12 Administrative og økonomiske konsekvenser
Prioritering må ses i nær sammenheng med å få en effektiv utnyttelse av helsevesenets ressurser. For å få til en best mulig prioritering, har utvalget foreslått at prioriteringer i det norske helsevesen må skje med utgangpunkt i kriteriene tilstandens alvorlighet, tiltakets nytte og tiltakets kostnadseffektivitet . Retningslinjer for prioritering på klinisk nivå må ta utgangspunkt i disse overordnede kriteriene. For å få dette til, har utvalget foreslått flere tiltak som er gjengitt under utvalgets hovedanbefalinger i kapittel 2 og 9. Det har ikke vært mulig å foreta detaljerte analyser av de administrative og økonomiske konsekvensene av forslagene. Utvalget vil imidlertid trekke frem følgende momenter.
12.1 Adminstrative konsekvenser
1. Utvalget har anbefalt at det opprettes permanente faggrupper innenfor barne- og ungdomspsykiatrien, voksenpsykiatrien, medisinsk rehabilitering, pleie og omsorg i kommunene og ortopedi, som skal ha til oppgave å oversette hva de overordnede prioriteringskriteriene skal innebære i medisinsk praksis, og hvordan kriteriene skal dokumenteres i den kliniske hverdag. Opprettelsen av faggruppene bør skje i regi av Statens helsetilsyn. Tentativt antas det at faggruppene bør ha maksimalt 8 medlemmer, som engasjeres med 5-20 pst av sin stillingsbrøk etter behov. I tillegg må det påregnes en halvtids sekretærstilling for å assistere den enkelte faggruppe.
2. Utvalget har anbefalt at det opprettes et permanent prioriteringsutvalg som bl.a. skal bidra til å få best mulig konsistens i det arbeid de enkelte faggruppene gjør, og sikre at prioriteringene skjer ut fra mest mulig lik oppfatning av begrepene alvorlighet, nytte og kostnadseffektivitet. En antar at den optimale størrelsen for et slikt utvalg er mellom 5 og 8 medlemmer, som hver bruker mellom 10 og 50 pst (leder) av sin stillingsbrøk til arbeid i utvalget.
3. Utvalget har gitt råd om hvordan utprøvende behandling skal organiseres. Staten bør finansiere, evaluere og godkjenne utprøvende behandlingsopplegg som foregår i Norge eller som gjennomføres i samarbeid med andre land. Resultatene bør evalueres gjennom et formalisert system for medisinsk teknologievaluering. Det forutsettes at utprøvende behandling foregår etter godkjent behandlingsprotokoll, og at den gjennomføres på regionssykehusnivå. Ansvaret for finansiering må fastlegges mellom helsetjenesten, universitet og forskningsråd.
4. Utvalget foreslår at det etableres bedre rutiner og systemer for å fremskaffe servicemål i helsevesenet. Det forutsettes en nærmere analyse av hvorvidt en skal satse på allerede eksisterende styrings- og informasjonssystemer, eller om en bør etablere helt nye systemer.
5. Utvalget mener det kan være grunnlag for en gjennomgang av takst- og refusjonssystemer for allmennlegetjenesten, fysioterapitjenesten, spesialisthelsetjenesten og poliklinikker. Arbeidet bør trolig forankres i Sosial- og helsedepartementet, i tillegg til at det kan være nødvendig å få foretatt nærmere evalueringer fra eksterne utredningsmiljøer.
6. Utvalget vil støtte bruken av graderte egenbetalinger der dette finnes hensiktsmessig på grunnlag av analyser foretatt av faggruppene og helsemyndighetene. Utvalget anser bruk av egenbetaling for aktuelt på eventuelle nye områder som bør ha lav prioritet i henhold til de kriterier utvalget foreslår for prioritering.
12.2 Økonomiske konsekvenser
1. Under forutsetning av at det i første omgang etableres 5 faggrupper for prioritering i klinisk praksis, er det behov for ressurser til å avlønne fagpersonell svarende til ca. 1,5 årsverk pr. faggruppe. Dette innebærer samlede kostnader på mellom 2 og 3 millioner kroner.
2. Det permanente prioriteringsutvalget forutsettes bemannet med maksimalt 8 medlemmer, hvorav lederen har den største stillingsbrøken med 50 pst. I tillegg forutsettes 1 hel sekretærstilling. I sum antas utvalgets øvrige medlemmer å arbeide om lag 1 helt årsverk. En antar at personalkostnadene for et permanent prioriteringsutvalg vil kunne beløpe seg til om lag 1 million kroner i året. I tillegg kommer driftsomkostninger.
3. Kostnadene til utprøvende behandling avhenger av hvor stort omfang denne virksomheten vil få. Beløpene må fastsettes gjennom tildelinger via offentlige budsjetter.
4. Eventuell etablering av nye systemer for å få frem bedre servicemål i helsetjenesten vil medføre utgifter til bl.a. metodeutvikling, systemutvikling og personalkostnader. Det er nødvendig å foreta en nærmere behovsanalyse for å fastlegge mer presist hvor store investeringer det eventuelt vil være behov for. I den anledning vil utvalget peke på utredningen om «Et helhetlig system for nyttevurdering av medisinsk praksis. Organisering av medisinsk teknologivurdering i Norge» (rapport til Sosial- og helsedepartementet, avgitt 28. juni 1996), hvor disse spørsmålene har vært nærmere behandlet.
5. Hvorvidt en gjennomgang av takst- og refusjonssystemer for allmennlegetjenesten, fysioterapitjenesten, spesialisthelsetjenesten og poliklinikker kan føre til innsparinger, er usikkert. Utvalget vil peke på at en reduksjon i statlige refusjoner og øremerkede tilskudd på 2 pst vil kunne medføre reduserte offentlige utgifter på om lag 60 millioner kroner. Målet for en slik gjennomgang bør først og fremst være å få til en omfordeling av midler mot høyt prioriterte områder.
6. Bruk av graderte egenandeler kan med de forslag utvalget har lagt frem, ikke forventes å bli en viktig inntektskilde for det offentlige. Budsjettvirkningen må komme gjennom mer effektiv ressursbruk i helsesektoren. Den viktigste begrunnelsen for bruk av egenbetaling ligger i effektivitetshensynet. Egenbetaling kan bidra til at behov for behandling som er lavt prioritert av brukeren selv, ikke blir meldt på i kampen om knappe ressurser.