4 Servicenivå for leveringspliktige posttjenester

Den nye postloven legger rammene for hvilke krav til tjenestekvalitet som skal stilles til de leveringspliktige posttjenestene. Det er imidlertid et visst handlingsrom innenfor lovens rammer, og de krav som stilles fra EU og Verdenspostforeningen, til å tilpasse servicenivået til behovet og etterspørselen i befolkningen.

I en situasjon med fallende etterspørsel etter brevprodukter og større ulønnsomhet knyttet til leveringsplikten, er det nødvendig å vurdere endringer i tjenestekvaliteten for samtidig å kunne opprettholde et tjenestetilbud tilpasset folks behov uten store økninger i statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester i fremtiden.

Samferdselsdepartementet skal i løpet av 2016 inngå avtaler med tilbydere i postmarkedet om oppfyllelse av leveringsplikten. Det arbeides med to avtaler:

• Avtale om distribusjon av aviser i abonnement på lørdager i områder uten eget avisbudnett. Det er utlyst en konkurranse om dette oppdraget, og det vil bli inngått en avtale med varighet på to år.

• Avtale om levering av øvrige leveringspliktige posttjenester med Posten Norge AS. Avtalen skal dekke leveringspliktige tjenester i henhold til postloven § 7.

Disse avtalene vil erstatte Postens konsesjon, og er det virkemidlet postmyndigheten har å styre servicenivået for leveringsplikten med. Avtalene vil regulere rettighet og plikter for leveringspliktig tilbyder, inkludert godtgjørelsen for å utføre ulønnsomme oppgaver. Avtalene vil inneholde krav til servicenivå på et mer detaljert nivå enn det som følger direkte av lov og forskrift. Departementet vil ved inngåelse av disse avtalene vurdere hvilke krav som skal stilles til leveringspliktig tilbyder, og da særlig med tanke på fremsendingstid og utformingen av landposttjenesten.

4.1 Fremsendingstid

4.1.1 Dagens krav til fremsendingstid

Posten er i dag gjennom sin midlertidige konsesjon forpliktet til å tilby både prioriterte og uprioriterte poststrømmer, kalt A- og B-post.

Den nye postloven og postforskriften oppstiller ingen krav om at leveringsplikten skal omfatte to poststrømmer. Hvilke krav som i fremtiden stilles til fremsendingstid for leveringspliktige tjenester, vil derfor bli fastsatt i avtale om leveringsplikt mellom Staten ved Samferdselsdepartementet og Posten.

4.1.2 Etterspørselen i markedet etter kort fremsendingstid

Undersøkelser fra både Posten og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet viser at behovet for og etterspørselen etter et brevprodukt med fremsending over natt (dagens A-post) er fallende. Overgangen til sikre elektroniske løsninger for brevsendinger som skal raskt frem til mottaker, bidrar til dette fallet. Markedet etterspør i stedet produkter med leveringspresisjon, for eksempel utlevering på avtalt dag eller innenfor et gitt tidsrom.

Samferdselsdepartementet ser også at det er enkelte områder der det er et større behov for kort fremsendingstid enn ellers. Distribusjon av dagsaktuelle aviser er et eksempel på dette. Et annet eksempel er biologiske preparater, der ordinær A-post har vært raskt nok til å unngå redusert kvalitet på innholdet. Disse sendingene nyter i dag godt av en prioritert brevstrøm, og kundene vil måtte endre sin bruk av Postens tjenester når endringen gjennomføres. Eksempelvis vil abonnementsaviser som sendes med Posten, måtte innleveres lokalt eller regionalt for å være fremme samme dag. Kunder som sender biologisk materiale eller medisiner, benytter allerede i dag andre distribusjonsalternativer som transporttjenester fra laboratoriene og ekspress-/budtjenester for sendinger som er tidskritiske eller hvor temperaturregulert fremsending er påkrevd. Slike alternativer vil måtte benyttes i større grad enn før med bare én poststrøm.

Endringene i behovet for rask fremsendingstid er årsaken til at departementet vurderer å endre kravene til fremsendingstid når det skal inngås avtale om leveringsplikt.

