter de siste fem årene.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Nivået på bruken av fondsmidler er hentet fra Saldert budsjett 2026.

Kilde: Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Statsforvaltningen utgjør sammen med kommuneforvaltningen offentlig forvaltning.

² Utgiftsnivået er hentet fra Nasjonalbudsjettet 2026 og er fratrukket renteutgifter i SPU.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Boks 3.2 Fra oljenasjon til investornasjon

Norge har gått fra å være en oljenasjon til å også være en investornasjon. Figur 3.11 illustrerer hvordan Norge siden 2000 har omplassert petroleumsressursene i form av olje- og gass på kontinentalsokkelen til investeringer i internasjonale finansmarkeder. Det røde feltet er anslått verdi av statens del av fremtidige kontantstrømmer fra petroleumsvirksomheten, mens det blå feltet er markedsverdien av Statens pensjonsfond utland (SPU). I 2000 var nåverdien av statens petroleumsformue i bakken mer enn ti ganger så stor som markedsverdien av SPU. I dag er markedsverdien av SPU fem ganger så stor som nåverdien av fremtidig kontantstrømmer fra sokkelen.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Anslått netto kontantstrøm fra Nasjonalbudsjettet 2026.

Kilde: Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Nåverdien ved inngangen av året er satt lik netto kontantstrøm fra Nasjonalbudsjettet 2026.

Kilder: Norges Bank Investment Management og Finansdepartementet.

Ettersom en stadig større del av petroleumsformuen er omplassert til finansformue, påvirkes formuen og inntektene til staten annerledes av forstyrrelser i petroleumspriser og fall i globale aksjemarkeder enn tidligere. Krigen i Midtøsten har ført til økte petroleumspriser og økte inntekter til staten. Samtidig har verdien av fondet falt. Bunnivået ble nådd i midten av mars da fondsverdien var nesten 1 200 mrd. kroner lavere enn ved inngangen av året, se figur 3.12 og 3.13. Siden da har verdien på fondet steget, og var per 6. mai om lag 300 mrd. lavere enn ved inngangen av året.¹ Det er særlig sterkere kronekurs som bidrar til at fondsverdien nå er lavere enn ved starten av året. Målt i internasjonal valuta er fondet nå høyere enn ved inngangen til året.

Siden Nasjonalbudsjettet 2026 ble lagt frem i fjor høst er anslaget for verdien av statens del av petroleumsformuen oppjustert med 281 mrd. kroner, se figur 3.12. Oppjusteringen skyldes i hovedsak at det nå anslås høyere olje- og gasspriser, se figur 3.14. Også høyere anslag for petroleumsproduksjon de nærmeste årene bidrar til oppjusteringen, mens økningen dempes av at det nå legges til grunn en sterkere kronekurs fremover.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Foreløpige tall for 6. mai ettersom måneden ikke er avsluttet.

Kilder: Norges Bank Investment Management og Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Macrobond og Finansdepartementet.

Med de forutsetningene som er lagt til grunn om verdien på statens netto kontantstrøm, må ikke fondsfallet være veldig stort før netto endringen i Norges formue er negativ, se figur 3.12. En innvending mot en slik sammenstilling kan være at fall i fondsverdien ofte er midlertidige og derfor ikke innebærer et reelt tap. Men dersom markedsaktørene forventet at verdien ville ta seg opp igjen etter fallet, ville dette imidlertid vært reflektert i en mer positiv markedsutvikling i utgangspunktet. Videre er det ikke mulig å si hvordan fondsverdien ville ha utviklet seg uten et verdifall. Selv om fondsverdien senere skulle gjeninnhentes, kan det opprinnelige fallet ha påført et reelt tap ved at fondsverdien vokser fra et varig lavere nivå.

Økt eksponering mot internasjonale finansmarkeder har også betydning for finanspolitikken. I tråd med handlingsregelen skal fondsuttaket over tid tilsvare forventet realavkastning av fondet, anslått til 3 pst. En vedvarende lavere fondsverdi fremover tilsier at handlingsrommet i finanspolitikken fremover blir mindre enn tidligere anslått.

Vurderingene her knytter seg til hvordan petroleumsformue og finansformue påvirkes av endringer i aksjeverdier og petroleumspriser. Eventuelle andre virkninger på realøkonomien er ikke hensyntatt.

Boks 3.3 Hvordan skal finanspolitikken tilpasses dersom fondet faller i verdi?

Det er stor usikkerhet om verdien av Statens pensjonsfond utland fremover. Tidligere, da det fortsatt var store petroleumsreserver på sokkelen, kunne man med stor sikkerhet legge til grunn at bruken av fondsmidler var opprettholdbar i lang tid. Det skyldtes at et eventuelt fall i fondsverdien med stor sannsynlighet nokså raskt ville bli motvirket av høye forventede inntekter fra olje og gass. I dag er mesteparten av petroleumsformuen plassert i fondet, og forventet fremtidig kontantstrøm er betydelig lavere. I perioden 2000 til 2009 utgjorde den årlige kontantstrømmen inn i fondet i gjennomsnitt over 20 pst. av fondets verdi, mens på 2020-tallet er dette redusert til rundt 5 pst. Den lave årlige tilførselen sammenliknet med fondets størrelse gjør fondet og finanspolitikken mer utsatt for utviklingen i internasjonale finansmarkeder. Bruken av fondsmidler i det enkelte år bør hensynta denne usikkerheten. Denne boksen illustrerer noen historiske erfaringer med fall i internasjonale finansmarkeder.

Siden fondet ble opprettet har vi ikke opplevd store fall i fondsverdien. Under finanskrisen falt internasjonale aksjemarkeder med rundt 40 pst., men man så ikke et tilsvarende fall i fondsverdien. Dette skyldes at det fortsatt var stor tilførsel av inntekter fra petroleumsvirksomheten, som sammen med en svakere krone dempet fallet. Fremover vil tilførselen fra petroleumsvirksomheten minke, samtidig som det er usikkerhet om hvordan kronekursen vil påvirkes ved eventuelt fall i internasjonale aksjemarkeder.

