4 Motiver til nytt kapittel 19 i straffeloven

4.1 Atferd og handling – lovutkastet §§ 191 og 192

4.1.1 Innledning

Straffeloven § 212 rammer seksuelle handlinger med noen som ikke har samtykket til det eller med mindreårige. Bestemmelsen rammer også annen atferd i ord eller handling som krenker ærbarhet, dersom handlingen skjer offentlig eller i overvær av eller overfor noen som ikke har samtykket eller er mindreårig. Utvalget går inn for å videreføre bestemmelsene om seksuell handling, men mener at disse bør skilles ut i en egen paragraf. Bestemmelsen om atferd i ord eller handling som krenker ærbarhet foreslås også videreført, men i en egen bestemmelse og i et modernisert språk uten bruk av utuktsbegrepet. Nedenfor behandles først gjeldende rett etter straffeloven § 212 og nordisk rett.

4.1.2 Gjeldende rett

Straffeloven § 212 rammer ulikeartede forhold. Bestemmelsen verner enkeltindivid mot å bli utsatt for uønskede seksuelle handlinger, og mot å bli utsatt for uanstendig atferd som krenker ærbarheten. Begrepet handling avgrenses oppad av begrepet omgang og nedad av atferdsbegrepet, se punkt 3.1 om den nærmere avgrensningen mellom begrepene. Dersom det er tale om seksuell handling med noen eller uanstendig atferd overfor noen, er vilkårene for straff forskjellige avhengig av om fornærmede er over eller under den seksuelle lavalder. Gjerningsbeskrivelsen i bestemmelsen er derfor forholdsvis komplisert.

Straffeloven § 212 første ledd gjelder utuktig adferd i handling eller ord [som] krenker ærbarhet. Bestemmelsen i første ledd omfatter forhold som faller inn under begrepene handling og omgang. Personer som har samleie i overvær av noen under den seksuelle lavalder, vil kunne straffes for utuktig atferd. Bestemmelsen rammer dessuten en del forhold som verken er seksuell handling eller seksuell omgang. Fysisk berøring av en annen er da ikke noe vilkår for at forholdet skal rammes som straffbar atferd. Blotting og verbale krenkelser er eksempler på atferd som faller inn under bestemmelsen. Straffeloven § 212 første ledd inneholder en rettslig standard. Rekkevidden vil således tilpasses den til enhver tid gjeldende moraloppfatning. Det er ikke noe vilkår at atferden er seksuelt motivert. Bestemmelsen rammer også ulike former for usømmelig opptreden. I Rt. 1938 s. 646 ble bestemmelsen anvendt på et tilfelle hvor en mann hadde sendt en kvinne en overall med sauetestikler innsydd i skrittet.

For at utuktig atferd skal kunne straffes etter § 212, må den ha vært foretatt offentlig, i overvær av eller overfor noen som ikke har samtykket eller i overvær av eller overfor noen som er under den seksuelle lavalder. Vilkårene er alternative.

Det følger av straffeloven § 7 nr. 2 når en handling anses å ha skjedd offentlig. Dersom den uanstendige atferd har skjedd offentlig, er det ikke noe vilkår at den har skjedd overfor eller i overvær av noen som ikke har samtykket. Dersom handlingen er foretatt overfor eller i overvær av voksne som ikke har samtykket, har det ingen betydning for straffbarheten om den er skjedd offentlig eller privat. Hvis atferden ikke skjer offentlig, er den ikke straffbar dersom den som utsettes for den gir til kjenne at vedkommende ikke har noe i mot det som skjer. Noe uttrykkelig samtykke kreves ikke. Skjer atferden overfor eller i overvær av noen som er under den seksuelle lavalder, fritar det i prinsippet ikke for straff at barnet har samtykket. Til grunn for dette ligger en presumsjon for at mindreårige ikke kan avgi et informert samtykke.

Seksuell handling med en som ikke samtykker rammes av § 212 første ledd. Et typisk eksempel er beføling som ikke er av en slik art at den anses som seksuell omgang. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år. Seksuelle handlinger med mindreårige reguleres av annet ledd hvor strafferammen er fengsel inntil 3 år. Annet ledd rammer også den som forleder mindreårige til utuktig atferd. Dette alternativet kan bl.a. ramme den som forleder mindreårige til å delta i nakenfotografering. Dersom gjerningspersonen tidligere er straffet for overtredelse av straffeloven §§ 192, 195, 196 eller 197 eller hvis handlingen er utført under særdeles skjerpende omstendigheter, er strafferammen fengsel inntil 6 år. I annet ledd siste punktum gis en oppregning av momenter som skal vektlegges ved vurderingen av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger.

Paragraf 212 tredje ledd gir straffeloven § 196 annet og tredje ledd anvendelse. Ved lovendring i 1992 ble det oversett at § 196 fikk et nytt annet ledd, og at henvisningen i § 212 skulle vært endret til tredje og fjerde ledd. Paragraf 212 tredje ledd må derfor leses som en henvisning til § 196 tredje og fjerde ledd. Henvisningen innebærer at villfarelse om fornærmedes alder ikke utelukker straffskyld med mindre ingen uaktsomhet kan legges gjerningspersonen til last og at straff kan falle bort ved jevnbyrdighet i alder og utvikling.

4.1.3 Nordisk rett

Dansk straffelov § 232 rammer den som ved uterligt forhold krænker blufærdigheden eller giver offentlig forargelse. Bestemmelsen omfatter i likhet med norsk straffelov § 212 befølinger, ekshibisjonistiske handlinger, verbal uterlighed mv. Strafferammen er fengsel inntil 4 år, men ved formildende omstendigheter kan bøter anvendes. Svensk straffelov kapittel 6 § 7 rammer sexuellt ofredande. Bestemmelsen rammer handlinger som ikke er så grove at de omfattes av de øvrige bestemmelsene i kapittel 6. Handlinger som er skjedd overfor barn og unge er særlig regulert. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 2 år. Tilsvarende bestemmelser finnes i den finske straffeloven kapittel 20, se §§ 6 og 9. I regjeringsproposisjon 6/1997 foreslås det nye bestemmelser om sexuellt utnyttjande og sexuellt utnyttjande av barn, jf. finsk lovutkast kapittel 20 §§ 5 og 6. Paragraf 5 omfatter seksuelle handlinger som vesentlig krenker fornærmedes seksuelle selvbestemmelsesrett. Paragraf 6 som gjelder barn, rammer seksuelle handlinger som er egnet til å skade barnets utvikling. I utkastet til nytt kapittel 19 i den finske straffeloven rammer § 22 offentlige krenkelser av sedeligheten.

4.1.4 Utvalgets vurdering

Straffeloven § 212 rammer både seksuelle handlinger og atferd i ord eller handling som krenker ærbarhet. Utvalget går inn for at bestemmelsene om handling og atferd plasseres i to paragrafer. Dette vil etter utvalgets syn innebære en bedre systematikk og gjøre bestemmelsene lettere tilgjengelige. Etter utvalgets forslag vil utkastet § 191 omfatte atferdbestemmelsen i § 212. Den delen av straffeloven § 212 som gjelder seksuell handling foreslås plassert i utkastet § 192. Utvalget foreslår å oppheve straffeloven § 376 som rammer handlinger på offentlig sted som krenker velanstendigheten, se punkt 5. Ordlyden i utkastet § 191 er ment å gi rom for at innholdet i straffeloven § 376 kan videreføres i den utstrekning slike handlinger i dagens samfunn anses som seksuallovbrudd.

Seksuell trakassering på arbeidsplassen er et problem som det i den senere tid har vært rettet fokus på, både i Norge og i utlandet. Seksuell trakassering kan ta mange former, og kan omfatte alt fra uønsket seksuell oppmerksomhet og hentydninger til mer direkte krenkende seksuelle handlinger. Det kan være en glidende overgang mellom det akseptable og det uakseptable. Arbeidsmiljøloven § 12 pålegger arbeidsgiver å tilrettelegge arbeidet slik at arbeidstakerne ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Bestemmelsen retter seg også mot seksuell trakassering. Trakasseringen kan ta slike former at bestemmelser i straffelovens kapittel 19 kan komme til anvendelse. Det er særlig straffeloven § 212 om krenkende atferd som kan være aktuell. Straffeloven rammer den som trakasserer, mens arbeidsmiljøloven retter seg mot arbeidsgiver. Seksuell trakassering kan få alvorlige konsekvenser for offeret. Utvalget har vurdert om strafferammen i atferdsbestemmelsen bør heves, men er kommet til at strafferammen er tilstrekkelig vid.

4.1.5 Utkastet til nye bestemmelser om seksuelt krenkende atferd og seksuell handling

4.1.5.1 Utkastet § 191

I utkastet § 191 er den straffbare handlingen beskrevet med uttrykket seksuelt krenkende eller annen uanstendig aferd. Med denne formuleringen tilsiktes ingen større endringer i forhold til gjeldende rett etter straffeloven § 212. Uttrykket er i likhet med atferdsbestemmelsen i straffeloven § 212 en rettslig standard som åpner for at innholdet i gjerningsbeskrivelsen – og derved området for det straffbare – kan endres over tid og tilpasses endrede moraloppfatninger i samfunnet. Uttrykket seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd er også tilstrekkelig vidt til å fange opp handlinger som i dag rammes av straffeloven § 376. De nærmere grensene for hvilken atferd som skal være kriminalisert etter denne bestemmelsen, bør etter utvalgets mening trekkes opp av domstolene. Utvalget vil likevel bemerke at enkelte handlinger som i dag rammes av ordlyden i straffeloven § 376, f.eks. urinering på offentlig sted, først og fremst bør anses som ordensforstyrrelser. Som ordensforstyrrelse vil slike forhold kunne rammes av kommunale politivedtekter.

Utkastet § 191 rammer seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd som skjer på offentlig sted, eller i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket til det eller i nærvær av eller overfor noen under 15 år.

Hva som betegnes som offentlig sted, følger av straffeloven § 7 nr. 1. I straffeloven § 212 benyttes uttrykket offentlig, som er nærmere avgrenset i straffeloven § 7 nr. 2. Utvalget har valgt uttrykket offentlig sted for å kunne videreføre innholdet i straffeloven § 376. Dette medfører at seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i prinsippet kan straffes selv om ingen har iakttatt atferden. Uttrykket offentlig er ikke tatt med i utkastet § 191. I forhold til anvendelsesområdet til straffeloven § 212 antar utvalget at dette bare medfører en marginal innsnevring.

I straffeloven § 212 nr. 2 og 3 benyttes uttrykkene i overvær av eller overfor. Utvalget foreslår at i overvær av erstattes med i nærvær av. Endringen er av rent språklig art, og er ikke ment å innebære noen realitetsendringer. Forbudet mot seksuelt krenkende og annen uanstendig atferd overfor mindreårige bør følge samme aldersgrense som de øvrige bestemmelsene som gir barn et spesielt vern. Aldersgrensen i utkastet § 191 foreslås derfor satt til 15 år. Utvalget vil imidlertid understreke at seksuelt krenkende og annen uanstendig atferd rettet mot unge, på samme måte som slik atferd rettet mot voksne, er straffbar dersom atferden skjer uten den unges samtykke. Et mindretall i utvalget mener at aldersgrensen bør være 16 år.

Strafferammen i utkastet § 191 er bøter eller fengsel inntil 1 år, noe som er en videreføring av gjeldende strafferamme i § 212. Det tilsiktes ingen økning av straffenivået for handlinger som i dag rammes av straffeloven § 376.

4.1.5.2 Utkastet § 192

Utkastet § 192 viderefører bestemmelsene i straffeloven § 212 om seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det og seksuell handling med barn. Som i de øvrige bestemmelsene som gir barn et særlig vern, foreslår utvalget at aldersgrensen settes til 15 år. Utvalget kan ikke se at det er omstendigheter ved denne type handlinger som tilsier en annen grense enn den seksuelle lavalder.

Straffeloven § 212 har en strafferamme for seksuell handling med voksne som ikke samtykker, og en annen og høyere strafferamme for seksuell handling med mindreårige. Differensieringen av strafferammen er uttrykk for at seksuelle handlinger med barn gjennomgående er mer alvorlige overgrep enn tilsvarende handlinger rettet mot voksne. Utvalget er enig i det syn som ligger til grunn for differensieringen av strafferammen, og foreslår dette videreført.

Utkastet § 192 annet ledd rammer den som forleder barn under 15 år til å utvise slik atferd som omfattes av utkastet § 191. Dette er en videreføring av gjeldende rett, og vil f.eks. ramme den som forleder barn til å foreta seksuelle handlinger med hverandre. Annet ledd kan også ramme den som forleder barn til å opptre i pornografiske positurer.

Utvalget går inn for å videreføre en utvidet strafferamme for seksuelle handlinger med barn når det foreligger nærmere angitte skjerpende omstendigheter ved handlingen eller ved gjentakelse. Det foreslås enkelte mindre endringer i oppregningen av hvilke omstendigheter som skal vektlegges ved avgjørelsen av om handlingen skal anses utført under særlig skjerpende omstendigheter. Utvalget mener at misbruk av stilling bør inngå som et moment i vurderingen, og foreslår at dette lovfestes.

Den utvidede strafferammen foreslås satt til fengsel inntil 5 år, som ledd i en opprydning av strafferammene.

Fjerde ledd i utkastet § 192 viderefører bestemmelsen i § 212 siste ledd om villfarelse om barnets alder. Bestemmelsen om straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og utvikling foreslås også videreført. Det er dessuten gjort enkelte språklige endringer som ikke medfører noen realitetsendring.

4.2 Misbruk av overmaktsforhold – lovutkastet §§ 193 og 194

4.2.1 Innledning

Straffeloven kapittel 19 inneholder flere bestemmelser som rammer den som skaffer seg seksuell omgang ved å utnytte eller misbruke ulike former for overmaktsposisjoner. De mest sentrale, generelle bestemmelsene innen denne kategorien er straffeloven §§ 194 og 198. Straffeloven § 194 første ledd siste alternativ rammer den som skaffer seg seksuell omgang ved å misbruke et avhengighetsforhold, mens straffeloven § 198 rammer den som skaffer seg seksuell omgang ved misbruk av stilling. Begge bestemmelsene verner den svakere part hvor det foreligger et overmaktsforhold.

Bestemmelsene om utnyttelse av avhengighetsforhold og stilling retter seg mot overgrep av en noe annen karakter enn f.eks. voldtekt. Ved voldtekt er offerets vilje satt til side ved tvang. Det er ikke nødvendigvis situasjonen ved misbruk av avhengighetsforhold eller stilling. Seksuell omgang ved utnyttelse eller misbruk av en slik overmaktsposisjon kan være straffbar selv om den annen ikke er tvunget. Sammenlignet med voldtektsbestemmelsen er det også andre forskjeller i straffbarhetsvilkårene. Det er bl.a. ikke noe vilkår for straff at gjerningspersonen har opptrådt truende eller voldelig for å oppnå seksuell omgang.

Straffeloven kapittel 19 har også andre, og mer spesielle bestemmelser som tar sikte på å verne den svakere part. Dette gjelder f.eks. straffeloven § 193 annet ledd som retter seg mot utnyttelse av noens sinnssykdom og forstandssvakhet.

Flere bestemmelser i straffeloven kapittel 19 inneholder et absolutt forbud mot seksuell omgang mellom personer i situasjoner hvor det ofte kan foreligge et overmaktsforhold. Dette gjelder straffeloven § 199, som bl.a. forbyr seksuell omgang mellom en fengselsbetjent og en innsatt. Seksuell omgang er straffbar som seksuallovbrudd selv om omgangen var frivillig. Andre bestemmelser inneholder tilsvarende absolutte forbud, jf. straffeloven § 197 og § 209. Disse bestemmelsene er også til en viss grad begrunnet i hensynet til den antatt svakere part i relasjoner hvor det kan foreligge et overmaktsforhold.

I dette punktet behandles utvalgets utkast til en ny generell misbruksbestemmelse og utkast til bestemmelse som erstatter gjeldende § 199. Det redegjøres for gjeldende rett etter § 194 første ledd annet og tredje alternativ, § 198, § 193 annet ledd og § 199.

4.2.2 Gjeldende rett

4.2.2.1 Straffeloven § 194

Straffebudet rammer den som skaffer seg eller andre seksuell omgang ved trussel, særlig underfundig atferd eller ved misbruk av et avhengighetsforhold. Alternativet trussel retter seg mot bruk av tvang som ikke er så kvalifisert at den omfattes av voldtektsbestemmelsen. Det foreslås at dette alternativet plasseres i en egen paragraf, se nærmere punkt 4.3.4.1 om lovutkastet § 195.

Alternativet særlig underfundig atferd retter seg mot den som skaffer seg seksuell omgang ved list. Atferd som kan rammes av dette alternativet, kan være seksuell omgang som skjer under henvisning til at den er et ledd i behandlingen for eller undersøkelsen av en sykdom. I juridisk teori er det også antatt at bestemmelsen rammer seksuell omgang som den annen part innlater seg på i tillit til at det foreligger et ekteskap.

Siste alternativ i straffeloven § 194 er å skaffe seg seksuell omgang ved å misbruke et avhengighetsforhold. Om det foreligger et avhengighetsforhold, vil bero på en konkret vurdering. Forholdet kan f.eks. bestå i et underordningsforhold på arbeidsplassen eller økonomisk avhengighet. I Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (red), Straffeloven med kommentarer, Anden del. Forbrytelser, Oslo 1995 (Straffelovkommentaren) nevnes særlig takknemlighetsgjeld som eksempel på avhengighetsforhold.

Skyldkravet i § 194 er forsett. Forsettskravet inne­bærer at den som ikke var klar over at det forelå et avhengighetsforhold, eller som ikke forsto at det var avhengighetsforholdet som gjorde at at han oppnådde seksuell omgang, ikke kan straffedømmes. Strafferammen er fengsel inntil 5 år. Påtale er betinget av fornærmedes begjæring eller av at allmenne hensyn krever offentlig påtale.

4.2.2.2 Straffeloven § 198

Bestemmelsen gjelder en nærmere avgrenset personkrets. Oppregningen er uttømmende, men person­kategoriene er såvidt generelt angitt at svært mange likevel er omfattet av oppregningen. Den straffbare handlingen er å skaffe seg seksuell omgang ved misbruk av stilling.

Bestemmelsen rammer offentlige tjenestemenn som skaffer seg seksuell omgang ved misbruk av sin stilling. Det vil bero på en konkret vurdering om en ansatt i stat eller kommune i relasjon til straffeloven § 198 anses å være offentlig tjenestemann. Lov om statens tjenestemenn av 4. mars 1983 nr. 3 gir liten veiledning for avgrensningen. Om gjerningspersonen reelt utøver offentlig myndighet eller faktisk utfører et arbeid som en ansvarlig tjenestemann ellers skal gjøre, inngår i vurderingen.

I tillegg til offentlige tjenestemenn omfatter denne bestemmelsen også ansatte ved offentlige og private sykehus, kursted eller pleiehjem. Bestemmelsen rammer alle som er ansatt ved slike institusjoner, selv om stillingen er så underordnet at vedkommende av den grunn ikke er offentlig tjenestemann.

Paragraf 198 rammer også den som misbruker sin stilling som lege, sjelesørger, lærer, foresatt, forpleier eller tilsynsfører til å skaffe seg seksuell omgang. Ifølge forarbeidene er det sentrale vurderingstemaet om stillingsinnehaveren på en utilbørlig måte har utnyttet det overtak han måtte ha gjennom sin stilling, jf. Straffelovrådets innstilling av 1960 (SRI 1960) s. 34. Vurderingen er konkret. Momenter som inngår i vurderingen, er bl.a. de involvertes alder og erfaring. At leger her er tatt med i oppregningen, medfører at bestemmelsen også kommer til anvendelse på legers misbruk som skjer utenfor institusjon. Gjennom rettspraksis er det klargjort at lege omfatter enhver som driver legevirksomhet, herunder kvaksalvere og psykologer, jf. Rt. 1938 s. 294.

Hvem som faller inn under kategorien sjelesørger, antas å bero på den faktiske posisjon vedkommende har til offeret. Formell utdanning eller posisjon er ikke avgjørende.

Alternativet lærer omfatter enhver lærer enten undervisningen skjer i privat eller offentlig regi. Det er antatt at også musikk- og danselærere omfattes, jf. Kjerschow s. 516 og SRI 1960 s. 34–35. For å anses som foresatt, er det ikke avgjørende hva som er det rettslige grunnlaget for forholdet mellom partene. Foreldre vil alltid være foresatte, men seksuell omgang mellom foreldre og barn rammes også av andre straffebestemmelser. Hvorvidt arbeidsgiver kan regnes som arbeidstakerens foresatte, beror på en konkret vurdering. Forpleier omfatter den som f.eks. har en pasient i privat forpleining i medhold av lov om psykisk helsevern § 10. Som tilsynsførere regnes personer som fører tilsyn med lovbrytere ved påtaleunnlatelse, betinget dom, prøveløslatelse, samfunnstjeneste og sikring.

Straffeloven § 198 har et særlig medvirkningstillegg. Medvirkningsbestemmelsen rammer personer som ved misbruk av stilling som omtalt, fremmer andres seksuelle omgang.

Skyldkravet er forsett. Forsettet må også omfatte selve misbruket. Strafferammen er fengsel inntil 5 år.

Straffeloven § 198 anvendes i praksis som regel sammen med andre overgrepsbestemmelser i straffeloven kapittel 19, se f.eks. Rt. 1994 s. 786 og Rt. 1994 s. 1679.

4.2.2.3 Straffeloven § 193 annet ledd

Straffeloven § 193 annet ledd rammer overgrep som består i å utnytte noens sinnssykdom, forstandssvakhet eller sykelige forstyrrelse av sjelsevnene til å skaffe seg seksuell omgang. Høyesterett har i Rt. 1975 s. 46 uttalt at det er avgjørende for straffbarheten om fornærmedes deltakelse i den utuktige omgang er slik forankret i fornærmedes psykiske situasjon at deltakelsen ikke lar seg forklare uten denne forankring, og at gjerningsmannen innser at dette er grunnen til at han oppnår den utuktige omgang.

De som er vernet av bestemmelsen, er psykisk utviklingshemmede og personer som lider av en psykisk forstyrrelse, enten denne er permanent eller av forbigående karakter.

Gjerningspersonen må ha utvist forsett for å domfelles for overtredelse av § 193 annet ledd. Strafferammen er fengsel inntil 5 år.

4.2.2.4 Straffeloven § 199

Straffeloven § 199 rammer den som har seksuell omgang med noen som er innsatt i en anstalt under barnevernet, fengselsvesenet eller politiet. Som anstalt under barnevernet regnes alle institusjoner under barnevernet. Anstalt under fengselsvesenet omfatter fengsler, sikringsanstalter og andre anstalter under fengselsvesenet, jf. fengselsloven § 8. Det siste alternativet, anstalt under politiet, omfatter politiarrest, ventecelle og andre lokaler som disponeres av politiet.

Det er et vilkår for straff at den innsatte står under et myndighets- eller oppsiktsforhold til den institusjonsansatte. Dette vilkåret innebærer at seksuell omgang mellom f.eks. vaskepersonale ved et fengsel og en innsatt ikke nødvendigvis rammes av bestemmelsen. Det er ikke noe vilkår for straff at den institusjonsansatte har misbrukt sin stilling. Medvirkning rammes bare dersom medvirkeren har en stilling som nevnt i bestemmelsen, jf. § 199 annet ledd.

Skyldkravet er forsett. Strafferammen er fengsel inntil 5 år. Såvidt utvalget er kjent med, foreligger det ikke høyesterettspraksis der straffeloven § 199 er anvendt.

4.2.2.5 Forholdet til andre bestemmelser om overmaktsposisjoner

Misbruk av avhengighetsforhold etter straffeloven § 194 kan i prinsippet ramme seksuell omgang mellom barn og foreldre og i fosterforhold. I slike tilfeller kan bestemmelsen anvendes sammen med incestbestemmelsen i § 207 og bestemmelsen i § 209 om fosterforhold. Misbruk av avhengighetsforhold har dessuten berøringspunkter med bestemmelsene om seksuell omgang med mindreårige, idet fornærmedes alder og mangel på uavhengighet kan være sentrale momenter i vurderingen av om det foreligger misbruk av et avhengighetsforhold. Straffeloven § 198 har også en side til bestemmelsene om seksuell omgang med mindreårige. Fornærmedes alder kan være et sentralt moment ved vurderingen av om gjerningspersonen har misbrukt sin stilling.

Ved anvendelse av straffeloven § 193 om utnyttelse av noens sinnslidelse eller utviklingshemmning kan det oppstå avgrensningsspørsmål både i forhold til § 194 og § 198. Ved de tilstander som omfattes av § 193 annet ledd, kan det også foreligge avhengighetsforhold. Fornærmede kan dessuten befinne seg i en situasjon hvor forholdet også vil kunne rammes av straffeloven § 198, f.eks. dersom det dreier seg om en lege eller sjelesørger som misbruker sin stilling til å skaffe seg seksuell omgang.

4.2.3 Nordisk rett

Den danske straffeloven inneholder flere bestemmelser om utnyttelse av overmaktsposisjon. Straffeloven § 220 retter seg mot groft misbrug af en persons tjenstlige eller økonomiske afhængighed. I § 223 gis unge under 18 år et særlig vern bl.a. mot personer som er betroet den pågældende til undervisning eller opdragelse. Dessuten rammer § 223 annet ledd den som under groft misbrug af en på alder og erfaring beroende overlegenhed forfører en person under 18 år til samleje. Sistnevnte bestemmelse er ikke anvendt i trykt rettspraksis siden slutten av 50-tallet, jf. Kommenteret straffelov, Speciel del, 5. utgave s. 236. Dansk straffelov § 219 inneholder dessuten et absolutt forbud mot seksuell omgang mellom ansatte og klientell i ulike institusjoner.

Den svenske straffeloven har en generell bestemmelse om misbruk av stilling, se kapittel 6 § 3. Bestemmelsen retter seg mot den som förmår annan till sexuellt umgänge genom att allvarligt missbruka hans eller hennes beroende ställning. Den svenske misbruksbestemmelsen rammer også den som har seksuell omgang med noen ved utilbørlig å utnytte den annens hjelpeløse tilstand eller psykiske forstyrrelse. Paragraf 4 har et absolutt forbud mot seksuell omgang med personer under 18 år som står i et særlig nært forhold til gjerningspersonen.

I Finland er det to bestemmelser som retter seg mot misbrukstilfeller – kapittel 20 § 5 som verner personer under 18 år og § 2 som ikke er knyttet til alder. Etter kapittel 20 § 2 rammes bl.a. den som genom att grovt missbruka personens beroende ställning i förhållande till gärningsmannen eller genom att utnyttja den andres skyddlöshet eller nödställda läge. Ingen av de finske bestemmelsene har noen oppregning av yrkeskategorier. I regjeringsproposisjon 6/1997 som bl.a. inneholder forslag til nytt seksuallovbruddskapittel, er det i utkastet kapittel 20 § 5 foreslått en generell bestemmelse om sexuelt utnytjande. Bestemmelsen retter seg mot utnyttelse av nærmere angitte stillinger og avhengighetsforhold.

4.2.4 Utvalgets vurdering

4.2.4.1 En generell misbruksbestemmelse

Det foreslås å videreføre straffebestemmelsene i § 194 og § 198 i en felles bestemmelse som rammer alvorlig misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold.

Til grunn for forslaget om en mer generelt utformet misbruksbestemmelse ligger et ønske om at det skal fokuseres sterkere på misbruk av overmaktsforhold. I en bestemmelse som den foreslåtte, vil dette aspektet etter utvalgets syn komme klarere frem. Forslaget innebærer dessuten en klar forenkling av lovverket.

I forhold til straffeloven § 194 og § 193 annet ledd innebærer endringsforslaget ingen utvidelse. Når det gjelder rekkevidden – hvilken personkrets som omfattes – er utvalgets vurderinger i første rekke knyttet til straffeloven § 198.

Straffeloven § 198 rammer i utgangspunktet en avgrenset personkrets ved at bestemmelsen gir en uttømmende oppregning av stillinger og profesjoner. Selv om det kan være visse fordeler ved at anvendelsesområdet er avgrenset mht. personkategorier, er oppregningen etter utvalgets oppfatning uheldig på flere måter. Oppregningen er såvidt omfattende at den bare i begrenset grad er egnet til å avgrense anvendelsesområdet. Enkelte profesjoner faller utenfor, uten at utvalget kan se at avgrensningen er velbegrunnet ut fra de interesser bestemmelsen skal verne. En slik oppregning fører også til at det kan oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål om hvem som omfattes av de ulike kategoriene, f.eks. om hvem begrepet lege omfatter. En uttømmende oppregning gir en forholdsvis statisk bestemmelse, noe som kan være uheldig i forhold til nye stillingskategorier og profesjoner.

