7 Utkast med merknader til lovbestemmelser om rettigheter og plikter ved kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler
7.1 Plassering
Bestemmelsene foreslås tatt inn i et nytt kapittel 8a i Lov 1995-05-12 nr. 22 om universiteter og høgskoler. Samtidig foreslås en endring i lovens § 2 ved at det tilføyes en ny andre setning i nr. 4.
Merknad:
Dette betyr at bestemmelsene vil gjelde for tilsettingsforhold ved de institusjonene som går inn under denne loven, per i dag universitetene, de vitenskapelige høyskolene, de statlige høyskolene og kunsthøyskolene i Bergen og Oslo.
Spørsmålet om det bør gjelde tilsvarende regler for forskning av tilsatte ved sykehus og institusjoner knyttet til universiteter og høyskoler, også når denne forskningen ikke er knyttet til hoved- eller bistilling ved universitet eller høyskole, er vanskelig og bør antagelig vurderes konkret i forhold til de enkelte institusjoner og tilsettingsforhold. Se forslag til § 36a nr. 2 om dette.
7.2 Endring i formålsbestemmelsen
Universitets- og høgskoleloven § 2 nr. 4 foreslås endret slik at den lyder:
«Institusjonen har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater. Den skal legge vekt på å legge forholdene til rette for at forskningens resultater blir forvaltet slik at de på en best mulig måte kommer samfunnet til gode både i offentlig forvaltning, i kulturlivet og i næringslivet.»
Merknad:
Dette er en ren formålsbestemmelse, uten konkret rettslig innhold. Den markerer at institusjonen har et ansvar for å søke å ivareta samfunnets behov for å kunne nyttiggjøre seg forskningsresultatene, med den konsekvens at dette dermed også blir en del av den enkelte tilsattes arbeidsmessige forpliktelse der dette er en aktuell problemstilling. Bestemmelsen tar imidlertid ikke stilling til//i hvordan dette best kan skje; om man skal benytte patentering og samarbeid med kommersielle partnere, om forskningsresultatet skal formidles til og stilles til vederlagsfritt til rådighet for eksempel for norske sykehus eller andre statsinstitusjoner, eller om forskningsresultatet ganske enkelt skal stilles til alminnelig rådighet for den som måtte ha bruk for det.
7.3 Forslag til nytt kapittel
Nytt kapittel 8a i Universitets- og høgskoleloven foreslås sålydende:
Kapittel 8a. Oppfinnelser gjort av tilsatte i undervisnings- og forskningsstillinger.
Merknad til kapitteloverskriften:
Rettighetsspørsmålene for oppfinnelser gjort av tilsatte i administrative og tekniske stillinger ved universitetene og høyskolene er allerede regulert i arbeidstakeroppfinnelsesloven (lov 1970-04-17 nr. 21). Unntaket fra reglene i denne gjelder (§ 1 andre avsnitt) «[l]ærere og vitenskapelig personale ved universitet og høgskole». De regler som foreslås i lovutkastet her, skal tre i stedet for bestemmelsene i arbeidstakeroppfinnelsesloven for denne gruppe tilsatte. I og med at bestemmelsene foreslås føyd inn i Universitets- og høgskoleloven, benyttes den betegnelsen som ellers brukes i Universitets- og høgskoleloven på denne gruppen tilsatte; «tilsatte i undervisnings- og forskningsstillinger».
§ 36a Rekkevidden av bestemmelsene i kapitlet.
Bestemmelsene i kapitlet her gjelder for oppfinnelser som er gjort av tilsatt i undervisnings- eller forskningsstilling som ledd i vedkommendes arbeid ved institusjon som går inn under loven her.
Kongen kan bestemme at reglene i kapitlet her også skal gjelder for tilsatte ved sykehus som er knyttet til universiteter og høgskoler.
