3 Rettslige rammer for samepolitikken

Sannhets- og forsoningskommisjonen viser i sin rapport til at Norge alltid har vært et flerkulturelt samfunn, der nordmenn og samer har lang historie. Fornorskningspolitikken, som fra 1840-tallet fikk fotfeste på flere samfunnsområder, både i lover og regelverk, i praktisk politikk og som ideologi, hadde imidlertid som konsekvens at mange samer mistet sine språk, sin kultur og sine tradisjoner.

Alta-saken rundt 1980 defineres ofte som et vendepunkt for anerkjennelsen av samiske rettigheter i Norge.1 Utviklingen av samenes rettslige stilling bygger på samerettsutvalgets NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, samekulturutvalgets NOU 1985: 14 Samisk kultur og utdanning og NOU 1987: 34 Samisk kultur og utdanning. Samerettsutvalgets og samekulturutvalget la til grunn at norske myndigheter har et ansvar for å sikre samisk samfunnsliv og kultur gjennom lovgivning og andre tiltak. Stortinget fulgte opp disse utredningene blant annet gjennom å etablere Sametinget og vedta sameloven og Grunnlovens bestemmelse om samene.

Senere avga Samerettsutvalget sin andre delutredning NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Denne utredningen dannet grunnlaget for Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark (Finnmarksloven). Samerettsutvalget ble gjenoppnevnt i 2001. Utvalget utredet i NOU 2007: 13 Den nye sameretten retten til og bruk av land og vann i samiske områder sør for Finnmark fylke.

Siden Alta-saken har det skjedd en betydelig utvikling av samenes rettigheter og posisjon i samfunnet. Sametinget har fått myndighet som folkevalgt organ, og som et organ som målbærer samenes syn overfor myndighetene i saker som berører samiske interesser. Vi ser også at samiske språk og samisk kultur har blitt styrket og løftet fram i ulike sektorer og på ulike samfunnsområder. En utvikling som et bredt flertall i Stortinget har stilt seg bak.

3.1 Grunnloven § 108

Norske myndigheter har i Grunnloven § 108 fastsatt en rettslig og politisk forpliktelse til å tilrettelegge forholdene slik at samene selv skal kunne sikre og påvirke det samiske samfunnets utvikling. Paragrafen gir samene i Norge en aktiv rolle i å ivareta sine interesser. Grunnlovsbestemmelsen omfatter både vern og utvikling av samisk kultur, i bred forstand.

3.2 Sameloven

Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) konkretiserer de overordnede prinsippene i Grunnloven § 108. Loven er en rettslig ramme som sikrer samene i Norge muligheten til selv å bevare og utvikle samiske språk, samisk kultur og samfunnsliv. Sameloven gir samene politisk innflytelse gjennom Sametinget, gir bestemmelser om Sametingets arbeidsområde og myndighet, valg til Sametinget og Sametingets administrasjon. Sameloven inneholder også bestemmelser om bruk av samiske språk (lovens bestemmelser under kapittel 3) og om konsultasjoner (lovens bestemmelser under kapittel 4).

I forarbeidene til sameloven la regjeringen fram prinsipielle synspunkter knyttet til samene som minoritetsbefolkning i Norge. Regjeringen uttalte at

samene er en egen etnisk gruppe – et eget folk – med bosetningstradisjoner i landet og tilstøtende områder fra før den norske stat ble dannet.

Kilde: Ot.prp. nr. 33 (1986–87) Om lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold

Uttalelsene viser at samenes status som minoritet og urfolk var fastslått da sameloven ble foreslått av regjeringen og behandlet i Stortinget i 1987.

I proposisjonen ble det lagt vekt på at Sametingets myndighet skulle utvikles i takt med tingets egen oppfatning og det generelle samfunnssyn på samenes stilling i Norge.

3.3 Menneskerettsloven

21. mai 1999 trådte Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) i kraft. Med denne loven har Norge sikret at de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene som er nevnt i lovens § 2 er en del av norsk lov. Disse konvensjonene er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs barnekonvensjon, FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). De nevnte konvensjonene er relevante for samepolitikken i Norge, men den mest relevante for vern av samenes kulturutøvelse er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27.