Utvalget foreslår en generell misbruksbestemmelse som ikke er knyttet til særlige stillings- eller yrkeskategorier, men til misbruk av stilling generelt. Derved unngås de noe uoversiktlige avgrensningsspørsmålene som dagens bestemmelse reiser, og fokus rettes mot det sentrale, misbruk av stilling. Dette representerer en utvidelse av bestemmelsens rekkevidde. Etter utvalgets syn bør alle som skaffer seg seksuell omgang ved alvorlig misbruk av stilling rammes. Utvalget kan ikke se at kriminaliseringen av slikt misbruk bør forbeholdes særlige stillings- eller yrkeskategorier. Rettsvernhensyn tilsier at bestemmelsen bør være generell, selv om stillingsmisbruk kan være mer kritikkverdig i noen situasjoner enn andre. Dette aspektet kan eventuelt tas i betraktning ved straffutmålingen.

Forslaget innebærer at vurderingstemaene misbruk av avhengighetsforhold, misbruk av stilling og utnyttelse av noens psykiske utviklingshemming eller psykiske lidelse samles i én paragraf, noe utvalget ser som en lovteknisk forenkling.

Straffeloven § 194 annet alternativ retter seg mot den som skaffer seg seksuell omgang ved underfundig atferd. Innholdet i dette straffbarhetsvilkåret er uklart. Dette er uheldig. Bestemmelsen er heller ikke mye anvendt i praksis. Utvalget går inn for å oppheve dette handlingsalternativet, men foreslår samtidig en ny bestemmelse som retter seg mot misbruk av tillitsforhold. Denne bestemmelsen vil til en viss grad fange opp forhold som idag dekkes av handlingsalternativet særlig underfundig atferd. Straffeloven § 194 rammer den som skaffer seg seksuell omgang ved misbruk av avhengighetsforhold. Det er i denne sammenheng ingen skarp grense mellom misbruk av avhengighetsforhold og misbruk av tillitsforhold som kan rammes av straffeloven § 198, f.eks. ved misbruk av stilling som sjelesørger.

Etter utvalgets mening vil det ikke være avgjørende for straffbarheten eller subsumsjonen om utnyttelse av overmaktsforhold er forankret i et avhengighetsforhold eller et tillitsforhold.

Det presiseres at avgrensningen mellom misbruk av avhengighetsforhold, tillitsforhold og stilling ikke er skarp. En stilling som innebærer et overmaktsforhold kan samtidig innebære at det foreligger både et avhengighetsforhold og et tillitsforhold.

Utvalgets forslag til en generell misbruksbestemmelse innebærer visse utvidelser i forhold til gjeldende rett. Den foreslåtte bestemmelsen retter seg mot situasjoner hvor det kan foreligge nære relasjoner mellom de involverte. I slike nære relasjoner kan det være vanskelig å fastslå hvilken atferd som er så klanderverdig at den bør straffsanksjoneres. Straffbarhetsvilkårene bør derfor utformes slik at det bare er klare tilfeller av misbruk av overmaktsposisjoner som rammes. Utvalget foreslår derfor at kriminaliseringen begrenses til alvorlig misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold.

Utvalget har vurdert om de forhold som reguleres av straffeloven § 199 bør inkorporeres i den generelle misbruksbestemmelsen. Flertallet i utvalget er imidlertid kommet til at det absolutte forbudet i straffeloven § 199 bør videreføres, bl.a. fordi det ofte kan foreligge et tvangselement overfor dem som er i institusjoner omfattet av § 199. Avgjørende for utvalgets vurdering er imidlertid at forbudet i straffeloven § 199 ikke bare tar sikte på å verne den som er innsatt, men også skal ivareta mere ordensmessige hensyn. Seksuelle forbindelser mellom ansatte og personer plassert i institusjoner omfattet av § 199, er uakseptabelt sett fra samfunnets side. Bestemmelsen beskytter både den innsatte og den ansatte mot at slike uheldige forbindelser oppstår.

Utvalgets leder Mary-Ann Hedlund mener at seksuell omgang mellom ansatte og innsatte i fengselsinstitusjoner bør være forbudt, ikke minst av hensyn til orden og sikkerhet, men har vært i tvil om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å videreføre forbudet som et seksuallovbrudd. På grunn av det element av tvang som kan foreligge i slike relasjoner, har hun likevel ikke funnet grunn til å foreslå at denne delen av bestemmelsen oppheves.

4.2.4.2 Seksuelt misbruk i behandlingsrelasjoner

Det fremgår av utvalgets mandat at Sosial- og helsedepartementet ønsker at det vurderes nærmere om straffeloven § 198 vedrørende seksuelt misbruk i behandlingsrelasjoner bør endres. Bakgrunnen er en henvendelse fra Statens helsetilsyn i samråd med Riksadvokaten. I Helsetilsynets brev vises det til at privatpraktiserende psykologer etter Helsetilsynets syn faller utenfor virkeområdet for bestemmelsen. Det pekes videre på at heller ikke fysioterapeuter er medtatt i oppregningen. Helsetilsynet mener at det ikke kan ha vært lovgivers hensikt å utelate disse profesjonsgruppene. Det er videre anført at bestemmelsens ordlyd misbruk av den stilling som han står i til vedkommende som dennes lege gjør det vanskelig å innfortolke forhold som foregår i forlengelsen av et behandlingsforhold.

Utvalget er ikke overbevist om at det er riktig å legge til grunn at privatpraktiserende psykologer faller utenfor anvendelsesområdet til § 198, jf. uttalelsene i Rt. 1938 s. 294 om hvem som antas omfattet av kategorien lege i oppregningen. Utvalgets forslag vil uansett omfatte privatpraktiserende psykologer. Den generelle bestemmelsen om misbruk av stilling kan etter omstendighetene tenkes anvendt på tilfeller hvor en fysioterapeut har misbrukt sin stilling overfor en pasient. De spørsmål som er reist av Helsetilsynet, illustrerer etter utvalgets syn at det er behov for en generell bestemmelse som rammer alt alvorlig misbruk av stilling.

Seksuell omgang mellom en lege og en pasient etter at behandlingen er avsluttet rammes neppe av straffeloven § 198. Utvalget går heller ikke inn for at alternativet misbruk av stilling skal anvendes på tilfeller hvor et behandlingsforhold er avsluttet. I Helsetilsynets brev fremheves det at [b]ehandlingsformer hvor psykoterapi inngår vil ofte skape avhengighetsforhold og sterke bindinger mellom pasient og terapeut, men også andre former for behandling vil medføre en vesentlig skjevhet i maktbalansen mellom aktørene. Typetilfeller som Helse- og sosialdepartementet her viser til, er slike som vil kunne rammes av alternativet misbruk av avhengighetsforhold eller tillitsforhold.

4.2.5 Utkast til nye bestemmelser om misbruk av overmaktsforhold

4.2.5.1 Utkastet § 193 – en generell misbruksbestemmelse

Utkastet § 193 første ledd retter seg mot den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved alvorlig misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold. I annet ledd rammes utnyttelse av noens psykiske utviklingshemming eller psykiske lidelse.

Første alternativ – misbruk av stilling – har en utvidet rekkevidde sammenlignet med straffeloven § 198. Forslaget er ikke begrenset til spesielle stillingskategorier. Dette medfører i prinsippet at alle som skaffer seg seksuell omgang ved alvorlig misbruk av stilling, kan rammes av bestemmelsen. Utvalget antar at utvidelsen av bestemmelsens rekkevidde i denne henseende likevel vil være forholdsvis begrenset. Anvendelsesområdet til straffeloven § 198 er ganske vidt, slik personkategoriene er beskrevet.

Etter utvalgets vurdering er det først og fremst misbrukskriteriet som begrenser anvendelsesområdet. I vilkåret om at det foreligger misbruk av stilling, ligger en presumsjon om at forholdet mellom partene er slik at stillingen gir et overmaktsforhold. Om den seksuelle omgangen er oppnådd som følge av alvorlig misbruk av stillingen, må avgjøres konkret. I denne vurderingen vil stillingens art og grad av overmaktsforhold være sentrale elementer ved siden av offerets forhold. Offerets personlige egenskaper, erfaring, modenhet, alder og selvstendighet er forhold som også må tillegges vekt ved vurderingen.

I enkelte profesjoner er det utviklet etiske retningslinjer for forholdet mellom behandler og klient. Slike yrkesetiske regler er ikke avgjørende for straffbarheten.

Utvalget foreslår ingen særskilt straffebestemmelse som rammer seksuell omgang mellom behandler og klient, f.eks. psykolog og pasient, etter at behandlingen er avsluttet. Ulike former for behandling kan medføre at det etableres et avhengighetsforhold som kan bestå etter at selve behandlingsforholdet er avsluttet. Dersom behandleren misbruker et slikt avhengighetsforhold til å oppnå seksuell omgang med sin tidligere pasient, kan forholdet rammes av den foreslåtte misbruksbestemmelsen. For spørsmålet om det foreligger misbruk av et avhengighetsforhold, har det etter utvalgets syn liten betydning om behandlingsforholdet er avsluttet.

Annet alternativ i utkastet – misbruk av avhengighetsforhold – innebærer ingen endringer i forhold til det som omfattes av gjeldende § 194. Etter omstendighetene kan avhengighetsforholdet bestå i et underordnet tjenesteforhold, økonomisk avhengighet, særlig takknemlighetsgjeld, mv. Forholdet mellom foreldre og barn og fosterforhold kan også omfattes.

Misbruk av tillitsforhold er et nytt handlingsalternativ. Dette alternativet kan etter omstendighetene ramme forhold som i dag faller inn under alternativet særlig underfundig atferd i § 194. Det vil også kunne ramme misbruk av posisjon som sjelesørger som i dag omfattes av § 198. Et slikt forhold kan etter utvalgets syn like treffende karakteriseres som misbruk av et tillitsforhold som misbruk av stilling. Den nærmere avgrensningen bør overlates til domstolene.

Utvalget vil påpeke at ungdom kan være særlig utsatt for misbruk av avhengighetsforhold eller tillitsforhold også etter fylte 15 år, og for så vidt også etter fylte 16 år. Ung alder, mangel på erfaring og personlige bånd mellom gjerningspersonen og den unge, kan være sentrale momenter i vurderingen av om det foreligger et misbruk av et avhengighetsforhold eller et tillitsforhold. Det vises for øvrig til utvalgets vurderinger under punkt 3.6.3 om seksuell lavalder.

Bestemmelsen foreslås begrenset til tilfeller der det foreligger alvorlig misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold. Det kvalifiserende straffbarhetsvilkåret begrenser bestemmelsens anvendelsesområde. Utvalget antar at dette ikke vil innebære noen endring av betydning, idet det også etter gjeldende rett må legges til grunn at ikke ethvert misbruk rammes, men at misbruket må være av en viss kvalifisert art.

Utkastet § 193 annet ledd er en videreføring av gjeldende § 193 annet ledd. Annet ledd rammer utnyttelse av noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming. I utkastet er det benyttet en noe annen formulering enn i dagens § 193 annet ledd, uten at det med dette tilsiktes noen realitetsendring. De tilstander som i § 193 annet ledd er beskrevet som sinnssykdom, forstandssvakhet eller sykelige forstyrrelse av sjelsevnene, foreslås videreført, men beskrevet med de mer moderne begreper psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming. Gjerningsordet utnytter gir anvisning på den samme type vurdering som uttrykket misbruk i bestemmelsens første ledd. Det avgjørende er om det ut fra en konkret vurdering foreligger en klart klanderverdig atferd fra den sterke parts side i overmaktsforholdet.

Medvirkning vil være straffbar etter den generelle medvirkningsbestemmelsen i utkastet § 205.

Det foreslås en strafferamme på fengsel inntil 5 år som er en videreføring av dagens strafferamme.

Påtaleregelen i straffeloven § 194 foreslås opphevet. Utvalget ser ikke grunn til å ha ulike påtaleregler for de ulike handlingsalternativene, og mener at påtalen bør være ubetinget offentlig i betraktning av at det dreier seg om alvorlige straffbare forhold.

4.2.5.2 Utkastet § 194

Utvalget foreslår å videreføre det absolutte forbudet mot seksuell omgang mellom ansatte i visse institusjoner og personer som der står under vedkommendes myndighet og oppsikt. Endringene i forhold til § 199 er av rent språklig art. I dagens samfunn synes det lite treffende å betegne barnevernets institusjoner som anstalter og barna som innsatte. Strafferammen som er fengsel inntil 5 år videreføres. Medvirkning rammes av den generelle medvirkningsbestemmelsen, jf. utkastet § 205.

4.3 Hjelpeløshetstilstander, truende atferd – Lovutkastet §§ 195 og 196

4.3.1 Innledning

I dette punkt behandles utvalgets forslag til videreføring av straffeloven § 194, bestemmelsen om å skaffe seg seksuell omgang med noen ved trussel. Dessuten behandles utvalgets forslag til videreføring av straffeloven § 193 første ledd om seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen. Straffeloven § 193 annet ledd om utnyttelse av noens sinnslidelse eller psykiske utviklingshemming er behandlet sammen med straffeloven § 194, i punkt 4.2.

4.3.2 Gjeldende rett

4.3.2.1 Straffeloven § 193 første ledd

Straffeloven § 193 første ledd første punktum rammer seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen. Bestemmelsen omfatter tap av bevisstheten som følge av sykdom eller ytre påvirkning samt tilstander som søvn og hypnose. Det har ingen betydning for straffbarheten om tapet av bevisstheten er selvforskyldt. Andre grunner dekker tilfeller hvor fornærmede fysisk er ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen, f.eks. fordi vedkommende er lam eller bundet. Straffebudet dekker også den situasjon at den psykiske evne til motstand er borte, se Rt. 1993 s. 963. Tiltalte hadde i den saken hatt samleie med en kvinne som var så fyllesyk at hun ikke orket å komme seg unna eller gjøre fysisk motstand mot tiltalte. Det ble anført at fornærmede hele tiden hadde fysisk mulighet til å snu seg eller forlate sengen slik at samleiet ikke kunne gjennomføres. Høyesterett uttalte at [s]traffebudet må antas å ramme ikke bare den situasjon at fornærmede er fysisk forhindret fra å motsette seg den utuktige omgang, men også tilfeller hvor den psykiske evne til motstand er borte....

Første ledd annet punktum, som har en minstestraff på fengsel i 1 år, regulerer de tilfeller hvor overgriperen har fremkalt fornærmedes tilstand i den hensikt å skaffe seg eller andre seksuell omgang. Det kan f.eks. være tilfelle dersom gjerningspersonen narrer offeret til å drikke seg sanseløst beruset eller lurer offeret til å innta et bedøvende middel. Dette straffalternativet kommer til anvendelse bare dersom hensikten – å skaffe seg seksuell omgang – forelå da gjerningspersonen fremkalte tilstanden. For øvrig er skyldkravet i § 193 første ledd forsett. Gjerningspersonen må ha utvist forsett med hensyn til at offeret er ute av stand til å motsette seg den seksuelle omgangen.

Strafferammen etter første ledd første punktum er fengsel inntil 5 år. Dersom minstestraffen på fengsel i 1 år etter første ledd annet punktum kommer til anvendelse, er øvre strafferamme fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 17.

Har gjerningspersonen fremkalt bevisstløshet hos offeret ved vold på en måte som omfattes av straffeloven § 192, kan det reises spørsmål om voldtektsbestemmelsen eller straffeloven § 193 første ledd annet punktum skal anvendes. Utvalget antar at § 192 bør anvendes dersom bevisstløshetstilstanden er fremkalt ved vold, jf. Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett, utvalgte emner, 3. utgave 1996 s. 113–114.

4.3.2.2 Straffeloven § 194 første alternativ

Straffebudet rammer den som skaffer seg eller andre seksuell omgang ved trussel, særlig underfundig atferd eller ved misbruk av et avhengighetsforhold. Alternativene som rammer underfundig atferd og misbruk av avhengighetsforhold er behandlet i punkt 4.2.

Trusselalternativet må ses i forhold til voldtektsbestemmelsens handlingsalternativ fremkalle frykt for noens liv eller helse. Paragraf 194 rammer enhver trussel som ikke er så kvalifisert at den omfattes av voldtektsbestemmelsen. Trusselbegrepet i § 194 omfatter ikke bare trussel om fysisk overlast, men også trussel om skandalisering m.v. Det fritar ikke for straff at handlingen det trues med i seg selv er rettmessig, f.eks. anmeldelse av et tyveri. Det avgjørende er om trusselen har hatt tvingende effekt på fornærmede.

Skyldkravet er forsett. Strafferammen er fengsel inntil 5 år. Påtalen er betinget av begjæring fra fornærmede eller av at allmenne hensyn foreligger.

4.3.3 Nordisk rett

Den danske straffelov § 217 rammer den som skaffer seg samleie ved annen ulovlig tvang enn vold eller trussel om vold. Paragrafen rammer bruk av mindre alvorlige tvangsmidler enn voldtektsbestemmelsen og har en strafferamme på fengsel inntil 4 år. Paragraf 218 rammer den som skaffer seg samleie med noen ved utnyttelse av psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemming. Paragrafens annet ledd rammer den som har samleie med en som ikke er i stand til å motsette seg handlingen. Strafferammen i § 218 er fengsel inntil 4 år.

Svensk straffelov kapittel 20 § 2 rammer den som – uten at det rammes av voldtektsbestemmelsen – skaffer seg seksuell omgang ved ulovlig tvang. Strafferammen er fengsel inntil 2 år. Er overtredelsen grov, forhøyes strafferammen til fengsel fra 6 måneder inntil 4 år, jf. bestemmelsens annet ledd. Kapittel 20 § 3 første ledd annet punktum rammer den som skaffer seg seksuell omgang ved utilbørlig å utnytte en annens hjelpeløse tilstand. Strafferammen er fengsel inntil 2 år, men fra 6 måneder inntil 4 år dersom overgrepet anses som grovt etter annet ledd.

Også den finske straffeloven kapittel 20 har en bestemmelse som retter seg mot den som skaffer seg samleie eller annan otukt gjennom tvang og trusler som ikke er så kvalifisert at forholdet rammes av voldtektsbestemmelsen, jf. kapittel 20 § 2. Bestemmelsens annet ledd rammer bl.a. utnyttelse av sykdom eller annen svakhetstilstand. Strafferammen er fengsel inntil 4 år. I regjeringsproposisjon 6/1997 er det foreslått en ny bestemmelse om tvang til samleie rettet mot de tilfeller hvor det ikke foreligger slik kvalifisert vold eller trussel som kreves for anvendelse av voldtektsbestemmelsen, jf. utkastet kapittel 20 § 3. I utkastet til kapittel 20 § 5 er det foreslått en bestemmelse om ulike former for seksuell utnyttelse av en annens bevisstløshet, handikap eller annen hjelpeløs tilstand med en strafferamme på fengsel inntil 4 år.

4.3.4 Utvalgets vurdering

4.3.4.1 Truende atferd

Utvalget går inn for å videreføre bestemmelsen i straffeloven § 194 første alternativ, men foreslår at denne tas inn i en egen paragraf. Trusselalternativet skiller seg noe fra de øvrige alternativene i straffeloven § 194, og har flere likhetstrekk med voldtektsbestemmelsen. Straffeloven § 194 rammer tvang som ikke er så kvalifisert som den tvang som må foreligge for domfellelse for voldtekt. Trusler skiller seg fra de midler som benyttes dersom f.eks. et avhengighetsforhold er misbrukt. Ved å gi en egen bestemmelse som rammer truende atferd, er det utvalgets ønske at forholdet til voldtektsbestemmelsen kommer klarere frem. Dette er for øvrig ordningen i Danmark og Sverige, hvor voldtektsbestemmelsen og bestemmelsen om trusler står i umiddelbar sammenheng med hverandre. Den svenske bestemmelsen refererer direkte til voldtektsbestemmelsen, idet ordlyden retter seg mot den som i andre tilfeller enn de som rammes av voldtektsbestemmelsen, skaffer seg seksuell omgang med noen ved tvang.

I gjeldende straffelov § 194 rammes trusler. Utvalget foreslår at begrepet trussel erstattes med uttrykket truende atferd. Trusselbegrepet i gjeldende § 194 omfatter trusler både i ord og handling. Utvalget mener at truende atferd er en mer treffende beskrivelse av trusler som ikke kommer til uttrykk verbalt, f.eks. atferd som er aggressiv og skremmende, men som likevel ikke er tilstrekkelig kvalifisert til at voldtektsbestemmelsen kommer til anvendelse.

Påtaleregelen er i dag betinget av fornærmedes begjæring eller av at allmenne hensyn krever offentlig påtale. Bestemmelsen gjelder såvidt alvorlige overgrep at påtalen etter utvalgets vurdering bør være ubetinget offentlig.

4.3.4.2 Seksuell omgang med bevisstløse mv.

Utvalget kan ikke se at det er behov for andre endringer enn rent språklige i gjeldende straffelov § 193 første ledd. Utvalget finner imidlertid grunn til å knytte noen bemerkninger til forholdet mellom denne bestemmelsen og voldtektsbestemmelsen.

Bestemmelsen omfatter i tillegg til seksuell omgang med bevisstløse og sovende, også seksuell omgang med personer som ikke kan motsette seg handlingen f.eks. pga. sykdom eller handikap. I rettspraksis er straffeloven § 193 anvendt på forhold hvor det etter utvalgets syn ville vært vel så nærliggende å anvende voldtektsbestemmelsen. Rt. 1961 s. 547 er et eksempel på dette. Saken gjaldt forsøk på å oppnå samleie med en kvinne som hadde cerebral parese. Hun var på det nærmeste døvstum og manglet kontroll over muskelbevegelsene. Domfelte hadde opptrådt med betydelig voldsomhet, og under forsøket på å oppnå samleie hadde han veltet kvinnen overende på gulvet. Gjerningsmannen ble dømt for forbrytelse mot straffeloven § 193 første ledd. Forholdet til voldtektsbestemmelsen er ikke omtalt i dommen.

Utvalget presiserer at voldtektsbestemmelsen kan anvendes hvor personer med ulike former for handikap er tvunget til seksuell omgang. At offeret i større eller mindre grad befinner seg i en hjelpeløs tilstand, utelukker selvfølgelig ikke domfellelse for voldtekt når det foreligger bruk av slike kvalifiserte tvangsmidler som kreves etter voldtektsbestemmelsen.

Dersom gjerningspersonen fremkaller tilstanden av hjelpeløshet i den hensikt å skaffe seg seksuell omgang, øker straffverdigheten betraktelig. Utvalget går derfor inn for å opprettholde minstestraffen for disse tilfellene.

4.3.5 Utkastet til nye bestemmelser om truende atferd og seksuell omgang med bevisstløse mv.

4.3.5.1 Utkastet § 195

Utkastet § 195 er en videreføring av første alternativ i straffeloven § 194. Bestemmelsen foreslås tatt inn i en egen paragraf. Utuktig omgang foreslås erstattet med seksuell omgang, jf. foran under punkt 3.3.2. Det foreslås ingen større endringer i bestemmelsens rekkevidde. Uttrykket truende atferd foreslås brukt i stedet for uttrykket trussel. Utvalget mener dette er et mer treffende uttrykk, og det kan gi rom for å ramme straffverdig atferd som idag muligens ikke omfattes av trusselbegrepet. Det foreslås ingen endringer i skyldkravet og heller ikke av strafferammen.

4.3.5.2 Utkastet § 196

Utkastet § 196 viderefører gjeldende straffelov § 193 første ledd om seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen. I utkastet er utuktig erstattet med seksuell. Dette medfører ingen realitetsendring. Strafferammene foreslås opprettholdt. Minstestraffen på fengsel i 1 år når gjerningspersonen har fremkalt tilstanden for å oppnå seksuell omgang videreføres. I disse tilfellene heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 17. Bruk av minstestraff forutsetter at den skyldige har fremkalt tilstanden i den hensikt å skaffe seg eller en annen seksuell omgang med fornærmede. Hensiktskravet er kommet til uttrykk i formuleringen for å oppnå seksuell omgang.

4.4 Voldtekt – lovutkastet § 197

4.4.1 Vernet interesse og skadevirkninger

Voldtektsforbrytelsen er en alvorlig krenkelse av offerets personlige integritet, dvs. frihet til å avvise tilnærmelser av seksuell karakter og til selv å bestemme over egen seksualitet. Offeret settes i en tvangssituasjon og utsettes for et alvorlig angrep på den seksuelle integritet og selvrespekt.

Voldtekt er en sammensatt forbrytelse som angriper flere sider av den personlige frihet og integritet. Offeret tvinges til seksuell omgang, enten ved vold eller ved at overgriperen på annen måte fremkaller alvorlig frykt. Den straffbare handling innebærer alltid bruk av tvang. Tvangsaspektet medfører at offerets alminnelige handle- og bevegelsesfrihet innskrenkes. Når en voldtekt gjennomføres ved bruk av vold, representerer den også en voldelig krenkelse av den legemlige integritet.

Voldtektsbestemmelsen kan også sies å verne om offentlige interesser, ettersom det er en samfunnsoppgave å gi borgerne trygghet mot overgrep. Dette har voldtektsbestemmelsen til felles med andre straffebud som i første rekke verner enkeltpersoner. Voldtektsbestemmelsen er likevel i en særstilling i og med at voldtekt i all hovedsak rammer kvinner. Voldtekt er ikke bare en krenkelse av det enkelte voldtektsoffer, men skaper også frykt hos andre kvinner, slik at deres frihet, bl.a. bevegelsesfrihet, blir innskrenket. Voldtektsforbrytelsen er dermed en fredskrenkelse som rammer mange flere enn den voldtatte selv.

Forbrytelsens sammensatte karakter avspeiles i dens skadevirkninger. Ofrene kan bli påført et stort spekter av skadevirkninger, både fysiske og psykiske. De psykiske skadefølgene av en voldtekt er ofte komplekse og langvarige, og i mange tilfeller også ubotelige. Typiske følger kan være avmaktsfølelse, angst, skyldfølelse, skam og ulike kroppslige plager som kan være invalidiserende. Mange får langvarige skader på sitt seksualliv. For voldtektsofferet vil det ofte være lettere å forholde seg til de umiddelbare fysiske skadene enn til de mer langvarige psykiske skadevirkningene. De psykiske følgene må offeret alltid leve med og forholde seg til. Hvilke følger en voldtekt får, vil avhenge av mange faktorer, bl.a. alder, livssituasjon, graden av tvang og overgrepssituasjonen for øvrig. For de psykiske skadevirkningene kan det være av betydning hvor klart overgrepet fremstår for andre. Det kan være av betydning om det er vold eller trusler som er benyttet for å tvinge offeret til seksuell omgang. Offeret kan få større skyldfølelse når det er benyttet trusler og ikke vold. Et sentralt ledd i en terapeutisk behandling av voldtektsofre vil ofte være å gi bekreftelse på at offerets opptreden og valg av handlingsalternativ i overgrepssituasjonen var riktig. Kvinner og menn antas ikke å reagere vesensforskjellig som voldtektsofre. Det er likevel mulig at voldtatte menn kan få større følelse av skam på grunn av overgrepets innvirkning på den maskuline identitet.

I punkt 4.4.2 gis en beskrivelse av gjeldende rett. Nordisk rett er beskrevet i punkt 4.4.3. I punkt 4.4.4.1–4.4.4.3 gjennomgås noen spørsmål som er spesielt fremhevet i utvalgets mandat når det gjelder voldtekt. I punkt 4.4.5 redegjør utvalget for flertallets utkast til ny voldtektsbestemmelse.

4.4.2 Gjeldende rett

Straffeloven § 192 retter seg mot den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang.... Voldtektsbestemmelsen rammer tvang til seksuell omgang, herunder samleie og andre seksuelle handlinger av en viss intensitet, jf. redegjørelsen i punkt 3.1.

Voldtektsbestemmelsen kommer ikke til anvendelse på frivillig seksuell omgang mellom personer over den seksuelle lavalder. For at et forhold skal bedømmes som voldtekt, må offeret være tvunget til den seksuelle omgangen. Tvangen må ha vært avgjørende for at seksuell omgang er oppnådd – enten ved at offeret ikke har våget å sette seg til motverge eller ved at vedkommende fysisk er blitt satt ute av stand til forsvar. Dersom det ikke foreligger en slik tvangssituasjon, rammes forholdet ikke av voldtektsbestemmelsen. Annen tvang til seksuell omgang kan etter omstendighetene være en forbrytelse mot § 194, som har en lavere strafferamme.

