3 Oversikt over de regler som kommer til anvendelse
UNI Storebrand-gruppen er et forsikringskonsern etablert i medhold av Finansdepartementets fusjonstillatelse meddelt 25 januar 1991. Tillatelsen gjaldt morselskapene UNI Forsikring AS og Storebrand AS, og forutsatte at det skulle innsendes særskilte fusjonssøknader for fusjonen mellom de respektive liv-, skade- og finansieringsselskaper i konsernene UNI Forsikring AS og Storebrand AS. Vedtektene og konsernstrukturen for det fusjonerte selskap er senere godkjent av Kredittilsynet.
Det er et grunnvilkår etter lov om forsikringsvirksomhet at forsikringsselskaper skal organiseres som aksjeselskaper eller som gjensidige selskaper. For aksjeselskaper, som er selskapsformen innenfor UNI Storebrand-konsernet, gjelder aksjelovens alminnelige regler i tillegg til særlige regler som er fastsatt etter lov om forsikringsvirksomhet. Det er videre et grunnvilkår at de ulike forsikringsformer må drives i hvert sitt selskap – det såkalte separasjonsprinsippet. Det bærende hensyn bak dette prinsippet, som også gjaldt etter den tidligere lovgivningen, er kravet til størst mulig sikkerhet for forsikringstakerne. Dette hensyn tilsier at livsforsikringsselskaper ikke samtidig overtar risikoer i skadeforsikring. Prinsippet om separasjon er alminnelig akseptert i de fleste lands forsikringslovgivning.
Hvert forsikringsselskap innenfor UNI Storebrand-konsernet er dermed en egen separat enhet med egne, ansvarlige selskapsorganer i henhold til forsikringslovens og aksjelovens regler. Selskapene må hver for seg oppfylle myndighetenes krav til sikkerhet og soliditet. Holdingselskapets styre er datterselskapenes generalforsamling. Holdingselskapets styre benevnes av denne grunn ofte som “konsernstyre”. Lovverket opererer ikke med “konsernstyret” som et organ i konsernets hierarki, men dette er en praktisk betegnelse på styret i det selskap som utgjør konsernspissen, og som dermed også vil ha ansvaret for å treffe strategiske beslutninger av betydning for hele konsernet. Kommisjonen benytter derfor dette uttrykk om styret i holdingselskapet UNI Storebrand AS.
Lov om forsikringsvirksomhet § 5-1 stiller visse krav til sammensetningen av styrene i forsikringsselskaper. Styret skal bestå av minst tre medlemmer, og selskapets ansatte skal være representert. Styret skal videre ha et flertall av personer som ikke er ansatt i selskapet eller i selskaper i samme konsern, og formannen skal velges blant disse. I forsikringskonsern gjelder bestemmelsen også for eierselskapet. Dersom eierselskapets styre er sammensatt i henhold til lovens § 5-1, er det ikke nødvendig at styrene i datterselskapene har et flertall av “eksterne” styremedlemmer. Etter lov om finansieringsvirksomhet § 2-8 annet ledd er det imidlertid gitt forskrift om gjensidig representasjon i styrende organer. Forskriften får også anvendelse på forsikringsselskaper. Etter forskriftens § 2 skal minst 1/4 av styremedlemmene i datterselskaper i konsern være personer som ikke har tillitsverv eller er ansatt i annen finansinstitusjon i eller utenfor konsernet. Regelen har et tosidig formål: dels å sikre en viss uavhengighet av morselskapet innenfor det styre som sitter med ansvaret for forsikringsselskapets virksomhet, og dels å sikre en viss spredning av makt innenfor finansinstitusjonene. Loven åpner for at Kongen kan gi tillatelse til at datterselskapene kan ha identisk styre med eierselskapet. I UNI Storebrand-konsernet hadde datterselskapene egne styrer.