4.1.3 Forslag om én brevstrøm

Posten har overfor Samferdselsdepartementet foreslått at man går over fra to til én brevstrøm for å tilpasse tilbudet til kundenes behov. En ny felles brevstrøm vil ha krav til normal fremsendingstid på to dager (D+2) for minimum 85 prosent av sendingene i stedet for at brevposten er fremme dagen etter innlevering (D+1) for 85 prosent av sendingene, slik som i dag. Krav om to dagers normal fremsendingstid er et strengere krav enn det som stilles til dagens B-post. Et to-dagers krav vil være tilstrekkelig raskt til at de fleste brevsendinger kommer frem i tide for mottaker og avsender. For sendinger med en større grad av hast, vil det fortsatt kunne benyttes bud- eller ekspresstjenester.

Overgang til én brevstrøm vil føre til kostnadsbesparelser fordi Posten ikke lenger vil ha behov for et eget flyfraktnett, men i stedet kunne la størsteparten av transporten være landbasert. Større deler av postsorteringen ville også kunne foregå på dagtid. Staten kompenserer i dag Posten for ulønnsomheten gjennom den statlige kjøpsordningen for leveringspliktige tjenester på postområdet. Spørsmålet er om samfunnet i dagens situasjon der brevmarkedet går raskt nedover, og det finnes alternative kommunikasjonsformer for brevpost som må raskt frem, fremdeles kan ta seg råd til å opprettholde to poststrømmer.

4.1.4 Kostnadene ved å opprettholde to poststrømmer

Posten anslår at når omleggingen er fullt gjennomført, vil en omlegging fra to til én brevstrøm gi en årlig lønnsomhetsforbedring på ca. 210 mill. kroner. Etter at regulatoriske rammebetingelser som åpner for endringen er avklart, vil Posten trenge tid til omstilling og implementering av løsningen. I omstillingsåret vil effekten være lavere på grunn av at strukturelle og driftsmessige omlegginger vil måtte gjennomføres trinnvis. Anslagsvis vil omleggingen gi en lønnsomhetsforbedring på 160 mill. kroner dersom omleggingen skjer midt i året. En sammenslåing av A- og B-post vil samtidig redusere kompleksiteten i verdikjeden og legge til rette for et lavere kostnadsnivå. Selv om også samlede inntekter vil reduseres med sammenslåing av to brevstrømmer, vil tiltaket bedre lønnsomheten.

Overgang til én poststrøm vil gi et betydelig lavere kostnadsnivå, i hovedsak på grunn av:

• Vesentlig lavere kostnader knyttet til bruk av flyfrakt. Ved innføring av én poststrøm vil man kunne redusere bruken av fly fra sju rundturer fra Gardermoen hver kveld/natt til bare to (for de lengste transportavstandene mellom nord og sør).

• Lavere kostnader knyttet til endringer i terminalstruktur, både husleiekostnader og personalkostnader.

• Økte tidsvinduer vil gjøre det mulig å flytte flere sorteringsreoler fra distribusjonshus til brevterminaler som igjen vil redusere husleiekostnader, redusere nattarbeid og i tillegg gi skalafordeler.

Kostnadene vil øke i andre deler av verdikjeden, blant annet vil det bli økte transportkostnader på bakken. Endringen medfører også inntektsreduksjoner på grunn av rebalansering av priser og volumeffekter. Inntektseffekter er inkludert i anslått lønnsomhetsforbedring.

4.1.5 Samferdselsdepartementets vurdering

Samferdselsdepartementet ser at det er en sterkt fallende etterspørsel etter et brevprodukt med kort fremsendingstid. Løsninger med sikker elektronisk post har i dag tatt over for mye av formidlingen av A-post, blant annet formidling av sendinger fra det offentlige. Departementet finner ut fra dette at det ikke lenger er behov for at en egen, prioritert brevstrøm er en del av leveringsplikten.

Samtidig er det en del områder der det fortsatt er behov for rask fremsending av postsendinger, blant annet når det gjelder medisiner og biologiske preparater eller når forhåndsstemmer ved kommune-, fylkes og stortingsvalg skal sendes til rett stemmestyre. Dette er samfunnskritiske funksjoner som det er viktig å ivareta ved en omlegging fra to til én poststrøm.

Selv om det i Prop. 73 L (2015–2016) om Endringer i valgloven er lagt opp til en utvidet frist for godkjenning av forhåndsstemmer, vil overgangen til én poststrøm gjøre det vanskeligere å få frem til valgstyrene forhåndsstemmer avgitt siste forhåndsstemmedag, innen de frister valgloven setter. Endringene i postsektoren vil derfor kunne medføre endringer i valgordningen. Kommunal- og moderniseringsdepartementet er også gitt myndighet etter postloven § 12 til å kunne sikre forsvarlig fremsending av forhåndsstemmer, enten gjennom pålegg eller avtale med leveringspliktig tilbyder.