I Straffelovkommentaren s. 431 punkt 7 nevnes samtykke som en straffrihetsgrunn. Begrepet straffrihetsgrunn benyttes ofte som betegnelse på omstendigheter som gjør at en handling er straffri selv om den oppfyller det objektive gjerningsinnholdet i en straffebestemmelse. I forhold til voldtektsbestemmelsen er det etter utvalgets syn mer treffende å vurdere samtykke dithen at gjerningsbeskrivelsen ikke er oppfylt. Samtykke er et uttrykk for frivillighet. Dersom frivillighet foreligger, er ikke de objektive straffbarhetsvilkår oppfylt. Personer under den seksuelle lavalder kan ikke gi straffriende samtykke til seksuell omgang. Om seksuell omgang med en mindreårig også rammes som voldtekt, beror på en konkret vurdering.

Vold etter straffeloven § 192 omfatter i utgangspunktet enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme. Typiske eksempler er holdegrep, slag, spark og kvelertak. Dersom handlingen er tvingende, kan den bli karakterisert som vold, selv om maktanvendelsen isolert sett er liten. I en avgjørelse har Høyesterett kommet til at det forelå vold idet domfelte hadde tatt tak rundt sin 16 år gamle niese og klemt henne hardt inn til seg, jf. Rt. 1989 s. 979. I Straffelovkommentaren gis det uttrykk for at vold etter § 192 omfatter enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme som utføres med det forsett å overvinne en alvorlig ment motstand. Dette er i og for seg en god beskrivelse av hvordan maktanvendelsen må fremstå for overgriperen. Men det kan være grunn til å presisere at det ikke er noe krav om at offeret må ha satt seg til motverge for at voldskriteriet i straffeloven § 192 skal være oppfylt.

Alternativet fremkalle frykt for noens liv eller helse rammer trusler. Ikke enhver form for trussel rammes, idet trusselen må fremkalle frykt for noens liv eller helse. Trusselen må – for å kunne rammes av straffeloven § 192 – være kvalifisert. Mindre kvalifiserte trusler rammes av straffeloven § 194. Hvordan trusselen kommer til uttrykk, er ikke avgjørende. Trusselen kan skje i ord eller ved handling, f.eks. ved å rette en kniv mot offeret. I gitte situasjoner kan signaler i form av blikk, bevegelser og kroppsspråk være egnet til å fremkalle frykt for offerets liv eller helse. Trusselalternativet rammer ikke bare tilfeller hvor det fremkalles frykt for offerets eget liv eller egen helse, jf. lovens ord noens liv eller helse. Det er antatt i juridisk teori at f.eks. en trussel rettet mot offerets barn eller om å begå selvmord også omfattes.

Skyldkravet i straffeloven § 192 er forsett, jf. straffeloven § 40. Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning V en legaldefinisjon av forsettsformene, jf. lovutkastet § 30 og motivene s. 114–119. Hovedformene for forsett er behandlet bl.a. i Andenæs, Alminnelig strafferett, 3. utgave s. 213–217. Forsett fore­ligger dersom overgriperen har til hensikt å tiltvinge seg seksuell omgang ved vold eller trusler. Forsett foreligger også hvis vedkommende holder det for sikkert eller overveiende sannsynlig at han tvinger offeret til seksuell omgang med slike virkemidler. Overgriperen handler også forsettlig hvis han anser det som mulig at han tvinger offeret til seksuell omgang, og foretar handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen vil bli oppfylt (dolus eventualis – den positive innvilgelsesteori). For de fleste praktiske forhold kan en si at det foreligger en forsettlig voldtekt dersom overgriperen benytter vold eller kvalifiserte trusler og forstår at han dermed tvinger offeret til seksuell omgang.

En tiltalt skal bedømmes ut fra sin egen oppfatning av den faktiske situasjonen, jf. prinsippet i straffeloven § 42. Forsettskravet innebærer at straff for voldtekt er utelukket dersom gjerningspersonen tror at den seksuelle omgangen skjer frivillig. Da er ikke det subjektive straffbarhetsvilkår oppfylt i forhold til tvangen. Det er ikke avgjørende om vedkommende opprinnelig trodde at ønsket om seksuell omgang var gjensidig, dersom han blir klar over at det ikke er tilfelle og likevel tiltvinger seg samleie eller annen seksuell omgang. Prinsippet om at gjerningspersonen skal bedømmes ut fra sin egen oppfatning av den faktiske situasjon gjelder ikke dersom villfarelsen er forårsaket av en selvforskyldt beruselse. Overgriperen blir i slike tilfeller vurdert som om han var edru. Hvis overgriperen ikke ville ha tatt feil av situasjonen i edru tilstand, ses det bort fra villfarelsen. Det fingeres her forsett. Disse reglene ble lovfestet ved nytt andre punktum i straffeloven § 40 første ledd og nytt tredje ledd i straffeloven § 42, jf. lov 17. januar 1997 nr. 11. Lovendringene trer i kraft fra den tid som bestemmes ved egen lov, men er også gjeldende rett i dag, se f.eks. Rt. 1961 s. 547. Ved voldtekt og andre seksuelle overgrep forekommer det ofte at gjerningspersonen er beruset. Beruselsen er som regel selvforskyldt. Er rusen uforskyldt, kan gjerningspersonen ikke straffes hvis han bedømte situasjonen feil på grunn av beruselsen. Hvis det derimot bare er gjerningspersonens hemninger som er redusert på grunn av rusen, kan han straffes for forsettlig overtredelse av voldtektsbestemmelsen.

I praksis hender det at en tiltalt hevder at han trodde at den seksuelle omgangen var frivillig. Hvis offeret har forklart seg annerledes, vil det bero på en konkret bevisvurdering om tiltalte kan domfelles. Rimelig og forstandig tvil skal også i denne henseende komme en tiltalt til gode. De konkrete omstendigheter – tid, sted, om partene kjenner hverandre osv. – vil inngå som elementer i bevisvurderingen. Hvis overgriperen har misforstått situasjonen pga. selvforskyldt rus, vil villfarelsen uansett ikke lede til straffrihet.

Det typiske voldtekts-scenario er at overgriperen er en mann og offeret en kvinne. Straffeloven § 192 er imidlertid ikke begrenset til slike tilfeller. Både overgriper og offer kan være av begge eller samme kjønn. Også barn kan være offer for en voldtektsforbrytelse. Straffeloven §§ 195 og 196 rammer seksuell omgang med mindreårige uavhengig av eventuell frivillighet fra barnets side. Dersom seksuell omgang med barn er fremtvunget ved vold eller ved å fremkalle frykt for liv eller helse, kan forholdet i tillegg straffes som voldtekt, se nærmere punkt 4.4.4.2.

Strafferammen i straffeloven § 192 er fengsel inntil 10 år. Ved voldtekt til samleie er minstestraffen fengsel fra 1 år. Samtidig heves strafferammen til fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 17.

Dersom offeret omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse, heves strafferammen i § 192 annet ledd til fengsel inntil 21 år. Bruk av den for­høyede strafferammen er ikke betinget av at følgeskadene forsettlig er påført offeret. Det er tilstrekkelig at følgene var forutseelige, jf. straffeloven § 43 (culpa levissima). Hva som regnes som betydelig skade, følger av straffeloven § 9. Begrepet dekker i første rekke ulike former for vesentlige skader på legemet og helsen. I 1992 ble skadebegrepet i straffeloven § 9 utvidet til også å omfatte alvorlig psykisk skade, jf. lov av 22. mai 1992 nr. 49. Denne utvidelsen må antas å kunne få praktisk betydning, ikke minst for grove overgrep, herunder voldtekt. I tillegg anses enhver seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1–3 nr. 3 jf. nr. 1, som betydelig skade på legeme eller helse etter straffeloven § 192. Den forhøyede strafferammen i straffeloven § 192 annet ledd kommer også til anvendelse dersom overgriperen tidligere er straffet for voldtekt eller for seksuell omgang med mindreårige under 14 år (straffeloven § 195).

Medvirkning til voldtekt er straffbart. Strafferammen er den samme for medvirkeren. Medvirkningshandlingen kan være av psykisk art, f.eks. ved å oppmuntre en annen til å begå voldtekt, og medvirkeren kan rammes for fysisk medvirkning, f.eks. til å holde offeret fast. Dersom to eller flere vekselvis holder offeret nede og vekselvis utfører den seksuelle omgangen, kan det reises spørsmål om det er adgang til å dømme for to forbrytelser – egen voldtekt og medvirkning til andres voldtekt – i realkonkurrens. I Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett (3. utgave 1996) s. 111 antas det – med henvisning til Jon Skeie, Den norske strafferett, Annet bind, Den spesielle del, 2. utgave, Oslo 1946 s. 219 og Rt. 1969 s. 744 – at slike forhold skal bedømmes som to selvstendige forbrytelser i realkonkurrens. I Straffelovkommentaren s. 431 anføres at det kan være naturlig å vurdere og behandle overgrepet som én straffbar handling pga. den nære sammenhengen mellom handlingene. Er det tale om voldtekt til samleie og medvirkning til voldtekt til samleie, vil strafferammen – dersom forholdene anses som selvstendige forbrytelser – være fengsel inntil 20 år, jf. straffeloven § 62, jf. straffeloven § 17. Dersom forholdene anses som én forbrytelse, er strafferammen fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 192, jf. straffeloven § 17. Utvalget mener at voldtekt og medvirkning til voldtekt bør anses som to selvstendige forbrytelser selv om det kan være nær sammenheng mellom handlingene. Ved å anse handlingene som to selvstendige forbrytelser, kommer den økte straffverdigheten klarere frem.

Forsøk på voldtekt er straffbart, jf. straffeloven § 49. Forsøk på å tvinge noen til seksuell omgang kan etter omstendighetene samtidig være et fullbyrdet seksuelt overgrep. Samleie er en kvalifisert form for seksuell omgang. Forsøk på å tiltvinge seg samleie, vil kunne rammes som fullbyrdet seksuell omgang etter straffeloven § 192 første ledd første straffalternativ.

Straffeloven § 195 eller straffeloven § 196 kan som nevnt anvendes i konkurrens med straffeloven § 192 dersom offeret for voldtekten er mindreårig. Andre bestemmelser kan også anvendes i konkurrens med straffeloven § 192. Dersom volden som er benyttet for å tvinge til seksuell omgang medfører legemsbeskadigelse, kan det være aktuelt å anvende straffeloven § 229 i konkurrens med straffeloven § 192. Derimot er det ikke adgang til å anvende straffeloven § 228 i konkurrens med straffeloven § 192. Den siden av overgrepet som gjelder voldsanvendelsen, anses i disse tilfellene tilstrekkelig ivaretatt ved straffeloven § 192. På samme måte anses elementet av tvang tilstrekkelig ivaretatt ved domfellelse etter straffeloven § 192. Det er derfor ikke adgang til å anvende straffeloven § 222, som retter seg mot ulovlig tvang generelt, i idealkonkurrens med straffeloven § 192.

Som et element i fullbyrdelsen av seksuell omgang kan det foretas handlinger som anses som seksuell handling og som isolert sett rammes av straffeloven § 212. I disse tilfellene regnes hele forholdet som seksuell omgang. Straffeloven § 192 anvendes mao. ikke i konkurrens med straffeloven § 212.

4.4.3 Nordisk rett

Den svenske voldtektsbestemmelsen, Brottsbalkens kapittel 6 § 1, omhandler tvang til samlag eller därmed jämförligt sexuellt umgänge.... Det finnes ingen definisjon av samleie knyttet til voldtektsbestemmelsen. Det er antatt at fullbyrdet voldtekt foreligger dersom kjønnsdelene har berørt hverandre. Anale og orale samleier rammes også. Hvorvidt andre seksuelle handlinger rammes som voldtekt, beror på en skjønnsmessig vurdering hvor flere momenter er av betydning, bl.a. om overgrepet har medført smerte og overgrepets varighet. I Kommentar till Brottsbalken del 1 er det antatt at det forhold at en mann tvinger en kvinne til å masturbere ham, ikke kan likestilles med samleie i relasjon til voldtektsbestemmelsen. Den norske voldtektsbestemmelsen synes dermed i denne henseende å ha et noe videre anvendelsesområde enn den svenske. I tillegg til samleie og enkelte handlinger likestilt med samleie, rammer den norske voldtektsbestemmelsen også seksuell omgang for øvrig.

Den svenske voldtektsbestemmelsen inneholder et vilkår om at gjerningspersonen tvinger noen til samleie eller seksuell omgang likestilt med samleie. Tvangsmidlet kan være vold eller trussel som innebærer eller for den truede fremstår som trängande fara. Likestilt med vold er det att försätta någon i vanmakt eller annat sådant tilstånd.

Skyldkravet er forsett.

Strafferammen er fengsel fra 2 inntil 6 år. Etter annet ledd er strafferammen fengsel inntil 4 år dersom brottet med hänsyn til våldets eller hotets art och omständigheterna i övrigt [är] att anse som mindre allvarligt.... I tredje ledd er det en forhøyet strafferamme på fengsel fra 4 inntil 10 år dersom forholdet anses som grov voldtekt. Den forhøyede strafferammen kan komme til anvendelse f.eks. dersom fornærmede er påført alvorlig skade eller hvis gjerningspersonen har vist særlig hensynsløshet.

Gjerningsbeskrivelsen i den danske voldtektsbestemmelsen avviker noe fra den norske. Anvendelse av den danske straffeloven § 216 er etter ordlyden begrenset til tilfeller hvor samleie er oppnådd eller er tilsiktet oppnådd. Etter straffeloven § 224 får voldtektsbestemmelsen ...tilsvarende anvendelse med hensyn til anden kønslig omgængelse end samleje. Etter straffeloven § 225 får voldtektsbestemmelsen også anvendelse på kjønnslig omgang med en person av samme kjønn.

Den danske voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 216 retter seg mot den, der tiltvinger sig samleje ved vold eller trussel om vold.... Et samleie er ikke bare tiltvunget hvor gjennomførelsen av samleiet skjer ved anvendelse av fysisk tvang, men også hvor offeret gir etter som følge av trusler. Straffeloven § 216 krevde tidligere at offeret måtte gi etter pga. alvorlig frykt, men ble endret slik at det nå er tilstrekkelig at offeret gir etter for å unngå vold. Skyldkravet i den danske voldtektsbestemmelsen er – som i Norge – forsett. Strafferammen er fengsel inntil 6 år, som i annet ledd heves til fengsel inntil 10 år ...hvis voldtægten har haft en særlig farlig karakter eller det i øvrigt foreligger særligt skærpende omstændigheder.

Den finske voldtektsbestemmelsen i straffeloven kapittel 20 § 1 retter seg mot den som tvinger en kvinne til samleie ved vold eller ved trussel som innebär trängande fara. Skyldkravet er forsett. I regjeringsproposisjon 6/1997 som nylig er fremmet, foreslås det to nye bestemmelser om voldtekt. Forslaget til voldtektsbestemmelse retter seg mot den som ved vold eller trussel om vold tvinger noen til samleie. Forslagets § 10 definerer hvilke handlinger som anses som samleie. Samleiedefinisjonen i det finske lovforslaget omfatter vaginale, anale og orale samleier, samt seksuell inntrenging i en annens kjønnsorgan med gjenstander. Det må antas at det finske samleiebegrepet er snevrere enn det norske begrepet seksuell omgang. Strafferammen er fengsel fra 6 måneder inntil 6 år. Etter forslagets annet ledd rammes også den som etter å ha hensatt noen i bevisstløs tilstand eller i en tilstand av redsel eller i annen forsvarsløs tilstand, utnytter forsvarsløsheten og har samleie med vedkommende. Voldtektsbestemmelsen i forslaget er gjort kjønnsnøytral på den måten at offer for voldtekt kan være kvinne eller mann. Regjeringsproposisjonen inneholder et forslag til en egen bestemmelse om grov voldtekt, hvor en forhøyet minstestraff og øvre strafferamme kommer til anvendelse dersom visse skjerpende omstendigheter er til stede.

4.4.4 Utvalgets vurderinger

4.4.4.1 Kriminalisering av uaktsom voldtekt?

4.4.4.2 Forholdet til bestemmelsene om overgrep mot barn

Ifølge mandatet skal Seksuallovbruddsutvalget vurdere om de sentrale begreper og grensedragninger i straffelovens sedelighetskapittel passer i saker om seksuelle overgrep mot barn. Utvalget har kommentert disse problemstillingene i punkt 3.6 foran. Fremstillingen i punkt 3.6 har en mer generell innfallsvinkel. Forholdet mellom voldtektsbestemmelsen og seksuelle overgrep mot barn reiser en del spesielle spørsmål.

Seksuell omgang med mindreårige rammes av straffeloven §§ 195 og 196. Etter gjeldende rett kan voldtektsbestemmelsen anvendes i idealkonkurrens med §§ 195 eller 196 hvis den seksuelle omgang er fremtvunget ved vold eller trusler, jf. f.eks. Rt. 1993 s. 503, Rt. 1992 s. 1717, Rt. 1992 s. 1218, Rt. 1992 s. 1217, og Rt. 1991 s. 1132. Høyesterettspraksis viser at §§ 195 eller 196 og voldtektsbestemmelsen er anvendt i konkurrens også i saker med svært små barn som offer, jf. f.eks. Rt. 1992 s. 1717 (7 år). Om betydningen av idealkonkurrens for straffutmålingen, vises til punkt 3.4.1 foran. Seksuallovbruddsutvalget foreslår ingen endring av denne rettstilstanden, men utvalget vil påpeke at det reiser særlige problemstillinger å anvende voldtektsbestemmelsen ved overgrep mot barn.

Manglende frivillighet er et helt sentralt aspekt ved voldtekt. Offeret tvinges til seksuell omgang mot sin vilje. Frivillig seksuell omgang mellom voksne er ikke straffbart, med mindre det dreier seg om incest. Voldtektsbestemmelsen bygger således på den forutsetning at den annen kan samtykke til seksuell omgang. Det sentrale bevistema i voldtektssakene er om den seksuelle omgang var frivillig eller tiltvunget. Straffeloven §§ 195 og 196 rammer seksuell omgang med mindreårige uavhengig av frivillighet hos barnet. Samtykke fra den mindreårige fritar ikke for straffansvar. Mens tvangsaspektet er et sentralt element i vurderingen av om det foreligger et seksuelt overgrep mot en voksen person, er alder det sentrale for om det foreligger overgrep mot barn. Implisitt i straffeloven §§ 195 og 196 ligger at mindreårige ikke har personlige forutsetninger for å kunne samtykke til seksuell omgang. Om det er benyttet vold eller andre tvangsmidler overfor den mindreårige, kan være et bevis­tema i relasjon til straffutmålingen i saker etter §§ 195 og 196 – f.eks. ved vurderingen av om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte, jf. paragrafenes annet ledd – men er ikke et straffbarhetsvilkår slik som etter voldtektsbestemmelsen.

Barn under den seksuelle lavalder utgjør en uensartet gruppe. Det er åpenbart at små og mindre barn ikke har forutsetninger for å samtykke til seksuell omgang. For ungdom som nærmer seg den seksuelle lavalder, kan det derimot tenkes at han eller hun er så moden at seksuell omgang kan være reelt frivillig. Straffeloven §§ 195 og 196 legger anvaret for å sette grenser på det seksuelle området på den voksne. Spørs­mål om frivillighet er irrelevant for straffbarheten, også der det kan legges til grunn at den mindreårige har hatt de nødvendige personlige forutsetninger for å kunne gi et reelt samtykke. Når den mindreårige etter loven ikke kan samtykke til seksuell omgang, kan det reises spørsmål om det er logisk og heldig at §§ 195 og 196 kan anvendes i konkurrens med voldtektsbestemmelsen. I relasjon til voldtekts­bestemm­elsen kan spørsmål om frivillighet og tvang bli et bevistema i straffbarhetsvurderingen, også når offeret er under den seksuelle lavalder. Det forhold at den mindreårige ikke med straffriende virkning kan samtykke til seksuell omgang, bør ikke utelukke domfellelse for vold/tvangsaspektet, men anvendelse av voldtektsbestemmelsen i tillegg til §§ 195 og 196 innebærer at overgrepet også blir vurdert etter et straffebud som bygger på en forutsetning om at den seksuelle omgang kan være frivillig, dvs. at begge parter er over den seksuelle lavalder. Dette kan oppfattes slik at det stilles samme krav til atferd hos barn som hos voksne dersom spørsmålet om frivillighet blir et tema. Dette kan virke støtende.

Voldtektsbestemmelsen oppstiller riktignok ikke noe krav om at offeret må yte aktiv motstand. Offerets atferd vil likevel generelt kunne være et sentralt bevismoment i vurderingen av om det ble tvunget til seksuell omgang med slike tvangsmidler som forutsettes i voldtektsbestemmelsen. Spørsmålet om offerets atferd er mindre relevant i forhold til små og mindre barn enn i forhold til barn/ungdom som nærmer seg den seksuelle lavalder.

Utvalget finner ikke at de innvendinger som kan reises mot å anvende voldtektsbestemmelsen i konkurrens med §§ 195 og 196 er så tungtveiende at det er grunn til å foreslå noen endring av rettstilstanden. Domfellelse for voldtekt innebærer at en annen klart straffverdig dimensjon ved overgrepet – at overgriperen har brukt vold eller kvalifiserte trusler for å tvinge den mindreårige til seksuell omgang – rammes i tillegg til de sider ved handlingen som rammes av §§ 195 eller 196. Denne dimensjon vil etter utvalgets syn ikke være tilstrekkelig ivaretatt ved at forbudet mot seksuell omgang med mindreårige i stedet anvendes i konkurrens med straffebudene om tvang, trusler og legemskrenkelser.

4.4.4.3 Straffenivået

Strafferammene setter yttergrensene for hvilken straff som kan utmåles. Straffenivået utgjøres av de straffer som blir idømt. Straffenivået i voldtektssaker er fra flere hold kritisert for å være for lavt. Førstvoterende i Rt. 1994 s. 1552 uttalte at ...[u]t fra rettferdstanker – tanker om forholdsmessighet mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper – mener jeg det kan være grunn til å høyne straffenivået for noen typer voldtektssaker. ... Innledningsvis i dommen hadde førstvoterende enkelte bemerkninger om gradvise endringer av straffenivået:

«Det er utvilsomt at ikke bare lovgiveren, men også Høyesterett, har en oppgave når det gjelder å sikre at straffenivåene for forskjellige lovbruddstyper er avpasset til hverandre, og står i et rimelig forhold til blant annet skadevirkningene ved de straffbare handlinger det gjelder. Men hensynet til forutseelighet – jf prinsippet i straffeloven § 3 – taler for at domstolene er varsomme med å endre straffenivået i store sprang. Det bør normalt bare være tale om at straffenivået jevnlig tilpasses samfunnsforholdene til enhver tid. Man må også ta i betraktning at både ulike begrunnelser for straffen og ulike tradisjoner har vært med å fastlegge straffenivået ved forskjellige typer av lovbrudd.»

Et flertall i Justiskomiteen synes å mene at straffe­nivået i voldtektssaker generelt er for lavt, jf. Innst. O. nr. 206 (1994–95) s. 2 og 3.

Det er ikke mulig å gi noen eksakt beskrivelse av straffenivået. Som fremholdt av førstvoterende i Rt. 1994 s. 1552 er voldtektssaker ytterst forskjellige. Ved å gjennomgå rettspraksis og tall fra Statistisk sentralbyrå er det likevel mulig å danne seg et visst bilde av hvor nivået ligger.

Tallmaterialet nedenfor er hentet fra Kriminalstatistikken for 1989–1994 over reaksjoner i forbrytelsessaker, utarbeidet av Statistisk sentralbyrå. Tallene refererer seg til saker hvor voldtekt anses som hovedforbrytelse. I saker hvor en straffereaksjon omfatter flere lovbrudd, vil det lovbrudd som har høyest strafferamme, figurere som hovedforbrytelse. I Kriminalstatistikken er det redegjort nærmere for statistikkens omfang, grunnlag, begreper, kjennemerker og mulige feilkilder. Til tross for den usikkerhet som kan hefte ved tallmaterialet, gir det likevel en indikasjon på hvor straffenivået befinner seg.

Antall domfellelser for voldtekt:

• 1989: 72

• 1990: 70

• 1991: 75

• 1992: 54

• 1993: 79

• 1994: 77

Antall reaksjoner ubetinget fengselsstraff:

• 1989: 63

• 1990: 63

• 1991: 65

• 1992: 43

• 1993: 63

• 1994: 63

Høyeste utmålte ubetingede fengselsstraff:

• 1989: 5 år

• 1990: 7 år pluss sikring

• 1991: 6 år

• 1992: 10 år

• 1993: 6 år pluss sikring

• 1994: 10 år pluss sikring

Gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff:

• 1989: 769 dager (2,14 år)

• 1990: 927 dager (2,58 år)

• 1991: 841 dager (2,34 år)

• 1992: 904 dager (2,51 år)

• 1993: 874 dager (2,43 år)

• 1994: 900 dager (2,50 år)

Kriminalstatistikken gir bare opplysninger om antall domfellelser og reflekterer ikke eventuelle mørketall. Det er alminnelig antatt at det er store mørketall for både voldtekt og andre grove seksuallovbrudd. Det er usikkert om dette forhold har endret seg i løpet av de senere år. Kriminalstatistikkens opplysninger gir ikke grunnlag for å trekke slutninger om utviklingstendenser.

Opplysningene om antallet domfellelser for voldtekt sammenholdt med opplysningene om antall ubetingede fengselsstraffer, viser at voldtekt straffes med ubetinget fengsel i det store flertall av saker (rundt regnet 4 av 5). Reaksjonen i de resterende sakene er deldommer og sikring, evt. i kombinasjon med fengsel. Statistikken viser ingen klare utviklingstendenser.

Opplysningene om høyeste utmålte ubetingede fengselsstraff er isolert sett entydige. De angir de strengeste straffene som har vært utmålt for voldtekt i de respektive år. I disse sakene er det grunn til å anta at en forhøyet strafferamme har kommet til anvendelse – enten fordi den utuktige omgangen var samleie eller det for øvrig forelå skjerpende omstendigheter, evt. at saken omfattet flere lovbrudd (konkurrens). Tallene viser at straffene for voldtekt som oftest utmåles i den nedre del av strafferammen. Dette er i samsvar med straffutmålingspraksis generelt. Verken den alminnelige strafferammen på fengsel inntil 10 år eller de forhøyede strafferammene synes å legge begrensninger på domstolenes straffutmåling. Sett i forhold til de straffer som blir utmålt, fremstår strafferammene som tilstrekkelig vide.

Kriminalstatistikkens gjennomsnittstall for ubetinget fengselsstraff varierer noe fra år til år. Utvalget antar at dette i første rekke beror på den store variasjonsbredden av saker. Saksantallet som inngår i statistikken er såvidt lite at enkeltsaker og eventuelle feilkilder kan gi utslag på gjennomsnittstallet. De gjennomsnittlige betingede fengselsstraffene og de gjennomsnittlige fengselsstraffer ved deldom (betinget og ubetinget) ligger betydelig lavere enn gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff. Et gjennomsnitt for utmålt fengselsstraff som omfattet betinget og delvis betingete straffer ville derfor ligge noe lavere enn gjennomsnittstallene referert ovenfor.

I de siste 5 år har Høyesterett behandlet 30 straffutmålingsanker hvor tiltalte er domfelt for voldtekt. Nedenfor følger et sammedrag av disse sakene.

Rt. 1992 s. 914: 33 år gammel mann idømt 6 års ubetinget fengsel for tre voldtekter til samleie, hvorav en mot en 15 år gammel pike. Ved to av voldtektene utsatte han de fornærmede for fare for HIV-smitte.

Rt. 1992 s. 920: 43 år gammel pastor i frikirkemenighet idømt 2 års ubetinget fengsel for to voldtekter, hvorav et forsøk på voldtekt til samleie overfor to kvinnelige menighetsmedlemmer. Det dreide seg om alvorlige brudd på opparbeidet avhengighets- og tillitsforhold, og de fornærmede fikk alvorlige psykiske problemer som følge av voldtektene.

Rt. 1992 s. 921: 23 år gammel mann idømt 1 år og 10 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie. Voldtekten ble gjennomført på en grov måte; bl a ble fornærmedes hender surret med tape. Domfelte og fornærmede hadde hatt forutgående erotisk kontakt.

Rt. 1992 s. 1076: 36 år gammel mann idømt 3 år og 6 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie og for å ha utsatt to kvinner for fare for smitte av allmennfarlig sykdom, nemlig HIV-smitte.

Rt. 1992 s. 1217: 22 år gammel mann idømt 2 år og 6 måneders ubetinget fengsel for flere voldtekter til samleie og voldtekt til utuktig omgang av kvalifisert grov karakter overfor to søstre på 14 og 16 år. Den eldste av dem ble gravid og fikk utført abort. Voldtektene skjedde på en rå og opprørende måte.

Rt. 1992 s. 1218: 49 år gammel mann idømt 10 års ubetinget fengsel for voldtekt til samleie og incest overfor datteren, som dels ved vold og dels ved trusler var voldtatt 3–4 ganger i måneden i en tiårsperiode fra hun var 15 år gammel og frem til 1991.