Det følger av menneskerettsloven § 3 at dersom det oppstår motstrid mellom norsk lov og de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene som er nevnt i § 2, skal konvensjonen gå foran.

Menneskerettslovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett, jf. lovens § 1. Formålsbestemmelsen styrker menneskerettighetene i norsk rett generelt, ikke bare de rettigheter som inkorporeres i norsk lov ved menneskerettsloven. Formuleringen understreker med andre ord at menneskerettskonvensjoner som ikke blir inkorporert ved lovens § 2, skal anses som tungtveiende rettskilder. Dette gjelder blant annet ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

3.4 Folkerettslige rammer for samepolitikken i Norge

Samepolitikken i Norge er også forankret i ulike folkerettslige instrumenter som pålegger staten forpliktelser overfor samene som urfolk.

3.4.1 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1996

Artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter er en sentral bestemmelse i internasjonal rett for vern av minoriteter. I bestemmelsen er det nedfelt at

i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike, ikke berøves retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion, eller bruke eget språk.

Artikkel 27 beskytter ikke bare mot statlige inngrep som begrenser en minoritets utøvelse av sin kultur, men pålegger også statene en plikt til å sikre minoriteten mot inngrep fra andre, for eksempel andre offentlige organer eller private interesser. Det er videre en alminnelig tolkning at bestemmelsen hjemler krav om positive tiltak fra myndighetenes side for å oppfylle forpliktelsene.

Artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter har, etter at konvensjonen ble inkorporert i norsk lov, vært omtalt i flere høyesterettsavgjørelser om samiske forhold.

3.4.2 ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater

Norge ratifiserte, som første land, ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater 19. juni 1990, etter at Stortingets hadde vedtatt å samtykke til ratifikasjon. Konvensjonen trådte i kraft 5. september 1991. I proposisjonen om samtykke til ratifikasjon ble klargjort at konvensjonen for Norges del gjelder for samene i Norge, noe Stortinget sluttet seg til gjennom behandlingen av saken.

Konvensjonen har bestemmelser om urfolks rett til selv å bestemme over sin kulturelle utvikling, til å lære og bruke eget språk og til å opprette egne institusjoner til å representere seg overfor myndighetene. Konvensjonen anerkjenner videre urfolks ønsker om og behov for kontroll over egne institusjoner, sin egen livsform og økonomiske utvikling. Dette innebærer en anerkjennelse av urfolks ønske om å opprettholde og videreutvikle sin egen identitet, språk og religion, innen rammen av de statene de lever i. Konvensjonen har videre bestemmelser om blant annet landrettigheter, sysselsetting og arbeidsliv, opplæring, trygd og helse. ILO-konvensjon nr. 169 etablerer minimumsstandarder for rettslig beskyttelse av urfolk.

Som følge av ratifikasjonen har regjeringen etter konvensjonens artikkel 6 nr. 1 bokstav a rettslig forpliktet seg til å

konsultere de vedkommende folkene, ved hensiktsmessige prosedyrer og spesielt gjennom deres representative institusjoner, når det overveies å innføre lovgivning eller administrative tiltak som kan få direkte betydning for dem.

I tillegg står det i artikkel 6 nr. 2 at

[k]onsultasjoner som finner sted ved anvendelse av denne konvensjonen, skal foregå i god tro, i former som er tilpasset forholdene, og med målsetting om å oppnå enighet om eller samtykke til de foreslåtte tiltakene.

Stortinget vedtok 7. juni 2021 å lovfeste regler om konsultasjoner i sameloven. Sametinget hadde samtykket i lovforslaget som ble vedtatt. De nye lovbestemmelsene trådte i kraft 1. juli 2021. Det følger av loven at konsultasjonsplikten gjelder for alle forvaltningsnivåer. Samtidig med at loven trådte i kraft, ble det lansert en veileder for kommuner og fylkeskommuner om konsultasjoner med samiske interesser.