Figur 3.15 viser utviklingen i referanseindeksen S&P 500 etter oljekrisen i 1973 og etter finanskrisen i 2008, der det tar henholdsvis elleve og seks år før realverdien er tilbake til utgangspunktet. Dersom vi legger til grunn en realavkastning i aksjemarkedet i tråd med utviklingen under disse krisene og dagens forventede tilførsler til fondet, får vi et fall i fondsverdien som vist i figur 3.16. I analysen er det lagt til grunn en 70–30 pst. fordeling mellom henholdsvis aksjer og obligasjoner, der realavkastning på obligasjonsporteføljen er satt til null. I tillegg antas det at kronekursen er uendret.¹ Skulle fallet i aksjemarkedene bli som på 1970-tallet, viser analysen at realverdien av fondet vil ligge godt under dagens nivå i mer enn elleve år fremover. Dette skyldes at realavkastningen er lav i flere år under krisen og at uttaket, som her er antatt å mekanisk følge 3 pst. av fondsverdien, er større enn tilførslene til fondet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Periode null under oljekrisen tilsvarer desember 1972, mens det for finanskrisen tilsvarer oktober 2007. S&P 500 (Standard & Poor’s 500) er en aksjeindeks over de 500 største amerikanske virksomheter. Serien er deflatert med Consumer Price Index, All Urban Consumers, U.S. City Average, All Items, Index.

Kilde: Macrobond.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ I analysen er det antatt at fondet faller fra anslått inngangsverdi i 2027 på 21 500 mrd. kroner. I beregningen er det antatt at fondsuttaket mekanisk følger 3 pst. av fondsverdien. Se fotnote 1 i slutten av boksen for nærmere beskrivelse av antakelsene.

Kilder: Macrobond og Finansdepartementet.

I tråd med handlingsregelen skal endringer i fondsverdien påvirke bruken av fondsmidler over statsbudsjettet. Figur 3.17 illustrerer endringer i pengebruk som følge av et fondsfall som under finanskrisen (lyseblå linje i figur 3.16). Den blå linjen i figur 3.17 viser en mekanisk tilpasning der det legges til grunn en uttaksprosent på 3 pst. hvert år slik at endringer i fondsverdien slår fullt ut neste budsjettår. Denne tilpasningen gir en kraftig reduksjon i pengebruken i neste budsjettår på over 170 mrd. kroner. Dette er et stilisert eksempel på hva endringer i fondsverdien har å si for fondsuttaket og finanspolitikken. Handlingsregelen sier at man bør tilpasse pengebruken til endringer i fondsverdien gradvis for å ivareta stabile velferdstjenester, et stabilt skattenivå og unngå at finanspolitikken i seg selv blir en kime til ustabilitet i økonomien. Historisk har vi brukt om lag tre år på å tilpasse pengebruken til en økning i fondsverdien.² Dersom vi legger til grunn det samme ved et fondsfall, får vi tilpasningen som vist i den røde stiplede linjen i figur 3.17. Da får vi ikke et like kraftig fall i pengebruken, men fortsatt behov for innstramminger på nesten 90 mrd. kroner første året. Det tilsvarer for eksempel nesten hele utdanningsbudsjettet for i år.

Det er krevende å gjennomføre store kutt i budsjettene på få år, og hensynet til stabile og forutsigbare velferdstjenester og skatter tilsier at man burde bruke noe lengre tid på å tilpasse seg et fondsfall enn en økning i fondet. For å ta hensyn til slik asymmetri i finanspolitikken bør bruken av fondsmidler ligge noe under 3 pst. i normale tider, slik den har gjort historisk. Ved å opparbeide seg en «buffer», kan man bruke lengre tid på å tilpasse seg et fondsfall enn en økning i fondet. Den røde heltrukne linjen i figur 3.17 viser en gradvis, asymmetrisk tilpasning der man bruker nærmere ti år på å tilpasse seg et stort fall i fondsverdien. Ved en slik tilpasning blir behovet for innstramming det første året «kun» om lag 30 mrd. kroner.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Macrobond og Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Macrobond og Finansdepartementet.

Etter finanskrisen var oppgangen i aksjemarkedene relativt rask. Økonomiske kriser kan ha mer langvarige effekter på aksjemarkedet. Dersom vi heller legger til grunn at aksjemarkedet har samme utvikling som under oljekrisen på 1970-tallet, blir tilpasningen i finanspolitikken som vist i figur 3.18. Jo mer langvarig fallet i fondsverdien er, jo større blir merforbruket ved en treg tilpasning til fallet. Samlet sett er pengebruken ved en asymmetrisk tilpasning om lag 180 mrd. kroner høyere enn ved symmetrisk tilpasningen over de elleve årene i denne analysen.³

Dette er en stilisert analyse som kun ser på et fall i fondsverdien. Ofte vil et stort fall i internasjonale finansmarkeder påvirke norsk økonomi negativt, og det vil bli behov for å føre en ekspansiv økonomisk politikk for å stabilisere produksjon og sysselsetting. Det understreker behovet for å tilpasse pengebruken i normale tider, slik at man har rom til å øke pengebruken betydelig i en krise og samtidig tilpasse seg et fall i fondsverdien gradvis. Analyser fra Finansdepartementet har anslått at det over tid kan forventes et merforbruk på om lag 0,3 pst. av fondsverdien.⁴ Ved å planlegge for et fondsuttak på om lag 2,7 pst. i normale tider gis det rom for å tilpasse seg et fall i fondsverdien gradvis og håndtere kriser. Det betyr noe mindre pengebruk i normale tider, men begrenser nedsiderisikoen i finanspolitikken på mellomlang sikt.