Rt. 1992 s. 1224: 50 år gammel mann idømt 4 års fengsel for voldtekt og utuktig omgang med mindreårig stedatter og mindreårig datter. Voldtekten i 1980 var isolert sett foreldet, men inngikk som del av et fortsatt forhold med den utuktige omgang, som varte frem til 1983. Grove seksuelle overgrep mot barn som var meget små da overgrepene begynte. Uttalt at særlig små barn kan få alvorlige skader ved slike alvorlige og gjentatte overgrep fra de nærmestes side. Mannen var tidligere dømt for utuktig omgang med mindreårig.

Rt. 1992 s. 1254: 36 år gammel mann idømt 1 års fengsel, hvorav 120 dager ubetinget, for voldtekt til utuktig omgang, utuktig omgang med barn under 14 år og utuktige handlinger overfor 8 piker i alderen 5 til 11 år. Ved to anledninger hadde han bundet to av dem, men ikke sterkere enn at de uten vanskelighet har klart å komme seg løs og fått dem til å masturbere seg. Beskjeden maktanvendelse.

Rt. 1992 s. 1717: 17 år gammel mann, 16 år på gjerningstiden, idømt 10 måneders fengsel hvorav 45 dager ubetinget for utuktig omgang med mindreårig og voldtekt til utuktig omgang nær opp til samleie overfor 7 år gammel gutt.

Rt. 1993 s. 189: 47 år gammel mann idømt 2 år og 8 måneders ubetinget fengsel for en voldtekt til utuktig omgang ved innføring av penis i kvinnens munn og fire tilfeller av utuktig handling. Uttalt at det var en særegen sak hvor rettspraksis ga liten veiledning.

Rt. 1993 s. 367: 26 år gammel mann idømt 1 år og 6 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie overfor en kvinne han hadde truffet på et utested. Begge var beruset. På vei til et annet utested dyttet han henne inn i en hage og voldtok henne. Domfeltes psykiske problemer kunne ikke tillegges noen større vekt i formildende retning.

Rt. 1993 s. 503: 48 år gammel mann, noe tilbakestående, idømt 6 års ubetinget fengsel for en rekke voldtekter til samleie og voldtekter til utuktig omgang overfor konen, en mindreårig datter og datterens venninne.

Rt. 1993 s. 733: 27 år gammel mann idømt 4 år og 6 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie og frihetsberøvelse overfor 15 år gammel pike som han tok med i bilen og holdt fanget der i seks timer, bl a ved å legge henne bundet i bagasjerommet. Fornærmede ble truet med kniv. Etter overgrepet hadde fornærmede betydelige psykiske problemer. Dommen omfattet også vold, trusler og frihetsberøvelse overfor en annen pike i 1988. Domfeltes avvikende personlighetsutvikling og behandlingsbehov kunne vanskelig tillegges vesentlig vekt i en sak som denne. Sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 a–f i inntil 5 år.

Rt. 1993 s. 1155: 32 år gammel mann idømt 2 år og 6 måneders ubetinget fengsel for grov voldtekt til utuktig omgang, grove trusler og grovt tyveri. Sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 a–f. Økende tendens til vold i forbindelse med rus hos den domfelte, som hadde en rekke tidligere dommer.

Rt. 1993 s. 1158: 37 år gammel mann idømt 3 år og 4 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie og forsøk på voldtekt til samleie. Den ene fornærmede var blitt med domfelte hjem, hadde avvist hans tilnærmelser og blitt truet med kniv og slått bevisstløs. Domfelte gjennomførte fire samleier med henne, hvorav ett hvor hun var bevisstløs. Domfelte brukte ikke kondom, og fornærmede fryktet graviditet eller smitte av kjønnssykdom. Voldtektsforsøket ble begått overfor en annen kvinne etter at han ble løslatt fra varetekt.

Rt. 1993 s. 1223: 40 år gammel mann idømt 1 år og 10 måneders ubetinget fengsel samt bot på kr 4 000 for voldtekt til samleie, bilbrukstyveri og promillekjøring uten førerkort. Voldtekten forøvet overfor 16 år gammel pike som var leietager hos domfelte. Domfelte utnyttet grovt at han var alene i huset med fornærmede.

Rt. 1993 s. 1516: 18 år gammel mann, 17 år og 2 måneder på gjerningstiden, idømt 1 års fengsel, hvorav 75 dager ubetinget, for voldtekt til utuktig omgang ved overfall nattetid av en nesten 17 år gammel pike. Forholdet var så grovt at det måtte idømmes fengselsstraff, men på bakgrunn av domfeltes alder, at han var tidligere ustraffet og levde i ordnede familieforhold samt at saken hadde vært en betydelig påkjenning for domfelte og hans familie, kunne straffen gjøres delvis betinget.

Rt. 1993 s. 1610: 82 år gammel mann i lagmannsretten idømt 1 år og 6 måneders ubetinget fengsel for forsøk på voldtekt til samleie i 1984 samt utuktig omgang ved samleier med sønnens fosterdatter fra hun var 13 til hun fylte 16 år i 1982. Høyesterett gjorde straffen betinget på grunn av domfeltes alder og den lange tid som var gått.

Rt. 1994 s. 331: 26 år gammel mann som kom til Norge som kvoteflyktning i 1992 idømt 21 års fengsel for drap begått for å skjule en voldtekt og tre tilfelle av voldtekt til samleie samt legemsbeskadigelse.

Rt. 1994 s. 460: 34 år gammel mann, tidligere straffet for voldtekt, idømt 4 års fengsel for voldtekt til samleie og sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 a–f for et tidsrom av inntil 5 år. Under permisjon fra sikring hadde han voldtatt en kvinne ved vaginalt og analt samleie. Fornærmede ble senere bundet på hender og føtter og surret med tape rundt hodet og med tildekket munn, hvoretter han gned seg mot henne til sædavgang. Straffen nedsatt fra 5 år med henvisning til at sikring var idømt, og at domfelte ville få en meget langvarig samlet reaksjon.

Rt. 1994 s. 461: 51 år gammel mann idømt 2 år og 6 måneders fengsel for to voldtekter til samleie mot daværende ektefelle, utuktig omgang med samboers 7–8 år gamle datter, trusler og legemsfornærmelse mot eget og samboers barn og trusler mot samboeren. Voldtektene lå ca 10 år tilbake i tid, og flere av de øvrige forhold lå også langt tilbake i tid. Høyesterett uttalte at tidsmomentet bare kunne tillegges begrenset vekt i saker av denne karakter, der tidsforløpet bl a har sammenheng med gjerningsmannens dominerende stilling i forhold til de fornærmede.

Rt. 1994 s. 608: 19 år gammel mann idømt 1 år og 1 måneds fengsel, hvorav 120 dager ubetinget for voldtekt til samleie og legemsfornærmelse begått i en uklar avslutning av et lengre kjærlighetsforhold. Det ble lagt vekt på særlige forhold i saken og domfeltes unge alder.

Rt. 1994 s. 898: 32 år gammel mann idømt 2 års fengsel for to voldtekter til samleie overfor tidligere samboer i en fase da de var i ferd med å flytte fra hverandre.

Rt. 1994 s. 902: 42 år gammel mann idømt 1 år og 6 måneders fengsel for to voldtekter til samleie overfor knapt 16 år gammel pike i 1978 og 1980 da domfelte var hennes lærer. Høyesterett gjorde straffen betinget under henvisning til den lange tid som var gått.

Rt. 1994 s. 1552: 52 år gammel mann idømt 2 års fengsel for to voldtekter til utuktig omgang uten bruk av særlig grov vold. Høyesterett uttalte at det ut fra rettferdstanker – tanker om forholdsmessighet mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper – kan være grunn til å høyne straffenivået for noen typer voldtektssaker. Hensynet til forutseelighet taler for at domstolene er varsomme med å endre straffenivået i store sprang.

Rt. 1995 s. 801: 39 år gammel mann idømt 1 år og 3 måneders fengsel, hvorav 6 måneder betinget, for voldtekt til samleie i forbindelse med at samboer ville gjøre slutt på samboerforholdet som hadde vart i åtte år. Voldtekten var et situasjonsbetinget engangstilfelle. Omstendighetene ga domfeltes handling en annen karakter enn den man står overfor ved voldtekt som er utøvet av en seksuelt fremmed person.

Rt. 1995 s. 1001: 24 år gammel mann idømt 1 år og 6 måneders fengsel for voldtekt til samleie og utuktig omgang med en 15 1/2 år gammel pike, som i noen grad hadde innlatt seg med domfelte, men var uten seksuell erfaring. Krenkelsen ble ansett som en impulshandling begått under en viss alkoholpåvirkning, og voldsanvendelsen var moderat.

Rt. 1995 s. 1024: 20 år gammel mann idømt 4 års fengsel for voldtekt til samleie og grovt ran samt enkelte andre forhold, herunder utuktig omgang med noen under 16 år. Omfattende og grove forhold som vitnet om en høy grad av hensynsløshet overfor medmennesker. Uttalt at i den grad handlingene er utslag av gjengmentalitet, er det særlig viktig å reagere strengt for å forebygge den fare som kriminelle ungdomsgjenger representerer for den alminnelige borger.

Rt. 1995 s. 1215: 28 år gammel mann idømt 1 år og 8 måneders fengsel for voldtekt til utuktig omgang ved overfall av en 62 år gammel kvinne. Domfelte var tidligere straffet for å ha antastet for ham ukjente kvinner på offentlig vei i utuktig hensikt. Lagt vekt på handlingens karakter av overfallsvoldtekt begått mot forsvarsløst offer på øde sted.

Rt. 1996 s. 362: 42 år gammel mann idømt 1 år og 4 måneders fengsel for voldtekt til samleie overfor fraseparert ektefelle som han oppsøkte nattetid. Uttalt at voldtekten var forøvet av en mann som fornærmede hadde hatt et ganske langvarig samliv med og at handlingen var situasjonsbetinget.

Rt. 1996 s. 902: 29 år gammel mann i lagmannsretten idømt 1 år og 9 måneders fengsel for voldtekt til samleie. Høyesterett opphevet dommen da lagmannsretten ikke hadde uttalt seg klart og direkte om tvangsmomentet i forbindelse med samleiet.

De refererte dommene illustrerer den store variasjonsbredden innenfor voldtektsforbrytelsen – både når det gjelder overgrepets grovhet og utmålt straff. De utmålte straffene varierer fra betinget fengsel til ubetinget fengsel i 21 år, som er lovens høyeste straff. Saken hvor straffen ble satt til fengsel i 21 år, gjaldt voldtekt og drap begått for å skjule en voldtekt, jf. Rt. 1994 s. 331. Antallet saker er forholdsvis lite. Det er bare et utvalg av voldtektssakene som er behandlet av Høyesterett. Hensett til de konkrete vurderingene som ligger til grunn for straffutmålingen, gir høyesterettspraksis i begrenset grad grunnlag for slutninger om straffenivået. De sakene som Høyesterett har behandlet, gir imidlertid god veiledning om hvilke momenter som inngår i vurderingen under straffutmålingen, og hvilken vekt disse generelt kan tillegges.

Selv om det ikke foreligger materiale som gir grunnlag for sikre slutninger om straffereaksjonene og nivået, kan det legges til grunn at straffene generelt ligger i den nedre delen av strafferammene. Det gjelder både de sakene hvor den alminnelige strafferammen på fengsel inntil 10 år kommer til anvendelse og de hvor en forhøyet strafferamme kommer til anvendelse.

Utvalget har i punkt 4.4.1 pekt på at voldtekt er en sammensatt forbrytelse som angriper flere sider av den personlige frihet og integritet. Voldtektsforbrytelsens karakter, de interesser som angripes og den skade et overgrep kan påføre offeret, er elementer som inngår i vurderingen av forbrytelsens straffverdighet. Det er utvalgets vurdering at strafferammene i straffe­loven § 192 reflekterer voldtektforbrytelsens straffverdighet. Etter utvalgets vurdering synes straffenivået, særlig for de graverende overgrepene hvor det foreligger skjerpende omstendigheter, å ligge noe lavt.

Det er ikke grunn til å anta at de øvre strafferammene representerer noen begrensning for domstolene. Utvalget antar at en ytterligere heving av strafferammene ikke vil være egnet som virkemiddel til å skjerpe straffenivået for voldtekt hvor det foreligger skjerpende omstendigheter. Dagens strafferammer gir rom for strengere reaksjoner. Det vises ellers til punkt 3.4 om strafferammene.

I Rt. 1994 s. 1552 har Høyesterett gitt et signal om at straffenivået for endel voldtektskategorier bør skjerpes. Utvalget bemerker at de skjerpende og formildende omstendigheter av betydning for straffutmålingen, kan være knyttet til selve handlingen eller til overgriperen. I mange saker vektlegges tiltaltes personlige forhold, men gis bare begrenset betydning dersom voldtekten er grov, se f.eks. Rt. 1993 s. 367, Rt. 1993 s. 733 og Rt. 1994 s. 331. En omstendighet som inngår i Høyesteretts vurdering er om det er tale om en ren overfallsvoldtekt begått av en fremmed eller om voldtekten er skjedd etter innledende frivillig erotisk kontakt, se f.eks. Rt. 1992. s 921 og Rt. 1995 s. 1001. Forutgående samlivsforhold inngår i vurderingen i bl.a. Rt. 1994 s. 608 og Rt. 1995 s. 801. Det kan være grunn til å fremheve at omstendigheter som medfører at strafferammen i voldtektsbestemmelsen forhøyes, vil være skjerpende momenter ved straffutmålingen. Det kan også foreligge omstendigheter som må tillegges vekt i skjerpende retning selv om disse ikke er tilstrekkelige til at den forhøyede strafferammen kommer til anvendelse.

Det er også grunn for domstolene til mer kritisk å vurdere hvilke omstendigheter som bør tillegges vekt i formildende retning. Hvilke formildende omstendigheter som vektlegges i praksis, har kanskje vel så stor betydning for straffenivået som hva som anses som skjerpende momenter ved forbrytelsen. I Høyesteretts avgjørelser er det ofte knyttet bemerkninger til overgrepets karakter, f.eks. om den vold som er benyttet har vært særlig grov og brutal eller om den har vært mer moderat, jf. f.eks. Rt. 1996 s. 362. I flere avgjørelser er det påpekt at overgrepet fremstår som enkeltstående og situasjonsbetinget, se f.eks. Rt. 1995 s. 801 hvor det anføres at det er tale om et situasjonsbetinget engangstilfelle, ikke om varig mishandling. Seksuallovbruddsutvalget er innforstått med at det i enkelte sammenhenger kan være legitimt å legge vekt på at det ikke foreligger skjerpende omstendigheter. Men det er grunn til å stille spørsmål ved resonnementer som innebærerer at fravær av skjerpende omstendigheter tillegges vekt i formildende retning. Enkelte rettsavgjørelser kan gi inntrykk av at denne type vurderinger er blitt tillagt ikke ubetydelig vekt.

Etter utvalgets syn er det viktig å holde fast ved at voldtektsbestemmelsen i utgangspunktet tar sikte på å ramme enkeltstående voldtekter. At voldtekten ikke inngår i en lang rekke overgrep, bør ikke anses som noen formildende omstendighet. Dersom det under en voldtekt er anvendt moderat vold, kan det etter omstendighetene være mindre straffverdig enn om volden har vært grov og brutal. Det er imidlertid vanskelig å se det som et formildende trekk ved handlingen at det ikke har vært brukt mer vold enn hva som var nødvendig for å tvinge offeret.

I flere Høyesterettsavgjørelser er det – som et moment ved straffutmålingen – nevnt at overgriper og offer har et ekteskap eller samboerskap bak seg. Utvalget mener at det i utgangspunktet bør vises forsiktighet med å tillegge tidligere samliv vekt i formildende retning. At overgriper og fornærmede tidligere f.eks. har vært samboere, kan etter omstendighetene ha betydning for forbrytelsens karakter, men kan også være et forhold som øker straffverdigheten. Slike overgrep kan være både brudd på tillitsforhold og forsøk på å dominere offeret også etter at samlivet er slutt.

Høyesterett legger i liten grad vekt på formildende omstendigheter ved overgripers personlige forhold når voldtektsforbrytelsen er grov. Utvalget er enig i at slike forhold bare bør tillegges begrenset vekt i de groveste sakene.

4.4.5 Utkastet til ny voldtektsbestemmelse

Det er ingen realitetsendring i det objektive gjerningsinnholdet i utkastet § 197 i forhold til gjeldende straffelov § 192. Det er imidlertid foretatt enkelte språklige endringer. Uttrykket utuktig omgang er erstattet med seksuell omgang, uten at dette innebærer noen realitetsendring, jf. redegjørelsen i punkt 3.3 foran. I punkt 3.5 foran er det redegjort for utvalgets overveielser vedrørende frivillighetsaspektet i bestemmelsene i sedelighetskapitlet. I utvalgets forslag til ny voldtektsbestemmelse er rekkefølgen i selve gjerningsbeskrivelsen noe endret for å få fremhevet tvangsaspektet. Tvangskravet er flyttet slik at det kommer før angivelsen av tvangsmidlene vold og fremkallelse av frykt for noens liv eller helse. Dette medfører ingen endring av bestemmelsens rekkevidde, men innebærer etter utvalgets oppfatning at det blir mer fokusert på den manglende frivilligheten hos offeret, noe som er et helt sentralt element i voldtektsforbrytelsen.

Medvirkning er ikke nevnt spesielt. Utvalget foreslår en generell medvirkningsbestemmelse for alle de straffbare handlingene i kapitlet, se nærmere punkt 4.9 om utkastet § 205 og punkt 3.2.2.3 om tilpasning til Straffelovkommisjonens arbeid. For voldtektsforbrytelsen innebærer dette bare en redigeringsmessig endring. Ansvaret for medvirkningshandlinger endres ikke ved utvalgets forslag.

Som redegjort for i punkt 4.4.4.1 går flertallet i utvalget inn for å beholde kravet om forsett i voldtektsbestemmelsen. Forsettskravet knytter seg som i dag til samtlige momenter i gjerningsbeskrivelsen.

Den alminnelige strafferammen i straffeloven § 192 er fengsel inntil 10 år. Ved voldtekt til samleie er det en minstestraff på fengsel i 1 år, og den øvre strafferammen heves da til fengsel inntil 15 år. Fengsel inntil 21 år kan anvendes dersom det foreligger gjentakelse eller offeret påføres betydelig skade, se nærmere punkt 4.4.2. Utvalget foreslår ingen endring i denne tredelingen av strafferammen. Straffenivået for de grovere overgrepene er etter utvalgets vurdering noe lavt. Utvalget har vurdert å øke den alminnelige strafferammen og minstestraffen, men er kommet til at dette ikke vil være hensiktsmessige virkemidler. Dagens strafferammer er vide og gir rom for en markert nivåheving uten at de øvre deler må tas i bruk. Om utvalgets nærmere vurderinger vises til punkt 4.4.4.3. Utvalget foreslår imidlertid en utvidelse av området for den øvre strafferamme på fengsel inntil 21 år. I tillegg til de skjerpende omstendigheter som i dag kvalifiserer til fengsel inntil 21 år, foreslår utvalget at bestemmelsens anvendelsesområde utvides til å omfatte overgrep begått på en særlig smertefull eller krenkende måte eller av flere i fellesskap. Denne utvidelsen er forankret i de samme synspunkter som begrunnet en tilsvarende endring av straffeloven §§ 195 og 196 ved lov av 22. mai 1992 nr. 49. I NOU 1991: 13 s. 35 er det gitt eksempler på særlig krenkende og smertefulle handlinger:

«...

Som eksempel kan nevnes overgrep som innebærer særlig smertefull inntrengning i skjeden eller endetarmsåpningen. Som eksempel på overgrep som er begått på en særlig krenkende måte, kan nevnes oralsexovergrep og overgrep som medfører at det skjer sæduttømmming på barnets kropp. Også inntrengning i skjeden eller endetarmsåpningen med gjenstander kan oppleves som særlig krenkende.»

Eksemplene ovenfor knytter seg til overgrep mot barn, men er etter utvalgets syn også relevante for voldtekt.

Utvalget mener at den høyeste strafferammen også bør komme til anvendelse dersom voldtekten er begått av flere i fellesskap. Typetilfellet på slike overgrep vil være at to eller flere veksler på å holde offeret og selv begå voldtektshandlingen. En voldtekt hvor det er flere overgripere som handler i fellesskap, innebærer forsterkede elementer av hjelpeløshet og ydmykelse for offeret. Offeret kan i slike tilfeller også utsettes for større fare. Straffverdigheten av et slikt overgrep er derfor etter utvalgets syn større enn for voldtekt hvor overgriperen handler alene. Med dette forslaget ønsker utvalget å få frem at handlingene til hver enkelt deltaker i felleshandlingen er mer straffverdige enn om overgriperen handler alene. Derfor er det etter utvalgets forslag riktig å straffe den enkelte overgriper både for voldtekt begått av flere i fellesskap og for medvirkning til voldtekt begått av flere i fellesskap. At selve voldtekten og medvirkningen til de andres voldtekt straffes i realkonkurrens får ingen betydning for strafferammen, idet strafferammen på fengsel inntil 21 år kommer til anvendelse. Ved straffutmålingen innenfor strafferammen vil imidlertid eventuell medvirkning – og graden av medvirkning – til de andres voldtekt ha betydning som straffutmålingsmoment.

I gjeldende § 192 er minstestraffen for voldtekt til samleie og strafferammen for voldtekt til annen seksuell omgang gitt i samme punktum. I utkastet til ny voldtektsbestemmelse er minstestraffen skilt ut i et eget punktum. Etter utvalgets vurdering innebærer dette en språklig forenkling.

I gjeldende § 192 er alle tilfellene hvor den forhøyede strafferammen kommer til anvendelse angitt i ett ledd. Utkastet § 197 annet og tredje ledd angir når den forhøyede strafferammen på fengsel inntil 21 år kommer til anvendelse. Fordi utvalget har tilføyet enkelte momenter i forhold til straffeloven § 192, er det naturlig at disse ordnes og angis i to ledd. Utkastet § 197 er ordnet slik at strafferammen på 21 år for følger er angitt i annet ledd. Gjentakelse og de to nye skjerpende omstendighetene er inntatt i tredje ledd i lovutkastet.

4.5 Forbudet mot seksuell omgang med mindreårige – Lovutkastet § 198

4.5.1 Innledning

I punkt 4.5.2 redegjøres det for gjeldende rett etter straffeloven §§ 195 og 196 – forbudene mot seksuell omgang med barn under den seksuelle lavalder – og utvalgets utkast til ny bestemmelse. Det er også redegjort for straffenivået. I punkt 3.6 drøfter utvalget endel generelle spørsmål i forbindelse med seksuelt misbruk av barn og ungdom. Det gjelder bl.a. vernet interesse, skadevirkninger og spørsmålet om seksuell lavalder. Reglene om seksuelt krenkende atferd overfor og seksuelle handlinger med barn, er behandlet i punkt 4.1 foran.

4.5.2 Gjeldende rett

Straffeloven § 195 gjelder seksuell omgang med barn under 14 år, mens straffeloven § 196 omhandler seksuell omgang med barn i aldersgruppen 14–16 år. Begge bestemmelsene er begrenset til seksuell omgang, se nærmere punkt 3.1. Seksuelle handlinger av mindre intensitet rettet mot mindreårige rammes av andre bestemmelser. Straff etter § 195 eller § 196 er ikke betinget av at det er benyttet vold eller annen form for tvang, press eller utnyttelse av avhengighets- eller tillitsforhold. Alder er avgjørende for straffbarheten, og mindreårigheten som sådan er den sentrale beskyttede interesse.

Den alminnelige strafferammen i § 195 er 10 år. Dersom den seksuelle omgang var samleie, er straffen fengsel i minst 1 år. Minstestraffen medfører at den øvre strafferammen heves til fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 17. Strafferammen på fengsel inntil 21 år i § 195 annet ledd kommer til anvendelse dersom offeret som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse, jf. straffeloven § 9. Straffe­rammen er også fengsel inntil 21 år dersom gjerningspersonen tidligere er straffet for seksuell omgang med barn under 14 år eller for voldtekt. Dessuten kommer lovens høyeste strafferamme til anvendelse når overgrepet er skjedd på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte eller handlingen er foretatt overfor et barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep.

Strafferammen i § 196 for seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år er også differensiert. Den alminnelige strafferammen er fengsel inntil 5 år. Paragraf § 196 har – i motsetning til § 195 – ingen bestemmelse om minstestraff ved samleie. Øvre strafferamme forhøyes i annet ledd til fengsel inntil 15 år hvis offeret omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse eller hvis gjerningspersonen tidligere er straffet for seksuell omgang med mindreårige eller voldtekt eller hvis handlingen er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte.

Med unntak for aldersgrensen er skyldkravet i straffeloven §§ 195 og 196 forsett, jf. straffeloven § 40. Villfarelse om alderen utelukker ikke straffskyld når offeret er under 14 år, jf. straffeloven § 195 tredje ledd. Det har da ingen betydning for straffbarheten om gjerningspersonen trodde vedkommende var over den seksuelle lavalder. Den forhøyede strafferammen for gjentatte overgrep mot barn under 10 år kommer til anvendelse selv om gjerningspersonen trodde offeret var eldre enn 10 år.

Dersom offeret er mellom 14 og 16 år, vil villfarelse om alder utelukke straffskyld hvis ingen uaktsomhet kan legges vedkommende til last. Aktsomhetsnormen er streng, jf. uttalelsene i lovforarbeidene (SRI 1960 s. 25).

«...Det er således en meget streng bedømmelse som domstolene skal legge til grunn i denne henseende. Kan man på noen måte si at gjerningsmannen har handlet uaktsomt, vil han måtte straffelles. Det må foreligge meget tungtveiende grunner, om gjerningsmannen skal frifinnes i henhold til den foreslåtte lovregel, som må oppfattes som en unntaksbestemmelse. Den vil ikke kunne anvendes hvis gjerningsmannen har satt seg ut over mulig tvil om hvor gammel den annen er (han har f.eks. slått seg til ro med den annens uttalelse om alderen).»

Det er tilstrekkelig for domfellelse for følgeskader som bringer de forhøyede strafferammer til anvendelse, at disse var forutseelige (culpa levissima), jf. straffeloven § 43.

Straff etter §§ 195 og 196 kan falle bort dersom de som har hatt den utuktige omgangen er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, jf. siste ledd i begge bestemmelsene. Vilkårene er kumulative. For å være jevnbyrdige i utvikling, må partene være noenlunde likt utviklet både fysisk og psykisk. Bestemmelsen gir i utgangspunktet adgang til å frifinne bare ved relativt små forskjeller, men det aksepteres sannsynligvis noe større aldersforskjeller når fornærmede er over 15 år. Som jevnbyrdighet i alder og utvikling er det akseptert en aldersforskjell på 3 år og 11 måneder, jf. Rt. 1994 s. 1000. Jenta var i denne saken 14 år og 3 måneder. Høyesterett uttalte at hvor ...fornærmede er kommet betydelig lenger i sin utvikling enn hva som kan sies å ligge innenfor et normalt variasjonsområde, er det grunn til å legge noe mindre vekt på forskjell i alder. I et tilfelle hvor fornærmede var 15 år og 8 måneder, ble en aldersforskjell på 4 år og 2 måneder ansett som jevnbyrdighet, jf. Rt. 1990 s. 1217. Ved jevnbyrdighet i alder og utvikling er det etter straffeloven § 195 siste ledd også adgang til å nedsette straffen under minimumsstraffen som følger av paragrafens første ledd. Straffbortfall etter disse bestemmelsene er bare aktuelt når den seksuelle omgang har vært frivillig fra begge parters side.

Et forhold som rammes av § 195 og § 196 kan samtidig innebære forbrytelse mot andre bestemmelser i straffelovens sedelighetskapittel. Dersom overgriper har tiltvunget seg seksuell omgang med en mindreårig ved vold eller kvalifiserte trusler, kan overgrepet også straffes som voldtekt. Incestbestemmelsene vil også kunne komme til anvendelse samtidig.

Påtalen etter §§ 195 og 196 er ubetinget offentlig.

4.5.3 Nordisk rett

Den danske straffelov § 222 rammer den som har samleie med et barn under 15 år. Strafferammen er fengsel inntil 6 år. Strafferammen forhøyes i annet ledd til fengsel inntil 10 år dersom barnet var under 12 år eller gjerningspersonen skaffet seg samleiet ved tvang eller ved trusler. Etter straffeloven § 224 får § 222 tilsvarende anvendelse på annen kjønnslig omgang enn samleie. Etter straffeloven § 224 rammes også kjønnslig omgang med en person av samme kjønn. Skyldkravet er i utgangspunktet forsett. Etter den danske straffelov § 226 rammes overtredelse av § 222 også dersom gjerningspersonen var uaktsom mht. offerets alder, men da med en forholdsmessig mindre straff. I Danmark synes ordningen å være at tiltale kan frafalles dersom aldersforskjellen mellom de som har hatt kjønnslig omgang er liten, jf. Kommenteret straffelov, Speciel del, 5. omarbejdede utgave s. 234.