Forsikringselskaper skal etter lov om forsikringsvirksomhet § 5-4 ha representantskap dersom selskapet har mer enn 50 ansatte. Alle ansatte i UNI Storebrand-konsernet var formelt ansatt i holdingselskapet. Det var derfor intet krav om at de operative forsikringsselskapene skulle ha egne representantskap. I holdingselskapet var det valgt representantskap. Representantskapet har etter § 5-4 femte og sjette ledd samme oppgaver som bedriftsforsamlingen i aksjeselskaper. Det er dermed representantskapet som etter forslag fra styret skal treffe avgjørelsen i saker som gjelder bl a investeringer av betydelig omfang i forhold til selskapets ressurser. Representantskapet skal også føre tilsyn med styrets og administrerende direktørs forvaltning av selskapet.
Lov om forsikringsvirksomhet § 5-5 pålegger forsikringsselskap å ha kontrollkomite. Kontrollkomiteen fører tilsyn med selskapets virksomhet, påser at det følger lover, forskrifter og vilkår, og at det følger vedtekter og vedtak i selskapets styrende organer. I UNI Storebrand-konsernet var det felles kontrollkomite for holdingselskapet og de operative forsikringsselskaper. Etter aksjeloven kapittel 10 skal konsernet videre ha ekstern revisor, hvis ansvar etter aksjeloven § 10-7 er “i den utstrekning det følger av god revisjonsskikk” å granske selskapets årsoppgjør og regnskaper og behandlingen av selskapets anliggender forøvrig. Revisor skal bl a påse at selskapets ledelse har oppfylt sin plikt til å sørge for at regnskapet er i samsvar med lover, forskrifter og god regnskapsskikk, og at det gir så fullstendige og spesifiserte opplysninger om selskapets gang og stilling som tilsies av hensyn til selskapets fordringshavere, aksjeeiere, selskapets ledelse og ansatte, samt av hensyn til den oppgave- og opplysningsplikt som følger av lov eller er pålagt i medhold av lov. Revisor skal følge de instrukser og pålegg som gis av generalforsamlingen for så vidt de ikke strider mot bestemmelser gitt i lov eller i medhold av lov, eller mot selskapets vedtekter eller god revisjonsskikk.
De interne transaksjonene mellom forsikringsselskaper i konsern reguleres av § 2a-8 i lov om finansieringsvirksomhet, som kommer til anvendelse også på forsikringskonsern. Kapittel 2a ble tilføyd ved lov av 6 desember 1991, og § 2a-8 trådte i kraft straks, med unntak for bestemmelsen om konsernbidrag. Bestemmelsen fastslår som et grunnleggende prinsipp at transaksjoner mellom foretak i finanskonsern skal skje i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper, og at konsernet skal ha regler for virksomheten som sikrer at inntekter, kostnader, tap og gevinst blir fordelt på en mest mulig korrekt måte mellom foretak og virksomhetsområder. Etter bestemmelsens fjerde ledd er det ikke tillatt med lån eller garantier mellom selskapene innenfor konsernet, medmindre annet er fastsatt av Kongen.
Lovverket inneholdt ikke tilsvarende regler forut for vedtakelsen av endringsloven 6 desember 1991. Begrensningene i adgangen til transaksjoner mellom selskapene er grunnhensynet bak separasjonsprinsippet, og var i stor grad ivaretatt ved de betingelser som ble satt ved tildeling av konsesjon for å danne finans- eller forsikringskonsern. I fusjonstillatelsen for UNI Storebrand AS ble det satt som vilkår at det fusjonerte selskapet “skal påse at det innen konsernet ikke finner sted kryssubsidiering mellom konsernets ulike typer av virksomhet, særlig mellom liv-, skade- eller finansieringsdelen eller mellom delvirksomheter innenfor disse. Videre skal det ikke finne sted noen form for indirekte subsidiering av utenlandsvirksomheten.”
Ved forskrift av 22 oktober 1990 er det i medhold av lov om finansieringsvirksomhet fastsatt minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner. Forskriften omfatter forsikringsselskaper. Hvert enkelt forsikringsselskap innenfor UNI Storebrand-konsernet må tilfredsstille disse minstekravene.