I sameloven § 4-6 første ledd første punktum står det at:

Konsultasjonene skal gjennomføres i god tro og med formål om å oppnå enighet.

Ordlyden ligger tett opptil formuleringene i ILO-konvensjonen artikkel 6, også FNs erklæring om urfolks rettigheter artikkel 19. Det følger av samelovens ordlyd at myndigheter på alle nivåer skal etterstrebe å komme til enighet eller oppnå samtykke i konsultasjoner. Det stilles ikke krav om at enighet eller samtykke skal oppnås i enhver sak der samiske rettighetshavere er berørt.

Høyesterett har uttalt at dersom et inngrep fra myndighetene fullstendig river bort livsgrunnlaget for minoriteten, vil det kreves fritt og informert forhåndssamtykke.2

3.4.3 FNs erklæring om urfolks rettigheter

FNs generalforsamling vedtok 13. september 2007 en erklæring om urfolks rettigheter, etter at den var utarbeidet i en prosess med tett samarbeid mellom statene og ulike urfolksgrupper.

Norske myndigheter deltok aktivt i arbeidet med urfolkserklæringen siden oppstarten i 1984. Sametinget deltok hele tiden som fast representant i den norske delegasjonen under forhandlingene i FN om erklæringen.

Selv om erklæringen ikke i seg selv er rettslig bindende, inneholder erklæringen viktige standarder. Erklæringen legger viktige føringer for å forstå hvilke rettigheter urfolk har, blant annet om grunnleggende behov som helse og utdanning, i tillegg til bestemmelser om bruk av og rett til tradisjonelle ressurser og landområder.

Som Høyesterett har uttalt i (HR-2018-456-P (Nesseby), anses erklæringen som et sentralt dokument innenfor urfolksretten, blant annet som følge av at den reflekterer folkerettslige prinsipper på området og har fått støtte fra svært mange stater. De enkelte bestemmelsene i erklæringen synes ikke å gå lenger enn det som følger av bindende konvensjoner, i første rekke ILO-konvensjonen nr. 169.3

Ved vedtakelsen i 2007 var hovedelementene i erklæringen allerede gjennomført i norsk rett, særlig gjennom sameloven, Finnmarksloven og de daværende konsultasjonsprosedyrene.4

Sametingets merknad

FNs erklæring om urfolks rettigheter (UNDRIP) gjenspeiler de rettslige forpliktelser som er knyttet til menneskerettighetsbestemmelsene i FN-pakten, ulike multilaterale menneskerettighetstraktater og sedvanerett. Erklæringen bygger videre på statenes generelle menneskerettighetsforpliktelser og er forankret i grunnleggende menneskerettighetsprinsipper som ikke-diskriminering, selvbestemmelse og kulturell integritet, som er innlemmet i bredt ratifiserte menneskerettighetstraktater. I tillegg knytter erklæringen seg til et konsekvent mønster i internasjonal og statlig rettspraksis.

Norges Høyesterett slår i Nessebydommen (HR-2018-456-P) fast at FNs erklæring om urfolks rettigheter «må anses som et sentralt dokument innenfor urfolksretten, blant annet som følge av at den reflekterer folkerettslige prinsipper på området og har fått støtte fra svært mange stater».

Erklæringen er framforhandlet i et samspill mellom stater og urfolksrepresentanter, deriblant samiske, og utgjør dermed både et folkerettslig og politisk uttrykk for urfolks egen forståelse av sine rettigheter og for statenes aksepterte forpliktelser.

3.4.4 Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter ble vedtatt av Europarådets ministerkomité i 1994, og Norge ratifiserte konvensjonen i 1999. Rammekonvensjonen er den første juridisk bindende multilaterale avtalen om vern av nasjonale minoriteter. I proposisjonen om samtykke til ratifikasjon går det fram at samene oppfyller kriteriene for å kunne regnes som nasjonal minoritet i henhold til konvensjonen, jf. St.prp. nr. 80 (1997–98) kapittel 3.4.