Den svenske straffeloven kapittel 6 § 4 rammer den som har seksuell omgang med barn under 15 år. Skyldkravet er forsett for alle straffbarhetsvilkår bortsett fra barnets alder. Uaktsomhet mht. barnets alder er tilstrekkelig for domfellelse, jf. kapittel 6 § 11. For domfellelse må tiltalte være mye å bebreide, jf. Kommentar till Brottsbalken, Del I (Fritzes 6. opplag 1995) s. 307. Dersom forskjellen i alder og utvikling er liten, skal påtale bare skje dersom dette er påkrevd av allmenne hensyn.

Den finske straffeloven kapittel 20 § 3 rammer den som har samleie eller derved likestilt utuktig omgang med barn som ikke er fylt 16 år. Strafferammen er fengsel inntil 4 år, men med en forhøyet strafferamme for grov overtredelse i paragrafens tredje ledd. Det kreves forsett for domfellelse. Dersom det er liten fysisk og psykisk forskjell mellom dem som har hatt den seksuelle omgangen, kan det etter kapittel 20 § 10 annet ledd unnlates å ta ut tiltale. I regjeringsproposisjon 6/1997 foreslås nye bestemmelser om seksuallovbrudd. Den seksuelle lavalder foreslås her senket fra 16 til 15 år.

4.5.4 Utvalgets vurderinger

4.5.4.1 Straffenivået

Strafferammene setter yttergrensene for hvilken straff som kan utmåles. Straffenivået utgjøres av de straffer som blir idømt.

Det er ikke mulig å beskrive straffenivået eksakt. Seksuelle overgrep mot barn er ofte sammensatte forbrytelser, og straffverdigheten beror på en konkret vurdering. Rettspraksis og tall fra Statistisk sentralbyrå gir imidlertid en viss veiledning om hovedtrekkene i straffenivået.

Tallmaterialet nedenfor er hentet fra Kriminalstatistikken for 1989–1994 over reaksjoner i forbrytelsessaker, utarbeidet av Statistisk sentralbyrå. Tallene refererer seg til saker hvor seksuell omgang med mindreårige anses som hovedforbrytelse. I saker hvor en straffereaksjon omfatter flere lovbrudd, vil det lovbrudd som har høyest strafferamme, figurere som hovedforbrytelse. I Kriminalstatistikken er det redegjort nærmere for statistikkens omfang, grunnlag, begreper, kjennemerker og mulige feilkilder. Til tross for den usikkerhet som kan hefte ved tallmaterialet, gir det likevel en indikasjon på straffenivået. I Kriminalstatistikken er det gitt opplysninger om reaksjoner i saker der seksuell omgang med noen under 14 år og seksuell omgang med noen under 16 år for øvrig er hovedforbrytelse. Sistnevnte kategori omfatter domfellelser etter straffeloven §§ 196 og 197. Det kan legges til grunn at straffeloven § 197 anvendes svært sjelden og at tallene i hovedtrekk gjelder domfellelser etter straffeloven § 196.

Seksuell omgang med noen under 14 år (§ 195):

Antall domfellelser:

• 1989: 139

• 1990: 132

• 1991: 160

• 1992: 142

• 1993: 123

• 1994: 154

Antall reaksjoner, ubetinget fengselsstraff:

• 1989: 82

• 1990: 74

• 1991: 93

• 1992: 82

• 1993: 69

• 1994: 83

Høyeste utmålte ubetingede fengselsstraff:

• 1989: 4 år 6 måneder

• 1990: 4 år 6 måneder

• 1991: 4 år 6 måneder

• 1992: 6 år

• 1993: 7 år

• 1994: 5 år

Gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff:

• 1989: 605 dager (1,68 år)

• 1990: 629 dager (1,75 år)

• 1991: 649 dager (1,80 år)

• 1992: 730 dager (2,03 år)

• 1993: 662 dager (1,84 år)

• 1994: 663 dager (1,84 år)

Annen utuktig omgang med mindreårig (§§ 196–197):

• 1989: 55

• 1990: 48

• 1991: 36

• 1992: 44

• 1993: 43

• 1994: 43

Antall reaksjoner, ubetinget fengselsstraff:

• 1989: 28

• 1990: 16

• 1991: 6

• 1992: 12

• 1993: 12

• 1994: 17

Høyeste utmålte ubetingede fengselsstraff:

• 1989: 2 år 3 måneder

• 1990: 1 år 3 måneder pluss bot

• 1991: 8 måneder

• 1992: 1 år 6 måneder

• 1993: 2 år 6 måneder

• 1994: 8 år

Kriminalstatistikken gir bare opplysninger om antall domfellelser og sier ikke noe om mørketall. Det er alminnelig antatt at det er store mørketall for både voldtekt og andre grove seksuallovbrudd, herunder seksuell omgang med mindreårige.

Opplysningene om antallet domfellelser for seksuell omgang med mindreårige sammenholdt med opplysningene om antall ubetingede fengselsstraffer, viser at overtredelse av straffeloven § 195 straffes med ubetinget fengselsstraff i over halvparten av sakene. I flertallet av de øvrige sakene er reaksjonen delvis betinget og delvis ubetinget fengselsstraff. For overtredelse av straffeloven § 196 (og § 197) ilegges en ren ubetinget fengselsstraff i mindre enn halvparten av sakene.

Opplysningene om høyeste utmålte ubetingede fengselsstraff er isolert sett entydige. De angir de strengeste straffene som har vært utmålt for overtredelse av straffeloven §§ 195 og § 196 (og § 197) i de respektive år. Det er grunn til å anta at en forhøyet strafferamme har kommet til anvendelse i disse sakene – enten fordi den seksuelle omgangen var samleie eller fordi det for øvrig forelå skjerpende omstendigheter, evt. at saken omfattet flere lovbrudd (konkurrens). Tallene viser – i likhet med de tilsvarende tallene for voldtekt – at straffene for seksuell omgang med mindreårige som oftest utmåles i den nedre del av strafferammen. Det er ingen omstendigheter som tyder på at strafferammene i §§ 195 og 196 legger begrensninger på domstolenes straffutmåling. Sett i forhold til de straffer som blir utmålt, fremstår strafferammene som tilstrekkelig vide.

Kriminalstatistikken gir opplysninger om gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff for overtredelse av straffeloven § 195. Gjennomsnittstallet varierer noe fra år til år. Det skyldes sannsynligvis at saksantallet som inngår i statistikken er såvidt lite at enkeltsaker og eventuelle feilkilder kan gi utslag på gjennomsnittstallet. De faktiske forhold kan dessuten være svært forskjellige. Det idømmes kortere straffer når det gis betinget fengsel. Det gjelder både når fengselsstraffen i sin helhet er betinget og ved deldom.

Rettspraksis fra 1987–1990 er referert i NOU 1991: 13 Seksuelle overgrep mot barn – straff og erstatning. I perioden 1994–96 behandlet Høyesterett 28 straffutmålingsanker hvor tiltalte ble domfelt etter §§ 195 eller 196. Noen av disse sakene gjelder også domfellelse for voldtekt. Dette er tilfellet i Rt. 1994 s. 461 og Rt. 1995 s. 1001. Disse sakene er referert under punkt 4.4.4.3. Nedenfor er først referert de saker hvor det er domfelt etter § 195 uten at det også er domfelt etter § 196. Deretter kommer de saker hvor det er domfelt både etter §§ 195 og 196, etterfulgt av dem hvor det er domfelt etter § 196 uten at det også er domfelt for § 195. Et generelt trekk ved sakene er at straffeloven §§ 195 og 196 ofte anvendes sammen med andre bestemmelser i sedelighetskapitlet, bl.a. straffeloven § 207 om incest.

Domfellelser etter straffeloven § 195, uten at § 196 er anvendt:

Rt. 1994 s. 461: 37 år gammel mann idømt fengsel i 8 måneder, hvorav 120 dager ubetinget for utuktig omgang og utuktig atferd med 9-årig niese.

Rt. 1994 s. 467: 33 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 1 år og 2 måneder for utuktig omgang med mindreårig niese. Den utuktige omgang foregikk jevnlig fra piken var 5 til hun var 14 år gammel.

Rt. 1994 s. 1213: 59 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 5 år og sikring for en rekke tilfeller av utuktig omgang med mindreårig gutt og pike. Overgrepene overfor piken var ledsaget av trusler. Piken var ca 8 år da overgrepene startet, og gutten var 2–3 år. Dommen var fellesstraff med tidligere dom for utuktig omgang med mindreårige.

Rt. 1994 s. 1215: 31 år gammel mann ble idømt ubetinget fengsel i 1 år og 9 måneder for utuktig omgang til samleie og incest med datter på 3 1/2 år. Ved en anledning hadde han analt samleie med datteren.

Rt. 1994 s. 1404: 17 år gammel mann ble idømt fengsel i 1 år, hvorav 10 måneder betinget for utuktig omgang til samleie med en 5 år gammel pike. Han hadde tatt piken med seg i den bil han kjørte. Domfelte var 16 år og 3 måneder på gjerningstiden.

Rt. 1994 s. 1674: 40-årig mann idømt ubetinget fengsel i 3 år for incest og utuktig omgang med sin datter i 8 år, fra datteren var 6 år gammel. Misbruket hadde ført til betydelige skadevirkninger for fornærmede.

Rt. 1995 s. 1014: 27-årig mann idømt ubetinget fengsel i 9 måneder for utuktig handling og omgang overfor en pike på 13 år og 10 måneder.

Rt. 1996 s. 148: 36 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 9 måneder for utuktig omgang og utuktig atferd overfor to piker på henholdsvis 11 og 13 år.

Rt. 1996 s. 216: 36 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 2 år og 3 måneder for utuktig omgang og utuktig handling med flere piker i alderen 5 til 10 år.

Rt. 1996 s. 267: 53 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 1 år og 6 måneder for utuktig omgang overfor en gutt fra han var 7 til 11 år gammel. Mannen var tidligere straffet for sedelighetsforbrytelser mot mindreårige.

Domfellelser både etter straffeloven §§ 195 og 196:

Rt. 1994 s. 461: 46 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 2 år for incest og utuktig omgang med datteren fra hun var 6–7 år gammel til hun var 16 år. Ved minst to anledninger etter at datteren var 14 år var overgrepet utuktig omgang til samleie.

Rt. 1994 s. 463: 52 år gammel mann idømt fengsel i 4 år for incest og utuktig omgang, herunder samleie, med sin datter fra hun begynte på skolen til hun var i 14–15-års alderen. Farens misbruk fortsatte etter at det var avdekket overgrep fra andre. Fornærmede var påført betydelige psykiske skadevirkninger.

Rt. 1994 s. 786: 50-årig mann idømt fengsel i 2 år, hvorav 1 år og 6 måneder betinget, for utuktig omgang med en pike fra hun var 12 til 16 år, dels mens hun var hans elev. Det var gått lang tid siden overgrepene. Domfelte ble fradømt retten til å inneha stilling eller utøve virksomhet som lærer i den offentlige grunnskole.

Rt. 1994 s. 900: (1) 45 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 1 år og 8 måneder for utuktig handling og utuktig omgang overfor mindreårige gutter. Han var tidligere straffet for lignende forhold. (2) 39 år gammel mann idømt 8 måneder betinget fengsel for utuktig omgang med en mindreårig gutt i en periode på 2 år.

Rt. 1994 s. 1129: 40-årig mann idømt ubetinget fengsel i 1 år og 3 måneder for utuktig handling og utuktig omgang overfor en pike fra hun var ca 10 år. Ovegrepene fortsatte til fornærmede var 18–19 år.

Rt. 1994 s. 1130: 51-årig mann idømt ubetinget fengsel i 1 år og 9 måneder for incest og utuktig omgang med sin datter fra hun var 12 1/2 år. Overgrepene foregikk i en periode på 3 år, og han hadde flere samleier med datteren, både før og etter at hun fylte 14 år. Overgrepene lå mange år tilbake i tid, og tidsforløpet ble tillagt vekt.

Rt. 1994 s. 1598: 45 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 3 år for oral og anal utuktig omgang med en ressurssvak gutt i en årrekke, fra gutten var 8 til han var 16 år gammel.

Rt. 1994 s. 1679: 60 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 3 år for utuktig omgang, herunder samleie, med en pike fra hun var ca 10 år til hun var 16 år gammel. Misbruket fortsatte helt til piken var 20 år, idet hun først da maktet å avvise ham. Piken hadde fått betydelige psykiske problemer.

Rt. 1994 s. 1679: 42-årig mann idømt ubetinget fengsel i 1 år og 10 måneder for utuktig omgang til samleie og misbruk av stilling som støttekontakt overfor en gutt. Fornærmede hadde fått betydelige psykiske skader.

Rt. 1995 s. 252: 46-årig mann idømt ubetinget fengsel i 2 år og 3 måneder for sosial incest, utuktig omgang og utuktig handling overfor samboers datter fra hun var 13 til hun var 16 år. Etter at fornærmede var fylt 14 år, omfattet overgrepene jevnlige samleier.

Rt. 1995 s. 799: 39 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 2 år og 6 måneder for utuktig omgang, herunder omgang til samleie, og utuktig handling overfor flere barn. For flere av overgrepene dreide det seg om grovt tillitsbrudd. Domfelte var tidligere straffet for seksuelle overgrep mot mindreårige.

Rt 1995 s. 882: (1) 38 år gammel mann ble idømt ubetinget fengsel i 4 år og 6 måneder for bl.a. samleie med samboers datter og for medvirkning til samboerens utuktige omgang med datteren av en nabo. (2) Samboeren, 39 år gammel kvinne, ble idømt ubetinget fengsel i 1 år og 2 måneder for utuktig omgang med naboens datter.

Rt. 1995 s. 1036: 40 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 2 år og 6 måneder for sosial incest og utuktig omgang, herunder samleie, med samboers datter. Overgrepene foregikk over en 3-års periode, fra piken var vel 13 år gammel.

Rt. 1996 s. 60: 51 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 2 år og 6 måneder for incest og utuktig omgang, herunder omgang til samleie, med 2 døtre. Misbruket av den ene datteren pågikk i ialt 7 år, fra hun var 5 til hun var 12 år gammel. Overgrepene mot den andre datteren pågikk i ialt 4 år, fra hun var 11 til 15 år gammel. Forholdene lå langt tilbake i tid, og tidsmomentet ble tillagt vekt.

Domfellelser etter straffeloven § 196, uten at straffeloven § 195 er anvendt:

Rt. 1994 s. 1032: 22 år gammel mann idømt fengsel i 6 måneder, hvorav 30 dager ubetinget, for utuktig omgang til samleie, legemsbeskadigelse og trusler overfor en pike på 14 år og 11 måneder. Fornærmede fikk alvorlige psykiske problemer.

Rt. 1996 s. 366: 39 år gammel mann idømt ubetinget fengsel i 1 år og 4 måneder for sosial incest og utuktig omgang med sin 15-årige stedatter. Domfelte hadde gjennomført samleie med piken som var ute av stand til å motsette seg handlingen pga. alkohol- og medikamentpåvirkning.

De refererte dommene viser en stor variasjonsbredde med hensyn til faktum og overgrepenes grovhet.

Straffene i de refererte dommene må ses i sammenheng med at området for de forhøyede strafferammene i straffeloven § 195 og § 196 ble utvidet ved lov av 22. mai 1992 nr. 49. Siktemålet med disse lovendringene var bl.a. å heve straffenivået for grove seksuelle overgrep mot barn, jf. Ot.prp. nr. 20 1991–92 s. 33 hvor Justisdepartementet bl.a. uttalte:

« Departementet er i likhet med de fleste høringsinstansene, enig med arbeidsgruppen i at straffenivået ved seksuelle overgrep mot barn gjennomgående er for lavt.

Etter departementets syn er skadevirkningene ved og omfanget av seksuelle overgrep mot barn så omfattende og veldokumentert, at det er berettiget å omtale slike overgrep som et alvorlig samfunnsproblem. Slik departementet ser det, er seksuelle overgrep mot barn, og da særlig grove overgrep mot mindre barn, av de mest klanderverdige lovbruddene. Det bør defor av almenpreventive hensyn reageres sterkt mot slike straffbare handlinger. Departementet kan ikke se at de preventive hensyn gjør seg gjeldende med mindre styrke i disse sakene enn ved andre alvorlige straffbare forhold.»

Justisdepartementet tilføyet at det ikke var grunnlag for en generell straffskjerpelse ved de mindre alvorlige brudd på straffeloven §§ 195, 196 (og 212).

De forhøyede strafferammene etter lovendringen i 1992 kommer ikke direkte til anvendelse på straffbare handlinger som ble begått før lovendringen. I en dom inntatt i Rt. 1993 s. 993 uttalte imidlertid førstvoterende at selv om forholdet som var til pådømmelse lå forut for lovendringen, kunne lovgivers synspunkter om nødvendigheten av å skjerpe straffereaksjonene for alvorlige overgrep mot barn ikke være uten betydning. Denne uttalelsen er blitt kritisert i juridisk teori, jf. Andenæs og Bratholm, Spesiell straffe­rett s. 118. Det påpekes imidlertid at de reelle argumenter, f.eks. kunnskaper om skadevirkningene av seksuelle overgrep, naturligvis kan tillegges vekt, men at det gjelder uavhengig av om de er presentert i lovmotiver eller på annen måte.

Få av de refererte dommene gjelder straffbare handlinger foretatt etter lovendringen i 1992. Det er vanskelig å ha en begrunnet oppfatning av om lovendringene har ført til et skjerpet straffenivå, som forutsatt i forarbeidene. En sammenligning av de sakene Høyesterett behandlet i tidsrommet 1994–96 med dem som ble behandlet i tidsrommet 1987–90 kan tyde på at straffereaksjonene er blitt noe strengere. Straffenivået i hovedtyngden av sakene hvor straffeloven § 195 er overtrådt, synes i den siste perioden å ligge på fra 1 1/2 til 3 års fengsel. Høyesterett har uttalt at det legges vekt på lovendringen ved utmålingen av straff og at tidligere straffutmålingspraksis ikke uten videre gir veiledning om straffenivået, jf. Rt. 1995 s. 1036 hvor det bl.a. heter:

«Forsvareren har blant annet vist til Rt 1989 386, Rt 1989 788 og Rt 1991 1 og gjort gjeldende at lagmannsrettens straffutmåling i den foreliggende sak er uforholdsmessig streng. Etter min mening viser imidlertid senere høyesterettsavgjørelser et strengere straffenivå i forhold til den praksis forsvareren har vist til. Jeg legger også vekt på den skjerping av straffeloven § 195 annet ledd som fant sted ved lov av 22 mai 1992.»

Utvalget er enig i de signaler som ble gitt om å heve straffenivået i forbindelse med lovendringen i 1992. Utvalget går inn for å videreføre de endringene som ble foretatt i straffeloven §§ 195 og 196. Det er, som nevnt ovenfor, utvalgets inntrykk at rettspraksis viser en tendens i retning av et skjerpet straffenivå i saker om alvorlig seksuelt misbruk av mindreårige. Høyesterett viser imidlertid tilbakeholdenhet med å endre straffenivået i store sprang, jf. Rt. 1994 s. 1552. Det er derfor grunn til å anta at utviklingen med en gradvis heving av reaksjonsnivået for de grovere overgrepene vil fortsette uten ytterligere lovendring. Utvalget går likevel inn for enkelte lovendringer i form av utvidelse av området for den forhøyede strafferamme i forbudet mot seksuell omgang med barn, jf. punkt 4.5.4.2 nedenfor.

4.5.4.2 Strafferammene

Paragrafene 195 og 196 i gjeldende straffelov har forskjellige strafferammer. Dette gjelder både de alminnelige og de forhøyede strafferammene.

Den alminnelige strafferammen i § 195 er 10 år, mens den i § 196 er 5 år. Utvalget har i punkt 3.6 foran drøftet om det er grunn til å opprettholde en differensiering av strafferammen etter offerets alder. Et flertall i utvalget foreslår at det gis én straffebestemmelse om seksuell omgang med mindreårige, med én aldersgrense og med en vid strafferamme. Den alminnelige strafferammen for seksuell omgang med barn under 15 år foreslås satt til fengsel inntil 10 år, som i gjeldende § 195. Endringene vil etter flertallets syn gi mer entydige signaler om straffverdigheten av seksuell omgang med barn og ungdom under den seksuelle lavalder. Endringsforslaget innebærer en markert heving av strafferammen for seksuell omgang med barn mellom 14 og 15 år i forhold til gjeldende rett. Som påpekt foran, jf. punkt 3.6.3, er endringene begrunnet i andre hensyn enn et ønske om en tilsvarende skjerping av straffenivået for seksuell omgang med 14-åringer.

De forhøyede strafferammene for følgeskader og andre særlig skjerpende omstendigheter er fengsel inntil 21 år hvis offeret er under 14 år, og 15 år hvis offeret er mellom 14 og 16 år, jf. straffeloven § 195 annet ledd og § 196 annet ledd. Flertallet kan vanskelig se at det er grunn til å differensiere den forhøyede strafferammen for særlig skjerpende omstendigheter etter offerets alder. Når disse siderammene kommer til anvendelse, dreier det seg alltid om svært alvorlige overgrep, hvor det har liten betydning for straffverdigheten om offeret var over eller under 14 år. Det gjelder både for skadefølger og de øvrige særlig skjerpende omstendighetene som bringer de forhøyede strafferammer til anvendelse. Flertallet foreslår at den forhøyede strafferamme for seksuell omgang med barn under 15 år settes til fengsel inntil 21 år.

Ved lovendring i 1992 ble området for strafferammen på fengsel inntil 21 år i § 195 annet ledd utvidet til tilfeller der det er foretatt gjentatte overgrep overfor barn under 10 år, jf. Ot.prp. nr. 20 (1991–92) s. 66:

«...Har det skjedd flere overgrep, er det nok at ett av disse har skjedd mens barnet var under 10 år. Med gjentatte overgrep siktes til flere faktiske overgrepssituasjoner; om det i strafferettslig forstand foreligger én (fortsatt) forbrytelse, skal ikke tillegges vekt i denne sammenheng. Vilkåret om at det må ha skjedd gjentatte overgrep knytter seg til samme gjerningsmann, siden bestemmelsen tar sikte på å få fram den økte straffverdighet i at vedkommende forbryter seg på nytt.»

Utvalget er enig i at straffverdigheten øker betydelig ved gjentatte seksuelle overgrep mot så små barn, og foreslår at bestemmelsen videreføres.

I tillegg foreslår utvalget å utvide området for strafferammen på fengsel inntil 21 år til situasjoner hvor flere i fellesskap forgriper seg mot en mindreårig. Overgrep hvor to eller flere har handlet i fellesskap, innebærer økt risiko og fare for skade og forsterkede elementer av hjelpeløshet og ydmykelse for offeret. Det vises for øvrig til punkt 4.4.5 hvor et tilsvarende tillegg i voldtektsbestemmelsen omtales.

I gjeldende straffelov § 195 er det en minstestraff på fengsel i 1 år dersom den seksuelle omgangen var samleie. Utvalget går ikke inn for å utvide området for minstestraffen. Det vises til punkt 3.6.3.3 hvor dette spørsmålet er nærmere behandlet. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett, slik at minstestraffen for samleie fortsatt skal være betinget av at fornærmede er under 14 år.

4.5.4.3 Villfarelse om alderen

Domfellelse er ikke betinget av at tiltalte var klar over at fornærmede var under den seksuelle lavalder. Villfarelse om fornærmedes alder utelukker ikke straffskyld verken etter § 195 eller § 196, men villfarelsesbestemmelsen er forskjellig i de to bestemmelsene. Etter § 195 er fornærmedes alder et objektivt straffbarhetsvilkår. Tiltalte kan dømmes uavhengig av om han i denne henseende subjektivt er noe å bebreide. Villfarelsesbestemmelsen i straffeloven § 196 har et annet innhold. Det kreves heller ikke her forsett for domfellelse, men villfarelse om alderen utelukker straffskyld hvis tiltalte ikke er noe å bebreide. Aktsomhetskravet er meget strengt, jf. lovens ordlyd med mindre ingen uaktsomhet kan legges ham til last i så måte. Reglene er i det vesentlige begrunnet i rettshåndhevingshensyn. Et eksempel fra rettspraksis på frifinnelse etter denne bestemmelsen er Rt. 1970 s. 784. Saken gjaldt en tidligere ustraffet lærer som i et bryllup ble kjent med en pike på vel 15 år og 6 måneder og samme kveld hadde samleie med henne. Piken ble karakterisert som særdeles voksen og velutviklet for sin alder.

Utvalgets flertall mener det kan rettes prinsipielle innvendinger mot at alder skal være et objektivt straffbarhetsmoment. Dansk og svensk straffelov har ingen tilsvarende bestemmelse. Etter dansk rett kan straffansvar bare pålegges ved uaktsom villfarelse om den annens alder, og da med en forholdsmessig lavere straff, jf. dansk straffelov § 226. I svensk rett kan straffansvar ved villfarelse om den annens alder bare pålegges dersom gjerningspersonen kan bebreides for villfarelsen, jf. svensk straffelov kapittel 6 § 11.

Straffelovrådet gikk i sin innstilling fra 1960 inn for å fjerne villfarelsesbestemmelsen som dengang gjorde alder til et objektivt straffbarhetsmoment både når fornærmede var under 14 år og mellom 14 og 16 år. Straffelovrådet anførte i sin begrunnelse på s. 25 i innstillingen bl.a.:

«Den nåværende regel må nok sies å ha voldt endel urimeligheter i praksis, idet den – i sin kategoriske avfatning – fastsetter at enhver villfarelse med hensyn til alderen, hvor godt begrunnet den enn måtte være, ikke har noen betydning for skyldspørsmålets vedkommende. Straffelovrådet finner det lite heldig at loven skal være slik formulert at den hindrer domstolene i å avsi frifinnelsesdom, når en domfellelse ville stå i strid med alminnelige strafferettslige prinsipper, idet tiltalte – i det foreliggende tilfelle – med god grunn har trodd at vedkommende var over lovens minstealder. Hans forhold vil for så vidt ikke engang kunne betegnes som uaktsomt.»

På bakgrunn av Straffelovrådets innstilling ble den modifiserte villfarelsesbestemmelsen tatt inn i straffeloven §§ 196, 197 og 212 ved lov av 15. februar 1963 nr. 2. I straffeloven § 195 ble imidlertid alder beholdt som objektivt straffbarhetsmoment. Alder som objektivt kriterium har vært fremholdt som et middel til å styrke barns rettsstilling, særlig fordi det kan være vanskelig å føre bevis for at overgriper var kjent med den annens alder. Dette er et tungtveiende hensyn som må veies mot andre grunnleggende hensyn innen strafferetten. Det er også gjort i gjeldende rett.

I de tilfeller hvor fornærmede nærmer seg lovens lavalder – og hvor bevisproblemene i denne henseende er mest aktuelle – er alder ikke et objektivt straffbarhetskriterium. For mindre barn er det ikke grunn til å anta at det vil volde problemer å bevise verken forsett eller uaktsomhet mht. alder.

Det har også vært fremholdt at villfarelsesregelen i straffeloven § 195 bidrar til at tiltaltes gode tro om den annens alder ikke blir noe bevistema. Vidløftig bevisførsel om dette vil lett kunne bli en belastning for den mindreårige. Det skal stilles meget strenge krav til gjerningspersonens aktsomhet. Det er derfor ikke grunn til å anta at regelen vil invitere til at dette blir et mer sentralt bevistema. Gjeldende rett er for øvrig ikke til hinder for at denne problemstillingen blir et tema i tilknytning til straffutmålingen.

Flertallet slutter seg til Straffelovrådets vurdering om at de hensyn som taler for en endring av villfarelsesregelen i straffeloven § 195 veier tyngre enn de hensyn som begrunner regelen, og antar at det neppe vil gi støtende resultater i form av svekket strafferettslig beskyttelse av mindreårige.

4.5.5 Utkastet til ny bestemmelse om seksuell omgang med mindreårige

Flertallet foreslår at den seksuelle lavalder senkes til 15 år og at det gis én bestemmelse om seksuell omgang med mindreårige, med én aldersgrense, men slik at minstestraff ved samleie begrenses til overgrep mot barn under 14 år. Dette vil medføre en lovteknisk forenkling i forhold til gjeldende rett.