Merknader til § 36a:
Nr. 1 tilsvarer § 2 i den danske Lov om opfindelser ved offentlige forskningsinstitusjoner. Den danske loven gjelder i flg. § 6 også «sektorforskningsinstitution,» og «sundhedvidenskabelige forskningsinstitution under amtskommunerne eller Hovedstadens Sygehusfællesskab». Slike institusjoner omfattes hos oss av reglene i arbeidstakeroppfinnelsesloven, som i hovedsak gir den samme type regulering av forholdet som den danske loven. Etter utvalgets mening vil det ikke være naturlig å gi de reglene som foreslås i lovutkastet her en like bred rekkevidde. Det er for en stor del tale om stillinger hvor oppdragsforskning utgjør den vesentlige del av arbeidet, og det er da lite naturlig å gi oppfinneren den samme rettighetsposisjonen som vi foreslår for oppfinnelser som springer ut av «fri forskning», hvor forskeren selv bestemmer tema og innretting av forskningsarbeidet.
Når det gjelder forskning foretatt av tilsatte ved sykehus eller andre institusjoner med tilknytning til universitet eller høyskole, foreslås derimot at vi følger den danske loven. Slik forskning vil for en stor del skje av tilsatte som enten også har bistilling ved universitet- eller høyskole, eller som har hovedstilling her og bistilling ved sykehus eller forskningsinstitusjon, men også andre tilsatte kan være engasjert i dette. Grensen mellom hva som utføres som universitets- og høyskoletilsatt, og hva som er knyttet til det andre tilsettingsforholdet, vil her kunne være uskarp, og i tillegg vil en betydelig del av denne forskningen kunne være «fri forskning», ikke underlagt styrings- og instruksjonsmyndighet fra arbeidsgivers side. Det kan da være mest ryddig at samme regel gjelder her som for forskning av universitets- og høyskoletilsatte forskere. Forholdene kan imidlertid være ulike avhengig av institusjon og tilsettingsforhold, og det foreslås derfor at Kongen gis fullmakt til å gi regler som likestiller slik forskning med universitets- og høyskolebasert forskning.
§ 36b Definisjoner
Med «oppfinnelse» forstås oppfinnelse som kan patenteres etter Patentloven.
Med «arbeid ved institusjon som går inn under loven her» menes alle aktiviteter som uføres som ledd i tilsettingsforholdet, eller i nær tilknytning til dette.
Merknader til § 36b:
Til nr. 1: Reglene i arbeidstakeroppfinnelsesloven omfatter «patenterbare oppfinnelser». Rettigheter etter Åndsverkloven går således ikke inn under disse reglene. Inn under Åndsverkloven går også datamaskinprogrammer og databaser. For datamaskinprogrammer fastsetter Åndsverkloven § 39g at opphavsretten til slike går over til arbeidsgiver hvis de «er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisning». Anvendelsen av disse kriteriene kan være vanskelig når det gjelder resultater av fri forskning ved universitetene og høyskolene, og det kunne av flere grunner vært gunstig om reglene om oppfinnelser også gjaldt her. Særbestemmelsen i Åndsverkloven § 39g er imidlertid en gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, som forplikter oss til å gjennomføre EUs rådsdirektiv 91/250/EEC, av 14. mai 1991, som i artikkel 2 inneholder en bestemmelse med tilsvarende innhold som § 39g. Lovreguleringen av retten til datamaskinprogrammer er dermed konvensjonsmessig fastlagt, og Norge kan ikke vedta lovbestemmelser som fraviker den løsning som er fastsatt i direktivet. En ordning hvor de tilsatte gis rettigheter til slike programmer som de har utviklet etter den modell som er foreslått her når det gjelder oppfinnelser, må derfor i tilfelle forankres i avtale, fastsatt individuelt for den enkelte tilsatte som en del av vedkommendes tilsettingsvilkår eller i forbindelse med avtale om medvirkning i et konkret prosjekt, eller som en del av de generelle tilsettingsvilkårene for tilsatte i undervisnings- og forskningsstillinger ved universiteter og høyskoler.