Boks 3.4 Endringer i skatter og avgifter vil fra 2027 inngå med påløpt effekt i beregningen av det strukturelle underskuddet

Det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet er ment å gi et mål på det underliggende budsjettunderskuddet. Hensikten er å skille mellom effektene av Stortingets vedtatte politikk og effekten av konjunkturelle variasjoner samt andre mer tekniske forhold, og med det gi et mål på bruken av fondsmidler innenfor det finanspolitiske rammeverket (handlingsregelen). Fra og med budsjettet for 2027 vil Finansdepartementet justere beregningen av den strukturelle budsjettbalansen, slik at det er den påløpte effekten av skatte- og avgiftsoppleggene som inngår og ikke lenger den bokførte effekten.

Det gjøres en rekke korreksjoner i det faktiske underskuddet (oljekorrigert budsjettunderskudd) for å beregne det strukturelle underskuddet.¹ En del av korreksjonene gjelder situasjoner hvor endringer i skatte- og avgiftsregler gir midlertidige tidsforskyvninger i skatteinngangen mellom år. For eksempel vil endringer i antall betalingsterminer for en skatt eller avgift kunne gi staten økte eller reduserte bokførte inntekter i et enkeltår selv om (den påløpte) skatteforpliktelsen til husholdninger eller foretak er upåvirket.

Også endringer i skatte- og avgiftssatser, ofte omtalt som skatte- og avgiftsopplegget, har tilsvarende bokføringseffekter. Den bokførte effekten av en skatteendring, som reflekterer når skatte- eller avgiftsendringen påvirker innbetalingene til statens konto, kommer ofte med en forsinkelse sammenlignet med den påløpte effekten, som reflekterer endringen i skattyternes betalingsforpliktelser i inntektsåret. Forskjellen er midlertidig og vil med noen få unntak bare gjelde i ett år. Hvor stor forsinkelsen er varierer mellom ulike skatter og avgifter. For eksempel har merverdiavgiften seks betalingsterminer, der inntektene i den sjette terminen, dvs. for omsetning i november og desember, innbetales – og dermed bokføres – i februar året etter budsjettåret. Selskapsskatt betales i hovedsak fullt ut året etter forpliktelsen påløper, og vil dermed få hele den bokførte effekten året etter den påløpte. For skatt på inntekt og formue for personer varierer forskjellen avhengig av om skatten betales inn som forskuddstrekk/forskuddsskatt (liten forskjell) eller som forskudd på skatt/restskatt (bokføres året etter).

Det er først og fremst den påløpte effekten som påvirker skattyternes beslutninger og tilpasninger, og som dermed har betydning for økonomien. Den påløpte virkningen gir derfor også et bedre uttrykk for den langsiktige effekten av skatte- og avgiftsendringene på statens inntekter og budsjettbalanse. Praksis hittil har vært at det er de bokførte endringene i skatteinngangen som inngår i beregningen av det strukturelle oljekorrigerte underskuddet, slik at både det oljekorrigerte underskuddet og det strukturelle underskuddet har vært basert på bokførte størrelser. Den fulle effekten av skatte- og avgiftsopplegget har derfor ikke blitt innarbeidet i det strukturelle oljekorrigerte underskuddet for det budsjettåret Stortinget behandler, men har også påvirket påfølgende budsjettår.

Fra og med budsjettet for 2027, og med virkning for skatte- og avgiftsopplegget 2027, vil Finansdepartementet justere beregningen av den strukturelle budsjettbalansen, slik at det er den påløpte effekten av skatte- og avgiftsoppleggene som inngår. Da vil det strukturelle underskuddet det enkelte år samsvare bedre med effekten av skatte- og avgiftsopplegget på økonomien i budsjettåret. Endringen vil også bidra til at rent bokføringstekniske forhold rundt skatte- og avgiftsendringer ikke lenger får betydning for innretningen av budsjettpolitikken.

Omleggingen påvirker ikke beregningen av strukturelt underskudd for tidligere år. Det må ses i sammenheng med at innretningen av statsbudsjettene til og med 2026 er basert på at det er den bokførte effekten av skatte- og avgiftsendringene som inngår i strukturelt oljekorrigert underskudd.

Justeringer og forbedringer i beregningene av det strukturelle oljekorrigerte underskuddet skjer fra tid til annen, og Finansdepartementet redegjør nærmere for disse i vedlegg til nasjonalbudsjettene. Denne endringen varsles allerede nå fordi det har praktisk betydning for Stortingets arbeid med statsbudsjettet og beregningen av det strukturelle oljekorrigerte underskuddet. Det gjelder både utformingen av partienes alternative budsjetter og i budsjettforhandlinger. Finansdepartementet oppgir rutinemessig både påløpte og bokførte tall for alle forslag om endringer i skatter og avgifter. Det gjelder også svar på spørsmål fra Stortinget om endringer i skatter og avgifter. Det nye er at det er de påløpte tallene som fra og med statsbudsjettet 2027 skal brukes til å beregne det strukturelle oljekorrigerte underskuddet.

Statsbudsjettets inntekter og utgifter skal fortsatt baseres på bokførte størrelser, og forslagene til bevilgningsvedtak om skatter og avgifter, forslag til alternative vedtak i innstillinger og Stortingets endelige bevilgningsvedtak i saldert budsjett mv. må derfor legge til grunn de tilhørende bokførte provenyanslagene.

Boks 3.5 Utvikling i petroleumsproduksjon og SNKS

Petroleumsproduksjonen varierer fra år til år, men har samlet sett vært forholdsvis stabil de siste 15 årene, se figur 3.19. De største bevegelsene i statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten (SNKS) kommer fra prisbevegelser.

Oljeproduksjonen økte i fjor, men økningen ble mer enn motvirket av en nedgang i produksjonen av gass, våtgass (NGL) og kondensater. Av petroleumsproduksjonen i fjor var 50,4 pst. gass, 44,7 pst. olje og 5,0 pst. NGL og kondensater. Anslagene i denne meldingen innebærer at petroleumsproduksjonen vil være om lag uendret fra i fjor til i år.

