Forsiden

Meld. St. 32 (2020–2021)

Ingen utenfor – En helhetlig politikk for å inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv

Til innholdsfortegnelse

2 Hva er utenforskap?

Et samfunn består av små og store fellesskap. Hvilke den enkelte er inkludert i, avhenger dels av egne valg og dels av faktorer utenfor den enkeltes kontroll. For økonomisk selvstendighet og muligheten til fritt å forme sitt eget liv, står deltakelse i arbeidsmarkedet i en særstilling. Høy sysselsetting er også avgjørende for finansieringen av brede, felles velferdsordninger. Denne stortingsmeldingen legger mest vekt på utenforskap fra arbeid. Veien ut av utenforskap går gjennom utdanning og arbeid. Samtidig er det en del personer som av helsemessige eller andre grunner ikke vil komme i jobb. Da er muligheten til å bli inkludert i øvrig samfunnsliv viktig. Meldingen belyser derfor også andre typer utenforskap.

Utenforskap påvirkes av individuelle valg og hendelser i livet, av ulike utfordringer den enkelte møter, og av mulighetene som skapes gjennom samfunnets institusjoner. Årsakene til utenforskap kan være mange, og ofte vil flere faktorer kunne forsterke hverandre gjensidig.

Dette kapitlet starter med å se på forhold i arbeidsmarkedet, barrierer mot arbeid og det å stå uten kompetanse. Videre ser kapitlet på flere andre sentrale faktorer som kan forklare at folk blir stående utenfor arbeid og utdanning: helseproblemer over tid og konsekvensene av lavinntekt, manglende støtte i familien, dårlige boforhold og liten tilhørighet i nabolag og lokalsamfunn. Familiebakgrunn har betydning for hvilke økonomiske levekår barn og unge oppnår som voksne, og kapitlet tar også for seg sosial mobilitet og risikoen for at levekårsutfordringer går i arv.

Gjennomgangen viser bl.a. at oppvekst i en familie med lav inntekt kan innebære sammensatte utfordringer og levekårsproblemer på flere områder. Foreldres utdanning betyr fremdeles mye for hvordan det går med barna i utdanningssystemet. I tillegg til hvordan en presterer på skolen har det betydning for om en fullfører videregående skole og for valg om høyere utdanning. Personer som har vanskeligheter med å komme i arbeid, har ofte en kombinasjon av helseutfordringer og manglende formell kompetanse. Utviklingstrekk i arbeidsmarkedet, med høy langtidsledighet grunnet koronapandemien og økte krav til kompetanse kan forsterke flere av disse utfordringene.

At årsakene til at folk havner utenfor er mangfoldige og sammensatte, betyr at politikk på mange samfunnsområder er viktige i arbeidet med å forebygge utenforskap og inkludere flere i arbeids- og samfunnsliv. I de resterende kapitlene i denne meldingen behandles seks områder som regjeringen har identifisert som særlig sentrale i dette arbeidet og hvor det er et klart behov for å videreutvikle og styrke innsatsen, jf. nærmere omtale i kapittel 1.

2.1 Det norske arbeidsmarkedet

Deltakelse i arbeidslivet er avgjørende for å redusere ulikhet og bekjempe fattigdom. Et velfungerende arbeidsmarked er avhengig av en høyt kvalifisert arbeidsstyrke, et godt arbeidsmiljø og gode insentiver til arbeid som støtter opp om arbeidslinjen. Sammen med en økonomisk politikk rettet inn mot stabil vekst og høy jobbskaping, gir det grunnlag for høy sysselsetting og lav ledighet over tid.

Det norske arbeidsmarkedet er i hovedsak velfungerende. En stor del av befolkningen er sysselsatt og vi har over tid hatt lav arbeidsledighet. I 2019 var nesten 80 pst. av befolkningen mellom 20 og 64 år sysselsatt i Norge, ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU). Samlet sett er nivået forholdsvis høyt sammenlignet med mange andre land i Europa. Bildet er likevel mer sammensatt. Blant en av de største kjernegruppene, menn i alderen 25–54 år, er sysselsettingen lavere enn gjennomsnittet i europeiske land, mens kvinner i samme aldersgruppe og personer i høyere aldersgrupper trekker gjennomsnittlig sysselsetting opp.

Som figur 2.1A viser har sysselsettingsutviklingen i Norge vært forskjellig fra flere av landene rundt oss siden årtusenskiftet, og særlig i perioden 2014–2017. Mens det norske sysselsettingsnivået er om lag på samme nivå nå som for 20 år siden, selv om det har vært store konjunktursvingninger gjennom perioden, har de fleste andre landene i figuren hatt en klar oppgang. Fra 2017 og fram til koronakrisen opplevde også Norge at andelen sysselsatte økte igjen, men oppgangen var ikke sterkere enn i landene rundt oss.

Årsakene til ulik utvikling er mange og sammensatte. Mange land startet fra et lavere nivå, og har hentet inn mye av «forspranget» Norge hadde tidligere. Andelen sysselsatte varierer med konjunkturene, og den særnorske konjunkturnedgangen etter oljeprisfallet i 2014 er en viktig forklaring på ulik utvikling de siste årene. Mens Norge fortsatt hadde høyest sysselsettingsandel fram til 2012, har flere land gått forbi oss i perioden etter.

Sysselsettingsutviklingen de siste 20 årene har også, i betydelig grad, vært påvirket av demografiske endringer. Sysselsettingen varierer med bl.a. alder, kjønn og innvandringsbakgrunn. Flere eldre i arbeidsdyktig alder, som i mindre grad enn yngre aldersgrupper deltar i arbeidslivet, har bidratt til å redusere den samlede sysselsettingsandelen. Også en større andel innvandrere i befolkningen, herav flere innvandrere med flyktningbakgrunn og familiegjenforente med lite utdanning, har bidratt til å trekke ned andelen som er i arbeid.

For menn i alderen 25–54 år og blant unge har sysselsettingsandelen hatt en avtakende trend helt siden inngangen til 2000-tallet, og for den førstnevnte gruppen var sysselsettingen lavere enn gjennomsnittet for EU i 2019, se figur 2.1B. Utviklingen har vært særlig svak blant de med videregående utdanning som høyeste utdanning. Det skyldes at mange menn med dette utdanningsnivået jobber i konjunkturutsatte næringer, som bygg og anlegg samt i industrien, og i deler av oljenæringen. I tillegg til høy konkurranse fra arbeidsinnvandring, ble mange i gruppen rammet av nedgangskonjunkturen i kjølvannet av finanskrisen i 2008, og senere av oljeprisfallet i 2014. Sysselsettingsutviklingen blant unge under 25 år har også vært svak etter årtusenskiftet. Det skyldes delvis utbygging av utdanningssektoren og at flere tar utdanning. Tilsvarende utvikling har også skjedd i mange andre land. Speilbildet av at sysselsettingsandelen for unge har falt over tid, er at andelen som er under utdanning har økt. Disse størrelsene varierer erfaringsmessig på samme måte også på kort sikt – når arbeidsmarkedet går godt, faller andelen som er under utdanning og omvendt, se figur 2.2. Å ta utdanning er i hovedsak et fornuftig svar på et vanskelig arbeidsmarked. Utviklingen i andelen unge utenfor både arbeid og utdanning kan dermed bedre fange opp risiko for å bli stående varig utenfor arbeid. Denne andelen er lav i internasjonal sammenheng, og har endret seg lite over tid, se nærmere omtale i avsnitt 2.2.2.

Figur 2.1 Sysselsettingsrater utvalgte land

Figur 2.1 Sysselsettingsrater utvalgte land

Kilde: Eurostat

Figur 2.2 Ungdom (20–24 år) etter oppgitt hovedaktivitet. 2000–2020

Figur 2.2 Ungdom (20–24 år) etter oppgitt hovedaktivitet. 2000–2020

Kilde: Statistisk sentralbyrå, AKU

Sysselsettingsutviklingen henger også sammen med andre strukturelle endringer i arbeidsmarkedet. Den teknologiske utviklingen fører til at stadig flere arbeidsoppgaver blir automatisert. Automatisering og ny teknologi har bidratt til produktivitetsvekst, som har gitt grunnlag for en sterk lønns- og velstandsutvikling. Men slike omstillinger fører også til en reduksjon i omfanget av arbeidsintensiv produksjon, og kan ha påvirket deltakelsen i arbeidslivet negativt. Et relativt høyt lønnsnivå i Norge gir sterke insentiver til å ta ny teknologi i bruk. Mye av den automatiseringen og digitaliseringen som venter i andre land har allerede skjedd i Norge. Ifølge OECD (2018) er andelen jobber som har høy risiko for å blir automatisert eller betydelig endret som følge av teknologiske skift, mindre i Norge enn i øvrige OECD land.1 Likevel vil det raske tempoet i den teknologiske utviklingen kreve endringer i arbeidslivet også her framover. Noen av disse omstillingene kan gjøre det vanskeligere for enkelte grupper å stå i arbeid eller få innpass i arbeidsmarkedet. Kompetansekravene endres, og flere må fylle på med kompetanse underveis i yrkeslivet for å kunne beholde eller få ny jobb.

Samtidig påvirkes arbeidsmarkedet av en mer globalisert verden og et stadig mer åpent europeisk arbeidsmarked. EU-utvidelsene fra 2004 betød et felles europeisk arbeidsmarked for land med svært ulike inntektsnivå. Utvidelsene falt også sammen med en etter hvert sterk konjunkturoppgang i Norge, og økt etterspørsel etter arbeidskraft bidro til en markant økt arbeidsinnvandring, se figur 2.3. For arbeidstakere i bransjer hvor det er høy andel arbeidsinnvandrere eller omfattende utflytting av produksjon fra Norge, kan økt konkurranse om jobbene ha ført til fortrengning eller omstillinger ved at de må ta andre typer arbeid. Arbeidsinnvandringen vil særlig ha betydning for sysselsettingsmulighetene til arbeidstakere med konkurrerende kompetanse. Bratsberg mfl. (2014) finner at norske arbeidere med manglende formell utdanning ikke når opp i kampen om de ufaglærte jobbene.2 Relativt høye lønninger i bunnen av lønnsfordelingen, gjør det særlig attraktivt for lavkvalifisert arbeidskraft å komme til Norge. Norske arbeidstakere har en fordel med språk og kultur i mange tilfeller. Personer med lave kvalifikasjoner vil likevel kunne tape i konkurransen om jobbene, særlig i yrker med lave krav til språkkunnskaper.3 Forskning finner ingen entydig sammenheng mellom innvandring og den samlede sysselsettingen.4

Figur 2.3 Arbeidsinnvandring per år eksklusive nordiske statsborgere og ikke-bosatte arbeidstakere. 2001–2019

Figur 2.3 Arbeidsinnvandring per år eksklusive nordiske statsborgere og ikke-bosatte arbeidstakere. 2001–2019

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Koronapandemien har ført til store tilbakeslag i arbeidsmarkedet, og vil kunne forsterke flere av de strukturelle utfordringene. Nedstengingen av samfunnet i mars 2020 førte til at den registrerte ledigheten kom opp på det høyeste nivået i fredstid med over 300 000 helt ledige. Oppgangen var i stor grad drevet av flere permitterte. Til tross for at aktiviteten har tatt seg opp siden, og ledigheten har avtatt fra de historisk høye nivåene i fjor vår, var den registrerte ledigheten fremdeles over 70 pst. høyere i april i år enn i februar 2020 før pandemien traff Norge. Når denne meldingen legges fram, er det fortsatt betydelig usikkerhet om utviklingen framover, selv om økt aktivitet etter hvert som en stadig større del av befolkningen blir vaksinert og smittevernrestriksjonene lempes på, vil gi redusert ledighet. Erfaringsmessig vet vi at dype nedgangskonjunkturer og perioder med omfattende omstilling i arbeidsmarkedet gir økt risiko for at flere faller varig ut av arbeidslivet. Se boks 2.1 for nærmere omtale av koronapandemiens langsiktige konsekvenser.

Lav etterspørsel etter arbeidskraft i enkelte næringer og vedvarende høy ledighet fører til sterkere konkurranse om de ledige jobbene. Nye arbeidssøkere kan få større vanskeligheter med å komme inn i arbeidsmarkedet. Det er bekymringsfullt, siden en langvarig periode som arbeidsledig i starten av yrkeskarrieren kan gi følger for resten av yrkeslivet, jf. avsnitt 2.2.2. Samtidig vil ledighetsperioden kunne forlenges for de som allerede sto utenfor før krisen, og utfordringene med å komme tilbake i arbeid vil bli enda større. Mer enn én av fem av de som var registrert som arbeidssøkere hos Arbeids- og velferdsetaten i mars i år, var også arbeidssøkere før nedstengingen av Norge i mars i fjor. For mange av disse har ledigheten vært sammenhengende.

Koronapandemien har ført til en stor økning i langtidsledigheten. Antallet langtidsledige, dvs. personer som har vært sammenhengende helt ledige i mer enn seks måneder, har doblet seg fra februar i fjor. Av de helt ledige i april var nærmere én av tre langtidsledige. En del av økningen skyldes at arbeidstakere har vært permittert i mer enn et halvt år, men mesteparten av økningen har kommet blant ordinært ledige. Tendensen til økt langtidsledighet er urovekkende. Langvarig ledighet kan i seg selv redusere sannsynligheten for å komme tilbake i jobb. Det kan skyldes at motivasjonen for å søke jobb faller, tap av ferdigheter, og at langvarig fravær fra arbeidslivet kan oppleves som negativt når arbeidsgivere vurderer arbeidssøkere.

Krisen har rammet skjevt. Smitteverntiltakene har i særlig grad rammet personrettet tjenesteyting. Det er bransjer med stort innslag av ufaglært arbeidskraft og relativt lave lønninger. Dermed ble personer med lav utdanning, lavere tidligere inntekt, unge og innvandrere hardest rammet av ledighet og oppsigelser de første månedene av pandemien.5 Også i en normalsituasjon er det grupper som sliter mest med å få fotfeste i arbeidsmarkedet. Tall fra SSB bekrefter de store utslagene i arbeidsmarkedet blant allerede utsatte grupper. Den registrerte ledigheten økte med 4,2 prosentenheter for innvandrere, mot 1,2 prosentenheter i majoritetsbefolkingen fra 4. kvartal 2019 til 4. kvartal 2020. Oppgangen var særlig stor blant innvandrere med bakgrunn fra Afrika. Personer med lav utdanning er også mer utsatt for arbeidsledighet enn grupper med høyere utdanning. Målt i antall personer, økte ledigheten mest blant dem med videregående og grunnskole som høyeste fullførte utdanning fra november 2019 til november 2020. Kommer ikke de mest utsatte gruppene raskt tilbake i jobb, vil pandemien kunne forsterke problemene med manglende integrering i arbeidslivet og medføre økt overgang til helserelaterte ytelser. Utfordringen er å unngå at utenforskapet blir større.

Fremdeles er det for tidlig å si hvilke omstillingsbehov som vil følge i kjølvannet av koronapandemien. Men mange av jobbene som har falt bort under pandemien, kan ha blitt bort for godt. Det krever at de som har blitt arbeidsledige omstiller seg. Arbeidsmarkedet har over tid vist god evne til omstilling, og mobiliteten er stor. Uavhengig av konjunktursituasjon, er det til enhver tid store personbevegelser mellom forskjellige tilstander i og utenfor arbeidsmarkedet. Arbeidstakere skifter jobber, noen går fra ledighet til sysselsetting, personer som av ulike grunner står utenfor arbeidsmarkedet ønsker seg inn, andre blir arbeidsledige eller går ut av arbeidsstyrken bl.a. på grunn av alder, utdanning, permisjoner og sykdom. Samtidig er det store jobbstrømmer i arbeidsmarkedet som påvirkes av at nye bedrifter blir etablert og andre bedrifter opphører. Bak en nedgang på nærmere 60 000 jobber fra 4. kvartal 2019 til 4. kvartal 2020 skjuler det seg en bruttovekst på nærmere 307 000 nye jobber og et opphør på om lag 364 000 jobber, ifølge tall fra SSB. Tallene gir uttrykk for omfattende kontinuerlig omstilling i norsk arbeidsliv. Det er nødvendig for verdiskaping, men omstilling kan også ha kostnader for den enkelte. Noen blir stående utenfor, mangler etterspurt kompetanse eller har behov for tilrettelegging som ble ivaretatt på tidligere arbeidsplass. Noen blir arbeidsledige, og kan få lange perioder med lite aktivitet. Vi vet at jo lengre tid uten arbeid og aktivitet, jo større risiko for å falle varig utenfor arbeidsmarkedet. Økt risiko for utenforskap er derfor også noe som følger av større endringer i arbeidsmarkedet.

Boks 2.1 Pandemien kan ha langsiktige negative konsekvenser

Koronapandemien har preget arbeidsmarkedet sterkt, med økt arbeidsledighet og lavere sysselsetting. Det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen framover og konsekvensene av pandemien. Erfaringer fra tidligere kriser tilsier en risiko for langvarig negativ effekt på sysselsettingen. I slike situasjoner rammes utsatte grupper hardest, som ungdom, personer med lav utdanning, enkelte innvandrergrupper og de som sliter med helsemessige utfordringer. Et svekket arbeidsmarked gjør det enda vanskeligere for grupper som står utenfor å komme inn i arbeidslivet. Dette vil kunne slå ut på omfang av lavinntekt og ulikhet. Pandemien forsterker dermed behovet for økt innsats overfor utsatte grupper.

Det er flere årsaker til at kraftige tilbakeslag i økonomien og store omstilllinger leder til at flere trekker seg ut av arbeidsmarkedet på varig basis.

Økt langtidsledighet: Når ledige forblir ledige i lang tid, er det etter hvert mange som forlater arbeidstyrken. Forskning viser at sannsynligheten for å komme tilbake i arbeid avtar med ledighetens varighet, delvis som følge av en seleksjonseffekt og delvis som følge av en varighetseffekt.1 Førstnevnte effekt er knyttet til at de ledige med best kvalifikasjoner trolig kommer raskere tilbake i arbeid, slik at beholdningen av de som forblir ledige lenger i større grad vil være arbeidssøkere med relativt dårlige kvalifikasjoner. Dermed vil andelen som går over til jobb falle jo lengre det er siden gruppen mistet jobben sin. Varighetseffekter innebærer at det å være ledig i lang tid i seg selv påvirker sannsynligheten for å komme tilbake i jobb. Det kan skyldes at mange mister ferdigheter eller kunnskap de besitter etter lengre tid med inaktivitet, at motivasjonen faller etter å ha søkt jobb over lang tid uten å lykkes og at arbeidsgivere er tilbakeholdne med å ansette personer som har vært lenge uten jobb.

Flere trekker seg ut av arbeidsstyrken: Når sysselsettingen faller er det også noen som går direkte ut av arbeidsstyrken. Unge går gjerne til utdanning, mange eldre går over til alderspensjon og personer med dårlig helse forlater arbeidslivet til fordel for en helserelatert ytelse. Bl.a. finner Bratsberg mfl. (2013) at tap av arbeid mer enn dobler sannsynligheten for uførhet blant menn.2 Hvis de som går ut av arbeidsstyrken ikke vender tilbake igjen, vil det ha langsiktige konsekvenser. Ved overgang til helserelatert ytelse er veien tilbake til sysselsetting særlig lang, selv om en del kombinerer uføretrygd med noe arbeid.

Vanskeligere vei inn i arbeidslivet: Et svekket arbeidsmarked, med lav etterspørsel og få ledige jobber, gjør at inntredenen i arbeidslivet blir mer krevende. Det rammer særlig unge nyutdannede. Unge som skal inn i arbeidsmarkedet i en tid med høy ledighet, kan oppleve langvarige negative konsekvenser i arbeidsmarkedet, jf. avsnitt 2.2.2.

Det er dermed flere mekanismer som gjør at et midlertidig økonomisk sjokk med fall i sysselsettingen og økt arbeidsledighet på ett tidspunkt kan få langvarige konsekvenser i form av varig lavere sysselsetting senere (hysterese). Slike hystereseeffekter er vanskelig å tallfeste, men i rapporten Samfunnsøkonomisk vurdering av smitteverntiltak – covid-19 (Helsedirektoratet 2020) anslås det at én prosentenhet høyere ledighet fører til en langvarig reduksjon i sysselsettingsandelen på 0,2 prosentenheter.3

1 Oslo Economics & Frischsenteret (2016). Arbeids- og velferdsetatens arbeid med langtidsledige. Et forskningsprosjekt utført på oppdrag fra Arbeids- og sosialdepartementet.

2 Bratsberg, B., Fevang, F. & Røed, K. (2013). Job loss and disability insurance. Labour Economics, 24, 137–150.

3 Holden, S., von Brasch, T., Torstensen, K.N., Magnussen, J., Sæther, E.M., Evje, T.,… Sælensminde, K. (2020, 7. april). Samfunnsøkonomisk vurdering av smitteverntiltak – covid-19. Rapport fra ekspertgruppe på oppdrag fra Helsedirektoratet.