Gjerningsbeskrivelsen i utkastet § 198 første ledd skiller seg ikke fra gjerningsbeskrivelsen i gjeldende straffelov §§ 195 og 196. For domfellelse må gjerningspersonen ha hatt seksuell omgang med noen under 15 år. Som seksuell omgang regnes de handlinger som i dag faller inn under begrepet utuktig omgang, jf. nærmere punkt 3.1 og 3.3. Forholdet er straffbart selv om den seksuelle omgangen var frivillig. Alder skal, som i gjeldende rett, være det avgjørende straffbarhetskriterium. Domfellelse vil heller ikke være betinget av at det er benyttet vold eller annen form for tvang, press eller utnyttelse av avhengighets- eller tillitsforhold.

Den alminnelige strafferamme foreslås satt til fengsel inntil 10 år, se lovutkastet første ledd.

Når minstestraff på 1 år kommer til anvendelse, forhøyes den øvre strafferammen til fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 17.

I utkastet § 198 annet og tredje ledd utvides straffe­rammen til fengsel inntil 21 år. Vilkårene for anvendelse av den utvidede strafferammen er uttømmende angitt.

I utkastet § 198 fjerde ledd foreslås en bestemmelse med tilsvarende innhold som villfarelsesbestemmelsen i gjeldende straffelov § 196 tredje ledd. Utvalget har gitt bestemmelsen en enklere språklig utforming. Under punkt 4.5.4.3 er det redegjort nærmere for begrunnelsen for å gå bort fra et rent objektivt ansvar knyttet til fornærmedes alder. Endringsforslaget innebærer en videreføring av det strenge aktsomhetskravet i gjeldende straffelov § 196. For at en tiltalt skal kunne frikjennes med den begrunnelse at han trodde at fornærmede var over den seksuelle lavalder, skal vedkommende ikke være noe å bebreide. Når lavalderen foreslås satt til 15 år, antar utvalget at en tiltalt bare unntaksvis kan bli hørt med at han var i aktsom god tro om fornærmedes alder.

I tillegg til seksuell lavalder som straffbarhetskriterium, vil alder i to relasjoner være et vilkår for at siderammene skal komme til anvendelse. Det gjelder for minstestraff ved samleie, hvor dagens 14-års regel foreslås opprettholdt. I tillegg er anvendelse av strafferammen på fengsel inntil 21 år i en sammenheng betinget av at fornærmede var under 10 år. Villfarelsesregelen kommer også til anvendelse på disse reglene.

Bestemmelsen om straffbortfall dersom de som hadde den seksuelle omgangen var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling foreslås videreført, jf. utkastet § 198 femte ledd. Formuleringen i utkastet er identisk med formuleringen i § 195 siste ledd i gjeldende straffelov, bortsett fra at utuktig er endret til seksuell. Innholdsmessig innebærer forslaget ingen endring.

Som anført i Straffelovkommentaren s. 452 er det antakelig adgang til å godta litt større aldersforskjeller i relasjon til gjeldende straffelov § 196 enn i relasjon til § 195. Ved anvendelsen av straffbortfallsregelen bør det etter utvalgets syn legges vekt på hvilket alderstrinn de involverte befinner seg på. For eksempel bør en aldersforskjell på 3–4 år vurderes annerledes når partene er 14 og 17–18 år enn når de er yngre.

Etter gjeldende § 214 kommer straff etter straffeloven § 196 ikke til anvendelse, og ilagt straff faller bort, dersom de som har hatt seksuell omgang med hverandre inngår ektekap. Utvalget går inn for å oppheve denne bestemmelsen, jf. nærmere om dette i punkt 5.2.

4.6 Incest – lovutkastet §§ 199, 200 og 201

4.6.1 Innledning

I dette punktet behandler utvalget bestemmelsene om biologisk og sosial incest. Dette omfatter straffeloven § 207 som forbyr seksuell omgang med slektning i nedstigende linje, straffeloven § 208 som forbyr seksuell omgang mellom søsken og straffeloven § 209 som rammer seksuell omgang med bl.a. fosterbarn (sosial incest). I tillegg behandles straffeloven § 197 som utvalget går inn for å oppheve som overflødig ved siden av straffeloven § 209.

4.6.2 Gjeldende rett

4.6.2.1 Straffeloven § 207

Straffeloven § 207 rammer den som har seksuell omgang med slektning i nedstigende linje. Før bestemmelsen ble endret i 1963 kunne under gitte omstendigheter begge parter straffes.

En rettskraftig dom om farskap må legges uprøvet til grunn i en senere straffesak om incest. Adopsjon gir den adopterte samme rettsstilling i forhold til adoptivforeldrene (og adoptivslekten) som biologisk slektskap. Incestforbudet i § 207 rammer dermed også seksuell omgang med adoptivbarn. I Straffelovkommentaren s. 468 antas at dette får som konsekvens at seksuell omgang mellom den biologiske ascendent og en bortadoptert ikke kan straffes etter § 207.

Medvirkning rammes. Skyldkravet er forsett. Strafferammen er fengsel inntil 5 år, men inntil 8 år dersom den seksuelle omgangen var samleie.

Straffeloven § 207 anvendes i praksis ofte sammen med andre bestemmelser i straffeloven kapittel 19, f.eks. straffeloven §§ 195 og 196.

4.6.2.2 Straffeloven § 208

Straffeloven § 208 rammer den som har samleie med bror eller søster (søskenincest). Annen seksuell omgang enn samleie, jf. straffeloven § 213, rammes ikke. Straff etter bestemmelsen kommer ikke til anvendelse på personer under 18 år. Som søsken regnes også halvsøsken og søskenforhold som bygger på adopsjon, jf. Straffelovkommentaren s. 471 punkt 3.1. Begge kan straffes dersom de er over 18 år. Det er ikke noe vilkår for straff at samleiet var ufrivillig fra noen av partenes side. Bestemmelsen rammer således også frivillig seksuell omgang i form av samleie mellom voksne personer.

Medvirkning til at søsken har samleie med hverandre er straffbart. Skyldkravet er forsett. Strafferammen er fengsel inntil 2 år.

Bestemmelsen er anvendt i enkelte høyesterettsavgjørelser, men da sammen med andre bestemmelser i sedelighetskapitlet, se f.eks. Rt. 1991 s. 1461 og Rt. 1987 s. 788.

4.6.2.3 Straffeloven § 209

Straffeloven § 209 rammer den som har seksuell omgang med fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller noen under 18 år, som står under gjerningspersonens omsorg, myndighet eller oppsikt.

Det er ikke noe vilkår at gjerningspersonen misbruker myndighets- eller oppsiktsforholdet. Det vil imidlertid være en presumsjon for at det foreligger misbruk eller utnyttelse dersom seksuell omgang finner sted mellom personer i de relasjoner som bestemmelsen beskriver.

Medvirkning rammes. Etter annet punktum rammes også den som fremmer en annens seksuelle omgang med noen som han står i et slikt forhold til. Skyldkravet er forsett. Strafferammen er fengsel inntil 5 år.

4.6.2.4 Straffeloven § 197

Straffeloven § 197 retter seg mot den som har seksuell omgang med noen under 18 år som står under hans myndighet eller oppsikt. Eksempler på personer som kan stå i et myndighets- eller oppsiktsforhold er verger, bestyrere ved barnehjem eller personer som etter avtale med foreldrene har oppsikt med barn under feriefravær e.l., jf. Straffelovkommentaren s. 458. I forarbeidene var det foreslått at bestemmelsen bare skulle ramme tilfeller hvor den fornærmede var forført. Justiskomiteen fjernet denne begrensningen. Det er følgelig ikke noe vilkår for straff etter denne bestemmelsen at den seksuelle omgangen er oppnådd ved misbruk av myndighets- eller oppsiktsforholdet. Strafferammen er fengsel inntil 1 år. Skyldkravet er forsett. Bestemmelsen i straffeloven § 196 tredje ledd om villfarelse mht. offerets alder gjelder tilsvarende, jf. § 197 annet ledd.

Ved lov av 22. mai 1992 nr. 49 ble straffeloven § 209 endret ved at alternativet noen under 18 år, som står under hans omsorg ble tatt inn i bestemmelsen. Denne tilføyelse medførte at beskrivelsen av det straffbare i siste alternativ i straffeloven § 209 ble sammenfallende med § 197. I Ot.prp. nr. 20 (1991–92) er det påpekt at bestemmelsene i utgangspunktet er ment å dekke ulike forhold. Departementet vurderte likevel om § 197 burde oppheves som overflødig. Straffeloven § 197 er i liten grad anvendt i praksis, noe som kan tyde på at de øvrige bestemmelsene er tilstrekkelige. Departementet gikk likevel ikke inn for å oppheve bestemmelsen, idet det ikke var noe særskilt behov for å fjerne den. Departementet uttalte at det i påvente av Straffelovkommisjonens revisjonsarbeide ville vise tilbakeholdenhet med å foreslå endringer ut over det behovet tilsier. I Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett, utvalgte emner 3. utgave 1996 s. 121 kommenteres forholdet mellom §§ 209 og 197. Etter endringen av § 209 i 1992 kan utvalget ikke se at § 197 har noen selvstendig betydning.

4.6.3 Nordisk rett

Alle nordiske land har strafferettslige forbud rettet mot incest. I Danmark er straffebestemmelsen plassert i kapittel 23 om Forbrydelser i familieforhold. Etter § 210 første ledd straffes den som har samleie med slektning i nedstigende linje med fengsel inntil 6 år. Bestemmelsens annet ledd inneholder et forbud mot seksuell omgang mellom søsken. Tilsvarende forbud finnes i den svenske straffeloven kapittel 6 § 6 og i den finske straffeloven kapittel 20 § 7. I regjeringsproposisjon 6/1997 som nylig er fremmet, foreslås forbudet mot incest med slektning i nedstigende linje og søsken videreført i kapittelet om brott mot allmän ordning, jf. forslaget kapittel 17 § 23.

Samtlige nordiske land har straffebestemmelser som rammer seksuell omgang med barn og unge i familiemessige- eller nære sosiale relasjoner. Dansk straffelov § 223 rammer bl.a. den som har samleie med adoptivbarn, stebarn og pleiebarn. Den svenske straffeloven kapittel 6 § 4 inneholder et tilsvarende forbud mot seksuell omgang. Det samme gjelder den finske straffeloven kapittel 20 § 5 om utnyttelse av personer mellom 16 og 18 år. I den nevnte finske regjeringsproposisjonen foreslås det særlige vernet om personer under 18 år videreført når vedkommende står under gjerningspersonens myndighet eller oppsikt.

4.6.4 Utvalgets vurdering

Det er ikke åpenbart at alle de forhold som i dag går inn under straffeloven § 207 bør være straffbare. Det kan hevdes at frivillig seksuell omgang mellom voksne slektninger i direkte linje tilhører den private sfære, og at forholdet bl.a. derfor ikke bør være straffbart, se nærmere om kriminaliseringsspørsmålet i Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett, 3. utgave 1996 s. 124.

I forarbeidene til lovendringen i 1963, Straffelovrådets innstilling fra 1960 (SRI 1960) heter det på s. 38 at [a]lmenheten vil også oppfatte kjønnsforhold mellom nærbeslektede som støtende. Allmennhetens oppfatninger kan karakteriseres som en offentlig interesse på samme måte som arvebiologiske hensyn, som også er blitt anført som begrunnelse for å opprettholde forbudet. Det kan imidlertid reises spørsmål om arvebiologiske hensyn i dag er et tilstrekkelig tungtveiende hensyn for å straffsanksjonere frivillig seksuell omgang mellom voksne slektninger. Det er grunn til å anta at det er andre normer enn de strafferettslige som avholder voksne mennesker fra incestuøse seksuelle forhold. I praksis anvendes bestemmelsen som regel hvor slektningen i nedstigende linje er barn eller ungdom. I dagens samfunn fungerer bestemmelsen først og fremst som et vern mot handlinger som – pga. relasjonene mellom gjerningspersonen og fornærmede – har karakter av alvorlige seksualovergrep.

Selv om straffeloven § 207 i praksis bare anvendes når det er barn eller helt unge som er involvert, er utvalget likevel kommet til at bestemmelsen – med enkelte mindre endringer – bør videreføres. Seksuelle forbindelser mellom såvidt nærstående som det her er tale om, er samfunnsmessig lite ønskelig, og det er grunn til å anta at allmennheten fortsatt oppfatter slike forhold som støtende.

Som påpekt i Straffelovkommentaren s. 468 rammer sannsynligvis straffeloven § 207 ikke det tilfellet at en biologisk far eller mor har seksuell omgang med sitt bortadopterte barn. Etter adopsjon anses det ikke lenger å foreligge noe slektskapsforhold mellom biologisk ascendent og den bortadopterte. Seksuell omgang mellom f.eks. biologisk far og bortadoptert barn forekommer neppe særlig ofte i praksis. Utvalget mener likevel at incestbestemmelsen av konsekvenshensyn også bør ramme slike forhold, og foreslår et tillegg i incestbestemmelsen om at den også rammer seksuell omgang med avkom.

Utvalget kan ikke se at det er behov for en forhøyet strafferamme ved samleie. Det antas at seksuell omgang i typetilfellene vil innbefatte samleie. En strafferamme på fengsel inntil 5 år er etter utvalgets syn tilstrekkelig til å fange opp straffverdigheten. Dersom det er tale om mer graverende forhold, f.eks. seksuell omgang med mindreårige eller bruk av tvang, vil andre straffebud med høyere strafferammer kunne anvendes i konkurrens. Utvalget foreslår å oppheve den særskilte strafferammen på fengsel inntil 8 år ved samleie.

Søskenincestbestemmelsen er i hovedtrekk begrunnet i de samme hensyn som forbudet mot seksuell omgang med slektning i nedstigende linje. Utvalget har vurdert om bestemmelsen bør oppheves, idet det kan hevdes at frivillig samleie mellom voksne søsken tilhører den private sfære. Ut fra de samme hensyn som tilsier videreføring av straffeloven § 207 er imidlertid utvalget kommet til at den bør opprettholdes.

Utvalget går også inn for å videreføre gjeldende rett etter straffeloven § 209. Bestemmelsen retter seg mot situasjoner hvor barn og unge har behov for et særlig vern. Ingen arvebiologiske hensyn begrunner bestemmelsen, men for øvrig ligger de samme hensyn til grunn for denne bestemmelsen som for forbudet mot biologisk incest i straffeloven § 207.

Som anført foran, har straffeloven § 197 neppe noe selvstendig anvendelsesområde ved siden av straffeloven § 209 etter lovendringen i 1992, jf. ovenfor under punkt 4.6.2.4. Ordlyden i straffeloven § 197 rammer seksuell omgang med noen under 18 år som står under den skyldiges myndighet eller oppsikt. Etter lovendringen i 1992 omfatter ordlyden i straffeloven § 209 den som har seksuell omgang med noen under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt. I forarbeidene synes det å være lagt til grunn at § 197 omhandler mer kortvarige myndighets- og oppsiktsforhold enn det myndighets- og oppsiktsforhold som omfattes av § 209. Etter utvalgets vurdering er det ingen heldig løsning å operere med to bestemmelser som etter sin ordlyd har et identisk anvendelsesområde, men som antas å ha ulik rekkevidde pga. uttalelser i forarbeider. Lovverket blir på denne måten unødvendig komplisert. Utvalget går inn for å oppheve straffeloven § 197, men presiserer at de myndighets- og oppsiktsforhold som denne bestemmelsen tar sikte på, også omfattes av utkastet § 201. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett, selv om anvendelsesområdet for utkastet § 201 muligens er noe utvidet i forhold til gjeldende straffelov § 209.

Når det foreligger slike relasjoner mellom partene som er beskrevet i straffeloven § 209 og § 197, legger utvalget til grunn at det i praksis ikke vil oppstå spørsmål om gjerningspersonen var i villfarelse om offerets alder. Utvalget foreslår på denne bakgrunn ingen villfarelsesbestemmelse som i gjeldende straffelov § 197 annet ledd.

4.6.5 Utkastet til nye bestemmelser om incest

4.6.5.1 Utkastet § 199

Utkastet § 199 viderefører med enkelte mindre endringer gjeldende rett etter incestforbudet i straffeloven § 207. I forslaget er avkom tatt inn i bestemmelsen for å ramme det tilfellet at en biologisk ascendent har seksuell omgang med en bortadoptert, f.eks. en biologisk fars seksuelle omgang med sin bortadopterte datter. Tillegget vil også ramme biologiske besteforeldre. Strafferammen på fengsel inntil 5 år foreslås beholdt. I praksis anvendes incestbestemmelsen som regel sammen med andre bestemmelser om seksuelle overgrep. Utvalget er kommet til at det ikke er behov for en forhøyet strafferamme for samleietilfeller. Medvirkning til seksuell omgang med slektning i nedstigende linje eller avkom rammes av den generelle medvirkningsbestemmelsen i utkastet § 205.

4.6.5.2 Utkastet § 200

Utvalget foreslår ingen endringer i gjerningsbeskrivelsen i forbudet mot søskenincest. Det foreslås en strafferamme på fengsel inntil 1 år. Utvalget mener dette er tilstrekkelig til å fange opp straffverdigheten av de handlinger som rammes av bestemmelsen. Valget av strafferamme er også tilpasset utvalgets ønske om å forenkle regelverket ved å benytte færre strafferammer enn i dag, jf. punkt 3.4.2. Medvirkning rammes av den generelle medvirkningsbestemmelsen i utkastet § 205.

4.6.5.3 Utkastet § 201

Utkastet § 201 viderefører bestemmelsen i straffeloven §§ 197 og 209. Det foreslås ingen endringer i oppregningen av hvem som er beskyttet av bestemmelsen. Det er gjort en redaksjonell endring sammenlignet med straffeloven § 209, slik at gjerningsbeskrivelsen kommer før angivelsen av strafferammen. Dette samsvarer med hvordan de fleste straffebud er bygget opp. De tilfeller som antas å falle inn under straffeloven § 197, vil dekkes av ordlyden i utkastet § 201. Strafferammen på fengsel inntil 5 år videreføres. Medvirkning rammes av den generelle medvirkningsbestemmelsen i utkastet § 205.

4.7 Hallikparagrafen – lovutkastet § 202

4.7.1 Gjeldende rett

Prostitusjon som sådan er ikke straffbar i Norge. Straffeloven § 206 rammer ulike former for medvirkning til andres prostitusjon. Paragraf 206 ble sist endret ved lov av 7. april 1995 nr. 15. Endringen bestod i hovedsak av en presisering av gjeldende rett og en omredigering av lovteksten.

Straffeloven § 206 opererer med de synonyme begrepene utukt som erverv og ervervsmessig utukt. Dette er samlebegreper som omfatter seksuell omgang og seksuell handling mot vederlag. For at utukten som bedrives skal anses som ervervsmessig, er det ikke nødvendig at den er eneste inntektskilde, men det er antatt at utukten må drives med en viss regelmessighet. Straffelovrådet la til grunn at det ikke er ervervsmessig utukt dersom tjenesten bare tilbys én person, jf. SRI 1960 s. 36. I juridisk teori er det likevel anført at det ikke kan utelukkes at ervervsvilkåret er oppfylt selv om vedkommende bare betjener én enkelt person med seksuelle tjenester, jf. Straffelovkommentaren s. 465 punkt 3.2.

Første ledd rammer den som forleder noen til å drive utukt som erverv eller til å fortsette med slikt erverv. Bestemmelsen rammer psykisk påvirkning til enten å starte eller til å fortsette med prostitusjon.

Annet ledd bokstav a rammer den som fremmer eller utnytter andres ervervsmessige utukt. Fremme vil si å bidra til at den ervervsmessige utukten finner sted. Det er likegyldig hvordan dette skjer. Kobleri og organisering av sex-klubber hvor medlemmene får adgang til prostituerte er eksempler på handlinger som rammes. Dette alternativet kunne før lovendringen i 1995 også ramme utleie av rom til prostituerte. Nå er imidlertid slik utleie særskilt regulert, se nedenfor. Også den som utnytter andres ervervsmessige utukt rammes. Det er noe uklart hvilket selvstendig anvendelsesområde dette alternativet har, se Straffelovkommentaren s. 466 punkt 5.2.

Bokstav b rammer den som i vinnings hensikt fremmer eller utnytter andres utuktige omgang. Her er det ikke noe krav om ervervsmessig utukt. Det er imidlertid et vilkår at gjerningspersonen har hatt vinnings hensikt, og bestemmelsen vil derfor i praksis i hovedsak ramme utnyttelse av andres ervervsmessige utukt. Dette alternativet er begrenset til utuktig omgang. Bestemmelsen har liten selvstendig betydning i forhold til de øvrige alternativene i straffeloven § 206.

Bokstav c er en presisering av at også utleie av lokale til prostitusjonsvirksomhet rammes dersom utleier forstår at lokalene brukes til ervervsmessig utukt. Ved lovendringen i 1995 ble skyldkravet endret. Nytt i forhold til tidligere er at en utleier kan domfelles hvis han har utvist grov uaktsomhet mht. at lokalene benyttes til ervervsmessig utukt, se nærmere Ot. prp. nr. 4 (1994–95) s. 7–10.

Straffeloven § 206 tredje ledd retter seg mot menn som lar seg underholde av kvinner som driver utukt. Det kan ofte være vanskelig å bevise at en mann fremmer eller utnytter en kvinnes ervervsmessige utukt. Bestemmelsen ble innført i 1963 for å effektivisere straffetrusselen mot hallikvirksomhet.

Siste ledd rammer medvirkning til overtredelse av første og andre ledd.

Skyldkravet er med enkelte unntak forsett. I bokstav c rammes også grov uaktsomhet. I bokstav b kreves det kvalifisert skyld i form av vinnings hensikt.

Straffen er fengsel inntil 5 år for overtredelse av første ledd. I annet ledd er strafferammen bot eller fengsel inntil 5 år. Tredje ledd har en strafferamme på fengsel inntil 2 år. Det er altså bare for overtredelse av annet ledd at bot kan ilegges som eneste straff. Dette har sammenheng med at bestemmelsen rammer både forsettlig og grovt uaktsom overtredelse.

4.7.2 Nordisk rett

Dansk straffelov §§ 228 og 229 rammer ulike former for medvirkning til andres prostitusjon. Prostitusjon i seg selv er ikke straffbar. Strafferammen i § 228 er fengsel inntil 4 år. I § 229 er strafferammen fengsel inntil 3 år, men under formildende omstendigheter kan hefte eller bøter anvendes. Etter § 231 kan straffen forhøyes med inntil det halve ved gjentatte overtredelser av §§ 228 og 229. Svensk straffelov kapittel 6 § 8 rammer den som fremmer eller på en utilbørlig måte utnytter at en annen har tilfeldig seksuell omgang mot vederlag. Paragrafens annet ledd rammer utleie av lokaler som benyttes til prostitusjon. Strafferammen i § 8 er fengsel inntil 4 år, men fengsel fra 2 år inntil 6 år dersom overtredelsen er grov, jf kapittel 6 § 9. Kapittel 6 § 10 rammer den som skaffer seg seksuell omgang med noen under 18 år mot vederlag. Finsk straffelov kapittel 20 § 8 retter seg mot koblerivirksomhet. I regjeringsproposisjon 6/1997 videreføres straffebudet mot kobleri i forslaget til kapittel 20 § 9. Det foreslås også en egen bestemmelse som rammer den som kjøper seksuelle tjenester av personer under 18 år.

4.7.3 Utvalgets vurdering

Utvalget anser det som kriminalpolitisk uaktuelt å kriminalisere prostitusjon som sådan. Et forbud vil bryte med norsk rettstradisjon på dette området.

Straff rettet mot de prostituerte kan virke inhumant og særlig ramme de svakest stilte. Utvalget går heller ikke inn for å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester – såkalt horekunde-kriminalisering. Det er mange negative sider ved prostitusjon – både samfunnsmessig og for den enkelte – og det er mange problemer knyttet til prostitusjon. Selv om kriminalisering, særlig av kunder, kanskje vil bidra noe til å redusere omfanget av åpen prostitusjon, er det etter utvalgets syn likevel grunn til å være tilbakeholden med slik nykriminalisering. Sideeffektene av et slikt tiltak er vanskelig å overskue. Det er grunn til å anta at prostitusjonsvirksomhet da vil foregå mer i det skjulte. Dermed kan halliken og andre bakmenn få økt makt. Det kan heller ikke utelukkes at prostituerte da vil bli noe mer tilbakeholdne med å anmelde vold og voldtekt. Hvis prostitusjon som sådan kriminaliseres, kan situasjonen også bli at de prostituerte unnlater å la seg legeundersøke o.l. Spørsmålet om å straffsanksjonere prostitusjon kan også skape avgrensningsproblemer mot seksuelle forhold som bør aksepteres. Hertil kommer at håndhevingen av et slikt straffebud sannsynligvis vil være lite effektiv, med mindre politiet setter inn betydelige ressurser i håndhevingen av straffebudet.

Utvalget mener at lovgivningen på dette området bør rette seg mot dem som står bak og utnytter andres prostitusjon.

Sverige har som nevnt en egen straffebestemmelse rettet mot kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år. En tilsvarende bestemmelse er foreslått i Finland. Utvalget har vurdert om kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år bør kriminaliseres. Det kan hevdes at kjøp av seksuelle tjenester av unge er mer straffverdig enn kjøp av seksuelle tjenester av voksne, men utvalget er likevel kommet til at det ikke vil foreslå kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år. Utvalgets begrunnelse er i hoved­sak den samme som den generelle begrunnelse for ikke å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Kriminalisering kan ha utilsiktede – og for så vidt også uønskede – sidevirkninger. Det må også antas at håndhevingsproblemene ville blitt store, og at et slikt straffe­bud i liten grad ville gi reell beskyttelse. Utvalget vil peke på at dersom det er tale om kjøp av seksuelle tjenester av barn under den seksuelle lavalder, vil selvsagt et slikt forhold rammes av utkastet § 198.

Utvalget er kommet til at uttrykkene utukt som erverv og ervervsmessig utukt bør erstattes med begrepet prostitusjon. Begrepet prostitusjon har ikke norsk opprinnelse, men er innarbeidet i det norske språk. Utvalget mener at det er et treffende og presist uttrykk for den virksomhet bestemmelsene omhandler. For å unngå mulig tolkningstvil, går utvalget inn for at innholdet av begrepet klargjøres i en legaldefinisjon. Etter utvalgets definisjon er prostitusjon at en person har tilfeldig seksuell omgang med en annen mot vederlag. Meningen er å få frem at det er tale om kjøp og salg av seksuelle tjenester. Hva vederlaget nærmere består i er av mindre betydning. I praksis vil det gjerne være tale om penger, men også andre former for vederlag kan tenkes. Utvalget foreslår at prostitusjon begrenses til seksuell omgang. Bestemmelsen gis dermed en noe snevrere rekkevidde enn gjeldende § 206, idet uttrykket utukt også omfatter seksuelle handlinger. Utvalget antar at denne innsnevringen har marginal betydning i praksis. Det må antas at de seksuelle tjenester som tilbys av prostituerte er av en slik art at de oftest faller inn under omgangsbegrepet.

Utvalget går ikke inn for større endringer av hvilke handlinger som skal rammes som straffbar medvirkning til andres prostitusjon. Handlingsalternativene forlede, fremme og utnytte videreføres. Utvalget går også inn for å videreføre utleieregelen. Straffeloven § 206 tredje ledd, som rammer en mann som helt eller delvis lar seg underholde av en kvinne som driver prostitusjon, foreslås imidlertid opphevet. Bestemmelsen ble i sin tid gitt for å gjøre bestemmelsen rettet mot hallikvirksomhet mer effektiv. Etter sin ordlyd kan bestemmelsen i prinsippet også ramme personer som står den prostituerte nær, uten at vedkommende er å anse som hallik. Utvalget kan ikke se at bevishensynene begrunner en bestemmelse med en så vid rekkevidde, og foreslår at denne spesielle bestemmelsen oppheves. Utvalget går heller ikke inn for å videreføre § 206 annet ledd bokstav b, idet utvalget ikke ser at det er behov for en egen bestemmelse hvor det kreves vinnings hensikt. Bestemmelsen har i dag liten selvstendig betydning.

Det kan være noe tvil om straffeloven § 206 rammer formidling av prostitusjonstjenester som skjer ved offentlige bekjentgjørelser i aviser m.v., selv om ordlyden i § 206 for så vidt også dekker slik virksomhet. Etter sin ordlyd rammer straffeloven § 378 den som tilbyr og den som søker seksuell kontakt, når dette skjer gjennom offentlig bekjentgjørelse. Utvalget legger til grunn at dette kan ramme ulike former for annonsering i aviser, blader m.v. Ved at også medvirkning rammes, kan bestemmelsen i utgangspunktet også ramme den som tar inn slike annonser. Utvalget mener at forbudet mot denne form for formidling bør videreføres, og foreslår i utkastet § 202 tredje ledd en bestemmelse som rammer den som i offentlig bekjentgjørelse utvetydig formidler andres prostitusjon. Denne bestemmelsen vil delvis erstatte § 378 som utvalget går inn for å oppheve, jf. punkt 5.5. Bestemmelsen vil ramme annonsering for seksuelle tjenester når dette skjer på en utvetydig måte. Ved formuleringen formidler andres prostitusjon fremgår det at en prostituerts egenannonsering ikke rammes. Gjerningspersonen kan etter omstendighetene ha et slikt forhold til de(n) prostituerte at bestemmelsene i utkastet § 202 første og annet ledd kommer til anvendelse. Bestemmelsen vil, på samme måte som utvalgets forslag om et utstillingsforbud i utkastet § 204, verne om det offentlige rom. Det vil bare være de klare tilfellene av formidling som rammes, jf. ordet utvetydig. Håndhevingshensyn taler for en slik avgrensning. Om en annonse eller annen bekjentgjørelse rammes av formidlingsforbudet, vil bero på en konkret vurdering.