Kombinert med antagelsene om prisutvikling i boks 2.2 og kostnadsanslagene som er lagt til grunn i denne meldingen, tilsier disse produksjonsanslagene et anslag på SNKS på 686 mrd. kroner i 2026, se tabell 3.8. Anslaget på SNKS består av anslåtte skatter og avgifter (58,0 pst.), nettoinntekter fra Statens direkte økonomiske engasjement (38,3 pst.) og utbytte fra Equinor (3,7 pst.). SNKS-anslaget er oppjustert med 164 mrd. kroner siden nasjonalbudsjettet i fjor høst, i hovedsak som følge av høyere priser på olje og gass, se boks 2.2.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Sokkeldirektoratet og Energidepartementet.

Boks 3.6 Uttalelse fra Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser

Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser skal gi faglige vurderinger og råd om langsiktig bærekraft i statsfinansene, herunder om utformingen av finanspolitikken er forenlig med slike hensyn. Den årlige uttalelsen fra utvalget ble lagt frem 3. februar 2026. Hovedpunktene er:

Statsbudsjettet for 2026

Utvalget mener at finanspolitikken først og fremst bør ha en langsiktig forankring og at den aktive finanspolitikken ikke er egnet til å finstyre konjunkturene. Perspektivmeldingen viser at utgiftsveksten må dempes eller inntektsveksten økes for å opprettholde bærekraft i statsfinansene på sikt. En mer gradvis innfasing av fondsmidler de nærmeste årene vil redusere det fremtidige inndekningsbehovet og lette nødvendig omlegging av finanspolitikken lenger frem. Inndekning i budsjettavtalen med engangsinntekter og tilbakeføring av tapsavsetninger på over 5 mrd. kroner fremstår ifølge utvalget som selektive anslagsendringer som strider mot intensjonen bak handlingsregelen og god budsjettpraksis. Utvalget etterlyser en grundig faglig gjennomgang av hvordan handlingsregelen bør praktiseres, i tråd med utvalgets tidligere anbefalinger.

Økning i forsvarsmidler

Rask økning i forsvarsutgiftene øker ifølge utvalget faren for svak kostnadskontroll og lite målrettet pengebruk. Investeringsplanene må skje innen gitte budsjettrammer og hensynta midler til fremtidig drift. Forsvarsanalysen 2025 tyder på at dette ikke er tilfellet. Det har liten hensikt å anskaffe mer materiell enn Forsvaret har økonomisk rom til å drifte.

Det er viktig at de økonomiske prinsippene for effektiv næringspolitikk legges til grunn i satsingen på forsvar. En styrket satsing på sikkerhet og beredskap må ikke bli et påskudd for proteksjonisme, tildeling av særfordeler til enkeltaktører eller utstrakt subsidiering av næringslivet.

Finanspolitikken på mellomlang sikt

«Handlingsrommet» slik det beskrives i budsjettet, gir ifølge utvalget inntrykk av å være en gitt størrelse, men slik det er beregnet, er dette penger man har til disposisjon dersom man ikke handler. Gjennomføres utvalgets anbefalinger, kan det såkalte handlingsrommet mangedobles. Forslagene utvalget har angitt på utgiftssiden, frigjør midler på over 40 mrd. kroner per år. I tillegg kommer skatteutgifter på over 50 mrd. kroner som bør reduseres for å kutte andre, mer vridende skatter.

Samfunnsøkonomisk lønnsomhet i norske samferdselsinvesteringer

Investeringene i transportinfrastruktur har økt kraftig siden årtusenskiftet og ligger langt over sammenlignbare land. Samtidig har samfunnsøkonomisk nytte blitt stadig mer negativ. Bare en femtedel av prosjektporteføljen i Nasjonal transportplan 2025–2036 (NTP) er beregnet å ha en positiv netto nytte. Utvalget mener nye store prosjekter ikke bør settes i gang med mindre de er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og man bør omprioritere mer til vedlikehold hvis det gir høyere avkastning enn nyinvesteringer.

På avgiftssiden vil et nytt system for veiprising, der alle bilister må betale for de kostnadene de påfører samfunnet, være samfunnsøkonomisk svært lønnsomt, i motsetning til de fleste investeringsprosjektene i NTP.

Et helhetlig skattesystem

Utvalget uttaler at det er positivt at et bredt flertall på Stortinget nå ønsker en helhetlig skattereform, og at det er nedsatt en skattekommisjon for å berede grunnen for et forlik. For å stå seg over tid bør forliket baseres på faglige prinsipper. En naturlig del av et forlik vil være lavere skatt på arbeid. Det er positivt at det nå settes i gang et forsøk med arbeidsfradrag.

Et skatteforlik bør ifølge utvalget inneholde forbedringer i formuesskatten, uavhengig av hvilket nivå formueskatten skal ligge på. Alle formuesobjekter bør verdsettes likt. Fordelingshensyn kan ivaretas gjennom bunnfradrag og progressiv formueskattesats.

Merverdiavgiften bør ikke brukes til å oppnå andre formål enn å skaffe staten inntekter og i minst mulig grad påvirke konsum- og produksjonsbeslutninger. Det oppnås ved at alle varer og tjenester er avgiftspliktige med samme sats.

Avgiftsfordelene for elbiler har bidratt til økt bilsalg og trafikk med tilhørende køproblemer, særlig i byer. Slike vridninger kunne vært unngått om en hadde økt avgiftene på biler med forbrenningsmotor, heller enn å gi nullutslippsbiler fordeler i avgiftssystemet. Det er positivt at fritaket fra merverdiavgift for elbiler avvikles.

For næringer med grunnrente, for eksempel villfisk, bør tillatelser i større grad auksjoneres bort.

Effektivitet i kraftmarkedet

Strømstønadsordningen og spesielt norgespris virker ifølge utvalget uheldig inn på kraftmarkedet. De svekker prissignalene og bidrar til økt forbruk av kraft. Investeringer i samfunnsøkonomisk lønnsomme enøk-tiltak blir mindre privatøkonomisk lønnsomme.

Dersom en skal ha strømstøtte til husholdningene, mener utvalget at støtten må frikobles fra den enkelte husholdnings kraftforbruk, slik at husholdningene har insentiv til å tilpasse eget forbruk til knappheten i markedet.