2.2 Å stå utenfor arbeidslivet

2.2.1 Hvor mange står utenfor arbeid og utdanning?

I Norge var det i 2019 om lag 620 000 personer i alderen 18–66 år som sto utenfor arbeid eller utdanning og som heller ikke mottok alderspensjon, ifølge tall fra SSB. Det utgjør i overkant av 18 pst. av befolkningen i denne aldersgruppen, bare moderat mer enn ti år tidligere. Den største økningen kom i kjølvannet av oljeprisfallet, men oppgangen var nærmest reversert i 2019. Befolkningsvekst gjennom denne perioden betyr at antallet som står utenfor arbeid og utdanning mv. likevel har økt, se figur 2.4. Fremdeles er det for tidlig å si noe om de langsiktige konsekvensene av de store utslagene i arbeidsmarkedet som følge av koronapandemien, men andelen utenfor har økt det siste året. Fordelingen etter hvilken status de som ikke er i jobb eller utdanning har, viser heller ikke store endringer over de siste ti årene. Sammensetningen etter kjennetegn som kjønn, alder, utdanning mv., har derimot endret seg noe i samme periode, jf. avsnitt 2.2.2.

Figur 2.4 Personer utenfor arbeid, utdanning og pensjon fordelt i ulike statuser. Antall (venstre akse) og i prosent av befolkningen (høyre akse), 18–66 år. 2009–2019

Figur 2.4 Personer utenfor arbeid, utdanning og pensjon fordelt i ulike statuser. Antall (venstre akse) og i prosent av befolkningen (høyre akse), 18–66 år. 2009–2019

Figuren inkluderer personer som verken er sysselsatt (lønnstakere som jobber minst én time i referanseuken og selvstendige med næringsinntekt >0, også de som er midlertidig fraværende på grunn av sykdom, ferie, permisjon eller lignende), under ordinær utdanning eller mottar pensjoner (private og offentlige AFP, alderspensjon og pensjon fra andre enn folketrygden). Personer som mottar en ytelse og jobber ved siden av ytelsen har status som sysselsatt, og er ikke med i figuren. Tilsvarende gjelder personer som kombinerer ytelse med utdanning. For personer som er registrert i flere aktiviteter eller ytelser samtidig, er status prioritert i følgende rekkefølge (ovenfra og nedover): Registrert helt ledig, deltaker på arbeidsmarkedstiltak (inkludert introduksjonsordning og kvalifiserinngsprogram), på helserelaterte ytelser (sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, personer med nedsatt arbeidsevne som mottar tiltakspenger), andre grupper (sosialhjelp, kontantstøtte, enslig forsørger, nedsatt arbeidsevne ikke på tiltak), ukjent status (herunder personer som forsørges av ektefelle eller familien for øvrig). Denne prioriteringen betyr for eksempel at en person som både deltar i et arbeidsmarkedstiltak og mottar arbeidsavklaringspenger blir regnet som deltaker i tiltak.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, registerstatistikk

Både yrkesdeltakelsen og utdanningstilbøyeligheten i Norge er forholdsvis høy i internasjonal sammenheng. Speilbildet er at andelen som står utenfor arbeid eller utdanning er relativt liten sammenlignet med andre land. Arbeidsledigheten i Norge er gjennomgående lav, mens andelen som mottar helserelaterte ytelser er høyere i Norge enn i mange andre land. Gruppen som ikke er sysselsatt, består i stadig større grad av personer som har stått lenge utenfor arbeidsmarkedet eller som aldri har vært i arbeid.6 Det kan bety at veien til arbeid er lang.

Figur 2.5 illustrerer den norske befolkningens tilknytning til arbeidsmarkedet nærmere ved å fordele personer i aldersgruppen 18–66 år i grupper etter aktivitet og ytelser. Personer utenfor arbeid omfatter både personer med arbeid som aktuelt mål og personer uten slikt mål, f.eks. personer under ordinær utdanning og personer som mottar alderspensjon. I figur 2.5 benyttes tall for 2019, som kan tolkes som et forholdsvis nøytralt år, altså før koronapandemien.

Disse tallene viser at 76 pst. av alle mellom 18 og 66 år var sysselsatt i 2019, tilsvarende om lag 2,6 mill. personer. Av disse er tre av fire kun sysselsatt, mens én av fire kombinerer jobb med utdanning, helserelaterte ytelser eller annet. De som ikke er i arbeid, kan deles opp i arbeidsledige og øvrige utenfor jobb. Arbeidsledige er aktive arbeidssøkere, og står slik sett nærmere arbeidsmarkedet, og er også definert som en del av arbeidsstyrken i AKU. I underkant av 23 pst., eller om lag 780 000 personer, er verken i jobb eller arbeidsledige, og står lenger unna arbeidsmarkedet. Nærmere 44 pst. av disse mottar en helserelatert ytelse. Om lag 22 pst. har ukjent status. Det er personer som verken mottar ytelser fra arbeids- og velferdsforvaltningen eller deltar i ordinær utdanning. De fleste i denne gruppen blir trolig forsørget av ektefelle eller familien for øvrig. Blant de som har ukjent status i AKU er det mange som oppgir at de ønsker arbeid og oppfatter seg som arbeidssøker, men som ikke tilfredsstiller kravene som reell arbeidssøker fordi de ikke aktivt søker jobb eller er tilgjengelig for arbeid. Det er grunn til å tro at disse i stor grad også fanges opp i registertallene med ukjent status. De resterende er enten under utdanning (20 pst.), er i et arbeidsmarkedstiltak (4 pst.), eller er registrert under andre ordninger (4 pst.).

Figur 2.5 Personer etter arbeidsmarkedsstatus. Antall og andel av bosatte, 18–66 år. 2019

Figur 2.5 Personer etter arbeidsmarkedsstatus. Antall og andel av bosatte, 18–66 år. 2019

Sysselsatte inkluderer både lønnstakere som jobber minst én time i referanseuken og selvstendige med næringsinntekt >0, også de som er midlertidig fraværende på grunn av sykdom, ferie, permisjon eller lignende. For personer som er registrert i flere aktiviteter eller ytelser samtidig, er status prioritert i følgende rekkefølge (ovenfra og nedover): Sysselsatt, registrert helt ledig, deltaker på arbeidsmarkedstiltak (inkludert introduksjonsordning og kvalifiserinngsprogram), under ordinære utdanning, på helserelaterte ytelser (sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, tiltakspenger med nedsatt arbeidsevne), pensjoner (private og offentlige AFP, alderspensjon og pensjon fra andre enn folketrygden), andre grupper (sosialhjelp, kontantstøtte, enslig forsørger, nedsatt arbeidsevne ikke på tiltak), ukjent status. Denne prioriteringen betyr for eksempel at en person som kombinerer arbeid og uføretrygd blir regnet som sysselsatt og inngår i gruppen «arbeid kombinert med annet».

Kilde: Statistisk sentralbyrå, registerstatistikk

Mange som faller ut av arbeidslivet er utenfor kun i en kort periode. Men det er også mange som sliter med å komme tilbake igjen, og særlig de som står utenfor over lang tid. Ifølge Fedoryshyn (2021), som har sett nærmere på overgang til arbeid for grupper som har stått lenge utenfor arbeidslivet, var litt over halvparten av de som var utenfor aktivitet i 2016, men som hadde vært i aktivitet året før, tilbake i aktivitet igjen i 2017, enten som sysselsatt, i utdanning eller i opplæring.7 Blant de som var sammenhengende borte fra aktivitet i minst to år, var kun to av ti tilbake som sysselsatt eller i utdanning/opplæring etter to år. En av ti var enten arbeidsledig eller hadde andre overføringer (kontantstøtte, sosialhjelp eller overgangsstønad), fire av ti mottok enten arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd og resten (tre av ti) hadde ukjent status eller var utvandret. Personer uten fullført videregående skole og innvandrere var overrepresentert i gruppen som sto utenfor over lengre tid. Det samme gjaldt til en viss grad kvinner. Videre var det relativt flere unge i alderen 18–29 år som falt utenfor arbeid og utdanning i 2016 enn blant eldre aldersgrupper, men det var også flere i den yngre aldersgruppen som kom seg raskere tilbake i løpet av de to påfølgende årene. Konjunktursituasjonen kan ha betydning for resultatene i analysen. 2015 og 2016 falt sammen med oljenedturen, mens årene deretter var preget av økt sysselsetting og nedgang i ledigheten.

2.2.2 Hvem har svak eller manglende tilknytning til arbeid?

Endret sammensetning i gruppen som står utenfor

Forholdet mellom de som er innenfor og utenfor arbeidsstyrken, slik det defineres i AKU, har ikke endret seg nevneverdig over de siste 40–50 årene.8 Større samfunns- og demografiske endringer over denne perioden, har derimot gjort at fordelingen av gruppen som står utenfor arbeidslivet etter hvilken status de har, har endret seg betydelig, jf. figur 2.6. Sammenlignet med 40 år tilbake har færre hjemmeværende trukket andelen personer utenfor arbeidslivet klart ned, mens gruppen som mottar ulike former for pensjon eller andre ytelser fra folketrygden (førtidspensjonister og arbeidsuføre) har økt. Når andelen i utdanning synes å være forholdsvis stabil, må det ses i sammenheng med at personer under utdanning som i tillegg har en mindre deltidsjobb, klassifiseres som sysselsatt i AKU. Det er altså mange under utdanning som ikke inngår i figur 2.6. De største endringene i sammensetningen etter status kom før årtusenskiftet.

Figur 2.6 Sammensetning av personer utenfor arbeidsstyrken etter hovedsakelig virksomhet, 15(16)–74 år. Prosent. 1980, 1990, 2000, 2010 og 2020

Figur 2.6 Sammensetning av personer utenfor arbeidsstyrken etter hovedsakelig virksomhet, 15(16)–74 år. Prosent. 1980, 1990, 2000, 2010 og 2020

Nedre aldersgrense i AKU var 16 år fram til 2006, da det ble endret til 15 år.

Alle aktivitetene er basert på et spørsmål om hva man hovedsakelig betrakter seg som.

* Kategorien «jobbsøker» inngikk i AKU først fra 2006.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, AKU

Figur 2.7 viser sammensetningen av de som står utenfor arbeidsliv og utdanning nå og for ti år siden. Det er forholdsvis små endringer i sammensetningen av de som står utenfor etter alder over de siste ti årene, med unntak av for de eldste som utgjør en klart lavere del i 2019. Menn utgjør en noe større andel av de som står utenfor i 2019 enn ti år tidligere. Andelen med innvandrerbakgrunn har økt. I tillegg utgjør personer med utdanning på universitets- og høgskolenivå en større andel av gruppen utenfor arbeid og utdanning i 2019 enn i 2009. Endringene knyttet til innvandrerbakgrunn og utdanningsnivå gjenspeiler at det er blitt flere innvandrere og flere personer med utdanning på universitets- og høgskolenivå i befolkningen samlet sett.

At færre eldre står utenfor arbeid og utdanning skyldes derimot økt sysselsetting blant seniorene i denne perioden, jf. figur 2.8. Figur 2.8 viser også at deltakelsen i arbeid og utdanning har økt blant innvandrere de siste ti årene. Når innvandrere likevel utgjør en mye større andel av de utenfor arbeid og utdanning i 2019 enn i 2009, skyldes det at økt deltakelse innenfor gruppen, ikke oppveier økningen i antall innvandrere i befolkningen. Tilsvarende betyr ikke økningen i personer med utdanning på universitets- og høgskolenivå i gruppen utenfor arbeid og utdanning at risikoen for denne gruppen er spesielt høy eller økende. Personer med lav utdanning og manglende kompetanse er fremdeles klart overrepresentert blant de som står utenfor, jf. avsnitt 2.3.1. Når det gjelder kjønnssammensetningen trekker begge momentene i samme retning: At menn utgjør en noe større andel av de som står utenfor i 2019 enn ti år tidligere, må både ses i sammenheng med at deltakelsen i arbeidslivet har falt mer for menn enn for kvinner de siste ti årene og at menn utgjør en noe større andel av befolkningen samlet enn for ti år siden.

Figur 2.7 Sammensetningen av personer som verken er i arbeid eller utdanning etter kjønn, alder, utdanningsnivå og innvanderbakgrunn. Prosent. 2009 og 2019

Figur 2.7 Sammensetningen av personer som verken er i arbeid eller utdanning etter kjønn, alder, utdanningsnivå og innvanderbakgrunn. Prosent. 2009 og 2019

Personer utenfor arbeid og utdanning er verken sysselsatt, under ordinær utdanning eller mottar pensjoner. For personer som er aktive i flere statuser samtidig, synliggjøres den høyeste prioriterte statusen. Se note til figur 2.5 for nærmere klassifisering av de ulike statusene og prioritert rekkefølge på disse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, registertall

Figur 2.8 Andel utenfor arbeid og utdanning etter kjønn, alder, utdanningsnivå og innvandrerbakgrunn. I prosent av befolkningen i de ulike undergruppene. 2009 og 2019

Figur 2.8 Andel utenfor arbeid og utdanning etter kjønn, alder, utdanningsnivå og innvandrerbakgrunn. I prosent av befolkningen i de ulike undergruppene. 2009 og 2019

Personer utenfor arbeid og utdanning er verken sysselsatt, under ordinær utdanning eller mottar pensjoner. For personer som er aktive i flere statuser samtidig, synliggjøres den høyeste prioriterte statusen. Se note til figur 2.5 for nærmere klassifisering av de ulike statusene og prioritert rekkefølge på disse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, registertall

Innvandrere står i større grad utenfor

Innvandrere er klart overrepresentert blant de som står utenfor arbeid og utdanning, se figur 2.9. Det må bl.a. ses i sammenheng med at mange ikke har den kompetansen som etterspørres i det norske arbeidsmarkedet. Svake norskferdigheter kan f.eks. gjøre det vanskelig å komme inn i arbeidslivet. Men innvandrere møter også andre barrierer i arbeidsmarkedet, bl.a. diskriminering, jf. avsnitt 2.2.3.

Innvandrerkvinner har i gjennomsnitt særlig svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Gapet mellom menn og kvinner i innvandrerbefolkningen er klart større enn i resten av befolkningen. Også gapet mellom innvandrerkvinner og øvrige kvinner er større enn tilsvarende gap blant menn. Andelen innvandrerkvinner som står utenfor er om lag dobbel så høy som blant øvrige kvinner i befolkningen 18–66 år. Sammenlignet med en del andre OECD-land er likevel sysselsettingen blant innvandrere i Norge forholdsvis høy, og særlig blant kvinner. Horgen (2014) har sett på gruppen innvandrere som verken var i arbeid eller utdanning, og som heller ikke var registrert som arbeidsledige eller som mottakere av noen ytelser hos arbeids- og velferdsforvaltningen i 2011.9 Over halvparten (59 pst.) i denne gruppen var kvinner, og de fleste av dem var gift. Det tyder på at mange av dem var hjemmeværende. I en kunnskapsoppsummering gjennomført av ISF (2020) om deltakelsen i arbeidslivet for kvinner med innvandrerbakgrunn, er det mye litteratur som peker på at aspekter ved familien kan spille en viktig rolle i å forklare forskjeller i arbeidsmarkedsdeltakelse.10 Sosiokulturelle faktorer kan føre til at noen innvandrergrupper opplever forskjeller mellom norske kjønnsroller og kjønnsroller fra hjemlandet, for eksempel når det gjelder fordelingen av lønnet arbeid og omsorgsarbeid i familien. Bl.a. er personer med bakgrunn fra Pakistan, Irak, Iran og Vietnam i gjennomsnitt mindre positive til at kvinner har lønnet arbeid mens familien har små barn, enn personer med majoritetsbakgrunn. Likevel vil betydningen av sosiokulturelle faktorer variere over tid, både med botid og mellom innvandrere og barn av innvandrere.

Også blant norskfødte med innvandrerforeldre er det en noe større andel som står utenfor arbeid, utdanning og pensjoner sammenlignet med øvrig befolkning, men andelen er langt lavere enn blant innvandrere, se figur 2.9. I gruppen norskfødte med innvandrerforeldre er det en større andel yngre enn i de andre befolkningsgruppene, og følgelig en større andel under utdanning. Figuren tar ikke hensyn til ulik alderssammensetning i de ulike befolkningsgruppene.

Generelt ser lengre botid ut til å øke innvandreres økonomiske og sosiale integrering. Forskningen indikerer samtidig at utviklingen i integrering i arbeidsmarkedet for en del snur etter fem til ti år. En studie av Bratsberg mfl. (2017) viser at integreringsprosessen reverseres etter den første styrkingen.11 Sysselsettingsgapet mellom innvandrere og resten av befolkningen øker etter fem til ti år, med høyere andeler på sosialstønad og overgang til helserelaterte ytelser. Forskerne peker på at en årsak kan være at innvandrere er mer utsatt for konjunktursvingninger og nedbemanninger. Framover vil vi oppleve stor vekst i eldre innvandrere i befolkningen, og en ny analyse drøfter hva dette kan bety for deltakelsen i arbeidslivet.12 Resultatene i analysen tyder på at sysselsettingsgapet mellom innvandrere og øvrig befolkningen kan bli større blant framtidens eldre enn det er i dag, og særlig for kvinner. Det må ses i sammenheng med at økningen i utdanningsnivået som forventes blant eldre i majoritetsbefolkningen etter hvert som yngre og mer utdannede kull når høyere alder, ikke vil gjelde for innvandrere i samme grad.

Selv om sysselsettingsgapet mellom innvandrere og resten av befolkningen ikke ser ut til å lukkes, viser forskningen likevel at det er betydelig sosial mobilitet blant etterkommere i Norge.13 Norskfødte etterkommere skårer i gjennomsnitt lavere på nasjonale prøver og standpunktkarakterer på ungdomsskolen og i videregående opplæring, men om foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn tas i betraktning, gjør etterkommere det like bra eller bedre på skolen enn majoritetsbefolkningen. Etterkommere tar også betydelig mer utdanning enn foreldrene sine. Se kapittel 2.8 for mer om sosial mobilitet.

Figur 2.9 Tilknytning til arbeidsmarkedet og andel utenfor arbeid, utdanning og pensjoner etter innvandrerbakgrunn. Andel av bosatte i de ulike befolkningsgruppene, 18–66 år. 2019

Figur 2.9 Tilknytning til arbeidsmarkedet og andel utenfor arbeid, utdanning og pensjoner etter innvandrerbakgrunn. Andel av bosatte i de ulike befolkningsgruppene, 18–66 år. 2019

For personer som er aktive i flere statuser samtidig, synliggjøres den høyeste prioriterte statusen. Se note til figur 2.5 for nærmere klassifisering av de ulike statusene og prioritert rekkefølge på disse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, registertall.

Boks 2.2 Brochmann-utvalgenes perspektiver på innvandring

Innvandrere og personer med innvandrerbakgrunn kan oppleve utenforskap på andre måter enn majoritetsbefolkningen, i tillegg til at de også er utsatt for samme type barrier som de som ikke har innvandrerbakgrunn. Manglende norskkunnskaper, manglende eller ikke dokumenterbare formelle kvalifikasjoner og diskriminering er forhold som gjør det ekstra utfordrende å komme på innsiden av det norske samfunnet.

De to offentlig oppnevnte Brochmann-utvalgene er spesielt relevante i denne sammenhengen, NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon (Brochmann 1) og NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit (Brochmann 2). Mens det første Brochmann-utvalget fokuserte mest på bærekraften i og oppslutning om velferdssystemene som følge av arbeidsinnvandring, så det andre mer på konsekvensene av en så høy flyktninginnvandring at de sentrale institusjonene settes under press. Problemstillingene var delvis overlappende, med bærekraft som et sentralt moment, men Brochmann 2 så spesielt på vilkårene for å opprettholde samhold og tillit.

Overordnet slo Brochmann 1 fast: «Konsekvensene av migrasjon for velferdsmodellens utvikling er avhengig av hvem som kommer, hvilke ressurser de bringer med seg, og i hvilken grad de integreres i norsk arbeids- og samfunnsliv. […] For at det norske samfunnet skal kunne realisere den muligheten innvandring representerer, er det viktig å sørge for at nye samfunnsmedlemmer kommer i arbeid og står i arbeid på linje med majoritetsbefolkningen så langt det er mulig.» Utvalget pekte på hvor sårbar den norske modellen var for internasjonal migrasjon, med en sterk avhengighet av høy sysselsetting og jevn lønnsfordeling for å kunne opprettholde bærekraften i velferdsordningene. Utvalget trekker fram at det høye lønnsnivået i Norge for enkle, ufaglærte jobber gjør det krevende å inkludere folk med lave kvalifikasjoner. Dette gjelder kanskje i enda større grad for flyktninginnvandrere. Brochmann 2 skriver at hovedlinjene i Brochmann 1 stadig er treffende for situasjonen i Norge.

Brochmann 2 slår i sin innstilling fast at innvandrere og deres barn er overrepresentert i vedvarende lavinntekt, generelt har høyere arbeidsledighet og har lavere sysselsettingsandel enn den øvrige befolkningen. Levekårsundersøkelser viser også at familier med innvandrerbakgrunn på flere områder har vesentlig lavere levestandard enn majoritetsbefolkningen i Norge. Utvalget trekker fram at systematisk dårligere levekår blant innvandrere kan forsterke opplevelsen av marginalisering, og at dette vil kunne svekke livsmulighetene til innvandrernes barn. Videre skriver utvalget at varige og systematiske forskjeller i levekår kan oppfattes som et tegn på at integreringspolitikken ikke virker godt nok, og som et negativt utviklingspotensial når det gjelder samhold og samfunnsmessig tillit. Sysselsetting og økonomisk mobilitet blant grupper med dårlige levekår er derfor svært viktig.

