Meld. St. 35 (2016–2017)

Oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet

Til innholdsfortegnelse

3 Miljøtilstanden i Norskehavet

Miljøtilstanden i Norskehavet ble i forvaltningsplanen fra 2009 karakterisert som god. Det ble samtidig pekt på utfordringer særlig knyttet til effekter av klimaendringer og forsuring av havet, overbeskatning av enkelte fiskebestander, risiko for akutt forurensning, nedgang i sjøfuglbestandene og behov for bevaring av korallområder. Det faglige grunnlaget for oppdateringen konkluderer med at miljøtilstanden fortsatt er god, men at utfordringene i hovedsak er de samme. I dette og neste kapittel omtales status og utvikling for miljøtilstanden samt utfordringer det er viktig å adressere i den videre forvaltningen, slik som konsekvenser knyttet til klimaendringer og forsuring av havet, marin forsøpling, nedgang i flere sjøfuglbestander samt forurensningssituasjonen. Det gis også en særlig omtale av miljøforholdene i dyphavsområdene i Norskehavet.

3.1 Om Norskehavet

Norskehavet strekker seg fra Stad i sør til Framstredet nordvest for Svalbard. Forvaltningsplanområdet har en størrelse på ca. 1,12 millioner km2, inkludert Smutthavet (figur 3.1). Av dette er om lag 800 000 km2 under norsk jurisdiksjon.

Figur 3.1 Forvaltningsplanområdet.

Figur 3.1 Forvaltningsplanområdet.

Kilde:  Miljødirektoratet

Norskehavet er særpreget av store havdyp, den varme atlanterhavsstrømmen (Golfstrømmen) og stor biologisk produksjon og naturmangfold. Havområdet har to dyphavsbasseng med dybder på mellom 3000 og 4000 meter, og en kontinentalsokkelhylle med grunnere områder mot fastlandet. Gjennomsnittlig dybde er 1800 meter. Norskehavet mottar hvert sekund ca. 8 millioner tonn varmt og salt vann fra Atlanterhavet – åtte ganger summen av alle elver i verden. Norskehavet er et artsrikt område med store bestander av fisk, sjøpattedyr og sjøfugl. De store dybdeforskjellene gir en variert bunnfauna. Langs kanten av kontinentalsokkelen finnes det store korallrev. Den nordligste delen av Den midtatlantiske ryggen går gjennom Norskehavet, og har områder med særpregede miljøforhold. I havområdet er det betydelig verdiskaping fra petroleumsvirksomhet, skipsfart, havbruk og fiskeri. Norskehavet kan også bli et viktig havområde for utvikling av nye havbaserte næringer. Forvaltningsplanen legger ikke rammer for aktivitet i kystsonen, i det geografiske virkeområdet for plan- og bygningsloven.

Boks 3.1 Kontinentalsokkelen i Norskehavet

Ifølge anbefalingen fra Kontinentalsokkelkommisjonen av 27. mars 2009, dekker den delen av norsk kontinentalsokkel som strekker seg ut over 200 nautiske mil fra Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen et område på omkring 235 000 km2.

I september 2006 ble det undertegnet en forhandlingsprotokoll mellom Norge, Island og Danmark/Færøyene om fremgangsmåten for avgrensningen av kontinentalsokkelen i sørlig del av Smutthavet. Dette blir fulgt opp med formelle avgrensningsavtaler nå som Kontinentalsokkelkommisjonen har avgitt sine anbefalinger også til Island og Danmark/Færøyene for dette området.

3.2 Miljøovervåking og ny kunnskap om havklima og biologiske forhold

God kunnskap om tilstand og utvikling i havklima og naturmangfold er avgjørende for å kunne forvalte de marine økosystemene. Det er etablert et samordnet overvåkingssystem for å følge miljøforholdene i Norskehavet. Nedenfor omtales tilstand og utvikling i fysiske og biologiske forhold. Overvåkingen er basert på indikatorer for havforsuring, temperatur, saltinnhold og næringssalter i havvannet, samt transport av atlanterhavsvann inn i Norskehavet. Videre er det indikatorer for biomasse og artssammensetning av plankton og for gytebestand og påvirkning fra fiskeriene på flere kommersielle fiskearter. Likeledes overvåkes indikatorer for hekkebestander for utvalgte sjøfuglarter og bestandsutviklingen til klappmyss (sjøpattedyr). Indikatoren for truete og sårbare arter viser bestandsutvikling i tråd med relevante deler av rødlisten. Det er også en indikator for forekomst og utbredelse av fremmede arter. Se oversikt over indikatorene i vedlegg 1. Grønlandssel i Vesterisen og utvalgte sjøfuglarter ved Jan Mayen overvåkes gjennom Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ).

3.2.1 Havklima

Temperatur og saltholdighet

Den langsiktige trenden for Norskehavet er en økning i temperatur og saltholdighet, basert på måleserie fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag (figur 3.2). Samtidig er Norskehavet preget av store naturlige svingninger i både temperatur og saltholdighet. Temperaturen i Norskehavet økte betydelig fra midten av 1990-tallet. Årsaken var storskala endringer i styrken på havstrømmene i det nordlige Atlanterhavet. Endringene har gjort at atlanterhavsvannet, som har strømmet inn i Norskehavet de siste 15 årene, har vært varmere og saltere enn tidligere. Middeltemperaturen i det atlantiske laget i Norskehavet var rekordhøy i 2016. Imidlertid har det atlantiske vannet som strømmet inn i det sørlige Norskehavet i perioden 2014 til 2016 blitt relativt kaldere og ferskere. Etter hvert som dette vannet strømmer nordover kan vi forvente en nedgang i både temperatur og saltholdighet. I atlanterhavsvannet er det en tett sammenheng mellom temperatur og saltholdighet, slik at relativt varme og salte forhold faller sammen i tid.

Figur 3.2 Utviklingen i temperatur og saltholdighet i det sørlige Norskehavet. Blå kurve viser 5-årsmiddel og rød linje indikerer langtidstrenden.

Figur 3.2 Utviklingen i temperatur og saltholdighet i det sørlige Norskehavet. Blå kurve viser 5-årsmiddel og rød linje indikerer langtidstrenden.

Kilde: Havforskningsinstituttet

En generell klimaendring kommer i tillegg til naturlig variabilitet i havklimaet, og derfor er det vanskelig på kort tidsskala å skille disse fra hverandre. Selv om målinger både i hav og luft globalt sett viser en oppvarming, er det grunn til å tro at den naturlige variabiliteten i våre havområder også vil dominere i de neste 10 til 20 år.

Utbredelsen av havis har siden 1979 avtatt med rundt 8 % per tiår i den nordlige delen av Norskehavet. Årsaken er temperaturøkning i hav og luft.

Klimaendring og havforsuring

Det følger av FNs Klimapanels 5. hovedrapport (2013–2014) at havet har tatt opp ca. 30 % av de menneskeskapte CO2-utslippene og over 90 % av den akkumulerte energien fra klimaendringene i perioden 1971–2010. De kalde havområdene i nord er mer utsatt for havforsuring enn varmere havmasser, blant annet fordi vannets evne til å ta opp CO2 fra luft er størst ved lavere temperaturer. Påvirkning fra ferskvann, issmelting og avrenning fra land reduserer også vannets evne til å tåle forsuring.

Overvåking av havforsuring i Norskehavet viser at variasjon i surhetsgrad (pH) og karboninnhold varierer betydelig over tid og mellom områder. Siden forvaltningsplanen fra 2009 har man imidlertid kunnet påvise at økt CO2-innhold i atmosfæren nå er målbart som forsuring i Norskehavet. Overvåkingen av vannkjemien knyttet til havforsuring er trappet opp fra 2011 og har bidratt til økt kunnskap om forsuringstilstand og naturlig variasjon i havområdet. En analyse av historiske data bekrefter at forsuringen skjer raskere i deler av Norskehavet enn gjennomsnittet globalt. I overflatelaget i Norskehavsbassenget har pH sunket med 0,13 pH-enheter i løpet av ca. 30 år. Globalt har det vært en gjennomsnittlig nedgang på 0,1 pH-enheter fra førindustriell tid til nåtidens gjennomsnitt på pH 8,1 (tilsvarer ca. 30 % forsuring).

Det er frem til nå ikke gjennomført noen systematisk overvåking av biologiske effekter av havforsuring.

Boks 3.2 Effekter av havforsuring på økosystemene

Figur 3.3 Vingesneglen flueåte (Limacina helicina) er med sitt kalkskall blant artene som kan påvirkes av havforsuring.

Figur 3.3 Vingesneglen flueåte (Limacina helicina) er med sitt kalkskall blant artene som kan påvirkes av havforsuring.

Foto: Erling Svensen

Effektstudier av havforsuring i laboratorier har påvist negative effekter for organismer med kalkskall eller kalkskjelett. Kalkskall eller -skjelett kan begynne å løse seg opp, men organismene kan fortsatt danne skall og motvirke dette med økt energibruk. En del organismer påvirkes også direkte av lave pH-verdier gjennom effekter på blant annet stoffskifte. En annen konsekvens av forsuring er at den biologiske tilgjengeligheten av viktige mikronæringsstoffer som mangan og jern kan endres ved lavere pH.

Kalkdannende plankton, larver fra muslinger og pigghuder, og vingesnegler har fått påvist negative effekter av havforsuring. Også ikke-kalkdannende plankton kan bli negativt påvirket. Store hoppekreps som raudåte, som er blant nøkkelartene i Norskehavet, virker lite påvirket av havforsuring. Reker, krill, kråkebollelarver og kaldtvannskoraller kan bli negativt påvirket av havforsuring i kombinasjon med endret vanntemperatur, men det finnes fortsatt svært få langtidsstudier.

Når det gjelder økonomisk viktige arter, tyder noen studier på at torskelarver er sårbare for havforsuring. Videre er tidlige livsstadier hos hummer og kamskjell sårbare for havforsuring. Felles for alle artene er at det mangler studier over lengre tid eller flere generasjoner.