Det er positivt at det ikke er innført strømstøtte til næringslivet. Det ville i enda større grad svekket effektiviteten i kraftmarkedet.

Arbeidsmarkedet

Sammenlignet med andre land er arbeidsdeltakelsen høy blant yngre og eldre aldersgrupper, men relativt lav blant 40- og 50-åringer. Utvalget mener det bør iverksettes flere tiltak for å redusere frafallet fra arbeidslivet blant 40- og 50-åringer. Arbeidstaker og arbeidsgiver bør få sterkere økonomiske insentiver til å redusere sykefravær. Det er positivt at regjeringen trapper opp bruken av arbeidsmarkedstiltak.

Veksten i unge mottakere av helserelaterte ytelser kan innebære økt varig utenforskap. Utvalget støtter at det settes i gang forsøk rettet mot unge der ytelser ikke har medisinske inngangsvilkår.

Pensjonsreformen viser at insentiver kan ha store effekter på arbeidsdeltakelsen. Utvalget mener at man ikke bør innføre nye elementer i pensjonssystemet som motvirker insentivene til å stå lenger i arbeid.

Boks 3.7 Makroøkonomisk styring av kommunesektoren

Det er viktig at innretningen av kommuneøkonomien trekker i samme retning som den overordnede økonomiske politikken. Det ivaretas gjennom Stortingets vedtak om overføringer til kommunene og fastsettelsen av de kommunale skattørene, som bestemmer andelen av kommunenes inntekter fra skatt, samt gjennom lovkrav til kommunenes økonomiforvaltning.

Skatteinntektene fastsettes i hovedsak som en andel (skattøren) av skatten på alminnelig inntekt og formue for personlige skattytere. Siden 2011 har det vært et mål at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av de samlede inntektene i kommunesektoren, og skattørene er blitt tilpasset for å oppnå dette. Tilpasningen skjer i statsbudsjettet ved justeringer i skattøren basert på forventet utvikling i skatteinntektene det kommende året. Skatteandelen beregnes med utgangspunkt i at alle kommuner og fylkeskommuner benytter seg av maksimalsats for skattøren. Skatteanslaget som ligger til grunn for skattøren, vil være usikkert. Kommunesektoren får en del av gevinsten ved en bedre utvikling i skatteinntektene enn forutsatt, men må også bære noe av risikoen for et eventuelt skattetap.

Nivået på frie inntekter bestemmes av Stortinget i forbindelse med de årlige statsbudsjettene. For å gi kommunene et utgangspunkt for hva de kan forvente av inntekter når de skal sette opp sine budsjetter, signaliseres det allerede i kommuneproposisjonen som legges frem i mai hvert år, hvor mye regjeringen legger opp til at kommunesektoren skal få neste år. Det tas normalt ikke hensyn til uventede endringer (verken positive eller negative) i kommunenes skatteinntekter for inneværende år etter revidert nasjonalbudsjett når rammen for frie inntekter neste år foreslås i statsbudsjettet. Det bidrar til en mer stabil utvikling i kommunenes inntekter over tid.

Kommuneloven er et viktig verktøy for å legge til rette for at kommunene forvalter sitt ansvar på en god måte. Kommuner og fylkeskommuner skal sørge for at den økonomiske handleevnen blir ivaretatt over tid. Balanse i kommunale budsjetter er viktig for stabiliteten i produksjonen av kommunale tjenester og for å ivareta lokal økonomisk handlefrihet. Samtidig er det viktig for å oppnå samsvar mellom kommuneøkonomien og den overordnede økonomiske politikken og bidra til finansiell stabilitet.

Boks 3.8 Sju av ti kommuner bedret resultatene fra 2024 til 2025

To av hovedstørrelsene i kommunenes økonomi er netto driftsresultat og disposisjonsfond. Netto driftsresultat viser hvor mye kommunene kan disponere til avsetninger og investeringer etter at driftsutgifter, renter og avdrag er betalt. Disposisjonsfond er kommunenes oppsparte, frie midler, som blant annet kan brukes til å dekke midlertidige driftsunderskudd.

Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) anbefaler at netto driftsresultat for kommunene samlet sett skal ligge over 1,75 pst. av driftsinntektene over tid. For å håndtere økonomisk usikkerhet bør størrelsen på disposisjonsfond for de fleste kommuner tilsvare mellom 2 og 6 pst. av driftsinntektene ifølge en rapport fra Oslo Economics og Telemarksforskning.¹ Nesten sju av ti kommuner hadde disposisjonsfond på over 6 pst. av driftsinntektene i fjor.

I 2025 var det stor variasjon i regnskapstall for kommunene, men forskjellene var mindre enn året før. Figur 3.25 viser spredningen i netto driftsresultat og størrelsen på disposisjonsfond i fjor. Negative driftsresultater vil ikke være bærekraftig over tid, men kan dekkes så lenge kommunen har oppsparte midler å tære på. Regnskapstallene for 2025 viser at 116 kommuner, eller én av tre kommuner, hadde negativt driftsresultat. Over sju av ti kommuner med negativt driftsresultat hadde fortsatt midler på disposisjonsfond ved utgangen av fjoråret.