Lav sysselsetting blant personer med en nedsatt funksjonsevne

Personer med nedsatt funksjonsevne er i mindre grad sysselsatt enn befolkningen for øvrig. Ifølge tall fra AKU var sysselsettingen blant de som oppgir å ha nedsatt funksjonsevne14 i overkant av 40 pst. i alderen 15–66 år i 2. kvartal 2020. Med unntak av det spesielle året 2020, har denne andelen holdt seg forholdsvis stabil siden midten av forrige tiår. I 2020 ser det ut til at sysselsettingsnedgangen var noe større blant personer med funksjonsnedsettelse enn blant øvrig befolkning, og således viser den aktuelle økonomiske situasjonen at denne gruppen er særlig utsatt i arbeidsmarkedet. Mange med funksjonsnedsettelse som står utenfor arbeidslivet, har et ønske om å komme i arbeid. Denne andelen har ligget stabilt på rett under 30 pst. de siste årene. Langt fra alle disse oppfyller vilkårene for å bli regnet som aktiv arbeidssøker i AKU.

Det er en betydelig høyere andel blant personer med funksjonsnedsettelse som ikke fullfører videregående utdanning, enn blant den øvrige befolkningen.15 Samtidig viser undersøkelser at utdanning har enda større betydning for sannsynligheten for å komme i arbeid for denne gruppen enn for den øvrige befolkningen. OECD har pekt på at sysselsettingen blant personer med funksjonsnedsettelse er relativt lav i Norge. Sysselsettingsnivået i denne gruppen er om lag 50 pst. lavere enn blant menn i kjernegruppen (25–54 år) i Norge, og dette sysselsettingsgapet er større enn gjennomsnittet for OECD-landene.

Nærmere om unge utenfor

Unge går mer inn og ut av arbeid, utdanning og ledighet enn andre grupper. Som beskrevet tidligere, har det likevel vært en nedadgående trend i andelen sysselsatte unge over mange år. Det må ses i sammenheng med at flere unge tar utdanning. Samtidig viser en analyse fra Fedoryshyn (2018) at sysselsettingsveksten i næringer hvor unge med lite utdanning tradisjonelt har jobbet, var svakere enn i andre næringer i perioden 2008 til 2017, og uat tdanningsnivået også har økt i disse næringene.16 Konkurransen om jobbene som krever lite utdanning har derfor blitt større. Økningen i antall arbeidsinnvandrere i denne typen jobber har forsterket konkurransen, og kan ha ført til fortrengning av unge i arbeidsmarkedet. I 2020 og 2021 har koronapandemien ført til et kraftig fall i etterspørselen etter arbeidskraft i enkelte næringer med lave kompetansekrav. Mye av fallet er trolig midlertidig, og aktiviteten ventes å ta seg opp når smitten reduseres og en større andel av befolkningen er vaksinert. Det er likevel en risiko for at noen av disse jobbene forsvinner for godt og påvirker arbeidsmarkedet på lang sikt.

Mange unge har studier som hovedaktivitet. Når det er årsaken til at unge står utenfor arbeidsmarkedet, er det liten grunn til bekymring. En mer bekymringsfull gruppe er de som verken er i utdanning, arbeid eller tiltak. Den såkalte NEET-raten17 viser andelen unge mellom 15 og 29 år i denne gruppen. Denne indikatoren har holdt seg relativt stabil over lang tid, og er nokså lav i internasjonal sammenheng, se figur 2.10A. En lav NEET-andel tyder på at det norske arbeidsmarkedet fungerer godt for de aller fleste. Samtidig synes det som at de som defineres som NEET, gjerne er en mer selektert gruppe i Norge enn i mange andre land. NEET-gruppen i Norge har lavere utdanning, ofte svak sosioøkonomisk bakgrunn og er mer utsatt for psykiske helseproblemer.18 Det kan være særlig krevende for denne gruppen å komme i arbeid.

En kortvarig periode i NEET-gruppen er sjelden bekymringsfull, men det er uheldig om perioden blir langvarig. Noen forblir ledige over tid og kan etter hvert gi opp jobbsøkingen og falle utenfor arbeidsstyrken. Også unge med helseproblemer har høy sannsynlighet for å forbli utenfor over lang tid.

Det er en risiko for at det uvanlig kraftige tilbakeslaget og den høye arbeidsledigheten under koronakrisen kan gi opphav til langvarige negative konsekvenser for den senere yrkeskarrieren. En rekke studier har funnet at ledighetsperioder i ung alder kan skape arr som svekker den enkeltes framtidige muligheter i arbeidsmarkedet (se f.eks. Bell og Blanchflower 2011, Schmillen og Umkehrer 2017 og Nilsen og Reiso 2014).19 Erfaringsmessig kan dype og lange lavkonjunkturer ha særlig langvarige, negative konsekvenser for de mest sårbare unge i arbeidsmarkedet. Mange unge som sliter med å komme inn i arbeidsmarkedet har lave formelle kvalifikasjoner og liten arbeidserfaring. Denne gruppen er nå mer utsatt for langvarig ledighet og varig frafall fra arbeidslivet enn før koronapandemien.

Gjennom flere år har det vært en utvikling i retning av at flere unge mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Mens andelen mottakere av disse ytelsene har falt for befolkningen over 30 år etter en topp i 2010, har den økt for unge under 30 år, se figur 2.10B.20

Figur 2.10 Unge utenfor

Figur 2.10 Unge utenfor

I panel B er tallene justert for dobbelttellinger. Andelene gjelder ved utgangen av året, og er beregnet av antall bosatte i de ulike aldersgruppene. Arbeidsavklaringspenger før 2010 utgjør forløperne til ordningen (rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad).

Kilde: Eurostat (panel A) og Arbeids- og velferdsdirektoratet (panel B)

2.2.3 Barrierer mot arbeid

OECD (2020) har sett på hvilke barrierer som er størst for personer som har problemer med å komme i jobb i Norge.21 Om lag 50 pst. har helseproblemer som en barriere, mens en litt lavere andel har sysselsettingsutfordringer på grunn av lav utdanning, dvs. at de ikke har fullført videregående opplæring. Ifølge OECD bidrar også økonomiske forhold til redusert sysselsetting. For noen kan dette knyttes til høy inntekt i husholdningen, mens det for andre kan knyttes til relativt sjenerøse inntektssikringsytelser. Når potensiell arbeidsinntekt er lav sammenlignet med nivået på trygdeytelser, vil de økonomiske insentivene til å komme i jobb være lave.

For mange er det mer sammensatte problemer som gjør det vanskelig å delta i arbeidslivet. OECD finner at over 40 pst. av de som har store sysselsettingsutfordringer møter minst tre barrierer samtidig. Blant disse er det særlig personer som står vedvarende uten arbeid, har lav utdannelse og svake kvalifikasjoner, ofte har helseproblemer og har svake økonomiske insentiver på grunn av relativt høye sosiale eller helserelaterte ytelser, som er særlig ekskludert. Denne gruppen er generelt ung og har aldri vært i jobb, og innvandrere er overrepresentert. OECD ser også på forskjeller mellom individer som står vedvarende utenfor arbeid og personer som har en arbeidsmarkedstilknytning, men der denne er svak. Individer som står vedvarende utenfor arbeid møter i gjennomsnitt flere barrierer samtidig enn gruppen med svak arbeidsmarkedstilknytning. Ifølge OECD understreker dette at antallet barrierer en enkeltperson møter kan betraktes som et grovt mål på avstanden fra arbeidsmarkedet.

I en egen undersøkelse i YS’ arbeidslivsbarometer fra 2018 ses det på en lignende problemstilling. Her spør de personer uten arbeid om hvilke forhold som har stor betydning for at de ikke er i jobb. Også her var helseproblemer den viktigste årsaken, og i større grad enn i resultatene fra OECD. Hele 84 pst. oppga at helseproblemer hadde stor betydning for at de ikke var i arbeid. 38 pst. av disse oppga at de til tross for helseproblemer hadde lyst til å komme i jobb. Videre svarte 17 pst. at det var vanskelig å finne jobb, mens 7 pst. svarte at de ikke hadde tilstrekkelig relevant kompetanse.

Diskriminering kan også være en barriere mot deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Diskriminering kan skje på ulike grunnlag, som etnisitet og religion, funksjonsnedsettelse, alder, kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk – eller en sammensetning av dette. Diskriminering kan ofte skyldes manglende kunnskap og oppmerksomhet framfor bevisste handlinger, men kan like fullt få store konsekvenser for dem det gjelder. I en undersøkelse fra 2015 oppga 18 pst. av personer med funksjonsnedsettelse at de har blitt diskriminert.22 I den øvrige befolkningen rapporterer om lag 10 pst. om det samme. Samtidig viser en levekårsundersøkelse fra 2016 at 16 pst. av innvandrere fra noen spesifikke land har opplevd forskjellsbehandling i arbeidslivet på grunn av sin innvandrerbakgrunn det siste året.23 22 pst. av etterkommere av innvandrere oppgir det samme. Flere studier viser gjennom felteksperimenter at det forekommer diskriminering i ansettelsesprosesser i Norge.24

Mange som står utenfor arbeid ønsker å komme i jobb. 183 000 personer, eller 15 pst. av de som sto utenfor arbeidsmarkedet i 2019, svarte i AKU at de ønsket arbeid. Likevel møter disse ulike barrierer som kan gjøre deltakelse vanskelig. Noen er forhindret på grunn av helseutfordringer og det som kan være manglende tilpasning på arbeidsplassen, andre har kompetanseutfordringer og for noen kan det være flere grunner til at de sliter med å komme inn i arbeidsmarkedet. Trolig vil mange kunne begynne å jobbe om utfordringene løses.

2.3 Å stå uten nødvendig kompetanse

2.3.1 Personer med lav utdanning står i større grad utenfor

Personer med lav utdanning og manglende kompetanse er overrepresentert blant de som står utenfor arbeid eller utdanning og som heller ikke mottar alderspensjon. I 2019 var nærmere 39 pst. av de med grunnskole som høyeste utdanning i alderen 30–61 år utenfor. Tilsvarende andel blant de med videregående utdanning eller universitets- og høyskoleutdanning var hhv. 16 pst. og 10 pst. Kompetanse ser ut til å bli stadig viktigere for deltakelse i arbeidslivet. Ifølge Fevang mfl. (2020) har det blitt et sterkere skille mellom de som har fullført videregående utdanning og de som ikke har det.25 For både menn og kvinner under 60 år har utenforskapet økt blant de som ikke har fullført videregående utdanning. Det er flere gutter enn jenter som ikke fullfører videregående opplæring, men for overgang til jobb blant dem som ikke har fullført videregående utdanning, ser det ut til at kvinner i mindre grad enn menn kommer seg inn i arbeidsmarkedet.26

Livsoppholdsutvalget studerer differansen i sysselsettingsandelen blant de med grunnskole som høyeste utdanning kontra de med videregående som høyeste utdanning, og finner at sysselsettingsgapet har økt over tid.27 Noe av forskjellen skyldes seleksjon, ved at de samme bakenforliggende faktorene gjør det vanskelig både å gjennomføre videregående opplæring og å komme i jobb. Men betydningen av å fullføre videregående utdanning understøttes av ulike norske studier, som også kontrollerer for andre faktorer som kan ha betydning (se f.eks. Falch og Nyhus 2011, Barth og von Simson 2013 og Albæk mfl. 2020).28 Albæk mfl. (2020) finner at sannsynligheten for å ikke være i arbeid eller under utdanning ved 28 års alder ble redusert med 12–15 prosentenheter for de med fullført videregående utdanning relativt til de som ikke har fullført. 29 Å fullføre videregående opplæring ser dermed ut til å ha en selvstendig effekt, og er trolig viktigere enn mye annet for å sikre en god overgang til arbeidslivet.

2.3.2 Å mangle kompetanse som arbeidslivet etterspør

Antall arbeidsplasser er ikke statisk, og det finnes til enhver tid ledige stillinger som ikke blir besatt fordi det mangler kompetente søkere. Samtidig har kravene til kompetanse i arbeidslivet økt over tid. Bare siden årtusenskiftet har det vært en kraftig vridning bort fra yrker med kompetansekrav svarende til utdanning på videregående- eller grunnskolenivå og over mot yrker som krever høyere utdanning.30 Ifølge Barth og Østbakken (2021), som undersøker om det har vært økt polarisering i det norske arbeidsmarkedet de siste 15 årene, har ansatte uten høyere utdanning fått vanskeligere forhold i arbeidsmarkedet, sysselsettingsandelene har falt og konkurransen med personer med høyere utdanning har økt.31 Samtidig har det vært og er fortsatt mange som ikke lykkes med å ta utdanning, og i tillegg er en del innvandret i voksen alder fra land med dårlige utdanningsmuligheter. Opparbeidet kompetanse kan ha blitt overflødig på grunn av midlertidige økonomiske nedgangstider eller varige endringer i teknologi og næringsstruktur. I tillegg er det innenfor enkelte fag flere som tar utdanning enn det arbeidslivet har behov for, og en del innvandrere har en utdanning fra utlandet som ikke samsvarer med etterspørselen fra norske arbeidsgivere.

Det er registrert vedvarende strukturell kompetansemangel i flere yrker. De siste årene gjelder dette spesielt helsefagarbeidere, sykepleiere, tømrere og IKT-utviklere.32 Hva er årsaken til at de som har en dårlig tilknytning til arbeidslivet på grunn av kompetansemangel, ikke skaffer seg relevant kompetanse? For det første kan det skyldes mangelfullt tilbud av skole-, lære- og studieplasser. De siste tiårene har stadig flere kvalifiserte søkere stått uten studieplass. Det er også en utfordring for de statlige utdanningsinstitusjonene å raskt nok flytte ressurser mellom ulike utdanninger i takt med arbeidslivets behov. For enkelte utdanninger – som sykepleie – er tilgangen på praksisplasser en flaskehals. Når det gjelder fag- og yrkesopplæringen på videregående opplæring, er den rettighetsstyrt på en måte som favoriserer ungdom og voksne som ikke har videregående fra før. Voksne som av ulike årsaker trenger et nytt fagbrev kan ha problemer med å få plass. Fylkeskommunene tar heller ikke tilstrekkelig hensyn til arbeidslivets behov i dimensjoneringen av opplæringen.33 Videre er det et problem på alle utdanningsnivåer at utdanningstilbudene ikke er fleksible nok for voksnes behov med tanke på nettundervisning, mulighet for å ta utdanning på deltid eller kveldstid, mindre moduler som kan bygges sammen, tilrettelegging for innvandrere med begrenset kompetanse i norsk osv.

Den største barrieren er likevel ikke tilgang på utdanningsmuligheter. Folk kan velge vekk utdanning på grunn av lav motivasjon, helseproblemer, mangel på tid, tap av inntekt under utdanning, høye studieavgifter osv. De som tidligere har mislykkes på skolen, har gjerne problemer med å motivere seg for en ny runde med utdanning. Det samme gjelder mange eldre. Personer som er i arbeid, har problemer med å finne tid til kompetanseutvikling dersom det ikke kan skje i arbeidstiden. Arbeidsgivere er i hovedsak villige til å gi full lønn under opplæring hvis den er direkte relatert til arbeidsoppgavene. De som trenger ny kompetanse for å omstille seg til andre stillinger eller yrker må gjerne gå ned i stilling eller ta ulønnet permisjon.

I tillegg til barrierer på tilbuds- og etterspørselssiden, kan det være krevende for enkeltpersoner og mindre virksomheter å finne fram i markedet av kompetansetilbud. Utdanningsinstitusjoner og andre tilbydere av kompetanseutvikling er heller ikke tilstrekkelig orientert om hvilke behov befolkningen og virksomhetene har.

Figur 2.11 Hindringer for å ta mer utdanning. Befolkningen 18–70 år som ikke er i utdanning ble spurt om hindringer (flervalg). Prosent. 2020

Figur 2.11 Hindringer for å ta mer utdanning. Befolkningen 18–70 år som ikke er i utdanning ble spurt om hindringer (flervalg). Prosent. 2020

Kilde: Kompetanse Norge

2.3.3 Å mangle grunnleggende ferdigheter

Den internasjonale undersøkelsen av voksnes ferdigheter (PIAAC) stadfester at utdanning er den klart viktigste forklaringsfaktoren for variasjon i befolkningens ferdigheter. Utdanning er likevel ikke en garanti for gode ferdigheter. Selv om befolkningens utdanningsnivå samlet sett har økt, viser de internasjonale undersøkelsene en negativ utvikling i ferdigheter målt ved kjernekompetanse som lese- og tallforståelse.34

Resultatene fra PIAAC-undersøkelsen viser at 12 pst. av befolkningen har svake leseferdigheter.35 Det tilsvarer om lag 400 000 personer. Nesten 500 000 personer har svake tallferdigheter. Omtrent halvparten av alle med svake leseferdigheter har grunnskole som høyeste gjennomførte utdanningsnivå, og nesten fire av ti er innvandrere, se figur 2.12. Flertallet av dem som skårer svakt i PIAAC er i arbeid, men en veldig stor gruppe er verken i arbeid eller utdanning.

Figur 2.12 Voksne med svake leseferdigheter etter utdanningsnivå, innvandringsbakgrunn og aktivitetsstatus. Antall personer 16–65 år på nivå 1 eller lavere i PIAAC 2012.

Figur 2.12 Voksne med svake leseferdigheter etter utdanningsnivå, innvandringsbakgrunn og aktivitetsstatus. Antall personer 16–65 år på nivå 1 eller lavere i PIAAC 2012.

Kilde: Bjørkeng og Lagerstrøm 2014

Bare 4 pst. av de med høyere utdanning har ferdigheter på nivå én eller lavere i tallforståelse, mens om lag hver fjerde person med grunnskoleutdanning har tilsvarende lav skår.36

Samtidig som utdanning bidrar til ferdigheter, kan felles bakenforliggende faktorer være viktige, slik som sosial bakgrunn, foreldrenes utdanningsnivå og helse. Tallene viser også at det er flere som har svake lese- og tallferdigheter blant personer som står helt utenfor arbeidsmarkedet enn blant arbeidsledige, og blant arbeidsledige er det igjen flere med lave ferdigheter enn blant personer i arbeid.

PIAAC viser i gjennomsnitt vesentlig svakere ferdigheter hos innvandrere enn personer som er født i Norge. Det må dels ses i sammenheng med at testen i hovedsak er gjennomført på norsk. Forskjellene forsterkes av at innvandrere i gjennomsnitt har mindre utdanning og svakere arbeidsmarkedstilknytning. Blant personer med høy utdanning, er innvandrere i klart flertall blant de som skårer svakt i PIAAC. Det antas å ha sammenheng med svake norskferdigheter. Innvandrere har imidlertid også generelt lavere tallferdigheter, også blant de med høyere utdanning. Veksten i antall innvandrere med fluktbakgrunn fra land med lavt utdanningsnivå kan være mulige forklaringer på den negative trenden for innvandrerbefolkningens resultater fra 1990 til 2012. Det kan også være en utfordring å finne fram i systemet for innvandrere som ønsker å styrke sine ferdigheter.

Det er en vesentlig høyere andel med svake lese- og tallferdigheter blant de yngste og den eldste kohorten i PIAAC. Nesten 17 pst. av 16–24-åringer har bekymringsfullt lave tallferdigheter. Det har vært en negativ utvikling i voksnes ferdigheter over tid i mange av landene vi sammenligner oss med, også Sverige og Danmark. Fallet mellom 1990 og 2012 har vært markant, og særlig i den yngste aldersgruppen 16–24 år. Norge er blant landene med størst svekkelse i leseferdighetene til de yngre kohortene, og de som skårer lavest på testene skårer dårligere enn de som skåret lavt i undersøkelsene fra 1998 og 2003.37 Ferdighetsnivået blant unge med lave ferdigheter er klart svekket i denne perioden, og forskjellen mellom unge med sterke og svake ferdigheter har økt.

2.3.4 Å stå uten gjennomført skolegang

Voksne som ikke har fullført grunnskoleopplæring, utgjør en liten gruppe av befolkningen. De aller fleste voksne som er født eller oppvokst i Norge har fullført grunnskolen. Mer enn 90 pst. av personer med mangelfull eller ikke godkjent grunnskoleopplæring er innvandrere, og de fleste har fluktbakgrunn.38 Av deltakerne på forberedende voksenopplæring (grunnskoleopplæring) i 2018 kom syv av ti personer fra enten Eritrea, Syria, Somalia eller Afghanistan. Det var en liten overvekt av menn, og de var i gjennomsnitt yngre enn kvinnene. Om lag en fjerdedel av de mannlige deltakerne på forberedende voksenopplæring, og over en tredjedel av de kvinnelige, hadde mindre enn seks års skolegang fra tidligere.39 Flertallet av deltakerne hadde ingen eller svært begrensede norskferdigheter, og hadde i hovedsak liten erfaring fra det norske arbeidsmarkedet. Halvparten av deltakerne mottok introduksjonsstønad.

Om lag 660 000 personer mellom 20 og 67 år har ikke studie- eller yrkeskompetanse fra videregående opplæring (VGO), ifølge tall fra SSB. Det høye antallet skyldes ikke bare innvandring eller at den eldre delen av befolkningen ikke fikk samme muligheter til utdanning som vi har i dag, men også at det hvert år er mange som forlater utdanningen uten å ha oppnådd sluttkompetanse. Av de som startet i VGO i 2013, hadde 36 pst. ikke oppnådd studie- eller yrkeskompetanse på normert tid. To år senere var andelen nede i 22 pst, ifølge tall fra SSB. Basert på erfaringer fra tidligere kull, forventes andelen å komme litt under 20 pst. ti år etter at de startet.