3.2.2 Plankton

Fra tidlig på 2000-tallet og frem til 2009 gikk mengden dyreplankton ned i hele det undersøkte området i Norskehavet. De laveste dyreplanktonmengdene ble målt i 2009 og var da litt over 40 % av langtidsgjennomsnittet for perioden 1995–2014. De neste årene økte dyreplanktonmengden noe, før den minket igjen i 2015. Sørlige planktonarter ble i økende grad observert i Norskehavet frem til 2011. Fra 2011 til 2015 avtok dette.

Det er fortsatt behov for kunnskap om hvilken rolle påvirkningsfaktorer på dyreplanktonbiomassen spiller. Dette gjelder både klimatiske og oseanografiske forhold, eventuelle endringer i planteplanktonproduksjonen og beiting fra andre dyreplanktonarter og fisk. I hvilken grad klimaendringer, havforsuring, forurensning og andre menneskeskapte påvirkninger bidrar til den samlete påvirkningen, er heller ikke kjent.

Planteplankton har en viktig rolle i havet som mat for dyreplankton. I tillegg tar planteplankton opp CO2 gjennom fotosyntesen og bidrar til å fjerne CO2 fra atmosfæren.

3.2.3 Tareskog

Tareskog er viktig som leveområde for et stort antall marine organismer i kystsonen, og har en stor biomasse. Tareskog er et viktig oppvekstområde for fisk (sei, torsk, lyr, rognkjeks, leppe- og ulkefisk). Mange sjøfuglarter er knyttet til tareskogsområder gjennom hele året (skarver, ærfugl, teist). Tareskog og annen marin makrovegetasjon (tang og ålegress) blir ofte omtalt som blå skog, og opptak og lagring av karbon i marint miljø blir kalt for blått karbon.

Tare langs kysten har i en lengre periode vært utsatt for nedbeiting fra kråkeboller. Tilstanden er nå i bedring. Det er gjenvekst av tareskog langs ytre deler av kysten opp til Bodøområdet, mens kråkebollebeiting fortsatt observeres i mange av fjordområdene.

I Norskehavet foregår det tråling etter stortare langs kysten fra Stad og til Nord-Trøndelag etter fylkesvise forvaltningsplaner. I sørlige deler av Nordland (Brønnøysund) er det tråling basert på prøvetillatelser.

3.2.4 Havbunn og bunndyr

Artsmangfoldet av bunndyr på den midtnorske sokkelen og sokkelskråningen er stort og omfatter blant annet store forekomster av korallrev. Steinkoraller danner rev som vokser svært sakte, slik at korallrevene kan være svært gamle. Korallrevene er viktige fordi de tiltrekker seg en rekke arter, og danner artsrike samfunn.

Korallrev, korallskoger og svampskoger

Korallrev, korallskoger og svampskoger er fastsittende dyr som lever på havbunnen og som danner leveområder for andre dyr (boks 3.3). Ofte vokser de sammen og danner fysiske strukturer med hulrom som gir feste og skjulesteder for mange virvelløse dyr og fisk. Et korallrev laget av øyekorall (Lophelia pertusa) kan bli opptil 50 meter høyt. På dette kan det igjen vokse hornkoraller, bløtkoraller og svamper. Inne i disse strukturene er det ofte et stort mangfold av krabber og andre små krepsdyr, sjøstjerner, slangestjerner, medusahoder og havbørstemark som er næring for fisk som brosme, lange, sei og uer. Yngelen til uer skjuler seg inne i korallrev.

Figur 3.4 Lange på korallrev med store intakte kolonier, Storneset utenfor Mørekysten.

Figur 3.4 Lange på korallrev med store intakte kolonier, Storneset utenfor Mørekysten.

Kilde: MAREANO

Boks 3.3 Fakta om koraller

Figur 3.5 Korallforekomster.

Figur 3.5 Korallforekomster.

Kilde: MAREANO

Koralldyr er en stor og variert dyregruppe som blant annet inneholder steinkoraller, hornkoraller, bløtkoraller, sjøfjær og sjøanemoner. Steinkorallene er den eneste dyregruppen som kan bygge korallrev. Den største og mest kjente arten av disse er øyekorall (Lophelia pertusa). Det er grunn til å tro at verdens tetteste utbredelse av øyekorall finnes i Norskehavet. Hornkoraller ligner mest store busker eller trær og den største hornkorallen hos oss er sjøtreet (Paragorgia arborea) som kan bli over tre meter høyt. Bløtkoraller er mindre og mykere og de fleste artene i denne gruppen lever i tropiske farvann. Blomkålkorall og dødningehånd er blant de norske representantene for denne gruppen.

Undersøkelser av sedimentene på kontinentalsokkelen i Norskehavet viser at store deler inneholder dyr med kalkskall eller fragmenter av disse. Dette kan blant annet være mindre korallrev eller korallgrus.

Svamp kan leve som enkeltstående individer eller de kan være deler av store svampskoger. Svampskoger er leveområder for et stort antall dyrearter som igjen er føde for fisk og sjøfugl. Det er ganske vanlig med større svampskoger på bankeområdene.

Siden 2012 har kartleggingsprogrammet MAREANO samlet inn ny kunnskap om utbredelse av forskjellige naturtyper samt sårbare biotoper, heriblant forekomst av svampsamfunn, korallrev og korallskoger og sjøfjærbunn i forvaltningsplanområdet. MAREANO har gitt informasjon om posisjoner og de ytre grensene for mange kjente korallrev og bekreftet /avkreftet tilstedeværelsen av andre rev (figur 3.5). Å opprettholde en oppdatert kunnskapsbase over utbredelsen til korallenes leveområder er grunnleggende for bevaring og forvaltning av disse naturtypene. Det er samlet inn ny informasjon om bunnforholdene på Mørebankene og langs Eggakanten. Korallrevene i de særlig verdifulle og sårbare områdene Iverryggen og Froan med Sularevet er undersøkt grundigere (se nærmere omtale i kapittel 3.4.) I perioden 2012–2015 er det påvist 91 nye korallrev i Norskehavet, men de totale forekomstene av koraller i havområdet er fremdeles ikke kjent.

Det er også påvist mange forekomster av koraller på sokkelområdene i Norskehavet i forbindelse med operatørenes havbunnsundersøkelser ved planlegging av petroleumsvirksomhet. Det er en pågående prosess for å systematisere disse dataene.

Undersøkelser kystnært har vist at en rekke bunndyrarter har utvidet sin utbredelse fra sør mot nord som følge av varmere vann. Av de vel 1600 bunnlevende marine artene som lever i de sørlige norske havområdene, forflyttet 565 arter seg lenger nord fra 1997–2010, i gjennomsnitt 75–100 mil. I tillegg har godt over 100 nye arter kommet fra mer tempererte områder til i norske farvann fra 1997 til i dag.

Fiskeri med bunntrål og andre redskaper som slepes langs bunnen utgjør den største påvirkningen fra næringsaktivitet på bunndyr.

Figur 3.6 Brosme og øyekorall (Lophelia pertusa), risengrynkorall (Primnoa resedaeformis) og dvergsjøtre (Anthothela grandiflora).

Figur 3.6 Brosme og øyekorall (Lophelia pertusa), risengrynkorall (Primnoa resedaeformis) og dvergsjøtre (Anthothela grandiflora).

Foto: MAREANO

Skader på koraller som følge av fiskerivirksomhet ble fremhevet som en problemstilling for Norskehavet i forvaltningsplanen fra 2009, og anses fremdeles som en viktig problemstilling. MAREANO har registrert trålspor ned til 823 meters dybde og dokumentert ødeleggelse av sårbare habitater.

Bunntråling dekker store områder og påvirker havbunnen direkte. Bunntråling har foregått i flere ti-år, og blant annet derfor er det vanskelig å tidfeste nøyaktig når skader fra bunntrål på koraller har skjedd. I noen tilfeller er det observert friske bruddskader som må antas å være yngre enn fem år. Andre skader er klart eldre. Siden registrerte korallforekomster ikke overvåkes, kan det være vanskelig å dokumentere endringer i påvirkningen fra bunntråling. Det er likevel god grunn til å anta at påvirkningen fra bunntrål er mindre nå enn for noen tiår siden. Antall tråltimer blant norske fartøy i Norskehavet er betydelig redusert siden forvaltningsplanen fra 2009, jf. tabell 5.3. Tiltakene som ble innført i 1999 gjennom forskrift om utøvelse av fisket i sjøen og forskrift om fiske med bunnredskap ser ut til å ha redusert påvirkningen fra bunntråling på korallrev. I tillegg prøves det ut mer bunnvennlige tråltyper. I et føre-var-perspektiv er det også innført forbud mot bunntråling i dyphavet uten særskilt tillatelse.

Petroleumsvirksomhetens påvirkning på sårbar bunnfauna omtales nærmere i kapittel 5.3.3.

Det er fortsatt ukjent hvordan endringer i klima og havforsuring vil påvirke korallsamfunn og andre kalkdannende organismer i Norskehavet. Nivåene av miljøfarlige stoffer er generelt lave i sedimentene, og konsekvensene av disse for bunndyr er nå vurdert på nytt og endret fra middels til liten. Overvåkingen av reker (Pandalus borealis) i Norskehavet startet opp i 2012 og viser at nivået av kvikksølv ligger noe over miljøkvalitetsstandarden. Organismer høyere opp i den marine næringskjeden som beiter på reke, kan stå i fare for å akkumulere kvikksølv. Nivåene av kvikksølv i reke er langt lavere enn grensen som er satt for mattrygghet.

3.2.5 Særlig om naturverdier i dyphavet

Norge har store dyphavsområder i Norskehavet. Disse inkluderer den nordligste delen av Den midtatlantiske ryggen – også kalt Den arktiske spredningsryggen. Dette er Norges mest aktive geologiske område.

Den nordligste delen av Den midtatlantiske ryggen går gjennom dype deler av Norskehavet, og har områder med særpregede miljøforhold og til dels lite kjente økosystemer og naturtyper. Denne delen av dyphavet har en natur med store undersjøiske fjell og sprekkedaler.

Figur 3.7 Geodynamiske prosesser i dyphavet.

Figur 3.7 Geodynamiske prosesser i dyphavet.