Den økonomiske situasjonen er særlig krevende for kommuner med negativt driftsresultat og ingen eller negative disposisjonsfond. I 2024 var 37 kommuner i denne situasjonen, tilsvarende 5,2 pst av befolkningen. Av de 342 kommunene som har levert regnskapstall for 2025, hadde 30 kommuner negativt netto driftsresultat og ingen midler på disposisjonsfond ved utgangen av året, tilsvarende 3,2 pst. av befolkningen.²

Selv om det fortsatt var en del kommuner med negativt driftsresultat og negativt disposisjonsfond i fjor, hadde disse kommunene gjennomgående bedre resultater og mindre negative fond enn tilsvarende kommuner i 2024. Dette er illustrert i figur 3.26, som viser kommunene med negativt resultat og disposisjonsfond i hhv. 2025 (markert med blå prikker) og 2024 (markert med røde prikker), der kommunene ligger nærmere origo i 2025. Av kommunene i ROBEK hadde 12 av 27 negativt driftsresultat og negative disposisjonsfond.³

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Aukra er tatt ut av figuren av fremstillingshensyn. Aukra hadde disposisjonsfond og netto driftsresultat på hhv. 195,4 pst. og 27,6 pst. av inntektene i 2025.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Moskenes er tatt ut av figuren med disposisjonsfond og netto driftsresultat på henholdsvis -95,6 og -19,4 pst. av brutto driftsinntekter i 2024. Moskenes har ikke levert tall for 2025.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 3.27 viser netto driftsresultat for alle kommunene i 2024 og 2025. Kommunene som ligger over den diagonale linjen har hatt en resultatforbedring, mens kommunene som ligger under linjen fikk dårligere resultat i 2025 enn i 2024. Sju av ti kommuner forbedret resultatene sine fra 2024 til 2025. Av kommunene med negativt resultat i 2024 forbedret seks av ti resultatet i fjor, og det var særlig kommunene med dårligst resultater i 2024 som hadde den største resultatforbedringen.

Blant kommunene som ikke forbedret resultatene fra 2024 til 2025, hadde åtte av ti betydelige inntekter fra naturressurser⁴ i 2024, og om lag halvparten hadde betydelige disposisjonsfond (over 10 pst. av inntektene). Inntekter fra naturressurser kan svinge mye fra år til år. Ved å fordele disse inntektene mellom år, vil også netto driftsresultat (som avhenger av inntektene i hvert enkelt år) svinge mye fra år til år. Det var særlig inntekter fra havbruk som gikk ned fra 2024 til 2025.

Blant ROBEK-kommunene som har levert regnskapstall, forbedret 21 av 23 kommuner resultatet, og ti ROBEK-kommuner gikk fra et negativt resultat i 2024 til et positivt resultat i 2025.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ En kommune regnes som havbrukskommune dersom den har betydelige inntekter fra naturressurser (se fotnote nr. 4), og hvis inntekter fra havbruk utgjør minst 1,75 pst. av brutto driftsinntekter.

² Aukra og Lurøy vises ikke i figuren. Aukra hadde netto driftsresultat på 29,5 pst. og 27,6 pst. av brutto driftsinntekter i hhv. 2024 og 2025. Lurøy hadde netto driftsresultat på 20,9 og 13,8 pst. av brutto driftsinntekter i hhv. 2024 og 2025.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Fiskeridirektoratet, Energidepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Finansdepartementet.

Boks 3.9 Inntektsulikheten mellom kommuner øker i takt med økende naturressursinntekter

Norske kommuner har ulik størrelse, geografi, bosettingsmønster og alderssammensetning. Det gjør at kostnaden ved å tilby tjenester varierer betydelig på tvers av kommuner. Samtidig er dagens system bygget på generalistkommuneprinsippet, som innebærer at alle kommuner har det samme ansvaret for de lovfestede oppgavene.

Et viktig formål med inntektssystemet er å bidra til at kommunene har gode forutsetninger til å gi et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne. Det gjøres gjennom å kompensere for ufrivillige kostnadsforskjeller gjennom utgiftsutjevning og ved delvis utjevning av skatteinntektene gjennom inntektsutjevningen.¹ For å la kommunene få en del av den lokale verdiskapingen utjevnes ikke skatteinntektene fullt ut.

Inntekter fra blant annet eiendomsskatt, konsesjonskraft, produksjonsavgift for vindkraft og utbetalinger fra havbruksfondet holdes utenfor inntektsutjevningen mellom kommuner og disponeres fritt.² Ser man bort fra inntekter fra eiendomsskatt på boliger og fritidsboliger, har inntektene utenom utjevning nær doblet seg fra 10 mrd. 2026-kroner i 2015 til over 18 mrd. 2026-kroner i 2024, se figur 3.28. Det er særlig havbruksinntekter og netto inntekter fra konsesjonskraft som har bidratt til denne økningen. Inntektene fra havbruk og konsesjonskraft svinger en del, blant annet som følge av at tildeling av oppdrettstillatelser typisk skjer hvert annet år og at kraftprisen varierer. I 2025 er inntektene som ikke utjevnes, om lag 15 mrd. kroner. ³

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Produksjonsavgift for vind ble innført i 2022. Inntektene fra produksjonsavgiften tilbakeføres til vertskommunene året etter avgiftsåret.

Kilder: Norges vassdrags- og energidirektorat, Statistisk sentralbyrå og Fiskeridirektoratet.

Figur 3.29 og figur 3.30 viser tre ulike mål på inntektsulikhet mellom kommuner over tid. Den blå linjen viser forholdet mellom de rikeste og de fattigste kommunene, den grå linjen viser forholdet mellom de rikeste og median-kommunen, og den røde linjen viser forholdet mellom median-kommunene og de fattigste kommunene.⁴ Mediankommunen representerer «normalkommunen» hvert år. Dersom de rikeste kommunene hadde dobbelt så store inntekter som de fattigste, ville forholdet blitt 2, og dersom de hadde like inntekter, ville forholdstallet blitt 1.

Det er betydelig omfordeling mellom kommuner for skatteinntekter fra inntekts- og formuesskatt fra personlige skattytere og naturressursskatt fra kraftforetak. Ulikheten mellom kommuner for disse inntektene som er del av inntektsutjevningen, har vært stabilt lav de siste ti årene, se figur 3.29. De rikeste kommunene, målt på denne måten, har om lag 20 pst. høyere inntekter enn de fattigste.