Når det gjelder biologiske preparater, tilbyr mange av de medisinske laboratoriene hentetjenester for biologiske preparater i sine nærområder. Laboratoriefirmaet Fürst tilbyr for eksempel en hentetjeneste på Østlandet der de også tar med prøver til andre laboratorier, både på Øst- og Vestlandet og i Midt-Norge. Tilsvarende ser man at det som en respons på bortfallet av lørdagsdistribusjon er etablert budbilruter for innsamling av prøver til analyse i deler av landet der dette ikke har vært tilbudt tidligere. Helseforetakenes innkjøpsservice er også i gang med å forberede en nasjonal anskaffelse av slike budtjenester, i tillegg til at det allerede eksisterer ordninger som åpner for å sende prøvemateriell med pasienttransporter.

Dette illustrerer at det som i dag sendes med A-post, også kan sendes ved hjelp av egne bud eller ekspresstjenester. Kostnadene for helsevesenet ved slik formidling blir høyere enn ved bruk av dagens A-post, men man har bedre kontroll med tidsbruken og at sendingene oppbevares i rett temperatur. Prøver som ikke forutsetter særlig kort fremsendingstid eller oppbevaring innenfor gitte temperaturer, vil fortsatt kunne sendes med ordinær postgang.

For aviser vil en overgang til én brevstrøm føre til at det blir vanskelig å få frem riksinnleverte aviser til andre deler av landet mens de er dagsaktuelle. Over 90 prosent av avisene som innleveres i Postens nett blir imidlertid innlevert lokalt eller regionalt og vil fortsatt kunne utleveres til abonnentene mens de er aktuelle. Regional innlevering er et minstekrav i utlysningen av konkurransen om distribusjon av aviser i abonnement på lørdager til mottakere som ikke har et eget avisbudnett.

Posten tilbyr i dag et eget produkt for biologiske preparater som sendes i A-poststrømmen. For 2016 er det antatt at dette produktet vil ha et volum på 541 000 sendinger. Overgang til egne budordninger eller bruk av alternativ frakt av biologiske preparater på torsdager og fredager vil øke helsevesenets kostnader, anslagsvis med opp mot 25 millioner kroner. Kostnadene som helseforetakene får som følge av omleggingen vil ikke overstige kostnaden ved å ha en egen flyflåte og ved utstrakt bruk av nattarbeid for å sortere stadig mindre mengder A-post. Departementet mener derfor at det ikke er forholdsmessig å opprettholde to poststrømmer kun for å ivareta hensynet til rask fremsending av biologiske preparater.

Kostnadene som kan spares ved å gå over til bare én poststrøm er betydelige. Det første året beregnes nettobesparelsen til å være 160 mill. kroner. De påfølgende årene vil besparelsen være 210 mill. kroner. I en tid da etterspørselen etter brev er kraftig synkende, fremstår ikke ekstrakostnaden for å opprettholde to brevstrømmer som forholdsmessig.

I avtalen med Posten om leveringspliktige tjenester vil Samferdselsdepartementet ikke stille krav om to poststrømmer. Departementet legger opp til at omleggingen til én poststrøm skal gjennomføres så raskt som mulig etter avtaleinngåelsen.

4.2 Endringer i landposttjenesten

4.2.1 Dagens landposttjeneste

Landpostnettet består av postbud som, i tillegg til vanlig postomdeling, tilbyr leveringspliktige posttjenester og grunnleggende banktjenester innenfor sitt dekningsområde. Posten har nærmere 1500 postruter med landposttjeneste i hele eller deler av ruten.

Posten er i sin konsesjon pålagt at alle faste ekspedisjonssteder og landpostnettet skal tilby leveringspliktige posttjenester. Plikten til å tilby grunnleggende banktjenester er begrenset til landpostnettet. Ved utgangen av 2015 er det nesten 3000 servicesteder i Postens landsdekkende ekspedisjonsnett (omfatter både faste ekspedisjonssteder og landpostruter).

De store endringene i postmarkedet gjør det også nødvendig å videreutvikle landpostnettet ved å tilpasse servicenivå og geografisk dekning til kundenes behov.