Kilde: Universitetet i Bergen

Områder med vann- og gassoppkommer og tilhørende forekomster av metallsulfid og metanhydrat (naturgass bundet til iskrystaller) er leveområde for svært spesialiserte organismer som gir grunnlag for særegne marine økosystemer langs Den midtatlantiske ryggen. Økosystemene er basert på kjemosyntese – det vil si at organismene utnytter energi fra kjemiske forbindelser istedenfor energi fra sollys. Geotermiske oppkommer er aktive over tusener av år. Når de dør ut endrer økosystemene seg fra særegne kjemosyntetiske systemer til vanlig bunnfauna. Liv i ekstreme dyphavsmiljø har ekstreme egenskaper. Det kan høstes mikroorganismer og biomolekyler for industriell og medisinsk bruk (bioprospektering) fra de hydrotermale feltene.

Hoveddelen av mineralforekomstene er knyttet til inaktive felt. Det er disse inaktive feltene som er aktuelle for økonomisk utnyttelse av sjeldne metaller. Det er også påvist avsetninger av manganskorper over store områder i Norskehavet. Disse skorpene er rike på en rekke metaller. Skorpene er utfelt av sjøvannet og dannes på bart fjell og inneholder viktige og sjeldne grunnstoffer med potensielt stor økonomisk verdi.

Det har så langt vært begrenset forsknings- og forvaltningsfokus på dyphavsområdene.

Figur 3.8 Utfelling av metallrike sulfidmineraler rundt varme kilder har bygget opp disse «skorsteinene» («black smokers») på midthavsryggen mellom Jan Mayen og Bjørnøya i Norskehavet.

Figur 3.8 Utfelling av metallrike sulfidmineraler rundt varme kilder har bygget opp disse «skorsteinene» («black smokers») på midthavsryggen mellom Jan Mayen og Bjørnøya i Norskehavet.

Foto: Universitetet i Bergen

Geotermiske oppkommer og dannelse av mineralavsetninger

Så langt har syv aktive og to inaktive hydrotermale felt blitt oppdaget på dyp mellom 140 og 2400 meter i Norskehavet. Disse feltene inneholder metallavsetninger som dannes der geotermisk vann strømmer ut fra havbunnen. Når det varme, mineralrike vannet blander seg med kaldt havvann felles det ut mineraler som bygger opp skorsteinsliknende strukturer. Fra toppen av slike skorsteiner velter det ut geotermisk vann full av svarte eller hvite mineralpartikler som får det varme vannet til å minne om røyk – derav navnet svarte og hvite skorsteiner («black and white smokers»).

Figur 3.9 Kjente forekomster av aktive geotermiske oppkommer i Norskehavet.

Figur 3.9 Kjente forekomster av aktive geotermiske oppkommer i Norskehavet.

Kilde: Universitetet i Bergen

Kjennskapen til biologien varierer mellom feltene. Ved Syv Søstre-feltet har man funnet tette forekomster av sjøanemoner og sjøpunger. Ved Jan Mayen-feltene er det funnet store mengder av en liten snegleart som gresser på de store bakteriemattene, store sjøanemoner, flere arter av kjøttetende svamper, kalksvamper, hydroider og store mengder med sjøliljer. Det er disse tre feltene, som ligger 70 km nordøst for Jan Mayen som er best kartlagt hittil.

Figur 3.10 Kjøttetende svamper er funnet ved Jan Mayen-feltene. Denne arten, Chondrocladia grandis, er vanlig på mudderbunn i det dype Norskehavet og er fotografert på 770 meters dyp utenfor Storegga.

Figur 3.10 Kjøttetende svamper er funnet ved Jan Mayen-feltene. Denne arten, Chondrocladia grandis, er vanlig på mudderbunn i det dype Norskehavet og er fotografert på 770 meters dyp utenfor Storegga.

Foto: MAREANO

Ved Ægir-feltet kjenner vi lite til biologien, men en art av ålekvabber (fisk) og amphipoder (tanglopper) er fotografert. Lokeslottet, som ble oppdaget i 2008, og som innholder de største mineralavsetningene som til nå er påvist i Norskehavet, var det første funnet av arter som er spesielt tilpasset varme gassoppkommer i våre dyphavsområder, arter som også er endemiske for området (arter som bare finnes her).

Boks 3.4 Om Lokeslottet

Faunaen på Lokeslottet er særegen også blant dypvannsområdene. Den er særlig tilpasset miljøforholdene og består både av hardbunns- og bløtbunnsfauna. På selve skorsteinene lever en spesiell amphipodeart (tangloppe) og ved foten av skorsteinene finnes store mengder snegler og børstemark. På bløtbunnen finnes store hvite bakteriematter og mye tubeormer, snegler, tanglopper og børstemark. En oversikt over faunaen ved Lokeslottet er under utarbeidelse.

Områder rundt geotermiske oppkommer har sjeldne naturtyper og helt spesielle organismer og arter. Det er viktig å undersøke områdene både før, under og etter eventuell aktivitet. Også i omkringliggende områder er det nødvendig med forundersøkelser for å kartlegge muligheten for rekolonisering av faunaen.

Metanhydrater

Metanhydrater er innefrosset naturgass på havbunnen som bare er stabile under høyt trykk og lave temperaturer. De forekommer på kontinentalsokkelen og i kontinentalskråningen i tilknytning til naturlige oppkommer av gass. Metanhydrater kan være en energikilde og derfor interessante for utvinning. Rundt slike metanhydrater og gassoppkommer er det spesielle geokjemiske bunnsubstrater som er leveområder for kjemosyntetiske bakterier. Bakteriene blir igjen utnyttet av en spesiell fauna som ikke er ulik den man finner ved de geotermiske oppkommene. Forskjellen ligger i at faunaen knyttet til metanhydratene finnes over større områder, og er ganske lik fra lokalitet til lokalitet.

I norske farvann er det rapportert forekomster av metanhydrater ved Håkon Mosby mudder vulkan, Storegga, Nyegga og Vestnesa-ryggen vest for Svalbard (figur 3.11).

Figur 3.11 Forekomster av metanhydrater i norske farvann.

Figur 3.11 Forekomster av metanhydrater i norske farvann.

Kilde: Universitetet i Bergen

Håkon Mosby muddervulkan er best undersøkt når det gjelder bakteriene og faunaen knyttet til forekomstene. Her finnes det blant annet tette forekomster av skjeggbærere, en børsteorm som lever i tynne rør. Disse støtter igjen andre arter. Det virker som de geokjemiske forholdene er viktigere for denne faunaen enn dyp.

Figur 3.12 Gassoppkomme med bakteriematter og skjeggbærere (en slags rørmark).

Figur 3.12 Gassoppkomme med bakteriematter og skjeggbærere (en slags rørmark).

Kilde: MAREANO

Man har lite kunnskap om effekter av utnyttelse av metanhydrater på miljøet.

3.2.6 Fiskebestander

Fiskesamfunnet i Norskehavet domineres av de tre pelagiske fiskeartene norsk vårgytende sild, nordøstatlantisk makrell og kolmule. Noen av de viktigste endringene i økosystemet siden forvaltningsplanen fra 2009 er veksten og ekspansjonen i makrellbestanden, nedgangen i sildebestanden og nedgangen i bestanden av kolmule, som nå er på vei oppover igjen. De pelagiske fiskeartene er svært mobile og kan vandre over store områder på jakt etter mat. Ingen av de tre artene lever hele livet i Norskehavet. De pelagiske fiskebestandene har alltid vært preget av stor dynamikk. Det gjelder både vandringsmønstre og bestandsutvikling.

Figur 3.13 Stim med norsk vårgytende sild.

Figur 3.13 Stim med norsk vårgytende sild.

Foto: Lill Haugen/ NTB scanpix

Det er ikke inngått avtaler mellom alle de berørte parter om forvaltningen av de tre store pelagiske bestandene. Det er imidlertid inngått en avtale mellom Norge, EU og Færøyene om forvaltningen av makrell. I tillegg er partene enige om totaluttaket og forvaltningsplaner for kolmule og norsk vårgytende sild for 2017. Blant andre viktige bestander har seibestanden full reproduksjonsevne og høstes bærekraftig. Bestanden av snabeluer vurderes nå å ha vært relativt stabil de siste ti årene med en høy andel av gytemoden fisk. Ifølge Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) har snabeluerbestanden blitt restituert til et bærekraftig reproduksjonsnivå. Den norsk-russiske fiskerikommisjon arbeider med en forvaltningsplan for denne bestanden i samråd med ICES.

En rekke bestander av atlantisk laks tilbringer lange og viktige livsfaser i Norskehavet. Mange av disse bestandene gyter i norske elver. Endringer og naturlige variasjoner i økosystemet i havet er av stor betydning for villaksens oppvekstforhold og dermed sjøoverlevelse. Langs kysten og i elvene påvirkes laksen av fiskeoppdrett, blant annet gjennom smitte av lakselus i sjøen, og gjennom genetisk innblanding og konkurranse om gyteplasser fra rømt oppdrettslaks i elvene. Andre påvirkningsfaktorer er lakseparasitten Gyrodactylus salaris, sur nedbør, forurensning fra jordbruk og andre kilder, samt ulike vassdragsreguleringer. Tidligere har også overbeskatning av laksebestandene vært et betydelig problem.

Blåkveitebestanden er nå på et relativt høyt nivå, men grunnet svakere rekruttering forventes det redusert bestandsstørrelse de nærmeste årene. Bestanden vurderes å ligge innenfor sikre biologiske rammer. ICES har fra 2016 innført et føre-var-nivå for gytebestanden på 500 000 tonn. Bestandene av blålange og vanlig (kystnær) uer har gått ned siden 2009. Både blålange og uer er vurdert som sterkt truet på Norsk Rødliste 2015, og har hatt svak rekruttering det siste tiåret. ICES har anbefalt at det ikke tillates fangst på disse artene, og at det etableres en formell forvaltnings- og gjenoppbyggingsplan for vanlig uer. Forvaltningen har innført forbud mot direktefiske og iverksatt tiltak for ytterligere bifangstreduksjon. Det er pekt på behov for ytterligere bifangstreduksjon i trålfisket.