Folkerettslig er Norge derfor bundet av rammekonvensjonens forpliktelser, også overfor samene. Med henvisning til at samenes rettigheter etter ILO-konvensjon nr. 169 går lenger, var Sametingets syn, fram til femte rapporteringsrunde i 2020, at samene ikke ønsket å bli omfattet av Norges politikk overfor de nasjonale minoritetene. Da samene og samiske forhold for første gang ble omtalt i Norges rapport om oppfølgingen av rammekonvensjonen i 2020, ble det lagt vekt på at det ikke medførte endringer av samenes rettigheter som urfolk og oppfølgingen av staten Norges urfolksrettslige forpliktelser.

Sametingets merknad

Sametingets motivasjon for å møte representanter fra Europarådet i 2020 om beskyttelse av nasjonale minoriteter var særskilt grunnet i at konvensjonen pålegger medlemslandene å beskytte minoritetenes språk, herunder samisk språk. Rapporten fra Europarådets rådgivende komité satte dessverre i stor grad de samiske språkspørsmålene opp mot de nasjonale minoritetens språk. Det resulterte i en uheldig blanding av urfolks rettigheter og minoriteters rettigheter. Fra Sametingets side oppleves det som lite konstruktivt ettersom det handler om ulike rettstilstander.

Sametinget syn er fortsatt at samene ikke skal være omfattet av Norges politikk overfor de nasjonale minoritetene, og at Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter ikke angår det samiske folket i Norge direkte.

3.4.5 Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk

Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) ble vedtatt i 1992 av Europarådet med det formål å verne minoritetsspråk, slik at europeisk kultur bevares som en forent og mangfoldig kultur. Norge ratifiserte pakten 10. november 1993, og den trådte i kraft 1. mars 1998.

Minoritetsspråkpakten forplikter nasjonalstatene til å gjennomføre konkrete tiltak for å bevare regional- og minoritetsspråk, slik at de blir synlige både i politikken, i lovgivningen og i praksis.

Når et land ratifiserer minoritetsspråkpakten, skal del II av pakten gjelde for alle regions- eller minoritetsspråk i landet. Norge har definert nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk, kvensk, romanes og romani som regions- eller minoritetsspråk.

I tillegg kan staten velge å forplikte seg til bestemmelser under del III. Disse bestemmelsene er mer omfattende og har mer detaljerte regler for blant annet utdanning, rettsvesen, offentlig forvaltning, media og kultur. I Norge er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk språk omfattet av del III. Nordsamisk har vært omfattet av del III i minoritetsspråkpakten fra Norge ratifiserte minoritetsspråkpakten. Når det gjelder sørsamisk og lulesamisk, sendte norske myndigheter 14. oktober 2021 en erklæring til Europarådet om at Norge forpliktet seg under del III også for disse språkene.

Minoritetsspråkpakten har mer detaljerte og mer omfattende regler om språkrettigheter enn rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter har.

Sametingets merknad

Sametinget påpeker at det er vesentlige forskjeller i status og rettighetsvern mellom urfolksspråk og minoritetsspråk. Samiske språk er likevel omfattet av Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk, fordi det innenfor Europarådet ikke finnes et eget konvensjonsbasert rammeverk som særskilt omhandler urfolk og deres språk.

Sametinget er fornøyd med at sørsamisk og lulesamisk nå også er omfattet av del III av språkpakten. Sametinget viser til at også pite-, ume- og skoltesamisk, som også er samiske språk på norsk side av Sápmi, bør være omfattet av beskyttelsen etter del II i pakten. Det er ingen pite-, ume- eller skoltesamiske kommuner med i dagens forvaltningsområde for samiske språk, men disse språkene har også sine språkområder på norsk side av Sápmi.

3.4.6 FNs barnekonvensjon

Norge ratifiserte FNs konvensjon om barnets rettigheter i 1991. Den ble inkorporert i menneskerettsloven i 2003 og har derfor status som norsk lov. Ved motstrid går konvensjonens bestemmelser foran bestemmelser i annen lovgivning. Barnekonvensjonen inneholder flere artikler som pålegger staten en plikt til å ivareta samiske barns rett til å bevare sin samiske identitet og utøve sin kultur, sitt språk og sin religion, blant annet artikkel 2, artikkel 8, artikkel 12, artikkel 20 og artikkel 30.