4.2.2 Endringer i hvem som mottar landposttjeneste – servicenivå og utbredelse

I Prop. 100 L (2011–2012) om endring i lov om tilbud av grunnleggende banktjenester gjennom Posten Norge AS’ ekspedisjonsnett legges det til grunn at husstander som bor mer enn 4 km unna nærmeste faste ekspedisjonssted betjenes med landpostbud, hvilket da var anslått til å gjelde mer enn 500 000 husstander.

Nyere tall for hvor mange som faktisk mottar landposttjeneste viser at det i dag dreier seg om i underkant av 538 000 husstander. Mange av disse har landposttjeneste selv om de bor nærmere enn 4 km fra nærmeste faste ekspedisjonssted. Det har således i liten grad vært gjort endringer i dekningsområdet for landposttjenesten til tross for at befolkningsmønster og kundebehov har endret seg over tid og at folk flest selv henter pakker og andre registrerte sendinger ved de faste ekspedisjonsstedene.

Posten har foreslått overfor Samferdselsdepartementet at bare postmottakere med leveringsadresse (bolig/virksomhet) mer enn 4 km fra fast ekspedisjonssted skal få tilbud om landposttjeneste. Dekningsområdet for landposttjenesten vil da omfatte anslagsvis 320 000 husstander. Ifølge Posten er en geografisk minimumsgrense basert på 4 km fra nærmeste ekspedisjonssted hensiktsmessig fordi det gir en forutsigbarhet med hensyn til hvem som er dekket av tilbudet. Videre er tilnærmingen i tråd med intensjonen om å ha et utvidet tilbud til den delen av befolkningen som har lang avstand til nærmeste faste ekspedisjonssted.

Posten anslår at praksisendringen vil redusere Postens kostnader med 5 til 7 mill. kroner årlig. Innsparingen vil reflekteres i statlig kjøp i den grad den påvirker kostnadene ved banktjenester i landpost eller kostnadene ved å distribuere postsendinger til de 5 prosent av husstandene som omfattes av statlig kjøp for daglig postomdeling.

Kilde: Posten Norge AS

Landpostnettet er mobile ekspedisjonssteder som er tenkt som et tilbud til de som befinner seg langt unna nærmeste faste ekspedisjonssted. I den grad brukerne har under 4 km til nærmeste ekspedisjonssted, anses dette å være kort nok til at man kan ta seg dit på egen hånd. Departementet kan derfor ikke se at en praktisering av den avstandsgrensen som tidligere har vært lagt frem for Stortinget er problematisk, og vil derfor åpne for at en slik endring kan gjennomføres så snart som mulig.

4.2.3 Banktjenester i landpostnettet – utviklingstrekk

Posten er pålagt å tilby grunnleggende banktjenester i landpostnettet i lov 21.06.2002 nr. 44 om tilbud av grunnleggende banktjenester gjennom Posten Norge AS’ ekspedisjonsnett. Posten oppfyller plikten gjennom en avtale med DNB om å tilby deres banktjenester i sitt landpostnett. Banktjenester i landpostnettet gir kunder som bor langt unna ordinære tilbud av manuelle banktjenester (vanlige bankfilialer, bankbutikk eller PiB) tilgang til denne typen tjenester der de bor gjennom en tilkallingsordning.

Etterspørselen etter manuelle banktjenester er imidlertid sterkt fallende. Tall for perioden 2013–2015 viser et årlig fall i antall banktransaksjoner i landpostnettet på 17,5 prosent. Figur 4.1 viser at den mest benyttede banktjenesten i landpostnettet er kontantuttak, mens giro inn- og utbetalinger og innskudd har et betydelig lavere volum.

Bruken av manuelle banktjenester er sterkt fallende og tallene viser at nedgangen i antall transaksjoner for de pålagte banktjenestene i landpostnettet fra 2013 til 2015 er på hele 35 prosent. Kontantuttak har klare sesongvariasjoner med et størst antall uttak i desember. Hvis man ser på antall transaksjoner på årsbasis, viser imidlertid også kontantuttak en fallende trend med et fall på 34 prosent fra 2013 til 2015.

Ut fra transaksjonsvolumet, og en antakelse om at de fleste som benytter banktjenestene i landpostnettet er jevnlige brukere, kan antall aktive brukere i landpostnettet anslås til færre enn 20 000. Tilbudet koster staten 32 mill. kroner gjennom ordningen med statlig kjøp i 2016.