4.7.4 Utkastet § 202

Utkastet § 202 første ledd rammer den som forleder noen til å drive prostitusjon eller til å fortsette med det. Annet ledd rammer den som fremmer eller utnytter andres prostitusjon. Utnyttelsesalternativet rammer den som skaffer seg økonomisk utbytte av andres prostitusjon. Det bør etter utvalgets syn stilles visse krav til aktivitet fra gjerningspersonens side for at dette alternativet skal anses oppfylt. Samboerskap bør ikke rammes, dersom det ikke dreier seg om en form for medvirkning. Etter annet ledd rammes også den som leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon, eller utviser grov uaktsomhet i så måte. Med den modifikasjon at prostitusjonsbegrepet etter utvalgets definisjon er noe snevrere enn uttrykket ervervsmessig utukt, er første og annet ledd en videreføring av gjeldende rett. Dette gjelder også strafferammen som i første ledd er fengsel inntil 5 år, og i annet ledd bøter eller fengsel inntil 5 år.

Tredje ledd rammer utvetydig formidling av andres prostitusjon. Det bør overlates til domstolene å trekke de nærmere grensene for hvilke bekjentgjørelser som bør rammes. Utvalget foreslår en strafferamme i tredje ledd på bøter eller fengsel inntil 6 måneder for overtredelse av formidlingsbestemmelsen.

Utkastet § 202 fjerde ledd inneholder en legaldefinisjon av uttrykket prostitusjon. Prostitusjonsbegrepet omfatter i denne sammenheng bare seksuell omgang. Det er etter utvalgets vurdering lite naturlig å karakterisere seksuelle tjenester som faller utenfor omgangsbegrepet som prostitusjon. Definisjonen utelukker ikke at seksuelle tjenester som bare tilbys én person, anses som prostitusjon. Vederlag vil vanligvis bestå i penger, men andre ytelser kan også være vederlag i lovens forstand.

Medvirkning rammes av en egen bestemmelse, jf. utkastet § 205.

4.8 Pornografi og utstillingsforbud – lovutkastet §§ 203 og 204

Forbudet mot utuktige og pornografiske skildringer fremgår i dag av straffeloven § 211, jf. også § 376. I dette punkt redegjøres det for gjeldende rett etter § 211 og for utvalgets forslag til nye bestemmelser om pornografi og utstillingsforbud, jf. §§ 203 og 204 i lovutkastet.

4.8.1 Historikk

I Straffelovrådets utredning NOU 1985: 19 Pornografi og straff er det på s. 8 flg. redegjort utførlig for den historiske bakgrunn for pornografibestemmelsen, og de endringer som er gjort siden kriminalloven av 1842. Utvalget viser til denne fremstillingen, og nøyer seg i det følgende med å redegjøre for enkelte hovedpunkter.

I kriminalloven av 1842 var straffebudet om pornografi inntatt i kapittel 8 § 3. Bestemmelsen lød:

«Hvis Nogen i trykt Skrift krænker Sædeligheden eller Blufærdigheden, straffes han med Bøder eller Fængsel.»

Ved en lovendring 29. juni 1889 ble bestemmelsen utvidet, slik at krenkelser av sedeligheten gjennom offentlig forestilling, forevisning, utstilling, opplesning eller foredrag også ble rammet. Før lovendringen forelå en begrenset hjemmel for straff hvis offentlig krenkelse av sedeligheten fant sted på annen måte enn i trykt skrift. Ordene eller Blufærdigheden ble tatt ut som overflødige ved siden av Sædeligheden. Ved lovendring 6. juli 1891 ble bestemmelsen gitt et tillegg der det ble bestemt at Krænkelse av Sædeligheden også omfattet veiledning i og oppfordring til bruk av prevensjonsmidler, jf. den tilsvarende bestemmelse i någjeldende § 377.

I 1902 ble det vedtatt en ny straffelov, hvor pornografibestemmelsen ble tatt inn i § 211. Uttrykket Krænkelse av Sædeligheden ble her forlatt, og erstattet med begrepet utuktig. Begrunnelsen var at man mente at begrepet utuktig var mer presist i forhold til de skrifter osv. man ønsket å ramme i § 211. Utuktsbegrepet benyttes fortsatt. I motivene til straffeloven av 1902 ble det ikke sagt noe uttrykkelig om utuktsbegrepet var ment å ha en snevrere betydning enn uttrykket Krænkelse av Sædeligheden (usedelighet). Visse presiseringer fremgår likevel av SKM s. 193. Det er på det rene at utuktsbegrepet i straffeloven § 211 både før og nå refererer til moraloppfatninger i samfunnet, alminnelig bluferdighet generelt og til kjønnssedelighet i snever forstand. I Kjerschows kommentar (1930) til straffeloven av 1902 er følgende uttalt om utuktsbegrepet i § 211:

«Utuktig» er et foredrags innhold eller et skrift m.v. når det er egnet til å krenke det normalt følende menneskes sedelighetserkjennelse i kjønnslig henseende. Det er ikke nødvendig at det nettop vekker kjønnslige fornemmelser, dets virkning kan også være motvilje og avsky. Foredraget m.v. må rent objektivt betraktet være utuktig (av utuktig innhold). Begrepet utuktig kan således ikke alene bestemmes efter angjeldendes subjektive opfatning, om enn hans øiemed med fore­draget eller skriftet kan være medbestemmende ved spørsmålets avgjørelse. Likesålitt kan tilhørerens eller leserens eller tilskuerens mere eller mindre lettpåvirkelige kjønnslige fantasi danne målestokken i så henseende. Imidlertid vil begrepet utuktig forsåvidt være relativt (jfr. Binding I s. 216), som det ofte vil avhenge av de ledsagende omstendigheter, om gjenstanden har en utuktig karakter eller ikke. Disse omstendigheter må dog være av objektiv beskaffenhet. Således vil måten, hvorpå eller formen hvori de kjønns­lige ting fremstilles eller behandles, kunne være bestemmende. Det i og for sig i skrift eller tale å forsvare eller søke å utbrede anskuelser om kjønnsforholdet mellom mann og kvinne, som er i strid med den gjengse opfatning (f.eks. om fri eller unaturlig elskov), rammes ikke av straffebudet, når det skjer i former og på en måte, der ikke er anstøtelig eller utilbørlig, og for et publikum, som med hensyn til alder og utvikling ikke kan antas å ta sedelig skade av foredraget eller skriftet, og det selv om dette krenker manges følelse. Tjener et foredrag eller skrift m.v. vesentlig videnskapelige eller kunstneriske formål eller interesser, blir det ikke utuktig derved, at der i formålets tjeneste er innflettet kjønnslige skildringer. På den annen side taper selvfølgelig ikke et skrift karakteren av utuktig ved å gi sig ut for at tjene kulturelle formål. Blir et videnskapelig verk, der som helhet ikke kan karakteriseres som utuktig, opstykket i særskilte skrifter, hvorav et eller flere optar utelukkende de kjønnslige ting, kan disse enkeltskrifter bli å anse som utuktige.

Et foredrag, skrift m.v. kan objektivt være utuktig ikke blott ved, hvad det umiddelbart tilkjennegir, men også ved hvad det antyder eller lar ane (tvetydige slibrigheter).

Hvad der er anført om foredrags og skrifts utuktighet gjelder i det vesentlige også avbildninger og forestillinger. Hvad de første angår, vil ofte ledsagende tekst kunne være avgjørende. Ved avbildninger av nøkne menneskelige legemer vil utuktighetsbegrepets relativitet være fremtredende. I og for sig er sådan avbildning ikke utuktig. Der må alltid komme omstendigheter til, som gir det en utuktig karakter, f.eks. ved en pointert fremheven av kjønnspartiet eller ved plaseringen av skikkelsene i forhold til hinannen m.v. Trer i hele tatt den kunstneriske form rent i skyggen av det grovt sanselige, vil avbildningen bli utuktig (jfr. Ebermayer s. 509).»

Kjerschows kommentar er skrevet i en annen tid hvor utuktsbegrepet hadde et annet innhold enn i dag og hvor mediesituasjonen også var en helt annen. Eksemplene hos Kjerschow fremstår i dag som mindre aktuelle. Det samme gjelder mediene for utuktige skildringer (foredrag og skrifter osv.) I dag er bilder, film, videogram og databaserte bilder de mest aktuelle medier for utuktige eller pornografiske skildringer. Fremstillingen gir likevel fortsatt en god beskrivelse av substansen i utuktsbegrepet.

Straffeloven § 211 ble gitt sin nåværende form ved revisjonen av straffeloven kapittel 19 i 1927.

Etter et privat lovforslag ble straffe­loven § 211 endret ved lov av 24. mai 1985 nr. 31, jf. Innst. O. nr. 52 (1984–85). Etter lovendringen rammer § 211 første ledd bokstav b) den som ... utgir, frembyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film videogram eller liknende. Uttrykket pornografisk ble tatt inn i gjerningsbeskrivelsen i § 211 første ledd a–c ved siden av utuktig. Paragrafen fikk et nytt annet ledd med en legaldefinisjon av begrepene utuktig og pornografisk. Et formål med lovrevisjonen var å gi mer presise og praktikable straffbarhetskriterier. Definisjonen i annet ledd var ment som en utvidelse av bestemmelsens rekkevidde.

Før det private lovforslaget ble behandlet, hadde Straffelovrådet utredet behovet for endringer i straffeloven § 211 i NOU 1985: 19 Pornografi og straff. Stortinget valgte å behandle det private lovforslaget før regjeringen kunne legge frem en proposisjon på grunnlag av Straffelovrådets innstilling. Innstillingen inngikk således ikke som en del av grunnlaget for behandlingen av lovframlegget, og lovendringen ble vedtatt uten noen ordinær høringsrunde. Forslagene i NOU 1985: 19 er nærmere omtalt i punktene 4.8.4 og 4.8.5 nedenfor.

Ved lov av 16. juni 1989 nr. 68 fikk § 211 første ledd bokstav b et tillegg som rammer innførsel av pornografi med sikte på utbredelse, jf. Ot. prp. nr. 79 (1988–89).

Ved lov av 22. mai 1992 nr. 49 ble det vedtatt et tillegg som rammer besittelse og innførsel av barnepornografi, jf. § 211 første ledd bokstav d.

4.8.2 Gjeldende rett

Straffeloven § 211 retter seg mot utuktige eller pornografiske skildringer. Hva som skal anses som utuktig eller pornografisk, er definert i § 211 annet ledd. Paragrafens første ledd bokstav a–d angir de befatningsmåter som rammes. Bestemmelsens hovedformål er å verne moral- og sedelighetshensyn og motvirke spredning av film, video og bilder mv. med utuktig eller pornografisk innhold.

Uttrykket pornografisk ble tilføyet ved lov av 24. mai 1985 nr. 31, jf. punkt 4.8.1 foran. Tilføyelsen var begrunnet i et ønske om språklig modernisering. For å markere at endringen ikke innebar noen liberalisering i forhold til tidligere rettstilstand, valgte man likevel å beholde utuktsbegrepet. Uttrykkene pornografisk og utuktig er synonyme.

Ved samme lovendring ble § 211 gitt et nytt annet ledd med en definisjon av utuktige eller pornografiske skildringer. Legaldefinisjonen lyder:

«Med utuktige eller pornografiske skildringer menes i denne paragraf ­kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.»

En skildring er etter definisjonen utuktig eller porno­grafisk dersom det er tale om en kjønnslig skildring som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående. Dette er en rettslig standard, som viser til de til enhver tid rådende moral- og rettsoppfatninger i samfunnet. Hva som anses som en kjønnslig skildring, vil bero på en konkret vurdering. I de fleste tilfeller vil det være rimelig klart om en skildring anses som kjønnslig. Om en kjønnslig skildring er utuktig eller pornografisk, vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering der en rekke faktorer spiller inn. Regelen er basert på en forutsetning om en felles moral- og rettsoppfatning i samfunnet av disse spørsmål. Utgangspunktet for vurderingen er om skildringen støter an mot det verdisyn som kan utledes av denne alminnelige moral- og rettsoppfatning. Det er samfunnets alminnelige syn på sedelighet og moral og ikke spesielle gruppers eller enkeltindividers oppfatninger som her skal legges til grunn. I vurderingen er skildringens innhold det mest sentrale element, dvs. hva som fremstilles og hvor grov og nærgående den kjønnslige skildringen er. I tillegg kan skildringens form være av betydning for straffbarheten. I Innst. O. nr. 52 (1984–85) s. 28 uttaler Justiskomiteen: Videogram, film og andre visuelle skildringer må vanligvis bedømmes strengere enn skriftlige fremstillinger. I Rt. 1978 s. 1111, som gjaldt spørsmålet om noen fremviste filmer var utuktige, uttalte Høyesterett at det kan for øvrig heller ikke uten videre trekkes slutninger fra fotografier til filmer, som ofte kan ha en langt sterkere virkning (s. 1113). Formålet med skildringen kan også være av betydning. Har skildringen vitenskapelig eller kunstnerisk verdi, eller tjener den opplysningsformål, vil den i utgangspunktet ikke bli ansett som utuktig eller pornografisk. At skildringen ikke har noe annet påviselig formål enn å spekulere i økonomisk vinning, vil være et moment som taler for at materialet er utuktig, jf. Innst O. nr. 52 (1984–85) s. 28.

Etter legaldefinisjonen er kjønnslige skildringer hvor det er gjort bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme alltid utuktige eller pornografiske. Oppregningen, som ikke er uttømmende, er i hovedsak en kodifisering av gjeldende rett før lovendringen i 1985. Bruk av barn i slike skildringer omfatter både seksuell omgang mellom barn og mellom barn og voksne. Nærgående og utfordrende skildringer av barns kjønns­organer vil også rammes. Rene nakenbilder rammes i utgangspunktet ikke. Avgjørende er om fremstillingen er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner. Alternativet bruk av dyr, forutsetter at skildringen på ett eller annet vis henspiller på seksuell forbindelse mellom mennesker og dyr. Alternativet vold vil være oppfylt hvis volden er et fremtredende element i skildringen, f.eks. vil skildringer av voldtekt rammes. I utgangspunktet skal det lite til for at seksualisert vold rammes, særlig dersom det er tale om skildringer i film og videogram o.l. Tvangsalternativet antas å omfatte ulike former for psykisk vold som inneholder elementer av tvang i forbindelse med seksuell aktivitet. Fysisk vold omfattes i prinsippet også av tvangsalternativet, men i denne sammenheng har tvangsalternativet neppe særlig stor betydning ved siden av voldsalternativet. Sadisme er med i oppregningen i annet ledd. I tillegg til de forannevnte eksempler er det sikker rett at kjønnslige skildringer med bruk av lik rammes av § 211.

De forannevnte momenter vil også kunne inngå i en helhetsvurdering av om en kjønnslig skildring er utuktig eller pornografisk, hvor skildringen ikke er utuktig etter et enkelt av alternativene.

Skildringer av alminnelig seksuell aktivitet mellom voksne mennesker vil etter omstendighetene kunne rammes. Dette er fastslått i Rt. 1978 s. 1111. Tiltalen gjaldt fremvisning av film med skildringer av seksuell omgang mellom kvinner og menn og mellom kvinner. Byretten mente at filmene ikke var utuktige fordi de ikke viste skildringer av barn, dyr, vold eller sadisme. Høyesterett var uenig i denne vurderingen og uttalte at også seksuell atferd som kan sies å være normal, kan være gitt en slik filmatisk fremstilling at skildringen må karakteriseres som utuktig. Høyesterett la bl.a. vekt på at filmene viste samleier i ulike variasjoner med tildels sterk fremhevelse av kjønnsorganer, at de viste slikking av kjønnsorganer og samleier i nærvær av andre personer, og at det ble dvelt ved sædavganger. Avgjørelsen i Rt. 1984 s. 1016 går i samme retning. I Rt. 1987 s. 1537 uttalte Høyesterett at avgjørelsene i Rt. 1978 s. 1111 og Rt. 1984 s. 1016 fortsatt ga et dekkende uttrykk for den norm som her skal anvendes. Høyesterett uttalte bl.a.:

«Jeg har ikke funnet vurderingen tvilsom, selv om filmene skulle kunne karakteriseres som soft porno, og ikke inneholder innslag av kjønnslige skildringer med bruk av barn, vold, tvang eller sadisme. Straffelovens § 211 er ikke begrenset til skildringer av denne karakter. – Selv om hver film må vurderes for seg, er de alle preget av samleiescener med en eller flere partnere, nakne eller delvis avkledde, onani, slikking og suging av kjønnsorganer og sædavgang, med påtrengende fokusering av kjønnsorganene – alt i et slikt omfang at det i sterk grad preger den enkelte film. – Byretten har uttalt at de former for seksuell adferd som er vist i filmene er etter rettens oppfatning ganske normale. Jeg må imidlertid i denne forbindelse understreke at dette ikke i seg selv bringer forholdet utenfor straffelovens § 211. Selv om de utslag av seksuell utfoldelse som en film viser ligger innenfor det som kan defineres som normalt, kan filmen likevel etter omstendighetene rammes av denne bestemmelse.»

Også nakenbilder kan etter omstendighetene bli bedømt som utuktige, særlig hvis det er fokusert sterkt på kjønnsorganene.

Paragraf 211 har som formål å beskytte moral- og sedelighetshensyn. Definisjonen i § 211 annet ledd medførte ingen endringer i denne del av bestemmelsen. Rettspraksis fra før lovendringen i 1985 er således fortsatt relevant for forståelsen av utuktsbegrepet, og for så vidt også pornografibegrepet, forutsatt at den fremdeles avspeiler den rådende moral- og sedelighetsoppfatning i samfunnet. Tidligere teoretiske fremstillinger om utuktsbegrepet i straffeloven § 211 har fortsatt gyldighet for avklaring av utuktsbegrepets innhold. I NOU 1985: 19 er det gitt en grundig redegjørelse for utuktsbegrepet på s. 15–19, og utvalget viser til denne.

Ved lov av 24. mai 1985 nr. 31 ble tillegget ... på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående tatt inn i loven. I forarbeidene er det forutsatt at bestemmelsen ved denne tilføyelsen skulle gis en større rekkevidde, jf. Innst. O. nr. 52 (1984–85) s. 28. Hva som ligger i menneskelig nedverdigende er behandlet på s. 16 – 19 i innstillingen. Det er gitt uttrykk for at det ikke er tilstrekkelig at skildringen er kjønnsdiskriminerende (s. 17). For øvrig heter det bl.a. (s. 18):

«Det er karakteristisk for mange pornografiske fremstillinger at mennesker fremstilles uten noen annen verdi enn det å være nydelsesobjekt for det annet kjønn. De fremtrer bare som et middel til fysisk tilfredsstillelse, frigjort for følelsesmessige bindinger til partneren og andre menneskelige egenskaper.

Et annet typisk trekk ved den nedverdigende og ydmykende pornografi er at mennesker – og da som regel kvinner – fremstilles uten selvbestemmelsesrett. De fremstår som vesener som uten egen vilje eller uten mulighet for å sette sin vilje igjennom, står til mannens seksuelle disposisjon. De brukes og utnyttes av det annet kjønn uten hensyn til egne ønsker, og motstand undertrykkes ved mer eller mindre voldelig adferd. ...

En fellesnevner for de verdier som det her er snakk om å krenke, kan uttrykkes som respekten for den menneskelige personlighet.»

Uttrykket forrående er behandlet på s. 19–22 i Innst. O. nr. 52 (1984–85), se også s. 28 annen spalte hvor det heter:

«Med uttrykket forrående siktes i første rekke til den virkning som visse forsimplende og avstumpende kjønnslige skildringer kan tenkes å ha over tid på barn, unge og andre særlig disponerte. ... Noe bevis for at slike skildringer kan forårsake de nevnte skadevirkninger behøver selvsagt ikke å foreligge for å straffe etter § 211, jf ordene egnet til...»

Som påpekt i Andenæs og Bratholm, Spesiell Strafferett s. 130, fremstår det som uklart hvilke skildringer som omfattes av legaldefinisjonen uten å falle inn under det tradisjonelle utuktsbegrepet i § 211. Forarbeidene gir ingen nærmere veiledning. Etter utvalgets syn er det vanskelig å finne eksempler på kjønnslige skildringer som er menneskelig nedverdigende og forrående, uten at de samtidig vil krenke moral- og sedelighetsoppfatninger i samfunnet og dermed må karakteriseres som utuktige i tradisjonell forstand. Det foreligger ingen høyesterettsavgjørelser som rammer forhold som ikke ble rammet av § 211 før lovendringen i 1985.

Pornografiske skildringer gir ofte uttrykk for en nedvurdering av kvinner. Straffeloven § 211 har ikke som selvstendig formål å ivareta likestillingshensyn. En kjønnslig skildring vil ikke rammes av pornografibestemmelsen alene fordi den er kjønnsdiskriminerende. Dette utelukker ikke at en skildring som er kjønnsdiskriminerende kan rammes som pornografisk, men da i prinsippet på grunnlag av andre hensyn og kriterier.

Paragraf 211 første ledd bokstav a rammer den som offentlig holder foredrag, istandbringer forestilling eller utstilling av utuktig eller pornografisk innhold. Hva som anses å ha skjedd offentlig følger av straffeloven § 7 nr. 2. Bestemmelsen rammer bl.a. teater-, kino- og sirkusforestillinger, striptease, liveshow, fjernsynssendinger, skilt og plakater.

Bokstav b rammer salg og andre befatningsmåter som har utbredelse som formål. Forbudet rammer den som utgir, frembyr til salg eller leie eller som på annen måte søker å utbre pornografisk materiale. Det er ikke noe vilkår at vedkommende har lykkes i å utbre det pornografiske materialet. Forsøk er tilstrekkelig. I tillegg rammes innførsel, hvis hensikten er å foreta utbredelse. Dette alternativ ble tilføyet ved lov av 16. juni 1989 nr. 68, jf. Ot. prp. nr. 79 (1988-89). Etter § 211 tredje ledd er medvirkning straffbar. Det innebærer at også utgiver og personer som har deltatt i produksjon eller distribusjon av slikt materiale, etter omstendighetene kan straffes.

I bokstav c er barn og unge gitt et særlig vern. Etter denne bestemmelsen er det forbudt å overlate utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram o.l. til personer under 18 år. Overlate betyr å stille materialet til disposisjon for kortere eller lengre tid. Fremvisning av f.eks. en film er ikke tilstrekkelig. Filmen må stilles til den mindreåriges rådighet eller disposisjon for at forholdet skal rammes av denne bestemmelsen.

Bokstav d rammer innførsel og besittelse av barnepornografisk billedmateriale. I motsetning til § 211 første ledd bokstav b rammer bestemmelsen i bokstav d all innførsel uavhengig av om det foreligger utbredelseshensikt. All besittelse av pornografisk materiale som omfattes av denne bestemmelsen, er forbudt. Bestemmelsen omfatter skildringer der noen under 16 år er vist på en utuktig eller pornografisk måte. Forbudet omfatter i tillegg slike skildringer der noen må regnes for å være eller fremstilles som å være under 16 år. Det er således ikke noe vilkår for straff at det kan føres bevis for alderen. Bestemmelsen ble tatt inn i § 211 ved lov av 22. mai 1992 nr. 49. Begrunnelsen for lovendringen var bl.a. ønske om mer effektive regler for bekjempelse av spredning av barnepornografi. Det ble for øvrig antatt at bestemmelsen kunne bidra til å hindre misbruk av mindreårige i forbindelse med produksjon av barnepornografi. Om den nærmere bakgrunnen for lovendringen vises til Ot.prp. nr. 20 (1991–92) og Innst. O. nr. 54 (1991–92).

Forsøk på overtredelse av straffeloven § 211 er straffbart, jf. straffeloven § 49. Etter § 211 første ledd bokstav b rammes forsøkshandlingen som fullbyrdet forbrytelse.

Medvirkning er straffbar, jf. § 211 tredje ledd. Femte ledd rammer den særskilte form for medvirkning at en innehaver eller overordnet forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handlinger som omfattes av § 211.

Straffeloven § 211 rammer både den forsettlige og den uaktsomme overtredelse. Strafferammen for forsettlig overtredelse er fengsel inntil 2 år. Det er fastsatt en lavere strafferamme på fengsel inntil 6 måneder for uaktsom overtredelse. I sjette ledd er det bestemt at det i straffskjerpende retning skal legges vekt på om skildringen omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.

Film eller videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til evervsmessig fremvisning, rammes ikke. Det fremgår av § 211 siste ledd.

Straffeloven § 382 rammer visse former for utbredelse av grove voldsskildringer i film, video og gjennom fjernsynssendinger. Det er den utilbørlige bruk av grove voldsskildringer som rammes. Straffebe­stemmelsen gjelder ikke sedelighet i egentlig forstand, men den har visse likhetstrekk med § 211, særlig der det er tale om seksualiserte voldsskildringer. Det vises for øvrig til punkt 5 om foreldede bestemmelser, hvor § 382 er nærmere omtalt.

4.8.3 Nordisk rett

I NOU 1985: 19 s. 22–27 er det gitt en grundig redegjørelse for de svenske, danske og finske straffebestemmelser om pornografi. Det vises til redegjørelsen, som i all hovedsak fortsatt avspeiler gjeldende rett i Sverige, Danmark og Finland.

I motsetning til den norske straffeloven, har verken svensk eller dansk straffelov noen generell bestemmelse som retter seg mot pornografi som sådan.

Den svenske straffeloven kapittel 16 § 10 a rammer den ... som skildrar barn i pornografisk bild med uppsåt att bilden sprides eller som sprider sådan bild av barn .... Bestemmelsen er plassert i kapitlet om brott mot allmän ordning. Straffebudet rammer både produksjon og fremstilling av slike bilder i den hensikt å spre materialet og spredning av slike bilder. Hvem som skal anses som barn etter bestemmelsen er ikke angitt med noen bestemt aldersgrense. Etter kapittel 16 § 10 b er det forbudt å skildre seksuell vold og tvang i stillbilde, film, videogram, fjernsynsprogram eller andre bevegelige bilder i den hensikt å spre skildringen. Den som sprer slike skildringer uten å delta i produksjon eller fremstilling av materialet, rammes også. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Utover dette har ikke svensk straffelov noe totalforbud mot pornografiske skildringer. Innførsel eller besittelse av barnepornografi er ikke straffbart etter svensk rett. Det er imidlertid fremmet forslag om et forbud mot besittelse av barnepornografi, jf. SOU 1997: 29. Etter kapittel 6 § 7 annet ledd er det forbudt å tvinge, forlede eller utilbørlig påvirke ungdom mellom 15 og 18 år til å foreta eller medvirke i seksuelle handlinger som er ledd i en fremstilling av pornografiske bilder. Også forledelse mv. til posering rammes. Straffen er bøter eller fengsel inntil 2 år.

Kapittel 16 § 11 rammer utstilling av pornografiske bilder på eller ved offentlig sted og spredning av pornografiske bilder i form av utsendelse i posten til personer som ikke har bestilt materialet. Med pornografisk bild menes her bilder som uten å ha noen vitenskapelig eller kunstnerisk verdi, på en åpenbar og utfordrende måte gjengir et seksuelt motiv. Hva som skal anses som pornografisk, vil bero på en konkret vurdering, hvor formålet med fremstillingen er et sentralt moment, se nærmere Nils Bekcman m.fl. Kommentarer till Brottsbalken II (Norstedts Blå Bibliotek, Sjätte upplagen, 1990) s. 285 flg. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Også kapittel 16 § 12 bør nevnes. Bestemmelsen forbyr spredning av skrifter eller bilder blant barn og unge som kan medføre alvorlig fare for ... de ungas sedliga fostran ....

I den danske straffeloven er det to straffebud som omhandler pornografi, § 234 og § 235. Bestemmelsene suppleres av normalpolitivedtækten §§ 12 og 10 tredje ledd.