Bestandene av sild, makrell, kolmule, nordøstarktisk sei, nordøstarktisk torsk og hyse forvaltes i henhold til en føre-var-tilnærming og i tråd med forvaltningsstrategier anbefalt av det internasjonale havforskningsrådet (ICES). Det utføres også mer kontroll av ulovlig fiske. Fiskeriaktivitetens påvirkning på disse bestandene vurderes samlet sett som liten for perioden 2009–2016.

Makrellens ekspansjon i utbredelse skjer samtidig som grensen mellom atlantiske og arktiske vannmasser har flyttet seg nordover og vestover i Norskehavet. Mens økningen i makrellens utbredelsesområde i første rekke er bestemt av økningen i bestandsstørrelsen, er retningen på endringen i utbredelse påvirket av temperatur.

Økt temperatur kan føre til endrede sammenhenger i økosystemet eller endret konkurranse om næring.

Det er ikke påvist at havforsuring har konsekvenser for fiskebestandene. Tidlige livsstadier hos fisk (egg, larver og yngel) er ansett som mer sårbare for havforsuring enn voksne individer.

3.2.7 Sjøpattedyr

Bestandsnivåene for selarten klappmyss i Vesterisen er stabile, men de er på et historisk lavt nivå. Klappmyss er oppført på rødlisten 2015 som sterkt truet. Selfangsten er trolig den viktigste direkte årsaken til den kraftige bestandsnedgangen siden 1940-tallet. Samtidig har sannsynligvis næringstilgangen blitt redusert i Nordøst-Atlanteren. Dette gjør at den individuelle veksten og reproduksjonen har forblitt på et lavt nivå. Grønlandsselbestanden i Vesterisen har hatt en jevn økning siden 1970-tallet. Den har nå en totalbestand på rundt 650 000 individer. Predasjon fra isbjørn har i de seneste årtier økt i takt med reduksjon av isutbredelsen i Vesterisen. Det er også observert økte angrep fra spekkhogger på grønlandssel, men foreløpig ikke på klappmyss.

Data fra merkeforsøk og Havforskningsinstituttets referanseflåte tyder på at bifangst i breiflabbfiske kan være en viktig årsak til den kraftig reduserte ungeproduksjonen hos kystselen havert, som er observert i norskehavsområdet fra 2010 til 2014–2015. Andre mulige årsaker til reduksjonen er urapportert jakt og predasjon fra spekkhogger. Nedgangen i ungeproduksjonen har resultert i en tilrådning om innstilling av jakten på havert i hele området fra Stad til Lofotodden. En betydelig lokal nedgang er også observert i steinkobbebestanden i Trøndelagsfylkene, men dette kan delvis skyldes periodevis høyt jaktpress. For steinkobbe er det tilrådet innstilling av jakt i Nord-Trøndelag og sterkt redusert kvote i Sør-Trøndelag.

Figur 3.14 Havert.

Figur 3.14 Havert.

Foto: Per H. Olsen, Artsdatabasen

Det er liten kunnskap om forekomst av nebbhvaler, spekkhogger, delfinarter og nise i Norskehavet. Dette skyldes blant annet at disse arter har en atferd (dypdykking, flokkatferd) som gjør det vanskelig å få gode tall på telletoktene for vågehval. Nesten all bifangst av nise tatt av kystreferanseflåten, ble tatt mellom 60° og 70°N, med en størst konsentrasjon i Vestfjorden. Den totale bifangsten i norskehavsområdet er beregnet til ca. 2000 dyr årlig. Bestanden av vågehval er stabil.

Det er nedgang i observerte nivåer for noen tradisjonelle miljøgifter i klappmyss i og omkring Norskehavet. Klappmyss i Vesterisen har generelt høyere miljøgiftkonsentrasjon enn grønlandssel i området, men man har ikke så langt funnet tegn til biologiske effekter hos de klappmyssene som har blitt undersøkt. Nivåene av miljøgifter i isbjørn og tannhvaler er fortsatt så høye at man kan forvente biologiske effekter på bestandsnivå hos disse artene. Flere studier har dessuten vist betydelige nivåer av nye typer av miljøgifter i sjøpattedyr.

Flere arter av sjøpattedyr beiter på kommersielt utnyttede fiskeslag og fiskepresset kan derfor ha innflytelse på tilgjengeligheten av føde for disse artene. Et mulig eksempel på dette er klappmyss, som blant annet antas å beite på arter som blåkveite, uer og vassild.

Det anses også som sannsynlig at naturlige og klimarelaterte forhold kan påvirke matforholdene for sel og hval. Effekten av dette vil variere mellom arter, og isrelaterte arter vil antakelig være mest utsatt for negative påvirkninger.

Bifangsten av nise er omfattende, men eventuell betydning for nisebestanden er vanskelig å vurdere før resultatene av telling fra 2016 foreligger. Ved redusert bestandsstørrelse kan andre påvirkninger som for eksempel oljeutslipp, miljøgiftbelastninger og eventuelt sykdom gjøre bestandene mer sårbare.

3.2.8 Sjøfuglbestander

Mange sjøfuglarter i Norskehavet har opplevd store bestandsendringer siden begynnelsen av 1980-tallet, da det meste av bestandsovervåkingen startet. Dette gjelder særlig bestandene av lomvi (kritisk truet) som er redusert med 99 %, krykkje (sterkt truet) som er redusert med 78 % og lunde (sårbar) som har gått tilbake med 75 % i denne perioden.

For lomvi har det vært størst nedgang i de nordlige koloniene innenfor forvaltningsplanområdet, og da spesielt Røst (Nordland). Lunde har lenge tilsynelatende holdt seg stabil på Runde i Møre og Romsdal, men de siste ti årene har det vært en negativ utvikling også der. På Sklinna i Nord-Trøndelag har hekkebestanden også gått ned. Hekkebestanden av krykkje er i tilbakegang i hele Norskehavet, og mange kolonier står i fare for å dø ut. Den nordlige underarten av sildemåke har gått tilbake i antall langs kysten av Helgeland de senere årene. Havhesten har gått kraftig tilbake i Norskehavet og er nå omtrent borte som hekkefugl i mange kolonier, blant annet på Runde. Ærfuglbestanden har også avtatt de siste årene, mens toppskarv har gått kraftig tilbake på Runde og økt på Sklinna. Havsule er en art som har økt kraftig siden begynnelsen av 1980-tallet, med mer enn en tredobling av den totale hekkebestanden. Økningen skyldes sannsynligvis store forekomster av sild og makrell. Det er målt høye nivåer av miljøgifter i fugleegg, og resultatene gir grunn til bekymring for miljøgifter som påvirkningsfaktor for sjøfugl i Norskehavet.

Figur 3.15 Havhest.

Figur 3.15 Havhest.

Foto: Tycho Anker-Nilssen, Norsk institutt for naturforskning

Sommeren 2010 ble det gjennomført en kartlegging av sjøfuglforekomstene på Jan Mayen, og fra og med 2012 ble Jan Mayen en nøkkellokalitet i sjøfuglovervåkingsprogrammet SEAPOP. Selv om tidsseriene foreløpig er korte og derfor må vurderes med varsomhet, begynner det å tegne seg noen trender. Bestandene av lomvi og polarlomvi ser ut til å være i tilbakegang, med henholdsvis 5 og 13 % årlig. Bestanden av havhest ved Jan Mayen ser derimot ut til å være relativt stabil.

Lomvi langs kysten har dårlig hekkesuksess bortsett fra på Sklinna i Nord-Trøndelag hvor god tilgang på unge årsklasser av torsk kan være årsaken til at lomvi klarer seg bra. I hekkeperioden er sjøfuglene bundet til kolonien og må finne mat innenfor et begrenset område. Tilgangen på mat nær kolonien varierer mye fra år til år og er i stor grad styrt av rekruttering av yngre årsklasser av fisk og klimatiske og oseanografiske forhold i havet. Ved hjelp av modeller som viser hvor fiskelarver driver med havstrømmene, kan kunnskapen videreutvikles om hvordan variabel mattilgang i havet påvirker sjøfuglene.

Boks 3.5 Tobis og sjøfugl

Tobis er viktig næring for sjøfugl, spesielt krykkje, lomvi, alke, og lunde. Tobis er en gruppe fiskearter i silfamilien som opptrer i store stimer, og er helt avhengige av spesielle sandbunnområder. Tobis finnes langs hele norskekysten, men det er begrenset kunnskap om bestander av ulike arter og hvor de forekommer på norskekysten. Artenes ulike krav til sandbunn gjør at en total kartlegging av alle leveområder langs hele norskekysten neppe vil være mulig i praksis. De kjente sandbunnsområdene tobisen er avhengig av ligger i kystsonen.

Tobis, hovedsakelig havsil, overvåkes i sentrale deler av Nordsjøen hvor de store og kommersielt høstbare bestandene finnes, og hvor tobisbestanden har tatt seg opp. Tobis er nærmere omtalt i forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak.

Figur 3.16 Transport av sildelarver fra Møre (blå), sørlige (rød) og nordlige (grønn) gyteplasser i 2006.

Figur 3.16 Transport av sildelarver fra Møre (blå), sørlige (rød) og nordlige (grønn) gyteplasser i 2006.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Årsaken til den dårlige tilstanden til mange av sjøfuglbestandene i Norskehavet er ikke entydig, men sammensatt av en rekke faktorer som svekket næringstilgang, økt konkurranse om næring og predasjonspress. Endringer i næringsforholdene (dyreplankton, små fisk av pelagiske og bunnlevende arter som sild, torskefisk og tobis) har stor betydning. Noen av disse endringene er trolig knyttet til klimaendringer, som blant annet kan påvirke tidspunkt for når viktig næring er tilgjengelig for sjøfuglene. Ved hjelp av modeller som viser hvor fiskelarver driver med havstrømmene, kan kunnskapen videreutvikles om hvordan variabel mattilgang i havet påvirker sjøfuglene. Dersom driften av fiskeyngel forbi hekkekoloniene er for tidlig eller for sen i forhold til hekketiden, vil dette kunne være kritisk for hekkesuksessen. Tilgjengeligheten av sildelarver er avgjørende for god produksjon av lundeunger på Røst, og for andre pelagisk beitende sjøfugler i forvaltningsplanområdet. Den norske vårgytende sildebestanden har ikke produsert sterke årsklasser av yngel siden 2004, noe som i stor grad har påvirket hekkesuksessen hos de norske pelagisk beitende sjøfuglbestandene. Klimaendringer vil påvirke sjøfugl over lengre tid, men det er vanskelig å skille mellom direkte og indirekte effekter. Indirekte effekter kan relateres til endringer i fiskebestandene eller endringer i oseanografiske forhold som påvirker klimaet. Dette kan igjen resultere i at etablerte kolonier ikke lenger er de best egnede for å nå ut til beiteområdene. Makrellbestanden i Norskehavet har vokst betydelig siden 2007, og kan ha medført at makrell i større grad enn før konkurrerer med sjøfuglene om sildelarver og andre byttedyr.