3.4.7 FNs rasediskrimineringskonvensjon

FNs rasediskrimineringskonvensjon ble vedtatt av FNs Generalforsamling i 1965 og trådte i kraft i 1969. Norge ratifiserte konvensjonen i 1970. Konvensjonen er inkorporert i norsk lov gjennom likestillings- og diskrimineringsloven. Konvensjon pålegger Norge å avskaffe all forskjellsbehandling på bakgrunn av rase, hudfarge, avstamning eller etnisk opprinnelse. Rasediskrimineringskomiteen, som etter konvensjonen har ansvar for å følge opp hvordan statene følger opp konvensjonens bestemmelser, har ved flere anledninger oppfordret Norge til å styrke tiltakene for å ivareta samene og samiske rettigheter.

3.5 Generell nasjonal rett med særlig betydning for den samiske befolkningen

Statens ansvar for å sikre hensynet til den samiske befolkningen blir blant annet ivaretatt i lover, forskrifter og årlige budsjettvedtak. Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven), lov om barnehager (barnehageloven), lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringsloven), lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) og lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven), er eksempler på lover som inneholder bestemmelser som regulerer forpliktelsene statlige myndigheter, kommuner og fylkeskommuner har overfor den samiske befolkningen.

3.5.1 Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringsloven)

Alle samiske elever har etter opplæringsloven § 3-2 første ledd rett til opplæring i samisk, uansett hvor i landet de bor.

Etter opplæringsloven § 3-2 andre ledd har alle elever som bor i språkutviklingskommuner eller språkvitaliseringskommuner rett til opplæring i og på samisk. Når minst ti elever i en annen kommune enn språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner ønsker opplæring i og på samisk, har de etter opplæringsloven § 3-2 tredje ledd rett til det. Kravet om minst ti elever gjelder til sammen ti elever på alle klassetrinnene i hele kommunen. Retten står ved lag så lenge det er minst seks elever igjen som ønsker slik opplæring.

Etter opplæringsloven § 6-2 første ledd har samiske elever i den videregående opplæringen rett til opplæring i samisk. Denne retten gjelder selv om eleven ikke hadde opplæring i samisk i grunnskolen, og uavhengig av hvor eleven bor i landet. Eleven velger hvilket samisk språk de skal ha opplæring i – nordsamisk, lulesamisk eller sørsamisk. Etter § 6-2 andre ledd har alle elever (uavhengig av om de har samisk bakgrunn eller ikke) som har hatt opplæring i eller på samisk i grunnskolen, rett til opplæring i samisk i den videregående opplæringen. Elevene har ikke rett til å velge et annet samisk språk i videregående opplæring enn det samiske språket de hadde opplæring i på grunnskolen.

Sametingets merknad

Sametinget mener at samiske elevers rettigheter ikke er godt nok ivaretatt i opplæringsloven. Sametinget fremmet under konsultasjonene om ny opplæringslov forslag til endringer/tillegg i flere av opplæringslovens paragrafer.

Under konsultasjonene var Sametinget kritisk til at lovforslaget ikke åpnet for å utvide Sametingets myndighet til å fastsette samisk innhold i det samiske læreplanverket, slik Sametinget i dag fastsetter innholdet i nasjonale læreplaner. Sametinget fikk under konsultasjonene heller ikke gjennomslag for forslaget om å innføre en rett til opplæring i og på samisk i ytterligere to fag for elever med samisk utenfor forvaltningsområdet for samiske språk.

Sametinget mener at det i opplæringsloven må innføres en regel om at alle læremidler skal foreligge på bokmål, nynorsk, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk til samme tid. Loven må etter Sametingets syn også inneholde en rett til hospiteringsopphold når en elev mottar fjernundervisning i samisk. Retten til læremidler på samisk bør etter Sametingets syn også blir ivaretatt i loven.

