4 Forvaltningsmessige rammebetingelser for samepolitikken

Samepolitikken som føres i dag bygger på Grunnlovens bestemmelse om at det «påligger statlige myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Det forplikter staten til å føre en aktiv politikk, der de samiskspråklige og samiske kulturelle perspektivene blir innarbeidet i den generelle politikken. Statlige myndigheter vil ikke alene klare å nå en slik politisk målsetting, også kommunale og fylkeskommunale myndigheter har, i samarbeid med Sametinget, ansvar for å ivareta og utvikle samiske språk, kultur og samfunnsliv.

4.1 Statlige myndigheters ansvar

Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvar for å samordne statlig politikk som berører samene i Norge og skal arbeide for helhet og sammenheng i politikken, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

En helhetlig samepolitikk krever god samordning mellom de ulike departementene. Hvert fagdepartement har ansvar for å følge opp samepolitikken innenfor sine sektorområder. Kommunal- og distriktsdepartementet har ulike roller overfor de andre departementene. Departementet skal:

• informere om de samepolitiske målene regjeringen og Stortinget har fastsatt

• følge med på at de ulike departementene følger opp samepolitiske mål og regelverk når de utformer politikk på sine områder

• holde oversikt over bevilgninger til samepolitiske tiltak

• bistå andre departementer når de utreder saksområder som direkte berører den samiske befolkningen

• gi veiledning om konsultasjonsplikten med Sametinget og samiske interesser

Resultatene i samepolitikken kommer i stor grad til syne gjennom arbeidet i andre departementer, i Sametinget og i kommuner og fylkeskommuner. De ulike departementene har ansvar for regelverk som skal ivareta den samiske befolkningen på sine områder. Det gjelder for eksempel gjennomføringen av konsultasjonsplikten i samiske saker, av samelovens språkregler, av opplæringsloven, av internasjonale konvensjoner og av reindriftsloven. Departementene har i tillegg ansvar for virkningene av tiltak som retter seg mot hele befolkningen, men som kan ha spesielle konsekvenser for samene.

4.2 Sametingets ansvar, organisering og myndighet

Sametinget ble opprettet gjennom lov av 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven). Sametinget ble primært etablert som et representativt folkevalgt organ av og for samene, og er etter hvert blitt tillagt flere oppgaver og er gitt myndighet i lov og/eller forskrift på flere områder.

Det ble i forarbeidene til sameloven lagt vekt på at Sametingets myndighet skulle kunne utvikles over tid, jf. Innst. O. nr. 79 (1986–87) side 9:

Komiteen er enig med departementet i at Sametingets myndighet ikke kan fastlegges en gang for alle. Komiteen er klar over at man ved en eventuell framtidig utvidelse av Sametingets myndighetsområde vil kunne komme i konflikt med andre forvaltningsorganer og forutsetter at disse spørsmålene finner sin avklaring og løsning før nye oppgaver besluttes lagt til Sametinget. Når en har høstet erfaring med Sametingets virksomhet, vil det være naturlig at myndighetsområdet vurderes i forhold til Sametingets arbeid og det alminnelige samfunnssyn.

Videre ble prinsippet om samisk selvråderett lagt til grunn:

Skal samisk kultur overleve også i framtiden […] forutsetter det at samene gis en vesentlig grad av selvråderett og innflytelse i spørsmål av særlig betydning for den samiske kulturs stilling» (Ot.prp. nr. 33 (1986–87) side 67).

Dette innebærer blant annet at samene selv, gjennom Sametinget, skal gjøre prioriteringer for samisk kultur og samfunnsliv, ikke regjeringen.

Sametingets organisering

Sametinget har et parlamentarisk system. Det velges 39 representanter fra syv valgkretser til Sametinget.1 Sametingsrådet utgår fra flertallet i Sametingets plenum. Sametingsrådet har det politiske ansvaret for Sametingets løpende virksomhet, herunder Sametingets administrative virksomhet. Sametinget består av

1. plenum (parlamentsfunksjon med komité- og plenumsmøter som vanligvis avholdes fire ganger i året),

2. sametingsrådet (politikkutviklerfunksjon og parlamentarisk ansvarlig overfor plenum),

3. plenumsledelsen (plenum velger fem representanter blant de valgte representantene til Sametingets plenumsledelse. Plenumsledelsens oppgaver er å sørge for forvaltningen av Sametingets valgmanntall og sametingsvalget, innkaller til og leder forhandlingene i Sametingets plenum og oversender saker fra sametingsrådet til behandling i fagkomiteene og plenum),

4. komiteer, nemder, råd og utvalg (tre fagkomiteer; plan- og finanskomiteen, oppvekst-, omsorgs- og utdanningskomiteen og nærings- og kulturkomiteen, valgkomite, klagenemd for tilskuddssaker, Sametingets valgnemnd, Sametingets eldreråd, kontrollutvalg, Sametingets ungdomspolitiske utvalg og råd for samer med normbrytende funksjonsvariasjoner),

5. administrasjon (parlamentforvaltning, forberede forvaltningssaker for sametingsrådet og Sametingets plenum, sekretariat for sametingsrådet, saksbehandling av tilskudd og forvaltningsorgan for kulturminneloven, opplæringsloven og stedsnavnloven).