De aller fleste som ikke fullfører VGO med studie- eller yrkeskompetanse har foreldre som selv har videregående eller høyere utdanning, se figur 2.13. Av de om lag 14 000 elevene i 2013-kullet som ikke hadde oppnådd sluttkompetanse to år etter normert tid, hadde mindre enn 3 000 innvandrerbakgrunn. Det er langt flere gutter/menn enn jenter/kvinner som ikke oppnår sluttkompetanse i VGO, og et stort flertall kommer fra yrkesfaglige programmer.

Boks 2.3 Kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp

Ekspertutvalget om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner (Stoltenbergutvalget) leverte sin utredning i februar 2019. Ekspertutvalget hadde i oppgave å bygge et nyansert og balansert kunnskapsgrunnlag om hvorfor kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner oppstår og foreslå tiltak for å motvirke uheldige kjønnsforskjeller.

Rapporten finner at det er tydelige forskjeller mellom kjønnene på alle nivåer i utdanningssystemet:

  • Jenter har bedre språkforståelse allerede før de begynner på skolen.

  • Ved avslutningen av grunnskolen får jentene bedre karakterer enn guttene i alle fag bortsett fra kroppsøving.

  • Nær 70 pst. av de som får spesialundervisning i grunnskolen er gutter.

  • Kjønnsforskjellen i grunnskolepoeng ligger mellom 4 og 5 poeng i snitt, og varierer lite fra år til år.

  • Jentene gjør det bedre enn guttene i videregående skole.

  • Fem år etter påbegynt videregående opplæring er det rundt 30 pst. av guttene og 20 pst. av jentene som ikke har fullført videregående opplæring.

Kunnskapsgrunnlaget viser at kjønnsforskjellene i opplæringsløpet er betydelige og får konsekvenser for videre utdanning, arbeid, helse og familiesituasjon senere i livet.

Figur 2.13 Kjennetegn ved elever som ikke har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse to år etter normert tid. Elever som startet i VGO for første gang i 2013

Figur 2.13 Kjennetegn ved elever som ikke har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse to år etter normert tid. Elever som startet i VGO for første gang i 2013

* Norskfødte med innvandrerbakgrunn

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Fullføringsgraden har økt jevnt de siste ti årene, etter å ha ligget stabilt lavt siden 1990-tallet. Økningen har vært størst på yrkesfag og i elevgruppene med lavest fullføringsrate: innvandrere med kort botid og elever med lavt utdannede foreldre. Fullføringsgraden i Norge er fortsatt relativt lav i internasjonal sammenheng – også sammenlignet med våre naboland Danmark og Finland – men Norge er blant landene som har hatt størst framgang de siste årene.40 I Sverige er fullføringsgraden noe høyere enn i Norge, men utviklingen går feil vei.

Geografisk skiller Troms og Finnmark seg ut med en betydelig lavere fullføringsrate enn øvrige fylker. Troms og Finnmark har samtidig hatt den største forbedringen i fullføringsraten av alle fylkene.

Den viktigste årsaken til frafall er at eleven begynner i VGO med for dårlige forutsetninger.41 Et stort flertall av de som ikke fullfører begynner i videregående med svake grunnleggende ferdigheter42, og halvparten gikk ut av grunnskolen med lavere enn tre i karaktersnitt, eller manglet så mange karakterer at de ikke har fått beregnet snittet. Over 60 pst. av elever med svake faglige forutsetninger har ikke oppnådd studie- eller yrkeskompetanse fem–seks år etter at de startet i videregående, se figur 2.14.

Det er litt færre lavtpresterende elever i Norge enn i OECD i gjennomsnitt.43 Elever med kort botid i Norge og elever som har foreldre med lav utdanning, dårlig råd og som ikke bor sammen, er overrepresentert blant de som gjør det dårlig på skolen. Dette gjelder også personer med funksjonsnedsettelse, hvor 44 pst. ikke har utdanning utover grunnskolen. Blant unge med nedsatt bevegelsesevne har 64 pst. grunnskole som høyeste utdanning.44

Figur 2.14 Andel som ikke har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse to år etter normert tid, etter faglig grunnlag fra grunnskolen. Prosent av elever som startet i VGO for første gang i 2013

Figur 2.14 Andel som ikke har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse to år etter normert tid, etter faglig grunnlag fra grunnskolen. Prosent av elever som startet i VGO for første gang i 2013

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.4 Å ha helseproblemer over tid

2.4.1 Samspillet mellom helseutfordringer og utenforskap

Mange som står utenfor arbeid har helsemessige utfordringer. Fysisk og psykisk sykdom kan føre til dårlig livskvalitet, redusert bevegelsesfrihet og skape store utfordringer i hverdagen. Dårlig helse kan føre til ensomhet og utenforskap. Motsatt kan det å være frisk og ha en god helse bidra til et aktivt liv og deltakelse i fellesskap i familien, med venner og på arbeidsplassen.

Helsen påvirkes både av individuelle forhold og levevaner, men også av levekår og strukturelle forhold i samfunnet. Dårlig helse kan påvirke ens sosiale og økonomiske posisjon, og det kan være felles bakenforliggende og individuelle faktorer som kognitive evner og ressurser som gir ulike forutsetninger for utdanning, inntekt og helsekompetanse.

Ifølge SSB vurderer de fleste i Norge sin egen helse som god. Det er likevel et betydelig mindretall i befolkningen som opplever å ha dårlig helse, depressive symptomer eller funksjonsnedsettelse. I en undersøkelse om livskvalitet i Norge framgår det at personer som rapporterer om dårlig helse også rapporterer å være lite fornøyde med livet, og har større sannsynlighet for økonomiske problemer og å oppleve diskriminering.45

Forholdet mellom arbeid og helse er sammensatt. Arbeidsoppgaver og arbeidsmiljø kan påvirke helsen positivt ved å gi mening, utvikling, struktur på dagen og tilhørighet, samt en bedre økonomi for den enkelte. Samtidig vil krevende arbeidsoppgaver og et dårlig arbeidsmiljø kunne gi negative helsekonsekvenser. For personer med helseutfordringer kan det også være vanskelig å fungere i arbeid. Det kan oppleves mer krevende å tilpasse seg et arbeidsliv i stadig omstilling, med større effektivitetskrav og endrede kompetansebehov, når en i tillegg har problemer med helsen. Forskere har reist spørsmål om arbeidslivet over tid har blitt mer krevende for dem med psykiske lidelser, men samtidig pekt på at det mangler dokumentasjon på dette feltet.46

For mange innebærer det å miste arbeidet dårligere psykisk helse, ikke minst på grunn av bekymringer for egen økonomisk situasjon. Arbeid er generelt bra for både den fysiske og den psykiske helsen,47 særlig med tanke på psykiske lidelser.48 Samtidig er det studier som tyder på at økonomiske bekymringer kan redusere kognitiv ytelse.49 Slike negative effekter kan kanskje påvirke overgang til arbeid i negativ retning. For andre vil det å gå tilbake til arbeid kunne forverre den psykiske helsen, dersom det er et ugunstig arbeidsmiljø.50 For deltakelse i samfunnslivet for øvrig og for livskvaliteten er det også viktig at velferdsordninger reduserer risikoen ved å stå utenfor arbeid.

Mange av dem som står midlertidig eller varig utenfor arbeidsmarkedet, mottar en helserelatert ytelse. Ved utgangen av 2020 viser foreløpige tall at 584 000 personer bosatt i Norge, dvs. 17 pst. av befolkningen i aldersgruppen 18–66 år, mottok en helserelatert ytelse. Andelen har falt noe etter 2010. Uføretrygdede utgjør den største andelen av de på helserelaterte ytelser, mens resten mottar enten arbeidsavklaringspenger eller sykepenger.

Flere av dem som mottar en helserelatert ytelse har et arbeidsforhold som de enten har midlertidig fravær fra, eller som de kombinerer med en gradert trygdeytelse. Personer som mottar en helserelatert ytelse og som kombinerer dette med å være i arbeid, regnes ikke som å stå utenfor arbeid slik dette er definert under avsnitt 2.2.1.

I sykepengeordningen er gjennomstrømmingen av mottakere stor, og de aller fleste sykepengemottakere er også i et arbeidsforhold. Halvparten av alle som ble sykmeldt i 2018, kombinerte arbeid og sykepenger gjennom bruk av gradert sykmelding. Av alle avsluttede sykepengetilfeller i 2018 var nesten ni av ti registrert i arbeid (enten kun i arbeid eller i arbeid kombinert med ytelse) seks måneder etter avsluttet sykmeldingsperiode.

Også på arbeidsavklaringspenger er gjennomstrømmingen relativt høy. De fleste som mottar arbeidsavklaringspenger, mottar dette i under to år, og nesten halvparten av mottakerne av arbeidsavklaringspenger var i arbeid på ett eller flere tidspunkt i løpet av 2020. Av de som sluttet å motta arbeidsavklaringspenger i 2. kvartal 2019, var fire av ti i arbeid seks måneder senere (enten kun i arbeid eller i arbeid kombinert med ytelse, i mange tilfeller uføretrygd). Uføretrygd er en varig ytelse som gis inntil fylte 67 år, og de aller fleste som slutter å motta ytelsen går over til alderspensjon eller dør. En del mottakere av uføretrygd arbeider noe ved siden av uføretrygden. I løpet av 2020 var 20 pst. av mottakerne av uføretrygd i arbeid på ett eller flere tidspunkt.51

2.4.2 Hvilke helseutfordringer har de som står utenfor arbeidslivet?

Selv om mange av de som har helseutfordringer deltar i arbeidslivet, er det også en god del som står utenfor som følge av problemer med helsen. Det foreligger ingen samlet statistikk eller oversikt over hvilke helseutfordringer som dominerer for denne gruppen. Problemstillingen kan likevel belyses ved å se nærmere på kjennetegn ved mottakere av ulike offentlige stønader. Både blant mottakere av helserelaterte ytelser og langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp finner vi personer som på grunn av helseutfordringer står utenfor arbeidslivet.

De mest vanlige helseutfordringene hos befolkningen i stort gjenspeiles blant mottakerne av helserelaterte ytelser. Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser er de to største diagnosegruppene både blant sykmeldte, blant mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygdede. For 63 pst. av de uføretrygdede er årsaken til uføretrygden enten psykisk lidelse eller atferdsforstyrrelse (36 pst.) eller en muskel- og skjelettsykdom (27 pst.).52

Siden år 2000 har andelen uføretrygdede med psykiske lidelser økt, mens andelen med muskel- og skjelettlidelser har gått noe ned. Det må ses i lys av at mange av de yngre som kommer inn i uføreordningen har en psykisk lidelse/adferdsforstyrrelse, mens de eldre som går ut av ordningen oftere har hatt muskel- og skjelettsykdommer.53 Forut for innvilgelse av uføretrygd har de fleste gått gjennom et avklaringsløp og mottatt arbeidsavklaringspenger. Også blant mottakerne av arbeidsavklaringspenger er det en stadig økende andel som har en diagnose innenfor psykiske lidelser, mens andelen med muskel- og skjelettlidelser er avtakende. Ved utgangen av 2020 hadde over 40 pst. av mottakerne av arbeidsavklaringspenger en diagnose knyttet til psykiske lidelser. Andelen var høyest blant de under 30 år – om lag 70 pst. Også blant unge uføre er andelen med psykiske lidelser høy og økende. Andelen uføretrygdede under 30 år er i vekst, hvor særlig diagnoser knyttet til psykiske lidelser øker. I en rapport fra Oslo Economics fra 2019 framgår det at de fleste tilfellene gjelder alvorlig funksjonshemming og alvorlige psykiske lidelser.54 Ifølge Sysselsettingsutvalget indikerer flere studier at det er uklart hvorvidt økningen i psykiske helseplager blant unge kan knyttes til at unge er blitt sykere reelt sett, eller om det skyldes andre faktorer, som f.eks. økt åpenhet og lavere terskel for å rapportere psykiske lidelser.55 Dagens arbeidsliv stiller høye krav til effektivitet og kompetanse, og mange strever derfor med å komme inn i arbeidslivet.

De eldste aldersgruppene utgjør den høyeste andelen uføretrygdede, men det er blant de yngre aldersgruppene andelen mottakere har økt det siste tiåret. Også blant mottakere av arbeidsavklaringspenger har det vært en økning i andelen unge mottakere. For de to ordningene sett under ett har antallet mottakere under 30 år som andel av befolkningen i samme aldersgruppe økt med mer enn 50 pst. siden 2000. En ny rapport fra Kann og Grønlien (2021) peker på at andelen som mottar sykepenger derimot har falt i samme periode.56 Blant de yngre er det en svakt høyere andel unge menn enn kvinner som mottar uføretrygd, mens det er flere kvinner enn menn som mottar arbeidsavklaringspenger, også blant de unge. Både for mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd er det diagnoser knyttet til psykiske lidelser som dominerer i aldersgruppene opp til 50 år.

For mottakere av uføretrygd ser det ut til at deltakelse i arbeidslivet varierer med hva slags type helseutfordringer den enkelte har. Uføre med psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser er i mindre grad i arbeid enn andre diagnosegrupper. Denne gruppen skiller seg også ut ved at de i mindre grad har gradert uføretrygd sammenlignet med uføre som har andre typer diagnoser.

Langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp er gjerne de som står lengst unna arbeidsmarkedet. Fysiske og psykiske helseplager er blant barrierene som denne gruppen står overfor.57 I en studie gjennomført av OsloMet er det undersøkt hvordan det har gått med personer som var langtidsmottakere av sosialhjelp i 2005.58 I kohorten av langtidsmottakere fra 2005 fant de bl.a. en opphoping av helseproblemer i form av psykiske plager, langvarig smerteproblematikk og rusbruk. Problemene som mottakerne hadde i 2005, har fått konsekvenser for deres videre livsløp og inntekt. De færreste av disse mottakerne har i tiden etter hatt arbeid som hovedbeskjeftigelse, selv om mange har deltatt på arbeidsmarkedstiltak. Sosialhjelpsmottakerne som hadde psykiske plager, hadde en lavere deltakelse i arbeidsmarkedsprogrammer enn de som ikke hadde psykiske plager.

2.4.3 Sosial ulikhet i helse

Sosial ulikhet i helse måles i levealder og forekomst av sykdom, sammenlignet med grad av utdanning, inntekt m.m. Forventet levealder er i dag fem–seks år høyere for personer med lang utdanning sammenlignet med de med kort utdanning. I Oslo er forskjellen i forventet levealder inntil åtte år mellom bydelene, og mellom ulike kommuner i landet kan det være opptil tolv års forskjell.

De sosiale forskjellene gjelder ikke bare levealder, men også leveår med god helse. De med kun grunnskole har i gjennomsnitt god helse til de er om lag 60 år, mens de med universitets- eller høyskoleutdanning i gjennomsnitt har god helse til de er rundt 70 år. De sosiale helseforskjellene gjelder for nesten alle sykdommer, skader og plager. Personer med kort utdanning har f.eks. høyere dødelighet av kreft og høyere risiko for å dø etter hjerteinfarkt.

Personer som er marginaliserte på enkelte områder rapporterer oftere om helseproblemer. Blant personer med lav utdanning, lav inntekt eller som står utenfor arbeidslivet, er det en større andel som har dårlig helse enn i gruppene med høyere utdanning, høy inntekt og som er yrkesaktive. Svekket helse er ofte en direkte årsak til at man havner utenfor arbeidslivet, men det å være i en marginalisert posisjon kan også skape bekymringer og føre til fysisk og psykisk uhelse.59

Den sosiale ulikheten i helse gjenspeiles blant dem som har sykefravær og mottar uføretrygd. Blant uføre er det en høyere andel av mennesker med kort utdanning. Muskel- og skjelettlidelser er mest vanlig blant de med kort utdanning, og forekommer oftere blant kvinner enn blant menn.

Årsaker til sosiale helseforskjeller

Årsakene til sosiale ulikheter i helse er sammensatte. Levekår har stor betydning, for eksempel utdanning, inntekt, arbeid og arbeidsmiljø, boligforhold og bomiljø. Å være mer utsatt for et dårlig og belastende arbeidsmiljø har stor betydning for helsen. Arbeidstakere med lav utdanning er særlig utsatt for plager knyttet til tunge løft, krevende arbeidsstillinger, monotone oppgaver og lite kontroll og fleksibilitet, en kombinasjon av mekaniske og psykososiale arbeidsmiljøfaktorer.

Barstad (2020) vektlegger at god økonomi gir anledning til å ha et mer helsefremmende forbruk, bl.a. gjennom mulighet til å oppsøke lege og tannlege ved behov, sunt kosthold og muligheter til ferie og rekreasjon.60 Det er også en sammenheng mellom utdanning og helse fordi utdanning reduserer risiko for arbeidsledighet og bidrar til høyere inntekt. I deler av en kommune vil ulikheter i boligpriser og bomiljø kunne føre til konsentrasjon av innbyggere med lav inntekt og helseproblemer i enkelte områder.

Ulikheter i levevaner og helseatferd er også av betydning, som bruk av tobakk og alkohol, lite fysisk aktivitet og usunt kosthold. Utdanningsforskjeller i røykevaner er en av de viktigste årsakene til sosiale helseforskjeller i levealder. Det er høyere alkoholforbruk blant dem med høyere sosioøkonomisk status. Andelen alkoholavhengige er likevel ikke høyest i denne gruppen, men blant personer med lav inntekt og utdanning.61

Psykososiale faktorer som sosial støtte og sosial deltakelse påvirker også sosiale helseforskjeller. Mangel på sosial støtte og nettverk gjør det mer utfordrende å mestre hverdagen og håndtere negative opplevelser og stress. Personer med lav inntekt og kort utdanning er mer utsatt for mangel på sosial støtte og forhold som medfører stress, og deltar mindre i sosiale aktiviteter.

Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester

Bruken av helse- og omsorgstjenester i befolkningen varierer etter forskjellige sosiale kjennetegn blant personer med tilnærmet likt behov for tjenester. SSBs levekårsundersøkelse viser bl.a. sosialt betingede forskjeller i bruk av helsetjenester for personer med dårlig helsetilstand, personer med varig sykdom, personer med hjerte- og karsykdommer og personer med sykdommer i muskel- og skjelettsystemet.62

Andelen som bruker ulike helse- og omsorgstjenester øker særlig med stigende utdanning, men også med inntekt og/eller sosioøkonomisk status i grupper med samme behov for tjenesten. Dette gjelder både for kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester. Ulikhetene i bruk av tjenester etter sosiale kjennetegn gjør seg gjeldende både blant kvinner og menn i alle aldersgrupper, men særlig i de to eldste aldersgruppene, 45–66 år og 67 år og eldre. I tillegg viser resultatene at forskjellene ofte vedvarer over tid. Dvs. at sosiale ulikheter i bruk av helsetjenester opprettholdes fra én årgang av levekårsundersøkelsen til en annen på flere av indikatorene for kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester. Resultatene stemmer dels med funn i studier av sosiale ulikheter i helse i andre land.

Personer med kort utdanning har noe høyere bruk av fastlege og sykehusinnleggelse. De med høyere sosioøkonomisk status bruker mer private helsetjenester og offentlige spesialistpoliklinikker. For kreftpasienter viser analyse av registerdata at kreftpasienter med lang utdanning får mer helsehjelp. For flere sykdommer er det også bedre overlevelse blant de med høy inntekt og lang utdannelse.

17 pst. av personer med funksjonsnedsettelse mellom 20 og 66 år mottar kommunale pleie- og omsorgstjenester, mens det i befolkningen som helhet er 3 pst. som mottar disse tjenestene. Undersøkelser viser også at personer med funksjonsnedsettelser er mer i kontakt med helse- og omsorgstjenesten enn befolkningen ellers, men at de samtidig har et større udekket behov for helse- og omsorgstjenester enn andre.63

En viktig forklaring på ulikheter i bruken av helse- og omsorgstjenester er den enkeltes helsekompetanse. Helsekompetanse er personers evne til å forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstil, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenester. Lav helsekompetanse er forbundet med dårligere helse og svakere oppfølging av egen sykdom, større sykdomsforekomst og hyppigere innleggelse i sykehus.

En annen årsak til ulik bruk av helse- og omsorgstjenester kan være språklige eller kulturelle barrierer som gjør tjenestene mindre tilgjengelig for visse deler av befolkningen.64 6 pst. av innvandrere oppgir at de har opplevd forskjellsbehandling på grunn av sin innvandrerbakgrunn i kontakt med helsetjenesten.65 Flere kvinner enn menn oppgir dette. Erfaringer med forskjellsbehandling varierer også med landbakgrunn.

2.5 Å ha økonomiske problemer

2.5.1 Vedvarende lavinntekt og opphoping av dårlige levekår

Blant befolkningen i yrkesaktiv alder er vedvarende lavinntekt sterkt forbundet med manglende eller liten og ustabil tilknytning til arbeidslivet. Mens andelen med lavinntekt var under 2 pst. blant personer (25–65 år) som var yrkestilknyttet alle årene i treårsperioden 2016–2018, var andelen drøyt 30 pst. blant personer som ikke var yrkestilknyttet i noen av årene. Noe, men svak arbeidstilknytning, beskytter i begrenset grad mot lavinntekt. Blant personer som var yrkestilknyttet minst ett av de tre årene var lavinntektsandelen om lag 20 pst. Blant personer med utdanning på grunnskolenivå eller lavere hadde 18 pst. vedvarende lavinntekt i perioden 2016–2018, mens denne andelen var 5 pst. for de med mer enn fire års høyskole- eller universitetsutdanning.

