2 Bakgrunnen for arbeidet

Stortingsrepresentant Jan Simonsen fremmet 5. oktober 1995 forslag om å be regjeringen etablere et voldsofferfond som skulle gi direkte eller indirekte støtte til voldsofre. Etter forslaget skulle alle personer som blir dømt for et lovbrudd som kan medføre feng­selsstraff, pålegges en engangsavgift. Som begrunnelse ble det vist til behovet for å hjelpe voldsofre, og at det er rimelig at voldsutøverne fremfor skattebetalerne betaler for en slik ordning. Det ble også vist til den svenske ordningen som ble etablert i 1994. I motsetning til ordningen i Sverige, innebar forslaget at fondets midler i hovedsak burde komme det enkelte voldsoffer til gode, se nærmere Dok. nr. 8:4 (1995-96).

Forslaget fikk støtte av Justiskomitéen som bl.a. uttalte:

«Komiteen er enig i at innføring av et norsk voldsofferfond kan være et virkemiddel for å bedre voldsofrenes stilling. Etter komiteens mening er det nødvendig med en økt innsats for å hjelpe personer som har vært utsatt for vold, både i forhold til rettsapparatet og i forhold til å søke erstatninger. Det er videre behov for en styrket innsats i forhold til senskader og ettervirkninger. ...

Komiteen mener at midlene fra et voldsofferfond bør være mest mulig målrettet mot å komme volds­ofrene direkte til gode. Midlene bør kunne brukes til å støtte f.eks. ideelle organisasjoner, forskning, opplysningsarbeid, kriseterapi og voldsoffermottak. Det bør også vurderes å bruke midlene fra fondet til direkte støtte til voldsofre for å bedre deres livssituasjon. Komiteen viser imidlertid til at det allerede er en voldsoffererstatningsordning. Komiteen vil be departementet se utarbeidelsen av et forslag om voldsofferfond i sammenheng med voldsoffererstatningsordningen, slik at fondet kan bidra til å bedre erstatningsordningene, og slik at en samlet kan vurdere voldsofrenes situasjon.» Innst. S. nr. 96 (1995-96) s. 1.

I stortingsdebatten ble komitéens innstilling bifalt mot en stemme. 1 Saken ble etter dette oversendt regjeringen for nærmere utredning.