I 2025 var det en større revisjon av inntektssystemet for kommunene, som omfattet skatteelementene, utgiftsutjevningen og andre deler av systemet.² Formålet med endringene på skattesiden var å gi økt utjevning og økt forutsigbarhet for sektoren. Samlet sett er inntektsforskjellene (innenfor utjevningen) mellom kommuner omtrent uendret etter omlegging. Frie inntekter består av både skatteinntekter og rammetilskudd, og om en kun ser på skatteinntekter innenfor inntektsutjevningen, faller inntektsulikheten fra 2024 til 2025.⁵

Økte inntekter fra naturressurser, som ikke utjevnes, har bidratt til økende inntektsforskjeller mellom kommunene over de siste ti årene. Figur 3.30 inkluderer inntekter fra eiendomsskatt, nettoinntekter fra konsesjonskraft, inntekter fra produksjonsavgift på vind og utbetalinger fra havbruksfondet. Kommunene som er definert som rike når kun inntekter innenfor utjevningen inkluderes, er ikke nødvendigvis de rikeste når også flere inntekter inkluderes. Av kommunene som er kategorisert som «rikest» i 2025 når inntekter utenom utjevningen inkluderes, er om lag to av fem kommuner også rike når man kun ser på inntekter innenfor utjevningen, mens 6 pst. av disse kommunene har inntekter under medianen når man kun ser på inntekter innenfor utjevningen.

Når flere inntekter inkluderes, er det en markert økning i inntektsulikheten over tid, hvor de rike kommunene blir rikere både i forhold til de fattigere kommunene og i forhold til mediankommunen. De rikeste kommunene hadde over 60 pst. høyere inntekter enn de fattigste i 2024, og dette er nesten en dobling fra ulikheten i 2015. Inntektsforskjellene svinger en del fra år til år, i tråd med svingninger i inntekter fra naturressurser. Høye strømpriser førte til økte inntekter fra konsesjonskraft i 2022 og 2023, og utbetalingene fra Havbruksfondet var høye i 2024, noe som ga særlig høy ulikhet i disse årene. Inntektene fra havbruk svinger en del, og forklarer store deler av nedgangen i ulikheten fra 2024 til 2025.

Stor og økende inntektsulikhet mellom kommuner kan gjøre det mer utfordrende å tilby likeverdige tjenester, særlig sett i lys av omstillingsbehov i sektoren fremover. Ulikheten kan også skape press om økte bevilgninger til sektoren som helhet, selv om dette vil være et lite treffsikkert virkemiddel med mindre økningen skjevfordeles i retning kommuner med lavere inntekter når alle inntektsarter regnes med.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Figuren viser inntekter etter utgifts- og inntektsutjevning. Kommunenes inntekter som utjevnes gjennom inntektsutjevningen, er inntekts- og formuesskatt fra personlige skattytere og naturressursskatt fra kraftforetak.

Kilder: Kommunal- og distriktsdepartementet og Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Inntekter fra eiendomsskatt på bolig og fritidsbolig, vannkraftanlegg, vindkraftanlegg, petroleumsanlegg, næringseiendom mm., produksjonsavgift på vindkraft, netto inntekter fra konsesjonskraft og utbetalinger fra havbruksfondet.

Kilder: Kommunal- og distriktsdepartementet, Norges Vassdrag- og energidirektorat, Statistisk sentralbyrå, Fiskeridirektoratet og Finansdepartementet.

Boks 3.10 Ny metode for måling av aktivitetsvekst i kommunesektoren

For å beskrive utviklingen i kommunesektoren er det nyttig å ha et mål på utviklingen i kommunenes tjenestetilbud. Det gjør at man kan måle kommunesektorens bidrag til økonomisk aktivitet og se aktivitetsutviklingen opp mot utviklingen i inntektene over tid. Målet på utviklingen i tjenestetilbudet omtales ofte som aktivitetsveksten i sektoren.

Tidligere ble aktivitetsutviklingen i kommuneforvaltningen målt ved bruk av en indeksindikator. Indeksen kombinerte endringer i sysselsetting, produktinnsats og brutto realinvesteringer, vektet etter fjorårets andel av samlede utgifter til lønnskostnader, produktinnsats og brutto realinvesteringer. En indeksindikator vil kunne gi et bilde av samvariasjonen i veksten i aktivitet og inntekter over en konkret periode, men vil ikke kunne si noe om nivåforskjeller mellom aktiviteten og inntektene. En indeks vil også være følsom for hvilket startår man velger. Det gjør det krevende å vurdere om aktivitetsnivået er bærekraftig målt mot inntektene.

Med bakgrunn i dette er det utviklet en ny indikator som måler aktivitet på nivåform. Nivåindikatoren består av summen av lønnskostnader, produktinnsats, produktkjøp til husholdningene, overføringer til ideelle organisasjoner og bruttorealinvesteringer, alt i faste priser omregnet med kommunal deflator. I likhet med den tidligere metoden vil ikke vekst i produksjon som følger av effektiviseringstiltak fanges opp i den nye målingen.

Figur 3.31 og 3.32 viser nytt og gammelt aktivitetsmål på hhv. vekst- og nivåform. Figur 3.31 viser at metodene stort sett gir samme fortegn til den årlige aktivitetsveksten, men at de to metodene gir ulikt bilde i år med store endringer i aktivitetsveksten. Figur 3.32 viser at metodene gir en likere utvikling over tid. I motsetning til den tidligere metoden vil ikke volumendringer i sysselsetting fanges direkte opp i den nye metoden, kun målte volumendringer i lønnskostnader. Differansen i den årlige veksten mellom de to målene i figur 3.31 forklares i stor grad av volumendringer i timeverk. Dette gjelder særlig i årene 2020–2022, der volumveksten i timeverk og lønnskostnader pekte i ulike retninger.

En annen forskjell mellom metodene er at produktkjøp og overføringer til ideelle organisasjoner er inkludert i den nye indikatoren. Produktkjøp til husholdningene og overføringer til ideelle organisasjoner omfatter varer og tjenester kommunen kjøper til innbyggerne, som for eksempel drift av private barnehager. Siden dette er produkter eller tjenester kommunene ellers måtte produsert eller levert selv, bør det inngå i et helhetlig aktivitetsmål. På den måten påvirkes ikke aktivitetsmålet av om for eksempel andelen private barnehager endres over tid. I 2022 trakk volumvekst i produktkjøp til husholdningene aktiviteten ned sammenliknet med den tidligere metoden.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Figur 3.33 viser utviklingen i kommunesektorens aktivitetsnivå, målt ved ny metode, og sektorens disponible inntekter. For å sammenligne aktivtetsnivået med inntektsnivået benyttes sektorens samlede løpende inntekter fratrukket formuesutgifter. Det vil si at også inntekter utenom kommuneopplegget inkluderes. For at inntektene skal være sammenlignbare med aktiviteten er det ikke korrigert for oppgaveendringer, engangsoverføringer mv.