SSB har i en rapport sett på om belastninger som lav inntekt, dårlig helse og lite sosial kontakt kan føre til en form for opphoping av dårlige levekår hos enkelte i den voksne befolkningen.66 Rapporten ser også på sammenhenger mellom ulike utfordringer, hvilke grupper i samfunnet som er mest utsatt og hvordan slike belastninger henger sammen med folks egen oppfattelse av livskvalitet. SSB finner at det særlig er uføre, arbeidsledige, sosialhjelpsmottakere, utenlandsfødte fra land i Afrika, Asia etc. og enslige forsørgere som har flere samtidige levekårsutfordringer. Den mest utbredte kombinasjonen av utfordringer er helseproblemer og manglende tilknytning til arbeidslivet. Også lav utdanning bidrar i stor grad til opphoping av levekårsutfordringer. I rapporten påpekes det også at husholdninger med lavinntekt sjeldnere eier egen bolig og oftere opplever trangboddhet, enn den øvrige befolkningen. Innsatte i fengsler har også oftere et bredt spekter av levekårsproblemer enn andre grupper i befolkningen, og levekårene til innsatte før soning er gjennomgående dårligere enn i sammenlignbare grupper av den øvrige befolkningen.67

Samtidig som manglende arbeidstilknytning gir opphav til økonomiske problemer, kan dermed økonomiske problemer forsterke problemer knyttet til bl.a. helse, kompetanse og arbeid.

2.5.2 Hvem opplever lavinntekt over tid?

Det er tendenser til økende inntektsforskjeller og økt andel med vedvarende lavinntekt68 i Norge. Dette øker risikoen for fattigdom og utenforskap. I treårsperioden 2017–2019 bodde 10 pst. av befolkningen (504 000 personer) i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Forekomsten av vedvarende lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, enslige forsørgere, barnerike familier, personer med innvandrerbakgrunn og blant aleneboende minstepensjonister, enn i befolkningen ellers.

Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Endrede familiemønstre over tid, med flere enslige forsørgere og aleneboende, har isolert sett økt forekomsten av lavinntekt, ettersom éninntektshusholdninger er mer utsatt for lavinntekt enn husholdninger med to inntekter. Andelen med lavinntekt har økt blant barnefamilier med små barn og enslige forsørgere. Dette må ses i sammenheng med inntektsutviklingen for disse gruppene, og økningen i antall personer med innvandrerbakgrunn. Andelen innvandrere som tilhører lavinntektshusholdninger har økt over tid. Forekomsten av lavinntekt blant ungdom og unge voksne har også økt. Utviklingen skyldes at flere unge har fått en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet. Samtidig har det blitt færre eldre i lavinntektsgruppen. Det skyldes bl.a. økt yrkesaktivitet blant eldre og høyere pensjonsgrunnlag blant nye pensjonistkull.

Figur 2.15 Andel personer med treårig lavinntekt (EU-60) etter alder. Treårsperioder. Prosent

Figur 2.15 Andel personer med treårig lavinntekt (EU-60) etter alder. Treårsperioder. Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det har vært en betydelig økning i andelen og antallet barn i lavinntektsfamilier de siste 15–20 årene. I treårsperioden 2017–2019 var andelen nær 12 pst. Dette utgjør rundt 115 000 barn. Det er særlig blant barn med innvandrerbakgrunn det har vært en økning, og barn med innvandrerbakgrunn utgjør nå 60 pst. av barn i lavinntektsgruppen. Barn med bakgrunn fra landgrupper der familiene er store og yrkesaktiviteten blant mødre er lav, er særlig utsatt. Det har også vært en økning i lavinntekt blant barn i den øvrige befolkningen, særlig blant barn som lever med en enslig forsørger.

Geografisk er omfanget av vedvarende lavinntekt størst i Oslo, dernest i Østfold og Telemark. Andelen barn i hushold med vedvarende lavinntekt er størst i de største kommunene.

Ifølge Bratsberg mfl. (2020) ble særlig personer med lav inntekt, lav utdanning, og lavinntekts familiebakgrunn rammet av ledighet i starten av koronakrisen.69 Det har medført at disse er hardere økonomisk rammet enn andre, noe som kan forsterke deres økonomiske utfordringer. Bl.a. finner Poppe og Kempson (2020) at mange hushold tydelig sliter med økonomien.70

2.5.3 Gjeldsproblemer og økonomiske vansker

Gjeldsbelastningen i norske husholdninger er høy, både historisk sett og sammenlignet med andre land. Andel husholdninger hvor gjelden utgjorde mer enn tre ganger samlet inntekt har økt fra 13 til 20 pst. i tiårsperioden fra 2008 til 2018. Høy gjeld gjør husholdningene sårbare for bortfall av inntekter, økte utlånsrenter eller boligprisfall. De senere årene har gjeldsveksten avtatt og vært mer på linje med inntektsveksten. Veksten i husholdningenes gjeld har fortsatt å være moderat etter koronautbruddet.71

Høye boligpriser er en viktig årsak til økt gjeld i husholdningene, særlig blant de yngre. Andelen husholdninger med gjeld større enn tre ganger inntekten har økt mest for yngre par, par med små barn og enslige med barn. Førstegangskjøpere og yngre låntakere har høyest gjeld i forhold til inntekt og høyest belåningsgrad på boligen, og de er særlig sårbare for renteøkning og inntektsbortfall.72

Veksten i gjeld finner i hovedsak sted blant husholdninger med middels inntekt, men de siste årene har det også vært en økning i gjeld i husholdningene med inntekter i laveste inntektsdesil. I denne gruppen har 12 pst. en gjeld som er fem ganger høyere enn inntekten, dobbelt så mange som i resten av befolkningen (5 pst.). Det er også i husholdningene med inntekt i laveste desil at renteutgiftene tynger mest.73

Forbruksgjeld, eller usikret kreditt, har vokst kraftig i flere år. Slik gjeld utgjør likevel en begrenset andel av husholdningenes gjeld (om lag 3 pst.). Veksten bremset opp i 2019. Omfanget av mislighold har derimot økt, og en del husholdninger har en forbruksgjeld som kan være vanskelig å håndtere. Rentebelastningen er høy for de med store forbrukslån. Ved opptak av ny forbruksgjeld skal reguleringen av utlånspraksis og oversikten i gjeldsregistrene sikre at kravene til maksimal gjeldsgrad og gjeldsbetjeningsevne ivaretas. Dette vil kunne bidra til å begrense problemene på sikt. Ved utløpet av 1. halvår 2020 hadde inkassoforetakene 688 000 inkassosaker knyttet til forbruksgjeld.74 I mange av sakene var inndrivelse forsøkt, uten at det ble funnet verken inntekter eller eiendeler som kunne benyttes til nedbetaling av gjeld. Finanstilsynets funn gir grunn til bekymring for at hjelpebehovet i tiden som kommer vil være stort. Koronapandemien kan forsterke problemene ytterligere framover.

Om lag 145 000 personer oppga i 2017 å bo i en husholdning hvor håndtering av gjeld er et tilbakevendende problem.75 En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning viser at husstander med en anstrengt økonomi gjerne befinner seg i lavinntektssjiktet, og er under 35 år.76 Enslige og leietakere er også overrepresentert, ifølge undersøkelsen. En SIFO-studie fra 2019 gir indikasjoner på at mange som søker om gjeldsordning befinner seg under lavinntektsgrensen. Her er det likevel ikke en entydig sammenheng. I tillegg til økonomiske forhold, spiller ofte helse, samliv og sosiale problemer en rolle. Høyt opptak av forbrukskreditt ser ut til å være en betydelig risikofaktor for å havne i økonomiske vansker.77

Ifølge Levekårsundersøkelsen78 oppgir 13 pst. i gruppen med vedvarende lavinntekt å ha hatt ett eller flere betalingsproblemer som omfatter å ha vært ute av stand til å betale husleie, boliglån, elektrisitet eller andre lån, mot 5 pst. i befolkningen som helhet. Den vanskelige økonomiske situasjonen til personer med vedvarende lavinntekt viser seg også ved at 46 pst. oppgir å ikke ha mulighet til å betale en uforutsett regning på 15 000 kroner, mot 20 pst. i befolkningen i alt. Samtidig oppgir 20 pst. av de med vedvarende lavinntekt at det er vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes, mot 6 pst. i hele befolkningen.

2.5.4 Konsekvenser av oppvekst i en lavinntektsfamilie

Barn i lavinntektsfamilier har høyere risiko enn andre barn for en rekke påkjenninger i oppveksten, og negative konsekvenser senere i livet. OsloMet-rapporten Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier oppsummerer forskning om hvordan oppvekst i familier med begrensede økonomiske ressurser påvirker barn og unges livssjanser på kort og lang sikt.79 Ifølge rapporten finner både norsk og internasjonal forskning sannsynlige sammenhenger mellom oppvekst i lavinntektsfamilier og en rekke utfall knyttet til barn og unges utvikling, bl.a. kognitiv utvikling og språklig utvikling. Selv om sammenhengene er gjennomgående svake, er det liten tvil om at det er en sammenheng mellom det å vokse opp i familier med lav inntekt og ulike deprivasjoner blant barn. Oppvekst i lavinntektsfamilier kan utgjøre en hindring for barns skoleprestasjoner. Foreldres skoleinvolvering og forventninger til barnas prestasjoner, og foreldrestil, er de viktigste faktorene for å forklare skoleutfall blant barn som vokser opp i familier med lav husholdsinntekt. Oppvekst i lavinntektsfamilier i Norge og de nordiske landene er forbundet med lavere utdanningsoppnåelse og tidligere start i arbeidslivet. I tillegg er dette forbundet med en høyere risiko for arbeidsledighet og lengre varighet av arbeidsledighet. Sammenhengen mellom oppvekst i lavinntektsfamilier og uheldige utfall på arbeidsmarkedstilknytning er likevel svakere på de fleste områder i Norge enn i de fleste andre land.

Kunnskapsoppsummeringen fra OsloMet understøtter antakelsen om at lengre eksponering for fattigdom og lavinntekt i oppveksten øker risikoen for uheldige utfall gjennom barndom, ungdomstid og inn i voksen alder. Det samme gjelder langvarig mottak av økonomisk sosialhjelp i husholdet. Forskningen tyder imidlertid på at også svingninger i husholdsøkonomien, og en nedadgående økonomisk mobilitet, er risikofaktorer for senere negative utfall. Det er gjort få effektstudier på dette området i Norge, og det er vanskelig å identifisere effekten av lavinntekt i seg selv. Det er dermed usikkert i hvilken grad lav inntekt i seg selv har en kausal sammenheng med de ulike utfallene.

Omfanget av materielle og sosiale mangler blant barn i husholdninger med barn i alderen ett til 15 år er generelt lav i Norge. Blant alle barnefamiliene er det kun 1 pst. som rapporterer om tre eller flere mangler av økonomiske årsaker. Noen utsatte grupper opplever likevel å mangle sentrale velferdsgoder for sine barn. SSB finner i en studie basert på levekårsundersøkelsen EU-SILC at husholdninger med lavinntekt, mottakere av sosialhjelp, husholdninger der høyeste utdanningsnivå er grunnskole, enslige forsørgere og innvandrere i langt større grad rapporterer om flere mangler samtidig.80 I 8 pst. av barnefamilier med lavinntekt mangler barna tre eller flere goder.

En oppvekst i en familie med lav inntekt kan innebære sammensatte utfordringer og levekårsproblemer på flere områder. Ofte vil levekårsproblemene forsterke hverandre. Barn i lavinntektsfamilier vil bl.a. ha økt risiko for å oppleve mobbing, utfordringer på skolen, dårligere fysisk og psykisk helse, trangere og dårligere boforhold, hyppigere flytting og mindre vennekontakt.81 Barn og unge oppgir også at det er skambelagt å ha dårlig råd, og at dette er noe både foreldre og barn forsøker å skjule.

Betydningen av velferdsstaten for konsekvenser av lavinntekt

I en godt utbygd velferdsstat som Norge, betyr tilgang til gratis eller subsidierte offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester mye for den enkeltes levekår. Konsekvensene av å ha lav inntekt i Norge, der tjenestetilbudet i hovedsak er skattefinansiert og man betaler skatt etter evne, vil være mindre enn i land som ikke har det samme tilbudet.

Beregninger av verdien av gratis eller sterkt subsidierte offentlige tjenester viser at den økonomiske betydningen av disse for husholdningene er betydelig.82 Fordelingsanalyser som inkluderer verdien av offentlige tjenester i inntektsbegrepet, viser at offentlige tjenester utgjør en forholdsvis større del av inntekten til dem nederst i inntektsfordelingen, sammenlignet med dem øverst i inntektsfordelingen. Dette er med på å jevne ut forskjellene i forbruksmuligheter.83

2.6 Å mangle trygghet og støtte i familien

For mange starter problemer som fører til dårlig helse eller manglende kompetanse tidlig. Familien er den viktigste rammen rundt barns liv og utvikling. I familien legges grunnlaget for framtidig samfunnsdeltakelse og overføring av verdier mellom generasjoner. En barndom preget av utrygghet og stress kan ha store individuelle og samfunnsmessige kostnader. For barn som vokser opp i en familie preget av vold, overgrep eller omsorgssvikt kan konsekvensene være betydelige og følge barnet gjennom hele livet. Fraværet av en trygg og god oppvekst har dermed store konsekvenser for barns helse og personlige utvikling, og gir økt risiko for å falle utenfor arbeids- og samfunnslivet som voksen.

2.6.1 Konsekvenser av å mangle trygghet og støtte i familien

Forskning viser at barn og unge som vokser opp i utrygge hjem har større risiko for å oppleve utenforskap som voksne sammenlignet med andre barn. De mest alvorlige tilfellene gjelder barn og unge som utsettes for omsorgssvikt, mishandling, overgrep eller vold i hjemmet. Barn som av ulike grunner er i kontakt med barnevernet er særlig utsatte.

Internasjonal forskning har påvist sammenhenger mellom utsatthet for vold, overgrep eller omsorgssvikt i barndommen og skolefaglige vansker, som dårligere leseferdigheter, lavere karaktersnitt, eller generelt svakere skoleprestasjoner. Den hittil største undersøkelsen av langsiktige konsekvenser av belastende barndomserfaringer, er den amerikanske studien Adverse Childhood Experiences (ACE).84 Studien dokumenterte at risikoen for en lang rekke helseplager og funksjonsvansker i voksen alder, både psykiske og somatiske, økte systematisk i takt med antallet belastningstyper man hadde vært utsatt for. Å forebygge vold og overgrep mot barn, og å avdekke sviktende omsorg på et tidligere tidspunkt, er viktig for å hjelpe barna det gjelder best mulig. I tillegg kan det gi store besparelser og nytte for hele samfunnet.

Barn i barnevernet kommer fra familier som av ulike grunner ikke fullt ut kan ivareta barnets behov. Felles for disse barna er vanskelige livssituasjoner, og de er en sårbar gruppe som er overrepresentert med ulike vansker. Det er godt dokumentert at barn som trenger hjelp fra barnevernet har en høyere sannsynlighet for marginalisering på mange livsområder enn befolkningen ellers.85 Dette gjelder bl.a. økt sannsynlighet for fysiske og psykiske helseproblemer, lavere utdanningsnivå, arbeidsledighet og tidlig død. En studie av hvordan dagens ettervernstilbud fungerer, finner for eksempel at kun litt over 30 pst. av de som har hatt barnevernstiltak i oppveksten og om lag 32 pst. blant de som har mottatt ettervern og som hadde barnevernstiltak når de var 16 og/eller 17 år, har fullført videregående opplæring. Tilsvarende tall for kontrollgruppen som besto av personer i samme aldergruppe som ikke har hatt kontakt med barnevernstjenesten i oppveksten, var om lag 80 pst.86

Psykiske problemer, rusproblemer og vedvarende lavinntekt hos foreldre kan påvirke oppvekstbetingelsene og utviklingen til barna.87 Mange av disse familiene har komplekse og sammensatte utfordringer. Både rusproblemer og psykiske vansker hos foreldre innebærer høyere risiko for at barn utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Det samme gjelder for foreldre med langvarige økonomiske problemer. Foreldrekonflikt og samlivsbrudd er andre faktorer som kan øke risikoen for marginalisering senere i livet. Samlivsbrudd og høyt konfliktnivå i hjemmet henger sammen med psykiske vansker og svakere skoleprestasjoner hos barn, noe som igjen kan føre til svak tilknytning til arbeidsmarkedet senere i livet.

2.6.2 Omfang av barn som mangler trygghet og støtte i familien

En nasjonalt representativ undersøkelse gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) høsten 2019 viser at omfanget av vold og overgrep er stort.88 I alt rapporterer én av fem ungdommer at de har blitt utsatt for mer enn én form for vold eller overgrep. Bare én av fem ungdommer som rapporterer at de er utsatt for vold eller overgrep har vært i kontakt med hjelpeapparatet i sammenheng med erfaringer med vold og/eller overgrep.

Tall fra barnevernstjenesten, krisesentrene og politiet gir et indirekte bilde av problemets omfang i Norge. Ved utgangen av 2019 var 11 147 barn med barneverntiltak plassert utenfor hjemmet, et inngrep som i de fleste tilfeller skyldes alvorlig svikt ved omsorgen. Videre overnattet 1 450 barn på krisesenter i 2019, med til sammen 1 876 opphold. Disse barna hadde nesten alltid en nær relasjon til voldsutøveren, som i over 80 pst. av tilfellene var far.

Beregninger på bakgrunn av studier av hvor mange i den voksne befolkningen som kvalifiserer for en diagnose på en psykisk lidelse eller på alkoholmisbruk, viser at mange barn lever i familier der minst én av foreldrene har en psykisk lidelse eller misbruker alkohol.89 Mange av foreldrene vil ha forholdsvis milde lidelser som ikke fører til redusert omsorg og negative utfall for barna. Studien finner likevel at barna har en forhøyet risiko for selv å utvikle psykiske lidelser, og å bli utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Denne forhøyede risikoen er avhengig av mange faktorer, som f.eks. hvor alvorlig foreldrenes lidelse er. For lidelser som gir mest alvorlig funksjonsnedsettelse hos den syke forelderen kan dette gjelde 135 000 barn (12 pst.) totalt og for alkoholmisbruk alene 30 000 barn (nær 3 pst.), ifølge studien.

2.7 Å ha dårlige boforhold og liten tilhørighet til nabolag og lokalsamfunn

2.7.1 Hvem opplever dårlige boforhold eller er vanskeligstilt på boligmarkedet?

Å være vanskeligstilt på boligmarkedet henger nært sammen med manglende deltakelse i arbeidslivet. Hovedinntektstaker er yrkesaktiv i kun 39 pst. av husholdningene som er vanskeligstilt på boligmarkedet. Samtidig kan en ustabil bosituasjon gjøre det vanskeligere å gjennomføre en utdannelse og å yte godt i jobben.

Vanskeligstilte på boligmarkedet er ikke en bestemt gruppe i samfunnet, men et begrep som brukes om personer og familier som sliter med å få dekket boligbehovene sine. Vi definerer vanskeligstilte på boligmarkedet som dem som ikke selv er i stand til å skaffe seg eller beholde en egnet bolig, og som over tid enten står uten bolig, står i fare for å miste boligen sin eller bor i uegnet bolig eller bomiljø.

SSB har gjennom bruk av tilgjengelige data på husholdningenes inntekt, gjeld og boforhold anslått at 179 000 personer var vanskeligstilte på boligmarkedet i 2019. Det utgjorde 3,5 pst. av befolkningen. Noen er i en vanskelig situasjon i en kort periode, og trenger kun litt veiledning eller økonomisk hjelp for å bedre situasjonen sin. Andre trenger omfattende oppfølging og tjenester over lang tid, kanskje livet ut, for å mestre boforholdet.

Antall vanskeligstilte har økt de senere årene, men veksten har avtatt. 23 pst. av husholdningene bor i en bolig de leier. Likevel utgjør leietakere nesten halvparten av dem som regnes som vanskeligstilte på boligmarkedet. Rundt 60 pst. av disse har innvandrerbakgrunn.

Figur 2.16 Barn i husholdninger som er trangbodd, med lavinntekt og som leier

Figur 2.16 Barn i husholdninger som er trangbodd, med lavinntekt og som leier

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Husbanken

78 000 av de 179 000 vanskeligstilte i 2019 var barn og unge. Blant disse er de som bor i husholdninger som leier, har lavinntekt og bor trangt særlig utsatt. Utviklingen viser at antallet i denne situasjonen har økt fra 28 700 i 2015 til 35 500 i 2018. Dette er en økning på 24 pst. Fra 2018 til 2019 var det derimot en nedgang i antallet på 1,4 pst.