Spørsmålet er imidlertid under diskusjon også i EU, og det er mulig at man vil få regler om patentering også av dataprogrammer i EU-systemet. Dette vil i tilfelle utløse en tilsvarende endring av den norske Patentloven, med den følge at også dataprogrammer vil gå inn under de reglene som foreslås i lovutkastet her.
Til nr. 2: I den danske Lov om opfindelser ved offentlige forskningsinstitusjoner § 5 er det tilsvarende avgrensningskriterium «alle aktiviteter udført som led i ansættelsesforholdet». I arbeidstakeroppfinnelsesloven § 4 er det derimot gitt regler om visse rettigheter for arbeidsgiver også når en oppfinnelse «er blitt til i annet samband med tjenesten», og om fortrinnsrett til å inngå avtale med arbeidstakeren om hel eller delvis overtakelse av rettigheten også når den er «blitt til uten samband med tjenesten», hvis den faller innenfor bedriftens virksomhetsområde.
For tilsatte i undervisnings- og forskningsstillinger ved universiteter og høyskoler vil det i praksis være umulig å trekke et skarpt skille mellom forskning som er utført som et ledd i oppfyllelsen av arbeidsforpliktelsen i tilsettingsforholdet, og «privat forskning».
På den ene siden følger det av tilsettingsvilkårene i disse stillingene at arbeidsgiver ikke har noen form for instruksjonsmyndighet når det gjelder forskningens innhold og innretning. Den tilsatte forutsettes å prestere forskning av et visst omfang og av høy kvalitet, men hvordan denne forskningsplikten oppfylles, er det innen vide rammer opp til den tilsatte selv å bestemme.
På den andre siden vil det så å si unntaksfritt være en nær sammenheng mellom alle deler av en slik tilsatts forskningsaktivitet. Det vil i praksis være ganske umulig å skille ut deler av forskningen som «privat», både av den grunn at de enkelte forskningsprosjektene regelmessig bygger på og er nær knyttet opp mot den øvrige faglige aktiviteten, fordi institusjonens utstyr, personale og andre ressurser normalt vil inngå i prosessen, og fordi det bare helt unntaksvis er slik at forskere organiserer sin virksomhet basert på et skille mellom det som gjøres henholdsvis innenfor og utenfor rammen av en «normalarbeidsdag», slik at man kan bruke dette som kriterium for hva som er «privat» og hva som er en del av tilsettingsforholdet.
Dette er en del av begrunnelsen for at det ikke foreslås at man prøver å bruke Arbeidstakeroppfinnelseslovens regler på tilsatte i undervisnings- og forskningsstillinger ved universiteter og høyskoler. Det naturlige motstykke til dette er etter utvalgets mening at man avstår fra å prøve å definere en «privat forskningssfære» for disse tilsatte; forskningsaktivitet som faller helt utenfor lovens regler. Ved denne vurderingen legger vi også vekt på at i motsetning til den danske loven, vil de reglene som flertallet foreslår, ikke gi institusjonen noen rett til å bli overdratt retten til oppfinnelsen. Flertallets forslag stiller med andre ord arbeidstaker sterkere enn de danske reglene, noe som medfører at det ikke gjør seg gjeldende de samme motforestillinger mot å gi reglene om institusjonens rettigheter et noe bredere nedslagsfelt.
§ 36c Rett til oppfinnelsen
Retten til oppfinnelse som er gjort av tilsatt i undervisnings- eller forskningsstilling ved institusjon som går inn under loven her, tilkommer den tilsatte, med de begrensninger som er fastsatt i bestemmelsene i kapitlet her.
Merknad til § 36c:
Denne bestemmelsen er innholdsmessig identisk med § 7 i den danske loven.