Sametingets virksomhet har dermed fellestrekk med arbeidet til både Stortinget, regjeringen, departementene og direktoratene og dekker de fleste samfunnsområder.

Sametingets myndighet

Sametingets myndighet sorteres i to hovedkategorier, myndighet gitt i lov og/eller forskrifter og myndighet til å fordele økonomiske tilskudd. Sametinget er gitt myndighet i lov/forskrift innenfor seks områder. Dette er:

• Kulturminneloven når det gjelder samiske kulturminner. Denne myndigheten er forskriftsdelegert. I tillegg til formell vedtakskompetanse etter kulturminneloven, omfatter Sametingets ansvar å ivareta samiske kulturminnehensyn i plan- og byggesaker etter plan- og bygningsloven. Sametinget kan fremme innsigelse der planer er i strid med nasjonale og viktige regionale interesser.

• Sameloven § 3-12 sier at Sametinget skal arbeide for vern og utvikling av samisk språk i Norge, jf. Ot.prp. nr. 114 (2001–2002).

• Opplæringsloven når det gjelder myndighet til å fastsette forskrifter om læreplaner for opplæring i samisk språk i grunnskolen og i den videregående opplæringen, og om læreplaner for særskilte samiske fag i den videregående opplæringen (i praksis i fagene språk, duodji, reindrift). Myndigheten er lovdelegert.

• Lovdelegert myndighet til å gi forskrifter om bruk av det samiske flagget, jf. sameloven § 1-6.

• Lovdelegert myndighet til å gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv av endret bruk av utmark skal bedømmes. Retningslinjene skal godkjennes av departementet, jf. Finnmarksloven § 4.

• Sametinget er stedsnavnstjeneste for samiske stedsnavn etter stedsnavnsloven. Stedsnavntjenesten skal gi veiledning og tilråding om skrivemåten av stedsnavn, navneskikk og navnesetting. Tjenesten kan òg uttale seg om bruk av stedsnavn

Sametinget oppnevner eller foreslår styremedlemmer til en rekke samiske institusjoner og offentlige virksomheter. I de fleste tilfeller er dette regulert gjennom vedtekter, men i noen tilfeller er oppgaven regulert i lov, blant annet i reindriftsloven, Finnmarksloven og lov om universiteter og høyskoler.

Sametinget fordeler tilskudd innenfor en rekke områder. Sametinget kan i henhold til sameloven § 2-1 tredje ledd, tredje setning gi forskrift om fordeling og bruk av tilskudd, i noen tilfeller i samråd med aktuelt departement.

Sametinget fordeler årlige bevilgning etter følgende fordeling:

• Samiske språk (blant annet tospråklighetstilskudd til kommuner og fylkeskommuner, språksentre, stipend til elever i videregående opplæring, språkutviklingstiltak og samiske språktiltak i sør-, ume-, pite-, lule- og markasamisk område).

• Oppvekst, opplæring, utdanning og forskning (blant annet tilskudd til gratis samiskspråklig barnehagetilbud, tilskudd samisk språkopplæring i barnehager, prosjekttilskudd og tilskudd til utviklingsarbeid i barnehager, tilskudd til utvikling av pedagogisk materiell, tilskudd til arbeid mot mobbing, tilskudd til utvikling av læremidler og stipend til høyere utdanning).

• Areal, miljø og klima (tilskudd fordeles samiske interesser og rettighetshavere, slik at de gis en reell mulighet til å bli konsultert i saker som berører dem).

• Næringer (ulike tilskuddsordninger hvor målet er å styrke primærnæringene, øke antallet lønnsomme foretak i de samiske lokalsamfunnene og skape sterke og lønnsomme bedrifter med basis i samisk kulturuttrykk).

• Kultur (Sametinget tildeler tilskudd til ulike samiske kulturinstitusjoner som arena for formidling og opplevelse av samisk kultur. Dette omfatter blant annet samiske museer, kulturhus, teatre og festivaler. Tilskuddet skal også bidra til å gi samiske kunstnere gode rammevilkår, øke mengden samisk litteratur, støtte opp om medier og samisk idrett).

• Kulturminnevern (tilskudd til forvaltning av kulturminner og tilskudd til tilrettelegging og formidling av den samiske kulturarven.

• Helse og sosial (tilskudd tildeles ulike fag- og kompetansemiljøer i hele landet).