Bostedsløse er ikke registrert med adresse, og telles derfor ikke med i SSBs tall for vanskeligstilte på boligmarkedet. I Norge defineres bostedsløse som personer som ikke disponerer en egen bolig og er henvist til tilfeldige og midlertidige botilbud, personer som bor midlertidig hos venner, kjente eller slektninger, personer som skal skrives ut/løslates fra institusjon eller kriminalomsorgen innen to måneder og er uten bolig, samt personer som sover ute. Midlertidige botilbud kan for eksempel være hospits, krisesenter, pensjonat eller campinghytter. Av de 3 900 registrerte bostedsløse i 2016, hadde 38 pst. sosialhjelp som inntektskilde, mens 18 pst. hadde arbeidsrelatert inntekt.

Boks 2.4 Nedgang i antall bostedsløse

I 2020 ble den syvende kartleggingen av bostedsløse gjennomført i Norge og 3 325 personer ble registrert som bostedsløse. Dette er det laveste antallet siden man begynte å kartlegge bostedsløshet i 1996.

Det var 584 færre bostedsløse personer i 2020 enn i 2016 og nesten 3 000 færre enn i 2012. 148 barn ble registrert uten fast sted å bo sammen med sine foreldre i 2020. Dette er 81 færre barn enn i kartleggingen i 2016 og 500 færre enn i 2012. 16 pst. av de registrerte bostedsløse er unge under 25 år. 43 pst. oppholder seg i en av de fire største byene (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger). 50 pst. av de bostedsløse er rusavhengige og 48 pst. har vært bostedsløs over et halvt år.

2.7.2 Konsekvenser av dårlige boforhold

Boligen er en ramme for et sosialt liv, bidrar til trygghet og selvstendighet, og gir tilhørighet til et nærmiljø og lokalsamfunn. Flere studier viser også en sammenheng mellom boforhold, helse og sosial ulikhet. 90

De fleste oppnår en stabil bosituasjon når de kjøper bolig. Stabiliteten har betydning for flere deler av tilværelsen. Eierlinjen omtales ofte som den norske modellen. Blant de som rapporterer om utilfredsstillende boligstandard, er barnefamilier som leier bolig overrepresentert. Enslige forsørgere, innvandrere og andre med vedvarende lav inntekt er overrepresentert blant de som bor i leide boliger.91 Mange av dem som flytter ofte, bor i private eller kommunale utleieboliger. Forskning viser at det er en negativ sammenheng mellom å bo i en leid bolig, bo trangt og være utsatt for støy på den ene siden og skoleresultater på den andre.92 Husholdninger som ikke har råd til å eie sin egen bolig har heller ikke mulighet til å opparbeide seg den velstanden som ofte følger med det å eie.93

Internasjonalt har det over tid vært pekt på at en stabil bosituasjon gir positive helsegevinster. WHO regner bolig som en av de viktigste påvirkningsfaktorene for helse.94 De senere årene har vi fått økt nasjonal kunnskap om boligens og bomiljøets betydning for andre velferdsområder. Bosituasjonen og nabolaget påvirker barns hverdag her og nå, og den gir rammer for deres oppvekstsvilkår.

Barn og unge i lavinntektsfamilier har ofte dårligere boforhold enn andre. De opplever å måtte flytte oftere enn andre barn, de bor ofte dårligere og trangere enn andre, og de bor sjeldnere i en bolig som familien eier selv.95 Hyppig flytting for barn kan gjøre det vanskelig å bevare vennskap og nettverk og å opparbeide tilhørighet til nabolaget. Hyppig flytting og trangboddhet kan være utfordrende for den enkelte husstand og skape utfordringer i nærmiljøene.

Barn oppholder seg mer i nærområdet enn voksne. Dårlige boforhold og trangboddhet gjør at mange barn i lavinntektsfamilier tilbringer mye tid ute i nabolaget sitt.96 Nabolagets kvaliteter kan derfor ha særlig stor påvirkning for barnas livskvalitet og oppvekst. Foreldrenes og familiens ressurser har størst betydning for barn og unges muligheter, men nabolaget som sosial arena påvirker også barn og unge. Der noen barn opplever drahjelp fra nabolaget sitt, i form av nettverk og ressurser, tilbud av tjenester og fritidsaktiviteter, kan andre barn oppleve at lokalmiljøet gir færre muligheter.

Mye tyder på at boforholdene blir viktigere jo eldre barna blir. Boligens fysiske kvalitet ser ut til å ha en direkte innvirkning på barns senere utdanning, f.eks. om de har et rolig sted å gjøre lekser. Sårbare grupper som barn, lavinntektsfamilier, innvandrere og personer med dårlig helse ser ut til å være mest påvirket av boforholdene.97 Gode og trygge boforhold kan dermed virke forebyggende mot andre sosiale problemer.

2.7.3 Nabolagseffekter

Internasjonale og norske studier viser at nabolaget kan ha både positive og negative effekter for barn og unges livssjanser og framtidsmuligheter.98 Internasjonale studier viser også at gutter i større grad enn jenter påvirkes av sitt lokale oppvekstmiljø.99 Hovedforklaringen er at gutter ofte er mer ute i nærområdet og har en sterkere lokal tilknytning enn jenter.100 Mye av forskningen på hvordan nabolaget påvirker barn og unges livssjanser og sosiale mobilitet har foregått i USA, og det er der funnene av slike effekter er tydeligst. I Europa og Norge er funnene mer sprikende.

Studier om nabolagseffekter, som Hyggen mfl. (2018) har oppsummert, tyder på at nabolag har effekter på barn og unges senere utdanning, yrkesposisjon, arbeidstilknytning, inntekt, helse, rusbruk, sosiale normer og hvor utsatt de er for vold.101 Effektene for hvert enkelt individ er liten eller moderat, men fordi nabolagseffekter omfatter så mange barn og unge, kan samfunnseffekten likevel være betydelig. Videre ser barn fra lavinntektsfamilier ut til å påvirkes sterkere av negative nabolagseffekter enn barn fra hjem hvor foreldrene har høy utdanning og inntekt.

Markussen og Røed (2018) finner derimot ingen effekter av nabolaget på barn og unge som vokser opp i familier med de laveste inntektene.102 Samtidig finner disse forskerne at ungdom som vokser opp i det som omtales som middelklassenabolag, oppnår de beste skoleresultatene fra grunnskolen målt som grunnskolepoeng. En undersøkelse basert på norske data over tre tiår ser på hvor store effekter skole og nabolag har på barn og deres utdanning og inntekt som voksne.103 Den finner at den sosioøkonomiske sammensetningen av elever ved skolene forklarer rundt 2 pst. av den gjennomsnittlige variasjonen i utdanningslengde for alle barn samlet, og rundt 1 pst. av inntektene de får som voksne. Forskerne konkluderer med at i en norsk velferdsstatlig kontekst har ikke skole og nabolaget vesentlig effekt på barns senere utdanning og inntekt.

Når det gjelder nabolag med høy andel innbyggere med innvandrerbakgrunn, kan konsentrasjon av sosiale problemer gjøre det vanskeligere for barns integrering i Norge, bl.a. fordi «utfordringer knyttet til språk og kjennskap til formelle og uformelle systemer i det norske samfunnet kan øke når man ikke har tilgang til viktige sosiale arenaer».104 Bolig eller nabolag i seg selv ser likevel ikke ut til å ha direkte betydning for deres organisasjonsdeltakelse, språkbeherskelse, barns venneforhold og bruk av tilsynsordninger for barn.105

Noen studier har sett på forholdet mellom å vokse opp i utsatte områder og kriminalitet. Studiene antyder at det å bo i nabolag med en høy andel utsatte unge eller kriminelle øker sjansene for at de unge selv blir kriminelle.106 Funn fra Danmark viser at dette gjelder for gutter.107 Evnen beboere og nabolag har til å dempe kriminell adferd, varierer mellom områder og synker jo mer levekårsutsatte områdene er.108

2.7.4 Geografisk opphoping av levekårsutfordringer

I noen byområder er det opphoping av levekårsutfordringer. Områdene preges ofte av en høy andel personer og barn i lavinntektsfamilier, mange som er utenfor arbeid og utdanning, høy andel sosialhjelpsmottakere og personer med trygd. I områder med opphoping av levekårsutfordringer er det en høy andel barnefamilier som bor trangt og som leier bolig. Generelt er det også mange som flytter inn og ut av områder der hvor mange leier. Bostabiliteten er lavere i levekårsutsatte områder. Sammen med høy andel med lavinntektsfamilier tyder det på vanskelige bo- og oppvekstforhold for mange barn.109 Det kan også være utfordringer i noen områder med lav boligstandard, manglende vedlikehold, nærhet til hovedveier, dårlig tilgang til grønt- og rekreasjonsområder og for få møteplasser.

Boks 2.5 NOU 2020: 16 Levekår i byer

Et regjeringsoppnevnt utvalg har i NOU 2020: 16 Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle kartlagt og beskrevet geografisk konsentrasjon av levekårsutfordringer i og rundt større byer i Norge og sett på årsaker til og konsekvenser av dette. Utvalget har også vurdert virkemidler og erfaringer innenfor en rekke sektorområder. Utvalget har kommet med forslag til strategier og tiltak som kan bevare åpne og inkluderende byer i et langsiktig perspektiv, fremme trygge og gode boforhold, gode oppvekst- og levekår og gode forutsetninger for integrering og positiv sosial utvikling. Utvalget skulle også beskrive eventuelle tendenser til etnisk og sosioøkonomisk segregering i barnehager, grunnskoler og videregående opplæring. Utredningen skulle også belyse såkalte nabolagseffekter, dvs. hvordan bosted og nabolag kan fremme eller hemme alle barn og unges utvikling og muligheter i livet. Utvalget skriver i innstillingen det er å sløse med menneskelige ressurser at barn og unge ikke får utnyttet potensialet sitt.

Flytting inn og ut av nabolag kan påvirke levekårsutviklingen i et område. I en del områder ser man at opphopingen av levekårsutfordringer blir verre ved at utflyttere jevnt over har høyere inntekt enn innflyttere. I andelen som er sysselsatte er det større variasjon blant inn- og utflyttere. Det samme gjelder andelen med innvandrerbakgrunn blant inn- og utflyttere fra levekårsutsatte områder. Samtidig har andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre steget relativt kraftig i enkelte byområder i Norge.110 Folk som flytter, søker seg gjerne til nabolag der befolkningen ligner dem selv.111 I Sverige og Danmark er det funnet at segregering etter innvandrerbakgrunn i stor grad er drevet av at innbyggere uten innvandrerbakgrunn unngår å flytte til områder med mange innvandrere.112

Det er i Oslo man finner de største geografiske forskjellene i andelen barn som vokser opp i lavinntektsfamilier.113 I delbydelene Nedre Tøyen, Grønland, Enerhaugen i Gamle Oslo, samt i delbydelen Fossum på Stovner, bor over 50 pst. av barna i vedvarende lavinntekt. Disse områdene har en stor konsentrasjon av kommunale boliger, hyppig flytting og en høy andel familier med innvandrerbakgrunn. På Tøyen skole skiftes om lag 40 pst. av elevene ut i løpet av et år. Også i andre byer er det områder med mange barn i lavinntektsfamilier. I tillegg til Oslo, er det områder i særlig Fredrikstad, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Drammen hvor det er høy andel barn i lavinntektsfamilier.114

2.7.5 Å stå utenfor fritidsaktiviteter

Å delta på fritidsaktiviteter kan bidra til sosial inkludering, god fysisk og mental helse og kan for mange barn og unge bidra til en god oppvekst. I tillegg kan det ha betydning for mulighetene deres når de blir eldre. Deltakelse i sosiale aktiviteter kan gi kompetanse som er viktig for barn og unges deltakelse på mer formelle arenaer senere i livet, inkludert arbeidslivet. Fritidsarenaer gir barn og unge mulighet til å utvikle sosiale ferdigheter, vennskap og nettverk.115 Motsatt kan faren for utenforskap øke dersom barn og unge ikke har mulighet til å delta på sosiale arenaer som andre barn og unge deltar i.116

En studie av sosial mobilitet i norske kommuner peker på en positiv korrelasjon mellom sosial kapital (f.eks. sosiale nettverk og frivillige engasjement) og sosial mobilitet.117 Dette tyder på at tiltak rettet mot å hindre sosial eksklusjon, f.eks. tiltak som bidrar til deltakelse i sosiale aktiviteter, kan ha en forbyggende effekt og på denne måten bidra til å forhindre at lavinntekt og utenforskap går i arv.

I Norge har andelen barn og unge som deltar i fritidsaktiviteter holdt seg stabil gjennom de siste årene. Ungdata-undersøkelsen fra 2019 viste at ni av ti av ungdomsskoleelever og elever i videregående skole er eller har vært med i en fritidsorganisasjon etter at de fylte 10 år.118 Det å stå utenfor fritidsaktiviteter kan derfor være ekstra sårbart og ekskluderende for barn og unge som ikke har anledning til å delta på grunn av manglende økonomiske og sosiale ressurser i familien. Barn og unge forteller selv om sosialt stigma og skam knyttet til at familien har dårlig råd.

Barrierer for deltakelse i fritidsaktiviteter

Barn og unge fra lavinntektsfamilier deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter enn andre barn. Årsakene til dette er sammensatte, og hva som er den viktigste årsaken er vanskelig å peke på. Forskning på området viser at det er en sammenheng mellom oppvekst i familier med høy inntekt og deltakelse i idrett og organiserte fritidsaktiviteter, og at det også er høyere grad av deltakelse blant voksne som selv kommer fra familier med høy inntekt.119 Mange frivillige organisasjoner forutsetter foreldreengasjement, og foreldrefrivillighet og sosiale nettverk har en klar betydning for barn og unges deltakelse.120 I tillegg til familieressurser ser man også at det er ulikhet i deltakelse blant enkelte grupper barn og unge. Barn og unge med funksjonsnedsettelser, barn med innvandrerbakgrunn, og da særlig jenter med innvandrerbakgrunn, deltar også i mindre grad i fritidsaktiviteter enn andre barn.

De største forskjellene i deltakelse knyttet til sosioøkonomiske faktorer finner man ved deltakelse i idrettslag.121 I idretten er det en klar sammenheng mellom foreldrenes utdannings- og inntektsnivå og barn og unges deltakelse. Forskning tyder også på at de sosiale forskjellene i deltakelse i idrettslag har økt siden 1980- og 1990-tallet.122 En rapport om økonomi som barriere for idrettsdeltakelse peker på profesjonalisering av idretten, medlemskontingenter, arrangementskostnader og utstyrskostnader som viktige kostandsdrivere i barne- og ungdomsidretten.123 Ungdom fra lavere sosiale lag slutter også tidligere med idrett enn andre jevnaldrende, et mønster som også ses innen korps, kor og orkester, og ved kulturskole/musikkskole. Jenter med innvandrerbakgrunn er særlig underrepresentert i idretten, og har lavere deltakelse sammenlignet med jevnaldrende jenter med norskfødte foreldre og gutter med innvandrerbakgrunn. Etter idretten utgjør fritidsklubber den største fritidsarenaen.124 Her ses en motsatt forskjell i deltakelse. Barn og unge med foreldre med lavere sosioøkonomisk bakgrunn deltar i større grad enn andre barn og unge. I Oslo er ungdom med foreldre med minoritetsbakgrunn overrepresentert i fritidsklubbene.125

2.8 Sosial mobilitet og risikoen for at levekårsutfordringer går i arv

Problemer knyttet til arbeid og sosiale forhold kan gå i arv. Ulikhet i en generasjon kan være bestemmende for mulighetene for neste generasjon. Graden av inntektsmobilitet i et samfunn sier noe om den enkeltes mulighet til å endre sin stilling eller bytte plass i inntektsfordelingen i forhold til sine foreldre.

Samvariasjonen mellom barns og foreldres inntekt brukes ofte som et mål på mobilitet på tvers av generasjoner. Tall for et utvalg OECD-land viser at samvariasjonen mellom fedre og sønners inntekter er relativt lav i Norge.126 Tilsvarende gjelder i de andre skandinaviske landene. Det indikerer at familiebakgrunn betyr mindre for hvor den enkelte ender opp i samfunnet i de skandinaviske landene enn i andre OECD-land. Graden av mobilitet varierer mye mellom ulike land, og det må bl.a. ses i sammenheng med forskjeller i utdanningspolitikk, familiepolitikk og arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk.

Norge har en høy grad av tillit mellom mennesker og til samfunnsinstitusjonene, sammenlignet med andre land.127 Norge har også universelle velferdstjenester og ordninger, god og gratis utdanning til alle og et progressivt skattesystem som fremmer likhet i muligheter og utjevner økonomiske forskjeller. Det bidrar til at levekår arves i mindre grad i Norge enn i de fleste andre land.

Norge er også blant landene med lavest målt inntektsulikhet. Gini-koeffiesienten er det vanligste målet for å beskrive fordelingen av inntekt i et land. Jo høyere verdi koeffiesienten har, desto større ulikhet er det i fordelingen av inntektene. Norge og andre nordiske land har små inntektsforskjeller sammenlignet med de fleste andre OECD-land, men som i de fleste OECD-land har det også vært en økning i ulikhet i Norge gjennom de siste 30 årene.

Forskning viser at det har vært en gradvis utvikling i mobiliteten mellom generasjoner i Norge. Ifølge Modalsli (2017) har både industrialisering og annen næringsutvikling, utviklingen av velferdsstaten og økt tilgang til gratis utdanning bidratt til en kraftig økning i sosial mobilitet i Norge gjennom 1900-tallet.128 Salvanes mfl. (2016) har også studert mobiliteten til norske menn.129 De finner at den sosiale mobiliteten økte særlig for de som ble født tidlig på 1930-tallet og tidlig på 1940-tallet, og at denne økningen sammenfaller med en utjevning i utdanningsnivået i befolkningen. Videre finner de at inntektsmobiliteten var nokså stabil for menn født i perioden fra slutten av 1940-tallet til tidlig på 1970-tallet. I samme periode økte både avkastningen på utdanning og utdanningsnivået til barn fra familier med lav og middels inntekt. Disse faktorene har sannsynligvis påvirket inntektsmobiliteten i hver sin retning. Økende avkastning på utdanning vil ha en tendens til å redusere sosial mobilitet, mens en utjevning av utdanningsnivået vil øke mobiliteten ved at flere barn av lavt utdannede foreldre får utdanning og klatrer opp inntektsstigen. Markussen og Røed (2020) har studert mobiliteten til menn og kvinner som ble født i Norge mellom 1952 og 1975, og finner at inntektsmobiliteten har falt for døtre, mens den har holdt seg noenlunde stabil eller falt svakt blant sønner.130

Betydning av utdanning

Historisk sett ser det ut til at forbedrede utdanningsmuligheter for barn og unge fra familier med lav og middels inntekt bidro til den høye inntektsutjevningen mellom generasjoner i Norge på 1900-tallet sammenlignet med mange andre land, ifølge Salvanes mfl. (2016). Samtidig finner Markussen og Røed (2017) at økte krav til utdanning i arbeidsmarkedet kan ha ført til at foreldrenes støtte er enda viktigere, og dermed at ulempen av å være født inn i en ressurssvak familie har blitt større.131

Barns læring i barnehage og skole legger grunnlaget for den enkeltes læring gjennom livet, som igjen har betydning for hvilke muligheter man har videre i livet. Barn har varierende forutsetninger for å lære, deriblant kan foreldrenes utdanning ha stor betydning, og det kan medføre at ulikhet går i arv. Utdanningssystemets evne til å kompensere for barns ulike familiebakgrunner og ulike læringsforutsetninger er viktig for å motvirke utdanningsulikhet. Det kan på lengre sikt motvirke faren for utenforskap for de gruppene som er spesielt utsatt i utdanningssystemet, som barn av lavt utdannede og innvandrere som kommer til Norge etter skolestart.

Utdanningsmobiliteten er høyere i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene.132Men til tross for at Norge bruker store offentlige ressurser på utdanning, er vi ikke blant de landene som lykkes best med å motvirke ulikhet gjennom utdanningssystemet.133 Utviklingen ser likevel ut til å gå i riktig retning.

Etter årtusenskiftet har det vært en utvidelse av barnehagetilbudet og grunnopplæringen til å omfatte alle barn og unge, noe som kan ha bidratt til reduserte forskjeller i muligheter senere i livet. I denne perioden har barnehagedeltakelsen økt særlig i grupper som erfaringsmessig har det vanskeligste utgangspunktet for å lykkes.134 Det kan bidra til å utjevne forskjellene på lang sikt, ettersom forskning viser at det å gå i barnehage har en positiv effekt på barns språklige og sosiale utvikling.135 Samtidig var det ifølge OECD (2018) flere elever fra de mest utsatte gruppene som fikk gode resultater i grunnskolen i 2015 sammenlignet med ti år tidligere.136 I samme periode har det også vært en positiv utvikling i gjennomføring av videregående opplæring for elevene med de svakeste forutsetningene, altså de som har dårlige karakterer fra grunnskolen, lavt utdannede foreldre eller innvandrerbakgrunn, ifølge tall fra SSB.

Til tross for en positiv utvikling gjennom noen år betyr foreldres utdanning fremdeles mye for hvordan det går med barna i utdanningssystemet. I tillegg til hvordan en presterer på skolen har det betydning for om en fullfører videregående skole og for valg om høyere utdanning.137 Ulempen knyttet til å ha lav sosial bakgrunn er omtrent like stor i Norge som gjennomsnittet for OECD-landene, ifølge Meld. St. 13 (2018–2019).