Forsikringsvirksomhet er forskuddsbetalt forretning, og forsikringsselskapene forvalter betydelige midler. Forsikringsselskapenes kapitalforvaltning er undergitt egne bestemmelser. Lov om forsikringsvirksomhet § 7-4 setter grense for hvor stor del av selskapets forvaltningskapital som kan plasseres i aksjer. I medhold av samme bestemmelse er det 8 september 1989 gitt forskrift om kapitalforvaltningen i forsikringskonsern. Videre inneholder lov om finansieringsvirksomhet § 2-10 en begrensning i høyeste kapitalengasjement et finansieringsforetak kan ha med en enkelt kunde. Bestemmelsen får i utgangspunktet anvendelse på forsikringsselskaper. Første ledd fastslår som en alminnelig regel at en finansinstitusjon ikke kan ha høyere samlet engasjement med en enkelt kunde enn det som til enhver tid er forsvarlig. Annet ledd gir Kongen anledning til å fastsette forskrift om høyeste samlet engasjement med en enkelt kunde, herunder om beregningsmåte for engasjement i og utenfor balansen og andre forhold vedrørende gjennomføringen av kravet. Slike forskrifter er ikke gitt i påvente av vedtak av foreslåtte EF-bestemmelser om begrensning av forsikringsselskapers store engasjementer. Inntil slik forskrift er gitt, gjelder de tidligere forskriftene gitt i medhold av banklovgivningen om bankers høyeste engasjement med enkeltkunder. Disse forskriftene får ikke anvendelse på forsikringsselskaper. I relasjon til UNI Storebrand er det dermed den alminnelige bestemmelsen i § 2-10 første ledd som får anvendelse. Denne bestemmelsen får ingen praktisk betydning ved siden av forskriften om kapitalforvaltning, som direkte regulerer forsikringsselskapenes forvaltning av midlene.
I forskriften om kapitalforvaltning § 2 fastslås som en alminnelig regel at forsikringsselskapene skal forvalte kapitalen under hensyn til “sikkerhet, risikospredning, avkastning og likviditet”. Det er gitt enkelte særregler for livsforsikringsselskaper. Etter forskriften § 4 kan selskapet etter avtale med forsikringstakeren knytte verdien av utbetalingene under en livsforsikring direkte til en bestemt investeringsportefølje (unitlinked products), på betingelse av at selskapet samtidig garanterer forsikringstakeren en avkastning som minst må være positiv. Midler i premiefond som forvaltes av livsforsikringsselskapet, skal etter § 6 gis samme avkastning, herunder andel av overskudd, som livsforsikringskontrakter, jf forskrift om overskudd i livsforsikring. Midlene i den enkelte investeringsportefølje skal registreres på en slik måte at porteføljen i sin helhet til enhver tid kan identifiseres (§ 7).
Det overordnede hensyn bak reglene om kapitalforvaltning er sikkerheten for riktig oppfyllelse av forsikringskravene. Dette hensyn ligger i første rekke bak lovens begrensning i adgangen til å plassere kapitalen i aksjer og andre eierandeler. Aksjekapital er risikokapital, og spørsmålet om hvor stor andel selskapene kan tillates å plassere i aksjer, er ansett som så viktig at dette reguleres direkte i loven. Særlig for livselskapenes vedkommende er det viktig å sikre riktig oppfyllelse av selskapets forpliktelser over tid. I denne sammenheng er det også et vesentlig hensyn at selskapets forvaltningskapital plasseres slik at risiko i størst mulig grad spres på ulike engasjementstyper og kunder. Forvaltningsporteføljen må søkes sammensatt slik at ett enkelt engasjement, eller problemer innenfor en enkelt bransje, ikke får vesentlig innvirkning på selskapets soliditet.