For at samiske elever med særskilte behov skal få den undervisningen de har krav på, mener Sametinget at vurderingsgrunnlaget under opplæringslovens § 11–8 må utvides til også å gjelde språklig og kulturell bakgrunn. Sametinget har ikke fått gjennomslag for et slikt syn.

3.5.2 Lov om barnehager (barnehageloven)

Det følger av barnehageloven § 2 tredje ledd at barnehagen skal

ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå, kjønn, sosiale, etniske og kulturelle bakgrunn, herunder samiske barns språk og kultur.

I forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver er det i punkt 1 slått fast at «[s]amiske barn i barnehage skal få støtte til å bevare og utvikle sitt språk, sin kunnskap og sin kultur uavhengig av hvor i landet de bor».

Barnehagetilbudet til samiske barn, både innenfor og utenfor forvaltningsområdene, er regulert i barnehageloven § 10 tredje ledd:

Kommunen har ansvar for at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. I øvrige kommuner skal forholdene legges til rette for at samiske barn kan sikre og utvikle sitt språk og sin kultur.

Barnehageloven gir ikke samiske barn en rett til et samisk barnehagetilbud, men fastslår kommunens ansvar for å gi samiske barn innenfor forvaltningsområdene et barnehagetilbud som bygger på samisk språk og kultur. For samiske barn utenfor forvaltningsområdene skal kommunen legge til rette for at samiske barn kan få utviklet sitt språk og sin kultur.

Sametingets merknad

Situasjonsbeskrivelsen i Meld. St. 13 (2022–2023) Samisk språk, kultur og samfunnsliv – Kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning peker på at samisk barnehagesektor sliter med ulike utfordringer. Etter Sametingets syn er det en stor utfordring at barnehageloven er uklar når det gjelder samiske barns rett til samiskspråklig barnehage. Sametinget mener barnehageloven må synliggjøre og tydeliggjøre samiske barns rett til samiskspråklig barnehagetilbud, samt at samisk innhold og kravet om samisk språkkompetanse hos ansatte i samiske barnehager tydeliggjøres i rammeplan for barnehagen.

3.5.3 Lov om universitet og høyskoler (universitets- og høyskoleloven)

I universitets- og høyskoleloven av 2024 er samisk tatt inn i loven som tydelig likestilt med norsk. Den gamle bestemmelsen om norsk fagspråk er utvidet til å også gjelde samisk, ved at det i § 2-3 er en regel om at institusjonene som har «et særskilt ansvar for samisk forskning og høyere utdanning, har ansvar for å bruke, utvikle og styrke samisk fagspråk». Det er også innført et krav om at undervisningsspråket ved universiteter og høyskoler som hovedregel skal være norsk eller samisk. Se omtale i Prop. 126 L (2022–2023) Lov om universiteter og høyskoler punkt 6.3.

Med virkning fra 1. august 2025 ble forskrift til universitets- og høyskoleloven endret slik at studenter ved de institusjonene som er gitt et særlig ansvar for samisk forskning og høyere utdanning, har rett til å levere selvstendig arbeid (som bachelor- og masteroppgaver) på samisk, men at institusjonene kan gjøre unntak dersom det er faglig begrunnet. (Se forskriften § 5-3.)

Som en oppfølging av Meld. St. 20 (2023–2024) Opptak til høgare utdanning ble det i 2025 vedtatt ny opptaksforskrift, der det fra 2028 er innført ett tilleggspoeng for søkere som har samisk som førstespråk i videregående opplæring. Formålet er at dette skal bidra til at flere velger samisk som førstespråk (forskriften § 5-7).

Det er også vedtatt endringer i hvem som kan konkurrere i kvote for søkere med samisk språkkompetanse, og i kvoterekkefølgen for samisk kvote. Hensikten er å sikre at kvoten brukes for søkere som er funksjonelt samiskspråklige, og hindre at kvoten reelt sett blir en øvre grense. (Se forskriften § 5-10).