Dansk straffelov § 235 oppstiller et totalforbud mot barnepornografi i forskjellige sammenhenger. Første ledd rammer den som erhvervsmæssigt sælger eller på anden måde udbreder eller med forsæt hertil fremstiller eller skaffer sig utugtige fotografier, film eller lignende af børn. Bestemmelsen rammer utbredelse generelt, og i tillegg fremstilling av barnepornografi dersom siktemålet er ervervsmessig salg eller annen utbredelse av materialet. Paragraf 235 rammer bare den ervervsmessige utbredelse. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder. I 1994 ble § 235 gitt et nytt annet ledd som rammer den som besidder foto­grafier, film eller lignende af børn, der har samleje eller anden kønslig omgængelse end samleje. Annet ledd rammer også den som besidder fotografier, film eller lignende af børn, der har kønslig omgang med dyr, eller som anvender genstande på groft utugtig måde. Besittelse av barneporno er altså straffbart i Danmark. Innførsel som sådan er ikke straffbart. Overtredelse av annet ledd straffes med bøter. Det er ikke fastsatt noen bestemt aldersgrense for hvem som skal anses som barn etter § 235. Det er således ikke avgjørende for straffbarheten om barnet er under den seksuelle lavalder, som i Danmark er 15 år. Dette er begrunnet i rettstekniske hensyn.

Straffeloven § 234 rammer den som selger utuktige bilder eller gjenstander til en person under 16 år. Det er kun salg som rammes. Overtredelse straffes med bøter.

Om en skildring er utugtig vil bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. Hovedkriteriet er ifølge Knud Waaben, Strafferettens specielle del, 1989, s. 66 ... om et billede rummer en detailpræget og stærkt anstødelig gengivelse af sexuelle emner – herunder kønsdele –, uden at gengivelsen kan anses for legitimeret ved udførelsens kunstneriske værdi eller ved et videnskabeligt eller undervisningsmæssigt formål.

Etter den danske normalpolitivedtækten § 12 er det forbudt å utstille og dele ut skrifter eller bilder av anstødelig karakter på steder som er alminnelig beferdet. Paragraf 10 tredje ledd forbyr spredning av skrift og bilder av anstødeligt indhold blant husstander som ikke har bestilt slike. Det er antatt at uttrykket anstødelig rekker videre enn utuktsbegrepet i dansk rett.

I Finland har man i Lagen om undertryckande av osedliga publikationers spridning av 28. januar 1927 i § 1 en generell bestemmelse som tar sikte på å hindre publisering og spredning av pornografisk materiale. Etter gjeldende finsk rett er det straffbart å utbre og utstille mv. materiale som sårar tukt eller anständighet. Bestemmelsen er en rettslig standard som beror på den rådende moral- og rettsoppfatning i samfunnet. Det er også straffbart å innføre slikt materiale for å utstille eller utbre dette, og å utføre slikt materiale fra landet. Besittelse, innførsel og utførsel til eget bruk er ikke straffbart.

Det er nylig fremlagt en proposisjon med forslag om betydelige endringer i de finske pornografibestemmelsene. I regjeringsproposisjon 6/1997 foreslås flere nye straffebud som retter seg mot pornografi i ulike relasjoner. Bestemmelsene er foreslått inntatt i straffeloven kapittel 17, som omhandler brott mot allmän ordning. Sammenfatningsvis kan det sies at lovforslaget ligger nær opp til de svenske regler på området. Det finske lovforslaget legger opp til en betydelig avkriminalisering i forhold til gjeldende rett.

I proposisjonen uttales følgende om formålet med endringsforslaget (s. 145):

«...Syftet med de stadganden som nu föreslås bli reviderade är at inskränka kriminaliseringen til gärningsformer om vilkas straffbarhet det råder omfattande enighet. I synnerhet är det meningen at trygga enskilda människors rätt at i sin normale miljö slippa bli ofrivilligt konfronterade med pornografi. Däremot är det inte meningen att genom kriminaliseringar ingripa i hurdant erotiskt eller pornografiskt material vuxna människor skaffar sig privat, utan offentlighet.

Från denna princip föreslås tre undantag, nämligen, barnpornografi, voldspornografi och pornografi som skildrar tidelag...»

Med tidelag menes ett med samlag jämnförbart umgänge mellan ett djur och en människa (proposisjonen s. 146 første spalte).

Hvis endringsforslaget vedtas, vil det innebære at det etter finsk rett ikke vil være forbudt å utbre skildringer av alminnelig seksuell aktivitet mellom voksne. De regler som foreslås rammer bare billedmessige fremstillinger. Spredning osv. av skriftlige skildringer vil således ikke lenger være straffbart etter finsk rett. Om de etiske aspekter ved lovforslaget heter det på s. 145 annen spalte i proposisjonen:

«Slopandet av kriminaliseringen av pornografiska produkter, som hittils huvudsakligen varit baserad på produkternas innehåll, betyder inte at samhället godtar eller gynnar pornografi. Den människosyn och de sexuella attityder som kommer til uttryck genom pornografin står ofta i konflikt med de ideal som framhålls i uppfostran och samhällpolitiken samt med strävan etter likställdhet mellan könen. I detta avseende skiljer sig pornografi inte i någon större utsträckning från annan s.k. lätt underhållning. Utnyttjandet av straffrättsliga medel för kvalitativt och innehållsmässig styrning av litteratur eller underhållning kommer emellertid i fråga endast i undantagsfall, för att gallra ut uppenbart skadliga inslag.»

I kapittel 17 § 19 foreslås en bestemmelse med absolutt forbud mot spredning av bilder mv. som på en sedelighetskrenkende måte viser barn, vold eller tidelag. Forbudet omfatter salg, utleie og annen spredning, samt produksjon og innførsel i spredningshensikt. Straffen er bøter eller fengsel inntil 2 år. Av § 19 annet ledd fremgår at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse på skildringer som tjener spridning av information, eller som har kunstnerisk verdi. Loven unntar også skildringer som er godkjent for fremvisning etter loven om filmgranskning, jf. lovforslaget § 18 annet ledd. I § 18 foreslås et tilsvarende forbud mot spredning av grove voldsskildringer i film.

Det foreslås også en bestemmelse med forbud mot besittelse av barnepornografiske bilder, film og videogram o.l., jf. § 20. Bestemmelsen rammer skildringer som viser barn som deltar i samlag eller i något dermed jämförbart sexuelt umgänge, eller som visar barn på något annat uppenbart sedelighetssårande sätt. Straffen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

I § 21 foreslås forbud mot sedelighetskrenkende markedsføring i ulike relasjoner. Bestemmelsen retter seg mot ... bilder, bildupptagningar eller föremål som är sedelighetssårande och därigenom ägnade att väcka allmän anstöt .... Markedsføringsforbudet i § 21 dekker et videre spekter av pornografiske skildringer enn §§ 19 og 20. Straffebudet rammer den som i ervervsvirksomhet overlater materiale av denne karakter til personer under 15 år og offentlig utstilling av slikt materiale i ervervsvirksomhet. Det foreslås også et forbud mot å sende slikt materiale til personer som ikke har samtykket til det og bruk av slikt materiale i annonser og annen markedsføring. De to siste alternativene er også begrenset til handlinger som er ledd i utøvelse av ervervsvirksomhet. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Lovforslaget § 22 omhandler offentlig krenkelse av sedeligheten, og rammer den som offentlig företar en sedlighetssårande handling på ett sätt som väcker anstöt ....

Ut over dette foreslås det i proposisjonen ingen straffebestemmelser til regulering av pornografi.

4.8.4 NOU 1985: 19 Pornografi og straff

Straffelovrådet fremla i NOU 1985: 19 forslag om endringer i straffeloven § 211. Forslaget la opp til en betydelig liberalisering av gjeldende rett. Utredningen ble ikke sendt på høring, og Straffelovrådets forslag har ikke vært behandlet verken av Justisdepartementet eller av Stortinget. Det vises til redegjørelsen foran i punkt 4.8.1 om endringen av § 211 ved lov av 24. mai 1985 nr. 31.

Til grunn for Straffelovrådets lovforslag ligger prinsipielle drøftelser av forholdet mellom lov, moral og ytringsfrihet, jf. NOU 1985: 19 s. 28–32.

Straffelovrådet påpeker at straffeloven § 211 ikke er begrunnet ut fra de skadevirkningene som pornografi kan antas å ha, men i første rekke ut fra en sedelighetsvurdering. Med utgangspunkt i spørsmålet om hvor langt samfunnet bør gå i å forby menneskelig atferd gjennom straffsanksjonerte forbud, konkluderer rådets flertall med at et totalforbud mot pornografi bør forankres i skadefølgebetraktninger, og at rettslig tvang mot enkeltindividet bare bør tas i bruk i situasjoner hvor individet opptrer på en måte som innebærer, eller kan innebære at noen påføres skade (s. 28). Den sentrale problemstillingen for hvilke forhold som basert på et skadefølgeprinsipp bør rammes av pornografibestemmelsen, er om den aktuelle handling er av en slik beskaffenhet at den kan antas å påføre andre mennesker skade ut over selve moral- og sedelighetsaspektet. Moral- og bluferdighetshensyn kan ivaretas ved et utstillingsforbud, som vil hindre at folk flest ufrivillig blir eksponert for nakenbilder eller lignende som kan virke krenkende og støtende. I innstillingen er det påpekt at skadefølgebetraktninger ikke nødvendigvis tilsier at et forhold bør forbys selv om mange mennesker vil føle at det er i strid med deres seksualmoral. Straffelovrådet vurderte straff som et lite ønskelig virkemiddel for å opprettholde seksualmoralen i samfunnet, og påpekte videre at straff som virkemiddel her må antas å være lite effektivt.

Et totalforbud basert på skadefølgeprinsippet som det bærende hensyn burde ifølge rådets flertall begrenses til materiale hvor risikoen for skader på voksne brukere er stor. Barn burde imidlertid gis et mer omfattende strafferettslig vern, idet risikoen for skadevirkninger antas å være større for barn enn for voksne. Straffelovrådets vurderinger av hvilke typer pornografi som burde totalforbys, var basert på to rapporter om pornografiens skadevirkninger. Redegjørelsene, som er utarbeidet av Berthold Grünfeld og Elsa Almås, er inntatt som vedlegg til NOU 1985: 19.

Straffelovrådet fremholdt at ytringsfriheten ikke setter grenser for regulering av den pornografi som i dag dominerer markedet. Kunstneriske uttrykksformer og vitenskapelige fremstillinger osv., burde sikres gjennom en unntaksregel.

Straffelovrådets forslag til endring av § 211 gikk i hovedtrekk ut på et totalforbud mot salg og annen utbredelse av grove pornografiske skildringer. Forbudet rammet kjønnslige skildringer med bruk av barn, lik, dyr, vold eller tvang og lignende grove kjønnslige skildringer. Forslaget innebar en avkriminalisering av skildringer av alminnelig seksuell aktivitet. Slike skildringer skulle ikke omfattes av totalforbudet. Begrunnelsen for dette liberaliseringsforslaget var at flertallet i Straffelovrådet mente det ikke er grunn til å anta at slike skildringer påfører voksne mennesker nevneverdig skade. Samtidig med dette nedkriminaliseringsforslaget fremmet Straffelovrådet forslag til en ny bestemmelse med et utstillingsforbud inntatt i ny § 377 a. Det sentrale formål med dette forslaget var at folk flest skulle slippe å bli ufrivillig konfrontert med nakenbilder ol. som gir inntrykk av en nedsettende vurdering av det ene kjønn eller på krenkende måte avbilder kvinne eller mann. Forslaget var begrenset til utstilling i ervervsvirksomhet på offentlig sted. Det ble i tillegg foreslått et forbud mot å sende slike skildringer til noen i posten osv., uten forutgående bestilling (forslagets § 377 a annet ledd).

Flertallets forslag til § 211 lød:

«Med bøter eller med fengsel inntil 2 år eller med begge deler straffes

1. den som istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av pornografisk innhold,

2. den som i ervervsvirksomhet utgir, frembyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre pornografiske skrifter, bilder, film/videogram eller lignende,

3. den som overlater pornografiske skrifter, bilder, film/videogram og lignende til personer under 18 år.

Med pornografi menes i denne lov kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold eller tvang og lignende grove kjønnslige skildringer.

Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige utfra en kunstnerisk, vitenskapelig, informativ eller lignende målsetting.

Medvirkning straffes på samme måte.

Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller med begge deler straffes den som av uaktsomhet foretar en slik handling som nevnt i første jf annet ledd.

På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.»

Ett medlem dissenterte, idet han ikke gikk inn for den liberalisering i forhold til skildringer av alminnelig seksuell aktivitet som flertallets forslag innebar.

Utvalget kommer nærmere tilbake til Straffelovrådets innstilling i punkt 4.8.5 nedenfor.

4.8.5 Utvalgets vurderinger

4.8.5.1 Totalforbud

4.8.5.2 Utstillingsforbud

4.8.6 Utkastet til ny pornografibestemmelse og bestemmelse om utstillingsforbud

4.8.6.1 Totalforbudet – utkastet § 203

Utvalget foreslår å bruke pornografi som eneste betegnelse på de skildringer som rammes av § 203. Pornografibegrepet er definert i fjerde ledd. Grunnvilkåret er at det må foreligge en kjønnslig skildring. I punkt 4.8.2 og 4.8.5.1 foran er det redegjort for hva som skal anses som kjønnslige skildringer. Her tilsiktes ingen endringer i forhold til gjeldende rett. For å rammes som pornografisk etter flertallets lovforslag, må skildringen innbefatte bruk av barn, lik, dyr, vold eller tvang. Innholdet i de ulike alternativer er også behandlet i punkt 4.8.2 og 4.8.5.1 foran. Heller ikke her tilsiktes noen endringer i forhold til gjeldende rett. I tillegg rammes lignende grove kjønnslige skildringer, – f.eks. vil skildringer av kadaver- og ekskrementsex eller skildringer med sadistiske eller masochistiske innslag kunne rammes. Hva som skal anses som lignende skildringer, vil ellers bero på et skjønn, hvor det sentrale vurderingstema vil være om skildringen ut fra sin grovhet eller avvikende tendens kan likestilles med de alternativer som er konkret angitt. Etter utvalgets vurdering bør straffbarheten ikke være avgrenset slik at det bare er de konkret angitte alternativer som rammes.

Kjønnslige skildringer med noen som faktisk er barn, omfattes av første punktum i legaldefinisjonen i fjerde ledd. Etter fjerde ledd annet punktum anses også bilder, film, videogram o.l. hvor noen må regnes som eller er fremstilt som barn, som pornografiske skildringer. Første punktum kommer til anvendelse uavhengig av hvilket medium skildringen fremkommer i, mens annet punktum bare gjelder for de angitte mediene. Denne forskjellen har sammenheng med forbudet mot innførsel og besittelse av barnepornografi i § 211 første ledd bokstav d, som er begrenset til film- og billedmedier. Utvalget foreslår at denne bestemmelsen videreføres uten utvidelse til andre medier.

I motsetning til någjeldende legaldefinisjon inneholder § 203 fjerde ledd ingen rettslig standard. Oppregningen i fjerde ledd er i utgangspunktet uttømmende, selv om tillegget om lignende grove kjønnslige skildringer åpner for et visst skjønn. Lovforslaget innebærer at skildringer av såkalt alminnelig seksuell aktivitet og nakenbilder ikke vil omfattes av totalforbudet, selv om det dreier seg om nærgående skildringer.

Som nevnt foran i punkt 4.8.5.1 om totalforbudets rekkevidde, bør kunstens frihet være stor. Kjønnslige skildringer i kunstneriske verker bør derfor som hovedregel ikke rammes av forbudet. Det samme gjelder kjønnslige skildringer som fremsettes i vitenskapelig, undervisningsmessig eller lignende øyemed. Disse unntakene bør etter utvalgets syn lovfestes. I § 203 fjerde ledd tredje punktum foreslås et uttrykkelig unntak for kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål. Som påpekt av Straffelovrådet på s. 47 i NOU 1985: 19, kan det være vanskelig å angi noen skarp grense mellom kommersialisme og spekulasjon på den ene side og mer kunstneriske eller vitenskapelige ytringer på den annen side. I vurderingen må formålet med fremstillingen tillegges stor vekt. Den nærmere grensedragning bør ellers trekkes opp i rettspraksis.

Etter lovutkastet § 203 sjette ledd gjelder paragrafen ikke for film eller videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig framvisning eller omsetning. Dette er en videreføring av någjeldende § 211 siste ledd.

Med unntak av forbudet mot produksjon av barnepornografi og overlatelse av slik pornografi til andre, foreslår utvalget ingen endringer med hensyn til hvilken befatning med pornografi som vil rammes av totalforbudet. Forbudet mot produksjon og overlatelse av barnepornografi til andre er omtalt i avsnittet foran om hvilke befatningsmåter som rammes ( punkt 4.8.5.1). Produksjonsforbudet er foreslått inntatt i lovutkastet § 203 annet ledd, sammen med forbudene mot innførsel, besittelse og overlatelse av barneporno. Om de øvrige befatningsmåter som rammes, vises det til redegjørelsen om gjeldende rett foran i punkt 4.8.2 og det som er sagt i ovennevnte avsnitt.

Lovutkastet innebærer ingen endringer i forhold til gjeldende rett når det gjelder hvilke medier som rammes av totalforbudet. Det følger av legaldefinisjonen at forbudene mot produksjon, innførsel (til eget bruk), besittelse og overlatelse til andre av barnepornografi er begrenset til fremstillinger i bilder, film, videogram e.l. De øvrige straffbare befatningsmåter (utgivelse, salg, overlatelse til noen under 18 år osv.) omfatter også pornografiske skrifter.

Utvalget foreslår visse redigeringsmessige endringer i forhold til gjeldende § 211. Disse er ment å gjøre bestemmelsen enklere og mer oversiktlig. I § 211 er de straffbare handlingene angitt i første ledd bokstavene a–d. I utvalgets forslag er de straffbare befatningsmåter med pornografi angitt i paragrafens tre første ledd. Også rekkefølgen foreslås endret. Handlinger med utbredelse som siktemål, dvs. utgivelse, salg, innførsel i utbredelseshensikt osv. er inntatt i utkastet § 203 første ledd, sammen med overlatelsesforbudet til personer under 18 år. Utvalget antar at det er disse befatningsmåter med ulovlig pornografi som har størst praktisk betydning, og det er da naturlig at disse handlingsalternativene plasseres først i bestemmelsen. Forbudene mot produksjon, innførsel, besittelse og overlatelse til andre av barnepornografi er inntatt i annet ledd, jf. gjeldende § 211 første ledd bokstav d.

Utkastet § 203 tredje ledd er en videreføring av § 211 første ledd bokstav a, som setter forbud mot å holde offentlig foredrag eller istandbringe offentlig forestilling og utstilling med pornografiske skildringer. Dette forbudet vil neppe få særlig stor betydning i praksis. Den liberalisering som flertallet går inn for, tilsier imidlertid at det bør utvises varsomhet med å avkriminalisere noen av de befatningsmåter som rammes av gjeldende § 211.

Det foreslås enkelte mindre endringer i ordlyden når det gjelder beskrivelsen av de straffbare handlinger. Ingen av endringene medfører noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. I § 203 første ledd benyttes f.eks. uttrykket selger i stedet for frembyr til salg. Paragraf 203 første ledd vil ramme alle handlinger som har utbredelse av pornografi som siktemål. Dette fremgår av ordene på annen måte søker å utbre. Utleie og det å fremby til salg, vil derfor fortsatt være straffbart, uten at dette bør angis uttrykkelig. Det er først og fremst forenkling av lovteksten som er siktemålet med endringene av ordlyden i forhold til gjeldende § 211 første ledd bokstavene a–d.

Det foreslås ingen endring i skyldkravet. Dette innebærer at både forsettlig og uaktsom overtredelse rammes, jf. utkastet § 203 femte ledd første punktum og gjeldende § 211 fjerde ledd. Strafferammen er imidlertid forskjellig for forsettlig og uaktsomt pornografilovbrudd.

Medvirkning er ikke nevnt spesielt. Utvalget fore­slår i utkastet § 205 en generell medvirkningsbestemmelse for alle de straffbare handlinger i kapittel 19. For pornografibestemmelsen innebærer dette bare en redigeringsmessig endring. Ansvaret for medvirkningshandlinger endres ikke ved utvalgets forslag. Utkastet § 203 femte ledd annet punktum utvider medvirkningsansvaret gjennom at innehaver eller overordnet pålegges å hindre at det i virksomheten foretas handling som nevnt i paragrafen. Dette er en ren videreføring av gjeldende § 211 femte ledd. Også her er skyldkravet forsett eller uaktsomhet.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven § 49. I utkastet § 203 første ledd er den straffbare handling beskrevet som en forsøkshandling, jf. ordene søker å. Forsøk på ulike former for utbredelse anses således som fullbyrdet forbrytelse.

Strafferammen for forsettlig overtredelse av lovutkastet § 203 første til tredje ledd er bøter eller fengsel inntil 2 år. For uaktsom overtredelse er strafferammen bøter eller fengsel inntil 6 måneder, jf. femte ledd første punktum. Det samme gjelder det særlige medvirkningsansvaret for innehaver eller overordnet, jf. femte ledd annet punktum. Utvalget foreslår således ingen endringer i forhold til gjeldende strafferammer i § 211.

Utvalget går ikke inn for å videreføre regelen i § 211 sjette ledd, der det er bestemt at det i straffskjerpende retning skal legges vekt på om de kjønnslige skildringene omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme. Det er opplagt at skildringens grovhet er av stor betydning for straffutmålingen. Bestemmelsen er for øvrig overflødig med den definisjonen av pornografi som flertallet går inn for.

4.8.6.2 Utstillingsforbudet – utkastet § 204

Utstillingsforbudet er nytt i forhold til gjeldende rett. Utvalget har redegjort for bestemmelsens formål, materielle innhold og rekkevidde foran i punkt 4.8.5.2, og det vises til dette.

Paragraf 204 første ledd rammer den som i ervervsvirksomhet på offentlig sted eller offentlig stiller ut nakenbilder eller lignende som er egnet til å vekke anstøt. Annet ledd rammer den som uten forutgående bestilling med posten eller på annen måte sender noen slike skildringer i bilder, tekst eller lignende. Med noen menes personer, husstander, forretninger, bedrifter, kontorer og andre tenkelige adressater.

Hensynet til å gjøre straffetrusselen mest mulig effektiv tilsier etter utvalgets syn at også den uaktsomme overtredelse bør rammes, jf. lovutkastet § 204 tredje ledd.

Forsøk vil i prinsippet være straffbart, jf. straffeloven § 49, jf. § 2, men dette er neppe særlig praktisk.

Medvirkning vil være straffbar etter den generelle medvirkningsbestemmelsen i lovutkastet § 205. En ervervsdrivende som f.eks. har overlatt deler av virksomheten til mer eller mindre selvstendige enheter, vil således ikke unngå straffansvar hvis vedkommende på en eller annen måte har medvirket til overtredelse av utstillingsforbudet.

Etter § 204 fjerde ledd kommer straff ikke til anvendelse på overtredelse foretatt av ekspeditør, betjent eller annen lignende underordnet når den vesentlig har vært foranlediget av dennes avhengige stilling til den ervervsdrivende. Har den underordnede handlet etter ordre eller generell instruks fra arbeidsgiveren eller dennes representant, vil forholdet som hovedregel ikke være straffbart. Dersom vedkommende har handlet etter eget initiativ, vil overtredelsen derimot rammes. Utvalget antar for øvrig at vesentlighetskravet ikke vil by på særlige problemer i praksis. Den nærmere grensedragningen etter unntaksregelen bør overlates til rettspraksis.

Strafferammen for forsettlig overtredelse av bestemmelsen er bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Utvalget antar at bøtestraff vil være den mest aktuelle reaksjon i de fleste tilfeller. Trusselen om fengselsstraff tar særlig sikte på de grove og gjentatte overtredelser. De uaktsomme overtredelser straffes med bøter.

4.9 Generell medvirkningsbestemmelse – lovutkastet § 205

Utvalget går inn for å erstatte medvirkningstilleggene i de enkelte bestemmelsene i kapittel 19 med en generell bestemmelse om medvirkning. Dette foreslås som ledd i tilpasningen til Straffelovkommisjonens utkast i NOU 1992: 23 til ny straffelov – alminnelig del, se nærmere punkt 3.2.2.3. Ved utformingen er det tatt utgangspunkt i Straffelovkommisjonens utkast til en ny generell medvirkningsbestemmelse som lyder:

«Et straffebud rammer også den som medvirker til handlingen, hvis ikke annet er bestemt.»

Utkastet § 205 gjelder bare straffeloven kapittel 19. Utvalget kan ikke se at det her er behov for en reservasjon for det tilfellet at annet er bestemt. For øvrig tilsvarer utkastet § 205 Straffelovkommisjonens utkast til en ny, generell medvirkningsbestemmelse.

I enkelte av bestemmelsene i straffeloven kapittel 19 er gjerningsbeskrivelsen formulert slik at den rammer enkelte handlinger som kan karakteriseres som en form for medvirkningshandling. Dette gjelder bl.a. straffeloven § 194 som rammer ...den som skaffer seg eller medvirker til at en annen skaffer seg utuktig omgang med noen ved trusel, særlig underfundig atferd eller misbruk av et avhengighetsforhold. Den som ved misbruk av et overmaktsforhold skaffer en annen seksuell omgang, ville ikke blitt fanget opp av den generelle bestemmelsen om medvirkning. Etter utvalgets vurdering er slikt misbruk av overmaktsposisjon klart straffverdig. Forholdet vil rammes av utkastet § 193 – forslaget til en ny og generell misbruksbestemmelse. Etter denne bestemmelsen rammes den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang ved alvorlig misbruk av avhengighetsforhold mv. Tilsvarende formuleringer er tatt inn i utkastet §§ 194, 195 og 201. Slike særlige former for medvirkning rammes dermed direkte av ordlyden i de enkelte straffebudene, mens medvirkning generelt rammes av utkastet til ny medvirkningsbestemmelse.

Utkastet § 203 femte ledd annet punktum tilsvarer gjeldende straffelov § 211 femte ledd som rammer innehaver eller overordnet som unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handlinger som er straffbare etter pornografibestemmelsen. Bestemmelsen utvider området for medvirkeransvaret, og supplerer den generelle medvirkningsbestemmelsen i utkastet § 205.

4.10 Samleiedefinisjonen – lovutkastet § 206

Straffeloven § 213 er en legaldefinisjon av hva som regnes som samleie i kapittel 19. Om det foreligger samleie, har betydning i ulike relasjoner i straffeloven kapittel 19. Ved voldtekt til samleie er minstestraffen fengsel i 1 år, jf. straffeloven § 192. Den øvre strafferammen heves da til fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 17. Strafferammen heves på samme måte i bestemmelsen om seksuell omgang med mindreårige under 14 år. I bestemmelsen om søskenincest er det et vilkår for straff at det har funnet sted samleie.

Samleiedefinisjonen omfatter både vaginalt og analt samleie. Høyesterett har fastslått at det foreligger vaginalt samleie når det mannlige kjønnslem helt eller delvis føres inn i den indre del av kvinnens kjønnsorgan – vagina – og ikke bare inn i skjedeåpningen – vulva, jf. Rt. 1988 s. 1207. Ved lovendring av 22. mai 1992 nr. 49 ble innføring av penis i munn og innføring av gjenstand i vagina eller endetarmsåpning likestilt med samleie. I forarbeidene er det uttalt at inntrenging med fingre i vagina eller endetarmsåpning ikke skal likestilles med samleie. Slike handlinger regnes imidlertid som seksuell omgang.

Utvalgets flertall foreslår ingen endring av legaldefinisjonen av samleie, verken innholdsmessig eller språklig. Utkastet § 206 er således en ren videreføring av gjeldende § 213. Utvalget har merket seg forarbeidsuttalelsene til lovendringen i 1992 om at inntrenging med fingre i vagina eller endetarmsåpning ikke kan likestilles med samleie. Som påpekt i forarbeidene, kan slik inntrenging, særlig for små barn, være smertefullt, se NOU 1991: 13 Seksuelle overgrep mot barn – straff og erstatning s. 20–21. Utvalget vil understreke at inntrenging med fingre kan være like straffverdig som inntrengning med gjenstand. Etter omstendighetene kan slik inntrenging medføre at den straffbare handlingen anses begått på en særlig smertefull eller krenkende måte. Da kan de forhøyede strafferammene i voldtektsbestemmelsen og bestemmelsen om seksuell omgang med mindreårige, jf. utkastet § 197 tredje ledd og utkastet § 198 tredje ledd komme til anvendelse. Utvalget kan derfor ikke se at det er behov for å utvide samleiedefinisjonen for å fange opp den økte straffverdighet ved seksuelle overgrep av denne karakter. Utvalgets mindretall, Lisbeth Bang og Grete Kvalheim, går inn for en utvidelse av samleiedefinisjonen, slik at også innføring av penis i vulva, dvs. inn i eller mellom de store og små kjønnslepper, omfattes, se nærmere punkt 9.