Selskapenes forvaltningskapital må sikres tilstrekkelig grad av likviditet slik at selskapet til enhver tid kan oppfylle sine forpliktelser overfor forsikringstakerne. Dette er særlig et hensyn for skadeselskapene, hvis forpliktelser i stor grad er av kortsiktig natur, men også reglene om flytting av livsforsikringer gjør det nødvendig for livselskapene å sikre at forvaltningskapitalen har en viss likviditet.
Etter forskriften skal selskapet søke å oppnå en så god avkastning som mulig av de forvaltede midler, men bare innenfor rammen av forsvarlig sikkerhet og risikospredning. Først når disse vilkår anses tilfredsstilt, vil plasseringens forventede avkastning være avgjørende for valget av investeringsobjekt. Dette innebærer at hver investering selskapet foretar som finansplassering, må skje etter en vurdering av plasseringen på kort og lang sikt i forhold til andre investeringsmuligheter. Sikkerhet og risikospredning er de utslagsgivende hensyn i denne vurderingen. UNI Storebrands investering i Skandia må vurderes opp mot dette utgangspunkt.
Det kan utledes av forarbeidene til lov om forsikringsvirksomhet, og av forskriften om kapitalforvaltning, at strategiske hensyn bare kan forsvares som begrunnelse for anvendelse av forvaltningskapitalen i den grad hovedhensynet til sikkerhet og spredning av risiko er oppfylt. Utgangspunktet må være at strategiske investeringer skal skje for eiernes, og ikke kundenes, regning og risiko. Det må imidlertid kunne aksepteres at et forsikringsselskap investerer i selskaper som driver tilsvarende virksomhet, dersom investeringen på sikt må forventes å få betydning for egen konkurransesituasjon. Dette vil i sin tur komme kundene til gode.
Forutsetningen for at en strategisk investering av forvaltningskapitalen skal kunne forsvares, må være at investeringen holdes innenfor en størrelsesorden som medfører at virkningen for kundene begrenses mest mulig dersom strategien skulle slå feil eller må oppgis. Lovens regler om begrensninger i adgangen til å investere i aksjer, og den alminnelige regel i lov om finansieringsvirksomhet § 2-10 om høyeste engasjement med en enkelt kunde, må i denne sammenheng oppfattes som minstekrav. Innenfor disse rammer påligger det selskapet å vurdere om investeringen i seg selv fører til ubalanse i porteføljen, eller om den medfører en risiko som er uakseptabel av hensyn til kundeforpliktelsene, uaktet hvilken gevinst som måtte forventes.
Hensynet til likviditet får også betydning for strategiske investeringers vedkommende. Selv om investeringen skjer i børsnoterte aksjer, og dermed må betegnes som likvid, vil forutsetningen for en strategisk investering være at aksjen ikke skal avhendes. Det må derfor kreves at strategiske investeringer foretas ut fra en totalvurdering av porteføljens likviditet.
Som forvaltere av betydelig kapital er forsikringsselskapenes opptreden i markedet av stor samfunnsmessig betydning. Forsikringstakernes visshet om at deres krav vil bli honorert er et avgjørende hensyn. Forsikringsselskapene er selgere av trygghet, og det er derfor av vesentlig betydning at deres opptreden og risikoeksponering holdes innenfor nøkterne rammer. Imidlertid har samfunnet også en vesentlig interesse i at den kapital forsikringsselskapene forvalter, kommer samfunnet til gode ved at den blir investert i produksjon og arbeidsplasser. Aksjekapital er pr definisjon risikokapital. Samfunnets interesse i å sikre forsikringstakerne best mulig, og samfunnets interesse i at kapitalen settes i arbeid som gir resultater, er til en viss grad motstridende. Loven og forskriftene har gitt rammen for den vurdering det enkelte selskap må foreta ved plasseringen av forvaltningskapitalen. Ved en vurdering av hvorvidt plasseringen har vært forsvarlig, kan verken statlig forvaltningskultur eller privat fortjenestekultur være enerådende.