§ 36d Varslingsplikt. Rådgivning
Har en tilsatt i undervisnings- eller forskningsstilling gjort en oppfinnelse, skal hun eller han uten ugrunnet opphold underrette institusjonen om dette. Institusjonen skal vurdere om oppfinnelsen har et kommersielt potensiale, og skal gi oppfinneren råd og veiledning om hvordan kommersialisering i tilfelle best kan skje.
Merknad til § 36d:
Første setning i § 36d er identisk med første setning i den danske lovs § 10. I andre setning er det så gitt en bestemmelse om institusjonens forpliktelser i forhold til slike oppfinnelser. Dette er forpliktelser både i forhold til den tilsatte, som normalt vil trenge hjelp og veiledning for å ivareta både forskningsmessige og økonomiske interesser i den videre prosessen, og i forhold til samfunnet, som må kunne forvente at institusjonen etter beste evne prøver å legge forholdene til rette for utnytting av et eventuelt kommersielt potensiale. En tilsvarende regel er gitt i den danske lovens § 11 stk. 1.
Forslag fra utvalgets flertall (Bernt, Børresen og Rolstadås):
§ 36e Plan for kommersialisering
Oppfinneren avgjør selv om oppfinnelsen skal søkes patentert eller utnyttet kommersielt på annen måte.
Hvis oppfinneren ønsker å patentere en oppfinnelse eller utnytte den kommersielt på annen måte, skal hun eller han underrette institusjonen om dette uten ugrunnet opphold.
Institusjonen utarbeider i samarbeid med oppfinneren en plan for kommersialisering av oppfinnelsen. Hvis ikke oppfinneren og institusjonen blir enige om hvordan kommersialisering skal skje, avgjør oppfinneren dette.
Kommersialisering må ikke skje på en måte som krenker eller undergraver institusjonens rett til andel av avkastningen av oppfinnelsen etter § 36f
Merknader til flertallets forslag til § 36e:
Til nr. 1: Her foreslår utvalgets flertall en annen ordning enn den som er knesatt i Danmark. I den danske loven er systemet at institusjonen har en to måneders frist til å vurdere om den vil overta retten til oppfinnelsen med sikte på kommersialisering (§ 11 stk. 1). Innenfor denne fristen kan institusjonen også pålegge forskeren å ikke offentliggjøre forskningsresultatet (§ 11 stk. 2). Etter flertallets oppfatning vil en slik begrensning i publiseringsretten og rådigheten over forskningsresultatet kunne representere et problematisk inngrep i forskerens frihet, både ved at det vil kunne medføre tap av faglig prestisje og kreditering av forskningsresultat, og ved at den gjør det mulig for institusjonen å avskjære forskeren fra å utvirke at forskningsresultatet stilles til fri rådighet for alle som ønsker å utnytte det, ved å offentliggjøre det uten å ta ut patent. Dette siste er særlig kjent når det gjelder datamaskinprogrammer, men problemstillingen vil også kunne være aktuell for eksempel ved oppfinnelser av stor medisinsk eller ernæringsmessig betydning.
Utvalgsflertallet vil også peke på at den danske regelen, hvor institusjonen kan kreve å overta oppfinnerretten innen en forholdsvis kort tidsfrist, vil kunne sette institusjonen i en tvangssituasjon, hvor man velger å gjøre sin rett gjeldende nokså rutinemessig uten nærmere vurdering av hvordan kommersialisering best kan skje.«for sikkerhets skyld». En slik praksis vil være uheldig både fordi den lett vil medføre et betydelig byråkrati rundt disse beslutningene, og ved at den vil kunne føre til at institusjonen ved å gjøre krav på retten til oppfinnelsen griper forstyrrende inn i en kommersialiseringsprosess som kanskje er i god gjenge. Institusjonens oppgave bør være å medvirke i kommersialiseringsprosessen når man ikke kommer fram til gode løsninger på ordinært kommersielt grunnlag, ikke å overta ansvaret for kommersialiseringen i situasjoner hvor denne kunne bli ivaretatt på en tilfredsstillende og kanskje bedre måte uten institusjonens medvirkning. Etter utvalgsflertallets oppfatning vil den danske løsningen medføre en betydelig fare for forsinkelse av prosesser som gjennomgående vil kunne løpe raskere, mer friksjonsfritt og bedre målrettet ved direkte forhandlinger mellom oppfinner og private interesser.