Selv om barn av foreldre med lav utdanning har større sannsynlighet for å gjøre det dårligere på skolen, har det generelle utdanningsnivået i den norske befolkningen økt i et lengre tidsperspektiv, og det er stadig flere barn med foreldre uten høyere utdanning som tar høyere utdanning. Siden 1990-tallet har studietilbøyeligheten blant unge med lavt utdannede foreldre doblet seg, ifølge Ekren (2014). Over tid har vi sett en utvikling der flere jenter enn gutter fullfører høyere utdanning. At kvinner er overrepresentert i høyere utdanning kan delvis forklares ved at sosial bakgrunn har mindre å si for kvinners utdanningsnivå enn for menns.138

Sosial mobilitet i innvandrerbefolkningen

Barn av innvandrerforeldre følger i stadig mindre grad foreldrenes utdanningsmønster. Kirkeberg og Epland (2018) sammenligner norskfødte barns utdanningsnivå i 2016 da de var kommet i 30-årene med utdanningsnivået til foreldrene vel 20 år tidligere.139 De finner at det er langt flere norskfødte med innvandrerforeldre som har fullført høyere utdanning, enn det var i foreldregenerasjonen. Det er likevel forskjeller etter hvilken landbakgrunn foreldrene har. Etterkommere av innvandrere fra Vietnam og India har særlig høy sosial mobilitet målt på denne måten. Også blant etterkommere av pakistanske innvandrere, som er den største gruppen i utvalget, er den sosiale mobiliteten i utdanning høy, men likevel mindre enn i de førstnevnte gruppene. I analysen ser de også på personer i 30-årene uten innvandrerbakgrunn, og finner at den sosiale mobiliteten er mindre i majoritetsbefolkningen enn hos flere innvandrergrupper. Tilsvarende finner OECD (2017) at norskfødte med innvandrerforeldre i gjennomsnitt hadde om lag 0,8 år mer utdanning enn sine foreldre i 2014, mens tilsvarende tall for personer med norskfødte foreldre var om lag 0,6 år.140 Samtidig som etterkommere av innvandrere gjør det samlet sett mye bedre enn innvandrere i utdanningssystemet, klarer de seg også gjennomgående bedre i arbeidsmarkedet.

At norskfødte barn av innvandrere har høyere utdanning enn sine foreldre, gjør at de gjerne også har høyere medianinntekt enn sine foreldre, ifølge analysen til Kirkeberg og Epland (2018). I samme analyse finner de at inntektsforskjellene mellom innvandrerbarna og unge uten innvandrerbakgrunn var klart mindre i 2016 enn blant foreldregenerasjonen vel 20 år tidligere. Sosial mobilitet i inntekt gjaldt for alle norskfødte barn av innvandrerforeldre, uavhengig av foreldrenes landbakgrunn (Pakistan, Vietnam, Tyrkia og India). Likevel var det store forskjeller, hvor norskfødte med bakgrunn fra India og Vietnam skilte seg ut ved å også ha høyere yrkesinntekt enn sine jevnaldrende uten innvandrerbakgrunn. Funnene til Kirkeberg og Epland tyder på høy mobilitet i utdanning og inntekt blant norskfødte barn med innvandrerforeldre. Også andre analyser viser at barn av innvandrere med ulike landbakgrunner oftest klarer seg like bra eller bedre enn sine jevnaldrende i majoritetsbefolkningen med lignende familiebakgrunn.141 De nevnte analysene ser kun på etterkommere etter arbeidsinnvandrere og flyktninger som innvandret til Norge rundt 1990. Norskfødte barn til nye store innvandrergrupper med bakgrunn fra Somalia, Irak eller Afghanistan – grupper som er preget av høy barnefattigdom og vanskelige oppvekstvilkår – er ennå ikke blitt voksne. Det er uvisst om den sosiale mobiliteten er like sterk blant disse innvandrerbarna, og hvordan det vil gå med dem i arbeidslivet når de blir voksne.

Personer som har innvandret til Norge som barn gjør det generelt dårligere på skolen og i utdanningssystemet enn majoritetsbefolkningen og norskfødte barn av innvandrere. Men forskjellene har blitt mindre. Fra 2009 til 2016 forbedret karaktersnittet i grunnskolen seg mest for innvandrerelevene. Det er også flere innvandrere som fullfører videregående opplæring på studieforberedende program enn tidligere.142

Hermansen (2017) finner at den norske velferdsstaten ser ut til å spille en dobbeltrolle med hensyn til å inkludere nye innvandrergrupper i økonomien.143 En sammenpresset lønnsstruktur og sjenerøse trygdeordninger bidrar til lav sysselsetting blant innvandrere med lavt kvalifikasjonsnivå relativt til majoritetsbefolkningen, samtidig som tjenestetilbudet i velferdsstaten bidrar til sosial utjevning, gode utdanningsmuligheter og høy mobilitet på tvers av generasjoner for barn av lavt utdannede innvandrerforeldre. Ifølge Hermansen er det de samme institusjonene og strukturene som bidrar til svak arbeidsmarkedstilknytning blant innvandrere, som også beskytter barna deres mot skadelige konsekvenser av barnefattigdom. På lang sikt kan den positive rollen velferdsstaten har på sosioøkonomisk integrering i etterkommergenerasjonen være av størst betydning, men integrering av nye, lavt utdannede innvandrergrupper vil forbli en sentral utfordring, konkluderer Hermansen.

Risiko for at levekårsutfordringer går i arv

Familiebakgrunn ser ut til å ha betydning for hvilke økonomiske levekår barn og unge oppnår som voksne. Oppvekst i en familie med vedvarende lav inntekt øker risikoen for å oppleve lav inntekt og svak tilknytning til arbeidsmarkedet som voksen. For de nederste inntektsgruppene ser det også ut til at inntektsmobiliteten har gått noe tilbake over tid.144 Dette innebærer at det i dag er større risiko for at barn og unge som vokser opp i familier med lav inntekt blir værende i den samme gruppen når de blir voksne.

Barn med innvandrerbakgrunn vokser i større grad enn andre barn opp i familier med lav inntekt. Mens nærmere 40 pst. av alle barn med innvandrerbakgrunn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i perioden 2016–2018, gjaldt dette kun i underkant av 6 pst. av barna uten innvandrerbakgrunn. Selv om mobiliteten er større blant barn av innvandrere enn andre barn, kompenserer ikke det for at utgangspunktet samlet sett er dårligere. Det er likevel betydelige forskjeller blant innvandrerfamilier etter landbakgrunn. Den største gruppen med vedvarende lave husholdningsinntekter er barn med bakgrunn fra Somalia, etterfulgt av barn med bakgrunn fra Syria og deretter Irak. At barn som blir rammet av fattigdom og utenforskap kan få dårligere mulighet til å skape sitt eget gode liv underbygger hvor viktig det er at den sosiale mobiliteten øker.

2.9 Oppsummering

Dette kapitlet har sett på forhold som kan føre til at folk blir stående utenfor arbeid og utdanning, og noen ganger også andre fellesskap i samfunnet. Årsakene til at personer står utenfor er ofte sammensatte.

Andelen som står utenfor arbeid og utdanning i Norge er relativt liten sammenlignet med andre land. Mens det er forholdsvis få arbeidsledige, er det en større andel som mottar helserelaterte ytelser i Norge. Gruppen som ikke er sysselsatt i Norge, består i stadig større grad av personer som har stått lenge utenfor arbeidsmarkedet, eller som aldri har vært i arbeid.

Deltakelse i arbeidslivet er avgjørende for å redusere ulikhet og bekjempe fattigdom. Det norske arbeidsmarkedet er i hovedsak velfungerende. En stor del av befolkningen er sysselsatt, og vi har over tid hatt lav ledighet. Samtidig er det mange i Norge som ønsker å ta del i arbeidslivet, men som av ulike grunner ikke har mulighet eller får sjansen til å delta.

Noen grupper er særlig utsatt i arbeidsmarkedet. Personer med svake kvalifikasjoner, personer med helseproblemer, en del unge og noen innvandrergrupper har problemer med å få eller beholde jobber. Også personer som har stått lenge uten arbeid stiller svakere i arbeidsmarkedet. For mange er det mer sammensatte problemer som gjør det vanskelig å delta i arbeidslivet.

Kompetanse ser ut til å bli stadig viktigere for deltakelse i arbeidslivet. Personer med lav utdanning og manglende kompetanse er overrepresentert blant de som står utenfor arbeidsmarkedet, og er mer utsatt for arbeidsledighet enn grupper med høyere utdanning. De kan også ha større problemer med å komme tilbake i arbeid.

Fortsatt er det mange som ikke lykkes med å ta utdanning. En del innvandrere har dårlige norskferdigheter, og har innvandret fra land med dårlige utdanningsmuligheter. Noen personer kan ha en opparbeidet kompetanse som ikke lenger etterspørres i arbeidsmarkedet på grunn av omstillinger og teknologiske endringer. I takt med at utdanningsnivået i befolkningen har økt, har gruppen med lav utdanning trolig blitt stadig mer selektert, med svakere forutsetninger for å klare seg i arbeidsmarkedet. Skillet mellom de som har fullført og de som ikke har fullført videregående utdanning, har over tid blitt sterkere.

Helseproblemer er en av de største barrierene for deltakelse i arbeidslivet. Selv om mange med helseutfordringer er i jobb, er det også mange som står midlertidig eller varig utenfor arbeidsmarkedet. Blant de som står utenfor arbeid og utdanning, er det mange som mottar en helserelatert ytelse. Både blant mottakere av uføretrygd og arbeidsavklaringspenger har det vært en økning i andelen som har en diagnose innenfor psykiske lidelser. Noe av økningen i unge uføre med psykiske lidelser skyldes trolig økt forekomst av psykiske lidelser hos unge, samtidig som psykiske lidelser trolig oftere enn før resulterer i diagnoser og ytelser. Dagens arbeidsliv stiller høye krav til effektivitet og kompetanse, og mange strever derfor med å komme inn i arbeidslivet. Samtidig er det slik at arbeid generelt er bra både for den fysiske, og i enda større grad for den psykiske helsen.

Mange av de som står utenfor opplever flere ulike barrierer for å komme i jobb, både helseproblemer, kompetanseutfordringer og i noen tilfeller svake økonomiske insentiver. At mange møter flere typer barrierer samtidig betyr at samarbeidet mellom ulike offentlige tjenester er viktig.

Svak eller ustabil tilknytning til arbeidslivet øker faren for økonomiske problemer. Det er tendenser til økende inntektsforskjeller og økt andel med vedvarende lavinntekt i Norge. Forekomsten av vedvarende lavinntekt er høyere blant yngre som bor alene, enslige forsørgere, barnerike familier, personer med innvandrerbakgrunn og blant aleneboende minstepensjonister enn i befolkningen ellers.

For mange starter problemer knyttet til utdanning og arbeid tidlig. Familien er den viktigste rammen rundt barns liv og utvikling, og en barndom preget av utrygghet og stress kan ha store individuelle og samfunnsmessige kostnader. Konsekvensene av å vokse opp i en familie preget av vold, overgrep eller omsorgssvikt kan være store og følge barnet gjennom hele livet.

Det har vært en betydelig økning i andelen og antallet barn i lavinntektsfamilier de siste 15–20 årene. Hvert tiende barn vokser opp i en husholdning med vedvarende lavinntekt. Særlig har antallet barn med innvandrerbakgrunn som vokser opp med vedvarende lavinntekt økt, og barn med innvandrerbakgrunn utgjør nå flertallet av barn i lavinntektsgruppen. Barn i lavinntektsfamilier har høyere risiko enn andre barn for en rekke påkjenninger i oppveksten og negative konsekvenser senere i livet.

Boligen er en ramme for et sosialt liv, bidrar til trygghet og selvstendighet, og gir tilhørighet til et nærmiljø og lokalsamfunn. Barn og unge i lavinntektsfamilier har ofte dårligere boforhold enn andre, og opplever å måtte flytte oftere enn andre barn. Flere studier viser en sammenheng mellom boforhold, helse og sosial ulikhet. I noen byområder er det opphoping av levekårsutfordringer. Områdene preges ofte av en høy andel personer og barn i lavinntektsfamilier, mange som er utenfor arbeid og utdanning, høy andel sosialhjelpsmottakere og personer med trygd.

Å delta på fritidsaktiviteter kan bidra til sosial inkludering, god fysisk og psykisk helse, og kan for mange barn og unge bidra til en god oppvekst. I tillegg kan det ha betydning for mulighetene deres når de blir eldre. Barn og unge fra lavinntektsfamilier deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter enn andre barn.

Den sosiale mobiliteten er høyere og mulighetene likere i Norge enn i mange andre land. Norge har universelle velferdstjenester og ordninger, god og gratis utdanning til alle og et progressivt skattesystem som fremmer likhet i muligheter og utjevner økonomiske forskjeller. Det bidrar til at levekår arves i mindre grad i Norge enn i de fleste andre land. Samtidig er det slik at foreldrenes utdanningsnivå fremdeles betyr mye for hvordan det går med barna i utdanningssystemet. En bakgrunn med økonomiske problemer i familien ser ut til å ha økende betydning for hvilke økonomiske levekår barn og unge oppnår som voksne.

Bedre kunnskap om hva som fører til utenforskap og virksomme tiltak for forebygging og inkludering

Drøftingen i dette kapitlet peker på at både årsaker og løsninger knyttet til utenforskap er sammensatte, og ofte ikke finnes i en sektor alene. Den enkeltes livssituasjon påvirkes av individuelle valg og hendelser i livet, av ulike utfordringer den enkelte møter, og av mulighetene som skapes gjennom samfunnets institusjoner. Særlig utsatt er de som opplever flere utfordringer samtidig. Kompleksiteten i problemstillingene knyttet til utenforskap gjør det også vanskelig å følge utviklingen over tid, både for hele befolkningen og for ulike grupper. Kunnskapsutvikling er viktig for å følge utviklingstrekk og identifisere nye utfordringer. Og der etablerte tiltak og virkemidler ikke gir gode nok resultater, eller nye utfordringer oppstår, må dette møtes gjennom nyskaping, utprøving og måling av resultater – og påfølgende justeringer av løsningene.

Regjeringen vil styrke arbeidet med å identifisere og iverksette kunnskapsbaserte tiltak og virkemidler som bidrar til inkludering og forhindrer utenforskap. I de påfølgende kapitlene presenteres det flere tiltak som skal bidra til dette.

Fotnoter

1.

Nedelkoska, L. & Quintini, G. (2018). Automation, skills use and training. Social, Employment and Migration Working Papers 202. Paris: OECD.

2.

Bratsberg, B., Raaum, O., Røed, M. og Schøne, P. (2014). Immigration Wage Impacts by Origin. Scandinavian Journal of Economics, 116(2), 356–393.

3.

Hoen, M. F. (2020). Immigration and the tower of Babel: Using language barriers to identify individual labor market effects of immigration. Labour Economics, 65.

4.

Se for eksempel NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi

5.

Bratsberg, B., Markussen, S., Røed, K., Raaum, O., Eielsen, G. og Alstadsæter, A. (2020) Koronakrisen etter 22 uker – hvem er (ikke) tilbake i jobb? Oslo: Frischsenteret.

6.

Fevang, E., Markussen, S. & Røed, K. (2020). Gråsoner i arbeidsmarkedet og størrelsen på arbeidskraftreserven. Frisch-rapport 2020:1.

7.

Fedoryshyn, N. (2021). En av ti blir sysselsatt etter to år utenfor arbeid og utdanning. Statistisk sentralbyrå, Oslo, Analyse 2021:3.

8.

Det har vært flere større omlegginger i AKU over en så lang periode, som gir brudd i statistikken, som det ikke er justert for her. Merk også at AKU-tallene avviker fra registertallene, både fordi det benyttes ulike definisjoner i de to statistikkene og fordi man ser på ulike aldersgrupper.

9.

Horgen, E. H. (2014). Innvandrere med svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Hva vet vi om innvandrere som verken jobber, studerer eller mottar ytelser? Samfunnsspeilet 2014:3.

10.

Umblijs, J. (2020). Kunnskapsoppsummering om deltakelse i arbeidslivet for kvinner med innvandrerbakgrunn. Rapport 2020:2 – Institutt for samfunnsforskning.

11.

Bratsberg, B., Raaum, O. & Røed, K. (2017). Immigrant Labor Market Integration Across Admission Classes. IZA Discussion Paper 10513.

12.

Tønnessen, M. & Syse, A. (2021). Flere eldre innvandrere i framtidens arbeidsstyrke. Søkelys på arbeidslivet, 38(01), 4-22.

13.

Reisel, L., Hermansen, A. S. & Kindt M. T. (2019) Norway: Ethnic (In)equality in a Social-Democratic Welfare State. In The Palgrave Handbook of Race and Ethnic Inequalities in Education, 843–884. Palgrave Macmillan, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-319-94724-2_20

14.

Personer som oppgir i AKU at de har en nedsatt funksjonsevne overlapper i noen grad med gruppen av personer som er registrert med nedsatt arbeidsevne hos Arbeids- og velferdsetaten. Nedsatt arbeidsevne er en betegnelse som benyttes for personer som pga. sykdom, skade eller andre hindringer har behov for ekstra oppfølging fra NAV-kontoret for å få eller beholde arbeid. Denne gruppen omfatter personer som har gjennomført en arbeidsevnevurdering i arbeids- og velferdsforvaltningen som konkluderer med et betydelig behov for innsats for at personen skal komme i jobb.

15.

Grue, L. P. & Finnvold, J. E. (2014). Hjelp eller barrierer? En undersøkelse av betingelser for høyere utdanning for ungdom med nedsatt funksjonsevne, NOVA-rapport 8/14.

16.

Fedoryshyn, N. (2018). Tyngre vei inn i arbeidsmarkedet for unge med lav utdanning. Statistisk sentralbyrå, Oslo, Analyse 2018:19.

17.

NEET: Not in Employment, Education og Training

18.

OECD (2018). Investing in Youth: Norway. Paris: OECD Publishing

19.

Bell, D. & Blanchflower, D. (2011). Young people and the Great Recession. Oxford Review of Economic Policy, 27(2), 241–267. Schmillen, A. & Umkehrer, M. (2017). The scars of youth: Effects of early-career unemployment on future unemployment experience. International Labour Review, 156(3-4), 465–494 Nilsen, Ø. A. & Reiso, K. H. (2011). Scarring effects of unemployment. CESifoWorking Paper No. 3675. Munich, Center for Economic Studies.

20.

En ny rapport fra Kann og Grønlien (2021) peker på at andelen unge under 30 år som mottar sykepenger derimot har falt i samme periode, jf. Kann, I. C. og Grønlien, E. (2021). Midlertidige helserelaterte ytelser til unge – har vi misforstått utviklingen? Arbeid og velferd, 1/2021. Arbeids- og velferdsdirektoratet.

21.

OECD (2020). Identifying and addressing employment barriers in Belgium and Norway. Implementing the OECD jobs strategy. Paris.

22.

Bufdir (2018), Levekårsstatus for personer med nedsatt funksjonsevne: Trygghet og rettssikkerhet, hentet fra: https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Nedsatt_funksjonsevne/Rettssikkerhet/

23.

Bufdir (2020). Diskriminering i arbeidslivet. Hentet fra https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Etnisitet/arbeidsliv/diskriminering_i_arbeidslivet

24.

Bufdir (2020). Diskriminering i arbeidslivet. Hentet fra https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Etnisitet/arbeidsliv/diskriminering_i_arbeidslivet/#heading80792

25.

Fevang, E., Markussen, S. & Røed, K. (2020). Gråsoner i arbeidsmarkedet og størrelsen på arbeidskraftreserven. Frisch-rapport 2020:1.

26.

NOU 2012: 15 Politikk for likestilling

27.

NOU 2018: 13 Voksne i grunnskole- og videregående opplæring – Finansiering av livsopphold

28.

Falch. T. & Nyhus, O.H. (2011). Betydningen av fullført videregående opplæring for sysselsetting og inaktivitet blant unge voksne. Søkelys på arbeidslivet. 28(4), 285–301. Barth, E. & von Simson, K. (2013). Ulike veier gjennom videregående: Hva skjer de neste ti årene? Søkelys på arbeidslivet. 30(4), 313–333. doi: 10.18261/issn.1504-7989-2020-01-02-08 Albæk, K., Asplund, R., Barth, E., Lindahl, L., Strøm, M. & Vanhala, P. (2020). Bedre sent enn aldri? Hvordan sen fullføring av videregående skole påvirker tidlig karriere. Søkelys på arbeidslivet. 37(01-02), 124–141. doi: 10.18261/issn.1504-7989-2020-01-02-08

29.

Albæk, K., Asplund, R., Barth, E., Lindahl, L., Strøm, M. & Vanhala, P. (2020). Bedre sent enn aldri? Hvordan sen fullføring av videregående skole påvirker tidlig karriere. Søkelys på arbeidslivet. 37(01-02), 124–141. doi: 10.18261/issn.1504-7989-2020-01-02-08

30.

Næsheim, H. N. (2018). Endringer i yrkesstrukturen 2000–2017. Rapport 2018/39 Statistisk sentralbyrå

31.

Barth, E. & Østbakken, K. M. (2021). Fortsatt polarisering i det norske arbeidsmarkedet? Søkelys på arbeidslivet, 38(01), 23–40.

32.