4.2.4 Orientering om nytt tilbud for utkjøring av registrerte pakker og brev

Et av tilbudene i landpostnettet er hjemkjøring av registrerte sendinger på dagtid. Slik denne tjenesten har fungert frem til nå, har landpostbudet tatt med sendingen på budruten og forsøkt levering. Ettersom majoriteten av postmottakere ikke er hjemme på dagtid, kjører landpostbudene mange bomturer med registrerte sendinger. Dersom sendingene ikke blir utlevert, plasseres de på nærmeste faste ekspedisjonssted og mottaker må hente dem selv. Resultatet av denne praksisen er at det kjøres mange unødvendige kilometer i landpostnettet fordi mottaker ikke er til stede for å motta eller kvittere for registrerte sendinger.

På bakgrunn av dette gjennomførte Posten høsten 2014 et forsøksprosjekt der kundene i 36 landpostruter kunne velge mellom å bestille hjemkjøring av pakker via landpostbudet på ønsket dag, eller selv å hente pakken på nærmeste faste ekspedisjonssted. Hele 99,5 prosent av sendingene i forsøket ble hentet av mottaker selv. Mottaker opplever større innflytelse over når sendingene skal leveres eller hentes og ordningen innebærer betydelige besparelser for Posten. Se boks 4.1 som oppsummerer erfaringene fra forsøksprosjektet.

På bakgrunn av de gode erfaringene fra forsøksprosjektet, har Posten fra 1. mars 2016 tilpasset servicenivået i landpostnettet til kundenes behov på dette punktet. Det er utviklet og implementert en bestillingsløsning for utkjøring av registrerte postsendinger til mottakere i landpostnettet. Mottakeren varsles (ved SMS, e-post eller hentemelding på papir) om at ankommet sending er klar for henting ved nærmeste faste ekspedisjonssted. Mottakeren velger selv om han eller hun vil bestille utkjøring av sending med landpostbud på avtalt dato innenfor sendingens liggefrist. Denne bestillingsløsningen er tilgjengelig både via web (mobil og PC) og telefon (Posten og Bring Kundeservice).

Posten håper gjennom dette å oppnå økt kundetilfredshet ved at utkjøring blir vellykket allerede på første forsøk. Et redusert antall bomturer sparer tid, miljø og kostnader for Posten.

4.2.5 Samferdselsdepartementets vurdering

Landposttjenesten er viktig for mange som bor og arbeider i distriktene og bør derfor videreføres. Dette betyr imidlertid ikke at landposttjenesten ikke skal tilpasses de store omveltningene som skjer i postsektoren. Det er et behov for å tilpasse tjenesten til etterspørselen, og for å sørge for at det er postmottakere som har et reelt behov for tjenesten som mottar den.

Det har lenge vært lagt til grunn at det bare er postmottakere som bor mer enn 4 km fra nærmeste faste ekspedisjonssted som skal få tilbud om landposttjeneste. En harmonisering av praksis over hele landet, slik at postmottakere som bor nærmere enn 4 km fra nærmeste faste ekspedisjonssted ikke vil motta landposttjeneste, synes derfor å være i tråd med det tilbudet landposttjenesten opprinnelig er ment å dekke. En slik innskjerpet praktisering av det geografiske dekningsområdet for landposttjenesten reiser imidlertid, en del problemstillinger, slik som:

• Hva skjer når de faste ekspedisjonsstedene flyttes?

• Hvilke problemer oppstår når faste brukere av banktjenester i landpostnettet mister denne tjenesten?

• Hvordan skal man håndtere tilfeller der grensen på 4 km går rett gjennom en husklynge eller et grendelag og gjør at nære naboer får et ulikt tjenestetilbud?

Når det gjelder praktiseringen av hvem som får tilbud om landposttjeneste, mener departementet det er viktig at Postens praktisering av avstandskravet ikke blir urimelig. Dersom ytterste husstand i en rekkehuskjede eller et tun faller utenfor dekningsområdet mens øvrige naboer får tilbud om landposttjeneste, kan en absolutt praktisering av avstandskravet virke urimelig. Dette innebærer at man skal forsøke å finne hensiktsmessige løsninger og gode steder å sette grenser for hvem som skal ha landposttjeneste.

I den grad det er snakk om flytting av ekspedisjonssteder ved konkurranseutsetting av kontrakter for PiB, kan man ikke gardere seg mot at det blir endringer i tilbudet på denne måten. Det er imidlertid viktig at endringene varsles i god tid og at berørte parter får tilstrekkelig tid til å innrette seg etter endringen i tilbudet.