Det er gjennomført et prosjekt for å identifisere tiltak for å redusere utilsiktet bifangst av sjøfugl i norske kystfiskerier, hvor en bredt sammensatt gruppe fra myndigheter, fiskerinæring og forskning har bidratt. Det har blitt lagt vekt på områderelevante tiltak som står i forhold til problemomfanget med bifangst. Det er knyttet usikkerhet til konsekvensene av utilsiktet fangst av sjøfugl i fiskeredskaper i Norskehavet, men slik bifangst er trolig redusert over tid gjennom ulike skadeforebyggende tiltak. Arbeidet med slik kartlegging vil videreføres, herunder vurderinger av om det er behov for ytterligere tiltak mot bifangst av sjøfugl i fiskeriene.

Sjøfugl er spesielt utsatt for effekter av marin forsøpling, særlig fordi de forveksler plastfragmenter med næring, jf. kapittel 4. Eksponering for miljøgifter kan utgjøre en tilleggsbelastning for sjøfugl.

Som en følge av at flere sjøfuglbestander er redusert, kan konsekvensene av tilleggsbelastninger, som for eksempel akutte utslipp av olje, være mer alvorlig for disse nå enn tidligere. Det er etter forvaltningsplanen fra 2009 gjennomført en evaluering av erfaringer med rehabilitering av oljeskadet sjøfugl og vurdering av behov for videre oppfølging av dette temaet når det gjelder bestander og dyrevelferdshensyn. Konklusjonen er at rehabilitering av oljeskadet sjøfugl kun bør utføres for arter der hvert individs overlevelse har betydning for bestanden. Det er dermed i dag kun aktuelt for dverggås og stellerand i Finnmark.

Se også nærmere omtale av sjøfugl i naturmangfoldmeldingen.

3.2.9 Truede arter og naturtyper

Tilstanden for truede arter i Norskehavet er noe bedret siden 2010. I 2015 ble åtte arter vurdert som mindre truet, deriblant steinkobbe, snabeluer og fire arter skjell som alle er vurdert som livskraftige og tatt ut av rødlisten. For blåhval og fire av åtte sjøfugler (alke, makrellterne, havhest og polarlomvi) er tilstanden forverret. De øvrige artene er i samme kategori på rødlisten som tidligere. Klappmyss, grønlandshval, narhval, pigghå, brugde, storskate, vanlig uer og blålange er fortsatt sterkt eller kritisk truet. De fleste har en vesentlig andel av sin forekomst i Norge og flere av dem er internasjonalt truet.

Kun et fåtall av de rødlistede artene overvåkes jevnlig. Det vil kreve betydelig innsats både når det gjelder klassifisering av arter og kartlegging av artsforekomster for å få et mer representativt bilde av situasjonen for truede arter i Norskehavet. Det viktigste kunnskapsgrunnlaget for naturtyper har vært kartleggingen gjennom MAREANO. Det pågår ikke systematisk miljøovervåking av truede naturtyper.

Konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR) har fastsatt en liste over truede og nedadgående arter og habitater som trenger ekstra beskyttelse.

Tabell 3.1 Rødlistede arter i Norskehavet (kun virveldyr og koralldyr er tatt med)

Vitenskapelig navn

Norsk navn

Kategori 2006

Kategori 2010

Kategori 2015

Påvirkningsfaktorer

Pattedyr

Balaenoptera musculus

Blåhval

NT

NT

VU

Historisk høsting

Balaena mysticetus

Grønlandshval

CR

CR

CR

Klimaendringer, påvirkning på habitat (næring)

Cystophora cristata

Klappmyss

VU

EN

EN

Høsting, (kun meget begrenset forskningsfangst), klimaendringer

Lutra lutra

Oter

VU

VU

VU

Monodon monoceros

Narhval

DD

EN

EN

Klimaendringer

Fisk

Dipturus batis

Storskate

DD

CR

CR

Bifangst

Anguilla anguilla

Ål

CR

CR

VU

Forurensning, påvirkning på habitat, tilfeldig mortalitet

Squalus acanthias

Pigghå

CR

CR

EN

Bifangst, klimaendringer, tilfeldig mortalitet

Molva dypterygia

Blålange

VU

EN

EN

Menneskelig forstyrrelse, tilfeldig mortalitet

Sebastes norvegicus

Vanlig uer

VU

EN

EN

Forurensning, bifangst, menneskelig forstyrrelse, tilfeldig mortalitet

Lamna nasus

Håbrann

VU

VU

VU

Klimaendringer, tilfeldig mortalitet

Cetorhinus maximus

Brugde

EN

EN

Tilfeldig mortalitet

Fugler

Uria aalge

Lomvi

CR

CR

CR

Næringstilgang, påvirkning fra stedegne arter

Cepphus grylle

Teist

NT

VU

VU

Fremmede arter, høsting, menneskelig forstyrrelse

Fratercula arctica

Lunde

VU

VU

VU

Næringstilgang, påvirkning fra stedegne arter

Alca torda

Alke

VU

EN

Næringstilgang, påvirkning fra stedegne arter

Rissa tridactyla

Krykkje

VU

EN

EN

Påvirkning fra stedegne arter

Sterna hirundo

Makrellterne

VU

VU

EN

Påvirkning fra stedegne arter

Fulmarus glacialis

Havhest

NT

EN

Påvirkning fra næringsdyr og predatorer

Uria lomvia

Polarlomvi

NT

VU

EN

Næringstilgang, påvirkning fra stedegne arter

Koralldyr

Lophelia pertusa

Øyekorall

NT

NT

NT

Påvirkning på habitat, klimatiske endringer, havforsuring

Paragorgia arborea

Sjøtre

DD

NT

NT

Påvirkning på habitat, tilfeldig mortalitet

CR = kritisk truet, EN = sterkt truet, VU = sårbar, NT = nær truet, DD = datamangel

Kilde: Norsk rødliste 2006, 2010 og 2015.

Tilstanden for truede naturtyper ble vurdert i 2011. Naturtypen muddervulkanbunn forekommer rundt muddervulkanen Håkon Mosby. Muddervulkanbunn er sammen med naturtypen korallrev klassifisert som sårbar. Bunnområder med utsiving av varme og mindre varme gasser, varm havkildebunn, og korallskogbunn er vurdert som nær truet.

Tabell 3.2 Rødlistede naturtyper i Norskehavet

Vitenskapelig navn

Norske navn

Kategori 2011

Påvirkningsfaktorer

Muddervulkanbunn

VU

Lophelia pertusa

Korallrev

VU

Påvirkning på habitat

Varm havkildebunn

NT

Paragorgia arborera

Korallskogsbunn

NT

Påvirkning på habitat

VU=sårbar, NT=nær truet

Kilde: Norsk rødliste for naturtyper 2011

Flere arter på denne listen er truet på grunn av menneskelig aktivitet i form av ødeleggelse av leveområder, forurensning eller bifangst. Generelt er kunnskapsgrunnlaget om effekter av påvirkningsfaktorer mangelfullt. Det er en klar sammenheng mellom bevaring av naturmangfoldet og deres funksjon i økosystemet og økosystemtjenestene fra et havområde som Norskehavet. Mangfoldet og samvirket mellom artene er direkte koblet til robustheten i økosystemfunksjoner som produksjon, variasjon i habitater, CO2-lagring og oksygenproduksjon. Dette igjen gir oss økosystemtjenester vi tar som gitt som matsikkerhet og velferd, jf. omtale av økosystemtjenester i kapittel 2. Tap av naturmangfold og endringer i velfungerende dyre- og plantesamfunn vil kunne ha negativ tilbakevirkning på marine varer og tjenester slik som bevaring av kommersielt viktige fiskebestander.

3.2.10 Fremmede arter

Fremmede arter er arter som er spredt ved hjelp av menneskelig aktivitet til områder der de ikke hører naturlig hjemme. Norskehavet har foreløpig få fremmede arter, men klimaendringer og økt marin aktivitet som blant annet skipsfart, øker risikoen for spredning og etablering av nye fremmede arter som kan være skadelige for det naturlige økosystemet. Se omtale av Ballastvannkonvensjonen under kap. 5.2.3.

For mange av de fremmede artene er kunnskapen om forekomst og økologiske effekter dårlig. Det er ingen regelmessig overvåking av forekomsten av fremmede arter i norske kyst- og havområder.

I perioden 2010–2015 ble imidlertid 14 stasjoner langs kysten, blant annet i Narvik havn, undersøkt for fremmede arter i regi av Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Gjennom programmet er det registrert flere fremmede arter som har etablert seg kystnært, inkludert stillehavsøsters på Nordmøre. Dette illustrerer at potensialet for spredning også til forvaltningsplanområdet er tilstede.

Et annet eksempel er amerikansk lobemanet (Mnemiopsis leidyi) som ble introdusert fra østkysten av USA til Svartehavet med ballastvann, og som senere har spredd seg til betydelige deler av det nordøstlige Atlanterhavet. Det er etablert reproduserende populasjoner blant annet i Østersjøen og Nordsjøen. Hvis temperaturen i Norskehavet stiger ytterligere må vi forvente at den vil etablere reproduserende populasjoner også her. Allerede i dag blir betydelige mengder av arten med ujevne mellomrom transportert inn i Norskehavet med kyststrømmen fra sør.