3.5.4 Lov om barnevern (barnevernsloven)

Barnevernsloven har flere bestemmelser som skal bidra til å ivareta barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Bestemmelsene har særskilt betydning for samiske barn. I ny barnevernslov som trådte i kraft 1. januar 2023, er denne plikten tydeliggjort med ny bestemmelse i § 1-8 Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. I lovbestemmelsen står det at:

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas.

Dette innebærer at barnevernet har et ansvar for å ta tilstrekkelig hensyn til samiske barns språklige og kulturelle rettigheter på alle stadier og faser av en barnevernssak, det vil si all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, ikke bare ved valg av fosterhjem og institusjon. Det skal dermed tas hensyn til barnets bakgrunn både i en undersøkelse, i valg av hjelpetiltak og i valg av tiltak utenfor hjemmet, ved opphold i institusjon eller fosterhjem, og i barnevernets oppfølgingsarbeid. Barnevernsloven er fra 1. januar 2026 oversatt til samisk.

3.5.5 Lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterloven)

Krisesenterloven § 3 ble endret med virkning fra 1. januar 2026, og i nytt andre ledd er det lovfestet at de særskilte rettighetene til samer skal ivaretas i krisesentertilbudet. Bestemmelsen gir ikke nye rettigheter til samiske voldsutsatte, men tydeliggjør ansvaret kommunene allerede har til å gi et individuelt tilbud til samer. Formålet er å øke oppmerksomheten om samer både som gruppe og individ, og med det gi et bedre krisesentertilbud til samiske kvinner, menn og barn, i tråd med nasjonal lovgivning og internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet etter.

Det er store forskjeller i landet med hensyn til hvor stor andel av befolkningen som har samisk bakgrunn, og behovet for tilrettelegging vil derfor variere mellom de ulike kommunene og krisesentrene. Det vil være opp til kommunene selv å vurdere hvordan tilbudet best skal organiseres, og hvilken kompetanse de trenger for å gi et godt tilbud til den samiske befolkningen. Dette betyr at loven ikke legger føringer på hvilken organisering eller struktur kommunene velger, men er en tydeliggjøring av kravene i loven som gjelder for innholdet i, og kvaliteten på tjenesten.

For samiske barn må bestemmelsen i krisesenterloven § 3 andre ledd ses i sammenheng med tredje ledd om kommunenes plikt til å ivareta barn måte som er tilpasset deres særskilte behov, og sørge for at barn får oppfylt de rettighetene de har etter annet regelverk. Lovfestingen av at de særskilte rettighetene til samer skal ivaretas, innebærer en ytterligere tydeliggjøring av at kommunene skal ha oppmerksomhet på å legge til rette for de særskilte rettighetene til samiske barn, for eksempel språktilrettelegging.

3.5.6 Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)

Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 pålegger kommunene å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper, også personer med somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Med «nødvendige helse- og omsorgstjenester» menes et forsvarlig tjenestetilbud som ytes etter en individuell vurdering av den enkeltes behov. Det skal gis et helhetlig, verdig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud med tilstrekkelig fagkompetanse. Videre pålegger helse- og omsorgstjenesteloven, § 3-10, kommuner innenfor forvaltningsområder for samiske språk å sørge for at samiske pasienter eller brukeres behov for tilrettelagte tjenester blir vektlagt ved utformingen av tjenesten.

3.5.7 Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)

Pasient- og brukerrettighetsloven gir alle innbyggere rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter en individuell vurdering, jf. loven § 2-1 og § 2-2. Av loven § 3-2 framgår det at pasienter og brukere har rett til den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen eller tjenestetilbudet. I loven § 3-5 er det presisert at informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte og personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen. I de spesielle merknadene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 12 (1998–99) Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) side 131, er det blant annet uttalt:

Bestemmelsen gjelder for alle pasienter, men de med særlige behov for tilpasset informasjon vil gjerne være barn, personer som har redusert eller manglende evne til å ivareta sine interesser og personer fra minioritetskulturer og de med manglende kunnskaper i norsk. Det er den som yter helsehjelp som har ansvaret for å tilrettelegge informasjonen, eller få dette gjort. I de tilfeller hvor pasienten er minoritetsspråklig og det er avgjørende at han eller hun skjønner innholdet av informasjonen, må det skaffes tolk. Dette er også aktuelt for den samisktalende delen av befolkningen.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med sameloven § 3-3 om rett til svar på samisk og § 3-5 om utvidet rett til bruk av samisk i helse- og omsorgsinstitusjoner i forvaltningsområdet for samiske språk.