• Urfolks rettigheter, internasjonalt samarbeid og likestilling (blant annet tilskudd til Sámi Giellagáldu).

• Samarbeidsavtaler (blant annet tilskudd til regionalutviklingsprosjekter).

• Andre tiltak.

Av retningslinjene for finansiering av samisk språk, kultur og samfunnsliv over kap. 560, post 50, punkt 2 framkommer det at den enkelte fagstatsråd har ansvaret for bevilgningsnivået på sine respektive fagområder, inkludert administrative kostnader knyttet til oppgaver og tiltak som Sametinget forvalter. Det betyr at departementene må sørge for at forslag til nye oppgaver med økonomiske konsekvenser blir spilt inn i de ordinære budsjettprosessene. Tilsvarende skal budsjettrammen over kap. 560, post 50 nedjusteres i tilfeller der oppgaver eller tiltak fases ut eller tilbakeføres fagdepartementene eller andre offentlige organer, jf. retningslinjenes utdypende kommentarer og omtale av retningslinjene under meldingens kapittel 5.

4.3 Kommunale myndigheters ansvar

Skal Norge lykkes med å sikre samiske innbyggere gode tjenestetilbud, der språklige og kulturelle behov og rettigheter ivaretas, kreves det et godt samspill mellom ulike forvaltningsnivå. Beslutninger og politikk på kommunalt og fylkeskommunalt nivå har avgjørende betydning for i hvilken grad samiske språk, samisk kultur og samfunnsliv kan utvikles på en god måte. Kommunene har et ansvar for å tilby samiske innbyggere et likeverdig velferdstilbud. Fylkeskommunene har et særlig ansvar for regional utvikling i bred forstand. En aktiv innsats fra kommunene og fylkeskommunene i samiske områder er et viktig bidrag til videreføring og utvikling av samiske språk, kultur og samfunnsliv.

Det kommunale selvstyret er en del av samfunnsordningen i Norge, og handler grunnleggende sett om at kommunene har myndighet til å ta avgjørelser i lokale saker. Prinsippet om kommunalt selvstyre ble forankret i formannskapsloven i 1873 og ble grunnlovsfestet i 2016. Da fikk Grunnloven § 49 følgende tilføying:

Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer.

Det kommunale selvstyret er også beskyttet gjennom kommuneloven. Kommuneloven § 2-1 slår fast det kommunale og fylkeskommunale selvstyret, og § 2-2 har bestemmelser om prinsipper for nasjonale myndigheters forhold til det kommunale selvstyret.

Som folkevalgte organ er kommunene en arena der innbyggerne gjennom valg og medvirkning kan være med på å påvirke gjennomføringen av kommunenes samfunnsoppdrag. Kommunene og fylkeskommunene har et selvstendig ansvar for egen ressursbruk og må tilpasse aktiviteten til inntektene. Regjeringen på sin side må sikre samsvar mellom oppgaver og økonomiske rammer.

Kommuner og fylkeskommuner utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer. Kommuneloven slår fast at begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov.

Offentlige organer i forvaltningsområdet for samiske språk har en rekke forpliktelser overfor den samiske befolkningen, blant annet gjennom samelovens språkregler, barnehageloven, opplæringsloven, barnevernloven, krisesenterloven, helse- og omsorgstjenesteloven, sosialtjenesteloven, tolkeloven og stedsnavnloven, jf. omtale under kapittel 3.5. Offentlige organer kan være kommuner, fylkeskommuner eller statlige organer.

Sameloven kapittel 3 inneholder bestemmelser om samiske språkrettigheter og bruk av samiske språk. Flere av samelovens bestemmelser gjelder særlig for kommunene i forvaltningsområdet, mens andre gjelder også fylkeskommuner og statlige myndigheter. Med endringene av samelovens språkregler ble forvaltningsområdet for samiske språk fra 1. januar 2024 delt inn i tre kommunekategorier kalt språkutviklingskommuner, språkvitaliseringskommuner og språkstimuleringskommuner

Kommuner og fylkeskommuner spiller begge en sentral rolle i arbeidet med å styrke de samiske språkene. Kommunene som er innlemmet i forvaltningsområdet for samiske språk har et særskilt ansvar for å tilby informasjon og tjenester til den samiske befolkningen.

Kommunene er viktige samarbeidspartnerne for Sametinget. Sametinget har inngått samarbeidsavtaler med Trøndelag fylkeskommune, Nordland fylkeskommune, Troms fylkeskommune og Innlandet fylkeskommune. Samarbeidsavtalen med Finnmark fylkeskommune er under revidering. Sametinget har også inngått samarbeidsavtaler med bykommunene Tromsø, Bodø, Oslo, Alta, Trondheim og Sør-Varanger.