Når det gjelder tilbud om banktjenester i landpostnettet, vil Posten fortsette å tilby banktjenester innenfor dekningsområdet for landposttjenesten. Fallet i antall transaksjoner og størrelsen på det statlige kjøpet av banktjenester i landpostnettet gjør at departementet følger utviklingen tett. Det er åpenbart at det på samme måte som for brevsendinger, foregår et skifte fra skranketjenester til elektroniske banktjenester. Samtidig er dette tjenester som har stor betydning for enkeltbrukere som bor langt fra nærmeste faste ekspedisjonssted. Dersom det blir aktuelt å endre Postens plikt til å tilby banktjenester i landpostnettet slik den følger av lov om tilbud av grunnleggende banktjenester gjennom Posten Norge AS' ekspedisjonsnett, vil Samferdselsdepartementet fremme en lovproposisjon om dette til Stortinget.

Samferdselsdepartementet ønsker gjennom dette å informere Stortinget om Postens nye tilbud for pakkeutlevering i landpostnettet. Endringen anses å ligge innenfor det Posten har handlefrihet til å gjøre etter de fullmakter selskapet allerede har til å ivareta effektiv drift.

4.3 Servicenivået for leveringsplikten

Postens siste tall for utviklingen i brevmengden viser at det i januar 2016 har skjedd et ytterligere skift nedover i brevmengden. Allerede i Oslo Economics' rapport fra 2010 om leveringsplikt på postområdet ble det beskrevet en utvikling der statlig kjøp av ulønnsomme bank- og posttjenester ville vokse betydelig dersom man ikke gjorde noe med servicenivået. Etter dette har man gjennom innføringen av en ny postlov fjernet alminnelig postombæring på lørdager. Fallet i brevmengden er imidlertid såpass dramatisk at stadig større deler av de leveringspliktige posttjenestene blir ulønnsomme.

På samme måte som fallet i brevmengden setter servicenivået under press i Norge, ser vi at stadig flere europeiske land må tilpasse servicenivået til etterspørselen. Særlig gjelder dette antall utleveringsdager for post.

• Italia ønsker fleksibilitet til å redusere utleveringshyppigheten til annen hver dag for postmottakere som bor i områder med færre enn 200 innbyggere per kvadratkilometer. Italienske myndigheter har uttalt at unntaket maksimalt skal omfatte 25 prosent av befolkningen. Saken er fortsatt til vurdering hos EU-kommisjonen.

• I Danmark mottar man normalt sett bare post annen hver dag. Dette kommer av at majoriteten av postmengden er B-brev med krav om 2 til 4 dagers fremsendingstid. Rutene legges opp slik at B-brev utleveres til halve ruten den ene dagen og til den andre halvdelen den andre dagen. A-brev leveres ut hver dag i hele ruten, men disse brevene utgjør en meget liten andel av postmengden, blant annet fordi portoen er satt opp til 19 danske kroner for A-brev i letteste kategori.

• Island har hatt en ny lov på høring og er ventet å legge et lovforslag frem for Alltinget våren 2016. Fra 1. januar 2016 vil 3000 husstander i grisgrendte strøk motta post bare annen hver dag. Ettersom mesteparten av posten er B-post (skal normalt utleveres innen tre dager etter innlevering), praktiseres utlevering av B-post bare annen hver dag også i sentrale strøk.

Alle disse tre eksemplene viser at det er et behov for å tilpasse leveringsplikten til etterspørselen etter posttjenester, og at det er viktig med tilstrekkelig fleksibilitet i det regulatoriske rammeverket til å kunne tilpasse servicenivå og organisering av tjenesten til utviklingen i postsektoren. Tilpasningene i Italia og Island har redusert utleveringshyppigheten i noen områder, mens man i Danmark har flyttet de største postvolumene til en uprioritert poststrøm som ikke krever daglig postombæring. Den danske løsningen vil ikke være gjennomførbar i Norge innenfor rammene av landbasert transport så lenge 85 prosent av sendingene skal være levert innen to dager.

Postloven setter rammene for eventuelle unntak fra utlevering av postsendinger fem dager i uken ved at postmyndigheten kan gi forskrift om unntak fra plikten til å distribuere post fem dager i uken til alle postmottakere. Et slikt unntak kan blant annet gis gjennom en forskriftsbestemmelse der det settes et tak for antall husstander og foretak som kan ha redusert utleveringsfrekvens. Dagens krav fra postmyndighetene er at inntil 1 250 postmottakere kan ha omdeling færre enn seks dager per uke (kravet ble satt mens det fortsatt var generell postdistribusjon på lørdager).