3.3 Forurensning

Ved siden av kunnskapen om havklima og naturmangfold, er kunnskap om forurensning i havområdet viktig for å få en oversikt over miljøtilstanden i Norskehavet. Omtalen nedenfor er basert på overvåking av indikatorer for et utvalg miljøfarlige stoffer i marine organismer og tilførsler av forurensning. Se oversikt over indikatorene for overvåking i vedlegg 1.

3.3.1 Kilder til forurensning

Hovedkilden til forurensning i Norskehavet er langtransportert forurensning som kommer via luft- og havstrømmer. Etter forrige forvaltningsplan er modellene for tilførsler blitt videreutviklet. Beregninger fra Miljødirektoratets tilførselsprogram i 2011 viser at tilførslene av miljøfarlige stoffer med luft- og havstrømmer er langt høyere enn det som ble estimert i forvaltningsplanen fra 2009. Økningen i beregnede tilførsler skyldes i hovedsak at modellene beskriver tilførslene bedre. Det er lite som tyder på at det er en reell økning av tilførslene. Miljøgifter som fremdeles er i bruk eller som finnes i miljøet fra tidligere tiders bruk, spres via luft- og havstrømmer til Norskehavet. Tilførsler fra norske landarealer og kystsonen er også tatt med i beregningene som ytre påvirkninger til forvaltningsplanområdet. Det samlede langtransporterte bidraget er vesentlig større enn bidraget fra lokale kilder for alle de undersøkte stoffene. Unntaket er olje, der skipstrafikk og petroleumsvirksomhet er kilder inne i forvaltningsplanområdet.

3.3.2 Miljøfarlige stoffer og olje

Tilførsler av et utvalg prioriterte miljøgifter via luft overvåkes på Birkenes i Aust-Agder, i Ny Ålesund og, siden 2010, på Andøya. Målingene i Ny Ålesund viser stabile eller nedadgående lave konsentrasjoner av miljøgifter i luft, med unntak av den organiske miljøgiften HCB, som øker. Nivåene av de fleste stoffene er noe lavere på Andøya enn i Ny Ålesund, men det er for tidlig å si noe om trender. Det finnes svært lite data fra de vestlige delene av Norskehavet, men målinger ved Jan Mayen i 2009–2011 viste generelt lave konsentrasjoner av miljøgifter i luft og vann.

Nivåene av miljøgifter i vannmassene er lave. Nivået av de fleste miljøgifter i sedimenter i de åpne havområdene i Norskehavet er også lave. Undersøkelser indikerer at tilførslene av kvikksølv, bly og forbrenningsrelaterte PAH (tjærestoffer) har økt svakt de siste 100 årene. Selv om nivåene av miljøgifter er lave i vannmasser og sedimenter, oppkonsentreres enkelte miljøgifter til relativt høye nivåer i spesielt utsatte arter på toppen av næringskjedene. Undersøkelser foretatt siden forrige forvaltningsplan viser at nivået av miljøgifter er problematisk for noen arter av fisk, taskekrabbe, sjøfugl og sjøpattedyr. Konsentrasjonene i enkelte arter av en del organiske miljøgifter og kvikksølv er høye nok til at disse stoffene potensielt kan gi effekter på individnivå.

For å vurdere om et målt nivå av en miljøgift utgjør et problem i naturen, og om dette nivået er så alvorlig at det må gjennomføres tiltak, brukes klassifiseringssystemer. Mennesker og marine organismer har ofte ulik toleranse og eksponeres ulikt for miljøgifter. Det er derfor utarbeidet ulike systemer for å beskytte mennesker og marine organismer mot fare for effekter av miljøgifter. Miljøkvalitetsstandarden er ofte lavere enn grenseverdiene som er satt for mattrygghet.

Hos fisk finnes de høyeste nivåene av miljøgifter i størst grad i storvokste og langlivete arter høyere opp i næringskjeden, som for eksempel blåkveite og torsk. Selv om nivåene generelt er lave, overskrides miljøkvalitetsstandarden for kvikksølv hos en rekke indikatorarter (reke, torsk, sild, brosme, blåkveite og vågehval). I flere indikatorarter av fisk inneholder leveren nivåer over miljøkvalitetsstandarden for en eller flere organiske miljøgifter. I blåkveite overskrides miljøkvalitetsstandarden for enkelte organiske miljøgifter også i filet.

Det er målt høye nivåer av miljøgifter også i sjøfuglegg. Det er nedgang i observerte nivåer av noen tradisjonelle miljøgifter i klappmyss, mens nivåene av disse stoffene i eksempelvis tannhvaler fortsatt er så høye at man kan forvente biologiske effekter på bestandsnivå. Flere studier av sjøfuglegg og sjøpattedyr har videre vist betydelige nivåer også av nye typer miljøgifter.

Det er behov for mer kunnskap og informasjon om miljøgifter og om deres samlede effekt kan redusere arters forutsetninger for å motstå andre påvirkninger, som for eksempel klimaendringer, endringer i byttedyrtilgjengelighet og sykdom.

Nivået av uønskede stoffer i sjømat er generelt under grenseverdiene for mattrygghet og sjømat fra Norskehavet er i hovedsak vurdert som trygg. Et unntak har vært blåkveite, som kan akkumulere for høye nivåer av kvikksølv, dioksiner og dioksinliknende PCBer. Basisundersøkelser har vist at blåkveite fanget langs Eggakanten sør og vest for Lofoten inneholdt enkelte organiske miljøgifter over grenseverdi for mattrygghet. Dette førte til at fiskerimyndighetene besluttet å stenge fiskefelt i området. Det er ikke klart hva som er kilden til disse forurensningene, men mest sannsynlig er forurensningen langtransportert. I perioden 2013–2015 viste resultatene bedring av tilstanden og nivåer under grenseverdien for mattrygghet, noe som førte til åpning av fiskefeltene ved Eggakanten i 2016. Det er også funnet kvikksølvkonsentrasjoner i blåkveite (2011/2012) som ligger godt over miljøkvalitetsstandarden, men som er lavere enn grenseverdien for mattrygghet.

Den fettrike leveren fra kysttorsk ligger også høyt i nivå på dioksiner og dioksinliknende PCB med gjennomsnittsnivå i 2012–2014 over grenseverdien for mattrygghet. En stor kartlegging av brosme og lange i 2013–2016 viste at også lever av disse artene fanget i kyst- og havområder i Norskehavet sør for Lofoten har konsentrasjoner av dioksiner og dioksinliknende PCB over grenseverdien. Dessuten har filet av brosme fisket i Vestfjorden kvikksølvkonsentrasjoner over eller like under grenseverdien. Videre er det funnet høyt nivå av kadmium i taskekrabbe nord for Bodø, noe som har ført til restriksjoner på omsetning av krabbe i visse områder. Det er de siste 10 årene bygd opp et mer helhetlig overvåkingssystem for uønskede stoffer i fisk. I tillegg til data omkring mattrygghet bidrar dette til tidslinjer på utviklingen i miljøgiftkonsentrasjoner i sjømat.

Tilførsel av olje til havområdet kan skje gjennom driftsutslipp og eventuelle akutte utslipp fra skipstrafikk, petroleumsvirksomhet og fra land. Driftsutslipp av olje er vurdert å ha liten innvirkning på miljøet.

Produsert vann følger med oljen opp fra reservoarene og inneholder rester av olje, naturlig forekommende miljøfarlige stoffer og rester av kjemikalier tilsatt i produksjonsprosessen. I forvaltningsplanen fra 2009 ble det vurdert at regulære utslipp av produsert vann ikke ga målbare konsekvenser på bestandsnivå for de vurderte artene, men at det var usikkerhet knyttet til mulige langtidseffekter av produsert vann. Flere studier på effekter av produsert vann er sluttført siden 2009 og kunnskapsgrunnlaget er forbedret (boks 3.6).

Boks 3.6 Miljøeffekter av produsert vann

Resultater fra 10 års forskning gjennom forskningsprogrammet «Langtidsvirkninger av utslipp fra petroleumsvirksomheten (PROOFNY)» under Forskningsrådets program Havet og Kysten ble publisert i 2012 og i sluttrapporten fra Havet og Kysten i 2016. Det har vært spesiell fokus på enkelte PAHer og alkylfenoler, men det er også gjort undersøkelser med faktiske produsertvann-prøver.

Komponenter i produsert vann kan forårsake en rekke negative effekter som har konsekvenser for helsetilstand, funksjon og reproduksjon hos enkeltindivider av fisk og virvelløse dyr. Rapporten fra 2012 konkluderer med at potensialet for miljøskade gjennomgående er moderat, og de konsentrasjonene som har gitt effekter forekommer normalt ikke lengre fra utslippspunktene enn i størrelsesorden 1 km. Rapporten konkluderer videre med at det fortsatt er stor usikkerhet forbundet med hvorvidt effekter på individer og samfunn i nærområdet for et utslipp har ringvirkning på større områder, populasjoner og samfunn.

Sluttrapporten fra Havet og Kysten 2016 konkluderer med at resultatene fra forskning og overvåking tyder på at skadelig eksponering for utslipp av produsert vann og vannbasert kaks bare skjer i et nærområde ut til maksimalt 1-2 km fra kilden. Det betyr ifølge rapporten at sannsynligheten for effekter på populasjonsnivå er lav. Resultater fra miljøovervåkingen understøtter denne konklusjonen.

Det pågår nå blant annet studier for å se nærmere på langtidseffekter på tidlige livsstadier av hyse av lavdose oljeeksponering. Studiene skal ferdigstilles i 2017.

3.3.3 Næringssalter

Næringssalter tilføres forvaltningsplanområdet først og fremst via Golfstrømmen (atlanterhavsstrømmen) og den norske kyststrømmen. Sistnevnte tilfører næringssalter blant annet fra industriområder i Europa, fra landarealer rundt Kattegat og Skagerrak og fra elver, landbruk, kloakk og oppdrettsanlegg langs kysten. Nitrogen via atmosfæriske tilførsler utgjør også en betydelig andel av tilførslene.