Til nr. 2: Institusjonen har et ansvar for å gi råd, veiledning og bistand i kommersialiseringsprosessen, jf. nr. 3. For å kunne oppfylle denne forpliktelsen, må institusjonen bli holdt underrettet om oppfinnerens planer om eventuell kommersialisering.
Til nr. 3: Institusjonen har et ansvar for å gi råd og veiledning om kommersialiseringen, se § 36d. Som tilsatt ved institusjonen har oppfinneren plikt til å ta imot råd og veiledning for kommersialsieringsarbeidet, og institusjonen har et ansvar for å sette opp en plan for hvordan dette best kan skje. Den har dermed også mulighet til å sette fram tilbud om egen medvirkning i prosessen hvor dette fremtrer som den beste løsningen. Slike råd og et eventuelt tilbud må imidlertid fremsettes så raskt at dette ikke sinker kommersialiseringsprosessen i urimelig grad. Oppfinneren må vente så lenge at institusjonen har en rimelig mulighet til å se på saken og sette fram forslag til kommersialiseringsplan, men er ikke bundet til å vente på institusjonens svar hvis dette trekker ut og det haster med å komme i gang. Forskeren vil da kunne sette en forholdsvis kort frist for innspill fra institusjonen, som denne må tilpasse seg.
Til nr. 4: Institusjonen har rett til andel av avkastning av oppfinnelsen, se utkastets § 36f, og må derfor kunne protestere mot ordninger som krenker eller undergraver denne retten. Dette er først og fremst en rett til å protestere mot forsøk på å «skjule» fortjenesten ved å ta den ut i form av urimelig stor avlønning eller ved kontrakter som flytter merverdien over til den andre kontraktsparten. Derimot vil institusjonen ikke kunne protestere mot at forskeren ikke er energisk nok når det gjelder å generere inntekter fra oppfinnelsen. Forskeren kan velge å unnlate å kommersialisere sitt forskningsresultat fullstendig, enten av forskningsmessige eller av andre ideelle grunner, og hun eller han må da også kunne velge en løsning som fremtrer som bedre ut fra slike hensyn, selv om den medfører mindre inntekter til rettighetshaverne.
Forslag fra utvalgets mindretall (Annexstad og Skard):
§ 36e Rett for institusjonen til å overta oppfinnerrettighetene.
Institusjonen kan kreve å bli overdratt rettighetene til oppfinnelse som går inn under reglene i kapitlet her.
Institusjonen skal i løpet av to måneder etter at den har mottatt underretning fra oppfinneren etter § 36d, eller fra den på annen måte har blitt kjent med oppfinnelsen, ta stilling til om den vil kreve å bli overdratt rettighetene til denne. Hvis ikke institusjonen setter fram krav om slik overdragelse innen denne fristen, beholder oppfinneren alle rettigheter til oppfinnelsen.
Oppfinneren må ikke offentliggjøre eller råde over en oppfinnelse før institusjonen skriftlig har bekreftet mottakelsen av varsel etter § 36d. Institusjonen har plikt til å sende en slik bekreftelse så raskt som mulig.
Institusjonen kan pålegge oppfinneren å ikke offentliggjøre eller råde over oppfinnelsen i inntil to måneder etter at den mottok varsel etter § 36d.
Etter avtale med oppfinneren kan fristene etter nr. 2 og nr. 3 forlenges.