Kommunesektoren har også en del overføringer¹, særlig til husholdningene, som ikke er en del av kommunesektorens direkte bidrag til økonomisk aktivitet. I figur 3.33 viser den stiplede linjen «aktivitet og overføringer», og avstanden ned til disponibel inntekt tilsvarer sektorens netto finansinvesteringer (underskudd før lånetransaksjoner). Denne avstanden reflekterer dermed gjeldsutviklingen i sektoren.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Boks 3.11 Kommunenes tilpasning til demografiske endringer

Kommunene har ansvar for en rekke velferdstjenester som i stor grad påvirkes av demografiske endringer. Befolkningsfremskrivinger tilsier at det blir flere eldre fremover, samtidig som antallet barn og unge går ned, se figur 3.34. For kommunenes del innebærer dette blant annet at ressursbruken fremover må vris fra tjenester som retter seg mot yngre innbyggere til tjenester som retter seg mot eldre. Figur 3.35 viser at en større andel av merutgiftene som følger av befolkningsendringer forventes å dekkes inn ved å omprioritere ressurser de neste ti årene.

De siste ti årene har antall barn i aldersgruppen null til fem år falt. I lys av de demografiske endringene fremover er det nyttig å analysere i hvilken grad utgiftene til denne aldersgruppen har fulgt den demografiske utviklingen. Analysen er begrenset til å se på utgifter til barnehage, ettersom disse utgjør om lag 90 pst. av de demografidrevne kommunale utgiftene til denne aldersgruppen.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Basert på SSBs hovedalternativ for nasjonale befolkningsfremskrivinger.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Figuren viser summen av økte og reduserte merutgifter til demografi for aldersgruppene 0–5 år, 6–15 år, 16–18 år, 19–66 år, 67–79 år, 80–89 år og 90 år og oppover.

Kilder: Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) og Finansdepartementet.

I perioden fra 2015 til 2024 falt antall barn i alderen null til fem år med om lag 11 pst. Med utgangspunkt i Teknisk beregningsutvalgs (TBU) metode for å beregne merutgifter til demografi, tilsvarer dette isolert sett en reduksjon i behovet for barnehageutgifter på om lag 8,3 mrd. kroner.¹ Den faktiske utviklingen i utgiftene til barnehage har imidlertid gått i motsatt retning, se figur 3.36. I samme periode økte utgiftene reelt sett med om lag 8 pst., tilsvarende om lag 5,7 mrd. 2026-kroner. Avviket mellom beregnet og faktisk utgiftsutvikling utgjør om lag 14 mrd. 2026-kroner.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Kommunene er delt inn i desiler etter prosentvis endring i antall barn over perioden 2015 til 2024. Desil 1 inneholder de 10 prosentene av kommunene med størst nedgang i antall barn, mens desil 10 inneholder de 10 prosentene med størst økning.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Det er store forskjeller mellom kommuner, både i utgiftsutviklingen og utviklingen i antall barn. Noen kommuner har redusert barnehageutgiftene i takt med nedgangen i antall barn, mens andre i liten grad har tilpasset utgiftene til tross for betydelig fall i antall barn. I figur 3.37 er kommunene delt inn i desiler etter prosentvis endring i antall barn i perioden 2015–2024. Figuren sammenligner forventet utgiftsutvikling basert på utviklingen i antall barn (blå søyler) med den faktiske utviklingen i utgifter til barnehage (røde søyler) for desilene. Det er en klar sammenheng mellom utviklingen i antall barn og utviklingen i utgifter, der kommuner med sterkest nedgang i antall barn også har hatt svakere utgiftsvekst i gjennomsnitt. Likevel har alle desilene hatt et mindre fall i utgiftene eller en høyere utgiftsvekst enn antallet barn skulle tilsi.

For å analysere sammenhengen nærmere er det i tillegg gjort en panelanalyse basert på data for 356 kommuner i perioden 2015–2024. Analysen kontrollerer for faste forskjeller mellom kommuner og for felles utviklingstrekk over tid. Resultatene bekrefter at kommunene samlet sett bare delvis tilpasser utgiftene til endringer i behovet. Videre viser analysen at graden av tilpasning varierer systematisk med kommunenes økonomiske forutsetninger. Kommuner med lavere inntekter per innbygger og mindre disposisjonsfond tilpasser barnehageutgiftene i større grad når antall barn faller. Kommuner med høyere inntekter og betydelige disposisjonsfond tilpasser utgiftene i mindre grad.

At barnehageutgiftene ikke har falt i takt med antall barn, kan også reflektere en ønsket prioritering for å styrke barnehagetjenesten. Kommunesektoren har fått betydelige økte inntekter i denne tiårsperioden, og målt som andel av totale driftsutgifter har utgiftene til barnehage gått noe ned. Forskjellene i tilpasninger mellom kommuner kan tyde på at kommuner med reelle økonomiske begrensninger i større grad tvinges til å omstille tjenestetilbudet når demografien endrer seg, mens kommuner med sterk økonomi har større mulighet til å skjerme tjenestene. På lengre sikt kan dette tenkes å gi økte forskjeller i innretning på tjenestetilbudet mellom kommuner, særlig når de demografiske endringene forsterkes fremover. Selv om det ikke er noen særlig økning i utgiftene rundt innføringen av pedagognormen i 2018, kan også kompetansekrav og bemanningsnormer ha ført til økte utgifter og medført at tilpasningen av utgiftene til endringer i antall barn har blitt mer krevende.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Teknisk beregningsutvalg for kommunal- og fylkeskommunal økonomi.