Siden 1990 har det vært en økning i de totale utslippene av næringssalter til kystområdene langs Norskehavet. Tilførslene av fosfor er tredoblet i perioden og tilførslene av nitrogen har økt med 50 % (figur 3.17). Økningen skyldes primært økte utslipp fra akvakultur. Disse tilførslene til kystfarvannet er imidlertid ikke målbare i de åpne havområdene i Norskehavet, der tilførselen domineres av næringssalter som transporteres inn med atlanterhavsstrømmen. Resultatene fra overvåkingen viser at verken langtransporterte næringssalter eller utslipp i kystområdene har påvirket havområdene.

Figur 3.17 Tilførsler av næringssalter til kystsonen fra land.

Figur 3.17 Tilførsler av næringssalter til kystsonen fra land.

Kilde: Miljødirektoratet

3.3.4 Radioaktive stoffer

De største kildene til radioaktiv forurensning av Norskehavet er nedfall fra atmosfæriske prøvesprengninger av atomvåpen, utslipp fra Tsjernobylulykken i 1986 og utslipp fra reprosesseringsanlegg for brukt kjernebrensel (Sellafield og Cap de la Hague). Petroleumsvirksomheten slipper ut naturlig forekommende radioaktive stoffer sammen med det produserte vannet.

Stans i atmosfæriske prøvesprengninger i 1980 og bedre kontroll med og rensing av utslipp fra reprosesseringsanlegg har stanset eller redusert de viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Norskehavet.

Rensing av utslipp fra reprosesseringsanlegget Sellafield har bidratt til en nedgang i nivåene av technetium-99 og strontium-90 i norske havområder. Utslippet av technetium-99 fra Sellafield har blitt kraftig redusert siden 2004, da det ble tatt i bruk ny renseteknikk som fjernet technetium-99 (figur 3.18).

Figur 3.18 Technetium-99 målt i blæretang ved norskekysten.

Figur 3.18 Technetium-99 målt i blæretang ved norskekysten.

Kilde: OSPAR Commission, British Nuclear Group, Institutt for energiteknikk, Statens Strålevern

Radioaktive stoffer fra Tsjernobylulykken spres med nedbør og utstrømming fra Østersjøen inn i den norske kyststrømmen og videre gjennom Norskehavet mot Barentshavet. Forurensning fra Tsjernobylulykken finnes fortsatt i Norskehavet.

Faren for skade avhenger av stråledose og type stråling. Nivåene av radioaktiv forurensning i havvann, sedimenter og biota er lave og generelt synkende. Forklaringer på synkende nivåer er radioaktivt henfall, sedimentering og fortynning, i tillegg til reduserte utslipp. Nivåene i havet er ikke vurdert å være skadelige for livet i havet eller for mennesker gjennom konsum av sjømat.

3.3.5 Undervannsstøy

Det er økende oppmerksomhet omkring mulige effekter av undervannsstøy på marine arter. Kilder til undervannstøy i Norskehavet er først og fremst propellstøy fra skipstrafikk, seismiske undersøkelser og bruk av militære sonarer (jf. kapittel 5.2.3 og 5.3.3). Eventuelle vindkraftutbygginger til havs vil kunne bidra til økende støynivå.

I forvaltningsplanen fra 2009 ble seismiske undersøkelser vurdert å ha liten konsekvens på fisk og ubetydelige konsekvenser i form av atferdsmessige endringer for sjøpattedyrarter. Det er siden den tid fremkommet mer kunnskap om virkninger av undervannsstøy fra ulike støykilder på fisk og sjøpattedyr, men kunnskapen er fortsatt mangelfull slik at det er vanskelig å trekke entydige konklusjoner om konsekvensene av undervannstøy. For forvaltningsplanområdet er konsekvensen av seismikkinnsamling fortsatt vurdert som liten for fisk.

Det er kommet ny kunnskap som endrer forståelsen av støy og konsekvenser av støy i form av lydpulser fra seismiske undersøkelser og sonarer for hval. Flere hvalarter har vist høy følsomhet overfor militære sonarer. Forskning fra andre land viser ulike resultater når det gjelder adferd hos ulike arter av hval. Det finnes få studier av effekter av seismiske lydkilder på sjøpattedyr i norske farvann.

Det faglige grunnlaget for oppdatering av forvaltningsplanen konkluderer med at det er lite sannsynlig at skipsstøy medfører direkte skader på fisk og sjøpattedyr, men at en midlertidig skremmeeffekt kan forventes. Undervannsstøy fra skip vurderes av FNs sjøfartsorganisasjon IMO som et større problem enn tidligere på grunn av ny kunnskap som er generert de siste årene. Dette gjelder særlig for sjøpattedyr, og i mindre grad for andre marine dyr.

For forvaltningsplanområdet er konsekvensen av undervannsstøy på fisk fortsatt vurdert som liten, men det er behov for mer kunnskap om konsekvensene av undervannsstøy.

3.3.6 Miljøkonsekvenser ved akutt forurensning

Akutte utslipp fra skipsfart og petroleumsvirksomhet forekommer hvert år. De fleste utslippene i Norskehavet i perioden etter 2009 har vært små, og den totale mengden olje fra akutte utslipp har vært liten sammenlignet med driftsutslipp.

Miljøkonsekvensen av akutte utslipp av olje eller kjemikalier avhenger av en rekke faktorer, blant annet tid og sted for utslippene, det aktuelle områdets miljøressurser og miljøsårbarhet, utslippstype, utslippsvolum, værforhold og beredskapstiltak som iverksettes. Særlig vil konsekvensene for sjøfugl og fisk kunne bli svært alvorlige ved store utslipp under ugunstige omstendigheter. Dette gjelder spesielt i de særlig verdifulle og sårbare områdene (kapittel 3.4). Det er imidlertid lav sannsynlighet for et stort akuttutslipp. En nærmere vurdering av miljøkonsekvenser og -risiko ved akutt forurensning gis i kapittel 5.2.3 og 5.3.3.

3.4 Særlig verdifulle og sårbare områder

Særlig verdifulle og sårbare områder er områder som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv. Områdene er identifisert ved hjelp av forhåndsdefinerte kriterier hvor betydning for biologisk mangfold og biologisk produksjon har vært de viktigste. Særlig verdifulle og sårbare områder gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene.

MAREANO-programmets kartlegging av de særlig verdifulle og sårbare områdene i Norskehavet i 2012/2013 foregikk i hovedsak innenfor de eksisterende avgrensningene for områdene. Det ble ikke kartlagt med mål om å vurdere grensene. For Sularevet identifiserte kartleggingen nye korallstrukturer innenfor de etablerte grensene. Gjennom den geologiske kartleggingen er det indikasjoner på at korallrevet strekker seg ut over den eksisterende avgrensningen av området, men dette er foreløpig ikke verifisert.

I forvaltningsplanen fra 2009 ble følgende områder identifisert som særlig verdifulle og sårbare områder (figur 3.19).

Remman

Remman ligger på et fremskutt platå ut mot havet ytterst i skjærgården utenfor Nordmøre. Området er et spesielt gruntvannsområde, og et kjerneområde for tareskog dannet av stortare. Remman er i tillegg viktig for sjøfugl i og utenfor hekketiden. Området er vernet som naturreservat, og inngår som kandidatområde for marint vern.

Froan med Sularevet

Froan representerer et viktig transekt fra kyst til hav. Flere fiskebestander, blant annet norsk vårgytende sild, gyter innenfor dette området, noe som også gir et godt næringsgrunnlag for andre arter. Froan er en viktig yngleplass for selartene havert og steinkobbe og er et sentralt næringsområde for mange arter sjøfugl både i og utenfor hekketiden, særlig for kystbundne arter som storskarv, toppskarv, marine dykkender, sildemåke og teist.

Sularevet er identifisert som særlig verdifullt på grunn av viktige forekomster av korallrev bestående av arten øyekorall (Lophelia pertusa). Korallrev har generelt høyt artsmangfold. En del viktige arter som vanlig uer, lange, brosme og sei er tilknyttet revet. Området ble beskyttet mot bruk av bunnredskaper i 2000.

Sularevet har vært kartlagt tidligere, men flere nye funn er likevel gjort. To nye korallrev ble dokumentert innen verneområdet på Sularevet høsten 2012. Mer enn 15 korallrev ble registrert utenfor verneområdet på den nordøstlige delen av Sularevet. Tre nye korallrev ble funnet utenfor Frohavet våren 2012. Tilstanden til korallrevene på Sularevet er vurdert som svært god.

Mørebankene, Haltenbanken og Sklinnabanken

Alle de tre bankeområdene Mørebankene, Haltenbanken og Sklinnabanken er kjerneområder for gyting og tidlig oppvekst for sild og sei. Silda gyter på bunnen og må ha spesielt sammensatte bunnforhold. De samme gytefeltene brukes fra år til år, men andelen av gyting mellom feltene kan variere over tid. Mørebankene er også et viktig gyte- og tidlig oppvekstområde for nordøstarktisk torsk og hyse. Haltenbanken og Sklinnabanken er i tillegg høyproduktive områder med lang oppholdstid for drivende fiskeegg og -larver. Mørebankene er videre viktig som næringsområde for mange arter av sjøfugl, herunder havsule, lomvi, lunde og alke. Haltenbanken og Sklinnabanken er viktige beiteområder for mange sjøfugler utenfor hekketiden.

Av sjøpattedyr finnes i særlig grad steinkobbe og havert, men også nise. Det er også flere korallforekomster. Det rikeste korallrevområdet på Mørebankene er Breisunddjupet, som er beskyttet mot bruk av bunnredskaper. MAREANO påviste i perioden 2012–2013 tre nye korallrev på Mørebankene. Alle disse lå i nærheten av andre tidligere påviste korallrev. Det ble også observert hornkoraller på fire lokaliteter.

Iverryggen

Iverryggen er vurdert som særlig verdifult på grunn av viktige forekomster av korallrev. En del viktige arter som vanlig uer, lange, brosme og sei er tilknyttet revet. Området ble beskyttet mot bruk av bunnredskaper i 2003.

Siden forvaltningsplanen i 2009 har MAREANO verifisert fire nye korallrev på Iverryggen. Tilstanden til korallrevene på Iverryggen er vurdert som god. På de grunnere delene av Iverryggen er det også observert svampsamfunn og sjøfjærbunn.