Hvis oppfinneren av etiske grunner ikke ønsker at oppfinnelsen skal patenteres eller utnyttes kommersielt på annen måte, kan hun eller han kreve at institusjonens øverste faglige organ selv tar stilling til spørsmålet om institusjonen skal kreve å overta rettighetene etter paragrafen her.
Hvis institusjonen har overtatt oppfinnerretten med henblikk på kommersiell utnyttelse, har den plikt til å arbeide aktivt for å gjennomføre dette.
Merknader til mindretallets forslag til § 36e:
Til nr. 1:Dette er samme regel som den danske lovens § 8 stk. 1. Mindretallet mener at en slik mulighet til å kreve å overta oppfinnerretten er nødvendig for at institusjonen skal kunne oppfylle sitt ansvar med hensyn til kommersialisering av forskningsresultatene. Etter mindretallets oppfatning vil flertallets forslag medføre en fare både for at enkeltprosjekter ikke blir tatt forsvarlig hånd om, og for at institusjonen ikke vil ha tilstrekkelige ressurser og tilstrekkelig insitament til å kunne ivareta kommersialsieringsarbeidet på en tilfredsstillende måte.
Til nr. 2: Dette er samme regel som i den danske lovens § 11, se dennes stk. 1, 4 og 5. Bestemmelsen gir både oppfinner og institusjon et insitament til å komme raskt i gang med å vurdere hvorvidt hvordan oppfinnelsen best kan kommersialiseres.
Til nr. 3: Dette er samme regel som den danske lovens § 10 stk 3. Det følger av den tilsattes alminnelige lojalitetsplikt at hun eller han ikke må foreta seg noe som avskjærer eller gjør det vanskelig for institusjonen å gjøre gjeldende sin rett til å overta oppfinnelsen. Dette må også gjelde før forskningsresultatet er kommet så langt at det foreligger en patentterbar oppfinnelse, hvis det er åpenbart at dette vil kunne bli resultatet av forskningen.
Til nr. 4: Dette er samme regel som den danske lovens § 11 stk. 2. Det er en nødvendig utvidelse av det prinsipp som er fastslått i nr. 3 ovenfor.
Til nr. 5: Dette er samme regel som den danske lovens § 11 stk. 3. Rettslig sett er det helt unødvendig å si dette, men det kan være nyttig at denne muligheten nevnes.
Til nr. 6: Denne bestemmelsen er et motstykke til den danske lovens § 13, men med den forskjell at det foreslås at institusjonens øverste faglige organ selv tar stilling til spørsmålet hvis institusjonene ikke umiddelbart bøyer seg for oppfinnerens ønske. Det øverst faglige organ ved universiteter og høyskoler vil etter dagens lov være styret for institusjonen. Hvis ledelsen skulle bli omorganisert slik Mjøs-utvalgets flertall foreslår, med et styre med et flertall av eksterne medlemmer, men med et faglig kollegium ved siden av dette, vil kollegiet være det øverste faglige organet. I den utstrekning det treffes bestemmelse om at de reglene som her foreslås også skal gjelde for offentlig eide sykehus, må det også fastsettes hva som skal anses som øverste faglige organ her.
Til nr. 7: Dette er samme regel som i den danske lovens § 11 stk. 6. Institusjonen har en slik forpliktelse både overfor oppfinneren og overfor samfunnet. Den har også plikt til å forvalte sine rettigheter på en måte som ikke påfører oppfinneren tap eller redusert gevinst, så lenge dette ikke kan begrunnes i hva som mer langsiktig er den beste måten å utnytte oppfinnelsen på, kommersielt og samfunnsmessig.
§ 36f Institusjonens rett til andel av avkastning av oppfinnelse
Avkastningen av oppfinnelsen skal deles mellom institusjonen og oppfinneren. Hvor ikke annet er avtalt eller fastsatt i medhold av nr. 2 i paragrafen her, tilfaller en tredel av avkastningen oppfinneren og to tredeler institusjonen.