Postens konsesjonsrapport for 2015 viser at det var 318 postmottakere som fikk utlevert post færre enn fem dager per uke i 2015. Beregningene for statlig kjøp av ulønnsomme bank- og posttjenester viser derimot at det er ulønnsomt å utlevere post til fem prosent av husstandene mer enn to dager per uke. Dette utgjør i underkant av 120 000 husstander.

Etter hvert som postvolumene faller, vil daglig postomdeling bli ulønnsomt for stadig flere og til slutt for alle. I en slik situasjon vil statlig kjøp øke drastisk, dersom man ikke reduserer servicenivået.

Departementet mener at et statlig kjøp av posttjenester må stå i forhold til nytteeffekten for samfunnet. Et så sterkt fall i brevmengden som vi nå ser, henger åpenbart sammen med at behovet folk og virksomheter har for å motta post fem dager i uken, er synkende. Nivået på de leveringspliktige tjenestene bør derfor tilpasses etterspørselen innenfor de rammene som postloven gir og vurderes opp mot kostnadene. Postloven har et krav om at det normalt skal være omdeling av post fem dager i uken, men at det kan gjøres unntak fra femdagers omdeling. Eventuelle unntak kan imidlertid ikke ha et omfang som gjør at normalen ikke oppfylles.

Det er vanskelig å sette et eksakt mål for hvor store unntak som skal til før det normalt ikke er omdeling fem dager i uken. Departementet legger imidlertid til grunn at redusert utleveringshyppighet for 25 prosent av befolkningen, slik som det kan bli åpnet for i Italia, vil kreve lovendring om det skal gjennomføres i Norge. Derimot bør det være anledning til å unnta opp mot 10 prosent av befolkningen fra hovedregelen om fem dagers omdeling om fallet i brevmengden fortsetter i samme takt som nå, eller til og med forsterkes. Det understrekes at det ikke vil være aktuelt å gjennomføre slike tiltak allerede nå, men at dette kan gjennomføres når fallet i brevmengden tilsier at dette er nødvendig. Dersom det oppstår problemer knyttet til avisomdeling, vil dette måtte vurderes særskilt. Når det blir behov for å redusere utleveringshyppigheten ytterligere for større deler av befolkningen, for eksempel ved å åpne for generell postdistribusjon annen hver dag, vil departementet komme tilbake til Stortinget med forslag om lovendring.

I avtalen med Posten om leveringsplikt, vil det også være andre forhold enn poststrømmer, landposttjenesten og rommet for unntak fra fem dagers utlevering som vil definere nivået på leveringsplikten. Blant annet vil det være viktig å sikre tilstrekkelig tilgjengelighet til faste ekspedisjonssteder i hele landet. Det fremstår ikke som hensiktsmessig å sette et fast minstekrav slik som i Meld. St. 18 (2011–2012) Virksomheten til Posten Norge AS jf. omtale i kapittel 8 nedenfor, men det vil kunne være aktuelt å sette krav om at en gitt andel av befolkningen skal ha et fast ekspedisjonssted innen en gitt avstand fra sitt bosted. De mest grisgrendte strøkene vil uansett fortsatt måtte dekkes ved hjelp av landpostnettet.

Det vil også være aktuelt å avtalefeste hvilket tjenestetilbud som skal tilbys i det faste ekspedisjonsnettet, blant annet ved å tilpasse tjenestetilbudet til kundebehovet. Det er for eksempel slik at de fleste får dekket det vesentligste av sitt behov for posttjenester gjennom et relativt begrenset sett av leveringspliktige tjenester. Noen tjenester er det neppe behov for at tilbys ved alle faste ekspedisjonssteder, jf. at det allerede i Meld. St. 18 (2011–2012) Virksomheten til Posten Norge AS ble vurdert hensiktsmessig å etablere såkalte PiB-enkel, ekspedisjonssteder med et forenklet tjenestetilbud. Markedsutviklingen har vist at det i større grad kan være aktuelt å gjøre lokale tilpasninger i hvilke tjenester som tilbys, blant annet for å få tilstrekkelig konkurranse om å få drive et ekspedisjonssted.