NOU 2020: 2 Fremtidige kompetansebehov III – Læring og kompetanse i alle ledd

33.

NOU 2019: 25 Med rett til å mestre – Struktur og innhold i videregående opplæring; NOU 2020: 2 Fremtidige kompetansebehov III – Læring og kompetanse i alle ledd

34.

OECD (2013). Skills Outlook 2013: First results from the Survey of Adult Skills og NOU 2018: 2 Fremtidige kompetansebehov I – Kunnskapsgrunnlaget.

35.

Bjørkeng, B. & Lagerstrøm, B. O. (2014). Voksnes basisferdigheter – resultater fra PIAAC. SSB-rapporter 2014/29.

36.

Bjørkeng, B. (2013). Ferdigheter i voksenbefolkningen. SSB-rapporter 2013/42.

37.

OECD gjennomførte den første ferdighetsundersøkelsen for voksne i 1998 (IALS) og den neste i 2003 (ALL). Disse undersøkelsene er ikke direkte sammenlignbare med PIAAC-undersøkelsen fra 2012, men SSB som har gjennomført alle undersøkelsene i Norge kan i stor grad korrigere for ulikheter i skalaer og vekting. Det skal gjennomføres en ny PIAAC-undersøkelse i 2023/24 som i hovedsak er direkte sammenlignbar med undersøkelsen fra 2012.

38.

NOU 2018: 13 Voksne i grunnskole- og videregående opplæring – Finansiering av livsopphold

39.

Dahle, M., Lerfaldet, H., Monsen, M., Ervik, A. O. & Ryssevik, J. (2018). Forberedende voksenopplæring. Evaluering av første forsøksår. Ideas2evidence rapport 6/2018.

40.

OECD (2020). Education at a Glance 2020: OECD Indicators.

41.

Perlic B., Foss, E. S. & Moaf, H. (2020). Grunnskoleresultaters betydning for gjennomføring av videregående opplæring. SSB-rapporter 2020/33

42.

Definert som under nivå 2 på nasjonale prøver, eller at de ble fritatt for testing eller av andre årsaker ikke er testet (herunder de som ikke har grunnskole fra Norge).

43.

Kilde: PISA-undersøkelsen

44.

Finnvold, J. E. & Grue, L. (2014). Hjelp eller barrierer? En undersøkelse av betingelser for høyere utdanning for ungdom med nedsatt funksjonsevne. NOVA-rapport 8/2014. Oslo. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring

45.

Nes, R. B., Nilsen, T. S., Hauge, L. J., Eilertsen, M., Gustavson, K., & Aarø, L. E. (2020). Livskvalitet i Norge 2019. Fra nord til sør. Oslo: Folkehelseinstituttet

46.

Oslo Economics (2019). Årsaker til økt tilstrømming til uføretrygd blant unge. Delrapport: Psykiske helseproblemer blant unge – En litteraturgjennomgang. Oslo

47.

Waddell, G. & Burton, A. K. (2006). Is work good for your health and well-being? London: TSO

48.

Van der Noordt, M., Ijzelenberg, H., Droomers, M. & Proper, K. I. (2014). Health effects of employment: a systematic review of prospective studies. Occupational and Environmental Medicine, 71, 730–736.

49.

Hauane, M. & Brekke, K. A. (2018). Kan økonomiske bekymringer påvirke kognitiv ytelse? Samfunnsøkonomen, 132(1), 36.

50.

Folkehelseinstituttet (2018). Folkehelserapporten – Helsetilstanden i Norge 2018. Oslo: Folkehelseinstituttet

51.

Andelene for arbeidstilknytning for mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd er beregnet ut fra alle som mottok disse ytelsene gjennom hele det aktuelle kalenderåret. Arbeid er definert som at vedkommende er registrert i Aa-registeret og at avtalt arbeidstid er minst fire timer i uken.

52.

Arbeids- og velferdsdirektoratet (2020). Statistikknotat. Utviklingen i uførediagnoser per 30. juni 2016

53.

Ibid.

54.

Oslo Economics (2019). Årsaker til økt tilstrømming til uføretrygd blant unge. Delrapport: Psykiske helseproblemer blant unge – En litteraturgjennomgang. Oslo

55.

NOU 2021: 2 Kompetanse, aktivitet og inntektssikring – Tiltak for økt sysselsetting

56.

Kann, I. C. & Grønlien, E. (2021). Midlertidige helserelaterte ytelser til unge – har vi misforstått utviklingen? Arbeid og Velferd, 1/2021. Arbeids- og velferdsdirektoratet.

57.

Arbeids- og velferdsdirektoratet (2019). Gjennomgang av sosiale tjenester for langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp, NAV-notat nr. 1-2019.

58.

Løyland, B., Dahl, E., Wahl, A. K.,Lødemel, I., van der Wel, K., Hermansen, Å., Bråthen, M. & Heggebø, K. (2020). Arbeidsinkludering, utdanning eller velferdsytelser. Hvordan har det gått med personer som var langtidsmottakere av sosialhjelp i 2005? OsloMet.

59.

Dahl, E., van der Wel, K. & Harsløf, I. (2010). Arbeid, helse og sosial ulikhet. Oslo: Helsedirektoratet

60.

Barstad, A. (2020). Økonomi, helse og livskvalitet. En analyse av Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2017. (Rapporter 2020/29), Oslo: Statistisk sentralbyrå

61.

Folkehelseinstituttet (2018). Folkehelserapporten – Helsetilstanden i Norge 2018. Oslo: Folkehelseinstituttet

62.

Lunde, E.S., Otnes, B. & Ramm, J. (2017). Sosial ulikhet i bruk av helsetjenester. En kartlegging (Rapporter 2017/16). Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå

63.

Bufdir (2019), Levekårsstatus for personer med nedsatt funksjonsevne: Helsetjenester, hentet fra: https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Nedsatt_funksjonsevne/Helse/Helsetjenester/

64.

Bufdir (2020). Møte med offentlige tjenester blant samer, nasjonale minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn. Hentet fra https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Etnisitet/mote_med_offentlige_tjenester/

65.

Hamre, K. (2017). «Diskriminering», i Vrålstad og Wiggen (red.). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. Egge-Hoveid, K. (2018). «Diskriminering», i Dalgard (red.). Levekår blant norskfødte med innvandrerforeldre i Norge 2016. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

66.

Barstad, A. (2016). Opphopning av dårlige levekår: En analyse av Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2013. SSB-rapporter 2016/32.

67.

Revold, M. K. (2015). Innsattes levekår 2014. Før, under og etter soning. SSB-rapporter 2015/47.

68.

Vedvarende lavinntekt måles her som at gjennomsnittsinntekten i en treårsperiode ligger under en lavinntektsgrense satt ved 60 pst. av medianinntekten med bruk av EUs ekvivalensskala for omregning av stordriftsfordeler.

69.

Bratsberg, B., Markussen, S., Røed, K., Raaum, O., Vigtel, T. & Eielsen, G. (2020). Hvem tar støyten? Arbeidsmarkedet under Korona-krisen. Oslo: Frischsenteret

70.

Poppe, C. & Kempson, E. (2020). Hvordan går det med folks økonomi i koronatider? SIFO-rapport 12/2020. Oslo: Forbruksforskningsinstituttet SIFO.

71.

Norges Bank, Finansiell stabilitet 2020

72.

Lima, I., Dahl, E. S., Furuberg, J. & Munch-Ellingsen, E. (2020). Lavinntekt og levekår i Norge Tilstand og utviklingstrekk – 2020. NAV- rapport 2020: 4

73.

Ibid.

74.

Finanstilsynet, Utviklingen i forbruksgjeld 2020

75.

Poppe, C. & Bøyum, L. S. (2018). Gjeldsordninger under press – Endringssaker ved Oslo namsfogdembete og byfogdembete i 2017. SIFO-rapport 17/2018.

76.

Astrup, K. C. & Medby, P. (2013). Samfunnsøkonomisk lønnsomhetsanalyse av gjeldsrådgivning i norske kommuner. NIBR-rapport 2013:16.

77.

Poppe, C. (2019). Inngåtte gjeldsordninger ved tre namsfogdembeter i 2017. SIFO-rapport 2/2019. Oslo: Forbruksforskningsinstituttet SIFO.

78.

Levekårsundersøkelsen EU-SILC, Statistisk sentralbyrå.

79.

Hyggen, C., Brattbakk, I. & Borgeraas, E. M. (2018). Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier. En kunnskapsoppsummering, NOVA-rapport 11/2018

80.

With, M. L. & Thorsen, L. R. (2018). Materielle og sosiale mangler i den norske befolkningen. Resultater fra Levekårsundersøkelsen EU-SILC, SSB-rapporter 2018/07

81.

Ibid.

82.

Aaberge, R. & Langørgen, A. (2003). Fiscal and spending behaviour of local governments: Identification of price effects when prices are not observed. Public choice, 117(1–2), 125–161. Aaberge, R. & Langørgen, A. (2006). Measuring the benefits from public services: the effects of local government spending on the distribution of income in Norway. Review of Income and Wealth, 52(1), 61–83. Bhuller, M. & Aaberge, R (2010.) Vedvarende økonomisk fattigdom blant innvandrere. En empirisk analyse for perioden 1993–2007, SSB-rapporter 2010/32. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

83.

Nørgaard 2001, Aaberge et al. 2010 og OECD 2011, gjengitt i Omholt 2016.

84.

Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., Edwards, V. & Marks, J. S. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults: The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study. American journal of preventive medicine, 14(4), 245–258.

85.

Rasmussen, I. & Vennemo, H. (2017). Samfunnsøkonomiske konsekvenser av omsorgssvikt og vold mot barn. Oslo: Vista analyse 2017/12.

86.

Paulsen, V., Wendelborg, C., Riise, A., Berg, B., Tøssebro, J. & Caspersen, J. (2020). Ettervern – en god overgang til voksenlivet?: Helhetlig oppfølging av ungdom med barnevernerfaring. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

87.

Folkehelseinstituttet (2021). Barn og unges helse: oppvekst og levekår. I: Folkehelserapporten – Helsetilstanden i Norge. Hentet fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/barn-oppvekst/

88.

Hafstad, G. S. & Augusti, E. M. (Red.) (2019). Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten: En nasjonal undersøkelse av ungdom i alderen 12 til 16 år. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. (Rapport 4/2019)

89.

Torvik, F. A. & Rognmo, K. (2011). Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk: omfang og konsekvenser (2011:4). Oslo: Folkehelseinstituttet.

90.

Grønningsæter, A. B. & Nielsen, R. A. (2011). Bolig, helse og sosial ulikhet. Oslo: Helsedirektoratet.

91.

Revold, M. K., Sandvik, L. & With, M. L. (2018). Bolig og boforhold – for befolkningen og utsatte grupper. SSB-rapport 2018/13.

92.

von Simson, K. & Umblijs, J. (2019). Boforhold og velferd. ISF-rapport 2019:2.

93.

Hyggen, C., Brattbakk I. & Borgeraas, E. M. (2018). Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier. En kunnskapsoppsummering, NOVA-rapport 11/2018.

94.

Helgesen, M. K., Holm, A., Monkerud, L. & Schmidt, L. (2014). Bolig og folkehelse – hva er sammenhengen? En litteraturhistorie, NIBR-rapport 2014:16.

95.

NOU 2020: 16 Levekår i byer – gode lokalsamfunn for alle

96.

Brattbakk, I. & Wessel, T. (2017). Nabolagets effekt; Hva er problematisk med geografisk ulikhet? I: Ljunggren J. (red.). Oslo. Ulikhetenes by. Cappelen Damm Akademisk.

97.

Umblijs, J., von Simson, K. & Mohn, F. (2019). Boligens betydning for annen velferd – en gjennomgang av nasjonal og internasjonal forskning. ISF-rapport 2019:1.

98.

Brattbakk, I. & Wessel, T. (2017). Nabolagets effekt; Hva er problematisk med geografisk ulikhet? I: Ljunggren J. (red.). Oslo. Ulikhetenes by. Cappelen Damm Akademisk. Brattbakk, I. & Wessel, T. (2013). Long-term Neighbourhood Effects on Education, Income and Employment among Adolescents in Oslo. Urban Studies. 50(2), 391–406. Chetty, R., Hendren, N. & Katz, L. F. (2016). The Effects on Exposure to Better Neighborhoods on Children: New Evidence from the Moving to Opportunity Experiment. American Economic Review. 106(4), 855–902

99.

Hyggen, C., Brattbakk I. & Borgeraas, E. M. (2018). Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier. En kunnskapsoppsummering, NOVA-rapport 11/2018.

100.

Brattbakk, I. & Andersen, B. (2017). Oppvekststedets betydning for barn og unge. Nabolaget som ressurs og utfordring, AFI-rapport 2:2017.

101.

Hyggen, C., Brattbakk, I. & Borgeraas, E. M. (2018). Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier. En kunnskapsoppsummering, NOVA-rapport 11/2018.

102.

Markussen, S. & Røed, K. (2018). The Golden Middle Class Neighborhood: Trends in Residential Segregation and Consequences for Offspring Outcomes. IZA discussion paper 11684.

103.

Hermansen, A. S., Borgen, N. T. & Mastekaasa, A. (2020). Long-Term Trends in Adult Socio-Economic Resemblance between Former Schoolmates and Neighbouring Children. European Sociological Review. 36(3), 366–380.

104.

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) (2020). Barn i lavinntektsfamilier. Tilgjengelig fra https://bufdir.no/Familie/Fattigdom/Ny_Barnefattigdom_i_Norge/ (hentet 11. januar 2021)

105.

Grødem, A. S. (2011). Innvandrerbarn og bolig – Hva betyr boligen og bomiljøet for inkludering? Fafo-rapport 2011:32

106.

Billings, S. B., Deming, D. J. & Ross, S. L. (2019). Partners in Crime. American Economic Journal: Applied Economics, 11(1), 126–50. Damm, A. P. & Dustmann, C. (2014). Does Growing Up in a High Crime Neighborhood Affect Youth Criminal Behavior? American Economic Review. 104(6), 1806–1832.

107.

Ibid.

108.

Sampson, R. J. (2012). Great American City: Chicago and the Enduring Neighborhood Effect. University of Chicago Press.

109.

Aarland, K. & Brattbakk, I. (2020). Analyser av levekår og demografi for levekårsutsatte byområder. Fase 2 av oppdrag for By- og levekårsutvalget. NOU 2020: 16 Levekår i byer – gode lokalsamfunn for alle.

110.

Ibid

111.

Turner, L. M. & Sandlie, H. C. (2016). Storby – stabilitet og endring i botetthet og flytting. NOVA-notat 2/16.

112.

Andersen, H. S. (2017). Selective moving behaviour in ethnic neighbourhoods: white flight, white avoidance, ethnic attraction or ethnic retention? Housing Studies, 32(3), 296–318. Andersson, R. (2013). Reproducing and reshaping ethnic residential segregation in Stockholm: The role of selective migration moves. Geografiska Annaler: Series B, Human Geography. 95(2), 163–187. Bråmå, Å. (2006). ‘White Flight’? The Production and Reproduction of Immigrant Concentration Areas in Swedish Cities, 1990–2000. Urban Studies. 43(7), 1127–1146.

113.

Strand, A. H. & Kindt, M. K. (2019). Unge i utsatte områder – en kunnskapsoversikt. Delrapport. Fafo-notat 2019:24.

114.

Aarland, K. & Brattbakk, I. (2020). Analyser av levekår og demografi for levekårsutsatte byområder. Fase 2 av oppdrag for By- og levekårsutvalget. NOU 2020: 16 Levekår i byer – gode lokalsamfunn for alle.

115.

C. Hyggen, I. Brattbakk & E. M. Borgeraas (2019). Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier. En kunnskapsoppsummering, NOVA-rapport 11/2018

116.

Fløtten, T. & Nielsen, R. A. (2020). Barnefattigdom – en kunnskapsoppsummering. Vedlegg til Like muligheter i oppveksten. Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020–2023). Oslo: Barne- og familiedepartementet.

117.

Norberg-Schulz, M. & Østhus, S. (2018). Geografiske forskjeller i inntektsmobilitet i Norge. Rapport 31/2018. Oslo: Samfunnsøkonomisk analyse AS.

118.

Bakken, A. (2019). Ungdata 2019. Nasjonale resultater. NOVA-rapport 9/2019.

119.

Hyggen, C., Brattbakk, I. & Borgeraas, E. M. (2018). Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier. En kunnskapsoppsummering, NOVA-rapport 11/2018

120.

Folkestad, B., Fladmoe, A., Sivesind, K. H. & Eimhjellen, I. (2017). Endringer i frivillig innsats: Norge i et skandinavisk perspektiv (2017:10). Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

121.

Bakken, A. (2019). Idrettens posisjon i ungdomstida: Hvem deltar og hvem slutter i ungdomsidretten? NOVA-rapport 2/2019

122.

Standbu, Å., Gulløy, E., Andersen, P. L., Seippel, Ø. & Dalen, H. B. (2017). Ungdom, idrett og klasse: Fortid, samtid og framtid. Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(02), 132–151. Jacobsen, S., Andersen, P. L., Nordø, Å. D., Sletten, M. A. & Arnesen, D. (2021). Sosial ulikhet i barn og unges deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter. Rapport 2021: 01 Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor

123.

Oslo Economics (2020). Økonomi som barriere for idrettsdeltakelse – kostnader og kostnadsdrivere i barne- og ungdomsidretten, Rapport 2020/12. Oslo: Oslo Economics.

124.

Bakken, A. (2019). Ungdata 2019. Nasjonale resultater. NOVA-rapport 9/2019.

125.

Seland, I. & Andersen, P. L. (2020). Hva kjennetegner ungdom som går på norske fritidsklubber og ungdomshus? Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning, 1(01), 6-26.

126.

OECD (2017). Bridging the gap. Inclusive growth 2017 update report. Paris: OECD Publishing

127.

NOU 2021: 2 Kompetanse, aktivitet og inntektssikring – Tiltak for økt sysselsetting

128.

Modalsli, J. H. (2017). Stor økning i yrkesmobiliteten fra 1800-tallet til i dag. Samfunnsspeilet 2019:1. Statistisk sentralbyrå.

129.

Salvanes, K. G., Sarvimaki, M., & Pekkarinen, T. (2016). The evolution of social mobility: Norway over the twentieth century. The Scandinavian Journal of Economics 119(1), 5-33.

130.

Markussen, S. & Røed, K. (2020) Economic mobility under pressure. Journal of the European Economic Association, 18(4), 1844–1885.

131.

Markussen, S. & Røed, K. (2017). Egalitarianism under Pressure: Toward Lower Economic Mobility in the Knowledge Economy? IZA Discussion Papers 10664, Institute of Labor Economics.

132.

OECD (2017). Education at a Glance 2017: OECD Indicators, OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/eag-2017-en.

133.

OECD (2017). Educational Opportunity for All: Overcoming Inequality throughout the Life Course, Educational Research and Innovation, OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/9789264287457-en.

134.

Meld. St. 13 (2019–2019): Muligheteter for alle – Fordeling og sosial bærekraft

135.

Mogstad, M. & Rege, M. (2009). Tidlig læring og sosial mobilitet: Norske barns muligheter til å lykkes i utdanningsløpet og arbeidslivet. Samfunnsøkonomen, 63(5), 4–22. Havnes, T. & Mogstad, M (2011). No child left behind: Subsidized child care and childrens long-run outcomes. American Economic Journal: Economic Policy, 3(2), 97–129. Sandvik, M., Garmann, N. G. & Tkachenko, E. (2014). Synteserapport om skandinavisk forskning på barns språk og språkmiljø i barnehagen i tidsrommet 2006–2014. Høgskolen i Oslo og Akershus.

136.

OECD (2018). In which countries and schools do disadvantaged students succeed? PISA in Focus 80.

137.

Ekren, R. (2014). Sosial reproduksjon av utdanning? Samfunnspeilet 5/2014. Statistisk sentralbyrå.

138.

Askvik, T. (2015). Hva velger de som bryter mønsteret? Tidsskrift for samfunnsforskning, 56(4), 449–482. NOU 2019: 19 Jenterom, gutterom og mulighetsrom – Likestillingsutfordringer blant barn og unge

139.

Kirkeberg, M. I. og Epland, J. (2018). Tjener bedre enn foreldrene. Analyse 2018:11. Oslo: Statistisk sentralbyrå

140.

OECD (2017). Catching up? Intergenerational mobility and children of immigrants. Paris: OECD Publishing.

141.

Hermansen, A. S. (2016). Moving Up or Falling Behind? Intergenerational Socioeconomic Transmission among Children of Immigrants in Norway. European Sociological Review, 32(5), 675–689.

142.

Steinkellner, A. (2017). Hvordan går det med innvandrere og deres barn i skolen? Artikkel. Oslo: Statistisk sentralbyrå

143.

Hermansen, A. S. (2017). Et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks? Om sosioøkonomisk integrering blant innvandrere og deres etterkommer i Norge. Norsk sosiologisk tidsskrift, 1(1), 15–34.

144.

Markussen, S. og Røed, K. (2017). Egalitarianism under Pressure: Toward Lower Economic Mobility in the Knowledge Economy? IZA Discussion Papers 10664, Institute of Labor Economics(IZA). Norberg-Schulz, M. & Østhus, S. (2018). Geografiske forskjeller i inntektsmobilitet i Norge, Rapporter nr. 31. Samfunnsøkonomisk analyse AS.

Til dokumentets forside