Oppfinneren og institusjonen kan inngå en avtale om en annen fordeling av en eventuell avkastning av oppfinnelsen. Hvis ikke partene blir enige, avgjøres spørsmålet ved voldgift.
Ved fastsettelsen av institusjonens andel av avkastningen ved særlig avtale eller ved voldgift skal det legges vekt på i hvilken utstrekning oppfinnelsen er muliggjort ved bruk av utstyr, personale og andre ressurser ved institusjonen, og i hvor stort omfang institusjonen har bidratt eller skal bidra med rådgivning, tjenester og kapital i kommersialiseringsprosessen. Det skal også legges vekt på den økonomiske risiko som institusjonen tar ved deltakelse i slike prosjekter i sin alminnelighet.
Institusjonens andel forutsettes brukt slik at den både kommer det aktuelle fagmiljø til gode og kan tjene som grunnlag for finansiering av kommersialisering av annen forskning på området.
Merknader til § 36f:
Til nr. 1:Hva som er en rimelig og fornuftig fordeling av en eventuell avkastning av en oppfinnelse, vil kunne variere med de konkrete omstendigheter. En modell som holder på å få en viss hevd, er imidlertid en fordeling med en tredel til forskeren, en tredel til vedkommendes forskningsmiljø ved institusjonen, og en tredel til institusjonen sentralt - og da i første rekke de deler av den som er ansvarlig for arbeidet med kommersialisering av oppfinnelser. Dette kan være et greit alminnelig utgangspunkt som man kan holde seg til hvis ikke særlig forhold taler for en annen fordelingsnøkkel.
Til nr. 2: Omstendighetene omkring oppfinnelsen og de ulike innsatsfaktorenes relative betydning kan i enkelte situasjoner tilsi til dels betydelig avvik fra den «tommelfingerregelen» som er formulert i nr. 1. Den som mener at det behov for en slik justering, bør raskest mulig ta opp spørsmålet med den andre part, med henblikk å en avtale som kan løse problemet. Hvis partene ikke klarer å bli enige, må spørsmålet avgjøres ved voldgift. Hvis ikke partene fastsetter noe annet, skjer dette ved at oppfinner og institusjon hver oppnevner ett medlem og disse to i fellesskap det tredje..
Til nr. 3: Ved denne vurderingen vil det blant annet være nærliggende å legge vekt på i hvilken utstrekning oppfinnelsen fremtrer som resultat av en helt selvstendig forskningsinnsats, eller om den mer er det siste gjennombrudd etter bredt og systematiske arbeid på problemområdet i fagmiljøet som helhet. Tilsvarende er det naturlig å legge vekt på om oppfinnelsen springer ut av et selvstendig organisert prosjekt knyttet til oppfinneren, eller om det tale om et mer eller mindre tilfeldig funn gjort som ledd i en større sammenheng hvor flere forskere inngår.
Det må også legges vekt på i hvilken utstrekning institusjonen har stilt sine ressurser til rådighet for prosjektet uten noen form for særskilt godtgjøring for variable eller andel i faste utgifter. Hvis institusjonen allerede har fått full dekning for disse utgiftene, vil det kunne tale for at den får en vesentlig mindre andel av avkastningen. I praksis vil imidlertid slik utgiftsdekning ofte komme fra eksterne finansieringskilder som i den forbindelse enten betinger seg selv en rett til avkastning eller oppfinnelsen generelt, eller at institusjonen skal ha dette (NFR og EU-programmene).
Til nr. 4: Det kan ikke foretas noen formell tildeling av midler til bestemte deler av en institusjon. I nr. 4 er det imidlertid søkt lagt føringer på hvordan institusjonen skal anvende slike inntekter. En slik praksis er ønskelig både for å gi ordningen legitimitet i fagmiljøene, og for å sikre at avkastningen kan bidra til å generere nye kommersialiserbare forskningsresultater.