3.5.8 Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven)

Etter sosialtjenesteloven § 42 har arbeids- og velferdsforvaltningen plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker. Bestemmelsen lyder:

Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med tjenestemottaker. Det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener.

Dette gjelder også samiske tjenestemottakere.

3.5.9 Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven)

Staten skal tilby språklig og kulturelt tilpassede helse- og velferdstjenester, slik at den samiske befolkningen kan bruke sitt språk i sårbare situasjoner. Tolkeloven ble innført fra 1. januar 2022. Tolkeloven stiller krav om at offentlige organer skal bruke kvalifisert tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet, eller for å yte forsvarlig hjelp og tjenester. Loven gir dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk fram til 31. desember 2026. I tillegg til en plikt for offentlige organer til å bruke kvalifisert tolk, stiller loven også krav til tolken, som god tolkeskikk, habilitet og taushetsplikt. Det er forbudt å bruke barn som tolk.

Samisk høgskole i Kautokeino har ansvaret for kvalifisering av samiskspråklige tolker. Over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett, kap. 671, post 72, er det i 2025 bevilget 1,2 millioner kroner til kvalifisering av tolker i samiske språk. IMDi forvalter midlene. I budsjettforliket for 2024 ble rammebevilgningen til Samisk høgskole over Kunnskapsdepartementets budsjett økt med 7 millioner kroner for å styrke driften, utvide begynneropplæringen og etablere tolkeutdanning i samisk.

Sametingets merknad

Sametinget viser til at tolkeloven skal sikre at den samiske befolkningen får språk- og kultursensitiv tilgang til helse- og velferdstjenester, og understreker at dette forutsetter tilstrekkelig tilgang på kvalifiserte tolker i alle samiske språk. Sametinget mener dagens rekruttering og utdanningskapasitet ikke står i forhold til behovet i tjenesteapparatet, og ser med bekymring på at mangelen på tolker kan svekke både rettssikkerhet og kvaliteten på offentlige tjenester.

Sametinget understreker at ansvaret som er lagt til Samisk høgskole for kvalifisering og utdanning av samiskspråklige tolker må følges opp med forutsigbare og tilstrekkelige økonomiske rammer. Det er behov for en styrket og langsiktig satsing på tolkeutdanning, videreutdanning og rekrutteringstiltak, slik at tolkelovens krav kan oppfylles i praksis i hele det samiske språkområdet.

3.5.10 Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven)

Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Diskrimineringsnemnda håndhever loven. Nemndas myndighet til å håndheve loven følger av diskrimineringsombudsloven.

3.5.11 Lov om reindrift (reindriftsloven)

I det samiske reinbeiteområdet skal reindriftsloven legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet ellers. For å nå disse mål skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv.

Loven skal bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere og myndighetene.

Utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven legge forholdene til rette for en økologisk og økonomisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene med basis i lokal kultur og tradisjon i de områder hvor det er gitt tillatelse til reindrift etter reglene i § 8.

Både i og utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven bidra til å sikre forsvarlig dyrevelferd for tamrein.

3.5.12 Lov om stadnamn (stedsnavnloven)

Stedsnavnloven har som formål å ta vare på stedsnavn som kulturminner og gi felles regler for skrivemåten av stedsnavn i offentlig bruk. Loven skal sikre hensynet til norske, samiske og kvenske stedsnavn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtaler og konvensjoner. Ifølge loven er Språkrådet stedsnavntjeneste for norske og kvenske stedsnavn, og Sametinget er stedsnavntjeneste for samiske stedsnavn. Stedsnavntjenesten skal gi veiledning og komme med tilrådinger til vedtaksorganet (Kartverket eller kommuner) ved fastsetting av skrivemåten av stedsnavn.