Vestfjorden

Vestfjorden er et svært viktig område for Norges to viktigste fiskebestander, nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende sild. Den er også et viktig overvintringsområde for dyreplanktonet raudåte. Området har stor verdi for mange arter av sjøfugl gjennom hele året. I tillegg er Vestfjorden viktig for sjøpattedyr som havert, spekkhogger, vågehval og nise.

Vestfjorden er del av et spesielt viktig område for gytende fisk, egg, larver, yngel og ungfisk i nordnorske sokkelområder. Området har en særlig viktig rolle for de tidlige stadiene av fiskebestandene i Barentshavet og Norskehavet. Trænarevet ved innløpet til Vestfjorden ble beskyttet mot bruk av bunnredskaper i 2010.

Jan Mayen og Vesterisen

Jan Mayen er et viktig hekkeområde for sjøfugl, med 15 arter som hekker i 22 sjøfuglkolonier. Til sammen hekker 300 000 par sjøfugl i området. Områdene nord- og vestover fra Jan Mayen (Vesterisen) er et kjerneområde for yngling av selartene klappmyss og grønlandssel.

Eggakanten

Eggakanten er betegnelsen på overgangsområdet fra de relativt grunne bankeområdene langs fastlandet til dypet i Norskehavet, og kan grovt sett beskrives som kontinentalskråningen fra Stad til nordvestspissen av Svalbard. Området har stor biologisk produksjon og stort biologisk mangfold. Det er høy produksjon av plante- og dyreplankton, høy konsentrasjon av mange fiske- og sjøfuglarter, og det finnes store forekomster av korallrev og andre korallstrukturer. Tidlige livsstadier av sild og torsk driver nordover langs Eggakanten. Dypvannsarter som vanlig uer, snabeluer, blåkveite og vassild har viktige gyteområder her. Det er i tillegg et viktig beiteområde for hval, og av stor betydning for mange sjøfuglarter, spesielt krykkje og alkefugler.

MAREANO-programmet har gjennom kartlegging i 2012/2013 påvist ti nye Lophelia pertusa-rev langs Eggakanten. På Storegga ble to nye rev funnet i områder hvor det allerede fantes registreringer fra før. I nordlig del, opp til sydlig del av Skjoldryggen utenfor Sør-Helgeland ble det oppdaget åtte nye Lophelia pertusa-rev i områder hvor det før ikke har vært registrert slike rev i umiddelbar nærhet. Hornkoraller, som kan danne korallskog, er registrert på 22 lokaliteter langs Eggakanten. Syv av lokalitetene representerer Lophelia pertusa-rev, hvor også hornkoraller er vanlige. I 2015 ble Perlekjederevet oppdaget nord for Skjoldryggen. Det er et smalt revkompleks som består av 24 rev og strekker seg over en kilometers lengde ved kanten av et isfjellpløyespor.

Den arktiske front

Den arktiske front er definert som grensen mellom atlantisk og arktisk vann. I biologisk forstand er Den arktiske front et smalt bånd med høy biologisk produksjon og høyt mangfold av dyrearter som strekker seg gjennom hele Norskehavet. Den arktiske front er dynamisk og varierer i posisjon og geografisk utstrekning. Den høye biologiske produksjonen gjør dette området til et viktig beiteområde for flere hvalarter som blåhval, finnhval, vågehval og nordlig nebbhval.

Kystsonen

Det særlig verdifulle og sårbare området Kystsonen er området fra grunnlinjen ut til 12 nm fra grunnlinjen, altså den mest kystnære delen av forvaltningsplanområdet. Områdene fra Stad til Runde, Trøndelagskysten med Froan, Vikna og Sklinna, Helgelandskysten med Sømma og Vega, Remman og Vestfjorden er vurdert som særlig verdifulle og sårbare. Også området innenfor Kystsonen er svært viktig, og verdiene i dette området må i stor grad sees i sammenheng med verdier i Kystsonen. Kystsonen inneholder et stort mangfold av biotoper, økosystemer og arter. Mange arter bruker hele dette kystnære området som leveområde og område for næringssøk, og særlig finnes mange viktige områder for lokale fiskebestander og sjøfugl langs kysten av Norskehavet.

Figur 3.19 Særlig verdifulle og sårbare områder i Norskehavet.

Figur 3.19 Særlig verdifulle og sårbare områder i Norskehavet.

Kilde: Miljødirektoratet/ Havforskningsinstituttet

3.5 Viktige kunnskapsbehov

I forvaltningsplanen fra 2009 ble en rekke kunnskapsbehov identifisert. Dette omfattet både kunnskap om arter, naturtyper og sammenhenger i økosystemene og påvirkning på økosystemene fra ulike aktiviteter. Mye ny kunnskap er produsert siden den tid, blant annet om utviklingen i havforsuring og i sjøfuglbestander, og om bunnsamfunn i de særlig verdifulle og sårbare områdene. På flere områder er det likevel behov for ytterligere forskning, kartlegging og overvåking for å bedre kunnskapsgrunnlaget for en helhetlig og økosystembasert forvaltning. De viktigste kunnskapsbehovene er sammenfattet nedenfor.

Klimaendring og havforsuring

Det er fremdeles behov for å øke kunnskapen om hvordan klimaendringer og havforsuring påvirker økosystemenes dynamikk og evne til å levere viktige økosystemtjenester, samt hvordan klimaendringer og havforsuring virker sammen med andre påvirkninger.

Det er videre behov for modellering av klimatisk påvirkning på sjøpattedyr, særlig i de nordlige delene av Norskehavet, for å se hvordan endringer i isdekke, temperatur, næringstilgang og sykdomsorganismer påvirker de ulike artene.

Havbunn

I tillegg til å kjenne til naturtypene innenfor de særlig verdifulle og sårbare områdene, er det behov for å kartlegge utbredelsen av naturtyper også utenfor disse områdene.

Det er gjennom forskningstokt i enkelte områder dokumentert at det er særegne miljøverdier og økosystemer i dyphavet særlig ved Den midtatlantiske ryggen, men disse er så langt ufullstendig kjent. Det er behov for kartlegging av disse områdene med hensyn til naturtyper, artsmangfold og mineralforekomster. Kartlegging og forskning knyttet til dyphavet vil styrke grunnlaget for fremtidig forvaltning av undersjøisk natur og potensiell utnyttelse av verdier til bioprospektering eller mineralutvinning.

Fiskebestander

I Norskehavet er det spesielt de store pelagiske fiskebestandene som dominerer. Det er viktig å øke kunnskapen om interaksjoner mellom sild, makrell og kolmule og hvordan de påvirkes av mengden dyreplankton i systemet.

Det er behov for bedre forståelse av de naturlige samvirkningene i økosystemet. Problemstillingen vil være forskjellige for ulike fiskebestander, men det trengs blant annet mer kunnskap om hva slags økosystemeffekter fiskeriene har på både sterke og svake bestander.

Det er videre behov for mer kunnskap om mesopelagisk fisk og disse artenes rolle i økosystemet. Det er også kunnskapsbehov knyttet til hvordan høsting på lavere trofisk nivå i økosystemet av for eksempel raudåte kan påvirke økosystemet.

Sjøfugl

Det er store endringer i sjøfuglbestandene langs kysten. Det er behov for studier som kan forklare årsakene og som ser sammenhengen mellom økosystemprosesser og disse endringene. Blant annet tyder enkelte studier på at det er en sterk sammenheng mellom havklima, larvedrift og nedgangen i sjøfuglbestandene. Det er behov for videre studier av slike sammenhenger.

For mange arter er kunnskapen om diett gjennom året svært mangelfull, både langs kysten og i åpent hav. Siden mange av artene er næringsspesialister og derfor svært følsomme for endringer i tilgangen på byttedyr, er slik kunnskap avgjørende for å identifisere og kvantifisere både naturlige og menneskeskapte miljøpåvirkninger.

Sjøpattedyr

Jevnlige oppdateringer av data som endringer i forekomst av is og byttedyr er nødvendige for å forstå sjøpattedyrenes responser på miljøendringer. I tillegg trengs det bedre data på vandringsmønster og habitatbruk for både sel og hval i Norskehavet for å kunne vurdere effekter av menneskelig aktivitet i relevante områder. Det er også behov for bedre data på bestandsstørrelse og geografisk fordeling av andre hvalarter enn vågehval, særlig nise.

Miljøfarlige stoffer

Kunnskap om kilder, tilførsler og spredning av miljøgifter, særlig mengden av miljøgifter fra ulike kilder som tilføres vannmassene og tas opp i næringskjedene, er begrenset.

For å kunne gjøre mer helhetlige vurderinger av miljøgiftsituasjonen i Norskehavet, er det behov for mer kunnskap om tilførsler, nivåer og mulige effekter av miljøgifter på individ-, bestands- og samfunnsnivå. Det er også behov for mer kunnskap om «nye miljøgifter» som ikke overvåkes i dag, og om samvirkende effekter av miljøgifter spesielt hos sjøfugl, sjøpattedyr og isbjørn.

Undervannsstøy

Både fisk og sjøpattedyr påvirkes av undervannsstøy, men vi har begrenset kunnskap om hvor stor den samlede støypåvirkningen fra aktiviteter i Norskehavet er. Kunnskapen om effekter av menneskeskapt undervannsstøy har økt betydelig de senere årene, spesielt effekter på fisk, men det er fremdeles behov for mer kunnskap om hvordan undervannsstøy fra menneskelige aktiviteter i forvaltningsplanområdet påvirker sjøpattedyr.

Miljøovervåking

Flere av indikatorene for miljøovervåking trenger videreutvikling eller styrket rapportering gjennom tilgjengeliggjøring av data eller forbedring av overvåkingen. Det er for eksempel mangler i overvåking av bunnsamfunn, fremmede arter og truede og sårbare arter, samt i forurensningsovervåkingen. Det er behov for å videreutvikle overvåking av påvirkning fra menneskelige aktiviteter og effektene av disse, og videreutvikle forståelsen av hva som skyldes menneskelig påvirkning og hva som er naturlige prosesser i havområdet. Kartlegging og overvåking i havområdene er også et felt der det er behov for å utvikle bedre og mer kostnadseffektive metoder.

Til dokumentets forside